Erik Bye Byes beste

Byes beste

Byes beste Dikt, viser og tekster i utvalg v

r e da k tø r Rune Larsstuvold

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52964-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Denne boken ble først utgitt i 2004 i et samarbeid mellom J.W Cappelens Forlag og De norske Bokklubbene A/S Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Morten Krogvold Sats: Type-it, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Trykt på 70 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

innhold Forord: Det gikk en kjempe gjennom landet ix Forord: Syng gode shantymann, syng!

7 Visene Innledning Skomværvalsen Skuffet ung herre med bil Blåmanda’ Blues Gå til onkel Anna Lovinda Sank løv til et leie og kvist til et bål My breakfast land Blow, silver wind Ballad of Norway House Gudmund Gudmundson Et borgerkrigsportrett Det gode skip «Jesus» Kalahari i september 1996 – Gjennom et hvitmalt gjerde – Eselsang fra Kalahari Sheraton slott i Armods stad Mussikk i Tucumcari by

13 17 19 21 23 25 28 30 32 33 35 44 46 48 56 57 60 64

Lend your ear Fem bønder frå Heddal Margaretas vise Ei Magnusvise Ankile En sang er alt jeg har Tilbake til sangene Kom nordavind!

Drømmeren i tårnet Alf Prøysen på prærien – Little Liza from Stony Valley – Pa’s gone to market today To barneviser for voksne – Vesle jente – Vårherres klinkekule Jorun og humlen Fang lys Ridder rid av gårde Espolin-motiv Uten fast tilholdssted Portrett i januar Den gamle Odyssevs Apollo Hildringstimen

67 70 72 77 83 90 92 94 97 98 99 102 103 106 107 108 110 112 114 116 118 119 121 128 132

Jeg vet en vind Oles vise Blå salme Vår beste dag Pilegrimssang mot år 2000 Gammel er min fjord Diktene Innledning Vise i vinterlys Da far min sang Sledeferden Far til minne – Nymalt skute av gull – Tinnsoldater – Straff – «Feighet har ingen råd til» – Hjemkomst – Det seiler en båt Sigbjørn-slåtten Fløyterens hjerte Det hemmelige hjerte Hue hass Kjell Kaj Munk – 50 år etter Stjernefangeren Nansen Vilborg og Olav kongen Vi kaller deg Olav Olav Såmann Tilgi meg Til Hans Fremmed fugl

134 136 142 144 147 148

151 153 155 157 160 160 161 164 166 168 170 171 173 175 177 180 182 184 190 192 194 198 202 204 208

Apache i Sibir Apache Om å se etter ørner Hva vil du meg?

Mangas Coloradas taler: Again the road Land and sky Cleng’s song «Our neighbors are indians» Coon Valley Olsen St. Leonard’s Crypt/ Spurv i øyet – Trubadur – Skjøge – Udøpt barn – Krypskytter – Skuespiller – Bøddel Guitar og munnspill – Guitar – Munnspill Juanita (m. Så spiller vi harmonica) Barkbåt Skip i stua Da skjønnheten kom roende Tørres Gudrun Ikke alle høns er burhøns Det vakreste bildet Men når regnet en gang kommer

212 215 217 219 222 227 229 232 234 236 238 241 242 243 244 245 247 248 250 250 253 255 262 264 266 270 273 276 279 281

Det fjerde ansikt Petterøes blå Nordmenneske Og dikteren sa …

Ord Den enøyde gjesten Afrikansk måne Gammelt maleri Krigens ansikt i Krigens ansikt ii Fritz Haber, 1868–1934 – Hatten til Fritz Gunnar Business as usual …

To passasjerer Jeg mistet mitt barn Ian Smith’s drøm Er Gud ond?

Bortvendt blikk Sytten Flyktningeminne 1944 Guttane Frigjørings-jubileum Tusenben

283 284 285 289 291 293 235 297 299 300 304 305 307 309 313 315 317 320 322 324 329 331 334 336

Den siste ferje Et folk i folket Å seile for livet Historiene Innledning Jesus fra Langesund Frokostlandet Grandpa Sangen og hjulet Bakkens bagasje Apal i en tekopp Om å skyte en teddybjørn ...

