Lydia Davis
Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong Fortellinger
Oversatt av Johanne Fronth-Nygren, MNO
Lydia Davis Originalens tittel: can't and won't. stories. Oversatt av Johanne Fronth-Nygren, MNO Copyright © 2014 by Lydia Davis. All rights reserved. Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-42948-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Intervjuet med Lydia Davis ©Johanne Fronth-Nygren Omslagsdesign: Charlotte Strick/Farrar, Straus and Giroux Forfatterportrett: Theo Cote Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon-Roman og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Innkjøpt av Norsk kulturråd
Til Daniel og Theo og til Laura og Stephanie
Innhold
I En fortelling om stjålne salamier . . . . . . . . . . . . . Hundehåret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sirkulær fortelling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Idé til et skilt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bloomington . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kokkas lærdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . I banken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Våken om natten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . I banken: 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De to davisene og teppet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kontingens (versus nødvendighet) . . . . . . . . . . . . Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong . . . Kontingens (versus nødvendighet) 2: På ferie . . . . En historie fortalt meg av en venn . . . . . . . . . . . . Den dårlige romanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etter at du reiste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Livvakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kirkegården . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Søsteren min og dronningen av England. . . . . . . . Besøket hos tannlegen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brev til en fabrikant av frosne erter . . . . . . . . . . . Maisgrøten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
15 16 17 18 20 21 22 23 24 25 31 32 33 34 36 37 39 40 41 42 44 45 46
II To begravelsesagenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeg spør Mary om vennen hennes, den deprimerte og ferien hans . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Magien på toget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Spise fisk alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Can’t og won’t . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pouchets kone . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Middag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hunden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bestemoren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De grufulle Mucamas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reversibel fortelling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En kvinne, tredve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan jeg vet hva jeg liker (seks versjoner). . . . Händel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det subliminales kraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hennes geografi: Alabama . . . . . . . . . . . . . . . . . . Begravelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . På søken etter ektemenn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . I galleriet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den lave solen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Landingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Språket til telefonselskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kusken og ormen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brev til en markedssjef . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
49 50 51 52 58 59 60 61 62 63 73 74 75 76 77 79 80 81 82 83 84 90 91 93
III Den siste mohikaner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Andreklasseoppgave. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Mester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 En kinkig situasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Husarbeidsobservasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102
Henrettelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En lapp fra avisgutten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . På togstasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Månen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skrittene mine . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan jeg leser så raskt som mulig gjennom de gamle numrene mine av TLS. . . . . . . . . . . . . . . Notater under lang telefonsamtale med mor . . . . Menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Negative følelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeg har det ganske bekvemt, men jeg kunne hatt det litt mer bekvemt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dømmekraft. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stolene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Min venns skaperverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pianoet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kuene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fremvisningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brev til et peppermyntedropsfirma . . . . . . . . . . . . Hennes geografi: Illinois. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . IV Ödön von Horváth ute på tur . . . . . . . . . . . . . . . På toget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Problemet med støvsugeren . . . . . . . . . . . . . . . . . Selene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lære middelalderhistorie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skolekameraten min. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pianotimen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skolebarna i den store bygningen . . . . . . . . . . . . . Setningen og den unge mannen . . . . . . . . . . . . . . Molly, hunkatt: historie/funn . . . . . . . . . . . . . . . .
