AV SINDRE MEKJAN: Liberty St. Roman. Tiden Norsk Forlag, 2003 Fille fra Eventyrland. Barnebok. N.W. Damm & Søn, 2006
SINDRE MEKJAN
FLUKTEN FRA KO Roman
© Cappelen Damm AS 2009 ISBN 978-82-04-14051-7 1. opplag 2009 Omslagsdesign: Rune Markhus Forfatterfoto: Laxmi Akkaraju Sats: Type-it AS, Trondheim 2009 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2009 Satt med 10,5/13,5 Sabon på 80 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
FØRSTE DEL
1
Vanligvis ville jeg ikke brydd meg om brannalarmen, bare lukket øynene og klimpret videre på gitaren. De fire månedene jeg hadde sittet på Ishuset, hadde den sikkert gått ti ganger. Minst. Og hver gang spratt de andre ungdommene opp, løp gjennom gangene og skrek med skingrende stemmer: Det brenner! Det brenner! Slipp oss ut! Det funket aldri. Vaktene kunne alle knepene våre for lengst, skjønte at det bare var for at vi skulle komme oss ut noen minutter, få litt frisk luft eller et glimt av sola. Eller aller helst: en mulighet til å rømme. Men denne dagen var det noe som fikk meg til å legge hånden dempende over gitarstrengene. Det var ingen liksomhysteriske skrik. Ingen vakter som ropte at alle måtte være stille, eller truet med å kaste dem på isolatet. Skrittene utenfor var raske, stemmene lave og nervøse. Roger, sjefen for vaktene, sa noe om oppstilling og at alle måtte ut. Det hørtes nesten ut som om han var skremt. Jeg begynte å bli redd. Likevel ble jeg sittende. Jeg lente meg over gitaren og stirret mot døra i det lille rommet hvor jeg hadde oppholdt meg nesten sammenhengende de siste månedene. 7
Det ble kalt Ishuset fordi de lagde is der i gamle dager. Etter at Samlingen overtok, ble det omgjort til et fengsel for ungdom. Noen hadde truet lærerne sine med kniv, andre hadde overfalt barn på vei til skolen og tatt lunsjpengene deres. Kai hadde dratt fram en ladd revolver i klasserommet. Aisha hadde stukket ned fostermoren sin og tent på huset de bodde i. Jeg hadde forsøkt å tømme kassa i en butikk nede ved stranda sammen med broren min, Raol. Det var regler for alt på Ishuset. Vi måtte holde oss langt unna vinduer og ytterdører, selv om de var låst. Vi fikk aldri lov til å gå ut, ikke engang i den inngjerdede bakgården. Alle måtte gå i de samme lyseblå pyjamasaktige uniformene. Og i tøfler. (De trodde vel det skulle være vanskeligere for oss å stikke av når vi ikke hadde ordentlige sko. Og lettere å finne oss igjen nede i byen i de blå pyjamasene.) Hver morgen klokka seks måtte vi gå til gudstjeneste og høre en gammel prest snakke om Guds kjærlighet, før vi ble tvunget til å be om tilgivelse for alt det gale vi hadde gjort. En gang i uka måtte vi til psykolog og snakke om hvorfor vi var så sinte og umulige. Resten av tiden kunne vi velge hvordan vi ville komme oss gjennom dagene: sitte i oppholdsrommet, se på tv, spille kort eller være alene på rommene våre. Jeg valgte stort sett det siste. Rommet mitt var omtrent så trist som et rom kan bli. Ingen vinduer. Slitte betongvegger. Plakater var ikke lov. Men noen uker tidligere hadde jeg risset inn en tegning av Jimi Hendrix på veggen med en plastskje jeg hadde sneket med meg etter middag. (Kniver og gafler fantes ikke, etter at en jente stakk ut øyet på en vakt en gang for flere år siden. Vi måtte spise alt med plastskjeer, til 8
