Førti dager uten skygge av Olivier Truc

Olivier Truc

Førti dager uten skygge Oversatt av Egil Halmøy

Olivier Truc Originalens tittel: Le dernier lapon Oversatt av Egil Halmøy Opprinnelig utgave: © Olivier Truc, 2012 Published by agreement with Hedlund Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47586-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1693. indre sameland.

Aslak snublet. Et tegn på trøtthet. Vanligvis landet føttene alltid rett. Den gamle mannen hadde ikke sluppet pakken sin. Han rullet rundt. Fallet ble dempet av lyngen. Et lemen smatt unna. Aslak satte seg opp. Han kastet et blikk bak seg og vurderte avstanden til forfølgerne. Bjeffingen var nærmere nå. Han hadde ikke mye tid på seg. Han løp lydløst videre.

Det magre ansiktet og de fyldige kinnbena ga ham et mystisk utseende. Øynene hans glødet. Igjen fant føttene frem av seg selv. Kroppen delte seg i to. Han smilte, pustet fortere, så han ble svimmel, lett, med skjerpet blikk og sikre steg. Han visste at han ikke kom til å falle mer. Han visste også at han ikke kom til å overleve denne vamle natten. De hadde vært etter ham for lenge. Det måtte ta slutt. Han fikk med seg hver minste detalj av omgivelsene, høysletten som reiste seg, konturene av berget, den elegante bjørnehodeformen på bredden av innsjøen, de nakne, myke fjellene i det fjerne, der han kunne skimte døsende reinsdyr. En fjellbekk rant forbi. Han stanset, bare så vidt andpusten. Her. Han studerte stedet oppmerksomt. Bekken som strømmet ut i innsjøen, silhuettene av reinsdyr som løp i fjellet mot øst, der lysskjæret fra den gryende sola varslet begynnelsen på hans siste dag. Han beholdt sinnsroen, strammet grepet rundt pakken. En liten holme steg opp av vannet i et hjørne av innsjøen. Han begynte å gå bort mot den. Med kniven sin skar han grener av dvergbjørkene.

Holmen var dekket av lyng og busker. Bjeffingen kom stadig nærmere. Han tok av seg skoene, kastet grenene i vannet for å unngå å sette spor i gjørma. Han fortsatte slik helt til holmen, kløv opp på den, løftet på lyngen og begravde pakken under 5

den. Han gikk samme vei tilbake og fortsatte flukten. Han var ikke redd lenger. Hundene halset fortsatt bak ham. Nærmere nå. Det ville ikke drøye lenge før mennene kom til syne bak åsryggen. Aslak studerte omgivelsene en siste gang: innsjøen, bekken, høysletten og holmen. Det lilla-oransje skjæret fra sola forvandlet skyene til marmor. Han løp, og likevel følte han at bena ikke lenger bar ham. Snart ble han innhentet av hundene, digre beist som omringet ham bjeffende uten å røre ham. Han sto helt stille. Det var over. Mennene var der, andpustne, med oppspilte øyne. De svettet, skulte stygt på ham. Men øynene var også fulle av frykt. Koftene deres var revet opp, benklærne gjennomvåte, og de støttet seg til stokkene sine. En av dem kom bort til ham. Den gamle samen så på ham. Han visste. Han hadde forstått. Han hadde sett det før. Mannen unngikk blikket til samen, og gikk forbi ham, bak ham.

Det brutale slaget slo pusten ut av den gamle samen, flerret opp kinnet hans og knuste kjeven. Blodet begynte straks å fosse. Han falt ned på kne. Det ville komme et nytt stokkeslag.

Samen var ustø, rystet, selv om han hadde forsøkt å forberede kroppen. En mager mann dukket opp. Den andre holdt igjen bevegelsen og la stokken fra seg. Han trakk seg litt tilbake.

Den magre mannen var kledd i svart. Han kastet et kaldt blikk på Aslak, deretter på mannen med stokken, som tok et par skritt tilbake, unnvikende i blikket.

– Ransak ham.

To menn trådte frem, glade for at stillheten var brutt. De rev brutalt av ham koften.

– Kom igjen, fandens villmann, ikke gjør motstand.

Aslak var taus. Han gjorde ikke motstand. Men disse mennene var redde. Smerten tok overhånd. Blodet rant. Mennene rev og slet i ham, tvang ham til å dra ned buksene av reinsdyrskinn, rev av ham bellingene, lua med de fire spissene også, som den ene av dem kastet langt vekk, men ikke uten å ha spyttet på den først. Den andre tok fra ham kniven, som var laget av reinhorn og bjørk.

– Hvor har du gjemt den?

Det blåste over tundraen nå. Han kjente at det gjorde godt.

6

– Hvor, din djevel? skrek mannen i svart. Tonen var så truende at selv følget hans tok et skritt tilbake.

Mannen i svart begynte å be stille. Vinden hadde løyet. Den første myggen dukket opp. Sola la trykk på fjellet nå. Samen vagget med hodet i smerte. Han kjente nesten ikke stokkeslaget som halvveis rev av ham tinningen.

Smertene vekket ham. De var nesten uutholdelige. Hodet hans måtte ha revnet. Sola sto høyt. Han kjente stanken som omga ham. Menn, kvinner og barn sto bøyd over ham. De var tannløse, kledd i filler, med skulende blikk. Det stinket frykt og uvitenhet av dem. Han lå på bakken. Myggen var byttet ut med fluer. De klenget seg sammen rundt de gapende sårene.

Mannen i svart gikk frem mot ham, den lille mengden vek til side. Pastor Noræus stilte seg foran ham.

– Hvor er den?

Aslak kjente at han hadde feber. Den klissete koften var gjennomtrukket av blod og avga en svimlende stank. En kvinne spyttet på ham. Ungene lo. Samen tenkte på sin syke sønn, som han hadde forsøkt å redde ved å påkalle de samiske gudene. Presten fiket til ungen som sto nærmest.

– Hvor har du gjort av den? skrek han. Ungene gjemte seg bak mødrene sine.

En mann i himmelblå kittel kom bort til presten og hvisket ham noe i øret. Sistnevnte fortrakk ikke en mine. Så nikket han. Mannen i blått strakte ut en arm mot samen, og to andre menn grep ham under armene og løftet ham opp. Samen skrek. Blikket hans var sløret av smerte. Mennene slepte ham bort til det lave trehuset som ble brukt til alle formål i bygda.

– Se på disse ugudelige bildene, sa den lutherske presten.

– Kjenner du dem igjen?

Aslak hadde vondt for å puste. Skallen var på nippet til å eksplodere, virket det som. Varmen steg. Kløen fra fluene var uutholdelig. I det opprevne kinnet kjentes det som det myldret av liv. Bygdefolket stuet seg sammen i salen, der varmen begynte å bli kvelende.

– Svinet er allerede fullt av larver, sa en av mennene, med 7

en grimase som uttrykte vemmelse. Han spyttet på ham. Klysen rammet Aslak som et knivstikk.

– Det greier seg, ropte presten. – Du kommer til å bli dømt, lappjævel! skrek han igjen og slo neven i det tykke bordet av rundtømmer for å få bermen til å tie stille.

Disse menneskene bød ham imot. Han kunne nesten ikke vente med å reise tilbake til Uppsala.

– Stille, dere andre! Vis respekt for deres herre og deres konge.

Det mørke blikket hans falt på bildene av de samiske gudene, og av guden Tor. – Lappjævel, har disse bildene brakt deg noe som helst godt?

Aslak hadde øynene halvt lukket. For sitt indre så han barndommens innsjøer, fjellene han hadde vandret i så mange ganger, den frodige tundraen, dvergbjørkene han hadde lært seg å skjære ut figurer av.

– Lappjævel!

Aslak hadde fremdeles øynene lukket. Han leet så vidt på seg.

– De har leget sykdommer, hvisket han rallende. – Bedre enn din gud.

Salen ble fylt med mumling.

– Stille! skrek presten. – Hvor har du gjemt den? brølte han.

– Hvor er den? Si det, fordømte lapp, dersom du ikke vil bli brent! Snakk, ditt udyr, vil du se å svare!

– I ilden med ham! ropte en kvinne som holdt en liten unge mot sitt hvite og dvaske bryst.

De andre kvinnene fulgte opp: – I ilden! Brenn ham!

– Stille! Stille!

– På bålet med lappen! Til helvete med ham!

Presten svettet. Han ville bli ferdig. Stanken og nærheten til den svartsmuskede djevelen med det blodige ansiktet og de lavpannede og heslige bøndene var snart ikke til å holde ut lenger. Gud satte ham på prøve. Han skulle ikke unnlate å minne biskopen i Uppsala på at han hadde tjent Herren med 8

nidkjærhet på denne udyrkede samiske jorden, som ingen andre prester ville reise til. Men nå var det nok.

– Lappjævel, sa han og hevet både stemmen og pekefingeren for å bringe forsamlingen til taushet. – Du har levd et liv i synd og tviholdt på din hedenske overtro.

Stillheten hadde senket seg, men den spente atmosfæren var trykkende.

Presten grep en tykk, illuminert bibel. Pekefingeren hans var rettet mot de anklagende ordene.

– «Den som ofrer til avgudene og ikke til Herren alene, skal være forbannet», tordnet han plutselig med en gravrøst som skremte tilhørerne.

En tykk bondekone, rød i ansiktet, måtte gi tapt for varmen. Hun slapp et sukk og svimte av. Aslak sank sammen og gikk i gulvet.

– Denne profeten eller drømmemakeren må dø, for han har forkynnet bortvendelse fra Herren.

Menn og kvinner gikk ned på kne og ga seg til å mumle frem bønner, mens ungene så seg vettskremte omkring. Vinden begynte å blåse opp utenfor og brakte med seg en varm, lummer luft.

Presten ble stille. Ute hørte man hunder gjø. Så sluttet de også. Alt som var igjen, var stanken i allsalen.

– Dommen er stadfestet av den kongelige domstol i Stockholm. Lapp, den guddommelige og den kongelige lov må overholdes!

To møkkete karer grep Aslak og bar ham brutalt ut. Bålet var allerede reist, mellom elvebredden og de ti–tolv trehusene som utgjorde bygda.

Aslak ble grundig bundet fast til pålen, som man hadde vært nødt til å hente fra kysten, via elven, for det fantes ikke trær egnet til slikt bruk i området. Presten sto tappert oppreist mens myggen bet ham.

Bygdefolket la ikke merke til at en ung gutt dukket opp på elven nedenfor, med båten full av dyreskinn. Han ble sittende som forsteinet og se på dramaet, og skjønte straks hvilken tragedie det var som utspant seg. Han kjente mannen på bålet.

Han tilhørte en nabo-siida.

9

En bonde hadde akkurat tent på bålet. Ilden spredte seg raskt til grenene. Aslak begynte å ynke seg. Han forsøkte å tvinge opp det ene øyelokket som fortsatt fungerte.

Han skjelnet innsjøen foran seg, åsen. Han så silhuetten av den unge samen som virket lammet. Flammene begynte å slikke ham.

– Han har reddet andre, da får han frelse seg selv! flirte en enøyd mann som også manglet en hånd.

Presten slo ham.

– Ingen bespottelig tale! skrek han og slo ham en gang til.

