Amy Chua
En tigermammas kampsang Oversatt av Gry Wastvedt
Originalens tittel: The Battle Hymn of the Tiger Mother Copyright © 2011 by Amy Chua All rights reserved including the rights of reproduction in whole or in any part. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-36198-3 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner/Blæst Omslagsfoto: Peter Z. Mahakian Foto: Bachran Photography: s 38 © Susan Bradley Photography: s 153 Peter Z. Mahakian: s 197 og 203 Alle andre bilder er private. Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i 11/12 pkt. Trinite og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Sophia og Louisa Og til Katrin
Innhold
Del 1 1 Den kinesiske mammaen
15
2 Sophia
18
3 Louisa
21
4 Familien Chua
25
5 Om generasjonsforfallet
30
6 Den gode sirkelen
34
7 Tigerflaks
38
8 Lulus instrument
42
9 Fiolinen
48
10 Tannmerker og bobler
55
11 «Det lille hvite eselet»
63
12 Kadens
66
Del 2 13 Coco
77
14 London, Athen, Barcelona, Bombay
83
15 Popo
89
16 Bursdagskortet
97
17 Biltur til Chautauqua
102
18 Badekulpen
107
19 Slik kommer man seg til Carnegie Hall
113
20 Slik kommer man seg til Carnegie Hall, del 2
120
21 Debuten og prøvespillet
126
22 Utblåsning i Budapest
132
Del 3 23 Pushkin
143
24 Opprør
153
25 Mørke
161
26 Opprør, del 2
164
27 Katrin
170
28 En sekk med ris
175
29 Fortvilelse
179
30 «Hebrew Melody»
182
31 Den røde plass
186
32 Symbolet
190
33 Vestover
192
34 Slutten
197
Sluttsats
203
Takk
209
Noter
211
Dette er en historie om en mor, to døtre og to hunder. Den handler også om Mozart og Mendelssohn, piano og fiolin, og hvordan vi klarte å komme oss til Carnegie Hall. Dette skulle egentlig vært en historie om at kinesiske foreldre er flinkere til å oppdra barn enn vestlige foreldre. Men isteden ble det en bok om en bitter kulturkollisjon, om kortvarig heder og ære og om at jeg ble ydmyket av en trettenåring.
Del 1
Tigeren, det levende symbolet på styrke og makt, avtvinger vanligvis redsel og respekt
1
Den kinesiske mammaen
Mange lurer på hvordan så mange kinesiske foreldre klarer å oppdra svært vellykkede barn. De lurer på hva disse foreldrene gjør for å frambringe så mange mattegenier og musikkvidundere, hvordan det er i slike familier, og om de også vil kunne gjøre det samme. Vel, det kan jeg si noe om, for jeg har gjort det. Her kommer en liste med ting som mine døtre, Sophia og Louisa, aldri fikk lov til: • • • • • • • • • •
Overnatte hos venner Bli med venner hjem for å leke Være med i skuespill på skolen Klage over at de ikke fikk være med i skuespill på skolen Se tv eller spille pc-spill Velge hvilke aktiviteter de ville være med på i tillegg til skolen Få dårligere karakter enn A Å ikke være beste elev i alle fag bortsett fra gym og drama Spille noe annet instrument enn piano eller fiolin Å ikke spille piano eller fiolin 15
«Den kinesiske mammaen» er for meg et ganske vidt begrep. Jeg møtte nylig en svært vellykket hvit fyr fra Sør-Dakota (du har sett ham på tv), og etter å ha snakket sammen, var vi enige om at hans arbeiderklassefar helt klart hadde vært en kinesisk mamma. Jeg kjenner noen koreanske, indiske, jamaicanske, irske og ghanesiske foreldre som også passer inn. Motsatt kjenner jeg enkelte mødre med kinesisk avstamning, de er så å si alle født i Vesten, som ikke er kinesiske mødre, verken av egen vilje eller på annet vis. Likeledes anser jeg at «vestlige foreldre» er et like vidt begrep. Vestlige foreldre kommer i alle varianter. Faktisk vil jeg ta sjansen og hevde at vestlige foreldre er mer varierte i sin måte å være foreldre på enn kineserne. Noen vestlige foreldre er strenge; andre har et svært avslappet forhold til disiplin. Man kan finne foreldre av samme kjønn, foreldre som er jødisk-ortodokse, enslige forsørgere, foreldre som har vært hippier, foreldre som jobber i finansverdenen, og foreldre som er i militæret. Disse «vestlige» foreldrene deler nødvendigvis ikke