Dodsspillet_blaibok

Dødsspillet

Bernt Rougthvedt

Dødsspillet Motstandsmannen Gregers Gram

© CAPPELEN DAMM AS 2012 Forfatter har fått støtte fra NFFO og Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-32327-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it As, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 10,5/13,3 pkt. Sabon og trykt på 115 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

Om kvelden den 13. november 1944 hadde Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen gjort en avtale med to tyske desertører, som hevdet at de ønsket å gå inn i den norske motstandsbevegelsen.

De norske SOE-agentene gikk først til en dekkleilighet, hvor Tallaksen ødela alle papirer han hadde på seg. Gram bestemte seg for å beholde et notat han hadde i brystlommen. Notatet inneholdt de hemmelige adressene til to beryktede angivere, Einar Dønnum og Kaare Torgersen, som Gram hadde fått av en av Oslogjengens kontakter i Statspolitiet, Leif Strenge Næss. Planen var at Dønnum og Torgersen skulle likvideres et par dager etter møtet på Plasskafeen.1 Fremme ved Plasskafeen blir de to enige om at Gram skal vente utenfor kafeen, mens Tallaksen går inn og ser om de tyske desertørene er på plass. Han kommer ut igjen et øyeblikk senere: Alt virker greit. Gram og Tallaksen går mot inngangsdøren til Plasskafeen. Ingen av dem har lagt merke til en norsk gestapoagent, som kom ut fra kafeen noen minutter etter Tallaksen, og som nå var underveis for å varsle kriminalsekretær Emil Clemens fra Gestapo om at desertørenes norske kontakt hadde innfunnet seg.

Inne på kafeen ser to norske gestapoagenter at Gram og Tallaksen slår seg ned hos tyskerne. Nordmennene sitter med ryggen til inngangsdøren. Følgelig blir de totalt overrumplet da Clemens i spissen for fire andre gestapister kommer inn i lokalet noen minutter senere.

Clemens går rett mot Gram og Tallaksen og roper «Hendene i væ5

ret!» Et par gestapoagenter følger ham hakk i hæl, mens to andre ber de andre gjestene i lokalet stille seg med ansiktet mot veggen. Et øyenvitne fortalte senere: Jeg reiser meg […] fra bordet og går litt fram på gulvet så jeg kan se hele kafeen. Clemens er i nærkamp med den største av nordmennene, Tallaksen, jeg ser en revolver blir holdt i været, men om det er Clemens’ eller Tallaksens, vet jeg ikke. Det første skudd blir fyrt av, men å se hvem som skyter er umulig i det kaoset som oppsto. Clemens og Tallaksen slåss for livet og jeg ser Tallaksen synke om i den ene kroken, på høyre side av disken – i det samme øyeblikk snur Clemens seg rundt, holder seg for den ene siden og sier: − Jeg er truffet.2 Mens Clemens og Tallaksen slåss for livet, har en av de norske angiverne angrepet Gram. Han kaster seg over SOE-agentens stol bakfra og velter ham ned på gulvet. Så vidt et øyenvitne kan se, blir Gram fratatt en stor Colt-revolver. En tysk gestapoagent trer støttende til.

Han bøyer seg rolig over Gram og skyter flere skudd i magen på nordmannen. Da han senere ble kritisert fordi han «muligens ikke hadde behøvd å gjøre bruk av pistolen», unnskylder han seg med at Gram hadde forsøkt å detonere en håndgranat han hadde i lommen.

Gregers Gram døde kort tid etter.3 – Det ville aldri ha skjedd hvis Max Manus og jeg hadde vært i Oslo!

Den nylig avdøde motstandshelten Gunnar Sønsteby ga et klart svar, da jeg for et par år siden spurte ham om den skjebnesvangre dagen da hans to gode venner Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen gikk i bakholdet på Plasskafeen.

Her var de mest elementære forholdsregler forsømt, forklarer Sønsteby. Tallaksen hadde avtalt møtested med to tyskere uten å gjøre seg kjent med lokalet på forhånd, det var heller ikke ordnet med Milorg-observatører inne på og utenfor Plasskafeen i god tid før avtaletidspunktet – observatørene ville i så fall ha forstått at Gestapo var i ferd med å legge en felle.

Sønsteby hadde mest sannsynlig nedlagt veto mot møtet med tys6

kerne. Det var ganske enkelt for risikabelt. Men Tallaksen og Gram hadde lenge vært på utkikk etter tyskere de kunne rekruttere til såkalt «svart propaganda», og når anledningen endelig så ut til å by seg, ble de for ivrige.4

1

Et møblert hjem

Da Gregers Gram ble bisatt i Det nye krematorium i Oslo den 1. august 1945, sa sogneprest Olaf Strømme følgende i sin tale: Gram hadde alle de egenskaper som vi har lært å sette pris på, uforferdethet, mot og en selvdisiplin som vi står beundrende overfor. Hans innstilling og hans innsats kjenner alle nu, han kjempet tappert og intenst for vårt land, og hans karakter tjener som mønster for venner og bekjente. Hans gjerning vil leve etter ham.1 Gregers Grams var en av heltene fra den militære motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten under Den andre verdenskrig; fra våren 1943 utførte han en serie dristige sabotasjeaksjoner mot skipsfarten i indre Oslofjord sammen med Max Manus, deretter ble han en del av «Oslogjengen» («The Oslo Detachment»), som ble opprettet i mai 1944. Denne gruppen besto av 10 sabotører utdannet av Special Operations Executive (SOE) i Storbritannia, og samarbeidet tett med Jens Chr. Hauge og Milorgs sentralledelse. Da Gram falt i et tysk bakhold på Olaf Ryes plass i november 1944, hadde han til sammen deltatt i seks sabotasjeaksjoner − SOE betegnet fire av dem som vellykkede. Gregers Gram var også involvert i likvidasjoner av angivere og svart propaganda rettet mot tyske soldater («Operasjon Derby»).2 De som ble kjent med Gram under krigen, bekrefter alle som én sogneprest Strømmes karakteristikk av ham. «Jeg vurderte ham som kanskje den beste av alle U.K.-karene (SOE-karene)», sier Os9

logjengens leder Gunnar Sønsteby. «Og jeg tror ikke at det er noen av dem som ikke vil underskrive på det».3 Gram sparte aldri seg selv, han var usedvanlig modig og klarte i forbløffende grad å beholde roen i farlige situasjoner. Samtidig var han på mange måter en outsider − en som stakk seg ut i gjengen. Han forholdt seg taus når de andre snakket om jenter og fest, eller la store planer for hva de skulle gjøre etter krigen. Gregers Gram følte seg mer komfortabel når han kunne diskutere samfunnsspørsmål, kultur, krig og fred på tomannshånd. Han var «så dannet av seg», mener Max Manus. En av Oslogjengens gode hjelpere som bare kjente ham under dekknavnet «Karl Johan», beskriver ham som «vennlig, snill og høflig». Hun skjønte straks at han kom fra «et møblert hjem».4 Det kan man trygt si. Gregers Winther Wulfsberg Gram var nemlig vokst opp i en svært tradisjonsbundet embetsmannsfamilie.

Hans far var Harald Gram (1887–1961), byfogd i Oslo, og hans farfar var Gregers Winther Wulfsberg Gram (1846–1929), norsk statsminister i Stockholm i to perioder og Norges første store, internasjonale jurist.

Da Gregers Gram ble født den 15. desember 1917 i Aker, hadde norske embetsmannsfamilier i over hundre år vært landets overklasse. I 70 år – fra 1814 til 1884 – hadde det praktisk talt vært kun embetsmenn i Kongens råd, og embetsmennene hadde hegemoni på Stortinget. De var, som historieprofessor Jens Arup Seip uttrykte det, «statens herrer». Denne gullalderen tok slutt med at Stortinget i 1869 begynte å møtes hvert år, noe som ga større innflytelse til embetsmennenes opposisjon; bønder, lærere, sakførere og funksjonærer. I 1884 ble parlamentarismen innført som konstitusjonell sedvanerett. Dermed var ikke regjeringen lenger et upolitisk topporgan i embetshierarkiet, nå var det stortingsvalget som avgjorde hvem som fikk sitte i den. Embetsmennene og borgerskapet dannet partiet Høyre og deres opposisjon Venstre.

Gregers’ far, Harald Gram, holdt embetsmannstandens tradisjoner stolt i hevd. I 22 år – fra 1914 til 1936 − var han generalsekretær i Høyre, en grå eminense som hadde betydelig innflytelse på partiets politikk. Men arbeidet ble med årene et nervepress for Ha10

rald, som måtte se på at arbeiderbevegelsen hadde store fremganger samtidig som Høyre slet med dårlig økonomi. Til sist orket han ikke mer, det var grunnen til at han søkte seg over i en mer anonym tilværelse som byfogd i Oslo.5 Men Harald Gram var ikke bare interessert i politikk, han var embetsmann også i den forstand at han verdsatte høyere utdannelse og boklig lærdom. Som sin far var han jurist, og etter at han i 1929 overtok farens staselige hjem Askely i Guldbergs vei, bygget han opp et privat bibliotek på 5–6000 bind.

Hovedinteressen var imidlertid ikke jus – men historie: Harald kunne både paverekken og flere kongerekker på rams. Slektsgransking var en annen lidenskap, og også dette skyldtes standsbevissthet. Embetsslekter hadde i århundrer vært spredd utover hele Norge, men hadde nære sosiale og ikke minst familiære forbindelser. Gram hadde full oversikt over generasjoner med inngifte, og «var det noe man lurte på, var det bare å ringe Harald», sa man i familien.6 Sønnen Gregers kastet seg over hjemmebiblioteket så snart han lærte å lese. Værelset hans var alltid i vill uorden. Overalt fløt bøker, som han enten holdt på å lese, hadde lest eller skulle lese. «Gregers leste alt unntagen leksene», sa faren litt oppgitt − men med et glimt

Statsminister Gregers Gram utenfor villaen Askely i Guldbergs vei.

11

Harald og Ingrid Gram.

i øyet. Kjempebiblioteket i Askely ble etter hvert en attraksjon i Gregers’ vennekrets. Det strakte seg fra stuen gjennom mellomstuen til spisestuen og hele veien var det bøker fra gulv til tak. Harald måtte benytte stige for å få tak i bøkene øverst oppe. Stigen var sammenleggbar, etter bruk kunne den foldes sammen til en stokk. En av Gregers’ kamerater mente at Harald hadde så mange bøker bare for å vise seg − ett menneske kunne ikke rekke å lese alle sammen, sa han.

Gregers var ikke like sikker. Faren hadde en fenomenal hukommelse, og han kunne svare på alt han ble spurt om.7 Hver søndag inviterte Harald Gram og hans kone Ingrid Meyer, født Sønderaal, til familiemiddag.8

12

Gjestene var Haralds søsken, Ida Wollebæk og Herman Hoë Brodtkorb Gram med ektefeller og barn. Askely var den perfekte ramme omkring dette viktige ritualet. Det var omgitt av en stor eplehage som strakte seg fra Guldbergs vei til Krematoriesiden, i enden av en lang allé lå huset med søyler på begge sider av trappen opp til inngangsdøren. Interiøret var fra statsminister Gregers Winther Wulfsberg Grams dager; en Murano-lysekrone i mellomstuen, biedermeiermøbler og en kopi av et Murillo-bilde over den store, røde sofaen. Det

Antoinette («Tusse»), Sofie («Fia») og Gregers («Ba») Gram.

13

var dekket på små barnebord til slektens yngste generasjon. Der satt Gregers Gram sammen med søstrene Sofie («Fia») og Antoinette Augusta («Tusse») og fettere og kusiner. Gregers hadde fått kallenavnet «Ba», mest av praktiske årsaker. Også en av Herman Hoë Brodtkorb Gram sønner var nemlig oppkalt etter sin berømte farfar.9 Søndagsmiddagene på Askely var ikke eneste faste samlingspunkt for statsminister Grams barn, deres ektefeller og barn. Familien tilbrakte også ferier sammen, på Hurumlandet eller i Vågå. Hytta på Hurumlandet – «Skovly» i Ersvika − var en villa som Gregers Winther Wulfsberg Gram og hans hustru Antoinette hadde kjøpt i 1918.

Her tilbrakte «Ba» somrene sammen med søstre og søskenbarn, de badet, dro på båttur eller spaserte langs veier dekket av rød grus.

Sommerstedet i Vågå het opprinnelig «Hammarseter», men da statsminister Gram kjøpte den som sølvbryllupsgave til hustruen i 1903, omdøpte han seteren til «Kom-el-dik». Dette eksotisk klingende navnet var lånt fra Gregers Winther Wulfsberg Grams embetsbolig i Alexandria, hvor han arbeidet som internasjonal voldgiftsdommer i årene 1879-1882. Kom-el-dik skal bety «Hanekamhaug» eller «Hanehaug», og statsminister Gram fikk laget kopper, asjetter og eggeglass med hanesymbol til bruk på hytta. Etter at Harald og Ingrid arvet stedet på 1930-tallet, ble «Kom-el-dik» det faste samlingspunktet for hele familien, både sommer og vinter.10

2

«Gregers Gram Haraldssønn»

På Kom-el-dik finner vi en av ikke altfor mange skriftlige kilder som Gregers Gram etterlot seg. På døren til ett av uthusene har han nemlig risset inn sitt navn med tollekniv: «Gregers Gram Haraldssønn».

Vi vet ikke når innrissingen fant sted, men det kan godt ha skjedd mens Gregers var i meget ung alder; han ble nemlig tidlig klar over at som sønn av Harald Gram, var det meste av livskursen hans staket ut på forhånd.

Gregers var Haralds store stolthet, forteller familien. Det var en selvfølge at han skulle gå i sin far og farfars fotspor, både når det gjaldt

Gregers og Harald Gram på Kom-el-dik.

15

utdannelse og politikk. Imidlertid viste det seg snart at Gregers Gram ikke var noe skolelys. Han var både intelligent og vittig, men doven.

Resultatet var at han var middels i alle skolefag, med ett unntak: Han var en kløpper i historie.

Gram ble også tidlig interessert i politikk. Han meldte seg inn i Unge Høyre, og klassekameratene husker best hans utfall mot kommunismen. Ved slike anledninger opptrådte han usedvanlig selvsikkert. «Det var ikke lett å påvirke Gregers», forteller en, «han hadde sine egne meninger». En annen husker Gram som en gutt med jevnt godt humør, men som holdt seg mye for seg selv: Han var flink på spissformuleringer, kunne være sarkastisk. Han var ikke interessert i mennesker som ikke hadde samme syn på livet og politikk.1 Noen komplett enstøing var han likevel ikke. Blant annet ble han tidlig med i idrettsklubben Njård, og det til tross for at han var «beskjeden i fysisk utfoldelse». Han hadde ikke kropp til det, forklarer en av hans venner. Gregers Gram var ikke direkte tykk, han virket satt og dessuten var han makelig anlagt. I Njård var han verken med i langrenn eller hopp. Han spilte på bandylaget et par ganger, ellers

Den unge Gregers Gram var makelig anlagt.

16

var det som organisator og taler på medlemsmøter at han gjorde seg bemerket.

Njård ble et viktig innslag i Gregers Grams oppvekst. Han interesserte seg for klubben helt fra den tiden da den besto av «en rekke jevnaldrende kamerater som tilbrakte en vesentlig del av døgnet sammen. På skolen om formiddagen, på kino eller idrettsplassen om ettermiddagen. Utallige er de improviserte generalforsamlinger som i våre spede barneår fant sted på Heggeli holdeplass.»

Njård var et forum for idrett og kameratskap blant ungdommen rund Smestaddammen, skriver Gram i julinummeret av Njårdposten 1938: Da Njård ble stiftet i 1924, var det utvilsomt behov for et idrettslag i strøket. Stiftelsen av Njård var en naturlig løsning av den i strøkets oppløpne gutter iboende trang til organisert å utøve sin idrett. Heggeli-gutta følte og tenkte felles, og et sunt, forpliktende og realt kameratskap ble allerede fra starten av det fundamentale i Njård. På idrettsplassen gjorde de iherdige Heggeli-gutta seg snart bemerket, og fra et sportslig synspunkt sympatisk bemerket. «Idrett for idrettens skyld, ikke hardkokt premiejag», har alltid vært Njårds motto.2 Gregers Gram ble valgt til styremedlem i Njård 20. desember 1933 – bare 16 år gammel. Han ble gjenvalgt året etter, og da ble han også med i klubbens bandyutvalg, hvor han ble valgt til formann to år senere. Våren 1938 fikk han det øverste vervet i Njård, da var han 20 år.3 I sin formannstid måtte Gregers Gram «kjempe med de indre virkningene av en ærgjerrig fasade», skriver en klubbkamerat. Han oppdaget at medlemstallet var uekte, mange hadde ikke betalt kontingenten på flere år. Gram gikk trøstig i gang med å «sanere boet», som han sa, og etter å ha strøket og i ekstreme tilfeller ekskludert ikke-betalende, oppdaget han at Njård besto av bare 124 medlemmer.

Også den administrative siden var blitt forsømt de siste årene, den hadde nemlig den generalfeil at den hadde vært basert på skippertak. «Vi står i publikums bevissthet som den unge driftige klubben 17

på Heggeli, som alltid lager bøljer og gjennomfører forhåndsdømte tiltak til suksess. Vårt ry er uomtvistelig, men begynner snart å bli litt ufortjent.»4 Etter vel et halvt års formannsvirksomhet valgte Gram å konsentrere seg om det daglige klubbarbeidet. Nå skulle det bli slutt på skippertaksmentaliteten! Han utarbeidet direktiver om idrettsutvalgenes plikter, også når det gjaldt økonomi og egne arrangementer. Hovedstyret skulle stille strenge krav til egen arbeidsinnsats.5 Gregers Gram frasa seg gjenvalg som formann i Njård på klubbens årsting i Wergelandsveien 5 den 19. desember 1939. Men før det skrev han seg for alvor inn i klubbens historie med et «Jubileumsårets renessansepotpurri» i Njårdposten − det var nemlig 15 år siden klubben ble stiftet. Potpurriet gir oss et bilde av Grams humor, som alle som kjente ham i oppveksten har merket seg. Han gir en rekke kjappe beskrivelser av kjente fjes i Njård-miljøet, fra Lollo og Odd Berg («våre trofaste bandytilskuere, som frøs seg gjennom alle vinterens Njård-kamper») via Hedvig og Thorgny Haanes («de skal spille to av hovedrollene i den åpningsfilmen jeg skal lage til Njård-palasset») til Johan Haanes («som av hensyn til Njårds økonomi forlangte penger for å få spille en oppvisningskamp i Sverige»). Potpurriet avsluttes med en hilsen og oppmuntring til Njårds unge ballgutter og idrettsgutter: «Vi var misfornøyde til å begynne med vi også!»6 Harald Gram var formodentlig noe ambivalent til sønnens engasjement i Njård. Selv var han ikke spesielt idrettsinteressert, men gledet seg over at Gregers viste at han både hadde lederegenskaper og talegaver. For Harald var det selvsagt enda viktigere at sønnen også visste å utnytte disse talentene til å gjøre politisk karriere. I april 1936 ble Gregers Gram styremedlem i Ullern Unge Høyre, og i mars året etter ble han formann.

Likevel var Harald Gram bekymret for sønnens fremtid. Gregers brukte altfor mye tid på Njård og Unge Høyre – det var nødt til å gå ut over utdannelsen.

3

Russeformann i Oslo

Høsten 1934 begynte Gregers Gram ved reallinjen på Akers kommunale gymnasium. Skolen lå på hjørnet av Pilestredet og Universitetsgaten, med et stort valnøtt-tre i skolegården, og hadde ungdom både fra øst- og vestkanten som elever.

Henrik Frisak Fürst gikk i samme klasse som Gregers. Han husker godt den lyse gutten på første benk på vindusrekken, alltid blid og hyggelig, men ikke særlig interessert i undervisningen. Unntaket var historietimene, da var Gregers i en klasse for seg og fikk mye skryt av lektor Fredrik Christian Wildhagen. Og Wildhagen var ingen hvem som helst, ved siden av lærerstillingen på Akers kommunale gymnasium var han ansatt i NRK som leder av foredragsavdelingen, i tillegg til at han hadde skrevet bøker og artikler for aviser og tidsskrifter.1 Gregers Gram gjorde seg også bemerket som taler og debattant i gymnassamfunnet «Akerriksa». «Det var nok å snakke om, og følelsene var sterke og temperaturen høy i det overfylte klasserommet hvor vi holdt våre møter,» forteller Hans H. Engebrigtsen, som også var elev ved Aker kommunale gymnasium i årene 1934–36: I Akerriksa ble den sosialistiske «front» ledet av elever fra Østre Aker, støttet av Erik [Sunde] og meg, mot elever fra Nasjonal Samling og andre reaksjonære fraksjoner, som Fedrelandslaget og Leidangen, med de mer moderate konservative i midten i flertall. Forsvarssaken, fredssaken og fascismen var hete temaer.2

19

«De mer moderate konservative i midten» var trolig ingen stor gruppering; Henrik Frisak Fürst kan ikke husker andre Høyre-gutter ved skolen enn Gregers Gram. På midten av 30-tallet var det de politiske ytterpunktene som tiltrakk seg norsk ungdom, man var enten kommunist/sosialist eller høyre-elitist/fascist. Høyre ble ansett for å være «gubbete», forklarer Frisak Fürst.

Det var møte i Akerriksa hver lørdag. Gregers Gram var ofte på talerstolen, hvor han svingte svøpen både over kommunister og nazister. Det antinazistiske engasjementet var slett ikke nytt, Svein Bøyesen, som vokste opp på Heggeli, husker godt Grams reaksjon på Hitlers maktovertagelse i 1933: Han fulgte mye med på tysk politikk, og da Hitler kom til makten var han fly forbanna. Han syntes det var hårreisende at folk ikke kunne skjønne, at de ikke så! Der var han forut for sin tid.3 Grams skepsis til Hitlerregimet ble ikke noe mindre av «De lange knivers natt», som fant sted rett før han begynte på Akers kommunale gymnasium. Den 30. juni–2. juli 1934 ga Der Führer ordre om å arrestere og henrette flere personer innen SA-ledelsen, angivelig fordi de hadde planlagt statskupp. Hendelsen ble flittig debattert i Akerriksa, og de fleste mente at Hitlers oppgjør med ytterliggående elementer i eget parti var bevis for at han ledet et gangsterregime. Dette var da også et forvarsel om det som skulle komme: SA-oppgjøret var en forsmak på den råskap og kynisme som Hitler senere skulle oppvise i håndteringen av Nazi-Tysklands utenrikspolitikk.

