Erlend Loe Organisten

ORGANISTEN

Erlend Loe ❧ Petter Amundsen

ORGANISTEN

© J.W. Cappelens Forlag AS, 2006 Utgitt i CUB-serien første gang i 2007 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-49272-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Illustrasjoner: Petter Amundsen Omslag: Alice Lima de Faria Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2015 Trykt på 70 g Munken Print Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

TIL LESEREN

I denne boken gjengis en del engelske tekster. Disse tekstene er oversatt i de tilfellene hvor innholdet er viktig for argumentasjonen. Utdrag fra Shakespeares skuespill er derimot i hovedsak ikke oversatt. Årsaken er at det kryptografiske systemet vår bok setter seg som mål å avdekke stort sett kun tar utgangspunkt i enkeltordog setninger. Denne boken handler ikke om hvor fantastisk Shakespeares dramatikk er, men om den sinnrike tilstedeværelsen av skjult mening som ligger innbakt i den og om hva dette kan innebære.

En del illustrasjoner finnes i egne billedlegg, paginert med romertall.

INNLEDNING

Hvor Petter og Erlend møtes for første gang og Petter antyder en storslagen teori som får Erlend til å tenke at enten er mannen genial eller gal, og hvis han er gal, vil det utvilsomt være interessant å finne ut mer om ham.

Syv–åtte måneder før min periode som filmkonsulent i Norsk Filmfond var over, fikk jeg en uvanlig henvendelse. En produsent ringte og ba om et møte, men ville ikke si over telefon hva det gjaldt. Jeg kjente ham ikke fra før, men jeg måtte ta ham på alvor, på samme måte som man må ta omtrent alle henvendelser alvorlig når man har en slik jobb. Sånn er det når man representerer staten.

Alt er gull inntil det motsatte er bevist. Vi avtalte et møte.

En ukes tid senere dukket tre karer opp på mitt kontor. To av dem var filmfolk og jeg hadde en vag fornemmelse av å ha sett dem før, i forbifarten på en eller annen festival eller lignende, men den tredje dro jeg ikke kjensel på. Han presenterte seg som Petter Amundsen, organist. Det var han som var sjefen, fikk jeg inntrykk av. De andre to skulle lage filmen, men Amundsen satt på nøkkelen til hva det hele skulle handle om.

Produsenten innledet med å forklare at han for noen år siden skrev en bok om et uoppklart mysterium i skjærgården utenfor Kragerø. Petter Amundsen hadde lest boken og bestemt seg for å løse mysteriet. Han undersøkte dokumenter på Riksarkivet og fra det kongelige biblioteket i København, samt et kart på et museum.

Ved hjelp av disse fant han det som ingen andre klarte, selv om 7 7

mange hadde forsøkt. Dette hadde han gjort på egen hånd, for moro skyld, ble det fremstilt som. Resultatet var at en kontakt var blitt etablert mellom filmprodusenten og organisten.

En stund senere tok Amundsen kontakt fordi han mente han hadde gjort en ny oppdagelse. Det var dette prosjektet de hadde oppsøkt meg for å få støtte til å utvikle slik at det kunne bli en dokumentarfilm for kino. De kunne allerede love at stoffet var kontroversielt så det holdt og utvilsomt ville kunne gjøre furore i både inn- og utland, og det på en skala intet annet norsk prosjekt noensinne har vært i nærheten av.

De tok kontakt med meg fordi de trodde jeg kunne hjelpe dem å holde tunga rett i munnen når det gjaldt det dramaturgiske aspektet ved fortellingen, og ikke minst fordi de hadde et behov for statlige penger. Jeg satte meg tilbake i stolen, allerede nokså skeptisk, og ventet på å få høre et eller annet med mer kjøtt på beina.

Amundsen tok ordet. Dette handler om Shakespeare, sa han. Kanskje den største forfatteren verden har fostret, og helt uten tvil den viktigste for det engelske språket. Men i snart fire hundre år har det stadig dukket opp forskere og andre figurer som har trukket Shakespeares identitet i tvil. Det fins en mengde teorier og litteratur rundt dette emnet, men ingen har klart å bevise noe som helst, like lite som verdens Shakespeare-professorer og -forskere har klart å grave frem særlig mange detaljer fra Shakespeares liv. Man vet at han har levd, men livet hans er dårlig dokumentert og det fins ikke noe brev eller notat fra hans hånd. Likevel er Shakespeare-tradisjonen så sterk at man i dag ikke holder seg for god for å publisere stadig flere artikler og bøker om Shakespeares liv og virke og barndom og kjærlighetsliv og you name it. Man har aldri funnet noen av Shakespeares originalmanuskripter. Ikke ett. Noen har ment at Francis Bacon skrev stykkene, andre at de er skrevet av et kollektiv, og det fins en rekke andre forslag til hvem som står bak. Senest i skrivende stund (høsten 2005) hører jeg på radioen at to engelskmenn mener å ha dokumentert at en kar som heter 88

Neville kan ha skrevet Shakespeare-stykkene. Dette er med andre ord en høyst levende tradisjon. Men hittil har alle påstander fremstått som indisier og løse spekulasjoner som man kan ta til seg eller la være. Det har vært et spørsmål om tro. Men Petter Amundsen har avdekket gåten og sitter på bevis som vil ryste litterater og andre når han gjør dem kjent.

Hva slags bevis? spør jeg.

Det tar vi ikke her og nå, sier han. Først må han vite om jeg er positiv til å støtte prosjektet og at jeg holder det jeg får høre for meg selv. Foreløpig har Amundsen kun innviet de to filmfolkene i sin oppdagelse, og hver nye person som innvies i hemmeligheten utgjør en klar risiko. Hvis opplysningene siver ut, mister de kontrollen. De kunne ha gått til BBC eller Discovery Channel eller til Hollywood, for den saks skyld, og sikkert fått tilsagn om produksjon på dagen, men da ville de samtidig ha mistet råderetten over stoffet. Petter Amundsen sier han vet hva han sitter på, og han må ta forholdsregler for å beskytte sin oppdagelse.

Han forteller videre om Oak Island, en privateid øy utenfor Nova Scotia, hvor det i lange tider har pågått skattejakt. Noen gutter begynte å grave der for et par hundre år siden. De fant en sjakt fylt av jord som var avdelt av trelemmer hver tredje meter.

Etter å ha gravd seg tretti meter ned, kom de i skade for å utløse en sinnrikt konstruert mekanisme som i løpet av én natt fylte sjakten med vann. Noen hadde altså, etter alt å dømme, bygd denne sjakten på en måte som skulle hindre slike som dem i å finne det som er begravd der. Etter denne episoden har mange villet grave, men det er komplisert og kostbart, og eierinteressene på øya er også slik at det er vanskelig å få tillatelse til å komme dit for å gjøre undersøkelser. Men Amundsen og filmfolkene har vært der. De har utført målinger som kun har gjort Amundsen sikrere i sin sak. Andre skattejegere vet ikke hva de leter etter der ute, men Amundsen er sikker på at så vel henvisninger i Shakespeares tekster som funn på stedet, tyder på at det på Oak Island ligger begravet objekter som 9 9

har direkte tilknytning til Shakespeares opphav. Kanskje er det til og med manuskriptene selv, bevart i kvikksølv.