Huset Gutten som gjemte seg i tårnet I narrens tegn Kong Rørek taler i Nidarosdomen Vil du låne meg en ravn?

Gråt ikke over jorden Bibliografi

337 339 344

349 351 359 374 378 388 395 402 409 423 434 452 459 470 474

Det gikk en kjempe gjennom landet Forord til denne utgaven Overskriften, hentet fra Erik Byes ydmyke hyllest til vennen og kollegaen Alf Prøysen, står seg også som en karakteristikk over skriveren selv. Erik Bye er riktignok langt fra den typen forfattere man først blir klar over når de tier – tvert imot. En ting var at begrepet ‘kjempe’ i hans tilfelle ikke trengte å leses metaforisk. Erik var en kjempe i enhver forstand – også fysisk. Han var så til de grader buldrende hjertevarmt til stede i sin samtid, så mye samtidsdebattant, programleder, prosjektmaker, filantrop, sanger, sjømann, vandrer, vagabond og buldrebasse at det var vanskelig å få øye på dikteren bak kjendisen.

I den største litteraturhistorien som utkom mens hans forfatterskap var aktivt, åttebindsverket Norges litteraturhistorie (som til alt overmål utkom på hans eget forlag Cappelen), er Erik Erikssønn Bye nevnt én gang, i forbifarten. Ikke som dikter, men som kommersiell størrelse, nærmest som et litterært avvik: «Et nytt fenomen dukket opp høsten 1966,» skriver Øystein Rottem i bindet Inn i mediealderen fra 1997. «Da gikk den folkekjære Erik Byes bok Med munnspill under åpen himmel til topps på bestselgerlisten med sine 120 000 solgte eksemplarer. Det var en suveren førsteplass, og dermed ble han den første som slo igjennom i kraft av sin status som TV-kjendis.» Erik Bye hadde på dette tidspunkt tre poesisamlinger og seks prosabøker bak seg. I rettferdighetens navn må det tilføyes at Rottem – nærmest til sin forbauselse – også noterer at «I dette tilfellet hadde også boken litterære kvaliteter».

Men han finner ingen grunn til å gå videre på disse kvalitetene ix

utover å fastslå at «det skulle det bli så som så med ved senere anledninger».

De litterære kvalitetene i forfatterskapet er åpenbare nå, som de var det dengang bøkene hans var stabelveltere og sangene var landeplager. Og det enda man ikke kan si han ‘traff tidsånden’ – i alle fall ikke i litteraturhistorisk forstand. Han skrev rimende, metriske dikt i en tid da modernismen var så godt som enerådende i norsk poesi.

Han skrev prosa i skjæringspunktet mellom personlige memoarer og høystemte lyriske skildringer i den politiske romanens knusktørre gullalder. Det blir feil – helt feil – å hevde at han ikke var en politisk dikter, han var nærmest forkynnende i sitt menneskeverdbudskap. Likevel lar ikke hans sanger, i tradisjonen etter shantyen, Skjæraasen, Prøysen og Børli, seg passe inn i protestvisebølgen på 1970-tallet. Erik Bye var seg selv. Motstrøms, men likevel elsket av folket.

På et halvt århundres avstand er det ikke lett å huske nøyaktig hvor stor Byes berømmelse var. I en tidsalder da ordet ‘kjendis’ ennå ikke var funnet opp, rett og slett fordi det ikke var behov for det, var han antakeligvis den nordmann ved siden av kong Olav som flest mennesker følte de kunne identifisere med bildet av Norge. Han var – i en tid med bare én TV-kanal, da hele landet så de samme programmene – vår første fjernsynspersonlighet av noe format. Dels på grunn av sin helt særegne personlige utstråling, sin genuine nysgjerrighet og interesse for mennesker, og sitt samfunnsengasjement, som han klarte å flette sammen med rollen som journalist. Men minst like mye på grunn av den aura av eventyr som sto rundt ham. Erik Bye var en mann som kunne starte en fortelling med «det var den høsten jeg red over prærien i …», «en vinter da vi seilte opp Hudsonelva …», «da jeg bodde med apachene i …», «det var i en landsby ved Kalahari …» eller utallige andre fantasieggende prologer, som hentet rett ut fra et bibliotek av istykkerleste guttebøker. Og likevel fikk man inntrykk av at han var minst like interessert i å lytte som i selv å fortelle.

