Eleanor Catton De strålende by Cappelen Damm AS

De strålende

Eleanor Catton

De strålende Oversatt av Kyrre Haugen Bakke

Sitatene fra Coleridges «The Rime of the Ancient Mariner» er hentet fra Geir Uthaugs gjendiktning «Balladen om den gamle sjømann», norsk utgave i Drømmesyn, Solum 1978. Oversetteren takker tidligere førstekonservator, mag. art. Johan Kloster ved Norsk Sjøfartsmuseum, samt kollega Mona Lange for hjelp med henholdsvis det maritime og det astrologiske. Eleanor Catton Originalens tittel: The Luminaries Oversatt av Kyrre Haugen Bakke Copyright © 2013 by Eleanor Catton Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-44103-6 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: www.jennyrigg.com Omslagsillustrasjon forside: Gjengitt med tillatelse fra The Canterbury Auction Galleries Omslagsillustrasjon bakside: Robert Blum, 1888 (olje på lerret), Chase, William Meritt (1849 - 1916) / National Academy Museum, New York, USA / The Bridgeman Art Library Forfatterportrett: © Robert Catto Kart side 8: Barbara Hilliam Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2015 Satt i 10/12,5 pkt. Sabon-Roman og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til pappa, som ser stjernene, og Jude, som hører deres musikk

til leseren

Stjernenes og planetenes posisjoner i denne boken er bestemt etter astronomiske prinsipper. Dette betyr at vi anerkjenner det himmelfenomen som kalles presesjon, som er den bevegelsen som styrer forskyvningen av vårjevndøgn, den astrologiske motsvarigheten til Greenwich-meridianen. Vårjevndøgn (høstjevndøgn på sydlige breddegrader) inntraff tidligere mens solen befant seg i konstellasjonen Væren, det første stjernetegnet. Vårjevndøgn inntreffer nå mens solen befinner seg i Fiskene, det tolvte. Som en følge derav, og som leserne av denne boken vil legge merke til, «inntreffer» hvert tegn i Dyrekretsen omtrent en måned etter det som er den allmenne oppfatning. Med denne oppklarende bemerkning ønsker vi ikke å tale nedsettende om den allmenne oppfatning; vi merker oss imidlertid at ovennevnte feilaktige holdning opprettholdes på tross av de fysiske kjensgjerninger som gjelder for firmamentet nå i det 19. århundre; vi drister oss enn videre til å formode at en slik overbevisning kunne sies å ha egenskaper preget av Fiskenes tegn – sågar emblematisk for personer som er født i Fiskenes tidsalder, en tidsalder karakterisert av speil, utholdenhet, instinkt, tvillingskap og skjulte fenomener. Vi er tilfredse med denne forestillingen. Den bekrefter ytterligere vår tro på den enorme og innsiktsfulle innflytelsen fra det uendelige firmament.

Til Charleston den

De e Strålend Kart

Seaview

Ti lC

os b i

hris tch u rc

s e Well s ’ h u

Fengsel

Hokotika by

Syd -Alpene

Tasmanhavet

Arahura Ri ver

Butikk

Qu Gibson ay

Hokitika R

i v er

South Island New Zealand Aurora

Til Ravine n

Kaniere

Chinatown

personfortegnelse

STJERNER: Te Rau Tauwhare, grønnstensfinner Charlie Frost, bankfunksjonær Benjamin Löwenthal, avismann Edgar Clinch, hotelldirektør Dick Mannering, gullmagnat Quee Long, gullsmed Harald Nilssen, kommisjonær Joseph Pritchard, apoteker Thomas Balfour, skipsmegler Aubert Gascoigne, fullmektig ved Byretten Sook Yongsheng, «hattemaker» Cowell Devlin, fengselsprest PLANETER: Walter Moody Lydia (Wells) Carver, født Greenway Francis Carver Alistair Lauderback George Shepard Anna Wetherell Emery Staines TERRA FIRMA Crosbie Wells

RELATERTE HUS: Crosbie Wells’ hus (Arahura Valley) Reserve Bank (Revell-street) Redaksjonslokalene til West Coast Times (Weld-street) Gridiron Hotel (Revell-street) Aurora-gullgruven (Kaniere) «Chinatown smeltehytte» (Kaniere) Nilssen & Co. (Gibson Quay) Opiumbulen (Kaniere) Godspeed (en bark, reg. Port Chalmers) Hokitika Tinghus (Byretten) Wayfarer’s Fortune (Revell-street) Hokitika Fengsel (Seaview) RELATERT PÅVIRKNING Fornuft Begjær Kraft Herredømme Begrensning Ytterst (tidligere innerst) Innerst (tidligere ytterst) (avdød)

innholdsfortegnelse

En sfære inni en sfære

Jærtegn

345

III

Huset for selvforskyldt undergang

493

Paenga-wha-wha

587

Tyngde og mammon

675

Enken og sørgeklærne

711

VII

Domisil

735

VIII Sannheten om Aurora

749

Bevegelig jord

759

Vedrørende arvefølge

765

Orion går ned når Skorpionen stiger opp

771

XII

Den gamle måne i nymånens armer

777

Første del En sfære inni en sfære 27. januar 1866 o 42 43' 0" S / 170o58' 0" Ø

merkur i skytten

Der en fremmed kommer til Hokitika, en hemmelig rådslagning blir forstyrret, Walter Moody skjuler sin ferskeste erindring, og Thomas Balfour begynner på en historie.

De tolv mennene som var samlet i røkesalongen på Crown Hotel, gav inntrykk av å være en forsamling som hadde truffet hverandre helt tilfeldig. Skulle man dømme etter forskjellene i adferd og klesdrakt – skjøtefrakker, snippkjoler, norfolkjakker med knapper av horn, gult mollskinn, batist og twill – kunne de ha vært tolv fremmede i en jernbanevogn, hver enkelt på vei til en separat del av en by hvor det fantes nok tåke og tidevann til å skille dem ad; ja, den utstuderte isolasjonen rundt hver enkelt av disse mennene der han gransket sin avis, bøyde seg frem for å knipse aske i peisen eller la en hånd med sprikende fingre på filten når det var hans tur i biljard, bidrog til å danne den samme sorten kroppslig taushet som inntreffer sent om aftenen på en reise med offentlig jernbane – her gjort ytterligere trykkende, ikke av skranglingen og dunkingen fra vognene, men av den fyldige smatringen fra regndråpene. Det var slik det fortonet seg for Mr. Walter Moody der han stod i døråpningen med hånden på karmen. Han var seg ikke bevisst å ha forstyrret noen form for privat drøftelse, for samtalepartnerne hadde holdt inne da de hørte skrittene hans i korridoren; før han hadde åpnet døren, hadde hver og én av de tolv mennene gjenopptatt sin syssel (nokså skjødesløst hva biljardspillerne angikk, for de hadde glemt hvem som stod for tur) med en slik omhyggelig demonstrasjon av fordypelse at ingen så meget som så opp da han kom inn i lokalet. Den kontante og ensartede måten mennene overså ham på, ville kan-

en sfære i nni en sfære

skje ha vakt Mr. Moodys interesse hvis han hadde vært seg selv fysisk og mentalt. Som det nå var, var han svimmel og ute av seg. Han hadde vært klar over at båtreisen til West Canterbury i verste fall kunne bli fatal, et uendelig rullende belte av brenninger og skum som endte på den knuste kirkegården som gikk under navnet Hokitika-grunnen, men han hadde ikke vært forberedt på de spesifikke redslene reisen bød på, redsler han fremdeles var ute av stand til å snakke om, ikke engang med seg selv. Moody hadde av natur liten tålmodighet med mangler ved sin egen person – både frykt og sykdom gjorde ham innadvendt – og det var derfor han kom til kort når det gjaldt å vurdere stemningen i lokalet han nettopp var steget inn i, noe som slett ikke lignet ham. Moodys naturlige fremtoning fortalte om åndsnærværelse og oppmerksomhet. De grå øynene var store og møtte andres blikk, og den myke, gutteaktige munnen gav gjerne uttrykk for høflig deltagelse. Håret hadde tilbøyelighet til å danne små krøller; det hadde lokket seg ned til skuldrene i unge år, men nå lot han det ligge flatt mot issen, skilt på den ene siden og kjemmet flatt med en søtligduftende pomade som mørknet den gylne farven til en oljeaktig brunnyanse. Pannen og kinnene var vinklede, nesen rett og huden glatt. Han hadde ennå ikke fylt åtteogtyve, han var fremdeles rask og presis i bevegelsene og var preget av den sorten rampete, plettfri energi som hverken røper godtroenhet eller sluhet. Han minnet om en diskret og rådsnar hovmester og ble følgelig ofte gjenstand for betroelser fra de minst taleføre blant mennesker, eller han ble invitert til å megle mellom folk han bare nylig var blitt kjent med. Han hadde kort sagt en fremtoning som røpet svært lite om hans egen karakter, en fremtoning som andre øyeblikkelig var tilbøyelige til å feste lit til. Moody var ikke uvitende om fordelene han hadde av sin uutgrunnelige gratie. I likhet med de fleste påfallende vakre mennesker hadde han studert sitt eget speilbilde omhyggelig og kjente på en måte sitt ytre bedre enn sitt indre; et eller annet sted i sitt eget hode betraktet han alltid seg selv utenfra. Han hadde tilbragt et stort antall timer i alkoven i sitt private omkledningsrom, der speilet tredoblet bildet av ham til profil, halvprofil og en face: van Dycks portrett av kong Karl, bare en god del flottere. Det var en privat vane, og én han sannsynligvis ville ha nektet for at han hadde – for hvor grundig blir ikke selvbetraktningen fordømt av vår tids moralprofeter! Som om jeget ikke hadde noe med jeget å gjøre og man bare så seg i speilet for å få sin egen arroganse bekreftet; som om det å granske seg selv ikke var like ubestemmelig, ladet og

27. januar 1866

omskiftelig som enhver tilknytning mellom tvillingsjeler. Midt i sin egen fascinasjon søkte Moody ikke så meget å rose sin egen skjønnhet som å mestre den. Visst følte han, hver gang han fikk øye på sitt eget speilbilde i et karnapp eller i en glassrute etter mørkets frembrudd, et støt av tilfredshet – men bare slik en ingeniør kunne tenkes å oppleve det om han skulle slumpe til å finne frem til en mekanisme helt på egen hånd og deretter oppdage at den er praktfull, velsmurt og gir en ytelse som samsvarer nøyaktig med hans beregninger. Han kunne se sitt eget jeg nå, trygt stående i døråpningen til røkesalongen, og han visste at han fremstod som en person preget av fullkommen sinnsro. Han bortimot skalv av tretthet; han bar på en blytung skrekk innerst inne; han følte seg forfulgt, ja, hjemsøkt; han var fylt av angst. Han så seg rundt i lokalet med et uttrykk av høflig distanse og respekt. Det så ut som noe som var blitt gjenoppbygget etter hukommelsen etter svært lang tid, når mange ting er blitt glemt (ildhunder, portierer, en ordentlig peishylle rundt ildstedet) men små detaljer har satt seg fast: et bilde av den avdøde prinsgemalen, for eksempel, klippet ut av et magasin og stiftet opp på veggen nærmest gårdsplassen; sømmen langs midten av biljardbordet som var blitt saget i to på havnen i Sydney for at det bedre skulle tåle overfarten; stabelen med gamle aviser på sekretæren, med sider som var slitte og vanskelige å lese etter berøring av mange hender. Utsikten fra de to vinduene som flankerte peisen, var over hotellets bakgård, en vasstrukken parsell som var overstrødd med kasser og rustne tønner, adskilt fra nabotomtene bare av felter med buskas og lave bregner, og mot nord av en rekke hønsebur der dørene var låst med kjetting mot tyveri. Bortenfor dette vage grenseområdet kunne man se salryggede klessnorer som løp frem og tilbake bak husene et kvartal mot øst, stabler med råtømmer holdt på plass med nettinggjerder, grisebinger, hauger av skrapjern og blikkplater, ødelagte sjeidetrau og ditto renner – alt sammen kassert eller i en viss tilstand av forfall. Det var tidspunktet sent i skumringen da det er som om alle farver plutselig mister sin dybde, og det regnet voldsomt; gjennom det ruglete glasset var gårdsplassen falmet og utydelig. Inne hadde spritlampene ennå ikke overtatt for det havblå lyset fra den døende dagen, og det svake skjæret fra dem medvirket likesom til å understreke det allment mistrøstige ved interiøret. For en mann som var vant til sin klubb i Edinburgh, hvor alt var opplyst i nyanser av rødt og gyllent og de stoppede sofaene skinte med en fedme som stod i forhold til livvidden hos herrene som satt i dem; hvor

en sfære i nni en sfære

man idet man kom inn, fikk utlevert en myk jakke som duftet behagelig av anis, eller av peppermynte, og hvor den minste rykning av en finger i retning av klokkestrengen deretter var tilstrekkelig til å fremtrylle en flaske bordeaux på et sølvfat, utgjorde alt dette et primitivt syn. Men Moody var ikke en mann som syntes manglende kvalitetsnormer var god nok grunn til surmuling: Stedets røffe enkelhet fikk ham bare til å trekke seg tilbake i sitt indre, slik en rik mann raskt tar et skritt til side og blir glassaktig i blikket når han står overfor en tigger på gaten. Det saktmodige uttrykket han hadde i ansiktet, holdt seg pent på plass mens han lot blikket gli rundt i lokalet, men inni ham gjorde hver ny detalj – opphopningen av skitten voks rundt lyset der borte, rimlaget av støv på dét glasset – at han trakk seg stadig lenger inn i seg selv og stålsatte kroppen enda sterkere mot hele situasjonen. Denne reaksjonen, som riktignok skjedde ubevisst, skyldtes ikke så meget de vanlige fordommene store formuer fører med seg – i virkeligheten hadde Moody bare beskjeden formue og gav dessuten ofte en slant til de fattige, aldri (det må innrømmes) uten et lite støt av glede over sin egen gavmildhet – som den skyldtes den personlige mangelen på likevekt som han for øyeblikket i det skjulte søkte å bøte på. Det var tross alt en gullgraverby, dette, nybygget mellom jungel og brenning ved den sydligste ytterkant av den siviliserte verden, og han hadde ikke forventet luksus. Sannheten var at for mindre enn seks timer siden, ombord på barken som hadde bragt ham fra Port Chalmers til den forrevne Vestkysten, hadde Moody vært vitne til en hendelse så utenom det vanlige og så gripende at den satte spørsmålstegn ved alle andre realiteter. Han var fremdeles preget av det inntrufne – det var som om en dør hadde sprunget opp i en bortgjemt krok av hjernen hans og latt en strime grått lys komme til syne, og nå klarte han ikke å drive mørket tilbake igjen. Det kostet ham allerede store anstrengelser å forhindre døren fra å åpne seg enda mer. I denne skjøre tilstanden opplevet han ethvert avvik fra det normale, ethvert ubehag, som en personlig krenkelse. Han følte det som om hele den forferdelige tildragelsen som hadde funnet sted, var et mangedoblet ekko av de plagene han så nylig hadde gjennomgått, og han trakk seg unna fordi han ville unngå at tankene hans fulgte den slags baner og vendte tilbake til fortiden. Misbilligelse var nyttig. Det gav ham en klar fornemmelse av hva som var viktig og hva som ikke var det, en rettmessighet han kunne henvende seg til og dermed føle seg trygg. Værelset stod for ham som uhellbringende, fattigslig og dystert – og

