Etterskjelv av Arne Dahl

Arne Dahl på norsk: ONDT BLOD BLIND JAKT EUROPA BLUES SKJULTE DYP EN MIDTSOMMERNATTSDRØM DØDSMESSE MØRKETALL ETTERSKJELV

Arne Dahl

Etterskjelv Oversatt av Einar Blomgren

© 2010 CAPPELEN DAMM AS © 2006 Arne Dahl ISBN 978-82-04-14367-9 1. opplag 2010 Opprinnelig tittel: Efterskalv Opprinnelig forlag: Albert Bonniers Förlag Published by agreement with Salomonsson Agency Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Anders Timrén Omslagsfoto: Fredrik Stattin Forfatterfoto: Sara Axelsson Sats: Type-it AS Trykk: Livonia Print Sia, Latvia, 2010

1 Noe trengte seg gjennom sommeren.

Han kunne ikke sette fingeren på det, men noe var det – kanskje et isnende vindpust, en uventet kraft i de nattsvømmende sensommerskyene, en ny tyngde fra den gråmelerte himmelhvelvingen – eller muligens bare at han var forsinket.

Forsinket …

Det verste var at han visste hvorfor han var forsinket. Han hadde tvilt hele veien, nølt, beveget seg usikkert gjennom rom og tid.

Var det virkelig denne veien livet hans skulle ta? Var dette siktemålet med det hele, all møye, all anstrengelse, all den satsingen som faktisk fulgte med det å leve? Var det virkelig hit han skulle komme?

Til dette bedrøvelige punktet?

Han burde løpe for å rekke fram. Hvorfor gjorde han det ikke?

Ville han ikke rekke fram? Var det så enkelt? Å kunne si til seg selv i morgen tidlig: Jeg rakk ikke T-banen. Det var derfor det ikke ble noe av.

Neste gang, kanskje.

Neste gang.

Men det er klart han også kunne si: Det skyldtes lyset. Det skyldtes Stockholms nattelys disse første dagene i august. Det er egentlig bekmørkt, i fem eller seks uker har natten jevnt og trutt økt sin andel av døgnet. Men det virker som om dagen ikke helt har forstått det, det virker som om det pågår en kamp mellom en døende dag og en natt som aner morgenluft. Den pågår bare akkurat disse dagene, akkurat disse tidlige augustdagene da 5

hverken dagen eller natten helt later til å ha innsett sitt egentlige innbyrdes styrkeforhold.

Altså hadde han også kunnet si: Det skyldtes luktene. Det skyldtes de luktene som også fremdeles tror det er sommer, som, kanskje klar over døden, sendes ut fra en bynatur som nekter å akseptere at dens blomstring er så kort.

Det var som om hele naturen hadde glemt sin nordlige beliggenhet.

Antagelig var det derfor den orket å bli født på ny hvert år.

Takket være den livgivende glemselen.

Det var derfor han ikke rakk T-banen.

Men nå løp han faktisk. Kanskje ikke helt overbevisende, kanskje ikke med den kraften som sier at den bare nekter å komme for sent, at den for enhver pris og med hver eneste muskelfiber kommer til å nedkjempe alle dårlige odds og fikse det umulige.

Nei, ikke den – det var heller en syttiårings stavrende joggeskritt.

Men løp, det gjorde han.

Han hadde valgt denne stasjonen for ikke å bli gjenkjent. Alt det idiotiske vi gjør for å beskytte vårt rykte, tenkte han da han så T-baneskiltet åpenbare seg så altfor langt i det fjerne.

For det er vel det dette handler om? tenkte han. Ryktet.

Dom over død mann.

Og så videre.

Uheldigvis var det en ganske lang rett strekning fram til T-banestasjonen. Det faktum at stasjonen allerede kunne sees, gjorde at strekningen over broen nesten ikke var til å holde ut.

Og det hadde veldig lite med fysisk ork å gjøre.

Oppriktig talt: Neppe noe med sommernattens skjønnhet å gjøre heller. Det hadde med moralsk motstand å gjøre.

Motstand mot egen svakhet.

Eget svik.

For det er klart svakheten var et svik. Denne typen svakhet.

Han kastet et raskt blikk på armbåndsuret. Et minutt. Det kunne fremdeles gå. Det var stadig mulig.

