Slutten på verden slik vi kjenner den
Erlend Loe
Slutten på verden slik vi kjenner den
© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-51145-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Alice Lima de Faria Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«Accept the mystery.» A Serious Man (Joel og Ethan Coen)
FØR ST E DEL
Månedene i furua
Doppler kom ut av de dype skogene en tidlig morgen mens smeltevannet rant ham lystig i møte og sidensvansene satt i buskene og håpet på at noe fint skulle skje. De plystret mot ham av full hals, som om han var en de ventet på, i beste fall en slags messias. Han passerte bedriftene hvor rørleggerne allerede la rør, forretningene hvor konsumentene muntert konsumerte dagens første produkter og barnehagene hvor ungene presset ansiktet mot vinduene mens de studerte den skjeggete skikkelsen som skred forbi. Han passerte Ring 3, Ring 2, Ring 1, og vandret tvers gjennom sentrum av hele denne forunderlige hovedstaden som få forlater uten å ha fått merker av den, men som de likevel ender opp med å komme tilbake til. Han kjente en uvant spenning i kropp og sjel, slik de som har tilbragt tid blant trær og vann og elger gjør når de kommer tilbake til menneskene. Da han rundet svingen i den gamle veistubben sin, var han på nippet til å kjenne noe som lignet på optimisme. Det kunne nesten minne om glede. Han så frem til å se ungene sine. De hadde utvilsomt vokst og lært både mangt og meget. Han håpet, men våget ikke helt å tro, at de hadde savnet ham. Han håpet de hadde lengtet seg syke etter ham og at farssavnet hadde skaffet dem problemer. Han håpet at de hadde eksperimentert med narkotika og at skolene hadde sendt bekym9
ringsmeldinger til barnevernet som hadde krevd samtaler og truet med å gripe inn. Han håpet ungene ville gråte og hyle av glede når de fikk se ham og at de om en dag eller to kom til å si, slik at moren deres hørte det, at de nå for første gang på det de kunne huske, følte seg som hele mennesker. Da han fikk øye på huset bråstoppet han. Trugene dunket mot hverandre som pinnene i en drømmefanger der de hang i ei norgesreim bak på sekken. Noe var galt. Det skjønte han uten videre. Huset lå som før, men fargen var borte. Dette hadde alltid vært et hvitt hus. Det fantes ingen grunn til å la det være noe annet enn hvitt. Dette hadde Doppler og kona, Solveig, snakket mye om. Hun hadde kommet trekkende med en fargekatalog og de hadde bladd den i filler. Doppler hadde foreslått en mørk grønn farge, svært forsiktig og med et tonefall som antydet at det ikke var så viktig for ham selv om det egentlig var det, eller en av de matte svarte nyansene, hadde han sagt, som er i ferd med å bli så moderne hos den ressurssterke befolkningen vi liker å identifisere oss med. Solveig hadde avslått forslaget med det samme og på en måte som antydet at dette var noe hun syntes han ikke skulle bråke om siden de begge visste at han dypest sett ikke hadde peiling på farger. Huset måtte og skulle være hvitt, mente hun. Og det hadde det blitt. Men nå sto det der og var blått. Og ikke bare var det blått, men det var blått på en måte som antydet klokkertro på så vel egen fortreffelighet som på samfunnets bærende finansielle institusjoner og strukturer. Huset var blått på en selvsikker måte som ikke representerte familien slik han kjente den og som heller ikke kledde den. Langt ifra. De siste meterne gikk han sakte og med stor forsiktighet. Det var som om blåfargen utstrålte et kraftfelt som hindret fremmede i å nærme seg. Han forsto det ikke. Han var ikke en fremmed. Han burde kunne nærme seg sitt eget hus uten denne forstyrrende, fremmedgjorte følelsen. 10
