Femstjernes milliardær av Tash AW

Tash Aw

Femstjerners milliardær Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Tash Aw Originalens tittel: Five Star Billionaire Oversatt av Kari og Kjell Risvik Five Star Billionaire by Tash Aw Copyright © 2013 by Tash Aw Published by arrangement with David Godwin Associates, London.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-41437-5 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: ©chungking/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet Aw Tee Min og Yap Chee Chun

Sett at man kan leve uten ytre press, sett at man kan skape sin egen indre spenning – da stemmer det ikke at det ikke finnes noe i mennesket.

CZESŁAW MIŁOSZ: The Captive Mind

Forord Hvordan man blir milliardær For en stund siden – jeg har glemt akkurat når det var – bestemte jeg meg for å bli fryktelig rik en dag. Og da mener jeg ikke bare rimelig velstående, men overmåte, ufattelig rik, slik bare barn ser for seg at rikdom er. Faktisk, hver gang noen nå for tiden inntrengende ber meg presisere når i livet det var at disse tankene om veldige formuer tok form i hodet mitt, svarer jeg alltid at det må ha vært en gang i ungdommen, da jeg nok var klar over at livets goder hadde sin pris, men ennå ikke hadde noen forestilling om deres mange begrensninger, for det har alltid vært noe tvers igjennom barnslig i mitt jag etter penger – det skal bare innrømmes.

Da jeg vokste opp ute på landsbygda i Malaysia, var et av yndlingsprogrammene mine på TV en dramaserie som utspilte seg på et advokatkontor i Amerika. Alle detaljene – skuespillerne, handlingen, miljøet – er blitt borte for meg nå, ikke bare visket ut av tidens gang, men også utydeliggjort i en tåke av dårlige undertekster og avbrutte sendinger (generatoren og antennen skiftet om å klikke med knusende forutsigbarhet, selv om det på den tiden virket aldeles normalt). Jeg er ikke sikker på om jeg kunne fortelle hva som skjedde i en eneste episode av den såpeoperaen, og dessuten var jeg ikke opptatt av de kunstige små konfliktene som oppsto i ett sett, alle de følelsesmessige svingningene, menn og kvinner som gråt fordi de forelsket seg, eller røk uklar; som kranglet, gjorde det godt igjen, elsket osv. Jeg hadde en følelse av at de kastet bort tiden, at de kunne 9

brukt tiden sin til noe mer utbytterikt. Jeg tror nok jeg opplevde det som temmelig frustrerende. Men selv dette er flyktige inntrykk, og det eneste jeg virkelig husker, er åpningssekvensen, et feiende flott panorama over skyskrapere i stål og glass som glitret i solen, folk i stilige dresser med stresskofferter idet de forsvant inn gjennom svingdører, den endeløse strømmen av biler på motorveier badet i sol. Hver gang jeg satte meg foran TVapparatet, tenkte jeg: En dag skal jeg eie en sånn bygning, en hel høyblokk fylt av travle, flinke mennesker som jobber for å oppnå drømmene sine.

Det eneste jeg brydde meg om, var disse innledende bildene.

Episoden som fulgte, var av mindre betydning.

Så mye bortkastet tid.

Når jeg nå ser tilbake på disse barndomsfantasiene, humrer jeg av forlegenhet, for jeg skjønner jo hvor dum jeg var. Jeg skulle aldri satt meg så beskjedne mål, og heller ikke ventet så lenge med å strebe etter dem.

Det sies at den legendariske magnaten Cecil Lim Kee Huat – som fremdeles er ved sine fulle fem nå som han er blitt 101 – tjente sine første penger i en alder av åtte, da han solgte vannmeloner fra en kjerre langs den gamle kystveien til Port Dickson. Som trettenåring hadde han en kaffebod i Seremban, og som femtenåring pusset han opp brukte bildeler i nærmest industriell skala, et resirkuleringsgeni lenge før begrepet ble oppfunnet. Malayas provinsbyer i 1920-årene var ikke noe sted der drømmer ble virkelighet. Han var atten år og hadde strøjobber som portner i The Colony Club da han var så heldig å møte en ung assisterende distriktsoffiser fra Fife som het MacKinnon og nettopp var kommet til Malaystatene. Historien sier ikke noe om forholdets egentlige natur (de stygge ryktene om utpresning er aldri blitt bevist), og uansett, som vi skal se siden: Det har ingen hensikt å gruble over hvorfor og hvordan når det gjelder ting som fant sted i fortiden, alt det som kanskje kunne ha skjedd. Det eneste som det er noen vits i å tenke over, er det som faktisk skjer, og det som skjedde i Lims tilfelle, var at han satt igjen med såpass mange penger etter MacKinnons altfor tidlige død (drukningsulykke) at han kunne stifte det første lokale forsikringsselskapet i Singapore, et lite foreta10

gende som til slutt skulle bli Overseas Chinese Assurance Company, Det oversjøiske kinesiske forsikringsselskap, som lenge var selve grunnfjellet i det malaysiske og singaporske handelslandskapet, inntil det ganske nylig brøt sammen. Vi kan lære mye av slike som Lim, men en inngående analyse av hans levnet ville innebære en helt egen bok. I denne omgangen er det nok å stille spørsmålet: Hva gjorde du da du var åtte, tretten, femten og atten? Jeg har en mistanke om at svaret er: Ikke noe særlig.

I livets gang er hver eneste lille episode en prøve, hvert møte en nyttig lærdom. Se og lær. En dag oppnår du kanskje det jeg har. Men tiden farer forbi deg, fortere enn du tror. Du har allerede mens du leser dette, sakket akterut og må henge i for å ta igjen det forsømte.

Heldigvis vil du få en sjanse til. Mitt råd til deg er: Grip den.

En tredje dukker sjelden opp.

1

Flytt dit pengene er

Det sto en ung mann ved disken og ventet på kaffen sin og nikket til musikken. Phoebe hadde lagt merke til ham straks han kom inn av døren, måten å gå på var så selvsikker, myk, men samtidig fjærende. Han måtte ha gått på gulvtepper under oppveksten. Han bestilte to latte og en grønn temuffins og betalte med et sølvkort fra Industrial and Commercial Bank of China, som han smøg ut av en lommebok med grått og svart sjakkrutemønster. Han var bare et par år eldre enn Phoebe, kanskje to – treogtyve, men hadde allerede en fin bil, en sølvblå med hekkdør som hun hadde sett før, da hun skrådde over gaten og han nesten kjørte på henne. Det var rart hvordan Phoebe la merke til ting nå for tiden, like kjapt og lett som å puste. Hun lurte på når hun hadde lagt seg til den vanen. Hun hadde ikke alltid vært sånn.

Ute sivet det høstklare sollyset mellom grenene på platantrærne, og skyggene tegnet et nydelig mønster på fortauet. Det var en lett vind også, som fikk løvet til å danse.

«Så du liker denne musikken?» spurte Phoebe idet hun strakte seg over ham etter noen små sukkerposer.

Kaffekoppene hans kom. «Det er bossanova,» sa han, som om det var en forklaring, bare at hun ikke skjønte det.

«Ei, jeg liker også spansk musikk!»

«Hmpf,» mumlet han mens han balanserte brettet sitt. «Den er brasiliansk.» Han så ikke på henne engang, og hun var glad til, for om han hadde gjort det, ville det vært et du-er-et-null13

blikk, et slikt kjapt øyekast som hun hadde vent seg til siden hun kom til Shanghai, hvor fiffen så ned på henne.

Brasil og Spania var omtrent det samme, uansett.

De var i en kaffebar i vestlig stil i en sidegate til Huaihai Lu. Gatene var hektiske. Det var lørdag. Men ukene var ikke lenger pent inndelt i helg og hverdager for Phoebe. Det var det blitt slutt på da hun kom til Shanghai noen uker før dette. Hver dag ramlet inn i den neste uten mening, som de hadde gjort i lang tid nå. Hun visste ikke engang hva hun gjorde i denne delen av byen. Hun hadde ikke råd til noe i butikkene, og den italienske kaffen hennes kostet mer enn blusen hun hadde på seg.

Det hadde vært en stor feil å komme hit. For en idiotisk plan.

Hva hadde hun trodd hun kunne oppnå? Hun måtte kanskje revurdere alt sammen.

Phoebe Chen Aiping, hvorfor er du bestandig så redd? Ikke vær redd! Nederlag er ikke akseptabelt! Du må løfte deg selv opp, og du må løfte opp hele familien.

Hun hadde begynt å skrive dagbok. Hver dag noterte hun sin mørkeste frykt og sine villeste ambisjoner. Det var en teknikk hun en dag hadde lært av en selvhjelpslærer i Guangzhou mens hun fordrev tiden på en nudelkafé etter at hun hadde vært på Personalmarkedet. Et lite TV-apparat var plassert på glassdisken ved siden av krukker med White Rabbit-sukkertøy, men først hadde hun ikke fulgt med, trodde bare det var nyhetene.

Så gikk det opp for henne at det var en DVD med en livsstilsinspirator, en kvinne som snakket om hvordan hun hadde forandret livet sitt og nå ville vise alle oss andre hvordan vi også kunne forvandle vår usle, usynlige tilværelse til et liv preget av evig lykke og medgang. Phoebe likte hvordan kvinnen så rett på henne, holdt blikket hennes så stødig at Phoebe følte seg ille berørt, beskjemmet over sin egen tilkortkommenhet, den totale mangel på den aller minste prestasjon her i livet. Kvinnen hadde glitrende lakket hår som hadde klasse uten å være gammeldags.

Hun viste hvordan en godt voksen kvinne kunne se vakker og fremgangsrik ut, selv når hun ikke lenger var i sin ungdoms vår, som hun selv uttrykte det med en liten latter. Hun hadde så 14

mye klokt å si, så mange fikse munnhell og detaljer om hvordan man skulle bli vellykket. Hadde bare Phoebe hatt penn og papir, ville hun skrevet ned hvert eneste ett, for nå kan hun ikke huske stort, annet enn den følelsen av pågangsmot kvinnen hadde gitt henne, ord om at man ikke måtte være redd for å være overlatt til seg selv, langt hjemmefra. Det var som om hun hadde sett inn i Phoebes hode og lyttet til alle bekymringene som kvernet rundt der inne, som om hun hadde vært rett ved siden av Phoebe, der hun lå våken om natten og lurte på hvordan hun skulle komme seg gjennom den neste dagen. Phoebe følte det som en befrielse, som om noen hadde løftet en diger bør fra skuldrene hennes, som om noen hadde sagt: Du er ikke alene, jeg forstår dine sorger, jeg forstår din ensomhet, jeg er akkurat som deg. Og Phoebe tenkte: Det første jeg skal gjøre når jeg får penger, er å kjøpe boken din. Jeg skal ikke engang kjøpe en LV-veske eller en ny HTC smarttelefon; jeg skal kjøpe dine visdomsord og lese dem slik noen mennesker leser Bibelen.