103 104 105 106 107 108 112 113 114 116 121 122 123 124 125 127 142 144 147
151 152 153 154 183 184 185 186 187 188
Brevet til Stiftelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Resultatet av én statistisk studie . . . . . . . . . . . . . . Revidere: 1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kort samtale (i avgangshall på flyplass) . . . . . . . . Revidere: 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bagasjeoppbevaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vente på takeoff. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Industri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Himmelen over Los Angeles . . . . . . . . . . . . . . . . . To karakterer i et avsnitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Svømme i Egypt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Språket til ting i huset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vaskekonene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brev til en hotelldirektør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdagen hennes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
191 225 226 227 228 229 232 233 234 235 236 237 243 244 250
V Barndomsvennen min. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den stakkars hunden deres. . . . . . . . . . . . . . . . . . Hallo kjære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ikke interessert . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gammel kvinne, gammel fisk . . . . . . . . . . . . . . . . I losji hos apotekeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sangen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . To tidligere studenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En liten fortelling om en liten eske med sjokolader Kvinnen ved siden av meg på flyet . . . . . . . . . . . . Skrive . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Feil takk-skal-du-ha i teateret. . . . . . . . . . . . . . . . Hanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sitter sammen med min lille venn . . . . . . . . . . . . . Den gamle soldaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . To Sligo-gutter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
253 254 255 256 259 260 262 263 264 269 270 271 272 274 275 277
Kvinnen i rødt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvis i bryllupet (i dyrehagen) . . . . . . . . . . . . . . . . Gullgraveren fra Goldfields . . . . . . . . . . . . . . . . . Den gamle støvsugeren dør fra henne. . . . . . . . . . Flaubert og synsvinkel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Familiehandel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lokale nekrologer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brev til presidenten for American Biographical Institute, Inc. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nancy Brown kommer til å være i byen . . . . . . . . Doktorgrad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
278 279 282 285 286 288 289 298 301 302
En samtale med Lydia Davis . . . . . . . . . . . . . . . . 303 Noter og takk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 354
I
En fortelling om stjålne salamier Min sønns italienske husvert i Brooklyn hadde et skur på baksiden, hvor han speket og røkte salamier. En natt, midt under en bølge av mindre hærverk og tyverier, var det innbrudd i skuret, og salamiene ble tatt. Min sønn snakket med husverten om det neste dag, og uttrykte sin medfølelse over de forsvunne pølsene. Husverten var resignert og filosofisk, men korrigerte ham: «De var ikke pølser. De var salamier.» Så ble hendelsen omtalt i et av byens mer prominente magasiner som en underholdende og fargerik urban hendelse. I artikkelen kalte reporteren tyvegodset for «pølser». Min sønn viste artikkelen til husverten, som ikke hadde visst om den. Husverten var interessert og glad for at magasinet hadde funnet det passende å rapportere om hendelsen, men han la til: «De var ikke pølser. De var salamier».
15
Hundehåret Hunden er borte. Vi savner ham. Når dørklokken ringer, bjeffer ingen. Når vi kommer hjem sent, er det ingen som venter på oss. Vi finner fortsatt de hvite hårene hans her og der rundt i huset og på klærne våre. Vi plukker dem opp. Vi burde kaste dem. Men de er alt vi har igjen av ham. Vi kaster dem ikke. Vi har et vilt håp – hvis vi bare samler nok av dem, vil vi kunne sette hunden sammen igjen.
16
Sirkulær fortelling På onsdags morgener tidlig er det alltid et leven der ute på veien. Det vekker meg og jeg lurer alltid på hva det er. Det er alltid søppelbilen som henter søppelet. Bilen kommer hver onsdags morgen tidlig. Det vekker meg alltid. Jeg lurer alltid på hva det er.
