Sønnavind-serien: 1. Gullnålen 2. Vinternatt 3. Farlige rykter 4. Framtidshåp 5. Sjalusi 6. Grensevakt 7. Harde tider 8. Nytt liv 9. Odelsgutten 10. Piken på broen 11. Sviket 12. Medmenneske 13. Familiebånd 14. Gjenforening 15. Savnet 16. Forbudte møter 17. Gjøkungen 18. Høkeren 19. Ved din side 20. Mor Hjertegod 21. Forfatterinnen 22. Slangen i Paris 23. Falske fruer 24. Like barn leker best 25. Nemesis 26. Hevnen 27. Amerikadukken 28. Omstreiferen 29. Dommedag 30. På villspor 31. Syndere i sommernatten 32. Løvfallstid 33. Skygger fra fortiden 34. Den sorte hånd 35. Mørketid 36. Avskjed 37. Forfulgt
38. De fredløse 39. Forbudt kjærlighet 40. Mistanker 41. Kalde spor 42. Dobbel lykke 43. Trusselen 44. På skyggesiden 45. Sporløst forsvunnet 46. Avsløringen 47. Intriger 48. Sagenerampen 49. Vonde tanker 50. Djeveløya 51. Hjemkomsten 52. En mors bekymring 53. Valgets kval 54. Nytt mot 55. Ondt i sinne 56. En ny sjanse 57. Spurven 58. Troløs 59. Med sorg i hjertet 60. Familiefeide 61. Minnenes makt 62. Gryende tvil 63. Avvist 64. Ubuden gjest 65. Mot lysere tider 66. Krisen 67. Tynget av skyld 68. Tilgivelsens kunst 69. Den nyfødte 70. Tre brødre 71. Et trist endelikt 72. Overfallet 73. En datters avskjed
74. I salg fra 2. febuar til 15. mars 2015
73
En datters avskjed Frid Ingulstad
S e s tø r w w w re k a r t i f a .nor s k e s e r rger på ier.no
© 2014 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-43586-8 1. opplag 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsillustrasjon: Ingun Mickelson Omslagsdesign: Sissel H. Boniface Forfatterfoto: Nordstrandsfotografene AS Kart over Kristiania: Byens opmaalingsvæsen 1900 (Byantikvaren i Oslo) Historisk konsulent: Ragnhild Nyhus Sats: Type-it AS Trykk: Nørhaven Paperback A/S, Danmark, 2014 Besøk nettsidene: www.cappelendamm.no www.norskeserier.no www.blogg.norskeserier.no Forfatterens hjemmeside: www.ingulstad.no
Personene i Sønnavind: Elise Thoresen, forfatterinne Johan Thoresen, Elises ektemann Rosalind, 14 år, Elises barnebarn Hugo Ringstad, 29 år, Elises sønn Ingjerd Ringstad, Hugos kone Hagbart, 6 år, Ingjerds sønn Rudolf og Påsan, Hugo og Ingjerds fostersønner Elvira, 25 år, Elise og Johans datter Erlend Nicolas Høegh, Elviras ektemann Ragnhild (Bitteliten), 2 år, Elvira og Erlend Nicolas’ datter Sigurd, 21 år, Elise og Johans sønn Henrik, 20 år, Elise og Johans fostersønn Lars, 28 år, Agnes’ sønn, uvisst om Johan er faren Cornelia, Lars’ kone Hilda, Elises søster Ole Peder Jonsbråten, Hildas mann Gabriel, Anna Katarina og Adele, Hildas barn Friedrich, Anna Katarinas kjæreste Kristian Løvlien, Elises eldste bror Sylvia, Kristians kone Halfdan, Bendik og Mathias, Kristian og Sylvias sønner Peder Løvlien, Elises yngste bror Marte, Peders kone
7
Solveig, Marie og Samuel, Peder og Martes barn Evert, Elise og Johans pleiesønn Torunn, Everts kone Sebastian Ringstad, sønn av Elises første ektemann Guro, Sebastians kone Hugo, 6 år, Sebastians sønn med avdøde Mona Charlotte Axel Bolstad Syversen, Hagbarts farfar Magda, eier av melkebutikken Vidar, eier av ryddefirmaet Rask Rydding Sonja, Vidars kone Benedict Guldberg, forlegger i forlaget Grøndahl & Søn Robert Evensrud, 26 år, fange på Botsfengselet William (Beinrangelet), vitne Tobakks-Larsen, far til vitnene Rotta og Fisa
