Benedicte Meyer Kroneberg
En rettferdig krig
© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36603-2 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag ved Kristin Berg Johnsen Omslagsfoto: © Marie-Reine Mattera / Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,3/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Classic 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!» 1. Mos 11,4
Mandag
1 Han setter seg opp i senga med et rykk og gisper. Faen, nå igjen. Pusten kommer i korte støt, han drar hånda over ansiktet og tar et dypt åndedrag. Prøver å ikke skjelve når han puster ut, men han merker at han gjør det. Trekker inn igjen. Holder. Skjelver. Igjen. Får til slutt pusten under kontroll og legger seg ned. Lukker øynene, forsøker å få kroppen til å slappe av, hører Lives rolige pust ved siden av seg. Hva kan klokka være? Han strekker ut hånda og finner den på nattbordet. Fire. Faen. Kommer ikke til å få sove igjen, merker han. Det ble sent før han sovnet også, han kjenner hvordan kroppen knytter seg. Det samme styret så å si hver natt; han sovner sent og våkner av at han drømmer. Drømmene handler ofte om at det brenner, eller at han sitter fast et sted og ikke kan komme løs, hendelser som minner om det som skjedde. Og noen ganger er han tilbake, alt skjer slik han husker det: først lyden av eksplosjonen. Sjåføren som roper. Glimtet av en røyksky gjennom frontruta før sjåføren legger hardt over. Bilen som gjør noen kast og velter. Kaoset i kupeen. Han ligger klemt ned mot vinduet, tyngden av noen mot skul9
deren. Den skarpe smerten i ryggen idet han drar seg ut gjennom bakdøra. Stanken som møter ham da han kommer ut. Brent gummi og bensin. Svart tjukk røyk i en søyle opp fra det brennende vraket der borte. De nettene sitter trykket fra eksplosjonen fremdeles i kroppen når han våkner. Som om alt dirrer. Han må få sove litt til. Han ligger og venter, kroppen spent mot lakenet, det stikker i ryggen. Selv om han skifter stilling, stikker det likevel. Live vrir seg nå, pusten hennes forandrer seg. Han ligger helt stiv, vil ikke vekke henne. Han får heller stå opp. Inne på badet tenner han lyset og setter på vannet i dusjen. Går inn under strålen, setter den på full styrke. Trekker pusten, det er bedre nå. Han lukker øynene, bøyer hodet inn under vannet. Så snur han seg mot blandebatteriet og vrir det nedover. Varmere. Kjenner det svir. Vrir igjen. Så varmt som mulig. Han står og står i den varme strålen, huden svir og brenner. Det er godt. Da han trer ut, er rommet fylt med damp, speilet grått. Han kan ikke se seg selv, og det er like greit. Han finner håndkleet, tørker seg hardt. Det river i huden etter det glovarme vannet. Han åpner vinduet og den kalde lufta utenfra slår inn. Det er barfrost ute. Med ett får han så lyst til å løpe ut, tenker seg følelsen av den frosne asfalten mot kroppen, å legge seg mot den, la den skure huden. Iskrystaller og sandkorn. Grus. Kunne la grusen skjære i huden, rispe den, iskald mot bakken, han får så lyst. Han lister seg inn på soverommet igjen, åpner skapet forsiktig så Live ikke skal våkne. Famler etter skjorte og 10
