KYLE GRAY
Engle hviskeren UTROLIGE HISTORIER OM HÅP OG KJÆRLIGHET FRA ENGLENE Oversatt av Kari Kahrs
Kyle Gray Originalens tittel: The Angel Whisperer Copyright © 2012 by Kyle Gray English language publication 2012 by Hay House (UK) Ltd. Tune into Hay House broadcasting at: www.hayhouseradio.com Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40826-8 1.utgave, 1. opplag Omslag: Ingrid Lindemann Sats: Type-it AS, 2013 Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen Satt i 11/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillat gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min mor, Diane, med takk for ubetinget kjærlighet og støtte
INNHOLD
g FORORD 9 FORFATTERENS TAKK 11 INNLEDNING 13 Vekst og læring 17 Kjærligheten finnes overalt 27 Hjelp og helbredelse 41 Å gi rom for vekst 65 Englenes verden 79 Alle kan snakke med engler 91 Å finne sitt livs hensikt 107 En aura av uskyld 121 Så betydningsløst, men allikevel så betydningsfullt 137 Tegn ovenfra 147 Hjelp ovenfra 157 Dem vi har mistet 173 En tro på lyset 187 Alltid til stede, alltid på vakt 199 Guddommelige skikkelser 209 Englebonus 221 Kjærlighet og overflod 233 OM FORFATTEREN 253
FORORD
g J
eg har forsøkt å finne ut hvordan jeg skal forklare hvorfor jeg har skrevet denne boken. Sannheten er at jeg ikke kan finne noen grunn til hvorfor jeg ikke skulle ha gjort det! Når jeg tenker nærmere over det, vil jeg kanskje si at den viktigste grunnen til at jeg har satt disse ordene på papiret, er for å dele opplevelsene mine med deg – ikke bare for at du skal bli kjent med det som har skjedd med meg, men for at du, hvis du selv har hatt kontakt med engler, skal vite at det du har opplevd, opplever også mange andre. Altfor ofte føler mange at de er alene om slike hendelser. De tror de er i ferd med å bli gale, eller at ingen kommer til å tro dem. De legger opplevelsen bak seg en stund og overbeviser seg selv om at den bare var innbilning. Du er ikke gal. Det var ikke noe du innbilte deg. Jeg tror deg. Jeg føler også at det er min oppgave å hjelpe englene med å spre sitt lys og videreformidle budskapet deres. Budskapet er enkelt: Tro på dem og vær glad i deg selv. Englene ønsker ikke at vi skal gjøre oss avhengig av dem, heller ikke vil de tillate det – hver eneste dag oppmuntrer de oss til å erkjenne vår egen kraft slik at vi kan overvinne våre tilbakeslag, men de vil støtte oss. Jeg er så velsignet heldig at jeg er i stand til å hjelpe dem, men jeg vil du skal vite at du også er velsignet, for englene er der for deg i like stor grad som de er der for meg. Jeg håper jeg kan hjelpe 9
deg med å tro på dette og med å oppnå en ekte forbindelse med dem. Helt fra jeg var liten gutt, har folk sagt til meg at jeg kommer til å skrive en bok en vakker dag. Jeg forsto aldri hvorfor de sa det, men det var nok absolutt meningen at det skulle bli slik, og det føles helt riktig å ha gjort det, så her er den. Skulle jeg fremheve én sak jeg ønsker du vil få ut av boken, er det vissheten om at vi aldri dør. Vi lever videre og formidler kjærlighet fra en annen dimensjon, noe disse utrolige historiene om kjærlighet og håp bekrefter. Vi er omgitt av kjærlighet. Vi er kjærlighet, og vi er elsket. Når du leser min historie, håper jeg du vil føle at nettopp slik er det, og jeg håper du vil føle det gjennom hele boken. Namaste.
