Lulu Taylor
Engelen i snøen
© 2015 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) Copyright © Lulu Taylor 2014 ISBN 978-82-02-47606-9 1. opplag 2015 Originalens tittel: The snow angel Oversettelse: Sidsel Andersen Omslagsdesign: Kjersti Iversen Forfatterfoto: © David Hews Sats: Type-it AS Trykk: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Del 1
Kapittel 1 «Hører du etter, Emily?» «Ja, ja … selvfølgelig.» Men hun gjorde ikke det, selv om hun burde. Will kjørte og snakket, og hun satt ved siden av og tenkte på Carrie. Det går bra med henne, tenkte hun og forsøkte å kvele ubehaget hun følte. Barnepiken virket hyggelig, og hun hadde lovet å gi Carrie en Paracet hvis hun ikke fikk sove. Men jeg skulle ønske Paula hadde vært ledig. Hun er så flink med Carrie. Emily grøsset litt og lot blikket gli nedover aftenkjolen i svart, ermeløs silke med dyp, flatterende utringning. Hun hadde allerede brukt den ved flere av Wills representasjonsoppdrag, veldedighetstilstelninger og dessuten i hennes eget fødselsdagsselskap på Savoy. Men den er for kald i kveld. Jeg skulle ha tatt en jakke over. Jeg fryser. Å, huff. Stakkars Carrie, hun hadde sett så blek ut. Kanskje hun skulle ha blitt hjemme. Men Will hadde ikke villet høre snakk om det, og nå var det for sent uansett. Bilen kjørte i rykk og napp i retning motorveien. London glitret – gatelyktene var pyntet med røde, grønne og blå lys, og klokker, stjerner og englevinger blinket i mørket over trafikken, som sneglet seg frem i byens gatenett. De røde, gule og grønne trafikklysene bidro på sin måte til lys-showet. Veiene var gråsvarte og sørpete – rester etter snøen som hadde falt for to dager siden. 7
Hun så for seg kvelden de hadde foran seg i selskapet til Sophie og Alex. De var alltid så storslåtte – serveringspersonale gikk rundt med cocktailer og kanapeer, middag til rundt tretti gjester, vin i bøtter og spann, litt dans etterpå, før taxiene kom for å kjøre dem hjem. Det ville bli morsomt å slå ut håret litt. Jeg har ikke vært i et skikkelig selskap på evigheter. Men jeg må ringe barnepiken først for å høre hvordan det går med Carrie, ellers får jeg ikke ro på meg. Livet hadde vært kjedelig i det siste, kveld etter kveld hjemme – legge barna og vente på at Will skulle komme hjem fra jobben, og så bare de to med en sen middag foran TV-en, Will for trett til å si noe særlig. Han hadde hatt så mye å tenke på i det siste, og humøret danset mellom undertrykt opphisselse og alvorlig grubling. Alle gikk på tå og hev omkring ham. Barna lot til å skjønne at et veltet glass kunne avstedkomme en fryktelig tirade, så de var tause og bare så på ham med store øyne når han var i nærheten. Emily visste at det ofte var sånn når det nærmet seg slutten av året, men dette var verre enn vanlig. Hun brukte alle sine krefter på å berolige ham først, og deretter barna, forsøkte å lette ham for så mye spenning som mulig. Noen ganger våknet hun om natten og følte at han lå lys våken ved siden av henne. Hun kunne nesten høre hjernevinningene hans vibrere. Av og til snudde hun seg mot ham og klemte ham hardt i håp om at nærværet hennes ville berolige ham. Noen ganger gjorde det det, men for det meste snudde han seg bare bort med et irritert sukk. Da måtte hun bare la ham være, og han ble liggende og stirre ut i mørket mens hun sov. Vi vil ha godt av å ha det litt moro, drikke litt. Hun kikket bort på ektemannen, som hadde sluttet å snakke mens han manøvrerte seg gjennom et kryss. Jeg lurer på hvorfor Will ville kjøre i kveld. Da kan han ikke drikke stort. 8
Kanskje han var redd for å måtte dele drosje med Mr. og Mrs. Watson. Med det samme de var ute av krysset, sa Will: «Vær så snill, Emily, dette er viktig.» «Jeg hører,» lovet hun. En sjåfør i filen ved siden av gjorde tegn til å kjøre inn foran dem. Will kom med en sarkastisk kommentar, og ansiktet var som en tordenstorm. Måten det oransje lyset traff ansiktet hans på fikk kinnene til å virke innsunkne og øyelokkene tunge, og et øyeblikk så han ut som en fremmed og ikke som hennes Will i det hele tatt. Han var blitt smalere i ansiktet i det siste, når hun tenkte over det. Og selvfølgelig var han ikke den samme som da de giftet seg for seks år siden, eller da de ble sammen fire år før det igjen. Ti år, sukket hun. Kan det være så lenge? Hvor har tiden blitt av? Hun visste det selvfølgelig – de hadde laget to barn, flyttet to ganger og levd livet uten å tenke over at de forandret seg litt mer for hver dag. Håret til Will hadde vært rødbrunt da hun traff ham, men nå var det blitt en blanding av brunt og grått, og forandringen hadde skjedd uten at hun hadde lagt merke til det. Han hadde det alltid kortklipt for å skjule de stadig økende vikene. Linjene i ansiktet var dypere, og han hadde en permanent rynke mellom øyebrynene. Men han holder seg godt. Han ser fremdeles ung ut – i hvert fall i mine øyne. Hun stirret en liten stund på ektemannens profil med den lange nesen og den faste, men runde haken. Et sterkt, bestemt ansikt. Helt fra starten hadde det virket som Will alltid visste hva han ville og hva han gjorde. Han hadde alltid en plan, en idé om hvor han ville være om en fem års tid. Hun hadde latt ham ta føringen, avgjørelser om hva som var best, styre kursen deres uten vingling mot målet. Det var tross alt Wills karriere som sjefsøkonom 9
i et hedgefond som forsørget dem, skaffet dem tak over hodet og sørget for at de hadde et behagelig liv. Det var bare rett og riktig at hans ting ble prioritert. Hennes rolle var å ta seg av familien og huset og styre dagliglivet deres så godt hun kunne, med den tanken i hodet at hun skulle begynne å arbeide igjen når barna ble eldre. «Hørte du hva jeg sa, Emily?» spurte Will spisst. Hun skjønte at han hadde sagt noe mer, og at hun ikke hadde hørt ordentlig etter. De hadde endelig snodd seg ut av køene på småveiene og kommet ut på en trefils motorvei. Byens lys lå bak dem da bilene satte opp farten i mørket foran dem. Store gatelykter strakte seg over motorveien, som rare, bukkende giganter, mens røde baklykter lyste foran dem og hvite frontlys skinte i bakspeilet. Emily var glad for at det var Will som kjørte. Hun ble alltid svimmel av alle lysene og likte ikke lys som nærmet seg bakfra og blendet henne i speilet. Å kjøre om kvelden handlet mest om å forstå stråler og lyspunkter og skille de hvite, strålende lysene fra mørket, som da Gud skapte natt og dag i Bibelen. «Emily?» Stemmen til Will var lav og inntrengende. «Unnskyld …» Hvorfor er jeg så distré? Jeg må konsentrere meg. Hva var det han sa? Noe om jobben … Hun husket et ekko av noe han hadde sagt tidligere. «Lager Vlady fremdeles problemer for deg?» Hun forsøkte å late som hun hadde fulgt med. «Hva sier Helen?» Det ble en anstrengt stillhet. Will stirret rett fremfor seg gjennom bilvinduet, og blikket hans ble hardere. «Hører du noen gang etter hva jeg sier, Emily?» spurte han sammenbitt. «Selvfølgelig gjør jeg det!» sa hun og angret straks. «Unnskyld, jeg har hatt så mye å tenke på i det siste. Julen nærmer seg, og jeg har fremdeles en million ting å gjøre. Skolens julekonsert er like rundt hjørnet, og av en eller 10
annen grunn har jeg lovet å betjene boden med kjøttpai og gløgg, som jeg da også må lage.» «Jul,» sa Will, og stemmen lød hul. «Det hadde jeg nesten glemt.» «Glemt?» Emily lo. «Hvordan kan du glemme det? Den er jo overalt.» Men så innså hun at den ikke var her. Julen hadde plutselig forsvunnet. Det fantes ingen julepynt på motorveien, ingen lysremser eller dinglende bjeller. Ingen bakgrunnslyd med julesalmer eller populære julesanger – de samme år etter år. Ingen duft av kanel og krydder. Bare den alvorlige bilturen i høy fart. «Vel,» spurte hun nesten ydmykt. «Er det Vlady?» Vlady var den russiske forretningsmannen som eide hedgefondet Will arbeidet for. Han var kjent for sitt temperament og sin autoritære holdning. De var takknemlige for at han hadde gitt Will en jobb og løftet ham opp til det viktige trinnet som økonomiansvarlig, men hans kjøpmannssjel og motvilje mot å akseptere at han måtte godta tingenes tilstand, førte til konflikt og utmattelse i teamet. «På en måte.» Knokene til Will strammet seg rundt rattet. Trafikken hadde blitt tynnere, og de kjørte fort i det ytterste feltet, forbi de langsommere bilene i midten. «Hva driver han med? Krangler med Natalia igjen?» spurte Emily og forsøkte å skape en litt lettere stemning. Hun og Will hadde ofte ledd av sjefens forhold til kona, som var dramatisk som en operaforestilling, full av krangler, trusler og storslagne gjenforeninger. «Hvis du hadde hørt etter, ville du ha visst det,» svarte Will kort. Stemmen ble flatere, mistet alt uttrykk. «Jeg sa at Vlady ikke har vært seg selv på mange dager. Faktum er at vi ikke har sett ham i det hele tatt.» «Har han tatt seg en ferie, kanskje?» foreslo Emily. «Skiferie eller noe sånt?» 11