bukse som henger der inne i mørket. Så finner han undertøy og sokker i skuffen. Live snur seg i senga, men hun våkner ikke. Et øyeblikk står han og ser seg rundt i rommet, som en tyv i sitt eget hus. Hun ligger på siden med ryggen mot ham, rommet er mørkt. Han skimter hodet hennes i dynehaugen, hører den jevne pusten hennes. Hun er langt borte i søvnen. Nede i første etasje er det helt mørkt, han slukket alle lysene før han la seg, og håpet han skulle slippe å tenne dem igjen før det ble morgen. Sånn ble det ikke, han trykker på bryteren til lyset i gangen, myser da det tennes. Fra kjøkkenet tar han med seg et glass melk. Drikker mens han står foran stuevinduet og ser ut i hagen som ligger mørk og kald der ute. Månen henger blek over taket til nabohuset. Han kan skimte frukttrærne i hagen. Noen råtne epler henger fremdeles på de bare greinene. Han løfter hånda mot vindusruta, glasset er kaldt mot håndflaten. Han kommer på noe fra i ettermiddag. Han skulle følge Kaja i bursdag, Live hadde gjort henne i stand. Hun var så glad der de gikk bortover gata til barneselskapet, i ny kjole, beina i tynne strømpebukser stukket oppi cherroxene. Hånda hennes i hans bortover gata. Ved døra oppdaget han at han hadde glemt gaven hjemme i gangen, han overtalte Kaja til å gå inn likevel. Live kom rundt hjørnet idet han gikk ut av porten, hun hadde gaven i hånda. – Du glemte denne, sa hun. – Jeg vet det. Jeg var på vei etter den nå, sa han. Hun ga ham pakken, fomlet litt, gavebåndet hadde viklet seg om håndleddet hennes. 11
– Ikke glem å gi den, nå da, sa hun. – Selvfølgelig ikke, svarte han. Stemmen hans hevet seg irritert, han møtte blikket hennes, hadde tenkt å si noe mer. Hun stod der og smilte, hadde spøkt. Likevel sendte han henne et skarpt blikk før han snudde seg mot inngangsdøra. Hadde ikke lyst til å gå inn, kjente han. Sitte der rundt kjøkkenbordet med naboer og andre foreldre fra barnehagen, småprate og spøke, det var ikke så fristende. Nå snudde han seg mot Live igjen: – Har du lyst til å bli med like godt? – Jo, kanskje det, sa hun. Hun dro en hånd gjennom håret – Ok, nikket hun. Han åpnet hageporten for henne og lot henne gå forbi og inn hellegangen foran seg. Moren til jenta som hadde bursdag åpnet for dem og viste dem inn. Hun ville ta gaven fra ham, strakte hånda frem: – Jeg kan ta den inn, de har akkurat satt seg klar, sa hun og nikket mot døra inn til stua. Så kan dere bare gå inn på kjøkkenet, der er det kaffe. – Jeg går heller inn med den, sa han. Gå inn og drikk kaffe du. Han nikket til Live og gikk mot stuedøra. – Pappa! Kaja reiste seg da han kom inn, gikk mot ham. Pakken, jeg må ha pakken, vi skal gi den nå. Hun fikk den, og gikk tilbake til ringen jentene satt i på gulvet. Bursdagsbarnet i midten. Han satte seg på armlenet til en lenestol og ventet på at gaveutdelingen skulle begynne. Moren til bursdagsbarnet hadde funnet frem en tomflaske som bursdagsbarnet snurret på. Den flaska pekte mot, skulle gi gaven sin. Hele tiden mens han så på dem, hørte han stemmene inne på kjøkkenet. Moren kikket av og til opp på ham fra ringen. Etter noen av de blikkene ble han irritert. At han ikke kunne 12
få sitte i fred. At hun skulle mene noe om det. Han flyttet seg fra armlenet og ned i lenestolen. Neste gang hun så på ham, møtte han henne med et fast blikk, holdt det uten å smile. Hun så bort og fortsatte å snurre på flaska. Han så på mens han fremdeles hørte stemmene fra kjøkkenet, ville ikke inn dit. Kjente jo flere av de voksne gjennom barnehagen. De var sikkert greie nok, hyggelige folk helt sikkert, men han ble likevel varm ved tanken på å skulle sitte der med dem. Da siste pakke var åpnet, kunne han reist seg. Mor til bursdagsbarnet gjorde det, hun så ut som om hun var på vei til å si noe til ham også, men han sendte henne det samme blikket, og så gikk hun bare inn på kjøkkenet. Jentene spratt opp, stilte seg rundt bursdagsbarnet for å se