Han visste ennå ikke hva fargesjokket skulle innebære, men forsto instinktivt at det var illevarslende og skjebnesvangert. Han kjente kvalme og forsto at han kom til å trenge tid for seg selv før han kunne gi seg til kjenne for familien. Hvis de da i det hele tatt fortsatt bodde her. Han var tilbøyelig til å tro at de hadde flyttet til ukjent adresse og at det var noen andre som hadde malt huset blått. Det hadde forklart mye. Andre kan finne på å male blått. Andre kan i det hele tatt finne på mye vulgært. Men ikke min familie, tenkte han. Den er ikke slik. Heldigvis var lysene slukket på innsiden. Solveig og ungene, hvis de da fortsatt bodde her, var med andre ord ganske sikkert på jobb og skoler. Han ringte på og skyndte seg rundt hjørnet hvor han sto og skulte mot inngangsdøren. Ingen åpnet. Han slappet litt mer av og gikk sakte rundt huset og kjente, på tross av den vemmelige fargen, en slags lettelse over å være tilbake. Dette hadde tross alt vært hjemmet hans i skjellsettende år fulle av intense opplevelser. Det hadde vært barnefødsler og forsørgeransvar, latter og gråt, det hadde vært stort tempo og høy grad av vellykkethet. For en mann han hadde vært den gangen. Alt hadde han fikset. Han hadde vært trygg, levedyktig, spenstig og ikke sjelden munter på grensen til lystig. Han hadde aldri vært syk, alltid på jobb og betrodd på en måte som kollegaene misunte ham. Han var den som på strak arm sa de riktige ordene under fellesmiddager, på seminarer eller når en av kollegaene for eksempel hadde et sykt barn og var bekymret for om det kunne være noe alvorlig, et par raske kontrollspørsmål og så en trivelig konklusjon; nei, da er det ikke hjernehinnebetennelse. Det visste han bare sånn uten videre, selv om han ikke var lege. Slik hadde han vært. Ordet ressurssterk var ikke i nærheten av å dekke den han hadde vært den gangen. Han hadde vært den beste. Rett og slett. Et funn. Det var som om 11
han hadde gått rundt i en boble hvor problemer ikke kunne trenge inn. De fantes ikke. Han leste om andre menneskers problemer i avisen hver morgen. Og ristet på hodet. Tenke seg til. Nei og nei. Har du sett på maken. Han hadde syntes synd på menneskene. Han hadde følt med de stakkarene som rotet det slik til for seg med sin manglende impulskontroll, brist på kunnskap, uflaks, dumhet, nysgjerrighet, begjær, eller ulike kombinasjoner av dette. Da han hadde levd dette i retrospekt helt usannsynlig flotte livet, hadde han levd det så fullt og helt at han ikke hadde kjent fartsblindheten gripe tak. Det må ha skjedd over en periode på flere år. Han var ikke lenger i stand til å huske detaljene, men han mintes hvordan konturene av alt rundt ham på et tidspunkt hadde begynt å utviskes. Farten og selvtilfredsheten hans hadde sakte men sikkert gjort ting uklare, verken folk eller hendelser hadde til slutt hatt konturer eller rene linjer, alt hadde vært utflytende former. Han hadde fortsatt å møte opp til alt man skal møte opp til. Plikter på jobb, pikter hjemme, ungenes skoler og barnehager, fritidsaktiviteter, dugnader, venner, trening, ferier, gaver, omtanker og oppmerksomheter. Han hadde vært ett hode foran hele veien. Til han med ett ikke var det lenger. Tenk om han kunne komme dit igjen. Tenk om han kunne gjenerobre hver eneste av disse skansene hvor han tidligere hadde stått uutfordret på toppen. Han tvilte på om det lot seg gjøre, men kjente glede over vissheten om at han en gang hadde vært den beste mannen i hele postnummeret. Han både ville og ikke ville tilbake. Han så flere nyanser nå enn han hadde gjort den gangen. De intense årene hadde ikke vært så problemfrie som han hadde trodd. Tempoet hadde vært så høyt at han hadde mistet oversikten. Det så han nå. Men likevel. Minner presset seg på der han sto i hagen. Der hadde Noras sandkasse stått. Han hadde fjernet et stort om12
råde med rød og hvit Spirea for å få plass til den. Røttene hadde spredt seg i alle retninger. Han hadde blitt nødt til å leie en liten minigraver, jammen hadde han ikke det. Han måtte le når han tenkte på det. Ingenting var noen sak for ham den gangen. Støtte han på hindringer, løste han dem før de rakk å bli virkelige problemer. Minigraveren hadde blitt levert på døren og han hadde tilbragt en lørdag kjørende på den mens Solveig og to år gamle Nora vinket til ham fra det store stuevinduet. Han hadde rukket trelasthandelen rett før stengetid, kjøpt trykkimpregnerte materialer, vinkeljern og passende treskruer og fortsatt byggingen inn i kvelden og natten, med arbeidslampe stående på gresset. Jaggu hadde ikke sandkassen stått klar da Nora våknet søndag morgen. Nora hadde sittet lykkelig i den i timevis. Og Solveig hadde kysset ham og sagt at bedre far kan ingen ha. Og hun hadde hatt rett. Der hadde Noras huske hengt, litt på skrå i den egentlig ganske uegnede grenen på