27. januar 1866

da han på denne måten hadde stadfestet det han innerst inne tenkte om interiøret, vendte han seg mot de tolv personene som befant seg der. Et omvendt panteon, tenkte han og følte seg atter litt tryggere, siden han hadde hengitt seg til en slik tanke. Mennene var bronsebrune og værbitte som alle nybyggere, leppene tørre og hvite, og kroppsholdningen bar bud om forsakelse og tap. To av dem var kinesere, identisk kledd i tøysko og grå bomullskjortel; bak dem stod en innfødt maori med et ansikt som var tatovert med grønnlig-blå spiraler. Når det gjaldt de andre, kunne ikke Moody gjette hvor de hadde sitt opphav. Han forstod ennå ikke at gravingen kunne elde en mann i løpet av noen måneder; han lot blikket gli rundt i lokalet og anslo at han var den yngste blant de tilstedeværende, enda flere av dem i virkeligheten var yngre eller hans jevnaldrende. Ungdommens glans var fullstendig skyllet av dem. De kom til å være gretne for bestandig, rastløse, nærige, grå av skikkelse, hostende støv i de brune rynkene i sine egne håndflater. Moody fant dem plumpe, sågar snurrige; han så dem som menn med liten innflytelse; han undret seg ikke over hvorfor de var så tause. Han ønsket seg en konjakk og et sted hvor han kunne sette seg og lukke øynene. Han ble stående i døråpningen et øyeblikk og ventet på å bli bedt om å komme inn, men da ingen gjorde tegn til hverken velkomst eller avvisning, tok han enda et skritt frem og lukket døren varsomt bak seg. Han bøyde seg vagt i retning av vinduet og deretter i retning av ildstedet, det fikk være presentasjon god nok, så gikk han bort til skjenken og gav seg til å blande en pjolter fra muggene som var satt frem for dette formål. Han valgte seg en sigar og kuttet den; idet han satte den mellom tennene, snudde han seg mot lokalet igjen og lot på nytt blikket gli over ansiktene. Ingen lot til å være det aller minste affisert av hans nærvær. Dette passet ham. Han tok plass i den eneste ledige lenestolen, tente sigaren og satte seg godt til rette mens han sukket for seg selv, som en mann som føler at hverdagens bekvemmeligheter for én gangs skyld er høyst fortjent. Hans tilfredshet kom ikke til å vare lenge. Ikke før hadde han strukket bena og lagt anklene over kors (saltet på benklærne hadde tørket, ytterst irriterende, i hvite tidevannsbølger), så lente mannen rett til høyre for ham seg forover i stolen, veivet i luften med sin egen sigarstump og sa: «Hør en gang – er det slik at De har et ærend her på hotellet?» Dette var temmelig bryskt formulert, men Moody lot seg ikke merke med det. Han bøyde hodet høflig og forklarte at jo da, han hadde sikret seg et rom ovenpå og var ankommet til byen samme aften.

en sfære i nni en sfære

«Rett fra båten, mener De?» Moody nikket igjen og bekreftet at det var akkurat det han hadde ment. For at mannen ikke skulle synes han var avvisende, la han til at han var kommet fra Port Chalmers i den hensikt å prøve seg som gullgraver. «Utmerket,» sa mannen. «Utmerket. Nye funn oppover langs kysten – det er stint der oppe. Svartsand: Det er dét folk kommer til å rope; svartsand oppe ved Charleston; ligger jo nord for byen her, ikke sant – Charleston. Men det er penger å tjene i ravinen også. Er De her sammen med en kompanjong, eller er De mutters?» «Bare meg,» sa Moody. «Fri og frank!» sa mannen. «Vel,» sa Moody, enda en gang overrasket over formuleringen. «Jeg har planer om å bli min egen lykkes smed, det er det hele.» «Fri og frank,» gjentok mannen. «Og De har altså ikke noe ærend her på Crown?» Dette var uforskammet – å utbe seg samme informasjon to ganger – men mannen virket vennlig, men også forvirret, og han satt og trommet med fingrene på vesteslaget. Kanskje, tenkte Moody, han ganske enkelt ikke hadde uttrykt seg tydelig nok. Han sa: «Mitt ærend på dette hotellet består bare i å hvile ut. I løpet av de nærmeste dagene har jeg tenkt å foreta undersøkelser vedrørende de forskjellige utgravningsfeltene – hvilke elver som gir utbytte, hvilke dalfører som er tømt – og sette meg inn i gullgraverens liv, for å si det sånn. Jeg tenkte jeg skulle bli her på Crown i en uke, og deretter ta meg innover i landet.» «De har ikke gravet før, altså.» «Nei.» «Aldri sett mineralet?» «Bare hos gullsmeden – på et ur eller en beltespenne, aldri i ren form.» «Men De har drømt om det, i ren form! De har drømt om det – sitte på kne i vannet, skille metallet fra sanden!» «Tja, jeg … vel, egentlig ikke, faktisk,» sa Moody. Mannens svulstige talemåter forekom ham temmelig merkelige: Enda så forvirret mannen forekom, talte han ivrig, og med en energi som var nesten påtrengende. Moody så seg omkring i håp om å kunne utveksle et sympatisk blikk med en av de andre, men han oppnådde ikke øyenkontakt med noen av dem. Han rømmet seg og la til: «Jeg har vel drømt om det som kommer etterpå – det vil si, om hva gullet kunne medføre, hva det kunne bli til.» Det lot til at mannen satte pris på dette svaret. «Omvendt alkymi, kal-

27. januar 1866

ler jeg det,» sa han, «hele foretagendet, mener jeg – skjerpevirksomheten. Omvendt alkymi. Ikke sant – forvandlingen – ikke til gull, men av gull –» «Det er en fin tanke,» – det var først meget senere det slo ham at denne forestillingen var nært beslektet med hans egen nydannede forestilling om et omvendt panteon. «Og Deres undersøkelser,» sa mannen og nikket energisk, «Deres undersøkelser – De vil vel gå omkring og spørre Dem for, antar jeg – hva slags skyfler, hva slags trau – og kart og slikt.» «Ja, nettopp. Jeg har tenkt å gjøre det ordentlig.» Mannen la seg bakover i lenestolen, det var åpenbart at dette moret ham. «Én ukes opphold på Crown Hotel – bare for å forhøre seg!» Han gav fra seg et lite latterbrøl. «Og så to uker i søla for å tjene det inn igjen!» Moody la anklene over kors igjen. Han var ikke i humør til å besvare den andres energi med samme mynt, men han var for strengt oppdratt til så meget som å tenke på å gi et uhøflig svar. Han kunne ganske enkelt ha beklaget sin motløshet og innrømmet et eller annet allment ubehag – mannen virket sympatisk nok, med de trommende fingrene og den gurglende latteren som stadig lå på lur – men Moody hadde ikke for vane å tale åpenhjertig med fremmede og enda mindre å innrømme sykdom overfor andre. Han tok seg kraftig sammen og sa, i en muntrere tone: «Og De, min herre? De er solid etablert her på stedet, antar jeg?» «Å, ja da,» svarte den andre. «Balfour Shipping, De har nok sett oss, rett forbi krøtterkveene, førsteklasses beliggenhet – Wharf-street, ikke sant. Balfour, det er meg. Thomas er fornavnet. De kommer til å trenge et slikt ute på gullfeltene: Det er ingen som kalles Mister ute i ravinen.» «Da får jeg øve meg på å bruke mitt,» sa Moody. «Det er Walter. Walter Moody.» «Javel – ikke at noen kommer til å kalle Dem Walter, da,» sa Balfour og klasket seg på låret. «‘Skotte-Walt’, kanskje. Eller ‘Tohånds-Walt’. ‘Walt med gullklumpen’. Ha!» «Det navnet må jeg jo først gjøre meg fortjent til.» Balfour lo. «Har ingenting med ‘fortjene’ å gjøre,» sa han. «På størrelse med en damepistol, enkelte jeg har sett. På størrelse med en dame-, men det skal jeg si Dem: ikke halvparten så vriene å få grep om.» Thomas Balfour var i femtiårsalderen, tettbygget og robust. Han var ganske grå i håret, som var kjemmet bakover fra pannen og fyldig ved

en sfære i nni en sfære

ørene. Han bar et avlangt skjegg og hadde det med å stryke håndflaten over det når det var noe som moret ham – og det gjorde han nå, så tilfreds var han med sin egen spøk. Han bar sin velstand ubesværet, tenkte Moody, som hos denne mannen gjenkjente den avslappede fornemmelsen av berettigelse som dukker opp når en livslang optimisme er blitt bekreftet med suksess. Han var i bare skjorteermene; kravaten var riktignok av silke og utsøkt forarbeidet, men den hadde sauseflekker og hadde løsnet i nakken. Moody plasserte ham som en som trodde på den frie vilje – harmløs, i sitt hjerte frafallen, og overstrømmende i sine følelsesuttrykk. «Jeg er Dem takk skyldig, Mr. Balfour,» sa han. «Dette er den første av mange skikker jeg uten tvil kommer til å vise meg totalt uvitende om. Jeg ville ganske sikkert ha kommet til å begå den tabbe å bruke etternavn ute i ravinen.» Det var sant at hans mentale bilde av gullgravingen på New Zealand var ytterst vagt og i hovedsak preget av de californiske gullfeltene – tømmerkoier, flatbunnede dalsøkk, kjerrer i støvet – og en uklar fornemmelse (han visste ikke hvor han hadde den fra) av at kolonien var et slags speilbilde av De britiske øyer, den uferdige, ville motsetning til Imperiets fundament og hjerte. Da han hadde rundet pynten på Otago-halvøya et par uker tidligere, var han blitt overrasket over å se herskapshus på bakkekammen, brygger, gater og sirlig anlagte haver – slik han nå ble overrasket ved synet av en velkledd herre som rakte svovelstikkene sine til en kinamann og deretter lente seg over ham for å fiske til seg glasset sitt. Moody hadde sin utdannelse fra Cambridge og var født i Edinburgh som arving til en beskjeden formue og et tjenerskap på tre. De kretser han som regel hadde ferdes i da han lå ved Trinity, og deretter under jusstudiene ved Inner Temple i de senere år, hadde overhodet ikke vært preget av adelens rigide mønstre, hvor det bare var gradsforskjeller mellom ens egen bakgrunn og sosiale sammenheng og de andres; allikevel hadde utdannelsen hans isolert ham, for den hadde lært ham at den korrekte måten å forstå et hvilket som helst samfunnssystem på var å betrakte det ovenfra. Sammen med college-kameratene (kledd i slengkappe og fulle på rhinskvin) gikk han inn for samkvem mellom de forskjellige samfunnsklasser med all den kampglød og vitalitet som er typisk for unge mennesker, men han ble alltid forbløffet når han støtte på det i praksis. Han visste ennå ikke at et gullgravingsfelt var et sted for skitt og risiko, hvor hver og én var en fremmed for sidemannen og fremmed for grunnen de stod på; hvor en kjøpmanns vaskepanne kunne være stinn