gavene bedre. Kaja stod nærmest, tett inntil henne. De kikket på en pakke med tusjer, prøvde å få åpnet plastomslaget. – Er det her du sitter? Lives stemme gjennom barnestemmene. Hun stod i dørkarmen ut mot gangen. Vil du ikke ha kaffe? Han kjente varmen i seg igjen, kunne ikke få være i fred tydeligvis. – Joda, sa han hest. Han kremtet. Jeg kommer snart. – Kom da, sa Live, vi har det så hyggelig. Ga seg ikke, at det kunne være så viktig. – Jeg sa: Jeg kommer snart, sa han, høyere nå. Live flyttet seg ikke. Hun så på jentene, snudde hodet mot kjøkkenet. Noen lo høyt der inne. Hun så på ham igjen. Det var som om blikket hennes gnagde på ham. – Erik, sa hun. Det ser jo litt rart ut at du ikke vil komme inn og sitte med oss. Kom da. Han snudde seg mot henne, skulle til å svare noe skarpt, 13
få stoppet maset hennes, men Kaja kom gråtende over gulvet. Hun holdt frem fingeren sin, den blødde. – Hva skjedde, Kaja? sa han. – Jeg blør, gråt hun. Stemmen hennes skingret: Jeg blør. Han løftet henne opp på fanget. De andre jentene hadde fått med seg at noe hadde skjedd, de stimlet til. Han satt i midten med Kaja som klamret seg rundt halsen på ham. Han ville reise seg, komme seg ut av klyngen, bære henne inn på badet. Tørke blod og finne plaster. Live snudde seg. Han så ryggen hennes forsvinne ut i gangen. Kaja hadde armene sine rundt halsen på ham. Hun gråt mindre nå, han hørte på lyden av gråten hennes at det egentlig var over allerede, at hun bare ventet på plasteret. Da Live kom tilbake, satt han fremdeles med Kaja på fanget, hun hadde sluttet å gråte. – Kom så, sa Live, løftet Kaja fra ham, satte henne på gulvet. Plastret fingeren, såret hadde allerede lukket seg og sluttet å blø. – Sånn, sa hun, nå er det bra. Jentene gikk tilbake til gavehaugen. Live ble stående og se på ham. Noe i blikket hennes. Han sa ingenting. – Du har blod på skjorta, sa hun endelig. Kanskje du vil gå hjem og skifte? Han nikket. Reiste seg og gikk forbi henne ut i gangen. Om kvelden tok hun det opp med ham, kunne selvfølgelig ikke bare la det ligge. Han stod på badet og holdt på å tappe ut badevannet etter Kaja idet hun kom inn. Hun la noen klær i skittentøyskurven og snudde seg mot ham. Sa at han godt kunne prøve å bli litt kjent med foreldrene til Kajas venner. Hun kalte dem det. Kajas venner. Som 14
om Kaja allerede hadde valgt seg venner for livet. Som om dette var folk de skulle forholde seg til lenge. Da han bare svarte at han ikke hadde hatt lyst, ga hun seg ikke; det var vel koselig å kjenne litt folk. – Ja, hvis du synes det, så kan jo du bare følge henne neste gang, glapp det ut av ham. – Herregud, Erik … Halsen hennes ble rødflekkete, stemmen var skarp: Han gjorde det så lettvint for seg selv, det var jo ikke bare hun som skulle ha ansvaret. Han snudde seg mot badekaret, kjente hvor varm han ble. De var tross alt to om det, sa hun, Kaja skulle følges opp ute også, ikke bare hjemme. Så stoppet hun, ventet kanskje på at han skulle si noe. Men han kom ikke på noe, orket ikke heller. Alt vannet hadde rent ut av badekaret nå, en våt klut lå igjen i bunnen. Han bøyde seg og plukket den opp. Vred den og la den over badekarkanten, hørte at hun sukket oppgitt. – Du ville ha godt av å være litt sosial igjen også, Erik. Hun mente det sikkert godt. Likevel, dette maset hele tiden. Han trakk pusten, så på henne og forsøkte å svare så rolig han kunne: – Jeg orket ikke i dag. Neste gang, er det greit? Hun ga ham det blikket igjen. Så snudde hun seg og gikk. Hun hadde ikke gitt seg så lett før.
