Engler i mitt hår av Lorna Byrne

Lorna Byrne

ENGLER i mitt

HÅR Den sanne historien til en moderne irsk mystiker

Oversatt av Benedicta Windt-Val

Lorna Byrne Originalens tittel: Angels in My Hair Copyright © Lorna Byrne 2008 First published by Century, London. All rights reserved.

Published by arrangement with Sanford J. Greenburger Associates, Inc. and the Ann-Christine Danielsson Agency.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-29990-3 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Century Omslagsfoto: Landskap: © The Irish Image Collection Fjær: © Tatsuhiko Sawada/Getty Images Sats: Type-it AS, 2010 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i Sabon 11,5/13,6 og trykt på Ensolux Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mine barn

Forfatterens takk

E

n hjertelig takk til Jean Callanan for støtte, engasjement og mot. Første gang jeg traff henne, fortalte englene meg at hun ville komme til å spille en fremtredende rolle ved å hjelpe meg med å skrive og utgi denne boken. Hun ante nok ikke hvor mye tid, innsats og hardt arbeid det ville komme til å kreve. Jeg takker henne for godt humør, entusiasme, tålmodighet, gavmildhet og vennskap. Jeg takker englene for at de brakte meg en person med massevis av forretningserfaring som har vist seg å være uunnværlig. Englene fortalte meg at jeg ikke trengte noen agent, fordi Jean ville være bedre for meg enn noen agent kunne komme til å bli.

Jeg kunne ikke ha ønsket meg en bedre redaktør enn Mark Booth. Hans urokkelige tillit til meg og tro på denne boken har utgjort en enorm forskjell. Han har gått langt utover det man normalt kan forvente av en redaktør. Min dyptfølte takk til en vidunderlig og spesiell mann som er i ferd med å bli en god venn, og jeg takker englene fordi de sendte ham til meg.

Min takk går også til hele gjengen i Century forlag, spesielt til Charlotte Haycock for hennes gode humør og effektivitet, og til Rina Gill for entusiasme, kreativitet og mye moro.

En rekke mennesker, som jeg er glad for å kunne kalle vennene mine, har hjulpet meg med denne boken. Jeg vil gjerne takke Stephen Mallaghan for sjenerøsitet, entusiasme og vennlighet …

LORNA BYRNE

og fordi han er en utrolig god venn; Daniel O’Donnell for all oppmuntring og fordi han åpnet de første dørene; Jim Corr for hans støtte, sjenerøsitet og nysgjerrighet; Eoin MacHale fordi han har laget et fantastisk nettsted, og Patricia Scanlan for oppmuntringen.

En takk også til vennene mine: til Catherine og John Kerrigan, som har gitt meg så mye støtte både i medgang og motgang, til Sally White fordi hun har fått meg til å le, til John Carthy fordi han alltid er der for meg, til Brian Kelly for varmhjertet støtte, og til familien Quigley for den hjelpen de har gitt meg med de praktiske oppgavene som alle mødre blir stilt overfor.

Og til slutt til barna mine, som har sørget for at jeg alltid har beholdt bena på jorden! Mange takk til dem fordi de har stilt opp for meg, og spesielt til yngstemann, som har fått livet sitt snudd på hodet av denne boken.

Innhold

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20

Med nye øyne 11 Portvaktene 20 Trappen opp til himmelen 33 Hvorfor gjemmer du deg for meg? 46 Elias 62 Å absorbere andres smerte 72 En skapning uten sjel 82 Mellommannen 91 Dødens engel 97 Bomberne 107 Morskjærlighetens engel 119 Huset på landet 135 Da Joe fikk vite det 147 Jeg ante ikke at jeg hadde en skytsengel 158 Bønnens makt 165 Tunnelen 174 Tre slag på vinduet 187 «Er det ikke heldig for Lorna …» 200 «Jeg er her, jeg er her – her er jeg!» 213 Den gylne lenken 221

21 22 23 24 25 26 27 28

Jeg trenger noen mirakler 233 Djevelen ved porten 241 Sjelefrender 254 Fred i Irland og julefred 263 Mikael forteller meg hvem han virkelig er En ond ånd viser seg 291 Joe 303 En fjær fra himmelen 313

280

k ap i t te l é n

Med nye øyne

D

a jeg var to år gammel, sa legen til moren min at jeg var tilbakestående.

Da jeg var baby, bemerket mor at det alltid virket som om jeg levde i min egen verden. Jeg husker til og med at jeg lå i en barneseng – en diger kurv – og at jeg så mor bøye seg over meg. Mor var omgitt av praktfulle, skinnende vesener i alle regnbuens farger. De var mye større enn meg, men de var mindre enn henne – omtrent på størrelse med et tre år gammelt barn. Disse vesenene svevde i luften som fjær, og jeg husker at jeg strakte meg etter dem og forsøkte å røre ved dem, men jeg klarte det aldri.

Jeg var fascinert av disse skapningene med det vakre lyset. Den gangen forsto jeg ikke at det jeg så, var annerledes enn det andre mennesker så. Det var først mye senere jeg fikk vite av dem at de ble kalt engler.

Etter hvert som månedene gikk, oppdaget mor at uansett hva hun gjorde for å forsøke å fange oppmerksomheten min, var jeg alltid opptatt av å se på noe annet. Sannheten er at jeg var et annet sted. Jeg var sammen med englene, jeg så på det de gjorde, og snakket med dem og lekte med dem. Jeg var trollbundet.

Jeg var sen til å begynne å snakke, men jeg hadde ført samtaler med englene helt fra jeg var bitte liten. Noen ganger brukte vi ord på samme måte som du og jeg, men av og til var det ikke bruk for ord – vi leste hverandres tanker. Jeg trodde at alle andre 11

LORNA BYRNE

kunne se det samme som jeg, men så sa englene at jeg ikke skulle fortelle noen at jeg så dem, og at det skulle være en hemmelighet mellom oss. Og faktum er at jeg hørte på englene i mange år og unnlot å fortelle folk hva jeg så. Det er ikke før nå når jeg skriver denne boken, at jeg for første gang forteller mye av det jeg har sett. * Legens kommentar den gangen da jeg nettopp hadde fylt to år, skulle komme til å få en dyptgripende innvirkning på livet mitt.