17
Idé til et skilt I starten av togturen leter folk etter et bra sete, og noen av dem tar en nøye titt på de i nærheten som allerede har valgt seg et sete, for å se om de vil være gode naboer. Det ville kanskje hjelpe hvis hver av oss bar et lite skilt hvor det står på hvilke måter vi sannsynligvis kommer og ikke kommer til å forstyrre andre passasjerer, slik som: Kommer ikke til å snakke i mobiltelefon, kommer ikke til å spise mat som lukter. Mine ville inkludert: Kommer ikke til å snakke i mobiltelefon i det hele tatt, bortsett fra kanskje en kort meddelelse til min mann på begynnelsen av turen hjem som oppsummerer besøket i byen, eller, sjeldnere, en rask advarsel til en venn på vei nedover om at jeg kommer til å bli forsinket; men kommer til å lene setet tilbake så langt det går det meste av turen, unntatt når jeg spiser lunsj eller et mellommåltid; justerer det faktisk kanskje en smule, bakover og opp fra tid til annen under hele turen, kommer før eller senere til å spise noe, vanligvis en sandwich, noen ganger en salat, eller et beger med risgrøt, egentlig to begere med risgrøt, men små; sandwich, nesten alltid sveitserost, med faktisk veldig lite ost, bare en enslig skive og salatblader og tomat, kommer ikke til å lukte merkbart, i hvert fall så vidt jeg vet; er så ryddig jeg kan med salaten, men å spise salat med plastgaffel er plundrete og vanskelig; er ryddig med risgrøten, tar små biter, men når jeg fjerner det forseglede lokket på begeret kan det lage en høy spjærende lyd bare et øyeblikk; 18
blir kanskje ved med å skru av korken på vannflasken min og ta en slurk vann, spesielt mens jeg spiser sandwichen og rundt en time etterpå; er kanskje mer rastløs enn andre passasjerer, og vasker kanskje hendene flerfoldige ganger i løpet av turen med en liten flaske hånddesinfeksjon, og bruker noen ganger håndkrem etterpå, noe som innebærer å strekke hånden inn i vesken min, ta ut en liten toalettmappe, åpne glidelåsen, og, når jeg er ferdig, lukke glidelåsen igjen og returnere den til vesken; men kan også sitte fullkomment stille i noen minutter, eller lenger, og stirre ut av vinduet; gjør kanskje ikke annet enn å lese en bok under mesteparten av turen, unntatt å gå ned midtgangen til toalettet og tilbake til setet mitt én gang; men legger kanskje en annen dag boken fra meg med noen minutters mellomrom, tar en liten notatbok opp av vesken, fjerner gummistrikken rundt den og gjør notater i notatboken; eller, når jeg leser et gammelt nummer av et litterært magasin, river jeg kanskje ut sider for å ta vare på dem, men jeg kommer til å forsøke å gjøre dette bare når toget er stoppet på en stasjon; til slutt, etter en dag i byen, knyter jeg kanskje opp skolissene og smyger av meg skoene på deler av turen, spesielt hvis skoene ikke er særlig komfortable, hviler så de bare føttene oppå skoene, snarere enn rett på gulvet, eller, veldig sjelden, tar kan hende av sko og på tøfler, hvis jeg har et par med meg, beholder dem på helt til jeg nesten har nådd mitt bestemmelsessted; men føtter er ganske rene og tånegler har fin mørkerød neglelakk på.
19
Bloomington Nå da jeg har vært her en liten stund, kan jeg med sikkerhet si at jeg aldri har vært her før.
20
Kokkas lærdom fortelling fra Flaubert I dag har jeg lært noe viktig; kokka vår var min lærer. Hun er 25 år gammel, og hun er fransk. Jeg avdekket, da jeg spurte henne, at hun ikke visste at Louis-Philippe ikke lenger er konge av Frankrike og vi nå har republikk. Og likevel er det gått fem år siden han forlot tronen. Hun sa det faktum at han ikke lenger er konge simpelthen ikke interesserer henne overhodet – det var hennes ord. Og jeg tenker på meg selv som en intelligent mann! Men sammenlignet med henne er jeg imbesil.
