Født til frihet av Tore Rem

tore rem

Født til frihet En biografi om Jens Bjørneboe

© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-31005-9 ISBN 978-82-525-7600-9 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Aud Gloppen Omslagsfoto: Verdens Gang Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2010 Satt i 11/12,1 pkt. TriniteN01-RomWid og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Institusjonen Fritt Ord.

Til Anne Ma og Karl Rem

«Jeg er igjen alene med en fremmed mann.» (jens bjørneboe, Frihetens øyeblikk)

innhold

del i Oslo–Europa–Oslo 1959–1962

del ii Enebakk 1962–1966

Prolog 14 Nedre Solbakken 109 Innesperret 16 Skapsprengerroman 111 En slags dagbok 20 De viktige ting 115 Vulgærromantiske forestillinger 23 Nye vennskap 116 Oslo–Bergen–Oslo 25 Aktuelt teater 119 Fengselsdebatt 29 Tegn i stjerner 120 Fri intellektuell 34 Ti bud 124 Lidelsens mening 39 Avisskriverier 126 Antroposofer Ny verdensbegivenhet 129 og antropoholikere 41 Morsskikkelser 132 Teaterstudier 43 Karikaturer av avholdsmenn 136 Øst-Berlin 46 Evig pengenød 138 Mot sør 52 Kjetterhistorier 140 Norsk høst 54 Russisk folkesjel 141 Fengselsromanen 58 Israelsk bistand 143 Mefistofeles og Rasputin 62 Samfunn og kultur 145 Bryllupstider 66 Verden bør forbedres 149 Forhør på forhør 68 Tyskland, igjen 154 Kjell Hansen-saken 72 Nesten drømmeaktig 156 Bjørneboe-saken 74 De virkelige skoger 157 Riksmål og konservatisme 76 Noe nyfrelst 162 Erotisk drama 81 Forfatterkår 164 Åndelig rasehat 86 Genet den hellige 167 Livets spill 88 Premièretider 169 Far 92 Formell fornyelse 172 Vennetap 95 Fengselsdrama 177 Uhørt radikalitet 97 Bare en amatør 179 Vintermørke 99 Cruise med mor 182 Stat og forfatter 103 Tilbake til Kark 186 Jeg er fri 105 Under bøddelmasken 189

Skisse til selvbiografi 193 Flytteplaner 196 Tyske fugleelskere 198 Sterkest er den 202 Jeg utleverer meg 206 Den beste norske roman 212 del iii Billingstad 1966–1972 Sett pornografene inn! 219 Pornobølgen 223 Den snille Bjørneboe 228 På eventyr 231 Familiefaren 233 Tyskland i oss? 238 Teatret i dag 242 Det eneste lyspunkt 244 En tråd 249 Navnet Jens Bjørneboe 251 Slag for trykkefriheten 256 Første omgang 259 Dommens dag 266 De virkelig innvidde 268 Ung sodomitt 271 Annen omgang 273 Svakhet og styrke 277 Kulturradikaleren 280 1968 284 Virkelig araber 286 Voksent, fritt menneske 290 Nyorienteringer 296 På æren løs 300 Essays om formyndermennesket 306 KROM 309 Ungdommen 315 Innadvendt og utadvendt 317 Republikaneren 319 Lang dags ferd 321

Nye tider 322 Verre enn Biafra 324 Bli ulykkelig, De også 327 Ytterliggående aktuelt 332 De evig partiløse 338 Litteratureffekter 341 Savn av kroliv 342 En romantisk helt 344 Kultur og barbari 349 Fordummende og reaksjonær 352 På nåde 355 Svensk teaterkirurgi 356 Fagforeningen 362 Sommeren 970 367 Sommeren 1970 369 Fader vår 372 Manndommens år 374 Typisk Bjørneboe 378 Økonomisk Kafka 382 Anarkismen som fremtid 385 Romansommer 391 Kulturforsøpling 393 Hertug Bjørneboe 396 Torgersen-saken 400 Gamle, alkoholiserte Jens 405 Mani og depresjoner 407 Uten rim og rytme 411 Sorte Svartebjørnen 413 del iv Oslo–Veierland 1973–1976 Høyere bevissthet 419 Nervene henger blodige 420 Markedsføringsforeningens gullnål 423 Tilfellet Torgersen 425 Tyrannen mor 429 I løgnens villnis 434 Den absolutt siste 437

Europeisk selvhat 441 Ingenting går smertefritt 444 Ansvar og forpliktelser 447 Bestialitetens historie 452 Lyngby 454 Levende ånd 457 Jul igjen 461 Hai og alkohol 462 Klubb syv 469 Hemmeligheter 472 Alkoholikerens dagbok 478 Å hjelpe en venn 480 Fra Skjærsilden 484 Pokervirkelighet 485 Alt har mening 487 Maken til sjøroman 490 Europeisk rang 493 Velfortjent medgang 497 Nasjonal kulturarv 499 Baader-Meinhof 503 Kvinnesamfunnet 506 Fri og ubundet 510 I oppløsning 514 Dødelig utgang 519 Holgers hester 522 Bror Alkohol 526 Sangen om meg selv 530 Fortellingen om Geir 536 Portrettkunster 541 Genetisk opposisjonell 545 Offentliggjøreren 548

Små englebarn 551 Tonemor 555 Judas Iskariot 557 Skjebnetro 559 Byen Python 563 Forliset 570 post mortem Til sist 573 Protevs 574 Seg selv uvedkommende 576 Tro ikke på alt 578 Å dø for å leve 580 Om kvelden 581 Uforbederlige natteånd 584 Bobeskrivelse 587 Myte og lengsel 588 Friheten 591 Begynnelse og slutt 594 tillegg Forkortelser i noteapparatet 596 Noter 599 Litteratur 646 Om bildene 649 Kronologi 651 Takk! 653 Person- og verkregister 655 Saksregister 666

Jens Ingvald Bjørneboe, ca. 1960.

1959–1962

Oslo–Europa–Oslo

Prolog «med deg vil jeg ha elleve barn!» Det er en sjekkereplikk han har lånt fra en av sine største helter, August Strindberg. Svensken hadde riktignok vært mer moderat. Han skal ha nøyd seg med å spørre sin utkårede om å få ett lite barn. Det er juli 1959. Den snart 39-årige Jens Bjørneboe befinner seg på Theatercaféen og treffer den 28 år gamle skuespilleren Tone Tveteraas. Han velger å gå rett på sak.

Den lett rødhårede Tveteraas er talentfull, vakker og omsvermet. Hun har avsluttet et engasjement ved Trøndelag Teater, og er tilbake i hovedstaden etter et gjestespill i Bergen. Ved antroposofenes bord er hun blitt en slags muse – for folk som Ernst Sørensen, Leif Wærenskjold og ikke minst for André Bjerke, som hun i en periode har hatt et forhold til. Innimellom avlegges de også en visitt av antroposofhøvdingen fra Tjøme, Alf Larsen. Denne kvelden diskuterer hun den tyske dramatikeren Bertolt Brecht med noen teaterkolleger, etter en stund å ha spilt rollen som hore i en oppsetning av Tolvskillingsoperaen. Hun er datter av tannlegen og grafikeren Vilhelm Tveteraas og danseren Signe Hoffgaard, og er vokst opp i en blanding av borgerlighet og kunstnermiljø. Hun har danset og spilt i forestillinger på Nationaltheatret og Det Norske Teatret siden hun var barn, ofte med moren som koreograf. I oppveksten har hun også vært en del av sammenhengen som siden er blitt Bjørneboes, antroposofien. Hun har gått i antroposofisk barnehage og en stund også på Steinerskolen, og hun er blitt konfirmert i Kristensamfunnet. Hun kjenner bevegelsen innenfra og er fast leser av deres eget tidsskrift, Horisont.

Han har på sin side for lengst hørt om henne fra sin fetter André. Hun har fått gode attester.

Jens Bjørneboe er tilbake på Theatercaféen, hovedstadsrestauranten som har vært en av hans faste arenaer fra tidlig 1940-tall. Han hadde selv hørt til ved antroposofenes bord. Men høsten 1957 valgte han oppbruddet. Etter seks år ved Steinerskolen var det slutt. Han forlot det antroposofiske fellesskapet han hadde tilhørt siden de første krigsårene. Han brøt med sin ektefelle gjennom tolv år, tysk-jødiske Lisel. Han skiftet forlag og sa adjø til fedrelandet. Deretter fulgte halvannet års kaos, i det ytre preget av en omflakkende tilværelse i

14 1959–1962 oslo–europa–oslo

Italia, Sveits og Frankrike, i det indre av angst, depresjoner og rus. Siden skal han karakterisere det som om han i denne tiden mistet all sin «indre motstandskraft».

Sikkert er det at han nylig har gjennomlevd en stor livskrise. Da han i mai dette året vendte tilbake til Oslo, var det for å finne ro. Men i stedet begynte det heller katastrofalt. Han gikk inn i det han ved midtsommerstid, overfor fetter André, hadde kalt en «pyroman-periode». Han taklet gjensynet med fedrelandet dårlig, skapte kaos rundt seg og var ansvarlig for «almen ildspåsettelse». Blant annet hadde han prestert å stikke til fjells med fetterens kjæreste, den 23 år gamle skuespilleren Henny Moan. Opplevelsen hadde fått ham til å bestemme seg for at han måtte lære seg å tøyle sin villskap og sine lidenskaper, at det kunne være på tide å skape kunst igjen. På trygg avstand fra hovedstadens fristelser, i et stabbur i Hallingdal, har Jens Bjørneboe erklært sine intensjoner om å begynne et nytt og bedre liv. Han har velsignet ensomheten.

Men ganske så raskt har han søkt tilbake til byen. Under tidligere opphold i utlandet hadde han tatt seg i å savne «svingdøren til Theatercaféen». Kanskje var det samme skjedd nå. Mye er forandret, og mer skal komme til å forandres i årene som ligger foran, men Theatercaféen skal forbli et av Jens Bjørneboes faste tilholdssteder, livet ut – om han riktignok skal finne seg nye bord.

Snart skal han fortelle Tone Tveteraas at hun har hatt en helbredende virkning på ham. Det er som om «alt er sydd igjen, nervene har lagt seg ned, og står ikke og strutter ut i verdensrummet lenger». De fire siste års voldsomheter er i ferd med å bli historie. Og han gjentar en ambisjon han nylig har uttrykt, om endelig å «gjøre noe ordentlig». Han mener å ha unike muligheter i materialet han har samlet seg i løpet av sine «39 forvirrede års uavbrutte trykkokningsprosess». Han har bestemt seg for å begynne på nytt. Enda en gang.

I første omgang har Tone syntes at han er noe for voldsom, og dratt videre.

Men senere på kvelden finner han henne igjen på Presseklubben. «Champagne til damene!» Det hele utarter til det den ekstravagante beiler skal beskrive som «en orkanaktig champagnerangel». Hun vet selvsagt hvem han er, men har først og fremst lest hans anmeldelser og tidsskriftartikler, ikke hans bøker.

Forholdet utvikler seg raskt, så raskt at hun knapt rekker å bli forelsket. Slik skal hun huske det. De neste dagene fortsetter han sin oppsøkende virksomhet, og hun skal snart nok bekymre seg over alkoholbruken. En kveld forsøker hun å flykte fra ham, på sykkel. Men han tar henne triumferende igjen i drosje. Han er stolt over å ha gjort det på ren intuisjon. De blir et par.

Etter sitt korte opphold på stabburet i Hallingdal inntar Jens Bjørneboe denne sommeren en stor villa i Voksenlia, oppe ved Holmenkollen, lånt av en Steinerskole-far. Snart får han overtalt Tone Tveteraas til å være hos ham en tid.

prolog

15

Jens Bjørneboe og Tone Tveteraas, udatert.

En av disse dagene slår det henne plutselig at det er en dypere mening i forholdet. Hun blir overbevist om at det skal være de to. Så snart sommerferien er over flytter han inn hos henne i St. Georgs vei 20 i kunstnerkolonien Ekely, der hun leier annen etasje hos billedkunstneren Else Hagen. De befinner seg ti minutters gange fra hans gamle arbeidsplass, Steinerskolen ved Smestaddammen.

I norsk offentlighet overskygges den første delen av deres romanse av en annen, den mellom Anne-Marie Rasmussen fra Bjørneboes hjemtrakter, Søgne, og Stephen Rockefeller, fra en av verdens rikeste familier. I tre–fire augustuker er avisene fulle av bryllupsstoff om Askepott og prinsen. Men de to på Ekely klarer seg foreløpig godt uten offentlighetens søkelys. Bjørneboe trives dessuten i selskap med malere og billedhuggere igjen, blant dem hans tidligere mentor Edvard Vigebo, mannen Bjørneboe hadde delt bolig med da han i 1940 ankom hovedstaden for å begynne sine kunststudier.

Selv om Tone Tveteraas opplever forholdet som skjebnebestemt, har hun alt lagt planer for sin umiddelbare fremtid. Hun har ønsket seg en pause fra teatret for å gjøre noe helt annet, noe roligere og mer meningsfylt. Hun har sagt ja til å arbeide et år ved Helgeseter landsby utenfor Bergen, et antroposofisk barnehjem for psykisk utviklingshemmede. Mot slutten av august må hun over fjellet. Bjørneboe fortsetter tilværelsen i hennes hjem på Ekely. «Det

16 1959–1962 oslo–europa–oslo

er da en besynderlig ond skjebne som har bortført dig nu,» skriver han til henne.

Det har vært en usedvanlig varm sommer i Norden. For sine danske lesere oppsummerer Jens Bjørneboe den som om fedrelandet ble «bakt og stekt i næsten et halvt år av en fremmed og ny, glødende Sahara-sol». Han vil huske den lenge. «Den sommer vi var på frifot!»

Helt i begynnelsen av august har han gitt sitt gamle forlag, Aschehoug, en ny sjanse. Da de fikk problemer med hans kontroversielle roman Under en hårdere himmel, hadde han brutt med dem og valgt seg Henrik Groth og Cappelen.

Men etter snaue to år som Cappelen-forfatter kom tiden for et nytt brudd. Da Bjørneboe denne våren vendte hjem til fedrelandet, hadde han igjen valgt å frigjøre seg på forlagsfronten. Han fortalte Groth at han umulig kunne inngå i forlagets forfatterprofil, og de oppfattet det som om han ikke ville assosieres med den kontroversielle Cappelen-forfatteren Axel Jensen. Han hadde slått fast at han «hører hjemme på Aschehoug», og blant dette forlagets forfattere.

Manuskriptet han nå sender gamleforlaget, bærer tittelen «Døtre og sønner».

Siden blir det Blåmann. Han har avsluttet arbeidet innen juli er omme og har vært «nervøs og skjelvende, blødende av alle nerver». 29. september 1959 undertegnes det kontrakt om et førsteopplag på 5000 eksemplarer.

Snart kan han tildele sin nye kvinne et eksemplar av reiseromanen Vinter i Bellapalma, med dedikasjonen: «Til Piken Tone til minne om den første sommer i Oslo. Fra lille Jensemann.»

Innesperret Sommeren er over. Og han er ikke lenger på frifot. Helt siden Bjørneboe høsten 1957 var blitt idømt en fire ukers promilledom hadde han vært etterlyst av norsk politi. Den gang valgte han ganske enkelt å forlate landet. Nå er det gått to år, og han har knapt nok vært usynlig etter hjemkomsten til Norge. Politiet går til aksjon. De henter ham hjemme på Ekely 1. september 1959. Heller ikke den etter hvert så kjente forfatter er hevet over loven. I de første brevene han sender fra Oslo Kretsfengsel i Åkebergveien, populært kalt «Bayeren», er han opptatt av hvor urimelig det er at de har arrestert ham uten forvarsel. Særlig er han opprørt over at de ikke har gitt ham anledning til å dra en tur hjem igjen for å skru av varmtvannskolben. Men kanskje har han vært psykisk dårlig alt da politiet henter ham, i alle fall blir han straks etter arrestasjonen overført til fengselssykehuset. Han har fått et sammenbrudd, kanskje et av sine angstanfall. Fengselslegen «ernærte meg med tabletter», skriver Bjørneboe et drøyt år senere. Siden skal han huske at det var på fengselssykehuset at han møtte fangene som for å unnslippe straffeceller og isolat hadde forsøkt å begå

innesperret

17

selvmord. Det var her han fikk høre om politiets brutalitet. I ettertid setter han ting i perspektiv: «Det var et sjokk å høre at nordmenn ble behandlet på samme måte i dag som i nazistenes fangeleirer under krigen.»

Men i nåtid klager han foreløpig ikke. Overfor venner og familie gir han inntrykk av at forholdene i fengslet er greie. «Endelig er jeg kommet på min plass i livet,» koketterer han en smule overfor sitt ferske bekjentskap, Henny Moan. Nå er hun for lengst tilbake hos hans fetter André, men vennskapet de to imellom fortsetter. Han kan fortelle henne at han har fått seg en «meget bekvem» og stripete fangedrakt, og at han blir tildelt én eske tobakk pr uke.

Sjelelig er han riktignok «litt labil og nokså svak», men han kjenner lysten på arbeid. Og han er full av indre bilder, «av Middelhavet, av gamle stenbyer, av kysten ved Bretagne, gatene i Paris, fjellet i Sveits, galleriene i Basel, Teateret i Hamburg og av Hallingskarven og et par store solskinnsdager». Samt av Italia.

7. september har også Tone Tveteraas fått høre fra sin «kjære fangne venn».

Han må ha kviet seg for å ringe henne med beskjed. Så er hun altså blitt «fengselshustru», repliserer hun pr brev. Hun håper at han trass i alt kan få kjenne noe av den roen hun selv nyter på Helgeseter. Nå er de i alle fall plassert i hvert sitt kloster.

Snart kan han gi nye rapporter fra møter med medfanger. Da synes noe å ha skjedd med ham. Han har sett dem som mer enn kriminelle, som mennesker.

«Her har alle levet, og de har merkelige skjebner.» Det har vært en ny opplevelse: Det er virkelige fanger her på fengselssykehuset, og ikke bortskjemte romanforfattere som skal sitte i noen uker. Det er meget virkelighet og sannhet her, og en reisning i smerten som jeg bare har møtt blant helt fattige kunstnere.