Våren 1935 var det et annet tema som igjen satte nazismedebatt på dagsordenen i Akerriksa. Verdensopinionen arbeidet for at den radikale pasifisten Carl von Ossietzky, som hadde sittet i en av Hitlers konsentrasjonsleirer siden Riksdagsbrannen i februar 1933, skulle få Nobels fredspris. I Norge var det Dagbladet og Arbeiderbladet som sterkest støttet Ossietzkys kandidatur, mens de borgerlige avisene oppfattet ham som en landsforræder; de mente at en tildeling av fredsprisen ville være en demonstrasjon mot Tyskland. Men Grams antinazistiske engasjement var så sterkt, at han for en gangs skyld gjorde felles sak med sine politiske motstandere på venstresiden. «Erik, Gregers og jeg sto sammen med den sosialistiske fron20

ten og støttet Nobelkomiteens nominasjon av Carl von Ossietzky til fredsprisen», forteller Hans H. Engebrigtsen.4 Ossietzky fikk da også Nobels fredspris for 1935, men den ble først utdelt året etter – da Gregers Gram hadde sluttet ved Akers kommunale gymnasium. Høyreavisen Aftenposten skrev: «Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende». Hitler nektet Ossietzky å reise til Oslo for å motta prisen, og kong Haakon valgte å utebli fra seremonien.

Det var Harald Gram som forlangte at Gregers skulle slutte ved Akers kommunale gymnasium. Våren 1935 hadde sønnen nemlig fått karakter «Nokså godt» til tysk artium, og Harald mente at han hadde godt av et miljøskifte. Dermed åpnet han lommeboken for at Gregers skulle begynne på engelsklinjen ved Sophus Jensens Artiumskurs, som ble avholdt ved Kristelig Gymnasium. Dette var et toårig kurs hvor undervisningen foregikk på kveldstid, og hvor elevene måtte betale 2-300 kroner i skolepenger pr. måned. Her var det ikke mye tid til gymnassamfunnet og politiske debatter. «Jensen-russen» varierte i alder fra 19 til 44 år, og de fleste hadde fullt arbeid ved siden av skolegangen. Alle sammen var lydhøre og lærevillige elever med ett mål for øye, nemlig å oppnå en god artium.5 Selv om Gregers Gram aldri fant seg helt til rette med strebermentaliteten ved «Jensen artiumskursus», så var det andre sider ved skolen som gjorde at han trivdes. Han var nemlig svært glad i å sove lenge om morgenen, og da var det perfekt med undervisning fra klokken 16.45 til 21 på virkedager, og fra 16 til 20 på lørdager. Og når han var ferdig med skoledagen, reiste han hjem til Hans H. Engebrigtsen i Tuengen Allé, hvor kjellerstuen var blitt «det nye politiske forum».

Gregers Gram var elev på «Jensens artiumskursus» i årene 1935–37. Den 10. februar 1937 var representanter for russen i Oslo og Aker samlet på Den Gule Kro for å velge styre. Aftenposten hadde sendt en medarbeider for å dekke valget, og han var mest opptatt av at det ikke var kvinner med i det nye russestyret. Ingen kunne huske at det hadde hendt før. Men i korridorene var likevel folk tilfreds med styrevalget − ikke minst med årets formann, som var Gregers 21

Aftenposten mente at Gregers Gram hadde «et ekte sportsansikt».

Gram. Han «ga et umiddelbart sympatisk uttrykk», mente Aftenpostens utsendte: […] høy, lys og med hele ungdommens optimisme lysende over et ekte sportsansikt, 19 år, grei og liketil med ordet i sin makt. Ikke si mer enn du kan stå ved − det var inntrykket efter en kort samtale om russetiden.6 Russeformann Gram avslørte seg også som en svært seriøs ung mann. Han ville reformere russetiden, og i stedet for barnslige løyer ville han arrangere kulturreiser til Eidsvold og Lillehammer. «Vi vil vise oss i vårt beste humør», uttalte han, «men vi vil more oss selv – ikke by og bygd!»

Intervjuet har ikke vart mange minutter, før det blir avbrutt.

En av Grams klassekamerater fra «Jensen artiumskursus» kommer 22

Russestyret i Oslo 1937.

løpende: − Gregers, faren din er i telefonen. «Nyheden var nådd frem,» skriver Aftenposten, «og vi forstår godt at han øieblikkelig avbryter intervjuet.»7 Men Gregers ante nok at faren ikke bare hadde ringt for å gratulere. I slutten av februar 1937 hadde han nemlig fått utvidet sitt ansvarsområde innen Ullern Unge Høyre, da han ble valgt inn i styret i Veststrøkets distriktsforening. Dessuten var han fortsatt formann i Njårds bandyutvalg. Og nå hadde han på toppen av det hele blitt russeformann. Harald Gram fryktet at det ble liten tid til pensum.

Gregers tok oppgaven som russeformann på alvor. Natt til 17. mai var russen fra Oslo og Aker samlet til fest på Tryvann. Gregers gikk omkring og prøvde å dempe alkoholkonsumet – det skulle ikke være noe tull! Selv var han svært måteholden den natten – både når det gjaldt alkohol og kvinner. «Jeg tror han var mer beundret enn omsvermet av damer,» sier Svein Bøyesen. «Han var nok avstandsforelsket i en del jenter, men hadde ingen dame – ikke engang på festen oppe på Tryvann. Han inviterte ikke til det.»8 Den 17. mai var det regn, oljehyrer, klissvåte flagg og tunge faner.

Ved Wergelandsstatuen sto folk og ventet på russetoget. Jubelen var enorm da Gregers Gram steg opp på sokkelen for å holde sin tale.

23

Men også ved den anledning var han litt for opptatt av å poengtere at russefeiring ikke var synonymt med tull og klovnestreker: Det var en frisk og velment tale – men den var ikke så spekket med morsomheter som man venter russetalen skal være. Selvfølgelig fikk de eldre generasjoner gjennomgå – vi fikk høre om åreforkalkingen og alle andre skrøpeligheter som gjør oss uforstående overfor dem som stormer inn i livet med rosenrøde forhåbninger og seierevnen over alle vanskeligheter. Alvoret hadde også fått sine gloser med i orkesteret – og den unge lyslokkede formann la all sin charme bak lyse og mørke ord. Men allikevel savnet vi smilet – det fikk vi bare som et pust-ut da talen var forbi og de lykkelige røde brøitet sig vei gjennem menneskemassen – op til lapskausen i Studentersamfundet.9 Men alle aktiviteter utenom skolearbeidet hadde kostet. Gregers Gram strøk til examen artium. Harald Gram mente at det var bare én løsning på problemet. Gregers Gram ble tvangsforflyttet til Fredrikstad, hvor verken Njård, Ullern Unge Høyre eller kamerater kunne hindre ham i å konsentrere seg om pensum.

4

«Fagerborg-kretsen»

Annæus Schjødt var valgt til sekretær i Oslo-russens styre for 1938, da han ble kjent med Gregers Gram. Som formann for fjorårsrussen var det Grams plikt å møte frem til valgmøtet, for å gi en orientering om styrets arbeid. Gregers Gram og Annæus Schjødt ble venner, og selv om Gram fortsatt levde i eksil i Fredrikstad, så de mye til hverandre i helgene.1 Schjødt oppdaget snart at Gram vanket mye sammen med en kameratgjeng, som hadde sitt hovedkvarter i Fagerborgområdet. De sentrale personer i gjengen var Karl Brodersen og André Bjerke.

Begge hadde nettopp påbegynt universitetsstudier. «André hadde tatt en god realartium i 1936 og var samme høst begynt å studere realfag», forteller Brodersen: Han imponerte oss med sitt store selvbyggede radioapparat og sitt kjemilaboratorium plassert på pianoet. Han ga inntrykk av å vite alt som var verdt å vite på disse felter. Men verken han eller vi andre forbandt våre studier med noen slags fremtidsplaner. Vi var nok på vår måte opptatt av verdens fremtid, men ikke vår egen, vi levet lykkelig i nuet. Mens André lå på sin seng i Schønings gate og studerte matematikk, lå jeg noen stenkast unna på min og leste sosialøkonomi. Vi lå begge i bokstavelig forstand ved universitetet, men ved hvert vårt fakultet.2 I utgangspunktet skulle man tro at André Bjerke og Karl Brodersen ikke var rette omgangsfeller for Gregers Gram. Bjerke hadde en tid hatt hva han siden skulle kalle «nazistiske sympatier» mens han gikk 25

på Fagerborg skole, også Brodersen hadde vært aktiv nasjonalsosialist i de første gymnasårene hjemme i Trondheim: Han støttet Hamsuns «harmløse» utfall mot den tyske pasifisten Carl von Ossietzky, reagerte på den «usmakelige» propagandaen mot Mussolini og hadde sans for de italienske fascistenes invasjon av «barbarstaten» Etiopia. Han fordypet seg i Nietzsche, Wagner og Spengler, og hadde forventninger til den frivillige arbeidstjenestens ambisjoner om å bringe borgerlig ungdom i kontakt med jorden og folket. Han deltok også i et komplott for å få heist hakekorsflagget over Trondheim katedralskole.»3 Da Gram ble kjent med de to, hadde begge lagt bak seg sitt naziengasjement. I stedet hadde de som ferske studenter begynt å interessere seg for Karl Marx. Bjerke og Brodersen sluttet seg til «den akademiske folkefront, som under ledelse av gamle motdagister ble organisert i årene før krigen. Vi gikk regelmessig til foredrag i Sosialistisk Forum, og vår iver ble belønnet med innbydelse til Nachspiel som fulgte for den indre krets av senere statsråder. Vi ble veiet, men funnet for lette, vi var ikke av det stoff man lager en maktelite av», forteller Brodersen.

Gregers Gram klarte examen artium våren 1938, og flyttet tilbake til Oslo for å studere jus. På det tidspunktet hadde André Bjerke og Karl Brodersen gjort kretsen av tidligere Mot Dag-ister til sine hovedfiender i Studentersamfundet. Gruppen utøvet et «eiendommelig saklighetsdiktatur», mente de − ethvert innfall, enhver spontanitet, enhver ureglementert idé var fullstendig forfeilet. Og overfor annerledestenkende hadde de et drepende kritisk våpen: Mot Dag-latteren! En av André Bjerkes venner ble en gang utsatt for den: Han steg tappert opp og ytret småborgerlig naivt at han syntes det manglet livsglede i Studentersamfundet; kunne det ikke gjøres noe for å skape litt mer liv og fest? Her var det gruppelatteren satte inn; den kom liksom langt bortefra med den vibrerende, stigende tonen av en fjernt utskutt granat – så nærmet den seg i et reddsomt crescendo og eksploderte rett i talerstolen. Min venn gjorde en halv 26

omdreining og segnet ned på plass; det var som å se en krigsfilm med nærbilde av en fallende soldat.4 Nå bestemte André Bjerke, Karl Brodersen, Annæus Schjødt og Gregers Gram seg for å bli kvitt Mot Dag-regimet. De lanserte filosofistudenten Amund Hønningstad som motkandidat til den sittende formannen, Karl Brodersen og Annæus Schjødt skrev nominasjonstalen og Schjødt fremførte den. Resultatet ble et valgskred for de radikale og et svært dystert Nachspiel for «Hønningstad-partiet». «Vi følte oss som et fotballag som hadde tapt 20-0», forteller Schjødt.5 Etter opprørsforsøket mot Mot Dag-styret i Studentersamfundet ble kretsen omkring Bjerke og Brodersen oppfattet som svikere av den sosialistiske sak. Bjørneboe-biograf Tore Rem mener at gruppen orienterte seg mot det konservative eller upolitiske. De var opptatt av den tyske filosofen Osvald Spengler og «teoriene om aftenlandets undergang kan ha ført dem inn i estetisme og dekadanse. Verden var allikevel på vei nedenom og hjem.»6 Dette var ikke akkurat i full overensstemmelse med Høyres politiske ideologi, men Spenglers

«Rotløs, rastløs og sint på hele denne idiotiske verden».

27

kulturpessimisme synes likevel å ha påvirket Gregers Gram. Høsten 1939 skriver han i alle fall til Hans H. Engebrigtsen: Jeg rusler omkring her, rotløs, rastløs og sint på hele denne idiotiske verden som ikke forstår noe av det hele og bare lager helvete av himmelens byggematerialer. Kynisme, resignasjon og brutalt skuespill i en realistisk pøbelverden er det eneste man kan tilby tidens ungdom. Fornuften døde jo under forrige krig.7 Dessuten var Sigmund Freuds psykoanalyse et tema som ofte ble diskutert i kretsen. Det var derimot aldri Rudolf Steiners okkultisme.

Det var først høsten 1941 − da Gregers Gram ikke lenger hadde noen kontakt med André Bjerke og Karl Brodersen − at de to begynte å vanke i Antroposofisk Selskap i Oscars gate 43. Bjerke ble senere mest kjent som lyriker, gjendikter og krimforfatter, men var også en ivrig forkjemper for Steiners okkulte læresetninger både i skrift og tale. Brodersen ble lærer ved Steinerskolen og startet lærerutdanning for steinerskolepedagoger.8 Ifølge Annæus Schjødt var kretsen mest opptatt av den tidligere nazipresidenten i Danzig-senatet, Hermann Rauschnings bøker: Der Revolution des Nihilismus (1938) og Gespräche mit Hitler (1939), som avslørte den tyske Førers planer for en kommende krig. Rauschnings avsløringer bekreftet Gregers Grams skepsis til Nazi-Tyskland og var en alvorlig vekker til alle som mente at Hitler kunne kontrolleres ved hjelp av diplomati og internasjonale avtaler.

Men stort sett var ikke «Fagerborg-kretsen» særlig opptatt av politikk – og ikke så mye annet, heller. Det var en gjeng med «dovne rabagaster, som skulle ha studert», sier Schjødt. Man hadde ikke noe politisk eller kulturpolitisk program, ingen møter – gjengen vandret omkring om natten og pratet. Hadde en av dem en tikrone, gikk de på Theatercafeen og drakk øl, var de blakke, så «raidet» de Harald Grams bibliotek.

Gregers var uten sammenligning den dovneste i kretsen. Hver morgen dundret Harald Gram på døren hans og kommanderte: «Opp og studer!» Men Gregers hadde ingen lyst til å bli jurist, i løpet av de snaut to årene han studerte faget fikk han aldri lest mer enn innled28

«Dovne rabagaster».

ningen til Castbergs Norges statsforfatning. Han var på leting etter noe som kunne interessere ham. Og i mellomtiden lot han livet bare seile forbi.9

5

Verdenskrig

I årene 1938–39 registrerte kameratgjengen på Fagerborg at Hermann Rauschnings påstander om det tyske naziregimet viste seg å stemme til punkt og prikke. Hitler hadde ambisjoner om å gjøre Tyskland til en «verdenserobrende enhet», hevdet Rauschning. Hovedmålet var å okkupere Sovjetunionen, men hvis Storbritannia skulle stille seg i veien for den tyske diktators planer, ville han ikke nøle med å ta opp kampen.

Adolf Hitler mente at internasjonale avtaler kunne være viktige brikker i spillet om verdensherredømme: Jeg er beredt til å garantere alle grenser og lage ikke-angrepspakter og vennskapsavtaler med hvem som helst. Det ville være rene dumheten å nekte å gjøre bruk av slike forholdsregler bare fordi man kunde komme i den situasjon at man blev nødt til å bryte et høytidelig løfte. […]. Det finnes ikke noe slikt som en evigvarende traktat.1 Kameratgjengen fulgte nøye med på Hitlers utspill; innlemmelsen av Østerrike i Det tredje rike, Münchenavtalen med Frankrike og England som Hitler brøt noen måneder senere ved å gjøre Tsjekkoslovakia til tysk protektorat, ikkeangrepsavtalen med Sovjetunionen og angrepet på Polen som startet Den annen verdenskrig. «Vi var veldig opptatt av krigen», forteller Annæus Schjødt, «vi diskuterte styrkeforholdet mellom Storbritannia og Tyskland, og betydningen av Hitlers pakt med kommunistene i Kreml. Vi snakket mye om hvem som ville vinne.»

30

Men tanken på at nøytrale Norge kunne bli trukket inn i stormaktskrigen, streifet oss aldri, understreker Annæus Schjødt.

– Ville du ha trodd at Gregers Gram skulle spille den rollen han gjorde under okkupasjonen, da?

Schjødt rister smilende på hodet.

– Det var enda mer utenkelig. Han var overhodet ikke typen til det.2 Den 30. november 1939 gikk sovjetiske styrker til angrep ved Salla og Petsamo-området i Finland. Flere i Grams vennekrets så det som sin oppgave å bistå broderfolket i kampen mot en totalt overlegen fiende. Også «Gregers meldte seg som frivillig til Finland», hevder hans senere SOE-kamerat Max Manus. Og tilføyer: «[…] men [han] kom ikke til å reise. Han ble overbevist om at det var mer bruk for ham hjemme.»3 Denne forklaringen lyder ikke særlig overbevisende. For Gregers Gram var ikke Stalins redselsregime i øst stort bedre enn Hitlers Tyskland, og var det noe sted det virkelig var bruk for ham etter utbruddet av Vinterkrigen, så var det ved fronten i Nord-Finland. Og hjemme foretok han seg ikke stort annet enn å diskutere hele natten på Karl Brodersens gutterom.

En mer sannsynlig forklaring på at Gram ikke reiste til Finland, var at han var i dårlig fysisk form. Så i stedet meldte han seg til vinterrekruttskole i mars 1940. Hensikten med dette tiltaket var «militær utnyttelse av rekruttenes skiløperferdigheter», noe som kunne komme til nytte både hjemme og ute. Den norske nøytralitetsvakten som var mobilisert etter det tyske angrepet på Polen, hadde avdelinger oppsatt på ski – dessuten viste «den pågående finsk-russiske krig […] hvor viktig det er å utnytte vinterlige forhold».

Under vinterøvelsene lærte Gram hvordan skiløpersoldater foretok rask fremrykning − avdelingen skulle hele tiden være samlet uansett hvor vanskelig terrenget var. 250 hester var med, de gikk på truger mens de trakk maskingevær, mitraljøser og bombekastere etter seg. Og rekruttene fikk øvelse i «patruljetjeneste à la Vinterkrigen», hvor man måtte gjøre seg selv og våpen usynlig ved å grave snøhule eller legge en teltduk over seg, som det ble skuffet snø oppå. Men den viktigste lærdommen Gregers Gram fikk med seg fra vinterrekruttskolen var at han kunne kompensere for manglende fysisk form med 31

Gregers Gram lærte å kompensere for manglende form med ren vilje.

ren vilje. Når han måtte, klarte han de mest anstrengende strabaser.

Denne erfaringen var avgjørende for at han et drøyt år senere lot seg verve som agent for Special Operations Executive i Storbritannia.4 Grams plan var nok å reise til Finland så snart vinterøvelsene var over. Men begivenhetene kom ham i forkjøpet. Stalin hadde etter hvert fått nok av krigen, finnene hadde klart å stanse den sovjetiske angrepsbølgen og i flere måneder hadde styrkene fra Den røde armé stått helt stille. Den 13. mars 1940 gikk Stalin med på fredsslutning med Finland.

Finlandsfrivillige Hans H. Engebrigtsen kom hjem til Oslo 3. april 1940. Gregers Gram og Erik Sunde var møtt frem på Østbanestasjonen for å ta imot den tidligere klassekameraten. Gjensynet ble litt av et sjokk: «De så litt forskrekket på meg, radmager og utkjørt som jeg var, og tok ryggsekken min,» forteller Engebrigtsen.

Mange studenter hadde skrevet brev og sendt pakker, og noen av dem var samlet i Aulakjelleren. Erik og Gregers ville ha meg med dit for å møte dem før jeg dro hjem. Jeg skjønte at det ville bli vanskelig, det var blitt en avgrunn mellom meg og dem jeg hadde 32

reist fra. Jeg ville gjerne kunne slå en bro over og komme dem i møte, men jeg visste at jeg ikke kunne makte å leve opp til forventningene de hadde til meg, den første som kom tilbake og kunne fortelle om Vinterkrigen. En umåtelig tretthet tok overhånd da jeg fulgte Erik og Gregers ned i Aulakjelleren for å møte de trofaste vennene.5 Gjensynet med Engebrigtsen hadde gitt Gregers Gram et innblikk i hva krigsdeltagelse kostet. Man ble aldri den samme igjen, frontopplevelsen gjorde at man ble hard og desillusjonert. Bare noen år senere skulle han selv få oppleve dette i langt større grad.

6

Okkupasjon av Norge

Den 9. april 1940 skjedde det «utenkelige»; det nøytrale Norge ble invadert av Nazi-Tyskland. Kriegsmarine angrep Narvik, Trondheim, Bergen, Egersund, Kristiansund og Oslo, tre infanteridivisjoner ble landsatt og fallskjermjegere besatte norske flyplasser, deriblant Fornebu lufthavn. Gregers Gram hadde hørt på radioen tidlig om morgenen at kongehus og regjering hadde flyktet til Hamar. På vei inn på toget hadde utenriksminister Halvdan Koht feilaktig sagt til NRKreporteren at det var utgått en alminnelig mobiliseringsordre.

I 15-tiden reiste Gram ned til Karl Johan, hvor han ble vitne til at de første tyske troppene fra Fornebu kom marsjerende inn i Oslo.

Hans H. Engebrigtsen var også til stede i menneskemengden som hadde samlet seg: Det ble dørgende stille da først to, så seks politimenn viste seg på Abelhaugen. Så hørte jeg hundrevis av støvler taktfast mot asfalten, først svakt, så sterkere og sterkere. Det var den samme skremmende lyden av truende jernbeslåtte hæler som hadde knust all motstand i Praha og Warszawa og sluppet terroren mot jødene løs.

Så marsjerte de forbi, 6–700 mann med maskinpistoler, geværer og tunge oppakninger. Folket sto som lamslått – ikke et ord, ikke en bevegelse.1 Engebrigtsen hadde alt fått erfare at utenriksminister Kohts påstand om at det norske forsvar var mobilisert ikke viste seg å stemme. Han hadde møtt frem klokken 8 på Bislett stadion slik krigstjenestekortet tilsa. Der sto 10–15 mann urolige og rådville ute på banen.