samme syn på oppdragelse, så når jeg bruker begrepet «vestlige foreldre», mener jeg selvfølgelig ikke alle foreldre i den vestlige verden – akkurat som «kinesiske mammaer» ikke henviser til alle kinesiske mødre. Selv når vestlige foreldre mener de er strenge, er de som regel langt fra å være en kinesisk mamma. For eksempel har jeg vestlige venner som selv mener de er strenge når de krever at barna deres skal øve på instrumentet sitt en halvtime hver dag. En time er maks. For en kinesisk mamma er den første timen den letteste. Det er time to og tre som er vanskelige å komme seg gjennom. Til tross for at vi er redde for å falle i grøfta for kulturelle stereotypier, finnes det mengder av studier der ute som viser en markert og kvantifiserbar forskjell på kinesere og folk i Vesten når det gjelder oppdragelse. I en studie av 50 vestlige, amerikanske mødre og 48 immigrerte kinesiske mødre, sa nesten 70 prosent av de vestlige mødrene enten at det «å legge vekt på å gjøre det godt på skolen er uheldig for barn» eller at «foreldre 16
må tenke at læring er gøy». I motsetning til de kinesiske mødrene; omtrent null prosent av dem mente det samme. Derimot mente de aller fleste kinesiske mødrene at deres barn kan være «den beste» i klassen, og at hvis barna ikke gjorde det bra på skolen, var det «et problem» fordi foreldrene «ikke gjorde jobben sin». Andre studier indikerer at sammenlignet med vestlige foreldre, tilbringer kinesiske foreldre omtrent ti ganger så mye tid hver dag på å terpe på akademiske ferdigheter med barna sine. Derimot er det en større andel av vestlige barn som deltar i idrettsaktiviteter. Og det bringer meg til mitt siste poeng. Noen vil kanskje mene at amerikanske idrettsforeldre er sånn omtrent det samme som å være en kinesisk mamma. Det er fullstendig feil. I motsetning til den typiske vestlige, travle fotballmammaen, mener en kinesisk mamma at 1) skolearbeidet alltid kommer først, 2) at karakteren A minus er en dårlig karakter, 3) at barna alltid må ligge minst to år foran klassen i matte, 4) at man aldri må gi barna en kompliment i offentligheten, 5) at om barnet ditt er uenig med en lærer eller en trener, må du alltid ta parti med læreren eller treneren, 6) at de eneste aktivitetene barna bør få lov til å være med på, er de som til sist kan føre til en medalje og 7) at den medaljen må være gull.
2
Sophia
Sophia
Sophia er min eldste datter. Mannen min, Jed, er jøde, og jeg er kinesisk, så barna våre er kinesisk-jødisk-amerikanske, en etnisk gruppe som nok kan lyde eksotisk, men faktisk er en majoritet i enkelte sirkler, særlig i universitetsbyer. På engelsk betyr Sophias navn «visdom», det samme gjør Si Hui, det kinesiske navnet min mor ga henne. Fra det øyeblikk Sophia var født, viste hun et rasjonelt temperament og ekstremt god konsentrasjonsevne. Disse egenskapene har hun etter faren sin. Som spedbarn begynte Sophia raskt å sove hele natten, og hun gråt bare når det var noe hun ville oppnå. Jeg strevde med å skrive en juridisk artikkel på den tiden – jeg hadde permisjon fra et advokatfirma på Wall Street og var helt 18
desperat etter å få en undervisningsstilling slik at jeg slapp å begynne der igjen – og det forsto den to måneder gamle Sophia. Rolig og tankefull gjorde hun i grunnen ikke annet enn å sove, spise og se på meg som hadde skrivesperre, til hun var ett år gammel. Intellektuelt var Sophia et fremmelig barn. Halvannet år gammel kunne hun alfabetet. Barnelegen mente at dette nevrologisk sett var umulig og insisterte på at hun bare hermet lyder. For å bevise dette dro han fram en stor, intrikat plakat hvor bokstavene var tegnet som slanger og enhjørninger. Legen så på plakaten, deretter på Sophia og så på plakaten igjen. Slu pekte han på en padde som hadde på seg en nattkjole og beret. «Q,» sa Sophia. Legen gryntet. «Ikke lov å hjelpe til», sa han til meg. Jeg var lettet da vi kom til siste bokstav; et vannuhyre