Slik lojalitet og «naturlig godhet» har han faktisk aldri møtt før, konstaterer han senere. Men han har ikke hatt vansker med å forstå seg på dem. «Jeg var jo selv ungdomsforbryter da jeg var 17–18 år, og har det stadig i erindring.»

Opplevelsen av selv å sone, sammen med møtene med medfangene, ryster ham. Han får bekreftet sitt syn på at det må bli slutt på at folk straffer hverandre.

Noe av tiden bruker han på å gjenoppvekke sitt talent som portrettkunstner. «Folk har jo ansikter her!» Dessuten får han skrevet et par artikler, blant annet én om en annen straffedømt, Dostojevskij.

Til slutt blir han også nødt til å la sin mor, Maja, få vite om yngstesønnens nye oppholdssted. Hans særdeles borgerlige opphav, skipsrederinnen, skal ut på nytt cruise og må innom Oslo. Jens forklarer at han da dessverre fremde-

18 1959–1962 oslo–europa–oslo

Bjørneboe-tegning av medfange, september 1959.

les sitter inne: «– Det er kjedelig, at jeg altså ikke er på frifot disse dagene du er i Oslo.» Hans forhold til moren skal forbli vanskelig, livet ut. Hun stiller sine krav, på mer eller mindre direkte vis. Han fortsetter med å være avhengig av hennes økonomiske tilskudd. Nå forsikrer han henne om at hun ikke må bekymre seg for ham. Han er meget fornøyd med sitt nye romanmanus, og konsulent Paul Gjesdahl har uttalt at det var lenge siden han hadde lest «en norsk roman som hadde fengslet ham så meget». Dessuten har han levert flere artikler til Aftenposten og arbeider på et skuespill. Nervene er på bedringens vei, og han kjenner seg langt fra så deprimert som han har gjort de siste partre årene. Han har det «helt godt,» forsikrer han mor. Faktisk er «betjeningen» svært vennlig. Forfatteres utdannelse burde i grunnen inneholde et fengselsopphold. Det er så mye å lære.

Til Moan skriver Bjørneboe samme dag mer utførlig og mindre harmoniserende: Her er mennesker, Henny! Og det er en helt ny verden som åpner seg for meg, og som jeg naturligvis er takknemlig over å lære å kjenne. Jeg føler meg som i en slags trykk-kokningsprosess hvor jeg har muligheter for å lære en mengde på abnormt kort tid. Selvfølgelig er nervesystemet nokså meget verre enn ellers, og jeg har mine plager, men alt blir jo smørbrød sammenlignet med det som de andre her har å karre seg igjennem. Hva sier du om tyveåringer som har sittet i tre år – siden 17-årsalderen? – Denne Guds merkelige jord er et hårdt og underlig sted, og den blir et stadig større og mere ubegripelig mirakel: Et rettersted, en slagmark, et paradis også. En klinikk. – Man vet lite om verden, før man har sittet i fengsel.

innesperret

19

Han har tatt på seg rollen som sjelesørger og brevskriver, særlig for de unge.

Blant annet forteller de fra sine skolehjem. Det hjelper å ha vært steinerskolelærer.

Innimellom gir han uttrykk for at virkeligheten er blitt så stor og overveldende at den fører ham bort fra arbeidet med fiksjonen, fra «skribentens abstrakte verden av papir og idéer». Men i første omgang tenker han på skuespill. Vil man forsøke seg på dramatikken, er det ikke nok å kunne skrive godt.

Der må man utvikle evnen til å lytte seg frem til hvordan «to-tre ord åpner sikt innover i den som taler». Hans største styrke som forfatter er ikke talentet, men temperamentet, samt de mange miljøer han kjenner. Han har samlet seg et sjeldent stoff. Et øyeblikk minnes han sin Stockholm-tid under krigen og utbryter: «Gud, hvor mange mennesker jeg har truffet i dette underlige liv!»

Det er som om han er blitt klar til å skape mening av det kaos han har vært gjennom de siste årene. Slik han oppfatter det, danner fengselsoppholdet en nødvendig avslutning på hans vandreår, hans «menneskelige utdannelse»: Det jeg hovedsakelig lærer er det elementære i livet; å finne ned til grunnelementene: Barndom, kjærlighet, skyld og død. – Barndommen, Kjærligheten og Døden – det er de tre store ting som utgjør vårt liv.

Fredag 25. september 1959 er frihetsberøvelsen over. Langt senere skal han gjengi en episode fra dagen han ble løslatt. Han har gått rundt i Oslos gater en times tid, og av flere grunner følt seg «svært fortufset og svært alene på jorden og i byen». Så har det gått opp for ham at hans eneste ønske er å få snakke med dikterhøvdingen i Grotten. Han har ringt sin farsskikkelse Arnulf Øverland fra en restaurant. «‘Hallo!’ sa jeg: ‘Dette er Jens.’ Uten et sekunds nøling kom svaret: ‘Har du fått telefon på cellen?’» Replikken og den rolige stemmen skal ha fått den nyss løslatte til å hyle av latter.

Først da han slipper ut av fengslet, orienterer han Henny om Tone. «Idag er det tydelig at møtet med henne betyr slutten på mine erotiske vandreår.»

Tone har en «menneskelig kvalitet uten sidestykke» og alt nå føler han at de har vært gift lenge. Denne gangen – i motsetning til i sitt første ekteskap – er han «vel å merke lykkelig gift». Han regner seg som ung til sinns, og han har funnet seg en ung kjæreste. Flere i omgivelsene reagerer på aldersforskjellen dem imellom, elleve år. I tillegg møter de både borgerlige og antroposofiske reaksjoner på at hun har slått seg sammen med akkurat ham, og at han ennå ikke er offisielt skilt.

Utover høsten sender han en lang serie lengselsfulle brev til sin Tone i Bergen. Det er alvor. Han håper hun snart skal ha barn, slik at hun kan komme tilbake, skriver han rett etter hennes avreise. Det blir et refreng i korrespondan-

20 1959–1962 oslo–europa–oslo

sen. Er hun blitt med barn? Han kan godt tenke seg tvillinger eller trillinger.

Han savner henne så inderlig, og venter stadig på nye brev fra «Nonneseter», hans navn på Helgeseter. Stadig skriver han om sin ensomhet, igjen og igjen bedyrer han at han er monogam. Litt utpå høsten påstår han å ha det som før han traff henne: «Jeg kjenner masse mennesker, men hvis jeg datt i sjøen, så ville ingen opdaget det før det var gått ti år.» De gir hverandre navn. Hun er «Tonebarn», «barnet mitt», «Tonelam», «Tone Taterpike»; han er «Jensemann», «Jensepappa» og etter hvert «Blåmann», etter tittelen på høstens Bjørneboeroman.

Hans liv er i ferd med å finne ny kurs. Det er snaue ti år siden han skrev reisebrev om uoppdragne barn som satte ham på tanken om gode, gamle barnefengsler. Nå er det spøk til side. Han har opplevd den norske virkeligheten, og vil se den forandret.

Ved begynnelsen av dette tiåret er det fremskrittsoptimismen som rår i det norske samfunnet, kanskje sterkere enn noen gang. Selv de som hadde prekt nøysomhet og nøkternhet gjennom 1950-tallet, som Erik Brofoss, mannen som siden 1954 hadde vært sentralbanksjef, kunne ved inngangen til 1960tallet konstatere at man forventet en velstandsøkning «som neppe noen gang før». Da bilsalget blir frigitt igjen etter krigen, 1. oktober 1960, er det som et startskudd for en ny tid. Bilen blir allemannseie, rasjoneringen er forbi, forbruket stiger raskt, fjernsynet finner snart sin plass i de tusen hjem og etter hvert også dypfryseren. Velferdsstaten er i ferd med å nå sin fullendelse, kan det synes. I den grad det finnes samfunnskritikk er den av det milde slaget. Da et forlag dette året, 1959, forsøker å ta pulsen på ungdommen ved å la elleve av dem skrive om sin samtid, blir boktittelen symptomatisk: I mangel av opprør. Men Jens Bjørneboe var blant dem som mente at noe skurret, selv nå. Og han var så avgjort villig til å gjøre opprør. Da tiåret nærmet seg slutten, var de blitt mange som delte hans syn i så måte. En ny generasjon skulle hevde at velferdsstaten var en «myte».

Ikke før er Jens Bjørneboe utenfor fengselsmurene før han erklærer at han er klar for slagsmål: «Jeg er glad og sint og skal sprette op fengselsvesenet inntil ryggmarven, men først må jeg komme til ro igjen og til krefter.»

En slags dagbok I midten av november 1959 sender Aschehoug ut en ny bok av Jens Bjørneboe.

Pressesirkulæret har overskriften «Historien om en ung manns modning».

Det heter at boken handler om en kunstners løsrivelse fra «det ødeleggende barndomsmiljø» i småbyen hvor han vokser opp. Forfatteren har alltid vist sin «sans for outsideren».

Underveis har Bjørneboe fortalt at hans bohemroman ikke blir uten mun-

en slags dagbok

21

terhet, men nok først og fremst «tragisk-elegisk». I denne omgang vil han legge ergrelsene over politikere og velferdsstat bak seg. Han vil til «ondets rot». Blåmann skal bli hans første «virkelig skjønnlitterære forsøk». Foruten skildringen av den «uborgerlige» kunstverdenen vil det bli «en del stoff av ekteskapeligkatastrofal art, og meget barndom». Han stiller seg noen spørsmål: «– hva er det for slags mennesker, disse som ikke kan anpasse seg det normale samfunn?

Er de en abnormitet eller er de de egentlig sunde?»

Han sender et eksemplar med dedikasjon til to av sine nærmeste: Til de kjære venner Henny og André fra deres vanartede lille bror og venn Jensemann.

Blåmann er knapt nok noe hovedverk i hans produksjon. Men den er en bok som gir viktige uttrykk for Bjørneboes selvforståelse, hans syn på egen rolle. I et brev til en tysk forlegger snaue ti år senere, kaller han Blåmann «en form for dagbok». Men selv om en rekke momenter fra hans egen biografi kan gjenfinnes i portrettene av denne tekstens tre unge menn, forskyver han, forvrenger, skaper avstand – og fiksjon. Forfatteren har ikke gitt boken noen sjangerbestemmelse, men den lanseres som roman.

Boken er Bjørneboes portrett av kunstneren som ung mann. Sem Tangstad skiller seg ut fra fødselen av, som «abnormt rødhåret». Han finner seg dårlig til rette i et innestengt, borgerlig miljø, preget av kvinner. Han er ensom og karakteriseres som «født med depresjon». Navnet får han fordi klassekameratene maler ham blå. Men «blåmann» hadde også vært synonymt med «mørkhudet» i den påfallende mørke Jens Bjørneboes barndom og ungdom. Det er et ord han har vært fortrolig med.

Også i dette bjørneboeske romanuniverset står de gode mot de onde, barnet mot de voksne, filisterne mot ikke-filisterne, de begavede mot de dumme, de gale mot de normale. Blåmann skildrer kampen mellom oss, de få, mot dem, de mange. Allerede da Sem nærmer seg 14, er mønsteret blitt tydelig: omverdenen makter ikke å forholde seg til det eksepsjonelle individet. Den anerkjenner ikke hans indre adelskap. Da Sem endelig får bekreftelse for sin kunstnerbegavelse, fremkalles et kjent Bjørneboe-bilde. I sitt ungdommelige forhold til fortidens mestere har Sem pleiet omgang «med prinser, selv vært prins med dem, – og at han nu var prins i virkeligheten overrasket ham ikke».

I ungdommen knytter Sem forbindelser med to andre av samme slag, med

22 1959–1962 oslo–europa–oslo

Severin, «en gjest på jorden og en utlending i verden». Og siden med Enok, en gutt med «et usvikelig instinkt for ekte galskap». Den episodiske romanen skal handle om disse tre. De søker mot kunst, rus, selvmordstanker og seksualitet.

Her beskrives kunstnere som aldri mestrer normaliteten, som til slutt blir alkoholiserte, gale og tar livet av seg. Og som er avhengige av andre, uten å ville være det. Da den voksne Sem endelig får betalt for sitt arbeid, kjenner han en dyp skamfølelse. Avhengigheten fører ham inn i selvforakten. Det ender i rangel, i østers, sjøtunge og hvitvin. Og så videre.

Blåmann er en fortelling om flukt og svik. Som outsidere og unntaksmennesker har kunstnerne ikke annet valg. Slik forklarer den sympatiske eldre kunstneren Åsta Evjeland det for Sems kone Elice. Riktignok er det ille at de «går fra venner og kjærlighet og hustru og barn hvis det må til», men de er hennes folk, og hun er glad i dem. «For de har ofte så stor menneskelighet.»

Kunstnere er adelsmenn. Og her kommer Bjørneboes eget horoskop – det han har fått av astrologen Hetta Falk under et opphold på den antroposofiske nerveklinikken Wiesneck i Sør-Tyskland – til anvendelse på Sem. Det står skrevet i stjernene at Sem er en fremmed. Han er annerledes – og overbevist om at det er en mening med det. Det er skjebne.

I bokens avslutning fører Sems dødsangst ham likevel tilbake til livet. Det vil si til kvinnen, hun som, ifølge fortelleren, har det i sin natur «å ville livets fortsettelse» – og til slutt mot barnet, sønnen. Kanskje er han ikke forutbestemt til å gå nedenom. Kanskje vil han evne å ta ansvar.

Den nye romanen er blitt avsluttet sist i juli. Da har Bjørneboe skrevet til Henny Moan med takk for at hun har gitt ham et kort med motivet mor og barn. Det har vært ham til hjelp. Nå ønsker han å slå seg til ro. Dagen før hadde han ikke visst hvordan han skulle avslutte romanen, men «så kom løsningen ved at jeg så på bildet og leste et par av ordene du har skrevet bakpå: – virkelig liv». Riktignok skulle han ønske at det var mulig å løse sine egne personlige problemer ved å skrive roman, men han vet at slik er det ikke. «Å skrive en roman er bare ingenting imot å leve.»

Men ennå en stund skal han befinne seg i sin romanverden. «Kapitlet om Sems møte med Elice skrev jeg ferdig like efter at du var reist, og jeg tror at boken virkelig har vunnet på det,» skriver han til Tone, kjæresten i Bergen, mot slutten av august.

Kvinner er blitt hans nærmeste. Men kvinnesynet denne romanen formidler, minner om hans gamle. Hans litterære verden er først og fremst en verden av menn, og han lykkes sjelden med å gjøre sine kvinneskikkelser troverdige.

I Blåmann blir Sems oppvekst i et lite kvinnefellesskap fremstilt skarpt satirisk, ikke uten kvinneforakt. De tre borgerlige kvinnene i guttens nærmeste

vulgærromantiske forestillinger

23

omgivelser er konservative, selvplagende og selvmedlidende. De driver ham inn i både opprør og selvmordstanker: «de ville leve av ham, suge seg fast til ham og drepe ham langsomt.» Fortelleren hyller de autoritære patriarker av den gamle typen. Da Sem treffer Elice, faller hun for hans ensomhet, kunsttilbedelse og kulde, på selvutslettende vis. «Vil du at jeg skal voldta deg, da?», spør Sem. Hun svarer ja, «bredt og fornøyet». Og etter at de to stifter familie, fremstår hun som en moderne utgave av Ibsens Solveig. Hun er der uansett, gjennom rangler, løgner, forsvinningsnumre. Når Sem forsvinner på sine reiser «i landet Kaos», venter hun trofast hjemme. Mest kan det minne om en plaget kunstners fantasier og lengsler – og om et håp bokens forfatter selv kan ha begynt å nære denne sommeren.

Vulgærromantiske forestillinger Det blir bare vanskeligere å skrive, forklarer han Aftenposten i et lanseringsintervju. Av og til har han dessuten en følelse av at han skriver og skriver på «stadig nye bind av samme arbeide». Blåmann er en slags fortsettelse av Jonas.

Samtidig distanserer han seg ytterligere fra merkelappen hans romaner har fått: «Nei!! Jeg har aldri skrevet tendensromaner!» Han ønsker å fri seg. Det har handlet om et skolevesen, en stat, en politikk og et rettsvesen som «voldtar den enkelte». Kanskje henger det sammen med hans følelse av å slites mellom det utadvendte og det innadvendte, mellom barrikadestormeren og esteten.

Et par år tidligere hadde han omtalt seg selv som «et helt asosialt» menneske.

Da hadde han en stund angret på sitt voldsomme romanoppgjør med nordmenns krigsforståelse i Under en hårdere himmel. Mennesketypen som interesserer ham i Blåmann er de tilpasningsudyktige, får Aftenposten vite. Kunstneren er selve innbegrepet på den sanne individualist. Det er slik han ser det – og seg selv.

Til Arnulf Øverland kommenterer Sigurd Hoel at «Bjørneboe har skrevet en roman, som efter visse (jule)merker å dømme er god». Snart får fader Øverland med frue et eksemplar fra forfatteren, med hilsen fra «deres fortapte Blåmann og Jensemann». Men samme Blåmann ser snart ut til å ha kommet i tvil. Allerede en ukes tid før romanen offisielt er ute, gir han Tone beskjed: «Jeg er ikke fornøyet med dette, hele boken er et svakhetstegn, tror jeg.»

Av romanens mer offentlige kritikere er Dagbladets Philip Houm først ute, på utgivelsesdagen 19. november 1959. Han er grundig skuffet. Et «veldig stoff fyller, ja overfyller» Blåmann, begynner han. Romanen kan minne om Jonas, som kunne vært tre–fire store bøker. Men her blir resultatet mer fatalt: «Blåmann får nesten ikke liv i leserens bevissthet.» Det er åpenbart ikke talentet det står på, men forfatteren synes å ha hatt det «så heseblesende travelt» at den nødvendige illusjonen er blitt borte. Den rutinerte Bjørneboe-anmelde-

24 1959–1962 oslo–europa–oslo

ren Paal Brekke er enda skarpere i VG. Boken byr på alle «vulgærromantiske forestillinger om kunstneren» og er ikke til å ta alvorlig. Bjørneboe nøyer seg ikke med «Severin den suverene», men i konstruksjonen av sin karikerte konflikt mellom kunstnergeniet og borgerligheten har han tatt med «hele tre genier». Brekke er oppgitt over hvor motstandsløst Bjørneboe skriver. «Se på språket!»