Dette begynner å smake av fugl. Skattejakt med vannlåser og kister med innhold som vil kunne omskrive historien. Det lar seg høre. Men jeg må likevel ta mine forbehold. Konspirasjonsteoriene rundt Shakespeare representerer et emneområde jeg ikke vet noe om. Antakelig er jeg ekstremt lettlurt. Jeg sier at det virker spennende, men at jeg ikke har noe apparat for å avgjøre her og nå om Amundsen er genial eller om han er en tulling.

Jeg takker ja til å møte dem om et par uker for å få flere detaljer.

Før disse tre banket på kontordøren min, hadde jeg et nokså normalt og avslappet forhold til Shakespeare og hans verker. Jeg har sett et lite antall teateroppsetninger og en god del filmer basert på stykkene hans, direkte eller indirekte. En sommer for noen år siden lå jeg i en hengekøye på fjellet og leste en håndfull av stykkene hans på engelsk og hadde glede av det. Jeg gjorde det mest fordi jeg syntes det var på tide. Jeg følte at jeg ikke lenger kunne være bekjent av ikke å ha lest stykkene hans i original versjon, og jeg husker jeg tenkte at det var flott, at det var en språklig nytelse, at han skaper karakterer og situasjoner og ikke minst konflikter som er tydelige og derfor tiltrekkende. Jeg dro vel også litt på smilebåndet et par ganger fordi han ikke holder seg for god til å la ånder og spøkelser og hva det nå kan være dukke opp fra ingenting når det passer ham.

Jeg har altså ikke lest alle stykkene hans, og jeg er heller ikke overdrevent interessert i de jeg har lest. Men jeg aksepterer at Shakespeare er stor, større enn de fleste, og at man ikke kommer utenom ham dersom man er interessert i drama og litteratur. Samtidig er jeg, uten at jeg egentlig har formulert det for meg selv før nå, litt lei av Shakespeare. Kan dere ikke bli ferdige med ham, har jeg vel tatt meg i å tenke, på samme måte som jeg enkelte ganger har tatt meg i å lengte etter at teatrene skal spille Ibsen litt mindre frekvent.

Det er på sett og vis så åpenbart at det ligger en slags fallitterklæ10 10

ring i å sette opp Hamlet enda en gang, Et dukkehjem enda en gang, i stedet for å se seg om etter noe mer duggfriskt. Men i påvente av det nye geniale må man spille det gamle geniale. Det sier seg selv.

Jeg vil også skyte inn at det fascinerer meg at noen kan være så toneangivende som Shakespeare, fire hundre år etter sin død. Han er til stede i mange moderne drama, noen ganger uten at mottageren er klar over det, og sikkert av og til uten at skaperen er klar over det. Shakespeare er på en måte så universell at temaene og motivene hans er med oss også selv om vi kun har perifere kunnskaper om stykkene hans. Jeg så de fleste av Kurosawas filmer før jeg forsto at det var en forbindelse mellom ham og Shakespeare. Og barn ser Disneyfilmen Løvenes konge gang på gang uten å ane at historien er direkte inspirert av Hamlet: Den onde løven Scar får sin vesle nevø Simba til å føle skyld i sin fars, kongens, grusomme død. Simba rømmer fra flokken og fortrenger fortiden, før den innhenter ham og et oppgjør er uunngåelig, etc, etc. Det er store og evige problemstillinger, og det er drama og tragedie for alle pengene.

Men mine Shakespeare-kunnskaper slutter omtrent her. Dessverre. Jeg har ikke vært klar over at det fins kontroversielle teorier om at andre har skrevet stykkene hans. I en presset situasjon kunne jeg sikkert ha holdt det gående en stakket stund med å konversere om filmer som er basert på Shakespeare-stykker, men så ville jeg ha blitt avslørt. Det jeg forsøker å understreke, er at jeg er en dilettant på Shakespeare, som på mye annet, for øvrig. Imidlertid fascinerer det meg å møte mennesker som ikke er dilettanter, men som har satt seg grundig inn i et eller annet og som dermed våger noe. For slik jeg ser det, er det langt skumlere å snevre seg helt inn på ett felt enn det er å kunne litt av alt. Dermed blir jeg umiddelbart tiltrukket når for eksempel organisten Petter Amundsen feier inn på mitt kontor, og kan mye om noe som jeg ikke kan noe om.

Jeg gledet meg med andre ord til å møte Amundsen og filmfolkene igjen.

11 11

Neste møte skulle finne sted i Skøyen kirke, hvor Petter Amundsen er organist. Jeg hadde knapt nok vært i det området av byen tidligere. Det er et strøk med relativt store villaer, mange penger og trær og parker og gravlunder. Kirken ligner slett ikke på en klassisk kirke, men er kanskje det som må kalles moderne. Ikke spesielt fin. Ikke spesielt stygg. Oransje i fargen. Med det samme jeg åpnet kirkedøren, slo en fuge av Bach imot meg. Jeg sto og lyttet en liten stund før jeg ga meg til kjenne. Jeg hadde nokså nylig anskaffet meg et piano selv og jeg drømte, og drømmer, om å kunne spille brokker av Bach og Mozart og de andre guttene. Dette er naturligvis omtrent uoppnåelig, jeg har aldri hatt en pianotime i mitt liv. Jeg kan noter fordi jeg spilte klarinett som barn, men kjemper meg frem på pianoet og tar en dag av gangen, som det heter. Nok om det. I kirken satt uansett Petter Amundsen og spilte orgel. Og orgelmusikk i kirker er alltid mer tiltrekkende når kirken er tom.

Jo tommere, jo bedre, på en måte. Nå var den helt tom. Det var litt magisk å stå der, men etter hvert så han at jeg hadde kommet og han sluttet å spille. Jeg ble vist inn i et tilstøtende rom og bedt om å skrive under en taushetserklæring. Det jeg nå skulle få ta del i, måtte forbli konfidensielt.

Jeg fikk se Amundsens faksimile av førsteutgaven av Shakespeares verker fra 1623, og en overheadprosjektør ble slått på. Deretter fikk jeg presentert deler av Amundsens teori. Kjernen i det hele er at han har funnet skjulte budskap i Shakespeares tekst. Allerede i forordet (To the Reader) finner han koder som peker videre inn i boken, til spesifikke sider, som igjen peker videre til bestemte ord og kombinasjoner av ord. For at det hele skal stemme, ser det ut til at en del sider bevisst er paginert feil, noe som ingen så langt har klart å finne en logisk årsak til. Navnet eller ordet «Bacon» utpeker seg gjentatte ganger som et ord opphavsmannen eller opphavsmennene til teksten har villet peke ut for en observant leser. Klare tegn hinter også om at Oak Island er innbakt i teksten. Og mye annet. Amundsen hevder med andre ord at den eller de som skrev 12 12

Shakespeares tekster, hadde en agenda i tillegg til å skrive utsøkt dramatikk. De har skapt verker som er gjennomkodet så grundig at det har tatt verden hundrevis av år å forstå hva som egentlig ligger i dem.