Boken het En femstjerners milliardærs hemmeligheter. Det var noe Phoebe aldri kom til å glemme.

Et tips som virkelig hadde festet seg i hukommelsen, var dagboken, som kvinnen ikke kalte en dagbok, men en Journal over ditt hemmelige jeg, hvor man skulle skrive ned alle sine dypeste redsler, alt som gjorde en engstelig og svak, foruten alt det man drømmer om. Man må ha flere positive drømmer enn tyngende frykt. Når man først har skrevet noe i denne boken, kan det ikke skade en lenger, for frykten blir beseiret av drømmene på den motsatte siden. Når man så gjør suksess, kan man lese denne journalen for aller siste gang før man kaster den for alltid, og da vil man smile av seg selv når man ser hvor redd og underutviklet man var, for da vil man ha kommet så langt. Da vil man slenge boken i Huangpu-elven, ens gamle jeg vil forsvinne, og bare det herlige gjenfødte produktet av ens drømmer er igjen.

Hun hadde begynt på journalen for et halvt år siden, men ennå hadde ikke drømmene utlignet frykten. Det kom snart til å skje. Det måtte det.

Phoebe så seg rundt i kafeen. Stolene var sennepsgule og grå, veggene umalt betong, som om arbeidet ikke var helt ferdig, 15

men hun visste jo at det var sånn det skulle se ut, det ble regnet for moderne. På terrassen utenfor satt det utlendinger med ansiktet løftet mot solen – det gjorde ikke dem noe om huden ble som garvet lær. Noen reiste seg og gikk, og plutselig ble det et bord ledig ved siden av ham som var så glad i brasiliansk musikk. Han var sammen med en jente. Hun var kanskje søsteren hans og ikke en kjæreste.

Phoebe satte seg ved siden av dem og vendte kroppen ørlite grann bort for å vise at hun ikke var interessert i hva de drev med. Men i speilbildet i vinduet – det var strålende solskinn den dagen, det nærmet seg Midthøstfestivalen, og været var friskt, gyllent, perfekt for å drømme – kunne hun se dem helt klart.

Jenta var badet i krystallklart lys, som om hun befant seg på en scene, og gutten var skåret i to av en skrå strime av mørke.

Hver gang han bøyde seg frem, kom han inn i lyset. Huden var som voks.

Idet jenta bøyde seg over bladet sitt, kunne Phoebe se at hun helt klart var en kjæreste, ikke en søster. Håret falt over ansiktet, slik at Phoebe ikke kunne si om hun var pen, men hun satt slik en pen person ville gjort. Kjolen var en stor svart bluse med masser av ord trykt rundt omkring som graffiti, meningsløse setninger som PEACE $$$!♥PARIS, og oppriktig talt, den var gyselig og gjorde kroppen hennes uformelig som et spøkelse, men den var dyr, det var noe alle kunne se. Vesken var av lær så bløtt at det liksom smeltet sammen med gulvet. Den fløt utover ved føttene på jenta som et eksotisk kjæledyr, og Phoebe følte trang til å klappe det skraverte mønsteret for å se hvordan det kjentes. Gutten bøyde seg frem, og i speilbildet fanget han Phoebes blikk. Han sa noe til kjæresten på shanghainesisk som Phoebe ikke skjønte, og jenta så opp og kastet et skrått blikk på Phoebe.

Det var noe shanghainesiske jenter mestret til fullkommenhet, denne metoden med å se sidelengs på folk uten å vende ansiktet mot dem. Dermed kunne de stille de fine kinnbena sine til skue og samtidig virke uinteresserte, og de fikk en til å føle at man ikke betydde noen ting for dem, at man ikke engang fortjente å bli stirret skikkelig på.

Phoebe vendte straks blikket bort. Kinnene kjentes varme.

16

Ikke la andre mennesker tråkke på deg.

Noen ganger tynget Shanghai henne med en vekt som av ti skyskrapere. Menneskene var så hovne, dialekten skurret sånn i ørene hennes. Hvis noen snakket til henne på sitt språk, føltes det som om hun ble angrepet bare av lyden. Hun var kommet hit full av forhåpninger, men enkelte netter, etter at hun hadde nedfelt all sin vemmelse og all sin redsel i den hemmelige journalen, kjentes det fremdeles som om hun ramlet ned, ned, og det var ingen vei opp. Det hadde vært en tabbe å spille så høyt spill som hun hadde gjort.

1 Hun var ikke fra noe sted i Kina, men fra et land tusener av kilometer lenger sør, og i det landet hadde hun vokst opp i en småby lengst oppe i nordøst. Det er et distrikt som er fattig og avsides, så hun er vant til at folk betrakter henne som mindreverdig, selv i sitt eget land. I den lille byen hun kom fra, hadde ikke leveviset forandret seg noe særlig på femti år, og det ville trolig aldri forandre seg. De som kom på besøk fra hovedstaden, pleide å kalle den sjarmerende, men de behøvde jo ikke å bo der. Det var ikke et sted for drømmer og ambisjoner, så Phoebe drømte ikke. Hun gjorde som alle andre unge gutter og jenter gjorde når de sluttet på skolen som sekstenåringer: De dro over fjellkjeden som delte landet i to, fant seg arbeid på vestkysten, og forflyttet seg sakte sørover til de nådde hovedstaden.

Her er noen av jobbene vennene hennes tok det året de flyttet hjemmefra: Servitørlærling. Assisterende daglig leder i torgboder som solgte falske klokker. Karaokevertinne. Samlebåndsarbeider på en halvlederfabrikk. Barpike. Sjampojente. Vannkjølerleverandør. Vaskehjelp i en sjømatrestaurant. (Phoebes første jobb var blant dem som står på denne listen, men hun vil helst ikke si hvilken.) Fem år med den slags jobber, de gikk så sakte.

Så hadde hun hatt litt flaks. En jente hadde forsvunnet. Alle trodde hun hadde rotet seg bort i noe – hun hadde vært sammen med en gangster, en av disse storbykarene som man ikke 17

kunne fortelle småbyforeldrene sine om, og alle trodde det ikke ville vare lenge før hun drev med narkotika og prostitusjon. De var sikre på det, for en dag hadde hun dukket opp med et stort jadearmbånd og et blått øye. Men så dumpet det bare ned en e-post fra jenta. Hun hadde ikke rotet seg bort i noen ting. Hun var i Kina. Hun hadde bare funnet ut at nå fikk det være nok, og så en morgen dro hun av gårde uten å si noe til kjæresten sin.

Hun hadde spart nok penger til å dra til Hongkong, der hun hadde vært karaokevertinne en stund – hun syntes ikke det var flaut å si det, for det er noe alle driver med, men det varte ikke lenge – og nå arbeidet hun i Shenzhen. Hun var restaurantsjef, på et sted av internasjonal klasse, ikke bare en kneipe, nei, og hun ledet en stab på seksten. Hun hadde til og med egen leilighet (foto vedlagt – liten, men lys og moderne med en vase med plastroser på et glassbord). Altså, hun hadde truffet en forretningsmann fra Beijing som skulle gifte seg med henne og ta henne med nordpå, og hun ville bare være sikker på at alt gikk bra på restauranten før hun dro. De hadde alltid bruk for gode servitører på New World Restaurant. Bare kom! Ikke vær bekymret for visum. Vi fikser det. Det var to smilefjes og ett som blunket på slutten av e-posten.

Det var en spennende tid da de sendte e-poster til hverandre flere ganger om dagen. Hva slags klær skal jeg ta med? Hvordan er været om vinteren? Hva slags sko trenger jeg til uniformen? Hver e-post som kom fra Kina, ga Phoebe en følelse av at hun var ett skritt nærmere å komme seg opp og frem i verden. Den frisørsalongen der hun jobbet nå, virket så liten i forhold – kundene var små mennesker som ikke selv skjønte hvor små de var. Når de sa til henne: Hei, Phoebe, du konsentrerer deg ikke, lo hun bare inni seg, for hun visste at hun veldig snart skulle være den som ga dem ordrer og la igjen tips til dem.

Det tok henne noen uker å få skrapt sammen nok penger til billetten til Hongkong pluss litt ekstra for å komme seg til Shenzhen, men derfra skulle det være grei skuring, for hun hadde en jobb som ventet på henne, og hun skulle bo hos venninnen sin de første par månedene til hun fikk seg sitt eget sted.

Hun trengte ikke så mange penger, hun kom til å tjene massevis når hun først kom dit, hadde venninnen forsikret. Fra da av 18

ville alt være mulig. Hun kunne starte sin egen forretning og gjøre akkurat som hun måtte ønske – noen tidligere serveringsdamer på restauranten kjørte allerede rundt i biler med privatsjåfør bare et år etter at de hadde sluttet i jobben. Det nye Kina var utrolig, bare vent og se! Ingen stiller for mange spørsmål, ingen bryr seg om hvor du er fra. Det eneste som teller, er hva du kan. Hvis du kan gjøre en jobb, er du ansatt.

Folk sier det er tungt å legge sitt tidligere liv bak seg, og når tiden kommer da du skal gjøre det selv, vil du kvie deg og lengte hjem. Men det er folk som legger bak seg et fint liv. For andre er det annerledes. Det er en lettelse å komme seg bort.

E-postene fortsatte, fulle av !!! som vanlig, men de var ikke så hyppige, og til slutt, på internettkafeen like ved Øst Tsim Sha Tsui-stasjonen, mens Phoebe ventet på toget til Shenzhen, logget hun på for første gang på fire dager og fant ikke en eneste e-post fra venninnen. Ikke engang en kort beskjed som sa: Fort deg, er så spent, fulgt av masser av smilefjes. Da hun omsider kom til Shenzhen, tok det sin tid å finne restauranten.

Skiltet var majestetisk og skinnende. New World International Restaurant sto det over tvillingsøyler av snodde gulldrager – Phoebe kjente det igjen fra bildene venninnen hadde sendt.