med mange røde tunger som flakset vilt, og som Sophia korrekt identifiserte som «I». Sophia utmerket seg i førskolen, særlig i matte. Da de andre barna lærte å telle fra 1 til 10 på den kreative, amerikanske måten – med pinner, perler og kjegler – lærte jeg Sophia addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon, brøkregning og desimaler utenat på den kinesiske måten. Det vanskeligste var å vise det korrekte svaret ved å bruke pinner, perler og kjegler. Da vi giftet oss, ble vi enige om at barna våre skulle snakke mandarinkinesisk og oppdras som jøder. (Jeg er oppdratt som katolikk, men det var lett å gi avkall på det. Katolisismen har korte røtter i min familie, men mer om det senere.) Når jeg ser tilbake på det nå, var det en ganske pussig avtale, for jeg snakker ikke selv mandarin – den dialekten jeg er oppvokst med, er hokkienkinesisk – og Jed er overhodet ikke religiøs av seg. Men dette arrangementet fungerte på en måte. Jeg ansatte en dagmamma som hele tiden snakket mandarin til Sophia, og vi feiret vår første hanukka da Sophia var to måneder gammel. Da Sophia ble eldre, virket det som hun tok til seg det beste fra begge kulturene. Hun var nysgjerrig og spørrende, egen19
skaper fra den jødiske siden. Og fra meg, den kinesiske siden, fikk hun ferdigheter – mange ferdigheter. Jeg mener ikke sånne medfødte ferdigheter eller slike ting, bare ferdigheter som ble lært på den nitide, disiplinerte og selvtillitsbyggende kinesiske måten. Da Sophia var tre, leste hun Sartre, behersket enkel mengdelære og kunne skrive hundre kinesiske tegn. (Jeds oversettelse: Hun kunne kjenne igjen ordene «Utgang forbudt», kunne tegne to sirkler som overlappet hverandre og greit, kanskje når det gjaldt de kinesiske tegnene.) Mens jeg så amerikanske foreldre overøse barna med ros for de enkleste oppgaver – tegne kruseduller eller å veive med en pinne – gikk det etter hvert opp for meg at kinesiske foreldre har to fortrinn framfor de vestlige: 1) større drømmer for barna sine, og 2) større aktelse for barna sine på den måten at de vet hvor mye de kan tåle. Selvfølgelig ville jeg at Sophia også skulle dra nytte av de beste sidene ved det amerikanske samfunnet. Jeg ville ikke at hun skulle ende som en av de merkelige asiatiske robotene som føler så sterkt press at de tar livet sitt hvis de havner på andre plass i en nasjonal eksamen for offentlige tjenestefolk. Jeg ville at hun skulle være rund i kanten og at hun skulle ha hobbyer og drive med andre aktiviteter. Ikke hvilke aktiviteter som helst, som for eksempel «håndarbeid», som ikke fører til noe som helst – eller verre, spille trommer, som fører til narkotikabruk – men en hobby som var meningsfull og svært vanskelig med potensial for dybde og virtuositet. Det var her pianoet kom inn. I 1996, da hun var tre, fikk Sophia to nye ting i livet: sin første pianotime og en lillesøster.
3
Louisa
Louisa
Det finnes en countrysang med teksten «Hun er en villbasse med en engels ansikt». Det er min yngste datter, Lulu. Når jeg tenker på henne, tenker jeg på å temme en villhest. Selv inne i magen sparket hun så hardt at det var tydelige fotavtrykk på magen min. Lulu heter egentlig Louisa, som betyr «berømt kriger». Jeg skjønner ikke hvordan vi oppfattet det så tidlig. Lulus kinesiske navn er Si Shan, som betyr «korall» og betegner sarthet. Dette passer også på Lulu. Fra den dagen hun ble født har Lulu vært kresen. Hun likte ikke morsmelkerstatningen jeg ga henne, og hun ble så rasende da jeg prøvde soyamelk etter anbefaling fra barnelegen at hun gikk til sulte21