Hvorfor?

Svaret på det er omfattende, sier Amundsen. Vi kommer tilbake til det. Men muligens handler det om å styrke engelsk språk og kultur i møte med den nye verden som engelskmenn hadde begynt å kolonisere på denne tiden. Dette er den virkelige Da Vincikoden, sier han også. Dan Browns bok er spennende og bra, men problemet er at han ikke skiller mellom fantasi og virkelighet.

Dermed forsvinner fascinasjonen for dem som kjenner stoffet godt. Kodene i Shakespeares verker er derimot helt reelle. De kan ikke avfeies som spekulasjoner. De fins og de kan pekes på.

Jeg må naturligvis innrømme at jeg ikke har lest Da Vincikoden. Jeg har en slags hjerneskade som hindrer meg i å tilegne meg det samme som alle andre på samme tid som dem. Jeg kan godt lese en bok før alle andre gjør det, eller en god stund etterpå, men ikke samtidig. Hvis man var ungdom på åttitallet og vanket i lignende wannabe-kunstnermiljøer som meg, så har man det sånn.

Men kanskje må jeg fire på prinsippet i dette tilfellet. Vi får se.

Hvis det er nyttig at jeg som konsulent for dette filmprosjektet leser Da Vinci-koden, så gjør jeg naturligvis det. Sier jeg.

Vi diskuterer deretter hvordan en film kan legges opp. Egner den seg for eksempel ikke bedre som tv enn som kinofilm? Men svaret er nei. De vil på kino. Og så videre. Enden på det hele blir at jeg lover å støtte filmen i utviklingsfasen. Jeg vet fortsatt ikke om Amundsen er et geni eller en raring, men dette er helt klart en sjanse som må tas. Det fins nok av pirrende elementer i prosjektet.

Dessuten tenker jeg at jeg kan lære et eller annet, og det er jo aldri å forakte. Vi skilles som venner og vel forlikte, og jeg hører ikke fra Amundsen eller filmfolkene på en stund.

Det neste som skjer, er at Amundsen og de to filmfolkene kobler 13 13

seg til en mer erfaren produsent. Denne produsenten skriver søknaden for å få penger ut fra filmfondet, jeg signerer tilsagnsbrevet og utviklingsprosessen begynner. Avtalen er at de skal sette i gang og så skal jeg komme inn og kommentere etter hvert.

Noen måneder senere ringer Amundsen meg en ettermiddag.

Han vet at jeg snart er ferdig som filmkonsulent, og spør om jeg kan hjelpe ham med å gjøre en bok av Shakespeare-stoffet. Det er litt uklart hva som ligger i spørsmålet. Skal jeg skrive boken eller skal jeg kommentere det han skriver? Han vet ikke helt selv, men han vet at han trenger en å spille ball med. Min første reaksjon er å si tvert nei. Jeg er, som sagt, snart ferdig som konsulent og har lenge sett frem til å skrive egne ting. Og jeg skal være et halvt år hjemme med min yngste sønn. Det kan også være et habilitetsproblem knyttet til først å gi prosjektet støtte som konsulent, og deretter jobbe med det. Hva vet jeg? Under samtalens løp merker jeg likevel at prosjektet er for spennende til ikke å vurderes grundig.

Hjernen jobber på spreng med å samle grunner til å si nei, men jeg er like fullt på nippet til å si at vi godt kan snakke om det. Hvis jeg skal spekulere over hvorfor jeg ikke bare sier nei med det samme, tror jeg det er fordi jeg liker paradigmeskifter. Når gamle vedtatte teorier faller og tar med seg etablerte forskermiljøer, karrierer og skjebner, så er det noe betagende brutalt over det. Tanken på å ha en rolle i et slikt spill virker tiltrekkende på meg. Jeg innrømmer det gjerne. Og jeg kommer uansett aldri til å være hjernen bak det.

Kun en formidler. En mellommann. Og mellommenn kan tilgis.

Jeg visste ikke bedre, kan jeg si etterpå. Og så lenge ingen liv har gått tapt som følge av min skriving, vil jeg på sett og vis kunne kare meg videre. Skrekken er naturligvis å bli en nyttig idiot for en Petter Amundsen som viser seg å være en bløffmaker. Det at jeg har brukt mitt navn og rykte til å bære frem en kontroversiell teori som ikke holder mål, kan naturligvis vise seg å ha sin pris, men hva så? Jeg har ikke så fryktelig mye å tape. Det står langt mer på spill for Amundsen. Det jeg har sett av ham så langt, pirrer langt 14 14

mer enn det skremmer. Jeg tror på mannen. Jeg tror i hvert fall på at han er overbevist om at det han har funnet, er sensasjonelt. Det holder foreløpig.

Petter bor på Smestad og jeg sykler dit en dag etter jobb. Et flygel står i stuen. Han serverer rester fra 17. mai-feiringen dagen før og vi diskuterer begynnelsen på hans bok, som jeg har lest på forhånd. Han legger opp til en fiksjon, hvor en mannlig hovedperson må overbevise sin svært skeptiske kjæreste, Robenna Castella, om at Shakespeares verker ikke er skrevet av Shakespeare. Det kan sikkert fungere, men jeg sier at denne formen for fiksjon ikke er noe jeg har erfaring med eller stor interesse for, og derfor ikke føler at jeg kan skrive. Og det fins mange andre som kan gi ham bedre råd underveis i skrivingen enn det jeg kan. Vi snakker frem og tilbake om dette. Mens vi snakker, får jeg et innfall som jeg forfølger: Hvis du vil skrive en bok i Da Vinci-kode stil, sier jeg, er jeg neppe den rette å samarbeide med. Hvis du derimot kan se for deg en dokumentarisk tekst hvor Petter er Petter og Erlend Erlend, altså en tekst om deg og meg og om dine forsøk på overbevise meg og leseren om at teorien din har livets rett, så vil jeg vurdere å bli med. Petter tenker seg litt om og sier at det absolutt er en mulighet.

Da jeg etterpå står i gangen og tar på meg sykkelhjelmen, forteller Petter at han i tillegg til å være organist og Shakespeare-paradigme-knuser, har et agentur og importerer gelatinplater fra Tyskland. Han selger platene videre til norske dagligvarekjeder.

Dette blir bedre og bedre.

Noen uker etter har Petter og jeg et møte med Anders Heger på Cappelen. Petter vil ha et forlag i ryggen. Han vil ha en intensjonsavtale slik at vi kan jobbe med dette og være rimelig sikre på at det fins noen i andre enden som er villige til å utgi resultatet. Før møtet har Heger googlet Petter Amundsen og mistenker at dette har noe med Shakespeare og Oak Island å gjøre. Petter legger frem en light-versjon av det samme foredraget han ga meg i Skøyen kirke.