Aftenposten kommer sent, men der går det bedre. Egil Rasmussen roser Bjørneboes portretter av «barne-outsiderens skjebne» og mener at han har evnet å skildre barnets ensomhet. Men også Rasmussen strever med å følge Sems utvikling til kunstner. Og Morgenbladets Finn Carling sørger for å plassere Bjørneboe i fortiden, blant dem som i denne eksperimentelle tid forsøker å «bevare den gammeldagse romans gode og trygge egenskaper».

Til å være skrevet av Jens Bjørneboe får boken en beskjeden mottakelse. I den grad den roses, er det hovedsakelig for skildringene av barndom og ungdom, selv om enkelte av anmelderne har en viss forståelse for fremstillingen av kunstnerrollen. Mange mener at forfatteren som vanlig ikke klarer å konsentrere seg, og at boken er uferdig og svakt komponert. I Stavanger Aftenblad påstår forfatterkollegaen Alfred Hauge at Bjørneboe er «altfor flink». Han burde tatt seg tre ganger så lang tid.

Noen fester seg ved romanens skildringer av alkoholisme, andre ved dens fremstilling av kvinner. Under tittelen «Roman om rus» skriver Eiliv Eide i Bergens Tidende at de «uhyggelige alkoholeksessene» fremstilles med en nærmest «sadistisk glød». I Elling Tjønnelands anmeldelse, «Kong Alkohol og guden Eros», konstateres det at bokens siste halvdel ligner en «sykejournal for den sykdom som i vår tid er kjent som alkoholisme». Og romanen gir sine svar på hvorfor Jeppe drikker: «Det er nettopp de mest følsomme og nær sagt geniale sinn som er mest utsatt.» I Arbeiderbladet hevder Magli Elster at bokens hovedpersoner, «for ikke å tale om forfatteren selv», er fulle av aggresjon overfor kvinnekjønnet. Kvinneforakten er riktignok bare én side av en mer generell menneskeforakt. Leseren mister interessen for hvordan det går med «disse selvopptatte yngre menn».

Aldri har Bjørneboe lagt seg tettere på sin egen barndom og oppvekst. Og i Kristiansand slår man fast at handlingen gjerne kan «foregå i vår by». Gutten Sem vokser opp i et hjem uten harmoni og hvor «foreldrenes varmende omtanke er et ukjent begrep». Kvinnene i boken er sykelige og «uten ethvert morsinstinkt», og de tre kunstnerne får i stand noen helt usedvanlige drikkeorgier. Med det omdømme han og familien Bjørneboe for lengst har skaffet seg må leserne ha hatt vanskelig for ikke å tenke sitt om forholdet mellom liv og verk. I en privat dedikasjon er det da også som om Bjørneboe selv tilbyr en bekreftelse. Han hilser sin «kjære mor» fra hennes «vanartede sønn». Sems

oslo–bergen–oslo

25

kvelende, kvinnelige oppvekstmiljø, samt bildet av Severins unge og uansvarlige mor, er det nærmeste Jens Bjørneboe skal komme et morsportrett.

Oslo–Bergen–Oslo I oktober har han fylt 39 år og for lengst begynt å tenke på at han nærmer seg de 40. Alt i februar har han delt sine refleksjoner med vennen han har kjent siden 20-årsalderen, Kalle Brodersen: «Legemet eldes, men sjelen, ak sjelen den er yngre enn noen gang.»

Etter at det siden hjemkomsten har vært spent mellom fetterne, har Bjørneboe forsøkt å nærme seg André Bjerke igjen. Han har forsikret Henny Moan om at han og fetteren ikke er fiender. De er bare litt sjenerte for hverandre, og slik har det alltid vært. Hva med å møtes igjen på hans egen fødselsdag, «midt i den klare Mikaelstid», spør han fetteren på et språk de begge forstår, antroposofisk? Han fører et bra kjøkken på Ekely og kan tilby «rakørret, fengselshistorier og en ferdig en-akter». Han hilser fra «Din broder i synden». Men svaret må bli nei. Han har ikke fått med seg at Henny og André har bestemt seg for å inngå ekteskap dagen etter hans egen fødselsdag.

På sin egen dag hilser han Tone, «den Skjønne og Deilige», med et bursdagsbrev. Han har store forventninger til hva som ligger foran dem, og mener «der står en god stjerne over oss og lyser». For sikkerhets skyld har han bedt Tone sende sine astrologiske data til hans egen antroposof-astrolog, Hetta Falk. Han insisterer på at kjæresten ikke kan fullføre sine forpliktelser på bergenskanten. Hun må slutte til jul: «for det første fordi du ikke skal inn i dette slimet av uforløst sjeleliv, – og dernæst fordi vi skal være sammen.» Han mener å kjenne det antroposofiske Helgeseter, med sitt usunne miljø, sine intriger og bakvaskelser.

Etter løslatelsen fra Kretsfengslet har han endelig kommet seg over til Bergen.

Han og Tone får en ukes tid sammen igjen. I Bergen rekker han å spise torsk og å se skuespilleren Sven von Dühring, en av Tones eks-kjærester, i Tolvskillingsoperaen. Bjørneboe mener at oppsetningen antakelig er det beste han har sett på noen norsk scene. De tre treffes på kafé. «Si meg, farver De håret?», skal den gamle kjæresten ha spurt den nye.

Etterpå skriver Jens Bjørneboe til Tone Tveteraas med beskjed om at bergensoppholdet har vært «en ren mirakelkur». Nå går han for å telefonere til advokater, statsadvokater og justisministere. Han skal snu opp ned på fengselsvesenet. «Felttoget begynner!»

Høsten igjennom egenrapporterer han samvittighetsfullt til kjæresten.

Han arbeider hardt. På artikler, noveller, kronikker. En kort stund vender han tilbake til Aftenposten som kritiker, selv om han stort sett holder seg til korte

26 1959–1962 oslo–europa–oslo

og hurtigskrevne anmeldelser. Men han rekker å markere seg angående tidens interesse for seksuallivet: «Hva skal vi tilslutt gjøre med alle disse kjønnsbøkene?», utbryter han. «Skal man opprette en helt ny litteraturkategori? Helt nye normer?» Dette er jo ikke «litteratur i litterær forstand». I en annen av høstens anmeldelser konstaterer han at vi alle på bunnen er «asosiale, tyver, kjeltringer og fantepakk».

«Så har jeg tatt mål til en veldig dyr dress,» skriver han til sitt «Tonelam».

Men han har brukket fire ribben, av grunner han ikke oppgir, og det setter ham ut for en tid. Nå har han gått til impulsinnkjøp av en italiensk kaffekoker, og tar handlingen som et tegn på at han går roligere tider i møte. Det minner ham om hvordan han var «i gamle dager», før eksplosjonen våren 1957, den han nå har gitt navnet «den ‘sterke vår’». Han bedyrer at han skulle «være Gud takknemlig om denne villskapen var over nu!».

Han synes å oppleve at kaoset er noe som blir påført ham, noe han ikke selv kan styre. Han kan bare håpe på at det snart vil opphøre.

For første gang på tre år er hans høst blitt norsk. Han klager sin nød i danske Jyllands-Posten. På denne tiden av året kommer «det norske Formyndermenneske, høstmannen, myrmennesket» frem igjen. Disse myrmennene har «fordrevet livsgleden og friheten fra et land og fra et folk som i virkeligheten er muntert og vennesælt». De norske maktmenneskene sitter i departementer, overlærerkontorer, fengselsvesen og andre nøkkelstillinger. November er kommet med «landsmål, regnvær og årets nye politivedtekter og forbud». Det er ikke den ting som ikke er forbudt i Norge, skal man tro Jyllands-Postens norske korrespondent.

Høstfølelsen kan også ha hatt noe med Blåmann å gjøre. Det å skilles fra verket, å miste kontrollen, å innse at boken snart må leve sitt eget liv, har pleid å gjøre ham arbeidsufør, å gi ham depresjoner. Snart kan han fortelle sin Tone at han har opplevd «et rent Kafka-lignende angstanfall». Han skaffer seg medisiner for sitt «urolige nervesystem». Han tygger meproban, et beroligende middel. I begynnelsen av desember forteller han at han sover dårlig på denne årstiden, og at han «gråter som en skolegutt om natten». Da har han i lang tid klaget over livet i en «Toneløs» by.

I slutten av november har han i alle fall kommet seg over til Bergen igjen, som i håp om en ny «mirakelkur». På Helgeseter vil bestyrerinnen helst ikke ha overnattingsbesøk av herrer, og særlig ikke av en viss Jens Bjørneboe. De to forelskede velger å gjemme seg bort på Hotell Rosenkrantz. Derfra lar han seg intervjue av Bergens Tidende under tittelen «Forfatter under stadig hardere himmel». De skulle bare visst. Måneden før har han overrakt Tone romanen Under en hårdere himmel, men da med dedikasjonen

oslo–bergen–oslo

27

Til den kjære, kjære Tone som har gjort min egen himmel mildere og mindre streng enn den lenge har vært, fra hennes venn og elsker Jens Okt. 1959

I avisintervjuet lar han det gåtefullt bli kjent at han ikke er i Bergen for å gjøre reklame for sin nye roman. «Han er her i et høyst privat anliggende,» heter det i all bergensk offentlighet. Han formidler sine synspunkter på romanformen, særlig den tykke, norske, og sin «uvilje mot den brede, fortellende, episke form». Virkelig litteratur skal ha en «konsentrert, tett, mager og klar form». Det er en skam å bre seg over hundrevis av sider, en skam å skrive for publikum, en skam å gjenta seg selv. Selv gjentar han ordet skam. Han gjør det klart at han har «langsiktige planer om å gå på tvers».

Bergens Tidende lurer på om det er slik at Bjørneboe «på død og liv skal være annerledes» i alt han foretar seg. Han svarer at det faller ham naturlig.

Han gir Tone sin nyeste roman, med en ny kjærlighetserklæring: Til min elskede Tone som har gjort meg glad igjen, ved hjelp av de hemmelige og overnaturlige krefter som på jorden bærer navnet Kjærlighet, og som ingen vet hva er – fra hennes Jens som er så glad i henne.

November 1959.

Det er som om han virkelig føler at han er i ferd med å oppleve noe aldeles nytt.

Hjemme i Oslo bruker han tiden til å lese Brecht og Tennessee Williams, og til å gå i teatret. Ikke minst ser han teateroppsetningen Henny Moan er med i på Oslo Nye Teater, Roman Brandstetters stykke om kommunismen, Å tie. Igjen og igjen, går han, nesten hver kveld i to uker. Han har bestemt seg for å lære seg teaterfaget. Å tie er et stykke om det totalitære, om det å ofre alt

28 1959–1962 oslo–europa–oslo

for saken. Han kritiserer Moan for å stå i veien for seg selv i rollefremstillingen. «Jeg har selv sånne fryktelige vanskeligheter med manér når jeg skriver,» betror han henne. «Vår styrke er alltid samtidig vår svakhet.» Han belærer henne ut fra sin egen livserfaring. Grunnen til at han kjenner Moans rolle, Wanda, så godt, er at han i 14 år har vært «gift med en ung-kommunist». Allerede på Karl-Marx-Schule i hennes ungdoms Berlin var Lisel med på en skoleteaterforestilling av Brecht, Der Ja-Sager. «Hun ville uten å blunke ha angitt meg til et hvilket som helst politi, hvis hun derved tjente en sak som var viktigere for menneskeheten enn min person kan sies å være.» Han hadde en gang spurt om dette og hun skulle da, ifølge ham, ha svart helt oppriktig: «Ja, det ville jeg nok.»

Høsten er også fuktig. En stund etter at han er tilbake i Oslo fra sin første bergenstur, orienterer han Tone om at det dessverre har vært «meget uteliv». Bare hun kommer, skal det bli ro. Før dette har han både ranglet med og forsont seg med fetter André. De har snakket om Tone. «Sjelden har to norske diktere sittet sammen og talt så vakkert om en kvinne!» Men han innrømmer å ha festet bort penger han ikke har. Suget fra Theatercaféen har tatt tak i ham, og det har dessverre kulminert i en «ny overnatting bak lås og slå», forteller han noen dager senere. Han har skjelt ut politimennene slik «bare en dikter kan gjøre det». Men episoden har minnet ham på at han må holde sitt løfte til sine fengslede venner, å «gå løs på det sinnssyke, ødeleggende fengselsvesen.» Nå vil han skrive artikler om dette og deretter en bok. Han lurer også på å utgi en samling av sine tidligere artikler. Imens får han ned gammel gjeld gjennom å skrive nye. Også Lisel må understøttes.

Hvorfor lar hans kjæreste seg ikke skremme av hans stadige rapporter om rangling og stort alkoholkonsum? For ikke å snakke om de mange ryktene andre omgir ham med? Kanskje fordi hun alt har gjort seg sine erfaringer med kunstnere og alkohol, både i sitt forhold til Bjerke og til skuespilleren von Dühring. Hun velger å tro det beste. At det kan bli annerledes nå. Dessuten forsikrer han henne om at alkoholen ikke er noe problem så lenge han får være sammen med henne. I sin utgave av Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray hadde en ung Bjørneboe en gang markert en replikk om at kvinner elsker menn for deres defekter: «Hvis vi har nok av dem, vil de tilgi oss alt.» Nå forteller han Tone Tveteraas at hun har gitt ham følelsen av å komme hjem, at titteldiktet i Den store by, «Mitt hjerte», med dets skildring av den store hjemløsheten, ikke lenger kan regnes som sant etter at han traff henne. Det er som om han savner seg selv når hun er borte, skriver han. Mannen han da må bo i kropp med, er en fremmed. Han vil så inderlig gjerne få oppleve lykken.

Men Tone har fått skarlagensfeber, og i desember er han forbitret over at

fengselsdebatt

29

hennes sykdom forsinker gjenforeningen. Hele 1959 er blitt et år av prøvelser. «Efter horoskopet mitt skal først 1960 bli godt og da har jeg deg helt fra årsskiftet av!» Før det blir jul, kan han dessuten melde kjæresten om at han har fått et skattekrav på hele 37 000 kroner for 1958. Det er et år da en norsk gjennomsnittslønn er på 13 260 kroner. «Dette må man unngå. Og meget annet.» For tiden har han besøk av en av sine rømte fengselsvenner.

Det må være i slutten av november at han har vist sine første fengselsartikler til Moan. Hun mener så absolutt at de bør publiseres, og det så fort som mulig.

Han går dit han har hørt hjemme siden sist på 1940-tallet, til det konservative Aftenposten. Men der er man av en annen oppfatning, og nekter å sette artiklene på trykk. Dermed går han like godt rett til fienden, til Dagbladet, hvor han er blitt «mottatt som en prins». Kulturredaktør Simen Skjønsberg mener at man umulig kan la være å trykke et så oppsiktsvekkende og kontroversielt stoff. Redaktørene gir klarsignal. Utover i desember fortsetter Bjørneboe med å ferdigstille en hel serie fengselsartikler. «De spruter ut av meg.» Men Dagbladet forandrer enkelte aspekter ved hans ortografi, og det fører til et nytt brudd mellom ham og Moan. Hun blir opprørt over at han har vært villig til å la dem ødelegge hans «sprog». Hun mener at han dermed har sviktet riksmålssaken, den han har kjempet så innbitt for gjennom et langt tiår.

Til nyttår blir Jens Bjørneboe endelig gjenforent med sin Tone. Denne høsten har han overdrysset henne med bokgaver, først og fremst sine egne. 30. desember er det tur for Jonas: Til Steinerskolebarnet Tone På Sylvesteraften 1959 Fra Steinerskolelærer Jensemann.

Han er fremdeles den gamle, kan det synes. Men ikke helt. Dagen etter gir han henne en bok av kommunisten Bertolt Brecht.

Fengselsdebatt Han har ingenting å tape. Han er mannen som har skrevet Under en hårdere himmel, for så å bli mer grundig og unisont utskjelt enn kanskje noen av sin samtids forfattere. Han har tilbrakt halvannet år i eksil. Hvis noen skal være

Gösta Hammarlund-portrett av Jens Bjørneboe, 1960.

1 Ekely kunstnerkoloni, udatert.

2 Kollasj av overskrifter fra fengselsdebatten.

3 Annonse for Blåmann, høsten 1959.

32 1959–1962 oslo–europa–oslo

i stand til å se hjemlandet med den fremmedes blikk, må det være han. Det er på tide å forandre verden, og han vil begynne med det norske fengselsvesen.

Han koketterer ikke lenger, slik han året før gjorde det i brev til Cappelens Henrik Groth, da han hevdet at «et dannet menneske kjemper aldri mot annet enn vindmøller».

Hans store fengselsdebatt skal vise seg å bli et avgjørende vendepunkt. «Det vil bli et riktig julebudskap for de tusen hjem,» betror han Tone 10. desember. Både han og Dagbladet er godt forberedt. Startskuddet går på selveste julaften, i en gammel tradisjon for satirisk julelektyre. Forskjellen er at det skjer i artikkelform, og at artikkelserien strekker seg godt inn i det nye året, 1960 – og lenger. På Dagbladets forside spør man i store typer: «Er sykdom straffbart?» Hans første artikkel tar for seg det han mener er en foreldet lov, tvangsarbeid for alkoholikere. I de seks tiårene som er gått siden loven ble vedtatt er synet på alkoholisme blitt radikalt forandret. Den er blitt et medisinsk og terapeutisk, ikke et strafferettslig problem. Alkoholisme er sykdom.

Han låner autoritet fra en fagdisiplin han inntil nylig bare har hatt forakt for, psykiatrien. Utenfor fengslet ville disse menneskene bli betraktet «som syke, og ville bli møtt med normal, psykiatrisk behandling».

I sin andre artikkel viser han til at de fleste fanger ved Oslo Kretsfengsel sitter inne av alkoholrelaterte årsaker. Hele systemet representerer et foreldet moralsyn. Han minner om at «frihet smaker ganske godt», også for dem som befinner seg på bunnen av den sosiale rangstigen. Alkoholisme er «psykopati», en mental lidelse, og å behandle det med «arrestasjoner, fengsel og tvangsarbeid, er en meningsløs ødeleggelse av mennesker som har det ille nok fra før».

Så går det slag i slag i resten av desember og ut januar. «Hvordan virker det på et ungt menneske å bli låst inne i en celle?», spør Jens Bjørneboe. Han spør fordi han vet. Like mye av egen erfaring, som gjennom skjebnene han nylig er blitt konfrontert med. Selv var han «en eldre herre på sytten» før han ble satt i celle, i Flekkefjord. Slikt etterlater «uhelbredelige defekter» i et menneske.