Forrige bok, Overfallet, endte slik: Klokken kvart over seks samme ettermiddag stanset bilen utenfor den gamle gården som lå syv hus ovenfor det lille trehuset der moren til Robert bodde. «Han bor i bakgården, fortalte Roberts mor,» sa Elise, mens hun kikket oppover og nedover gaten i håp om å få øye på ham. «Men han er sjelden hjemme, sa hun.» «De får gå foran og rope på ham,» foreslo journalisten. Elise beveget seg nølende inn i den skyggefulle bakgården. I motsetning til nabohuset som var pusset opp, så gården medtatt og forfallen ut. Murpussen skallet av veggene, og en sur lukt slo mot henne. På noen tomkasser satt flere småbarn og lekte. «Hallo?» ropte hun til dem med så vennlig stemme hun kunne. «Vet dere om Beinrangelet er hjemme?» De stirret på henne med tomt blikk. 9
«Har dere sett ham i dag?» Den største, en pike, ristet langsomt på hodet. «Han er’kke her. To menner kom og henta’n.» Elise kjente at det gikk kaldt nedover ryggen hennes. «Hentet ham? Vet dere hva han skulle?» Den store piken nikket. «Han sku’ på arbe, sa dem. Beinrangelet ville ikke, men dem tvang’n.» «Jeg ha’kke gjort no’ gæli, sa’n, men dem dro’n med seg allikavæl,» la en av guttene hjelpsomt til. «Vet dere hvem de to mennene var?» Barna ristet på hodet. «Har dere aldri sett dem før?» De ristet på hodet igjen. Elise snudde seg brått for å haste tilbake til bilen og gi journalisten beskjed. Skremmende tanker raste gjennom hodet hennes: Har de tatt livet av ham? Er han død? Plutselig oppdaget hun at døren til trappeoppgangen på venstre side sto på gløtt og at noe beveget seg rett innenfor. Hun kjente redselen prikke i huden og hjertet slå fortere. Kunne Beinrangelet og de to truende mennene befinne seg her?
1 Vålerenga, november 1935 Elise stormet mot porten. Hun mente bestemt at den hadde stått åpen da hun kom. En ny skremmende tanke slo ned i henne: Hadde de stengt henne inne? Til alt hell ga den etter. Øyeblikket etter sto hun utenfor og smelte porten igjen etter seg. Deretter skyndte hun seg bort til journalistens bil, rev døren opp og kom seg fort innenfor. «De har tatt ham!» Hun var så andpusten at hun knapt fikk ordene frem. Journalisten gispet. «Beinrangelet? Hvem har tatt ham?» Elise ristet på hodet og gjentok hva barna hadde fortalt. «Da jeg skulle snu meg for å gå, oppdaget jeg at det sto noen rett innenfor den ene inngangsdøren. Den var lukket da jeg kom, det er jeg overbevist om, men nå sto den på gløtt. Jeg skimtet to mørke skikkelser.» 11
«Det kan ikke ha vært Larsen-brødrene,» sa journalisten bestemt. «Hvis de virkelig har tvunget Beinrangelet med seg, vil de neppe befinne seg her. De har sikkert ikke tatt ham selv heller, dertil er det altfor mange som kjenner dem. De må ha sendt noen andre. Spørsmålet er hvor de har gjort av ham. Eller enda verre: Hva har de tenkt å gjøre med ham.» Elise nikket skremt mens pusten endelig begynte å roe seg. «Jeg ble så redd.» «Det er ikke rart, men jeg tviler på at skikkelsene De så, kan ha hatt noe med vår sak å gjøre. Hvis de skyldige klarer å kvitte seg med Beinrangelet uten at de blir avslørt, kan ikke saken bli gjenopptatt. Da er verken De eller jeg viktige for dem lenger.» Elise grøsset. «Hva gjør vi nå?» «Kontakter politiet så fort som mulig.» Dermed startet han motoren og kjørte det korte stykket opp til den lille politistasjonen. Politimannen bak skranken rettet seg i ryggen da han forsto at det sto en journalist fra Morgenposten ved skranken. Han hadde også lest boken Ronny, sa han, og bukket for Elise med respekt i blikket. Journalisten fortalte i korte trekk både om trusselbrevene, om sin bekymring for Beinrangelet og hvorfor han og Elise hadde tatt turen til Vålerenggata med det samme. Mannen lyttet oppmerksomt og lot ikke et øyeblikk til å være i tvil om at de snakket sant. 12