Den røde tråden som slynger seg gjennom hans livslange globetrottende virke, hva enten den plukkes opp i stiv kuling i Nordsjøen, x

i polarnatten på Svalbard, langt oppe i Amazonas’ jungel eller i en uteliggerhytte i skråningen under Ekeberg, er mer enn noe annet en enorm respekt for mennesker han møter, en genuin interesse og omsorg for deres liv, og en vilje til å bringe videre deres historier.

Rune Larsstuvolds samling gir et godt bilde av bredden og mangfoldet i forfatterskapet. Hans liv var et kunstverk i seg selv. Formidlingen av det er bare et aspekt, det er minst like mye selve seilturen på fjorden en grytidlig sommermorgen med fiskeskøyta Prøven som den smått ikoniske «Hildringstimen» som er kunstverket. All Erik Byes litteratur er hentet – direkte eller indirekte – ut av hans egne opplevelser. Derfor er hans tekster genreoverskridende – svært ofte er diktet avhengig av en fortelling om hvor og hvordan han fant det.

Dikteren foran Anna Lovindas gravstøtte i Westport, eller blakk og akterutseilt hos pantelåneren (‘Onkel’) i San Francisco, det gir ikke bare poesien autentisitet, det er som om man raust inviteres inn i dette utrolig mangslungne livet – gjennom visene og diktene. Også når han skriver sine lengre selvbiografiske tekster – i memoarbøkene Munnspill under åpen himmel og Å skyte en teddybjørn – ligger han skjønnlitteraturen og poesien nær.

I 2016 ville Erik Bye blitt 90 år. Han døde i 2004, kort tid etter at dette utvalget av hans tekster kom ut. I løpet av tiden som har gått, blir det synlig hvordan hans tekster – selv om de ofte er knyttet til aktuelle hendelser (Bye var jo nyhetsformidler, tross alt) – har noe uslitelig over seg som gjør at de ikke slutter å appellere. Det er derfor på høy tid at de gjøres tilgjengelig igjen.

Han er journalist når han skriver dikt, og poet når han rapporterer fra verden, men først og fremst er han formidler. Nei, forresten. Først og fremst er han menneske.

Oslo, juni 2016 Anders Heger

syng, gode shantymann, syng! e r ik b y e er så mange.

Han er den prisbelønte journalisten. Det var han som lærte oss navnet Biafra i tv -reportasjer fra en sultkatastrofe verden til da hadde oversett.

Han er den mest populære t v -kjendisen. Selv om han i sine lørdagskveldsshow snakket om atomvåpen og krigsfare. Det var han som i reportasjeserien «Jakten på Mangas Coloradas» løftet fram urbefolkningene til den plass i samtidens bevissthet de skulle ha og aldri hadde hatt før.

Han er nr k -mannen som var overalt: Fra 1958 til 1996 vant han et stort publikum med sine underholdningsprogram og reportasjer – i serien «Vi går om bord» trakk han fram sjøfolkenes glemte innsats og krigsseilernes skjebne, og han skaffet landet en ny redningsskøyte, «Skomvær i i», som hele folket spleiset på. Programserien «Idébanken» førte til så stor produksjon av nye ideer og produkter at den ble eget firma utenfor n r k s ansvar. Han lot de psykisk utviklingshemmede på Ragna Ringdals Daghjem og Skole fremføre sin «Folk og røvere i Kardemomme by»-versjon på tv , uten en eneste «hvit frakk» til stede for å forklare – og plutselig var også denne gruppen akseptert som mennesker. Hans interesse for det norske Amerika førte ikke bare til en lang rekke reportasjer – da u sa feiret sitt 200-års jubileum som selvstendig nasjon i 1976, var det Erik Bye som ledet festforestillingen i New York som markerte nordmenns innsats for landet, og det var hans tekster forestillingen bygde på.