Det gikk opp for meg at mennesker kan være forferdelig grusomme. Den gangen bodde vi i Old Kilmainham, i nærheten av Dublin sentrum. Far leide et lite sykkelverksted der, og det hørte med et lite hus til verkstedet. Hvis en gikk gjennom verkstedet og svingte til venstre, kom en til et lite, nokså falleferdig hus.

Det var en del av en rekke gamle hus og verksteder, men de fleste av dem var tomme eller fraflyttede fordi de var så dårlige. Mye av tiden bodde vi i det ene, lille rommet i første etasje. Der ble maten laget, der ble det spist, snakket og lekt, og der vasket vi oss til og med, i en stor sinkbalje foran ovnen. Det fantes ikke noe toalett i huset, men nede i hagen, i enden av en liten sti, var det et skur med en utedo. I annen etasje var det to små soverom, og i den første tiden delte jeg både seng og rom med storesøsteren min, Emer.

Det var ikke bare engler jeg så (og jeg så dem hele tiden, fra det øyeblikket jeg slo øynene opp til jeg sovnet igjen), men også åndene til mennesker som var døde. Broren min, Christopher, ble født lenge før meg, men han døde da han var bare rundt ti uker gammel. Selv om jeg aldri så ham mens han levde, kunne jeg visualisere ham – han hadde mørkt hår, mens søsteren min og jeg var lyse – og jeg kunne også leke med ham i ånden.

Den gangen trodde jeg ikke det var noe merkelig ved dette. Jeg opplevde det som om han skulle være et helt alminnelig barn, selv om han kanskje fremsto litt mer lysende enn andre. Noe av det 12

ENGLER I MITT HÅR

første som fikk meg til å innse at han var annerledes enn andre, var at alderen hans kunne endre seg. Noen ganger fremsto han som spedbarn, andre ganger var han omtrent jevnaldrende med meg og stabbet over gulvet. Han var ikke der hele tiden heller, det virket som han kom og gikk.

Sent en kald vinterettermiddag, akkurat idet det begynte å mørkne, var jeg alene i oppholdsrommet i huset i Old Kilmainham.

Det var tent opp i peisen, og det var den eneste lyskilden i rommet. Ildskjæret flakket over gulvet der jeg satt og lekte med noen små treklosser som far hadde laget. Christopher kom for å leke med meg. Han satt nærmere ilden – han sa at det var for varmt for meg der han var, men at det var greit for ham fordi han ikke kjente heten. Sammen bygget vi et tårn; vi la på annenhver kloss.

Tårnet begynte å bli veldig høyt, og så rørte hendene våre plutselig ved hverandre. Jeg var forbløffet – han kjentes helt annerledes enn andre mennesker jeg hadde rørt ved. Det gnistret da jeg tok på ham – det var som små stjerner som fløy fra ham. I det øyeblikket gikk jeg inn i ham (eller kanskje han gikk inn i meg). Det var som om vi smeltet sammen og ble ett. Jeg ble så sjokkert at jeg veltet hele klossetårnet vårt.

Jeg brast i latter, og så rørte jeg ved ham igjen. Jeg tror det var første gang det virkelig gikk opp for meg at han ikke var av kjøtt og blod.

Jeg tok aldri feil av Christopher og englene. De englene jeg så, kunne av og til opptre i menneskelignende skikkelser, men når de gjorde det, hadde de som regel vinger, og føttene deres rørte ikke ved bakken. Dessuten var det en slags strålende klart lys som skinte inne i dem. Og noen ganger hadde ikke englene noen menneskelige trekk i det hele tatt, men viste seg som et skarpt, glødende lys.

Christopher viste seg ofte i nærheten av mor. Noen ganger hendte det at mor satt og døste i stolen ved peisen, og da så jeg Christopher ligge i armene hennes. Jeg visste ikke om mor var klar over Christophers nærvær, så jeg spurte ham: «Skal jeg fortelle mor at du er her?»

13

LORNA BYRNE

«Nei, du kan ikke fortelle henne det,» svarte han. «Hun kommer ikke til å forstå det. Men det hender at hun føler meg.»

En vintermorgen kom englene til sengen min idet solen sto opp.

Jeg hadde krøpet sammen under teppene. Søsteren min, Emer, som jeg delte seng med, hadde allerede stått opp, og i stedet var det Christopher som lå ved siden av meg. Han kilte meg og sa: «Se, Lorna, se – borte ved vinduet!»

Som jeg har sagt, kan engler vise seg i forskjellige former og størrelser, og denne morgenen så de ut som snøfnugg! Det så ut som om glasset i vindusrutene var blitt til damp, og idet hvert enkelt snøfnugg traff vinduet, ble det forvandlet til en engel omtrent på størrelse med et spedbarn. Så ble englene båret på en solstråle gjennom vinduet, og det så ut som om hver og en av dem var dekket av hvite, skinnende snøfnugg. Idet englene rørte ved meg, falt snøfnuggene fra dem og ned på meg. Det kilte når de landet, og forbausende nok var de varme, ikke kalde.

«Tenk så fint det kunne ha vært,» sa Christopher, «hvis alle visste at de kunne fylle lommene sine med engler – at de kunne få plass til tusenvis av engler i én lomme, akkurat som med snøfnugg, og at de kunne bære dem med seg rundt så de aldri var alene.»

Jeg snudde meg og spurte: «Tenk om de smeltet nede i lommene deres?»

Christopher kniste og sa: «Nei! Engler smelter ikke.»

«Jeg skulle ønske at du kunne ligge nede i lommen til mor som et snøfnugg og være hos henne hele tiden,» svarte jeg, nokså bedrøvet.

Han snudde seg og så på meg, og vi lå der tett sammen i sengen, og så sa han: «Du vet at jeg er der allerede.»

Da jeg ble voksen, fortalte mor at hun hadde hatt en liten gutt som het Christopher. Han ble født et år før meg, men han levde bare i ti uker. Jeg bare smilte da jeg hørte det. Jeg husker at jeg spurte henne hvor Christopher var begravet, og hun fortalte at det var en umerket grav (slik skikken var den gangen) på en barnekirkegård i Dublin.

Det er trist at det ikke finnes noen grav med hans navn på som 14

ENGLER I MITT HÅR

jeg kan gå og besøke, men han er ikke glemt. Selv nå, etter alle disse årene, hender det at jeg kjenner Christophers hånd i lommen min mens han later som han lager snøfnugg og minner meg på at jeg aldri er alene.