et av de gamle epletrærne. Han lot hånden gli langs metallstangen hvor han hadde pleid å henge fuglenes frømatere, de var borte nå, han hadde tydeligvis ikke klart å gi fugleomsorgen videre til neste generasjon. Og Solveig hadde vel egentlig aldri delt kjærligheten til de små krekene. Hun hadde syntes de var masete og skitne. Kunne de ikke bare skaffe seg mat selv? De var tross alt naturens skapninger og burde vært født til å klare seg selv. Hun forsonte seg aldri med denne avhengigheten av menneskene, denne snyltingen. Hagemøblene var nye og grelle. Han fjernet en presenning og fant en gassgrill på størrelse med en Trabant. En like stygg som upassende vedfyrt pizzaovn var støpt inn i muren rundt en ny betongplatting, som om stedet var rene Gran Canaria. Hva var dette? Blått hus og vulgær hagerekvisita? Dette måtte han til bunns i. Han strenet bort til postkassen for å få klarhet i saken, en gang for alle. Han 13
hadde gått rett forbi første gang, blendet av den optimistiske, men syke, blåfargen. I navnefeltet på postkassen så han nå at hans eget navn, Andreas Doppler, var borte. Det var ikke bare overstrøket, men fjernet helt og holdent. Noen hadde tatt seg bryet med å løsne letraset-bokstavene. De må ha brukt en hobbykniv, tenkte Doppler. Og det måtte ha tatt tid. Noen hadde virkelig ønsket å ta bort navnet hans. Der det før hadde stått: Nora, Gregus, Bjørnstjerne, Solveig og Andreas Doppler/ Rohde, sto det nå: Nora, Gregus, Bjørnstjerne og Solveig (langt, tomt mellomrom) Rohde. Og under, i en litt større letraset-skrifttype som utelukkende besto av versaler, sto det: EGIL HEGEL.
Egil Hegel? Hvem faen var Egil Hegel? Hadde Solveig gitt opp Doppler og tatt seg en ny mann helt uten videre? Skulle det ikke være lov til å bruke to-tre år på å gjennomgå en periode med livsnødvendig kontemplasjon og egenutvikling? Var det fritt frem for all slags horing og hedonisme bare man var fraværende en stund? Var Solveig, som Doppler hadde delt liv og seng med i årevis, bare en tøyte når det kom til stykket? Doppler kjente at dette var mer enn han klarte å ta innover seg. De forvirrende menneskesignalene han hadde flyktet fra, hoppet nå frem og tok kvelertak på ham. I skogen fantes ikke den typen signaler. Han hadde vært trygg der. Den lange skogsturen hadde vært en flukt fra menneskesignalene. En signalflukt. Men menneskesignalene var ikke forsvunnet. De hadde bare ligget på lur. Lumske som de er hadde de hele tiden stått musestille og gledet seg til å kaste seg over ham når han kom tilbake og var på sitt skjøreste. Han hadde glemt hvor forvirrende de kunne være. Mennesker vil noe, så vil de det motsatte, og så kanskje noe litt annet likevel, og så blir de sure hvis man ikke forsto at de egentlig ville noe annet enn de ga uttrykk for. Elger er mye enklere å tolke, tenkte Doppler. De vil spise, de vil hvile, det er ikke noe hokus pokus. Doppler skalv ukontrollert og kikket skremt mot det store, blå huset som nå med ett var blitt ham så fremmed. Øynene 15
hans rant over av væske som presset på, og huset fløt ut og ble uklart i formene sine, det ble til et ubestemmelig blått objekt med avrundede hjørner og utspring, likt en hval som glir truende forbi en stille ettermiddag på slutten av sommeren når man tar et morgenbad og tror seg alene. Doppler hinket stakkåndet mot furua i utkanten av hagen. Han følte behov for å støtte seg mot noe stødig, samme hva, bare det ikke var blått. Han sto lenge og lente seg mot det store treet, det svimlet for ham og han kastet opp. Det forundret ham. Han var normalt ikke en sytekopp som kastet opp for den minste ting, men her var grensen tydeligvis nådd. Toleransen for menneskesignaler hadde tydeligvis ikke rukket å bygge seg opp igjen i løpet av årene i skogen. Det var ikke en slik hjemkomst han hadde håpet på. Minuttene gikk. Han fortsatte å skjelve og ble til slutt nødt til å sette seg ned. Han lot sekken falle på bakken og satte seg med ryggen mot treet, vendt vekk fra huset. Slik ble han sittende uten å klare å samle tankene og uten å bekymre seg om at den fuktige vårjorda gjorde ham våt i baken. Etter en god stund, han visste ikke hvor lenge, reagerte han på en velkjent lyd, det gikk i porten, den hvinte, som den alltid hadde gjort. Den