Et eksempel på hans popularitet beskrives i Norges Litteraturhistorie (1999): «Et nytt fenomen dukket opp høsten 1966. Da gikk den folkekjære Erik Byes bok Med munnspill under åpen himmel til 7

topps på bestselgerlisten med sine 120 000 solgte eksemplarer. Det var en suveren førsteplass, og dermed ble han den første som slo igjennom i kraft av sin status som tv -kjendis. I dette tilfelle hadde også boken litterære kvaliteter.»

Erik Bye var gjennom nesten 40 år i radio og t v stor. De som ikke opplevde ham i disse årene, kan vanskelig fatte hvor stor han var.

Det finnes ingen å sammenligne med i dagens norske medieverden, og få internasjonalt. «Det gikk en kjempe igjennom landet –» skrev Erik Bye i sin vise «Alf» da Alf Prøysen døde – vi som var Erik Byes lyttere og seere gjennom hans år i nrk , bruker gjerne disse ordene på ham selv. Erik Bye var stor.

Erik Bye er fremdeles stor. For han er også sangeren som satte preg på innholdet i egne og andres radio- og tv -program gjennom sin overbevisende formidling av andres og egne tekster og melodier, bevart heldigvis på et drøyt dusin platealbum. På plater som fortsatt spilles. Han er komponisten av melodier som fortsatt synger i manges sinn, «Alf», «Oles vise», «Anna Lovinda» – og mange flere. Og han er dikteren. Av de nevnte visene, og av alle de andre visene, diktene og historiene i denne boken.

Byes beste har som mål å presentere dikteren Erik Bye. Det har vært hevdet at han må anses som en ganske begavet leilighetsdikter, men heller ikke mer. Han har selv bidratt til en slik oppfatning ved å fortelle om den hast viser og dikt er blitt til i like før sendinger der slike bidrag var nødvendige. Her har vi tatt bort noter og latt tekstene stå som de er. Da er det tidløshet og evighet og slett intet hastverk som møter oss, det er ordkunstneren, følelsesmennesket og meningsbæreren som viser fram sin nyslipte penn, uten musikkens avvæpnende skjold. Da er det ingen tvil om at Erik Bye er dikter.

Han dikter viser og sanger og dikt. Utgangspunktet er oftest hendelser fra virkeligheten. Når han rapporterer fra virkeligheten på prosa, er ingenting oppdiktet, men han har dikterens evne til gjennom ordvalg og dramaturgi å berøre. Klumpen i halsen og tårene i øyekroken er sjelden langt borte når Erik Bye forteller om mennesker som har gjort inntrykk på ham. Som har berørt ham.

Menneskene har hovedrollene i alle hendelser og begivenheter 8

han beskriver, enten han skildrer sin egen barndom og oppvekst eller sine vandringer i usa . Amerika er et sentralt tema, her studerte, arbeidet og reiste han rundt etter krigen, og her traff han den norske befolkningen, etterkommerne etter innvandrerne Cleng Persson tok med seg over havet. Innvandrernes skjebne står sentralt i viktige deler av Erik Byes arbeid. Hans nære forhold til menneskene avspeiler seg i bekymringen for det politiske usa etter 11. september 2001. Han frykter krig, han frykter en verden med atomvåpen, ikke minst på sine etterkommeres vegne. Omsorgen for og kjærligheten til barn er alltid en rød tråd. Det kommer også fram i denne boken, blant annet i det han skriver fra sine reiser i Afrika.

Og la oss for all del ikke glemme at Erik Bye skriver – ofte – om de små gleder i hverdagen, som verken er små eller uviktige.

Og la oss ikke glemme humoren. Byes beste inneholder en rekke eksempler på humoristen Erik Bye. Den gode replikken og glimtet i øyet hører en ekte alvorsmann til.