Mannen løp vekk mens han tok seg til hodet med sin ene hånd.

– Lappjævel! Lappjævel! Du skal brenne i helvete! ropte han på vei ut. – Fortapte sjel!

En unge begynte å gråte.

Så skrek plutselig samen. Flammene tok ham, og han ble avsindig, ga seg til å hyle, et umenneskelig hyl, skriket til et menneske som ikke lenger var et menneske. Skriket gled over i en ulidelig gurgling helt til det syntes å finne en frekvens hinsides smerten, som om stemmen hans skiftet dimensjon. En slags uventet harmoni rev seg løs fra den, gjennomsyret av smerte, men krystallklar for den som var i stand til å filtrere vekk lidelsen.

– Den fordømte besynger gudene sine! utbrøt en forskrekket innbygger og tok seg til hodet med begge hender. Presten fortrakk ikke en mine. Øynene hans søkte blikket til samen, som om sistnevnte kom til å avsløre, gjennom flammene, hvor han hadde gjemt det han hadde kommet for å hente.

Aslaks skrik lammet den unge samiske gutten i båten. Fascinert og skrekkslagen dro han kjensel på strupelydene i en joik.

Han var den eneste der som kunne forstå teksten. Den besettende, gutturale sangen tok ham med seg ut av denne verden. Joiken ble mer og mer hakkete, forhastet. Samen som var dømt til helvetes flammer, ønsket, med en siste kraftanstrengelse, å formidle det han måtte formidle.

Så tidde stemmen. Stillheten senket seg. Den unge samen var også taus. Han hadde snudd båten, og gled vekk med ho10

det fullt av den døendes ralling. Mens sangen hadde fått blodet til å fryse i årene hans, hadde en visshet slått ned i ham.

Han visste hva han måtte gjøre. Og hva sønnen hans måtte gjøre etter ham. Og sønnen til sønnen.

1 mandag 10. januar polarnatt

Indre Sameland. Kl. 9.30.

Det var den mest usedvanlige dagen i året, den som brakte håp for menneskeheten. I morgen skulle sola vende tilbake. I førti dager nå hadde viddas kvinner og menn overlevd ved å bøye sjelen, berøvet denne kilden til liv.

Klemet, som var politimann og rasjonell, ja rasjonell i egenskap av politimann, oppfattet dette som det hellige tegnet på en arvesynd. Hvorfor skulle ellers mennesker påføres en slik lidelse? Førti dager uten å kaste skygge, holdt nede på bakkenivå, som krypende insekter.

Hva om sola ikke viste seg i morgen? Men Klemet var rasjonell. Han var jo politimann. Sola ville dukke opp igjen. Dagens utgave av Finnmark Dagblad, lokalavisen, hadde til og med kunngjort hvilket klokkeslett forbannelsen skulle heves.

Takk og lov for fremskrittet. Hvordan hadde forfedrene hans holdt ut å ikke kunne lese i avisen at sola ville vende tilbake mot slutten av vinteren? Kanskje de ikke visste hva håp var.

I morgen mellom klokken 11.14 og 11.41 skulle Klemet være menneske igjen, med skygge. Og neste dag ville han beholde skyggen sin førtito minutter lenger. Når sola først satte i gang, gikk det fort.

Fjellene ville få tilbake sine konturer og sin overlegenhet.

Sola ville smyge seg ned i dalbunnene og gi liv til sovende landskap, vekke den myke, halvgolde og foruroligende endeløse høysletten i indre Sameland.

12

Men enn så lenge var ikke sola mer enn et glimt av håp som ga rosa og oransje glød til skyene som gled over blålige, snøkledde fjelltopper.

Som alltid når han sto foran et slikt skue, tenkte Klemet på onkelen sin, Nils Ante, kjent som en av de meste begavede joikerne i regionen. Med sin monotone strupesang skildret hans poetiske onkel verdens mysterier og undere.

Nils Ante hadde lullet inn hele Klemets barndom med sine besnærende joiker, magiske fortellinger som ikke sto noe tilbake for bøkene norske barn leste hjemme hos seg. Klemet hadde ikke hatt bruk for barnebøker. Han hadde hatt onkel Ante. Klemet selv, derimot, hadde aldri kunnet synge, og han anså at han ikke var verdig til å skildre naturen som omga ham, med ord.

– Klemet?

Iblant når han patruljerte på denne endeløse, ørkenaktige sletten man kalte «vidda», unnet han seg en kort nostalgisk pause, som nå. Men han holdt munn, tynget av minnet om joiken, ute av stand til å skape poesi.

– Klemet? Kan du ta et bilde av meg? Med skyene i bakgrunnen?

Den unge kollegaen hans viftet med et lite kamera hun hadde fisket ut av den marineblå kjeledressen.

– Synes du dette er tiden for sånt?

– Det er iallfall ikke verre enn å dagdrømme, sa hun og rakte ham kameraet.

Klemet brummet. Hun måtte alltid ha et svar på alt. Selv kom han som regel på de gode svarene for sent. Han tok av seg hanskene. Like greit å bli ferdig med det så fort som mulig. Skydekket hadde løst seg opp, og kulden var desto mer bitende. Temperaturen grenset mot tjuesju minusgrader.

Nina tok av seg ørelapplua av selskinn og revepels og frigjorde den blonde hårmanken. Hun satte seg skrevs over snøskuteren, med ryggen mot de fargesprakende skyene, og ga objektivet et bredt smil. Uten å være noen blendende skjønnhet var hun søt og hyggelig, med store blå uttrykksfulle øyne som røpte den minste følelse. Det syntes Klemet var veldig praktisk. Politimannen tok bildet, dårlig komponert, av prin13

sipp. Det var nå tre måneder siden Nina hadde begynt i reinpolitiet, men dette var hennes første patrulje. Frem til nå hadde hun jobbet først på politistasjonen i Kiruna, hovedsetet på den svenske siden, og deretter på lensmannskontoret i Kautokeino, på den norske siden.

Det uavlatelige maset om å ta bilder var så irriterende at Klemet hadde pleid å plassere en fingertupp på objektivet. Når hun viste ham resultatet etterpå, forklarte Nina hver gang, med sitt vennlige smil, at han måtte passe nøye på å plassere fingrene på siden. Som om han var ti år. Han holdt ikke ut den tonen, så han hadde sluttet å sette fingeren på linsa. Han fikk finne på noe annet.

Det blåste en svak vind. I denne kulden ble det fort en tortur. Klemet kastet et blikk på gps-en på snøskuteren. Ren refleks. Han kunne disse fjellene utenat.

– Kom igjen.

Klemet satte seg på snøskuteren og kjørte i vei, etterfulgt av Nina. Ved foten av åsen fulgte han en usynlig bekk som var skjult under is og snø. Han lente kroppen til siden for å unngå bjørkegrenene, og så seg iblant samvittighetsfullt tilbake for å forsikre seg om at Nina holdt følge. Men han måtte innrømme at hun allerede behersket kjøretøyet nesten til fulle.

De fortsatte å kjøre slik i halvannen time, mens høydedrag og dalsøkk avløste hverandre. Da de nærmet seg toppen av Ragesvarri, ble stigningen brattere. Klemet reiste seg på skuteren og gasset på, fremdeles med Nina på slep. Et par minutter senere ble det stille.

Klemet tok av seg hjelmen som skjulte pelslua, og tok frem kikkerten. Med én fot på fotbrettet og ett kne på setet studerte han omgivelsene lenge, saumfor åskammene på leting etter små flekker som beveget seg over snøen. Så tok han frem en termos og tilbød Nina en kopp kaffe. Hun begynte å gå mot snøskuteren til Klemet, men sank ned til midt på lårene i nysnøen. Hun strevde fælt for å komme seg helt bort til ham. Øynene til Klemet tindret av skadefryd, men han holdt smilet tilbake. Der fikk du for bildet, sa han til seg selv.

– Det ser ganske rolig ut? konstaterte hun mellom to slurker.

14

– Ja, ser sånn ut. Johan Henrik fortalte meg at flokken hans var i ferd med å oppløse seg. Dyrene hans har ikke lenger nok å spise. Og hvis de krysser elva, kommer den stabukken Aslak til å bli rasende, jeg kjenner gubben.

– Aslak? Han som bor i gamme? Tror du flokkene deres kommer til å blande seg?

– Spør du meg, har det skjedd allerede.

Mobilen til Klemet ringte. Politimannen tok seg god tid med å klemme telefonen inn under øreklaffen på pelslua.

– Reinpolitiet, Klemet Nango, svarte han.

Han lyttet lenge, fremdeles med begge hendene rundt koppen. Innimellom slapp han fra seg et bekreftende grynt mellom to slurker kaffe.

– Jepp, vi er der om noen timer. Eller kanskje i morgen. Du har virkelig ikke sett snurten av ham?

Klemet tok en ny slurk kaffe mens han lyttet til svaret, så la han på.

– Okei, det viser seg igjen at det ble reinsdyrene til Mattis som stakk av først. Det var Johan Henrik. Han sa at han hadde sett cirka tretti av Mattis sine dyr – de har krysset veien og er hos ham. Av sted med oss!

2 kl. 05.30. kautokeino.

Inngangen til museet var ramponert. Det snødde rett inn gjennom den vidåpne dobbeltdøra. Knust glass blandet seg med snøfnuggene som allerede hadde stivnet i den iskalde vinden.

Lyskjeglene fra lyktene til en snøskuter som bråstanset foran bygningen, lyste plutselig opp åstedet.

Med tunge skritt, hemmet av den tunge kjeledressen, skyndte føreren seg mot inngangen. Han gned seg hardt på kinnene, forsøkte å jage vekk sine bange anelser.

Han og kona hadde havnet på dette upåaktede stedet i det høye nord i preturistisk tid. I Kautokeino hadde de funnet et sted der deres fascinasjon for samer og talent for juvelerkunst – deres to lidenskaper – kunne slå ut i blomst.

I årenes løp hadde han sammen med kona tålmodig bygd et av landsdelens mest overraskende steder. Høyt over dalen klynget et titall asymmetriske bygninger seg sammen. Helmut grep en lommelykt i entreen og tok fatt på den ubehagelige befaringen. Hans «forbudte by», som noen hadde døpt det om til, hadde sjokkert en og annen estet innen samisk kultur og vakt skepsis blant samiske kunsthåndverkere. Helmut hadde begynt å lære seg de samiske teknikkene for å arbeide med sølv, og endt opp med å bli en av de fremste ekspertene i regionen. Denne kunsten, som var blitt spredt vidt omkring på grunn av nomadekulturen, hadde han brakt til heder og verdighet igjen ved å gi den et ambisiøst utstillingssted. Helmut skjønte at han hadde lyktes den dagen da Isak Matta Sara, leder av Vuorje-siida, en mektig samisk klan øst for Karasjok, hadde forært ham vogga av dvergbjørk han lå i som barn, så han kunne stille den ut i bygningen som var viet samisk le16

vevis. Nå hadde han en av de flotteste samlingene i NordEuropa.

Helmut gikk gjennom neste rom, en diger sal viet de sentralasiatiske samlingene. Sølvsmykkene og leirvarene var på plass. Alt syntes å være i orden.

