Samar Yazbek
En duft av kanel Oversatt av Anne Aabakken
Samar Yazbek Originalens tittel: (Ra'ihat al-Qirfah) Oversatt av Anne Aabakken Copyright © 2008 by Samar Yazbek, Dar al adab, Beirut, Lebanon Translation copyright © 2013 by Cappelen Damm AS This book is published by arrangement with Raya Agency for Arabic literature, France, and Literary Agency Wandel Cruse, France. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41038-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, 2013, Litauen 2013 Satt i Sabon-Roman og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Innkjøpt av Norsk kulturråd. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Nawwar … Da vi to alene ble oppslukt av denne sinnssyke verden
En lysstrime! Døren sto på gløtt. Hadde det ikke vært for lyset som skrådde mot speilet i gangen, ville ikke Hanan al-Hashemi ha lagt merke til hviskingen der hun tasset barbeint etter å ha hoppet ut av sengen som om hun var stukket av noe. Hun hadde drømt at hun var blitt forvandlet til en kvinne med fem armer og tre bryst. Hun var fremdeles i ørske. Befølte kroppen sin. Dro i den vinrøde nattkjolen som klistret seg til brystet. Lette etter utvekster og nye armer. Kunne ikke tro at hun fortsatt var som hun pleide. Derfor gikk hun ned tretrappen og skyndte seg bort til det høye speilet hun hadde beholdt blant møblene i utvandrernes gamle hus. Hun visste at speilet aldri ville lyve for henne, og ville berolige henne med at ingen tynne, skumle armer buktet seg rundt kroppen hennes. Men det var en lysstrime! Lysstrimen som delte gangen i to, var det som vekket henne fra marerittet og fikk henne til å legge merke til at hun var barbeint, og hun hørte hvisking fra ektemannens rom. Som forsteinet ble hun stående, med vidt oppsperrede øyne. Beveget ikke føttene for å få greie på hva som fore7
gikk inne på rommet hun ikke hadde vært i på mange år, og som hun ikke husket hva inneholdt. Hun var overhodet ikke nysgjerrig når det gjaldt stedet der hennes ektemann sov, men ventet bare på at han skulle gå bort. Isteden tok hun noen skritt mot speilet og ble stående blottstilt etter å ha slått på lyset i gangen. Det eneste som dekket henne, var den korte nattkjolen. Hun stirret inn i speilet. En plutselig innskytelse gjorde henne intenst nysgjerrig på hva mannen drev med. Er jeg blitt gal? undret hun. Hun gransket ansiktet i speilet. Øynene glitret. Hun strøk seg over hoftene og holdt pusten. Gliste og følte seg lykkelig. I noen øyeblikk glemte hun lydene fra rommet, overveldet av henrykkelse over å utforske kroppen sin foran speilet. Hun heiste opp den korte kjolen og betraktet interessert rumpeballene som om det var en annen kvinnes kropp hun så. Hun berørte speilet, så flyttet hun fingrene til ansiktet og strøk seg over kinnet. Fornøyd merket hun at det var nesten like glatt som speilflaten. Det var så hun måtte le, og som en sjenert skolejente la hun hånden over munnen. Hun strakte ut hånden, slo av lyset og tenkte på skyggen hun ville se foran speilet etter å ha forsikret seg om at ansiktet fremdeles var som det skulle være. Brått befant hun seg imidlertid i stummende mørke, og la merke til at lyset som hadde sivet ut fra ektemannens rom, var borte, og at døren som hadde stått på gløtt, var lukket. Det støkk i henne. Hun forsøkte å ta seg sammen. Den eneste forklaringen hun kunne komme på, var at en tyv hadde brutt seg inn i villaen. Hun kvalte et skrik og famlet etter veggen. Det var vanskelig å puste. Hun tenkte at hun måtte komme seg bort til den nærmeste telefonen, for hun var 8