Det var humoristen Erik Bye jeg møtte første gang jeg ble klar over hvem han var. På morfars grammofon snurret om igjen og om igjen en 45rpm-plate med «Gå til onkel». At dette var et eksempel på et arbeid gjort i all hast fordi et calypso-orkester tilfeldigvis og plutselig var i Oslo og skulle være med i et program og en sang måtte til i sakens anledning, se det visste ikke morfar og hans barnebarn, og det kunne neppe høres heller. Vi lo godt uansett av den dumme sjømannen og den strenge pantelåneren i Frisco by. Morfar kjøpte flere plater, og det ble en oppgave å finne ut når Erik Bye var på radio og senere på fjernsyn. Han har aldri hatt mye til overs for uttrykket «folk» eller kringkastingens nyere devise «gi folk det folk vil ha» – og for vår del var vi svært fornøyde med det vi fikk. Og så ble det jo slik likevel at det var Erik Bye folk ville ha – uansett hva han kom med. Om det så var atomkrigsfare og nedrustning til lørdagspizzaen – et mediemessig selvmord for alle andre programskapere.

Erik Bye er så mange. Jeg er svak for både dikteren og journalisten og samfunnsdebattanten. Men jeg ser ham for meg som sangeren.

Bildene som skaper dette bildet er mange: Jeg ser ham synge «Skomværvalsen» stående foran Det Norske 9

Sjømannskor, eller «Hildringstimen» stående i sitt rorhusvindu, i utallige tv -bilder. Jeg ser forsangeren, shantymannen, som ledet arbeidssangen på seilskutene, shantymannen som vakkert er skrevet inn i «Anna Lovinda». Shantyen kunne handle om alvor og skjemt og alle livets faser og tilskikkelser, og den bevirket samhold, felles innsats, samklang. Nettopp hva Erik Bye har vært ute etter i sin virksomhet. Og da ser jeg Erik Bye gå inn i sin fars sted slik han skildrer sin far operasangeren på hjemmebane i diktet «Da far min sang» – han står og synger i prammen, i åkeren, i sleden, synger så det ljomer ut over bygd og by.

Erik Bye var min generasjons forsanger, min shantymann, som sang ut om gleder og sorger, rett og urett, krig og fred. Han var akseptert i alle lag av befolkningen, av gammel og ung, og i de fleste politiske leirer, og selv om hans utfall særlig i krigs- og nødssaker kunne være skarpe og direkte, var det ikke mange som sa ham imot. Om ikke argumentene stod i vegen, så gjorde populariteten det.

Så syng, gode shantymann Bye! Enten det nå er viser, dikt eller historier. Syng! Her er tekstene dine. Om det er blitt stillere rundt deg, lever ordene. «– stiene er blitt lange etter meg –» står det i ett av diktene. Det skal være visst. Og sporene og ordene mange – syng, gode shantymann, syng!

Rune Larsstuvold

10

Visene

innledning «h ve r s t und h a r sin tone, hver gjerning sin tanke. Slik blir en vise til. Og slik lever den,» skrev Erik Bye i november 1963, i forordet til sin første bok, Venners viser og egne vers. Med tiden er det blitt mange stunder og mange toner, mange gjerninger og mange tanker. Og mange viser som lever.

Erik Bye kom fra b b c til nrk i 1958, invitert til radioens underholdningsavdeling, der han gjerne ville arbeide forutsatt at han fikk lov til å utvide begrepet «underholdning», slik det tradisjonelt var oppfattet på den tiden. Det fikk han, og den seriøse underholdning skulle bli hans varemerke gjennom alle år i radio og t v . Programserien «Fra vers til vise», der han koblet sammen norske ord- og tonekunstnere, ble det første eksempel på nettopp dette. Serien ble ikke lenge etter en viktig del av «Søndagsposten», som ble startet i 1959 med Erik Bye som programleder.

Noe av det første av egen produksjon som ble sendt i radio, har Erik Bye kalt en uhøytidelig lek: «Skuffet ung herre med bil» og «Blåmanda’ Blues» har da heller aldri stått på trykk før. Men de to visene er utmerkede eksempler på hans utrolige evne til på korteste varsel å lage noe et program trengte, og som også skulle vise seg å løfte det. Program som trengte en sang, skulle det bli mange av, og hans mest kjente viser og sanger er skrevet til «Vi går om bord», «Lørdagskveld med Erik Bye» og mange andre. Og det begynte altså i «Søndagsposten».