Menyen sto i en glassmonter utenfor, et sikkert tegn på at det var klasse over stedet. Men da Phoebe kom nærmere, begynte hjertet å flimre illevarslende i brystkassen, slik hun forestilte seg at flaggermusvinger måtte kjennes mot kinnet. Det var en følelse hun aldri skulle bli kvitt mens hun var i Kina. Glassdørene sto åpne, men restauranten var dunkelt belyst enda det var midt på ettermiddagen. Da hun trådte innenfor, så hun et tomt lokale uten stoler og bord. En del av gulvet var revet opp, og på den nakne betongen kunne hun se noen klisne klatter med lim der gulvteppene en gang hadde ligget. Det var en bardisk dekorert med scener fra kinesiske legender meislet ut i bronse, traner i flukt over fjell og sjøer. Noen arbeidere flyttet rundt på maskiner og redskaper innerst i restauranten, og da Phoebe ropte på dem, virket de forvirret. Restauranten hadde stengt for noen dager siden, snart skulle det bli en Hot Pot-kjede her. De som hadde jobbet der? De hadde vel fått seg jobb et annet sted. Det er uansett ingen som beholder en jobb særlig lenge i Shenzhen.

19

Hun tenkte seg om. Dette var ikke bra.

Hun prøvde å ringe venninnens mobil, men den var død. Du er kommet til et nummer som ikke er i bruk, sa stemmen om og om igjen. Hver gang hun slo det, var det likedan. Du er kommet til et nummer som ikke er i bruk.

Hun sjekket hvor mange penger hun hadde, og begynte å se seg om etter et billig pensjonat. Gatene var rene, men fulle av folk. Alle så ut som om de hastet av sted til et møte, alle skulle et eller annet. I massen av folk som myldret rundt henne som en tykk, gjørmete elv, begynte hun å legge merke til en viss type mennesker, og snart var det bare dem hun virkelig så. Unge single kvinner. De var overalt, løp etter bussen eller skrittet taktfast av sted med et innbitt uttrykk i ansiktet, eller gikk fra butikk til butikk og leverte CV-en sin, hele livet på ett ark. Alle virket rastløse, alltid på farten, og de så etter arbeid, drev omkring overalt, slengte ut livet sitt til enhver som kunne tenkes å ville ha det.

Det er altså slik det er. Slik er det jeg blir en av dem, tenkte Phoebe. Det hadde bare tatt henne noen timer å gå fra én verden til en annen. Det ene øyeblikket var hun nesten assisterende daglig leder på en internasjonal restaurant av høy klasse, det neste var hun innvandrer på jakt etter jobb. Det nye livet hennes hadde vokst frem fra løse luften som et skjebnens lune.

Uten faste holdepunkter, på leting, alene. Noen hevder at når du finner andre mennesker som er lik deg selv, i samme situasjon som deg, føler du deg gladere, mindre alene, men Phoebe syntes ikke det stemte. Vissheten om at hun var maken til millioner av andre jenter, fikk henne til å føle seg mer ensom enn noensinne.

Hun gikk tilbake til losjiet. Døren lot seg ikke låse, så hun sov med vesken inntil magen, sammenkrøkt i en stram C-form.

De første månedene i Shenzhen gikk veldig fort. I den tiden hadde Phoebe en hel del jobber som hun helst ville slippe å snakke om akkurat nå. En dag kanskje, bare ikke nå.

Du kan bare stole på deg selv. Det finnes ingen virkelige venner her i verden. Hvis du setter din lit til andre, utsetter du deg for fare og sårbarhet.

20

Hun fikk jobb på et sted som het Guangdong Bigfaith Kvalitetsklær Aksjeselskap, en fabrikk som lagde merkevareklær for vestlige firmaer – ikke de dyre merkene Phoebe hadde hørt om, men mindre betydelige, som solgte glorete, fargesprakende klær. Men de andre jentene fortalte henne at det var trendy steder, selv om det var lavprisbutikker. I Vesten var det visstnok slik at også rike mennesker kjøpte billige klær. For sin egen del hadde ikke Phoebe lyst på noen av de skjørtene eller jakkene eller blusene som ble lagd på fabrikken. De manglet klasse selv i hennes øyne. Jobben hennes var å sammenholde bestillingene mot følgesedlene og passe på at alt stemte. Det var ingen vanskelig jobb, men likevel gråt hun hver natt. Timene var lange, og om natten måtte hun dele losjihus med andre jenter, så mange andre jenter. Hun kunne ikke fordra å se undertøyet deres hengt opp på klessnorer i alle rom, selv i korridorene, til tørk i den klamme luften. Hvor man enn gikk i blokken, så man bare snorer med vått undertøy, og hele stedet luktet vaskepulver og svette. Dag og natt var det krangel og gråt. Hun kunne ikke fordra det, især ikke hulkingen om natten. Det virket som om alle tenkte at når det var mørkt, kunne ingen høre dem gråte. Hun måtte komme seg bort fra dem, hun var ikke som dem. Men foreløpig hadde hun ikke noe valg.

Det andre som ikke var så greit å forholde seg til, var misunnelsen, alt det som ble sagt om henne. (Hvordan hadde hun klart å få seg en så god jobb med det samme? Hvorfor jobbet hun på kontoret og ikke ved samlebåndet når hun akkurat hadde begynt i firmaet? Jeg har hørt at hun ikke engang har vært her oppe så lenge.) Jo, hadde Phoebe lyst til å forklare, for det første fordi hun kunne snakke engelsk og kantonesisk, språket til alle de rike fabrikkeierne her sørpå. Og for å si det enkelt, fordi hun var bedre enn de andre. Men hun visste det var best å tie stille. Hun var redd for de store flokkene med jenter som kom fra de store provinsene, især de fra Hunan, som smuglet ting ut fra fabrikken for å selge dem ute, og truet med å drepe enhver som tystet på dem. Alle hadde sin egen klan til å beskytte dem: Jentene fra Sichuan passet på hverandre, selv jentene fra Anhui var såpass mange at de hadde støtte. Bare Phoebe var alene, men hun skulle heve seg over alle sammen, 21

fordi hun var smartere. En replikk hadde festet seg i hodet hennes, et råd hun hadde fått fra den selvgjorte millionæren. Skjul din gløgghet, hold deg i skyggene. Hun måtte altså leve med misunnelsen og vaskepulveret og svetten og gråten. Men hvor lenge?

Ikke la mindre betydelige mennesker dra deg ned. Du er en stjerne som skinner klart.

Hun hadde et bilde av en taiwansk popstjerne ved sengekanten.

Det var bare en side hun hadde revet ut av et blad, reklame for kumelk, men det pyntet opp mer enn trusene de andre jentene hadde hengt til tørk. Hun hadde et svare strev med å feste limbåndet til den blankmalte veggen på grunn av fuktigheten, og det øverste hjørnet hadde det med å løsne. Men hun ga seg ikke, hun klistret bildet opp igjen, så hun kunne se på ham og drømme om en verden der det ikke var noen hulking. Hvis hun la seg i en viss vinkel, var det bare ham og henne i verden. Hun likte det fine smilet hans og de blanke øynene, og syntes til og med at den dumme hvite melkebarten på overleppen hans var søt. Når hun så på ansiktet hans, merket hun at håpet svulmet i brystet. Hans milde vesen fikk henne til å glemme livets barske realiteter og lot henne tro at hun kunne jobbe iherdig og vise verden sin sanne, indre skjønnhet. Kanskje kunne hun en dag bli kjæresten hans. Hun visste jo godt at det bare var en fantasi, men han var så drømmeaktig, og minnet henne om guttene hun var vokst opp sammen med, som hun ville huske som tenåringer for bestandig, selv om de alle nå hadde flyttet til storbyene og solgte kunstlærpunger og trolig også amfetamin på si. De hadde vært så lykkelige før, og nå ble alle gamle så fort, Phoebe også.

Men du er så ung, lillesøster. Det var det den nye daglige lederen på avdelingen begynte å si til henne en dag. Han var en mann fra Hongkong, verken tykk eller tynn, verken stygg eller kjekk, bare en mann fra Hongkong. En gang i måneden pleide han å besøke fabrikken og bli der fire–fem dager. Hver gang han kom, kalte han henne inn på kontoret sitt og viste henne gavene han hadde kjøpt til henne – en pose med de saftigste tan22

geriner, små kjempesøte ananas fra Taiwan, jordbær, noe utenlandsk konfekt som smakte bittert og melent – lekkerbiskener som folk kjøpte når de hadde råd til å reise. Fruktkurven lå på skrivebordet hans pakket i stiv, krøllete plast som knitret høyt når hun kom borti den. Hun skjønte ikke hvordan hun skulle få båret den helt hjem til losjihuset, over det digre gårdsrommet og basketbanene, skjønte ikke hvor hun skulle ha den stående, eller hvordan hun skulle få forklart den for de andre jentene.

Misunnelsen var der i grunnen fremdeles, bølgen hadde bare trukket seg midlertidig tilbake, men hun ventet at den når som helst skulle komme veltende som en tsunami. Hun visste at gaven var feil, at hun egentlig ikke hadde gjort noe for å fortjene den, men når hun så på de glinsende modne kakiene, følte hun seg spesielt utkåret. Noen hadde lagt merke til henne, noen hadde tenkt såpass mye på henne at de kjøpte noe fint til henne.

Det var lenge siden sist noen hadde gjort det, så hun tok imot gaven.

Mens hun bar kurven bortover gangen til rommet sitt, kunne hun kjenne at de andre jentenes misunnelige blikk brente seg fast i henne. Hun svettet, og hjertet var tungt av skyldfølelse, tyngre enn kurven hun bar på. Men straks hun trådte inn i sovesalen, pratet hun ubesværet, og ordene strømmet fritt. Hei, alle sammen, se hva jeg har fått! En kusine av meg i Hongkong har giftet seg med en søkkrik mann, og de har holdt bryllup.

Jeg hadde ikke råd til å dra, så de sendte meg noen smakebiter fra den store feiringen. Kom, kom, så deler vi!

Hei, du har ikke fortalt at du er fra Hongkong.

Jo, sa Phoebe. Rett over grensen, i De nye territoriene. Åååh, sa jentene og grep etter frukten. Da er det vel bare naturlig at du kan kantonesisk! Vi trodde du bare hadde lært deg det for å innynde deg hos sjefen.

Det er slik det er i Kina, tenkte Phoebe, der hun satt og så på at de nye venninnene hennes delte fruktkurven. Ting forandrer seg så fort. Fra da av visste alle jentene hvem hun var, og de var greie mot henne. De tok klærne hennes og vasket dem når hun hadde langskift, og noen av dem begynte å fortelle henne om privatlivet sitt – hvor de var fra, hvilke problemer de hadde med kjærestene sine, hvilke ambisjoner de hadde. En dag pratet 23

hun med en jente, bare en hun hadde matpause sammen med i kantinen noen ganger, egentlig ikke en venninne. Jentas mobil ringte, og hun stirret bare på skjermen uten å svare. Ansiktet vrengte seg i et forpint uttrykk, og hun rakte telefonen til Phoebe. Det er den gutten jeg fortalte om, han som plager meg.

Phoebe tok telefonen og sa ikke engang hallo. Det er kusinen til ekskjæresten din, sa hun. Denne mobilen tilhører meg nå.