«Jeg vet ikke. Ingen aner ikke hvor han er. Det er det som er poenget. Jeg sa at sist jeg så Vlad, var da han ga meg en skikkelig overhaling på grunn av tallene for Kommer-handelen. Han sa at jeg hadde gjort en feil. Jeg hadde ikke det, men jeg klarte ikke å overbevise ham.» «Det er da rart?» Emily kikket bekymret bort på Will. Han pleide å være stolt av at han taklet Vladys ustadighet og alltid hadde kontroll over situasjonen. «Du klarer da vanligvis å snakke ham til rette. Vise ham hvor han har tatt feil.» «Jeg vet det. Men ikke denne gangen.» «Nei?» Engstelsen satte klørne i magen hennes. Forsøker han å forberede meg på noe? «I himmelens navn, Emily.» Han lukket øynene et øyeblikk, og hun oppfattet at de nærmest fløy over veibanen i 140 kilometer i timen. Å, herregud, tenkte hun med stigende engstelse. Han kjører for fort. «Sett ned farten litt, vennen min,» sa hun og forsøkte å virke rolig. Dette er grunnen til at han vært så irritabel i det siste. Hva er egentlig i veien? Har han fått sparken? Hele fremtiden deres passerte revy inne i hodet hennes. Will arbeidsledig, ingen inntekter, vanskelig å finne ny jobb. Hun så dem for seg med alle regningene på bordet, kredittkortene som skulle dekke bensin og mat og klær. Hun så seg selv gå tilbake til jobben som lærer i barneskolen mens Will passet barna, arbeidsløs, motløs, med lange timers jobbsøk på internett om kvelden. Men vi skal klare oss, tenkte hun, det skal gå bra. Det vil bli tøft, men vi klarer det. I hvert fall vil vi bli kvitt noe av det presset vi lever under nå. I samme sekund som hun hadde begynt å se for seg denne fremtiden, åpnet Will øynene og minsket trykket på gasspedalen litt. De hadde nærmet seg 150. Nå så hun lettet at den begynte å synke under 140. 12
«Saken er,» sa han roligere nå, «at vi ikke har hørt fra Vlady på fire dager. Ingenting. Null kontakt. Telefonen er død. Han svarer ikke på e-post. Ingen åpner hjemme, ingen lyd fra verken sjåføren hans, piloten eller noen andre.» «Å.» Emily stirret på profilen til ektemannen igjen, som om hun kunne lese noen svar i de skarpe linjene. «Har dere forsøkt å få tak i Natalia?» «Ja, selvfølgelig. Men hun har også forduftet.» «Å.» Emily vendte blikket mot den mørke veien foran dem igjen og de hvite stripene på hver side av veibanen, som ble smalere og smalere til den forsvant i den mørke kvelden. «Hva … hva har dere tenkt å gjøre?» «I dag bestemte Helen at vi er nødt til å starte en etterforskning. Hun sa at siden vi ikke hadde hatt kontakt med sjefen på så lang tid, måtte vi ta kontrollen over situasjonen. Hun sa at dette kunne dreie seg om den verst tenkelige katastrofe, og at vi ikke kan sitte og vente på at skuta skal synke fordi kapteinen har hoppet over bord. Men hun har bare vært med i teamet i seks måneder, og hun kjenner ikke Vlady like godt som oss. Du og jeg vet at han er litt av en primadonna. Han og Natalia kan ha hatt en opprivende krangel fulgt av en ekstatisk gjenforening og flydd til Bali eller et hvilket som helst eksotisk feriested og bare skrudd av telefonene.» Will strammet kjevene. «Det var det jeg helst ville tro.» Ville tro? Ville tro? «Hva gjorde Helen, da?» våget Emily seg til å spørre. Hun merket at hun satt med hendene hardt knyttet i fanget, varme og spente mot den svarte silken. «Hun gikk inn på kontoret til Vlady. Hun tilkalte ITfolkene og fikk dem til å åpne systemet hans så vi kunne finne ut hva som foregikk. Hun brøt seg inn, rett og slett.» 13
«Fant dere ut hva som hadde hendt med Vlady, da?» Engstelsen var der igjen, varm og bølgende i magen. Nå var hun fullstendig fokusert på Will. «Vi trenger ikke å vite det nå. Det er på en måte irrelevant. Jeg får sannsynligvis aldri se ham igjen.» En ekkel kulde la seg over huden hennes. Da hun sa noe, klarte hun bare å hviske det frem: «Hvorfor det?» For første gang snudde Will ørlite grann på hodet for å se på henne. De velkjente øynene – brune og varme når han var lykkelig, harde og grønne når han var sint eller lei seg. Når hun tenkte over det, hadde de vært grønne lenge nå. Hun kunne ikke se dem i mørket, men tenkte på alle de gangene han hadde sett på henne, og hun hadde fortapt seg i de mandelformede øynene med mørke øyevipper rundt. Will vendte oppmerksomheten mot veien igjen mens han snakket med tung og dyster stemme. «Fondet har vært tomt i over en måned. Han har klart å skjule sannheten for oss alle, til og med meg.» Han lo hult. «Du kan sikkert tenke deg hva det betyr for min anseelse som økonomiansvarlig i firmaet. Hvilken idiot vil ikke forstå at fondet hans ikke eksisterer?» Det ble stille et øyeblikk – et kort sekund mens Emilys verden sto på kanten av stupet. Bak henne lå normaliteten, og foran henne ventet noe forferdelig. Hun ville at han skulle slutte å snakke, som om det ville hjelpe, men før hun fikk trukket pusten eller åpnet munnen, fortsatte han ufortrødent. «Det er slutt. Alt er borte. Hele faenskapen. Han har gjort noen kjempetabber, og da mener jeg spinnvilt, fullstendig galskap, på samme måte som meglere som gambler bort milliarder for å dekke over et milliontap. Jeg skjønner ikke en gang hvordan han har gjort det, eller hva som fikk ham til å sette alt på spill, etter alle årene vi har jobbet så hardt for å bygge opp fondet, skaffe oss kunder, investorer, og nå 14
som vi var bare millimeter fra å trekke inn en skikkelig storfisk – » «Vent litt. Jeg skjønner ikke riktig …» Emily forsøkte å begripe det hele. Det virket for stort til å fatte. Det måtte ligge et kvantesprang mellom hva livet hennes hadde vært for noen minutter siden til hvordan det kunne bli i fremtiden. «Mener du at Vlady har gjort noe kriminelt?» Will tenkte seg om, og sa med en viss galgenhumor: «Vet du hva, det har jeg faktisk ikke tenkt på. Jaaa. Jeg tror nok det vil være grunnlag for en stor politietterforskning, men det vil ikke være noe poeng. Han havner nok i fengsel – hvis han noen gang blir funnet – men ingen vil få se pengene sine igjen. Ingen.» Den mørke veien utenfor fløt forbi som i en tåke, og foran dem lyste de røde baklyktene på andre biler som faresignaler i det fjerne. Emily visste at hun burde føle noe, men hun var lammet. Engstelsen hadde på fått henne til å stivne, som om hun ikke ville tillate seg å reagere før hun hadde full oversikt over alle fakta og hva de innebar. Den dirrende frykten lå rett utenfor henne og ventet bare på å trenge seg inn og ta hele kroppen hennes i besittelse. «Og du, da? Kan du bli gjort ansvarlig for noe av dette?» Tenk om han har gjort en feil, en feilberegning? Frykten begynte å krype innunder huden hennes. «Jeg har ingen anelse om hva Vlad har gjort for å skjule sporene sine. Men jeg vet at jeg er ansvarlig. For mye mer enn du aner.» «Selvfølgelig føler du deg ansvarlig, men dette er jo ikke din feil! Hvordan skulle det kunne være det? Du hadde ingen anelse om hva Vlady holdt på med.» «Jeg burde ha hatt det.» «Han gjorde jo alt for å skjule det, han lurte deg. Du stolte på ham. Det er ingen forbrytelse.» Hun snakket rolig, inntrengende, desperat etter å overbevise ham. Hun 15
visste hvordan Will var når en idé hadde satt seg fast i hodet hans. Hennes gamle onkel pleide å fortelle om det nærmest umulige arbeidet med å bli kvitt ugress i åkeren. Det var omtrent sånn det var å forsøke å endre noe som hadde slått rot i hodet til Will. «Du kan ikke bebreides for det, Will. Helen vet det. Alle vet det. Vlady må ta hele skylden selv. De vil finne ham til slutt, og så må han ta konsekvensene. Han har alltid vært en løs kanon på dekk, men jeg hadde ingen anelse om at han kunne være i stand til noe sånt.» Hun la hånden på låret hans. Det var en hard muskel etter all tiden han hadde tilbrakt på treningssenteret. «Vi skal klare oss. Vi har sparepenger. Vi har huset. Du finner en ny jobb, og jeg kan begynne å jobbe igjen hvis det er nødvendig – hvis det ikke blir for dyrt med barnepass.» «Å, Emily.» Stemmen hans var så tynget av sorg at det skremte henne. «Hva er det? Jeg vet det er forferdelig, men vi er fremdeles oss, vi har fremdeles barna …» «Du skjønner ikke. Han lurte meg trill rundt. Han sa at alt gikk strålende. Mer enn strålende. Han sa at hvis vi investerte nå, ville jeg få en avkastning på pengene mine som jeg ikke hadde kunnet drømme om. Han tok meg med ut på middag, viste meg dokumenter, malte et fantastisk bilde av hva som lå foran oss begge. Det virker så dumt å tenke på det nå – vi satt på en av disse idiotisk dyre restaurantene i City, bestilte champagne og kaviar, skålte for hvor rike vi skulle bli.» Stemmen til Will ble lavere og mer monoton. «Jeg trodde ham. Jeg trodde fullt og fast på ham.» «Hva gjorde du?» spurte hun, og nå begynte frykten å trenge gjennom følelseløsheten. Hjertet dunket hardt i brystet. Hun følte at de nærmet seg sakens kjerne. «Jeg brukte alt – jeg mener alt. Jeg tømte sparekonto16