Jeg fikk vite mer om Christopher og mor en dag da jeg var omtrent fire eller fem år gammel. Jeg satt ved bordet og dinglet med bena og spiste frokost da jeg fikk et glimt av Christopher.

Han så ut som om han var rundt tolv år gammel, og han løp gjennom rommet, mot døren ut til verkstedet, akkurat idet mor kom inn med noe ristet brød. Hun smilte fra øre til øre og sa: «Lorna, det er en overraskelse til deg i bakværelset ute i verkstedet, under arbeidsbenken til pappa!»

Jeg spratt opp fra stolen, ivrig og spent, og fulgte etter Christopher. Han gikk rett gjennom verkstedet og inn i det mørke bakværelset. Jeg måtte stanse i døren fordi det var så mørkt der inne at jeg ikke kunne se noe, og jeg måtte gi øynene tid til å venne seg til mørket først. Men Christopher var akkurat som et lys, en svak, skimrende glo som lyste opp en vei for meg gjennom det overfylte bakrommet. Han ropte ut: «Katten har fått unger!» Og der, takket være lyset fra Christopher, kunne jeg se fire knøttsmå kattunger – tre helt svarte, og en svart og hvit. De var så vakre, så myke og blanke i pelsen. Kattemoren, Blackie, gikk ut av esken, strakte på seg og hoppet ut gjennom det lille vinduet ut mot hagen. Jeg løp etter henne og ropte på Christopher at han skulle bli med, men han ville ikke bli med ut i hagen.

Jeg gikk inn igjen og spurte: «Hvorfor vil du ikke bli med ut, Christopher?»

Han tok hånden min, som for å trøste meg – jeg nøt berøringen av hånden hans – og hendene våre smeltet sammen igjen. Det var en helt magisk følelse, og den gjorde meg trygg og lykkelig.

«Lorna, når babyer dør, blir ånden deres hos mødrene så lenge det er behov for dem, så jeg blir her hos mamma. Hvis jeg gikk ut, ville det være som å bryte ut av disse minnene – og det vil jeg ikke!»

Jeg skjønte hva han mente. Mor hadde øst så mye kjærlighet 15

LORNA BYRNE

ut over ham – alle de minnene hun hadde fra den tiden hun gikk gravid med ham og bar ham inne i seg, fødselen, gleden og lykken hun hadde følt da hun holdt ham i armene og reiste hjem med ham – enda hun hadde hatt en fornemmelse av at det var noe galt allerede på det tidspunktet, til tross for alle forsikringene fra legene. Mamma hadde opplevd noen korte, dyrebare uker hjemme sammen med Christopher før han døde, og Christopher fortalte meg om all den kjærligheten hun hadde øst ut over ham, og som han nå ga henne tilbake.

Så åndebroren min holdt seg inne i huset og gikk aldri ut, helt til den dagen kom da vi måtte forlate det lille verkstedet i Old Kilmainham for godt. På det tidspunktet virket det som om mamma var klar til å gi slipp på den lille broren min og følte seg sterk nok til å gå videre. * Når jeg ser en engel, får jeg lyst til å stoppe og stirre. Jeg føler det som om jeg er i nærheten av en kolossal kraft. Da jeg var yngre, pleide englene som regel å vise seg i en menneskelig skikkelse for å gjøre det lettere for meg å akseptere dem – men nå er ikke det nødvendig lenger. De englene jeg ser, har ikke alltid vinger, men når de har det, hender det at jeg blir forbløffet over formen deres. Noen ganger er de som ildtunger, og likevel har de både fasong og kompakthet. Noen av englevingene har fjær, og en av de englene jeg har sett, hadde vinger som var så spinkle, så høye og så spisse at jeg hadde vondt for å tro at de var vinger. Jeg fikk lyst til å be engelen om å folde dem ut.

Når englene har et menneskelignende utseende – med eller uten vinger – er øynene et av de mest fascinerende trekkene ved dem.

Engleøyne er ikke som menneskeøyne, de er så levende, så fulle av liv og lys og kjærlighet. Det er som om de inneholder essensen av selve livet – glansen fra dem fyller en helt og fullt.

Jeg har aldri sett føttene til en engel være i berøring med bakken. Når jeg ser en engel komme gående mot meg, ser jeg noe 16

ENGLER I MITT HÅR

som ligner på en pute av energi mellom bakken og føttene deres.

Noen ganger ser den ut som en tynn tråd, men andre ganger vokser denne puten mellom jorden og engelen, og det hender til og med at den synker ned i selve jorden.

Helt fra jeg var ganske liten, var det en bestemt engel som pleide å vise seg ofte for meg. Første gang jeg så ham, sto han i et hjørne av soverommet, og han sa bare: «Lorna.» På noen måter lignet han på andre engler, men det var noe som var annerledes ved ham også – han lyste sterkere enn de andre, og han hadde et imponerende nærvær, en kraftig utstråling av maskulin styrke.

Helt fra første gang jeg så ham, følte jeg at han var klar til å beskytte meg, som et skjold. Fra da av fortsatte han å vise seg for meg, og litt etter litt ble jeg venner med ham. Han fortalte meg at navnet hans var Mikael. * Skolen var problematisk for meg. De fleste av lærerne behandlet meg som om jeg skulle være tungnem. Min første kommunion var på skolen da jeg var seks år, og det var forferdelig. Det burde ha vært en helt spesiell dag for meg – slik det er for de fleste irske barn. Når vi forberedte oss til den første kommunionen i klassen, pleide lærerne å stille spørsmål til barna for å sjekke at de hadde lært katekismen, men de gadd aldri å bry seg med meg – de sa bare: «Det er ingen vits i å spørre deg!» Og når alle de andre barna måtte stå i rekke og si noe om kommunionen, stilte jeg meg også i rekken, men da ble jeg hentet ut og fikk beskjed om å gå og sette meg igjen. Dette var virkelig sårende for et lite barn. Mens jeg satt der bakerst i klassen eller på en av benkene i hjørnet, pleide jeg å spørre englene mine: «Vet de ikke at jeg også kan katekismen? De gir meg jo ikke en sjanse engang!»

Og i kirken, under selve førstekommunionen, da jeg endelig var på vei opp til alteret, ble jeg grepet i armen og trukket ut av køen igjen fordi læreren fant ut at de flinkeste jentene skulle gå foran meg.

