Bjørg Øygarden
Dronningen av Myrion
Til Hanne og Sissel
© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36950-7 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag: Jens Kristensen Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: ScandBook AB, 2012 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80g Norbook cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Hun drømmer at hun går innover i en hule. Veggene er fuktige, og det er mørkt og glatt på gulvet. Likevel fortsetter hun. Ikke fordi hun har lyst, men fordi hun må. Hvorfor må hun? Det er hun ikke helt sikker på. Hvis hun skulle bli angrepet, har hun ingen våpen med seg, ingen andre enn sine egne magiske evner. For hun er en trollkvinne, plutselig vet hun det. Trollmenn og trollkvinner hjelper andre trollmenn og trollkvinner i nød. Det er derfor hun gjør det hun gjør. Hun går langsommere. Har en følelse av at det er noe som ikke stemmer. At grunnen til at hun må inn i denne hulen, er en annen enn hun tror. Men hun kan ikke snu. En trollkvinne må hjelpe en annen trollmann eller trollkvinne, sånn er det bare. Men hun er da ingen trollkvinne? Hun er bare et vanlig menneske som sover og drømmer, og hun ser en trollmann, men hun er ikke trollmannen. Det er natt til mandag, foran henne ligger en grå oktoberuke, og dessuten tror hun ikke på trollmenn. Det er i hvert fall det hun tror. Drømmen slutter et sted midt i hulen, og alt er helt som før igjen. Hun er et vanlig menneske, av den typen ingen skriver fortellinger om. Og når hun våkner, har hun glemt denne drømmen.
FRU MONSEN OG JAKOB
Fru Monsen og Jakob satt i hver sin ende av fru Monsens store sofa og så på TV. TV-en var også stor, mye større enn den de hadde hjemme hos Jakob, og lyden var bedre. Dessuten hadde fru Monsen kabel-TV med flere hundre kanaler. Så hvis Jakob ville se noe kult, var det mye bedre å besøke fru Monsen. I dag var det boksekamp på en av fru Monsens kanaler, og var det noe begge likte, så var det nettopp boksing. «Kom igjen!» sa fru Monsen, «få opp nevene og slåss!» Bokseren fru Monsen snakket til, hadde blå shorts, svære muskler og en hanekam av kortklippet, svart hår. Akkurat nå satt han på en krakk i hjørnet av bokseringen og blødde neseblod, etter at den andre bokseren hadde fått inn en rett venstre. «Det blir nok min som vinner,» sa Jakob seierssikkert. Bokseren han holdt med, hadde rød shorts, enda større muskler og var helt glattbarbert på hodet. «Din er for treg,» sa fru Monsen. «Altfor dårlig fotarbeid. Den trefferen var bare flaks. Nå slår min til, bare vent.» Kampen startet igjen, og bokserne kom seg på beina og sirklet litt rundt hverandre. Den røde prøvde et par slag, men den blå verget seg godt, og plutselig, som om 7
han hadde hørt på fru Monsen, var han der med et svingslag som smalt i skallen på den røde bokseren. Før den røde rakk å gjøre noe som helst, hadde den blå dratt til ham enda to ganger. Og så var det egentlig bare for den blå å ta et par skritt tilbake og se på mens den røde deiset i gulvet. Og dermed var kampen over. «Der ser du,» sa fru Monsen. «Fotarbeid, tempo og det å ikke gi seg etter ett slag, men gå inn med flere treffere.» Like stolt som om det var hun som hadde vunnet boksekampen, sendte hun bollen med potetgull bortover bordet mot Jakob. Det var den andre grunnen til å besøke fru Monsen. Hun gav ham temmelig mye godteri. Jakob var det eneste barnebarnet hennes, og hun hadde ikke blitt så veldig glad da han ble født. Fru Monsen likte ikke barn. Barn som bråkte utenfor vinduet hennes. Barn som ringte på med loddbøker og vekket henne midt i middagshvilen. Da hun selv var liten, skulle barn sees, men ikke høres, men