Sterkest virker hans skildringer av de unge forbryterne, av livet på cella, angst, selvdestruksjon, sinnslidelser og selvmord, av muligheten for å forlenge soningstiden i det uendelige med «sikringsstraffen», og av groteske straffemetoder som han hevder ennå anvendes i norske fengsler. Det gjelder «lemmen», at man binder en fange med ei lærrem over brystet, festet til en treplate med en tynn madrass oppå, med også hender og føtter lenket fast. Og «kummen», ei lita celle innemurt i kjelleren under Kretsfengslet, absolutt lydisolert og uten vinduer. Og dessuten «buret», en isolert kjellercelle med et tigerbur av jernstenger fra gulv til tak. Fangen er kledd helt naken, bortsett fra den even-

fengselsdebatt

33

tuelle tvangstrøya. Det kan nesten minne om beskrivelsene av nazistenes torturmetoder i Konsentrasjonsleiren Oranienburg, boken som gjorde slikt inntrykk på forfatteren i hans ungdom. Fangen «Arne» skal nylig ha ligget lenket til lemmen i Oslo Kretsfengsel i 14 døgn og «Peter» skal ha sittet 96 døgn i kummen, helt naken. Bjørneboe angriper en hel gruppe mennesker, de som «med særlig sterk straffelyst søker seg inn i straffemyndighetene». Etter hvert retter han også anklagene mot dem han holder ansvarlige, fengselsoverlege Jon Leikvam, kriminalsjefen og medlemmene av fengselsstyret.

Under Bjørneboes engasjement ligger sansen for det han kaller «den menneskelige naturs frihetsbehov». Han mener at det aldri i verdenshistorien har stått dårligere til med friheten enn nettopp nå.

Særlig er han opptatt av de unge lovovertredernes fortid i barnehjem og skolehjem, av hvordan de er blitt frarøvet retten til en barndom. Og her blir hans argumentasjon snart styrket av opprullingen av en annen sak. Etter flere års forsøk på å forandre institusjonen innenfra har psykologen Gori Gunvald, blant annet oppmuntret av Bjørneboes beskrivelser av lemmen og av skolehjemmene, valgt å fortelle fra virkeligheten ved spesialskolen Bjerketun i Bærum. Det blir en av de største skandalene i norsk barneverns historie, og i februar og mars 1960 føres sakene i pennen av Dagbladet-journalist Gerd Benneche.

Etter hvert kommer Bjørneboe også til fangen Kjell Hansen, en sak som skal oppta ham mer enn noen annen enkeltsak de nærmeste årene. Den skal også brukes i flere versjoner i hans skjønnlitteratur. Hansen er en sedelighetsforbryter som er blitt dømt til tre år og én måneds fengsel. Men både politilegen og legen ved Botsfengslet hadde ment at 31-åringen ikke ville tåle soningen, og fengselslege Leikvam hadde til og med advart om en «betydelig fare» for at Hansen skulle ta livet av seg. Etter at legens anmodning var blitt avvist, var man også i fengslet blitt sterkt bekymret for Hansens psykiske tilstand. «Det synes som om han rett og slett ikke orker å sitte innesperret,» het det i et skriv fra fengslet til Fengselsstyret 20. januar 1956. Til tross for flere søknader om benådning hadde statsadvokaten valgt å opprettholde sin beslutning. Samme dag som en ny benådningssøknad ble avvist, 30. januar 1956, hadde Hansen blitt funnet død på cellen, hengende i sitt eget belte.

Bjørneboe har bestemt seg for at noen skal stilles til ansvar for denne fangens død. 11. februar 1960 skriver han et åpent brev til justisminister Jens Haugland. Han savner en reaksjon. Hans graverende beskyldninger har nå foreligget uimotsagt i én måned. Hans diverse utspill er blitt møtt av leserbrev med titler som «Politimannen – vår venn» – og av den store, offisielle taushet.

Og dessuten av en flom av brev fra tidligere og nåværende innsatte, merket «fortrolig» og «personlig». «Fangene takker deg!», heter det.

34 1959–1962 oslo–europa–oslo

Også de gamle er storfornøyd. «Det er sant, Bjørneboe har vært flink,» skriver Sigurd Hoel til Arnulf Øverland. «Jeg tror nesten hans aksjon må føre til noe – det hender jo nesten aldri.» For en gangs skyld kan ord synes å ha blitt til handling. Øverland skriver direkte til artikkelskribenten: «Du har virkelig hatt godt av ditt altfor kortvarige tukthusophold; måtte du snart bli satt ind igjen!»

Det er lenge siden han begynte sine første sonderinger. Allerede 6. oktober 1959 hadde han vært innom Justisdepartementet og statsadvokat Lauritz J. Dorenfeldt, for å forhøre seg om sine «klienter bak murene». Og dagen etter hadde han fortalt Tone at det var «uhyggelig å stå ansikt til ansikt med så meget høflighet, glatthet og ansvarsløshet». Gjennom disse folkene kommer man ingen vei. Den eneste oppmuntringen må være at han har oppfattet dem som redde for offentlighetens oppmerksomhet.

Han har gått til aksjon, og 11. januar 1960 kan han rapportere til Moan om at han er blitt «jaget vildt». Han sitter «nedsnedd i brev ved siden av et hvitglødende telefonapparat». Blant annet har han fått «et nødskrik» fra den beryktede langtidsfangen Fredrik Fasting Torgersen, dømt for det grufulle seksualdrapet i Skippergata. Torgersen hevder å være uskyldig, og Bjørneboe vil se dokumentene. Alt er mulig, inkludert justismord. Hver kveld er det noe. Han holder foredrag for redaktørforeningen, for funksjonærene på Bastøy, og siden er han hos naturvitere på Blindern og i Juristforeningen. I slutten av måneden kan han forsikre mor Maja om at hvis dette går bra, så har han virkelig gjort nytte for seg under dette Norge-oppholdet. Han har nådd langt utover landets grenser. «Mitt navn er naturligvis bedre kjent enn nogensinde.»

Fra nå av og livet ut er Jens Bjørneboe bortimot kontinuerlig i vinden. Han skal leve i offentligheten, og få liv fra den. Han skal engasjere seg i debatt etter debatt. Han skal publisere bøker og få oppført skuespill som vekker diskusjon. Han skal skape skandaler og stadig utlevere seg og sitt. Han skal få gode grunner til å minnes sin svensk-jødiske læremester, maleren Isaac Grünewalds utsagn: «En dag uten mitt navn i avisene, er en mislykket dag.»

Fri intellektuell Alt han hittil har gjort leder frem mot dette. I ettertid er det slik fengselsdebatten skal fortone seg. Som et vendepunkt. Det er nå han blir «Jens Bjørneboe», skikkelsen som etterlyses når det stadig spørres etter «den nye Bjørneboe». Den «frie intellektuelle» som igjen og igjen engasjerer seg i sin tid, ikke minst på de svakes vegne. Den samfunnsengasjerte forfatteren som tør å gå motstrøms, og som villig tar kostnadene ved sin kritikk av makt og autoriteter.

fri intellektuell

35

Det var som esoteriker at Bjørneboe hadde begynt sitt virke i offentligheten, med en tro på at det viktigste er skjult. Men på 1960-tallet finner han frem til en overbevisning om at det skjulte må frem i lyset. Han blir hva han kaller «naturalist», og mener at bare virkeligheten avdekkes, vil det bli forandring.

Sannheten må frem. Denne utviklingen i hans eget syn på offentligheten faller sammen med en politisk dreining mot venstre. Slik skal han utad og i ettertid komme til å bli fremstilt som klassisk kulturradikaler, som eksemplarisk venstreradikaler.

«Skal man tale sannhet, får man finne seg i å bli betraktet som løgner,» hevdet han mens han ennå var en av antroposofiens viktigste stemmer i norsk offentlighet. Helt på linje med Rudolf Steiners forsikringer om at de få innvidde alltid vil bli misforstått av de mange uinnvidde. Problemet med et slikt utgangspunkt er at det blir vanskelig å tro på forandring. Løgn vil alltid være makt, sannhet avmakt. Dette hovedsynspunktet holdt han i stor grad fast ved, men etter hvert formulerte han det likevel som en alternativ utviklingshistorie: «Alle fremskritt, all utvikling, all kultur, all frihet, skyldes slike forrædere.

Det skyldes at enkelte har sveket sin gruppes interesser, og valgt seg en større målestokk.» Prinsipielt sett nektet han å skaffe seg god samvittighet ved å bli del av et kollektiv. Han vil være individualist, nærmere bestemt en sviker.

For å forstå den unike posisjonen Bjørneboe oppnådde fra begynnelsen av 1960-tallet og frem til sin død må han ses i sammenheng med flere enn antroposofene, med en hel gruppe forfattere og intellektuelle på norsk 1950tall. I 1970 proklamerte filosofen Gunnar Skirbekk det på melodramatisk vis: «Poetokratiets tid er forbi. Litteraturveldet er over.» Skirbekks egne, filosofene og samfunnsforskerne, skulle ta skjønnåndenes plass, i motsetning både til teknokrati og «uforpliktande humanisteri». Poetokratiet, dikterstyret, er en lite presis og anvendbar betegnelse, men 1950-tallets ordskifte hadde likevel gitt relativt stor plass til forfattere og dem Skirbekk kalte «dei humanistiske lausåndene». Kompetanse syntes tidvis å være synonymt med det å kunne ordlegge seg godt. Bjørneboe og hans krets opplevde den siste privilegerte tiden for pennemannen, den skrivende frilanseren, forfatteren, kritikeren og essayisten. Snart skulle disse norske femtitallistene synes passé.

Likevel skulle 1960-tallet bli Jens Bjørneboes store tiår i offentligheten. Mange av kulturradikalismens sentrale skikkelser, ikke minst hans venner Hoel og Øverland, hadde i etterkrigstiden beveget seg fra venstre mot høyre. Ved 1960tallets begynnelse kunne rollen som venstreintellektuell synes å ligge åpen.

Nettopp på dette tidspunktet, på det som i ettertid fremstår som overgangen til noe nytt, av årsaker Jens Bjørneboe knappest hadde kontroll over, finner det største bruddet i hans karriere sted. Dermed ble han, en stemme fra forrige

36 1959–1962 oslo–europa–oslo

tiår – da de frie intellektuelle nærmest pr definisjon var konservative, eller i alle fall kritikere av velferdsstaten – omgjort til et av de skarpeste våpen for venstresiden, og for ungdommen. Dette vendepunktet i Bjørneboes liv faller sammen med en ny kurs i kulturradikalernes gamle organ, Dagbladet. I dette tiåret, mens Dagbladet fremdeles er landets suverent største løssalgsavis, skal avisen styrke sitt engasjement for samfunnets svakeste, i enkeltsak etter enkeltsak, kampanje etter kampanje. Med sine fengselsartikler innleder Bjørneboe også avisens 1960-tall. Hans artikkelserie passet perfekt inn i en profil av pågående kriminaljournalistikk kombinert med et sosialpolitisk engasjement. Dette blir avisens adelsmerke i årene som ligger foran, ikke minst gjennom spaltister som Gerd Benneche og Arne Skouen. De var sosialliberalere som synliggjorde overgrepene mot de mest hjelpeløse, og satte søkelyset på velferdsstatens skyggesider. Nå var Jens Bjørneboe blitt deres mann. Blant annet er det på denne måten han overlever i sin intellektuelle rolle, en rolle fra fortiden.

Dessuten er han blitt involvert i en annen type debatt enn dem som engasjerte ham i det forrige tiåret. Skoledebatten er den som kommer nærmest fengselsdebatten, men der var han i liten grad selv til stede i skrift – utover å ha levert dens utgangspunkt, romanen Jonas. Nå er det han som driver debatten videre, som kampanje. Han har funnet sitt stoff og akter ikke å gi seg før han ser at hans ord er blitt virksomme. Samtidig trer han ut av fiksjonsformen. Maktens representanter skal få møte virkeligheten. Hans ambisjoner om reform blir uttrykt mindre tvetydig enn i angrepene på skolevesen og rettsoppgjør.

Han stiller til ansvar og skal selv måtte stå ansvarlig.

Snart stiller han spørsmålet «Har juristene sjel?» Han har tillatt seg å tvile. I alle fall er den annerledes enn andre menneskers. Det er gjennom slike artikler at han skaffer seg et omdømme. Og han blir snart nok konfrontert med hva folk mener om ham: «De er ikke saklig. Man kan ikke ta Dem alvorlig.» Mange utdefinerer ham. Til sitt forsvar kan han i denne tiden hevde at han egentlig ikke har legning til å drive slike kampanjer. «Jeg begynte med å skrive dikt.»

Men noen må ta ansvar. «Jeg er visst den eneste villige.»

Ingen kan betvile at han gjør en stor innsats. Men han er ikke aldeles alene i sin kamp for kriminalreform. Og han er ikke den første. Også andre har i en tid vært opptatt av fengsels- og rettsvesenet, men på mer vitenskapelig vis og med større syn for betydningen av systemforandringer. Hvordan kan man best hjelpe unge lovbrytere? Hva slags funksjon har straffen? I Studentersamfundet har man i november 1957 hatt rundebordsdebatt om «Asosialitet og samfunn». Nic Waal, cand.jur. Elg Elgesem, universitetsstipendiat Anders Bratholm og fengselslege Jon Leikvam har diskutert ungdomskriminaliteten,

fri intellektuell

37

behandlingen av kriminelle og avvikere, og forholdene i fengslene. Det er store omveltninger på gang i barnepsykologiog pedagogikk,ikke minst på grunn av psykiateren Nic Waals innsats. Og dessuten innen fagene kriminologi og rettssosiologi, særlig gjennom sosiologen Vilhelm Aubert, en annen mann fra det som en gang hadde vært fiendens leir for Bjørneboe, kretsen rundt filosofen Arne Næss. Aubert hadde skrevet doktoravhandling om straffens sosiale funksjon alt i 1954, og samme år hadde jusprofessor Johs. Andenæs bidratt sterkt til opprettelsen av et Institutt for kriminologi og strafferett ved Universitetet i Oslo. Allerede rett etter krigen hadde Andenæs påpekt at kunnskap om kriminalitetens årsaker måtte søkes utenfor «den egentlige rettsvitenskap». Og i den første etterkrigstiden fikk denne tanken støtte gjennom den nye, amerikanske samfunnsforskningens gjennomslag, særlig sosiologien. Mer generelt var opprøret mot autoriteter, inkludert de juridiske, i denne tiden et internasjonalt opprør, om det foreløpig mest av alt er akademisk og i emning.

Det er tydelige sammenfall mellom Jens Bjørneboes tenkning og deres, hvor ulik den ellers kan være. Det hadde han knapt kunnet forutse bare fem år tidligere. De er enige om at holdningen til forbrytere og straff må forandres, at noe må gjøres, og særlig for de unge. Rettssosiologien skal nettopp bli styrt av en sympati med avvikeren og en skepsis til strafferettens autoritære trekk.

Samme år som fengselsdebatten tok av, utga kriminologen Nils Christie sin doktorgradsavhandlingUngenorskelovovertredere. Denne og andre arbeider bidro til å endre synet på den kriminelle og å svekke troen på individualpreventive straffebegrunnelser.

Thomas Mathiesen husker hvordan han som ung kriminolog sommeren 1960 dukket opp for å gjøre feltarbeid ved Ila fengsel. Fangene kom bort til ham og lurte på om han hadde lest Bjørneboe. De var begeistret, atskillig mer begeistret enn fengselsbetjentene.

Kombinasjonen av Bjørneboes personlige erfaringer, hans autoritet som forfatter, hans formidlingsevne og voldsomme engasjement, gir hans intervensjoner en usedvanlig kraft. Han har hva de greske retorikerne kalte ethos, en offentlig fremtoning som gir ham retten til å fremsi sine meninger. Men han har også den mer sjeldne evnen til å gripe øyeblikket, den rette anledningen til å fremme en sak, retorikkens kairós. Han har en begavelse for å skape strid, for å utløse begivenheter. Slik er han med på å berede grunnen for det videre kriminalpolitiske reformarbeidet som finner sted utover på 1960- og 70-tallet. Det er ikke opplagt at det skal bli slik. Han er så avgjort avhengig av mange andres arbeid, både tidligere og i ettertid. Men fengselsdebatten blir hans mest vellykkede engasjement på noe enkeltområde. Temmelig sikkert er det også at den fikk større betydning enn de enkeltsaker han siden skulle engasjere seg i på det juridiske felt. Om skandaleoppslagene ikke umiddel-

38 1959–1962 oslo–europa–oslo

bart fører til forandring, kan det være liten tvil om at de har virkning – over tid. Ikke minst ved å skape et rom for diskusjon.

Jens Bjørneboe er i ferd med å gjennomgå en radikalisering, i mer alminnelig, politisk forstand enn slik han selv hadde brukt begrepet «radikal» på 1950tallet. Da hadde det handlet om det sant menneskelige, i antroposofisk forstand. Fremdeles vil han gå til radix, til roten, men på nye vis. Mer fundamentalt synes han simpelthen å ha fått tro på politikken. Han som så lenge hadde avvist det politiske som noe som hadde spilt fallitt, som representerte overflate snarere enn dybde, velger nå å forholde seg til det politiske som realitet. Han forplikter seg på dette feltet for diskusjon, forhandlinger og kompromisser.

Men det skjer gradvis, og det betyr ikke at han mener at politikken skal eller kan være alt. Hans nye tilnærming faller sammen med en bevegelse til venstre, og en overbevisning om at staten bør være aktiv på viktige samfunnsfelt.

Han har fått mindre sans for metafysiske løsninger på verdslige problemer, er blitt mer opptatt av her og nå. Også det politiske gir mening. Verden er det som er.

Fengselsdebatten blir et tydelig brudd med fortiden. Men samtidig finnes det en rekke spor av kontinuitet, i hans stadige interesse for individets kamp mot kollektivet, i fokuset på outsideren.