Han hørte plutselig skritt i det fjerne, lyden av noen som tråkket på knust glass. Det måtte komme fra inngangen. Han stoppet for å lytte. Et dempet ekko gikk gjennom salen. Han holdt pusten, spisset ører. Instinktivt grep han en afghansk dolk som hang på veggen, og tente lommelykten.

– Helmut!

Noen ropte på ham. Han trakk et lettelsens sukk.

– Jeg er her! I den afghanske salen! ropte han tilbake.

Få sekunder senere kom en skikkelse til syne. Den var godt innpakket og forflyttet seg tregt. Han gjenkjente straks journalisten på den svulmende kjeledressen.

– Johan, hva i all verden gjør du her?

– Det var Berit som tilkalte meg. Hun så en snøskuter kjøre herfra for cirka en halvtime siden.

Helmut fortsatte befaringen, urolig. Alt så ut til å være der.

Kunne det ha vært en full ungdom som hadde knust inngangsdøra? Dette inntrykket ble forsterket da han omsider kom til det siste rommet, «den hvite salen», der de samiske kunstskattene var samlet, de vakreste smykkene av skinnende sølv, utsøkt siselert.

Men så fikk Helmut øye på døra til lageret. Den var åpen, og håndtaket var revet av. Noen hadde gått løs på den med stor besluttsomhet. Igjen knøt det seg i magen hans.

Snart ble det store lagerrommet brutalt opplyst. For det meste inneholdt det vegghyller med nummererte kasser på rekke og rad. Midt i rommet sto det noen gamle furubord. Alt var i skjønneste orden. Fint. Blikket hans flyttet seg tilbake til den første hylla, der det sto to kasser med kameler skåret ut av horn på et verksted i Kandahar. Godt. Men hylla over var tom. Smerten i magen ble brutal. Den hylla skulle ikke være tom! Kassen var borte.

Journalisten kunne lese i tyskerens ansikt hva som hadde skjedd.

17

– Hva er det som er borte?

Helmut sto der med åpen munn og forskrekket blikk.

– Helmut, hva er det som er borte?

Direktøren for senteret så på journalisten, lukket munnen og svelget.

– Trommen, greide han til slutt å si. Runebommen.

– Å helvete!

3 kl. 11.30. indre sameland.

Nina satt på snøskuteren, rank i ryggen, med gasshendelen i bånn. Dvergbjørkkvistene pisket henne i ansiktet. Det kraftige kjøretøyet forserte den bratte bakken med letthet. Det tykke snølaget dempet ujevnhetene i landskapet og gjorde det lettere fremkommelig. Bare noen sekunder etter Klemet kom hun frem til gumpien. Den sto midt i en slak skråning, på en haug som var klemt inne i en liten dal. Hun sluttet aldri å forundre seg over at reindriftsutøverne kunne bo på denne måten i skrøpelige gumpier flere uker i strekk midt på vinteren, i temperaturer som kunne krype ned mot trettifem minus, noen ganger førti, avsondret fra alt, flere mil fra nærmeste tettsted. Vinden hadde økt i styrke, og det så ikke ut til å finnes noe som kunne bremse den her i de nakne og golde fjellene, selv om gumpien lå litt i le av haugen.

Hun tok av seg hjelmen, rettet på pelslua og tok gumpien nærmere i øyesyn. En blanding av campingvogn og arbeidsbrakke, bare mindre. Det steg røyk opp fra en pipe av blikk.

Gumpien var hvit og montert på digre meier som gjorde det mulig å slepe den. Sidene var forsterket med metallplater.

Det var stygt, men estetikk hadde liten betydning på tundraen.

Nina betraktet kaoset foran det lille krypinnet: snøskuteren til reingjeteren, en improvisert benk til vedkløyving med en øks plantet i en av kubbene, kanner av jern og plast, to metallesker plassert oppå en tilhenger, taustumper her og der, og til og med et reinsdyrhode og et skinn slengt foran gumpien.

Det var blodflekker i snøen. Innvollene lå strødd utover, midt blant søppelposer som var revet i filler, sannsynligvis av en 19

rev. Nina gikk inn den trange døra, i hælene på Klemet, som hadde gått inn uten å banke på.

Mattis satte seg langsomt opp mens han gned seg på kinnene.

– Bores, hilste Klemet.

Som vanlig hadde Klemet benyttet sjansen mens det var god dekning, på innsjøen, til å ringe Mattis og varsle ham om at de var på vei.

Nina gikk også bort til Mattis og bøyde seg mot ham.

– God dag. Nina Nansen. Jeg har nettopp begynt i reinpolitiet, patrulje P9 med Klemet.

Mattis rakte henne en fettete hånd, som Nina trykket med et smil.

Den unge politikvinnen så seg rundt, rystet over hvor rotete og skittent det var. Rommet var spartansk møblert. I lengderetningen, på venstre side, sto det noen hyller overlesset med hermetikkbokser, kanner fylt med fargerike væsker, verktøy som hang på spikre, lærreimer, samekniver. Ved nærmere ettertanke, sa Nina til seg selv, var hyllene relativt ryddige. Disse gjenstandene var åpenbart viktige for ham. I tillegg var det en køyeseng der.

På høyre side var det en vedovn og en kistebenk. Mellom sengen og benken sto et langt og smalt bord. Overkøya var overfylt med plastposer som det stakk klær og hermetikk ut av. Tau, sengetepper, en snøskuterdress, en tykk poncho av reinsdyrskinn, flere par votter, en pelslue – et salig og møkkete kaos. Mattis lå i underkøya, halvveis inni en tykk sovepose oppå et par reinsdyrskinn. Oppå soveposen lå det flere fillete sengetepper fulle av mat- og fettflekker.

På den lille vedovnen sto det en kasserolle på svak varme.

Ved foten av ovnen sto det enda et kokekar, fylt med snø som var i ferd med å smelte.

Til tørk på en snor som var spent tvers gjennom rommet, hang det et par leggings av reinsdyrskinn og flere par sokker av tvilsom renhetsgrad, i tillegg til to biter av et reinskinn der hårene var fjernet. To par tykke vintersko stakk frem under den nederste hylla.

Med store øyne lot Nina blikket gli over den primitive gum20

pien. Hun skulle gjerne tatt bilder, men torde ikke. Det var skittent og frastøtende. Og fascinerende. Hun innså at hun nettopp hadde satt sin fot i en ukjent verden. Det overgikk hennes forstand. Hvordan var det mulig å leve sånn, i Norge?

I hennes hjemland? Det minnet henne om en reportasje hun hadde sett på TV, fra en sigøynerleir i Romania. Det eneste som manglet, var de halvnakne barna. Samtidig følte Nina seg brydd. Hun visste ikke helt hvorfor. Klemet så ut til å være komfortabel med det. Men han var jo herfra. Han visste om dette. Dette var altså også et av Skandinavias ansikter. Klemet hadde forklart henne at Mattis ikke bodde her permanent. Men likevel! I Norge! På Ninas hjemsted i Sør-Norge hadde fiskerne naust som var større enn dette, i vannkanten. Der oppbevarte de båten og fiskegarnene sine. Som barn hadde Nina gått dit og gjemt seg iblant, for å se på de store fiskebåtene som la til kai, og som moren hennes nektet henne å nærme seg. Disse mennene brakte med seg synd, sa moren hennes. Moren hennes så synd overalt.

Men de naustene var ikke preget av denne kummerligheten. Ikke denne gumpien heller, forresten, tenkte Nina etter en stund. Denne gumpien utstrålte fortvilelse.

Moren hennes ville ha visst å ta seg av denne stakkars sjelen. Hun visste alltid hvilken beslutning hun skulle ta, greide alltid å skille mellom rett og galt. Hun undret på om Klemet gjorde seg de samme tankene, eller om kollegaen hennes var for blasert. Eller om han tenkte at slike forhold var normale her.

Mattis så på dem begge med usikker mine. Blikket hans var unnvikende.

– Du skremte meg på telefonen her i stad, sa plutselig reingjeteren til Klemet, som hadde satt seg ned overfor ham, på benken. Da du ringte, sa du «politiet». Du satte en støkk i meg der. Du kunne jo ha sagt «reinpolitiet».

Klemet lo og tok noen krus ut av ryggsekken.

– Jeg mener det, fortsatte Mattis. – Når politiet ringer, vet du aldri hvilke ubehagelige overraskelser som venter deg. Men når det er reinpolitiet, vet man at det aldri er noe virkelig alvorlig. Stemmer ikke det, Klemet?

21

Klemet så ut til å være fornøyd med spøken sin. Han tok frem en plastflaske som inneholdt en blank væske.

– Å nei du, utbrøt Mattis. – Den går jeg ikke på!

– Det er bare vann denne gangen, bedyret Klemet.

Mattis virket mer avslappet nå. Han åpnet armene i retning Nina og begynte å synge en besettende, stakkato, iblant guttural strupesang som Nina ikke forsto noen ting av. Det må ha vært en velkomstjoik. Klemet smilte mens han lyttet til den.

Nina gikk og satte seg på enden av benken, som også var full av flekker.

– Før du setter deg, kan du ta med deg gryta som står på ovnen, sa Mattis.

Nina sendte ham et mørkt blikk. Han hadde ikke gjort mine til å reise seg.

– Selvsagt, sa Nina med et smil. Du ser så trøtt ut. Det var fint, det du sang.

Nina så at Mattis viste tegn på beruselse. Hun likte ikke å se folk i den tilstanden. Det gjorde henne ille til mote. Hun tok av seg pelslua, så seg rundt etter et noenlunde rent sted å legge den fra seg, reiste seg grasiøst, hentet gryta og satte den på bordet. Uten å vente stakk Mattis gaffelen sin nedi og dro opp en kjøttbit som han straks ga seg til å tygge mens kraften rant ned på soveposen, som han bare halvveis hadde krøpet ut av.

– Jeg har en onkel som også joiket, sa Klemet.

– Å ja, det er sant, onkelen din, Nils Ante, var en god joiker.

– Han var i stand til å improvisere en joik, sånn uten videre, foran øynene på deg, for å skildre et sted eller en person eller noe han nettopp hadde sett, som hadde gjort inntrykk på ham.

Selv når han snakket, hadde han en litt slepende stemme. Jeg kunne se at øynene hans begynte å tindre når han skulle til å synge.

– Og hva driver onkelen din med nå?

– Han er gammel. Han synger ikke lenger.

Nå var det Klemet som stakk en kniv nedi gryta og fisket opp en kjøttbit, som han la oppi matskålen sin. Nina lot ham oppføre seg som han lystet. Han var vant til å forholde seg til 22

reindriftsutøverne. Man måtte alltid ta seg god tid med dem, hadde Klemet sagt. Hun undret på om Mattis virkelig hadde lov til å slakte en rein på den måten.

Klemet bøyde seg over matskålen igjen. Han hadde åpenbart ikke hastverk med å ta fatt på samtalen. Han fikk øye på et skinnebein.

– Kan jeg? spurte han Mattis.

Sistnevnte gjorde en bekreftende bevegelse med haken samtidig som han tok frem en pakke tobakk.

Mobiltelefonen ringte akkurat idet Klemet gjorde seg klar til å slå i stykker reinsdyrbeinet med knivskaftet.