17

LORNA BYRNE

Men det var noen mennesker som var snille også. Jeg husker en nonne som het moder Moderini (tror jeg), fra den tiden da jeg var rundt fire år. Hun hadde fått beskjed om at jeg var tungnem og tilbakestående, men jeg hadde en fornemmelse av at hun visste bedre. Når jeg var i klassen hennes, kom hun ned til meg og stilte meg små spørsmål som jeg alltid visste svaret på, og da smilte hun og strøk meg over håret.

Men til tross for disse sporadiske, vennlige tilnærmelsene fra enkelte mennesker vokste jeg opp som en utenforstående. Folk oppfattet at jeg var annerledes, og de kunne rett og slett ikke forstå det. Dette aspektet ved livet mitt har vært svært, svært vanskelig – og det er det fremdeles i dag. Folk sier at jeg er for tillitsfull og for ærlig for denne verden, men jeg kan ikke opptre på noen annen måte! Det rare er at det er så vanskelig å være ærlig i enhver sammenheng – i måten en tenker på og måten en snakker på – og å være ærlig mot de menneskene en har rundt seg, og at det har en tendens til å gjøre en ensom.

Måten folk tenker om meg eller ser på meg på, påvirker meg sterkt nå også. Selv om de kanskje ikke kjenner meg eller vet hva jeg holder på meg, vet de at jeg er annerledes enn dem på et eller annet plan. Hvis jeg går ut med venner og treffer nye mennesker som ikke vet noe om meg, vil de ofte melde tilbake til vennene mine at det er noe uvanlig ved meg, noe som de ikke helt kan sette fingeren på. Det kan være vanskelig å leve med dette.

Men livet mitt på skolen ble mye lettere å holde ut da det dukket opp en spesiell engel ved navn Hosus. En morgen da jeg løp til skolen og forsøkte å holde følge med en eldre jente som var sammen med meg, fikk jeg plutselig se en vakker engel som gjemte seg bak en lyktestolpe. Han skar en grimase til meg, og fra den dagen viste Hosus seg for meg nesten hver eneste morgen når jeg var på vei til skolen. Jeg ser ham fremdeles regelmessig den dag i dag.

Hosus så ut – og ser ut – som en gammeldags skolelærer. Han har på seg en virvlende kappe som er blå mesteparten av tiden (men den kan skifte farge), og en pussig hatt, og han bærer en 18

skriftrull i hånden. Øynene stråler og glitrer som stjerner, og han ser ut som en ung professor, en mann full av energi og med stor autoritet og visdom. Hosus har alltid samme utseende, til forskjell fra enkelte av de andre englene som omgir meg. Mikael, for eksempel, ser ut som et menneske mesteparten av tiden – det er noe jeg har bedt ham om å gjøre fordi jeg synes det er lettere slik – men han skifter ofte utseende, alt avhengig av hvor vi er, eller hva slags budskap han har til meg.

For meg representerer Hosus kunnskap. Han ser svært alvorlig ut, og han kan være alvorlig også, men samtidig er han helt fantastisk til å muntre meg opp når jeg føler meg litt nedfor. Det var Hosus som pleide å trøste meg og si at jeg bare skulle blåse i de andre ungene når de gjorde narr av meg på skolen, eller når jeg så at de voksne sto og snakket sammen, og de plutselig snudde seg og så på meg. Da sa Hosus til meg: «De vet ingenting.»

Til å begynne med visste jeg ikke hva denne engelen het, og han snakket ikke til meg heller. Hosus dukket opp i klasserommet og hermet etter læreren eller et av de andre barna, eller han lekte i klasserommet eller gjorde noe annet for å få meg til å smile. Noen ganger ventet han på meg ved skoleporten eller på den andre siden av gaten når jeg skulle gå hjem. Jeg husker den første gangen jeg snakket til ham. Jeg hadde ingen å gå sammen med hjemover den dagen, for søsteren min skulle på dansetrening og hadde gått tidlig fra skolen, så jeg brukte lang tid på å komme meg ut av skolebygningen og trasket langsomt over skolegården.

Jeg gikk i retning av den store skoleporten og håpet på at jeg ville få se Hosus så jeg kanskje kunne snakke til ham. Derfor ble jeg henrykt over å se ham kikke frem bak portstolpene. Han ropte til meg at jeg måtte sette opp farten: «Du må komme deg hjem før det begynner å regne.»

Jeg stanset ved porten og så meg om. Det var ingen i nærheten, så jeg spurte hva han het.

«Hosus,» sa han. Jeg bare kniste til svar. Jeg hoppet og spratt hele veien hjemover, og han hoppet og spratt sammen med meg, og det eneste jeg husker, er at jeg lo mesteparten av veien.

k a p it t e l to

Portvaktene

P

appa tjente ikke mye penger på å reparere sykler – saken var den at ingen i dette strøket hadde mye penger mellom hendene, så de ba ham alltid om hjelp og lovet å betale «neste gang». Pappa var en godhjertet mann, så vi gikk ofte sultne. De måltidene vi hadde, besto ofte av brød og margarin, eller brød og syltetøy, men jeg klaget aldri over smertene i magen, for jeg visste at mamma og pappa hadde bekymringer nok som det var.

Men til slutt begynte jeg å få åpne sår, og da tok de meg med til legen. Han forklarte foreldrene mine at jeg led av vitaminmangel, og at de måtte gi meg frisk frukt og grønnsaker hver dag.

Men vi hadde så lite penger at jeg sjelden fikk frukt og grønnsaker, bortsett fra når naboen vår – som hadde en stor hage – ga oss noen. Når det gjaldt klær, var vi stort sett avhengige av pakker som kom fra slektninger i USA, og vi syntes det var fantastisk hver gang det kom en slik pakke. Hverdagen var vanskelig for oss, slik den var for så mange andre.

Pappas verksted var mørkt og lite, og på baksiden var det et lite skur med blikktak der reparasjonene ble utført. Det var fullt av benker og verktøy – alle mulige saker og ting – og det luktet av olje og fett der. Av og til når pappa skulle inn i huset for å spise middag, ropte han meg ut i verkstedet og ba meg hjelpe til med å holde boksen med fett som han brukte til å rense hendene med. Fettet var svart og klissete og luktet forferdelig, men 20

ENGLER I MITT HÅR

det gjorde nytten. Når han hadde gnidd fettet godt inn i hendene i noen minutter, tørket han dem på en skitten, gammel klut og gned dem hardt. Så gikk han inn på kjøkkenet og vasket dem i kaldt vann (den eneste måten å få varmt vann på, var å koke det i en kjele over ilden), og etter alt dette var hendene hans helt rene igjen. Jeg likte godt å hjelpe pappa, selv om det bare gjaldt å holde en boks med fett for ham – og noen ganger ba han meg om å bli i verkstedet mens han spiste sammen med mamma, i tilfelle noen skulle komme innom. * På skolen hendte det at Hosus satt ved kateteret når læreren ikke var der. Den første dagen jeg så Hosus i klasserommet, spratt øynene nesten ut av hodet på meg, og jeg spurte høyt: «Hva gjør du her?» Læreren hørte det og snudde seg og stirret i min retning. Jeg måtte legge hånden over munnen for å hindre meg selv i å le høyt.