34

Først etter å ha bivånet tyskernes innmarsj i Oslo fikk han tilfeldigvis vite hva han kunne foreta seg: En gardeoffiser i full uniform kom mot meg med raske skritt ved Victoria terrasse. Jeg stoppet ham og fortalte om den feilslåtte mobiliseringen av IR 4 (Akershus infanteriregiment nr. 4) og spurte hva jeg skulle gjøre. Han så seg fort rundt, trakk meg til side og sa at jeg skulle reise mot Eidsvoll så snart som mulig, helst samme kveld, og at det var satt ut vakter som ville vise vei til mobiliseringsplassene ved Trandum og Gardermoen. Han ba meg gi denne beskjeden videre til flest mulig vernepliktige så raskt som mulig, sa farvel og skyndte seg videre.2 En av de vernepliktige Engebrigtsen fikk varslet, var Gregers Gram.

Den 10. april gikk han gjennom Nordmarka med Erik Sunde og Finland-frivillige Bjørn Ræder, og meldte seg til tjeneste ved hjulryttereskadronen, som var forlagt på Gardermoen.3 Gregers Grams innsats i kampen mot de tyske invasjonsstyrkene skulle ikke bli særlig gloriøs. Hjulryttereskadronen ble tilknyttet Oppland dragonregiment, som marsjerte nordover i retning Hamar.

Ved Espa ventet en tysk kolonne som tok til fange mesteparten av dragonregimentet, deriblant hele hjulryttereskadronen med soldater og våpen fordelt på forskjellige biler. Gregers Gram klarte imidlertid å rømme fra fangenskapet, sluttet seg til Oppland dragonregiment utenfor Hamar – bare for å bli tatt til fange på nytt. Denne gangen ble han satt inn på Akershus festning. Her ble han holdt til de norske styrkene kapitulerte 10. juni.4 Så snart Gram var satt fri, begynte han å se seg om etter en mulighet til å drive aktiv motstandskamp mot okkupasjonsmakten. Men dette var ikke enkelt sommeren 1940. For nordmenn flest fortonet det seg som om Tyskland alt hadde vunnet krigen. I Vest-Europa sto Storbritannia alene i kampen mot Det tredje rike, og noen krig i øst virket ikke sannsynlig så lenge det eksisterte en tysk-sovjetisk ikkeangrepsavtale. I Norge var det knapt noen motstandsbevegelse å snakke om, den var fåtallig, dårlig organisert, amatørmessig. Så Gregers Gram fant ut at den eneste måte han kunne gjøre nytte for seg, var ved å arbeide i de illegale avisene. Det gjorde han helt frem 35

til sommeren 1941, da han fikk et tips om at det tyske Gestapo var på sporet av ham.

Gregers Gram reiste til Stockholm, hvor han ble kjent med en rekke nordmenn som var i samme situasjon – blant dem hans senere våpenbror Max Manus. Manus forteller: I Sverige forsøker han å interessere myndighetene for en ekspedisjon til Norge for å få fatt i papirer som han visste var fisket opp etter Blüchers undergang. Selvfølgelig tilbød han seg å hente dem selv. Men det ble ikke noe av.5 Dessverre gir ikke Manus nærmere opplysninger om ekspedisjonen.

Men Gram kan ha fått tips om at viktige papirer var blitt funnet etter Blüchers forlis i Drøbakfjorden fra sin svoger. Søsteren Sofie hadde i 1937 giftet seg med orlogskaptein Andreas Kielland Rygg. Hans far, Andreas Anderssen, var kommandør for torpedobatteriet på Oscarsborg festning som senket den tyske krysseren 9. april 1940.

Uansett fikk ikke Gregers Gram med seg Den norske legasjonen i Stockholm på planen. I stedet fikk han et tips om at britene hadde begynt å sende nordmenn til sitt okkuperte hjemland på sabotør- og etterretningsoppdrag. Gram fikk ta en prat med dem.

Gregers Gram i 1941.

7

Gjennom Sovjetunionen

Den 18. juli 1941 lettet en Aeroflotmaskin fra Stockholm med sovjetborgere, svensker, tyskere og en liten gruppe fremtidige norske motstandsmenn, blant dem Gregers Gram, Arvid Søhr, Conrad Mohr, Percy Armstrong, Harald Kristoffersen, Nils Uri og Svein Blindheim.

Reisemålet var Moskva, som på grunn av tyskernes kontroll over både luftområdet og havstrekningen mellom Skandinavia og Storbritannia var mellomstasjon for de fleste nordmenn som meldte seg til krigsinnsats på britisk side.1 De unge nordmennene var blitt rekruttert av Malcolm Munthe ved den britiske legasjonen i Stockholm.2 Malcolm, som var sønn av den kjente svenske lege og forfatter Axel Munthe, hadde i årene 1939–41 opparbeidet seg adskillig erfaring med sabotasje- og undergravingsvirksomhet. Han kom til Skandinavia under Vinterkrigen; på oppdrag fra Military Intelligence (MI 6) skulle han skaffe utstyr og miner til svenske frivillige i Finland. Lasten ble sendt med tog fra havnen i Bergen, Munthe og hans medarbeidere ble med på reisen for å fungere som instruktører i spesialvåpen og sabotasje. Da den britiske Overkommando hørte om Hitlers planer for 9. april 1940, ble Munthe forflyttet til Stavanger for å bistå de britiske unnsetningsstyrker. Etter at kampene i Sør-Norge var over, ble han sjef for Special Operations Executive-avdelingen ved den britiske legasjonen i Stockholm.

Special Operations Executive (SOE) var blitt opprettet av den britiske statsminister Winston Churchill den 22. juli 1940 for å spionere og utføre sabotasjeaksjoner i tyskokkuperte land. Hensikten var «å sette fyr på Europa», som Churchill formulerte det. Denne stra37

tegien hadde til formål å holde moralen oppe hos de allierte og deres sympatisører i okkuperte land – dessuten skulle den underminere fiendens kampmoral og styrke. SOEs oppgave var altså å drive irregulær krigføring: Mannskapene ble utdannet til å virke som hemmelige agenter bak fiendens linjer – en alternativ fremgangsmåte var å foreta raids mot fiendtlige mål. Denne taktikken brøt imidlertid med britenes nedarvede respekt for fair play, og SOE fikk kallenavnet «The Ministry of Ungentlemanly Warfare» eller «The Baker Street Irregulars» (Organisasjonens hovedkvarter lå i 64 Baker Street i London).

I oktober 1940 kom daværende SOE-sjef for Nord-Europa, Charles Jocelyn Hambro, til Stockholm og oppmuntret Munthe til å hjelpe nordmenn som ønsket å drive sabotasje mot tyskerne.

– Her skal De få se noen tall som viser hva motstanden i Norge betyr for tyskernes krigføring, sa Hambro. – I løpet av de siste uker har Hitler øket sine styrker i Norge til 300 000 mann [sic!]. Det er sannelig ikke så verst når en tenker på at de skal kontrollere en ubevæpnet befolkning på bare tre millioner. Motstandsbevegelsen i de okkuperte land vil etter hvert komme til å bety en vesentlig faktor og stadig binde større styrker, og på den måten svekke Hitlers armeer på slagmarken.

Munthe organiserte flere sabotasjeaksjoner i Norge, men betegnet selv i ettertid resultatet som temmelig mislykket. Da han forlot Stockholm den 20. juli 1941, etterlot han en «ruinhaug som stadig ble smuldret opp av nye arrestasjoner og nye eksplosjoner».

SOE hadde med andre ord fortsatt en lang vei å gå før en profesjonell og effektiv motstandsbevegelse var etablert i det okkuperte Norge.3 Veien var også særdeles lang for Gregers Gram og de andre nordmennene som fløy innover Sovjetunionen to dager tidligere. Det skulle gå fire måneder før de nådde frem til De britiske øyer − etter praktisk talt å ha reist rundt hele jordkloden.

Etter mellomlanding i Veliki Luki utenfor Leningrad, fortsatte flyturen temmelig lavt over sletteland, mindre byer, landsbyer, husklynger og tretopper. Omsider dukket Moskva opp i synsfeltet; et enormt utstrakt byområde med utallige kirker og løkformede kupler, Volga 38

strakte seg fra horisont til horisont og nær floden reiste det mørkerøde Kreml seg mot himmelen.4 Gram og de andre ble mottatt av den svensktalende guiden Lena fra det statlige reisebyrået Intourist. De ble innkvartert i Hotell Metropol, en art nouveau-bygning like ved Kreml, med gulldekor, prismelysekroner, speil, marmorstatuetter og plysj. Her fikk de møte en ny Intourist-guide, jødiske Sarah, som skulle følge nordmennene de ukene de oppholdt seg i Sovjetunionen.5 Den formelle leder for den norske gruppen var 24-årige Svein Blindheim fra Voss, radikal venstremann, republikaner og tilhenger av norskdomsbevegelsen. Etter examen artium på engelsklinjen ved Askim gymnas, tok Blindheim befalsskolen. Da tyskerne angrep Norge, meldte han seg til de norske styrker ved Glomma og deltok i slaget ved Fossum bro. Den 7. mars 1941 hadde han sammen med en kamerat tatt seg over svenskegrensen. Målet var å komme til England for å fortsette kampen mot de tyske okkupantene i Norge.6 Blindheim traff Gregers Gram for første gang på flyet til Moskva.

De oppdaget raskt at de hadde mye til felles. Ikke bare hadde begge artium fra engelsklinjen − de var også skjønt enige om at 9. april hadde vært en selvpåført nasjonal ydmykelse. Blindheim betegnet Nygaardsvold-regjeringens nøytralitetspolitikk som en oppvisning i misforstått naivitet, og den direkte årsak til at nasjonen ble tatt på senga. 9. april hadde vært preget av forvirret frivillighet, improvisasjoner og ryktemakeri fordi myndighetene ikke hadde gitt en eneste klar instruks. Resultatet var improviserte, sammenraskede og i stor grad frivillige avdelinger mobilisert under uorganiserte tilstander, mens den tyske angriperen kontrollerte Oslo og sentrale byer, [samt] alle sentrale mobiliseringssteder med depoter av våpen, materiell og utstyr.7 Den tyske innmarsjen i Oslo var selve bildet på krenkelsen: Den norske kongen hadde rukket å flykte før 21 tyske fallskjermjegere besatte Slottet – og det uten at kongens garde løsnet et skudd. Nygaardsvold-regjeringen hadde også stukket av, etter at justisminister Terje Wold hadde gitt politimester Welhaven ordre om å motta de 39

tyske okkupasjonsstyrkene. Dermed ble Oslos innbyggere måpende tilskuere til at den tyske divisjon Engelbrecht kom marsjerende nedover Karl Johan med to lastebiler og Welhavens ridende politi i spissen!8 Gregers Gram var enig med Blindheim i at regjeringens nedrivning av forsvaret i førkrigsårene aldri kunne tilgis. Kapitulasjonen den 7. juni [1940] hadde vært en bitter pille å svelge, men han ville aldri godta at nederlaget var endelig. Han måtte snarest mulig komme seg hjem og kjempe videre, sa han.9 Natten til 21. juni 1941 befant Gram og de øvrige nordmennene seg om bord på nattoget fra Moskva til Odessa. Intourist hadde utstyrt dem med matkurver fra Hotel Metropol, som inneholdt velsmakende brød, stekt kylling, oppskåret kjøtt, flere typer ost, røkt pølse, frukt og grønnsaker. Også om natten foregikk reisen i en atmosfære av uforstilt luksus. Nordmennene pakket seg inn i tildelte ulltepper, laken og puter og fikk erfare at ferden i en sovjetisk sovevogn ga en uforklarlig følelse av «noe annet enn våre NSB-sovevogner som hele tiden kjørte sine evinnelige svingninger». Sporvidden var større enn hjemme, og skinnegangen var praktisk talt uten svinger; nordmennene hadde følelsen av å flyte gjennom Ukrainas uendelige slettlandskap. Dette var rene feriereisen, storkrigen virket å være uendelig langt unna; Gram tenkte på kamerater hjemme som drev sitt spill mot nazistene og okkupasjonsmakten og følte et stikk av dårlig samvittighet.10 Det skulle ikke vare så lenge. I samme øyeblikk som Gregers Gram gikk om bord på Odessatoget, gjorde tyske hæravdelinger de siste forberedelser til den største militæraksjon i moderne tid: «Operasjon Barbarossa». Neste dag gikk tre millioner tyske og tyskallierte soldater over den sovjetiske grensen, utrustet med 3600 panservogner, 600 000 motorkjøretøyer, 625 000 hester, 7000 kanoner og 2500 fly. Angrepsstyrken var delt i tre hærgrupper: Nord gikk over elvene Neman og Daugava og hadde som mål å erobre Leningrad, mens Senter krysset den polske grensen for å ta Moskva. I den sørrussiske sektor hvor nattoget med nordmennene befant seg, hadde Hærgruppe Sør gått over grensen mellom Sovjetunionen og Romania. Oppdraget var å innta Ukrainas hovedstad Kiev.

40

Den 22. juni 1941 jaget Luftwaffe-fly over den sovjetrussiske nattehimmelen i de tidlige morgentimer. Mange ukrainske byer ble bombet. Likevel sov de fleste av nordmennene uforstyrret om bord på Odessatoget. Noen registrerte bulder i det fjerne, før de snudde seg over og slumret videre. Andre merket seg at togreisen til stadighet ble avbrutt. Antagelig var det stasjoner eller så hadde toget stanset for å etterfylle vann eller kull. Ingenting å uroe seg over.

Først da toget ankom Odessa, ble Gram og de andre klar over at det rådet krigstilstand i landet. Den vakre svartehavsbyen sydet av militær aktivitet. Uendelige rekker soldater marsjerte over esplanaden, åtte i bredden, så tett som om de gikk arm i arm. Etter at nordmennene var innkvartert på Hotel Londres, ble de underrettet av Intouristguiden Sarah: Hitler hadde brutt ikkeangrepspakten med Stalin og gått til angrep på Sovjetunionen. For nordmennene kunne dette innebære at planene om å komme til Storbritannia aldri ville bli realisert. For hver dag ble man stadig mer engstelig for å bli innesperret i Odessa resten av krigen. Larmen fra bomber og artilleriild ble stadig sterkere.

Opprinnelig skulle Odessa-oppholdet vare kun et par dager, før nordmennene reiste videre over Varna i Bulgaria, via Tyrkia til Kairo. I stedet ble de værende i svartehavsbyen i fire uker. Hotel Londres var et vakkert bygg fra tsartiden, skinnende hvitt med buer og arkader i en halvorientalsk stil. Det lå like ved et imponerende trappeanlegg, som førte ned til havna med den viktigste marinebasen i Svartehavet. Direksjonen gjorde alt for at nordmennene skulle føle seg velkomne. Det store orkester som spilte klassisk musikk på Hotel Londres hver kveld, fremførte Edvard Grieg og Christian Sinding så lenge nordmennene bodde der.

Gregers Gram holdt seg mest sammen med Blindheim og Arvid Søhr under Odessa-oppholdet. Sistnevnte var psykologistudent og sønn av Johs. Søhr, politimester og sjef for overvåkingspolitiet under Den første verdenskrig. De tre nordmennene fordrev tiden med sightseeing. De kunne registrere at Stalin etter noen dagers inaktivitet, hadde begynt å mobilisere nasjonen for krig. Operaen ble åpnet igjen, det kjente symfoniorkesteret og teatrene gjenopptok virksomheten. Samtidig ble plakater og karikaturtegninger av Boris Efimov, 41

Kukryniksy og Krylov fra vittighetsbladet Krokodil klistret opp på hver eneste husvegg og lyktestolpe. Her kunne Odessas befolkning beskue Hitler og andre stornazister fremstilt som hyener, bødler og ulver.11 Gram, Blindheim og Søhr var naturlig nok mest opptatt av om sovjetrusserne var i stand til å stanse den tyske fremrykningen. De visste lite om krigens gang. Det de hørte var for det meste rykter.

De forsøkte å tolke den sparsomme informasjonen de fikk og trakk sammenligninger til Napoleons katastrofale felttog mot Moskva og svenskekongen Karl XIIs nederlag for Peter den store. De historiske parallellene ga grunn til håp. Wehrmacht ville før eller senere brekke ryggen i øst, mente Gregers Gram. Sovjetunionen var den viktigste allierte Storbritannia kunne få – Hitlers hasardiøse angrep på det enorme slettelandet var trekket som ville medføre at han til sist tapte hele krigen.12 De tre nordmennene var bekymret for hva en tysk okkupasjon av Odessa kunne innebære. Byens befolkning var en broket blanding av raser og kulturer, og det var grunn til å frykte borgerkrig. Søhr mente at det også gjaldt resten av Sovjetunionen – den uensartede befolkningen kunne bli delt i Tyskland-sympatisører og sovjetlojale − befolkningsgrupper som den nazistiske raseideologien favoriserte kunne forfølge slavere og jøder.

Etter en måned med usikkerhet og bekymring kunne nordmennene omsider gå om bord i en dampbåt som skulle frakte dem over Svartehavet til Novorossisjk. Herfra gikk ferden videre med tog gjennom hele Kaukasus til Baku. Den opprinnelige gruppen på åtte var blitt kraftig utvidet med norske sjømenn som hadde sluttet seg til under Odessa-oppholdet. Svein Blindheim var nå gruppeleder for omkring 25 personer. På togreisen fikk nordmennene informasjon av Sarah om forholdene bak sovjetstyrkenes linjer; de fikk blant annet kjennskap til Stalins ordre om at ingen russere måtte la seg ta til fange. Opplysninger om sovjetstyrkenes slagkraft hadde hun imidlertid ikke tillatelse til å gi dem – nordmennene måtte gjette seg til omtrentlige størrelser ut ifra det lille de fikk ut av henne. I Baku skiltes nordmennene fra Sarah. Hennes siste ord til Gram og de andre nordmennene var oppmuntrende:

42

Det vil gå bra til slutt. Det sovjetiske folk har i seg en veldig kraft og er i stand til alle nødvendige ofre for å overleve og seire. Tyskernes hær begynner å bli overbelastet i det uendelige rommet. Snart kommer høsten; den blir hard for tyskerne. Så følger vinteren!13 Profetien skulle gå i oppfyllelse. Tyskernes raske fremrykning under innledningen av Operasjon Barbarossa stanset etter hvert helt opp.

Fienden var langt mer tallrik enn man hadde trodd og fortsatte å kjempe imot, til tross for enorme tap. Høstregnet begynte å falle, veiene ble forvandlet til en sølevelling. Fremrykningen ble også hindret av mangel på ammunisjon og drivstoff. Ikke lenge etter satte den russiske vinter inn. De tyske enhetene som var lengst fremme kunne se Kreml i kikkertene, men nærmere Moskva kom de aldri.

Byen som Gram og de andre nordmennene nettopp hadde forlatt, gikk det imidlertid langt verre med. Odessa ble omringet av rumenske og tyske styrker den 5. august 1941 og etter 73 dagers beleiring ble metropolen inntatt. Natten til 15. oktober klarte svartehavsflåten å evakuere 350 000 soldater og sivile. Blant dem som ble tilbake, var det 80 000 jøder. Rumenske styrker og tyske einsatzgrupper gikk straks i gang med utrenskningene. I midten av mars 1942 var 25 000 jøder myrdet, og 35 000 deportert. Også de fleste i den siste gruppen ble senere drept.

8

NORIC

Den 16. november 1941 sto Gregers Gram på dekket til M/S Strathallan på vei opp elven Clyde. Dette var slutten på en flere måneders lang reise, som etter at han forlot Sovjetunionen i august hadde foregått med tog gjennom Iran til havnebyen Basra og derfra videre med båt til Bombay. I den indiske havnebyen hadde så Gram og de andre nordmennene gått om bord i Strathallan. Det var det mest moderne passasjerskip i verden, med plass til tusen passasjerer og et mannskap på 563 − nordmennene ble servert varme retter til frokost, flere

De norske frivillige fotografert i Bombay.

44

retters middag og årgangsviner om bord. Blant medpassasjerene var det admiraler, generaler, ambassadører, oljemagnater og finansfyrster – senere skulle Strathallan fungere som general Dwight D. Eisenhowers flytende hovedkvarter.1 Gram og de øvrige nordmennene ble hentet av en ung, norsk offiser på kaien i Glasgow og transportert til the Royal Patriotic School rett utenfor London. Første post på programmet var en grundig debrifing. SOE-offiseren som foretok intervjuet noterte seg at Gram hadde artium og påbegynte jus-studier. Han foreslo at den unge nordmannen burde utdanne seg til propagandaarbeid. Gram samtykket og ble sendt til treningskurs i regi av Political Warfare Executive (PWE), som siden juni 1940 hadde vært en del av SOE. Denne organisasjonens oppgave var å drive psykologisk krigføring overfor tyskerne gjennom radiosendinger og brosjyrer – såkalt «svart propaganda».

Dette var et emne Gram kom til å interessere seg sterkt for. Målet for svart propaganda var å svekke kamplysten blant tyske soldater, øke antall deserteringer og prøve å provosere frem oppstand innen okkupasjonsstyrkene. Propagandaen skulle skjule at den var alliert propaganda rettet mot fiendens soldater – den skulle utgi seg for å være produsert av «den tyske motstandsbevegelse».

På PWE-kurset lærte Gram for eksempel å lage illegale aviser på tysk. Hjemme i det okkuperte Norge skulle disse avisene foræres tyske soldater på restauranter, eller legges i lommene på frakken eller jakken de hadde hengt fra seg. Avisene skulle inneholde både storpolitiske og lokale nyheter.

Gram lærte også å ta i bruk «grå propaganda», det vil si å lage plakater hvor det ikke ble opplyst hvor materiellet kom fra. På plakatene skulle han gi statistikker over falne tyske soldater og bombeskadde sivile – han skulle utnytte motsetningsforholdet mellom SS og andre tyske avdelinger, og konflikter mellom rikstyskere og østerrikere. Han lærte også enda mer kreativ bruk av bilder og brosjyrer.

For eksempel kunne han spre informasjon om hvordan tyske soldater kunne simulere sykdom, skjult i små sangbøker, lotterisedler, pakker med sigarettpapir eller preventiver. Han kunne også ordne sykemelding for tyskerne ved å gi dem kondomer med kløpulver. Ett av de mer inspirerte svart propagandafremstøt som ble iverksatt un45

Gregers Gram på Political Warfare Executive-kurs.

der okkupasjonen, var et foto av en naken kvinne. Dette ble et populært samlerobjekt for Wehrmacht-soldater stasjonert i Norge – til tross for at karikaturen av Hitler eller Goebbels på fotoets bakside kunne medføre alvorlige straffereaksjoner.