– Satan! brummet han. Han betraktet det smale kjøttbeinet en stund, som om han ventet svar fra det. Bare noen få kjøttbiter, kokt i salt vann, hang fast i det. Han snudde seg mot Mattis med et grettent uttrykk i ansiktet. Reinsamen gjorde seg ferdig med å rulle en sigarett. Det glinset av kjøttkraft på haken hans. En liten bit kjøtt hadde satt seg fast i skjegget hans. Klemet gren på nesen, fremdeles med beinet og kniven i hånden. Mellom ringesignalene hørte man ikke annet enn den avsindige, iskalde vinden fra Sibir som hadde herjet Finnmark i to dager nå. Som om de tretti minusgradene ikke var nok.

Mattis benyttet anledningen til å dra frem en trelitersdunk fra under køya. Han satte den på bordet og fylte kruset sitt.

Telefonen ringte fortsatt. Selv midt på vidda hadde de iblant mobildekning.

Mobilen sluttet brått å ringe. Klemet kastet et blikk på skjermen. Han sa ingenting. Nina sendte kollegaen sin et inntrengende blikk. Til slutt ga han henne telefonen. Nina leste navnet.

– Jeg ringer tilbake senere, nøyde Klemet seg med å si.

Det var tydelig at reineierne fort ble nervøse og utålmodige når flokkene blandet seg.

Mattis skjøv dunken mot Klemet.

– Nei takk.

Han så på Nina, som takket nei ved å riste smilende på hodet. Mattis tømte halve koppen og skar en grimase med sammenknepne øyne.

Klemet plukket opp beinet igjen og brøt det tvert over. Han 23

rakte det mot Nina. Smilet hadde forsvunnet helt fra den unge kvinnens ansikt. Hun hadde åpnet kjeledressen og satt seg godt til rette, tilbakelent på benken. Temperaturen i gumpien var nesten akseptabel.

– Lyst på?

– Nei, svarte hun tørt. Hun skjønte at hun ikke kom til å slippe unna favorittspøken til Klemet.

Han førte beinet langsomt mot munnen mens han så på henne, og slurpet i seg litt av margen. Så tørket han munnen med håndbaken. Han blunket til Mattis og snudde seg mot Nina med et tindrende blikk.

– Du vet at dette er samenes viagra?

Mattis så usikkert på de to politibetjentene etter tur, helt til Klemet brøt ut i latter.

Nina så på ham. Ja, tenkte hun, det hadde han fortalt henne minst to ganger allerede i løpet av de fire dagene de hadde patruljert sammen.

Nå begynte Mattis også å le, og blottla en tannløs munn.

En avsindig latter som overrasket Nina. Han overtok beinet og sugde begjærlig i seg margen.

– Å ja! Samenes viagra!

Han lo uten å greie å stoppe, med munnen på vidt gap så tannstumpene vistes. Det fløy små kjøttbiter fra munnen hans.

Nina lurte på hva hun gjorde her, men lot som ingenting. Hun visste at Klemet drev litt gjøn med henne, og håpet at han visste hvor grensen gikk. Hun følte seg fremdeles for fersk i dette reindriftsmiljøet til å si til Mattis hva hun mente.

Reingjeteren ga det dryppende beinet videre til Nina, mens sikkel rant fra munnviken hans.

– Kom igjen! Samenes viagra!

Han kastet et raskt blikk på Klemet og brast på nytt i latter.

Så dro han i gang en ny joik, understreket effektene med hendene, med blikket festet på Nina, selv om det virket som om han ikke egentlig så henne. Klemet så ut til å more seg over situasjonen. Han tørket seg i øyekroken mens han så smilende på Mattis.

Nina, fremdeles i enden av benken, hadde trukket knærne inn under haken og slått armene rundt bena. Kledd som hun 24

var i kjeledress, var det ikke bare enkelt. Det var hennes furtepositur. Hun var sur nå, men diplomatisk nok til å takke nei med et smil. Det var tydelig at de ikke møtte kvinner så ofte her ute.

– Jeg føler meg nå iallfall i form, fortsatte Klemet og sendte Nina et ertende blikk.

Og Mattis ga seg til å le igjen, mens han klasket seg på lårene.

– Pen dame, vet du! hikstet reingjeteren.

Klemet rettet seg plutselig opp og forsynte seg med en øse kraft. Da Mattis så at han var alvorlig igjen, sluttet han brått å le. Nina bøyde seg frem for å skjenke seg en kopp kaffe – reinbuljongen sto hun over. Mattis kikket stjålent på Nina, lot blikket dvele ved den unge kvinnen, med den dypblå genseren som formet seg omtrentlig etter brystene. Så kastet han et raskt blikk på Klemet og senket blikket.

Nina kjente seg ille til mote. Denne reindriftsutøveren med sin vellystige mine bød henne imot, selv om hun visste at hun først og fremst burde synes synd på ham.

– Mattis, reinsdyrene dine har krysset veien. Du vet at de er hos Johan Henrik nå? Han ringte oss.

Mattis ble overrasket over den brå endringen hos Klemet.

Han så nervøst på ham, og deretter på Nina, lot blikket gli fra ansiktet til brystene hennes.

– Sier du det? sa han med uskyldig mine. Han gned seg i nakken og kikket skrått bort på Klemet.

Mobilen ringte igjen. Klemet tok den uten å slippe Mattis med blikket. Forbindelsen ble brutt enda fortere enn sist.

Denne gangen viste skjermen at det var lensmannskontoret i Kautokeino. De fikk også vente.

– Nå? fortsatte Klemet.

Nina betraktet reingjeteren. Han hadde høye kinnben, vikende hake, markerte trekk og ganske tett skjegg til same å være. Når han skulle si noe, virket det som om han startet med en grimase, med sammenknepne øyne og underleppen over overleppen, før han sperret opp øynene og åpnet munnen. Til tross for ubehaget som mannen vekket i henne, var Nina ganske fascinert. Aldri hadde hun møtt en sånn type før.

25

På det lille hjemstedet hennes i sør, ved en fjord, to hundre mil unna, støtte man ikke på sånne folk. De fantes ikke!

– Jeg vet ikke.

Klemet åpnet sekken sin og tok ut noen kart i målestokk 1 : 50 000. Han skjøv vekk gryta og noen hermetikkbokser fulle av sigarettsneiper. Mattis benyttet sjansen til å tømme resten av koppen, med en ny grimase, for så straks å fylle den til randen igjen.

– Se her. Vi er her. Det der er elva, og der er innsjøen i nord, dit du drar på sommerbeite. For tiden har Johan Henrik reinsdyrene sine der og der, i skogen.

– Ja vel? sa Mattis midt i et gjesp.

– Og dine har krysset elva.

– Elva …

Han lo, hikket, og ble alvorlig igjen.

– Jo, men det er bare det at dyrene mine ikke kan lese delelinjene, skjønner du.

– Mattis, du skjønner utmerket godt hva jeg mener. Reinsdyrene dine skal ikke være på den siden av elva. Du vet at det kommer til å bli et helvete til våren når dere blir nødt til å skille dyrene dine fra Johan Henrik sine. Dere kommer til å krangle som vanlig. Du vet godt hvor mye arbeid det innebærer å sortere reinsdyr.

– Og å passe på flokken sin når man er alene på vidda midt på vinteren, er ikke det arbeid, kanskje?

– Hvilket område dekker vinterbeitet ditt? spurte Nina.

Den unge politikvinnen hadde fortsatt bare en teoretisk forståelse av reindrift. Den hadde hun skaffet seg på kort tid under opplæringen i Kiruna. Som barn hadde hun ofte gjett den lille saueflokken til moren. Mest for moro skyld, for sauene passet seg selv der innerst i fjorden. Hos henne var ikke gjeting et yrke, men i høyden et tidsfordriv. Å måtte tilbringe natten midt blant iskalde kastevinder for å passe på reinsdyr, forekom henne ubegripelig. For å forstå det trengte hun å forholde seg til konkrete og målbare størrelser.

Mattis gjespet igjen, gned seg i øynene og drakk en slurk brennevin. Han overhørte Ninas spørsmål.

– Hvorfor klager han sånn, han Johan Henrik? sa han og så 26

på Klemet. – Det er bare å drive dyrene tilbake mot åsen. Han har folk til å hjelpe ham.

– Mattis, sa Nina, – jeg spurte deg hvor beiteområdet ditt er.

Den ungen kvinnen hadde snakket helt rolig. Hun kunne ikke tro at Mattis hadde overhørt spørsmålet hennes med vilje.

– Ja, han har folk, svarte Klemet. – Men du er likevel på hans område. Sånn er det. Du er ansvarlig for din flokk.

– Men det er ikke jeg som har trukket opp de grensene. Det er det de satans kontoristene i Reindriftsforvaltningen som har gjort, med sine fine fargeblyanter og rette linjaler, på de varme kontorene sine.

Han drakk en slurk, uten å fortrekke en mine denne gangen. Han var irritert.

– Og jeg har brukt nesten hele natten på å passe på flokken.

Tror du det er noe morsomt?

– Mattis, kan du være så snill å vise meg hvor grensene for beiteområdet ditt går?

Nina snakket fremdeles i en mild tone.

– Har du ingen til å hjelpe deg? fortsatte Klemet.

– Hjelpe meg? Hvem skulle det være?

– Aslak har da hjulpet deg iblant?

– Vel, ikke denne gangen. Vinteren har vært jævlig for alle.

Han er sikkert sur fortsatt. Og så har ikke reinsdyrene nok å spise. De greier ikke å knuse isen og få tak i laven. Og jeg er luta lei. Jeg har ikke penger til å kjøpe fôr til dem. Så dyrene mine går der hvor det fins noe å spise. De må ta til takke med mosen på trestammene, i skogen. Det er ingenting jeg kan gjøre.

Han tok en dypere slurk.

– Men jeg skal dra og ta en titt litt senere.

Han tømte koppen. Gjespet lenge.

– Vil lille frøken at jeg skal spå fremtiden hennes?

– Lille frøken vil gjerne at du viser henne grensene for området ditt.

– Det kan Klemet vise deg. Ikke noe spåing, altså? Da tar jeg meg en blund.

Og uten flere dikkedarer snudde han seg rundt i soveposen.

27

Klemet himlet med øynene og gjorde tegn til Nina at det var på tide å dra.

Da de kom ut, gikk Klemet og tok en titt på snøskuteren til Mattis, kjente på motoren og ble stående en stund og betrakte kjøretøyet.

– Klemet, hvorfor svarte ikke Mattis på spørsmålene mine?

– Å du vet, miljøet her er ganske macho. De er ikke vant til å møte kvinner ute på vidda midt på vinteren, og særlig ikke kvinner i uniform. De vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til det.

– Hmm. Men det vet selvfølgelig du?

– Hva mener du?

– Ingenting. Det var disse beitegrensene, da! Din gode venn sa du skulle vise meg dem.

Det begynte å snø igjen, til tross for kulden. Klemet foldet ut kartet på setet til snøskuteren sin og viste Nina beiteområdet.

– Men hvis det er skog han trenger nå, kan han jo drive flokken sin nordvestover, der er det en betydelig større skog, og det er midt i området hans, langt unna Johan Henrik.

– Ja, kanskje. Kanskje har de allerede vært der. Og kanskje er mesteparten av flokken hans der fortsatt. Vi kan dra og ta en titt hvis du vil, sa Klemet. – Og etterpå kjører vi innom Johan Henrik.