Så bestemte han seg og tok lengre skritt.

Nå skal vi for pokker med denne fordømte T-banen.

6

I de sekundene sprinttilstanden varte, lot han alt som stockholmsnatten hadde å by på, gli gjennom hjernen. Hans enkle konklusjon var: Det lå død i luften.

Det var så få mennesker ute. Det burde være flere, syntes han.

Flere burde nyte sommernattens siste blomstring. Og særlig burde flere se ham. Hele Stockholm burde stirre på ham og peke. Han hadde ventet seg at samtlige av hans skammelige skritt skulle iakttas og dokumenteres hele veien til åstedet, men det var ikke akkurat slik.

Det var som om stockholmerne plutselig hadde bestemt seg for at det var høst.

Hva er det som skjer i våre liv? tenkte han. Hvorfor er vi ute av stand til å se bortenfor oss selv? Hvorfor er perspektivet blitt så drastisk innskrenket?

At han selv var blitt middelaldrende, var neppe tilstrekkelig som forklaring …

Det kom så overraskende. Han var ikke mer enn femten meter fra nedgangen til T-banen da det hendte. Senere – under veldig sterkt og veldig ubehagelig press – skulle han prøve å huske hver eneste mikroskopiske detalj som omga de aller siste skrittene.

De aller siste skrittene før han bråsnudde.

Nå var situasjonen en helt annen. Nå var det svært vanskelig å huske det aller minste. Og å forstå det aller minste.

Det var egentlig bare en skjelving, til å begynne med helt lydløs. Og til tross for at det ikke var noen særlig kraft i skjelvingen, innså han umiddelbart – og helt uten ord – at noe hadde hendt.

Noe langt utenom det vanlige. Skjelvingen gled liksom under føttene hans, omtrent som de afrikanske markene som tar seg inn under menneskers ytterhud og lever sitt strålende liv mellom vår indre og vår ytre hud. Han forestilte seg faktisk skjelvingen nøyaktig slik: en mark som gled fram rett under asfalten.

Og allerede da innså han – ikke forsto; å innse og å forstå er to helt forskjellige ting – at den lette, lette skjelvingen kom til å bli etterfulgt av helt andre fenomener.

At den hadde følger.

7

Etterskjelv.

Først kom lyden, skjærende, skingrende. En kakofoni som liksom ble spydd opp av hullet der rulletrappen kom veltende opp.

Til tross for at han senere skulle få altfor mange sjanser, skulle han aldri lykkes med å beskrive den. Ikke på ordentlig. Ikke med ordentlige, egne ord. Bare med bilder, lignelser, analogier. Det var en slags sammenbruddets forhistoriske lyd.

Et brøl fra det innvendige.

Så kom røyken. Den ble støtt ut av T-banens nedgang som av en fersk vulkanmunning.

Og nesten like varm.

Det var da han bråsnudde.

På den andre siden av gaten gikk T-baneskiltet i knas og falt som et stjerneregn mot bakken.

2 FRA KVÄLLSTIDNINGENS NETTUTGAVE fredag 5. august kl. 01.18 Så har altså terrorismen kommet til Sverige. Det vi alle har fryktet og ventet på, er her.

I natt klokken 00.59 skjedde det en kraftig eksplosjon i en T-banevogn på den blå linjen mellom Stadshagen og Fridhemsplan. Toget var nesten framme ved Fridhemsplan stasjon da eksplosjonen skjedde.

I forbindelse med eksplosjonen oppsto det kaos på T-banenettet. Vi kommer regelmessig til å gi den siste informasjonen på denne siden, men akkurat nå virker det som om hele T-banen ligger nede. Ingen trafikk går.

Vi håper å kunne komme tilbake med ferske øyenvitnefortellinger så snart som mulig. Nettsidene oppdateres konstant i disse dramatiske timene i vårt lands historie.

Ifølge det politiet sier, har mennesker omkommet i eksplosjonen. Det er foreløpig altfor tidlig å anslå antall døde og skadede, men trolig dreier det seg om flere hundre. Det er vanskelig å forestille seg scenene i T-banens tunneler og på perrongene. Det hersket full panikk da helvetet brøt løs.