I utgangspunktet hadde Gregers Gram altså sett for seg en mindre voldelig innsats hjemme i Norge. I stedet for limpeter skulle han vende tilbake med en koffert full av norske og tyske stempler, legitimasjonskort, reisetillatelser og grensepass. Mesteparten av tiden ville han være engasjert med å lage aviser, plakater og brosjyrer og sende hundrevis av brev til tyske soldater med rasjoneringskort, jernbanebilletter, reiseordrer og dimisjonsbevis.2 Men hans gamle gruppeleder, Svein Blindheim, overtalte ham til å endre planene.

46

Blindheim var blitt kontaktet av kaptein Martin Linge, en norsk skuespiller som hadde kommet til England i september 1940. Linge innså tidligere enn de fleste hvor sårbar den tyske okkupasjonsmakten var, hvis den ble angrepet etter nye metoder av spesialutdannende menn som kjente Norge, norsk språk, sed og skikk. Den norske eksilregjeringen i London ga ham følgelig i oppdrag å samarbeide med SOE om å organisere personell for en ny, hemmelig avdeling: Norwegian Independent Company No. 1. Blant medlemmene ble avdelingen omtalt som NORIC eller «Norisen», den betegnelsen som i dag er mest kjent − «Kompani Linge» − ble først tatt i bruk etter dimitteringen i juni 1945. I NORIC var det få medlemmer med befalsutdanning; kaptein Linge var av den grunn raskt ute til å rekruttere Svein Blindheim.3 Blindheim tok kontakt med Gregers Gram for å be ham bli med i NORIC. Gram aksepterte, og sammen gjennomgikk de standardkursene på Stodham og Meoble. Stodham lå sør for London, i nærheten av den idylliske middelalderske markedsbyen Petersfield. Her fikk Gram blant annet opplæring i «unarmed combat» eller «silent killing». Han lærte å drepe vaktposter, angivere og andre lydløst: Man skulle snike seg inn på offeret bakfra, legge venstre arm hardt og fast rundt halsen og samtidig stikke kniven i vedkommendes hjerteregion og vri godt rundt. Gram lærte også en rekke spesialgrep og -slag.

Våpeninstruksjonen ble ledet av en irsk sersjant, som nordmennene kalte «Tom Mix». Han var veteran fra Den første verdenskrig og hadde tjenestegjort som politisersjant i Det fjerne østen; en mager, arret og spissneset kar med kniv og grovkalibret revolver i beltet. Timene hans var aldri kjedelige: «Tom Mix» ville ha nordmennene til å tro at det var en ren nytelse å se en tysker ligge og vri seg med en kule i magen.

– Sikt lavt! oppfordret han. – Et skudd i magen gir fienden tolv hele og fæle timer å dø på!4 Stodham-kurset varte i fire uker. Gram og de andre deltagerne bar britisk uniform og var underkastet britisk militærdisiplin. Ingen fikk lov til å gå utenfor skoleområdet uten spesiell tillatelse – i løpet av de fire ukene kursene varte, fikk deltagerne reise inn til Petersfield kun to kvelder. Gram og hans norske kamerater gikk på pub og etterpå 47

på dans. Hele kvelden vektla de å oppføre seg som engelskmenn − det gjaldt å bli best mulig integrert.5 Etter Stodham ble Gram og de øvrige nordmennene forflyttet til Meoble House i grevskapet Inverrary på den skotske nordvestkysten.

Landskapet her minnet om vestlandsnatur, med fjorder, fjellvann, elver og bekker, krokete småfuruer, busker, lyng og mose. Været var utrivelig; regndis og tåke forvandlet Meoble til et månelandskap, bare en sjelden gang kunne nordmennene se fjelltoppene som omkranset skolen.

Det tre uker lange kurset ved Meoble Lodge tok sikte på å gi rekruttene en praktisk utforming av kunnskapene de hadde fått ved Stodham. Gram og de andre lærte å planlegge sabotasjeaksjoner mot jernbaner, tankanlegg og lignende. Øvelsene ble ledet av guttene selv, mens instruktørene fulgte med i felten som observatører. Om kvelden ble prestasjonene gjennomgått og kritisert.

Den fysiske påkjenningen var hardere under Meoble-kurset. Gram måtte gjennom timelange terrengløp med hinder nesten hver dag.

Han måtte klatre i tau opp stupbratte fjellvegger og over dype kløfter. Når han var segneferdig av tretthet, kunne instruktøren gi ham ordre om å svømme over en stri elv som avslutning.6 «Jeg trener […] hardt og er i fin fysisk form», skrev han i et brev til faren. «Sund og frisk. Jeg har det bra på alle måter. Litt avstumpet av krigerlivet kan hende […].»7 Etter å ha gjennomgått Meoble-kurset ble Gregers Gram sendt til NORICs forlegning STS 26 mellom de to skotske landsbyene Aviemore og Nethy Bridge. Terrenget her minte om Norge med fjell og daler, elver og tjern og furuskog som klatret oppover mot Clairgorm, de høyeste fjell i Storbritannia. STS 26 besto av tre rekvirerte hus: Drumintoul, Glenmore og Forest. Det siste var en tømmerkledd jakthytte, hvor ca. 400 norske NORIC-gutter var innkvartert i løpet av krigen.

Det var ingen engelske instruktører på Forest Lodge, bare norske.

Sjefen for STS 26 var imidlertid engelskmann, selv om han snakket gebrokkent norsk. Han het major Hampton, men ble kalt «Hampetråden» av nordmennene, fordi han hadde vært reisende i sysaker og stoffer i Norge før krigen. Det var imidlertid ingen stor hemmelighet at dette yrket kun var et skalkeskjul for hans egentlige virke; major 48

Gregers Gram under SOE-treningen i Skottland.

Hampton hadde vært agent for britenes Secret Intelligence Service (MI6) i Norge.8 Da Gram ankom Forest Lodge på nyåret 1942, var stemningen svært dårlig blant nordmennene. Årsaken var at NORIC-sjefen, Martin Linge, hadde falt under et kommandoraid i Måløy i romjulen: − Et verre slag kunne en aktiv norsk holdning ikke oppleve, uttalte sjømannsprest Alf van der Hagen under minnestunden for nordmennene ved Forest Lodge. Dessuten var NORIC-mannskapene misfornøyd med utfallet av raidene mot Måløy, Reine og Moskenes 26.–28. desember 1941. Aksjonene hadde vært demoraliserende, nærmest ødeleggende, hevdet en av dem, angivelig fordi «engelskmennene visstnok hadde tenkt å holde Lofoten som en slags base. De hadde hatt ganske store marinestyrker med seg, men måtte gi opp det hele på grunn av Japan som hadde gått til angrep i Stillehavet.

49

Nordmennene hadde vært svært oppgitte og forbannede da engelskmennene trakk seg tilbake og lot de norske sivile bli igjen, overlatt til tyskerne.»9 Nordmennene ved STS 26 hadde tydeligvis begrensede kunnskaper om hva de allierte diskuterte på toppnivå. Juleraidene ble ikke avbrutt på grunn av Japans angrep på den amerikanske stillehavsflåten på Pearl Harbor – dette angrepet fant sted 10 dager tidligere.

Raidene på Måløy, Reine og Moskenes var imidlertid en indikasjon om at norske områder var kommet i betraktning som mål for allierte landgangsoperasjoner og den norske regjering og forsvarsledelse i London måtte få til en felles norsk-britisk planlegging om operasjoner i Norge.10 NORIC-mannskapenes misnøye med raidene i desember 1941 skyldtes også represaliene som den tyske okkupasjonsmakten hadde iverksatt mot norske sivile. Mange tvilte på om den norske eksilregjeringen faktisk bifalt Churchills ordre til SOE om å sette fyr på det okkuperte Europa. Denne tvilen ble først avkreftet da forsvarsminister Oscar Torp kom på inspeksjonsreise til Meoble Lodge i månedsskiftet januar–februar 1942. I sin tale kunne han forsikre NORICguttene om at det var innledet et intimt samarbeid hvor «det ville bli en norsk nestkommanderende ved hovedkvarteret for avdelingen i Skottland [og] at en felles norsk-britisk komité ville bli opprettet i London, og at ingen operasjoner i Norge ville bli gjennomført uten mitt kjennskap og samtykke.» Den norsk-britiske samarbeidskomiteen ANCC møttes første gang 16. februar. På britisk side møtte Sir Charles Hambro og oberst John Wilson, som fra årsskiftet hadde fått ansvaret for den skandinaviske avdelingen i SOE, mens Leif Tronstad og Thore Boye møtte som representant for henholdsvis det norske Forsvarets Overkommando (FO) og forsvarsminister Torp.11 Svein Blindheim har senere betegnet de første månedene ved STS 26 som en «ulvetid». For Gregers Gram var det imidlertid et lyspunkt i denne tiden at han ble gjenforent med en god venn fra Stockholmstiden: Max Manus.

9

En fullblods norsk patriot

Ved siden av Gunnar Sønsteby er Max Manus den mest kjente av de norske motstandsfolkene fra krigen. De to bøkene hvor han skildret sine opplevelser som SOE-mann og medlem av «Oslogjengen» − Det vil helst gå godt (1945) og Det blir alvor (1946) − solgte over 300 000 eksemplarer og ga Manus nærmest legendarisk status.

Maximo Guillermo Manus (1914−1996) hadde imidlertid rukket å bli en legende alt før han kom til STS 26 i mars 1942. Han hadde deltatt som frivillig i Vinterkrigen etter det sovjetiske overfallet på Finland, og nådde hjem tidsnok til å delta i forsvarskampen om Norge i 1940. Sammen med andre finlandsfrivillige sloss han mot en tysk bataljon ved Kongsvinger. Samme høst var han med på å utgi den illegale avisen Vi vil oss et land. Manus ble overrasket av seks statspolitibetjenter i sin leilighet i Oslo, og prøvde å flykte ved å kaste seg ut av et vindu i andre etasje. Han ble sendt til Ullevål sykehus med brukket rygg, men etter 27 dager klarte han å flykte og kom seg over til Sverige.

En av instruktørene ved standardskolene til SOE mente at de tøffe opplevelsene i Oslo hadde gitt Max Manus nervøse anfall. For øvrig fikk den 26 år gamle nordmannen gode skussmål av sjefene ved Stodham og Meoble Lodge. Han var hardtarbeidende og entusiastisk og viste stor oppfinnsomhet når det gjaldt å komme seg ut av vanskelige situasjoner. Likevel var man usikker på om Manus burde spille en ledende rolle under operasjoner i felten. Som offiser manglet han kontroll over sine menn og var mer opptatt av å få dem med på narrestreker. Mest bekymringsverdig var det imidlertid at han hadde mangelfull utdannelse. I oppveksten hadde Manus vært litt av en 51

eventyrer – noe som gjorde at det ble så som så med skolegangen. En av instruktørene mente at han hadde en løsning på dette problemet.

Han innrømmet at man ikke kunne forvente at Manus var god til å planlegge. Men hans bakgrunn tatt i betraktning var han dyktig. Manus kunne bli en god organisator, hvis det blant hans underordnede fantes en som var god til å skrive og legge planer.1 I ettertid kan det se ut som om denne instruktøren hadde funnet forklaringen på at Manus og Gregers Gram senere skulle fungere så godt sammen i felten − både under sabotasje- og propaganda-aksjoner. Klasse- og kulturmessig sto de så langt fra hverandre som vel mulig. Max Manus var sønn av en vin- og frukthandler fra Bergen, og fra han var 13 år gammel hadde han levd et omflakkende liv som visergutt på Cuba, messegutt til sjøs, anleggsarbeider og gaucho i Sør-Amerika. Gregers Gram var oppvokst i et stabilt, høyborgerlig miljø. Manus var naiv, umoden og uskolert. Gram var tidlig blitt politisk bevisstgjort, han hadde artium og påbegynt universitetsutdannelse bak seg.

«Jeg ble forundret når Gregers slo seg sammen med Max», forteller en norsk SOE-agent. «De var i hvert fall ikke like. Max var rett fram. Gregers var den intellektuelle, tenkende og teoretiske. Vi andre sa alltid at Gregers måtte være hjernen bak de vellykkede aksjonene i Oslo, uten ham ville det ikke ha gått slik. Gregers hadde evnen til å tenke abstrakt og planlegge, han kunne bruke sin subtile fantasi.

Max var den andre sorten: − Ja, det gjør vi! Han var veldig nervøs.»2 Manus og Gram var altså blitt kjent i Stockholm sommeren 1941.

Samværet den gang kan ikke ha vært langvarig. Manus fikk snart nyss om at svensk politi aktet å utlevere ham til Gestapo, som hadde etterlyst ham etter flukten fra Ullevål sykehus, og reiste til Leningrad.

Fra Sovjetunionen gikk ferden videre via Tyrkia og Egypt og en marineleir i Canada, før han ankom De britiske øyer i desember 1941.

Først da han kom til STS 26 oppdaget han at Gregers Gram, som forlot Stockholm på et senere tidspunkt enn ham, alt hadde vært i Storbritannia i nesten fem måneder. Gram var grundig lei av SOE-opplæringen og klødde i fingrene etter å «kaste bomber på tyskerne», som han sa. Max Manus kunne ikke vært mer enig. Men ennå gjensto to viktige trinn av utdannelsen.

Først på programmet sto det obligatoriske fallskjermhoppet ved 52

Parachute School ved Dunham House & Fulshaw Hall i Manchester. SOE-agenter som ble sendt på oppdrag i det okkuperte Norge, ble droppet fra fly over ubebodde skogs- eller fjellområder. Hvis man ikke demonstrerte at man hadde nerver til å gjennomføre et slikt hopp, var all treningen, alt slitet man hadde bak seg, forgjeves.

Ingen av de norske SOE-rekruttene var særlig høye i hatten under kjøreturen ut til flyplassen. Det var umulig å stenge tankene på alt det fæle man hadde hørt; om skjermer som bare delvis åpnet seg, slik at hopperen kom dansende ned i bakken − med den følge at armer og ben brakk som fyrstikker − eller skjermer som ikke åpnet seg i det hele tatt, slik at hopperen bokstavelig boret seg ned i jorden. Alt som kunne knuses på ham, ble knust. Men den av guttene som hadde det absolutt verst, var Gregers Gram. Han hadde en «fantastisk motvilje mot fallskjermhoppingen», forteller Manus. Årsaken var at han hadde høydeskrekk, han kunne ikke se ut et vindu i tredje etasje uten å bli svimmel.3 Gram fryktet at han ville bli paralysert av redsel. Det hadde hendt: En kar hadde vært oppe tre ganger og måtte hver gang gå helt nedbrutt ut av flyet. Men Gram fikk kroppen til å lystre hjernen da ordren «GO» ble ropt ut, han holdt pusten og slapp seg med bena først ned det store hullet i midten av bombeflyet. I noen sekunder falt han som en sten gjennom løse luften, før rykket kom og han merket at han svevde. Lykkefølelsen var intens: Han hadde skaffet seg «billetten hjem».4 Dermed var tiden inne for Finishing School, som lå noen kilometer fra Southampton på kanalkysten. Her møtte Gram igjen Malcolm Munthe, SOE-offiseren som hadde rekruttert ham i Stockholm. Nå fikk han vite årsaken til at Munthe forlot Sverige. Tyskerne hadde lagt press på svenske myndigheter etter å ha fått kjennskap til hans planer om å sprenge SS-Reichsführer Heinrich Himmlers spesialtog, da denne var på norgesbesøk i januar–februar 1941. Det lyktes ikke å få ham utvist i første omgang, men da Munthe organiserte et attentat mot et tysk godstog med ammunisjon og Røde Kors-utstyr i Sverige den 19. juli 1941, var det ingen bønn. Fem norske sabotører hadde plassert bombene på toget og meningen var at de skulle detonere etter at det hadde passert norskegrensen. Vognen med bombene ble imidlertid koblet av på Krylbo stasjon. 100 jernbanevogner ble 53

ødelagt og 24 personer ble skadet i den kraftige eksplosjonen. Dagen etter måtte Malcolm Munthe sette seg på flyet til London.

Munthe var ikke den eneste av føringsoffiserene ved Finishing School som hadde oppholdt seg i Norge før krigen. En annen var Frank Foley (1884–1958), som i 1939 hadde ankommet Oslo med en kodeekspert og en radiosender. Før det hadde han vært SIS-offiser og leder for passkontrollen ved den britiske ambassaden i Berlin.5 Også andre føringsoffiserer ved Finishing School hadde bakgrunn fra SIS (MI6). For eksempel hadde Frank Spragg oppholdt seg i NordNorge alt høsten 1916, for å overvåke transporten av forsyninger mellom Lyngen/Skibotn og russerne i Finland.6 Ornitologen, smågnagerforskeren og eventyreren James Lawrence Chaworth Musters hadde eid fjellgården Vaulen i Surnadal siden 1930. Chaworth Musters var britisk visekonsul (og formodentlig også MI6-agent) i Norge da krigen brøt ut i 1939 og ble rekruttert av SOE året etter.7 På Finishing School ble Gram også kjente med sin fremtidige forbindelsesoffiser eller «Onkel» i Stockholm, Edgar Emil Manicus («Tom») Nielsen. Han var født i England av dansk far og britisk mor, og arbeidet allerede under 1. verdenskrig som agent for MI6.

Han hadde et nært forhold til Norge, etter å ha vært visekonsul i Ålesund og Skien.8 De britiske føringsoffiserene ved Finishing School hadde fått jobben fordi de kunne snakke med nordmennene på deres morsmål. Deres oppgave var å bli venner med dem og lytte oppmerksomt til deres problemer. Gram og de andre fikk imidlertid ikke like stor anledning til å omgås instruktører og forelesere, ofte visste de ikke engang hva de het. Et hederlig unntak var den fargerike kaptein Hicks fra det britiske hjemmevern. Han var den eneste som gikk i uniform, med tjenestemedaljer og ordensbånd fra 1. verdenskrig. Hicks hadde vært skogvokter ved Dronning Mauds eiendom Appelton House og hadde av den grunn fått i oppgave å undervise nordmennene i «skogkunnskap».9 «For norske forhold syntes jeg at mye av det han foreleste og skulle lære oss, var tull», fastslår en av dem. «Som om hvordan vi skulle fange ryper og kaniner i snarer, bruke naturen som kamuflasje, gjemme gjenstander og ting under torv, som vi først gravde opp og plasserte det som skulle gjemmes under, før vi kamuflerte stedet.»10 54

Treukers-kurset ved Finishing School har i det hele tatt fått et dårlig ettermæle av nordmennene som gikk der. Dette synes merkelig, all den tid opplæringen var en praktisk prøve på livet som hemmelig agent hjemme i det okkuperte Norge. Instruktører fra Scotland Yard og MI 6 ga nordmennene råd om hvordan de skulle oppføre seg under politikontroller – et vanlig innslag i den tyske terrorstaten.

Man skulle svare knapt, høflig og uinteressert, forklarte ekspertene, og ikke si ett ord mer enn nødvendig! Nordmennene fikk også anledning til å lære seg denne adferden i praksis. Midt på natten ble de vekket og ført av sted til avhør av instruktører i Gestapo- eller Abwehruniformer. Slik fikk de en ubehagelig, men også svært nyttig opplæring i hvordan man oppførte seg under kryssforhør.

Mer populært var nok det obligatoriske oppholdet i en Londonleilighet. Hensikten var å avsløre om den kommende SOE-agenten snakket i søvne og i så fall på hvilket språk. En sexy blondine med kallenavnet Fiffi hadde frem til 1943 jobben med å finne ut dette − da kom SOE frem til at de i stedet kunne installere skjulte mikrofoner i leiligheten.

Kurset ved Finishing School ble avsluttet ved en flere dagers øvelse, hvor rekruttene fikk i oppgave å stjele den lokale politimesterens bil eller et maskingevær fra en brakke. De fikk vite at politiet var varslet og hadde fått deres signalement. I virkeligheten var verken forsvaret eller den lokale politimyndigheten informert om øvelsen. Hvis nordmennene ble arrestert, skulle de servere en dekkhistorie de hadde fått på forhånd. Kun som siste utvei skulle de ringe et telefonnummer SOE-instruktørene hadde bedt dem memorere. Det var noen som ikke husket nummeret. I slike tilfeller grep SOE inn og fikk stanset rettsforfølgelsen av den uheldige. Også politibiler og annen eiendom som var ramponert under øvelsen ble erstattet.11 Også den teoretiske undervisningen ved Finishing School var svært nyttig. Gram fikk opplæring i det tyske politiets organisasjon og arbeidsmåter, og i samarbeidet mellom tysk og norsk politi. Han lærte elementær kode og hvordan han skulle skrive beskjeder og rapporter. Han lærte seg å smugle et forhåndsavtalt passord inn en uskyldig restaurantsamtale, å avsløre at han ble skygget på gaten og å riste av seg forfølgeren ved å hoppe inn på en buss eller en trikk. Men viktigst av alt: Han lærte seg aggresjon.

55

Dette var selve grunntanken i SOE-opplæringen: I løpet av kurset ble agenten til stadighet innprentet at hans oppgave var å være aggressiv, at han måtte gjøre aggresjon til en del av sin natur, spise med den, sove med den, leve med den, la aggresjonen fullt og helt absorbere ham!

Gregers Gram må ha tatt poenget.

Han er en fullblods norsk patriot, konkluderte SOE-sjefene. Han har på alle måter bevist at han hater dem som har hærtatt hans land.

Han er beredt til «å ofre alt for å skade fienden med ord og handling.»12

10

«Velkommen til Norge!»

Etter å ha avsluttet kurset ved Finishing School var Gregers Gram og Max Manus ferdig utdannede SOE-agenter. Likevel skulle det gå omtrent et år før de ble sendt til Norge på sitt første oppdrag. Ventetiden gikk Gram på nervene, noe han taklet på sin vanlige selvironiske måte: Jeg har det utmerket som vanlig, er frisk og sund, utålmodig og sint av og til, selvfølgelig, men det er visst nokså almindelig blant unge menn som synes alt er enkelt og gjerne vil vinne krigen alene.

Det er av og til for jævlig å gå og tasse i solid sikkerhet. Vi kan småpludre om krigens rædsler, kamp mot nazismen og andre trøtte temaer, men diskusjonene på brakka blir likevel nokså teoretisk da.

Det er hjemme jobben gjøres i dag.1 I denne perioden var det også bråk i avdelingen, forteller Manus.