ene, dine og barnas. Jeg løste inn pensjonen, aksjene, alt jeg kunne få tak i. Jeg belånte huset på nytt, så langt jeg fikk adgang til. Jeg samlet alt – og ga det til Vlad.» Verden gikk rundt for Emily, og det suste i ørene hennes. Bilder raste gjennom hodet hennes mens hun mentalt gikk gjennom alt de hadde. Den omhyggelig oppbygde sikringen av fremtiden, oppsparte penger til hus, til barnas utdanning og fremtid. Alle sikkerhetsnettene – huset (alle lån nedbetalt), sparepenger … Det var noe som slo henne, og hun klarte å få frem. «Arven min … pengene etter mamma og pappa …» «Borte,» sa han brått. «Jeg tok den også. Jeg trodde jeg skulle gjøre oss rike. Men jeg har gjort oss til tiggere. Vi har ingenting, Emily. Alt vi noen gang har hatt, er borte. Alt sammen.» Hun var så svimeslått at hun nesten ikke fikk puste. Hun måtte holde seg fast i setet og følte at hun ikke ville klare å holde hodet på halsen stort lenger. «Hva mener du – borte? Alt? Sier du at …?» Hun stanset og forsøkte å begripe det hele. For en time siden hadde hun sittet ved toalettbordet, valgt ut smykker, parfymert seg, sminket seg. Hun hadde hørt at barnevakten leste for barna før lyset skulle slukkes. Selv om hun hadde vært bekymret for Carrie, hadde hun vært lykkelig, men hun hadde ikke visst det selv. Will fortsatte nådeløst, uten å forsøke å forskjønne noe, som om han forberedte seg på et motangrep. «Ja, alt er borte. Jeg har ingen jobb. Vi har ikke mer på konto enn til å betale boliglånet et par måneder – før vi har kjøpt mat og betalt regninger.» «Vi kan selge huset,» sa hun panisk. «Vi flytter.» «Banken kommer til å ta alt, og selv etter det er vi ikke gjeldfrie.» «Nei, nei, det kan ikke stemme. Vi selger det, marke17
det er bra nå. Vi kan …» Hun lukket øynene hardt mot kaoset som eksploderte i hodet hennes. Ingenting. Arven etter mamma og pappa er borte? Sjokket lå på lur i en del av hodet hennes, og et fryktelig sinne skrek etter oppmerksomheten hennes, men hun hadde ikke tid til det nå, ikke akkurat nå. Hun måtte løse et problem først. Men hva var problemet? Vi har ingen penger, Will har ingen jobb, han kan bli stilt juridisk til ansvar for Vladys handlinger, han har utslettet alt, alt, alt. Et fjernt sted inne i hodet tenkte hun på å selge smykker, legge alt hun eide av verdi ut på eBay. Et annet sted opplevde hun allerede sorg over tapet av det de hadde hatt. Og likevel … det var ikke det problemet hun måtte løse akkurat nå. Det var noe helt annet. Hun åpnet øynene og snudde seg for å se på Will. Han kjørte for fort igjen, nålen på speedometeret beveget seg over 140. De lå alene på motorveien i fartsfeltet, tett inntil midtrabatten, og bilen nærmest fløy over veibanen. Langt borte flakket de røde lysene på biler de var i ferd med å innhente. Langsomt snudde Will på hodet og så på henne, med et underlig blikk i det blåsvarte lyset. Han har vært så annerledes i det siste. Ikke som min Will i det hele tatt. Hvor lenge har det vært slik? Ikke bare noen uker. Måneder. Kanskje lenger. Hun ville ikke innrømme hvor lenge det hadde vart. Å, Will, hva har skjedd med deg? Når begynte du å forandre deg? Hvorfor har jeg ikke sett det? Hun fikk en plutselig og inntrengende følelse av at hun måtte gjøre ham trygg på at han var elsket, at hun trengte ham, hun måtte trekke ham opp av den grusomme avgrunnen han befant seg i … men hvor var ordene hun trengte? «Det er ingen vei tilbake,» sa han så matt og tonløst at hun følte at blodet frøs til is i årene. «Vi er ruinert. Det er slutt.» 18
«Nei.» Panikken grep henne igjen. «Slutt? Det er ikke slutt.» «Jo. Jeg har sviktet deg. Barna. Alle. Jeg kan ikke møte det som venter oss, og det skal ikke du behøve heller.» Hun følte at bilen brått økte farten. Nålen passerte 170. «Will,» sa hun, og frykten stakk som kniver i henne. «Ikke kjør så fort, hva er det du holder på med?» Hun oppfattet at han fremdeles så på henne. Hvor lenge var det egentlig siden han hadde hatt blikket på veien? Speedometeret nærmet seg 180. «Ikke kjør så fort, se hvor du kjører!» ropte hun med en stemme som var metallisk av panikk. Carrie! Tenkte hun. Hun så datteren for seg i sengen med dynen godt opp til haken, den lille pannen fremdeles febervarm. Joe! Den lille gutten i barnesengen, med tommelen i munnen og øyevipper som buet seg mot kinnet. «Will! Stans!» Det fremmede, tunge blikket hans flyttet seg ikke fra ansiktet hennes. «Unnskyld, Emily,» sa han tonløst. Med en rask bevegelse dro han rattet nedover med venstre hånd. Den brå dreiningen gjorde at hun ble kastet mot høyre mens bilen ble slengt over den innerste filen og skjenet ut i det tomme mørket. Hun åpnet munnen for å skrike, men bilen var allerede utenfor motorveien, og i full fart inn i en eksplosjon av lys og stummende mørke og en så evig flyt at hun ikke kunne gjøre annet enn å gi etter for den.
Kapittel 2 1962 Å, vær så snill, ikke kjør! I samme øyeblikk som Cressie rundet hjørnet, så hun den brede, runde, røde enden på bussen og begynte å løpe, i håp om at køen som ventet på å få stige om bord, ikke ville klare det før hun nådde frem. Men det lot til at folk bare fløt inn gjennom dørene, og hun ble holdt igjen av mennesker som smatt inn foran henne eller gikk sakte, med hensikt virket det som, for å hindre henne i å nå bussen. Pokker! Jeg må nå den. Jeg kan ikke la pappa vente. Det gjelder livet. Hun satte opp farten, holdt luen på plass med den ene hånden og trengte seg forbi langsommere fotgjengere som var i veien for henne. Bussmotoren brølte truende, og det store, røde beistet så ut som et jaktende rovdyr på spranget til å gå til angrep. «Vent!» ropte hun og håpet at en bløthjertet sjåfør ville få øye på henne og holde igjen bussen et øyeblikk, men stemmen hennes forsvant opp i luften, og ingen hørte henne. Bussen begynte å rulle langsomt ut fra fortauskanten. Pokker! Hun saktnet farten aldri så lite mens hun pustet og peste, men ble plutselig grepet av en ny besluttsomhet. Nei, jeg gir ikke opp. Jeg skal nå den bussen! Hun 20
tok innpå den nå, stigtrinnet var oppmuntrende nært, og hun planla akkurat hvordan hun skulle strekke ut armen og gripe tak i stålrøret for å hoppe om bord da den satte opp farten og beveget seg unna henne. Jeg må gi meg nå, jeg rakk den ikke, tenkte hun. Det brant i brystet, og hjertet dunket hardt. Akkurat da fikk hun øye på en høy skikkelse på stigtrinnet og en arm som ble strukket ut mot henne. «Kom igjen!» ropte en inntrengende stemme. «Dette klarer du.» Som om hun måtte adlyde, satte hun opp farten ytterligere og grep den utstrakte hånden. Den lukket seg rundt hennes, de lange fingrene tok godt tak rundt håndleddet hennes, og idet hun hoppet opp på stigtrinnet, dro den fremmede henne mot seg så hun nærmest lettet og følte seg vektløs, som om hun plutselig hadde fått evne til å fly. I neste øyeblikk hadde hun bena på plattformen, andpusten og lettet over å befinne seg på bussen idet den kjørte over Piccadilly. «Tusen takk,» peste hun og så opp på mannen som hadde hjulpet henne. Han slapp taket rundt håndleddet hennes, og hun trakk til seg hånden. To dyptliggende, grå øyne stirret ned på henne med et humoristisk glimt som fikk dem til å glitre som blåaktige lys. Hun stirret på ham, lurte på om hun kjente denne mannen fra et eller annet sted, han virket så forunderlig kjent – den lyse huden, det fint meislede ansiktet og den høye pannen med brunt hår som falt over den. Men jeg kjenner ham ikke. Det er jeg sikker på. «Bare hyggelig,» sa han med lav og melodisk stemme. «Det er tydelig at du har det travelt.» «Ja … ja,» Hun følte at hun måtte forklare ham hvorfor hun hadde måttet rekke akkurat den bussen, men så bort og ble litt forlegen. Det var jo ikke nødvendig. Hvor21
for skulle det interessere ham? Hun forsøkte å gå videre innover i bussen, men alle setene nede var opptatt, og en stor mann i regnfrakk sto i veien og holdt seg fast i stroppen som dinglet fra taket. «Ikke plass oppe heller,» sa redningsmannen hennes. «Jeg kom akkurat ned og fikk se deg løpe etter oss. Skal du langt?» «Nei.» sa hun. Hun hadde ennå ikke fått tilbake pusten og var varm i kinnene. «Bare til Pall Mall.» Han hevet et øyebryn. «Da kunne du vel ha gått. Eller løpt, med den farten du hadde.» Han kikket ut på gaten. «Nå stopper vi for rødt lys igjen.» Hun ville ha forklart at bussen likevel var raskere, men hun fikk en svak følelse av at han lo av henne, så hun sa ikke noe. Da han kikket ut, benyttet hun anledningen til å studere ham nærmere. Han hadde et sånt utseende som kunne bedra. Ansiktet virket ganske ordinært, litt blekt, kanskje, men ellers ikke noe spesielt, helt til man la merke til de høye kinnbena og den rette pannen og nesen. Det var noe adelig over ham, og lyset i øynene var intelligent og følsomt. Det var først nå, da hun sto så nærme ham, at hun kunne se formen på øynene, flekkene av grønt og gull i irisene og de mørke øyevippene. Han er virkelig vakker, tenkte hun. Forbauset over at hun kunne komme på en slik tanke, trakk hun blikket til seg så han ikke skulle føle at hun stirret på ham. Konduktøren kom ned trappen for å selge billetter, og det ble enda trangere om plassen på plattformen. Cressie betalte det hun skulle, og han trakk frem en billett fra billettmaskinen han hadde rundt halsen akkurat idet bussen stanset på neste holdeplass. Det kom flere folk på bussen, og hun ble skjøvet forbi mannen i regnfrakk og langt innover i bussen. En mann reiste seg og tilbød henne å sitte, men hun avslo med et åndeløst: «Nei … nei, takk, 22