2 Mens Live og Kaja sitter ved bordet og spiser, gjør han klar nisteboksene. Først Kajas, så Lives og til slutt sin egen. Han har skåret seg en skive som han spiser mens han holder på. Da Live spør om han ikke vil sette seg, rister han bare på hodet uten å snu seg, lyver og sier at han har det travelt, han skal ta en tidlig trikk. – Men du husker at du skal hente i dag? Jeg reiser jo med klassen rett fra jobb. Han snur seg og nikker; han husker det. Så tar han seg sammen. Helst vil han bare gjøre seg ferdig og komme seg av gårde. Hvorfor det har blitt sånn er ikke lett å forklare, men han vil bare ut nå. Er så sliten etter natta også, kjenner han vil sitte i trikkesetet og slumre. Likevel snur han seg mot Kaja og spør om de skal ha pølser hver dag, nå som mamma skal reise bort. – Ja! Pølser! sier Kaja, og Live ler. Han prøver å le selv også, men det blir bare til at han smiler. Live strekker ut armen og stryker Kaja over håret, smiler fortsatt til ham. Hun er så pen der hun sitter, det stikker i ham, håret nedover skuldrene, ansiktet glatt, nesten uten sminke. Han liker henne sånn. Naturlig og fin. Kroppen hennes 16
er smidig og sterk, hun trener mye ennå. De pleide å løpe sammen, men ikke nå lenger på grunn av ryggen. Hun løper alene nå, lange turer i marka. Skulle gjerne løpt, han savner det. Blir ikke det samme å sitte og tråkke på en trimsykkel. Han snur seg mot kjøkkenbenken igjen og setter lokket på den siste nisteboksen. Fikk bildet av henne i treningstøy liksom klistret til netthinnen, kjenner hvor gjerne han skulle blitt med henne på løpetur en dag. Som en svie i brystkassa når han tenker på det. En intervalltrening i bakke inne i marka. Han kjørte på ekstra oppover, kan han huske. Live stod på toppen av bakken og ventet på ham. Føttene mot grusveien, det hadde nettopp regnet, så bakken var fast og god å løpe på, han skled ikke i grusen, hadde godt feste. Han sprengte på oppover, kjente melkesyren brenne i lårene, pusten inn og ut i krappe drag. Hjertet raste i brystet på ham, han konsentrerte seg, ga alt han hadde. Han så ikke opp mot Live før han var nesten ved toppen, hun holdt blikket festet på ham, ventet. Klikket i stoppeklokka da han kom opp. – Femogfemti, sa hun. Bra. Han stod og hev etter pusten mens hun småjogget nedover, trakk den kjølige lufta ned i lungene, merket at pulsen sank litt etter litt. Den gode lukten av skog rundt ham, suset fra grantrærne som stod tunge av fuktighet langs grusveien. Han fulgte ryggen hennes med øynene nedover bakken, den røde løpejakka nesten lysende mot de dypgrønne granene. Hun var nede i bunnen av bakken nå, snudde seg. – Klar, ropte han, stemmen hans forsvant liksom mellom stammene, men hun nikket en gang og startet. Han 17
trykket på stoppeklokka, så hvordan hun presset på oppover. Kroppen lent fremover, hun løp på tåspissene. – Stå på, ropte han til henne, fulgte sekundene på klokka, så vekselvis på tallene på displayet og på henne. Hun nærmet seg, han hørte pusten hennes komme støtvis. Så var hun oppe. Det smilet hun sendte ham. – Ah, sa hun og bøyde seg frem, hang ned mot bakken med overkroppen og pustet tungt ut, hun hadde kjørt på oppover hun også. Han måtte bare ta tak i henne da. Trekke henne opp og kysse henne selv om pusten hennes fremdeles gikk i korte støt. Han begynner å rydde inn pålegget. Bare å få det unna, så kan han dra, han er så tung og trøtt. Helt stiv i ansiktet. Han setter inn syltetøyet, må skyve det innover på glasshylla, det er så fullt i kjøleskapet. For et rot, han blir varm og utålmodig. Live snakker om turen mens han holder på, forteller om hva de skal gjøre, og han svarer litt innimellom etter som det passer. Pakker sammen osten og dytter den også inn i kjøleskapet. – Vi har fått med Khalida på turen. Tanta lar bare være å si noe til onkelen. Da han ikke sier noe, venter hun litt før hun fortsetter: – Ja, jeg fortalte deg jo om henne, husker du? Han snur seg mot henne nå, må innrømme at han ikke gjør det, og hun stopper opp et øyeblikk og ser på ham. Han har det med å glemme ting hun forteller, men i stedet for å gjøre noe mer ut av det denne gangen, fortsetter hun bare; Khalida har en onkel som har nektet henne å 18
bli med på turen. Han er ikke en ordentlig onkel en gang, bare en fjern slektning. – Jeg vet jeg har fortalt om henne før. Hun kom som enslig flyktning fra Afghanistan, husker du ikke det? Han later som om han husker nå, jo det stemmer visst. – Uansett, tanta har sagt at hun ikke skal si det til ham. Hun synes også at Kahlida skal dra. Han tenker at de tar en sjanse med dette, men sier ingenting, for nå vil han gå. Han tar kluten fra vasken og tørker fort over benken før han går bort til dem. – Du får ha god tur, da, sier han og klemmer både henne og Kaja.