Han tok en telefon, tilkalte forsterkninger og ville attpåtil kontakte hovedkontoret på Nummer 19. Deretter takket han Elise og journalisten for hjelpen og sa at de kunne overlate saken til ham. De skulle bli kontaktet så snart det var noe nytt. «Men hvordan skal dere finne ham?» spurte Elise bekymret. «Vi vet ikke annet enn at to fremmede menn hentet ham.» Politimannen smilte. «Stol på oss, fru Ringstad. Her på Vålerenga følger folk godt med, og de fleste kjenner hverandre. Det skal mye til at ingen la merke til hva som skjedde. Alle vet hvem Beinrangelet er og hvem han vanligvis omgås.» Journalisten nikket. «Han har rett, fru Thoresen. Nå må vi overlate saken til politiet og bare håpe at de finner stakkaren før det er for sent.» Da Elise kom hjem, var Johan svart i blikket. «Hvor i all verden har du vært?» tordnet han. «Du har ikke lagt igjen noen beskjed, og drengen på Biermannsgården fortalte at du hadde dratt av gårde igjen, bare noen timer etter at du kom hjem.» Elise var skamfull. Hun visste at hun burde ha sagt fra, men visste også at Johan ville ha nektet henne å bli med på et så hasardiøst foretagende. «Jeg lagde ferdig middag til dere før jeg dro,» mumlet hun. «Hvor har du vært, sa jeg?» 13
Hun fortalte alt som hadde skjedd. Johan måpte. «Ble du med en fremmed journalist til Vålerenga når du visste at du var i fare? Du trodde jo på trusselbrevet!» «Journalisten fikk meg til å forstå at det ikke var han og jeg som var i fare, men Beinrangelet. Uten ham har vi ingen sak.» Johan sukket tungt. Plutselig gled et trett smil over ansiktet hans, og han strøk henne kjærlig over kinnet. «Du er modig, Elise, og du gir deg ikke når det er noe du tror på. Jeg ble redd for deg, derfor ble jeg sint. Du burde ha lagt igjen en beskjed og forklart hva du skulle.» Hun svarte ikke, men smilte fort tilbake. Hvis Johan hadde funnet en slik beskjed når han kom hjem fra atelieret, ville han ha laget en masse oppstyr. Hun rynket pannen alvorlig. «Jeg håper bare at politiet ikke kommer for sent.» Johan ristet på hodet. «Det skal mye til for at de tar livet av stakkaren, i så fall risikerer de lange fengselsstraffer. Det er mer sannsynlig at de holder ham skjult, slik at han ikke kan brukes som vitne i en eventuell ny rettssak.» «Et slikt fangenskap kan være verre enn å være fange i Botsfengselet.» «Ja, det er jeg enig med deg i.» Elise sukket. «Jeg kommer ikke til å klare å skrive 14
en eneste setning i den nye boken min så lenge jeg ikke vet hva som har hendt ham.» Neste morgen slo en svær overskrift mot dem i Sværta: Viktig vitne i Robert-saken forsvunnet under mystiske omstendigheter. Det var neppe tilfeldig at det var forfatterinnen Elise Ringstad som oppdaget hva som var skjedd. Hennes roman Ronny sies å være bygd på den dømte Robert Evensruds historie. I forgårs mottok forfatterinnen et trusselbrev. Hennes roman var et forsøk på å bevise at Robert er uskyldig, og boken har vakt enorm interesse. En