jeg skal snart av.» Hun kunne ikke se redningsmannen sin lenger, fikk bare et glimt av frakken hans, beige gabardin, og hånden hans rundt stangen, lange, slanke fingre. Fingre som for noen få minutter siden hadde holdt hardt rundt håndleddet hennes. Det føltes som om huden brant der han hadde berørt den. Nå er du dum, sa hun til seg selv. Og dessuten, tenk på Adam. Adam hadde beilet til henne i noen uker nå, helt siden hun var blitt plassert ved siden av ham i et middagsselskap hos Robertson. Som praktikant i et stort advokatfirma hadde han en lovende fremtid, og Cressie tvilte ikke på at faren hennes ville bli mer enn fornøyd med ham som mulig svigersønn. Han var grei nok, og hun forsøkte å se hans beste sider, men hun kunne ikke helt komme utenom at hun ikke likte utseendet hans. Han var ok, det var ikke mer å si om den saken, men hun syntes ikke han var det minste tiltrekkende, til tross for at hun var irritert på seg selv for at hun var så tom i hodet at hun ikke la mer vekt på hans indre kvaliteter enn det ytre skallet. Noen ganger slo det henne at hun hadde dårlig samvittighet for at hun var så overfladisk. Var det ingen av de unge mennene på ballene og i selskapene som noen gang la merke til stakkars Arabelle Bond, som hadde arvet farens utseende? Det faktum at hun hadde arvet sin mors snille og vennlige personlighet, spilte ingen rolle. Dobbeltmoralen hersket, de unge jentene ble dømt etter utseendet og de unge guttene etter intelligens og fremtidsutsikter. Jeg er jo akkurat like ille. Bare tenk på at jeg ble helt svimeslått av den pene mannen i den grå frakken uten å vite noe mer om ham. Hun forsøkte å få et glimt av ham igjen mens hun 23
holdt hardt i en stropp. Bussen rullet over Piccadilly, så hun svaiet og dumpet inn i medpassasjerer da den stanset for rødt lys og ble slengt tilbake igjen når det ble grønt. Hun forsøkte å kjempe mot sentrifugalkraften da bussen svingte rundt en skarp sving. Var han her fremdeles? lurte hun, men hun kunne ikke lenger se verken armen eller hånden rundt stangen. Da hun trengte seg mellom alle menneskene for å gå av bussen nederst i Haymarket, var han borte. Han hadde gått av et eller annet sted, og hun hadde ikke fått det med seg. Å. Hjertet sank i brystet hennes, men hva hun hadde håpet på, ante hun ikke. Han hadde allerede gått av og var på vei et eller annet sted, avstanden mellom dem økte for hvert sekund. Hun fikk et glimt av klokken over Theatre Royal. Fem minutter til jeg skal treffe pappa. Hun løp over gaten mellom personbiler, varebiler og motorsykler og la i vei nedover Pall Mall. Personalet i klubben kjente henne. Mannen i uniform med gullknapper tok kåpen og luen hennes, og betraktet henne medfølende mens hun strevde med å få pusten tilbake og glatte over håret samtidig. Da hun hadde fått samlet seg litt, gikk hun mot den grønne spisesalen. Kvinner hadde bare adgang i denne lille delen av klubben – den lange korridoren som førte fra hallen med marmorgull og krystallkandelabre. Resten av stedet var et mysterium som bare ble avslørt for menn som var medlem av klubben, men hun kjente sigarrøyken og eimen av whisky fra ett rom og lukten av gamle bøker og aviser fra et annet og kunne tenke seg det hun ikke kunne se. Det interesserte henne egentlig ikke så mye – den døsende presten, de statelige herrene i dress som fikk med seg dagens nyheter mens de drakk og nikket til hverandre. For hennes del måtte de gjerne beholde de søvnige, gamle klubbene mens verden utenfor endret seg og ble mer og mer interessant. 24
Om de bare kunne se det hun så når hun tok undergrunnen østover. Hun stilte seg i døråpningen til den grønne spisesalen og fikk straks øye på faren, som satt ved yndlingsbordet sitt ved vinduet, hvor han kunne følge med folk som gikk opp og ned hovedtrappen. Han så samtidig på klokken og rettet blikket mot døren, og det strenge uttrykket ble mykere da han så at Cressie sto der. Innen hun var borte ved bordet hans, smilte han nesten. Han er visst i godlune. «Bare litt for sen, vennen min.» Han reiste seg. En kelner trakk frem en stol for Cressie. «To minutter?» spurte hun og satte seg. «Ja, to,» svarte faren alvorlig og satte seg igjen. Hans mani når det gjaldt punktlighet og orden styrte livet deres. «Nesten tre.» «Unnskyld, pappa.» Kelneren kom igjen, plukket opp servietten som lå på tallerkenen hennes, ristet den ut og slapp den elegant ned i fanget hennes. Måltidets ritualer begynte – menyer i store, røde mapper, hennes uten priser, farens vedlagt en liten, lekker sølvpenn, så han kunne skrive ned det de ønsket. Vannglassene ble fylt, karaffelen med rødvin ble båret til bordet av en sommelier med hvite hansker, og farens glass ble fylt mens hennes ble stående tomt. «Hvor har du vært?» spurte han mens det seremonielle utspant seg rundt dem. «Suppe først. Og så biff eller lam?» «Lam, takk,» sa Cressie, selv om hun gruet seg til ettervirkningene av en tung klubblunsj. Den ble alltid liggende som en klump i magen i timevis og fikk henne til å føle seg som ulven i eventyret som fikk magen fylt med stein mens han sov. «Jeg har vært på biblioteket og lest meg opp på studieteknikker.» 25
Faren ble mørk i ansiktet. «Du gir deg altså ikke?» «Selvfølgelig ikke.» Hun drakk vann. «Det vet du.» «Jeg skjønner at jeg ikke klarer å stanse deg.» Han sukket. «Hvorfor ønsker du egentlig det?» sa Cressie en smule snurt, mer enn hun vanligvis tillot seg når hun snakket med faren. Men ærlig talt – hvorfor motarbeider han meg? Jeg skjønner ikke hva som er problemet. Han nølte mens han ga menylappen til kelneren. «Jeg synes ikke … jeg vet ikke. Hvis du vil ha utdanning, er det mange ting du kan gjøre – et kurs av et eller annet slag … fransk, søm …» Hun lo. «Det er ikke jeg som trenger utdanning! Jeg vil utdanne andre, du vet da det. Jeg vil gjøre det jeg kan for å hjelpe. Hvis du gikk ut og så det jeg har sett, ville du forstå at det er så mye som må gjøres–» Entusiasmen strømmet gjennom henne, og hun hadde så lyst til å snakke, fortelle ham alt og overbevise ham. Hvis han bare hadde visst hvordan tingenes tilstand egentlig var bare et par kilometer fra dette stedet med de latterlige og pompøse plysjputene som et bolverk mot virkeligheten. Ikke langt fra disse kelnerne med hvite hansker og desserttraller fantes det barn som sultet og vokste opp i uvitenhet, dømt til et liv uten noen som helst komfort og sjarm – de tingene som faren mente var livsviktig. «Men, Cressida, hva kan du gjøre?» svarte han skarpt. «Jeg mener ikke at du ikke kan gjøre noe, men ærlig talt … Når du blir gift, og det kan skje når som helst, skal du jo ikke arbeide. Jeg skjønner ikke hvorfor du vil anstrenge deg så mye når du i hvert fall ikke kommer til å undervise mer enn et års tid. Hvilken betydning vil det ha for samfunnet?» Hun stirret på ham og så plutselig hvor gammel han var blitt i det siste. Hun hadde et bilde av ham i hodet som måtte ha formet seg i barndommen – en mørkhåret, ener26
gisk mann med isblå øyne og besluttsomt blikk. Noen ganger kom det som et sjokk å innse at den mannen ikke fantes lenger. Han var blitt tykkere, håret vekslet mellom metallgrått og sølv, huden i ansiktet var gjennombrutt av røde årer på grunn av all rødvinen, og øyne var mattere. Han så ikke på fremtiden på samme måte som henne – som noe strålende og ukjent, fullt av eventyr, et liv som skulle leves – men som en etterskrift til tidligere tider da livet var bedre. Han ville holde på sitt syn på verden som et farlig sted fullt av irritasjonsmomenter som det var best å unngå, og trodde han fremdeles bare kunne dytte dynen trygt rundt henne om kvelden slik at hun kunne sove seg gjennom livet. Han mislikte forandringer i verden og de unges tydelig uttalte krav om noe bedre enn det som hadde vært før. Men jeg er ung. Jeg vil være en del av det. Livet forandrer seg for alle. For kvinner. For de fattige. Hun så ned på fingrene sine, som hun tvinnet sammen i fanget. Halsen føltes tett, som om alt hun hadde lyst til å si satt fast der, og ikke kunne komme opp og ut. Det var stille mens Cressie holdt tankene sine for seg selv. En kelner kom bort til dem med en brødkurv, og faren tok et stykke og brøt av en bit. Plutselig så han opp med et nytt ansiktsuttrykk og sa: «Det minner meg på … jeg snakket med gamle Few i går kveld. Nevøen hans har nettopp gått hen og blitt maler.» «Å?» Cressie var høflig, men hun hadde ingen anelse om hvem faren snakket om. «Det er naturligvis et slag for familien. Few er guttens formynder, skjønner du, fordi foreldrene døde, og han bare har en søster. De har alle forsøkt å snakke ham bort fra det, men han er fast bestemt, tydeligvis, så Few forsøker å leve med det.» Faren kikket opp med et smil. «Noen ganger klarer vi gamle menn det, skjønner du.» 27