De som vet at slektninger hadde planer om å reise med T-banens blå linje mellom Stadshagen og Fridhemsplan, må ta kontakt med vedkommende, og dersom dere ikke får tak i dem, melde dem savnet til politiet. Nedenfor står krisetelefonnumrene for de direkte berørte.

Siden det i skrivende stund ikke har gått mer enn 20 minutter 9

siden hendelsen, er alle våre opplysninger ubekreftet, men redaksjonen arbeider under høytrykk med å få fram mer informasjon. Vi mottar også gjerne øyenvitnefortellinger og fotografier fra berørte passasjerer eller pårørende (etter vanlig honorar).

Ifølge våre sparsomme opplysninger fraktes nå sårede til de forskjellige sykehusene i Stockholm, og det er usikkert hvor de skadede havner. I en telefonsamtale med vakthavende lege på Södersjukhuset viste denne legen en forbløffende uvitenhet om situasjonen som har oppstått.

Ennå er det ikke kommet offisielle kommentarer til hendelsen, og ryktet om at det skal innføres unntakstilstand i landet er foreløpig bare et rykte. Stockholmerne bør likevel holde seg inne i natt.

Nedenfor følger lenker til våre tidligere artikler om trusselen mot Sverige og om internasjonal terrorisme.

Nettsidene vil bli oppdatert regelmessig i løpet av natten.

Det er ingen grunn til panikk.

FRA MORGONTIDNINGENS NETTUTGAVE fredag 5. august kl. 05.04 Det har nå gått drøyt fire timer siden den største terrorhandlingen i Sveriges historie – men tidligere opplysninger i mediene har hatt en tendens til å overdrive omfanget. Det begynner nå – etter den kaotiske rapporteringen i natt – å bli mulig å danne seg et bilde av situasjonen.

Det var i natt kl. 00.45 (og ikke noe annet) at en vogn på T-banens grønne linje (og ikke noe annet) mellom Fridhemsplan og St. Eriksplan (og ikke noe annet) eksploderte. Toget hadde akkurat kjørt fra Fridhemsplan, men ennå ikke kommet ut på St. Eriksbron. Eksplosjonen var kraftig, ifølge eksperter som har undersøkt stedet. Et titalls personer (og ikke noe annet) har pådratt seg alvorlige fysiske skader. Ifølge den siste beregningen dreier det seg om minst fem døde. Opplysningene varierer fortsatt.

Etter alt å dømme dreier det seg om en enkeltstående episode, ikke om en samordnet aksjon, som den for en måned siden i 10

London. Det er ikke meldt om andre hendelser her i landet, og ingen gruppe har foreløpig hevdet å stå bak eksplosjonen.

Da denne artikkelen ble skrevet, fantes det ennå ingen entydige beviser på at det skulle være en terrorhandling og ikke en ulykke. Fra politihold er det kunngjort at det blir holdt en pressekonferanse i politihuset i Stockholm klokken 09.30. Stockholmspolitiets talsmann hadde ved kunngjøringen ingenting å si om eksplosjonen (men la en viss vekt på å kalle den «ugjerningen»).

Deler av T-banens grønne linje kommer til å være stengt hele dagen og blir erstattet med buss. Det samme gjelder også visse deler av den blå linjen i formiddag, siden også den ble skadet ved eksplosjonen (fordi den blå og den grønne linjen krysser hverandre ved Fridhemsplan). Det betyr at bare den røde linjen går i henhold til rutetabellen denne fredagen. Følg lenken nedenfor og få en full oversikt over situasjonen i kollektivtrafikken.

FRA KVÄLLSTIDNINGEN morgenutgaven, fredag 5. august Kronikk av Veronica Janesen Det er ikke en vanlig dag for en kronikk. Det er en annen dag, en av de dagene da man egentlig ikke kan skrive. Jeg vil likevel. For det som har hendt, må vi snakke om.

Vi har ventet på det, visst om det. Noen av oss var kanskje til og med i London da det skjedde. Vi visste, akkurat som de, at det bare var et tidsspørsmål før det kom til å skje. Og det vi må fortelle, er at det ikke er ulogisk. Ikke engang umoralsk.