3 Live kommer i ti-tiden, og det er før hun pleier, hun kommer vanligvis om ettermiddagen. Hun er stillere enn vanlig, klemmer ham bare og sier hei, stemmen hennes er matt. Så går hun i gang med å gjøre det hun alltid gjør når hun besøker ham, det er nesten som et ritual; hun setter vinduet på gløtt og rister putene i sofaen og den bak ryggen hans. Så går hun inn på badet, finner vaskekluten som ligger der inne i en bøtte, væter den og kommer tilbake. Hun tar løperen og potterosen av salongbordet og tørker av bordplaten, den er aldri særlig skitten, det er jo bare ham der, og Live som kommer annenhver dag. Det er sjelden noen har vært innom i mellomtiden, likevel tørker hun over bordet hver gang. Til slutt tar hun med seg potterosen inn på badet sammen med kluten, som hun skyller og legger over kanten på bøtta, før hun vanner rosen og kommer tilbake med den. – Jeg skal bare hente kaffe, sier hun så, som hun alltid gjør, og forsvinner ut i gangen for å hente kannen hun har bedt dem gjøre i stand til dem og to kopper. Dette også, kaffen, den må til, mener hun tydeligvis, enten hun har 20
lyst på kaffe eller ikke, og han må smile av henne, hun likner ham i dette, de er vanedyr begge to, de har sans for rutinene. Han sitter og venter mens hun er borte, venter på klikket fra døra, at hun skal komme inn igjen og sette koppen foran ham på det lille bordet hans, sette seg i sofaen som står inntil den ene langveggen. De flyttet den hit før han kom fra sykehuset. Da han kom inn på rommet for første gang, hadde de allerede innredet med et lite flyttelass fra leiligheten hans. Sofaen, bokhylla hvor radioen står, maleriet over sofaen, familiebildene som henger på veggen over senga. Live stod foran senga idet Erik rullet ham inn. – Sånn, pappa, sa hun. Han så hvordan hun forsøkte å smile og gjøre stemmen glad. Det gikk ikke så bra. Han nikket til henne. Forsøkte å smile, han også. – Vi fikk plass til sofaen, ser du, sa hun. Men senga kommer herfra. Hun klappet på dyna. Han nikket, så på senga, den var av typen som kunne heves opp og ned ved behov, metallramme i blank krom, hodegjerde i lys finér, den hadde dette institusjonsaktige ved seg, og likevel passet den best inn her. Det var de andre tingene som var malplassert, fremmede: sofaen, salongbordet foran den, maleriet, ja kanskje særlig maleriet på den hvite murveggen, det er rart, men sånn er det. Så lyder klikket i døra, og Live kommer inn. Hun setter koppen på det lille bordet foran ham, der fjernkontrollen til tv-en ligger ved siden av brillene hans og en tom medisinkopp. Uten at hun sier noe, ser han på henne at hun tenker på et eller annet. 21
– Jeg reiser til Sverige etterpå, sier hun. Han nikker. Ja. – Det er med klassen, vet du. Han nikker igjen. Han lurer på hvorfor hun bekymrer seg for den turen, det ligner ikke henne, men han ser på henne at hun er urolig for noe, en smal rynke løper mellom brynene i den ellers så glatte pannen. Hun er fremdeles ung, i begynnelsen av tredveårene, det er noe galt med at de sitter her på denne måten, han prøver å unngå å tenke på det, men plutselig gjør han det likevel. De skulle sittet på benken i solveggen nå, og Kaja skulle løpt på hyttetunet, og han skulle vist henne alt han hadde vist Live i sin tid. Live må ha fanget opp at han tenker på noe, kanskje har kjevene hans strammet seg, kanskje har han sluppet ut en lyd uten å merke det, for hun sier: – Hva var det, pappa, hva tenkte du på nå? Han kan ikke svare, spørsmålet er ikke stilt så han kan svare, hun er ikke helt med i dag, det er sikkert. Nei. Han rister på hodet, selv om det ikke er svaret på noenting. – Nei. Var det ingenting. Var det ikke noe spesielt du tenkte på? Ja. Igjen er svaret upresist. Han tenkte på noe, og han skulle gjerne sagt hva han tenkte også, men det går ikke. Plutselig får han så lyst til å høre om alt er i orden på hytta, høre henne si noe om hvordan det er der oppe nå, hvis de har vært der i det siste, da. Men det er umulig for henne å vite, hvordan skal hun vite hva han tenker på, det er umulig. Han prøver likevel, gir fra seg en lyd, peker, hytta, vil han si, og Live ser ut: 22