Hun smilte og lurte på om dette betydde at det han fortalte henne var at han ville gå med på planene hennes. Det hadde vært vanskelig nok å overtale ham til å få tatt diplomoppgaven i litteratur ved universitetet. To år med bønner og overtalelser før han til slutt hadde godtatt det, selv om han mente at hun var eldre enn de fleste andre på studiet. Men hun hadde fått lov til slutt – delvis, trodde hun, fordi moren hadde gjort sitt langsomme, men utrettelige arbeid bak scenen. Kanskje de hadde kommet frem til en slags avtale, selv om faren vanligvis ikke ville tolerere kjøpslåing, men til syvende og siste hadde han motvillig gitt sin tillatelse. Faren fortsatte: «Han har bare så vidt begynt, selvfølgelig, denne gutten, men Few forteller meg at han faktisk har et visst talent.» «Hva er det han maler?» «Han maler portretter – ikke sånne med skjeve neser og to øyne på samme side, ganske respektable portretter, tydeligvis. Few sier at det er mulig han kan bli vel ansett med tiden. Og man kan gjøre det langt dårligere enn å bli portrettmaler. Se på Birley, for eksempel, og Whistler. Begge var bra menn som likte å leke med pensler og klarte å gjøre noe ut av det.» Cressie brast i latter. «Ærlig talt, pappa, du skulle ha hørt deg selv. Det er komisk. Flaks for deg at Henry og Gus aldri ønsket å gå inn for kunst eller design eller handelsvirksomhet.» Faren kikket på henne under brynene. Brødrene hennes var trygt plassert i Londons bankvesen, og han var mer enn fornøyd med det. «Det skulle bare mangle. De vet begge bedre enn som så. Men det slo meg at man bør gjøre hva man kan for å få gutten i gang. Så jeg sa til Few at jeg ville gi ham i oppdrag å male et portrett av deg.» Cressie stirret forbauset på ham. «Av meg?» 28
«Ja. Jeg fikk ideen da jeg snakket med Few. Jeg hadde tenkt jeg skulle finne noen som kunne male deg, og det slo meg at dette var muligheten. Nevøen hans har et atelier borte i Blackheath, så du må dra dit noen ganger å sitte for ham.» Hun rynket pannen mens hun absorberte hva han sa og følte straks et stikk av irritasjon. «Blackheath? Det kan jeg ikke, pappa. Jeg skal jo begynne å studere.» «Du skal vel ikke på forelesning hver dag?» «Ikke i begynnelsen …» «Vel, da ordner vi det sånn at dere kan begynne straks. Det tar jo bare noen timer.» Hun åpnet munnen for å protestere, men visste plutselig ikke hva hun skulle si. Det var ingen grunn til at hun ikke kunne la seg male, bortsett fra at hun reagerte på at faren hadde lovet noe på hennes vegne uten å spørre først. Hun hadde ikke regnet med dette, og likte ikke at timer som hun kunne ha brukt til å lese eller være på forelesning var blitt gitt bort så sjenerøst. «Nei, ikke klag,» sa faren avvergende da han fikk se ansiktsuttrykket hennes. «En time eller to, og så er det gjort. Senere vil du til være glad for det. Du er i den rette alderen til å bli foreviget på lerretet.» «Har du ikke hørt om fotografer?» svarte Cressie. «De gjør det samme, bare raskere og med større nøyaktighet.» Faren ignorerte henne. «Da er det avgjort. Jeg sier til Few at du står til hans disposisjon, og at vi vil begynne snarest.» «Hva heter han?» spurte Cressie og forsøkte å skjule hvor oppgitt hun var. «Å … eh, Few sa det nok, men jeg har glemt det. Richard? Robert? Noe sånt.» Faren løftet hånden for å få kelneren til å fylle på vin. «Jeg skriver til ham i ettermid29
dag, og så kan dere ungdommene avtale nærmere dere imellom. Men … hvor blir det av suppen?» Cressie låste seg inn gjennom den store, svarte døren til huset deres i en rolig gate i Kensington. Inne var alt stille. Bare den store bestefarsklokken ved trappen kom med en lyd, et tungt tikk for hvert sekund. Huset hadde stort sett vært uforandret i hennes levetid, og hun hadde en mistanke om at det alltid hadde sett slik ut, med de tunge, mørke møblene, pottepalmene og fløyelsgardinene med frynser, som var som et ekko av moten for seksti år siden. Rommene var sparsomt opplyst, på grunn av en vane fra fjerne tider, for å sørge for at møblene ikke ble falmet. Selv om Cressie var vant til skumringsstemningen i første etasje, følte hun fremdeles at den var trykkende. På sitt eget rom hadde hun gjort det som var mulig for å bringe lys og luft inn og hadde overtalt moren til å få veggene malt i en frisk grønnfarge og henge opp gardiner i hvit lin. Her tilbrakte hun så mye tid som mulig med å lese, skrive brev eller male små akvareller, som var det mest avslappende hun visste om. Hun tok av seg kåpen. Vinteren begynte så vidt å gi etter for våren, men det var fremdeles kjølig. Hushjelpen Ellen kom ut i hallen og kikket seg nysgjerrig rundt for å se hvem det var, på tuppene i tilfelle det var Mr. Fellbridge. «Hei, Ellen, jeg er hjemme.» Hun smilte, og hushjelpen slappet tydelig av ved synet av henne. «Hvordan går det med mamma?» «Fint, miss. Ruth var nede for en halv time siden og sa at hun hadde det bra, og at hun sov.» «Så bra.» Hun hadde ikke ventet noe annet. Moren hadde vært sengeliggende så lenge at Cressie ikke lenger kunne forestille seg at hun skulle gjøre noe annet enn å 30
sitte støttet opp med puter så snøhvite at hudfargen hennes virket blekere enn noen gang. I det fjerne hadde hun minner om en annen mor, en mor som ikke var syk, og som lo og løp opp og ned trappene. Hver eneste sommer hadde hun tatt den unge familien med seg til huset deres i Cumbria mens faren ble igjen i byen for å jobbe. Cressie husket lange togreiser nordover, kofferter og esker stablet i kupeen, tre barn som hoppet på setene mens mamma forsøkte å lese til tross for at hun satt med en stor piknikkurv i fanget. På et eller annet etterlengtet og strålende tidspunkt av reisen åpnet hun den, og de koste seg med smørbrød med skinke og kaker mens toget fraktet dem til dette vakre stedet, så langt fra skitten og røyken i London. De var ute nesten hele sommeren hvis været ikke var for ille, og mamma var alltid med. Enten satt hun på et teppe og leste, eller hun organiserte båtturer på innsjøen, eller spilte cricket med dem. Hun hadde aldri ridd på de små hestene de var så glade i, men Cressie husket at hun hadde holdt i bisselet en gang og ledd mens vinden rusket i det mørke håret hennes, og hun var levende og sunn og sterk. Pappa hadde pleid å komme for å være sammen med dem en uke i august, men da gikk han for det meste på jakt. Geværskudd lød stadig vekk i det fjerne, og av og til så hun en fugleflokk som lettet langt borte, og deretter små, sorte vesener som flakset og falt mot jorden. De dro hjem igjen alle sammen da det var tid for å forberede seg til skolen skulle begynne, og på togturen hjem var de triste. Piknikkurven inneholdt sommerens siste smørbrød, og himmelen var alltid blitt grå innen toget stanset i byen igjen ved Euston stasjon. «Glem det, unger,» kunne mamma si. «Det er sommer igjen før dere vet ordet av det. Det kan ikke være ferie bestandig. Og December House venter på oss. Vi er tilbake neste år, det kan dere være trygge på.» 31
Men det var lenge siden. Moren ble syk, en uspesifikk tilstand som ble omtalt i vage vendinger, det var vanskelig å vite hva som egentlig var galt, bare at hun ble svak og tynn til tross for mange kurer og endeløse legebesøk. De store, brune flaskene som sto oppmarsjert på et bord på rommet hennes, reisene – ikke nordover, men til sjøen og kurbyene på kontinentet – hjalp ikke det minste. De sluttet å reise til December House, og mamma hadde sunket sammen og blitt liten og tynn og blek og lå i sengen i andre etasje hele tiden. Hun kom bare ned en sjelden gang etter store forberedelser. De hadde akseptert at de måtte ha en sykepleier i huset, og stillheten som hersket var ikke den samme som når barn har flyttet ut av et hus, men en påtvunget stillhet for å gjøre det best mulig for den syke. Luften hadde en eim av medisiner og desinfeksjonsmidler, det minnet om et sykehus. «Vil du ha te, miss?» «Takk, Ellen. Jeg kan ta en kopp i dagligstuen mens jeg leser.» Hushjelpen gikk, og Cressie gikk bort til speilet i hallen for å granske seg selv i tilfelle hun hadde skitnet seg til på reisen hjem. Hun glattet over håret. I lampelyset skinte det rødbrunt, som bordet i spisestuen. Mens hun inspiserte ansiktet sitt, fikk hun straks øye på et annet ansikt like bak seg og skvatt litt før hun skjønte at det var noe hun hadde sett mange ganger før akkurat her – portrettet av moren som hang på den motstående veggen. Hun snudde seg og så på det. Det hadde hengt der så lenge hun kunne huske, men hun hadde ikke sett ordentlig på det, eller engang lagt merke til det, på veldig lenge. Moren var blitt malt da hun var tjuefem år gammel, bare fire år eldre enn Cressie var nå, i den avslappede stilen fra tidlig trettitall med understreking av den lange halsen, de slanke hendene og det vakre ansiktet. Det kunne vært meg, tenkte 32
Cressie, ansiktet lignet hennes eget, med mørke, dyptliggende øynene, buede øyebryn, fyldig underleppe, og mahognifarget hår fullt av lys og glans. Jeg har ikke vært klar over at jeg ligner henne så mye. Hun la en hånd mot kinnet og følte konturene av seg selv, som for å virkeliggjøre det hun så, og hun husket at faren hadde bestilt et portrett av henne. Her var moren, fremdeles ung og vakker, i en silkebluse, som hadde forsvunnet for lenge siden, og et perlekjede, som nå lå ubrukt i smykkeskrinet hennes, foreviget i et øyeblikk av livet hennes som nå var ugjenkallelig omme. Cressie ble slått av en brå følelse av at hennes egen tilsynelatende ukuelige ungdom ville forsvinne og blekne akkurat som morens hadde gjort. Men det var lenge til. Hun hadde mange, mange år å leve først. Hun gikk for å vaske hendene før teen.