Engelskmennene ville ha oss til å bli sabotører, og ikke bare militære. Våre norske sjefer ville at vi bare skulle bli militære. Dermed ble det dragkamp. […] Det gikk så langt at vi fikk kniven på strupen, og i nærvær av en engelsk og en norsk offiser måtte vi velge hva vi ville: Fortsette i Kompani Linge [NORIC], eller bli med over i hæren i det norske fallskjermkompaniet.2

57

Det siste alternativet var ikke spesielt fristende. Planene om en omfattende alliert landgangsoperasjon i Norge var gradvis blitt lagt til side i løpet av 1942. «Vi anså det også som lite sannsynlig at Hæren noen gang ville komme i aksjon», opplyser Manus.3 Denne skepsisen må også ha innbefattet militærorganisasjonen (Milorg), som Forsvarets Overkommando (FO) hadde satset på som et hovedelement i det norske bidraget til frigjøringen av Norge. Milorgs oppgave var å bygge opp en hemmelig hær, som først skulle gå til aksjon straks før en alliert invasjon.4 SOE-organisasjonen i Norge opererte isolert fra Milorg i årene 1941–42. Arbeidet ble utført enten av «spesielle innenlandske sabotasjegrupper» eller ekspedisjoner innsendt fra Storbritannia. Denne aktiviteten var ikke bare populær i norske hjemmefrontkretser eller i den norske London-regjeringen. Man reagerte på at den intense SOE-aktiviteten i Vefsn-distriktet hadde ført til massearrestasjoner av sivile (Majavatn-saken), og Operasjon Bittern i Oslo-området ble av statsminister Johan Nygaardsvold karakterisert som å leke «indianer og hvit […] med stor risiko for hundrer av gode nordmenn.» De fire Bittern-folkene skulle samarbeide med Gunnar Sønsteby, Sverre Ellingsen og Kai Holst, men Milorg-ledelsen nedla veto da det viste seg at SOE-agentene hadde med en liste på 62 norske angivere som skulle likvideres. Da i tillegg et par av SOE-agentene la for dagen en temmelig uprofesjonell holdning, med mye fyll og løsmunnethet, ble de ganske enkelt sendt ut av landet igjen.5 Men på tross av Majavatn- og Bittern-saken, hadde SOE trappet ned på aktiviteten i Norge det året hvor Gram og Manus ventet på å komme i felten. De allierte lederne mente at behovet for raids, sabotasje og bombing i okkuperte land var blitt mindre. Suksessen på hovedfrontene ga en viktigere psykologisk og moralsk stimulans til Tysklands fiender. Manus forteller at det var vanskelig å komme på jobb: Det hjalp ikke om vi tigget og ba, hvis vi ikke hadde noen til å støtte oss. Var ikke jobben så enestående at den ikke kunne prekes bort, forsvant den ut i luften.6

58

Max Manus hadde levert inn en plan til SOE-ledelsen rett etter at han var ferdig på Finishing School. Den gikk ut på å angripe skip i Oslofjorden, et prosjekt som etter alt å dømme var alt for risikabelt i et smalt, sterkt opplyst og tungt patruljert farvann. Manus mente imidlertid at det var en annen grunn til at han ikke fikk svar: Han hadde skrevet og tegnet planene enklest mulig! Derfor satte han seg ned med Gregers Gram for å utarbeide et mer forseggjort forslag: De «tegnet kart i alle regnbuens farver med droppestedene i kjempeformat. Vi fortalte over flere ark hvorfor vi valgte det spesielle droppested. Det var alternativ A, der var B, og så fulgte D og hele alfabetet. Vi skrev dette på et spesielt farvet papir som ble lagt i et omslag, merket Ad droppingplass. Så fulgte en beskrivelse av selve droppingen og av hva vi ville gjøre straks etter landingen. Vi skisserte opp alt og tegnet svære plansjer med en masse, fine detaljer.»7 Både forsvarsminister Oscar Torp, forsvarssjefen Wilhelm von Tangen Hansteen og Leif Tronstad fra FO støttet planen, noe som kan ha veid tungt for SOE-ledelsen. Manus fikk beskjed om at det nye planutkastet var godkjent. Han hadde hele tiden gått ut ifra at Gregers Gram skulle bistå ham under aksjonen, men det viste seg å by på problemer. Sjefen for Propagandakontoret [Political Warfare Executive] mente at Gram visste for meget til å delta i et så risikabelt oppdrag. Tronstad rådet Manus til å nekte å reise hvis ikke Gram ble med, og dermed bøyde propagandasjefen av. De to nordmennene ble sendt til Inverness Bay i Skottland. Hensikten var å trene med såkalte «limpets» (engelsk for «albueskjell»), dvs. sprengladninger med tidsinnstilt mekanisme som kunne festes til skipssiden ved hjelp av en magnet.

Den 12. mars 1943 gikk Manus og Gram om bord i Douglas-flyet som skulle frakte dem til Norge. De var kledd i engelske uniformer med gummikorsett under; den skulle sørge for at ryggen holdt i alle ledd hvis de fikk en støtlanding. Gram så komisk ut, husket Manus senere. Vanligvis sto det lyse håret til værs i en bue, men nå hadde en kamuflasjeekspert i London klint lokkene fulle av fett for at de skulle klistre seg til hodebunnen. Eksperten kunne ikke rake vekk Grams flotte hårpryd, sa han, han skulle til Norge og kunne ikke se ut som om han kom rett fra en fangeleir.

Gram og Manus satte seg på den smale benken bakerst i flykabi59

nen, tok en slurk av termosen med te og rom og forsøkte å sove. I det røde halvlyset fra dashbordet kunne de se de to pilotene sitte ubevegelige over spakene, selv satt de i totalt mørke. De kunne knapt skjelne den skotske flysersjanten som skulle hjelpe dem med å kaste ut de tre pakkene de var utstyrt med. I tillegg hang det seks containere under vingene på Douglas-maskinen. Gram og Manus hadde levert inn lange lister på alt de trengte for å gjennomføre «Operasjon Mardonius» – skipssabotasjen i Oslo Havn: klær og støvler med norske fabrikkmerker, ski og staver, limpeter og dynamitt, mat, brennevin og sigaretter.

Det ble så som så med søvn. Gram kikket ut av ett av de små, runde vinduene i kabinen. Nordsjøen var opplyst av fullmånen, og en smal stjernestripe hang like over horisonten. Den skotske flysersjanten satt med bena utover dørken og sov med åpne øyne. Det var rart å tenke på at det var krig, syntes Gram, at han etter to og et halvt år i eksil skulle hjem til Norge − et fiendeland!

Klokken 22.35 ble havet under ham erstattet av land. Douglasmaskinen fløy lavt innover Norge, etter en stund kunne Gram se hus under seg. Flysersjanten gikk bakover i kabinen for å sjekke kanonene. Det blinket i et lys langt der nede, snart etter lød dumpe smell fra luftvernet.

Klokken nærmet seg 23. Gregers Gram begynte å tre på seg lærhjelmen, og sersjanten festet fallskjermutløseren hans til vaieren i taket. Deretter ga han Manus en hjelpende hånd. Sersjanten slet med å åpne luken i midten av flyet, den var frosset fast i nattekulden. Til sist fikk han det til, Gram og Manus satte seg på kanten av det mørke hullet.

– Action Station!

Det røde lyset var tent. En av pilotene snudde seg mot Gram og Manus og ga dem tommelen opp: − Good luck, devils!

Manus forsøkte seg med en spøk: − After you, sir!

Stemmen skalv. Heller ikke Gram var særlig høy i hatten.

– Age before beauty, my lady! hvisket han.

Det grønne lyset ble tent: − GO! Det ble Manus som først slapp seg ned i hullet. Gram var redd for å bli paralysert, og fulgte med én gang etter. I farten slo han ansiktet hardt i kanten på hullet. Da han kjente rykket av fallskjermen som 60

åpnet seg, tok han seg til ansiktet; hånden var full av blod. Men det var bare begynnelsen på uflaksen. Da bakken nærmet seg, så Gram at han ville havne i noen grantrær. Han braste gjennom barkvistene, og landet oppskrapet og forslått i et lite hull. Han ble sittende urørlig til Manus dukket opp en halv time senere. Max hadde landet i en ur, men var heldigvis kommet uskadd fra det.

Manus undersøkte Grams blodige ansikt, og konstaterte at det ikke var farlig. Så tok han frem en lommelerke med rom og hevet den mot kameraten.

– Brrr, sa han. – Velkommen til Norge!

Også Grams lommelerke viste seg å være intakt. Han fulgte Manus’ eksempel: – Brrr. Velkommen til Norge!8

11

Dødsengler

Hele natten lette Gram og Manus etter de seks containerne som var sluppet fra Douglas-flyet. Forgjeves. Ut på morgensiden bestemte de seg for å få litt søvn, de la pistoler og håndgranater klar og tullet seg inn i fallskjermene.

Gram våknet av at Manus hakket tenner.

– Fryser du?

Manus bekreftet det. De to nordmennene krøp tettere sammen, rygg mot rygg, og sovnet snart igjen.

De våknet en gang ut på dagen, og gjenopptok straks letingen etter containerne. Endelig fant de dem. De seks hundrekilos sylinderne hang etter fallskjermene høyt oppe i en treklynge. Det ble Gregers Gram som måtte klatre opp for å få dem løs. Manus var langt ifra frisk; Gram fryktet at han hadde pådratt seg lungebetennelse.

Det gikk mot kveld. De to NORIC-karene hadde fått containerne ned fra tretoppene, men hadde ikke tid til å gjemme dem skikkelig.

De måtte få satt opp tomannsteltet; Manus var for syk til å sove ute en natt til. De bygde en flytende øy på en myr og slo opp teltet på den, hele øya var skjult av et stort kratt. De krøp ned i hver sin sovepose, Gram tente primusen og laget middag.

De var utrolig godt utstyrt med mat; tørkede frukter, kokesjokolade, eggepulver, tørrmelk og Kreybergs vakuumtørkede kjøttproviant innpakket i bekpapir. Etter middagen tok de et glass rom og en røyk, før de la seg til å sove.

Men Gram fikk ikke blund på øynene et eneste sekund den natten. Manus var blitt dårligere, feberen føyk opp i førti grader og han snakket i villelse.

62

– Allé! Allé! ropte han. Gram forsto at han gjenopplevde tiden som gaucho på de peruanske stepper. Plutselig kastet Manus seg rundt i soveposen, la seg på magen og pepret løs på imaginære fly som angrep fra alle kanter: − B-r-r-r-r-bom! Din djevel!

– Hysj, for faen! hveste Gram. Han hadde hørt en hund gjø ikke så langt borte og var redd for at det skulle komme folk.

Manus mønstret ham med et fjernt blikk: − Kan jeg ærbødigst få lov til å gå ut på mitt toalett og pisse?

Han strevde med å komme ut av soveposen, men Gram holdt ham igjen.

– Kan jeg ærbødigst få lov til å gå ut på mitt toalett og pisse!?

Resten av natten og dagen etter måtte Gram slåss for å holde Manus nede i posen, innimellom stelte han kameraten så godt det lot seg gjøre; han var nesten kvalt av slim og spy og var klissvåt av svette.

Gram ga ham tabletter de hadde fått med fra London, og rom, massevis av rom − han visste at det var noe Max var glad i. Samtidig måtte han kjempe mot ensomhetsfølelse og skogredsel; han lo og gråt om hverandre.

Ut på kvelden begynte det å regne, teltet ble klamt på innsiden, soveposene også. Gram kjente til sin fortvilelse at han også holdt på å bli dårlig. Han skyllet ned tabletter med en stor slurk rom. Han kunne ganske enkelt ikke bli syk, han hadde containerne å tenke på.

I perioder falt Manus i så dyp søvn at han turde gå fra ham. Da gikk han i flere timer og slet med de blytunge boksene, slepte og skjøv for å få gjemt dem under små grantrær, i busker og kratt.

Først etter fem dager var det slutt på elendigheten. Grams sykdom hadde heldigvis ikke forverret seg. Og da han lettet på teltduken denne dagen, smilte Manus til ham fra soveposen. – Vi er hjemme, sa han.

De spiste og drakk hele dagen for å komme til krefter, snakket om oppdraget som lå foran dem. Til sist la Gram hendene under nakken og kremtet stille og lenge, et tegn på han lå i dype tanker.

– Har du tenkt ordentlig gjennom, Max, at vi er farlige? sa han.

– Vi er dødsengler, vi er faen pine meg mannen med ljåen personlig!

– Ja, jeg vet det. Jeg vet det veldig godt. Du må ikke banne så stygt, forresten: Du er sønn til byfogden!

– Ja, dødsengler. Bare vi nikker til en fyr, er han i dødsfare. Dette 63

er en belastning. Du vil sprenge skip på havnen. Helst ved Aker. Det kan bli skutt gisler i hundretall. Det vil være en militær skandale.

Uskyldige syndebukker må late livet.

– Jeg glemmer ingenting, Vi snakker ikke mer om det. Det er krig.

Vi er soldater.

– Nei. Vi er ikke soldater alle sammen. Landet er stappfullt av medløpere.

– Opportunister!

– Vi kommer som en straff, sa Gram og gjespet.

Manus hadde for lengst lagt seg til rette i soveposen. Øynene var lukket.

– Det har Norge godt av, mumlet han. Og sovnet.1 Det var Max Manus som hadde valgt droppestedet ved Øyeren – et område som han kjente godt fra flere jaktturer før krigen. Manus hadde også planlagt å rekruttere bekjente til Operasjon Mardonius.

Det var uaktuelt å kontakte Milorg-folk; etter den ulykksalige Bittern-affæren hadde SOE-agenter ordre om å rekruttere norske medhjelpere som ikke var med i organisert motstandsarbeid.

Gregers Gram fikk oppgaven med å reise inn til Oslo for å oppsøke venner av Manus. Max var for kjent på Oslo østkant til å vise seg der, dessuten hadde fotografier av ham vært trykket både i Polititidende og avisene etter flukten fra Ullevål sykehus. Men det var heller ikke ufarlig for Gram å vise seg for ofte i Oslos gater. Han var så lett gjenkjennelig på det høye, flotte lyse håret.

Gram skjulte lokkene under en sixpence, iførte seg vindjakke og lette sko og var klar for Oslo-tur. Manus foreslo at han skulle forsøke å kontakte Kjell Staff på Ljan. En prima kar, mente Max. Han lot seg sikkert overtale til å delta på sabotasjeaksjonen i Oslo havn.

Ut på kvelden hørte Manus gurglingen til en orrhane i lia nedenfor basen. Han måtte smile. De hadde øvd på dette signalet tidligere på dagen, og Gram hadde slitt med å få til en overbevisende tolkning.

Han var for tynn og lys i målet, antagelig fordi han var så dannet av seg, mente Manus.

Gram kom gående gjennom skogen, med Kjell Staff bak seg. Nå var de i det minste i gang, tenkte Manus. Riktignok var det fortsatt lang vei frem. Planen var nemlig å lære opp omkring 20 gutter i skips64

sabotasje. Disse skulle bemanne ti kanoer som skulle angripe hvert sitt mål i Oslo havn.

Staff tok kontakt med småbrukeren Trygve Martinsen i Enebakk, som gikk med på å huse de tre sabotørene. Gården hans lå to mil unna, og Gram, Manus og Staff brukte hele natten på å rydde, pakke og ordne med containerne. Først i grålysningen var de fremme ved gården. Deretter bestemte Mardonius-folkene seg for å kontakte Halvor Haddeland, enda en av Manus’ gamle venner på Ljan. Halvor sa seg villig til å delta på aksjonen, på én betingelse: Gram og Manus måtte ta ham med til England etterpå.

Etter hvert måtte de to SOE-agentene innse at planene om et angrep mot flere mål i Oslo havn ble svært vanskelig å få til. Det var så å si umulig å få mobilisert nok folk av rette slaget. I april 1943 var syv mann innvidd i skipssabotasje-planene, og av dem var det kun to som hadde sagt seg villig til å delta. Den ene var Halvor Haddeland.

Den andre var Sigurd Jakobsen som arbeidet på Akers mekaniske Verksted. Han sa seg villig til å smugle inn limpeter for å sprenge skip som lå til kai ved verkstedet. Det var alltid et stort ansvar å bruke folk til en aksjon på egen arbeidsplass; tyskerne var livredde for at folk her hjemme skulle begynne å sabotere på egen hånd. Gram og Manus kalkulerte med at Jakobsens sabotasjeaksjon kunne resultere i alt fra 10 til 50 dødsdommer. Derfor var det viktig å kombinere sprengningen av skip på Akers Mek. med et angrep fra sjøen. Det skulle narre fienden til å tro at de ble angrepet av soldater landsatt av en engelsk ubåt.2 Sammen med en arbeidskamerat fikk Sigurd Jakobsen smuglet inn limpeter, lunter, stenger og A.C.-Delays på Akers Mek. Alt skulle ligge klar til været var så gunstig at sabotasjen kunne utføres. Gram og Manus benyttet ventetiden til å undersøke forholdene på Oslo havn. Det var tydelig at jobben ville bli alt annet enn lett. Tre patruljebåter krysset frem og tilbake i havneområdet og skjøt tilfeldig omkring seg, også lasteskipene hadde sabotasjevakter utstyrt med maskinpistoler og håndgranater. Om bord på skipene og på taket av Sjømannsskolen var det store lyskastere; i tillegg til at aprilnettene ble stadig lysere. Operasjon Mardonius fortonet seg stadig mer som den rene selvmordsaksjonen.

65

12

Operasjon Mardonius

Til sist måtte Max Manus ta en vanskelig avgjørelse. Det begynte å bli for sent på våren til at Operasjon Mardonius kunne gjennomføres, NORIC-karene kunne ikke lenger vente på optimalt vær, de måtte bare ta sjansen.

Den 27. april 1943 fikk Sigurd Jakobsen øye på Kjell Staff utenfor porten til Akers mek. Han sto og røykte på en pipe – signalet på at aksjonen skulle iverksettes. Noe senere ble to mørkegrå kanoer sjøsatt ute i fjorden. I den ene satt Gram og Halvor Haddeland, i den andre Manus og en meget ung gutt, Einar Riis Johansen, som Staff hadde rekruttert. De fire sabotørene hadde britiske uniformer under jakken. De hadde festet en giftpille til jakkeslaget og lagt hver sin Tommygun over knærne. I bunnen av kanoen lå limpetene. For at eventuelle observatører ikke skulle forstå at de hadde tenkt seg innover mot Oslo, satte kanoen kurs rett mot Nesodden. Et stykke utpå fjorden snudde de og fortsatte mot Hovedøya og Bleikøya. Natten var lys, og de la merke til at de tyske soldatene som bemannet vakttårnet på Hovedøya fulgte dem interessert i kikkerten. På stranden satt noen tyskere sammen med norske jenter. Gram kunne ikke dy seg: – Har dere noen kvinnfolk til overs, meine Herren?

Manus grøsset. Hadde tyskerne svart ja, ville de fire sabotørene ha sittet fint i det. Heldigvis fikk de ikke annen respons enn slibrige svar.

Gram, Haddeland, Manus og Riis Johansen padlet inn til Bleikøya og gikk i land der. De var 200 meter fra vaktene på Hovedøya, og bak seg hadde de Sjursøya hvor det krydde av tyskere. Og ennå var 66

det ikke mørkt nok til å fortsette inn mot havnen. Gram kikket på armbåndsuret: Klokken nærmet seg elleve – tidspunktet da Sigurd Jakobsen ville presse syrebeholderne i stykker på A.C.-Delayen, slik at limpeten ville eksplodere åtte timer senere. Dermed var det ingen vei tilbake. De fire på Bleikøya måtte gjennomføre sin del av jobben.

Natten ble stadig lysere, snart var hele himmelen stjerneklar.

Manus sammenkalte til krigsråd. Det måtte unngås at det smalt bare på Aker, sa han, da ville tyskerne med god grunn si at det var verkstedets folk som hadde ansvaret for aksjonen. Følgelig måtte en av dem prøve å få til et smell inne på havnen – eller få åpnet en skuddveksling. Og siden Manus var sjef for Operasjon Mardonius, var det rimelig at han påtok seg den jobben. Øyeblikkelig spratt Gregers Gram opp og sa seg uenig. Siden han var nestkommanderende var det selvfølgelig at han utførte soloangrepet på Oslo havn! Det ble diskusjon. Til sist ble de enige om at de skulle ta risikoen alle sammen, selv om det så stygt ut.

Før Mardonius-folkene gikk i kanoene, gjorde de sine bestrebelser for å narre tyskerne til å tro at det var britiske soldater som hadde vært på ferde. De la sigarettstumpene av engelskfabrikat og boksene som A. C.-Delayen hadde ligget i igjen på Bleikøya. Gram hadde forfattet et brev til admiral Dönitz, hvor han forklarte den tyske flåtesjefen at på tross av alle Hitlers løfter hadde britene vært i Lofoten, på Vågsøy, i Dieppe og nå også i Oslo. Han avsluttet brevet med «Vi vil komme igjen» og undertegnet med korporal Tommy Atkins, korporal i Royal Navy’s Third Submarine Commandos. Brevet naglet han fast til et tre med en «fighting knife».

Det var altfor lyst. Mardonius-folkene kunne se konturene av Oslo stige frem, åsene, husene, Sjømannsskolen, Sjursøya, alt sammen. Inne på havnen ble det losset og lasset med stor belysning, trallene hamret og gikk ut og inn av hallene, det var stor travelhet.

Men noe positivt kom det likevel ut av klarværet. Det åpenbarte målene for aksjonen. De fire nordmennene kunne tydelig se «Ortelsburg» på 1380 tonn helt inne i havnen, ute ved Grønlia lå «von Knipprode» og «Tugela». De slo mynt og kron. Gram vant loddtrekningen; han og Haddeland skulle ta skipene inne i havneområdet, mens Manus og Riis Johansen satte kursen mot Grønlia.

De skjøv kanoene ut i vannet og hoppet om bord. Sjøen lå helt 67

blank under stjernehimmelen. Hver eneste krusning fra padleårene ville være synlig fra land. Dessuten lyste morilden som et juletre i kjølvannet av kanoene.

Gregers Gram og Halvor Haddeland padlet i landskyggen fra Hovedøya innover mot Oslo havn. Plutselig oppdaget de at en av patruljebåtene hadde kurs rett mot dem. Den stanset et stykke unna og slo på lyskasteren, i det samme ble både lyskasteren fra Sjursøya og Sjømannsskolen rettet mot nordmennene; det var som å ligge der og drive i det skarpeste solskinn!

Gram og Haddeland kastet seg fremover i kanoen, sikre på at de var oppdaget. Men lyssveipene flyttet seg videre over fjorden, patruljebåten satte fart og forsvant i en helt annen retning. Folkene om bord hadde ikke fått øye på de to nordmennene i kanoen, antagelig fordi de lå midt i båtens kurs.