gamle smijernsporten som han hadde malt svart det året de kjøpte huset. Hengslene skrek allerede den gangen og om han smurte dem, skrek de snart igjen. Den var den typen port. Utgammel, men likevel finere enn noe av det som var å få kjøpt. Doppler karret seg opp på kne og kikket opp, fortsatt godt skjult av furua, og fikk se en glattbarbert mann i svarte tights med løpejakke, løpelue, løpesko, løpehansker og løpepulsklokke stå ved postkassen og hente post. Han var gjennomsvett og tilsynelatende smørblid der han sto og bladde gjennom posten. Han gikk bort til papirresirkuleringskassen ved gjerdet og kastet to-tre uønskede postobjekter av glanset papir, så satte han kursen mot inngangsdøren samtidig som han med 16
inngrodd vane vippet sekken av den ene skulderen og fant frem nøklene som var festet til sekken med en nøkkellenke med bilmerkelogo som forsvant ned i lommen på magebeltet. Dette var Egil Hegel, skjønte Doppler. Utvilsomt Egil Hegel. Han lignet nøyaktig en slik mann som Solveig, den vesle tøyta, kunne falle for. En mann med orden i sysakene, ikke ulik Doppler selv slik han fremsto i sine glansdager, men enda bedre trent, og urimelig glad. Som en hund. Som en kjempeglad hund som ikke vet bedre. Egil Hegel var, dessverre, det som vel må kalles en pen mann, konstaterte Doppler. Han hadde irriterende jevne ansiktstrekk. Han var helt symmetrisk. Alt som fantes på den ene siden av ham fantes også på den andre. Kvinners hjerner henger seg opp i symmetri, husket Doppler å ha lest. De er programmert for å oppsøke det. Det ujevne vil de ikke ha. Det regelmessige gir dem eggløsning. Når de ser menn som Egil Hegel, får de lyst til å parre seg. Faen. Han innså med gru at det var nøyaktig det, parring, som foregikk i det blå tøytehuset nå for tiden. Instinktet var å hoppe frem fra furua, legge Egil Hegel i bakken og bite over strupen hans, men Dopplers forfedre hadde ikke gjennomgått årtusener med finslepen utvikling for ingenting. Derfor forsto han, om ikke med det samme så i det minste ganske hurtig, at det å utmanøvrere Egil Hegel kom til å bli en langdryg affære. Drap ville virke mot sin hensikt. Man Down. Rum pa pa pam, Rum pa pa pam. Niks. Dette måtte gjøres med list.
Dersom Egil Hegel var blitt så husvarm at han dusjet på det store badet i kjelleren, tenkte Doppler, ville det være et signal på at han hadde overtatt Dopplers liv og funksjon helt og holdent. Da var overgangen komplett. Da hadde han sklidd sømløst inn i rollen som mannen i huset og det kom til å bli krevende å skvise ham ut. Hvis Egil Hegel derimot dusjet oppe, tenkte Doppler, på samme bad som de andre dusjet på, var det muligens fortsatt håp. Han måtte finne ut av det og krøp derfor soldataktig, på knær og albuer, over det fortsatt frosne gresset mot de to kjellervinduene på husets, det nå blå husets, nordvestre hjørne og kikket inn. Ganske riktig. Der sto Egil Hegel og dusjet vellystig i det generøse dusjhjørnet uten forheng som Doppler selv hadde tatt initiativ til og fått bygd for ti–elleve år siden. Alt var intakt, alt var som det skulle være, bortsett fra tilstedeværelsen av denne fremmede, nakne Egil Hegel-mannen. Han var fysisk i god stand, helt flat mage, provoserende nok, og med slanke, senete løpearmer. Dette var en som løp mye og ofte, ikke en slik som løper fire komma tre kilometer og poster på Facebook og Twitter at han har løpt fire komma tre kilometer. Egil Hegel var et ordentlig løpemenneske. Det var åpenbart. Når han gikk landet han med fremdelen av foten først, som et urmenneske. Dette var en mann som var skapt til å løpe. Heldigvis var kjønnsorganet hans mindre enn Dopplers, noterte Doppler 18
seg bak øret. Både tynnere og kortere, gudskjelov, selv om det naturligvis kan være lokale variasjoner når blodet flyter inn. Men likevel. Bortsett fra dette virket Egil Hegel mild og trivelig. Antakelig kunne Doppler ha vært hans venn og fortrolige hvis omstendighetene hadde vært på deres side. Men slik det nå var, ble Egil Hegel nødt til å forsvinne. Doppler lovde seg selv at han ikke skulle lukke et øye før Egil Hegel var borte. Vel, tenkte han kort etter, ikke bokstavelig, da. Jeg blir jo nødt til å sove. Hvis ikke går det ikke. Nei, det skulle ha tatt seg ut. Sove må man.