– Det er kaldt ute, sier hun. Han rister på hodet, lager lyd, peker mot bildene på veggen, det er ikke noe bilde av hytta der, men kanskje kan det hjelpe. – Pappa, nå skjønner jeg ikke, sier Live. Er det Kaja du tenker på, hun er i barnehagen, vet du. Han rister på hodet, peker ut igjen, lager lyd, det blir så ekkelt å sitte som han sitter nå, trangt. Stolen hans er spesiallaget, etter hans mål, plutselig virker den for smal, som om han ikke får plass i den, han flytter på seg så godt han kan, forsøker å skyve seg opp i en rettere stilling, en som vil gjøre det lettere å puste. En siste gang peker han ut vinduet, før han rister på hodet. Han tenker; jeg er så dum som holder på med dette, det har ingenting for seg. Bare disse uartikulerte lydene igjen, som sjokkerte ham slik til å begynne med, han forstod ingenting, var det han som laget dem, hvor ble ordene av, han formet lydene, men hørte noe annet, og de første gangene ble han så utrolig redd. Live ser på ham, hun rynker brynene igjen, han slipper pusten ut i et sukk, og da tar hun hånda hans. – Ja ja, pappa, det er ikke så lett dette. Nei. – Jeg vet ikke hva du tenker. Nei. – Du ville sagt meg det, ikke sant. Om du hadde kunnet. Ja. – Jeg vet det. Det er ikke lett, sier hun og stryker med hånda over kinnet hans, og det er godt. Den knugende følelsen slipper taket da, han sitter lettere i stolen med en gang, trekker pusten inn. 23
Hun blir stille, og han ser på henne og kommer på en annen gang hun skulle reise, hun skulle på leirskole. Hun hadde sekk på ryggen og sovepose under armen, og den ene strikken var allerede i ferd med å gli ut av flettene hun hadde laget på seg selv foran speilet. Han fulgte henne ut og klemte henne på trappa, motstod fristelsen til å klemme henne så hardt som han egentlig ville, hun kan ha vært elleve–tolv år, stor og liten på en gang, kroppen hennes var spent og ivrig, hun hadde ikke egentlig tid til å stå der. – Ha det, sa hun og løp nedover trappa, bortover hellene i oppkjørselen og gjennom porten. Hun skulle hentes i krysset. Så fort hun var kommet noen meter nedover gata, lukket han døra forsiktig bak seg og gikk til porten. Der stod han og så etter henne, så hvordan hun stoppet på hjørnet og ventet, hun stod med ryggen til ham og så ham ikke, men han stod likevel halvt skjult bak hekken i tilfelle. Hun satte soveposen fra seg på fortauet mens hun speidet oppover og nedover gata etter dem som skulle hente henne, og han kjente fremdeles den klemmen hun hadde gitt ham, spenningen og iveren i den. Da kom naboen på den andre siden av gata ut. Hun kastet ett blikk på ham og ett på Live og så smilte hun for seg selv. Hun sa ingenting, men han kjente hvordan han ble varm i ansiktet. Naboen snudde seg for å låse døra, og han ble stående og skifte vekten fra det ene beinet til det andre. Om han gikk inn nå, ville det se dumt ut, om han ble stående ville han risikere at hun ropte noe over til ham, bare en munter kommentar sikkert, men likevel. Han snudde seg og gikk raskt bort hagegangen og opp trappa, ikke før han var inne bak den lukkede døra, kom 24