27. januar 1866

av gullkorn, mens en advokats kunne være helt tom; hvor det ikke fantes sosiale lag. Moody var omtrent tyve år yngre enn Balfour, og han uttrykte seg med respekt, men han var seg bevisst at Balfour stod lavere enn ham selv, og han var seg også bevisst hvor merkelig uensartet de var, personene som omgav ham, og at han ikke hadde noen mulighet til å anslå deres samfunnsmessige rang eller opphav. Høfligheten hans hadde derfor et lett tvungent preg, på samme måte som en mann som ikke ofte snakker med barn, mangler enhver målestokk for hva som er passende, og følgelig holder seg for seg selv og er streng, enda så gjerne han hadde villet være snill og vennlig. Thomas Balfour merket denne nedlatenheten og var henrykt. Han hadde en viss ertelysten avsmak for menn som, slik han uttrykte det, var «altfor velformulerte», og han elsket å provosere dem – ikke til raseri, noe han fant kjedsommelig, men til vulgaritet. Han betraktet Moodys stivhet som om det var en snipp av siste mote, produsert i en eller annen aristokratisk stil og utålelig trang for den som hadde den på – han betraktet alle konvensjoner for dannet omgang på denne måten, som unyttige ornamenter – og det moret ham at den andres forfinelse fikk ham til å føle seg så ille til mote. Balfour var ganske riktig en mann av beskjeden herkomst, slik Moody hadde gått ut fra. Faren hadde arbeidet i et sadelmakeri i Kent, og Balfour ville kanskje ha fulgt i hans fotspor om det ikke hadde vært for at en brann gjorde slutt på både faren og stallen da Thomas nærmet seg de elleve – men i tillegg var han en rastløs gutt, med slitte klær og et utålmodig sinnelag som stod i motsetning til det drømmende, litt fraværende ansiktsuttrykket han gjerne hadde, og det strevsomme arbeidet ville ikke ha passet ham. Uansett kunne ikke en hest holde følge med en jernbanevogn, pleide han å si, og håndverket hadde ikke stått seg mot forandringene i den nye tid. Balfour likte svært godt fornemmelsen av at han befant seg helt i forkant av en æra. Når han snakket om fortiden, var det som om hvert tiår som var gått foran året hvor han nå befant seg, var et dårlig laget vokslys som var nedbrent, oppbrukt. Han følte ingen nostalgi for gutteårenes tilværelse – den mørke væsken i garvekummene, hjellene med huder, kalveskinnsposen der faren hadde oppbevart nåler og syl – og tenkte sjelden tilbake på den, bortsett fra å sammenligne det med nyere næringer. Malm: Det var der pengene lå. Kullgruver, stålverk og gull. Han begynte i glass. Etter flere år som lærling startet han eget glassverk, en beskjeden fabrikk han senere solgte mot en andel i en kullgruve,

en sfære i nni en sfære

som med tiden ble utvidet til et nettverk av gruvesjakter og solgt til investorer i London for en stor sum. Han giftet seg ikke. På sin tredveårsdag kjøpte han en enveisbillett på en klipper som gikk til Veracruz, den første etappen på en ni måneder lang reise som skulle føre ham landverts til de californiske gullfeltene. Stråleglansen ved selve gullgraverlivet falmet snart for ham, men den ustanselige hasten og håpet som omgav gullfeltene, gjorde det ikke; med det første gullstøvet han fikk frem, kjøpte han aksjer i en bank, bygget tre hoteller på fire år og hadde gode tider. Da California gikk tom, solgte han seg ut og tok en båt til Victoria – et nytt funn, et nytt uutforsket land – og derfra, etter at han enda en gang hadde hørt lokkeropet som rakk over havet slik en alvefløyte bæres på en sjelden bris, østover til New Zealand. I løpet av sine seksten år på de primitive gullgravingsfeltene hadde Thomas Balfour truffet mange menn som Walter Moody, og det tjente hans karakter til ære at han gjennom alle disse årene hadde bevart en dyp ømhet og respekt for den jomfruelige tilstanden til menn som ennå ikke hadde lært av erfaring, menn som ennå ikke var blitt satt på prøve. Balfour var vennlig innstillet når han møtte ærgjerrighet, og han var uortodoks, self-made som han var, i sin raushet overfor andre. Dristighet tiltalte ham; attrå tiltalte ham. Han var tilbøyelig til å like Moody, ganske enkelt fordi den andre hadde gitt seg i kast med en syssel som han tydeligvis visste svært lite om, og som han åpenbart forventet skulle gi betydelig avkastning. Denne spesielle aftenen var det imidlertid ikke fritt for at Balfour hadde egne saker å fremme. Moodys ankomst hadde vært noe av en overraskelse for de tolv mennene som var forsamlet, for de hadde truffet betydelige foranstaltninger for å sikre seg mot å bli forstyrret. Det store selskapslokalet på Crown Hotel var lukket den kvelden på grunn av en privat tilstelning, og en guttunge var blitt plassert under markisen for å holde øye med gaten, for det tilfelle at noen skulle få lyst til å komme og ta seg et glass der – noe som ikke var sannsynlig, for røkesalongen på Crown var ikke spesielt kjent for hyggelig selskap eller for sin sjarm, og stod faktisk svært ofte tom, selv på kveldstid i helgene, da gullgraverne kom strømmende i driver inn fra fjellene for å bruke opp gullstøvet sitt på brennevin i byens kneiper. Det var Mannerings visergutt som stod vakt, og han var i besittelse av en tykk bunke med billetter til galleriet som han skulle gi bort gratis. Forestillingen – Sensasjoner fra Orienten! – var en ny produksjon, og dét en som garantert ville slå an, dessuten stod det kasser med champagne klar i operahusets foajé med vennlig hil-

27. januar 1866

sen Mannering selv, i anledning premièren. Med disse avledningsmanøvrene på plass, og i den tro at intet skip ville ta sjansen på å legge til på en så dunkel aften etter slik en ugjestmild dag (de skipsanløpene som var varslet på sjøfartssidene i West Coast Times, hadde på dette tidspunkt allerede funnet sted), hadde gruppen som var samlet, glemt å ta høyde for at en tilfeldig fremmed allerede kunne ha tatt inn på hotellet en halv times tid før mørkets frembrudd, og dermed alt befant seg i bygningen da Mannerings visergutt inntok sin posisjon under den dryppende overbygningen på verandaen ut mot gaten. Enda Walter Moody hadde et tillitvekkende utseende, og enda så høvisk han førte seg, var han allikevel en inntrenger. Herrene visste ikke hvordan de skulle overtale ham til å gå sin vei uten å gjøre det klart at han hadde trengt seg inn, og dermed røpe sammenkomstens undergravende karakter. Thomas Balfour hadde påtatt seg oppgaven med å bringe på det rene hvem han var, utelukkende fordi de tilfeldigvis hadde havnet ved siden av hverandre, rett ved peisen – en lykkelig konstellasjon, dette, for Balfour var seig, til tross for sin høyrøstethet og begeistring, og meget erfaren når det dreide seg om å vende en situasjon til egen fordel. «Jaha, javel,» sa han nå, «man lærer seg raskt nok skikken, og enhver må jo begynne der De befinner Dem – som lærling, mener jeg; man vet slett ingenting. Hva var det så som sådde frøet, om jeg får lov å spørre? Det er en privat interesse jeg har – hva som får en kar til å reise hit ned, ikke sant, til verdens ende – hva som tenner gnisten i en mann.» Moody tok et drag av sigaren før han svarte. «Jeg hadde et temmelig komplisert mål,» sa han. «Det dreide seg om uenighet innen familien, smertefullt å fortelle om, men det var iallfall derfor jeg foretok overfarten mutters alene.» «Å, men deri er De ikke alene,» sa Balfour muntert. «Her omkring er alle mann alle på flukt fra et eller annet – det kan De være sikker på!» «Sier De det,» sa Moody, som syntes dette var heller urovekkende utsikter. «Alle er et annet sted fra,» fortsatte Balfour. «Ja – der er vi ved sakens kjerne. Vi er alle fra et annet sted. Og når det gjelder familie, så vil De alltid finne brødre og fedre i ravinen.» «Det er vennlig av Dem å tilby trøst.» Balfour smilte bredt nå. «Det var også en måte å si det på,» sa han og viftet med sigaren med et slikt ettertrykk at han drysset fjærlette askefnugg over hele vesten. «Trøst –! Hvis dette teller som trøst, da må jo De være rene puritaneren, gutten min.»

en sfære i nni en sfære

Moody fant ingen passende respons til denne bemerkningen, så han bøyde hodet igjen – og så, som for å tilbakevise enhver mistanke om puritanisme, tok han en stor slurk av glasset sitt. Utenfor avbrøt et vindstøt regnets jevne pisking mot ruten og slengte en vegg av vann mot de vestvendte vinduene. Balfour gransket tuppen på sigaren sin, stadig humrende; Moody satte sin egen mellom leppene, snudde ansiktet vekk og tok et lett trekk. Akkurat da reiste en av de andre elleve seg, samtidig som han foldet sammen avisen sin til kvart størrelse og gikk tvers over gulvet bort til sekretæren for å bytte ut avisen med en annen. Han hadde på seg en kraveløs sort frakk og hvitt slips – klesdrakten til en geistlig, skjønte Moody plutselig med en viss forbløffelse. Det var rart. Hvorfor skulle en prestemann velge å lese nyhetene i røkesalongen på et simpelt hotell, sent en lørdag aften? Og hvorfor skulle han gjøre det midt i en så taus forsamling? Moody iakttok presten mens han bladde raskt igjennom avisstabelen og forkastet flere utgaver av The Colonist til fordel for Grey River Argus, som han fisket frem med en fornøyd mumling og holdt anerkjennende et stykke fra kroppen, litt på skrå, mot lyset. Men, tenkte Moody og resonnerte med seg selv, det var kanskje ikke så rart: Det var en svært regnfull kveld, og byens spisesteder og vertshus var antagelig fulle. Kanskje prestemannen av en eller annen grunn midlertidig hadde måttet søke tilflukt fra regnskyllene. «Dere hadde altså en uoverensstemmelse,» sa Balfour nå, som om Moody hadde lovet ham en saftig historie og deretter hadde glemt å begynne på den. «Jeg var part i en uoverensstemmelse,» korrigerte Moody ham. «Det vil si, konflikten skyldtes ikke meg.» «Med Deres far, går jeg ut fra.» «Det er smertefullt å snakke om, Mr. Balfour.» Moody sendte den andre et fast blikk som var ment å bringe ham til taushet, men Balfour reagerte ved å bøye seg ytterligere frem, oppmuntret av Moodys gravalvorlige uttrykk til å anta at historien var desto mer verdt å høre. «Kom igjen!» sa han. «Lett Dem for byrden.» «Det er ikke en byrde som behøver å lettes, Mr. Balfour.» «Min venn, noe slikt har jeg aldri hørt om.» «Tillat meg å bringe samtalen over på –» «Men De har pirret meg! De har pirret min oppmerksomhet!» Balfour sendte ham et bredt smil nå. «Jeg må be om å få avstå,» sa Moody. Han prøvde å snakke lavt, slik

27. januar 1866

at de andre tilstedeværende ikke skulle høre hva som ble sagt. «Jeg må få be om å få holde dette for meg selv. Min beveggrunn er utelukkende den at jeg ikke ønsker å gjøre dårlig inntrykk på Dem.» «Men det er De som er den krenkede, sa De – konflikten skyldtes ikke Dem.» «Det stemmer.» «Men da så! Da er det vel ingen grunn til å holde det for seg selv!» utbrøt Balfour. «Stemmer det ikke, kanskje? Man trenger da ikke holde for seg selv det som andre har gjort galt! Ingen grunn til å skamme seg over andres – gjerninger, skal jeg si Dem!» Han var blitt svært høyrøstet nå. «Det De snakker om, er personlig skam,» sa Moody lavt. «Jeg refererer til den skam som bringes over en familie. Jeg ønsker ikke å skitne til min fars navn; det er mitt navn, også.» «Deres far! Men hva var det jeg nettopp sa? De kommer til å finne fedre i lange baner, nede i ravinen! Det er ingen talemåte – det er skikk og bruk, og en nødvendighet – det er slik man gjør det! Jeg skal fortelle Dem hva som blir betraktet som skammelig ute på gullfeltene. Kunngjørelse av en falsk gullåre – det kvalifiserer. Protestere mot oppmålingen av et jordstykke til skjerp – det kvalifiserer. Stjele fra noen, snyte noen, drepe noen – det kvalifiserer. Men å bringe skam over familien! Det kan De snakke med byvekterne om, be dem rope det ut oppover og nedover langs Hokitika Road – de kommer til å betrakte det som nyheter! Hva er vel en families skam hvis det ikke finnes noen familie?» Balfour avsluttet dette oppmuntrende utbruddet med et kontant smell idet han satte fra seg det tomme glasset på stolarmen. Han sendte Moody et strålende blikk og slo ut med den åpne hånden, som om han ville si at han hadde formulert sitt poeng så overbevisende at det ikke var behov for ytterligere tillegg, men at han allikevel ville sette pris på en form for bifall. Moody gjorde enda et automatisk rykk med hodet og svarte, i en tone som for første gang røpet hvor tynnslitte nervene hans var: «De taler overbevisende, Mr. Balfour.» Balfour, som fremdeles strålte, viftet komplimenten til side. «Overbevisningens kunst består av knep og dyktighet. Jeg sier det som det er.» «Det takker jeg Dem for.» «Javisst,» sa Balfour blidt. Det virket som om han hadde det storartet. «Men nå må De fortelle meg om uoverensstemmelsen i familien Deres, Mr. Moody, slik at jeg kan vurdere hvorvidt navnet Deres er blitt tilskitnet, når alt kommer til alt.» «De må unnskylde,» mumlet Moody. Han kikket seg stjålent omkring

en sfære i nni en sfære

og registrerte at prestemannen var gått tilbake til stolen sin og nå var oppslukt av avisen. Mannen ved siden av ham – en rødmusset type med en majestetisk bart og rødblondt hår – lot til å ha falt i søvn. Thomas Balfour hadde ikke tenkt å la seg avskrekke. «Frihet og sikkerhet!» utbrøt han og veivet med armen igjen. «Er det ikke det det til syvende og sist dreier seg om? Ser De, jeg kjenner allerede konflikten! Jeg kjenner dens form! Frihet fremfor trygghet, trygghet fremfor frihet … understøttelse fra faren, frihet for sønnen. Så kan det jo tenkes at faren er for kontrollerende – slikt skjer – og sønnen kanskje sløsaktig … ødsel … men det er den samme uoverensstemmelsen hver eneste gang. Kjærestepar også,» la han til da Moody ikke sa noe. «Det gjelder for kjærestepar også: til syvende og sist, alltid, samme slags konflikt.» Men Moody hørte ikke etter. Han hadde for øyeblikket glemt den voksende asken på sigaren han satt med, og den varme konjakken i bunnen av glasset. Han hadde glemt at han befant seg her, i røkesalongen på et hotell, i en liten by som ikke hadde eksistert fem år tidligere, ved verdens ende. Tankene hadde seilt av sted og vendt tilbake til det han hadde opplevet: den blodige kravaten, den klamrende sølvgrå hånden, navnet som ble gispet i mørket, om og om igjen, Magdalena, Magdalena, Magdalena. Scenen stod på et blunk klart for ham, uten at han ville det, som en kald skygge som passerer foran solskiven. Moody hadde seilt fra Port Chalmers ombord på barken Godspeed, et kraftig lite fartøy med elegant krapp baug og en gallionsfigur av malt eketre, en ørn, symbolet for apostelen Johannes. På kartet hadde sjøreisen form av en hårnål: Barken satte kurs nordover og krysset det smale stredet mellom to hav, før den dreide sydover igjen på sin vei til gullfeltene. Moodys billett rakk bare til en plass i en trang lugar under dekk, men det var så illeluktende og knugende i lasterommet at han så seg nødt til å tilbringe mesteparten av reisen oppe på dekk, hutrende under relingen med den fuktige skinnkofferten klemt tett mot brystet og oppslått krave mot sjøsprøyten. Der han satt sammenkrøpet med ryggen mot utsikten, var det lite han fikk sett av kystlinjen – de gule slettene i øst, som fortsatte i en svak skråning opp mot grønnere åser, og over dem igjen fjellene, blå i det fjerne; lenger nord fjorder, kantet med frodig vegetasjon og dempet av stille vann; i vest de surlende bekkene som mistet sin glans når de nådde strendene og gravet sprekker i sanden. Da Godspeed rundet den nordligste odden og tok fatt på sin reise sydover, begynte barometeret å falle. Hadde ikke Moody vært så syk og forkommen, ville han kanskje ha blitt redd og lovet den allmektige å gå i