Han demonstrerer at han også kan være konstruktiv, at han ønsker å påvirke utformingen av praktisk politikk. I desember 1961 skriver han en serie kronikker i Arbeiderbladet som respons på Arbeiderpartiets kulturprogram. Det begynner med store ord: «Vi lever i en overgangs- og krisetid. Politisk, sosialt, kulturelt er vi inne i en periode hvor menneskene selv bevisst må lede den utvikling som hittil er skjedd mere eller mindre instinktivt, ut fra tradisjoner og vaner.» Det er som om han spiller en åpningsfanfare for 1960-tallet, slik dette tiåret siden skal overleveres til ettertiden. Men det er også historien om en personlig reise. Han, som for få år siden skrev syrlig om «logringen for staten», er kommet til den konklusjon at staten må planlegge fremtid og samfunn. I tillegg til en «planøkonomi» trenger man intet mindre enn en «plankultur», selv om denne må forenes med «kulturlivets frihet». Han ønsker å markere seg mot den «borgerlig-konservative» innstillingen om at man ikke trenger slik planlegging. Han er opptatt av skolen, av behandlingen av unge lovovertredere, av språksaken. Det må finnes løsninger.

Mens Bjørneboes tidligere aksjonisme – i vitenskapskritikken, metafysikken, riksmålskampen, oppgjøret med den offentlige skolen og angrepet på rettsoppgjøret – best kan plasseres på konservativ side, og tidvis godt ut i en høyreopposisjon, er kampen for reformer i fengsels- og politivesen et tradisjonelt venstreradikalt anliggende. Slik må han søke nye sammenhenger.

lidelsens mening

39

Slik får han nye venner. Samtidig er det liten tvil om at det som skal bli de ytre rammene for hans virksomhet, hans tilholdssteder på 1960-tallet – Dagbladet, ukeavisen Orientering og det nyradikale Pax Forlag – skal komme til å entydiggjøre hva han står for. Heller ikke her passer han inn. Men han skal både bidra til og dra nytte av dynamikken som skal assosieres med disse tre institusjonene på siste halvdel av 1960-tallet og første halvdel av 1970-tallet.

Det skal bli disse medienes og publisistenes storhetstid. Og Jens Bjørneboe skal bli et mediefenomen, en moderne forfatter.

Ikke minst har han fått større tiltro til offentligheten. Han vier seg mer entydig til et opplysningsprosjekt. Når noe avsløres, vil forandringene komme.

Rasjonalisten vokser, mystikeren avtar.

Lidelsens mening Sent i januar 1960 lar Jens Bjørneboe seg portrettere i det som er blitt hans egen avis, den han inntil nylig har sett som innbegrepet på Norges dype nedsunkenhet, «Dagblad-landet»: Svart som en ravn i håret, blek som en fengselsfugl i huden, sitter Jens Bjørneboe der og virker bare sånn passe arrogant til antroposof å være. Sitter der i grønn vest og diskret rødstripet jakke, han debuterte i skinnjakke i 1951, sitter der som bevis på at Arnulf Øverland var så absolutt på villspor da han vitnet i Oslo byrett i Myklesaken. «Dikterne må dere så gjerne sette i fengsel,» sa Øverland, «men brenn ikke bøkene deres.» Det er en fare for at fengslets porter vil være låst og lukket for Bjørneboe om han nå skulle banke på igjen.

Her begynner Nils Werenskiolds portrett. Bjørneboe er i ferd med å bli deres mann nå, selv om hans antroposofi og tidligere ytringer om avisen Dagbladet fremdeles skurrer. Werenskiold bidrar til en løsning på problemet ved å påpeke at Bjørneboe er den eneste antroposof som åpent innrømmer at han ikke har forstått noe av antroposofien, samt at han er en annen type antroposof enn den mildt sagt konservative Alf Larsen. Bjørneboe tar dessuten åpent avstand fra det han oppfatter som antroposofiens reaksjonære tendens. For øvrig har han helt siden barndommen følt at det eksisterer et «åndelig jødehat i Norge», og det samme opplever han i dag, for eksempel i Larsens instinktive reaksjoner mot ham. Nylig skal «storantroposofen» ha påstått at han foretrekker sjøormen i Loch Ness fremfor Bjørneboe.

Fengselsfuglen betror Dagbladet at han mener å ha noe napolitansk ved seg, «men at ansiktsformen er florentinsk». Fint skal det være, kommenterer Werenskiold, og informerer sine lesere om at mannen «fører kniv og gaffel som en riktig tekkelig engelsk miss». Når man tenker tilbake på de «underlig

40 1959–1962 oslo–europa–oslo

blodløse og gammelmodige pastisjer» i forfatterens debutbok, Dikt, er det en smått grotesk situasjon at samme mann nå er blitt «samfunnsreformator», skal man tro intervjueren.

Selv får forfatteren sitt liv til å gå opp. «Først når en er blitt outsider kan en i neste omgang oppnå et sosialt forhold til andre mennesker,» uttaler han.

Det er «ensomhetens misjon» å forberede mennesket til «den dypere ansvarsfølelse overfor andre i samfunnet». For øvrig lar han det bli kjent at han har innlevert et erotisk hørespill til Radioteatret.

Han er overalt, til dels i motstridende fasonger. Som i året 1960s første nummer av riksmålsorganet Ordet, hvor det knapt nok er plass for fengselsdebatt. Etter så lenge å ha skrevet om myter, har han forsøkt å skrive sin egen. Det er den ene av to noveller han i sin tid hadde rapportert om fra sitt eksil i italienske Positano.

De han hadde tenkt seg som moderne myter om allmenngyldige, evige tema.

Da «Ynglingen og livet» blir offentliggjort, står han et nytt sted, midt i sin tid. Fortellingen begynner med at en rik ung mann fra Alexandria omvender seg til den kristne tro. Ynglingen søker erfaring og forteller sin lærer at han ikke kan leve et «liv i sannhet» før han kjenner all ondskap, har lært å kjenne «all lidelse og all smerte». Han drar ut på en lang reise: «Da gjorde han seg et løfte; aldri å tenke på seg selv og på sitt eget liv, men alltid ha sannheten om andres lidelser for øye, og alltid forsøke å føle andres smerte som sin egen.»

Det er vanskelig ikke å knytte ynglingens modning til forfatterens erfaringer fra de siste årene. Og til et ideal om hvordan et menneske- og kunstnerliv bør leves, nærmest som et supplement til kunstnerromanen Blåmann. Ynglingen ser sannheten, men blir dens fange. Det finnes ingen grenser for ondskapen, ingen ende på lidelsen, ingen hensikt med smerten. Han ønsker bare å dø.

Men nettopp da det er som mørkest, får han et tegn. Han forstår at det finnes en orden i alt. At noe bærer, noe guddommelig.

Da den var nyskrevet, hadde Lisel kommentert novellen. Hennes egen erfaring var at «lidelsen på ingen måte fører til visdom eller kjærlek». I stedet burde man konsentrere seg om å pleie livskreftene. Alt i 1953 hadde for øvrig den unge kritikeren Martin Nag påpekt at Bjørneboes dikt utgjorde en «apoteose av lidelsen» og en propaganda for «skjønnheten i det heslige, det onde, det vulgære». Nag hadde ment at Bjørneboes lidelseslære inngikk i tidens konservative selvbedrag. Slik kunne forsvarerne av NATO-pakten få hjelp til å møte den forestående katastrofen med sinnsroen intakt, «på et høyt, edelt etisk plan».

«Ynglingen og livet» er Bjørneboes mest pedagogiske fremstilling av sitt syn på lidelsen. Smerten gir mening, lidelsen fører frem. Og det rette individ, en utvalgt, kan oppnå en privilegert innsikt i tilværelsens hemmeligheter.

Novellen står i et tydelig forhold til resten av Bjørneboes femtitallslitteratur.

antroposofer og antropoholikere

41

Her blir også kontinuiteten i hans tankeverden tydelig. I 1973 skal «Ynglingen og livet» til og med gis en hedersplass i avslutningen av det som skal bli Bestialitetens historie.

I årets første nummer av Vinduet er han selv blitt en av redaktør Mentz Schuleruds utvalgte. Bjørneboe er en av forfatterne som får formulere noe om hvorvidt de føler seg utvalgt. Under tittelen «En dikters kall profetens var –», er han sammen med Sigurd Evensmo, Inger Hagerup, Øivind Bolstad, André Bjerke og Alf Larsen, blitt konfrontert med Wergelands og Bjørnsons syn på forfatterens kall. Det handler om dikteren som profet. «Hva mener De om gyldigheten av et slikt syn på dikterens rolle og oppgave i dag, og hvordan er en slik dikters muligheter for å bli hørt i vår tid og i vår fremtid?» Jens Bjørneboe mener mye.

Han spør seg hva man bør si om dikterens profetiske misjon, eller, mer prosaisk, om forfatterens oppgave. Dette er det spørsmål som har vært mest påtrengende for ham i de ni år han har skrevet: «Hvilken rolle er man blitt tildelt i Guds husholdning?» Han tviler ikke på at forfattere lider under et slags «profetisk klarsyn». De er overfølsomme og har en «unormal evne til å sanse andres lidelse» som om den var deres egen. Deres egentlige talent er «Medlidenhet», og det er gjennom sin erfaring at dikteren får sin «profetiske kraft».

Slik gjør Bjørneboe lidelsen til det helt sentrale i sin kunstnerrolle. Her er det som skal bli hans forklaringsmodell livet ut, hans tilnærming til kunsten og sin egen oppgave. «Medlidenheten får ingen lønn på jorden, og den skal ikke ha det. Men den har sin lønn i åndens verden.»

Antroposofer og antropoholikere Han er blitt forbitret over at hans gamle venner antroposofene ikke har støttet ham i fengselsdebatten. Han oppfatter at de har reagert med avsky på at han har valgt å gå inn i sin tid. Hans tid er ikke lenger deres. Det er kommet «en stormflod av sladder og bakvaskelser» fra dem som så lenge hadde utgjort hans nærmeste fellesskap. De avskriver ham som frafallen. «Faen hente dem alle!» Men han skal alltids lære seg å trosse hva han kaller «den flirende antroposof-flokken» på Theatercaféen. Året etter ser han tilbake på sin antroposofiske ungdomstid, på seg selv i 25årsalderen. «Jeg tenker med gru på hvilken bornert, selvsikker, skråsikker og allvitende skolegutt jeg var i den alder: Jeg visste nøyaktig hvem som var snille og hvem som var slemme. Og jeg leste Goethes farvelære og svettet visdom ut av meg på alle kanter.» Når han nå treffer på vennene fra den gang, opplever han det som «å besøke Madame Tussaud’s vokskabinett». Kalle Brodersen er den eneste som er i utvikling, og det finnes et lite håp for Ernst Sørensen.

Men hovedattraksjonen i hans antroposofiske vokskabinett er Alf Larsen. I

42 1959–1962 oslo–europa–oslo

en liten ansats til et niddikt har Bjørneboe gjort «Tjøme-kjeften» om til «Uff Larsen», «den sinteste av landets sinte menn», etter Jack Londons nietzscheanske sjøkaptein Ulf Larsen. I forbindelse med Før hanen galer hadde en annen antroposof, Karin Ruths-Hoffmann, rost Bjørneboe for hans vilje til å svømme gjennom kloakken. I disse tider griper Larsen til en lignende metafor, men på mindre velmenende vis. Larsen har oppdaget at han i Vinduet-enqueten er blitt plassert i selskap med Bjørneboe og skriver til redaktør Schulerud: Hadde han visst at han var «fordømt til å være samtidig med denne dassrotte», ville han ikke vært med. I hele den norske litteratur vet han ikke om noe verre enn «dette ektoplasma som utgir sig for ånd».

Det handler om fengselsdebatten. «Jeg brekker mig når jeg leser den motbydelige popularitetsjegeren og sensationsmakeren – og forbrytertypen! – Jens Bjørneboe skråle hysterisk opp om at all straff skal avskaffes. Der taler avgrunden!» Det er slik Larsen ser det sist i januar 1960. Overfor Ingeborg Møller, Bjørneboes åndelige morsskikkelse på 1950-tallet, skriver samme Larsen at han for lengst har fått problemer med antroposofenes fremferd i offentligheten: «Er du klar over at en sjelelig og åndelig klyse som Jens Bjørneboe opptrer som antroposof!» Snart kan Møller rapportere om at en av lærerne ved Steinerskolen har gitt de tre antroposofiske drukkenboltene Bjerke, Sørensen og Bjørneboe navnet «antropoholikerne». Det som er trist, er at «antropoholikerne» tar slik plass i offentligheten og dermed skygger for alt det gode antroposofiske arbeidet som gjøres, ikke minst på Steinerskolen. Skolen ligner i det hele tatt ikke på skolen i Jonas! For tiden er Møller opptatt av Steiners karmaforedrag. Hvis Larsen ikke skulle være klar over det, får man der vite om Karl Marx’, Johann Heinrich Pestalozzis, Lord Byrons og mange andres tidligere inkarnasjoner. Hun dveler ved apokalypsen. Det er smått med «åndelig adel» i vår «proletartid» og verden ikke bare går, men «styrter mot nye katastrofer».

Ildsjelene ved Steinerskolen har følt seg sviktet, for ikke å si sveket av ham.

Han har satt arbeidets omdømme i fare, det de har viet sine liv til. Han som var deres fremste talsmann, lever utsvevende, drikker, er polemisk uberegnelig, tar forbryterens side.

Halvannen måned senere takkes Møller for beskrivelsen av «de tre ‘antropoholikere’». Larsen har sjelden opplevd henne så «skarp og precis». Selv befinner han seg dypt inne i mellomkrigstidens mørkeste konspirasjonsteorier: «jødernes frekkhet går nu over alle grenser.» Resultatet kan bli et nytt pogrom.

Antisemitten Larsen mener å vite at det er «verdensradikalismen med jødedommen som alliert» som styrer verden.

Hva er det som får antroposofhøvdingen til å reagere så sterkt? Larsen har lenge vært skeptisk. Men nå er Bjørneboe blitt en som har vært ved «kilden», for så å vende seg bort. Han har valgt det verste av alt, naturalismen, frem-

teaterstudier

43

for idealismen. Slikt utgjør et svik mot kultur, ånd, og Rudolf Steiner. Mens Bjørneboe skal fascineres av Hans Jæger, Jean Genet og Marquis de Sade, er det nettopp disse skikkelsene Larsen går til angrep mot på 1960-tallet, ut fra overbevisningen om at forbryteren og den pubertale er i ferd med å bli kulturens helter. For Larsen er kunsten et «oppdragelsesmiddel», den skal løfte opp. Bjørneboe drar alt ned.

Larsen og Bjørneboe har ikke passet hverandre. Så like, og likevel så ulike.

Mens Larsen hadde vært anarkist i sin ungdom, skulle Bjørneboe bli det i sin alderdom.

I alle tilfeller har Jens Bjørneboe valgt bort sine antroposofiske sammenhenger. Først og fremst synes han å ha opplevd ufrihet. Forholdet mellom den påståtte dogmeløsheten og postuleringen av frihet på den ene siden, og det tette fellesskapets disiplinerende mekanismer og dyrkingen av den ufeilbarlige Steiners åpenbaringer på den annen, var blitt for vanskelig for ham.

Han hadde markert sin skepsis alt i de første etterkrigsårene, men da hadde det vært innenfra. Under sine reiseår mer nylig hadde han konstatert at antroposofene mente at Steiner hadde «sagt sannheten om alt» og at verden måtte være ond når den ikke innså dette. Da konkluderte han med at hans åndsfrender hadde murt seg inne i selvgodheten. Samtidig hadde vennskap og tilhørighet åpenbart hatt betydning for hans forhold til ideene. Det hadde skapt lojalitet. Utad hadde han alltid stilt opp i deres felles front mot omverdenen.

Men nå føler han seg sviktet. Han får avstand til sine gamle venner, finner nye impulser, fjerner seg fra deres tenkning. Bjørneboe har avsluttet sitt forhold til det han oppfatter som bevegelsens sekterisme.

For lengst har han begynt sin mer bevisste nyorientering. Sommeren 1959 har Henny Moan påstått at sannhet er virkelighet. «Men det stemmer ikke helt,» har hennes venn bemerket: Sannhet kan være fjern, blek, abstrakt. Virkelighet er alltid nær. Virkeligheten er sannere enn sannheten, den er viktigere for oss. Sannheten er moralsk uangripelig – virkeligheten står for det meste i fryktelig kontrast til all vanlig moral, osv.

Jens Bjørneboe skal aldri oppgi sin søken etter sannhet, men han er ferdig med metafysiske absolutter og dogmer. Heretter skal han velge å gi virkeligheten, sin egen opplevelse av det virkelige, forrang.

Teaterstudier Han har lokket Tone tilbake fra Bergen, og etter jul har de fortsatt sitt samliv på Ekely. Men i midten av februar er han sliten etter rundene av fengselsdebatt, av brev, telefoner og besøk på døren. Det er som om alle som har en his-

44 1959–1962 oslo–europa–oslo

Henny Moan, udatert.

torie å fortelle, vil fortelle den til Jens Bjørneboe, fangenes venn. Han trenger til utlandet igjen. Han må bort for å få ro til å skrive.

Overfor Arnulf Øverland hevder han at alt arbeidet med fengselsdebatten har ført til at han nå er «begravet og glemt» som forfatter. Det ender med at de tar sjøveien bort fra fedrelandet 27. februar. I første omgang har de tenkt seg til Hamburg. Gjennom sitt antroposofiske nettverk har Bjørneboe for lengst knyttet kontakt med stjerneskuespilleren Will Quadflieg ved Deutsche Schauspielhaus. I utgangspunktet har Quadflieg invitert ham til Hamburg rett etter nyttår, for at han skal bearbeide Strindbergs Till Damaskus for en oppsetning ved hans teater, med den kjente regissøren Gustav Gründgens og med Quadflieg i hovedrollen. Men da var det fengselsdebatt der hjemme. Nå tilbringer det norske paret mye tid med Quadflieg og familien, og skuespilleren sørger for gratisbilletter i teatret. De ser en mengde oppsetninger, blant annet Brechts Den kaukasiske krittsirkelen, Wolfgang Borcherts Utenfor døren, som Bjørneboe hadde skrevet om i en av sine tidligste artikler, Jean Anouilhs Lille fru Molière, G.B. Shaws Cæsar og Cleopatra og Jean Cocteaus De forlatte. I tre omganger rapporterer han om Hamburg-teatrene i Dagbladet. Dessuten skriver han artikler om pantomimikeren Marcel Marceau og den legendariske skuespilleren Klaus Kinski. Det er nær den rene hyllest. Kinski har en erfaring og et temperament som innbefatter alt menneskelig. Og Marceau har gitt ham en åndelig opplevelse. Pantomimen uttrykker vår taushet, og slik gjør pantomimikeren «den usynlige menneskesjel synlig».