Eksen din har en ny kjæreste, og han er rik og skolert og ikke en dum bondeknøl som deg, så ligg unna, eller så skal du få med meg å gjøre. Jeg vet hvem du er, og hva slags møkkaplass du jobber på.

Wah, du er utrolig, Phoebe! Alle lo, og noen la til og med armen rundt skulderen hennes.

Den første fridagen den måneden gikk hun på kino med noen andre jenter. De stakk innom et gatekjøkken og tok en bubble tea før de kjøpte en eske med blekksprutboller, som de spiste mens de ruslet gjennom kveldsmarkedet arm i arm som om de fremdeles gikk på middelskolen. De rynket på nesen av de billige klærne, mye billigere enn dem de lagde på fabrikken, bod etter bod med tynn, glitrende nylon. Musikken i høyttalerne var høy, dunket mot brystkassen og overdøvet hjerteslagene.

Den fikk dem til å føle seg så levende. Lukten av stekt mat og kullgriller virket så velkjent – Phoebe følte seg ikke så veldig langt hjemmefra likevel. De så plakater som reklamerte for den taiwanske sangeren hun likte, og billettprisene virket ikke altfor høye.

Hei, kanskje vi skulle spare opp noen penger og gå! sa en av dem. Phoebe, du elsker Gary, ikke sant? Kanskje vi kunne spleise på billett til deg, for du lager jo alltid mat for oss og deler maten din med oss. Jeg har hørt at han skal synge noen kantonesiske sanger også, siden det er her i Guangzhou, og da kunne du lære oss å synge med! Hun var glad for tilbudet, men hun visste at det var tomme løfter, og at ingen egentlig ville kjøpe billett til henne.

Hun stanset for å kjøpe en blank svart topp dekorert med perler, men de andre jentene skjente på henne. Førti kuai! For dyrt. Aiya, nye jenter er bestandig likedan, kaster alltid bort penger på unyttige ting i stedet for å sende dem hjem. Dessuten 24

burde du kjøpe finere klær, noe som kler den slanke skikkelsen din bedre, ikke sånn kjerringstil! Men Phoebe kjøpte den uansett, hun ga blaffen. Den var fint brodert, en rød rose pyntet med sølvperler som spredte seg i vifteform fra hvert kronblad.

Men like fort som høstens lyse, kjølige dager må vike for vinterens rå kulde, forandrer også livet seg. Phoebe visste det nå.

Ingenting sto noensinne stille i Kina, ingenting var varig. En som er elsket, kan ikke vente at kjærligheten skal vare lenge.

Det er ingen grunn til at de skulle ta vare på denne kjærligheten. De har ingen rett til å bli elsket.

Hun delte den tredje fruktkurven og andre lekkerbiskener med venninnene i sovesalen. Denne gangen var det poser med tørkede kamskjell og en boks med sjøører, som ingen av dem hadde smakt før, og de samlet seg for å lage et måltid i fellesskap. Det var altfor overdådig for småkårsfolk som dem, bemerket en av jentene – og de hadde Phoebe å takke for måltidet.

Faktisk, sa en annen jente og løftet risbollen sin til munnen.

Boss Lin sier at sånt noe ikke er så spesielt i Hongkong. Alle spiser det der borte.

Hvordan kan du vite det? Når er det du snakker med Boss Lin? Hm, det er sant. Det er sjelden jeg får en sjanse til å snakke med ham. Den eneste han snakker med, er jo Phoebe.

Gid han ikke gjorde det, spøkte Phoebe. Han er så kjedelig.

Hai, det er bare på grunn av den dumme jobben min at jeg må ha kontakt med ham.

Det virker som han er spesielt interessert i deg. Han kaller deg til og med inn på det private kontoret sitt.

Ja, men det er bare for å kjefte på meg for ting jeg ikke har gjort! Kom, spis mer, da.

Den neste måneden kalte herr Lin Phoebe inn til seg så snart han kom. Han stengte døren. Rullegardinene var allerede nede, som de pleide. Det var ingen fruktkurv denne gangen, bare en liten eske. Han åpnet den og rakte henne en flunkende ny mobil, av det slaget som ikke har noen knapper på skjermen, bare en glatt glassflate. Det var noe datteren til en kakse kunne ha, eller en forretningskvinne. Phoebe skjønte ikke engang hvordan hun skulle få skrudd den på.

25

Men jeg har telefon fra før, jo.

Det er greit, bare ta den. Si til vennene dine at du har vunnet den i en konkurranse.

Hun holdt den i hendene og snudde den rundt og rundt. Hun holdt den opp til ansiktet. Den var som et speil – hun kunne se seg selv i den.

Liker du den? Herr Lin hadde stilt seg ved siden av henne.

Hun hadde ikke hørt at han kom. Han la hånden på rumpa hennes, og håndflaten brente seg gjennom jeansen. Mange timer senere kjente hun fremdeles avtrykket etter den varme hånden hans, den hadde preget seg inn der den bare hadde ligget et halvt minutt, kanskje ikke såpass engang.

I sovesalen var det en som sa: Hva har skjedd med kusinen din i Hongkong? Ingen fruktkurv denne måneden? Jeg tror kusinen din plutselig må ha dødd og blitt til et gjenferd!

Dagen etter ble to jenter fra Shaanxi i huset ved siden av tatt av politiet. Da Phoebe spurte hvorfor, sa en av dem hun delte rom med, at det var fordi de ikke hadde de rette papirene. De oppholdt seg der ulovlig, og den ene var mindreårig.

Jeg syntes du sa at det der egentlig ikke spilte noen rolle, at arbeidsgiveren ikke stiller for mange spørsmål, hvor man er fra og alt det der, sa Phoebe.

Ja visst, det stemmer, svarte den hun delte rom med smilende.

Men regler er regler. Man kan alltids unndra seg forordningene en stund, men hvis noen legger inn en formell anmeldelse, er det ingenting man kan gjøre. Halvparten av jentene her lyver om et eller annet, og som oftest er det greit. Selv om man ikke har noen ordentlig hukou, eller papirene er falske, er det ingen som bryr seg. Bare når man går over streken, kan andre stelle i stand bråk. De jentene var upopulære, de var blærete, og de skaffet seg fiender. De trodde de var bedre enn alle andre, så det var ikke annet å vente. Det var bare et tidsspørsmål.

En morgen kom Phoebe tilbake etter et nattskift og oppdaget at plakaten ved siden av sengen hennes var blitt skamfert.

Popsangerens månelyse hud var blitt full av kviser, og nå hadde han runde svarte briller og tykke værhår på kinnene.

Tiden var i ferd med å løpe fra Phoebe. Helt fra hun satte sine ben i Kina, hadde hun følt at dagene svant fra livet hennes, 26

svant inn i nederlaget. Som den klokken hun så på hver dag på jobben, talte livet hennes ned minuttene før hun skulle bli en ikke-person som ingen noensinne ville huske. Når hun i lunsjpausen satt på den lave muren ved volleyballbanen, visste hun at hun måtte foreta seg noe nå, ellers ville hun for all fremtid bli tråkket på, hvor hun enn gikk. De grå soveblokkene raget opp på alle fire sider av gårdsrommet og stengte for lyset. Det ble spilt kantonesisk popmusikk et sted, og gjennom et åpent vindu kunne hun se et TV-apparat som spilte repriser fra de olympiske lekene, der kinesiske idrettsfolk vant medaljer. Hun så på høydehopp en stund. En ulenkelig lyshåret jente rev to ganger, dumpet tungt ned på listen. Ett forsøk til, og hun var ute. Det spilte i grunnen ingen rolle, siden hun uansett ikke ville få noen medalje. Så gjorde hun plutselig noe som fikk Phoebe til å skjelve av opphisselse. Før det tredje og siste spranget ba hun om at listen skulle legges høyere enn noen hadde hoppet hittil, høyere enn hun hadde klart i hele sitt liv. Hun hadde revet på lavere høyder, men nå satset hun på noe som var langt over hennes evne. Hun skulle hoppe helt opp til stjernene, og selv om hun rev, kunne hun bare falle ned så langt som til den lave stillingen hun allerede hadde inntatt. Hun sto i enden av tilløpet og bøyde fingrene og ristet håndleddene, så begynte hun å løpe, i lange, fjærende steg. Phoebe reiste seg og snudde seg bort. Hun ville ikke se hva som skjedde, det spilte ingen rolle for henne. Det eneste som betydde noe, var at den lyshårede jenta hadde spilt høyt.

Hun tok den dyre nye telefonen sin med til en jente fra Sichuan som byttet ting, og solgte den for en klekkelig sum. Hun vasket håret og satte det pent opp før hun gikk til Boss Lins kontor. Hun hadde på seg den trangeste jeansen, den hun ellers bare brukte på fridagene. Den var så trang at hun ikke kunne sitte bekvemt uten at den skar seg inn øverst på lårene.

Lille frøken, det er høyst ureglementert for oss å utbetale lønn før lønningsdagen, sa han, men han lette allerede etter nummeret til regnskapsavdelingen.

Ja ja, men det er ikke lenge til slutten av måneden, bare en uke igjen. Phoebe tvinnet håret sitt og skakket på hodet slik hun hadde sett andre jenter gjøre når de snakket med kjekke 27

sikkerhetsvakter. Uansett, lo hun, så er forholdet vårt litt ureglementert, ikke sant?

Foshan, Songxia, Dongguan, Wenzhou – hun skulle passere dem alle. Listen hennes skulle heves helt til himmelen. Det var bare én by hun kunne dra til nå, den største og lyseste av dem alle.

1 Jenta ved det nabobordet satt fremdeles og leste i bladet sitt, og kjæresten hennes sendte meldinger med iPhonen sin. Noen ganger leste han en melding høyt og lo, men jenta reagerte ikke, bladde bare videre i bladet. Han så opp på Phoebe, bare brøkdelen av et sekund, og først syntes hun at han skulte med det velkjente se-ned-på-deg-uttrykket. Men så skjønte hun at han myste på grunn av lyset. Han hadde ikke engang lagt merke til henne.

Jentas mobiltelefon ringte, og hun begynte å rote i vesken etter den og tømte innholdet på bordet. Det var så mange blanke fine ting, leppestiftetuier, nøkkelringer, en lærinnbundet dagbok også, en penn, løse kvitteringer, krøllete papirlommetørklær. Hun tok telefonen, og idet hun gjorde det, reiste hun seg og rasket sammen sakene sine og la dem fort ned i vesken igjen. Kjæresten prøvde å hjelpe henne, men hun rynket brynene utålmodig. En 5-mao-mynt falt på gulvet og trillet bort til føttene til Phoebe. Hun bøyde seg og tok den opp.