nå var det visst om å gjøre å få barn til å bli sett og hørt mest mulig. De tøt ut av aviser og TV og var overalt. Barn, barn, barn. Likevel hadde den gamle damen og lille Jakob etter hvert blitt gode venner. Grunnen var enkel: Fru Monsen var den sinteste gamle damen i hele området, og Jakob var den mest upopulære gutten. Han elsket å gjøre gale streker og å få det til å se ut som om noen andre hadde skylden. Hadde noen fått en padde i skolesekken, eller det sto jeg er en dust på en jakkerygg, kunne du være sikker på at Jakob sto bak. Det vil si – sikker kunne du ikke være, for padda var kanskje pakket inn i skjerfet til Lise. Og ordet dust var skrevet med to t-er, og alle visste at det bare var Ole som var så dårlig til å stave. 8
«I dag skulle du sett,» sa Jakob med munnen full av potetgull. «Jeg stakk ut av gymtimen og gjemte alle Johan Olavs klær på ei hylle i jentegarderoben. Og så la jeg Ivars T-skjorte der også, den det står ’Ivar’ på. Så Johan Olav måtte stå i bare trusa og vente, mens Ivar hentet klærne hans – som straff!» «Det er det jeg sier,» sa fru Monsen fornøyd, «tempo og fotarbeid! Har du lyst på is?» Det hadde Jakob. Hjemme hos dem skulle de ha grønnsaksuppe til middag. Foreldrene hans laget alltid sunn og fornuftig mat, og han fikk nesten aldri godteri. Derfor var det nokså merkelig – syntes foreldrene – at Jakob var ganske tjukk. «Du er sikker på at han ikke får søtsaker hos deg?» hadde Jakobs mor spurt fru Monsen et par ganger. Men nei da, hadde fru Monsen sagt, bare frukt og kanskje litt syltetøy på brødskiva, det var vel greit? Det kunne ikke Jakobs mor protestere på, og så fortsatte Jakob og mormoren hans å spise akkurat det de ville. Når de ikke så på TV, spiste eller snakket om Jakobs bedrifter på skolen, pleide de å spille kort. For tempo og håndarbeid er like viktig som tempo og fotarbeid, og den som er kjapp i hodet og hendene, kan klare å jukse seg til seier i nesten alle slags kortspill. Med god trening jukset nå Jakob nesten bedre enn mormoren, og slik hadde de det hyggelig sammen de fleste ettermiddagene i uka.
BERIT OG JOHAN OLAV
Berit gikk hjemover i regnet og tråkket i alle sølepyttene. Uten å tenke laget hun mattestykker etter hvert som hun tråkket. Tjuefire sølepytter minus en halv pytt for de som ikke var sølete nok, delt på to støvler, pluss en ekstra for hullet i høyre støvel, ganger ti tær, og siden hun brukte størrelse 38, kunne hun gange med 38 prosent og regne kvadratroten av … Æsj. Hun tok en bue rundt den tjuefemte sølepytten og prøvde å stryke alle tallene ut av hjernen. Den dagen Berit fylte to år, hadde hun gjort noe helt spesielt. Hun hadde sittet stille på gulvet med de nye lekene sine, mens moren og noen onkler og tanter hadde drukket kaffe og pratet. Berit selv hadde ikke skjønt så mye av det med bursdag, men hun hadde likt lekene hun fikk. For eksempel en bildebok om hunder. Og det var da Berit hadde gjort det spesielle. «Små ballel,» hadde hun sagt, for i boka var det et bilde av en dalmatiner med mange svarte prikker, og det var dem Berit trodde var baller. Og så hadde hun sagt, ganske stille: «Sufile.» Sufile var ikke et ord noen av de voksne hadde hørt før, så de tenkte bare at det var vanlig barneprat, og brydde seg ikke om det. Men hvis de hadde gått bort og sett på dalmatinerbildet, ville de kanskje, bare kan10