27. januar 1866

kloster: Drukning – det hadde karene på havnen fortalt ham – var Vestkystens svøpe, og spørsmålet om han kunne kalle seg heldig, ville bli besvart lenge før han nådde frem til gullfeltene, og lenge før han for første gang kunne gå ned på kne og la kanten av vaskepannen røre ved stenene. Det var like mange som gikk under som gikk i land. Skipperen ombord – kaptein Carver het han – hadde fra sin posisjon på akterdekket sett så mange landkrabber bli skyllet i døden at hele båten egentlig burde kalles en åpen grav – dette siste sagt med dempet høytidelighet og med vidt oppsperrede øyne. Uværet ble båret av grønnlige vinder. Det begynte som en smak av kobber bakerst i munnhulen, en metallisk murring som øket i styrke mens skyene mørknet og kom stadig nærmere, og da det brøt løs, var det som en ørefik gitt med sanseløst raseri. Det skummende dekket, den underlige piskesnerten av lys og skygge som kom fra seilene der de rykket og slet over hodet på dem, den åpenlyse frykten blant sjøfolkene som kjempet for å holde barken på rett kurs – slikt var råstoff for mareritt, og for Moody gikk marerittfornemmelsen ut på at skuten, etter hvert som hun nærmet seg gullfeltene, likesom med vilje hadde nedkalt den infernalske stormen over seg. Walter Moody var ikke overtroisk, men han hadde stor moro av andres overtroiskhet, og han var ikke lettlurt med hensyn til førsteinntrykk, enda han selv var meget omhyggelig når det gjaldt å forme det inntrykket andre dannet seg av ham. Dette skyldtes imidlertid ikke så mye hans intelligens som hans erfaring – en erfaring som, før han hadde reist til New Zealand, hverken kunne kalles bred eller variert. Hittil i livet hadde han bare kjent den slags tvil som er veloverveiet og trygg. Han hadde bare kjent mistenksomhet, kynisme, sannsynlighet – aldri den forferdelige følelsen av oppløsning som melder seg når man slutter å stole på sin egen evne til å stole på noe som helst; aldri den forferdelige panikken som følger denne oppløsningen; aldri den dumpe tomheten som følger til aller sist. Om de sistnevnte typer av utrygghet hadde han, iallfall inntil nylig, vært lykkelig uvitende. Fantasien hans hadde ikke tendens til å slå over i ren innbilning, og han teoretiserte sjelden, bortsett fra når han hadde et praktisk formål for øye. Hans egen dødelighet representerte utelukkende en intellektuell fascinasjon for ham, en matt glans, og siden han ikke bekjente seg til noen religion, trodde han ikke på gjenferd. Den detaljerte, komplette historien om det som foregikk i løpet av den siste etappen på sjøreisen, er det Moody selv som har fortalt, og han får

en sfære i nni en sfære

stå inne for det. Etter vår mening er det på dette avgjørende tidspunkt tilstrekkelig å si at det var åtte passasjerer ombord på Godspeed da hun la ut fra kaien i Dunedin, og da barken landet på Vestkysten, var det ni. Den niende var ikke et spedbarn som var kommet til verden under overfarten; heller ikke var han blindpassasjer; ei heller hadde utkikken fått øye på ham, drivende i vannet mens han klynget seg til et stykke vrakgods, og ropt at han skulle hales ombord. Men å si såpass meget er det samme som å berøve Walter Moody hans egen fortelling – og det ville være urettferdig, for han var ennå ute av stand til fullt og helt å gjenkalle gjenferdet i sine egne tanker, og langt mindre å kunne forme en fremstilling til glede for en tredjemann. I Hokitika hadde det regnet i to uker uten opphør. Moodys første glimt av bebyggelsen var en uklar flekk som kom nærmere og trakk seg tilbake etter som disen blåste den ene eller den andre veien. Det var bare en smal korridor av flatt landskap mellom kystlinjen og de steile alpene, pisket av den endeløse brenningen som ble til røk i møtet med sanden; det virket enda flatere og mer behersket på grunn av skylaget som skar over fjellene på hver side og dannet et grått tak over husklyngene i byen. Havnen lå i syd, gjemt i bukten ved en elvemunning som var rik på gull og som skummet der den møtte den salte sjøkanten. Her ute ved kysten var vannet brunt og goldt, men lenger oppe i elven var det kjølig og hvitt, og folk sa at det skinte. Selve elvemunningen var smul, en liten innsjø full av master og de tykke skorstenene på dampbåter som ventet på at det skulle klarne opp; de visste bedre enn å utfordre Hokitika-grunnen, sandrevet som lå skjult under vannet og stadig forflyttet seg med tidevannet. Det enorme antallet fartøyer som hadde forlist på grunnen, lå strødd som et ulykksalig vitnesbyrd om faren som lurte under vannflaten. Det var mer enn tredve vrak alt i alt, og flere av dem var splitter nye. De knuste skrogene skapte en underlig barrikade som på dystert vis gav inntrykk av å forsvare tettstedet mot det åpne havet. Kapteinen på barken våget ikke å søke havn før været ble bedre, og isteden sendte han bud på en lekter som skulle frakte passasjerene over de rullende brenningene og inn på sandstranden. Lekteren var bemannet med seks roere – en bister Kharon alle som én, de stirret, men sa ikke et ord mens passasjerene ble firt med stol ned langs den duvende skutesiden på Godspeed. Det var uhyggelig å krype sammen i den vesle båten og se opp gjennom den håpløst sammenfiltrede takkelasjen på skipet over dem … skuten kastet en mørk skygge der hun rullet, og da linen omsider ble kappet og de la ut i åpent farvann, kjente Moody lettheten mot

27. januar 1866

huden. De andre passasjerene var muntre. De ropte og bar seg om været og om hvor storartet det hadde vært å klare seg gjennom en storm. De undret seg over hvert eneste skipsvrak de passerte og sa navnene høyt; de snakket om gullfeltene og om formuene de skulle skape seg der. Det lystige humøret deres var avskyelig. En kvinne presset en medisinflaske med luktesalt inn i hoften til Moody – «Ta det stille og rolig, så de andre ikke kommer og vil ha, de også,» – men han skjøv hånden hennes vekk. Hun hadde ikke sett det han hadde sett. Øsregnet ble visst enda mer intenst idet lekteren nærmet seg kysten. Sjøsprøyten fra brenningene sendte så store mengder saltvann over relingen at Moody måtte hjelpe mannskapet med å øse båten med en skinnpøs som taust ble dyttet på ham av en mann som manglet alle tennene i munnen bortsett fra de bakerste jekslene. Moody hadde ikke engang krefter til å krympe seg. De ble båret over grunnen på en skumtoppet bølge og inn i den smule elvemunningen. Han lukket ikke øynene. Da lekteren kom til fortøyningsplassen, var han førstemann ut av båten, gjennomvåt og så svimmel at han snublet på leideren og fikk båten til å krenge voldsomt i den andre retningen. Som en jaget mann sjanglet han, halvveis haltende, bortover kaien inntil han hadde fast grunn under føttene. Da han snudde seg, var det såvidt han kunne skjelne den spinkle lekteren der den rykket i fortøyningene ved enden av kaien. Selve barken var forlengst forsvunnet i tåken, som hang som vegger av mattet glass og skjulte de forliste skipene, dampskipene på reden og det åpne havet utenfor. Moody vaklet der han stod. Han registrerte uklart hvordan mannskapet leverte ut kofferter og reisevesker fra båten, hvordan de andre passasjerene sprang omkring, hvordan bærerne og sjauerne ropte ut sine ordre gjennom regnet. Scenebildet fremstod sløret for ham, skikkelsene innhyllet i flor – som om reisen og alt som hadde med den å gjøre, allerede var blitt slukt av den grå tåken i de uklare tankene hans; som om hukommelsen hadde rygget tilbake og møtt sin motsetning i døren: glemselens makt, og deretter hadde manet frem disen og det piskende regnet, et slags spøkelsesaktig stykke stoff som skulle skjerme ham mot skikkelsene fra hans egen nære fortid. Moody nølte ikke. Han snudde og skyndte seg oppover stranden, forbi slaktehusene, latrinene, hyttene som utgjorde leskjermer langsmed den sandkledde strandkanten, teltene som var blitt salryggede under den grånende vekten av to ukers regn. Hodet var bøyd, han hadde trukket kofferten tett inn mot kroppen, og han så ikke noe av det: hverken kveg-

en sfære i nni en sfære

innhegningene eller de høye gavlene på lagerhusene, heller ikke de høye fløyvinduene i kontorene langs Wharf-street, hvor formløse figurer beveget seg gjennom opplyste rom. Moody kjempet seg videre i søle som rakk ham til midt på leggen, og da den falske fasaden på Crown Hotel reiste seg foran ham, pilte han bort dit og slapp fra seg kofferten, slik at han kunne trive dørhåndtaket med begge hender. Crown var et etablissement av den anvendelige, ujålete sorten som utelukkende var anbefalelsesverdig gjennom sin beliggenhet like ved kaien. Om denne egenskapen var aldri så formålstjenlig, kunne det neppe kalles en dyd: Her, så tett opp til kveginnhegningene, blandet blodlukten fra slaktingen seg med den syrlige saltlakelukten fra havet og fremkalte uopphørlig tanken på et forsømt isskap der en fersk stek har gått i forråtnelse. For Moody kunne dette i seg selv ha vært nok til å forsmå stedet uten videre og isteden bevege seg nordover Revell-street inntil hotellfasadene ble bredere og hadde friskere farver, søyler i inngangspartiet og med sine høye vinduer og utsøkte løvsagarbeider kommuniserte alle de garantier om velstand og komfort som han, som holden mann, var vant til … men Moody hadde etterlatt all sin kresenhet i barken Godspeeds rullende indre. Han ønsket seg bare ly og ensomhet. Roen i den tomme vestibylen med det samme han hadde lukket døren bak seg og lyden av regnet ble dempet, hadde en umiddelbar og fysisk virkning på ham. Vi har bemerket at Moody høstet betydelige personlige fordeler av sitt utseende, og at han var fullstendig klar over det: Han hadde ingen planer om å stifte sine første bekjentskaper i en fremmed by i skikkelse av en hjemsøkt og plaget mann. Han slo vannet av hatten, trakk en hånd gjennom håret, stampet i gulvet for å få en slutt på skjelvingen i knærne og skar noen energiske grimaser med munnen, som for å prøve dens elastisitet. Han foretok disse bevegelsene raskt og uten genanse. Da piken dukket opp, hadde han lagt ansiktet i de vanlige foldene som uttrykte velvillig likegladhet, og stod og gransket svalehaleskjøten i hjørnet på resepsjonsskranken. Stuepiken fremstod som en sløv jentunge med farveløst hår og tenner like gule som huden. Hun ramset opp prisene på kost og losji, lettet Moody for ti shilling (pengene slapp hun med en mutt klirring ned i en låst skuff under bordet) og førte ham trett ovenpå. Han registrerte bekken av regnvann han etterlot seg og den anselige dammen han hadde laget på gulvet i vestibylen, og stakk til henne en sixpence-mynt; hun tok den allernådigst imot og skulle til å gå, men samtidig virket det som om hun ønsket at hun hadde vært vennligere. Hun rødmet, og etter et kort