Kapittel 3 Oksygenmasken gikk opp og ned med rolig besluttsomhet og freste svakt mens den gjorde jobben sin med å holde liv i Will. Det føltes som om hele rommet var fylt av maskineri og slanger – den tykke, hvite plastslangen som var tapet fast for at den skulle holde seg inne i munnen hans og forsyne ham med oksygen, og alle andre ledninger og rør som sørget for tilførsel av saltvann, smertestillende midler, mat, fjernet avfall og gjorde alt kroppen trengte for å leve mens den lå der tilsynelatende livløs i sengen. Emily visste at det var Will som lå i sengen, selv om de rødbrune skjeggstubbene ikke var synlige under bandasjene rundt hodet, og ansiktet var skjult av slanger og tape. Det var øyelokkene hans – den lysegrønne gjennomskinneligheten var noe hun husket fra de gangene han hadde ligget hjemme med influensa. Huden hadde en papiraktig skjørhet når han ikke var frisk, og ble fort grønnblå som gammelt kopper. Under håndleddene med bandasjer over kanylene, lå hendene hans løst knyttet over dynen. Huden var fylt av lyse fregner, knokene var røde, fingrene brede og sterke, den ene med gifteringen av rødlig gull som hun kjente så godt, var ikke til å ta feil av. Hendene og øyelokkene var det som gjorde den nærmest livløse mannen i sengen til Will. Men hvem er denne Will, forresten? Hvem har han vært hele tiden? 34
Dette rommet var mer som et vitenskapelig laboratorium enn et sykeværelse, med sine mange stikkontakter, tekniske innretninger, høye bord med instrumenter og kompliserte dataskjermer på rekke og rad ved siden av sengen, hvor fargede linjer bølget seg over den svarte bakgrunnen, og hvor tall kom og gikk, lys blinket og pipelyder kom med visse mellomrom. Ikke engang sengen var en ordentlig seng, men en slags plastbåre, med sider som kunne skyves opp og ned eller tas helt bort. Madrassen var fylt med luft for å minske trykket mot Wills kropp. Intensivavdelingen var i grunnen mest lik et elektrisk verksted – når strømmen ble koblet fra, var man enten bedre eller død. Spørsmålet var hvor lenge den elektrisiteten skulle fortsette å puste for Will, mate ham og gi ham næring mens han sov. Hjernen var tilsynelatende frosset og sjelen innelåst et eller annet sted langt inne i ham. Hvis han ikke allerede hadde reist et annet sted. Emily fikk den sprø tanken at Will hadde klart å frigjøre seg fra kroppen sin, og at sjelen hans hadde fløyet ut av rommet, i overensstemmelse med en gammelgresk oppfatning av hva som skjer med sjelen etter døden – når personens hode er festet til kroppen til en fugl som flyr av sted til et annet liv. Hun så for seg en tykk due med Wills hode. Den flakset opp mot taket, og satte seg på en metallstang som holdt alle slangene borte fra ansiktet hans. Kanskje det var der han satt nå, med hodet på skakke, og kikket ned på henne med et strålende øye, mens hun sto ved døren og lente seg til krykkene og lurte på hva i all verden hun gjorde der. Kanskje han lurer på hvorfor jeg lever fremdeles. Hvorfor det ikke gikk etter planen. Hendene hennes grep hardt rundt håndtakene på krykkene. Et rasende sinne slo ned 35
i henne som et lyn. Hun fikk lyst til å rykke ut alle slangene og ledningene og skrike: «Kan du ikke bare dø, din idiot, hvis det var det du så gjerne ville?!» Hjertet hennes begynte å banke hardt. Hun ble svimmel. Å, herregud, kommer jeg til å besvime? Døren bak henne ble døren åpnet, og noen spaserte inn med et muntert: «Hei sann!» Emily trakk pusten dypt før hun snudde seg og fikk øye på en av sykepleierne, en smilende svart kvinne i sykehusuniform, som besto av en løs, blå tunika og bukser. Hun hadde latekshansker på hendene og et skilt festet til brystlommen hvor det sto Rita. «He … hei.» «Hvordan har vi det her?» Rita gikk bort til alle datamaskinene og begynte å inspisere skjermene. Lysene og linjene og tallene lot til å gi mening for henne. Hun undersøkte plastposene med væske som hang i krokene, én med farge som mørk rødvin og en annen med en kvalmende gulfarge, og enda en som var helt klar, og alle de andre tilkoblingene som førte ting inn og ut av Will. «Det går bra med meg,» sa Emily. Hjertet hadde sluttet å banke så fort, og de dype åndedragene hadde gitt henne tilbake en viss ro. Rita kikket på henne over skulderen. «Hvordan er det med benet?» Emily så ned på den tykke gipsen som lå rundt den venstre leggen hennes nesten helt opp til kneet. Hun var begynt å bli vant til vekten og den klumsete måten å bevege seg på med krykker. «De sier at det vil bli helt bra. Men jeg må gå med denne en stund. Og så blir det fysioterapi for å få det til fungere igjen. I mange måneder, antar jeg.» Rita lot blikket gli over ansiktet til Emily og til den runde bandasjen som dekket den venstre siden av hodet hennes. «Og det der?» 36
«Det … det vet de ikke på en stund ennå. Jeg er blitt sydd, selvfølgelig.» Sykepleieren stirret på henne et øyeblikk med rynker i pannen og munnen formet til en svak grimase som fikk Emily til å føle seg kvalm, men plutselig lot hun til å huske at jobben hennes var å være alltid like optimistisk. Smilet kom på plass igjen. «Det går nok fint. Mr. Watkins er den aller beste, vet du, den beste i landet!» Emily klarte å prestere et smil. «Det er fint.» Alle her var visst best i landet eller helt eminent på sitt område. Kanskje det var sant, og at det bare var flaks at de hadde kommet til akkurat dette sykehuset. Eller kanskje det bare var en del av noe hun hadde en mistanke om var den myke bufferen av løgner som lå mellom pasienter og leger. Det var som å være pakket inn i bomull for at ubehagelige realiteter skulle være minst mulig smertefulle. Bomullsinnpakningen ble kun tatt bort når den begredelige sannheten ikke lenger kunne skjules. Det var ikke først og fremst en øvelse i å lyve og bedra, følte hun, men like mye i misforstått vennlighet og optimisme. En rekke leger hadde sett på skadene hennes. De hadde sukket og rynket pannen før de sa muntert hvor fantastisk alt ville bli. Noe sa henne at de senere ville gi henne en helt annen dom. «Han skal se på meg igjen om noen dager når den innledende sårhelingen er ferdig.» Rita snudde seg mot arbeidet sitt igjen, og Emily betraktet henne en stund før hun forsøkte seg: «Hvordan er det med ham?» «Joho, det går bra.» Svaret var halvveis fraværende, fordi Rita fulgte med blodtrykket til Will på en tavle. «Det går virkelig bra.» Emily kikket ned på mannen sin og lurte på om dette virkelig kunne beskrives som at det gikk bra. Det var så vidt det var liv i ham. Sammenlignet med å være død gikk 37
det kanskje bra, men sammenlignet med hva som helst annet gikk det langt fra bra. «Tror de han vil bli bedre? Vil han våkne?» Rita var taus en liten stund før hun sa: «Vi får bare vente og se. Han er fremdeles i kunstig koma. Det er helt avhengig av hvordan han responderer når de slutter med medisinene som holder ham der. Vi må faktisk bare vente og se, dessverre. Men han greier seg bra, alt tatt i betraktning. Ingen infeksjoner så langt. Vi overvåker lunger og blære nøye. Nå skal jeg massere ham. Hun fulgte med mens Rita arbeidet på lemmene til Will, løftet dem og knadde dem for å sørge for så godt blodomløp som mulig og dermed hindre blodpropp. Han så tynnere ut allerede. De engang så sterke armene var kraftløse. Det var rart å se ham så svak og slapp, han som alltid hadde vært så levende, og som så ofte hadde holdt henne hardt i armene sine. Nå kunne de ikke gjøre noe som helst. Kommer han noen gang tilbake? Ingen hadde til nå gitt henne et klart svar på det, til tross for det faktum at hun og Will hadde vært på sykehuset i over en uke. Det virket som en evighet. Hun hadde begynt å lure på om hun alltid hadde bodd på denne sykehusposten. Moren til Will tok med seg barna for å besøke henne. Livet hadde begrenset seg til en sykehusseng, avgrenset fra andre med skjermbrett. Hvordan hadde hun havnet her? Hvem hadde brakt henne til dette stedet? Hun husket at hun var blitt båret inn, og etter å ha vært omgitt av stummende mørke ble hun nesten svimeslått av hvitt lys, lysrør etter lysrør som strålte over henne mens hun seilte under dem, med folk på alle kanter. Hun hadde smerter, men på en så fundamental måte at det ble nesten mer en mental utfordring enn en fysisk. De bar henne inn på merkelige rom med mer lys, hvor hun følte at hun nærmest ble banket opp. 38
Nåler ble stukket i armen, kjolen klippet opp (kjolen min, tenkte hun når hun husket på det). Hvor er den nå? Kastet i en søppelkurv, kuttet opp i småbiter? Etter det hadde hun sunket ned i glemselen. Da hun våknet flere timer senere, var smerten annerledes – mer intens, mer lokal istedenfor i hele kroppen. Men det var vel bra? Det betydde at hun var i live. Hva var det som skjedde? tenkte hun. Og så husket hun. Will ville ta livet av oss. Han ville ta livet av oss begge to! Hun visste at det var sant, men likevel var det så fullstendig utrolig at bevisstheten om det gjorde henne nummen. Mens hun lå i sykehussengen, lamslått og ute av stand til å røre seg, og med benet tungt av gips, løp bilder av Will gjennom hodet hennes. Han sto på kjøkkenet i den gamle, grå T-skjorten, snudde seg lattermildt mens han skjenket kaffe; Will som løp ut i sjøen i Dorset med Carrie som løp ved siden av og holdt ham fast i hånden; Will som lot Joe hoppe i fanget sitt mens han sang for ham, fikk ham til å le; Will som kysset barna ved leggetid. Men han har ikke vært den Will på en stund nå. Men likevel, hvordan kunne det ha gått så langt at han ville gjøre dem foreldreløse, forlate dem … hvordan kunne han tenke tanken på å forlate dem? Hvordan kunne han ta henne med seg også? Varme tårer presset seg ut av øyekrokene og trakk seg inn i den tykke, hvite bandasjen rundt hodet hennes. Men jeg er her fremdeles, tenkte hun. Alt hun visste, var at hun måtte overleve. I begynnelsen tenkte hun ikke engang på hva som kunne ha skjedd med Will. Ingen fortalte henne noe. Hun antok at han var død – de måtte tydeligvis ha vært i en voldsom kollisjon, og han var sikkert død. Hun brydde seg ikke om det, oppdaget hun. Hun håpet at han var 39