skje, oppdaget at dalmatineren hadde akkurat 24 – sufile – prikker. Og da ville de nok kikket ekstra godt på lille Berit. Senere hadde selvfølgelig moren oppdaget at Berit var uvanlig flink i matematikk. Og naturligvis var hun stolt da Berit fikk et eget opplegg i mattetimene. Litt stolt, men ikke kjempestolt, for moren var ikke så opptatt av skole og lekser og sånt. For henne var det viktigst at datteren var snill og hjelpsom, og det er selvfølgelig greit nok, men Berit kunne av og til ønske seg litt mer skryt for det hun virkelig var god til. En av dem moren ville at Berit skulle være snill mot, var Johan Olav i klassen, for han hadde det ikke så greit. Ikke fordi han ikke skjønte seg på matte, men fordi Berits mor kjente Johan Olavs far fra jobben. Han hadde vært skøyteløper da han var ung, og han hadde drømt om å bli verdensmester. Men han klarte aldri noe mer enn en åttendeplass i et norgesmesterskap. Omtrent akkurat da han hadde skjønt at han ikke kom til å vinne noe VM, hadde Johan Olav blitt født. Det er stor forskjell på foreldre når de står og ser på sitt nyfødte barn. Noen tenker For et spennende nytt menneske! Jeg lurer på hva det skal bli av deg, lille venn? Mens andre tenker Du skal bli filmstjerne – eller astronaut eller fotballproff – og det skal jeg sørge for. Faren til Johan Olav var nok av den siste typen. Først bestemte han at sønnen skulle kalles opp etter en av de mest berømte norske skøyteløperne. Den forrige Johan Olav hadde tatt gull i både VM og OL, og planen var at den nye Johan Olav skulle bli like god. Og lille Johan Olav rakk å prøve seg på skøyter – så vidt. Men ikke mange dagene etter stabbet han – uten skøyter – rett ut foran en bil og ble påkjørt. 11
Lille Johan Olav ble operert i flere timer av to av de beste legene i landet. Takket være dem ville Johan Olav kunne gå igjen. Han kom bare til å halte litt, og han ville ikke kunne gå på skøyter, men det var kanskje ikke det viktigste i verden? Nei da, sa faren til Johan Olav, selv om han ikke mente det helt. Men siden han tjente ganske godt, kjøpte han alt mulig slags sportsutstyr til sønnen: kjelke og seilbåt og ponni og vekter og andre ting en kunne trene med selv om en ikke har så sterke bein, og håpet at gutten skulle finne en idrett han kunne bli god i. Men Johan Olav fikk ikke dreis på noen ting, og til slutt hadde han brølt at han var lei av å måtte holde på med all verdens dustete idretter, han ville bare være i fred! Etter det hadde Johan Olav stort sett tilbrakt tiden foran TV-en eller PC-en. Berit hadde ikke hørt om alt det der, men hun hadde inntrykk av at Johan Olav og faren bare snakket sammen når de var nødt, og at de ikke egentlig visste hvordan de skulle gjøre det heller. Så derfor prøvde hun virkelig å være snill mot ham, og av og til hjalp hun ham med matteleksene. Det var det hun hadde gjort denne ettermiddagen, og nå tråkket hun hjem i regnet. Moren ville skryte av henne, enten Berit hadde klart å lære Johan Olav noe eller ikke. Kanskje kom hun til å si den vanlige setningen sin også: «Et godt hjerte teller tusen ganger mer enn et pent utseende.» Men det var ikke så veldig hyggelig å høre, for Berit var ikke spesielt fornøyd med utseendet sitt. Hun stanset og speilet seg i et butikkvindu, og så på de store fortennene og ørene, som så ut som om de stakk enda lenger ut enn de pleide. Hun rakte tunge til speilbildet, men trakk den fort inn igjen, for en vakker kvinne hadde stilt seg opp ved siden av henne og kik12
ket i det samme vinduet, og akkurat nå så hun på Berit. Den som kunne sett sånn ut, tenkte Berit, da kunne hun gjerne vært litt mindre snill. Kvinnen smilte til henne, et merkelig smil, som om hun skjønte hva Berit tenkte. Berit rødmet og skyndte seg videre. Hun hørte støvlene sine klaske mot asfalten, og enda lyden slett ikke minnet om fottrinn i en hule, måtte hun likevel av en eller annen grunn tenke på huler der hun gikk. Fem våte tær ganger fem tørre minus en hullete støvel ganger en forkjølelse. Uff.