De to sabotørene fortsatte innover mot havnen. Gregers Gram hadde sett seg ut «Ortelsburg» som første mål. De var nesten fremme, da Haddeland gjorde ham oppmerksom på noe som skjedde tre hundre meter unna. Gram snudde seg: Til sin forskrekkelse så han Manus og Riis Johansens kano fosse tvers over et flombelyst område på 20–30 meter. Det var et drømmeaktig syn: Riis Johansen padlet bokstavelig talt for livet, bak ham satt Manus med maskinpistolen klar og holdt utkikk med tyskerne inne på kaien. Gram fulgte kameratene med øynene til kanoen forsvant inn i skyggen av «Tuguela».

Som ved et mirakel hadde ingen på land oppdaget dem.

Gram og Haddeland var fremme ved «Ortelsburg» og gikk straks i gang med å feste limpeter på skipet. Begge to ble helt oppslukt av arbeidet: Det var en herlig følelse å kjenne minen slå mot skipssiden en meter under vannoverflaten, og så kjenne magneten suge seg fast, for ikke å snakke om hvilken herlig følelse det var å dra opp stangen etter at sprengstoffet var plassert!

Plutselig hører Gram foruroligende lyder et par meter over hodet sitt: En tysk vaktpost hadde kommet bort til rekken. – Nå var det slutt, tenkte han. I neste øyeblikk kjente han en varm stråle i nakken og nedover ryggen. Vakten hadde tydeligvis fått et akutt behov for å late vannet. Gram hadde ikke noe annet valg enn å sitte helt i ro. Det var ikke enkelt, ikke minst fordi en vanvittig tanke holdt på å kvele 68

ham av latter: Det var første gang en tysker hadde pisset ham oppetter ryggen!

Vaktposten kneppet omsider smekken og fortsatte å trave frem og tilbake på dekket. Gram og Haddeland gjorde seg ferdig med å anbringe limpeter på «Ortelsburg» og padlet videre til neste mål: en norsk lastebåt på 5–6000 tonn. Til sist festet sabotørene de magnetiske minene på en bunkringsbåt på 200 tonn. Da var det på høy tid å komme seg vekk.

De padlet opp Ljanselven, dro kanoen på land og satte seg til å vente på kameratene under en busk. Etter en stund dukket Manus og Riis Johansen opp. Alle fire var opprømte som guttunger, og måtte til stadighet hysje på hverandre; alle hadde sitt å fortelle fra aksjonen.

Manus kunne berette at Riis Johansen og han faktisk var blitt oppdaget i det flombelyste området. Han hadde sett en norsk havnearbeider rett i øynene; fyren hadde stått og måpet – dette kunne ikke være sant: Folk i engelske uniformer helt inn på Oslo havn! Det hadde vært dødsstille i noen sekunder. Så stakk havnearbeideren hendene i lommen og slentret plystrende av sted. En av våre, hadde Manus tenkt, du har vett og forstand, du er vår redningsmann – en kamerat!

De fire sabotørene skilte lag. Gram og Manus reiste ut til Martinsen. Av sikkerhetshensyn skulle de sove i et kamuflasjetelt et stykke unna gårdsbruket.

En limpet veier 5 kilo og inneholder 1 1⁄4 kilo med plastisk sprengstoff i en avlang jernboks. Jernboksen er flat på den siden som skal vende inn mot skipsskroget. Den er 25 cm lang og 10 cm bred og er utstyrt med to magneter. Til antennelsen blir det brukt en tidsforsinkelse, en såkalt «A.C.-Delay». Før Mardonius-folkene senket limpeten ned mot skipssiden med en lang stang, hadde de presset en syrebeholder i stykker på A.C.-Delayen. Det ville få den til å eksplodere åtte timer senere.

Det skjedde i 6-tiden om morgenen den 28. april 1943. «For første gang ble sabotasjeanslag mot skip i større omfang gjennomført med suksess», rapporterte BdSudSD Oslo (det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo) til Berlin. Sabotasjeangrepet hadde delvis forårsaket betraktelige skader: «[…] en tysk dampbåt på 1380 bruttotonn og en norsk lekter på 200 bruttotonn sank på grunt vann etter sterke eksplosjo69

ner» og «en norsk dampbåt i tysk krigsmarinetjeneste [ble] så sterkt skadet at skipets hekk lå under vann.»1 Gram og Manus ble vekket av at Halvor Haddeland stakk hodet inn i teltet. Han hadde bivånet dramaet fra Ekebergåsen og kom for å avgi rapport.» Ortelsburg» sank på seks minutter, mannskapet på «Tuguela» klatret opp i mastene for å se på, da smalt det der også, noen gikk på hodet i sjøen, andre hoppet ned på kaien. Ett øyeblikk senere gikk også bunkringsbåten i luften. Dette utløste en hektisk aktivitet; alle skipene på havnen tutet om kapp, luftvernbatteriene ble bemannet, arbeiderne på kaien svingte luene av glede.2 Likevel betegnet Max Manus Operasjon Mardonius som bare «delvis vellykket». En av båtene som Gram og Haddeland hadde festet limpeter på, hadde øyeblikkelig gått inn til kaien da «Ortelsburg» sank, hvor minene ble oppdaget og fjernet.3 Men det mest fortvilte var at det ikke hadde kommet noe smell fra Aker. Manus og Gram møtte Sigurd Jakobsen ut på dagen den 28. april, og han kunne fortelle at han hadde festet limpeter på tre skip. Men ladningene ble sittende på hele dagen uten at utløsermekanismen virket. Til sist ble de oppdaget av en arbeider på Akers mek., som straks slo alarm. Gram og Manus tenkte med gru på hva som nå kunne skje: Ville tyskerne foreta massearrestasjoner og henrette gisler? Men det gikk bra, ingen trodde at arbeidere fra Akers mek. var innblandet.

Tyskerne hadde nemlig funnet brevet fra «korporal Tommy Atkins» ute på Bleikøya. Det var tydelig at de hadde gått på Grams bløff: Tyske båter trålet fjorden og slapp dypvannsbomber på jakt etter ubåten som de trodde hadde fraktet «Third Submarine Commandos» til Oslo.4

13

Korporal Gram

Gregers Gram, Max Manus og Halvor Haddeland tok seg over grensen til Sverige. Utstyret hadde de overlatt til Milorg; det viste seg at Sigurd Jakobsen hadde en sentral stilling i «hjemmehæren», som på det tidspunkt manglet det meste.1 Småbrukeren Trygve Martinsen var med de tre sabotørene som los, og sørget for at de kom seg trygt forbi norske gutter innkalt til Arbeidstjenesten, tyske soldater og forelskede par på skogtur. Ved Øyeren ventet Martinsens bror med båt. Den lakk som en sil, og de fem om bord måtte øse for livet under hele overfarten. På den andre

Max Manus, Einar Riis Johansen og Gregers Gram.

71

siden av innsjøen tok sabotørene farvel med Martinsen-brødrene og fortsatte gjennom bygder og skoger til de hadde passert grensegaten mellom Norge og Sverige.

De fant frem til militærvakten, hvor de ble forhørt av landsfiskalen.

Deretter gikk ferden videre til flyktningmottaket på Kjesäter og deretter Stockholm, hvor de straks oppsøkte de to SOE-kontorene på kvisten til den britiske legasjonen i Skeppargatan 32. Der avga de rapport til sjefen, konsul Tom Nielsen, med dekknavnet «Onkel».

Sammen med sin assistent – eller «Tante» − Mrs. Ann Waring, hadde Nielsen ansvaret for å formidle kontakten mellom SOE og Milorg.

Han sørget også for kontakten med Sverre Ellingsen fra den norske legasjonen. Ellingsens jobb var å organisere rutene over grensen for norske SOE-agenter, utstyre dem med norske penger og «den nødvendige optimismen som skulle til for å våge […] seg ut på livsfarlige oppdrag». Sammen med sine underordnede Gudbrand Rosenberg og Hans Engebretsen sto han på sent og tidlig for de norske sabotørene.2 Gregers Gram benyttet også Stockholm-oppholdet til å hilse på far. Harald Gram hadde vært sentral i 2A − et nettverk av motstandsceller med utgangspunkt i et miljø på Oslo vestkant − frem til han flyktet til Sverige med hustruen Ingrid og datteren Tusse i februar 1942. Bakgrunnen for flukten var at Gram var blitt bedt av eksilregjeringen i London om å lede arbeidet med å koordinere motstandsarbeidet i Norge. Gram opprettet et kurér- og forbindelseskontor under dekknavnet «Idrettskontoret» ved den norske legasjonen i Stockholm. Som kontorets øverste sjef disponerte han et hemmelig budsjett for Finansdepartementet, som gikk til å betale for motstandsorganiseringen i Norge.

Da Gregers fikk kjennskap til at faren var utnevnt til sjef for Idrettskontoret i Stockholm, satte han seg ned og skrev et begeistret brev: Jeg er ikke redd for å være banal for én gangs skyld, det lyder dramatisk og Jacob Breda Bull og sånn, men det jeg først og fremst vil si deg er at jeg er stolt av deg – stolt, ikke fordi du har reist over en grense, det er det altfor mange som har gjort uten særlig berettiget 72

krav på glorie, men stolt over nordmannen, motstandssoldaten, faren min. Gram-navnet er godt norsk. Du har vært en fin far.3 Men utnevnelsen av Harald Gram til sjef for Idrettskontoret var merkelig, i og med at han i likhet med andre i 2A-ledelsen var tilhenger av en mer aktiv motstandslinje enn Londonregjeringen. Allerede i mars 1942 hadde Asbjørn Bryhn, sjef for politigruppen i 2A («Eksekutivgruppen» eller «Jøssingpolitiet») inngått et samarbeid med Asbjørn Sunde, den norske lederen for den moskvakommunistiske Wollweber-organisasjonen («Osvald-gruppen»).4 Sundes folk hadde foretatt sabotasjeaksjoner helt fra juli 1941, og dominerte denne virksomheten frem til juli 1944. Osvald-gruppen begynte også tidlig med likvidasjoner, og det var i første rekke denne type oppdrag Sunde og hans menn påtok seg for Asbjørn Bryhn. Blant annet var det på Bryhns ordre at Osvald-gruppen plasserte en bombe på statspolitimannen Arne Toftebergs kontor i Henrik Ibsensgate den 21. august 1942.

2A/Osvaldgruppen hadde tidlig knyttet kontakter til også SOE, og da Bittern-ekspedisjonen ankom Norge i oktober 1942, var det for å arbeide for denne gruppen. Før de fire SOE-agentene ble utvist av Milorg, rakk de å trene opp en «eksekusjonsgjeng» bestående av to aksjonslag med tilhørende «skygger» − alle fra Osvald-gruppen.

Denne eksekusjonsgjengen ble organisert med godkjennelse fra Milorg-sjef Jens Chr. Hauge og ble ledet av Kai Holst fra Milorgs Sentralledelse.5 Harald Gram var altså tilhenger av Osvald-gruppens aktive motstandslinje med sabotasje og likvidasjoner, og som sjef for Idrettskontoret i Stockholm finansierte han aksjoner utført av den kommunistiske motstandsbevegelsen. Dette førte til konflikt med Londonregjeringen, som oppløste Idrettskontoret på nyåret 1943.

Harald Gram ble i stedet øverste sjef for Sambandskontoret.

Antagelig var heller ikke Gregers Gram særlig glad for sin fars finansiering av den kommunistiske motstanden i Norge. I en rapport han skrev i oktober 1944 er han sterkt kritisk til Osvald-gruppens sabotasjeaksjon mot jernbanelinjene rundt Oslo den 27. november 1943. Sabotørene hadde plassert en av ladningene på et tog som forlot Drammen med fire passasjervogner med tyskere og én med 73

norske passasjerer. Sprenglegemene ble utløst slik at vognen med norske sivile ikke ble ødelagt – blant tyskerne var det antagelig store tap. Like fullt betegner Gram aksjonen som «meningsløse og ville foretagender» og «et skoleeksempel på stupiditet og ansvarsløshet».

Det som gjorde ham kritisk var de tyske reaksjonene. Tysk politi og Wehrmacht tok 64 gisler fra Eiker, Mjøndalen og Drammen, og i håp om å redde gislene liv lot 11 ledende drammenserborgere seg bruke til å undertegne et opprop mot sabotasjeaksjonen. Rikskommissær Terboven lot likevel fem av gislene skyte.6 Etter Operasjon Mardonius hadde den norske sivilbefolkningen unngått represalier fordi tyskerne hadde gått på Gregers Grams bløff om at sabotasjeaksjonen var utført av commandosoldater fra en britisk ubåt. Hans nådeløse kritikk mot Osvald-karene bunner nok i at han mener at de på en lignende måte burde ha villedet tysk politi og Wehrmacht i forbindelse med jernbaneaksjonen i Mjøndalen. På den annen side kan han mang en gang ha irritert seg over Osvald-gjengens «ansvarsløshet» mens han sammen med Manus forberedte aksjonen på Oslo havn. Den 20. april 1943 gjorde Osvald-gruppen et mislykket forsøk på å sprenge arbeidskontoret i Pilestredet 31 i Oslo.

Et stort politiapparat ble satt i sving, med veikontroller og Schnellkommandos omkring i byen. Max Manus og Gregers Gram kunne nok ha ønsket seg mer arbeidsro under forberedelsene til aksjonen de hadde planlagt en uke senere.

Etter fjorten dager i Stockholm satte Gregers Gram og Manus seg på et fly til Skottland. De ble kjørt rett til offisersmessen, hvor de ble traktert med engelsk frokost og fikk mye oppmerksomhet fra kvinner som tjenestegjorde i The Royal Air Force. Så ble de viderebefordret til London med tog. I den engelske hovedstaden var velkomsten en ganske annen.

SOE-ledelsen ville ha svar på hvorfor bare åtte av 22 limpeter hadde eksplodert under Operasjon Mardonius. Åtte høyere offiserer satt omkring et stort bord da Gram og Manus kom inn i rommet.

Det var Max som måtte svare på de kritiske spørsmålene. Gram som hadde vært forfremmet til «acting fenrik» under operasjonen, var nå blitt degradert til korporal igjen, det vil si menig. De åtte offiserene snakket nesten ikke til ham.

74

Gregers Gram hilser på kong Haakon XVII.

Manus hevdet at han og Gram hadde dobbeltsjekket hver eneste ladning og A.C.-Delay, de hadde vært nøye med å smøre inn hver eneste limpet med riktig spesialfett. Sigurd Jakobsen hadde fått nøy75

aktig instruksjon om limpeten han skulle bruke inne på Akers Mek. Gram og Manus hadde laget ledningene for ham. Det var limpeten som Sigurd hadde brukt som ganske enkelt ikke fungerte, fremholdt Manus. Detonatoren hadde eksplodert, men ikke antent plastikken.

De åtte offiserene var ikke enige: Feilen måtte skyldes teknisk uerfarenhet fra sabotørenes side.7 Hyggeligere var det å få møte Haakon 7. Kongen bød de to sabotørene sigaretter, spurte Gregers hvordan det sto til med hans far og lo hjertelig da han fikk høre historien om den tyske vaktposten på «Ortelsburg» som hadde latt vannet nedover Grams rygg.

Tre uker senere fikk de møte kongen igjen, da han sammen med kronprins Olav, forsvarssjef Hansteen og forsvarsminister Torp skulle dekorere ca. 50 norske SOE-agenter ved STS 26. Foran jaktslottet ved Nethy Bridge sto også folk fra Shetlandgjengen og karene som sto bak tungtvannssabotasjen på Rjukan. Den sistnevnte aksjonen skulle bli én av de mest kjente fra Den andre verdenskrig, og det var ingen overraskelse at operasjonens leder, Joachim Rønneberg, og hans nestleder, Jens-Anton Poulsen, ble først ropt opp. Begge ble tildelt Krigskorset med sverd (Military Cross).

Manus ble kalt frem for å motta samme dekorasjon, og så var det Gregers Grams tur. Han måtte nøye seg med Military Medal.

Sjefen for den skandinaviske avdelingen av SOE, John Skinner Wilson, hadde nemlig hengt seg opp i at Grams rang som fenrik hadde vært midlertidig. Han måtte gi fra seg stripene etter Operasjon Mardonius og det ville ha vært upassende å gi Krigskorset til en korporal, fastslo Wilson.8 Etter utdelingen fikk kongen og kronprinsen en oppvisning i commandotrening av de norske SOE-karene. Så spiste de kongelige middag med offiserene. Gregers Gram var i utgangspunktet utestengt fra denne begivenheten, som korporal måtte han spise i mannskapsmessa. Manus syns det var for galt, og satte seg inn til de menige. Etter hvert dukket også kong Haakon og kronprins Olav opp og ble med på å spille dart. Rekkefølgen: 1) kong Haakon, 2) korporal Gram, 3) kronprins Olav, 4) menig Olsen, 5) fenrik Manus.9

76

Gregers Gram og Manus var snart forsynt både med ferie, kongebesøk og ordensutdelinger. De sendte inn en ny plan om sabotasje på Oslo havn (Operasjon Bundle), som SOE-sjefene godkjente. Denne gangen skulle de angripe skip ved hjelp av gummidrakt og en elektrisk miniatyrbåt til å feste på ryggen.

De ble sendt til en marinestasjon for å trene med utstyret. For å komme inn i gummidrakten måtte de to sabotørene presse seg inn gjennom den trange ansiktsåpningen. Deretter ble åpningen tettet med stram gummisnøring, også rundt håndleddene var gummien tettstrammet. På ryggen skulle de ha en såkalt Welbum eller «Motorisation of Swimmer». Miniatyrbåten minnet om en vaskebalje med lokk. Mekanismen var en starter, et lite håndtak som sluttet og brøt den elektriske strømmen. Miniatyrbåten kunne trekke en mann som lå på ryggen i gummidrakt ca. åtte kilometer og måtte styres med bena.

Gram og Manus utprøvde dette utstyret på et treningssenter for engelsk ubåtmannskap. Nordmennene skulle nemlig også lære seg å dykke med gummidrakten og en «Davis Escape»-vest, et lite surstoffapparat som ble benyttet til å redde seg ut av havarerte ubåter.

De måtte dykke ned til 20 meter i svære beholdere med vindeltrapper og plattformer omgitt av store, tykke glassruter. De innså fort at det ville bli en nifs opplevelse å gli inn på Oslo havn i en slik gummidrakt. Når de hadde den på, kunne de ikke høre noe. I tillegg var det meningen at neste angrep skulle foregå i ly av høstmørket, da ville det heller ikke være mulig å se stort.10 Dessverre ble miniatyrbåten aldri tatt i bruk. Riktignok ble det annonsert i slutten av juni 1943 at Welbum skulle settes i produksjon, men så bestemte SOE-rådet at designet skulle overføres til Krigskontoret (War Office), fordi luftstyrkene ville ha større behov for en elektrisk miniatyrbåt. Etter dette hørte ingen noe mer til anretningen, som antagelig var forut for sin tid. Derfor ble det heller ikke noe av at Gram og Manus utførte et angrep på Oslo havn med svømmedrakt, åtte limpeter og Sten gun med magasin, drevet frem av en Welbum som gjorde 2 1⁄2 knop. Synd: Angrepet kunne ha vært tatt rett ut av en James Bond-film.11

14

Kontakt med Milorg

Den 11. oktober 1943 var Gregers Gram og Max Manus igjen på vei mot Norge i et Douglas-fly. Denne gangen hadde de med seg Carl Fredrik Wiborg og Einar Judén. Begge hadde arbeidet ved SOE-avdelingen i Stockholm; Wiborg som sjef for det norske kontoret, mens Judén − en kjent idrettsmann før krigen − hadde «fløyet som en gal med kurerpost fram og tilbake over grensen noen og femti ganger.»

Før de gikk om bord i flyet, hadde de fire som skulle delta i operasjon Bundle vært til behandling hos kamuflasjeekspertene: Einar Judén hadde fått sølvgrått hår i tinningene og solbriller på nesen og Wiborg var blitt utstyrt med vanlige briller. Gregers Gram nektet plent å la seg forandre. Manus, som var ettersøkt av Gestapo hjemme i Norge, måtte derimot gjennom en omfattende endring av utseende.

Han fikk permanent, håret ble farget, fortennene slipt og påsatt porselenskrone. «Jeg så ut som den aller verste jødiske jitterburgdanser som vel noen gang hadde opptrådt på Nalen i Stockholm», skriver han i Det vil helst gå godt. «Det var helt utrolig. Og her skulle jeg til Oslo under de verste jødeforfølgelser, jeg måtte da bli tatt med en gang jeg viste meg på gaten.»1 Pilotene av Douglas-flyet var langt mindre dyktige enn dem som ble benyttet sist Gram og Manus ble droppet utenfor Oslo. Planen var at de skulle fly opp langs Langeren og droppe de fire sabotørene der elven sluttet. Men da nordmennene åpnet luken i kabingulvet, så de til sin forskrekkelse Oslo rett under seg. Flyet ble beskutt av luftskyts og måtte dukke rett ned. Manus holdt på falle ut gjennom åpningen, bare en rask redningsaksjon fra Wiborg og Judén reddet ham fra en nødlanding midt på Karl Johans gate. Snart så de skogen suse 78

forbi under seg. Det grønne lyset kom på, og containerne under flyvingene ble sluppet. Manus skrek opp og flysersjanten begynte straks å lempe ut de fem pakkene som sabotørene også skulle ha med. Da han nesten var ferdig, skiftet lyset til rødt og luken ble lukket: Gram, Manus, Wiborg og Judén hadde mistet alt utstyret!

Flyveren kom bakover i maskinen for å fortelle de fire nedslåtte nordmennene at flyet skulle snu og prøve å finne droppestedet. De var ikke overbevist om at dette var noen god plan. Da containerne og pakkene ble sluppet, hadde det ikke vært annet enn skog å se. Men flyet vendte om, etter en stund saknet det farten og så kom ordren: − Action Station! Manus hoppet først, deretter fulgte Judén og Wiborg. Gregers Gram var sistemann.2 De fire sabotørene var blitt droppet ca. 40 kilometer feil og de brukte ni dager på å finne igjen utstyret – med hjelp av 50 mann fra Milorg og et par krypskyttere som Manus hadde tilbudt 5000 kroner i finnerlønn. De ni containerne og fem pakkene ble rodd over Movatn og anbrakt under en låve, før de ble fraktet videre til Trygve Martinsens småbruk, som skulle være sabotørenes hovedkvarter også under denne operasjonen.