21
I banken Jeg tar med posen med småpenger til banken og kaster dem inn i en maskin som skal telle dem. Jeg blir bedt av en kasserer om å gjette hvor mye småpengene mine er verdt. Jeg gjetter $3,00. Jeg tar feil. De beløper seg til $4,24. Men siden jeg er innenfor $1,99 av den korrekte summen, kvalifiserer jeg til en premie. Mange i nærheten i banken gratulerer meg hjertelig. Jeg kan velge blant en rekke premier. Da jeg avslår den første og den andre, og ser ut til å ville avslå den neste, låser den engstelige kassereren opp et bankhvelv og viser meg hele utvalget, som omfatter en stor plastsparegris, en fargeleggingsbok og fargestifter, og en liten gummiball. Til slutt, for ikke å skuffe henne, velger jeg den jeg synes er den beste av dem, en pen frisbee med egen bæreveske. drøm
22
Våken om natten Jeg kan ikke sovne på dette hotellrommet i denne fremmede byen. Det er veldig sent, to på morgenen, så tre, så fire. Jeg ligger i mørket. Hva er problemet? Å, kanskje jeg savner ham, personen jeg sover ved siden av. Så hører jeg en dør bli lukket et sted i nærheten. En annen gjest har kommet inn, veldig sent. Nå har jeg svaret. Jeg skal gå til hans rom og legge meg i sengen ved siden av ham, og så vil jeg klare å sove. drøm
23
I banken: 2 Igjen går jeg til banken med posen full av småpenger. Igjen gjetter jeg at småpengene vil bli $3,00 til sammen. Maskinen teller dem. Jeg har $4,92. Igjen bestemmer kassereren at jeg er tett nok opptil den korrekte summen til å vinne en premie. Jeg gleder meg til å se hvilket utvalg av premier det kommer til å være denne gang, men det er bare én premie – et målebånd. Jeg er skuffet, men jeg tar imot det. I hvert fall kan jeg denne gangen se at kassereren er en kvinne. Før kunne jeg ikke være sikker på om hun var en kvinne eller en mann. Men denne gangen, selv om hun fremdeles er skallet, beveger hun seg mer grasiøst og smiler mykere, stemmen hennes er lysere, og hun har en nål på brystet hvor det står Janet. drøm
24
De to davisene og teppet De het begge Davis, men de var ikke gift med hverandre, og de var ikke forbundet med blodsbånd. De var derimot naboer. De var begge ubesluttsomme mennesker, eller snarere, de kunne være veldig besluttsomme når det gjaldt noen ting, viktige ting, eller ting som hadde med arbeidet deres å gjøre, men de kunne være veldig ubesluttsomme når det gjaldt mindre ting, og forandre mening fra den ene dagen til den andre, igjen og igjen, være fullstendig for noe én dag og så fullstendig mot det samme neste dag. De visste ikke dette om hverandre før hun bestemte seg for å legge ut teppet sitt for salg. Det var et fargerikt mønstret ullteppe, rødt, hvitt og svart, med et kraftig motiv med romber og noen svarte striper. Hun hadde kjøpt det i en butikk drevet av amerikanske urinnvånere i nærheten av byen der hun pleide å bo, men nå fant hun ut at det ikke var laget av amerikanske urinnvånere. Hun hadde gått lei av det, der det lå på gulvet i rommet til sønnen hennes som ikke var der, for det var litt skittent og krøllete i hjørnene, og hun bestemte seg for å selge det på et loppemarked som ble holdt for å samle inn penger til en god sak. Men da det ble meget beundret på loppemarkedet, mer enn hun hadde forventet, og da prisen på ti dollar, som hun hadde satt på det, ble hevet av en takserer til femti dollar, skiftet hun mening og håpet at ingen ville kjøpe det. Etter som dagen skred frem, senket hun ikke prisen på teppet 25