27. januar 1866

opphold antydet hun at han kanskje ville ha et brett med aftensmat bragt opp fra kjøkkenet – «så De kan bli tørr innvendig», sa hun og trakk leppene bakover til et gult smil. Crown Hotel var temmelig nybygget og hadde fremdeles det støvete, honninggule preget av nyhøvlet tømmer, fra veggene piplet det ennå perler av kvae langs hver sammenføyning, ildstedene var ennå fri for aske og misfarving. Moodys værelse var møblert svært omtrentlig, som i en eventyrkomedie der en stor og overdådig husholdning trylles frem på scenen ved hjelp av en enslig stol. Under det slitte bolsteret virket madrassen stoppet med filler av tynn bomull; lakenene var litt for store, slik at kantene gikk helt ned på gulvet og gav sengen et krympet utseende der den stod under det bratt skrånende gavltaket. Enkelheten gav rommet et spøkelsesaktig, ufullendt preg, som kanskje hadde virket foruroligende om utsikten gjennom det uklare glasset hadde hørt hjemme i en annen gate og en annen tidsalder, men for Moody virket tomheten som balsam på nervene. Han satte fra seg den gjennomvåte kofferten på det spinkle bordet ved siden av sengen, vridde opp og tørket klærne sine som best han kunne, tømte en kanne te, spiste fire skiver mørkt brød med skinke, og etter å ha kikket ut av vinduet ned på det ugjennomtrengelige regnskyllet nede på gaten bestemte han seg for å utsette sitt forehavende i byen til neste morgen. Stuepiken hadde etterlatt gårsdagens avis under tekannen – så tynn den var til morgenavis å være! Moody smilte da han grep den. Han hadde en svakhet for billige nyheter, og det moret ham å se at byens Mest Forføreriske Danserinne også averterte sine tjenester som byens Mest Diskrete Jordmor. En hel spalte i avisen var viet savnede skjerpere (Hvis dette leses av EMERY STAINES eller noen som vet hvor han befinner seg …) og en hel side til Serveringsjenter Søkes. Moody leste dokumentet to ganger, også skipsanløpsnotisene, avertissementene for losji og enkel bevertning samt flere usigelig kjedelige valgtaler, gjengitt i sin helhet. Han merket at han var skuffet: West Coast Times var akkurat som et landsens menighetsblad. Men hva hadde han ventet? At et gullgravingsfelt skulle være et eksotisk drømmebilde, fremstilt av skimmer og løfter? At skjerperne skulle være beryktede og slu – hver mann en morder, hver mann en tyv? Moody foldet langsomt sammen avisen. Tankeflukten hans hadde sendt ham tilbake til Godspeed og til den blodige kisten hun hadde ført i lasten, og hjertet begynte å hamre igjen. «Nå er det nok,» sa han høyt og følte seg øyeblikkelig dum. Han reiste seg og slengte fra seg den sammen-

en sfære i nni en sfære

foldede avisen. Uansett, tenkte han, var dagslyset i ferd med å svinne, og han likte ikke å lese når det skumret. Han forlot rommet og gikk nedenunder. Han fant stuepiken gjemt bort i alkoven under trappen, der hun satte inn et par ridestøvler med sverte, og forhørte seg med henne om hotellet hadde et oppholdsrom hvor han kunne tilbringe kvelden. Reisen hadde vært en anselig påkjenning for ham, og han følte desperat behov for et glass konjakk og et stille sted hvor han kunne hvile øynene. Stuepiken var mer imøtekommende nå – det var nok ikke så ofte noen gav henne en sixpence, tenkte Moody, og det kunne jo komme til nytte senere, hvis han fikk bruk for henne. Hun forklarte at den store salongen på Crown var reservert for et privat selskap denne kvelden – «de katolske vennene», forklarte hun og smilte bredt enda en gang – men hun kunne, om han ønsket det, isteden vise ham hvor røkesalongen var. Moody vendte tilbake til nuet med et rykk og oppdaget at Thomas Balfour stadig betraktet ham med et uttrykk av fascinert forventning i ansiktet. «Jeg beklager,» sa Moody forvirret. «Jeg drev visst av i egne tanker – et lite øyeblikk –» «Hva tenkte De på?» sa Balfour. Hva hadde han tenkt på? Kun kravaten, sølvhånden og navnet som ble gispet frem i mørket. Scenen var som en liten verden, tenkte Moody, med helt egne dimensjoner. Det kunne gå uendeligheter av vanlig tid når tankene hans streifet omkring der. På den ene siden fantes denne store verdenen, med tid som gikk og med skiftende rom, på den annen den tause, stivnede verdenen av skrekk og ubehag; de fikk plass inni hverandre, en sfære inni en sfære. Hvor underlig at Balfour hadde holdt øye med ham, at den virkelige tiden var gått – hadde dreid rundt ham, hele tiden – «Jeg tenkte ikke på noe spesielt,» sa han. «Jeg har vært igjennom en slitsom reise, det er det hele, og jeg er svært trett.» Bak ham foretok en av biljardspillerne et støt: et dobbelt smell, et fløyelsmykt plopp, en anerkjennende mumling fra de andre spillerne. Presten foldet støyende ut avisen sin; en annen hostet; en tredje ristet støvet fra skjorteermet og skiftet stilling i stolen. «Jeg spurte om uoverensstemmelsen De snakket om,» sa Balfour. «Uoverensstemmelsen –» begynte Moody, og så stoppet han opp. Han var plutselig så utslitt at han ikke engang orket å snakke. «Konflikten,» sufflerte Balfour. «Mellom Dem og Deres far.»

27. januar 1866

«De må ha meg unnskyldt,» sa Moody. «Detaljene er delikate.» «Et spørsmål om penger? Treffer jeg spikeren på hodet?» «Tilgi meg: De gjør ikke det.» Moody strøk hånden over ansiktet. «Ikke om penger! I så fall – et spørsmål om kjærlighet! De er forelsket … men Deres far godtar ikke den utkårede …» «Nei, Mr. Balfour,» sa Moody. «Jeg er ikke forelsket.» «Det er synd og skam,» sa Balfour. «Nåvel! Jeg trekker da den slutning at De allerede er gift.» «Jeg er ugift.» «De er ung enkemann, kanskje!» «Jeg har aldri vært gift.» Balfour brast i latter og slo ut med begge hender som uttrykk for at han betraktet Moodys tilbakeholdenhet som artig, men temmelig irriterende, og fullstendig absurd. Mens han lo, heiste Moody seg opp på armlenene og dreide rundt for å se på lokalet bak seg over den høye ryggen på lenestolen. Han var ute etter å finne en måte å trekke andre inn i samtalen på for å avlede Balfour. Men det var ingen som så opp og møtte blikket hans; det virket, tenkte Moody, som om de aktivt unngikk ham. Dette var besynderlig. Men han satt ubekvemt, dessuten var det uforskammet av ham å sitte slik, derfor gjenopptok han motvillig sin tidligere stilling og la bena over kors igjen. «Det er ikke meningen å holde Dem for narr,» sa han da Balfour hadde sluttet å le. «Holde for narr – nei!» ropte Balfour. «Slett ikke. De bare holder på Deres hemmeligheter!» «De misforstår meg,» sa Moody. «Jeg har ikke til hensikt å skjule noe. Emnet er plagsomt for meg, det er det hele.» «Å,» sa Balfour, «men det er alltid slik, Mr. Moody, når man er ung – man føler smerte ved sin egen historie, ikke sant – ønsker å holde den tilbake – og aldri dele den – med andre, mener jeg.» «Det er en klok observasjon.» «Klok! Ikke noe mer?» «Jeg forstår Dem ikke, Mr. Balfour.» «De er fast bestemt på ikke å tilfredsstille min nysgjerrighet!» «Jeg innrømmer at den forskrekker meg litt.» «Dette er en gullby, min venn!» sa Balfour. «Man må være trygg på sine kamerater – man må stole på sine kamerater – det skal være visst!» Dette var enda underligere. For første gang – kanskje formedelst en

en sfære i nni en sfære

voksende frustrasjon som fikk ham til å vende oppmerksomheten mer direkte mot situasjonen han befant seg i – merket Moody at hans interesse var i ferd med å vekkes. Den forunderlige stillheten i lokalet var ikke akkurat noe vitnesbyrd om den sorten brorskap der alt ble delt og lagt til rette … og dessuten hadde Balfour hatt svært lite å komme med når det gjaldt hans egen karakter og renommé i byen, opplysninger som kunne ha fått Moody til å føle seg tryggere på ham! Han lot blikket gli til siden, til den tykke mannen nærmest ildstedet, hvis lukkede øyelokk dirret av anstrengelsen ved å late som om han sov, og deretter til den lyshårede mannen bak ham, som lot biljardkøen gå fra den ene hånden til den andre, men som lot til å ha mistet all interesse for spillet. Noe var i gjære: Dette var han plutselig helt sikker på. Balfour spilte en rolle, på vegne av de andre – de tar mål av meg, tenkte Moody. Men i hvilken hensikt? Det var system i denne serien av spørsmål, en plan som ble elegant tilslørt av Balfours overdrevne væremåte, hans fenomenale sympati og sjarm. De andre i lokalet lyttet oppmerksomt, hvor skjødesløst de enn vendte sidene i avisen eller lot som om de sov. Denne erkjennelsen gjorde at rommet plutselig stod klarere for ham, som når en tilfeldig klynge himmellegemer går sammen til et stjernebilde for øynene på en. Balfour virket ikke lenger munter og overstrømmende, slik Moody hadde oppfattet ham til å begynne med; isteden virket han overspent, forsert, ja, desperat. Moody var nå begynt å lure på om det ville være mer hensiktsmessig å jatte med mannen enn å avvise ham. Walter Moody var svært erfaren i kunsten å skape fortrolighet. Han visste at når man betrodde seg til noen, skaffet man seg til gjengjeld på en raffinert måte retten til å bli den andres skriftefar. En hemmelighet er verdt en hemmelighet, og en fortelling er verdt en fortelling; den forsiktige forventningen om å bli betalt tilbake med samme mynt var en form for press han visste hvordan man skal øve. Han ville få vite mer gjennom tilsynelatende å betro seg til Balfour enn ved åpenlyst å mistro ham, av den enkle grunn at dersom han viste den andre tillit, fritt og uten forbehold, ville Balfour være forpliktet til å betale tilbake med samme mynt. Det var ingen grunn til ikke å fortelle sin familiehistorie – selv om det ville bli plagsomt å gjenkalle den i erindringen – hvis det kunne skaffe ham den andres tillit. Det som var skjedd ombord på Godspeed, hadde han selvsagt overhodet ikke til hensikt å røpe; men her trengte han ikke forstille seg, for det var ikke den historien Thomas Balfour hadde bedt om å få høre. Da han hadde tenkt igjennom dette, la Moody om kursen.

27. januar 1866

«Jeg forstår at jeg har til gode å vinne Deres tillit,» sa han. «Jeg har ingenting å skjule. Jeg skal fortelle min historie.» Balfour la seg storfornøyd bakover i lenestolen. «De kaller det en historie!» sa han, på nytt i perlehumør. «Da overrasker det meg, Mr. Moody, at den hverken handler om kjærlighet eller penger!» «Bare fraværet av slikt, er jeg redd,» sa Moody. «Fravær – javel,» sa Balfour, fremdeles smilende. Han gav tegn til at Moody skulle fortsette. «Jeg må først gjøre Dem kjent med særegenhetene ved min familiebakgrunn,» sa Moody, og så hensank han en kort stund i taushet mens han knep igjen øynene og knep munnen sammen. Lenestolen han satt i, var vendt mot ildstedet, og dermed befant nesten halvparten av mennene i lokalet seg bak ham, de satt eller stod der med sine forskjellige falske sysler. I den fristen han hadde skaffet seg ved å gi inntrykk av at han samlet tankene, lot Moody blikket gli til venstre og høyre, og han merket seg hvem av de lyttende som satt nærmest, rundt peisen. Tett ved ildstedet satt den tykke mannen som lot som om han sov. Han var uten sammenligning den som var mest påfallende kledd av alle de tilstedeværende: et massivt urkjede, like tykt som en av de tykke fingrene hans, lå tvers over brystet, mellom lommen på fløyelsvesten og brystet på batistskjorten, og festet til kjedet hang det med jevne mellomrom gullklumper på størrelse med knoker. Mannen ved siden av ham, på den andre siden av Balfour, var delvis skjult av ørelappen på lenestolen, slik at det eneste Moody så av ham, var glansen i pannen og den blanke nesetippen. Jakken hans var fiskebensmønstret i tykt, vevet ullstoff som var altfor varmt for ham som satt så nær bålet, og svetten han gav fra seg, avslørte at den tilsynelatende avslappede stillingen hans var en positur. Han hadde ikke sigar; han satt og fiklet med et sigarettetui av sølv. Til venstre for Moody stod det enda en ørelappstol, den var stillet så tett opp til hans egen at han kunne høre den nasale hvislingen av naboens åndedrett. Denne mannen var mørkhåret, spinkel av bygning og så høy at det så ut som om han var foldet i to, der han satt med knærne samlet og skosålene plantet flatt i gulvet. Han satt og leste en avis, og stort sett lykkedes han langt bedre med å virke likeglad enn de andre, men allikevel var han noe stiv i blikket, som om øynene ikke helt fokuserte på avissiden, og det var en god stund siden han hadde bladd om. «Jeg er den yngste av to sønner,» begynte Moody omsider. «Min bror, Frederick, er fem år eldre enn jeg. Mor døde henimot slutten av min sko-

en sfære i nni en sfære

letid – jeg var bare hjemom en kort stund, for å begrave henne … og like etter giftet min far seg på nytt. Jeg kjente ikke hans annen kone den gangen. Hun var – hun er – en stillferdig, sart kvinne, en som hadde lett for å engste seg og ofte var syk. Dette med sartheten skiller henne fra min far, som er plump av vesen og drikkfeldig. Forholdet var ikke vellykket; jeg tror begge parter angret på at de hadde inngått ekteskap og betraktet det som et feilgrep, og jeg beklager å måtte si at min far behandlet sin nye kone meget dårlig. For tre år siden forsvant han og etterlot henne i Edinburgh uten midler til livets opphold. Hun kunne ha blitt et fattiglem, eller det som verre var, så sterk var den armod hun plutselig befant seg i. Hun henvendte seg til meg – i brevs form, altså; jeg befant meg i utlandet – og jeg reiste hjem med det samme. Jeg ble hennes beskytter, på en tilbørlig måte. Jeg inngikk visse avtaler på hennes vegne, og hun godtok dem, men ikke uten en viss bitterhet, siden hennes omstendigheter var blitt sterkt forverret.» Moody rømmet seg tafatt. «Jeg skaffet henne et beskjedent utkomme – en stilling, altså. Deretter reiste jeg til London med det formål å finne min far. Der tok jeg alle tenkelige metoder i bruk for å oppspore ham, og det kostet en god slump penger. Til slutt begynte jeg å undersøke mulighetene for å bruke utdannelsen min til å skaffe meg en eller annen form for inntekt, for jeg visste at jeg ikke lenger kunne stille arven som sikkerhet, og min kreditt i byen var blitt svært dårlig. Min eldre bror visste ingenting om at vår stemor var blitt forlatt – han hadde reist for å søke lykken på gullfeltene i Otago, bare noen uker før min far forsvant. Han fikk slike innfall av og til – en eventyrlysten sjel, kunne man saktens si: Vi stod aldri hverandre nær etter at barndommen var over, men jeg innrømmer at jeg ikke kjenner ham godt. Så gikk det måneder, ja, år; han kom ikke hjem igjen, ikke hørte jeg noe fra ham heller. Jeg fikk aldri noe svar på brevene jeg skrev. Jeg vet faktisk fremdeles ikke om de noensinne nådde frem til ham. Omsider bestilte også jeg plass på en båt til New Zealand, for jeg ville informere min bror om forandringene i familiens situasjon og – forutsatt at han var i live, selvsagt – kanskje bli med ham og grave gull en stund. Min egen formue var borte, renteinntektene fra eiendommen forlengst uttømt, og jeg hadde stiftet en god del gjeld. Mens jeg bodde i London, hadde jeg studert jus ved Inner Temple. Jeg kunne vel saktens ha fortsatt der i påvente av min advokatbevilling … men jeg har ingen ekte kjærlighet til jusen. Jeg holdt ikke ut tanken. Jeg tok båten til New Zealand isteden. Da jeg landet i Dunedin for mindre enn to uker siden, fikk jeg vite at