Først slår de seg til i Blankenese, en mils vei nord for Hamburg. Her finner

teaterstudier

45

de seg sitt Pension Blankenese, et glimrende, lite sted, slik han ser det, en svart øl- og vinstue. Han mener at fargen stemmer godt overens med den tyske «rasens tungsinn». Han tegner stamstedets indre, en tilsynelatende uendelig flaskevegg, godt hjulpet av speileffekter.

10. mars 1960 har han latt trykke en oversettelse av et Brecht-dikt i Dagbladet, «Besøk hos de landsforviste diktere». Det handler om en dikter som drømmer at han befinner seg i «de flyktede dikteres hytte», og om de mange store forfattere som opp gjennom tidene er blitt plaget av sine forfølgere.

Dagbladets lesere er med ham videre på vei. Det er slik han finansierer turen.

De får følge hans teaterutdannelse på nært hold og er med på hans reiser, i Nord-Tyskland, i Berlin, ved Seinen og senere på Ischia.

Han klager sin nød over teaterforholdene hjemme. Til teatersjefen ved Oslo Nye Teater, Axel Otto Normann, påpeker han hvilken risiko det innebærer å skrive drama i Norge. Det finnes ingen kontakt mellom teater og forfattere, ingen mulighet til å få en «teateroppdragelse». Dermed kan flere måneders arbeid komme til å bli helt bortkastet. Med romaner er man i alle fall sikret en viss inntekt. Han har fått 1000 kroner i forskudd for sitt nye lystspill og håper Normann kan bidra med mer. Betalingen er det samme som for et par avisartikler, for 20 ganger så mye arbeid. Denne gang markerer i alle fall Normann at han vil ha det nye stykket, og at han vil sørge for forskudd. Teatersjefen er til og med interessert i dramatiseringen av Vinter i Bellapalma, med tittelen «Oprøret i Bellapalma». I samarbeid med Det Norske Teatrets Asbjørn Toms har Bjørneboe begynt arbeidet med dette allerede før jul. Det kan virke underlig, i og med romanens heller kjølige mottakelse i norsk offentlighet. Men forfatteren forsikrer teatersjefen om at det lille Italia-dramaet «representerer en ytterliggående urban humor».

21. mars skriver han til Moan fra Hamburg. Han «vet for meget», men klarer foreløpig ikke å «gjøre det fruktbart». Livet er som en «balansegang på randen av en avgrunn». Det er dette det handler om, at han stadig må våge seg lenger ut, lenger bort fra det sikre og trygge.

Slik drømmer jeg også: alltid klatring i stup over avgrunner. Alltid alene på den aller ytterste kant av stupet. Og jeg vet alltid at her må jeg frem, her må jeg videre. Jeg har ingen ord for den angst som følger meg. Og allikevel kan jeg bare leve ved å sette mere og mere inn. Hundre ganger har jeg gitt avkald på alt som er fast og trygt og sikkert, og ingen ting har jeg fått igjen for det.

46 1959–1962 oslo–europa–oslo

Dette er hans liv. Alltid videre. Det er også en type drøm som skal finne vei inn i hans fiksjoner. Fengselsdebatten synes bare å ha gjort ham mer usikker.

Nå er det på tide at han igjen presterer litterært. Han er trøtt av seg selv så vel som av sitt arbeid. Men han mener at han innvendig ikke har noe å tape, bare alt å vinne. Hver dag er han redd, har lyst til å snu, til å bli medlem av et parti, et fellesskap, men han vet at det å oppgi sin ensomme ekspedisjon samtidig vil være å oppgi hvem han er. Det er for lengst «blitt skjebne».

Pensjonatet i Blankenese blir dyrt i lengden, og de får låne Quadflieg-familiens lille landsted ute på Lüneburger Heide. Her nyter de et rolig landsens liv, med «kuvarm melk» fra nabogården. Han har kjøpt en stor, tysk bil i gave til Tone. For Dagbladet-leserne tar han seg tid til å formidle deres øyenvitneskildringer fra dyrenes parringslek i Hagenbeck dyrehage i Hamburg, foruten det mindre heftige dyrelivet på deres egen hede.

Øst-Berlin 6. mai 1960 reiser de for å besøke det berømte Berliner Ensemble-teatret i ØstBerlin. De to nordmennene går mot strømmen, ved å reise inn i et land som stadig flere forlater. Bare dette året skal nærmere 200 000 av landets innbyggere flykte fra øst mot vest, fra sosialismens drømmeland til vest-tysk virkelighet.

«Den frie verden ønsker dere velkommen!», står det på det store banneret ved Marienfelde, mottaket for øst-tyske flyktninger i Vest-Berlin. Tone Tveteraas og Jens Bjørneboe drar motsatt vei. De siste årene var det blitt en sterk nedgang i den øst-tyske økonomien, og sammen med nye tvangskollektiviseringer for å fremskynde sosialismens utvikling hadde dette bidratt til emigrasjonsbølgen. Nå hersker det en følelse av krise. Situasjonen er i ferd med å bli «synlig forverret», innrømmer landets sterke leder, Walter Ulbricht, overfor den sovjetiske ambassadøren. Fra februar av har politbyråets medlemmer begynt å flytte inn i sitt store kompleks ved Wandlitz, nord for byen. Der forskanser de seg, omgitt av en to meter høy og åtte kilometer lang mur. Det er som om de, slik Bertolt Brecht en gang hadde foreslått det, vil «oppløse folket og velge seg et nytt».

I like stor grad ankommer Jens Bjørneboe fortiden. Ikke bare Berlins, gjennom de svært så synlige restene av krigsødeleggelsene i den tidligere hovedstaden i Det tredje rike. Det er også et møte med hans egen fortid, med hans nære forhold til Tyskland og tysk kultur, og med henne han fremdeles er gift med, Lisel. Her er hennes ungdoms by, hennes ungdoms Brecht, hennes ungdoms kommunisme.

Berliner Ensemble-teatret, med tilhold i Theater am Schiffbauerdamm, er Bertolt Brechts eget, selv om mesteren er gått bort fire år tidligere og det nå styres av enken Helene Weigel. Her blir han og Tone kjent med mennesker

øst-berlin

47

som er privilegerte deltakere i DDRs store sosialistiske eksperiment. Da Brecht etter krigen hadde vendt tilbake til DDR, hadde han vært viktig for kommunistpartiets kulturelle troverdighet. Hans Berliner Ensemble spilte sin rolle i statens oppbygging og i dens selvforståelse som kulturnasjon. Teaterarbeiderne ble ansett som «representanter» for folket og nøt godt av prestisjen.

Men staten forventet en kunst som stilte seg solidarisk med regimets politiske prosjekt. På 1950-tallet hadde kommunistpartiet riktignok lenge opptrådt mer forsiktig enn i enkelte andre østblokkland, men etter hvert skulle det bli annerledes. DDR skulle sakte, men sikkert forvandles til et overvåkningssamfunn.

Bjørneboe har sjeldne evner til å få kontakt med fremmede. Og hans ypperlige tysk og kunnskaper om tysk kultur bidrar til at de raskt kommer inn i teatermiljøet. De får overvære prøver, være med i spisepausene, de blir kjent med skuespillerne. I denne omgang blir de i 14 dager. De bor riktig billig, i det Bjørneboe overfor kjæresten kaller et horehus. Gjennom Wulf Kaiser, en av de fremste skuespillerne ved Brechts teater, får de siden gratis tilhold i en hybelleilighet. Men hva ser denne gruppen østtyske kunstnere i ham? De må ha opplevd ham som en kunnskapsrik og intellektuelt åpen skikkelse. Ennå er han knapt nok erklært sosialist, men han deler deres syn på vestlig kommersialisme og forbrukerkultur. Han er på jakt etter nye impulser, nye posisjoner. Han ønsker å lære så mye han bare kan av dem. Samtidig setter de pris på bekreftelsen utenfra, de vil gjerne bygge forbindelser til intellektuelle i VestEuropa, og de er særlig interessert i de nordiske sosialdemokratiene. Da de siden utsettes for kritikk, og anklages for etter Brechts død å ha blitt redusert til et museum, henvender de seg til Bjørneboe for å be om hans aktive støtte.

Her kan han og Tone dyrke sin felles interesse, teatret. Begge elsker oppholdet i DDR. Og ikke bare for kunstens skyld. De lar seg fascinere av det sosialistiske prosjektet. Utenfra kan det fortone seg som besynderlig. En av dem som på 1950-tallet hadde vært blant det norske sosialdemokratiets sterkeste kritikere er i ferd med å omfavne et regime hvor «planøkonomi» og «plankultur» er kommet atskillig lenger enn hjemme, i likhet med sensurapparatet. Det er slett ikke individet som står i sentrum i dette nye Tyskland. Men kanskje lar han seg besnære fordi han i så høy grad er kommet til å forakte Vest-Tyskland og alt dets materialistiske vesen. Sikkert har det også mer personlige grunner, at han som leter etter nye sammenhenger blir tatt så varmt imot her i øst. Han er da heller ikke den eneste vestlige intellektuelle som ser DDR som et «bedre Tyskland» enn det i vest.

Det må være på Trichter, teatrets stamrestaurant rett ved Schiffbauerdamm, at Jens Bjørneboe nå møter igjen en av sin ungdoms viktigste forfattere, mannen han siden har gitt æren for sin skjellsettende leseropplevelse om konsent-

1 Bjørneboe-tegning fra Lüneburg, 1960.

2 Bjørneboe-tegning av Berliner Ensembles teater, 1960.

1 Tysk kroliv, 1960.

2 Tone Tveteraas, sommeren 1960.

3 Jens Ingvald Bjørneboe, sommeren 1960.

50 1959–1962 oslo–europa–oslo

rasjonsleirene, da «solen ble sort», Wolfgang Langhoff. De to er blitt ført sammen, som av skjebnen. Det er en bit selvbiografi Bjørneboe har gjenfortalt i en rekke ulike versjoner, som øyeblikket da han ble seg verden bevisst. Slik er dette også noe som, og for hans mange lesere, har bidratt til å gi ham status som privilegert vitne. Han har skapt en aura tilknyttet det å se ondskapen i hvitøyet – en aura som bare skal styrkes i årene som ligger foran.

Dette tiåret skal ikke minst bli teatrets tiår for ham. Svært mye av hans tid og energi skal være viet teatret og dramatikken som form. Og det er her, i møte med både Marceaus og Brechts teater, at Bjørneboe tydeligere vender seg mot sin hjemlige tradisjon. Han ønsker seg et mer kunstnerisk teater. Å skulle «vise» snarere enn å «spille» en rolle krever mer av skuespilleren, og da kan man ikke være «‘sjelfull’ og ‘betydelig’ og ‘hemmelighetsfull’ à la norsk Ibsenteater». Norge har «den tyngste Ibsen-tradisjonen i Europa, og derfor også de tommeste teaterne». Selv ønsker han seg et levende og fullt teater.

Han, som så ofte er blitt regnet som en av norsk litteraturs europeere, har hittil ikke minst latt seg påvirke av den eldre og fremmede litteraturen. Det er på 1960-tallet at han i større grad tar inn over seg en litteratur som ligger nærmere samtiden, og i den. Da skjer det ikke minst gjennom teatret. Siden vender han seg mot sakprosaen.

Hjemme er det teaterkrise. Det er en diagnose han stadig vender tilbake til i disse årene. Det sier sitt at en forfatter i dag får 2000 kroner for å oversette et helaftens prosastykke, mot 1000 kroner for innkjøp av et originalarbeid.

Flere måneders arbeid tilsvarer det en fersk teaterskolekandidat får i måneden.

Dette utgjør «teaterfolkets vurdering av selvstendig åndsarbeids betydning».

I denne tiden oppsummerer han også forskjellen mellom Ibsen og Strindberg: Ibsen avsluttet en tradisjon, Strindberg sto ved innledningen til noe nytt. Selv er han havnet på det nyes parti: Han har falt for Bertolt Brecht.

Det har vært en overraskende prosess for den gamle anti-kommunisten, og han skal oppsummere det som «en ny oppvåkning av en gammel, men oppgitt interesse for teater over hode». I løpet av sommeren trykker Dagbladet to reisebrev fra «Bert Brecht-teateret i Østberlin», og det blir flere rapporter om den østtyske dramatikeren. Berlin er en av «verdens beste teaterbyer» og i Berlin er det Øst-Berlin som gjelder. Man kan gå ut fra at Berliner Ensemble er «verdens mest interessante scene». Han har sett Brecht-stykkene Arturo Ui, Galileo Galilei og Tolvskillingsoperaen i løpet av besøket og dessuten fulgt en rekke prøver. Han forteller om en innstudering som aldri regnes for avsluttet, om prøvetider på opptil et år, om vekten på ensemblespill, om særskilte skuespillere og regissører. Han får ikke rost dem nok. Helene Weigel er «omgitt av godhet og menneskelighet uten sidestykke», og han har aldri sett et men-

øst-berlin

51

neske som er mindre affektert. Han er imponert, og ukritisk: «Alt er kvalitet», og kunstnerne er fornøyd. Riktignok er han ikke menneskelig tiltalt av østtysk kommunisme, men ved dette teatret har den ført til «et ur-kommunistisk idealsamfunn, et virkelig sosialt kunstsentrum».

Oppfatningen av Weigel kan være representativ for den fortryllelse Bjørneboe nå opplever i møte med alt som har med Berliner Ensemble å gjøre. Sju år senere er han kommet til en noe annen konklusjon. «Selvfølgelig er Helene Weigel en heks og en slange,» skriver han da til en teatervenn. «Hun er intrigant, gjerrig, maktsyk og ondsinnet. Stakkars Brecht!»

Men inntil videre insisterer Bjørneboe på at den million innbyggere som stadig bor i Berlins østsektor «bor der frivillig». Og at han trives. Snart får han svar fra en av sine nærmeste venner på 1950-tallet, i all Dagblad-offentlighet.

Under tittelen «Jens Bjørneboe drar til fronten» noterer filosofen Egil A. Wyller seg at den norske forfatteren, etter besøk «i interessante teater- og bordellkvarter i Hamburg» og fem minutter «på en stubbe på Lüneburger hede», endelig har kommet seg til Berlin. Wyller har også merket seg påstanden om at et av Bjørneboes egne stykker er blitt godt mottatt av hans tyske konsulenter. «Hvilken seier for kulturen!» Eks-vennen latterliggjør romantiseringen av det «store, stille folkedemokrati», av «dette åndelig fortettede Øst-Berlin», av et kunstnernes paradis. Og han avslutter drepende, med klar adresse til fengselsdebatten: «Synd at vårt eget samfunn er for sorgløst til at Bjørneboe i lengden kan finne stoff.»

At man i Øst-Tyskland skulle leve «under et kvelende, åndelig tyranni, er ikke riktig», har Bjørneboe insistert. Men han har samtidig påstått å ha aversjoner mot begge sektorer. I vest handler alt om penger, i øst om politikk, men det er liten tvil om at det for øyeblikket er den vesttyske materialismen han forakter mest, alle de blanke Mercedesene, fjernsynsapparatene og luksusbutikkene. Like utvilsomt er det at hans holdninger til Øst- og Vest-Tyskland har gjennomgått en markant utvikling bare fra fire år tidligere. Da hadde han i Steinerskolens tidsskrift ironisert over norske radikaleres holdninger til «det råtne, stinkende, kapitalistiske, hyeneaktige» Vest-Tyskland, og sammenlignet det med det vidunderlige Øst-Tyskland, der man for lengst hadde «forstått å løse problemet med de avskyelige Steinerskolene på en fremskrittsvennlig måte». Altså gjennom forbud. I det hele tatt hadde han angrepet DDRs ateisme og materialisme, dets «absolutte åndsfornektelse».

På et tidspunkt oversetter han også Brechts selvportrett i diktform, «Ballade om den stakkars B.B.», en mann som kommer fra «de sorte skoger», men som hører hjemme «i asfaltbyen», en som «sovner urolig». Det kan ha hørtes kjent ut. Dessuten må han ha tenkt at initialene kan passe. Det var de Lisel så ofte hadde brukt om ham, B.B., Bärlein Bjørneboe, den lille bjørnen.

52 1959–1962 oslo–europa–oslo

Mot sør Nå er det Tone – Tone og ham. På hennes fødselsdag 28. april har de befunnet seg på Lüneburger Heide. Han overrekker henne en «Kjærlighetssang», skrevet oppå et enkelt portrett han har tegnet av henne: Som grener i et kratt av rosenbusker er våre hjerter slynget om hverandre og våre sjeler vokset helt isammen så ingen evighet kan skille dem Ja, bøy deg stille over meg, venninde, og se meg inn i sjelen, se og se!

Mitt blikk er inni deg, og ditt i meg, de møter ingen motstand i hverandre; din sjel er i mitt indre … helt, min sjel i din mitt hjerte er et barn under ditt hjerte.

Ligg stille nu, venninde, slik som himlen er hvelvet over jorden denne natt og stille speiler seg i vann og elver, slik speiles du mot bunnen av mitt blikk.

For under dine øynes stjernebilde er jeg en jord av skoger og av sjøer.

Han har undertegnet det i tredjeperson, «hennes mann og elsker Jens».

Ti dager tidligere har han rapportert til Margrete og Arnulf Øverland: «Det går oss bra. Og jeg er ennu ikke falt for egen hånd. Det er nok Tones skyld.»

Rundt månedsskiftet mai–juni fortsetter de reisen. Quadfliegs har tipset dem om et hus på øya Ischia i Napoli-bukten, hvor de selv ferierer, og Wulf Kaiser har ivret for at de må komme innom Paris når Berliner Ensemble gjestespiller ved Théatre des Nations-festivalen. De kjører gjennom Rhin- og Moseldalen og videre til den franske hovedstaden. Det er stor glede ved gjensynet, og de tilbringer flere dager sammen med Weigel og hennes skuespillere. Slik får de også kontakter ved Paris-teatre og ved Teatro Piccolo i Milano. De blir i Paris i snaue tre uker, de ser teater, han skriver.