Vi lever i et samfunn basert på verdier som ligger langt tilbake i tiden. Vi skal ikke innbille oss at vi er bedre enn andre med eldgamle verdier.

Nok falsk følsomhet. Det er bare å innrømme: Det mannskåte vestlige samfunnet er verdt å sprenge i luften. Det blir uansett ikke mer enn et spark i den feite ræva. Overalt sitter mannfolkene med sin stygge fedme og later som om de føler. Egentlig vil de bare knulle og gå videre. Tømme og rømme. Det må kan11

skje en bombe i ræva til for å få oss til å rette inn vår forakt riktig.

Menn er faktisk dyr.

Kukkfektere.

Jeg er dritt lei konsensussamfunnet. Jeg er dritt lei av at også de som virker mest radikale, sier at de egentlig ikke mener noe vondt. Menn er faktisk ikke så dumme, sånn i alminnelighet. Men det er feil, de lyver. Det er pokker så klart at de også vil rive ned de opphøyde fra pidestallene og tråkke dem ned i skitten. Det er klart de vil stikke hull på den oppblåste kultureliteballongen og med et jævlig smell få mannsgrisene til å dale ned på bakken i sine riktige, små proporsjoner.

Vi må få en hardere og tøffere debatt. Vi må snakke mer dritt om hverandre – eller bare gå ut i offentligheten med all den drittpraten som vi slenger ut av oss uoffisielt. Vi må sette hardt mot hardt. Begynne å snakke som vi tenker, hate litt friere. Bomben på T-banen er kanskje en begynnelse.

De feite middelaldrende hvite mennene undertrykker alle. Det har ligget i genene deres i to tusen år. Dere må skjønne hvor grunnleggende det er. Den krystallklare innsikten i en undertrykkermekanisme som har trengt slik inn i samfunnskroppens aller minste blodkar, må til slutt få et jævla utløp.

Ifølge de siste opplysningene døde sju menn og to kvinner på T-banen i natt. Jeg lurer på hvorfor.

Hvorfor kvinnene måtte dø, altså …

3 STILLHETEN. Den absolutte stillheten, rommet av hvile før alt skyter fart.

Det er der jeg befinner meg nå. Det er blitt åpnet et hull i tiden.

Tiden før og tiden etterpå kommer til å være vesensforskjellige.

Så plutselig det tross alt kom. Et sted inne i meg visste jeg jo at det ville skje, at jeg utgjorde en latent trussel. Men det er faktisk en lærepenge for livet: Når det slår til, er man likevel alltid uforberedt. Når det faktisk hender.

Dessuten ville jeg aldri ha kunnet ane denne varianten. Tenk at de fremdeles er i stand til å overraske. Det området som ligger utenfor loven, er uendelig mye større enn det som ligger innenfor. Det framstår som så lite og følsomt. En liten, dirrende nerve nedfelt i en stor kropp av kreftceller som gjør hva som helst for å vokse seg sterke.

Man handler som om man var alene. Man er ikke redd. Man kan ta vare på seg selv. Man tenker at man er en øy med intet annet enn hav rundt. Man glemmer at man utsetter sine nære for risikoer.

Sine kjære …

Gud. Jeg har ikke tenkt «Gud» på mange år, jeg vet det. Men nå må du faktisk hjelpe meg. Jeg har ikke tenkt å krype i støvet, for hvis det skal finnes noen som helst mening med deg, hjelper du meg uansett. Det gjør du faktisk. Finnes det noen gang du skal hjelpe et menneske, er det nå. Ellers må du avskaffes for godt.

Tenk at jeg skriver.

Hvorfor skriver jeg? Jeg har ikke skrevet på veldig lenge. Når skrev jeg sist?

13

I tider med eksistensiell krise, antar jeg. Når jeg skiftet liv. Det er vel da man skriver – når man ikke har noen å snakke med.

Eller kanskje heller når det man har å si, ikke får plass eller kan forstås i en enkelt samtale. Når man må få med mer.

Når man er i ferd med å sprenges.

Jeg kan forestille meg at det er det som er det vanskelige med å være forfatter: å fortsette å skrive når man har funnet noen å snakke med. Om alt. Hvorfor skal man skrive da?

Og så den andre grunnen, antar jeg – den som jeg nettopp tilfeldigvis viste. At skrivingen avleder angsten. Fjerner den en kort stund.