Det hadde seg slik at den fremragende jazzmusikeren Ellsworth «Shake» Keane var i Norge, og man trengte en vise der han kunne delta med sitt flygelhorn. Arvid Bryne forteller (i Hildringstimer, 2001): 13

«Visen ble til på rekordtid. Samtidig skrev Erik teksten til ’Blåmanda’ Blues’. De snakket om hva som var typisk blues-aktig på den tiden, og Erik fortalte at noe han fant sørgmodig, var de som søkte kontakt med det andre kjønn gjennom avisannonser. Den gang ble det gjort meget diskret. Det var to elementer som gikk igjen: De var skuffet i kjærlighet. Det andre var at de fremhevet hvilke materielle ting de hadde å fare med. Ofte var det bil, noen ganger var det egen leilighet. Noen hadde både bil og leilighet. Og så var det de som bare var skuffet: ’Skuffet ung mann søker kontakt med kvinne i passende alder.

Har egen bil,’ oversatte Erik for ’Shake’ fra Dagbladets kontaktannonser den dagen. ’Great! Thats a blues,’ sa ’Shake’ og begynte å slå takten i bordet.

Skriving og opptak var gjort på minutter. Siden ble den spilt inn på en 45-plate med ’Blåmanda’ Blues’ på baksiden.

Det var hans aller første grammofoninnspilling.»

I forordet til Jeg vet en vind (1973) skriver Erik Bye: «Så lenge jeg kan huske, har visen gitt meg glede. Ikke bare gleden ved å synge viser, og å høre dem sunget.

Viktigere er det at jeg gjennom visen er blitt ført sammen med mennesker som har betydd meget for meg og gitt en ny større mening til så mangt. Rause, åpne mennesker med noe på hjertet.

Uten visen skulle jeg vel aldri fått nære venner som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Bjarne Berulfsen, Bjarne Amdahl – for å nevne noen som nå er borte. Jeg kan ikke nevne alle som lever og som hører inn under samme kategori. Men de er mange – riktig mange – både her hjemme og under fremmede himmelstrøk.

I løpet av de årene jeg har syslet med viser, og fartet land og strand rundt med dem, har jeg kunnet føle på pulsen den utvikling som har funnet sted i norsk visekunst, og som jeg håper vil vare ved.

Folk har begynt å søke tilbake til det rike materiale vi har i norsk viselitteratur, men som vi så ofte har neglisjert. Flere av vår tids tonekunstnere søker til norske dikteres verker, og gir dem tonedrakt 14

og nytt liv. Ordet synes igjen å ha kommet i høysetet. Folk lytter mer enn de lot til å gjøre for bare få år siden. Og det skrives, skapes nye og levedyktige ting av unge mennesker som har noe de vil si.

Synger man viser, hender det også at man forsøker å skrive dem.

Jeg har gjort det lenge, skjønt temmelig sporadisk. Enkelte viser ble skrevet med tanke på en éngangsfremføring, gjerne i forbindelse med programarbeide i nrk , men så har de på en merkelig måte dukket opp igjen senere. Andre viser har jeg fra starten skrevet med et stille håp om lengre levetid.»

Mer enn en mannsalder senere kan vi slå fast at Erik Bye fikk rett i sine spådommer. Og at hans stille håp ofte er blitt innfridd.

Ingen noter er tatt med. Dette er ingen sangbok, det var viktig å få med flest mulig tekster på de sidene som var til rådighet, og mange ganger kan gode melodier være så gode at de nesten står i veien for utmerkede tekster som av og til bør leses før de synges.

Når tekstene i denne delen av boken leses, vil nok melodiene uansett komme automatisk rett som det er. Og noen ganger er tekst og melodi gått opp i en høyere, uadskillelig enhet, som vi heldigvis ikke kan gjøre noe med. Notene er med i visebøkene hans, som er listet opp i biografien bakerst i denne boken.

Erik Bye har selv sagt at viser skal leve sitt eget liv, uten lange forklaringer. Ikke desto mindre har han helt fra sin første bok knyttet kommentarer til en og annen vise, mens andre viser har spennende historier om hva de springer ut av og hvordan de ble til. Disse historiene er med her. Naturligvis. De henger sammen med visene, og skrivekunsten er den samme store.

15