Samtidig som han har sendt sine betalte rapporter til norske aviser, har han skrevet på konseptet til sin nye fengselsroman, i Hamburg, på Lüneburg Heide, i Berlin og Paris. Under oppholdet på sin nordtyske hede har han opplevd en krise i arbeidet. Han gir opp, og beslutter seg «for å la kolossen være uskrevet». Det forårsaker en lettelse i ham som ikke svekkes av at han er i sel-

mot sør

53

skap med en flaske rom. Men «allerede ved første ølflaske» neste morgen har romanens form stått for ham i et nytt lys. Han har funnet tråden. Så begynner han på nytt.

Da han offentliggjør denne historien, er det en liten avsløring han kommer med, i en bisetning. Han har åpenbart få problemer med å la det bli kjent at han har for vane å «reparere» dagen derpå, på alkoholikeres vis.

Til Henny Moan har han sendt et postkort med tysk Madonna-motiv. På det har han skrevet et stabat mater, en mariahymne: Maria, alle smertens moder, nævn mitt navn i dine bønner!

Alle er vi tornekronet, alle er vi dine sønner!

Hun må ikke oppfatte det som noen klage. Han «vil ha det slik, innvendig».

Han vil kjenne smerten. Bare på den måten kan han få gjort sitt.

Så bærer det gjennom Rhone-dalen til St. Tropez på den franske rivieraen, innom Arles i helten van Goghs landskap og nedover langs den italienske kysten. De besøker Roma, og Tone får oppleve hans evner som reiseguide, hans kunnskaper om kunst og historie. Så går veien videre til Napoli, og derfra ut til Ischia, øya hvor Ibsen skrev deler av Peer Gynt. De har fått leie et lite, hvitkalket hus helt ute i Forio, med terrasse, midt i en vinhage. Det er delvis hugget inn i klippen, med buetak, hvelv og trapper innvendig. Det går i blekksprut, frukt og hvitvin til 80 øre literen. Han er fullstendig innforstått med at det vil provosere hans norske lesere å høre om dette siste.

Innimellom viser han Tone området rundt Napoli-bukten, selve Napoli, Pompeii, utsikten over Amalfi-kysten. Det blir også en kort stopp i Positano, byen han hadde overvintret i to og et halvt år tidligere.

På Ischia skriver han stort sett fire–fem timer hver dag og dukker først opp på stranden utpå ettermiddagen. Men når han står fast i skriveprosessen, tyr han til flasken, og noen få ganger ender det i real rotbløyte. Tone husker at hun ved én anledning måtte søke tilflukt hos Quadfliegs.

Han er i egne tanker. 22. juli sender han et postkort retning mor Maja, med opplysningen om at han først i dag har husket hennes fødselsdag 4. juli. Han skriver om «Sommer ved Middelhavet» og «Hulder ved Middelhavet» i Dagbladet. Der viser han gamle reisebrevtakter, av det lystige slaget. Han forteller om en viss Monica som har foretrukket Salvatore fremfor ham, men Monica viser seg å være ni år og Salvatore en terrier – med lopper. Han beskriver sin vidunderlige fiskesuppe og «en fullstendig neo-pompeiiansk stemning» i turist-

54 1959–1962 oslo–europa–oslo

byene, med Dior-utsalg med «utstyr for alle fire kjønn». Det er ikke måte på.

De har til og med «en utsøkt liten avdeling for heteroseksuelle». Og han hyller sin nakenbadende hulder, i skrift og i strek, uten en tråd. Ved hjemkomst Norge hadde han skrevet med lengsel om hulderen. Nå skal ingen tvile på at det er Tone som er kommet til å fylle rollen.

Mot slutten av august er han endelig ferdig med sin roman. Han er utslitt, og dessuten lei av solskinn. Han skriver til Moan at han skjelver litt ved tanken på at han nå skal få fast adresse Norge. Men sakte finner de veien mot nord, først til Roma. Der vil han vise Tone katakombene, og det blir minneverdig for dem begge. I det underjordiske opplever han noe underlig. Det er som om han mister seg selv i møte med fortiden og døden. Plutselig husker han ikke hvem han er. Han blir borte for henne. Etter at de kommer seg opp i dagslyset klarer hun bare smått om senn å bringe ham tilbake til sans og samling, til hennes virkelighet. Om noen år skal også dette bli stoff for hans fiksjon.

Men han finner tilbake til seg selv, og det bærer videre i bil, via Certaldo, Firenze og den italienske vestkysten. Som siste stopp er de innom familien Kruuse i Århus.

På selveste julaften dette året skal han la trykke et av sine vittige reisebrev i Dagbladet, «Om en katt fra Napoli». Det handler om Don Antonie som er blitt smuglet med gjennom atskillige av Europas land, fra Ischia til Norge.

Der sørpå har den pjuskete katten dukket opp på døren og var raskt blitt en del av deres husholdning. Det er en katt med en skiftende kjønnsidentitet, en som går fra å være Antoinette til å bli Antonius. Forfatteren mener å ha lært «nokså meget om kvinnesjelen fra Antoinette» – før han forstår at hun er hankjønn.

Norsk høst De har valgt seg en god sommer å være borte på. I Sør-Norge måler man den våteste julimåned siden 1940, og en av de kaldeste på mange årtier. Tone Tveteraas og Jens Bjørneboe har ikke hatt det travelt med å finne veien hjemover.

Der hjemme har fortiden nylig vært på ferde. I begynnelsen av august har André Bjerke truffet Lisel Bjørneboe på et antroposofisk stevne på Lillehammer. I slutten av måneden har hun også kommet på Oslo-besøk. Hun har påtatt seg å oversette Bjerkes nye bok om Goethes fargelære til tysk. Da boken tre år senere kommer ut, velger oversetteren å bruke navnet Louise Funk. Den utgis på et passende forlag, Verlag Freies Geistesleben, «Forlag for det frie åndsliv».

Under sitt Oslo-opphold har Lisel felt strenge dommer over sin fraseparerte mann. Vallen er en «åndelig parasitt», og har, slik Bjerke har nedtegnet det i sin dagbok, «levet på henne under deres ekteskap; alt hva han skrev om

norsk høst

55

bibelske motiver f.eks. – det var jo hennes interesseområde, ikke hans!» Slik har hun altså opplevd det. Slik mener hun å ha levd sitt liv i skyggene.

Han og Tone flytter inn igjen hos Else Hagen på Ekely. Men fremdeles har han sine forpliktelser overfor Lisel. De er da også fortsatt lovformelig gift.

Denne høsten irettesetter Maja sin sønn for hans sene betalinger til ektefellen.

Og han forsvarer seg. Det har bare vært to forsinkelser, og hun er sikkert klar over at han ikke er «juridisk forpliktet til å sende disse pengene». Lisel får 600 kroner i måneden kontant og skattefritt. Regner man med skatt, betyr det 800 eller 900 kroner. Hun har dessuten fått både stabburet og leiligheten, en gave på anselige 40 000 kroner. Hun har med tiden fått to utdannelser bekostet av ham, først som fotograf og så som pedagog. Hun er voksen og barnløs, og får snart klare seg selv. Nylig har han mottatt «et utrolig infamt brev fra henne».

I noen betroelser til Moan et halvt år senere påpeker han at Lisel og han aldri har «levet seksuelt sammen». Samtidig hevder han at hun har forlangt at han skulle ofre hele sitt liv for henne. Ikke før lenge etter bruddet de to imellom har han forstått hvor syk Lisel har vært, at hun trengte medisinsk hjelp i stedet for at han skjemte henne bort.

Slik kan han fremstille forholdet til sin første kone. Som om han har vært umyndiggjort. Som om han aldri har vært sin egen herre. I alle disse årene bestemte Lisel over ham, over tro, oppfatninger og fremfor alt moral. «‘Moral’ – det var først og fremst å ikke ha med andre mennesker å gjøre, – ‘moral’ var å glemme at jeg var en sund, ung mann, – ‘moral’ var å rette meg efter henne i alt, aldri tenke på annet.» Er det slik det har vært? Det er slik den ene av partene er kommet til å fremstille sin nære fortid overfor en nær venninne.

Lisel velger tausheten.

Men avviklingen av Lisels økonomiske støtteordninger blir utsatt til våren 1962. Han regner ut at det betyr at han har «ernært, støttet og hjulpet et annet menneske gjennom livet, uten å være erotisk bundet til henne, uten å være egentlig forpliktet» i 19 år. Han skriver ikke uten bitterhet over tapt tid. Det er mange av «ens ‘beste år’!»

Det kan ikke være tvil om at mange av hans beste år er forbi. 9. oktober 1960 fyller han 40. Men siden får han en mistanke om at det er nettopp da livet begynner. «Hun var førti år gammel, og sto på terskelen til modningens land: hun skulle høste alt som var sådd i de foregående år.» Slik skal han beskrive forfatteren Karin Boye. Han legger riktignok til at «for å vinne alt, må man først tape alt».

Tone bestemmer seg for å ta førerkortet. Hun mener at det er «greit om én i familien har et gyldig». Da har den førerkortløse kjørt atskillig bil siden mai 1957.

Rett før sin fødselsdag sniker han seg en tur oppom stabburet i Leveld, der

1 Postkort fra Forio d’Ischia.

2 Jens Bjørneboe og Tone Tveteraas, sommeren 1960.

1 Tone Tveteraas på Ischia, sommeren 1960.

2 Bjørneboe-tegning av hulder og haier, sommeren 1960.

58 1959–1962 oslo–europa–oslo

han på 1950-tallet har tilbrakt sine somre med ektefellen. Stabburet er blitt Lisels, men i solsteken på Ischia har han tatt seg i å lengte etter norsk høyfjell.

Han tar Tone med, og henter seg noen klær og bøker. Hans nevø Svein drar på Leveld-besøk med sin tante Lisel uken etter. Han oppdager at tanten har strødd mel foran bokhyllene. Onkel Jens har fått besøksforbud der oppe og som en del av oppgjøret dem imellom har Lisel også fått alle bøkene. Hun skuler når hun oppdager fotsporene. Og det blir ikke bedre da nevøen viser henne onkelens reisebrev om sin hulder ved Middelhavet. Hun griner på nesen og slipper det i avfallet. Ydmyket.

Så er det tid for en ny avskjed. 14. oktober dør Sigurd Hoel. Et par dager tidligere har begge de nyss hjemvendte vært sammen med ham på Continental. I erindringens lys har Hoel for Bjørneboe vært «like ubeskrivelig søt og hjelpsom og uegoistisk som alltid». Da nyheten kommer, drar han rett til Øverland i Grotten. Han får en flaske whisky som han siden påstår å ha tømt momentant. De leser en avisbetraktning om Hoels «civilcourage», men vennen Øverlands tale er konsis og avkreftende: «Sigurd var aldri noen modig mann.» Siden forteller Bjørneboe at han brøt sammen etter sin eldre venns plutselige død.

Hoels begravelse finner sted på Vestre Gravlund 20. oktober. Harald Grieg takker sin hovedkonsulent og tillater seg å mene at ingen kan ha «vært skriftefar for så mange». Liberalernes biskop, Kristian Schjelderup, taler. André Bjerke, som knapt nok har hatt et like personlig forhold til Hoel som sin fetter, er en av seks utvalgte som står æresvakt ved båren. Utenfor krematoriet hilser han gjennom bilvinduet til «en skjegget og meget reservert fetter Vallen». Bjerke lurer på om fetteren er blitt fornærmet fordi han ikke er bedt om å delta i æresvakten. Som om Jens Bjørneboe ikke tilhører det beste selskap.

Det finnes flere tegn på det samme. I alle fall hvis hans tidligere sammenhenger skal regnes blant de beste. 1. november 1960 holder riksmålsinstitusjonen Det norske Akademi for Sprog og Litteratur møte på Continental. De diskuterer nye medlemmer, og Bjerke drister seg frempå med forslagene Odd Eidem og Jens Bjørneboe. Begge blir blankt avvist. I stedet blir man stående ved hva Bjerke kaller «umulighetene Daniel Haakonsen, Asbjørn Aarnes og Claes Gill».

Fengselsromanen Da forlaget sender ut sitt presseskriv om Jens Bjørneboes nye roman, er det med klar beskjed. Det er «ikke noen tenkt eller oppfunnet situasjon» som skildres i Den onde hyrde. Det er «den vanlige for ‘unge lovbrytere’». Romanen har samme mål som alt annet Bjørneboe har skrevet, heter det på bokomslaget: «Bokens hensikt er å forsvare det enkelte menneske mot overgrep fra

fengselsromanen

59

‘de andre’.» Poenget blir presisert i en liten introduksjon Bjørneboe har spesialskrevet for Høires Pressekontor: «mot den brutalitet som skyldes massens angst for den enkelte.» Overfor Carl Fredrik Engelstad legger han vekt på en annen form for kontinuitet: «enda en bok om det ondes problem, om igjen.»

Det er ikke snakk om brudd, ingen ny Bjørneboe. Alt henger sammen med alt. Det siste er et utsagn han gjerne gjentar.

Forberedelsene til romanen har vart i et år. Han samlet sitt store stoff om ungdomskriminalitet, men anvendte også alt annet han hadde fått med seg i løpet av 39 år. Kort sagt alt menneskelig som var ham tilgjengelig. Slik beskriver han prosessen. Han har forvandlet sine feirede og fordømte avisartikler til litteratur.

Den onde hyrde er dedisert «Til Tone», kvinnen han slo seg sammen med sommeren før han måtte sone sin fengselsdom. Herved, om ikke før, er det i alle fall offentlig at forholdet til Lisel er over, om ennå ikke juridisk.

Bjørneboes perspektiv på rettssystemet har vært mer eller mindre fastlagt siden han som 18-åring fikk sin egen betingede dom i Flekkefjord og vennen Frithjof Cleve fikk sin fengselsstraff. Selv var han blitt dømt for «utuktig omgjengelse med en pike under 16 år», men saken hadde vært mer komplisert enn som så. Jenta hadde følt seg krenket. De to kameratene hadde behandlet henne som en byttegjenstand. Det er blitt en avgjørende hendelse for ham, en han stadig skal vende tilbake til. Han forblir bitter. I alle de ulike versjonene han gir, livet ut, synes han å mene at det har handlet om en bagatell, og at det er han som er blitt utsatt for et overgrep. Hans kritiske holdning til det juridiske systemet er blitt styrket av rettsoppgjøret etter krigen og hans eget arbeid med det samme. Nå har han også fått en ny erfaring, av å sone.

Han har skrevet en byroman. Og han begynner på et vis som kan minne om åpningen av Før hanen galer. Igjen er symbolikken tydelig. Nå er det kattens lek med musen, i fengselsgården. Men som alt annet i denne romanen vil han hevde at dette er virkeligheten. Fra fengslet har han da også rapportert om en lignende opplevelse: «Gjennem sprinklene forfulgte vi igår et drama fra dyreriket; to katter som lekte med en mus: De gikk uendelig langsomt og lydløst efter den over grusen, og det var nifst å se på. Det varte en halv time.»

Full av angst ligger Tonnie, bokens hovedperson, på cella. Snart skal han ut, etter å ha lagt bak seg 18 måneder av «mat, og onani og nøkler». Som gutten Jonas i skoleromanen er også han en som har rømt, fra sin barndoms og ungdoms skolehjem. Men han er blitt innhentet, og nå har fengslet klart å knekke ham. Underveis har han forsøkt å ta livet av seg, foruten å skade seg.

Bjørneboe dveler ved detaljene. Tonnie er en av de levende døde. Foreløpig har han likevel et håp om et nytt liv, om at kjæresten Kari fremdeles venter

60 1959–1962 oslo–europa–oslo

trofast på ham. Men før Tonnie forlater fengslet, opplever han at cellekameraten Alfred Andersen henger seg. Alfred tilhører kategorien fanger som «var på bunnen av alle, de var de ynkeligste og hjelpeløseste». Han har forgrepet seg på en 13–14-årig gutt, men påstår selv at han ikke har gjort annet «enn det som dem gjør sjæl med hverandre i den alder’n. Han likte det bare, han».

Alfred er blitt psykisk syk og burde sluppet soning.

I romanens hovedhandling viser det seg ganske riktig at Tonnie ikke klarer overgangen fra å være et dyr i bur til å bli «et menneske som hadde full frihet», som andre. Han er blitt redd for friheten og makter ikke normaliteten.

Og han blir effektivt avvist av det borgerlige samfunn. Det ender i hevn, og i at Kari tyster på ham.

Handlingen slutter der den begynte, i fengslet, bare to døgn etter løslatelsen. Der ligger Tonnie fastspent på en brisk i kjelleren, med jernbøyler og lærrem. Bjørneboe avslutter romanen med Tonnies vage visjon av en annen virkelighet: Tonnie var langt, langt borte, i et annet land, hvor alt var anderledes, hvor det ikke var oppe og nede og ikke var høyre og venstre, og hvor der ingen vegger var mellom tingene. Av og til glimtet det til av angst i ham.

Midt i angsten er det friheten Tonnie drømmer om.

Tonnie og Alfred er positive avvikere, i kontrast til de normales hykleri.

Men det finnes mer systemkritikk i denne romanen enn i Bjørneboes tidligere bøker. Tittelen henspiller på samfunnsordningen som helhet og Kristi rolle som den gode hyrde. Selv om Bjørneboe heller ikke her klarer seg uten onde enkeltindivider, i form av infame øvrighetspersoner, er budskapet at det er samfunnet som ødelegger individet. Kriminaliteten gjøres til et mer allment spørsmål om avvik. Alle forteller Tonnie at han er forhåndsdømt, at han er og blir unormal, en kriminell. Mor, venner, fremmede, politiet.

Først og fremst dreier det seg om forbryterens rolle i samfunnet. Men også om annerledesheten mer generelt. I ett øyeblikk blir dette også til et eksistensielt spørsmål for Tonnie: «Å e’re som er meninga med atte det blir født et sånt menneske som meg?!»

Bjørneboe har bestemt seg for å kjempe den samme kampen med flere våpen. «Denne boken må bli virksom,» har han notert under skrivearbeidet.