journalist i herværende avis har vært overbevist om det samme og har drevet sin private etterforskning. Samme dag som forfatterinnen fikk sitt trusselbrev, mottok journalisten det samme. De to ble enige om å dra til det nye vitnes hjemsted for å tilby ham et hemmelig oppholdssted inntil saken eventuelt blir tatt opp på nytt. Til begges forskrekkelse viste det seg at vitnet var forsvunnet. Ifølge noen barn som skal ha sett hva som hendte, hadde to fremmede menn kommet og tatt ham med seg imot hans vilje. Politiet ble satt inn i saken og har fått forsterkninger fra andre politistasjoner. Al15
lerede i går kveld ble en intens leting satt i gang. Elise så opp fra avisen. «Nå er i hvert fall ikke Tobakks-Larsen i tvil om hvem som er etter ham.» Johan ristet alvorlig på hodet. «Heldigvis er ikke vitnets navn nevnt. Ikke Vålerenga heller.» «Du glemmer at alt sto på trykk like etter ulykken. Folk vet at den lille gutten druknet i Alnaelven, og de fikk sikkert med seg at Robert er fra Vålerenga. Larsen-guttene var de eneste vitnene i saken, og jeg er sikker på at folk som har fulgt interessert med både i saken og i boken min, husker hva som skjedde i retten.» «Hva hjelper det denne djevelen om han får tak i deg, det vil bare forsterke folks mistanke til ham.» «Han kan være rasende, så fylt av hevn at han ikke vet hva han gjør. Om ikke han selv er så dum, kan en av sønnene hans være det.» Johan sukket tungt. «Herregud, hvordan kunne du rote deg opp i noe slikt, Elise?» En time senere dukket Hugo opp, han var tydelig oppskaket. «Har dere lest avisen? Jeg føler nesten at det er vår skyld! Hadde vi ikke begynt å blande oss i saken, ville ikke dette ha hendt.» «Men Robert ville isteden blitt sittende på Botsen i årevis,» svarte Elise. 16
Hugo nikket. «Det har du rett i, men han har i hvert fall fått beholde livet.» «Du mener at Beinrangelet er i alvorlig fare?» Han nikket igjen. «Jeg tar meg en tur ned til Botsfengselet nå med det samme. Jeg tror Leinart, den greie vokteren, har vakt i formiddag. Hvis jeg klarer å få noen ord med ham, skal jeg be ham spørre Robert om han kan tenke seg hvor de har gjort av vennen hans. Han blir nok forferdet når han hører at han er forsvunnet, men han må jo være minst like interessert i at politiet skal finne ham som vi er.» «Kanskje du skulle spørre Roberts mor også? Hun bør få vite hva som er skjedd. Jeg har følelsen av at hun har bedre kontakt med Beinrangelet enn noen annen. Takket være henne våget han til og med å fortelle sin historie til en fremmed mann, den sivile politimannen. Hun kjenner alle i strøket og vet sikkert hvem Larsen-brødrene omgås.» Hugo snudde seg for å gå. «Jeg gir dere beskjed så snart jeg vet noe.» Elise fikk nesten ikke tiden til å gå. Hun klarte ikke å konsentrere seg om noe, ga opp å forsøke å skrive og gikk hvileløst fra det ene vinduet til det andre. Hun var ikke lenger redd for å skimte en mørk skikkelse utenfor, Tobakks-Larsen hadde nok annet å bestille enn å putte trusselbrev i postkassen hennes. Hvis han var med på dette, måtte han ha blitt bekymret da han 17
oppdaget at det vrimlet av politifolk på Vålerenga. Hvis Beinrangelet ennå var i live, ville det være rart om ikke de som hadde tatt ham, hadde fått kalde føtter. Det ville si at journalisten og hennes besøk i Vålerenggata kunne ha reddet stakkarens liv. Men de kunne også ha kommet for sent …