SJOKOLADESELGEREN
Johan Olav åpnet den tunge porten nederst i innkjørselen og smøg den tynne kroppen mellom porten og stolpen. Porten gled igjen bak ham med et tungt smell, som ble kastet tilbake som et ekko fra garasjeveggen. Blam-blam. Tung-lett. Motsatt av føttene hans. Først et lett trinn på den skjeve venstrefoten og så et tungt på den høyre. Lett-tung-lett-tung-lett-tung. Han hadde ikke gått mange meter nedover gata før han hørte lyden av skritt bak seg. Skritt som ikke fulgte rytmen hans, for det var det ingen som gjorde, men heller ikke vanlig gangrytme. Det var en mer svosjende lyd i disse skrittene, og derfor kastet Johan Olav et raskt blikk over skulderen. Og der, svært nær ham, sto det en kvinne. Hun var høy og blek, med hår i en blåhvit farge, og hun var kledd i en lang, sølvfarget kåpe. Og hun smilte, et underlig smil, som virket vennlig nok, men likevel … «God dag,» sa hun og nikket til ham. «God dag, Johan Olav.» «God dag,» svarte Johan Olav usikkert og så raskt til begge sider. Hvor hadde hun kommet fra? Det hadde ikke vært noen mennesker i nærheten da han begynte å gå, og han kunne ikke skjønne at noen kunne klare å dukke opp så raskt. Kvinnen trakk smilet enda en centi14
meter utover, nikket ned mot føttene hans og sa: «Så fine føtter du har.» Hvafornoe? Johan Olav måtte kikke ned på føttene sine i forfjamselsen, før han kikket opp på henne igjen. Ertet hun ham? Det var dessuten noe rart med henne, men hva? «Også så nydelig vær som det er på huset ditt.» Hæ? «Og for en vakker, liten boks.» Hun pekte på naboens postkasse. «Ja, du er sannelig en heldig gutt. Og nå er du ute og spaserer?» «Jeg skal på skolen.» Johan Olav begynte å bli litt urolig. En hørte så mye rart, om barn som ble bortført av romvesener, og gale mennesker som plaffet ned folk. Eller – en hørte det kanskje ikke, men på film og dataspill var det helt vanlig. I natt, mens foreldrene trodde han sov, hadde han sittet og spilt «War of the Killer Zombies». Der hadde det gått ganske tøft for seg. «Skolen, ja!» ropte kvinnen og slo ut med armene. «Alle barn går jo på skolen. For å lære. Men jeg har jo glemt det viktigste. Jeg er sjokoladeselger. Jeg selger sjokolade.» Hun sa ordet sjokolade veldig tydelig. Og så holdt hun fram en rund veske. «Vil du kjøpe?» Johan Olav husket en film der noen barn hadde fått godteri av en gammel dame, og der godteriet viste seg å inneholde … nei, det orket han ikke å tenke på. «Jeg må forte meg på skolen,» sa han og rygget et par meter. Men kvinnen fulgte etter. «Hundre kroner for en sjokolade,» sa hun og skranglet litt med vesken, som for å friste ham. Hundre kroner! Han stanset. Det var dessuten noe med hendene hennes, men han klarte ikke helt … «Eller ti?» Hun holdt vesken foran seg, som om hun hadde tenkt å fange ham i den. Johan Olav så på den 15
mørke åpningen og tenkte at det var som å stirre inn i en ukjent hule. Et øyeblikk ble han stående uten å kunne røre seg. «Femti øre?» spurte kvinnen. «Eller tre sjokolader for et smil og en sang?» Og så trakk hun opp en sjokolade og lot den dingle foran nesa hans. Sjokoladen var pakket inn i gjennomsiktig plast, og den så helt ufarlig og veldig god ut. Veldig utrolig fantastisk god. «Et smil?» gjentok kvinnen. «Og en liten, liten sang?» Ville hun virkelig høre ham synge? Han, som ikke var flink til noe, annet enn å spille spill på PC-en. Han rensket stemmen, smilte så pent han kunne, og sang raskt gjennom Bæ, bæ, lille lam. «For en vidunderlig sang,» sa kvinnen og slo hendene begeistret sammen. «Har du laget den selv?» Hun la tre sjokolader i hånden hans og holdt fram en fjerde. «Og så får du denne, men den må du love å dele med en liten pike.» Ja, det kunne han alltids love, han trengte ikke å holde det. Hvem skulle vel han dele med? Men det var akkurat som om damen skjønte hva han tenkte. «Nei,» sa hun, og smilet hennes ble enda bredere og enda skumlere, «du må love å gjøre det.» Johan Olav lovet. Kvinnen rakte ham den siste sjokoladen, og da så han det. Seks. Det var det som var det rare med henne. Hun hadde seks fingre på hver hånd. Det var dessuten noe som så ut som om det beveget seg innenfor det høyre kjoleermet hennes. Det gufset i ham. Han tok sjokoladen fort og passet på ikke å komme borti hendene eller armene hennes. Nå måtte han dessuten skynde seg skulle han rekke første time. «For en morsom måte å gå på!» ropte kvinnen etter ham. «Hopp, hopp, hopp!»