FORFATTERENS TAKK
g M
ange har inspirert meg på denne reisen, og jeg vil alltid være takknemlig overfor dem. Først og fremst vil jeg takke foreldrene mine for at de har sørget for å holde meg jordnær. Mamma er en virkelig medfølende sjel som har lært meg å snakke rett fra leveren, mens pappa alltid har oppmuntret meg til å stå for det jeg tror på. Og til bestemor som er i himmelen – takk for at du alltid er hos meg. Linda Watson-Brown, som kom med forslaget til boken, og som har arbeidet utrettelig for å produsere det du nå holder i hendene, fortjener en spesiell takk. Det samme gjør Clare Hulton, agenten vår, som aldri mistet troen på å finne et forlag, og som fikk meg inn ved det forlaget der jeg alltid hadde håpet å slippe til. Takk også til Gill Benning, David Wells og Monica Cafferky, som har hjulpet med med mediekarrieren min. Min takknemlighet strekker seg også til Hay Housefamilien, Carolyn, Jo og redaksjonsstaben, som det har vært en fryd å samarbeide med. Det er Louse L. Hays positive energi som har gjort alt dette mulig. David Hamilton har gitt positiv oppmuntring, ditto kommentarer og støtte – du er til stor inspirasjon, David. Jeg vil også takke den åndelige familien min, spesielt June Moore, min kosmiske mamma, som alltid sa at Hay House var det rette forlaget for meg. Takk til Margaret 11
McKim, som ledet utviklingsgruppen min for mange år siden – du ga meg god opplæring. Takk til Avril Stephens, reikimesteren min, som alltid understreket hvor viktig det er å holde seg til det enkle, og til Alexis Wilson for støtte, oppmuntring og gode råd. Min evige takknemlighet går til Michelle Connor og Diane Etherson, mine sjelesøstre, som alltid lærer meg noe nytt hver gang jeg treffer dem. Takk til damene jeg satt sammen med hver uke i spiritistkirken, og som alltid trodde på meg – Andrea, Marie, Wilma, Jean (i ånden), May (som gikk over til åndeverdenen mens denne boken ble skrevet) og Tillie. Og til Elsie, som mottok mitt første budskap fra åndeverdenen på plattformen – jeg husker deg! Takk også til hele staben ved The Scottish Sun, spesielt til Yvonne (som overtalte meg til å komme til et intervju), til Emma (som sørger for at jeg får all posten min og alle gavene) og til Peter Cox (for at han alltid sørger for at jeg er på alerten). Jeg vil også rette en takk til de fantastiske vennene mine. Til jentene mine: Jennifer, Teri, Heather og Amanda – dere er helt fantastiske, og jeg vil alltid være glad i dere! Til guttene som ble mine brødre: Scott, Felix, Ryan og John – dere er talentfulle individer alle sammen. Til alle kameratene mine ved Glynhill for all støtte, og for at dere i to og et halvt år dekket over at jeg sov for lenge – og til min adopterte tante Maroulla, som ga meg muligheten til å sove for lenge. Jeg har lært utrolig mye av dere alle. En spesiell takk til Drop Dead Clothing, som har sponset meg, og for de klærne jeg bærer på omslaget. Selvfølgelig vil jeg også takke universet og englene som har gjort alt dette mulig. Denne boken er et bevis på at hvis man tror sterkt på noe, kan det bli til virkelighet. Jeg er glad i og har tro på dere alle. Namaste.
INNLEDNING
g J
eg våknet midt på natten. Det var mørkt og stille, men jeg var ikke engstelig. Jeg var bare fire år gammel, men jeg var slett ikke redd. Hvorfor skulle jeg være det når den personen jeg elsket høyere enn noen i hele verden, satt ved siden av meg og sørget for at jeg hadde det bra? Jeg tilba bestemor, og jeg visste at hun tilba meg. Hver gang jeg var redd eller oppskaket, strøk hun meg over armen til jeg ble rolig. Hun ga meg en klem og sa at hun var glad i meg, og jeg følte alltid at alt ville gå bra så lenge hun var hos meg. I det siste hadde alt vært annerledes. Jeg visste at bestemor var blitt syk, for hun måtte flytte hjem til oss slik at mamma kunne ta seg av henne. Lekerommet var tømt for alle tingene mine og var blitt omgjort til et lite sove- og oppholdsrom for henne. Jeg visste ikke hva som var i veien med henne, men alle de voksne var svært alvorlige når de snakket om tilstanden hennes, og jeg forsto at hun av og til ikke klarte å puste ordentlig. Jeg var så glad da hun flyttet inn på det gamle lekerommet mitt. Det lå ved siden av rommet mitt, og jeg var veldig fornøyd over at hun skulle være så nær. Jeg forestilte meg at hun og jeg kunne leke sammen hele tiden, og at hun ville komme inn og lese godnatthistorier for meg. Men slik skulle det ikke bli. Bestemor ble nødt til å skaffe seg rullestol, og etterpå var 13