etter som andre senket prisene rundt henne, og selv om folk fortsatte å beundre det, kjøpte ingen det. Den andre Davis kom til markedet tidlig på dagen og ble umiddelbart tiltrukket av teppet. Han nølte imidlertid fordi mønsteret var så kraftig og fargene så skarpt røde, hvite og svarte at han tenkte det kanskje ikke ville ta seg bra ut i huset hans, selv om huset hans var møblert på en ren, moderne måte. Han priset teppet høyt overfor henne, men fortalte henne at han ikke var sikker på om det ville se riktig ut i huset hans, og forlot markedet uten å kjøpe det. I løpet av dagen, mens ingen andre kjøpte teppet, og mens hun ikke senket prisen, tenkte han imidlertid på teppet, og senere på dagen vendte han tilbake i den hensikt å se på teppet igjen, hvis det fremdeles var der, og gjøre seg opp en mening om han skulle kjøpe det eller ikke. Markedet var imidlertid over, alle varene hadde enten blitt solgt eller lagt i sekker til veldedige formål, eller pakket sammen og fraktet hjem igjen, og området med grønn plen ved svalgangen til presteboligen, hvor markedet hadde blitt holdt, lå rent og mykt igjen i de sene ettermiddagsskyggene. Den andre Davis var overrasket og skuffet, og en eller to dager senere, da han støtte på denne Davis på postkontoret, sa han at han hadde ombestemt seg når det gjaldt teppet, og spurte om det hadde blitt solgt, og da hun sa det ikke hadde blitt det, spurte han om han kunne prøve teppet i huset sitt for å se om det ville ta seg bra ut. Denne Davis ble øyeblikkelig forlegen, for i mellomtiden hadde hun bestemt at hun skulle beholde teppet likevel, rense det og prøve det ut her og der i huset for å se hvordan det ville ta seg ut. Men nå, da den andre Davis viste slik interesse for teppet, var hun ikke lenger sikker på om hun burde gjøre det. Når alt kom til alt 26
hadde hun vært villig til å selge det, og hun hadde tenkt det var verdt bare ti dollar. Hun spurte den andre Davis om hun kunne bruke et par dager til på å avgjøre hvorvidt hun var villig til å skille seg av med det. Den andre Davis forstod, og sa det var greit, at hun kunne gi ham beskjed hvis hun bestemte seg for at hun ikke ville beholde teppet. En stund lot hun det ligge på rommet til sønnen sin, der det opprinnelig hadde ligget. Hun så inn til det nå og da. Det så fremdeles litt møkkete ut, med krøllete hjørner. Hun syntes fremdeles det var litt attraktivt og litt uattraktivt. Så tenkte hun at hun burde ta det med ut der hvor hun ville se det hver dag, slik at hun ville føle seg mer tvunget til å ta en beslutning om å beholde det eller ikke. Hun visste den andre Davis ventet. Hun plasserte det på reposet mellom første og andre etasje, og syntes det tok seg bra ut sammen med tegningen som hang på veggen der. Men mannen hennes syntes det var for fargerikt. Hun lot det imidlertid ligge der, og fortsatte å tenke på det hver gang hun gikk opp eller ned trappen. Det kom en dag da hun ble ganske fast bestemt på at selv om hun syntes det var ganske attraktivt, burde den andre Davis få det, eller i det minste prøve det ut, fordi han likte det og det antagelig ville ta seg bedre ut i huset hans. Men neste dag, før hun kunne sette beslutningen ut i livet, kom en venn hjem til henne og beundret teppet uttrykkelig: Denne vennen trodde det var et nytt teppe, og hun syntes det var veldig pent. Nå undret denne Davis på om hun ikke skulle beholde det likevel. I mellomtiden gikk imidlertid dagene, og hun bekymret seg veldig mye for den andre Davis. Hun følte at han tydelig hadde villet prøve ut teppet, og hun selvisk be27
holdt det, selv om hun hadde vært villig til å selge det – og for bare ti dollar. Hun følte at han antagelig ville ha det, eller beundret det mer enn hun gjorde. Og likevel ville hun ikke gi slipp på noe som hun en gang hadde beundret nok til å kjøpe i første omgang, og som andre mennesker også beundret, og som hun kanskje ville like veldig godt hvis hun renset det. Nå dukket teppet ofte opp i tankene hennes, og hun forsøkte å gjøre seg opp en mening om det nesten daglig, og forandret mening om det nesten daglig. Hun brukte forskjellige slags resonnementer for å prøve å finne ut hva hun skulle gjøre. Teppet var et fint ett – en ekspert hadde fortalt henne det; hun hadde