død, så hun aldri skulle behøve å møte ham igjen, se ham inn i øynene, si noe til ham. Men enten han var død eller levende, så hjemsøkte han drømmene hennes – forsøkte å få oppmerksomheten hennes, ropte til henne mens hun løp unna så fort hun kunne for å unnslippe ham, bare for å møte ham rundt neste hjørne. Noen ganger forsøkte han å få tak i barna for å drepe dem, og hun befant seg på en fortvilet, håpløs reise for å hindre ham. Hun lå i sykeseng, oppløst i tårer og stønnet og peste i den relative stillheten på avdelingen om natten, og forsøkte å kjempe seg ut av panikken. Hun var kvalm og lengtet nesten etter å kaste opp for å bli frigjort fra det. Nå følte hun bare avsky for Will. Den første morgenen hadde hun våknet og sett at broren hennes satt ved sengen, foroverbøyd med hendene hardt foldet og røde øyne. «Em? Em?» sa han hest med dirrende stemme. «Em, er alt i orden med deg?» Hun hadde stønnet. Ordene ville ikke komme. Tungen var blitt for tykk, kjevene ble hindret av den stramme bandasjen rundt hodet. Dessuten gjorde hver lille bevegelse vondt, og selv om hjernen arbeidet tungt, klarte hun visst ikke å bringe tankene fra hodet og til munnen. «Herregud, jeg kan ikke tro dette.» Tom blunket hardt og strammet leppene. «Jeg … jeg … skjønner ikke … hva skjedde egentlig, Ems? Dere ble nesten drept, begge to. Kjørte Will for fort? Den forbannede bilen hans, jeg skjønte at den var en dødsfelle.» Hun hadde lyst til å rope: Han gjorde det med vilje, han forsøkte å drepe meg! Men det kom ikke annet ut enn flere stønn. «Dette skal gå bra,» sa han og tok hånden hennes. Han klemte den lett. «Du har vært utrolig heldig. Du har brukket benet like 40
over ankelen, og du har massevis av kutt og skrammer, og …» Blikket hans flakket opp til ansiktet hennes, og hun forsto at han så på bandasjen som omga hodet. Han skyndte seg å se bort igjen, og smilte til henne. «Og noen andre småting her og der, men det vil gå bra.» Bra? Det var umulig å forestille seg en tilstand som var bra, annet enn som noe som kanskje kunne skje en gang i en så fjern fremtid at det ikke var verdt å tenke på engang. Alt hun kunne gjøre akkurat nå, var å ta et minutt av gangen og kjenne hvordan det sved og verket i hjertet, og spørre seg selv om hun ville greie å holde ut. Men det var ett ord hun klarte å få frem mellom de hovne leppene, og det kom ut hest og tørt. Herregud så tørst jeg er, merket hun. Hun hadde vært tørst hele tiden siden hun kom til dette stedet. De små slurkene med vann de ga henne var bare til å svelge piller med og hjalp ikke det minste. «Barna,» hvisket hun hest. «Barna.» Tom holdt hardere rundt fingrene hennes. «Ikke vær redd, de har det bra. Alt er i orden med dem. De dro til Polly i går kveld. Hun kan ha dem en stund. Jeg kan flytte inn og passe på dem hvis du trenger det.» Et sted langt inne i hodet var det en stemme som hviskende beskrev alle problemene hennes. Det kunne ikke forventes at Polly skulle passe barna så lenge, hun hadde tre selv, et av dem var bare en liten baby. Tom kunne flytte inn, men hvordan skulle han vite alt om barnas rutiner? Han var enslig og hadde egentlig ingen erfaring med små barn. Hvordan skulle det gå? Men alt var så overveldende at hjernen nektet å bearbeide det. Den kjente begrensningene hennes, virket det som. Den sa henne at det ikke var noe annet hun kunne gjøre enn å ligge her og forsøke å gjenvinne kreftene. Som en slags kompensasjon hjalp den henne med å få frem et ord til. 41
«Diana,» hvisket hun. Moren til Will ville vite hvordan hun skulle ta hånd om barna. Hun hadde hatt dem hos seg i mange helger og visste hva de trengte. Tom nikket. «Hun er her. Hun er hos Will akkurat nå. Jeg skal snakke med henne også. Jeg er sikker på at mellom oss skal vi klare å ordne det nødvendige for barna. Du må ikke bekymre deg, Ems, vi skal ta oss av alt.» Hun ønsket at løsningen på det kaoset hun hadde våknet opp til var så enkel. Men hun måtte sette sin lit til at Polly, Diana og Will sammen ville sørge for barnas beste. «Skal jeg ta dem med så de får hilse på deg?» spurte Tom alvorlig. Hun ristet på hodet så godt det lot seg gjøre, en bevegelse som bare så vidt var synlig. Hun lengtet etter dem, men hun ville ikke at de skulle se henne sånn, det ville bare skremme dem. «Kanskje en annen dag snart,» sa Tom forståelsesfullt. «Du må hvile. Du må sove og konsentrere deg om å bli frisk.» Hun sukket. Et øyeblikk senere hadde hun glidd inn i søvnen, og da hun våknet igjen fra enda et fryktelig mareritt, var hun alene. Det var da hun husket Toms ord – «dere ble nesten drept begge to … Diana er hos Will» – og skrekkslagen forsto hva det betydde. Hun begynte å skjelve voldsomt og ble kvalm. Å, herregud, Will lever. Nå sto hun her foran ham og så at brystet hevet og senket seg lydig på kommando fra maskinen som holdt ham i live mens han befant seg i den underlige mellomsituasjonen mellom liv og død. Rita fortsatte med undersøkelsene sine og skrev ned målingene. Emily stirret hardt på ansiktet som så vidt 42
var synlig under alle slangene, oksygenmasken og bandasjene. Jeg håper at jeg aldri skal behøve å se deg igjen i hele mitt liv. «Mrs. Conway?» Legen smilte ned til henne. Hans lille flokk av medisinerstudenter fulgte i kjølvannet hans og kikket ham over skulderen, alvorlige i ansiktet. Hun snudde seg for å se på ham. Hun hadde vært på sykehuset hele livet, eller sånn virket det. Hvor lenge var det egentlig? En måned? Det var noe sånt. Eller kanskje bare et par uker. «Vi har tenkt å skrive deg ut i dag. Du kan reise hjem.» Han smilte glad og oppmuntrende til henne som om han mente at hun var helt frisk igjen, den samme Emily som hun hadde vært før hun kom hit. «Det er fint,» sa hun matt. Hjem? Selvfølgelig ville hun hjem, men her var hun i det minste trygg. Ingen hadde forsøkt å be henne om å gjøre det umulige, eller fortalt henne ting hun var for redd for å høre. Hjemme ville hun måtte begynne å se livet i øynene igjen. Det ville bli hennes jobb å sette sammen bitene av den eksistensen Will hadde knust. Hun var redd. Legen nikket. «Du vil fortsatt få behandling for benet ditt her på sykehuset …» Minimum åtte uker med gips, sa de, og deretter fysioterapi for å bygge opp igjen styrken. «Og når det gjelder skadene i ansiktet, så leger de seg veldig bra.» Han nikket tilfreds. «Veldig bra. Du kan være glad for at Mr. Watkins er en så dyktig plastisk kirurg.» Hun visste allerede at det lå noe grusomt under bandasjene på den venstre siden av ansiktet. Den tykke polstringen var gradvis blitt redusert, først til en bulkete bandasje, og var nå bare en kompress som var tapet fast 43
fra toppen av hodet, over øret og ned til kjeven. Den var blitt løftet bort og inspisert bare av medisinsk personale. Innen hun selv sto foran speilet på toalettet var den på plass igjen, det snøhvite, rene dekselet, som fikk det som var under til å virke godartet, nesten uskyldig. Når vennene hennes var på besøk, gikk de behendig utenom å snakke mye om skadene i ansiktet, og de aksepterte det når hun sa: «Bare noen skrammer, det blir nok helt bra igjen.» Hun nevnte ikke det arbeidet den plastiske kirurgen hadde gjort, eller den nitide rensingen og sjekkingen som foregikk når sykepleierne avdekket såret, eller antibiotikakurene. «Så heldig du er!» sa de nesten beundrende. «Det kunne vært så mye verre. Tenke seg til å overleve en slik ulykke med bare noen skrammer og et brukket ben!» Så tenkte de på Will, klemte hånden hennes og tilbød all sin hjelp og støtte og hva som helst, hva som helst de kunne gjøre. Hun sa at det var snilt av dem, og selvfølgelig ville hun be dem om hjelp hvis det var noe. Men hva kan vel de gjøre? Dessuten var det hennes egen skitne hemmelighet at hvis hun fikk det som hun ønsket, ville ikke Will bli liggende der oppe og bli holdt i live i en fredelig, smertefri søvn. Hvis hun fikk velge, ville han ha vært død. Når de spurte hva som hadde hendt den kvelden, sa hun at hun ikke husket. Politiet hadde kommet for å snakke med henne om ulykken, og forsikringsselskapet hadde også sendt en representant, og hun sa det samme hele tiden, at hun husket absolutt ingenting. Det virket som at alle forsto og aksepterte det, og ingen hadde presset henne. Hun visste ikke hvorfor hun ikke kunne fortelle sannheten til noen, bortsett fra at hun skammet seg – kanskje fordi hun ikke hadde vært i stand til å stoppe 44
ham, kanskje fordi bare et udyr kunne gjøre noe sånt, og hvordan var det mulig at hun ikke hadde skjønt at det var det han var? Kanskje hun, når hun kom hjem og fant det som måtte vente på henne der – brev, telefonbeskjeder – ville bli i stand til å innrømme det fryktelige, skambelagte, dumme, grusomme som hadde rammet dem, ikke ved en tilfeldighet, men på grunn av en forferdelig og ondsinnet plan. Men det ville sette Will i et forferdelig dårlig lys, som også ville falle på henne, og derfor kunne hun ikke få seg til å fortelle det til noen. Det ville også medføre at hun måtte se i øynene alle mulige andre ting hun hadde skjult for seg selv. «Når kan jeg reise?» spurte hun endelig. «Vi begynner med formalitetene med det samme,» sa legen, «og så overfører jeg deg til poliklinisk avdelings kompetente hender. Du kan reise hjem i ettermiddag.» I ettermiddag? Hun lengtet etter å være hjemme hos seg selv igjen, med sitt eget soverom og bad, og å kunne lage seg en god kopp te når hun ønsket det. Hun lengtet etter barna, den søte lukten av dem og de koselige rommene. Men … frykten grep henne. Jeg er redd. «Du er sikkert glad for å kunne reise hjem,» sa legen. «Men du må ordne med at noen henter deg. Er det et problem?» «Jeg tror ikke det.» «Fint. Farvel, da, Mrs. Conway, og lykke til med videre helbredelse.» Han snudde seg for å gå, og halen av studenter fulgte lydig etter. «Doktor …» Han svingte seg rundt og kikket på henne over brillene «Ja?» «Jeg … jeg …» Hun svelget. «Mannen … min. Hvordan går det med ham?» 45
Smilet forsvant, og han ble alvorlig. «Stort sett det samme, tror jeg. Men du må snakke med intensivavdelingen om det.» Tom hentet henne klokken fire med den lille, hvite varebilen sin. Emily hinket på krykkene gjennom de brede sykehuskorridorene med skilt i alle retninger til de forskjellige avdelingene. Noen av sykepleierne stanset for å si farvel og ønske lykke til, men stort sett la ingen merke til henne, og hun følte at hennes egen ulykke var en bagatell i dette store huset fylt med menneskelige tragedier. De kjørte langsomt hjemover. Julen hadde kommet og gått i hennes fravær, og all julepynten var fjernet. Hun var takknemlig overfor Tom for at han ikke snakket så mye mens hun absorberte den underlige følelsen av å være ute i verden igjen. Det føltes som om hun var uten ankerfeste, med alle trosser kuttet, redd for at hvis hun ikke holdt seg fast, så kunne hun sveve ut av bilen og videre over London-himmelen. Det var en underlig følelse – å vite at hun skulle hjem etter å ha gått ut av huset flere uker tidligere i den tro at hun skulle i et selskap. «Diana kommer med barna senere,» sa Tom. «Og jeg blir hos dere en stund. Ingen protester, takk.» «Greit,» sa Emily lettet. Hun hadde ikke tenkt å protestere. Hun klarte ikke annet enn vennlighet og fred og ro for øyeblikket. «Polly stikker også innom. Fryseren din er visst stappfull av gryteretter og lasagne. Jentene har stått på.» «Så snilt av dem,» sa hun. Tanken på at fryseren var full av god, hjemmelaget mat virket som en balansering av vektstangen med all frykten i den andre enden. Tom kikket på henne fra siden mens han kjørte. «Går det bra?» 46