2 Robert kjente hårene reise seg på hodet. «Forsvunnet? Beinrangelet? Åssen veit du det?» Leinart kikket seg til begge sider før han lente seg nærmere luken i celledøren og fortsatte hviskende. «Forfatterinnen og en journalist fra Sværta dro til Vålerenga i går kveld fordi de var bekymret for ham. Noen unger i gården fortalte at to fremmede menn hadde hentet ham.» Robert bannet lavt. «Det må være Rotta og Fisa!» «Tror du ikke de to ville blitt kjent igjen av noen?» Robert tenkte seg om, så nikket han. «Da har’em nok sendt Svensken og Russer’n isteden.» «Svensken og Russer’n? Arbeider de for faren deres?» Robert nikket. «Har du noen anelse om hvor de kan ha gjemt ham?» 19
Robert tenkte seg godt om. I det samme lød skritt langt borte i korridoren, og Leinart smatt unna. Robert raste som et vilt dyr i bur, travet frem og tilbake over det lille cellegulvet, om igjen og om igjen. De satans pøblene! Jævelkryp! Råtne svin! Å ta en stakkars tomsing som ikke forsto noe av hva som foregikk, det var det usleste, det ondeste, det mest bestialske han noensinne hadde hørt. Hvis de gjorde Beinrangelet noe, om de våget så mye som å gi ham en lusing, skulle han vri halsen på dem når han kom ut! Han kjente at raseriet fikk hjertet til å hamre, hodet kokte, hele kroppen dirret. Han knyttet nevene til de hvitnet, slo den ene så hardt i celleveggen at han lurte på om han hadde knust alle knokene, men brydde seg ikke. Aldri i sitt liv hadde han kjent maken til opprør inni seg. Hadde en av Larsen-brødrene vært der, var det ikke godt å vite hva han kunne ha gjort med ham. Først da han begynte å lure på hvor det var blitt av Leinart, klarte hjernen å samle seg om det viktige spørsmålet: Hvor hadde de gjemt Beinrangelet? Det var flere mulige steder. Det gamle lagerskuret ved fyrstikkfabrikken sto som regel tomt, noen hadde sagt at det skulle rives. Nesten ved alle fabrikkene sto det en eller annen gammel bygning som hadde vært brukt til noe, men som var blitt erstattet av noe 20
nytt og bedre, som det eldgamle lille steinhuset på Svendengen teglverk på Jordal, for eksempel. Han husket at han hadde lekt der som barn, men var blitt jaget bort av noen teglverksarbeidere som påsto at bygningen kunne rase sammen. Han visste at huset sto der fremdeles. Både på Kværner, Jøtul, Oslo Kullsyrefabrik og på Sætre kjeksfabrik var det utallige steder hvor det gikk an å gjemme bort noen hvis man bare hadde hjelpere på stedet. Tobakks-Larsen kunne betale, og det var utrolig hva folk kunne få seg til å gjøre for penger. Bare Leinart snart kom tilbake! Endelig hørte han listende skritt utenfor og skyndte seg bort til luken. «Jeg veit om noen plasser,» hvisket han ivrig da Leinart nærmet seg døren. Deretter ramset han opp de stedene han hadde tenkt på. «Jeg trur mest på kullsyrefabrikken,» la han fort til. «Helt nere ved ælva, ved Kværnerdammen.» Han kunne se at Leinart konsentrerte seg for å huske alle navnene, så nikket han, snudde seg og forsvant. Leinart hastet inn på toalettet, rablet navnene ned på en lapp han hadde i lommen og skyndte seg ut igjen. Da han kom ut av bygningen, oppdaget han presten med det samme. Idet de passerte hverandre, klarte han å få stukket lappen inn i hånden 21