hun ikke i stand til å komme seg noe sted på egen hånd. Hun klarte ikke å manøvrere seg gjennom de trange døråpningene fra sitt rom til mitt, og pusten ble stadig verre. Uken før var hun blitt sendt på sykehus, og da vi kom på besøk, lignet hun ikke på bestemoren min. Hun hadde fortsatt på seg en av de dunete sengejakkene hun alltid hadde på i denne perioden, men hun var veldig trett og klarte ikke å gjøre noe. Da jeg løp bort til henne, smilte hun idet hun så meg, og sa: «Der er jo gutten min!», men vi måtte gå ganske snart, for hun trengte å hvile. Nå var jeg utrolig glad for å se henne. Hun hadde på seg en av disse sengejakkene sine, så jeg trodde hun måtte ha kommet hjem, og at hun hadde sneket seg ut av rommet sitt for å hilse på meg. Det var godt å se at hun ikke satt i rullestolen sin lenger, og hun så veldig glad ut for å være hos meg, der hun satt på den lille sengen min. Faktisk lå det en underlig fornemmelse over rommet – det var nesten som om jeg kunne føle kjærligheten som strømmet fra henne. Vi smilte til hverandre, og hun kom nærmere. Jeg var så glad for at hun hadde klart seg og at hun følte seg bedre. Jeg kan huske at jeg tenkte: «Der er min aller beste venn; hun vil hjelpe meg så jeg får sove igjen.» Jeg likte å bli kilt øverst på ryggen når jeg skulle sove. Så snart jeg tenkte dette, gjorde bestemor nettopp det. Jeg følte meg omsluttet av hennes kjærlighet og tryggere enn jeg noensinne hadde følt meg. Det var nesten som om jeg visste at følelsen ville være der for alltid. Gradvis gled jeg inn i søvnen – i gode hender, trygg og lykkelig. Neste morgen kom mamma inn på rommet mitt for å trekke opp rullegardinen. Da solskinnet strømmet inn, spurte jeg hvor det var blitt av bestemor. Mamma virket litt fjern. Hun spurte hva jeg mente. «Er hun på rommet sitt?» spurte jeg. Mamma ristet på hodet og virket litt oppskaket. 14
«Spiser hun frokost?» Nok en gang ristet hun på hodet. En forferdelig tanke slo meg – tenk om bestemor var blitt sendt tilbake til sykehuset? Da jeg stilte dette spørsmålet, gikk mamma ut av rommet. Jeg bykset ned til frokost og spurte etter bestemor igjen. «Jeg så henne i går kveld,» sa jeg til mamma. «Hun kom inn på rommet mitt da jeg våknet, og hjalp meg så jeg fikk sove igjen. Hun må føle seg mye bedre. Jeg er så glad for at hun ikke sitter i rullestolen lenger. Hvor er hun?» Heller ikke nå fikk jeg noe svar. For hva kunne vel mamma si til den lille gutten som småpratet så uskyldig om den elskede bestemoren sin? Ikke kunne hun si til meg at jeg snakket tøv, og ikke kunne hun be meg om å tie stille. Jeg var oppdratt i kjærlighet og godhet – kanskje var det derfor mamma heller ikke kunne få seg til å fortelle meg det som ville ha knust hjertet mitt: Min vidunderlige bestemor døde kvelden før. Hun kom aldri ut fra sykehuset; hun kom aldri tilbake til huset vårt. Det var bare ånden hennes som kom tilbake for å sjekke hvordan det sto til med meg, før hun dro videre. I dag vet jeg at når man går over til den andre siden, før ånden treffer lyset, kan man foreta et raskt besøk i familien. Det var et spesielt bånd mellom bestemor og meg, og jeg er overbevist om at hun kom innom for å se til meg før hun dro videre til neste nivå; jeg var jo gutten hennes. Jeg våknet og følte kjærligheten, og jeg tror det var meningen, for det bestemor ga meg den natten, var noe som er blitt hos meg til denne dag. Jeg følte meg beskyttet. Jeg følte at ingenting noensinne kunne såre meg. Jeg følte meg uovervinnelig. Det var en velsignelse som skulle forandre hele livet mitt.