27. januar 1866

Otagos gullforekomster var blitt stillet i skyggen av nye funn her på Vestkysten. Jeg nølte, for jeg visste ikke hvor jeg skulle prøve meg først, og ble belønnet for min nølen på den mest uventede måte man kan tenke seg: Jeg traff min far.» Balfour mumlet noe, men avbrøt ikke. Han satt og stirret inn i flammene med sigaren påpasselig fastholdt i munnen og hånden i et løst grep rundt foten av glasset. De elleve andre var like tause. De hadde visst gitt opp biljardspillet, for Moody hørte ikke lenger smellet fra kulene bak seg. Stillheten hadde et anspent preg, som om lytterne ventet på at han skulle avsløre noe aldeles særegent for dem … eller fryktet at han skulle gjøre det. «Det var ikke noe lykkelig gjensyn,» fortsatte Moody. Han snakket høyt, gjennom trommingen fra regnet; høyt nok til at hver og en av de tilstedeværende kunne høre ham, men ikke så høyt at det skulle virke som om han var oppmerksom på at de var der. «Han var full, og illsint fordi jeg hadde funnet ham. Jeg fikk vite at han var blitt usedvanlig rik, og at han hadde giftet seg på nytt, med en kvinne som uten tvil var uvitende om hans historie, ikke minst om det faktum at han var juridisk bundet til en annen. Jeg beklager å måtte tilstå at jeg ikke var overrasket. Mitt forhold til min far har aldri vært varmt, og dette var ikke første gang jeg hadde overrasket ham under tvilsomme omstendigheter … enskjønt aldri i en situasjon av denne kriminelle størrelsesorden, det må jeg skynde meg å legge til. Den virkelige forbløffelsen opplevet jeg da jeg spurte etter min bror, og fikk vite at han hadde vært min fars medsammensvorne helt fra begynnelsen av: De hadde arrangert sviket sammen og hadde reist sydover som kompanjonger. Jeg ville ikke vente til jeg møtte Frederick også – jeg holdt ikke ut tanken på å se dem sammen – og ville gå min vei. Min far ble aggressiv og forsøkte å forhindre meg. Jeg kom meg unna og bestemte meg omgående for å reise hit. Jeg hadde nok penger til å vende tilbake til London med det samme, om jeg så ønsket, men sorgen jeg følte, var av en slik beskaffenhet at –» Moody stoppet opp og beveget fingrene hjelpeløst. «Jeg vet ikke,» sa han omsider. «Jeg trodde det harde arbeidet på gullfeltene kanskje kunne gjøre meg godt, inntil videre. Og jeg vil ikke bli advokat.» Det ble stille i lokalet. Moody ristet på hodet og lente seg forover i stolen. «Det er en ulykkelig historie,» sa han, livligere nå. «Jeg skammer meg over min herkomst, Mr. Balfour, men jeg har ikke til hensikt å dvele ved den. Jeg har til hensikt å begynne på nytt.»

en sfære i nni en sfære

«Ulykkelig, javisst!» utbrøt Balfour idet han omsider tok sigaren ut av munnen og gav seg til å vifte med den. «Jeg føler med Dem, Mr. Moody, og roser Dem, begge deler. Men det er gullfeltene som er Deres vei, ikke sant? En helt annen kurs! Våger jeg å si – total omveltning! At en mann skulle kunne begynne på nytt – kunne skape seg selv på nytt – så sannelig!» «Det var oppmuntrende ord,» sa Moody. «Deres far – han heter også Moody, formoder jeg?» «Det stemmer,» sa Moody. «Fornavnet er Adrian; De har kanskje hørt om ham?» «Jeg har ikke det,» sa Balfour, og da han oppfattet at den andre ble skuffet, la han til: «– noe som betyr svært lite, selvsagt. Jeg er i shipping, som jeg fortalte; nå for tiden omgås jeg ikke folk ute på feltene. Jeg holdt til i Dunedin. Jeg holdt til i Dunedin i tre år, sånn omtrent. Men hvis det var som gullgraver Deres far gjorde sin lykke, har nok dét vært i innlandet. Oppe i høyden. Han kan ha dratt hvor som helst – Tupeka, Clyde – absolutt hvor som helst. Men – hør – når det gjelder det som skjer her og nå, Mr. Moody: De er ikke redd for at han skal følge etter Dem?» «Nei,» sa Moody likefrem. «Jeg sørget for å gi inntrykk av at jeg drog rett tilbake til England samme dag jeg forlot ham. På havnen traff jeg på en mann som søkte skipsleilighet til Liverpool. Jeg forklarte min situasjon for ham, og etter en rask forhandling byttet vi papirer med hverandre. Han oppgav mitt navn til billettkontoret, og jeg oppgav hans. Skulle min far forhøre seg på Tollboden, vil funksjonærene der kunne dokumentere for ham at jeg allerede har forlatt disse øyene og er på vei hjemover.» «Men kanskje Deres far – og bror – dukker opp på Vestkysten på eget initiativ. For å grave etter gull.» «Det kan jeg jo ikke vite,» samtykket Moody. «Men så vidt jeg forstod, hadde de funnet gull nok i Otago.» «Gull nok!» Det virket som om Balfour skulle briste i latter igjen. Moody trakk på skuldrene. «Nåvel,» sa han kjølig, «jeg kommer selvsagt til å forberede meg på at de dukker opp. Men jeg regner ikke med det.» «Neivisst – neivisst,» sa Balfour og klappet Moody på jakkeslaget med en stor hånd. «La oss snakke om mer forhåpningsfulle ting nå. Fortell meg, hva har De tenkt å gjøre med pengene når De har lagt Dem opp en pen sum? Hjem til Skottland, kanskje, og bruke formuen der?» «Det er mitt håp,» sa Moody. «Jeg har hørt at man kan legge grunn-

27. januar 1866

lag for et tilstrekkelig utkomme på fire måneder eller mindre, og i så fall ville jeg kunne dra herfra før de verste vintermånedene setter inn. Er det en rimelig forventning, etter Deres mening?» «Ganske rimelig,» sa Balfour og smilte til kullene på ildstedet, «så absolutt rimelig – ja, det kan man nok forvente. Ingen kompanjonger her i byen, altså? Folk som møtte Dem på kaia, gjensyn der – karer hjemmefra?» «Nei, ingen,» meddelte Moody ham for tredje gang den kvelden. «Jeg reiste hit alene, og som jeg allerede har fortalt Dem, så akter jeg å skape min egen formue, uten hjelp fra andre.» «Javisst,» sa Balfour, «skape Deres egen – iallfall satse på det, slik man gjør nå for tiden. Men en skjerpers kompanjong er som hans skygge – det er enda en ting man bør vite – hans skygge, sågar hans kone –» Ved denne bemerkningen gikk det en bølge av munterhet gjennom lokalet – ikke åpen latter, bare en stillferdig utpust fra flere kanter på én gang. Moody så seg fort rundt. Han hadde registrert en avslapning i luften, en kollektiv lettelse da han nådde slutten av sin beretning. Mennene hadde vært redde for noe, tenkte han, og historien hans hadde gitt dem grunn til å legge frykten til side. Han lurte for første gang på om deres engstelse på noen måte var knyttet til det grufulle han hadde vært vitne til ombord på Godspeed. Det var en underlig plagsom tanke. Han likte ikke tanken på at hans private erindring skulle la seg forklare for andre, og enda mindre at andre kunne dele den. (Lidelse, tenkte han senere, kunne frastjele en mann hans evne til innlevelse, kunne gjøre ham egoistisk, kunne få ham til å se ned på alle andre som led. Da dette gikk opp for ham, ble han overrasket.) Balfour smilte bredt nå. «Å ja – hans skygge, eller hans kone,» gjentok han og nikket anerkjennende til Moody, som om det var Moody som hadde kommet med denne vittigheten og ikke han selv. Han strøk seg flere ganger over skjegget og lo litt. For han var faktisk lettet. Tapt arv, tillitsbrudd i ekteskapet, en fornem kvinne satt i arbeid – svik av denne sorten hørte hjemme i en helt annen verden, tenkte Balfour; en verden av private salonger, visittkort og aftenkjoler. Det var sjarmerende, syntes han, at slike skifter i omstendigheter kunne regnes som tragedier – at den unge mannen i det hele tatt opplevet at dette var noe han tilstod, med den alvorlige, kontrollerte forlegenheten som kjennetegnet en mann som fra det øyeblikk han ble født var blitt lært opp til å tro at hans posisjon i samfunnet aldri ville komme til å forandre seg. Bare det å snakke om slikt her – i ytterkanten av den

en sfære i nni en sfære

siviliserte verden! Hokitika vokste raskere enn San Francisco, stod det i avisene, og dét fra ingenting … fra det urgamle, råtnende livet i jungelen … fra tidevannssumpene og de skiftende bekkefarene og tåken … fra skjulte vannveier, rike på malm. Mennene her hadde ikke bare arbeidet seg opp fra ingenting, de gjorde det bokstavelig talt for øynene på en, der de huket seg ned i jordsmonnet for å vaske det rent. Balfour la hånden på jakkeslaget. Moodys fortelling var rørende og hadde vekket en overbærende, faderlig følelse til live i ham – Balfour satte nemlig stor pris på å bli minnet på at han var moderne (en dristig gründer, en som ikke var belemret med personlige forbindelser) mens andre strandet i konvensjoner fra en tid som hadde overlevet seg selv. Dette var selvfølgelig en dom som fortalte mindre om fangen enn om dommeren. Balfours viljestyrke var for sterk til å gi plass for filosofi, med mindre det dreide seg om den aller mest solide, empiriske sorten; hans liberale sinnelag fant ingen mening i fortvilelsen, som for ham fortonet seg som en bunnløs sjakt som var i besittelse av dybde, men ikke bredde – sperret inne i sin egen isolasjon, farbar utelukkende ved hjelp av berøring, og uten vitebegjærlighet. Han hadde ingen fascinasjon for sjelen og betraktet den bare som et skalkeskjul for de større, mer livfulle gåtene: humor og spennende eventyr; til fenomener som sjelens mørke natt stillet han seg uforstående. Han sa ofte at den eneste form for indre tomhet han skjenket noen oppmerksomhet, var appetitten, og selv om han lo når han sa det og virket svært fornøyd, var det et faktum at hans sympati sjelden omfattet forhold man ville forvente skulle omfattes med sympati. Han hadde toleranse for de åpne viddene som tilhørte andres fremtid, men han hadde liten tålmodighet med de gjenspikrede våningshusene hvor deres fortid var å finne. «Uansett,» holdt han frem, «ber jeg Dem bite merke i følgende som mitt råd nummer to, Mr. Moody: Skaff Dem en venn. Det finnes mer enn nok gullgravere som ville bli glad for et ekstra par hender, her omkring. Sånn skal det gjøres, skal jeg si Dem – finn en kamerat, og dann et lag. Aldri hørt om noen som har lykkes på egen hånd. Har De skaffet Dem arbeidsklær og swag?» «Når det gjelder slikt, er jeg dessverre prisgitt været,» sa Moody. «Kofferten min befinner seg fremdeles ombord på båten; været var for dårlig til at det lot seg gjøre å krysse grunnen i kveld, og jeg fikk beskjed om at jeg kunne regne med å få utlevert eiendelene mine på Tollboden i morgen ettermiddag. Selv ble jeg fraktet inn på en lekter – et lite mannskap rodde ut, meget modig, for å hente i land passasjerene.»