kjøpt det fordi hun likte det i butikken som var drevet av amerikanske urinnvånere, selv om det tilsynelatende ikke var laget av amerikanske urinnvånere; sønnen hennes likte det de sjeldne gangene han kom hjem på besøk; hun ville fortsatt like det hvis det ble renset litt, men på den annen side hadde hun ikke holdt det rent før og ville antagelig ikke gjøre det igjen, og den andre Davis ville etter utseendet til interiøret i huset hans å dømme, som var rent og ryddig og innredet med omhu, rense det og ta godt vare på det; hun hadde vært klar til å selge det, og den andre Davis hadde vært klar til å kjøpe det. Den andre Davis ville antagelig være villig til betale de femti dollarene for det, som hun så ville gi til den gode saken. Hvis hun beholdt teppet, slo det henne, burde hun selv antagelig gi femti dollar til den gode saken, siden hun hadde vært villig til å selge det og ingen hadde kjøpt det – selv om hun da ville betale femti dollar for å beholde noe som allerede var hennes, med mindre det kanskje ikke lenger kunne anses som virkelig hennes idet det ble lagt ut for salg til inntekt for den gode saken. 28
En dag fikk hun en stor pappeske full av ferske grønnsaker fra sønnen til en venn: Det hadde blitt midtsommer, og han hadde for mange grønnsaker i hagen til engang å få solgt dem. Det var for mange grønnsaker i esken for henne og mannen hennes, og hun bestemte seg for å dele dem med noen av naboene som ikke hadde hage. Hun ga noen av grønnsakene til en nabo rundt hjørnet, en profesjonell danser som nylig hadde flyttet inn i nabolaget med den blinde hunden sin. Da hun forlot ham, tok hun med resten av grønnsakene tvers over veien til den andre Davis og hans kone. Nå, mens de stod og snakket i oppkjørselen om det ene og det andre, inkludert teppet, innrømmet hun overfor dem at hun ofte hadde vanskelig for å gjøre seg opp en mening, og ikke bare når det gjaldt teppet. Så innrømmet den andre Davis at han også hadde vanskelig for å gjøre seg opp en mening. Hans kone sa det var utrolig hvor fast bestemt hennes mann kunne være på noe, før han forandret mening og ble like fast bestemt på det motsatte. Hun sa at det hjalp ham å snakke med henne om hva nå denne tingen var som han forsøkte å gjøre seg opp en mening om. Hun sa svarene hennes vanligvis var, i riktig rekkefølge, over et visst tidsrom: «Ja, jeg tror du har rett»; «Gjør hva du vil»; «Det bryr ikke meg». Hun sa at i dette tilfellet, siden begge de to Davisene var så ubesluttsomme, hadde teppet begynt å leve sitt eget liv. Hun sa de burde gi det et navn. Begge Davisene likte denne idéen, men de kom ikke på noe navn med det samme. Denne Davis satt igjen med et ønske om at det fantes en Salomon man kunne vende seg til for en dom, for antagelig var spørsmålet egentlig ikke hvorvidt hun ville eller ikke ville beholde teppet, men, mer generelt, hvem 29
av dem som egentlig verdsatte teppet mest: Hun tenkte at hvis den andre Davis verdsatte det mer enn hun gjorde, burde han få det; hvis hun verdsatte det mer, burde hun beholde det. Eller kanskje spørsmålet måtte stilles litt annerledes, siden det på en måte allerede var «hennes» teppe: Kanskje hun bare var nødt til å bestemme seg for at hun verdsatte det mer enn hun hadde gjort før, akkurat nok mer til å beholde det. Men nei, tenkte hun igjen, hvis den andre Davis virkelig elsket teppet mer enn hun gjorde, burde han få det. Hun tenkte kanskje hun burde foreslå for den andre Davis at han skulle ta det og ha det i huset sitt en stund for å se om han elsket det veldig mye, eller bare likte det lite grann, eller faktisk ikke ville ha det i det hele tatt. Hvis han elsket det, burde han beholde det; hvis han ikke ville ha det, skulle hun beholde det; hvis han bare likte det lite grann, skulle hun beholde det. Men hun var ikke sikker på om dette var den beste løsningen heller.