sikker på at mannen hennes ikke var våken så sent på natten. Og skulle han mirakuløst nok være det, ville han ikke brått ha slått av lyset når han hørte skrittene hennes. Hun sto så tett inntil veggen at hun ble en del av den. Gjorde seg så liten hun kunne, holdt pusten. Etter noen minutter på denne måten kom det lys fra rommet, og hviskingen ble gjenopptatt. Øm hvisking, lav knising og hete stønn. Hun forsøkte å gjette hva som var opphav til denne lyden mens hun sakte og forsiktig listet seg bort. Kroppen skalv voldsomt. Hun stanset foran dørhåndtaket, grep om det og rev opp døren. Så sto hun ansikt til ansikt med det som foregikk i rommet, som var forvandlet til en mørk teaterscene opplyst av en svak lyskilde. All farge forlot ansiktet hennes, og porene over hele kroppen – fra isse til fotsåle – ble til skarpe knivspisser som ga henne gåsehud. Den nakne ektemannen hennes lå utstrakt på sengen, med et ansikt forvridd av smerte. Vel, ikke smerte, akkurat. Det var et uttrykk hun ikke kjente fra før. Han var ugjenkjennelig, ikke seg selv, men likevel mannen hennes. Midt i lyskjeglen fantes også noe som minnet om en dyp tunnel, det var … Aliya. Dette var altså ikke en drøm? Hun lå ikke i sengen sin, badet i svette på grunn av marerittet. Det var Aliya, som hun kjente bedre enn seg selv! Det var henne! Aliya som krøllet seg kokett inntil mannen. Da hun fikk øye på fruen, stivnet kroppen brått, men hun fortsatte trassig å møte blikket hennes. Begge fanget opp en tynn strime av det ulmende lyset. Den festet seg i øyehviten deres og gjennomboret kroppens porer som en sverdegg. Ingen av dem ytret et ord. Mellom dem lå mannens kropp urørlig i all den nakenheten hun ikke kjente. 9
Hun hadde levd sammen med ham hele sitt liv, og hadde trodd at han var konturløs. Selv når hun følte tyngden av kroppen hans oppå seg, var det ikke følelsen av å være feminin under vekten av en mann. Det kjentes bare tungt. Men nå var han naken! Han stirret tomt ut i luften, og virket likegyldig til det som foregikk rundt ham. Hendene hvilte rolig på magen, og han trakk pusten dypt inn, som om han var klar til å stupe ned i dypet. Raskt lot Hanan blikket gli over kroppen hans, så fortsatte hun å se Aliya inn i øynene og granske kroppen hennes. Fingrene hun kjente så godt, var tørre og nesten helt blå, og de grønnaktige årene dirret idet hun forsøkte å slippe den slappe kjøttslintren. Hanan gned fingrene mot hverandre og kjente hvor tørre de var. Aliya så ut som hun sto på startstreken til et langt løp, bøyd og på spranget oppå sengen. Hun våget ikke rette seg opp, men følte at ryggen ville brekke dersom hun forble i denne stillingen ett sekund til. Hun holdt pusten, for hun fryktet at hvis hun pustet, ville det skje en katastrofe, og husets vegger ville ramle i hodet på henne. Hanan derimot, som hørte det hamrende hjertet sitt, pustet så høyt at det minnet om ralling. Hun grep tak i sengeenden og tok et skritt frem. Idet hun løftet hånden, gled Aliya ned fra sengen og ålte seg som en firfisle mellom beina på Hanan. Det lyste av øynene hennes, og hun løp mot rommet sitt mens hun hostet kraftig etter å ha trukket pusten. Hun var nesten blitt kvalt. Hanan betraktet ektemannens heslige lem. Det hang som en fille. «Aliya!» brølte hun. Hun visste ikke hvor stemmen kom fra, om det var fra strupen eller fra de prikkende porene. Eller kanskje de kom fra brystene eller armene som brått fløy gjennom rommet! Det var smaken av det overraskende sviket som gjorde 10