De satte seg på skuterne igjen. Noen minutter senere stanset Klemet midt ute på innsjøen. Han visste at det var mobildekning der. Den første meldingen var fra Johan Henrik.

Han hadde tydeligvis fått nok. Den neste meldingen, fra lensmannskontoret i Kautokeino, var enda kjøligere. Patrulje P9 måtte vende tilbake øyeblikkelig. Johan Henrik fikk vente.

4 kl. 12. kautokeino.

Karl Olsen lot motoren til pickupen gå på tomgang. Parkeringsplassen, noen kilometer utenfor Kautokeino, var tom, hvis man så bort fra en forlatt tilhenger foran inngangen til reininnhegningen, som sto tom på denne tiden av året. Den var ikke synlig fra veien. Han skjenket seg en ny kopp kaffe, drakk den glovarm og kikket seg rundt. Det var snart på tide å ta en sjekk av utstyr og maskiner. Han dyttet den grønne capsen med brun skjerm og logoen til en gjødselprodusent høyere opp i pannen, og klødde seg i hodet med plirende øyne. Jo, han kom til å trenge mye bygg i år. Og så hadde han lyst til å prøve seg på tomater i drivhus – det var nye midler fra EU å hente. Ikke til det lokale markedet, nei, men sånt var alltid populært blant turister – tomater fra Sameland. Han flirte for seg selv.

Nyheten om tyveriet var fortsatt hovedoppslag i dagsnytt klokken ni. «Det var den første tradisjonelle runebommen som hadde kommet tilbake til samisk territorium for godt», forklarte tyskeren på radio. «Slike trommer ble brukt av sjamaner. Og denne trommen har en enorm betydning for folk herfra. Det er tragisk for dem, for de har slåss i mange år for at disse trommene endelig skal havne på forfedrenes jord igjen.»

Karl Olsen ble morsk i fjeset mens han hørte på intervjuet.

– «Forfedrenes jord» … den tyske gjøken. Hva vet vel han om forfedrene deres?

Han kastet resten av kaffen, som nå var blitt kald, ut av vinduet. De hadde ikke noe mer nå enn i morges, sa Karl Olsen til seg selv. Han skjenket seg litt mer kaffe.

29

Noen minutter senere parkerte en lyseblå Volvo i nærheten av hans koreanske pickup. En høy og slank mann med bart kom og satte seg ved siden av ham.

– Kaffe?

– Ja, sa den nyankomne og tok av seg lua. – Nå, hva gjelder det? Vær kjapp, jeg har ikke mye tid.

– Den trommehistorien …

– Ja. Alle har hendene fulle med den.

– Du vet, Rolf, jeg kjente faren din godt. En bra fyr. Jeg tror han likte meg også.

– Ja vel?

– Hvor lenge er det du har vært i politiet nå, gutt?

– Sytten år. Var det for å snakke om livet mitt at du ville møte meg her?

– Og så er det, hva blir det, tre år siden du kom tilbake til bygda?

– Ja, litt mer. Det vet du jo godt.

– Hør her, gutt, den trommehistorien er ergerlig.

– Ja, det er kjedelig, det er klart det. Og så?

– Den kommer til å engasjere folk, denne saken, skjønner du.

– Den har allerede engasjert folk.

– Ja da, jeg hørte nettopp den tyske tomsingen. «Firkelig tragisk. Firkelig tragisk», sa bonden i et forsøk på å imitere direktøren for kultursenteret.

Rolf Brattsen likte heller ikke tyskeren. Han la for mye vekt på samene, og for lite på nordmennene.

Karl Olsen snudde seg enda litt mer mot politimannen. Han slet med stiv nakke, og måtte derfor vri kroppen for å se på dem han snakket med. Han så skjevt på Rolf Brattsen.

– Hør her, Rolf, jeg skal si det som det er. For sånn er jeg, jeg sier ting som de er. Du vet hvem jeg er, du vet at jeg er FrPmann. Og du vet hva vi i partiet mener om de samegreiene.

Politimannen ble stille.

– Jeg vet ikke hva du mener om de tingene, men jeg vet hva faren din mente. Og faren din og jeg, vi mente det samme. Du vet at faren din var en god nordmann, ikke sant? Hva med deg, gutt, er ikke du også en god nordmann?

30

Den gamle bonden ble sliten av stillingen og stilte inn bakspeilet sånn at han kunne se politimannen i øynene uten å måtte vri nakken.

– Jeg vet at du er en bra fyr, gutt. Faren din var en bra fyr.

Du vet, jeg og han, vi gjorde livet surt for kommunistene i sin tid. Og samene er jo samme ulla, ikke sant, som kommunister og den slags folk, med det maset deres om at de har rett til jorda. Jeg vet hva jorda er. Og jorda bestemmer selv hvem den vil tilhøre. Den vil tilhøre dem som steller med den, og ingen andre, skjønner du? Og jeg steller med jorda. Og den fordømte trommen kommer til å vekke liv i disse folkene.

Trommen min, jorda mi og hele sulamitten. Det er ikke noe bra for oss, det maset deres, skjønner du. Og så kommer det bare til å mobilisere snushanene nede i Oslo. Vi trenger ikke kløner fra hovedstaden, eller? Vi har det best uten dem, selv om vi ville hatt det enda bedre uten samene.

Bonden tok en liten pause for å hive den kalde kaffen ut av bilvinduet og skjenke seg en ny kopp.

– Du er ikke direkte pratsom. Du er som faren din, forresten. Han var en bra fyr. En likefrem kar, en man kunne stole på. Du ligner på ham, vet du. Han ville ha vært stolt av deg, gutt.

– Hør her, Karl, sa plutselig politimannen, – de forpulte samene er jeg ikke noe mer glad i enn du er. Og jeg er heller ikke så begeistret for de forpulte russerne som reker omkring her, eller de forpulte pakistanerne som strømmer inn i landet. Men jeg er politimann, okei?

– Å kom igjen, gutt, ikke bli sint, smilte bonden sukkersøtt, fornøyd med den retningen samtalen endelig hadde tatt.

– Selvsagt er du politimann, en bra en til og med. Jeg ville bare at du skulle vite at du ikke er alene. De må ikke begynne å tenke for mye, de folkene der. Jeg tenker at det kanskje ikke er så farlig om de ikke får tilbake trommen sin. Det kan sette griller i hodet på dem. Nå som de allerede har fått sitt eget politi og greier …

– Reinpolitiet? Den lette brigade! Et skrullete liksom-politi, et skrap-politi!

For første gang hisset politimannen seg opp.

31

– Forresten, fortsatte Rolf Brattsen, – er reinpolitiet i Kautokeino hos han degenererte Mattis-fyren nå. Han retarden som bruker tiden sin på å joike og drikke, istedenfor å passe reinsdyrene sine.

– Jaha, så de er hos ham? sa bonden interessert, og forsøkte å snu seg mot politimannen.

Karl fortsatte uten å vente på svar.

– Degenerert, ja, det kan du trygt si. Men sånn går det vel når man puler med tjukke slekta. Kjenner du faren til Mattis?

– Den gamle tullingen, han som skal ha vært sjaman?

– Det er det folk tror, gutt. Sannheten er at faren til Mattis også er onkelen hans. Broren til mora, er du med?

Rolf Brattsen ristet på hodet.

– Okei, jeg må tilbake til kontoret. Jeg visste ikke at du og faren min kjente hverandre så godt, sa politimannen.

Han snudde seg mot bonden for første gang, målte ham med blikket.

– Han snakket aldri noen gang om deg.

Bonden så rett frem.

– Gå og gjør jobben din, du, svarte Karl Olsen uten å gjengjelde blikket hans. – Og ikke glem hvem som er dine folk. Og at det kanskje ikke er nødvendig å stresse altfor mye med å finne den trommen deres, for det kommer bare til å gire dem opp, de kommunistsamene.

5 kl. 16.30. kautokeino.

Klemet Nango og Nina Nansen kom via dalsiden sørøst for tettstedet. De tok «motorveien», som den ble kalt om vinteren – den brede islagte elven som rant tvers gjennom tettstedet – inn til sentrum, der lensmannskontoret lå. Publikumsinngangen var rett ved siden av Vinmonopolet, det statlige alkoholutsalget, og det hendte ikke sjelden at kundene tok feil dør.

Lysskjæret fra sola hadde for lengst forsvunnet fra horisonten, men det hang igjen et svakt blålig skjær. Klemet og Nina lot snøskuterne stå igjen på parkeringsplassen, bar kassene sammen inn i garasjen og gikk deretter opp trappen til kontorene.

– Hei, dere kommer som bestilt, det begynner et møte nå på kontoret til Sheriffen, sa sekretæren på lensmannskontoret da de støtte på henne i trappen. – Jeg har hendene fulle med trommesaken, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

– Trommesaken?

– Å, har du ikke fått det med deg? Da får du det snart, sa hun og viftet med en bunke papirer. – Jeg må løpe.

De to politibetjentene gikk og la fra seg sakene sine før de gikk videre til møterommet. Der ble de møtt av stemmen til Tor Jensen, som alle kalte Sheriffen på grunn av hans breiale gange og cowboyhatten han gikk med i sivil.

Sheriffen lot dem ta plass. Det var fire andre politifolk der.

Klemet Nango registrerte at Rolf Brattsen, lensmannens assistent, ikke var til stede.

– Natt til mandag ble en sametromme stjålet hos Juhl, innledet Tor Jensen. Dere vet at denne trommen er spesiell, det var den første som kom tilbake til Sameland for godt. Jeg er ikke 33

same, men for samene er dette tydeligvis viktig. Er det viktig for deg, Klemet? Du er den eneste samen her.

– Ja, jeg tror da det. Eller jeg vet ikke helt, sa han, litt forlegen.

– Uansett har det vakt et satans oppstyr. Samene skriker opp om at de har blitt frastjålet identiteten sin igjen, at de hele tiden blir diskriminert, osv. I Oslo er de naturligvis nervøse, særlig siden det om tre uker skal holdes en viktig FNkonferanse om urbefolkninger, og siden våre venner samene, som dere jo vet utenat, er vår kjære urbefolkning. Lærte du det på Politihøyskolen, Nina? Det hadde overrasket meg. Iallfall, våre venner i Oslo blir stresset av dette, de vil gjerne at FN skal se på dem som de flinkeste i klassen, ikke minst på grunn av alle pengene vi gir dem, og de vil helst ikke få en smekk på fingrene på grunn av en stjålet tromme.

– Har vi noen anelse om hvem som kan stå bak? spurte Nina.

– Nei, svarte Sheriffen.

– Noen hypoteser? fortsatte Nina.

– Det kommer vi til. Men først må vi ta det fra begynnelsen.

Sekretæren kom inn. Hun delte ut fem sammenstiftede ark til hver.

– Denne trommen lå altså i en låst kasse, fortsatte Sheriffen.

En privat samler hadde nylig sendt den til museet. Trommen forsvant sammen med kassen. Det ser ikke ut til at andre ting har blitt borte. Det var et innbruddstyveri. To dører ble ødelagt. Hoveddøra hadde glassruter som ble knust. Bilde nummer én. Og døra til lageret. Bilde nummer to. Den ble brutt opp, vi vet ikke hvordan. Det er en plantegning blant papirene. Sånn, kos dere med dette.