30
Kontingens (versus nødvendighet) Han kunne vært vår hund. Men han er ikke vår hund. Så han bjeffer mot oss.
31
Flyktig hendelse med kort a, lang a og diftong Katt, randragget, langstrakt, iakttar massiv, svart maur. Mann glaner, taust fascinert av katt, samt maur. Maur marsjerer rakt fremad. Maur stanser, paff. Maur bakker raskt – rakt ad katt. Katt, alarmert, tar langt sprang baklengs. Mann glaner, skratter. Maur tar atter fatt fremad. Katt atter langstrakt, iakttar atter.
32
Kontingens (versus nødvendighet) 2: På ferie Han kunne vært min mann. Men han er ikke min mann. Han er hennes mann. Og dermed tar han bilde av henne (ikke av meg), der hun står i sin blomstrete strandhabitt foran det gamle fortet.
33
En historie fortalt meg av en venn En venn av meg fortalte meg en trist historie her om dagen om en nabo av henne. Han hadde begynt en korrespondanse med en fremmed gjennom en nettdatingtjeneste. Vennen bodde hundrevis av mil unna, i North Carolina. De to mennene utvekslet meldinger, og deretter fotografier, og hadde snart lange samtaler, først skriftlige og så over telefon. De fant ut at de hadde mange felles interesser, passet godt sammen emosjonelt og intellektuelt sett, var trygge på hverandre og var fysisk tiltrukket av hverandre, i den grad de kunne avgjøre det på internett. Deres yrkesmessige interesser lå også nært opptil hverandre, ettersom min venns nabo var regnskapsfører og hans nye venn nede i sør var universitetslektor i økonomi ved et lite universitet. Etter noen måneder så de ut til å være fullstendig forelsket, og min venns nabo var overbevist om at «dette var den rette», som han uttrykte det. Da det dukket opp noen feriedager, ordnet han det slik at han kunne fly sørover for å møte sin store internettkjærlighet. I løpet av reisedagen ringte han sin venn to eller tre ganger, og de snakket sammen. Så ble han overrasket da ingen svarte. Hans venn var heller ikke på flyplassen for å møte ham. Etter å ha ventet og ringt flere ganger, forlot naboen til min venn flyplassen, og dro til adressen hans venn hadde gitt ham. Ingen svarte da han banket og ringte på. Alle eventualiteter for gjennom tankene hans. Her mangler deler av historien, men min venn fortalte 34
meg at det naboen hennes fikk vite, var at nettopp den dagen, idet han var på vei sørover, hadde internettvennen hans dødd av et hjerteinfarkt mens han var i telefonen med legen sin; den reisende hadde, etter å ha fått vite dette, enten av naboen til mannen eller av politiet, tatt seg frem til det lokale likhuset; han hadde fått lov til å se internettvennen sin; og dermed var det her, ansikt til ansikt med en død mann, at han første gang så denne ene som han hadde vært overbevist om at skulle ha vært hans livsledsager.
35
Den dårlige romanen Denne tørre, tunge romanen jeg har tatt med meg på turen – jeg forsøker stadig å lese den. Jeg har vendt tilbake til den så mange ganger, grudd meg til den hver gang og hver gang funnet at den ikke er noe bedre enn sist gang, at den nå har blitt litt som en gammel venn. Min gamle venn, den dårlige romanen.