«Ingen fare,» sa gutten over skulderen idet han fulgte etter kjæresten sin ut. «Det er bare 5 mao.»

De hadde akkurat gått da Phoebe oppdaget noe på bordet.

Halvt skjult under en papirserviett lå ID-kortet til jenta. Phoebe hevet blikket og så at de fremdeles var ute på fortauet og ventet på en lomme i trafikken for å komme seg over gaten. Hun kunne løpt ut og ropt etter dem, gjort dem en kjempetjeneste.

Men hun ventet, mens hun kjente hjertet hamre og blodet strømme til tinningene. Hun lente seg over og grep etter kortet. Fotografiet var pregløst. Man kunne ikke skjelne kinnbena, som i virkeligheten var så skarpe at man kunne ha skåret seg på dem. På bildet var pikens ansikt flatt og blekt. Hun kunne vært en hvilken som helst av kvinnene på kafeen.

28

Der ute leide gutten henne over gaten. Hun snakket fortsatt i telefonen, og den slaskete vesken dinglet bak henne som en liten hund. Himmelen var klar den dagen, det var et drag av høst i luften.

Phoebe tok en papirserviett og børstet brødsmulene av kortet og stakk det trygt ned i pungen.

2

Velg det rette øyeblikket for å sette i gang Hver bygning har sin egen glans, sin egen identitet. Om kvelden våkner deres elektriske personlighet flimrende til liv, og de skreller av seg sitt likegyldige hverdagsjeg, strekker seg etter hverandre og skaper en ny verden i et evig fargespill. Det er fristende å se dem som en eneste masse av lys, en ansamling av opplyste reklameskilt og lekre fluorescerende lyspærer som funkler likedan. Men det stemmer ikke. De er ikke like. Hver enkelt presser seg på deg på sin egen måte og etterlater et avtrykk i fantasien. Hvert budskap er forskjellig, bare du hører etter.

Fra vinduet kunne han se silhuetten av Pudong avtegne seg mot himmelen, skyskraperne i Lujiazui oppstilt som knivskarpe alpetopper mot nattehimmelen. I dagslys kunne selv de mest berømte bygningene virke intetsigende, fordunklet av et evig slør av luftforurensning. Men om natten, når den gulgrå tåken ble tynnere, kunne han sitte ved vinduet og se dem stille seg brautende til skue, og den ene prøvde å overgå den andre: høyere, sterkere, lysere. En utvekst av krystall, svevende oppunder himmelen, svøpt av dis på regnværsdager; en kjempegullfisk som buktet seg over fasaden på en bygning; geometriske figurer som slynget seg inn i hverandre og sprengtes til en million splinter før de igjen omgrupperte seg. Han kunne samtlige utenat.

Bygninger var nedfelt i hans DNA, tenkte han noen ganger.

De hadde gitt ham alt han noensinne hadde eid – husene, bi30

lene, vennene – og de formet til og med måten han tenkte og følte på. De hadde vært til stede i livet hans fra første stund. Årene raste forbi, det han måtte ha igjen av ungdom, vek plassen for den modne alder, men murstein og mørtel – fast eiendom – var og ble et fast innslag. Når han søkte seg tilbake til sine første minner og prøvde å mane frem scener fra familielivet – morens beskyttende favntak, kanskje, eller farens rosende utsagn – var det alltid resultatløst. De fantes der i minnene, det er så, foreldrene og bestemoren, svevde gjenferdsaktig. Det eneste han kunne se og lukte, var husene rundt dem, byggverkene de holdt til i: kalde steingulv, mosegrodde vegger, avskallende murpuss, stillhet. Det var en verden han aldri kunne slippe unna. En vei var staket opp for ham, strak, uten svinger.

Han hadde for lengst oppgitt håpet om å avvike fra det sporet, faktisk kunne han ikke engang huske noe annet valg – før han kom til Shanghai.

Sommeren 08 hadde utmerket seg ved sin stillhet, den uavrystelige fuktigheten som lå fanget mellom avenyer av glass og betong. Han var kommet til Shanghai med forventninger om et temperert klima, men sommeren hadde strakt seg langt ut i september, og fortauene var klebrige av hete, veiene ble til elver av eksos og damp. Selv i hans boligkompleks i Pudong, bak de stengte portene, med dets plener i amerikansk tropestil og palmehager, kjentes luften livløs.

Han hadde ikke visst stort om Shanghai og hadde antatt at den kun besto av kjøpesentre og plastreproduksjoner av sin egen historie – at den tradisjonelle livsstilen var konservert som i Singapore, der han hadde gått på skole, eller var uløselig knyttet til den tredje verden, som i Malaysia, der han var oppvokst.

Den kunne være som Hongkong, hvor han hadde startet sin karriere og skaffet seg et ry som en lite bemerkelsesverdig, men likevel smart, forretningsmann som holdt stramme tøyler når han styrte familiens eiendomsinteresser. Hvordan det enn forholdt seg, hadde han antatt at det ville være noe velkjent ved den – han hadde jo tilbrakt livet i overbefolkede, overbebygde asiatiske byer, og i hans øyne var alle like: Hver gang han så på et høyhus, så han bare en rekke tall som representerte inntekter og utgifter. Helt fra tenårene var hjernen hans trent opp til 31

å fungere slik, gjøre raske overslag over tall, tråkle ulike overveielser sammen, slik som beliggenhet, formål og avkastning.

Kanskje fantes det tross alt en egen skjønnhet i skarpsindigheten som kjennetegnet tenkemåten hans den gang.

Men de første ukene hadde det ikke vært lett å danne seg en formening om Shanghai overhodet. Sjåføren hentet ham hjemme og kjørte ham til en rekke møter, bare avbrutt av forretningslunsjer, og hver dag ble feiende flott avsluttet med festmiddagen han fort ble vant til. Han bodde i et utbyggingsområde som het Lisson-dalen, som familien hans eide. Dette, sammen med et mer beskjedent utbyggingsområde i Hongqiao og et sameie i Xintiandi, var det eneste de eide i Kinas største by, og de hadde funnet ut at de måtte utvide virksomheten. Det var derfor han var blitt sendt hit. De hadde levd i hundre år i Malaysia og Singapore, og nå gjaldt det å utvide virkefeltet betydelig – som de store jødiske familiene i Europa i det 19. århundre, hadde faren forklart, som om beslutningen måtte begrunnes. På Forbes årlige liste over milliardærer sto familiens firma omtalt som «Henry Lim og familie – diverse investeringer» – og betegnelsen «diverse» fikk ham alltid til å krympe seg: Den manglende spesifiseringen rommet en underliggende anklage, som om kilden til rikdommen deres var uviss og høyst sannsynlig usmakelig.

«Du er altfor nærtagende,» hadde faren skjent på ham da han var liten. «Du må vokse det av deg og være tøffere. Det gjør da vel ikke deg noe hva andre mener?»

Det var sant: Hva andre mente, var det samme for ham. Familiens forsikringsselskap, som hadde vært i drift i Singapore siden 1930, hadde ikke bare klart seg, men hatt et oppsving under krigen, og det var et av de eldste selskapene som hadde vært i sammenhengende drift i Sørøst-Asia. I ethvert henseende måtte familien nå regnes blant dem som i generasjoner hadde vært rike, en av de oversjøiske kinesiske familiene som på litt over hundre år hadde jobbet seg opp fra bryggesjauerkulier til etablerte milliardærer. Hver generasjon bygde på forgjengerens innsats, og nå var det hans tur: Justin CK Lim, eldste sønn av Henry Lim og arving til den stolte, pulserende bedriften LKH Investeringsselskap, grunnlagt av bestefaren hans.

32

Clairvoyant eiendomsspekulant. Opplært til å ta styringen fra han var ung. Stø på hånden. En klok mann for alderen.

Det var noe av det som hadde stått om ham i Business Times like før han kom hit. Faren hadde klipt ut artikkelen og rammet den inn og sendt den til ham i gavepapir med gullstjerner. Den kom frem to dager etter fødselsdagen, men han var ikke sikker på om det var en presang. Han hadde aldri fått noen fødselsdagspresang.

Fra første stund i Shanghai ble han invitert til de beste selskapene – de mange åpningene av flaggskiputsalg for vestlige luksusmerker, eller diskré private festmiddager der vertskapet var unge lokale entreprenører med de beste forbindelser i Partiet. Han kunne alltid få bord på de berømte vestlige restaurantene på The Bund, og siden folk fort visste hvem han var, og likte ham – han var en omgjengelig mann som ikke gjorde noe stort nummer av seg selv – var han sjelden for seg selv og mer og mer i offentlighetens søkelys. Under et selskap i forbindelse med lanseringen av et nytt undertøymerke i en lagerbygning lengst nord i byen, vek han uvilkårlig unna muren av blitspærer som hilste gjestene velkommen, så da fotografiene dukket opp, var hodet hans på skjeve, som om han nettopp hadde skadet nakken i en ulykke. Det var ti–tolv hydrauliske plattformer hevet over selskapet, hver av dem med en modell bare iført undertøy, som dreide seg ubekvemt til den dunkende musikken.

Hver gang han så opp på dem, kastet de konfetti ned på ham, som han så måtte plukke ut av håret. Arrangørene sendte ham senere kopier av bildene – han rynket brynene på alle sammen med biter av konfetti klebet til dressen som fugleskitt. Shanghais Tatler-magasin fotograferte ham på en veldedighetsfest noen uker etter at han kom til byen, iført smoking med håret glatt bakoverkjemmet, som et lite nikk til 1930-årene, med en liten hvit blomst i knapphullet og en ung vestlig kvinne i qipao ved siden av seg. Billedteksten lød: «Justin CK Lim med ledsager.» Han hadde ikke engang visst hvem damen var. Han bød på en guidet rundtur med Zhou X, en av byens unge filmstjerner som akkurat var i ferd med å skape seg et navn i den nye bølgen av kunstfilmer. Det kostet ham 200 000 yuan, og pen33

gene ble donert til foreldreløse barn etter jordskjelvet i Sichuan.

Mennene i selskapet dultet til ham og hvisket underfundig: «Du får kanskje se de hemmeligste severdighetene i Shanghai, som hun skiltet med i den siste filmen sin.» (Det var en film han hadde hørt om; den utspilte seg i en liten landsby under kulturrevolusjonen og var allerede forbudt i Kina. New York Times skrev i sin anmeldelse at Zhou X var «den intellektuelle mannens orientalske fantasi».)

Om han kjente et gys av begeistring, skyldtes det ikke den glamorøse guiden, men at det var hans første egentlige utflukt i Shanghai, den første gangen han skulle få se gatene i dagslys og på nært hold, uten å være nedlesset i mapper og stresskofferter.