hans. Han trodde ikke at noen hadde lagt merke til dem. «Hils Robert og si at Synnøve ber for ham,» syntes han presten sa, men han var ikke sikker. Da han skulle med mat til Robert en liten stund senere, gjentok han hva han syntes presten hadde sagt. Robert sperret øynene opp. «Synnøve? Har pastor Ringstad truffet henne?» «Han må ha gjort det,» svarte Leinart med et lite smil. «Og den unge damen må være svært interessert i deg, siden hun sendte med en slik beskjed.» Han så hvordan rødmen spredte seg over ansiktet til Robert. Det var første gang siden dommen falt at Leinart hadde sett ham glad. Hugo dro rett til Vålerenga politistasjon. Politimannen som tok imot ham, virket noe forbauset da Hugo fortalte at han var prest og tidligere hadde vært fengselsprest for Robert. Mannen ble enda mer forbauset da Hugo fortalte at han kom rett fra Botsfengselet og hadde fått et tips fra Robert om hvor Beinrangelet kunne være gjemt. Det var tydelig at letingen hittil ikke hadde gitt resultater, og tipset ble straks bragt videre. Noe beroliget tok Hugo trikken til Sagene. Han forsøkte å si til seg selv at det ikke var rart om Tobakks-Larsen var blitt skremt da han forsto at po22
litiet lette etter Beinrangelet, men det var et langt stykke mellom redsel og det å begå et mord. Hva hadde Larsen følt da Lille-Frikk druknet i isvannet og han skjønte at begge sønnene hans var innblandet? Det kunne tenkes at han trodde på dem da de påsto at Robert hadde dyttet guttungen uti, men det var like sannsynlig at han ikke hadde trodd dem. Larsen visste at Robert var et godt menneske, og han var også pinlig klar over at guttene hans ikke var av det samme slaget. Under rettssaken visste han at sønnene kunne bli dømt for ikke å ha hjulpet til under en ulykke, i verste fall bli mistenkt for å være skyld i den, og ved å støtte dem og «gjenta» hva de hadde fortalt da de kom hjem ulykkesdagen, kunne han se dem gå renvasket ut av rettssalen. Slik kunne det forklares, tenkte Hugo, men hvis det var tilfelle, kunne det aldri tilgis. Elise og Johan satt som vanlig ved kjøkkenbordet mens Johan leste høyt av dagens avis. Elise spratt opp da hun hørte ham komme. «Hugo? Er det noe nytt?» «Både ja og nei. Mannen er ennå ikke funnet, men jeg har vært i kontakt med vokteren på Botsen og fått tips fra Robert om hvor de kan ha gjemt ham.» Han slengte av seg frakken og hatten og satte seg bort til dem før han fortsatte: «Det er mange mer eller mindre nedlagte bedrifts23
bygninger på Vålerenga. Jeg kan tenke meg at disse er et eldorado for eventyrlystne gutter på jakt etter et spennende sted å leke. Det er vel slik Robert har fått kjennskap til dem. Selv om både fyrstikkfabrikken, eskefabrikken og kullsyrefabrikken visstnok fremdeles er i drift, er noen av de forlatte bygningene blitt stående. De burde vært revet for lengst.» Johan rynket pannen. «Men hvordan kan de holde en levende mann skjult uten at noen oppdager det?» «De må ha medhjelpere. En mann som TobakksLarsen har kjente overalt, både av folk som har arbeidet for ham tidligere og folk som gjerne vil ha arbeid. Det er mange arbeidsløse. De sliter med å klare husleien og skaffe familien mat, og Fattigkassa holder de seg unna så lenge som mulig. Når man er i en slik situasjon, skal det stor viljestyrke til for å si nei til et fristende tilbud. Særlig hvis man blir servert en eller annen løgn som kan forsvare oppdraget. Folk tror på det de vil tro på, det er sannheten.» «Jeg ville forsøkt den gamle kullsyrefabrikken ved Kværnerdammen,» sa Elise fort. Både Johan og Hugo så spørrende på henne. «Jeg har sett den,» forklarte hun. «Bygningene ser skumle ut. Det sies at noen arbeidere bor i en av fabrikkbygningene. Det er visst ikke mange ansatte, og de holder seg for seg selv, etter hva Elviras nabo, fru Sten, fortalte.» «Hadde hun noe med fabrikken å gjøre?» 24