streik. Men i motsetning til Mahatma Gandhi, som var uselvisk og meditativ mens han sultet seg, hadde Lulu kolikk og skrek og slo voldsomt rundt seg i timevis hver kveld. Jed og jeg hadde begynt å bruke ørepropper og dro oss selv i håret da vår kinesiske dagmamma, Grace, kom til unnsetning. Hun lagde en silkemyk tofu braisert i en lett saus av øresnegle og shiitake med koriander, som Lulu til slutt likte ganske godt. Det er vanskelig å finne ord som beskriver mitt forhold til Lulu. «Regelrett atomkrig» er ikke helt dekkende. Ironien er at Lulu og jeg er veldig like: Hun har arvet mitt hissige temperament, min skarpe tunge og raskt tilgivende personlighet. Når vi snakker om personlighet, så tror jeg ikke på astrologi – og jeg mener at folk som gjør det har alvorlige problemer – men den kinesiske dyrekretsen beskriver Sophia og Lulu perfekt. Sophia ble født i apens år, og apefolk er nysgjerrige, intellektuelle og «kan som regel klare enhver oppgave de får. De liker vanskelige eller utfordrende arbeid fordi de blir stimulert av det». Mens folk som er født i grisens tegn er «egenrådige» og «sta» og de blir «ofte fort sinte» selv om de «aldri er langsinte», er grunnleggende ærlige og sjenerøse. Det er en perfekt beskrivelse av Lulu. Jeg ble født i tigerens år. Jeg mener ikke å skryte eller noe sånt, men de som er født i tigerens år er vennlige, uredde, mektige, autoritære og tiltrekkende. De skal også være heldige. Beethoven og Sun Yat-sen var begge født i tigerens år. Jeg hadde min første konfrontasjon med Lulu da hun var rundt tre. Det var en iskald vinterettermiddag i New Haven i Connecticut, en av årets kaldeste dager. Jed var på jobb – han var professor på Yale Law School – og Sophia var på førskolen. Jeg bestemte meg for at dette var et perfekt tidspunkt å introdusere Lulu for pianoet. Opprømt over at vi nå skulle jobbe sammen – med de brune krøllene, runde øynene og en porselensdukkes ansikt, var hun bedragersk søt – satte jeg henne på pianokrakken, oppå noen myke puter. Så viste jeg hvordan hun skulle spille én tone med én finger, i jevnt tempo tre gan22
ger, så ba jeg henne gjøre det samme. Et lite ønske, men Lulu nektet, hun ville heller trykke ned så mange tangenter som mulig med hele hånden. Da jeg ba henne gi seg, slo hun hardere og raskere. Da jeg prøvde å trekke henne vekk fra pianoet, begynte hun å hyle, skrike og sparke vilt. Et kvarter senere hylte, skrek og sparket hun fremdeles, og jeg hadde fått nok. Jeg prøvde å unngå slagene hennes og dro den skrikende demonen til verandadøren som jeg rev opp. Vinden gjorde at det antakelig var minus sju grader ute, og jeg fikk selv vondt i ansiktet etter bare noen sekunder ute i den iskalde luften. Men jeg var fast bestemt på å oppdra et lydig barn – i Vesten blir lydighet ofte forbundet med hunder og kastesystemet, men i kinesisk kultur regnes det for å være en av best ansette dydene – om det så skulle ta livet av meg. «Du får ikke være inne hvis du ikke hører på mamma», sa jeg bestemt. «Skal du være snill jente nå? Eller vil du være ute?» Lulu gikk ut. Hun så trassig på meg. En nummen redsel begynte å sive inn i kroppen min. Lulu hadde bare på seg en genser, et skjørt og en strømpebukse. Hun hadde sluttet å gråte. Faktisk var hun skremmende rolig. «Fint – du har bestemt deg for å oppføre deg pent», skyndte jeg meg å si. «Da kan du få komme inn.» Lulu ristet på hodet. «Ikke vær dum, Lulu.» Jeg begynte å få panikk. «Det er iskaldt. Du kommer til å bli syk. Kom inn med en gang.» Tennene til Lulu klapret i munnen på henne, men hun ristet på hodet igjen. Og akkurat da skjønte jeg det, det var klart som dagen. Jeg hadde undervurdert Lulu, ikke forstått hva hun var lagd av. Hun ville heller fryse i hjel enn å gi seg. Jeg måtte skynde meg å skifte taktikk; jeg kunne ikke vinne denne kampen. Dessuten kunne jeg bli tatt av barnevernet. Tankene raste, så jeg gikk den andre veien mens jeg ba, gjorde meg til og bestakk Lulu til å komme inn igjen. Da Jed og Sophia kom hjem, fant de en fornøyd Lulu i et deilig, varmt bad mens 23
hun dyppet en brownie i en dampende kopp varm sjokolade med marshmallow i. Men Lulu hadde undervurdert meg også. Jeg tok bare et nytt ladegrep. Kamplinjene var trukket opp, men det hadde hun ingen anelse om.