Han syntes vel heller det var et ork å ha med seg Zhou X. Hun satt i bilen og sendte nonchalant meldinger med BlackBerryen sin, og hennes eneste kommentar var en oppramsing av prosjekter agenten hadde sendt henne. «Wim Wenders – er han berømt?» spurte hun. «Jeg har ikke lyst til å jobbe med ham – han virker så kjedelig.»

De stanset utenfor et turisthotell i en travel hovedgate hvor det lå masse merkevarebutikker i det midtre sjiktet, i noe som måtte være en ganske dyr del av byen (lavt belegg, middels avkastning: urealisert utleiepotensial) – et merkelig sted å starte en rundtur i Shanghai, tenkte han, mens de gikk gjennom en pregløs buegang og inn i en smal bakgate hvor det først sto søppeldunker på hver side, og lenger borte lave murhus. Dette var de berømte longtang i Shanghai, forklarte hun, dem som utlendinger pleide å forelske seg i – for sin del kunne hun ikke begripe at noen skulle ønske å bo i et slikt hus i en bakgate.

«Se på dem, de er så primitive og trangbodde og mørke og … gamle.»

Han kikket inn av en åpen dør. I halvmørket, en trapp i mørkt tre; et flislagt kjøkken med en komfyr med to kokeplater. Han gikk inn i huset – det stille halvlyset virket innbydende, uimotståelig.

«Hva er det du gjør?» ropte Zhou X. Men han var allerede oppe i trappen, skrittet over de ujevne gulvplankene, de dype årene i veden ba ham om å bøye seg og la fingrene gli over den glatte, slitte overflaten. Det var tegn til 34

liv – potter med strantete urter og fløyelsblomster, håndklær drapert over rekkverk, snorer med klesvask spent over de firkantede små rommene. Likevel var det en stillhet som ruget tungt over huset, som om de som bodde her, nettopp hadde forlatt det. Som om nåtiden allerede var i ferd med å bli til fortid.

De små vinduene på trappeavsatsene slapp lite lys inn, men Justin kunne likevel se at det var støv på noen av pappeskene som sto stablet i et hjørne av rommet, og også på gelenderet i trappen. Det var ikke godt å si om huset forfalt eller livnet til. Han trakk seg tilbake til ledsageren der ute. Tross de digre mørke solbrillene myste hun og skjermet ansiktet mot solen med vesken sin.

«Du er gæren,» sa hun. «Du kan ikke bare gå og snoke i andres hus på den måten.»

Justin så på henne og smilte: «Jeg har betalt for dette, ikke sant? Jeg må få litt valuta for pengene.»

Han pukket på at de skulle kjøre fra longtang til longtang, og SUV-en deres rullet gjennom smale gater med platantrær på begge sider, og balkongene på de gamle villaene i fransk stil syntes iblant over steinmurene. Noen av de større husene hadde skodder som var tett lukket, og i sitt halvmørke minnet disse boligene ham om huset han var vokst opp i, fulle av stillhet og skygger og den taktfaste tikkingen fra bestefarsklokker. Han husket gangen og trappen hjemme, taket som var så høyt at det skapte et grotteaktig mørke.

Mens bilen sneglet seg frem i trafikken, begynte han å merke seg hvor mange fotgjengere som var på farten – en flokk middelskoleelever med piggsveis og briller, i treningsdrakt, kappløp for å komme først i køen for å kjøpe nykokt shengjian, og kom med elleville rop når dampen bølget fra gryten. Et eldre par krysset gaten rett foran bilen, arm i arm, med klær i matchende brokade og fløyel, slitte, men ennå elegante. I et gatekryss satt omkring femti anleggsarbeidere på fortauet og røykte i pausen sin, ansiktene var garvete og læraktige med et fremmedartet preg – Justin kunne ikke helt plassere hvor de kom fra. Han lurte på hvorfor han, i alle ukene som var gått siden han kom hit, ikke hadde merket hvor tett befolket byen var. Han måtte ha jobbet med regnearkene eller lest rap35

porter hele tiden mens han kjørte rundt i limousinen, tenkte han.

«Du er så lett å gjøre til lags,» sa Zhou X og tastet i vei på telefonen uten å se på ham. «Jeg trenger bare å vise deg gamle hus.»

De stanset bilen fordi han hadde sett en smal bakgate med ubestemmelige hus som virket forfalne ved første øyekast. Det var byggherrens instinkt i ham som oppdaget gaten, tenkte han, for den var knapt til å skjelne fra de mange titalls andre han hadde sett, og egentlig adskillig mindre tiltalende. Bak en rad med små frukt- og grønnsakbutikker lå det noen lave murhus som for ikke så lenge siden var blitt pusset med billig sement, og var blitt stygge. Lite verdt som boliger, modne for sanering. Ledninger hang og slang på fasadene og konkurrerte om plassen med snorer der det hang klesvask til tørk. En småjente kom ut av en dør med en bolle grått vann som hun plasket ut i gaten. Det var noe med å leve så tett innpå hverandre, flyte over i hverandre – som minnet ham om slummen ikke så langt fra der han selv en gang bodde: hundrevis av helt like, skrøpelige hus, tusener av liv som liksom smeltet sammen. Noen ganger tok de fyr, og hele distriktet ble lagt i aske, for så å bli gjenreist få måneder senere. Han hadde aldri kjent noen som bodde i den verdenen, og allerede før han ble voksen, var rønnene blitt ryddet unna for å gi plass til et kjøpesenter.

Han hadde husket å ta med seg det lille digitalkameraet sitt og begynte å ta bilder i det trange, solløse smuget og de tarvelige butikkene der inne. Mens han gjorde det, kom en gammel kvinne ut av et av husene med noen plastposer stappfulle av klær. På LCD-skjermen på kameraet hans viste hun seg smilende, med gliper mellom tennene, og løftet spontant posene mot kameraet, liksom for å vise frem et trofé.

«Folk liker ikke at du kommer busende inn i livet deres, vet du!» ropte Zhou X fra sin plass i bilen. «Kan du forte deg litt?

Jeg kommer for sent til neste avtale.»

I flere dager etterpå kikket han på bildet av den gamle kvinnen, lastet det til og med inn på laptopen sin, så hver gang han skrudde den på, smilte hun til ham. Det var noe ved det tynne håret hennes, som var farget kullsvart og satt opp i små krøl36

ler, som minnet ham om bestemoren – forsøkene på jåleri fikk henne til å virke skrøpeligere, ikke yngre. Han husket bestemorens rom: krittlukten av hvitt pudder i ansiktet og tigerbalsam med et innslag av eau de cologne. Han pleide å sitte på sengen og se henne plukke krøllspennene ut av håret. Hun likte å ha ham der, likte å prate med ham, selv om han ennå ikke kunne skjønne alt hun sa. Han kunne ikke ha vært mer enn fem–seks år, og hun var allerede i åttiårene, og temmelig svekket. Han var overrasket over hvor glassklare disse minnene var, hvordan de klistret seg nådeløst fast til ham i våken tilstand som en tynn, klebrig hinne han ikke kunne riste av seg. Han hadde aldri stått bestemoren særlig nær.

Nå som bildet var forstørret, kunne han skjelne fargen på noen av klærne gjennom de gjennomsiktige plastposene den gamle damen bar på: et sammensurium av billige tekstiler stolt stilt til skue. Kinnene hennes var ru og røde, de gjenværende tennene hennes var misfarget av te. Han skulle gjerne dratt tilbake og sett om han kunne finne henne, kanskje tatt noen flere bilder – og hvem vet, ved nærmere ettersyn (og uten en masete skuespillerinne på nakken) kunne han kanskje sett nærmere på de små husene og nærbutikkene. En tanke slo ned i ham: Kanskje han kunne restaurere dem, redde dem fra ytterligere forfall ved å pønske ut en smart plan, slik at de som bodde der, kunne fortsette å betale lav husleie, og butikkene kunne drives kooperativt. Hele tomten kunne bli en modell for moderne storbybebyggelse i Asia. Unge mennesker som hadde fått seg utdannelse, ville ønske å flytte hit og leve side om side med gamle shanghainesere. Alt dette kunne muligens bli en realitet.

Han rablet ned noen løselig anslåtte tall, stilte dem opp i ryddige kolonner – hvor mye som trengtes for å finansiere et slikt opplegg. Ingen nøye overveielser, bare det vageste anslag, men allikevel, i samme øyeblikk som han tenkte på penger, kjentes prosjektet virkelig, utkrystallisert i noe håndfast og oppnåelig.

Han lot lappen ligge på skrivebordet, for at han ikke skulle glemme det.

Men hele den neste uken gikk med til møter med bankfolk og entreprenører, middager med tjenestemenn fra Partiet, forberedelser til en presentasjon på borgermesterens kontor. Uken 37

etter måtte han en tur til Tokyo, deretter Hongkong, og så Malaysia. Da han endelig kom tilbake til Shanghai, var det blitt rått og kjølig. Vinteren sto for døren, og han var ikke lysten på å ferdes ute noe særlig, hadde ikke krefter til å spore opp den gamle damen og den lille bakgaten hennes, for han visste ikke nøyaktig hvor det var – kanskje et sted mellom en motorvei og en stor, trekantet glassbygning? Han hadde omtrent aldri tid til seg selv for tiden. De fleste kveldene var han så sliten at det kjentes uoverkommelig å ta en dusj og pusse tennene før han la seg. Det eneste han ville, var å sovne. Det verket i alle lemmer, han var bestandig tørr i munnen, og han var tung i hodet, som om det befant seg i tjukk tåke en gråkald dag, og hodepinen lå på lur i horisonten. Han fikk influensa og måtte holde sengen i over en uke, og så slo bronkitten til, og han klarte ikke å riste den av seg. Badevekten viste at han hadde tatt av nesten fem kilo, men han syntes ikke det gjorde så mye – han var bare overarbeidet. Det var slikt som hadde skjedd før. Alltid når han jobbet for mye, ble han dårlig. Men han sto likevel opp hver morgen, tok på seg dressen, gikk på møter, studerte byggeplaner og finansielle modeller.

Etter flere måneders arbeid med planene hadde familien bestemt seg for sitt mesterstykke, et prosjekt som skulle gjøre deres inntreden i Fastlands-Kina kjent, og bli retningsgivende for de neste tiårene. Alt grunnarbeidet – de endeløse dagenes og nettenes forhandlinger og selskapelighet – hadde endelig gravd frem en egnet tomt som var i samsvar med familiens ambisjoner: en nesten falleferdig lagerbygning bygd rundt restene av en opiumsbule fra 1930-årene, omkranset av lave bakgatehus, mellom Nanjing Xi Lu og Huaihai Lu – en absolutt chao-A topp plassering. Det hadde vært andre alternativer, som en mye større tomt i Pudong, stor nok til en skyskraper – en gedigen, råflott, halvkilometerhøy asiatisk kjempe, men faren og onklene hadde foretrukket denne adressens gammeldagse prestisje.