Doppler tilbragte resten av dagen bak furua. Han så familien komme hjem i tur og orden. Først Gregus. Han hadde vokst og blitt en staut, liten skolegutt som kom fornøyd inn gjennom porten med skolesekken hengende litt skjevt fra den ene skulderen. Det var godt å se ham, men Doppler likte ikke at han virket så ovenpå. Når ens far har vært fraværende i nesten tre år tar det seg ikke ut å være lett til sinns, syntes han. Gregus åpnet døren og ropte et energisk og trivelig hei idet han gikk inn, og kort etter så Doppler lysskinnet fra stuen endre karakter og antok at Gregus hadde sunket ned foran tv-en, slik det forventes av barn i våre dager. En stund etter kom Solveig med Bjørnstjerne. De tuslet sakte mot huset mens de leide hverandre og tilsynelatende småpratet muntert. På et tidspunkt kastet Solveig hodet bakover og lo av noe Bjørnstjerne sa. Den smittende latteren hennes nådde Doppler og fikk ham til å huske at han egentlig likte henne veldig godt. Det var aldri henne han hadde ment å forlate. Det var signalene hennes. De gikk i så mange retninger. Egil Hegel var antakelig en djevel til å tolke menneskesignaler. Han leste ganske sikkert Solveig som en lettlest-bok med stor skrift og lurte henne hele tiden på rygg. Bjørnstjerne virket for øvrig som en kjekk type. Doppler følte seg et øyeblikk stolt over å ha en sønn som klarte å få moren sin til å le en helt vanlig hverdag på vei hjem fra bar20
nehagen i grønn parkdress. De forsvant inn i det blå huset og Doppler likte konseptet – huset, menneskene i det, Egil Hegel – stadig dårligere. Når han tenkte etter, syntes han forresten at Egil Hegel så ut som en kåting. Doppler så for seg stjålne blikk mellom Solveig og Egil Hegel, og kanskje også i forbifarten et kyss som innebar muligheten for mer utstrakt kroppskontakt etter ungenes leggetid. Kåte Egil Hegel var tross alt nydusjet og sikkert så godt som ustyrlig. Det gjelder forresten alle som springer, tenkte Doppler, de forsøker å rømme fra begjæret, men ender opp med så veltrente kropper at de opplever enhver uteblivelse av sex som en krenkelse. Solveig hadde kastet Doppler ut fra hjertet sitt og sluppet et monster inn i huset.
For å kunne holde øye med korridoren i andre etasje, klatret Doppler et stykke opp i furua. Ved hjelp av et rep heiste han opp sekken og fikk installert seg noenlunde komfortabelt på et system av forgreninger på den siden av furua som vendte bort fra huset. Han klarte til og med å rulle ut liggeunderlaget og krype ned i soveposen. Godt og varmt ble det. Og han kunne se inngangsdøren, til og med alarmdisplayet og koden kom han til å se hvis han tok i bruk kikkerten sin. Videre så han et av vinduene i stuen, korridoren i overetasjen, hvor dørene til badet og til de fire soverommene befant seg, samt, ikke minst, vinduet på soverommet som en gang hadde vært hans eget og Solveigs. Da han bodde her var gardinen aldri trukket for. Det fantes uansett ingen gjenboere i denne retningen og de hadde aldri sett for seg at noen skulle komme på å klatre opp i furua, det var ikke et godt klatretre, til det satt grenene for høyt oppe og for tett. Alt i alt hadde han god oversikt, syntes Doppler. Nå kunne de bare holde på der inne, så skulle han i ro og mak se, vurdere og dømme.