KAPITTEL 1 VEKST OG LÆRING
g
g D
en kvelden bestemor døde, merket meg for livet. Mer enn for livet egentlig, for jeg tror fullt og fast at det vi opplever på dette jordiske planet, bare er en liten del av det vi vil oppleve i tiden som helhet. Det påvirket meg dypt og på mange måter. Ikke bare var det et øyeblikk preget av et stort tap i mitt unge liv, det var også et øyeblikk som forandret meg for alltid. Jeg vil gjerne ta deg med når jeg ser tilbake på disse tidlige årene, for det øyeblikket ble begynnelsen på alt. Etter min mening består livet av en rekke muligheter til å lære, og mange av dem settes i bevegelse som et resultat av våre egne valg, men jeg føler også at det finnes skjellsettende hendelser som ofte varsler det som skal komme. Hvis du vil reise sammen med meg tilbake til den fire år gamle guttens verden, vil du kanskje se nøyaktig hva som skjedde, og nøyaktig hvorfor jeg er kommet dit jeg er i dag. Det bestemor viste meg den natten, var et glimt av min skjebne. Siden den gangen har jeg lært å kommunisere med engler, og selv om jeg fortsatt er ung, har jeg kommet til den erkjennelsen at dette er min hensikt i dette livet. Det er helt sikkert at alt startet den natten, og jeg takker bestemor for hver eneste vidunderlige opplevelse som har skjedd meg siden den gangen. Jeg hadde en virkelig nær og vakker forbindelse til henne, noe jeg fortsatt har, til tross for at hun ikke lenger er her i sin fysiske form. 19
Agnes var min bestemor på morssiden. Hun og mamma hadde et nært forhold, og det var bare naturlig at jeg ble en del av den lille gruppen fra den dagen jeg ble født. Disse sterke kvinnelige innflytelsene i mine første leveår formet meg i stor grad og hjalp meg med å bli bevisst på følelsene mine og min sensitive side. Også de gangene den samme sensitiviteten motarbeidet meg på skolen, kunne jeg aldri ønske den bort, for den tilførte så mye i livet mitt. Før bestemor flyttet inn hos oss, bodde vi nokså nær hverandre – vi bodde i et nytt hus på toppen av en bakke, og bestemor bodde i det huset der mamma var født. Det lå ikke mer enn tre minutter unna, og jeg traff henne hver dag. Da hun flyttet inn hos oss, fikk jeg også mulighet til å utvikle en sterk tilknytning til dem begge, selv om mye av mammas oppmerksomhet var konsentrert om bestemor. Da jeg var tre år gammel, ble jeg svært syk, og det varte i omtrent et år. Dette førte meg enda nærmere bestemor. Jeg led av Guillain-Barrés syndrom, et syndrom der kroppens immunsystem angriper deler av det perifere nervesystemet – grunnleggende sett er kroppen i krig med seg selv. Det skjedde etter at jeg hadde hatt en skikkelig kraftig forkjølelse. Det startet med at jeg følte meg svakere og hadde litt vondt, og at det prikket en del i bena mine. Ganske raskt ble det virkelig ille, helt til jeg en dag ikke klarte å gå. Legene fryktet det verste og trodde først det var hjernehinnebetennelse. Jeg kan fremdeles huske at det ble tatt en ryggmargsprøve av meg – det er en av mitt livs verste opplevelser. Jeg skrek sammenhengende under hele prosessen. I ni måneder var jeg totalt lammet fra midjen og ned. En periode var jeg innlagt ved Yorkhill Hospital, barnesykehuset i Glasgow, og jeg var veldig heldig, for da jeg var fire år gammel, ble jeg frisk. Det er en nokså sjelden tilstand – legene mener den rammer kun én av 100 000 personer – og jeg er så heldig at jeg har sluppet langvarige bivirkninger – bortsett fra at jeg er fullstendig plattfot, noe alle 20
månedene med fysioterapi ikke hadde den minste innvirkning på! Det jeg husker aller best fra denne tiden, er lammelsen, men minnene er ikke bare forferdelige. Det som har festet seg i tankene, er at sykdommen tilførte livet mitt enda mer kjærlighet. Jeg pleide å sitte på bestemors fang i timevis, og jeg bare elsket det. Hun satt i rullestolen sin, og jeg klarte ikke å gå, så vi var fine venner. Jeg elsket henne så høyt. Jeg har mange gode minner fra før denne tiden også. Bestemor bar alltid på en veske, til enhver tid, og uansett hva man måtte ønske seg, hadde hun det i vesken sin. En dag satt jeg i baksetet i bilen vår sammen med henne mens mamma og pappa hentet