Det var alltid skytsengler i klasserommet, men grunnen til at jeg ble overrasket, var at Hosus var annerledes. Han var ingen skytsengel. Barnas skytsengler hadde et svært sterkt, skinnende klart lys rundt seg. Hosus så helt annerledes ut. Han var mye mer menneskelig, og kappen hans strøk mot pulten. Han så annerledes ut for å hjelpe meg til å skille mellom skytsengler og spesielle engler som var beregnet på å bli en del av livet mitt. Som barn måtte jeg lære å skjelne mellom ulike typer engler.

Ulike typer engler har ulike ferdigheter. Akkurat som jeg og alle andre barn måtte lære å skjelne mellom en lærer og en lege, måtte jeg lære å gjenkjenne ulike typer engler, så jeg hadde et visst begrep om hvordan de kunne hjelpe meg og andre.

Hosus fikk meg ofte til å le, og en gang spurte jeg ham: «Tror du at de tror at jeg er tungnem, eller det ordet jeg har hørt dem bruke, ’tilbakestående’, bare fordi de ser at jeg smiler og ler så ofte uten at de ser hva jeg ler av? Hva tror du de ville si hvis de visste at du satt der på kateteret, kledd som en lærer?»

21

LORNA BYRNE

Hosus lo. «De ville løpe skrikende ut av rommet og påstå at det spøkte her.»

«Ville de ikke vite at du er en engel?»

«Nei. De ser oss ikke på samme måte som du gjør.»

Som sagt, jeg hadde alltid trodd at andre barn kunne se og snakke med engler slik jeg selv kunne, og det var ikke før jeg var rundt seks år at jeg begynte å legge merke til at det ikke alltid var tilfellet.

«Men Hosus, jeg vet at noen barn kan se engler.»

«Ja, selvfølgelig kan de det,» svarte han. «Men bare når de er helt små, og så vokser de opp. De fleste barn kan ikke se oss lenger når de er blitt så gamle som du er nå, og noen slutter å se oss når de er så små som tre år gamle.»

Faktum er at alle babyer ser engler og ånder, men omtrent på den tiden da barnet lærer å snakke, får det også beskjed om hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig. Hvis det de snakker om, ikke er like konkret som lekene deres, er det bare noe de finner på. Små barn blir formet og dannet og mister evnen til å se og erfare mer. Og siden utdannelsen starter stadig tidligere nå for tiden, er det færre mennesker som snakker med engler, og dette er en av de grunnene englene ga meg da de sa at jeg måtte skrive denne boken. Dette er noe jeg er redd for å gjøre, for jeg ønsker ikke å bli gjort til latter, men jeg vet at jeg må gjøre det – før eller senere gjør jeg alltid det englene vil at jeg skal gjøre …

Det er millioner av engler der ute – det er umulig å telle dem, de er som snøfnugg – men mange er arbeidsløse. De gjør sitt beste for å hjelpe, men de kan ikke alltid trenge igjennom til menneskene. Tenke seg til at det er millioner av arbeidsledige engler rundt omkring! De har ingenting å gjøre fordi folk flest arbeider hardt for å komme seg gjennom livet, og de er ikke klar over at disse englene er der for å hjelpe dem, og at de er overalt.

Gud vil at vi skal være lykkelige og glede oss over livet, og derfor sender han engler for å hjelpe oss. Vi har så mye åndelig hjelp som vi kan benytte oss av, og selv om noen av oss tar imot denne hjelpen, er det mange som ikke gjør det. Engler går ved 22

ENGLER I MITT HÅR

siden av oss og forteller oss at de er der, men vi vil ikke høre på dem. Vi tror at vi kan klare alt selv. Vi har glemt at vi har en sjel, og vi tror at vi bare består av kjøtt og blod. Vi tror ikke at det er noe mer – ikke noe liv etter døden, ikke noen Gud, ingen engler. Det er ikke rart at vi er blitt materialistiske og selvopptatte. Mennesker er mye mer enn bare kjøtt og blod, og når du blir klar over dette og begynner å tro på at du har en sjel, vil forbindelsen mellom deg og engelen din blomstre opp.

Mens du sitter her og leser dette – enten du nå tror på det eller ei – står det en engel ved siden av deg. Det er skytsengelen din, og den forlater deg aldri. Hver av oss har fått en gave, et skjold laget av lysenergi. En del av oppgaven til skytsengelen vår er å legge dette skjoldet rundt oss. For Gud og englene er vi alle like, vi fortjener alle å bli beskyttet, tatt vare på og elsket, uansett hva andre måtte tenke om oss – godt eller dårlig. Når jeg betrakter andre mennesker, kan jeg fysisk se dette skjoldet rundt dem – det er som om det er levende.

Skytsengelen din er portvakten til kroppen din og sjelen din.

Du fikk ham tildelt før du i det hele tatt ble unnfanget, og mens du vokste i mors mage, var han hos deg hvert eneste sekund og vernet deg. Etter at du ble født og mens du vokste opp, forlot ikke skytsengelen din deg et eneste øyeblikk. Han er hos deg når du sover, når du er på badet, hele tiden – du er aldri alene. Og når du dør, er skytsengelen din hos deg og hjelper deg over på den andre siden. Skytsengelen din slipper også andre engler inn i livet ditt for å hjelpe deg med forskjellige ting; de kommer og går. Jeg kaller disse englene lærere.

Du synes kanskje det er vanskelig å tro på alt dette, men hvis du ikke tror, bør du sette spørsmålstegn ved skepsisen din. Hvis du er kynisk, bør du sette spørsmålstegn ved kynismen din. Hva har du å tape på å være åpen for muligheten for at det finnes engler, ved å åpne deg for ditt åndelige jeg og lære om din egen sjel? Be englene om at de må begynne å hjelpe deg nå. Engler er vidunderlige lærere.