Heger er fullt klar over at dette vil være en sensasjon dersom det 15 15

har noe for seg, men han er bedre skodd enn meg og dermed mer på vakt. Han stiller oppfølgingsspørsmål som røper at han til en viss grad er inne i problemstillingen, og at han ikke syns at han får nok. Han vil ha mer. Han vil se bevisene. Men Amundsen holder kortene tett til brystet og gir bare fra seg akkurat nok til at Heger skal kunne ane dimensjonene. Vi får vår intensjonsavtale, selv om den er svært lite forpliktende når det kommer til stykket. Det står bare at Cappelen vil utgi boken dersom den tilfredsstiller deres krav til kvalitet.

La oss håpe den gjør det.

HOVEDPUNKTER: Shakespeares evne til å ha skrevet skuespill har vært omdiskutert siden 1700-tallet. Det er mange kandidater som fremholdes som den egentlige opphavsmann eller -kvinne. Dette synet på Shakespeare blir bestemt avvist av litteraturvitere knyttet til universiteter.

Shakespeares manuskripter ble sist sett i 1623 i forbindelse med utgivelsen av den store samleutgaven av skuespillene. Denne kalles gjerne The First Folio – førstefolioen.

Førstefolioen er svært verdifull, men ikke særlig sjelden. Det fins rundt regnet 230 eksemplarer i verden. Årsaken til den høye verdien ligger i at i mangel av manuskripter er førstefolioen det nærmeste man kommer original Shakespeare.

16

1. MØTE

Hvor Petter forteller litt om seg selv, om frimureri, om en kode Francis Bacon laget i sin ungdom og om hva denne koden har å gjøre med Shakespeares gravstein.

En diktafon er innkjøpt og ligger på bordet foran Petter Amundsen idet vi innleder vårt første møte en novembermorgen i 2005.

Vi begynner med å diskutere betingelsene for samarbeidet. Eventuelle inntekter skal deles halvt om halvt for all fremtid. Vi skal begge kunne avbryte samarbeidet når som helst dersom den andre ikke svarer til forventningene, og motparten kan i så fall ikke benytte det eksisterende materialet på egen hånd. For mitt vedkommende kan det skje dersom Amundsens teori viser seg å være for pussig eller spekulativ eller på andre måter utilfredsstillende. For hans vedkommende blir det dersom min fremstilling av ham eller av teorien hans avviker for mye fra hans egen versjon. Dette er antakelig en helt uvanlig paragraf å nedfelle i en samarbeidskontrakt, men i dette tilfellet er den helt nødvendig for oss begge to.

Jeg aner egentlig ikke hva jeg begir meg inn på. Det gjør neppe Petter heller. Derfor er det viktig å fastslå at ingen av oss kan gå bak den andres rygg med et materiale som er fremskaffet i fellesskap.

For prosessen er det nødvendig å være sikre på at vi begge gjør vårt beste. Det blir ingen bok hvis ikke begge er fornøyd. En hel del dokumentarbøker ville aldri ha kommet ut dersom opphavsmennene hadde undertegnet en slik kontrakt.

17 17

Ok, Petter Amundsen, nå er jeg spent. La oss komme i gang. Det første jeg vil vite litt om, er hvem du er, slik at jeg kan gjøre meg noen tanker om dine forutsetninger for å påstå det du nå etter hvert kommer til å påstå.

Jeg er født i Oslo og har bodd her under hele oppveksten, først på Tåsen og deretter på Vettakollen. Oppveksten var enkel og gutteaktig med mye ski og Idrettslaget Heming. Kultur sto ikke akkurat mitt hjerte nærmest, men min mor sørget i hvert fall for at jeg lyttet til mye klassisk musikk, både hjemme og på konserter. Det er hun som har dyrket frem det lille jeg har av kulturell ballast. Jeg har hatt mange, og til dels sære, altoppslukende interesser opp gjennom årene. Jeg kastet diskos og støtte kule, var opptatt av fugler, og har jevnt over satt meg mål som har vært nokså ambisiøse. Det har aldri vært et problem at enkelte av tingene jeg drev med, har kunnet være sosialt stigmatiserende. Jeg begynte å spille piano hos den lokale spillelærerinnen, Ingeborg Thrane i Risbakken 24, i likhet med flere av de andre guttene i klassen. Etter halvannet år gadd jeg ikke mer.

Var du ikke flink?

Jeg var vel helt gjennomsnittlig flink. Var ikke spesielt interessert i å øve. Jeg var neppe noe talent, så det har vært en viljesak. Når jeg vil noe, så skjer det selv om jeg kanskje ikke har de aller beste forutsetninger for å gjennomføre det. For å spille piano eller orgel, er det en fordel å være utrustet til det fra naturens side, men jeg har tvert imot et handikap. Jeg har en senesammenvoksning mellom ringfingeren og lillefingeren på høyre hånd. Kirurger har bekreftet at disse to fingrene har en felles muskel der de normalt skulle hatt hver sin. Det ville ikke ha vært til å leve med dersom jeg hadde vært pianist og avhengig av å nyansere melodilinjen med ulik kraft. Men i og med at jeg spiller orgel, går det, for der skal tangentene stort sett bare trykkes ned og så går resten av seg selv.

18 18

Grunnen til at jeg spiller orgel, er at jeg var barnevakt for søsteren min en kveld i 1977. Da så vi en gammel italiensk sort-hvitt film på svensk tv hvor en eldre mann viste en gravid kvinne vakre bygninger og kunst og den slags, i Roma eller Firenze. Tanken hans var at hvis hun så vakre ting, ville barnet bli vakkert. De gikk inn i en kirke og der satt det en munk og spilte orgel. Han spilte naturligvis Bachs toccata i d-moll, og jeg visste umiddelbart at dette skulle jeg også gjøre.

Familien Amundsen har ikke hatt noen store kirketradisjoner.

Ingen har vært organister. Men musikkinteressen har vært til stede i familien. Det har vært noen pianospillende leger og ingeniører og så videre. Og fars tante, Signe Amundsen, var en fetert operasangerinne med Wagner som spesialitet.

Hva gjorde foreldrene dine?

Far var vinagent, og jeg begynte etter hvert å jobbe i hans vinagentur. Han innarbeidet blant annet Jägermeister i Norge, og jeg har fremdeles en Jägermeister-treningsjakke som jeg bruker når jeg jogger. Den er veldig lite diskré. Oransje.

Mor er pensjonert sosionom, og er lidenskapelig korist og middelalderentusiast.

Jeg brukte penger jeg hadde tjent på å gå med avisen, til å kjøpe min tysklærers harmonium, og så var jeg i gang. Etter hvert ble det musikklinjen på Foss gymnas og deretter musikkhøyskolen.