Klemet bladde raskt gjennom papirene. Innholdet var tynt.

Hastverksarbeid.

– Jeg minner om at det er et massivt politisk press fra Oslo, men også fra samepolitikerne her oppe. For ikke å snakke om det ytre høyre, som prøver å score poeng på samenes bekostning, og som smører tjukt på. Av sted til museet, gutter, og kom til bunns i dette. Klemet og Nina, dere blir igjen som for34

sterkninger og patruljerer sentrum. Det er visstnok tilløp til uro.

– Og hypotesene? spurte Nina med et vennlig smil. Det var andre gang i dag at den hun snakket med, unnlot å svare på spørsmålet hennes, og det begynte å irritere henne.

Sheriffen så en stund på henne uten å si noe.

– Det eneste vi vet, er at en nabo – han kastet et blikk på den tynne rapporten – Berit Kutsi, hørte en snøskuter i natt. Selv om det ikke er unormalt her, med alle reinsamene som kjører hit og dit til alle døgnets tider, så er det uvanlig på det stedet.

Sporene ble visket ut av snøstormen. Etterforskningen er forresten gitt til Rolf. Vær til stede ved rapporten i morgen tidlig.

– Klemet, hvordan går det ute på vidda? spurte Sheriffen da de andre var gått.

– Det begynner å bli spent. Dårlig vinter. For de små reineierne er det veldig tøft. Jeg tror vi kommer til å oppleve en opptrapping av konflikter.

– Klemet, det hadde vært fint om vi slapp å få for mye trøbbel med den konferansen, hvis du skjønner hva jeg mener.

Klemet trakk på skuldrene.

– Gå og si det der til reinsdyrene.

– Og du kan gå og si det til reindriftsutøverne, det er jobben din. I mellomtiden kan du ta med deg Nina på byen. For å jobbe, Klemet, ikke for å skravle.

– Please, det greier seg, Sheriff.

– Jeg kjenner deg, Klemet.

Klemet og Nina kjørte noen hundre meter nedover Altaveien, til de kom til krysset. Man kalte det bare «krysset», fordi det var det strategiske veikrysset i Kautokeino. Veien kom fra Alta på nordkysten og fortsatte mot Finland og deretter Kiruna i Sverige. Den ble ofte brukt av tungtransport på vei mellom Sør- og Nord-Norge. Selv om den måtte krysse to landegrenser, hadde den det fortrinnet at den gikk rett frem, istedenfor å følge den endeløse ruten langs de norske fjordene.

Tverrveien gikk ikke like langt. På den ene siden endte den i parkeringsplassen til supermarkedet, og på den andre siden passerte den noen bedrifter før den endte opp foran den ma35

jestetiske trekirken, som lå litt høyere opp og var synlig fra veien.

Et titall personer okkuperte veikrysset. De fleste av dem var iført den tradisjonelle samedrakten med friske farger som tegnet seg skarpt mot snøen. To eldre kvinner holdt et knapt lesbart banner som tydeligvis var laget i hui og hast. Det rant fra bokstavene. «Gi oss trommen tilbake.» Mer var det ikke nødvendig å si, tenkte Klemet. En gruppe sto rundt et fyrfat.

Temperaturen var blitt litt mildere, ikke mer enn tjue minus.

Kulden var likevel bitende på grunn av vinden.

Politibetjentene parkerte på parkeringsplassen, i nærheten av fyrfatet. Det var lite trafikk. Som vanlig, om sant skal sies.

En kvinne som så ut til å nærme seg de seksti, snudde seg mot dem og tilbød dem kaffe.

– Nå, Berit, hva gjør dere her? spurte Klemet.

Han hadde kjent Berit Kutsi lenge. Den glatte huden hennes sluttet seg tett om ansiktskonturene. De høye kinnbena trakk opp kinnene, som bare fikk rynker når hun smilte. Ansiktet utstrålte mye godhet, og øyelokkene, som falt litt ned i øyekrokene, fremhevet et blikk fullt av empati. Han kjente for øvrig alle demonstrantene. De var samer, men ingen av dem var reindriftsutøvere, bortsett fra den yngste av dem, Olaf.

Han sto bøyd over et åpent bilvindu og diskuterte med sjåføren. De andre reingjeterne hadde ikke tid til å være der. De var på vidda og passet dyrene sine, eller sov, for å ta igjen søvn etter en våkenatt ute i kulden, som Mattis antagelig gjorde akkurat nå. Og forsøkte å glemme at de om noen timer måtte ut i kulden igjen, i bitende vind, at de måtte ta på seg alle lagene med klær igjen, glemme bakrusen, kjøre mutters alene ut på vidda og håpe at de unngikk ulykker. Mer enn én gang hadde man funnet reingjetere ihjelfrosset ikke langt fra snøskuterne sine, som hadde kjørt på en stein som var skjult under snøen.

Reindriftsutøver ble med rette regnet for å være det farligste yrket i det høye nord.

– Neimen så søt hun er, sa Berit og lo. – Klemet, din rakker.

Du må ikke føye deg, jenta mi, tilføyde hun til Nina. – Klemet er en jentefut. Det ser kanskje ikke sånn ut, men … pass deg for ham!

36

Nina så på Klemet med et litt brydd smil. Politimannen så godt at den unge kvinnen virket overrasket over den nordnorske frispråkligheten, som sto i grell kontrast til den tilbakeholdenheten som preget sørskandinavene.

Klemet og Berit hadde kjent hverandre siden barndommen.

Og hun hadde alltid drevet gjøn med ham.

– Berit, du hørte snøskuteren utenfor museet?

– Vel, jeg har allerede fortalt alt til Rolf. Da jeg hørte skuteren, tenkte jeg at det bare var en av reingjeterne som kom fra dalen på nordsiden. På den andre siden av høyden der sentrum ligger, forklarte hun for Nina. Det er reinflokker i den retningen. Men snøskuteren stoppet foran senteret, noe som aldri skjer midt på natten, og motoren fortsatte å gå på tomgang.

– Hva var klokken da?

– Rundt fem på morgenen, kanskje, eller litt tidligere. Jeg pleier ofte å våkne på den tiden, før jeg sovner igjen. Men nå ble jeg vekket av motorstøyen da han dro igjen.

– Så du snøskuteren eller føreren? spurte Nina.

– På et tidspunkt lyste skuterlyktene opp soverommet mitt, som om det var midt på dagen. Dermed kunne jeg ikke se føreren. I hvert fall ikke forfra. Men da han dro, så jeg ham bakfra – han hadde en oransjeaktig kjeledress, du vet, en sånn som byggearbeidere går med.

Ikke mye å gripe tak i. I motsetning til hva Sheriffen trodde, plaget det ikke Klemet så mye at trommen hadde forsvunnet, hvis man så bort fra det kriminelle aspektet, naturligvis. Klemet hadde aldri vært en særlig ortodoks same. Det var mange grunner til det. Og han likte ikke å snakke om dem. Iallfall ikke foran ikke-samer.

Berit hadde gått tilbake til veikrysset og sluttet seg til de andre demonstrantene, som sperret veien som førte til kirken.

Olaf, den yngste av demonstrantene, som nærmet seg de femti, kom bort til ham med stolte, energiske skritt. Han hadde en kraftig hake og en sensuell munn under de høye kinnbena, og håret var svart, halvlangt og bølgete, i kontrast til Klemets kastanjebrune piggsveis.

– Politiet også nå.

Han snakket fort.

37

– Hva er det du vil oss? Har du funnet trommen allerede, Klemet? God dag, frøken, sa han til Nina med et lurt glimt i øyet.

– God dag, svarte Nina med et høflig smil. Klemet så ikke noe poeng i å hilse.

– Klemet, hvis du har en skvett sameblod igjen i deg, bør du forstå at tyveriet av runebommen er en skandale. Et dolkestøt! Vi samer kommer aldri til å akseptere det. Dette er dråpen, skjønner du. Forstår du det, Klemet, eller har du glemt at du en gang var same?

– Men herregud, Olaf, demp deg litt, da.

– Har du sett trommen? spurte Nina.

– Nei. Jeg tror den skulle stilles ut om noen uker.

– Hvorfor er den så viktig? fortsatte Nina.

– Det er den første runebommen vi får tilbake til Sameland, svarte Olaf og så på de to politibetjentene etter tur. – I mange tiår har svenske, danske og norske prester forfulgt oss og konfiskert og brent runebommene til sjamanene. De fryktet disse trommene. Du kan tenke deg selv, vi kunne snakke med de døde, eller helbrede sykdommer. De brente hundrevis av trommer. Det er bare så vidt over hundre igjen i hele verden, på museer i Stockholm og andre steder i Europa. Til og med hos private samlere. Men ingen her hos oss, på vår egen jord. Er det ikke utrolig? Og nå hadde endelig den første trommen kommet hjem. Og så blir den stjålet? Det er en provokasjon!

– Hvem kan ha hatt interesse av å gjøre noe sånt? spurte Nina.

– Hvem?

Olaf satte haken i været og dro en hånd gjennom håret.

– Ja, hvem tror du har interesse av at trommen blir borte?

De som ikke vil at samene skal gå med hevet hode igjen, så klart.

Klemet så på Olaf. Reingjeteren gikk ham på nervene med den oppblåstheten sin. Om han var aldri så mye reindriftsutøver, fant Olaf Renson alltid tid til å delta på denne typen demonstrasjoner. Men han var et spesielt kasus. Han hadde slåss på barrikadene for samenes sak siden midten av 38

1970-tallet. På denne tiden var det flere selskaper – norske, chilenske, australske og andre – som etablerte gruvedrift eller bygde demninger i Sameland. Ett av dem, Mino Solo, et chilensk selskap, hadde fått alle på nakken på grunn av sine uortodokse metoder, som hadde fremprovosert demonstrasjoner med Olaf Renson som en av forgrunnsfigurene. Han hadde opparbeidet seg et solid rykte som aktivist og forkjemper for rettferdighet. Han greide støtt og stadig å gi Klemet dårlig samvittighet.

To trailere hadde kommet til veikrysset. De to eldre samekvinnene sperret veien for dem. Av prinsipp ble de stående noen sekunder foran alle kjøretøy før de lot dem kjøre videre.

Sjåførene, som ifølge skiltene var svenske, lot ikke til å bli provosert. I motsatt kjøreretning hadde det dannet seg en kø av biler. Sjåføren av en rød Volvo begynte å tute og fikk snart følge av en annen. De små gamle damene fortsatte i sitt eget tempo, og ble stående foran hver bil i fem sekunder.

Den ene av lastebilene hadde nådd frem til krysset. Det satt to menn i førersetet. Den svenske sjåføren virket munter. Han prikket sidemannen i albuen. Klemet kjente igjen passasjeren – det var Mikkel, en reingjeter som var herfra, og som jobbet for mer velstående reineiere. Sjåføren rullet ned vinduet og slapp ut en tatovert arm, til tross for kulden. Klemet sto ikke langt unna og kunne høre svensken rope så det gjallet til den ene samekvinnen: «Hei kjerring, knuller du?»