og med de svidde kotelettene vi fikk på lørdagene.) Jeg fikk to døgn på isolatet for kunstverket mitt, et rom i kjelleren som ikke var så ulikt det vanlige rommet. Bare litt mindre og mørkere. Det verste var at jeg ikke fikk lov til å ta med meg gitaren. Jimi Hendrix var favorittmusikeren til faren vår. Før han reiste fra oss, til fastlandet og krigen som raste der, lovte faren vår å lære meg noen Hendrix-sanger. Jeg skulle få spille med bandet hans på mandagsøvingene også. Men faren vår kom aldri tilbake. Han ble tatt av opprørssoldater og hengt fra et eiketre. Etterpå gikk moren vår mer eller mindre i frø. Greide ikke jobbe. Spiste ikke. Sov knapt om natten. Snakket ustanselig om at hun skulle ønske hun også var død. Til slutt ble hun lagt inn på et sykehjem. Huset vårt ble solgt og vi havnet hos en fosterfamilie. Raol og jeg holdt ut i en uke før vi tømte safen deres og stakk. Vi fant et rom i en nedlagt fabrikk, helt nede ved elva, hvor vi var rimelig sikre på at ingen ville finne oss. Vi ble boende i rommet i litt over et år, til jeg ble tatt. Den første tiden jeg satt på Ishuset, besøkte Raol meg nesten hver dag. På fjortenårsdagen min kom han med kassegitaren til faren vår. Vaktene undersøkte den lenge før de ga den til meg. Det satt alltid en vakt sammen med oss på besøksrommet og passet på. Men de var ikke spesielt observante. Stort sett stirret de sløvt ned i gulvet mens Raol fortalte meg om dyr som hadde blitt fanget, men greide å komme seg fri og dro ut i skogen hvor de traff igjen familiene sine. Det Raol selvfølgelig sa, var at jeg måtte rømme. At jeg måtte dra ut til småbruket vårt, hvor han ville vente sammen med moren vår og Tilgor, som hadde 9
vært bestevennen til faren vår og gudfaren til Raol, og som bodde der ute nå. Den siste gangen Raol besøkte meg, var han for oppkavet til å snakke i koder. Han lente seg mot meg og hvisket at han skulle dra samme kveld. Roger, som satt inne og passet på oss, så opp fra linoleumen og ba oss holde opp. Men Raol stanset ikke. Og mens Roger dro ham baklengs ut av besøksrommet, ropte Raol at jeg måtte komme meg ut av dette drittstedet så fort som mulig. Etter dette holdt vaktene et spesielt godt øye med meg, ble strengere og kjipere. Det var to måneder siden. Fottrinnene i gangen forsvant. Stemmene ble fjernere. Vaktene måtte ha samlet de andre ungdommene i oppholdsrommet, eller kanskje gått ut allerede. Alarmen fortsatte å kime. Jeg la fra meg gitaren på senga og reiste meg. Hadde de glemt at jeg var der? Ville de la meg sitte igjen her, hvis det virkelig var brann? Jeg var i ferd med å løpe mot døra, da Noor kom stormende inn til meg. Han var den eneste vakten jeg faktisk likte. «Opprørerne skal angripe!» ropte han. Ansiktet hans var rødt. Han var andpusten og gravalvorlig. «Samlingen evakuerer hele Solbyen. Du må skynde deg! Bussen står klar utenfor.» Jeg var sju år da Samlingen tok over makten. Først på fastlandet, og deretter på øya vår, som heter Ko. Det var desember og himmelen var grå, husker jeg. Jeg gikk i andre klasse og Raol i fjerde. Men vi hadde fellestime og satt ved siden av hverandre ved vinduet da tre soldater kom inn. To av dem dro med seg læreren vår ut. 10