Som barn hadde jeg englene med meg store deler av tiden, og 23

LORNA BYRNE

de lærte meg så mye og viste meg så mye at jeg var helt tilfreds med å være alene i mange timer om gangen. Et av yndlingsstedene mine var det koselige lille soverommet som jeg delte med min søster Emer. Taket var lavt og skrått, og vinduene satt så lavt nede at jeg kunne ligge på kne eller sitte på huk og se på alle som kom og gikk ute på gaten. Jeg kunne holde øye med naboene når de gikk forbi på gaten under meg, og noen ganger så jeg noe ved siden av dem som jeg i dag vet var skytsengelen deres – det var som en vakker, lysende person var der sammen med dem. Av og til så det ut som skytsengelen svevde, men andre ganger så det ut som han gikk. Noen ganger så det til og med ut som om han var blitt en del av personen, eller som om han var bak vedkommende med vingene slått rundt ham eller henne, som i en beskyttende omfavnelse.

Disse englene fantes også i alle mulige størrelser. Av og til fremsto de som en gnist som senere kunne vokse og folde seg ut i full størrelse, andre ganger var de enorme, mye større enn den personen de passet på. Skytsenglene var strålende og ofte kledd helt i gull eller sølv eller blått, eller de kunne være kledd i alle regnbuens farger.

Andre ganger kunne jeg se en ånd – på samme måte som jeg så broren min, Christopher. En nabo som bodde oppe på toppen av bakken, pleide å passere forbi vinduet en gang imellom med alle barna sine myldrende rundt seg. Det var en baby og en smårolling i en stor, gammel barnevogn, og to andre barn som knapt nok var mer enn småbarn selv, og så var det en gammel mann som gikk sammen med dem. En dag var denne naboen inne i verkstedet sammen med moren min, og jeg hørte henne si at hun savnet faren sin, som var død for ikke lenge siden. Da visste jeg at den gamle mannen jeg hadde sett, var faren hennes og barnas bestefar.

Jeg smilte, for selv om hun savnet faren sin, var han hos henne ennå – hun kunne bare ikke se ham. Han elsket henne så høyt at sjelen hans hadde blitt hos henne for å gi henne hjelp og trøst, og han ville bli hos henne til hun var klar til å gi slipp på ham.

Til å begynne med var det lett å blande sammen fremtonin24

ENGLER I MITT HÅR

gen til disse åndene med mennesker – jeg hadde gjort det selv, med Christopher. Men med tiden lærte englene meg hvordan jeg skulle kjenne forskjell på en ånd og et levende menneske. Det er litt vanskelig å forklare det. En ånd ser ut akkurat som en av oss, men den er mer lysende – som om den har et lys inne i seg. De kan variere styrken på dette lyset. Jo sterkere lyset skinner, desto mer gjennomskinnelige og gjennomsiktige er de. Hvis åndene har skrudd ned lysstyrken (de gjør det av og til, for å virke mindre påfallende), er det mulig å forveksle dem med mennesker av ekte kjøtt og blod. For å si det enkelt: Det er som om du skulle hilse på en nabo som du passerer på gaten, men noen minutter senere demrer det for deg at det var Johnny du sa hei til, og han døde for et halvt år siden. Først da vil det kanskje gå opp for deg at Johnny virket litt mer lysende enn vanlige mennesker.

En av de andre tingene jeg likte godt når jeg så ut gjennom vinduene, var synet av energien som flommet rundt menneskene.

Noen ganger når jeg så moren til en eller annen av vennene mine, oppdaget jeg at det virvlet lysstråler rundt henne – skinnende, gnistrende, lysfiolette, purpurfargede, røde, grønne eller turkise – som sprang ut fra et kjernepunkt, som en virvelvind. Det var en energi som var annerledes enn kvinnens egen energi, og den var alltid like fascinerende. En stund senere hørte jeg moren min si at denne kvinnen skulle ha barn, og da smilte jeg for meg selv.

På samme måte kunne jeg også se om folk var syke, selv om jeg ikke forsto hva det var jeg så. En bølgende, mørk skygge beveget seg rundt vedkommendes kropp og viste meg at det var noe i veien med blodet deres. Av og til hendte det at en knokkel glimtet til, og da så jeg at denne knokkelen var skadet eller ikke dannet seg skikkelig, og jeg visste instinktivt at det var noe i kroppen deres som ikke var riktig, selv om jeg ikke hadde ord til å forklare det. * En dag satt jeg på huk ved vinduet og så en mann som kom syklende bortover gaten på en stor, svart sykkel med den lille 25

LORNA BYRNE

datteren sin på bagasjebrettet. Englene ba meg om å holde øye med dem og ikke ta blikket fra dem mens de passerte vinduet.

Jeg spurte ikke hvorfor, som barn gjorde jeg bare det englene ba meg om, uten å stille noen spørsmål. Jeg visste at jeg ble bedt om å hjelpe denne faren og datteren, så jeg ba for dem mens de passerte vinduet. Jeg visste ikke hva som ville komme til å skje, men jeg ba om at det ikke måtte bli altfor ille.

Idet mannen og datteren passerte foran huset, var det som om alt saktnet farten, omtrent som en film i sakte kino. Mens de syklet, ble de innhentet av en stor dobbeltdekkerbuss, og i neste øyeblikk utstøtte jenta et skrik, og mannen begynte å falle. Men på en eller annen måte unngikk barnet å falle av sykkelen. Hun hadde satt foten fast mellom eikene. Jeg så hvordan faren varsomt, med skjelvende hender, løsnet den lille foten og benet fra det forvridde, bøyde hjulet. Han bar det gråtende barnet – hun hulket lavt, hun skrek ikke – over til fortauet rett under vinduet der jeg holdt øye med dem. Voksne kom løpende til for å hjelpe dem, moren min også. Jeg stormet ned trappen og ut døren for å se om alt var bra med henne. Som vanlig var det ingen som brydde seg om meg. Den lille jenta hadde fått av seg skoen, og foten var oppskrapt og blodig. Huden var flerret av fotsålen, men ingenting var brukket. Jeg ba Gud og englene om å fortsette å hjelpe henne.