en klokke et eller annet sted. Jeg sa at jeg var sulten, og opp fra vesken trakk hun et stykke plastinnpakket ost og en kniv! Det var typisk henne – man kunne aldri vite hva som ville komme ut av den vesken. Til denne dag kaller jeg denne ostetypen «bestemors ost», ettersom det alltid virket som om hun hadde denne osten for hånden som om det var den naturligste sak av denne verden! Jeg orket ikke tanken på at bestemor skulle være alene uten meg, så jeg lot som regel noen av lekene mine være igjen hos henne for at hun skulle ha selskap. Yndlingslekene mine var små monstre i plast, og jeg sørget alltid for at hun hadde et par av disse ved siden av seg når jeg forlot henne. Minnene fra denne tiden er fortsatt veldig sterke – når vi så Fantasia sammen og satt godt inntil hverandre i rullestolen hennes, når vi spiste sukkertøy … Jeg er verken den første eller den siste lille gutten i verden som tilber bestemoren sin, og jeg skal gjerne vedde på at mange som leser dette, vil kjenne seg igjen i nettopp det jeg mener når jeg sier at vi var midtpunktet i hverandres verden. Det er slett ikke til å undres over at hun fortsatte å spille en veldig stor rolle i livet mitt også etter at hun var gått over til den andre 21
siden. Hver gang hun så meg, ropte hun ut: «Der er jo gutten min!» Jeg løp bort til henne, og vi klemte hverandre som om vi ikke hadde sett hverandre på månedsvis. Om sommeren, når bestemor og naboene hennes satt ute sammen og skravlet og de andre gamle damene sa: «Her kommer Kyle, her er jo gutten min!», kunne bestemor bli skikkelig sint. «Nei, nei, nei!» ropte hun. «Han er min gutt!» Et av mine kjæreste minner om henne er den gleden hun utviste over krimskrams – hun kunne gå inn i en hvilken som helst forretning og finne småtterier hun straks erklærte var «skatter», og som hun frydet seg over. Dette er ganske uimotståelig for barn, ettersom de også bruker nokså mye tid på å betrakte skrot som fantastiske saker, så bestemor og jeg knyttet sterke bånd over funnene hennes, og vi var like begeistret begge to over de tingene hun kunne oppdage når hun var ute på en av turene sine. Etter som tiden gikk, bleknet imidlertid alle disse små aspektene ved personligheten hennes. Hun klarte ikke å komme seg ut på egen hånd, og dermed hadde hun ikke den friheten hun trengte for å lete etter ting og tang. Hun klarte ikke engang å stikke bort til butikkene og kjøpe godterier. Jeg vet at alle som leser dette, vil gjenkjenne den lille, triste følelsen som kommer når et liv på dette planet nærmer seg slutten. Den gangen var jeg for ung til å forstå at dette punktet på et menneskes jordiske liv også bare er et forbigående stadium, men nå vet jeg at smerte, tap, lidelse og aldring bare er øyeblikk på vår reise, og at de gir oss mulighet til å bevege oss over i neste stadium. Med englenes hjelp kan vi alle finne trøst i denne kunnskapen, og jeg betrakter meg som svært velsignet som fikk en del av denne dyrebare trøsten den natten min elskede bestemor døde. Den siste tiden før hun døde, led bestemor av siste stadium av emfysem. Hun fikk tilførsel av oksygen, føttene og bena hennes var svært hovne, og hun klarte snaut nok 22
å bevege seg. Hun hadde alltid et teppe over bena sine, og det var åpenbart at hun hadde smerter, men selv når hun var virkelig utilpass, husket jeg henne fremdeles fra den tiden hun var annerledes. Hun var en utrolig kul person. Etter hvert som tiden gikk, ga mamma meg flere detaljer om overgangen. Bestemor døde den natten jeg så henne. Mamma hadde vært hos henne på sykehuset da hun døde. Da jeg våknet om morgenen, hadde mamma vært oppe hele natten, hun var fortvilet og oppskaket, og visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun klarte ikke å bestemme seg for om hun skulle fortelle meg det eller la være, men ettersom jeg var så liten, bestemte hun seg for å vente til temaet dukket opp på en naturlig måte, i stedet for å påtvinge meg tapet rett etter at jeg hadde stått opp den morgenen. Hun og pappa hadde bestemt seg for å ta meg med ut til lunsj senere samme dag og overbringe meg nyheten da. Vi dro til en av disse kjederestaurantene som er så