En eller annen form for begavelse måtte du vel i så fall ha?

Ja, på min måte. Jeg var intenst opptatt av det jeg ville oppnå og dessuten har jeg et analytisk sinnelag. Dette har tydeliggjort hva som står mellom meg og det jeg ønsker å oppnå. Når det har vært nødvendig, har jeg satt alle krefter inn på å nå mine mål.

Var målet å bli organist i en kirke i Oslo?

19 19

Nei. Kan man bli virtuos organist?

Ja. Det var nok helst det jeg ville, men på opptaksprøven til musikkhøyskolen ble jeg overtalt til å ta kirkemusikk. Det er jeg glad for i dag. Og særlig med tanke på dette prosjektet, for jeg har lært mye om kirkehistorie og symbolikk som har satt meg på sporet av en del av de tingene vi skal snakke om etter hvert. Men min vei til kirken har vært nokså lang. Etter hvert har jeg fått snekret sammen en kristendomsforståelse jeg kan leve med. I dag føler jeg at jeg kan forsvare min plass som ansatt i den norske kirken. Og jeg trives. Jeg spiller i alle kirkelige sammenhenger. Jeg er ansatt i Skøyen kirke, men spiller i tillegg ofte i begravelser og brylluper i en hel del andre kirker i Oslo.

Etter at jeg var ferdig utdannet, reiste jeg rundt og holdt konserter, men jeg har ikke sansen for hotellivet. Dessuten kan det være frustrerende hvis man går i dybden og øver inn et godt konsertprogram og det kommer ti stykker for å høre på. Da er det bedre å spille et ordentlig postludium i en vanlig gudstjeneste hvor det sitter hundre mennesker som setter pris på det de hører. Det hender likevel at jeg spiller konserter. Men ambisjonene forandrer seg når man blir eldre. Dessuten liker jeg å drive med en del andre ting.

Om vinteren er jeg for eksempel skiinstruktør på Tomm Murstad skiskole. Og jeg kjører veteran-slalåmrenn. Det er ren vilje. Jeg har bestemt meg for å slå de jævlene som alltid slo meg ned i støvlene da vi var i tenårene. Det var særlig en som gikk i klassen min som var veldig god. For noen år siden utfordret jeg ham til å stille i norgesmesterskapet for veteraner, og slo ham. Han klarte ikke å ta det pent. Han har beklaget senere at han ikke håndterte det som han burde. Igjen handler det om vilje mer enn om å ha forutsetningene i orden. Vilje samt en viss analytisk evne. Det er mitt talent.

20 20

Har du parallelt med gelatinsalg og orgelspilling og Tomm Murstad skiskole lest mye historie og litteratur og den slags?

Jeg har hele tiden lest mye i forbindelse med de interessene jeg har hatt. Og interessene har ofte vært svært intense og oppslukende.

Kan du gi meg eksempler?

Jeg ble for eksempel medlem av frimurerlosjen nokså tidlig, og da trålet jeg biblioteket deres for å finne ut av hva frimureriet handlet om. Det ble noen hyllemeter.

Der kom det. Petter Amundsen er altså frimurer. Mine varselklokker ringer temmelig høyt. Jeg vet nesten ingenting om frimurere, hvor de kommer fra eller hva deres historie er. Jeg vet heller ikke hva de dypest sett ønsker å oppnå, men jeg ser for meg et broderskap som hygger seg, og kjøper biler og andre varer og tjenester av hverandre til gunstige priser og ellers hjelper og beskytter hverandre når det trengs. Det er for tidlig å si om dette får konsekvenser for Petters troverdighet i mine øyne. Foreløpig får jeg late som ingenting og forsøke å vise meg som mer tolerant enn jeg vanligvis er.

Frimurer, altså. Javel. Da antar jeg at du har vokst opp i kretser hvor eldre menn har lagt merke til dine kvaliteter og på en måte guidet deg inn i frimureriet? Må man ikke bli anbefalt?

Nei, sier Petter. Det var ikke slik. Det er mange organister i losjen og jeg kom inn i det via orgelspillingen. Det virket rett og slett spennende.

Men man kan vel ikke bare banke på og si at man vil bli medlem?

Jo, det er nettopp slik det foregår. Man skal selv ta kontakt og si at man vil være med.

21 21

Men noen må gå god for deg?

Ja, man må ha faddere. Men såfremt man har en relativt plettfri vandel og ellers er tilregnelig, får man bli medlem.

Og så er det vel noe med å være kristen?

Ja, man må bekjenne seg til den kristne tro. Eller i det minste ha en idé om gud. I enkelte utenlandske frimurersammenhenger ligger både Talmud, Koranen og Bibelen fremme under seremoniene.

Er det at du er eller har vært frimurer en viktig del av dette prosjektet?

I aller høyeste grad. Men jeg vil skyte inn at jeg ikke er frimurer.

Ingen er det. Men jeg er opptatt i frimurerordenen. For tiden har jeg satt meg litt på sidelinjen. Jeg ble ofte brukt som organist under tilstelningene og det hadde en tendens til å ta litt overhånd. Som organist sitter man dessuten på galleriet og er ikke egentlig med.

Hvis det er viktig at jeg forstår disse frimurertingene, burde du kanskje sette meg ordentlig inn i dem?

Vi kommer garantert inn på frimureri. Det har vært avgjørende.

Men her er det også viktig å si at grunnen til at jeg har kunnet trekke de konklusjonene jeg har gjort, er at jeg har en tilfeldig blanding av kunnskap. Frimureriet er en viktig brikke av det. Kirketilknytningen er også viktig, men kanskje ikke fullt så viktig som frimureriet.

Gråter man og holder rundt hverandre og erkjenner og forstår ting på disse losjemøtene?

22 22

Det har jeg ikke vært borti. Men man blir overveldet av hvor rikt og fantastisk flott det er.

Mener du menneskesinnet? Eller broderskapet? Eller hva?

Dette er helt annerledes enn den verden vi vanligvis opererer i. Det er eksotisk og verdig, stilig, gjennomført ordentlig, med et vakkert språk, flotte omgivelser og mysterier. Det er lett å gjøre narr av dette for utenforstående, men vi som er med, gis skjellsettende opplevelser. Noen sier at den dagen de ble opptatt i ordenen er den største dagen i deres liv. De skuler kanskje bort på ektefellen når de sier det, og vet at de burde ha sagt bryllupsdagen eller den dagen det første barnet ble født, men de sier det likevel.

Greit. Men hva var det du kom i kontakt med der som gjør at vi sitter her i dag?

Symbolverdenen. Rett og slett. Frimurerpraksisen er gjennomsyret av symboler. Dobbel og tredobbel og firedobbel og femdobbel betydning. At mye av dette kan være utviklet fra tempelridderordenen, passer veldig godt inn nå som jeg kan se hele bildet. Det handler om broderskap over hele verden, også på tvers av religioner.