FJERDE TIME
Det var fjerde time, og det var matematikk med fru Snisen. Hun var ikke så veldig flink i matematikk selv, og derfor var hun som oftest sur. Og når hun var på det aller sureste, pleide hun å gi elevene overraskelsesprøver. Sånn som nå. Rett før timen skulle begynne, hadde hun tatt Berit til side og gitt henne beskjed om å gå til rektors kontor i siste time. Det var noe med en mattekonkurranse. «En konkurranse?» hadde Berit gjentatt ganske spent, men fru Snisen hadde knepet sammen munnen og ikke sagt mer. Hva slags konkurranse kunne det være? undret Berit på. Kanskje mellom de beste elevene fra flere skoler – hele fylket, eller hvorfor ikke hele landet? Kanskje hun ville få reise til Oslo eller til Danmark eller Afrika eller … Berit likte konkurranser, og en mattekonkurranse måtte vel være det beste av alt. Det kriblet i hele henne av nysgjerrighet. Hun tok imot arket fru Snisen gav henne, regnet seg raskt gjennom oppgavene, skrev opp svarene og satte seg til å drømme om den mystiske konkurransen. På raden bortenfor satt Johan Olav og stirret på prøvearket, og kjente etter om han kunne huske i hvert fall litt av alt det Berit hadde forsøkt å lære ham de siste 17
månedene. Men når han leste gjennom oppgavene, føltes hjernen hans helt tom. Først var det et dustete stykke om to menn som fylte vann i et badekar uten propp. Det sto noe om vann som rant inn, og vann som rant ut, og så skulle en liksom si når badekaret var fullt. De neste to mennene kjørte hver sin bil, én i hundre kilometer i timen og én i femti, og fru Snisen ville vite når de kom til Hønefoss. Han stønnet og lukket øynene. Bare de to tullingene kunne få kjøpt en badekarpropp på Hønefoss, i det minste. Da han åpnet øynene igjen, oppdaget han fire brøkoppgaver, og nederst på prøvearket skimtet han noe om vinkler og linjestykker. Johan Olav merket hvordan det lille han kunne om matte, bare rant ut av ham, akkurat som vannet i det teite badekaret. Jakob så på klokka. Han nærmet seg skolen, og akkurat nå var det mattetime. Egentlig passet det godt å komme midt i timen, for hvis de hadde en av de vanlige overraskelsesprøvene til fru Snisen, kunne han bare gjøre de oppgavene han klarte, og si at han ikke hadde fått tid til mer. Han hadde dessuten en liten plan som fikk ham til å smile der han gikk. Han kom fra tannlegen, så han hadde lovlig grunn til å være for sein. Tannlegen hadde funnet et hull i en av jekslene hans og hadde ikke vært helt fornøyd. Pusset han tennene ordentlig? Hva med tanntråd? Og godteri? Ekle spørsmål. Jakob rynket på nesa og gikk litt fortere. Det gikk en høy og tynn kvinne foran ham på fortauet. Hun gikk og leste i en avis, så det var rart hun ikke krasjet inn i noe. På armen hennes hang en åpen, rund veske, og nå var han kommet så nær at han kunne se hva som var i den. Sjokolader i haugevis! Tenk om han kunne klare å ta en. Han følte at de ropte på ham: 18
«Kom og spis oss, Jakob!» Det ville nesten være dårlig gjort å la være. Han gikk enda litt nærmere. Kvinnen bare fortsatte å glo ned i avisen. Jakob strakte ut en hånd og lirket forsiktig opp to sjokolader, uten at kvinnen merket noe som helst. Så tok han enda to. Kvinnen bladde i avisen, og Jakob trakk seg litt unna, mens han tenkte at det var noe rart med hånden hennes. Plutselig snudde hun seg mot ham med et merkelig smil. «Nei, for en fortryllende gutt,» nesten ropte hun, «har du lyst på sjokolade?» Jakob stotret fram et ja takk, og kvinnen gav ham to sjokolader, skyndte seg videre og forsvant rundt et hjørne. Da Jakob kom fram til det samme hjørnet