Den tredje smilte og spurte om vi ikke syntes skolen var fryktelig kjedelig. Så fikk han oss til å kaste bøkene våre ut av vinduet og ned i skolegården. Vi var for skremte til å synes det var gøy. Etterpå tvang de vaktmesteren til å skuffe bøkene sammen med traktoren. Vi satt i vinduskarmen og så på mens de helte bensin over haugen og tente på. Da vi kom hjem, hadde foreldrene våre pakket det aller nødvendigste i sekker. Ryktene svirret. Den gamle regjeringen skulle bombe Solbyen sønder og sammen. Bombeflyene var allerede på vei. Det lå krigsskip utenfor kysten. Den kvelden var veiene ut av byen fulle av mennesker med trillevogner og store sekker, av nedlessede biler og hester med møbler surret til ryggen. Alle prøvde å komme seg bort. Tilgor møtte oss ved utkanten av byen. Vi gikk gjennom jungelen hele natten, til småbruket som faren vår og Tilgor hadde kjøpt sammen mange år tidligere. Vi ble der i en uke, uten at det kom noen bombeangrep. Så flyttet vi tilbake. Da skolen åpnet igjen, fikk vi utdelt en tykk bok hver, full av bitte små bokstaver og ikke et eneste bilde. Lærerne, som vi syntes var ille nok, ble erstattet med gamle prester. De tvang oss til å pugge tekstene utenat. Hvis vi ikke greide å huske dem, ble vi straffet med flere lekser, noen ganger til og med slått. Det var ikke bare på skolen Samlingen gjorde livet surt for oss. De innførte alle slags nye lover. De sensurerte radiostasjonene, forbød rockemusikk og fjernet nesten alle filmer fra kinoene. Barer og restauranter måtte stenge klokka ti, og faren vår mistet flesteparten av spillejobbene sine. 11
Ingen jeg kjente likte det nye styret, og da opprøret mot Samlingen startet på fastlandet, feiret folk i gatene halve natten. Faren vår satt klistret foran tv-en hele kvelden sammen med et par av musikerkompisene sine. På nyhetene viste de bilder av lederen for opprøret. En mann som het Sendir. Han stirret rett inn i kameraet med et rolig, men samtidig intenst blikk og en boaslange rundt halsen. En prest fortalte at Sendir hjernevasket tilhengerne sine så de var villige til å dø for ham. Presten sa at slangen symboliserte djevelen, og at Sendir ville styrte Samlingen for å lage et samfunn uten lover og regler, et anarkistisk kaos hvor folk stjal og drepte som de ville. Ingen av oss trodde på det. Vi var sikre på at det bare var propaganda. Vi så på Sendir som en blanding av en popstjerne og Robin Hood. Hver gang vi hørte at opprørerne hadde kidnappet en prest et sted på fastlandet, eller sprengt en kirke, jublet vi i det stille. Så brøt det ut full krig på fastlandet og opprørerne endret taktikk. De begynte å ri ned fra fjellene om natten og ta hele landsbyer. Folk måtte velge: la seg verve som opprørssoldat og bli med og slåss mot Samlingen. Eller bli solgt som slaver til plantasjeeiere og gruveselskaper i Øst-Drovania. De som lot seg verve, fikk brent inn en speilvendt S på håndbaken. Da var man opprører for livet. Hvis man prøvde å stikke av eller nektet å adlyde ordre, ble man skutt. Jeg hadde mareritt om opprørerne nesten hver natt. I drømmene mine tvang de meg ut i krigen. Jeg var for redd til å slåss, så jeg la meg ned og lot som om jeg var død. Men de skjønte det, og pirket borti meg med bajonettene sine til jeg ikke greide å ligge stille lenger. Så skjøt de meg. 12