Nå kom den tilbake. Med full kraft. Jesus Kristus. Hva har jeg gjort? Jeg hadde ikke behøvd å gjøre det. Jeg hadde kunnet la det gå, la dagene gå sin gang, akseptere systemets dødvinkler.

Jeg hadde kunnet sende en tanke til nære og kjære. Jeg hadde kunnet la være å … ofre dem …

Jesus Kristus.

Hva har jeg gjort?

Men det er galt.

Ja, det er galt.

Det må være galt. Faen, hvis noen i universet skal kunne stanse det galopperende vanviddet, så er det vel en slik som jeg. Ved å si stopp. Helvete heller, at dere skal få et så selvsagt overtak.

Bare ved å være mer hensynsløse.

Helvete heller, at det skal bli den nye verdensordenen.

Nei, det er ikke jeg som har gjort noe.

Det er du. Din jævel.

Jeg skal bekjempe deg. Jeg skal stå imot.

Men jeg må gjøre det usynlig. Jeg må spille et fantastisk dobbeltspill. Det kommer til å ta all min kraft, og det må ikke være synlig. Ingen unntatt du, min tekst, skal få ane det minste. Jeg skal seire i taushet, om det så er det aller siste jeg gjør.

Når jeg tenker på det som har hendt, det som truer, det som henger over oss – og særlig over deg, min stakkar – blir jeg grepet av den verste angsten som kan tenkes i universet. Jeg tror ikke at det finnes noe verre. Mange helvetes ting befinner seg sikkert 14

på samme nivå – det er en ganske stor ansamling infernalier i verden – men ingenting kan være verre.

Du har i hvert fall siktet bra, din jævel.

Men på feil person.

Vil du være med på den reisen, Gud, er du velkommen. Hvis du fremdeles hevder å være en positiv kraft. For nå, for faen, er det djevelen selv vi møter. Det er ingen annen enn du som bestemmer hvor kraftløs du vil være.

Jeg har i hvert fall ikke tenkt å være kraftløs.

Jeg har tenkt å vise hvordan den sanne motstanden ser ut.

4 – Det er som vanlig: Jeg vet ikke om du kan høre meg. Men jeg gjør som jeg pleier: Jeg later som om du kan det. Jeg er ganske sikker på at du kan det. Jeg sier det hver gang jeg er her, og jeg kommer til å fortsette å si det: Jeg har kjent tegnene, jeg vet ikke hvordan, men jeg har kjent vibrasjoner av enighet, selv om du ligger der du ligger. Jeg har kjent at du vil leve videre. Jeg skal sørge for at du får gjøre det. Ellers må du prøve å finne en måte å meddele deg til meg på. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan det føles å være innestengt slik. Men jeg håper mine besøk lindrer litt, i hvert fall.

Jeg ser at tv-en står på. Som vanlig har den vel stått på hele morgenen, de torturerer deg jo, din stakkar – er det greit at jeg demper lyden litt? Sånn. Det betyr vel at du vet hva som har hendt? Da vet du også hva som hender klokken halv ti. Vi kan vel kikke bort på tv-en av og til slik at vi ikke går glipp av det.

Jeg lurer på hvem de sender fram som frontfigur denne gangen …

Men nå vet man sannelig ikke mye. Sikkerhetspolitiet tok over med én gang. De overkjørte oss alle.

Vil du jeg skal fortelle det som har hendt hittil? Det kan vel være morsomt å få kontakt med den verdenen igjen. Om ikke annet, så for å nyte å ha sluppet unna …

Tenk så mye vi tross alt rakk å gjøre sammen, både i yrkessammenheng og … privat …

Ja … Hva skal man si …?

Faen, ikke gråte nå …

Husker du jeg sa at jeg elsket deg?

16

Det virker så utrolig lenge siden.

Ja, ja. Uansett … Jeg hadde sovnet. Waldemar Mörner ringte meg halv to om natten. Han var ganske påseilet, så det var vel ikke helt klart hva han sa. Som om det noensinne har vært det …

Ja, ja, du vet jo hvordan han er. Jeg fikk i hvert fall inntrykk av at det hastet med å komme seg til politihuset, så jeg dro dit.