Den gamle kvinnen skjønte heldigvis ikke hva han sa. Sjåføren knakk sammen av latter og klasket hånden til sidemannen før han kjørte videre. Klemet ristet på hodet i forargelse.

Han skammet seg over dem.

Olaf hadde kommet tilbake fra den andre siden av krysset.

Stolt og rank stilte han seg opp foran den røde Volvoen og målte sjåføren med øynene uten et ord. Han vendte blikket mot Klemet, som om han utfordret ham. Så signaliserte han storsinnet til sjåføren at han kunne fortsette.

Johan Mikkelsen, journalisten, hadde nettopp ankommet.

Han rettet mikrofonen mot Olaf, som satte opp en opprørt mine. Klemet kunne nesten lese på leppene hans hva han sa.

Olaf snakket med store geberder, i denne ranke posituren som 39

var så karakteristisk for ham. Akkurat idet intervjuet begynte, kom det en minibuss tutende fra veien foran supermarkedet.

Journalisten rettet mikrofonen mot bilhornet. Det kom til å skape en fin atmosfære til nyhetene klokken 18. En kraftig mann kom skrikende ut av minibussen. Det var presten. Han hadde et brutalt oppsyn, med grove ansiktstrekk, og med sitt fyldige blonde skjegg minnet han om en høyrøstet tømmerhogger.

Klemet og Nina krysset veien.

– Se til å rydde veien for meg med en gang! Hva er det som går av dere?

Presten var rasende. De tre gamle demonstrantene som sperret veien for ham, trådte vennlig til side for å slippe presten forbi. Han roet seg straks ned.

– Hva er det som foregår her, mine venner?

– Prest, det dreier seg om den trommen, sa en av mennene.

Presten rynket pannen.

– Trommen, ja. Ta det med ro, mine venner, det er virkelig ergerlig, det der med trommen, men dere finner den nok igjen.

Så! Gå hjem nå, og ikke sperr veien for meg.

Olaf kom bort til presten, sammen med de to politibetjentene og journalisten, som fortsatt hadde mikrofonen på.

– Det er ikke din vei, prest, og denne trommen er ingen hvilken som helst tromme, det burde du vite bedre enn noen, siden det var dine forgjengere som brente opp de andre.

Foran den lille forsamlingen prøvde presten å se mild ut, men leppene var stramme, et tegn på at han måtte ta seg sammen.

– Hør her, mine barn, alt det der tilhører fortiden, det vet du godt, Olaf. Du burde iallfall vite det, istedenfor å hisse opp disse gode menneskene.

– Hisse opp? Denne trommen er vår sjel, den er vår historie!

Presten eksploderte igjen.

– Denne fordømte trommen er djevelens redskap! Og dere, politifolk, vær vennlig å rydde veien til kirken. Jeg venter menigheten min.

Klemet følte seg ikke vel i selskap med presten. Han tilhørte den lutheranske sekten læstadianerne, og de var ikke bløthjertede typer. De minnet ham for mye om familien hans.

40

– Olaf, dere kan fortsette å demonstrere, men ikke steng veien, forstått? befalte Klemet Nango.

– Ja vel, overløperen har talt, sa Olaf sarkastisk. – Alltid på autoritetenes side, ikke sant, Nango? Du bærer jo tross alt uniform. Kom igjen folkens, slipp herr Trommebrenner forbi.

Presten sendte ham et drepende blikk.

– Og du, herr prest, kjører opp til kirken og holder kommentarene dine for deg selv.

Det var Nina som hadde sagt det, og alle så forbløffet på henne. Olaf smilte til henne. Men folks oppmerksomhet hadde allerede flyttet seg til veikrysset.

Tutingen hadde økt i styrke. Køen ble stadig lengre. Det var handletid. Inneklemt blant de andre i bilkøen hamret Karl Olsen utålmodig løs på hornet. Bonden var rød av opphisselse.

Han fikk øye på Berit Kutsi.

– For himmelens skyld, Berit, se til å be dem slippe meg frem, for svarte!

– Jeg skal be dem sette opp farten litt, sa Berit da hun dro kjensel på bonden.

– Forresten, skulle ikke du komme og jobbe på gården i dag? spurte Olsen henne tørt.

Bonden brummet, akselererte brått og forsvant i en kakofoni av bilhorn.

– Han virket ikke særlig vennlig, sa Nina til Berit.

– Livet er ikke alltid så vennlig her omkring. Men de gode hjerter våker og blåser på vidda. Det får gå som Gud vil, sa Berit før hun gikk.

6 tirsdag 11. januar. soloppgang kl. 11.14. solnedgang kl. 11.41.

27 minutter med dagslys.

Kl. 8.30. Kautokeino.

Gårsdagens hendelse hadde kastet patrulje P9 ut i en konflikt som reinpolitiet ikke var vant med. Nina, som var nyuteksaminert fra Politihøyskolen, var trolig bedre forberedt, for hun hadde nettopp tilbrakt to år i Oslo, i en atmosfære der politiske og sosiale spørsmål ble gjenstand for heftige diskusjoner.

Opptrinnet i veikrysset hadde vist henne at det eksisterte spenninger også her, under den fredelige overflaten. Hun visste ingenting om disse samiske spørsmålene. En stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet hadde en gang uroet seg for forslaget om en egen samedomstol som utelukkende skulle behandle samiske saker. «Hva blir det neste – en egen pakistansk domstol?» hadde han skreket ut. Han var blitt møtt med voldsom kritikk, men det stoppet der. Man begynte å bli vant til Fremskrittspartiets løsmunnethet.

Dagens første visitt gikk til Lars Jonsson, presten med de markerte trekkene og det magre ansiktet. Politibilen måtte brøyte seg vei gjennom krysset – fremdeles ble det okkupert av et dusin samer som fulgte ritualet fra dagen før. Politibilen slapp ikke unna. Etter fem sekunder trådte Berit Kutsi til side og vinket til Nina og Klemet. Klemet rullet oppover «prestens vei». Han stanset bilen på tunet foran den storslagne røde trekirken. Presten jobbet i sakristiet.

Klemet liker ikke presten, og det vises, tenkte Nina. Kautokeinos politibetjenter hadde fordelt forhørene mellom seg.

42

Rolf Brattsen og hans menn tok runden blant lørdagskveldens stamgjester på puben. Unge lediggjengere pleide å samle seg rundt pubens biljardbord og avsluttet ofte kvelden i en alkoholtåke der det var fort gjort å begå dumheter. Etter Brattsens mening dreide det seg aldri om virkelig alvorlige ting: søppeldunker som ble veltet, naboer som ble vekket, kjøreturer på den islagte innsjøen med bil eller snøskuter, skyting mot gatelykter, jenter de hadde vært hardhendte mot eller presset litt for hardt. Han skulle forhøre disse slubbertene én og én, og han ville fort få vite det hvis en av dem hadde begått fantestreker hos Juhl. Nina og Klemet skulle ta runden innom resten, «politikerne», som Brattsen sa med forakt: sognepresten, FrP-representantene og andre potensielle mistenkte.

– God dag, Lars, vi kommer vedrørende runebommen, begynte Klemet.

– Å ja, trommen. Som jeg anklages for å ha brent, formoder jeg?

Presten trakk pusten dypt.

– Det er en dårlig idé å bringe trommene tilbake hit. Og vet du hvorfor, unge dame? Ikke på grunn av trommen i seg selv, men på grunn av alt den fører med seg. Trommen betyr hjemløse sjeler, den betyr transe, og alle utglidningene som følger med. Og middelet man bruker for å komme i transe, er alkohol, unge dame. Alkoholen med alle sine ødeleggelser. Det kommer jeg aldri til å tolerere, tordnet presten.

De to politibetjentene ble stille en stund. Prestens øyne flammet, og kjeven hans dirret.

– Dere skjønner, det tok mange tiår å få samene ut av denne onde spiralen. Bare Guds nåde og avvisning av gammel overtro reddet dem. De klarer seg fint, tro meg, de frykter Gud, og det er sånn det skal være. Men trommen er det onde som vender tilbake. Anarki, alkoholens skadevirkninger, splittede familier, enden på alt det vi har bygd opp her gjennom hundre og femti år.

Nina følte at hun ikke visste nok om temaet til å kunne argumentere mot presten, men hun så at Klemet hadde vanskelig for å sitte stille.

43

– Jeg kjenner ikke mange samer som er tilhengere av sjamanisme i våre dager, sa Klemet.

Pastoren sendte ham et drepende blikk.

– Hva vet du om dette, gudløse mann? Når begynte du å interessere deg for slike ting? For sjelens frelse? Familien din, ja, men du? I din ungdom var du oftere å se i bilverkstedet og på fest enn i kirken.

– Sogneprest, avbrøt Nina, – det vi vil vite, er hvem som kan ha hatt interesse av å stjele den trommen.

– Og brenne den, ikke sant? Hadde jeg hatt den, hadde jeg brent den på flekken, tro meg.

Han roet seg plutselig ned.

– Jeg snakker i bilder, naturligvis. Jeg har stor respekt for våre samiske venners kultur, hrm. Så lenge det bare er kultur …

– Du har en temmelig nedlatende måte å omtale denne kulturen på, avbrøt Nina ham.

– Nedlatende? Å nei, ikke misforstå. Men jeg vet hva som lurer bak. Jeg kjenner disse onde kreftenes tiltrekning, og jeg bekjemper dem. Vår forfader Læstadius forsto før alle andre hvordan samene skulle reddes. Og man kan ikke vise den minste svakhet!

Han hisset seg opp igjen.

– Lars, hvor var du søndag kveld?

– Klemet, vokt dine ord! Kan du se for deg meg stjele den trommen? På alvor?

Nina syntes presten var for familiær med kollegaen hennes.

Og arrogant. Hun likte det ikke.

– Kan du nøye deg med å svare på spørsmålet? beordret hun ham, i en tone som ikke lenger prøvde å være vennlig. – Og ikke glem at du snakker med en politimann.

Presten sendte henne et sukkersøtt smil.

– Etter søndagsgudstjenesten tilbringer jeg alltid resten av ettermiddagen sammen med familien, min kone og mine fire døtre. Vi går en lang tur, og vi har med oss varm tyttebærsaft og havremakroner – det er den eneste dagen i uken vi spiser kaker. Min kone baker dem om morgenen. Og om kvelden spiser vi tidlig, bare noen brødskiver, etter at jeg har hjulpet 44

jentene med leksene. Tja, det er vel omtrent alt. Etter maten leser vi i Bibelen, og vi legger oss ganske tidlig. Slik var det også sist søndag, det kan min kone og mine døtre bekrefte.

– Har du opplevd at denne trommen har gjort folk urolige? fortsatte Nina.

– Ja, det tror jeg. Flere av mine menighetslemmer snakket om den. De så kanskje ikke de samme farene som jeg så, og jeg kan ikke klandre dem. Dette er enkle mennesker, som man kan forvente, for Gud elsker enkle mennesker. Jeg beroliget dem, naturligvis, slik det sømmer seg en prest å berolige sine sognebarn. Men jeg kan ikke tenke meg at noen av dem er i stand til å begå en slik forbrytelse. Mine sognebarn frykter Gud og respekterer samfunnets lover, kan jeg forsikre deg, sa han i en utfordrende tone.