han på at han ikke hadde sett om Live var kommet seg vel av gårde. Og nå sitter hun her og er stor og voksen og mor selv, tenker han, og det er ikke til å tro. – Jeg skal låne noen lydbøker til deg igjen på biblioteket når jeg kommer tilbake fra Sverige, sier hun. Ja. – Det liker du. Ja. – Ja, det får tiden til å gå, sier hun, halvt i sine egne tanker, men det er ærlig sagt, og det meste handler om å få tiden til å gå for hans del, det kan i alle fall virke sånn, på dager som denne. Hun trekker pusten dypt inn, ved slutten av åndedraget hører han en liten skjelven, som om hun skal til å gråte. Det hender jo at hun gråter når hun er hos ham fremdeles. Selv om hun, som han, er mer vant til denne situasjonen, er det ikke bare han som er lei for at han sitter her. Så retter hun seg opp, det er som om hun samler seg, slik vil hun ikke gå fra ham, vet han, det kan hun ikke, da blir hun urolig. – Ja ja, pappa, sier hun. Ja. Hun blir stille igjen. Han løfter armen og drar hånda over hodet, over hårstubbene, kjenner håndflatens ru varme mot hodebunnen på den halvdelen han har følelse i. Merker at hårstubbene er begynt å bli lange også, han tar ned armen igjen, kanskje vil hun tro han ber om en runde med klippemaskinen når han sitter sånn. Det skal hun slippe i dag. – Det blir jo sikkert godt med en tur også da, sier hun så. Det er en grei gjeng jeg skal ha med meg bortover. 25
Ja. Live retter seg opp, forteller om turen hun skal på med klassen, om hvordan de har lagt opp dagene de skal være i Sverige. Hun lener seg litt mot ham og legger den ene hånda på armlenet til stolen hans, forteller om museene de skal besøke, at de skal bowle en av kveldene, hun tar seg god tid. Kanskje kjenner hun at det er godt å ha noe annet å snakke om, noe konkret. Han er i alle fall glad for at hun prater i vei på den måten. Noen ganger føler han at han kjenner henne bedre nå enn han noen gang har gjort. Det er rart, men sånn er det. Han kan bare lytte nå, og det tar han seg tid til. Han har det ikke akkurat travelt, tenker han, smiler av sin egen ironi, han har det ikke travelt, nei. Live ser det: – Hva er det, hva smiler du av? Han kan ikke svare henne på det, smiler bare, rugger litt på hodet, og så er hun visst ferdig med å snakke om turen. Hun ser ut av vinduet og forsvinner inn i sine egne tanker en liten stund, lener seg tilbake i sofaen med kaffekoppen i hånda. Rommet er stille, han ser på henne mens hun drikker. – Jeg har sagt til Erik at han og Kaja skal komme innom deg når jeg er borte, sier hun etter en stund. Han nikker. Ja. – Så får du litt besøk likevel. Ja. Nå er rynken tilbake mellom øyenbrynene hennes. Det er kanskje derfor hun er bekymret. Hun puster ut, ser på ham som om hun vil si noe, men så ombestemmer hun seg visst, kanskje hun tenker at hun ikke vil uroe ham. Det ville ikke gjort noe, hun kunne bare snakket. Han nikker 26
igjen. Ja. Men enten ser hun det ikke, eller så vil hun ikke si mer, for hun fortsetter ikke. – Jeg får vel gå, sier hun. Nå ser du meg ikke før til lørdag, jeg er ikke tilbake fra Sverige før sent fredag kveld. Du, jeg forsøker å ringe deg noen ganger også. Og så gjør vi som sist, ikke sant. De avtaler hvordan han skal trykke en gang på en tast for å svare ja, to ganger for nei. Og så klemmer hun ham, og han holder henne med den gode armen sin, og hun er verken ivrig eller spent i klemmen, men tar seg god tid, og hadde han kunnet, ville han sagt vær forsiktig til henne. Det er det han vil si, som han ikke kan og som sikkert ikke er nødvendig heller, hun skal til Sverige, og det er vel langt fra farlig, likevel er det det han ville sagt.