Men frimureriet har ikke noen direkte sammenheng med at jeg kom inn i Shakespeares kodeverden, ei heller orgelspillingen. Disse elementene lå der mer som muligheter som kunne brukes da jeg kom på sporet av det vi nå skal snakke om.

Det hele begynte egentlig tidlig på 90-tallet da vi ventet vår første datter, og jeg trengte et videokamera for å filme henne. For å skaffe penger til et slikt kamera valgte jeg å selge en fin Patek Phillippe-klokke. Da oppdaget jeg at det fantes et spennende marked for brukte klokker. Jeg solgte klokken, men kastet meg straks på galeien med å selge og kjøpe klokker, både nye og gamle. Delvis 23 23

handlet det om sportsmodeller av Rolex som man kjøpte her i Norge og solgte med meget pen fortjeneste i Italia. Men aller mest handlet det om Swatch-klokker. Det var Swatch-feber på den tiden. Jeg skaffet meg informasjon til jeg behersket emnet. Det var et stort samlermarked for Swatch-klokker, jeg måtte sette meg inn i auksjonskataloger og lære meg hvilke modeller som var ettertraktet. Når jeg reiste rundt og solgte vin og brennevin, dro jeg alltid innom den lokale urmakeren for å se etter interessante klokker.

Ofte fant jeg modeller som hadde ligget usolgt i mange år og var gull verdt. Det hendte jeg kjøpte både ti og femten klokker med kvantumsrabatt. Senere solgte jeg dem ut av landet gjennom nettverket jeg hadde opparbeidet. Det hendte også at det kom tyske oppkjøpere og ville se hva jeg hadde å tilby. Jeg hadde en del flaks i starten og ble hektet. Men plutselig dabbet interessen av. Det ble et slags krakk i markedet. Noen av disse klokkene ble tross alt omsatt for hundreogfemtitusen kroner. Vi snakker om plastklokker.

Det var vanvittige tilstander.

Aner man konturene av en slags entreprenørånd?

Tja. Jeg har alltid likt å tjene penger. Helt fra tidlig i tenårene har jeg regnet ut hvor mye jeg måtte jobbe for å kunne skaffe meg det jeg ønsket meg. Jeg gikk som sagt med aviser fra jeg var nokså ung, og tok jobber når de bød seg. Men klokkemarkedet dabbet altså av. Jeg klarte å selge meg ut i tide, og syntes det hadde vært spennende. Det var på mange måter synd at denne muligheten tok slutt akkurat da jeg hadde funnet ut hvordan jeg kunne utnytte situasjonen. Jeg måtte finne på noe annet å lære på samme måte, noe som ikke tok slutt etter noen uker eller måneder. På den måten kom jeg borti børsmarkedet.

Jeg var i militæret og så filmen Rollebyttet med Eddie Murphy og Dan Ackroyd og ble fascinert av hvordan de klarte å utnytte varebørsene. Jeg ante ikke at det fantes egne børser for appelsin24 24

juice eller pork bellies (grisemager), men det gjør det, og det er ordentlige markeder, det skjønte jeg etter hvert. Det som er spennende er at man kan sikre seg rettighetene til for eksempel en stor trailerlast med pork bellies for en ganske liten pengesum, man kan sitte på pork bellies for la oss si hundre tusen kroner ved å legge to tusen på bordet. Hvis disse grisemagene stiger fra hundretusen til hundreogfemtusen, har man tjent fem tusen. Da har man ikke tjent fem prosent, men tohundreogfemti prosent, fordi man bare har satset to tusen kroner. Det handler om å sitte på rettigheter og selge seg ut igjen i god tid før leveransen av de faktiske grisemagene skal effektueres, er du med?

Jeg tror det.

Hvis du sitter på grisemager som skal leveres i mai, bør du helst ha solgt deg ut i mars. Men du kan også selge før du har kjøpt noe som helst. Dette er spekulasjoner på høyt nivå, med store muligheter, og naturligvis mange fallgruber.

Jeg fant uansett ut at jeg skulle sette meg inn i alt dette. Jeg leste alt jeg kom over og begynte å studere teknisk børsanalyse. Den menneskelige psykologien i dette fascinerte meg, og det fins de som hevder at det er mulig å si noe rasjonelt om dette markedet ut fra trender og sykluser. Noen hevder med andre ord at man med kunnskap om hvordan det har gått før, kan si noe om hvordan det vil gå i fremtiden. Jeg ble hektet og trengte en lærepenge for å innse at jeg ikke visste nok. Den kom da jeg trodde jeg var i ferd med å gjøre en perfekt dagshandel med bomull. Jeg satt i bilen utenfor Rema 1000 i Lierbyen, var stor kar og la inn kjøpsordre på dagens aller høyeste kurs. Det endte med at jeg solgte meg ut på den aller laveste. Dårligere kan det ikke bli. Jeg bestemte meg der og da for å lære mer, og oppdaget etter hvert selve lyset innen teknisk børsanalyse: William D. Gann.

Gann var en legendarisk trader som døde midt på 1900-tallet.

25 25

Han var helt rå. Han hadde noen metoder som gikk utenpå alt annet og han etterlot seg naturligvis store summer da han døde. Han sendte brev med aksjeråd ut til abonnenter. Disse brevene eksisterer og hvem som helst kan sjekke at han i 1928, året før det store krakket på Wall Street-børsen, helt nøyaktig forutså at børsen ville nå en topp den 3. september 1929. Han traff datoen og han traff børstoppen på noen få desimaler nær. Han hadde en metode for å si noe om markedet som ingen andre har klart å kopiere, verken i hans egen tid eller senere. Han baserte seg på en slags syklisk analyse hvor han så på pulsen og rytmen i markedet. Da jeg fant dette tenkte jeg bare yes!, dette skal jeg til bunns i.

Så jeg begynte å studere Gann til fulle. Men det viste seg raskt at mannen var mer gåtefull enn de fleste. Han ga ikke fra seg hemmelighetene sine. Han røpet noen av dem, men ikke alle. Det som mangler for å se hele bildet, har han, etter eget sigende, beskrevet i denne boken her.

Da Amundsen sier dette siste, løfter han frem en bok fra en bunke som hele tiden har ligget på bordet mellom oss. Han holder den frem. Tittelen er Tunnel Thru the Air.

Gjengitt med tillatelse fra Lambert-Gann Publishing – www.wdgann.com

26 26

Dette er en slags profetisk roman som Gann utga i 1927, fortsetter Amundsen. I denne boken har Gann for eksempel skrevet om hvordan hvetemarkedet skulle gå fremover. Hvis man lager én kurve basert på hans forutsigelser og én kurve for det faktiske markedet i samme periode, er det ikke til å tro. Resultatet utfordrer det man tror kan være mulig. Han skrev blant annet at årene fra 1940–44 ville være en tøff tid for Amerika, og han beskriver hvordan japanske fly slipper bomber over USA. Snakker vi om rasjonelle fenomener her eller rett og slett overnaturlige?