18. november er Dagbladet, fengselsdebattens hovedorgan, ute med en anmeldelse, under tittelen «De vergeløse». Philip Houm har vanskelig for å reise kunstneriske innvendinger mot en slik bok. Det avgjørende er at det nå skal bli vanskelig å glemme de vergeløses skjebne, og at Bjørneboe har tegnet et

fengselsromanen

61

Jens Bjørneboe med Den onde hyrde, høsten 1960.

sterkt og ømt bilde av «den arme Tonnie». Store og viktige deler av boken står på høyde med Bjørneboes beste, det vil si den første delen av Jonas, men man kan ikke vente seg det helstøpte når indignasjonen er så sterk. VGs Arne Hannevik mener at boken har en viktig misjon i samfunnsdebatten. Men dessverre har de gode hensikter ikke resultert i en god roman, og Bjørneboe peker heller ikke på løsninger. I Aftenposten, avisen som i sin tid refuserte hans fengselsartikler, har Egil Rasmussen sans for saken, men finner det hele for «bevisst lagt opp som et diskusjonsinnlegg». Flere strever med å godta romanens svart og hvitt, og i Fædrelandsvennen gir Steen Benneche, kritikeren som i sin tid ga startskuddet til Mykle-saken, til og med et forsvar for systemet. Mange anmeldere har sympati med prosjektet, og like mange savner noe – litteraturen. Men romanen har gjort sterkt inntrykk på Morgenbladets Erik Pierstorff: Den onde hyrde er vårt eget samfunn, «det er oss».

Den mest påfallende anmeldelsen står likevel Frihetens Martin Nag for. Den 32-år gamle slavisten og kritikeren begynner med å oppsummere Bjørneboes overraskende omvendelse. Fra før huskes forfatterens nærmest «hysteriske debattinnlegg, der han ikke la skjul på sin antroposofiske innstilling».

Han var «nesten kverulantisk i sin iver etter å vise hvor reaksjonær han var».

Dessuten var Bjørneboe i overkant opptatt av å skape oppmerksomhet rundt egen person. Nå ser han derimot ut til å ha gjennomgått en «rask – riktignok forholdsvis sen – modning». Særlig tenker kommunisten Nag på sommerens Brecht-artikler og på fengselsartiklene, selv om han fremdeles er kritisk til at spørsmålene studeres altfor isolert, uten samfunnssammenheng, som om menneskets ondskap er «noe evig, noe ufrakommelig». Slik artikuleres en type venstresidekritikk som Bjørneboe skal møte livet ut, om enn ikke fra Nag.

62 1959–1962 oslo–europa–oslo

I Haugesunds Avis påpeker Elling Tjønneland at fengselsvesenet valgte taushet da Bjørneboe først slo opp sine anklager i Dagbladet. Den onde hyrde kan «hete roman» så mye den vil. Den krever et svar. Da har forfatteren selv allerede gjort det samme poenget i et intervju i Dagbladet. Han er blitt spurt om romanen er «diktning eller virkelighet» og har svart både–og: Den er «et angrep på systemet og menneskene bak systemet, og denne menneskeskjebnen – Tonnie – er bare et enkelt, typisk tilfelle». Han kaller skikkelsen oppdiktet, men insisterer på at kjensgjerningene er autentiske. Hva gjelder gutten som henger seg i Tonnies celle, er forfatteren enda tydeligere: «Det er en realitet.» Han refererer til Kjell Hansen-saken. «Myndighetene skal ikke få den triumf å oppleve at de stadig bare kan holde kjeft.» Nå må noe skje!

Det hele kan lyde som en formulering av hans dokumentariske metode.

Og det kan minne om forfattere som står i en tysk tradisjon, som Peter Weiss, som Alexander Kluge. Fordi om noe kalles litteratur, kan det samtidig være virkelig.

En av de mest negative anmeldelsene av Den onde hyrde har stått på trykk i Adresseavisen. Der er Bjørneboe blitt anmeldt av politiet. Litteraturkritiker og politimann Arvid Dahle mener at Tonnie må være usannsynlig uheldig, og at forfatteren har brukt for grove virkemidler. Særlig nevner han episoden hvor en politimann under arrestasjonen av Tonnie slår ham i ansiktet med gummibatongen «med full kraft». En slik påstand må innebære uvitenhet om våpenet, påpeker fagmannen. Hadde slikt skjedd i virkeligheten, ville Tonnie aldri igjen kunne stilles for jordiske domstoler. Det dreier seg om en «grov insinuasjon mot norsk politi».

Anmeldelsen skal få rettslige følger.

Mefistofeles og Rasputin Gamle fader Øverland er i bakgrunnen, Hoel er gått bort, men nå er Bjørneboe blitt venn med det tredje bladet i kulturradikalismens trekløver, Helge Krog.

Han er da også den av de tre som har holdt fast ved venstreradikalismen. 10. desember står Krog og Bjørneboe frem i Dagbladet med en ny plan. De blir intervjuet av en av avisens gullpenner, Axel Kielland, og etter introduksjonen av Krog slipper forfatter nummer to til: På dette punkt dukker en ny person opp i bildet, en slags mellomting mellom Mefistofeles og Rasputin, kort sagt forfatteren Jens Bjørneboe med sort silkeskjegg. Det er merkelig, men løfterikt; den gamle og den unge stridsmannen har funnet hverandre, det er håp om at samfunnet enda en gang kan grøsse litt i sammenføyningene.

mefistofeles og rasputin

63

Gösta Hammarlund-portrett av Jens Bjørneboe og Helge Krog, 1960.

Krog kan fortelle at han er kommet i skade for å lese Den onde hyrde, og at han er blitt rykket tilbake til sine egne fengselsdebatter på tidlig 1930-tall. Som kriminalreporter var Kielland selv engasjert den gang, og påstår at han aldri har opplevd en lignende følelse av «ordets overveldende makt». Bjørneboe kan fortelle at vi likevel ikke er kommet videre, påpeker Krog. «Altså begynner vi igjen.» De to er i ferd med å gjøre skuespill av Den onde hyrde.

Krog har tatt kontakt allerede noen måneder etter de første fengselsartiklene. «Med stor og skrekkblannet interesse har jeg lest Deres fengselsartikler,» har han begynt. Han har minnet om sin egen fengselsdebatt, og har vedlagt et dokument med opplysninger om praksisen med å forlenge fengselsstraffer, «refselse». Bjørneboe oppfordres til å ta saken. «Deres artikler er en bedrift og alt nå en stor seier. Men seiren bør forfølges.» Siden har Krog fått lese Den onde hyrde alt i prøvetrykk, straks foreslått at romanen bør gjøres til skuespill og tilbudt seg å være med på dramatiseringen. Alt i midten av november 1960, idet romanen utkommer, lanserer Bjørneboe ideen for teatersjefen ved Oslo Nye. Den gamle kulturradikalerens reaksjon er ingen selvfølge. Få år tidligere reagerte han med sterk ergrelse på Bjørneboes første Horisont-artikkel om

64 1959–1962 oslo–europa–oslo

radikalismen og nasjonalismen. Da fikk Sigurd Hoel klar beskjed om å ta seg av «din protesjé Bjørneboes utdannelse!». Artikkelen besto av «tøv og uvitenhet og feiloppfatninger». Krog minnet vennen om deres egen bevissthet om nasjonalismens farer og ba ham lære Bjørneboe intellektuell disiplin. «Midt i alt rotet har han jo et slags talent, så det burde være umaken værdt.»

Krog er blitt omvendt. Men så er da heller ikke Bjørneboe den samme.

Siden skal Bjørneboe karakterisere Den onde hyrde som mer av en pamflett enn en bok. Først og fremst er det likevel teatret som opptar ham i disse tider. Alt sommeren 1959 har han hatt en idé om å skape sitt eget lille eksperimentteater i Oslo. Kanskje allerede neste år? Før Bjørneboe stormer norske bastiller i sin fengselsdebatt, har han sett for seg et idealistisk prosjekt à la sine første år på Steinerskolen. «Det skulle være skjønt å komme på barrikadene igjen!»

Han har til og med forsøkt å konkretisere planene om «Det frie Teater». Hans skjønnlitterære inntekter skal tilhøre teatret, som så vil gasjere ham. Alt for å unngå beskatning.

På senhøsten 1960 er han klar med et nytt angrep mot det hjemlige teaterliv, denne gang teaterkritikken. Det er Odd Eidem som får gjennomgå for sin behandling av et par eksempler på ny og utenlandsk dramatikk. En «våken og gjerne grusom kritikk» av Eidems type har vært nødvendig i møte med det tradisjonelle og likegyldige teater som har vært vist på norske scener de siste tjue år. Men man må vite å agere annerledes i møte med noe nytt og levende.

«Teateret kan være hva som helst, diskutabelt og skandaløst, usedelig, forargelsesvekkende, katolsk, kommunistisk, – bare ikke likegyldig.»

Medio desember blir det en måneds retur til teater-Berlin, med Tone. Han finner Berliner Ensemble «teknisk, filosofisk og artistisk fullkomment», men innrømmer nå at det mangler «en fjerde dimensjon». Han tenker på ånd.

Nekter han å anerkjenne, eller vil han ikke innse, at kommunisten Brecht i sitt teatersyn, det filosofiske, kunstneriske og tekniske, nettopp har strebet etter å frigjøre seg fra hva han oppfattet som borgerlighetens åndelighet? På den annen side har antroposofenes teater ved Goetheanum nettopp bare dette, innrømmer Bjørneboe. «Brecht er ikke selve løsningen,» mener han nå, «men han er helt nødvendig som en innledning til et tidsmessig og levende teater.»

Derfra må man videre.

Jens Bjørneboe pleier kontakt med østblokkland. Slikt gjør at han blir Overvåkningspolitiets oppmerksomhet til del. En kilde har opplyst om at Bjørneboe akter å reise til Berlin 17. desember. Forfatteren skal ha hatt kontakt med myndigheter i Øst-Berlin med ansvar for kulturell utveksling. Man er også informert om Bjørneboes artikler om Brecht i Dagbladet. Det er særlig i forbindelse med sine Brecht-studier, turer til Øst-Europa og kontakter med

mefistofeles og rasputin

65

de østtyske og sovjetiske ambassadene at han de nærmeste årene skal holdes under en viss oppsikt.

Hans kulturutveksling med DDR antar også former han nødvendigvis ikke kan ha kontroll over. Om fem år finner det sted et underlig etterspill omkring Den onde hyrde i Øst-Tyskland. Da er boken blitt oversatt, skal utgis på VEB Hinstorff Verlag i Rostock og blir gjenstand for den obligatoriske sensuren.

Man er ikke uten innvendinger mot romanens manglende evne til å tematisere kapitalismen i sin fulle bredde, og mot enkelte naturalistiske skildringer av seksualitet, men konklusjonen er likevel at romanen vil være nyttig for østtyske lesere. Forfatteren viser nemlig frem «virkeligheten i den borgerligkapitalistiske samfunnsordning» og avslører den i dypeste forstand «antihumane karakter ved det kapitalistiske samfunn». Det er ikke særnorske forhold Bjørneboe tar opp, men en umenneskelighet i behandlingen av de utbyttede klasser som kjennetegner alle kapitalistiske land. Den østtyske leser vil kunne ha medfølelse med Tonnie, og derved bli i stand til å sammenligne forholdene i en kapitalistisk og en sosialistisk stat. Slik blir Bjørneboe siden brukt av regimet, uten å vite det; foreløpig lar han seg fascinere av landet som gir seg ut for å være et sosialistisk paradis. Etter å ha vært vitne til en straffeprosess og besøkt et skolehjem, forteller han Henny Moan at man «bak jernteppet er kommet svært meget lenger i humanitet på dette område enn i Vesten».

På hjemreisen tar han og Tone igjen turen innom sine venner, familien Kruuse i Århus. Der går det endelig opp for dem at Tone er gravid, hele fem måneder på vei. Han rekvirerer spesiallugar for sin gravide partner på fergen hjem.

Kruuses tenåringsdatter Charlotte er intellektuelt bråmoden, blir mobbet på skolen og sliter med migreneanfall. Under besøket advarer Bjørneboe henne forsiktig mot en overdreven sensibilitet. Han betror henne at han vet hva det vil si å være utenfor. Han har selv hatt vanskelige skoledager på grunn av sin annerledeshet, sin mørke hudfarge. I en av Charlotte Strandgaards erindringstekster, Gi mig solen, skildrer hun sitt møte med «Dikteren». De snakker om religion, og Dikteren bekjenner sin tro på «det hellige i menneskene» og på reinkarnasjonen, «livets gjentagelse». Han tror sannheten er å ligne med en nøtt, at den har en kjerne, og at det gjelder å knekke nøtten. «Digteren er fra et andet land og sorthåret og mørkøjet og vild og meget berømt.» Hennes mor ber den unge piken om ikke å tro på alt Dikteren sier. «Han er en stor digter, men han er ikke et lykkeligt menneske.»

Snart kan Jens Bjørneboe rapportere jublende om måneden i Berlin i Norges Kommunistiske Partis organ Friheten. Han har fulgt prøvene ved Berliner Ensemble på et nytt, rent politisk stykke, kalt Frau Fling. Det er lettere å

66 1959–1962 oslo–europa–oslo

lære hos disse teatermenneskene enn noe annet sted. Man legger stor vekt på det kollektive, men mener samtidig at «enhver individualitet får komme til sin rett – i en større sosialitet». Individet og fellesskapet – i harmonisk samspill.

Bryllupstider 10. februar 1961 er det formelt over. Hans 15 1/2 år lange ekteskap med Lisel.

«Bevillingen er endelig,» står det på skrivet fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Han og Tone har for lengst stiftet felles bo.

Det er en uvanlig begivenhet. I denne perioden er det i underkant av 500 norske ekteskap som går i oppløsning pr år. Når den ene parten motsetter seg skilsmisse, er separasjonstiden to år, og Lisel gir først etter da hun får høre at Tone venter barn. For ham blir det et dyrt oppgjør. Lisel får det meste. Det er som om han vil gjøre opp for seg – for å kunne begynne aldeles på nytt.

Alt 20. februar arrangeres det en liten fest i kunstnerkolonien på Ekely. De to har bestemt seg for å begynne med en privat seremoni, og brudgommen har selv utformet vielsesdokumentet. Faktisk har han så tidlig som 18. oktober 1959 nevnt at han har påbegynt sitt viktige dokumentarbeid: Ektepakt mellom Tone Tveteraas og Jens Bjørneboe, som herved erklærer seg for ektefolk å være, og som lover hinannen å dele Kjærlighetens gleder og sorger i all den tid Gud gir dem å elske hinannen på jorden.

Tone og Jens skal følge hverandre gjennem tykt og tynt, i gode og onde dager, idet de viser overbærenhet med hverandres timelige natur, såsom Kjærligheten alene formår.

De skal efter all sin evne opfylle jorden med små barn, forøvrig frykte Gud og ellers intet i verden.

De to har signert i seks vitners nærvær, naboer og venner.

I en lengre versjon av samme ektepakt, kun underskrevet av brudgommen, har han utdypet avtalen noe: «De skal dele sorg og lyst, bord og seng, deres venner og fiender skal være felles.» Her har han også betont «gjensidig troskap, langmodighet og overbærenhet med hinannens timelige natur» og lagt vekt på deres ekteskapelige plikter «som naturens orden er mellem mann og kvinne». For øvrig har han utdypet sitt ønske om å «opfylle jorden med små barn som de sammen skal opdra til gudfryktige, frie og glade mennesker så langt deres evner rekker».

1 Jens Bjørneboe og Tone Tveteraas, udatert.

2 Bjørneboe og Tveteraas, udatert.

3 Bjørneboe-tegning, mars 1961.

68 1959–1962 oslo–europa–oslo

3. mars har også Byfogden i Oslo utstedt sine papirer. Hustruen har stilt opp i det brudgommen kaller en «temmelig befruktet tilstand».

Det kan synes som om fortellingen om Jens Bjørneboes liv skyter fart og får retning i disse første årene av 1960-tallet. Han har gjort seg ferdig med det verste kaoset fra tiden før avreisen fra Norge og under vandreårene i Europa.

Han har funnet kvinnen han ønsker å dele resten av livet med. De to har stiftet familie. Og han har fått nye impulser og søkt nye sammenhenger, i kunsten som i politikken. Ikke minst har fengselsdebatten vært et vendepunkt for ham.

Og foreløpig finner han seg til rette i nye fellesskap. Utenfra sett kan det virke som om han endelig har lagt fortiden bak seg. Men så besnærende enkel bør fortellingen om hans liv ikke være. Det finnes ting som yter motstand, som ikke går opp. Også nå sliter han med gamle plager. Han kan kjenne på depresjon og angst, og han kan fristes av alkoholen. Han kan forsvinne på lengre rangler. Dessuten kan han engasjere seg så intenst, slik han også denne våren gjør det med fengselsdebatten, at det i lengden ikke går.

Få dager etter den offisielle ekteskapsinngåelsen kan Tone rapportere til familien Kruuse om at den nygifte har fått et sammenbrudd og kollapset fullstendig. Etter egen oppfatning burde han vært «sendt til Syden eller på hvilehjem». Snart er han likevel tilbake i aktivitet, igjen.

Forhør på forhør Nettopp i disse første årene av 1960-tallet skal historikeren Jens Arup Seip finne ord for det maktmonopol Arbeiderpartiet har hatt i etterkrigstiden.

Norge er en «ettpartistat», slår Seip fast. Arbeiderpartiet, «ørnen blant partiene», opererer i effektiv union med byråkratiet. Stortinget er uten politisk makt. Med det fanger Seip en utbredt følelse av Arbeiderpartiets maktarroganse, av ensrettet styring, av et system som har vokst seg stort, og hvor de opposisjonelle stemmene har liten eller ingen innflytelse. Han fremstiller det hele som et brudd med tiden før 1945, en «ny statsskikk». Selv om de siste 15 år har vært preget av vekst og velstand, har det hatt både demokratiske og liberale kostnader. Våren 1961, i et portrettintervju med bladet Boknytt, griper Bjørneboe tilbake til sine egne, ironiske formuleringer fra femtitallet. Det gjelder «vår forherligede velferdsstat». Han mener dessuten at man i behandlingen av unge kriminelle her til lands ikke er «kommet lenger enn til middelalderstadiet». Artikkelen har overskriften «Norge et ‘underutviklet område’?» Da har han allerede vært gjennom første forhør i hva avisene nå omtaler som «Jens Bjørneboe-saken».

I begynnelsen av januar 1961 har han skjerpet sin kritikk av behandlingen av de unge lovovertrederne. I artikkelen «Ungdomskriminalitet og skjebne» finnes også tegn på at han tar et oppgjør med sine tidligere standpunkter.