Til forskjell fra operasjon Mardonius, hadde Gram og Manus denne gang fått tillatelse av SOE til å kontakte Milorg. De siste samarbeidsproblemer hadde i mai 1943 blitt ryddet av veien, da Jens Chr. Hauge og Wladimir Hansson fra Milorgs Sentralledelse (SL) møtte representanter for Forsvarets Overkommando (FO). Som nevnt hadde samarbeidet mellom FO og SOE vært formalisert gjennom ANCC-komiteen helt siden februar 1942.3 Manus foreslo at Gregers Gram skulle få tak i Gunnar «Kjakan» Sønsteby, som han kjente fra arbeidet med den illegale avisen Vi vil oss et land høsten 1940. Også Harald Hanto og Kolbein Lauring hadde vært med på å lage denne avisen, som førte til at Manus og Lauring ble arrestert i januar 1941. Gunnar Sønsteby unnslapp, og fortsatte sitt illegale arbeid i 2A. I februar–mars 1942 ble han kontaktet av SOE-kontoret i Stockholm. Opprinnelig var Sønsteby i den svenske hovedstaden, fordi den norske legasjonen ville ha ham til å sprenge beslaglagte norske skip i Göteborg. Da han sa blankt nei, ble det i stedet bestemt at han skulle tiltre som SOE-agent i Oslo med kodenummer «24». Sønsteby reiste tilbake til den norske hovedsta79

Oslogjengens leder, Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

den og oppsøkte daværende Milorg-sjef Knut Møyen, for å informere ham om at han «var i Oslo for å forsøke å gjøre litt nytte og at jeg også kom til å holde kontakten med britene i Stockholm».4 I løpet av 1942 bygget Gunnar Sønsteby opp et undergrunnsnettverk for å drive effektivt motstandsarbeid i hovedstaden, det som senere skulle bli hetende «Oslogjengen». Gregers Gram skrev til SOEhovedkvarteret i London om nettverket: «De har, eller kan skaffe alle kontakter. De skaffer alt man måtte trenge, − mat, dekningssteder, kontorer, lagerplass, klær, våpen, biler, sykler, eksportruter, post, […] etterretningsstoff av enhver art – kort sagt alt. Samtidig er de faktisk de underjordisk arbeidende mennesker i Oslo som har den beste security […]. Det er min alvorlige mening at disse tre karene, med 24 i spissen, mer enn noen andre holder det underjordiske arbeidet gående i Oslo-området. Uten disse ville meget gå tråere – eller kanskje ikke i det hele tatt.»5 Men Grams samarbeid med Sønsteby fikk ingen god start. To dager på rad ventet han på møteplassen til avtalt klokkeslett, uten at nr. 24 dukket opp. Dette var meget ubehagelig siden møteplassen var i nærheten av Grams hjem, og selv om han var kamuflert med et par briller, var det mange i strøket som kjente ham meget godt. Den tredje dagen var ikke Gram på plass til avtalt tid. Einar Judén hadde nemlig fått kontakt med Sønstebys nestkommanderende, Per Mørland, som fortalte at nr. 24 var i England.6 SOE hadde bestemt at hvis Sønsteby skulle være deres Oslo-agent, måtte han gjennomgå den nødvendige utdannelsen. Han hadde reist til De britiske øyer i mai 1943, hvor han etter å ha gjennomgått Special Training School ble utnevnt til «menig Fjeld» i NORIC. Den 17. november ble han sluppet over Norsjø i Telemark, og først rett oppunder jul traff han Gram, Manus, Wiborg og Judén.

Gram og Manus hadde også planlagt å gjenoppta kontakten med Sigurd Jakobsen, som hadde deltatt i Operasjon Mardonius. Men da de forhørte seg blant motstandsfolk i Oslo, fikk de en sjokkerende nyhet: Jakobsen og fem andre var blitt henrettet på Akershus festning den 14. oktober 1943. Opprullingen av Milorg i Oslo hadde begynt i juli, og under avhør ga en av de arresterte opplysninger som førte til at Sigurd Jakobsen ble tatt den 31. august.7 Gestapo hadde 81

lenge hadde mistanke om at Jakobsen hadde vært med på Operasjon Mardonius, og i avhør med tyskerne tilsto han å ha vært med på «gjennomføringen av sprengstoffanslaget mot skip i Oslo havn». Jakobsen fortalte også at operasjonens hovedmenn var to norske sabotører, som var kommet fra England i et fly og var blitt droppet over Østmarka. De to hadde, sammen med «tre medlemmer av en terrororganisasjon i Milorg», benyttet kanoer for å feste sprenglegemer på skipene.8 Det ser ikke ut til at Jakobsen røpet at hovedmennene bak Operasjon Mardonius var Gregers Gram og Max Manus – i alle fall er de ikke navngitt i BdSudSD Oslos dagmeldinger.9 Men arrestasjonen av Jakobsen førte til at tyskerne iverksatte en rekke tiltak i havneområdet for å avverge flere kano-angrep. Da Manus syklet ned til Gamlebyen i Oslo for å ta et overblikk over Piperviken, så han at det var «fullt av tyske vakter som patruljerte på bryggen. Jeg så nokså nøye over havna, men fant ut at det ville være temmelig håpløst å bruke kano. Det var lyskastere tett i tett, og særlig var det en som var meget farlig. Når den kastet sin lyskjegle loddrett opp mot himmelen, ble det så lyst at man faktisk kunne stå ute på Ljan stasjon og lese avisen. Jeg ble tristere og tristere til mote jo lenger jeg så på det.»10

15

Operasjon Bundle

Etter at Gram og Manus fikk kjennskap til henrettelsen av Sigurd Jakobsen, fant de det tryggest å flytte hovedkvarteret til en hytte ved Vågsjøen, 32 kilometer fra Oslo. Der la de planene for skipssabotasjeaksjonen mot havnen. Gram og Manus skulle angripe to skip på ti tusen tonn ved Akers mek., senere tre skip ved Vestbanen og ett på Nordstrand. Det skulle skje ved at de gikk ned i vannet fra kaien og svømte ut til det valgte målet. Judén og Wiborg skulle la seg flyte ned Akerselven med gummidrakter og limpeter rundt livet – planen var å feste dem på to hollandske motorlektere ved Akers mek. og noen ved Framnesfergen, hvor det kunne ligge opptil ti lektere.

Snart førte uforutsette hendelser til at operasjonen ville bli enda mer komplisert å utføre. Den 11. desember ble SOE-agenten Tor Stenersen arrestert i Drammensveien 117. Tyskerne fant limpeter i leiligheten, noe som innebar at vaktholdet på Oslo havn ville bli ytterligere skjerpet. Åtte dager senere inntraff ulykken på Filipstad. En brann fikk 800 tonn ammunisjon til å eksplodere, 80 mål kai- og jernbaneområde ble rasert og til sammen 1600 bygninger skadet. 41 norske ble drept og omkring 400 såret.

For Bundle-karene innebar det at planene måtte endres. Hele området fra Aker til Framnes ble sperret, slik at sabotørene gikk glipp av de to 10 000-tonnerne og motorlekterne. Likevel bestemte de fire seg for å gjennomføre operasjon Bundle på lille julaften 1943. Målene var tre 10 000-tonnere mellom Vestbanen og Akers Mek., syv lektere i Akerselva og en 8000-tonner ved Nordstrand. Wiborg og Manus fikk tak i en sjåfør og hentet 24 limpeter, fire gummidrak83

ter, fire uniformer og fire maskinpistoler. I tillegg hadde de to lydløse Stengun. Gunnar Sønsteby hadde skaffet sabotørene en kjeller i Nedre Slottsgate, hvor Manus og Judén tok på seg engelske uniformer, gummidrakter og regnfrakk. Gram skulle dekke Manus med maskinpistol, Wiborg skulle gjøre det samme for Judén.

Max Manus tok sykkel ned til Rådhusplassen. På bagasjebrettet og i sykkelveskene hadde han ni limpeter, under regnfrakken to håndgranater og en Colt. Ute i byen hadde folk tatt julefesten på forskudd; overalt traff han på fulle tyskere som var ute med sine norske venninner. Manus kom i en motbydelig stemning på grunn av «all den brunstige hviningen fra tyskerjentene i Rådhusgaten», skrev han senere.

Gregers Gram ventet på Rådhusplassen. Han hadde nettopp jaget vekk en tysker som satt på det stedet hvor Manus skulle gå ned i vannet. Tyskeren hadde vært sammen med ei jente, og Gregers hadde frekt gått bort og sagt at det var forbudt område. Paret hadde forsvunnet uten protester. Men det var fortsatt problemer: En tysk vaktmarinebåt lå 15–20 meter unna og en marinesoldat sto vakt like ved. Med ujevne mellomrom ble området opplyst av lyskasterne på Rådhuset og Akers Mek., andre ganger var det billykter eller lysene fra trikken som avslørte de to sabotørene. De gjorde sitt beste for at den tyske marinesoldaten ikke skulle få mistanke. Gram hadde et juletre under armen for å kamuflere maskinpistolen. Hver gang området ble opplyst, tok han og Manus en slurk av en medbrakt whiskyflaske.

Til sist bestemte Manus seg for å gå ned i vannet bak billettbua til Bundefjordbåtene. Gram strammet hetten rundt ansiktet hans. Dermed kunne ikke Manus høre noe; Gram måtte lede ham ved hjelp av håndbevegelser. Manus hadde festet et tau ned til vannet, og neste gang lyskasteren sveipet forbi, krabbet han bort til bryggekanten og firte seg ned.

Gram ventet i 45 minutter, før Manus på nytt grep tak i tauet som hang fra bryggekanten. Han var sikker på at jobben var gjort, men i stedet kunne Manus melde at oppdraget hadde vært mislykket: Da han hadde lagt seg på ryggen og dyttet fra med bena, hadde han gått rett til bunns. Gummidrakten var smekkfull av vann etter at en av limpetene hadde skåret hull på ryggen.

84

Gram dro i forveien til kjelleren i Nedre Slottsgate, mens Manus ble nødt til å sykle gjennom de folksomme gatene; skjelvende av kulde, med drakten full av vann og en colt og to håndgranater i beltet. Likevel var han innstilt på å gjøre et nytt forsøk. Da sa Gram nei – nå var det hans tur til å forsøke. Manus var gjennomfrossen og de hadde ikke reserveklær med.

I samme øyeblikk gikk kjellerdøren opp og inn vaklet Wiborg.

Han kunne fortelle at også Judén hadde hatt uflaks. I utgangspunktet hadde han glidd fint nedover Akerselva, men så ble strømmen sterkere enn forventet. Han hadde plasket så mye med armer og ben at han var sikker på at en tysk vaktpost som sto i nærheten var nødt til å oppdage ham. Dermed hadde Judén valgt å skjære av seg gummidrakten og seks limpeter gikk til bunns, hvor de ville eksplodere neste dag.

Gram, Wiborg og Manus tok whiskyflasken, som nå var halvfull, og bega seg på nytt av sted til havnen. Det var nå blitt uhyggelig lyst, vannet var klart som speil. Manus ville ha Gram til å oppgi det hele, men han var ikke til å rokke. Manus strammet hetten rundt ansiktet hans og Gram firte seg ned i vannet.

– Dette går aldri bra, sa Wiborg.

Lyskasterne sveipet uavlatelig frem og tilbake, marinevakten hadde fått selskap av enda et par tyskere, og på en lastebåt som lå ved kaien, sto en mann og kremtet og spyttet, som om han ville vise sabotørene at han var klar over hva de drev med. Manus og Wiborg skyndet seg med å få Gram opp av vannet igjen, og så snart lyskasterstrålen hadde passert, løp alle tre over Rådhusplassen. I det samme svingte biler fulle av tyskere ut på bryggen. Manus hadde latt tre limpeter henge igjen på bryggen under første forsøket; de var tydeligvis blitt oppdaget.

Tilbake i kjelleren i Nedre Slottsgate, satt fire molefonkne sabotører og plukket A.C.-Delayene ut av limpetene. Operasjon Bundle hadde vært en gedigen fiasko.

Dagen etter feiret Bundle-karene julaften hos Torbjørg og Trygve Martinsen i Enebakk. Det ble servert skinkestek og rødvin, likør og konjakk til kaffen. Gram og Manus ble enige om hurtigst mulig å legge jobben «som glapp» bak seg. De hadde lært av sine feiltagelser. Dessuten var de blitt så akklimatisert at de kunne ferdes i Oslo 85

uten å få hjertebank ved synet av en tysker. De anså seg for å ha gode sjanser for å kunne gjøre noe nyttig arbeid i året som kom.

– Hva med å få has på ett av de tyske troppeskipene «Monte Rosa» eller «Donau»? foreslo Manus.

De hevet konjakkglassene og skålte for det.

16

En hard kommandosoldat

Max Manus reiste over til Sverige like etter nyttår, mens Gregers Gram ble tilbake i Oslo for å drive propagandaarbeid.

En viktig del av dette arbeidet var å lage analyser av holdningene blant nordmenn. Allerede mens Gram og Manus var i Norge i forbindelse med Operasjon Mardonius, hadde de gjennomført en spørreundersøkelse. Manus kontaktet Reidun Herbern, som han kjente fra ungdomsårene. Opprinnelig var tanken at hun skulle hjelpe til med å skrive illegale aviser på tysk, men Gregers Gram oppdaget snart at Herbern var bedre egnet for gallupundersøkelsen han forberedte.

Myndighetene i London var svært dårlig orientert om nordmenns hverdag under okkupasjonen, og Gram og Herbern laget to spørreskjemaer: «Vox Populi» og «Fakta, takk!». Det første handlet om synspunkter av politisk art, det andre om rent materielle problemer med hensyn til mat, klær osv. For å få best mulig utbytte av denne gallupen ble de utspurte fordelt etter retningslinjer som SOE hadde laget. Det var slett ikke ufarlig å skaffe til veie denne informasjonen; Gram og Herbern var avhengige av at de var trygge på dem de spurte. Reidun Herbern fikk oppgaven med å bearbeide svarene ute hos Trygve Martinsen i Enebakk, mens Gram og Manus var opptatt med forberedelsene til Operasjon Mardonius. Straks etter tilbakekomsten til Storbritannia i mai 1943 skrev de ferdig en rapport på bakgrunn av dette materialet.1 Den 12. juli ble Gregers Gram og Max Manus sendt til «Mr. Hackett’s School» for å få grundigere opplæring i propaganda. I tillegg til de to var det kun seks nordmenn som fikk denne utdannelsen.

87

Bakgrunnen var at SOE ønsket å gå systematisk inn for å stimulere moralen på hjemmefronten. De åtte nordmennene skulle sendes på propagandaoperasjoner i Norge, men Milorgs ledelse satte en stopper for planene og gruppen ble oppløst. Dermed ble Gram og Manus de eneste SOE-agentene som fikk et slikt oppdrag i Norge: Operasjon Derby.2 I januar–mars1944 utga Gram to illegale aviser på tysk; «Beobachter» og «Im Westen nichts Neues». Manus hadde sørget for at han fikk tilsendt stoff fra den tyske seksjonen ved SOE-kontoret i Stockholm. Da Manus vendte tilbake til Oslo, gikk de to i gang med å spre antinazistiske brosjyrer og flygeblader og klistre opp plakater rundt om i byen. «Det var ikke uten virkning», skrev Manus senere, «og særlig ble forvirringen blant tyskerne stor, da det lyktes oss å smugle falske, kompromitterende dokumenter inn i de tyske hovedkvarterene […].»3 Gregers Gram, som hadde hovedansvaret for Operasjon Derby, fikk lovord fra SOE-ledelsen for innsatsen. Han hadde vært «svært suksessfull i å spre antinazistisk propaganda, i tillegg til at han skrev flere rapporter om moralen i den norske Hjemmefronten, som var av stor verdi.»4 Ifølge Arnfinn Moland, amanuensis ved Stiftelsen Norges Hjemmefrontmuseum, var Operasjon Derby sågar primæroppdraget til Gram og Manus da de ble sendt til Norge i oktober 1943: «Men dette hindret dem ikke i å legge sine egne planer om ytterligere angrep på skip – de var ikke den typen man kunne påtvinge sunne teoretisk prinsipper om begrensede oppdrag.»5 Også mens Manus var i Stockholm, benyttet Gregers Gram de sjansene som bød seg til å drive med sabotasje. Ved Honnørbryggen lå «Doggerbank», en nybygd patruljebåt på 780 tonn, med 75 millimeter kanoner og mannskap på 54. Vaktholdet var strengt, men Gram mente å ha funnet et svakt punkt. «Ved en skandaløs forglemmelse av den tyske kapteinen var det ikke plassert vakter om bord», skrev han i rapporten til London. «Den eneste vakt på skipet var en våpenløs nordmann. Ellers var det en del norske elektrikere om bord; de la siste hånd på lyssystemet.»6 Grams plan var å entre fartøyet forkledd som arbeider, sette en 88

magnetladning med forsinkede og automatiske tennanordninger på skipssiden for så å spasere sin vei. Han fikk med seg Einar Judén på aksjonen. Klokken 7 på morgenen den 23. februar gikk de ned til Honnørbryggen med pistoler og ladninger, men så til sin overraskelse at det var masse tyske marinegaster på dekket til patruljebåten.

«Dessuten», skriver Gram, «var alle viserguttene i Oslo samlet på vår kai i en slags generalforsamling.» Judén og han satte seg på en kafé for å drikke surrogatkaffe til farvannet var klart. Under kjeledressen hadde de limpeter hvor tenningsmekanismen alt var i gang.

Først klokken halv ett kunne de skride til verket. Gram og Judén gikk stille og rolig opp landgangen og inn i en av patruljebåtens salonger. De ventet i et halvt minutt, før de gikk opp igjen på dekk og klatret over rekken. Deretter festet de en ladning under vann, rett utenfor maskinrommet.

Ladningen eksploderte klokken 5.30 om morgenen den 24. februar.

Uheldigvis var det grunt ved kaien slik at kun «Doggerbanks» hekk ble liggende på grunn. Men senere rapporter kunne avsløre at skaden var stor. Gram tok seg en tur ned på Honnørbryggen for å ta resultatet av aksjonen i øyesyn; der «lå jomfruen [patruljebåten] så fredelig og skjønn i det grønne vannet – så ung og likevel så fordervet …»7 Gregers Gram forsøkte seg også på en énmanns-sabotasjeaksjon.

Denne gangen var målet en 8000-tonner som lastet ved Vippetangen. Vaktholdet var forsterket – noe som tydet på at lasten var viktig – men Gram hadde oppdaget et hull i piggtrådsperringen. Han brukte hele dagen på å skaffe et par slagstøvler som kunne skjule den delen av gummidrakten som var synlig under regnfrakken, men fant ingen. Til sist bestemte han seg for å prøve likevel.

Han syklet fra Østbanen klokken 21, og uten at noen la merke til noe rart med påkledningen, kom han seg frem til Vippetangen. Der sto «fem norske borgervakter […] og småpratet (absolutt forbudt) nøyaktig på det stedet hvor jeg hadde tenkt å gå i vannet».8 Gram la fra seg sykkelen og regnfrakken og spaserte et stykke bortover. Plutselig oppdager han at borgervaktene nærmer seg de etterlatte eiendelene: «[…] nå sto jeg her i en svømmedrakt med en colt, en håndgranat og tre tunge sprengladninger spredt over hele kroppen. Jeg kunne kanskje fortelle at jeg var Fantomet eller Lyn Gordon på aftentur, 89

men de ville vel ikke tro meg. Så oppdaget jeg at nå kunne jeg lure meg fram til mitt opprinnelige mål – det hyggelige hullet …»9 Gram kom seg nesten lydløst ned i vannet og satte i gang tenningsmekanismen på limpeten. Nå hadde han bare tretti minutter på seg til å få festet ladningen på 8000-tonneren. Øyeblikket etter oppdaget han at gummidrakten var lekk og at svømmeturen måtte avlyses.

Han vendte om og balanserte «sakte bortover på tærne langs en smal stripe av bunnen langsmed kaien. Til slutt var jeg kommet halvveis – tyve meter. Da ble vannet for dypt. Jeg forsøkte å svømme, men sank som en stein, og så måtte jeg gå den bitre veien tilbake. Humøret var nokså lavt, særlig fordi jeg visste at det bare var femten minutter igjen til ladningen ville springe. Det tok meg ti minutter å komme tilbake til startstedet, og der fikk jeg grunn til å angre på at jeg hadde gjort enda en tabbe: Jeg hadde ikke lagt merke til hvor jeg la spesialnøkkelen til å skru tennanordningen av og på!»

I siste liten fant han spesialnøkkelen og fikk skrudd av tennanordningen. Deretter måtte han stå i vannet i nesten en time før borgervaktene hadde fjernet seg fra kaien. Han hadde krampe i begge bena og måtte krabbe på alle fire bort til sykkelen.

Noen dager etter var hullet i piggtrådgjerdet fikset. Gregers Gram mente at den mislykkede soloaksjonen hadde lært ham to ting: A) Det lønner seg alltid å være to som kjenner hverandre på enhver jobb, selv om det ser ut til å være bruk for bare én.

B) It’s no blinkin’use being obstinate when things won’t work!

Forsøket på å drive skipssabotasje på egen hånd, og aksjonen mot patruljebåten «Doggerbank» på høylys dag, avslører et karaktertrekk hos Gregers Gram, som flere av hans norske NORIC-kolleger for lengst hadde merket seg. Gram ble «tidlig litt desillusjonert», forteller en av kameratene fra Njård-tiden.10 Og Ragnar Ulstein går enda ett skritt lenger: Gregers hadde noe som kunne minne om dødslengsel, det fant du ikke hos oss andre. For de fleste var det riktignok klart at vi ikke ville overleve krigen, men hos ham var det noe mer – han var litt livstrett. […]. I 1944, da vi reiste hver vår vei, jeg fikk inntrykk av at han godt kunne ta en temmelig stor risiko − at han ikke var 90

Gregers Gram «kunne […] rangle som ingen annen».

fremmed for den absolutte risiko, hvor sjansen var 50-50. Vi andre tenkte alltid på å klare oss gjennom et oppdrag og overleve. Det gjorde vel Gregers også, men han virket på meg litt mer realistisk, antagelig mer moden. Han erkjente at det var et dødsspill vi drev med.11 Grams livstretthet var merkbar for omgivelsene alt før han reiste tilbake til Norge på sitt første oppdrag 12. mars 1943. Mens han gikk i London og ventet på å ta fatt på Operasjon Mardonius, «kunne han rangle som ingen annen. Han satt oppe hele natta og pimpet. Han var totalt likegyldig med seg selv, brydde seg ikke det minste om det han utsatte seg for. […] Han oppførte seg som om han var ferdig med livet og skulle av gårde i felten. Han stelte seg verken særlig rasjonelt eller fornuftig.»12 Dette innebar imidlertid ikke at han var deprimert og innesluttet.