noen sekunder senere, var hun borte. Så pussig. Han ble stående et øyeblikk og se til alle kanter. Men så så han ned på sjokoladene han sto med i hånden, og dermed klarte han ikke å tenke mer på den underlige kvinnen. Så fristende de sjokoladene så ut! Men tanna var øm, og tannlegen ville sikkert ikke likt at Jakob spiste godteri nå, rett etter boringen. Han skulle til å legge sjokoladene i sekken, men så var det akkurat som om han ikke klarte det. En liten smak kunne vel ikke gjøre noe, ikke hvis han tygget forsiktig. Han lirket forsiktig av plasten og tok en bit. Noe så godt! Jakob sukket høyt, der han sto. Smaken var søt og kraftig, som en blanding av sjokolade og karamell. Han måtte ta en bit til. Og enda en. Før han visste ordet av det, hadde han spist hele sjokoladen. En til. Han bare måtte. Denne gangen gomlet han i seg sjokoladen uten å tenke på den ømme tanna, og nesten før han var ferdig, begynte han å få lyst på sjokolade nummer tre. Jakob tygget og tygget, og etter en liten stund hadde han spist hver eneste smule. Og det rare var at han ikke følte seg tørst, og at tanna 19
helt hadde sluttet å gjøre vondt, som om det ikke var noen hule i den. Ikke noe hull, rettet han seg selv, hvorfor tenkte han plutselig på en hule? Han var ikke kvalm heller, tvert imot kjente han seg i strålende form. Fem minutter etter kom han inn i klasserommet, leverte en melding til fru Snisen, fikk prøvearket og passerte Berits pult på vei ned til sin egen. Der satt Berit og drømte om den store mattekonkurransen. Fra øyekroken så hun en papirkule som landet på pulten hennes, men hun bare feide den bort og drømte videre. Akkurat da sveipet fru Snisens skarpe lærerblikk over klasserommet, i tide til å se at Berit dyttet en papirkule ned fra pulten sin, så den trillet over gulvet og landet like ved Johan Olav, som tittet ned på den. «Berit!» lød den sinte stemmen hennes. «Johan Olav!» De to barna kikket uforstående opp på fru Snisen, der hun kom skrittende ned til dem. Hun tok opp papirkula og glattet den ut. «Til Johan Olav fra Berit» sto det til og med, og så kom det en masse tall, som så ut som om de skulle forestille svar på alle oppgavene. «Dere to,» sa fru Snisen triumferende, «dere kommer dere ut! Ut på gangen for resten av timen!» «Men …» sa Berit forskremt og ville forklare seg, men fru Snisen bare pekte på døra med en truende finger. Det var ikke annet å gjøre enn å adlyde. Ute på gangen sank Berit sammen på gulvet. Var dette virkelig sant? Nå kom hun til å få brev med hjem, og moren ville få ett av de ansiktene som ikke var til å holde ut. Og hva med mattekonkurransen? Fru Snisen kom helt sikkert til å si at de ikke kunne sende en juksemaker til en konkurranse, og så tok de sikkert den fjolla 20
Cecilie, hun som alltid skulle vises fram fordi hun var så pen. Berit la hodet på armen og gråt. Johan Olav visste ikke helt hva han skulle si. Et brev med hjem – ja, foreldrene brydde seg vel ikke stort uansett. Men han skulle gjerne veddet på at lappen kom fra Jakob, den sleipingen. I hvert fall ikke fra Berit. Berit var bare snill, og Johan Olav fikk lyst til å gjøre noe snilt mot henne til gjengjeld, men hva? Sjokoladene! Dem hadde han helt glemt. De lå i jakkelomma, og jakka hang jo der på gangen. Han hentet to sjokolader og satte seg ved siden av henne. «Har du lyst på?» Berit sluttet å gråte av bare forfjamselse over å få noe fra Johan Olav. Hun tok imot sjokoladen og så på den. «Denne typen har jeg aldri sett før. Hvor har du kjøpt dem?» «På salg,» svarte han lett, for når en tenkte på at han hadde