Jeg var vel der en drøy time etter at det hadde smelt. Aldri i hele mitt liv har jeg sett slikt kaos. Man kan mene at slikt som dette burde være godt forberedt, det er jo ikke et helt uventet scenario. Men jeg hadde aldri følt et slikt behov for å bruke ordet «virvar». Det triste var at Säpo-sjefen hørte det akkurat da han løp forbi. Du vet hvordan han er, en nonchalant jævel. Han stoppet og spurte hvem jeg var og hva jeg gjorde der.

Säpo er jo hovedansvarlig når det gjelder terrorisme. Du vet alt snakk som har vært om Sveriges beredskap mot den nye formen for terrorisme. Du husker kanskje den utredningen for et par år siden som sa at militæret skal få bli brukt også i fredstid og bli satt under politiets kommando. Og siden den gang har både Must, den militære etterretningstjenesten, og SBG, den spesielle beskyttelsesgruppen, ant bedre tider. Must er plutselig blitt skikkelig offentlige. I vår viste en forskningsrapport fra Forsvarets forskningsinstitutt at Sverige ikke er forberedt på å takle et større terrorangrep på svensk jord. Det eneste vi har akkurat nå, er Säpo.

Säpo-sjefen betraktet meg i hvert fall ovenfra og ned og sa: «Ingen sekretærer i ledelsessentralen.» Det var et oppklarende øyeblikk. Det rare var at jeg i første rekke ikke reagerte på «sekretær», men sa: «Hvilken ledelsessentral, for faen?» Og fikk den typen blikk som, ja, du vet, ofte rammer syngende orangutanger i ballkjole.

I løpet av natten prøvde jeg å få kontakt med Mörner og ledelsen i rikskriminalpolitiet, men hverken vår nye rikskriminalsjef eller Mörner var på plass. Kanskje de satt i den hemmelige ledelsessentralen. Den eneste beskjeden jeg kunne få, var at A-gruppens tjenester neppe var ønsket. Jeg tror ikke engang at Säpo vet hva rikskriminalpolitiets spesialenhet for internasjonal 17

voldskriminalitet er. Med tanke på hva slags forbrytelse dette er, burde man kanskje likevel vite det.

Derimot traff jeg talsmannen for stockholmspolitiet på vei til et improvisert pressemøte. Han sa at det virkelig fantes en ledelsessentral, men den fantes ikke noe sted i nærheten. Med det mente han selvsagt at den fantes på Säpos domener. Jeg så ansiktsuttrykket hans.

Han er en ganske pålitelig mann, synes jeg, og jeg fikk inntrykk av at stockholmspolitiet kjemper litt mot Säpo. Vi får se hvordan det går. Jeg tviler på at de setter en av sine egne karer som frontfigur. Det viser seg nok, det er noen minutter igjen til sending.

I løpet av natten fikk jeg i hvert fall ikke særlig mye mer informasjon. Vi kommer neppe til å bli involvert. Ingen vil ta i oss med ildtang, men alt dette vet du jo. Jeg sier det hver gang jeg er her, unnskyld hvis jeg maser. Det er vel en slags terapi, antar jeg.

Dessverre gikk jo A-gruppens rykte til helvete etter begivenhetene i fjor sommer. Vi klarte oss, selv om det var på hengende håret – kanskje bare fordi alt strevet dreide seg om å pynte på det store oppgjøret ute på industriområdet i Segeltorp, det som du spilte en hovedrolle i.

Uff …

Uansett, det viktigste var at pressen ikke fikk vite nøyaktig hva som egentlig hendte. Jeg husker ikke om jeg har fortalt hvordan skylden ble fordelt: Jorge Chavez og Jon Anderson fikk gullplaketter og hederlig omtale for helteinnsatsen, de to ordrenekterne.