henne så vanvittig. Som en gal begynte hun å dundre på tjenestejentas låste dør. Peste og skrek. Plutselig bestemte hun seg for å ta seg sammen, sluttet å gå løs på døren og tasset mot sitt eget rom. Men først ga hun tjenestejenta streng beskjed om å ha seg vekk. Hun lukket døren. Satte seg og forsøkte å få kontroll over den hivende pusten som igjen var blitt høylytt. Hun bestemte seg for å slette Aliya fra livet sitt for evig og alltid, som om hun ikke hadde tilbrakt en eneste dag der. Hun skulle viske henne ut lik et ord notert med svak blyantskrift, klart til kjapt å bli visket bort. Hun hørte de listende skrittene hennes i gangen da hun snek seg bort som en tyv, tilbake til det smale, skitne smuget hun hadde kommet fra, mellom stabler av blikkplater og gråtende, barføtte barn. Halvnakne unger som slikket i seg snørr og hang fra toppen av søppelkassene, lik brente greiner på et appelsintre. Hun følte seg lettet, slik man gjør når man våkner fra et mareritt, da hun hørte porten knirke. Så ble alt stille. Brått sprang hun bort til vinduet, trakk gardinene til side og speidet engstelig ut. Hun fulgte Aliyas flimrende skikkelse med blikket og håpet at også denne skikkelsen var en drøm, akkurat som lysstrimen. Med skjelvende hender forsøkte hun å åpne vinduet, men ble til en saltstøtte. Hun forkastet ideen om å rope på Aliya og be henne komme tilbake. Tanken slo henne et øyeblikk, men i samme stund bestemte hun seg for å stå fast ved beslutningen hun hadde tatt. Igjen spente hun seg så hardt at det knaket i knoklene, og fikk bekreftet at hun var et menneske av kjøtt og blod. Hun fortsatte å holde øye med Aliyas flimrende skikkelse i den blå gryningen, og lot blikket gli ut i det fjerne. Der la hun merke til en flokk merkelige fugler. Det var 11
som om de tok farvel med den vesle, snublende skikkelsen. Da Aliya forsvant ut av syne, trakk Hanan for gardinene og krøp til sengs. Hun kjente duften av forrige natts lakener: duften av kanel.
En lysstrime! Lyset som skulle gjøre nettene hennes stupmørke, etter at hun hadde glemt å låse døren til fruens rom før hun listet seg ned fra overetasjen til herrens rom. Da Hanan al-Hashemi gikk ned trappen, skalv Aliya av redsel. Hun trodde at fruen hadde fulgt etter henne og omsider ville oppdage hva hun holdt på med. Derfor rørte hun ikke på seg mens hun ventet på at døren skulle gå opp og gi henne et glimt av skyggen som beveget seg bak den. Hånden ble tørr. Hun veltet seg av herren og falt sammen ved siden av ham, men klarte ikke å rive løs fingrene som krampaktig holdt rundt dingsen hans. Hun vurderte å hoppe ut av vinduet eller gjemme seg under sengen, men maktet ikke å røre seg. Det var som å være i en drøm. Til slutt var det lysstrimen som fikk henne til å åle seg som en firfisle mellom beina på Hanan al-Hashemi. Hun var forbløffet over hvor raskt hun kom seg fra herrens seng og til rommet sitt. Idet hodet hennes traff gulvet, trodde hun at hun befant seg midt i et mareritt der hun falt ned i et bunnløst hull. Men skrittene som nærmet seg rommet hennes, overbeviste henne om at det som hendte, var virkelig. Da fruen begynte å dundre på 13
den låste døren, kom hun seg opp og innså at leken var ugjenkallelig over. Hun visste at fruen gjerne skulle ha revet henne i fillebiter med tennene, for lyden av tenners gnissel var hørbar. Det lød som knirkingen i en gammel dør. Fruen hulket som et barn. Skrek og kalte henne en heslig tigger med svarte byller. Før hun tok på seg nattkjolen og gikk fra fruens rom til sitt eget, slik Hanan al-Hashemi hadde bedt henne om, hadde hun følt en hemmelig fryd fylle kroppen med deilig sitring når hun tenkte på hvordan Hanans øyne hadde glitret av glede og kjærlighet. Så hvordan kunne hun nå kalle henne en heslig tigger? Hvordan kunne de vakre øynene bli til ild? Leppene hennes begynte å bevre mens hun samlet sammen klærne sine. Alle lemmene hennes avga en merkelig kulde. Merkelig fordi sommeren var på sitt varmeste, og da pleide salte svetteperler å velle frem på huden. Aliya skalv over det hele, overveldet av bildene i sitt