Hun nikket. Selvfølgelig gikk det ikke bra. Men hun var i live, og hun skulle hjem til barna sine. Det var alt som betydde noe akkurat nå. Tom parkerte foran huset. Utenfra så det ut akkurat som før, kanskje litt forlatt, ingen tegn til liv innenfor vinduene. Innbruddsalarmen var ikke på. Ingen hadde stilt den inn siden de dro den kvelden. Hun fikk plutselig et febrilsk håp om at det hadde vært innbrudd, og at alt de eide var stjålet, slik at hun kunne føle at fortiden var visket ut og hun kunne starte helt på nytt sammen med barna. Men plutselig ble hun like redd for at det virkelig hadde skjedd, og at hun satt fullstendig ribbet igjen. Å, herregud, jeg aner ikke hva jeg vil. Hvorfor er alt blitt så grusomt? Hvorfor i all verden måtte alt dette hende? Bildet av Will i sykesengen fremsto tydelig for henne igjen, og hun følte det samme morderiske raseriet, ønsket om å rykke ut slanger og rør og finne noe hardt og begynne å slå ham i hodet, om og om igjen … Hun gispet etter pusten, forsøkte å skjule at hun følte kramper i brystet, mens Tom fant nøklene i plastposen med eiendelene hennes. Selskapsvesken hun hadde hatt med seg den kvelden de kjørte utfor, hadde forsvunnet sammen med kjolen og skoene. Polly hadde hatt med seg de klærne hun hadde på seg nå. Tom gikk rundt til passasjersiden og hjalp henne ut av bilen. Hun beveget seg langsomt, manøvrerte det gipsede benet og tok imot krykkene fra Tom. Hun så avventende etter ham da han gikk foran henne på grusgangen og låste opp døren. Den svingte opp. Posten som hadde vært på matten var ryddet bort, bare noen reklamebrosjyrer lå igjen. Da hun hinket inn bak ham, gikk blikket til kommoden i hallen, hvor det lå en ryddig stabel med uåpnede konvolutter. De fargede var sannsynligvis hilsener med god bedring og lykke 47
til, men det var også nok av hvite vinduskonvolutter til å gjøre henne kvalm og skjelven. Ikke tenk på dem foreløpig. De kan vente litt til. Det luktet ubebodd i huset. Tom tente lys, skrudde på varmen og satte på kaffekjelen mens Emily forble taus, overveldet av de voldsomme følelsene som raste gjennom henne da hun så alle de kjente tingene på sin faste plass, alt så uskyldig normalt og på en måte rørende uvitende om at alt var forandret. Da kaffen var ferdig, og de satt ved kjøkkenbordet, med Emilys krykker støttet mot en stol, forsøkte Tom å muntre opp stemningen så godt som mulig, men til slutt så han lenge på henne og sa: «Vil du snakke om det?» Hun stirret tilbake. Han var fire år yngre enn henne, men de hadde alltid stått hverandre nær. De lignet hverandre, ble det sagt, men det kunne hun ikke se selv. Tom var pen, med lyseblå øyne, og hadde rene trekk i et velformet ansikt med en litt fremstående hake. Det sandfargede håret var kort og bustete, og han hadde skjeggstubber som var en blanding av svart og grått. Hun følte at de hadde kommet hverandre enda nærmere etter at foreldrene døde, nå som det bare var de to igjen, men selvfølgelig hadde de ikke hatt tid til å treffe hverandre så ofte fordi hun hadde barna og en travel hverdag. Hun følte en plutselig takknemlighet for at han var der for henne nå. «Snakke om ulykken, mener du?» spurte hun. «Ja.» Han så plutselig bekymret ut. «Du har nesten ikke snakket om ulykken, om hva som skjedde. Du har faktisk nesten ikke snakket om at Will er … så syk heller.» Hun møtte blikket hans. Inne i hodet hennes begynte det å danne seg en flom av ord, en åndeløs forklaring, som hun følte aldri ville stoppe. Men hun kunne ikke begynne å slippe denne fossen over leppene. Jeg kan ikke fortelle 48
ham det. Jeg kan ikke si det til noen. Jeg har allerede mistet nok. Jeg kan ikke la alle få vite sannheten. Tom kikket ned i koppen sin. «Unnskyld. Jeg skal ikke presse deg. Du er sikkert fremdeles i sjokk. Det må være fryktelig overveldende, alt dette. Men jeg er bekymret, jeg kan ikke si noe annet.» Han så opp på henne igjen med sorg i blikket. «Det har brakt tilbake så mange vonde minner, Em … om da mamma og pappa døde. Ulykken deres. Jeg trodde jeg hadde mistet deg også.» «Jeg skjønner det. Jeg er så lei for at du måtte oppleve dette.» Hun bet seg i leppen. Hun hadde tenkt på hvor fælt det måtte ha vært for ham, bare tanken på at søsteren kunne ha dødd på den samme meningsløse måten som foreldrene deres. «Men jeg er her.» «Du er ikke deg selv – men det kan jeg vel ikke forvente heller. Jeg trodde det ville hjelpe å snakke litt, det er bare det. Du har ikke sagt et ord om hvordan du føler deg.» Emily la de kalde fingrene rundt det varme kruset, det var på en måte godt at hun nesten brant seg. Det var også noe. Hun hadde vært kald hele tiden siden ulykken. Hun var blitt tynnere, kanskje det var grunnen. Men den dirrende kulden i hendene og føttene var der ofte, slapp bare taket når hun endelig klarte å få sove. Hun lengtet etter et varmt, bedøvende bad – men med gipsen på benet lot det seg ikke gjøre. Hun visste at hun måtte snakke. Hun ønsket å fortelle Tom hva som var i veien, men hun følte at det var en uoverstigelig mur mellom ordene i hodet og munnen. Hun kunne ikke fortelle sannheten, ikke til ham og ikke til noen andre. Hun åpnet munnen og lot tankene komme ut av seg selv. «Diana besøkte meg i går,» sa hun og ble litt overrasket over måten hun ville føre dette videre på. Men så oppdaget hun at det var helt logisk. 49
Tom så opp, glad for at hun hadde begynt å si noe. «Ja? Og hva sa hun?» «Det var ikke første gangen hun kom. Hun besøkte meg like etter ulykken også. Og da sa hun ikke så mye. Hun holdt bare hånden min og sa: ’Jeg er så lei for det.’» «Det er vi alle sammen,» sa Tom alvorlig. «Mer enn du aner.» «Nei – ikke på den måten. Hun sa ikke at hun hadde medfølelse med meg. Hun ba om unnskyldning.» «Unnskyldning?» Tom rynket pannen. «For hva da?» «Ulykken.» «Hvorfor skulle hun be om unnskyldning for den? Det var da ikke hennes skyld.» «Nei, men det var Wills. Han kjørte. Kanskje hun følte at hun måtte be om unnskyldning på hans vegne.» Tom snøftet. «Det ville forbause meg om hun noen gang ville bebreide Will for noe som helst. Hvis hun ikke hadde dyrket ham til de grader hele livet, ville han kanskje ikke ha vært en så stor drittsekk.» Han flakket litt med blikket. Vanligvis når han sa noe lignende, skjente hun øyeblikkelig på ham, unnskyldte Will. Men nå sa hun ingenting. «Unnskyld,» sa han, som om han hadde tenkt å begynne på det vanlige opplegget selv om hun ikke hadde spilt sin rolle. «Jeg skulle ikke ha – ikke når Will ligger på sykehuset i koma.» Han lukket øynene og fortrakk hele ansiktet før han åpnet øynene igjen. «Herregud, jeg kan ikke tro at jeg virkelig sier disse ordene. Det er fullstendig håpløst, Em. Jeg vil du skal vite at jeg støtter deg hvert skritt på veien. Jeg har kanskje ikke vært Wills største beundrer, men jeg ønsker ikke noen den skjebnen han har fått. Han kommer til å bli bedre, det vet jeg. Du skal få livet ditt tilbake på rett kjøl.» Hun stirret på ham. Men hun ønsket jo ikke at han 50
skulle bedre. Og livet mitt vil aldri komme tilbake på rett kjøl. «Hva sa hun, da?» spurte Tom. «Hva?» Hun ble usikker. Det føltes fremdeles som hun gikk på et slags dobbeltspor, kommunikasjonen med utenverdenen gikk langsomt, mens hennes indre tanker gikk på høygir. «Diana. Da hun var hos deg i går. Hva sa hun?» Nå husket Emily. Diana, elegant i blått skjørt, hvit bluse og grå jakke, det hvite håret like omhyggelig frisert som alltid, hadde sittet ved sengen hennes med hendene med tydelige årer og leverflekker foldet i fanget. De nøttebrune øynene, akkurat som Wills, var engstelige og triste. «Å, Emily,» sa hun med sin myke overklasseaksent. «Kjære deg. Du må ikke bekymre deg. Han kommer til å bli bedre. Det tror jeg fullt og fast. Vi skal klare dette sammen.» De hadde aldri stått hverandre særlig nær, men nå føltes kløften mellom dem så dyp at det var som om de bodde på hver sin planet. Emily følte svigermorens inderlige håp om at sønnen skulle komme tilbake til henne, men hun forsto det bare så vidt. Hun var fullstendig uberørt av det. «Og?» maste Tom. «Hun sa at vi skulle snakke med legene om Wills tilstand. De har gjort alle mulige undersøkelser – CT, MR, ultralyd og vil gi oss en formening om hva som kan skje på lang sikt.» Tom tok hånden hennes igjen. Hun så medfølelsen tydelig i ansiktet hans. «Jeg er så lei for det, Em. Dette er vanskelig for deg. Men Will er ung og sterk. Hvis noen kan overleve dette, så er det han. Men … hjerneskaden.» Han grøsset nesten synbart ved tanken. «Herregud, for et mareritt.» 51
«Jeg er nødt til å tenke på hva som skjer hvis han ikke våkner,» sa hun. Hun nippet til den varme kaffen og lot den brenne på tungen. Will kan klare dette. Hun følte en aldri så liten triumf ved at hun var i stand til å løfte koppen til munnen, nyte smaken av kaffe, føle den varme strømmen ned gjennom halsen. Tom nikket alvorlig. «Det er så mye å finne ut av,» sa hun, og alt veltet seg i magen hennes igjen. Hvor lenge kan jeg sitte med dette huset? Hvor lenge vil jeg kunne ta ut penger i minibanken? Hva skal jeg gjøre med alle regningene? «Ikke tenk på det nå,» sa Tom bestemt. Han klemte hånden hennes lett før han slapp den. «Nå skal vi bare tenke på å få deg frisk.» Hun nikket, litt trøstet. Hvis Tom syntes det var greit å utsette sannhetens øyeblikk, så ville hun være lydig og la ham beskytte henne mot den. Men hun ble likevel ikke helt kvitt panikken, fordi hun syntes det lød en svak, men hylende sirene som bare hun kunne høre, ute fra hallen, hvor posten ventet i en haug på kommoden. Jeg vil bare at barna skal komme hjem. Bare de er her, vil jeg få styrke til å se på alt dette.