Dette er redskaper Gann brukte for å tjene penger, så jeg vil si at det er rasjonelt. Poenget er at jeg bestemte meg for å lære hvordan Gann kunne gjøre det han gjorde. Bokutgaven jeg har, er en original førsteutgave. Der fins det passasjer som er veldig viktige for å komme til bunns i hva han egentlig drev med. Det skjønte jeg først etter hvert. Gann sier i forordet at boken har skjult mening og at den må leses flere ganger før man kan forstå den.

Boken refererer flere ganger til Bibelen. Gann var for øvrig også frimurer. Jeg leste boken og skjønte ikke så mye. Men jeg leste romanen igjen og begynte å studere teksten nærmere. Jeg fikk også hint fra noen som hadde hørt, at noen andre hadde hørt, og så videre. Etter hvert avtegnet enkelte ting seg som muligheter. Plutselig en dag gikk noe opp for meg. Jeg skrev en artikkel i et amerikansk trading-magasin om det jeg hadde funnet, og inviterte til et gruppearbeid for å plukke boken fra hverandre.

Helt siden 1927 har ingen klart å komme til bunns i dette?

Det fins dem som hevder at de har klart det. Noen av dem har gjort lignende ting som Gann ved å forutse bevegelser på børsen, bli 27 27

«Tunnel thru the Air» er mystisk og inneholder en verdifull hemmelighet, skjult i forkledd språkdrakt. Noen vil finne den ved første gangs gjennomlesning, andre vil se det den andre gang de leser boken, men de fleste vil oppdage den skjulte hemmeligheten når de leser den for tredje gang.

Gjengitt med tillatelse fra Lambert-Gann Publishing – www.wdgann.com

rike, etc. Jeg tror likevel at de kun har forstått deler av hans budskap. Jeg fikk respons på artikkelen min og vi ble etter hvert en gruppe på fem som mailet frem og tilbake om Ganns uløste myste28 28

rier. Per i dag har vi skrevet tusenvis av e-poster til hverandre om denne boken. Vi har lest den forlengs og baklengs og opp og ned, og det er mye jeg kan si om den, men her vil jeg nøye meg med å si at Gann har skjult budskapet sitt gjennom en form for kodeskriving som kalles steganografi.

Steganografi betyr å skjule koder slik at man kun finner dem ved å lete aktivt. Ytre sett er Ganns bok en vanlig roman med en vanlig handling.

Steganografi – Kunsten å skrive på en skjult måte, kryptografi. Oxford English Dictionary – 1933

Det som fikk meg på sporet av det vi nå skal snakke om er noe som står på side 126 i denne boken: «Lord Bacon, the literary genius and philosopher lifted The Bible one day above his head and said There God speaks».

Dette er bare tull. Francis Bacon er ikke kjent for å ha gjort det.

Det samme gjelder «literary genius». Bacon var statsmann og filosof, men har aldri vært regnet som litterært geni. Et annet sted omtaler Gann Shakespeare som litterært geni. Etter hvert forsto jeg at Gann var god venn med en kar som het Manly P. Hall, som har skrevet bøker om esoteriske emner. Han har omtalt Bacon som Shakespeare, og han har beskrevet Bacons kodesystem i detalj. Det var med andre ord en mulighet for at det kunne ligge et eller annet i dette stoffet som ville være verdt å grave i. Etter hvert som vi fikk skannet boken og gjort teksten søkbar, oppdaget vi at ordet kode nevnes to ganger, henholdsvis på sidene 238 og 283. For en som meg er disse omstokkede sidetallene et hint om at her er det noe som må undersøkes nærmere.

29 29

Gruppen har i dag kommet veldig langt i å forstå denne boken, men arbeidet er ikke fullført, og dette er ting jeg ikke kan gå nærmere inn på her og nå. Hvis jeg noen gang klarer å komme til bunns i Ganns metoder, kommer jeg til å holde tett. Poenget er at da jeg selv begynte å studere Bacons koder, så skiftet min oppmerksomhet fra Gann til Bacon.

Et kontrollspørsmål vil jo være å spørre deg om hvorfor du ikke er søkkrik i dag.

Det er rett og slett fordi jeg ikke har klart å løse gåten ennå. Men altså; over til Bacon og koden hans.

Amundsen trekker nå frem en kopi fra en bok om koder og viser meg Bacons kodesystem. Han forteller at det dreier seg om et fem-

Bacon: The Advancement of Learning (1640) s. 266

30 30

bits system med to variabler. Fem-bits betyr at hvert symbol, i dette tilfellet er det bokstaver, bygges opp av fem enheter. Her brukes A-er og B-er.

Dette må du forklare nærmere.

Jeg var som sagt overhodet ikke opptatt av Bacons koder eller Shakespeare før jeg begynte å nøste i Ganns bok. Men jeg måtte undersøke det på samme måte som hundrevis av andre mulige spor. Til dags dato har jeg ikke funnet noen referanser til at Bacon løftet Bibelen over hodet og sa «There God speaks». Det skiller seg med andre ord ut. Jeg bestemte meg for å sette meg inn i Bacons kodeverden, og søkte etter mer informasjon. Jeg kom over en bok som heter The Cipher in the Plays and on the Tombstone, av Ignatius Donnelly. Den ble utgitt i 1899. Donnelly laget et helt kodesystem rundt Shakespeare og Bacon, og det er lite sannsynlig at det stemmer. Jeg vil ikke assosieres med Donnelly. Jeg tror han bare roter, og han kommer med en rekke udokumenterte påstander. Men noe som er viktig for meg er at han åpner boken med følgende dikt:

Gode venn, for Jesu skyld la vær Å grave i støvet innkapslet her Velsigne den mann som bevarer disse stene Og forbannet være han som flytter mine bene.

Dette er epitafen, altså gravskriften, på Shakespeares grav.

Donelly nevner videre noe som en Mr. Hugh Black skrev i North American Review fra 1887. Jeg skaffet meg naturligvis dette tidsskriftet.

31 31

North American Review No. CCCLXXI. October 1887 s. 422–423.

Dette gjør du for å komme til bunns i gåten W.D. Gann og ikke fordi du plutselig er hektet på en helt annen gåte?

Absolutt. På dette tidspunktet er jeg langt inne i Gann og gjør alt for å avsløre kodene hans. For å forstå Gann må jeg lære meg Bacons koder, og for å lære Bacons koder må jeg lese Donnelly og North American Review fra 1887 og mengder med andre bøker og tidsskrifter.

Jeg forsto først ingenting av alle A-ene og B-ene. Men Donnellys bok har noen trykkfeil, så jeg måtte gjøre kodeløsningene hans på nytt. Den gang hadde jeg ikke tilgang til all informasjonen om em32 32

net som jeg har skaffet meg senere. Det var i grunnen bra, for ellers hadde jeg oversett trykkfeilen som fikk meg til å løse koden på egen hånd.

Shakespeares epitaf er nemlig skrevet med både store og små bokstaver om hverandre i et tilsynelatende irrasjonelt mønster.