Selv den gangen da jeg bare var fem eller seks år gammel, følte jeg at jeg hadde en rolle å spille når det gjaldt å hjelpe andre mennesker. Jeg trodde at det var fordi jeg hadde holdt øye med faren og datteren og bedt for dem mens de passerte, at det ikke hadde skjedd noe verre. Kanskje ville hun ha falt under bussen, eller falt av og slått hodet sitt, men til sjuende og sist hadde hun bare skadet foten sin, og hun var helt i orden, gudskjelov. Etter den dagen har det vært mange anledninger der jeg har følt at jeg ble plassert et sted for å hjelpe, for å forhindre at noe skulle skje, eller – hvis jeg ikke var i stand til å avverge det fullstendig – i hvert fall gjøre situasjonen litt bedre. Dette var en del av den opplæringen englene ga meg. Jeg hadde kanskje lærevansker 26

ENGLER I MITT HÅR

på skolen, men jeg hadde ingen problemer med å lære av englene.

En dag fikk jeg anledning til å bruke denne gaven til å hjelpe faren til en venn av meg. Josie var min beste venninne. Hun bodde like borte i gaten, og jeg likte henne fordi hun også var annerledes – hun stammet. Sannheten er at hun stammet ganske voldsomt, men når hun lekte med meg, forsvant stammingen nesten helt, og så kom den tilbake hvis det kom noen andre og ble med oss i leken. Hun hadde langt, glatt, rødaktig hår og grønne øyne, og hun var høyere enn meg og meget tynn. Faren hadde et bilverksted lenger borte i veien – det var ikke som en bensinstasjon, eller som de verkstedene vi har nå til dags, det var en enorm gårdsplass full av bilvrak og bildeler. Faren hennes sa alltid at vi ikke måtte leke der, men det var et lite område til høyre, rett innenfor porten, der det ikke var så fullt, og til slutt sa han at vi kunne leke der på betingelse av at vi aldri gikk noe annet sted inne på plassen.

En deilig sommerdag hadde vi på oss rene klær fordi det var søndag, og vi forsøkte å ikke skitne oss til altfor mye. Vi lekte med dukkene våre på det lille området inne på gårdsplassen, og vi lo og spøkte. Jeg husker at jeg følte at englene snakket til meg hele tiden og ba meg om å lytte. Jeg trodde at de mente at jeg skulle høre på dem, men det var ikke det de mente denne gangen. Til slutt rørte de ved meg for å vekke oppmerksomheten min. Jeg husker at jeg sluttet å leke og begynte å lytte. Jeg syntes at jeg hørte noe, men jeg var ikke sikker. Da jeg spurte Josie, sa hun at hun ikke hørte noen ting. Så vi fortsatte å leke, og englene sa: «Hør!» en gang til. Jeg lyttet igjen og fikk en underlig følelse – jeg kan ikke beskrive den, det var som om jeg forsvant inn i en annen tid og et annet rom. Jeg følte meg helt desorientert. Da jeg lyttet, hørte jeg at Josies far ropte om hjelp, svakt og langt borte. Men Josie kunne ikke høre noe som helst.

Vi var redde for å gå inn mellom bilvrakene, som lå i høye stabler, for vi visste at det var strengt forbudt for oss å gå der, men jeg bestemte meg til å gjøre det likevel, og Josie fulgte etter.

27

LORNA BYRNE

Jeg fulgte etter en engel inn mellom bilene, og jeg husker at jeg sa om og om igjen: «Kjære Gud, vær så snill, kjære engler, vær så snill, vær så snill, ikke la det være noe galt med faren hennes!»

Vi fant faren til Josie. En bil hadde falt ned over ham og det var blod overalt, men han var i live. Jeg husker at jeg løp for å hente hjelp, og jeg tror at Josie ble der. Jeg er ikke sikker på hvor jeg løp hen, hjem til dem eller hjem til meg selv. Alle kom løpende. De sendte oss bort fordi vi ikke fikk lov til å være der mens de løftet bilen vekk fra ham, men jeg husker at ambulansen kom. Sykehuset, St. James, lå rett oppe i gaten. Etterpå gikk det bra med ham, han ble bedre.

Jeg takket Gud og englene for at alt hadde gått bra. Enda en gang hadde englene mine hjulpet meg til å hjelpe noen. * Som jeg har nevnt tidligere, er englene dine der for å hjelpe deg, og etter hvert som det begynner å gå opp for deg at de kanskje finnes, vil du begynne å merke at de griper inn i livet ditt. Englene har faktisk grepet inn hele tiden, for de ønsker at du skal forstå at de er der. De vil at du skal vite at det er mye mer ved livet enn du kanskje er klar over. Vi går ikke gjennom livet alene.

Vi befinner oss kanskje i en menneskekropp, men hver og en av oss har en sjel som står i forbindelse med Gud. Englene står også i forbindelse med Gud, og hver gang vi påkaller Guds navn, gir vi englene kraft og styrke til å handle.

Med andre ord, vi gir englene styrke til å gi oss styrke. Gud har gitt oss fri vilje, og englene vil ikke begrense den på noen måte. Hvis vi ber dem om å gå sin vei, hvis vi sier at vi ikke vil ha hjelp, trekker Gud og englene hans seg litt til siden. Men de forsvinner ikke helt, de venter et sted i nærheten.

Har du noen gang opplevd at du svinger til høyre i stedet for å gå til venstre når du skal et sted? Et sted inne i deg vet du at du burde ha gått til venstre, og senere ergrer du deg over at du 28

ENGLER I MITT HÅR

kunne være så dum. Grunnen er at engelen din hvisket deg i øret at du skulle gå til venstre. Englene er overalt rundt oss, usynlige, og venter på å få lov til å hjelpe oss. Men først må vi be englene om hjelp. Når vi ber om hjelp, gir vi dem lov til å hjelpe oss, og på den måten styrker vi forbindelsen mellom oss selv og engelen vår.

Etter alle disse årene har jeg omsider forstått at jeg er en tolk mellom engler og mennesker, og som sådan blir jeg ofte innkalt for å gå imellom. Jeg har altså en bestemt rolle, men vi har alle makt til å be englene om hjelp når som helst.

Jeg har ofte bedt englene om hjelp på vegne av familien min.

Tilværelsen var ikke så enkel på den tiden da jeg vokste opp. Da jeg var seks år, hadde mamma fått tre barn til – to jenter, Helen og Aoife, og en gutt, Barry – så det var fem barn i familien. På toppen av dette var mamma ofte syk og ble hyppig innlagt på sykehuset. Når hun var på sykehuset, ble familien splittet opp og sendt til slektningene hennes.