Prestene på skolen virket plutselig ikke så ille lenger. Jeg følte meg lettet og trygg når jeg møtte Samlingssoldater på patrulje i gatene. Alt virket bedre enn å havne i klørne til opprørerne. Da jeg ble kastet på Ishuset, hadde ikke krigen kommet til Ko for alvor. Men vi visste at det bare var et spørsmål om tid før opprørerne ville angripe. De hadde hatt treningsleirer i fjellene i flere år, og det gikk rykter om at det var hemmelige opprørsgrupper nede i selve Solbyen. En natt noen måneder før jeg ble arrestert, så Raol og jeg en mann med langt hår og et lilla tørkle på hodet ved elva. Da vi passerte, løftet mannen hånden og klødde seg liksom tilfeldig på haken, så vi kunne se den speilvendte S-en på håndbaken hans. «Vi er de siste. Det er ingen igjen i byen,» sa Noor. Han tok tak i armen min og trakk meg mot døra. «Opprørerne kan komme når som helst.» Jeg stanset og så meg tilbake. «Det er ikke tid til å pakke.» Akkurat det bekymret meg ikke stort, for jeg hadde ikke noe jeg brydde meg om, annet enn gitaren. Noor skjønte det. «Ok,» sa han og nikket mot senga. «Ta den med, men fort deg.» Da vi kom ut i gangen, hørte jeg at det ikke bare var brannalarmen som durte, men en flysirene fra et sted oppe i byen også. De andre ungdommene sto oppstilt, rettere enn noen gang. Til og med Kai og Aisha sto som førsteklassinger med armene langs siden, uten å lire av seg en eneste kommentar. De tåpelige uniformene fikk dem til å se ut som småbarn. Spydighetene deres hadde vært mye lettere å 13
takle enn å se dem stå der, tause og redde. Jeg skulle nesten ønske de hadde slengt med leppa. Vet du hva helvete er? Å ligge på en reimseng og lytte til Sara spille gitar i all evighet. Ha, ha. Jeg stilte meg bakerst. «Hvor skal vi?» spurte jeg Noor. «Fastlandet. En ungdomsanstalt i Portola. Eller i nærheten,» sa han idet vi ble ført gjennom den første sikkerhetsslusen og ut døra. Vi marsjerte over gresset, under den knallblå himmelen. Det var som om noen hadde detonert en fargebombe over byen siden sist gang jeg var ute, den dagen jeg ranet butikken sammen med Raol. Bussen som skulle kjøre oss ned til brygga, sto klar på parkeringsplassen. Derfra ville vil bli overført til fergen og fraktet over til Portola. Men jeg kunne ikke bli med til fastlandet. Raol, moren vår og Tilgor ventet på meg på småbruket, her på Ko. Hvis jeg ble med over havet, ville jeg kanskje aldri greie å komme meg tilbake. Jeg var nødt til å stikke av på en eller annen måte, finne veien gjennom jungelen til småbruket. Opprørerne ville aldri ta oss der. Jeg så mot de grønne trærne på åsryggen sør for byen. Ingen røykskyer eller andre tegn til opprørere. Jeg snudde meg og så nordover. Alt så fredelig ut der også. Opprørerne måtte fortsatt være langt unna. Hvis jeg bare kom meg ut av byen og inn i jungelen, ville jeg være trygg. I kveld allerede ville jeg sitte på småbruket sammen med de andre. Det sto en Samlingssoldat på hver side av døra til bussen. Begge hadde geværer. I tillegg sto Roger der. Hvis jeg plutselig løp mot veien, ville jeg sikkert få noen meters forsprang. Men jeg visste ikke om de ville skyte etter 14
meg. Eller om de ville ta meg igjen. Da ville de sikkert gi meg en måned på isolatet, på det nye stedet. Hvis de ikke overførte meg til et ordentlig voksenfengsel. Jeg måtte prøve likevel. Nå! Bare ta sats og sprinte i vei så fort jeg kunne. Det var den eneste muligheten. Hvis jeg ventet til vi kom til brygga, ville det sikkert være umulig, enda flere vakter og ingen smug å løpe ned. Men jeg turte ikke. Jeg fikk ikke beina mine til å bevege seg. Jeg var for redd. «Du kan ikke ta med deg den der!» ropte Roger og pekte på gitaren. Det