I Kautokeino var det langt mellom gorillaene. Det holdt å gi folk en skikkelig overhøvling. Når det ikke dreide seg om reinrelaterte saker, vel å merke, for da var det andre regler som gjaldt. Kautokeino var relativt forskånet for narkotikatrafikk.

Det forekom, her som alle andre steder, men langerne var vanligvis trailersjåfører på gjennomreise.

Rolf Brattsen visste hvor hans favorittmistenkte befant seg når de ikke var på skolen eller på jobb. Eller drev dank, hvis de var arbeidsledige. De prøvde seg på samisk hiphop eller den slags tull. Det beste, tenkte han, hadde vært om han kunne bure inn en av dem ganske raskt. I det minste sette ham i varetekt. Før denne FN-konferansen, det hadde tatt seg bra ut på rullebladet. I motsetning til reinpolitiet opererte han i sivil. Men det gjorde ingen forskjell. Folk kjente ham igjen på lang avstand. Det er ulempen med steder hvor man har vært for lenge, sa han til seg selv. Han tenkte på Karl Olsens spørsmål om hvor mange år han hadde vært i politiet her. Og hva hadde han oppnådd? I Kautokeino er du dømt til å tape mot samene. Staten hadde for dårlig samvittighet overfor urbefolkningen sin, som angivelig hadde blitt så dårlig behandlet i fortiden. Resultatet var at man ikke kunne tillate seg å gå for hardt frem mot dem. En statist – det var det Rolf Brattsen var redusert til, en statist. Han stanset bilen bak teateret, og han 45

ble glad for å se tre ungdommer stå der og røyke og drikke øl.

De rørte ikke på seg da Rolf Brattsen steg ut av bilen.

Han kjente dem alle tre. Han hadde arrestert dem tidligere for småting. Det var hans måte å gå frem på. Det gjaldt å få disse karene til å føle at han holdt et øye med dem, og at lensmannskontoret og glattcella ventet for den minste forseelse.

Holde trykket ved like. De måtte ikke innbille seg at de kunne tillate seg alt bare fordi de var samer.

– Nå? Travelt opptatt med pugging?

Ungdommene dampet videre på rullingsene sine. De så på hverandre og smilte. Åpenbart ikke særlig bekymret, tenkte Brattsen.

– Hatt en bra helg?

– Ja, svarte en av dem omsider. Til tross for kulden gikk han i joggesko.

– Mye festing?

– Jepp.

– Hvor var dere på fest på søndag?

– På søndag?

Han med joggeskoene – han hadde på seg en Canada Goose dunjakke, som så mange ungdommer herfra – så ut til å tenke seg om.

– Du var uansett ikke invitert, sa han bråkjekt og utløste latter blant kompisene.

Blikket hans sa noe annet. Det kunne være mange grunner til det, tenkte Brattsen.

– Fin jakke, forresten, sa Brattsen.

Unggutten svarte ikke, tok et drag av sigaretten.

– Kan jeg ta en titt?

Brattsen undersøkte dunjakken. Han dro i en liten flis som stakk ut fra det ene ermet. En fjær kom ut. Han studerte den nøye. Så undersøkte han jakkene til de andre to like oppmerksomt. De kikket nervøst på hverandre.

– Skulle tro det har fløyet en flokk med villgjess forbi her nylig. Selv om det ikke er trekktid nå, sa Brattsen.

De tre ungdommene så uforstående på ham – Kom igjen, gutter. Tror dere jeg er en idiot? Jakkene deres er kopier. Falt av en lastebil, tipper jeg?

46

Bemerkningen ble etterfulgt av en lang stillhet.

– Hørte ikke?

– Det er umulig å skjule noe for deg, sa han med joggeskoene. Han var ferdig med sigaretten og hadde stukket hendene i lommene.

– Si meg, Erik, har du bestemt deg for å gå meg på nervene i dag? Hvilken fest var dere på på søndag? Hvem så at dere var der? Hvor lenge ble dere? Hvilken vei gikk dere hjem?

Hvilke andre fester var det? Jeg vil vite alt, og det straks! Ellers planter jeg de falske gåsefjærene i ræva på dere, én etter én!

Erik kastet et raskt blikk på kompisene.

– Det var bare én fest på søndag, og den var hos Arne, på ungdomsherberget.

– I nærheten av Juhl-senteret? Ser man det. Vel, alt det der skal dere fortelle meg i ro og mak, gutter, i varmen på lensmannskontoret.

Da de to politibetjentene var tilbake i bilen etter å ha gått ut av kirken, snudde Nina seg mot kollegaen sin.

– Klemet, det virket som om du hadde problemer med presten?

Politimannen så lenge på henne før han svarte. Han la pekefingeren over munnen.

– Hysj. Ikke nå. Da ødelegger du årets mest magiske øyeblikk for meg.

Nina så uforstående på ham. Klemet plukket opp dagens Finnmark Dagblad og viste henne den siste siden, der værmeldingen var. Nina forsto straks og smilte. Hun kikket på klokken. Det var mindre enn et kvarter igjen. Klemet kjørte fort.

Han passerte lensmannskontoret, fortsatte helt til utkanten av Kautokeino og kjørte inn på en vei som snodde seg opp høydedraget som raget over tettstedet. Endelig stanset han. Flere biler og snøskutere sto allerede parkert der. Noen av innbyggerne hadde rullet ut reinsdyrskinn og satt seg til rette med termos og smørbrød. Et par unger løp skrikende omkring og ble hysjet på av moren. Folk var pakket inn i parkaser, pledd og pelsluer. Noen hoppet opp og ned. Ingen tok blikket bort fra 47

horisonten. Det praktfulle lysskjæret ga en stadig mer flammende glød til de få skyene som svevde mykt i det fjerne. Nina var trollbundet. Hun så på klokken. 11.13. Nå kunne man tydelig se en flimrende halo grumse til punktet i horisonten som alle hadde blikket festet på. I refleks stakk hun hånden ned i lommen på kjeledressen, men hun avholdt seg fra å be Klemet ta et bilde da hun så hvor beveget kollegaen var. Hun tok et bilde av ham i smug og snudde seg for å nyte øyeblikket. Det var ikke en lyd å høre fra ungene, stillheten var mektig, på høyde med øyeblikket. Nina hadde aldri opplevd dette fenomenet i Sør-Norge, men hun følte likevel til fulle den legemlige og til og med åndelige kraften. I likhet med Klemet sto hun lent mot bilen og ga seg hen til de første solstrålene. Hun kikket til siden. Klemet var fordypet i seg selv, med plirende øyne.

Sola slet med å rive seg løs. Den holdt seg i nærheten av horisonten. Nå virket det som Klemet sto og betraktet skyggen sin i snøen, som om han hadde oppdaget et praktfullt kunstverk.

Så begynte ungene å leke igjen, de voksne begynte å klappe eller hoppe opp og ned. Sola hadde holdt ord. Alle var beroliget. Ventetiden, førti dager uten skygge, hadde ikke vært forgjeves.

Etter soloppgangen – og -nedgangen – dro Klemet og Nina for å spise lunsj på Villmarksenteret. Navnet på herberget sto bra til omgivelsene.

Samebyen Kautokeino telte om lag to tusen innbyggere og lå langt fra kysten, dypt inne i Sameland. Fra høydene som reiste seg over tettstedet på begge sider av elven, kunne man se veldig langt utover vidda, men allikevel ikke langt nok til å danne seg en idé om hvor stor denne kommunen faktisk var – den var på størrelse med et land som Libanon. Et tusentall innbyggere til, også de for en stor del reindriftsutøvere, befolket resten av den enorme kommunen og bodde i små, isolerte grender.

De valgte dagens rett, reinskav med brun saus, tyttebærsyltetøy og potetmos. Nina tok bilde av tallerkenen sin før hun begynte å spise. Gjennom hele måltidet viste hun en umettelig nysgjerrighet på det samiske kjøkken. Da den omsider var 48

mettet, fortalte Klemet det han hadde tenkt på siden første stikk med gaffelen.

– Nina, prøv aldri å ta meg i forsvar under et avhør. Overfor presten, la gå, men aldri overfor en reinsame. Forstår du?

– Nei, det forstår jeg ikke. Den som mangler respekt for en politibetjent, mangler respekt for meg også. Jeg kan ikke late som jeg ikke har hørt det.

– Det handler ikke om det, Nina. Men samene har et litt spesielt forhold til øvrigheten, det kommer du kanskje til å oppdage. Et litt … gammeldags forhold. Der rollene har betydning.

Klemet håpet at Nina ville forstå uten at han behøvde å utdype. Men hun så på ham, ventet på mer. Han bestemte seg for å la det ligge. Mads, eieren av herberget, kom og serverte dem kaffe og slo seg ned ved bordet deres.

– Nå? Hvordan går det med businessen? spurte Klemet.

– Det er stille. En franskmann, noen lastebilsjåfører, et eldre dansk par. Det er helt vanlig på denne tiden av året. Hva med dere?

– Litt mindre stille enn normalt på denne årstiden, sa Klemet med et smil. – Jeg har ikke presentert deg for Nina, min nye kollega. Hun er sørfra, fra Stavanger-området.

– Velkommen Nina. Trives du her?

– Veldig godt, takk. Alt er nytt for meg.

– Og det er en underlig sak du starter med, denne trommehistorien …

– Ja, men det er egentlig ikke vårt bord, korrigerte Nina.

– Vi gir dem bare en hjelpende hånd. Forresten skal vi rapportere om skadde reinsdyr i ettermiddag, i Masi. Reinpolitiets daglige tralt begynner å ta seg opp.

– Og så har Mattis igjen reinsdyr som vandrer rundt litt her og der. Vi må ringe naboene hans for å få oversikt over situasjonen. Nina, vi må også innom Reindriftskontoret på vei tilbake fra Masi, for å få siste oppdatering om flokken hans.

– Men iallfall, denne trommesaken, for en historie! sa Mads, som ikke ville gi slipp på den. – Folk snakker ikke om annet.

– Og hva sier de?

49

– Å, du vet. Rykter. De snakker om russisk mafia, om gamle sjamaner. Stort sett hjernespinn, spør du meg. Det de mest av alt lurer på, er hva som var så spesielt med den trommen.

– Det lurer vi også på, sa Klemet og signaliserte at det var på tide å gå.

Solas flyktige tilsynekomst var allerede bare et fjernt minne da patrulje P9 kom tilbake til lensmannskontoret sent på ettermiddagen. Nina hadde for første gang fylt ut en reinskaderapport. Hun hadde blitt overrasket da hun fikk se det egne skjemaet med en tegning av et reinsdyr, der man måtte ringe rundt de delene som var skadet. De hadde også tatt med seg reinsdyrørene med eierens merke, som skulle ta plass ved siden av de andre øreparene i reinpolitiets fryser. Bevismateriale, men også en garanti for at reineieren ikke skulle kreve erstatning to ganger for det samme dyret.

På Reindriftskontoret fikk de en rapport om situasjonen til Mattis’ reinflokk. Den var ikke helt etter boka. De var på vei inn i bilen igjen da Klemets telefon ringte. Han lyttet og la på raskt. Blikket hans røpte en sinnsbevegelse som Nina ikke hadde sett hos ham før.

– Vi drar med en gang. Til Mattis sin gumpi. De har funnet liket av ham.