Doppler oppdaget at han ved å sentrere begge glidelåsene i soveposen, enkelt kunne lage en liten åpning på midten, vri litt på kroppen og gjøre fra seg uten å forlate treet. Etterlatenskapene havnet i en busk inne på naboens tomt. Det var selvfølgelig litt uheldig, for det er ikke mange naboer i dette området som liker å ha etterlatenskaper på tomten sin, men Sara som bodde der var både hyggelig og storsinnet, godt utdannet, informert og til og med pen å se til. Hun jobbet i Klima- og miljødepartementet og hadde kastet ut den stygge og dumme mannen sin for mange år siden. Doppler kunne se inn på soverommet hennes fra treet. Han forsøkte ikke å se i den retningen, men noen ganger glir jo blikket både hit og dit uten at det ligger en bevisst intensjon bak det. Det var i det hele tatt mye å se fra furua. Doppler tok det med ro i soveposen. Han hadde all tid i verden, følte han. Han ventet på at informasjonen skulle komme til ham. Det var ikke stort annet å gjøre. Men matsituasjonen kunne ha vært bedre. Han forsøkte å spise en kongle, men det smakte ikke godt. Han fikk ta en tur på butikken og stjele noe i ferskmatdisken etter hvert. Det var den enkleste måten å stjele mat på, syntes han. Gå inn, bestille en fiskekake, eller en karbonade med bacon og løk, motta produktet i en pose og så spise det hele inne i butikken, bak stabelen med toalettpapir for eksempel, eller et annet eg23
net sted. Han hadde forresten måtte lære seg å spise mindre de siste årene. Ikke fordi han ønsket å gå ned i vekt, men fordi livet i skogen, først den norske og etterpå den svenske, hadde forandret metabolismen hans. Kroppen forventet seg ikke mat like ofte som før, og luksusfødevarer hadde han helt gjort seg ferdig med. Nå spiste han det som var for hånden og følte ikke noe savn. Fant han knekkebrød i en forlatt hytte, spiste han dem med glede, fant han bare en kavring, klarte han seg også bra. Utpå kvelden kom Nora. Doppler frøs til av bevegelse. Hun var blitt en kvinne. Med svaiende gange nærmet hun seg huset så det lange og fargerike skjerfet flagret. En tung skulderveske hvilte mot den venstre hoften hennes. Faen, tenkte Doppler. Unger. Snur man ryggen til dem et øyeblikk så vokser de opp og blir til folk som om det var det mest naturlige i verden. Doppler antok at Nora var blitt student. Det overrasket i så fall neppe noen. Hun hadde tidlig begynt å lese romaner av forfattere Doppler aldri hadde hørt om. Allerede der burde han ha satt foten ned, i det minste stilt spørsmål ved hva som foregikk, men han hadde hatt nok med seg selv. Nå kom hun fra lesesalen, så Doppler for seg, hvor hun må ha sittet lenger enn de fleste, oppslukt av et eller annet fag som hun garantert syntes var spennende og som kom til å definere livet hennes og åpne dør på dør for henne. Hun hadde neppe merket at timene gikk, eller ikke brydd seg. Men hvorfor i all verden valgte hun å gå til kåte Egil Hegels blå hus? Det kunne ikke Doppler forstå med sin beste vilje. Naturligvis var det å bo hjemme fornuftig ut ifra et økonomisk perspektiv, men slikt bryr ikke unge mennesker seg om. Var Nora så fordømt praktisk anlagt? Ti minutter å gå til universitetet, gratis tak over hodet, varmtvann i dusjen, ubegrenset tilgang på fødevarer og samtidig total frihet. 24
Men, tenkte Doppler håpefullt, kanskje bodde hun ikke her, men skulle bare innom og skjelle ut stefaren sin og kanskje be om en slant fra moren i samme slengen. Da hun ikke hadde kommet ut to timer senere, ble Doppler nødt til å dra den konklusjonen at også Nora bodde i det blå huset. Han var skuffet, sint, lei seg og intenst innstilt på å ødelegge denne frastøtende familieidyllen om det så kom til å ta resten av hans levedager.