fått dem for et smil og en sang, var det jo nokså sant. De pakket opp hver sin sjokolade. «Den ser kjempegod ut,» sa Berit og hadde nesten glemt hvor trist hun var. Hun tok en bit. «Så deilig,» sa hun, «som en blanding av sjokolade og lakris. Og lakris er verdens beste godteri.» Hun tenkte fort på om hun skulle si noe om hvor høy lakrisplanten kunne bli, og hvor lange bladene var, men lot det være. «Synes du?» Johan Olav tenkte seg om. «Det beste jeg vet er marsipan, og denne smaker marsipan.» De tygget forundret på de merkelige sjokoladene. «Hvor var det salget, sa du?» spurte Berit. En knapp kilometer fra skolen sto fru Monsen og så på de fire sjokoladene hun nettopp hadde kjøpt av en 21
dørselger. Den skrullete selgeren hadde bare bedt om to kroner for alt sammen. Mager og blek hadde hun vært, men hun tjente vel ikke stort når hun solgte varene sine så billig. Verst for henne, tenkte fru Monsen. Det hadde vært noe galt med hendene hennes også, med seks fingre på hver hånd. Ja, det skulle vært noe å bokse med! «Disse sjokoladene har den beste smaken i verden,» hadde selgeren sagt. Som om hun kunne vite hva fru Monsen og Jakob likte. Idiot. Fru Monsen skulle til å legge dem i godteriskuffen, men så var det én som ikke fikk plass. Ja ja, hun kunne jo smake på den, så visste hun om dette var noe for Jakob. Hun knekte av en bit og stakk den i munnen. Du store verden. Sjokolade med whiskysmak!
FEMTE TIME
Det var femte time, og de hadde norsk, om Bjørnstjerne Bjørnson. Jakob fulgte ikke med. Streken med den papirkula hadde egentlig vært kjempevellykket. Men etterpå hadde han skjønt at det kanskje var i meste laget. For Berit hadde vel aldri blitt sendt på gangen i hele sitt liv, og så til og med i en mattetime. Og det var andre dag på rad at han fikk gjort noe mot Johan Olav. I friminuttet etterpå hadde Knut og Ivar kommet bort til ham og sagt at nå kunne han bare vente seg. Noe mer hadde de ikke sagt, og det var dette de ikke hadde sagt, som gjorde Jakob nervøs. Sannsynligvis burde han komme seg vekk før skolen sluttet. Han kunne si at han var syk, at han hadde vondt i magen eller noe, så fikk han helt sikkert lov til å gå hjem. Så rart at han skulle finne på akkurat det, han som aldri hadde vondt i magen. Men nå merket han at han faktisk hadde det. Ikke mye, bare en liten murring. Det kunne ikke være på grunn av sjokoladen, for Jakob kunne spise hva som helst, så hva var det da? Kunne det være dårlig samvittighet? Han hadde hørt at det gikk an å få vondt i magen av det. Eller var han redd for Knut og Ivar? Han prøvde å tenke på noe annet, men det ble bare 23
vondere. Etter noen minutter gikk han opp til norsklæreren og ba om å få gå hjem. Han pustet lettet da han kom ut. Det var nok best å bli hjemme et par dager, slik han hadde gjort den gangen han hadde kopiert opp Lindas dagbok og hengt de hemmeligste sidene på oppslagstavla, eller da han hadde helt maling i lua til Knut. Av og til var det greit å holde litt avstand til ting hadde roet seg. Det var ikke langt til mormorens hus, og han gledet seg til å fortelle henne om den vellykkete papirkulestreken. Snart begynte en serie med mye slåssing på en av fru Monsens TV-kanaler. Og så skulle de spise popkorn, for mormoren laget det beste popkornet i verden, med masse salt. «Salt og sukker må vi ha, og ferdig med det,» pleide hun å si. Men egentlig hadde han ikke så lyst på verken salt eller sukker. Tvert imot hadde han fått enda mer vondt i magen. Han støttet seg mot et gjerde og prøvde å puste rolig. Kanskje det var tarmslyng? Tenk om dette var en slags