«Det har mer tyngde,» mente faren, og stemmen hans var avmålt og stødig, men hadde like fullt et anstrøk av begeistring.

I løpet av året skulle de gi bud på tomten og bli enige om hva de skulle gjøre med den – noe som skilte seg ut, selvsagt, et fremtidig landemerke. Så gjensto det bare å se hvem som måtte smø38

res litt, finne frem til de tjenestemennene som måtte overtales før de ga grønt lys for handelen, men det var ikke noe som bekymret ham – han hadde mange års øvelse i slikt. Det var blitt hans spesialitet, sa folk, å sørge for at det skjedde.

En kald og frisk formiddag, da forhandlingene var gått inn i en stille periode – det var den døde fasen i januar da vesterlendingene fremdeles var dorske etter julefeiringen og lokalbefolkningen begynte forberedelsene til vårfestivalen – våknet han til strålende solskinn og en fridag. Leddene kjentes ikke så hovne som de pleide, og lungene lengtet etter luft. Han ringte etter en taxi og kjørte litt på måfå i retning av den bakgaten han hadde sett for alle de månedene siden, og da han følte at han var sånn omtrent i det strøket, steg han ut og gikk videre til fots, slentret langs gater med lave steinhus på begge sider. Luften var kald og skarp i lungene, nesten lutrende. Det var et yrende liv i gatene, med sykler og elektriske skutere som suste på kryss og tvers, kremmere som kom trekkende med kjerrer fulle av frukt.

Trærne var blitt kraftig beskåret for vinteren og sto som skiltvakter foran de flotte gamlehusene i europeisk stil. Nå som han gikk til fots, la han merke til steinutsmykningene og de støpte vinduskarmene som prydet overetasjene i disse små bygningene – det var umulig å se noe av dette fra en bil. Vanligvis så han bare første etasje, hvor det alltid var en eller annen pregløs butikk som solgte dunjakker eller mobiltelefoner. Han stanset og kjøpte en pose appelsiner til den gamle damen, i tilfelle han skulle få se henne igjen – han var ikke langt unna nå, han husket noen butikker, dro kjensel på en sving i veien.

Idet han rundet hjørnet der han trodde gaten lå, så han bare et vidstrakt, tomt jorde med pyramideformede hauger av murbrokker. Butikkene var forsvunnet og gaten med dem. Han stanset opp og speidet etter ting han husket – en gammel barbersalong, et snodig steinpusset sveitserhus på hjørnet: Dette var så avgjort stedet. Men det eneste som var igjen av husene, var noen vage avtrykk der fundamentene hadde vært – grunne, knapt synlige. Han hadde kameraet i ryggsekken og ville gjerne ta et bilde, men han hadde den store appelsinposen i hånden og visste ikke hva han skulle gjøre med den. Plutselig virket den så overflødig. Han så seg omkring og håpet å finne noen å gi 39

den til. Men for første gang han kunne huske siden han kom til Shanghai, var gatene nesten tomme – ingen ung kvinne som sto og hang i døren til en butikk, ingen gateselger som skottet mistroisk på ham, ikke engang en unge på trehjulssykkel. Etter en stund syklet en gammel mann forbi, med rynket og læraktig ansikt – og i kurven foran styret hadde han en liten puddel med rosa vattert frakk. Den kikket på Justin idet den kjørte forbi, med munnen fortrukket i noe som kunne vært et smil, men det rant strimer ned fra øynene, som svarte tårer. Justin sto i den strålende vintersolen, og appelsinposen skar seg inn i hånden hans. Han hadde glemt å ta på hansker, og fingrene begynte å bli valne.

Han satte fra seg appelsinene ved en haug av murbrokker og gikk midt ut på den plassen som var ryddet. Den var ikke så stor, og på tre av sidene lå det gamle hus. Det ville vært en skral tomt. Han var glad det ikke var han som skulle utbygge den. Den hadde virket større da det fremdeles lå noen hus og butikker der, så fulle av liv og potensial. Kanskje var han ikke noe eiendomsgeni likevel. Han så seg omkring for siste gang og håpet han skulle få se kvinnen han hadde fotografert – det var dumt, det skjønte han godt, for hun hadde gått sin vei.

Like før han gikk derfra, tok han noen bilder av den tomme plassen. I det bleke vinterlyset virket jorden så tørr at den kunne vært i en ørken. Den eneste fargeklatten var den elektrisk blå plastposen som hadde åpnet seg og blottstilt noen trinne appelsiner. Han gikk omkring litt til, kom over stadig nye tomter som så ut som om de nylig var blitt ryddet – noen av dem små og kompakte, andre vidstrakte og grenseløse, hult ut av bulldosere. Han fotograferte hver enkelt av dem og gikk videre til det mørknet. Vinterluften kjentes skarp og isnende i brystet, som om han pustet inn ørsmå glasskår.

Den neste uken virket det som om hosten ble verre igjen. Den lange spaserturen i den klamme januarluften måtte ha røynet på lungene, og det var et ork bare å trekke pusten. I et møte med en mulig bankforbindelse maktet han ikke å fullføre setningene fordi det kriblet i halsen når han snakket, noe som straks utløste en skurrende hoste som utviklet seg til et anfall, og brystkassen kjentes etterpå hul og sår. Legen forskrev 40

en ny antibiotikakur – den tredje siden årsskiftet – og bestilte noen røntgenbilder, som kom tilbake uten en anmerkning. Han trengte bare hvile, sa legen. Han var utkjørt. Men dagene og nettene ble ikke kortere – de slitsomme møtene varte hele dagen og fløt over i kveldens selskapeligheter, med middager og barbesøk. Så snart han kom over de første dagenes uopplagthet, ble han fortrolig med utmattelsen, og den kjentes nesten betryggende. Alltid var det slik: Hver gang et stort prosjekt var på bordet, gled han ubesværet inn i denne rutinens knugende natur og hentet trøst i den uopphørlige trettheten. Når han våknet, kunne han hver morgen kjenne de pløsete øynene og visste at de var blodskutte. Pusten pleide allerede å være desperat, luften kjentes så tynn i lungene. Lemmene var tunge, men etter en dusj og en dobbel espresso følte han seg bedre, selv om han aldri på noen helt tilfredsstillende måte fikk ristet av seg den lette hodepinen som kom sigende i skallen, og som allerede bygget seg opp til migrene. Han jobbet seg igjennom det – det var ingen sak.

Dessuten hadde han ikke noe valg. Det var problemer ved handelen. Alle avtalene som pent og pyntelig var kommet i boks før jul, virket nå usikre. Noen nektet å la seg bestikke – en tjenestemann i den kommunale byplanleggingsetaten, en ingeniør middels høyt oppe hadde funnet noe ureglementert i skrivebordsarbeidet, et avvik, visstnok, mellom det foreslåtte prosjektet og de foreløpige tegningene. Det måtte rives flere bygninger enn det fremgikk av forslaget, og det var et problem, for mange av bygningene var typiske for den lokale byggeskikken. Vedkommende ingeniør – en teknisk fagkvinne som ble prist i høye toner – motsto presset fra sine overordnede, folk som gjennomgående så velvillig på Lim-familiens djerve foretagende. Det var kjedelig når noen handlet av prinsipp. Det trengtes da gjerne noe mer enn penger for å komme ut av dødvanne.

Og nå førte forsinkelsen til ytterligere forviklinger. En annen part var interessert i tomten, og det var snakk om et nær forestående bud som skulle overgå deres.

Han ba inntrengende om krisemøter med høytstående tjenestemenn han hadde kjøpt Cartier sigarettennere og weekendturer til Peninsula Hotel i Hongkong til. Det var foreløpig 41

ingenting de kunne gjøre, påsto de. Prosjektet måtte gå sin gang gjennom systemet, det var en formell saksgang de ikke kunne gjøre noe med, det måtte bare ta sin tid. Hver tjenestemann han snakket med, kom med mildt beroligende utsagn uten å forplikte seg. De var sikre på at det andre budet ikke ville bli til noe. De sa det på en måte som syntes å antyde at de ville gjøre noe for å hindre det, men nå var han ikke så sikker på det. Han var ikke sikker på noe i Shanghai lenger.

I mellomtiden begynte sekretærene hans å snakke om en internettkampanje – en blogg som het FORSVARERNE AV DET GAMLE SHANGHAI. De viste ham side etter side med iltre kommentarer under diskusjonstråden: Redd Weihai Lu 969 fra å ødelegges av utenlandske selskaper!! Den var full av anklager som vilt overdrev prosjektets innvirkning på de eksisterende bygningene, så under pseudonymet «Redningsmannen» skrev han personlig svar på de mest bisarre påstandene. Det var ikke sant at Lims familiebedrift var likeglade kapitalister som bare ville utbytte Kina, sa han. Folk fra den indre kretsen hadde fortalt ham at de var veldig opptatt av historien, og at de ville gjøre alt som sto i deres makt for å bevare det de kunne. De hadde opp igjennom tiden bevislig restaurert bevaringsverdige bygninger, og kunne ikke drømme om å ødelegge noe byen anså for viktig. De var veldig opptatt av livet til vanlige mennesker og bestrebet seg alltid på å være hensynsfulle og rettferdige når de hadde å gjøre med eiendom som tilhørte ubemidlede mennesker. De tvang aldri noen til å flytte mot sin vilje og tilbød alltid kompensasjon når det var nødvendig.

HAHAHAHAHAHA, kom det første svaret bare noen minutter etter. Litt av en vits. Får du betalt av Lim-familien for å si den slags?

Alt han sa, ble møtt med forakt, men han kjempet videre.

Nei, det var ikke sant at familien Lim hadde tjent pengene sine på å sparke folk bort fra jorden sin i Malaysia; nei, de skulle ikke gjøre det samme her. Han begynte å bruke flere timer hver dag på å skrive innlegg til denne bloggen, skyndte seg tilbake fra møter for å sjekke hva som var blitt sagt som svar på innleggene, og for å skrive noe selv. Men så en dag forsvant plutselig alle innleggene hans – han kunne ikke finne spor av dem 42

noe sted. Hver eneste post var forsvunnet innen en time, og han ble nødt til å lese fra sidelinjen, marginalisert, brakt til taushet. Han prøvde å komme på et nytt pseudonym, men hver gang han sendte et innlegg, tok det mindre enn en dag før det forsvant. Han følte seg maktesløs og fikk ofte en overveldende trang til å skrike når han leste det som ble sagt om ham. Han visste ikke hvem disse menneskene var, og hadde ingen mulighet til å kontakte dem. Han kunne bare følge hjelpeløst med når bloggen ble lengre og livligere dag for dag. Snart ville all denne skravlingen om eiendomshandlene hans havne i avisene.