Elise ristet på hodet. «Jeg tror ikke det. Hun nevnte det som et eksempel på at det finnes noen få som holder seg unna. Folk flest kjenner hverandre på Vålerenga.» Johan så tvilende ut. «Med god hjelp fra noen ansatte hadde det kanskje gått an å holde en mann skjult et par dager, men skal det ha noen hensikt, må Beinrangelet holdes skjult for godt.» «De kan ha planer om å sende ham av sted til en annen kant av landet. Til et bortgjemt lite småbruk som er på jakt etter billig arbeidskraft. Det hender fremdeles at tilbakestående barn blir plassert slike steder, og hvis han blir fremstilt som en tomsing som tror han er en annen enn den han er, vil ikke gårdsfolket bry seg om hva han sier. Hvis de får godt betalt for å ha ham der, vil de nok sørge for at han ikke stikker av.» Hugo sendte henne et mørkt blikk og nikket. «Det verste er at du har rett. Det er med slike mennesker som med taterne, ifølge folk flest burde de helst utryddes.» «Men det må da gå an å spore ham opp hvis man virkelig går inn for det?» protesterte Johan. «Jeg tror det blir vanskelig hvis han allerede er fraktet av gårde til et eller annet bortgjemt sted. Det er riktig som mor sier, at folk som tar imot slike, gir dem nødig fra seg igjen hvis de får godt betalt for å ha dem.» 25
«Da må vi inderlig håpe at politiet finner ham før det er for sent.» Hugo dro verken hjem eller ned til Krohgstøtten sykehus der arbeidet ventet ham. Han fulgte Finnmarksgata helt til Vålerenga og dro rett til kullsyrefabrikken. Morens ord hadde gitt ham noe å tenke på. Det var bare noen få ansatte der, hadde hun sagt, og de holdt seg for seg selv og blandet seg ikke med andre. De bodde i en av de gamle fabrikkbygningene, bare det i seg selv var underlig. Bygningene så mørke og dystre ut, hadde hun også fortalt, det kunne tyde på at deler av fabrikken var nedlagt. Det hørtes ut som et ideelt sted å skjule et menneske for en kort tid. Jammen hadde mor rett, tenkte han da han oppdaget silhuetten av de grå bygningene. De så virkelig dystre ut, særlig nå som det begynte å skumre. En høy skorsteinspipe raget til himmels, og vinduene til fabrikkbygningene minnet mer om cellevinduer i et fengsel. Alt så stengt og forlatt ut. Var det virkelig tilfelle at deler av fabrikken var i drift fremdeles? Da han nærmet seg, kikket han opp mot vinduene. Det lyste bare ut av ett av dem, i annen etasje. Han kikket på armbåndsuret. Fabrikken hadde antakelig stengt for dagen, hvis det i det hele tatt var noen virksomhet her. De kunne ha kneblet ham. Bundet ham på hender 26