Arto Söderstedt og Viggo Norlander ble frikjent for drap etter den felles skytingen, etter å ha gått en skikkelig holmgang med dine venner i det interne etterforskningsorganet. Gunnar Nyberg, Sara Svenhagen og Lena Lindberg havnet jo også foran dem – i forbindelse med etterforskningen av et selvmord i arresten på politistasjonen i Sollefteå. Heller ikke de ble dømt – det var ikke mulig å fastslå hva som egentlig hadde ført til at den pedofile Carl-Olof Strandberg begikk selvmord – så A-gruppen er tross alt intakt. Intakt, men ydmyket. Verst gikk det jo for meg – for 18

i bunn og grunn var naturligvis alt min feil, sjefen som mistet grepet om helheten og lot saker og ting løpe løpsk. Jeg fikk en kraftig reprimande og ble suspendert i et halvt år. Nå er jeg tilbake, jeg er fremdeles sjef, men jeg har neppe råd til et eneste feilgrep til.

Nå begynner det visst. Jeg skrur opp lyden.

Scene på tv-skjermen: Et overfylt, lite møterom. En kvinnelig reporter som prøver å se fram mellom et par betydelig høyere menn som står med ryggen mot kameraet og ser ut som livvakter. Da hun begynner å snakke, kommer det ingen lyd. Etter et titalls sekunder kommer det: – … valgt et altfor lite rom for den samlede verdenspressen.

Men ellers vet vi faktisk ingenting. Vi vet ikke hvem som kommer til å snakke med oss, hvem som er ansvarlige, hvem som leder dette som sikkert kommer til å være en av de største etterforskningssakene i Sveriges historie. Klokka er halv ti, og nå tror jeg det skjer noe bak meg her …

To personer kommer inn og setter seg bak kateteret på podiet.

Døren på skrå bak dem blir stående åpen. Den kvinnelige reporterens stemme høres, hviskende: – Tar jeg ikke feil, er dette stockholmspolitiets talsmann og Säpo-sjefen …

Hun blir hysjet på av den samlede verdenspressen, og tier.

Den eldre mannen på podiet kremter og begynner å snakke.

– Velkommen til denne pressekonferansen. Vi skal kort presentere situasjonen for dere. Som dere ser, håndteres situasjonen av sikkerhetspolitiet i samarbeid med stockholmspolitiet. Jeg representerer sistnevnte, og min kollega her førstnevnte. Imidlertid har vi kommet til at vi lar etterforskningen bli ledet av en uavhengig person, nærmere bestemt førstebetjent Jan-Olov Hultin ved rikskriminalpolitiet.

En eldre mann med et par uglebriller balanserende på en meget stor nese kommer inn gjennom døren og lukker den etter seg.

Han slår seg ned mellom de to dignitærene, skyver uglebrillene ned på nesetippen, en anselig strekning, og skuer nøytralt ut over den samlede verdenspressen. Etter noen sekunder sier han: – Jeg 19

skal kort beskrive situasjonen for dere. Deretter blir det anledning til å stille spørsmål. Jeg må be om at jeg ikke blir avbrutt underveis.

I natt klokka 00.45 eksploderte en vogn på T-banens grønne linje, nærmere bestemt linje 19, i nærheten av stasjonen Fridhemsplan, like etter avgang mot St. Eriksplan. Ved eksplosjonen ble særlig én vogn skadet, den siste av tre. Samtlige døde og alvorlig skadede befant seg i den vognen. For øyeblikket dreier det seg om ni døde og to skadede. Av de døde er sju menn og to kvinner. Tilstanden er kritisk for de to alvorlig skadede, som begge er menn. Forrest i den aktuelle vognen ble fem personer lettere skadet. De er avhørt, i likhet med et stort antall øyenvitner av forskjellig slag.

Den tekniske undersøkelsen pågår fremdeles, men vi kan si så mye som at det faktisk dreier seg om en bombe. Vi har altså med en bombeeksplosjon å gjøre. Omfanget er imidlertid så begrenset at vi foreløpig neppe kan snakke om terrorisme, et ord som er brukt altfor mye og ureflektert i mediene. Vi vet ingenting om noen hensikt, og ingen gruppering har stått fram for å ta på seg skylden.

Etterforskningen drives altså av en ledelsesgruppe der sikkerhetspolitiet har hovedansvaret, men der også både rikskriminalpolitiet og Stockholms lenspoliti er med. Det er dette vi hittil har å si i saken. Spørsmål til det?

Eksaltert mannsstemme i området mellom tenor og alt: – Men nå nettopp var det jo bare Säpo og stockholmspolitiet som var ansvarlig?