straff? Jakob begynte å svette og se seg om etter et sted der han kunne få lagt seg nedpå. Noen meter unna lå det en liten skobutikk, og Jakob vaklet bort og nesten falt inn gjennom døra. Det var så vondt! Skoselgeren så forferdet på den lubne gutten som kom ramlende inn i butikken hans, med hendene på magen og sko som så ut som om de ikke hadde vært pusset på årevis. Men kona hans stormet bort til gutten og la ham over på ryggen. «Ring etter sykebil!» ropte hun til mannen sin. «Her er det fare på ferde!» Straks Jakob ble rullet inn på legevakten, hørte han bråket. Og enda så vondt han hadde i magen, måtte han sette seg opp på båren for å se hva som foregikk. En 24
velkjent gammel dame satt i en stol med ryggen til og skjelte ut to leger. «Om jeg har hatt meslinger i barndommen?» spurte hun sint. «Og hvor ofte jeg pleier å gå på do? Hva er det for slags spørsmål? Og hva skal du med det stetoskopet? Det er ikke hjertet mitt det er noe i veien med, det er magen!» «Jeg er klar over det,» sa den største legen rolig. «Men det er god medisinsk praksis å undersøke hjerterytmen.» Han løftet den enden av stetoskopet som skulle settes mot pasientens bryst. Men før han rakk så langt, grep fru Monsen – for henne var det – lynraskt tak i stetoskopet og nappet det til seg. «Nå hører dere etter!» sa hun. «Jeg satt hjemme i min stue. Så kom det en mager kvinne med tolv fingre og solgte sjokolade på dørene. Og jeg kjøpte til mitt kjære barnebarn. ‘Her er en ekstra til deg selv,’ sa kvinnen. Så da hun var gått, spiste jeg en sjokolade, som smakte som skotsk whisky. Og etter en time fikk jeg aldeles forskrekkelig mageknip. Så ringte jeg hit, og nå vil jeg ha behandling. Og send politiet etter den tolvfingrede kvinnen, hun kan da ikke være så vanskelig å finne. Hun liknet en huleboer! Eller ikke en huleboer, men en …» Fru Monsen hørtes ut som om hun ble litt forvirret av det hun selv sa. Jakob så at legene sendte hverandre et smil. Tolv fingre og en huleboer og sjokolade som smakte whisky, ja. De tenkte sikkert at denne pasienten hadde fått i seg ganske mye av den whiskyen. Men hvis de hadde tenkt å spørre fru Monsen om det eller om noe annet, så rakk de det ikke. For i det samme gikk døra opp, og der stod en sykepleier, som så ganske oppkavet ut. 25
«Doktor Smith?» sa hun, «eller doktor Hinkel? Eller gjerne begge to, tror jeg. Vi har akkurat fått inn to pasienter til som ser ut til å ha samme sykdom. Det er to barn, og symptomene er helt like. Skal vi kontakte epidemilegen?» Da hun sa ordet epidemilegen, skvatt begge legene til og rystet ivrig på hodet. «Dette klarer vi selv,» sa den lille. «Bare rolig,» sa den store og prøvde å ta stetoskopet fra fru Monsen, som nektet å slippe det, slik at stolen hennes snurret rundt på gulvet. Dermed fikk hun øye på barnebarnet sitt. «Jakob!» Nå slapp hun stetoskopet i bare forfjamselse. «Er du syk?» Og mens den store legen kom seg av sted med stetoskopet trygt i frakkelomma, begynte Jakob å fortelle hva som hadde skjedd. Men før han hadde kommet særlig langt i historien, ble enda to bårer trillet inn på legevakten. Der lå Berit og Johan Olav fra klassen hans – Berit ganske stille med hendene på magen og tårer i øynene, og Johan Olav sammenkrøket og rød i ansiktet. Nå kom også en sykepleier og fikk unna de andre pasientene som satt på venterommet, og Jakob kunne se at de hvitkledde var i ferd med å ta på seg munnbind og hansker. Ordet epidemilegen ble sagt enda et par ganger, og det samme ble ordene isolat og – det som av en eller annen grunn hørtes mest skummelt ut – rom 209.