Hvis man lar hver gruppe på fem bokstaver representere en ny bokstav, slik Bacons kode legger opp til, får man imidlertid følgende sett med bokstaver:

I. Donnelly: The Cipher in the Plays and on the Tombstone (1899) s. 10. Når vi bruker Bacons alfabet vil de 22 gruppene stå for disse 22 bokstavene.

Der Donnelly har funnet en E i tredje linje, oppdaget jeg at det skal være en F. Akkurat på dette stedet er forskjellen på E og F ganske stor.

Donnelly skriver at man får frem bokstavene i Shakespeares navn når man dechiffrerer epitafen hans med Bacons system. Men fordi han har funnet en E i stedet for en F, går han glipp av at også fire av Francis Bacons bokstaver dukker opp i det samme mønsteret, nemlig de to første bokstavene i begge navnene hans. Siden dette ikke var beskrevet noe annet sted, ante jeg at det kanskje var be33 33

gynnelsen på noe. Jeg tror ikke på søte tilfeldigheter. I hvert fall ikke til det motsatte er bevist. Alle ting må forfølges til de kan utelukkes. Jeg finner altså initialene til han som har utarbeidet denne koden, samt initialene til ham hvis døde legeme, eller det som er igjen av det, ligger under steinen som epitafen er skrevet på. Det pirrer meg.

På dette tidspunktet visste jeg svært lite om Francis Bacon og hadde overfladisk kunnskap om Shakespeare. Jeg hadde sett noen filmer basert på hans stykker og hørt på Arne Nordheims Stormen. Det var alt. Men med den erfaringen jeg nå hadde med Bacons kode, løste jeg resten av koden på epitafen, vil jeg påstå.

Det jeg da fant, gjorde at jeg sporenstreks la til side arbeidet med Ganns bok. Jeg har ikke sett meg tilbake siden.

Men hva med Hugh Black i North American Reveiw? Kom han aldri så langt som du?

Han kom et godt stykke, men han gjorde en grell tabbe og er blitt ufarliggjort og latterliggjort av ettertiden. Han har seg selv å takke. Han har tolket uten å ha dekning for det. Han fant bokstavene i Shakespeares navn, men der han ikke var sikker lenger, tok han en kjempesjanse. Han kom frem til at den fulle meningen skulle være «FRA BA WRT EAR AY, som ble til: Francis Bacon wrote Shakespeare’s plays. Og det holder ikke. Av de bokstavene han satt med, kan du lage hva som helst. hvis du er så romslig at du tillater EAR for Shakespeare, kan alt skje. Og når det sitter en del mennesker klare og venter på å sette deg til veggs, var dette lite smart. Han serverte kritikerne sitt eget hode på et sølvfat. Exit Hugh Black.

Men ikke desto mindre har altså Donnelly plukket dette opp tolv år senere?

34 34

Donnelly hadde sin egen vri på dette her. Men han gjorde det altfor komplisert. Min løsning er derimot meget enkel. Den dekoder epitafen, men den bygger også en bro mellom gravstenen og Shakespeares verker. Hvis en slik link ikke fantes, kunne man innvende at stenen er laget av noen som ville manipulere historien. Men når man finner at det er et samsvar mellom den som har konstruert koden og de som har utgitt førstefolioen med Shakespeares samlede verker i 1623, blir det langt mer interessant.

Så på et tidspunkt gled din oppmerksomhet fra Gann og til Shakespeare?

Det var 3. januar 2002. Da løste jeg epitaf-koden ferdig og la Gann til side.

Har ingen andre løst dette før deg?

Nei. Ikke som jeg vet. I alle fall har ingen beskrevet det.

For en skeptiker er det tross alt et forsonende trekk at du var i ferd med å lete etter noe annet da du oppdaget dette.

Det vil jeg tro.

Men hva med gravsteinen? Fins den? Kan jeg beskue den?

Nei. Og det er naturligvis synd. Men den er godt beskrevet, blant annet refererer Halliwell-Phillipps til den originale stenen i 1882, og beklager at den ble byttet ut med den som ligger der idag.

35 35

Halliwell-Phillipps: Outlines of the Life of Shakespeare (1882) s. 171: Begravelsen ble forrettet på den følgende torsdag, 25. april 1616, da alt som var dødelig hos den store dramatiker ble stedt til dets siste hvilested i den vakre kirken i hans fødeby. Hans legeme ble plassert ved åpningen i koret, som var det rette begravelsessted for dem som eide tidligere kirkegods. (Med et slikt eierskap fulgte vedlikeholdsplikt for denne delen av kirken.) Graven ligger nær nordveggen av koret, noen få skritt unna det gamle benhuset, hvor dørbuen med sine gamle støtter fremdeles er å se. Graven ble dekket med en stentavle som hadde følgende inskripsjon: Good friend, osv.

Og Halliwell-Phillipps fortsetter om stenen: (It . . .)

[Gravhellen] hadde, ved midten av forrige århundre [altså ca. 1750] sunket, og var blitt liggende under gulvnivå, og for omtrent 50 år siden var stenen såpass redusert at et vandalistisk forslag ble fremmet om at den skulle fjernes, og at en ny helle skulle erstatte den gamle, for å markere Shakespeares grav.

Den nye stenen skulle bære det gamle diktet med sine farvel-linjer, men heller intet mer. Det originale minnesmerke er nå vandret heden fra sin rettmessige plass, og ingen vet hvortil. Et offer til den sinnssyke tilbedelse av orden og ryddighets ære, den illgjerningsdemon som har ødelagt så mange av de uerstattelige relikvier fra gamle England og hennes begavede sønner.

36 36

En Shakespeare-biograf som het Charles Knight reiste rundt i England og forsøkte å dokumentere det som var mulig å finne. Han skrev av den opprinnelige gravstenen. Kort tid etter var stenen borte.

Er dette kontroversielt? Fins det Shakespeare-forskere som tviler på at denne inskripsjonen er ekte?

Ikke som jeg vet. Og både Phillipps og Knight var hardcore tradisjonalister. De ville ikke ha likt tanken på spekulasjoner om at andre enn Shakespeare selv har skrevet verkene. Knight hadde nok blitt lei seg hvis han hadde visst at hans avskrift skulle gi vann på mølla til dem som mener at Francis Bacon er opphavsmannen til Shakespeares tekster, altså de såkalte Baconianerne.

Dette er bakgrunnen for det hele. Dette er starten.

HOVEDPUNKTER: Bacon laget en berømt kode som han publiserte i 1624, ett år etter at den store samleutgaven av Shakespeares skuespill kom ut.

Hugh Black benyttet denne koden i 1887 under et forsøk på å tolke Shakespeares merkelige, originale gravsten.

Baconian – I moderne tid brukt som referanse til teorien om at Francis Bacon skrev skuespillene som er blitt akkreditert Shakespeare. Oxford English Dictionary supplement I A-G (1972)

37