Når det ble offentlig kjent, ville prosjektet være redningsløst fortapt – ingen av tjenestemennene som med store omkostninger var blitt vervet for å legge forholdene til rette, ville da gi åpen støtte til søknaden hans.

Faren ble til slutt lei av å sitte der og vente på nytt, og en kveld ringte han ham overrumplende på mobilen. Han prøvde å forklare at det ikke var hans feil, at alt gikk så fort for seg i Kina at det var umulig å forskuttere noe som helst. Det var ikke som i Indonesia eller Singapore. Kina var på én og samme tid lovløst og stivbent. Han snakket og snakket, og utlegningene ble spjæret i filler av hostekulene. Han kjente hvor tørr han var i halsen og munnen, og det slo ham at han ikke hadde drukket noe på mange timer. Faren lyttet tålmodig, så sa han: «Jeg skjønner. Men jeg vet at du vil få denne handelen vel i havn.»

Snart satt han oppe hele natten og fulgte med på hva som skjedde på bloggen. Søvn ble det så som så med, den var overflødig slik det nå var fatt med ham. Det eneste som virket relevant for hans liv akkurat nå, var denne fossen av ord, skrevet av usette, ukjente mennesker. Han følte at han kjente dem nå, at han på sett og vis hadde en tilknytning til dem, og like før de første kommentarene som navnga ham, dukket opp, hadde han en underlig forutanelse, et sug i magen, en følelse av opprømthet blandet med kvalme, som om han visste hva som skulle komme. Justin Lim er blitt opplært av familien til å være iskald og nådeløs. Allerede fra ung alder viste han disse tilbøyelighetene. Justin Lim er en ulv i fåreklær, han smiler mot deg, men gjør seg klar til å ete deg med hud og hår. Justin Lim er kjekk, men som alle kjekke karer er han ikke til å stole på. Justin Lim 43

er en mann totalt blottet for følelser. Han har ikke noe bankende hjerte. Justin Lim er ikke menneskelig. Justin Lim har begått noen grusomme handlinger tidligere. Justin Lim skyr ingenting for å virkeliggjøre drømmene sine. Han vil knuse deg som han knuser insekter.

Faren begynte å ringe hyppigere – annenhver dag, så hver dag, så flere ganger om dagen. Hver gang telefonen ringte, kunne han fornemme farens bekymring i ringetonen, den svulmet mer og mer for hvert ring. Først brukte han påskudd – han var akkurat på vei til et møte, han kunne ikke snakke med ham nå. Men så sluttet han helt å ta telefonen, lot den bare ringe og koble inn svareren. Han sjekket aldri meldingene. Han sluttet å gå på kontoret, for det var ikke noe annet å gjøre nå enn å se på hva folk sa om ham på bloggen. Han beveget seg aldri langt bort fra laptopen, og selv når han måtte på toalettet, skyndte han seg tilbake så fort han kunne. Han ble nervøs når han tok seg en dusj, engstet seg for å gå glipp av en ny kommentar på bloggen.

En natt klarte han å få seg to timers søvn. Det hadde gjort ham groggy, men forunderlig klar, og en kort stund var hodet hans fylt av en smertelig bevissthet om kroppens svakhet. Han gikk ut på badet og stilte seg på vekten av ren nysgjerrighet: Han hadde gått enda mer ned. Han plasket vann i ansiktet og så seg i speilet. Øynene var innsunkne, glassaktige og stirrende, som en fisk på markedet, leppene sprukne og såre: som livet hans. Da det grydde av dag, pakket han noen saker i en koffert og sjekket inn på et hotell. Derfra ringte han til en venn av en venn av en venn, som henviste ham til en megler som skaffet ham en leilighet på tre dager. Den lå i en sidegate til The Bund, ved bredden av Suzhou-elven, i en art deco-bygning som virket noe forfallen. Rommene var store og mørke og stille, møblene få og intetsigende. Utenfor døren var gangene dårlig opplyst og ødslige. Han flyttet inn sent den ettermiddagen, og da det mørknet, oppdaget han at han hadde utsikt til skyskraperne i Lujiazui, innrammet i den sammenhengende rekken av vinduer langs den ene veggen i leiligheten. Fra denne elvebredden, den motsatte av den der han hadde bodd før, virket tårnene i Pudong vakre og urørlige. Før hadde de vært funksjonelle og 44

kjedelige, fylt av ballsaler og styrerom, umulige å skjelne fra hverandre. Nå sitret de av liv, intimt, men umulig å gjøre seg kjent med.

Den natten, den første i leiligheten, sov han nesten uavbrutt frem til morgenen. Det nye soveværelset fikk et grotteaktig preg i mørket, og han hørte ikke annet enn vage metalliske knirk i rørene om natten som et betryggende, fjernt ekko. Det var første gang han hadde sovet skikkelig på over to måneder. Da han våknet, så han mengden av meldinger og e-poster på BlackBerryen. Han skrudde den av uten å se på noen av dem og la seg til å sove igjen.

I dagene som fulgte, tilbrakte han mye av tiden i sengen. Det hendte ofte at han ikke fikk sove, at han var helt tom i hodet, mens kroppen skiftet mellom verkende og nummen. Noen ganger var han redd han skulle bli gal. Han hadde aldri vært sånn før, og tanken på galskap ga ham panikk. Det var likevel ikke noe han kunne gjøre ved det. Han ble i sengen med gardinene trukket for hele dagen og merket de klamme lakenene mot kroppen der han lå i det mørklagte rommet. Om natten trakk han gardinene til side og så lysene i skyskraperne glitre til han begynte å gjenkjenne rytmen, det nøyaktige klokkeslettet når de gikk på eller av, når de ble lysere, og hvor lang tid hver sekvens tok. Når han hadde stirret lenge nok på disse mønstrene som stadig gikk igjen, ble de abstrakte, løsrevet fra den virkelige verden. Et par ganger følte han seg sterk nok til å våge seg ut og tok seg en spasertur langs elven, og noen ganger var han nødt til å gå ut og kjøpe drikkevann fra nærbutikken borte i gaten, men de minste anstrengelsene røynet på og fylte ham med kvalmende angst. Han lengtet etter den trygge sengen og bestemte seg for ikke å forlate leiligheten mer. Han fikk måltidene levert en gang om dagen, stilt utenfor døren. Noen ganger hørte han at det ringte på døren ved lunsjtid, men hadde ikke ork til å stå opp før kvelden, når det ble mørkt. Matposen sto da fremdeles på dørmatten, kald og udelikat. To ganger i uken kom hans ayi innom og vasket leiligheten, og bak den stengte soveromsdøren hørte han henne flytte stille på møblene og vaske opp. Han sa han var syk. Hun svarte: «Jeg tenkte meg jo det.» En dag kom han ut fra soveværelset og oppdaget at hun 45

hadde kokt en kylling i vannbad med noen legeurter og lagd en suppe til ham. Han satt med den foran seg på kjøkkenbenken, men klarte ikke å spise den. Han satt der og gråt – tårene silte i varme strømmer nedover kinnene. Han hatet å gråte, og visste ikke hvorfor han gjorde det. Det rareste var at han ikke følte noe – ingen sorg eller bitterhet eller ensomhet. Likevel var han ute av stand til å stagge tårene.

Det kjentes som om veggene i leiligheten rykket tettere innpå ham, omsluttet ham, fikk alt utenfor deres grenser til å virke uvedkommende, gjorde byen til bare en idé, et vagt minne.

Sent en søvnløs natt kjentes de mange hundre meldingene på BlackBerryen ikke så skremmende, så han begynte å jobbe seg igjennom e-postene og svareren, men slettet flesteparten før han kom til slutten. Det var mange titalls meldinger fra familien – onklene, faren, brødrene – med overskrifter som registrerte en stadig sterkere bekymring. Det var fint, tenkte han. Han var immun overfor engstelsen deres nå. For noen uker siden ville han fått panikk av panikken deres, men nå angikk den ham ikke. Det plaget ham ikke lenger at han var umulig å få kontakt med.

Men blant de ferskeste meldingene var det én som fanget oppmerksomheten hans: en som var talt inn av moren, som sjelden ringte til ham. Den begynte stillferdig, hun sa at hun savnet ham, og uansett hva galt de måtte ha gjort mot ham, kunne han ikke være så snill å tilgi? De trengte ham nå, han var den eneste som kunne redde dem, broren var ikke noe tess til den slags. Faren var blitt alvorlig syk på grunn av situasjonen, og det var kreditorer som hang over dem som gribber. Hun hørtes som om hun var på gråten. Hun forsto seg ikke så godt på slikt, men hun skjønte at situasjonen var veldig alvorlig.

Situasjonen. Hva for en situasjon? Han sjekket tidligere e-poster fra faren. Tonen var som alltid tørr, meldingene var diktert og tastet inn av sekretæren hans. Det var ingen unødig informasjon, bare det vesentlige: Familiens forsikringsselskap hadde brutt sammen. Det hadde ikke tålt den globale krisen.

Det største, eldste forsikringsfirmaet i Sørøst-Asia, grunnlagt av bestefaren, var ikke mer. Nå var det en investor som tilbød dem 1 dollar for hele selskapet, som for bare et år siden var verdt milliarder. Det var ydmykende. De sto på konkursens 46

rand. Han var deres eneste håp. Kanskje eiendomsmarkedet i Kina kunne redde dem. Hvordan det enn var eller ikke var, han måtte overta driften av hele familieforetagendet nå.

En annen melding han sjekket, sa bare: Hvor er du, min sønn?

Han skrudde av BlackBerryen og stirret på skyskraperne.

Det var over midnatt, og de fleste lysene var slått av nå, men bygningene glødet fremdeles bløtt. Han gikk og la seg uten å trekke for gardinene og stirret på den vannskimrende himmelen, de svulmende, lave regnværsskyene som ble lyst opp av byens svinnende lys. I hodet spilte han igjen av morens tårevåte stemme, bristende, svak. Vi er så lei oss hvis det er noe vi har gjort. Han forestilte seg faren, stolt selv når han ble ydmyket.

Men ingen av disse bildene og lydene beveget ham. Han følte ingenting. Når han lukket øynene, kunne han så vidt skjelne selve toppen på en skyskraper, en skarp stang som tøyde seg mot himmelen. Den virket fastlåst, ikke bare i rommet, men i tiden, og det metalliske glitteret var upåvirkelig av dagenes, månedenes og årenes gang.

Og han tenkte: Jeg er fri nå.