Jeg var fire år første gang Emer og jeg måtte bo hos tante Mary.

Hun bodde sammen med mannen sin og tre barn, ikke så altfor langt fra der vi bodde. Men selv om det ikke var snakk om så mange kilometer, var det en helt annen verden for meg. Første gang jeg så huset deres, trodde jeg at det var et slott – det virket helt enormt sammenlignet med hjemmet vårt. Alt hos dem var luksuriøst og vakkert, og det var varmt, mens vårt hus for det meste virket fuktig og kaldt. Her kunne jeg løpe barbent rundt på myke tepper. Måltidene var utrolige – mengder av mat servert på et nydelig bord dekket med matchende kopper og tallerkener som tilsynelatende var så skrøpelige at jeg var livredd for å knuse dem. En dag ble jeg spurt om jeg hadde lyst på varm frokost, og jeg kunne ikke tro mine egne øyne da jeg så hva jeg fikk: pølser, speilegg, bacon, blodpudding, tomater og ristet brød – og alt sammen var til meg! Ingenting ble delt i to eller utporsjonert slik som hjemme. Det beste av alt var badet. Jeg badet i et badekar som var fylt med varmt vann helt opp til kanten, og jeg følte meg som en prinsesse.

29

LORNA BYRNE

Denne turen var første gang det gikk opp for meg hvor fattige vi var.

Mens vi bodde hos tante Mary, kom foreldrene til mamma på besøk, og jeg fikk lov til å ta på meg den pene kjolen min – en blågrå kjole med vaffelsøm over forstykket. Jeg frydet meg over å ha på meg kjole, og dette var en av favorittene mine, så jeg var henrykt over å få ha den på meg. Jeg hadde bare truffet besteforeldrene mine ved noen enkelte, dyrebare anledninger, og jeg var fryktelig sjenert overfor dem. De var høye begge to og så ut som kjemper i mine øyne. De var store begge to, men mormor var tykk også, og hun gikk med stokk fordi hun hadde hatt slag noen år tidligere. * Av og til når mamma var frisk, og hvis været var godt, dro vi på piknik i Phoenix Park – et enormt, åpent område i utkanten av Dublin, med hjorter og alle mulige vidunderlige ting. Det var om lag tre kilometer hjemmefra, så vi kunne gå dit uten altfor store problemer. En søndag da jeg var sju år, dro vi av sted, alle sammen. Pappa trillet en sykkel med piknikkurven på bagasjebrettet, og mamma trillet den vesle broren min i vognen. Emer og jeg gikk, og de to yngre søstrene mine, Helen og Aoife, vekslet mellom å gå og sitte oppå barnevognen.

Vi hadde med oss deilig nistemat bestående av smørbrød med tomater og skinke og epler fra naboens hage inne ved siden av, og pappa kokte opp en kjele med vann og laget varm, søt te til oss alle sammen. Etter lunsj spilte jeg fotball med søstrene mine, og så vandret jeg av sted på egen hånd mellom de store, gamle trærne. Jeg likte godt å leke inne mellom trærne der. Energien fra visse trær – ikke alle trær – dro meg til seg. Det var en fantastisk følelse, en sitrende, magisk følelse som trakk meg mot treet som om det skulle være en magnet. Jeg pleide å leke en lek med trærne. Jeg løp rundt helt til energien fra et bestemt tre sugde tak i meg, og så rømte jeg fra det. Jeg kunne leke på den måten 30

ENGLER I MITT HÅR

i timevis. Men denne ettermiddagen kom søstrene mine bort og spurte hva jeg holdt på med. Jeg sa bare at jeg lekte, jeg brydde meg ikke om å forklare nærmere – de ville ikke ha forstått det.

Sist på ettermiddagen var vi utslitte etter all løpingen, og vi gledet oss til å komme hjem og få middag. Men alt før vi rundet hjørnet og svingte inn i Old Kilmainham Road, der huset vårt lå, visste jeg at noe var galt. To svært store engler kom gående bortover gaten mot meg, og ut fra måten de nærmet seg på, visste jeg at det måtte ha skjedd noe helt forferdelig. Da de kom bort til meg, la de en arm rundt meg, begge to, og mens vi gikk bortover gaten, fortalte de meg at taket på huset vårt hadde rast sammen. Jeg fikk helt sjokk.

Da vi kom frem til huset, ble jeg skrekkslagen over synet som møtte meg. Jeg kunne ikke få øynene fra det. En stor del av taket hadde rast sammen. Pappa prøvde å åpne døren, men han kunne ikke få den opp, og da han tvang den opp med skulderen, kom det ut en diger støvsky. Det innvendige av huset var ikke til å kjenne igjen – det var bare murbrokker og skrot. Da taket raste sammen, tok det med seg det innvendige taket også. I mine barneøyne så det ut som om hele huset var knust. Jeg husker at jeg lurte på hvor vi skulle sove nå. Vi klatret inn over ruinene, og for de små bena mine virket hver eneste sementbit eller stein helt enorm. Det var støv overalt, og alt var knust til pinneved – alle møblene, alle lekene våre, alle de gjenstandene mamma var så glad i. Jeg så at hun gråt mens hun plukket opp ting fra gulvet, og jeg sto der i sjokktilstand og bare stirret på at mamma og pappa prøvde å redde noen av sakene. Jeg husker at mamma plukket opp en liten, mørkebrun melkemugge med en kremfarget stripe.

«Denne er det eneste som ikke er blitt knust,» sa hun.

Den muggen var alt som var igjen av bryllupsgavene hennes – hun hadde så lite, og nå var alt hun eide, ødelagt. Jeg husker fremdeles synet av tårene i øynene hennes. Det fikk meg til å gråte også. Vi gråt alle sammen, bortsett fra pappa. Han sa at vi ikke skulle gråte – han skulle få orden på tingene igjen. På en eller annen måte klarte mamma og pappa å få ryddet opp litt, 31

LORNA BYRNE

og pappa støttet opp en bit av taket så vi kunne sove der den natten, men det var svært farlig. Jeg sov mens jeg tenkte på det som hadde skjedd, at huset vårt hadde rast sammen, og jeg lurte på hva vi skulle gjøre nå, og hvor det skulle bli av oss.

Vi var hjemløse nå, og pappa hadde mistet levebrødet sitt også.