27. januar 1866

«Å ja,» sa Balfour i en mer nøktern tone. «Vi har hatt tre forlis bare på den siste måneden, båter som har forsøkt å komme over grunnen. Det er aldeles forferdelig. Det er absolutt en slant å tjene der, forresten. Når skipene kommer inn, er ikke folk særlig oppmerksomme. Men når de går ut – når de går ut, ja, da skal jeg si at det er gull ombord.» «Jeg har hørt at havnen her i Hokitika har rykte for å være svært lumsk.» «Lumsk – så absolutt. Ikke er det noe man kan gjøre med det, heller, hvis en farkost er mer enn tredve meter ute. Skuta kan gå for full damp uten at det er mulig å få henne over. Gedigent fyrverkeri, med flammene rett til værs på alle kanter. Men – det er ikke bare damperne. Ikke bare de store. Alt kan skje på Hokitika-grunnen, Walter. Den sandbanken setter en skonnert på grunn hvis den får tidevannet imot seg.» «Det skal De få meg til å tro,» sa Moody. «Fartøyet vårt var en bark – ikke for stor, sjødyktig, solid nok til å ride av den verst tenkelige storm – allikevel ville ikke kapteinen ta sjansen på å utsette henne for den risikoen. Han valgte å kaste anker ute på reden og vente på daggryet.» «Det var vel Waterloo, det da? Hun går i fast rute her, frem og tilbake til Chalmers.» «En privat befraktning, faktisk,» sa Moody. «Godspeed heter skuta.» Han kunne like gjerne ha trukket en pistol opp av lommen, så sterkt var sjokket dette navnet fremkalte. Moody så seg rundt (ansiktsuttrykket hans var fremdeles saktmodig) og så at alles oppmerksomhet nå åpenlyst var rettet mot ham. Flere av de tilstedeværende la fra seg avisen; de som hadde døset av, hadde åpnet øynene, og en av biljardspillerne tok et skritt mot ham, inn i lyset fra lampen. Balfour hadde også rykket til da barkens navn ble nevnt, men de grå øynene hans møtte kjølig Moodys blikk. «Jaså,» sa han og på et blunk var det som om alt det overstrømmende og høylytte som hadde kjennetegnet hans vesen til nå, var strøket av ham. «Jeg må tilstå for Dem at navnet på det fartøyet ikke er ukjent for meg, Mr. Moody – ikke ukjent – men jeg vil gjerne få bekreftet kapteinens navn også, hvis De ikke har noe imot det.» Moody lette i ansiktet hans etter et helt spesielt uttrykk … et uttrykk han ville ha funnet det pinlig å beskrive nærmere, om noen skulle ha gått ham nærmere inn på klingen. Han forsøkte å se om Balfour virket plaget. Han var sikker på at om den andre anstrengte seg for å forestille seg, eller huske, den slags overnaturlige grufullhet som Moody hadde stått overfor ombord på Godspeed, da ville virkningene ha vært til de

en sfære i nni en sfære

grader synlige. Men Balfour virket bare vaktsom, som en mann som idet han hører at en kreditor er på vei, i tankene begynner å mønstre bortforklaringer og fluktruter – han så hverken forpint eller redd ut. Moody var overbevist om at enhver som hadde vært vitne til det han selv hadde opplevet, måtte bli merket av det. Og allikevel var Balfour forandret – det var kommet en ny sluhet i ansiktet hans, en ny skarphet i blikket. Moody kjente seg oppkvikket av forandringen. Det gikk et støt av spenning gjennom ham da han skjønte at han hadde undervurdert mannen. «Jeg tror kapteinen het Carver,» sa han langsomt. «Francis Carver, hvis jeg ikke husker feil; en mann med betydelig styrke, et grublende ansiktsuttrykk og et hvitt arr på kinnet – passer den beskrivelsen til den De tenker på?» «Det gjør den.» Det var Balfours tur til å granske Moodys ansikt nå. «Jeg skulle svært gjerne ha visst hvordan De og Mr. Carver ble kjent med hverandre,» sa han etter en liten stund. «Hvis De kan bære over med et så nesevist spørsmål, da.» «Jeg beklager, men vi kjenner hverandre ikke,» sa Moody. «Det vil si, jeg er sikker på at han ikke ville ha gjenkjent meg om han skulle treffe på meg igjen.» Han var fast besluttet på, i samsvar med strategien han hadde valgt, å parere Balfours spørsmål høflig og uten forbehold – det ville gi ham anledning til senere å utbe seg et og annet svar på egen hånd. Moody var ikke tapt bak en vogn når det gjaldt diplomatiets kunst. Som barn hadde han instinktivt forstått at det alltid var bedre å fortelle en halvsannhet med et imøtekommende ansikt enn å fortelle den hele og fulle sannhet på en avvisende måte. Det å gi uttrykk for samarbeidsvilje var verdt mye, om ikke annet så fordi det fremtvang en gjensidighet, rettskaffenhet møtt med rettskaffenhet. Han så seg ikke om enda en gang, men holdt isteden øyne og ansikt åpne, og han henvendte seg utelukkende til Balfour, som om de elleve stirrende mennene som omgav ham, ikke voldte ham det minste besvær. «I så fall,» sa Balfour nå, «vil jeg driste meg til å gjette på at De kjøpte billett av styrmannen ombord.» «Ja da, betalte rett i hans egen lomme.» «De hadde en privat avtale med mannen?» «Arrangementet var klekket ut av mannskapet, med kapteinens velsignelse,» svarte Moody. «En i og for seg grei måte å tjene en ekstra skilling på, går jeg ut fra. Det fantes ingen køyer av noe slag – man ble tildelt et sted under dekk og fikk beskjed om å holde øynene åpne og ikke gå

27. januar 1866

i veien. Situasjonen var jo på ingen måte ideell, men omstendighetene tvang meg til å forlate Dunedin omgående, som De vet, og Godspeed var den eneste listeførte skipsleiligheten den dagen jeg ville reise. Jeg kjente ikke styrmannen før vår transaksjon, heller ikke noen av de andre passasjerene eller noen av mannskapet.» «Hvor mange passasjerer var det som benyttet seg av dette arrangementet?» Moody møtte Balfours blikk uten å vike. «Åtte,» sa han og stakk sigaren i munnen. Balfour var ikke sen med å kaste seg over dette. «Altså De og syv andre? Åtte i alt?» Moody unnlot å svare direkte på spørsmålet. «Passasjerlisten blir offentliggjort i mandagens avis; det står Dem selvsagt fritt å granske den selv,» sa han med et lettere vantro uttrykk i ansiktet, som for å antyde at Balfours behov for klargjøring ikke bare var unødvendig, men upassende. Han la til: «Mitt virkelige navn kommer selvfølgelig ikke til å stå der. Jeg reiste under navnet Philip de Lacy, siden det var dét han het, mannen hvis dokumenter jeg kjøpte i Dunedin. Walter Moody befinner seg etter myndighetenes oppfatning for øyeblikket et eller annet sted i det sydlige Stillehav – med kurs østover, skulle jeg tro, i retning av Kapp Horn.» Balfour hadde fremdeles et kjølig ansiktsuttrykk. «Hvis De tillater det, vil jeg gjerne spørre Dem om enda en ting,» sa han. «Jeg vil gjerne vite – ganske enkelt – om De synes godt eller dårlig om ham. Mr. Carver, mener jeg.» «Jeg vet ikke om jeg kan gi Dem noe rettferdig svar,» sa Moody. «Jeg kan bare bygge på antydninger og rykter. Jeg tror fyren stod under et visst press om å forlate Dunedin, for han var ivrig etter å lette anker til tross for stormvarslene, men jeg har ingen anelse om hva det var for omstendigheter som gjorde at han fikk det så travelt. Jeg hilste ikke formelt på ham og så ham bare på avstand i løpet av reisen, og da bare en gang iblant, for han holdt seg i lugaren sin store deler av tiden. De ser altså at min mening ikke er verdt stort. Og allikevel –» «Og allikevel –» sufflerte Balfour da Moody lot være å fullføre setningen. Han ventet. «For å være oppriktig, Mr. Balfour,» sa Moody og vendte seg rett mot den andre, «så kom jeg under vær med enkelte omstendigheter vedrørende skutas last under mitt opphold ombord som fikk meg til å tvile på om hennes ærend var aktverdig. Hvis det er én ting jeg er sikker på, så

en sfære i nni en sfære

er det dette: Jeg vil for enhver pris unngå å få Mr. Carver til fiende, hvis det overhodet står i min makt å unngå noe slikt.» Den mørkhårede mannen til venstre for Moody hadde stivnet. «Funnet noe i lasten, sa De?» skjøt han inn og lente seg frem. Aha! tenkte Moody, og deretter: Tiden er inne til å utnytte situasjonen. Han snudde seg og henvendte seg til ham som sist hadde tatt ordet. «De må tilgi meg om jeg unnlater å gå nærmere inn på dette,» sa han. «Det er ikke av mangel på respekt, min herre, men vi kjenner hverandre ikke – eller snarere: Jeg kjenner ikke Dem, for min samtale med Mr. Balfour i aften har nådd flere ører enn bare hans. Dette stiller meg i en ugunstig posisjon, ikke overfor meg selv, for jeg har fremstillet meg på sannferdig vis, men overfor Dem, for De er blitt kjent med meg uten at vi er blitt presentert for hverandre, og De har hørt det jeg hadde å si uten å være invitert til det eller komme med tilsvar. Jeg har ingenting å skjule når det gjelder denne eller en hvilken som helst annen reise jeg har foretatt, men jeg innrømmer» (han vendte seg til Balfour igjen) «at det er plagsomt å bli forhørt så nådeløst av en som holder sine egne hensikter skjult.» Moody pleide vanligvis ikke å ordlegge seg så aggressivt i samtale med andre, men han hadde talt rolig og med verdighet, og han visste at han var i sin fulle rett. Han glippet ikke med øynene; han stirret på Balfour og ventet, med de saktmodige øynene sperret opp, på at den andre skulle svare. Balfours blikk flakket sidelengs til den mørkhårede mannen som hadde forstyrret dem, og så tilbake for å møte Moodys eget. Han pustet ut. Han reiste seg fra stolen, kastet sigarstumpen i flammene og rakte frem hånden. «Glasset Deres trenger påfyll, Mr. Moody,» sa han dempet. «Må jeg få lov.» Han gikk taust bort til skjenken, fulgt av den mørkhårede mannen, som da han hadde foldet seg ut i hele sin bredde, nesten stanget i det lave taket i røkesalongen. Han lente seg tett mot Balfour og begynte inntrengende å mumle noe i øret på ham. Balfour nikket og mumlet noe til svar. Det må ha vært en ordre, for den høye mannen gikk deretter bort til biljardbordet, vinket mannen med det blonde håret til seg og formidlet hviskende en beskjed til ham. Den blonde nikket, energisk og med det samme. Der han stod og så på dem, følte Moody at hans sedvanlige snartenkthet vendte tilbake. Konjakken hadde oppildnet ham; han var blitt varm i trøyen og tørr; dessuten var det ingenting som satte ham i bedre humør enn løftet om en god historie. Når en menneskesjel som befinner seg under press, blir bedt om å ta

27. januar 1866

seg av en helt annen slags vanskelighet, en som ikke har det aller minste med ham selv å gjøre, skjer det ofte at dette andre problemet virker som botemiddel på det første. Dette opplevet Moody nå. For første gang siden han hadde steget i land fra lekteren, oppdaget han at han var i stand til å tenke klart omkring det ulykksalige som nylig hadde rystet ham. I lys av denne nye hemmeligheten var det som om hans private erindring ble satt fri. Nå kunne han i erindringen gjenkalle opptrinnet som hjemsøkte ham – den døde mannen som reiste seg, den blodige strupen, skriket – og tenke at det var et fantasiprodukt, sprunget ut fra hans egne følelser; det var fremdeles grufullt, men underlig nok på mer forklarlig vis nå. Fortellingen hadde fått en slags verdi – han ville være i stand til å dra nytte av den gjennom å utveksle den med andre. Han stod og så den hviskede beskjeden gå fra mann til mann. Han kunne ikke skille ut noen egennavn – virvaret av uvante aksenter gjorde det umulig – men det var åpenbart at saken som ble diskutert, var noe som angikk hver enkelt av de tilstedeværende. Han tvang seg til å evaluere situasjonen grundig og rasjonelt. Hans egen uoppmerksomhet hadde ført til en feilbedømmelse allerede én gang den kvelden; det var en bommert han ikke hadde tenkt å gjenta. En eller annen form for kupp var under oppseiling, gjettet han på, eller kanskje de var i ferd med å danne en allianse mot en tredjemann. Mr. Carver, kanskje. De var tolv i alt, noe som fikk Moody til å tenke på en jury … men tilstedeværelsen av kineserne og den innfødte maorien gjorde noe slikt umulig. Hadde han brutt inn i en slags hemmelig rådslagning? Men hva slags råd var det som kunne omfatte en så mangfoldig forsamling når det gjaldt rase, inntektsnivå og rang? Det er unødvendig å si at det ikke var noe ved Walter Moodys adferd som røpet hva han tenkte på. Han hadde fastlagt ansiktsuttrykket sitt nøyaktig midtveis mellom alvorlig forbløffelse og beklagelse, som om han ville formidle at han var høyst klar over at han skapte problemer, men ikke hadde noen anelse om hva disse problemene gikk ut på, og at han når det gjaldt den videre fremgangsmåte i saken, var villig til å ta imot råd fra alle andre enn seg selv. Utenfor skiftet vinden retning og sendte et fuktig støt ned i skorstenen, slik at de skarlagenrøde glørne blusset opp, og et kort øyeblikk kjente Moody den salte lukten av sjø. Bevegelsen på gruen lot til å sette liv i den tykke mannen som satt nærmest ilden. Han heiste seg opp fra lenestolen med et grynt av anstrengelse og tasset bort til de andre ved skjenken. Da han var gått, oppdaget Moody at han satt alene foran peisen sammen