36
Etter at du reiste fortelling fra Flaubert Du ville at jeg skulle fortelle deg alt jeg gjorde etter at vi forlot hverandre. Vel, jeg var veldig trist; det hadde vært så fint. Da jeg så ryggen din forsvinne inn i togkupéen, gikk jeg opp på broen for å se toget ditt passere under meg. Det var alt jeg så; du var inne i det! Jeg kikket etter det så lenge jeg kunne, og jeg lyttet til det. I den andre retningen, mot Rouen, var himmelen rød og stripet, med brede bånd av purpur. Himmelen ville for lengst være mørk innen jeg nådde Rouen og du nådde Paris. Jeg tente ennå en sigar. En stund gikk jeg frem og tilbake. Så, fordi jeg følte meg nummen og trøtt, gikk jeg inn på en kafé tvers over gaten og drakk et glass kirsch. Toget mitt kom inn på stasjonen på vei i motsatt retning av ditt. I kupéen møtte jeg en mann jeg kjente fra mine skoledager. Vi snakket en lang stund, nesten hele veien tilbake til Rouen. Da jeg kom frem, var Louis der for å møte meg, slik vi hadde planlagt, men min mor hadde ikke sendt vognen for å kjøre oss hjem. Vi ventet en stund, og så, i månelyset, gikk vi over broen og gjennom havnen. I den delen av byen er det to steder hvor vi kunne hyre en hestedrosje. På det andre stedet bor de i en gammel kirke. Det var mørkt. Vi banket på og vekket kvinnen, som kom til døren i nattluen. Forestill deg scenen, midt på natten, 37
med interiøret i den gamle kirken bak henne – kjevene gapende i et gjesp; et brennende lys, blondesjalet hun hadde hengende nedenfor hoftene. Hesten måtte seles på, selvfølgelig. Bakselen hadde røket, og vi ventet mens de reparerte den med en taustump. På veien hjem fortalte jeg Louis om min gamle skolekamerat, som er hans gamle skolekamerat også. Jeg fortalte ham hvordan du og jeg hadde tilbrakt tiden sammen. Ut av vinduet skinte månen på elven. Jeg husket en annen reise hjemover, sent på natten i månelys. Jeg beskrev den for Louis: Det var dyp snø på bakken. Jeg satt i en slede, hadde på meg den røde ullhatten min og var hyllet inn i pelskappen. Jeg hadde mistet støvlene mine den dagen, på vei til en fremvisning av villmenn fra Afrika. Alle vinduene var åpne, og jeg røkte pipe. Elven var mørk. Trærne var mørke. Månen skinte på åkrene av snø: De så myke ut som sateng. De snødekte husene så ut som små hvite bjørner krøllet sammen i søvn. Jeg forestilte meg at jeg var på den russiske steppen. Jeg syntes jeg kunne høre reinsdyr snøfte i tåken, jeg syntes jeg kunne se en flokk med ulver bykse opp bakpå sleden. Øynene til ulvene skinte som kull på begge sider av veien. Da vi til sist nådde hjem, var klokken ett om natten. Jeg ville organisere arbeidsbordet mitt før jeg gikk til sengs. Utenfor vinduet i arbeidsrommet skinte fortsatt månen – på vannet, på trekkveien, og nær huset, på tulipantreet ved vinduet mitt. Da jeg var ferdig, gikk Louis av gårde til sitt rom og jeg gikk av gårde til mitt.
38
Livvakten Han er med meg overalt hvor jeg går. Han har lyst hår. Han er ung og sterk. Armene og bena hans er runde og muskuløse. Han er livvakten min. Men han åpner aldri øynene, og forlater aldri lenestolen sin. Liggende dypt i stolen bæres han fra sted til sted, i sin tur oppvartet av sine egne hjelpere. drøm
39
Barnet Hun bøyer seg over barnet sitt. Hun klarer ikke å forlate henne. Barnet ligger på lit de parade på et bord. Hun vil ta et fotografi til av barnet, antagelig det siste. Levende ville barnet aldri sitte stille for et fotografi. Hun sier til seg selv «Jeg skal hente kameraet», som om hun sier til barnet «Ikke rør deg». drøm
40
Kirkegården Jeg har nøkkelen til kirkegården og låser opp porten. Kirken ligger i byen, og den har et stort gårdsrom. Nå da porten er åpen, kommer det mange mennesker inn og setter seg på gresset for å nyte solen. I mellomtiden samler jenter på gatehjørnet inn penger til svigermoren sin, som blir kalt «La Bella». Jeg har fornærmet eller skuffet to kvinner, men jeg vugger Jesus (som er i live) i armene mine, midt blant en koselig klynge med mennesker. drøm
41