Førstebetjent Jan-Olov Hultin: – Det finnes ingen bestemt ansvarsfordeling i slike tilfeller som dette. Vi vet som sagt ikke helt hvordan vi skal kategorisere forbrytelsen ennå. Derfor har vi, etter en del diskusjoner, valgt en bred samarbeidsløsning mellom instansene i politiet.

Säpo-sjefen: – Men hovedansvaret ligger som sagt på sikkerhetspolitiet.

Behersket kvinnestemme, klart mørkere enn foregående mannsstemme: – Er ikke militæret involvert?

20

Jan-Olov Hultin: – Naturligvis ikke.

Säpo-sjefen: – Det pågår politiske diskusjoner om slike løsninger i fremtiden. Men ikke nå.

Den kvinnelige tv-reporteren: – Er alle de omkomne identifisert?

Stockhomspolitiets talsmann: – Ikke alle, nei.

Den kvinnelige tv-reporteren igjen: – Kan dere gå ut med identiteten til de omkomne og skadede?

Jan-Olov Hultin: – Når tiden er inne. Først skal samtlige pårørende kontaktes.

Den eksalterte mannsstemmen, filtrert gjennom mineralvann, sannsynligvis med kullsyre: – Men det er klart dere må ha mer å fortelle om selve bomben …

Säpo-sjefen: – Formuler spørsmålene deres som spørsmål. Ellers blir de ikke besvart.

Jan-Olov Hultin: – Nei, det er ikke mer å si om det akkurat nå. Vi avventer stadig det første delresultatet av en veldig omfattende teknisk undersøkelse.

En enda mer eksaltert, norsk kvinnestemme: – Men hvem mistenker dere? Er det en selvmordsbomber?

Jan-Olov Hultin: – Vi har ingen mistenkte for øyeblikket. Og vi er langt fra å kunne si om det handler om en selvmordsbomber. Men muligheten er ikke utelukket.

Den eksalterte mannsstemmen i området mellom alt og sopran: – Er grenseovergangene i landet stengt?

Jan-Olov Hultin: – Vi har ikke funnet å måtte stenge landet hermetisk på grunnlag av denne hendelsen, som etter alt å dømme er isolert. Og vi har heller ingen grunn til å ha mistanke om at det er begynnelsen på en serie hendelser. Kommer det flere ugjerninger, kan vi begynne å diskutere å stenge grensene. Jeg tror likevel det ville være overilt.

Säpo-sjefen: – Men det er selvsagt en sak for sikkerhetspolitiet.

Jan-Olov Hultin (nøytralt): – Selvsagt.

Stockholmspolitiets talsmann: – Da tror jeg denne pressekonferansen må betraktes som avsluttet. Vi takker for interessen og 21

innkaller til ny pressekonferanse når situasjonen krever det. Vi tar sikte på en i ettermiddag. Nærmere klokkeslett blir kunngjort i løpet av dagen.

– Ser man det. Still going strong. Det skulle man ikke tro. Eller det skulle man kanskje, ved nærmere ettertanke. Det må være utrolig deilig å ha Hultin å koble inn. Mannen som heller olje på alt vann. Man kan forestille seg omtrent hvilket kaos som ligger bak, når de enda en gang stikker halen mellom beina og kaller inn en såpass ettertrykkelig pensjonert pensjonist.

Men du har jo sklidd ned. Vent, så skal jeg reise deg opp litt.

Sånn. Bedre?

Jaha, det betyr nok at det er litt mer sannsynlig at vi må rykke inn. Hvis ikke Jan-Olov er radikalt forandret de siste årene, tror jeg han kommer til å gjøre alt for å få med A-gruppen i etterforskningen. Jeg kjører dit nå og snakker med ham.

Det betyr at jeg må forlate deg nå.

Jeg håper så inderlig at du forstår hva jeg sier. Og faen som jeg skulle ønske at vi kunne finne en metode til å snakke med hverandre. Jeg er ikke vant til monologer.

Jeg kommer tilbake så snart jeg kan. Det kommer selvsagt an på hva fremtiden har på lager til oss.

Jeg håper du finner en slags fred i ditt indre.

Jeg må gå nå. Adjø da, Bengt. Ha det bra så lenge.