var min tur til å gå på bussen. Roger skrek. Likevel var det bare så vidt jeg kunne høre ham over sirenene. Jeg snudde meg for å se etter Noor, men kunne ikke se ham. «Legg fra deg gitaren!» brølte Roger. Så stanset plutselig sirenene. Alt var stille igjen. De andre ungdommene stirret på meg fra bussen. Roger ba meg enda en gang om å legge den fra meg. Jeg svarte ikke, tok bare et fastere grep rundt gitarhalsen. Roger så rett på meg, la hodet litt på siden. Overleppa hans krøllet seg opp idet han tok et skritt fram, rev gitaren ut av hånden min og dæljet den i bakken. Da jeg så kassen sprekke og hørte den skingrende lyden, var det som om noe sprakk inni meg også. Jeg snudde meg og la på sprang nedover veien. Roger satte etter meg sammen med en av soldatene. Lyden fra den ødelagte gitaren runget fortsatt i hodet. Sollyset skar meg i øynene. Roger skrek at jeg skulle stanse. Jeg hørte at han var sliten allerede og skjønte jeg kanskje kunne greie å komme meg unna. Jeg sparket av meg tøflene og løp barbeint nedover den varme 15
asfalten. Forbi de rosa, grønne og gule bygningene i hovedgata. Så smatt jeg inn et smug og ned en sidegate. Da jeg så meg tilbake, var de borte. Jeg løp over en liten bakketopp og ned mot elva. Ned mot rommet Raol og jeg hadde okkupert. Jeg måtte få på meg noen sko og noen ordentlige klær. Det ville ta hele dagen å gå til småbruket, så jeg måtte ha mat og vann og helst en kniv også. Hvis jeg var heldig, hadde Raol lagt igjen en sekk med proviant til meg. Den eneste inngangen til rommet vårt var gjennom et vindu mot elva, så man måtte vasse gjennom strømmen og trekke seg opp langs veggen med et tau. Jeg løp de siste meterne langs den røde mursteinsbygningen og hoppet uti vannet. Det året vi bodde der, fant vi det meste av det vi trengte i containere – noen madrasser, et par sakkosekker, et vaffeljern. Til og med en gammel tv. Raol stekte cheeseburgere i vaffeljernet nesten hver dag. Om kveldene satt vi foran tv-en i hver vår sakkosekk og prøvde å late som om vi var hjemme. Tauet hang der, akkurat som før. Jeg trakk meg opp, dyttet opp lemmen og svingte meg inn. Da jeg så rommet, ble jeg sittende skrevs over vinduskarmen og bare stirre. Bordet var knekt. Madrassene og sakkosekkene var skåret opp så små, hvite kuler lå strødd utover gulvet. Hendrix-plakaten jeg hadde kjøpt for dyre dommer i en samlerbutikk ved stranda, var revet i to, så ansiktet var delt på midten. Tv-en lå veltet i hjørnet med knust skjerm. Klærne var dratt ut av skapet og lå slengt utover. De som hadde vært her, ville tydeligvis gi oss en ad16
varsel. Å knuse en sånn tv-skjerm er ikke enkelt. Raol og jeg hadde prøvd det noen ganger, bare for gøy, når vi klatret rundt i containere og lette etter ting. Jeg satt som i transe til jeg hørte stemmer utenfor. Så hoppet jeg inn og kikket forsiktig ut igjen. Det var Roger. Han gikk raskt oppover gangveien på motsatt side av elva. «Hun er borte. Vi må dra tilbake,» ropte han mot Noor, som kom gående nedover mot ham. Noor stanset, så seg rundt og ropte navnet mitt et par ganger. Han ventet noen sekunder før han løp etter Roger oppover mot bussen. Idet de forsvant, oppdaget jeg arket som var slått opp på innsiden av veggen, ved siden av vinduet. ETTERSØKT, sto det øverst. Under var det en blyanttegning av en gutt. Det var ikke noe tvil om hvem det skulle forestille.