forvirrede hode, fremkalt av fortellinger om en kald død midt i en folketom gate eller på et møkkete fortau. Derfor hadde hun tilbrakt dagene sine med å drømme om den natten som skulle forvandle henne til en dronning. Hun tenkte på alle detaljene, detaljene om den natten hun elsket og ventet på. Natten da fruen skulle sende bud på henne etter å ha kommet hjem fra en kveldstilstelning. En natt med en samhørighet sterk nok til å treffe henne i hjerteroten. I den første halvdelen av natten grep hun septeret sitt. Berørte sin makts usynlige krone, døste litt. Når hun våknet, slumret hun litt til i sengen sin, klar til å bli tilkalt av fruen. I den andre halvdelen listet hun seg ned til herrens rom. Lå naken ved siden av ham og masserte det slappe kjødet hans. Så gikk hun tilbake til rommet sitt. Han be14
klaget seg ikke over hennes håndtering av kroppen hans når hun ikke klarte å gjenopplive noe av manndommen, noe som ikke plaget henne det ringeste, ettersom hun foretrakk å ligge i armene hans og lytte til den varme pusten. Dette gjorde hun hver gang, og like før soloppgang vendte hun tilbake til rommet sitt. Hun vasket seg og falt i tung søvn, for hun visste at den kommende dagen ville rive magiens kappe av henne, og hun ville gå tilbake til å motta befalinger. Hun ante ikke at lysstrimen hun uforvarende hadde glemt, skulle komme til å legge kongeriket hennes i ruiner, selv om tronen hennes der ikke hadde krevd særlig kyndighet etter at hun hadde lært å takle livet og hvordan hun skulle klare å bli den sterkeste i sengen. Det var ikke i hennes tanker at fruen, helt på tampen av natten, plutselig skulle tusle ned i underetasjen etter at Aliya hadde forlatt henne i dyp søvn. Idet hun så gnistene i fruens øyne, ble hun slynget inn i minner om frykt. De gjenoppvekket den fullstendig. Frykten for noe ukjent, noe hun aldri hadde ant omfanget av, selv om smaken av frykt hadde satt seg i hennes indre for lenge, lenge siden. Et slør hadde imidlertid pleid å skjerme henne, et flortynt slør som ikke ville bli kraftigere av prøvelsene hun skulle komme til å oppleve i årene fremover. Det var nemlig risset inn helt innerst i hjertet. Årene som skilte henne fra barndommens rike, hadde verken maktet å viske ut den sitrende frykten i øynene hennes eller rykningene i ansiktet. Rykninger som Hanan al-Hashemi syntes var det mest tiltrekkende ved henne. Det var de samme rykningene som, i enkelte øyeblikk, gikk over til å bli rykninger av en ren og skjær skrekk som gjorde ansiktet forvridd. Høyre kinn bulte ut, mens venstre sank inn, og leppene blottla de små ten15
nene. Deretter bet hun seg i leppen og blunket febrilsk for å holde tårene fra å renne. De kvalte henne nesten. I denne flyktige stunden som varte i hundre år mens hun flyktet til rommet sitt, tenkte hun på hvordan lyset hadde sluknet i øynene hennes og hvordan hun naken hadde flyktet fra den gamles rom. Hun følte at hun stupte ned i avgrunnen, så hun låste døren, kastet seg ned på flisene og brast i gråt. Gråten ble stanset av stemmen til Hanan al-Hashemi som befalte henne å dra sin vei. Hun hadde tenkt at hvis hun forlot rommet sitt og kastet seg i fruens armer, ville hun vende magien mot magikeren og gjøre henne myk om hjertet. Natten var fremdeles natt, morgenen ville ikke gry med det første, og hun var fremdeles den eneste dronningen. Når dagen grydde og hun igjen ble til en tjenestejente, ville saken stille seg annerledes. Fordi hun stolte på nattens magi, tenkte hun at hun ville klare det, men vreden hun hadde sett i fruens øyne, stanset henne, så hun grep rolig vesken sin og smatt ut av villaen uten å se seg tilbake. På vei bort la hun ikke merke til at Hanan al-Hashemi fremdeles sto i vinduet.