en sfære i nni en sfære

med mannen i den fiskebensmønstrede dressen; sistnevnte bøyde seg nå frem og tok ordet. «Jeg vil gjerne få lov å presentere meg, hvis det er i orden for Dem,» sa han, åpnet med et klikk sigarettetuiet av sølv for første gang og plukket frem en sigarett. Han talte med en aksent som lett lot seg identifisere som fransk, og med en manér som var avmålt og høflig. «Mitt navn er Aubert Gascoigne. Jeg håper De tilgir at jeg allerede vet hva De heter.» «Vel, det har seg tilfeldigvis slik,» sa Moody med et lite rykk av forbauselse, «at jeg tror jeg vet hva De heter også.» «I så fall: Vel møtt,» sa Aubert Gascoigne. Han hadde lett etter fyrstikkene sine; nå stoppet han opp med hånden i brystlommen, som en feiende flott oberst som satt modell for en portrettskisse. «Men dette gjør meg nysgjerrig. Hvordan har det seg at De kjenner meg, Mr. Moody?» «Jeg leste innlegget Deres i aften, i fredagens utgave av West Coast Times – stemmer ikke det? Hvis jeg ikke husker feil, hadde De skrevet en kommentar på vegne av Byretten.» Gascoigne smilte og trakk frem fyrstikkene. «Nå forstår jeg. Jeg er gårsdagens nytt.» Han tok frem en fyrstikk, la ankelen på kneet og strøk av fyrstikken mot støvelsålen. «Tilgi meg,» begynte Moody og var redd han hadde sagt noe støtende, men Gascoigne ristet på hodet. «Jeg tar det ikke ille opp,» sa han da sigaretten var tent. «Altså. De kommer som fremmed til en by hvor De ikke er kjent, og hva er det første De foretar Dem? De finner en daggammel avis og leser rettsreferatet. De lærer Dem på den ene side navnene på lovbryterne og på den annen side lovens representanter. Det er litt av en strategi.» «Det lå ingen hensikt bak,» sa Moody beskjedent. Gascoignes navn hadde vært å finne på side tre i avisen, under en kort moralpreken, kanskje av samme omfang som en petitartikkel, om det syndige ved lovbrudd. Over innlegget var det trykt en liste over alle arrestasjonene som var blitt foretatt den måneden. (Han husket ingen av de navnene, og i virkeligheten hadde Moody bare erindret Gascoignes navn fordi den gamle latinlæreren hans hadde vært fra Gascoigne – det var hans fortrolighet med stedsnavnet som hadde fått ham til å feste seg ved det.) «Kanskje ikke,» repliserte Gascoigne, «men ikke desto mindre har det ført Dem til selve kjernen av det som plager oss; et tema som har vært på alles lepper i fjorten dager.» Moody rynket pannen. «Småkriminelle?»

27. januar 1866

«Spesielt én.» «Skal jeg gjette?» spurte Moody lett da den andre holdt inne. Gascoigne trakk på skuldrene. «Det spiller ingen rolle. Jeg taler om horen.» Moody hevet øyenbrynene. Han prøvde å se for seg fortegnelsen over anholdelser – jo, ett av navnene på listen hadde visst tilhørt en kvinne. Han lurte på hva hver eneste mann i Hokitika hadde å si om at en hore var blitt arrestert. Det tok et øyeblikk før han fant ord til et passende svar, og til hans overraskelse lo Gascoigne. «Jeg erter Dem,» sa han, «De må ikke la meg erte Dem. Det stod ingenting om hva slags lovbrudd hun hadde begått, selvsagt, men hvis De bruker litt fantasi når De leser, kommer De til å se det. Anna Wetherell er navnet hun oppgir.» «Jeg vet ikke om jeg er i stand til å bruke fantasi når jeg leser.» Gascoigne slapp ut en kraftig røksky og lo igjen. «Men De er jo advokat, er De ikke det, da?» «Bare av utdannelse,» sa Moody tvungent. «Jeg har ennå ikke fått bevilling.» «Nåvel, her skal De se: Det ligger alltid noe under når det gjelder innlegg fra Byretten,» forklarte Gascoigne. «Til Westlands menn – der har De den første pekepinnen. Lovbrudd forbundet med skam og fornedrelse – der har De den andre.» «Skjønner,» sa Moody, men han gjorde ikke det. Han lot blikket flakke over skulderen på Gascoigne: Den tykke mannen hadde gått bort til de to kineserne og stod og skriblet et eller annet på forsatsbladet av notisboken sin som han ville at de skulle lese. «Kanskje kvinnen ble urettmessig anklaget? Kanskje det var dette som fanget alles oppmerksomhet?» «Å, hun ble ikke fengslet for å ha drevet hor,» sa Gascoigne. «Politiet bryr seg ikke det minste om det! Er man bare diskret nok, ser de gjerne en annen vei.» Moody ventet. Det var noe foruroligende ved Gascoignes måte å snakke på: Den var både vaktsom og tillitsfull på én gang. Moody fikk på følelsen at han ikke kunne stole på ham. Fullmektigen var kanskje et sted midt i tredveårene. Det lyse håret var begynt å gråne over ørene, og han hadde en lys bart, børstet til hver side ut fra en midtskill. Den fiskebensvevede dressen var innsvinget. «Å ja da,» la Gascoigne til et øyeblikk senere, «politibetjenten selv gjorde tilnærmelser til henne, med det samme hun var blitt satt inn!» «Satt inn?» gjentok Moody og følte seg tåpelig. Han ønsket at den

en sfære i nni en sfære

andre ville uttrykke seg litt mindre i gåter og litt mer uttømmende. Han hadde et kultivert vesen (han fikk Thomas Balfour til å virke like bardus som en dørstopper), men det var en kultiverthet som på en eller annen måte var å beklage. Han lød som en skuffet mann, en for hvem det fullkomne bare var noe som ble erindret – og deretter sørget over, fordi det var borte. «Hun ble siktet for å ha tatt sikte på å ta sitt eget liv,» sa Gascoigne. «Det ligger en symmetri der, synes De ikke? Siktet for å ta sikte på.» Moody syntes det ville være upassende å si seg enig, og dessuten hadde han ikke lyst til å forfølge en slik tankerekke. For å bringe samtalen over på noe annet sa han: «Og kapteinen på fartøyet mitt – Mr. Carver? Han har en eller annen forbindelse med denne kvinnen, formoder jeg?» «Å ja, Carver har en forbindelse,» sa Gascoigne. Han stirret på sigaretten han satt med, lot plutselig til å finne den motbydelig og slengte den i flammene. «Han drepte sitt eget barn.» Moody rykket forferdet bakover. «Hva er det De sier?» «Det lar seg jo ikke bevise, da,» sa Gascoigne mørkt. «Men mannen er et udyr. De gjør helt rett i å unngå ham.» Moody stirret på ham igjen, enda en gang uten å vite hva han skulle svare. «Enhver mann har sin valuta,» la Gascoigne til etter et lite opphold. «Det kan være gull; det kan være kvinner. Anna Wetherell, ser De, var begge deler.» Nå kom den tykke mannen tilbake med fylt glass; han satte seg og så først på Gascoigne og deretter på Moody, og lot nå til å komme til en uklar erkjennelse av at han hadde en sosial forpliktelse til å presentere seg. Han bøyde seg frem og rakte Moody hånden. «Dick Mannering her.» «Gleder meg,» sa Moody nokså automatisk. Han var desorientert. Han skulle ønske at Gascoigne ikke var blitt avbrutt akkurat i det øyeblikket, for da ville han ha forhørt seg mer om denne horen. Det var taktløst å prøve å vende tilbake til emnet nå; uansett hadde Gascoigne trukket seg tilbake i sin lenestol, og ansiktet hans hadde lukket seg. Han gav seg til å snu og vende på sigarettetuiet igjen. «Prince of Wales Operahus, det er meg,» la Mannering til idet han lente seg tilbake. «Strålende,» sa Moody. «Ingen konkurrenter.» Mannering banket i armlenet med knokene mens han lette etter en måte å fortsette på. Moody så bort på Gascoigne,

27. januar 1866

men fullmektigen stirret mutt ned i fanget. Det var tydelig at den tykke mannens tilbakekomst hadde vekket hans misnøye; det var også tydelig at han ikke så noen grunn til å skjule sin misnøye for personen som hadde vakt den til live – hvis ansiktsfarve, registrerte Moody beskjemmet, nå var en svært mørk nyanse av rødt. «Jeg kunne ikke la være å beundre urkjedet Deres i sted,» sa Moody til slutt til Mannering. «Er det Hokitika-gull?» «Pent arbeid, ikke sant?» sa Mannering uten å se ned på brystet sitt eller løfte fingrene for å røre ved den beundrede gjenstanden. Han banket i armlenet for annen gang. «Gullklumper fra Clutha, for å være nøyaktig. Jeg grov ved Kawarau, Dunstan, og så Clutha.» «Jeg må tilstå at jeg ikke er fortrolig med disse stedsnavnene,» sa Moody. «Jeg går ut fra at det dreier seg om gullfelter i Otago?» Mannering svarte bekreftende og begynte å legge ut om temaet gruveselskaper og gravemaskinens nytteverdi. «Dere er gullgravere, alle her?» sa Moody da han var ferdig, og tegnet en liten sirkel med fingertuppene i luften for å antyde at han mente røkesalongen i sin helhet. «Ikke én av oss – bortsett fra kineserne, selvfølgelig,» sa Mannering. «‘Leirfølgere’ er termen, men de fleste av oss begynte jo i ravinen. Det meste av gullet i et gullfelt finner man hvor? På hotellene. På kneipene. Karene bruker opp det så fort de finner det. Vet De hva, De ville kanskje gjøre klokere i å starte et firma enn å dra opp i fjellene. Skaffe Dem skjenkebevilling, begynne å selge brennevin.» «Det må jo være et klokt råd, hvis De har fulgt det selv,» sa Moody. Mannering satte seg godt til rette i stolen og virket svært fornøyd med komplimenten. Jo da, han hadde sagt farvel til gullfeltene og betalte nå andre for å utvinne skjerpene hans mot en andel av utbyttet; han var fra Sussex; Hokitika var et utmerket sted, men det var færre unge damer der enn det som passet seg i en by på denne størrelsen; han var glad i alle former for harmoni; han hadde oppført operahuset sitt etter mønster av Adelphi-teatret i Londons West End; han mente at ingenting slo den gode gamle herreklubben med musikk-og-middag; han kunne ikke utstå puber og ble dårlig av tynt øl; flommen ved Dunstan hadde vært forferdelig – forferdelig; regnværet i Hokitika var tungt å forsone seg med; han gjentok gjerne at det ikke fantes noe bedre enn firstemt harmoni – når stemmene var som trådene i et stykke silke. «Utmerket,» mumlet Moody. Gascoigne hadde ikke rørt seg under hele denne monologen, hvis man så bort fra den tvangsmessige rytmen i

en sfære i nni en sfære

de lange, bleke hendene mens han snudde og vendte på den sølvblanke gjenstanden han hadde i fanget; Mannering for sin del hadde overhodet ikke registrert fullmektigens nærvær og hadde faktisk henvendt sin enetale til et punkt en snau meter over hodet på Moody, som om det egentlig heller ikke spilte noen rolle for ham hvorvidt Moody var til stede eller ei. Omsider begynte det hviskede dramaet som utspilte seg i lokalet omkring dem, å nærme seg en slags avklaring, og ordstrømmen fra den tykke mannen døde hen. Den mørkhårede mannen kom tilbake og gjeninntok sin plass til venstre for Moody; Balfour var den neste, han hadde med seg to velfylte konjakkglass. Han rakte det ene glasset til Moody, viftet vekk sistnevntes takk og satte seg. «Jeg skylder Dem en forklaring for min uforskammede utspørring av Dem nå nettopp, Mr. Moody – De behøver ikke protestere, det er som jeg sier. Sannheten er – sannheten er – vel, sannheten fortjener en historie, og kortere kan jeg ikke gjøre det.» «Hvis De ikke har noe imot å vise oss den tillit,» la Gascoigne til fra den andre kanten, med en heller freidig fremvisning av falsk høflighet. Den mørkhårede mannen satte seg plutselig opp i stolen og la til: «Ønsker noen av de tilstedeværende herrer å gi uttrykk for motforestillinger?» Moody så seg rundt og glippet med øynene, men ingen sa noe. Balfour nikket; han ventet enda et øyeblikk, som om han ville legge sin egen høflighet til den andres, og så fortsatte han. «La meg straks fortelle Dem,» sa han til Moody, «at en mann er blitt myrdet. Den kjeltringen Deres – Carver, mener jeg; jeg nekter å kalle ham kaptein – han er morderen, selv om jeg pokker ikke er i stand til å forklare hvordan eller hvorfor. Jeg bare vet det, like sikkert som jeg ser det glasset De sitter med der. Nåvel: Hvis De vil gjøre meg den ære å lytte til litt av den kjeltringens historie, så tror jeg De … ja, da tror jeg, Deres utgangspunkt tatt i betraktning, at De kanskje vil hjelpe oss.» «Unnskyld, Mr. Balfour,» sa Moody. Da ordet mord var blitt bragt på bane, var hjertet hans begynt å hamre: Kanskje dette hadde noe å gjøre med gjenferdet ombord på Godspeed allikevel. «Hva slags utgangspunkt er det?» «Han mener: siden bagasjen Deres fremdeles befinner seg ombord på barken,» sa den mørkhårede mannen. «Og siden De har en avtale på Tollboden i morgen ettermiddag.» Balfour så lett irritert ut; han gjorde en håndbevegelse. «La oss snakke

27. januar 1866

om dét om et øyeblikk,» sa han. «Jeg vil innstendig be Dem om først å høre hele historien.» «Jeg vil gjerne høre,» svarte Moody med en aldri så liten vektlegging av det siste ordet, som om han ville advare den andre mot å vente seg, eller be om, noe mer. Han syntes han så et selvtilfreds smil gli over det bleke ansiktet til Gascoigne, men i neste øyeblikk var mannens ansiktstrekk like mutte igjen. «Javisst – javisst,» sa Balfour, som hadde oppfattet signalet. Han satte fra seg konjakkglasset, flettet fingrene og knekket seg kjapt i dem. «Altså. Da skal jeg gjøre så godt jeg kan, Mr. Moody, for å gjøre Dem kjent med foranledningen til at vi er samlet her.»