populære blant familier, og satte oss sammen. Da vi hadde bestilt, grep mamma hånden min. «Kyle,» sa hun, «dette er veldig viktig. Jeg må fortelle deg noe leit. Bestemor har reist til himmelen.» Jeg forsto overhodet ikke hva hun snakket om. Jeg hadde en grunnleggende fornemmelse av hva himmelen innebar, men jeg trodde mennesker måtte dø for å komme dit. «Nei, det har hun ikke,» sa jeg til mamma. «Jeg så henne i går natt.» «Det må ha vært en drøm,» sa mamma og ga meg en god klem, «for bestemor er borte.» Det ga overhodet ingen mening, men jeg stolte på mamma. Jeg visste at hun aldri ville lyve for meg. «Betyr det at jeg aldri kommer til å treffe henne igjen?» spurte jeg mens tårene vellet opp i øynene mine. «Jeg er redd for det,» sa mamma, som også ble ute av seg. 23
«Men jeg vil!» gråt jeg. «Jeg vil treffe bestemor igjen!» «Jeg vet det,» svarte hun. «Jeg vil også gjerne treffe henne igjen, Kyle, men det kan vi ikke. Det går bare ikke. Hun har reist til himmelen. Hun er borte nå, Kyle. Jeg er så forferdelig lei meg.» Jeg forsto ingenting. Bestemor hadde vært i soverommet mitt natten før, hun strøk meg, og hun så friskere ut enn hun hadde gjort på mange måneder, og nå fikk jeg høre at hun var borte for alltid. Hva var det egentlig som skjedde? Det var en forferdelig periode. Selv om barn bearbeider døden på en ganske annerledes måte enn voksne og kan bevege seg fra den ene emosjonen til den neste så å si i glidende overganger, følte jeg en tomhet i meg som ikke ville forsvinne. Ville jeg ha følt meg bedre om jeg hadde visst den gangen det jeg vet i dag? Ja, absolutt.
EN FORKLARING PÅ LIVET ETTER DØDEN Da jeg var barn, lærte jeg at alle gode mennesker kom til himmelen. Det var en trøsterik og kjærlighetsfull tro, og den medførte på en måte en viss form for disiplin, ettersom jeg alltid var bekymret for at eventuelle rampestreker kunne medføre at jeg ikke kom til himmelen! I vår kultur lærer imidlertid mange fra ung alder at døden skal man frykte. Det er ikke til mye hjelp når man opplever at noen som står oss nær, dør, spesielt hvis vi må forklare det for et barn. Hvis du noensinne skulle komme i en slik situasjon, skal du ikke gå som katten rundt den varme grøten: Vær ærlig i din tilnærmingsmåte, så vil barna stole på deg. Forklar at kroppen vår kan sammenlignes med en bil. Den frakter oss lik et kjøretøy, men varer ikke evig. Men selv om bilen oppgir ånden, betyr ikke det at reisen er over. Fortell barnet at det som er kjernen vår, finnes i hjertet. 24
Når kroppen ikke fungerer lenger, vokser det ut vinger på den personen vi egentlig er, og den reiser til et vakkert sted der vi kan våke over familien vår. Barn har en forbløffende fantasi, så det er enkelt for dem å godta tanken om et liv etter døden. De vil finne sann trøst i denne kunnskapen, og sannsynligvis vil du også oppleve at de ser familiemedlemmer som har gått bort. Fortell barnet ditt at familien deres i himmelen kan høre dem, og at de selv, hvis de lytter intenst, kanskje også kan høre dem. Ikke vær skamfull eller flau over å snakke med barna om mennesker som har gått bort. Barn er utrolig åpne. De finner trøst i det som tilbys, så vær sjenerøs og øs av historier og minner. Vi holder fast ved det vi lærte som barn. Derfor er det vårt ansvar som kjærlige og omsorgsfulle voksne å sørge for at barna våre holder fast ved det gode, ikke det negative. Å tro på et liv etter døden vil hjelpe dem med å overvinne en eventuell frykt for å dø. Alle må gjennom dette stadiet på sin reise, så hvorfor skulle vi nekte barnet trøst? Fortell også barna dine at de har en spesiell usynlig englevenn som ble skapt for å beskytte dem i dette livet. Hvis de noensinne skulle miste noe, eller de er redde eller bekymret, kan de påkalle denne spesielle engelen og få hjelp. De kan bare tenke på denne engelen og be om hjelp inni seg, så vil engelen passe på dem. Gi barna trøst og kjærlighet hver gang det passer seg slik. Omgi dem med positive budskap og oppmuntre dem til å akseptere tilværelsens åndelige side. Hvis du gjør det, gir du dem langt mer enn materielle goder – du gir dem fred og tilfredshet. Og hva mer kan man vel ønske seg?