og føtter og sørget for at han ikke kunne gi en lyd fra seg. Stakkars, arme kroken! Han kjente opprøret ulme. Tenk at det fantes slike udyr! Hva fikk en normal, tenkende, voksen person til å gjøre noe slikt mot en hjelpeløs, uskyldig og harmløs stakkar som Beinrangelet? Han bet tennene hardt sammen av sinne. Han kom stadig nærmere. Alt var besynderlig stille. Hvis det virkelig bodde noen her, var det merkelig at han ikke hørte en eneste lyd. Mens han lyttet intenst og så seg godt for, beveget han seg forsiktig frem til hovedbygningen. Endelig var han fremme ved hovedinngangen. Han tok i dørhåndtaket, døren var låst. Et kort øyeblikk ble han stående rådløs. En slik fabrikk måtte ha flere innganger, men det var mest sannsynlig at de hadde gjemt ham i kjelleren. Kunne det tenkes at det var en kjellerlem på den andre siden? Blikket hans gled bortover langs grunnmuren. Da oppdaget han at et av kjellervinduene sto på gløtt. Så stille han var i stand til beveget han seg langsomt nærmere. Før han bøyde seg ned for å forsøke å titte inn, kikket han seg rundt for å være helt sikker på at ingen holdt øye med ham. Lyset fra lampen over inngangsdøren gjorde det mulig å skimte noe der nede, men det var ikke nok til at han klarte å skjelne alt. Det lot til å være et lagerrom, flere kasser sto stablet oppå hverandre inntil veggene. 27
«Hallo?» ropte han ned. «Er det noen der?» Han syntes så vidt at han oppfanget en lyd, men var ikke sikker. Han ropte igjen. Denne gangen var det helt stille. Varsomt forsøkte han å åpne vinduet helt. Det måtte ha stått lenge åpent, rammen hadde trutnet og det var vanskelig å skyve det lenger opp, men endelig gikk det. Åpningen var akkurat stor nok til at han kunne lirke seg inn, men det lot ikke til å være noe der inne som han kunne støtte seg mot, han måtte bare håpe at fallet ikke ble for stort Deretter så han seg rundt enda en gang og kløv inn med bena først. Han mistet balansen idet han nådde gulvet, men det var ikke noe stygt fall. Stille reiste han seg opp og ble stående og lytte. Det var ikke en lyd å høre, ikke engang rotter som krafset i krokene. Forsiktig famlet han seg fremover og nådde endelig frem til døren. Det var helt mørkt i kjellergangen. Han famlet seg frem langs veggen på motsatt side og støtte omsider på en dør. Den var låst. Det samme var den neste. Var det ikke underlig å låse alle kjellerdørene? Han var kommet frem til den tredje døren da han tydelig syntes han hørte en lyd der inne. Han holdt pusten og lyttet. «Hallo? Er det noen der?» Han visste at han kunne befinne seg i en farlig situasjon hvis Beinrangelet virkelig var stengt inne i 28
denne fabrikkbygningen og hvis de som hadde gjort det, befant seg i nærheten. «Hallo?» gjentok han. «William? Er du der?» Kanskje Tobakks-Larsen og sønnene hans ikke ante hva Beinrangelet het i virkeligheten. Moren til Robert hadde røpet det for Hugos mor, men det var tydelig at få kjente navnet. Ikke virket det som om noen brydde seg om å vite det heller. Det lød noen underlige, halvkvalte lyder. Hugo kjente at hjertet begynte å slå fortere. Han kjente på dørhåndtaket igjen. Det lot ikke til at døren var låst med nøkkel slik han først hadde trodd, den måtte være stengt på annen måte. Han følte med fingrene nedover langs dørkarmen og støtte plutselig på noe hardt. En slå! Var det så enkelt? Ivrig dro han slåen til side, og i det samme beveget døren seg langsomt opp. Rommet lå i mørke, ikke så mye som en ørliten lysstrime sivet inn av vinduet. En lem måtte være slått for på utsiden. «William?» gjentok han. «Er du her?» Han lot hånden gli langs veggen like ved dørkarmen, og til sin store lettelse kjente han en lysbryter. Spent vred han den om. Da sperret han øynene opp mens det rislet kaldt nedover ryggen hans.