Tvert imot var Gram alltid omgjengelig og morsom, riktignok på en helt annen måte enn de øvrige NORIC-guttene. Gram var den intel91

Gregers Gram sammen med de norske SOE-agentene Per Ratvik, Ragnar Ulstein og Arne Gjestland.

lektuelle i gjengen, og ville helst diskutere samfunnsspørsmål, kultur, krig og fred, liv og død. Og humoren hans var alltid en tanke resignert, sarkastisk – men ikke dyster. «Det var ikke det minste tungt over ham», forteller Ulstein, «men han hadde forsonet seg med sin skjebne og sitt liv og det han hadde møtt av menneskeheten.»13 Ragnar Ulstein ble først kjent med Gregers Gram i Storbritannia, og hans inntrykk er nok preget av det. Hans H. Engebrigtsen hadde vært en nær venn helt siden de begge var elever ved Aker Kommunale Gymnasium. Han traff Gram igjen da denne var tilbake i Storbritannia etter Operasjon Mardonius. Og Engebrigtsen så straks at kameraten var blitt totalt forandret på de tre årene siden de sist så hverandre: «Jeg ble forferdet – det var en annen Gregers. Den harde kommandotreningen og de farlige og slitsomme oppdragene i Norge med døden i hælene dag og natt hadde herjet med ham. Han var blitt en hard kommandosoldat, en av de fremste og hadde mottatt den høyeste utmerkelse: Krigskorset med sverd, av Kongens hånd. Men når han smilte en sjelden gang, fikk jeg tak i den gode 92

gamle Gregers. Kanskje var det minnene jeg vakte hos ham, tiden på gymnasiet, møtene og kjelleraftene, vennskapet og de lange turen da vi hadde delt våre bekymringer og gleder, som brøt gjennom panseret. […] Som Gregers var jeg nok blitt hard i sinnet, men jeg var ikke merket av krigen ennå, slik som han. Derfor ble jeg forskrekket da jeg så hva krigen hadde gjort med ham.»14

17

Rottearbeid

Gregers Grams resignerte og livstrette holdning forsterket seg ytterligere det siste året han levde. Han ble stadig mer bekymret over hva slags menneske motstandsarbeidet hadde gjort ham til. Noen måneder før han gikk i et tysk bakhold 13. november 1944 betrodde Gram til en venn hvor vanskelig det var å merke at krigen påtvang ham sitt destruktive vesen: Han mente at krigføringen og utøvelsen av krigens fryktelige håndverk hadde drevet menneskene inn i noe de egentlig forkastet.

Han var redd for å miste livsmotet i et møte med hverdagen etter krigen, en hverdag han mente ville bli preget av at terroren, volden og umenneskeligheten regjerte oss.1 Grams kamerater fikk inntrykk av at han ganske enkelt ikke ønsket å overleve krigen. Dette hadde sammenheng med at «han så hendelsene omkring oss i et større perspektiv enn oss andre», som Gunnar Sønsteby skriver. På Political Warfare Executive-kurset og Hackettskolen hadde han dessuten lært å studere fiendens psykologi, dette var hans hovedinteresse. Men samtidig hadde utdannelsen lært ham å kjenne sin egen psyke bedre enn andre som var involvert i motstandsarbeidet.2 Gregers Gram fryktet altså at krigen hadde påtvunget ham sitt destruktive vesen. En viktig årsak til dette var at han deltok i såkalt «rottearbeid» («Rat Work») – det vil si likvidasjoner av farlige angivere. I de fleste av tilfellene vi kjenner, er han med på aksjonen som sjåfør eller ansvarlig for avhør – men det finnes også dokumen94

Gregers Gram hadde noe som minnet om dødslengsel.

tasjon på at han påtok seg ansvaret for å skyte det utvalgte offeret.

Selv nå – 66 år etter krigens slutt – er Hjemmefrontens likvidasjoner under okkupasjonen av Norge fortsatt et ømtålig emne. For aktørene har det vært tabu å snakke om disse sakene. Holdningen har vært at de som utførte likvidasjonene har hatt det vanskelig nok. De burde ikke belastes med rettslige vurderinger av handlinger de hadde utført i motstandsarbeidet, og heller ikke utsettes for hat eller motvilje fra ofrenes etterlatte.

Ikke alle har vært enige i dette. I det gamle NS-miljøet omkring avisen Folk og Land har holdningen vært at likvidasjonene var kri95

minelle handlinger som måtte etterforskes. Dette synet preget også den ene av to bøker som er blitt skrevet om emnet; Egil Ulateigs Med rett til å drepe, utgitt på Tiden Forlag i 1996. Denne boken fikk, på tross av sin tendensiøse vinkling og mange direkte feil − forlaget måtte inndra to opplag i et forsøk på å rette dem opp – en god del tilhengere både i pressen og blant publikum. Årsaken var nok at historikere tidligere ikke hadde kunnet behandle temaet på en objektiv måte. Personvernet når det gjelder tilgang til de offentlige arkivene har nemlig en tidsgrense på 60 år − både av hensyn til offer og dem som sto for likvidasjonene, deres etterkommere medregnet.3 «Ulateig-debatten» medførte at Samarbeidsrådet av krigsveteranforeninger ba Arnfinn Moland om å foreta en historiefaglig behandling av temaet. Dette resulterte i boken Over grensen (Oslo 1999), hvor Moland dokumenterer at det var 82 tilfeller av godkjent lovlige likvidasjoner av nordmenn under krigen – et helt annet tall enn Ulateigs 136. Dette tallet er trolig det mest troverdige som kan fremskaffes – likevel reserverer Moland seg mot at feil kan forekomme.

Tallet på likvidasjoner i Norge er uansett lite. I Danmark ble ca. 400 «stikkere» likvidert, i Frankrike opp imot 10 000.4 Hva nå de kritisk innstilte måtte mene, så er likvidasjoner av farlige motstandere en del av krigens rett. Dette må anses som krigshandlinger og kan derfor ikke utsettes for rettslig prøving i ettertid. Likvidasjoner var også et våpen SOE eksplisitt ønsket at deres agenter i okkuperte land skulle ta i bruk mot fienden. I et brev til Forsvarets Overkommando (FO IV) i London skrev sjef for Norwegian Section i Special Operations Executive, John Skinner Wilson, i august 1943 at SOE hadde planlagt et samlet forsøk på å likvidere angivere over hele det okkuperte Europa tidlig i november. Denne gang bifalt Milorg planene.

For Norges del førte den felleseuropeiske SOE-aksjonen til at Operasjon Goldfinch, med Tor Stenersen som leder, ble sendt til Norge i november 1943. En av operasjonens oppgaver var å «likvidere farligere angivere» innenfor Milorg-distriktene 12–17. Milorg skulle hjelpe Goldfinch-karene med opplysninger om navn og bistå om nødvendig.

96

Goldfinch rakk kun å utføre én likvidasjon, før uhellet var ute.

Tyskerne hadde fanget opp kodemeldingen over BBC om «Rat week to commence», og få dager etter at Goldfinch-folk hadde bortført og skutt angiversken Elsa Kristoffersen, ble Stenersen og hans kollega Martin Olsen overrasket av Gestapo i en leilighet i Drammensveien. Olsen klarte å bløffe seg ut, mens Stenersen ble hardt skadet i en skuddveksling og senere skutt under et fluktforsøk fra Akershus fengsel.

Den direkte årsaken til at Gregers Gram ble involvert i Goldfinch, var vennskapet med Johan Edvard Tallaksen. Tallaksen var født i 1918 i Kristiansand, og hadde deltatt i felttoget opp Setesdalen til kapitulasjon ved Evje våren 1940. Han reiste til Skottland i august 1941 og ble opptatt i SOE måneden etter. Sammen med Birger Rasmussen og Armand Tønnes var han blitt sluppet fra fly over AustAgder 12. november 1943. Gruppen – som hadde kodenavnet Operasjon Company – hadde fått i oppdrag å utføre sabotasje mot transformatorene ved Arendal Smelteverk. Etter en vellykket aksjon tok de tre seg til fots til Drangedal og reiste videre derfra med toget til Oslo. Da de ankom hovedstaden fikk de ordre om å slutte seg til Operasjon Goldfinch, som nå var kraftig svekket etter arrestasjonen av Tor Stenersen.

Gram ble kjent med Johan Edvard Tallaksen mens Max Manus var i Stockholm. Tallaksen var en sterk, velbygget gutt med grå øyne og en høy panne under tunge, sorte hårlokker – godt likt blant de andre rekruttene, skrev lærerne ved standardkursene.

Også hos det annet kjønn hadde Tallaksen høy status, han var nærmest filmstjernepen, likte å seile om sommeren og la seg avfotografere i badebukse omgitt av kvinnelige beundrere. Han må ha utgjort litt av et radarpar sammen med Gregers Gram, som også hadde et frapperende utseende – 180 cm høy med «verdens flotteste, helt lyst, bølgende hår, som en mektig manke rundt en høy panne». Årsaken til at Gram slo seg sammen med Goldfinch-mannen Tallaksen var nok sistnevntes språkkunnskaper. Før krigen var Kristiansandsgutten assistent i farens tekstilbutikk, og for å videreutdanne seg i faget hadde han arbeidet et år ved en kunstsilkefabrikk 97

Johan Edvard Tallaksen.

i Tyskland. Tallaksen snakket flytende tysk, noe Gram mente han kunne få nytte av i arbeidet med Operasjon Derby. Det mest populære stoffet til «Beobachter» og «Im Westen nichts Neues» var nemlig offiserslarv og annet sladder, det var det som fikk tyskerne til å lese illegale aviser. Mye av dette stoffet fikk Gram tilgang på gjennom kontakter i norsk politi, offentlig ansatte og utlendinger som arbeidet for tyskerne. Men det beste var å ha tyske kontakter, og nettopp det kunne Tallaksen hjelpe ham med.

Begge hadde svært gode sosiale egenskaper. Ingen kunne mistenke de to for å drive motstandsarbeid. Gram var «en gutt av utseende», sier folk som kjente ham – ingen kunne ta ham alvorlig som kriger. Tallaksen ble oppfattet som en vek playboytype, de fleste ble 98

overrasket over hvor sterk mentalt og emosjonelt han viste seg å være.

Tallaksen er én av få NORIC-medlemmer som vi vet var aktivt med i «rottearbeid». Ifølge SOE-arkivet ved National Archives i London var han ansvarlig for å «fjerne» seks norske forrædere. En av de seks var politimannen Alfred Richard Jensen, som ble likvidert i Skien 25. februar 1944.

Under et innbrudd i Hirdhuset hadde Milorgs folk på Skien politikammer funnet dokumenter som viste at Alfred Richard Jensen var angiver. Ledelsen for Milorg D17 ga derfor ordre om at han skulle likvideres.5 Saken ble rapportert til Milorg-ledelsen i Oslo. Svaret kom raskt, overbrakt av to personer som skulle delta i en aksjon mot Jensen sammen med et par karer fra det lokale Milorg. De fire personene som ble plukket ut til å uskadeliggjøre angiveren var Robert Evensen, Johan Edvard Tallaksen, Gregers Gram og Kjell Staal Eggen. De spanet på Jensen i mange uker og kartla det de kunne av hans vaner og rutiner. De observerte at Jensen brukte sykkel for å komme til arbeidet på politivakta i Skien. Hver torsdag pleide han å dra sykkelen sin opp til en butikk på Lie, der handlet han før han syklet hjem.6 En torsdagskveld ventet Tallaksen, Gram, Evensen og Staal Eggen utenfor butikken med en 1934-modell Chevrolet varebil. Alfred Richard Jensen dukket imidlertid ikke opp. Uken etter var likvideringsgruppen heldigere. Politimannen ble skutt og drept mens han syklet langs en mørk vei. De fire la liket i bagasjerommet på bilen og Gram og Tallaksen kjørte straks av sted mot Oslo. På veien ble Jensen kastet i Numedalslågen etter å ha blitt fratatt uniform og identifikasjonspapirer.7 Tallaksen, Gram, Staal Eggen og Evensen sørget med andre ord omhyggelig for at tyskerne ikke kunne iverksette represalier mot sivilbefolkningen. Alfred Richard Jensen forsvant ganske enkelt sporløst etter at han gikk av vakt den 25. februar – ingen kunne si sikkert hva som var hendt ham.8 99

Snaut to måneder senere var Gregers Gram involvert i et mislykket likvidasjonsforsøk, og denne gangen spilte han en sentral rolle. Målet for operasjonen var en av SS-Hauptsturmführer Sigfried Fehmers viktigste agenter, legen Ingolf A. Andresen med dekknavnet «Dr. Harry».9 Andresen hadde forsøkt å infiltrere etterretningsorganisasjonen XU, og kan ha vært den som arrangerte fellen som førte til at XU-nettsjefen Bjørn Reinertsen ble drept i desember 1943. I løpet av 1944 hadde Andresen befatning med andre opprullinger av motstandsgrupper, og det var bakgrunnen for beslutningen om å likvidere ham. En motstandsgruppe rundt sekretær i Norsk Hydro, Svend Hovind, med dekknavnet «Mørkemannen», planla aksjonen, og ifølge motstandsmannen og advokaten P. Munthe Kaas var det Gregers Gram som skulle utføre oppdraget.

Sammen med to andre milorgfolk slo han til 20. april 1944. Andresen skulle til Danmark og hadde nettopp satt seg inn i en drosje utenfor sitt kontor i Torvgaten 20, da tre syklister plutselig dukket opp. Gram var en av dem og da han kom frem til drosjen, steg han av sykkelen og fyrte av fire skudd med en 7,65 mm Walther pistol gjennom sidevinduet på bilen. På tross av det korte holdet var likvidasjonsforsøket mislykket. Foruten Andresen satt to andre passasjerer samt drosjesjåføren i bilen, og Gram ble nødt til å rette skuddene slik at han ikke traff uskyldige. Det reddet livet til Dr. Harry.

Han fikk to skudd i høyre arm og to i ryggen, men ble ikke livstruende skadet. Likevel var han satt ut av spill. I juli reiste Andresen til Sverige hvor det norske Rettskontoret sørget for at han ble arrestert.

Han satt i fengsel i Gävle til august 1945 – da ble han overført til varetektsfengsel i Norge. I 1948 fikk Ingolf A. Andresen en dom på 3 år og 6 måneder, som senere ble opphevet av Høyesterett.10

18

«Karl Johan»

Gregers Gram deltok også i Oslogjengens arbeid våren 1944. Denne gruppen besto av personell fra forskjellige SOE-team, i alt ti mann, som ble slått sammen under Gunnar Sønstebys ledelse. Gjengens hovedkvarter var en lys gulgrå murgård på Grønland 30, hvor Hans Andersen hadde bakeri i bakgården, forretning i første etasje og leilighet i etasjen over.

Både Hans Andersen, hustruen Liv og datteren Reidun kom tidlig med i aktivt motstandsarbeid, og hadde ved en rekke anledninger tiltrukket seg oppmerksomhet fra Gestapo, og deres norske «underbruk» Statspolitiet (Stapo). I november 1942 fikk Hans Andersen tips om at han igjen var i nazistenes søkelys, og fant det best å flykte over grensen til Sverige. Dermed ble det Liv som sørget for at Oslogjengen fikk benytte Grønland 30 som base, Reidun hjalp til med å lage mat og vaske opp.1 Reidun Andersen merket fort at en av Sønstebys karer var annerledes. Riktignok var de alle kjekke, unge gutter, men ikke alle hadde den nødvendige ballast hjemmefra. Den høye, pene gutten med «Bjørnson-hår» var derimot svært høflig og satte alltid pris på maten; det var tydelig at gutten med dekknavnet «Karl Johan» kom fra et finere hjem.

«Karl Johan» var mer innesluttet enn de andre i gjengen. Han sa lite og fremhevet aldri seg selv, forsøkte ikke å være «macho». Og mens de andre karene stadig ertet hverandre, spøkte og lo, satt «Karl Johan» mye for seg selv. «Jeg kan ikke huske at jeg noen gang så ham le ordentlig», forteller Reidun.2 Det hendte ofte at han stakk innom Grønland 30 uten at Sønsteby 101

hadde innkalt Oslogjengen til natt- eller dagmøte. Da satte han seg i en gammel skinnstol og begynte å lese i Det nye testamente, som Reidun Andersen hadde fått til konfirmasjonen.

Reidun spurte om han ville ha boken.

Nei, svarte «Karl Johan», den gaven kunne han ikke ta i mot. Reiduns navn var jo skrevet i den.

Hun tilbød seg å hente en saks og klippe ut navnet.

Nei takk, Nytestamentet var hennes, han kunne ikke ta imot.

En kveld spurte han om Reidun ville bli med på en spasertur ned til Vippetangen. Hun takket straks ja, «Karl Johan» var den av Sønstebys gjeng som var mest interessert i å snakke med henne.

Dessuten var det ikke ofte at hun fikk bli med en av sabotørene.

Nede på Vippetangen var det tyske vaktpatruljer og lyskastere tett i tett. Hver gang en av lyskasterstrålene traff paret, fikk Reidun en klem av «Karl Johan». Han sa ikke hvorfor, og hun dristet seg ikke til å spørre.

Forklaringen fikk Reidun noen dager senere. Da kom «Karl Johan» til Grønland 30 om natten, søkkvåt og med opprevet gummidrakt. Han hadde oppholdt seg en hel time i det iskalde havnebassenget, fortalte han. Liv og Reidun Andersen fyrte opp i badstuen i bakgården for at han skulle få igjen varmen i kroppen.

Spaserturen med Reidun Andersen var altså en forberedelse til énmannsaksjonen mot den tyske 8000-tonneren ved Vippetangen. Gregers Gram hadde skaffet seg informasjon om det tyske vaktholdet, og oppdaget hullet i piggtrådsperringen under promenaden. Reidun Andersen var med for at tyskerne skulle tro at han var ute i et mer romantisk ærend.

Dette var imidlertid ikke eneste gang Reidun fikk bli med «Karl Johan» på kveldstur. En gang ble hun med opp til Kjelsås. Heller ikke denne gangen ble utfallet spesielt romantisk. Gram ba Reidun sette seg til å vente på en stubbe, og så forsvant han. Da han dukket opp igjen, sa han ingenting om hva han hadde bedrevet. Mest sannsynlig hadde han vært på rekognoseringsoppdrag i forkant av en av Oslogjengens aksjoner.3

102

Gregers Gram var involvert i gruppens arbeid helt fra forsøket på å ødelegge kartoteket til Arbeidstjenesten (AT) i Oslo og Aker natt til 5. mai. Dette var Oslogjengens første sabotasjeoppdrag, og Gunnar Sønstebys karer kunne ikke ha fått en mer mislykket debut: Ingen av de tre målene for aksjonen ble rammet, og tre personer som ble arrestert i forbindelse mot et innbrudd hos major Jan Theodor Kielland, rullefører i AT, fikk dødsdom av SS- und Polizeigericht Nord og ble skutt på Akershus. Ifølge det tyske sikkerhetspolitiet (BdSudSD Oslo) var de tre «unge handelsskoleelever, som sammen med andre skoleelever, var blitt vervet og utdannet av en terrorgruppe i Milorg like før påske.»4 Grunnen til at Milorg gikk til aksjon mot Den norske arbeidstjenesten, var at Jens Chr. Hauge hadde fått tak i et notat NS-justisminister Sverre Riisnæs hadde skrevet den 17. januar 1944. Notatet var til en «SS-general», formodentlig sjefen for SS-Hauptamt, Gottlob Berger, og var et forslag om å mobilisere fem årsklasser av norske AT-gutter – i alt 75 000 mann – til krigsinnsats på østfronten. Riisnæs så åpenbart for seg at dette måtte skje under tvang. Riktignok skulle kunngjøringen om mobilisering gjøres kjent gjennom oppslag, men justisministeren foreslo at de som unnlot å møte, skulle hentes av kommandoavdelinger av militær og politi. Grensen mot Sverige måtte sperres, og oppsynet av norskekysten økes – Riisnæs så åpenbart for seg at mobiliseringen ville føre til masseflukt fra landet.5 Tanken om å utnytte den «partipolitiske uavhengige» AT for å rette opp den katastrofale rekrutteringssvikten til Waffen-SS var ikke ny, verken hos Riisnæs eller Berger. Sammen med NS-Politiminister Jonas Lie hadde de sommeren 1943 drevet intrigespill for at de ca.

20 000 norske guttene som årlig ble innkalt til obligatorisk arbeidstjeneste skulle kunne gjøre fronttjeneste i Waffen-SS. Adolf Hitler fikk imidlertid nyss om hva trekløveret drev med, og kalte Reichsführer-SS Heinrich Himmler inn på teppet for å få stanset «kuppforsøket».6 Årsaken til at Riisnæs likevel tok opp igjen planene, og endatil i en mer skjerpet form, var at ministerpresident Vidkun Quisling skulle møte Hitler fire dager etter han skrev notatet – den 21. januar 1944.

Quisling hadde nemlig også en plan for å få flere unge nordmenn med i krigen mot Sovjetunionen. I mars 1943 hadde han foreslått å 103

utstede en lov om alminnelig verneplikt for årgangene mellom 21 og 32 år. Hensikten var å stille en norsk kontingent på Østfronten i størrelsesorden 60 000 mann.

Rikskommissær Josef Terboven var motstander av planen. En mobilisering av et slikt omfang ville skape en uro som kun lot seg kue med tysk makt, mente han. Dette ville svekke Quislings autoritet, siden det ville vise seg at hans regjering ikke mestret situasjonen, samtidig som bruken av tvang ville gjøre tyskerne enda mer upopulære i befolkningen.

Under Quislings møte med Hitler 21. januar avslørte heller ikke Der Führer særlig entusiasme for Quislings massemobiliseringstiltak.

Dette var noe han måtte ta opp med Himmler, sa han unnvikende.

Også Reichsführer-SS var uvillig til å gå inn på forslaget om alminnelig verneplikt i Norge. I stedet benyttet han anledningen til på nytt å introdusere Berger, Riisnæs og Lies «kupplaner» mot Den norske arbeidstjenesten fra året før. Han foreslo for Quisling at AT i større grad skulle innrettes mot verving, ved å utvide tjenestetiden til to år. Den obligatoriske arbeidstjenesten skulle for fremtiden sidestilles med fronttjeneste og legges til Finnmark. På den måten skulle politisk nøytrale ungdommer sluses inn i SS-Skijägerbataillon 506 «Norge», som kjempet mot sovjetrusserne på den andre siden av finskegrensen.7 Himmlers forslag var formulert slik at det unngikk et nytt veto fra Hitler. Den norske Arbeidstjenesten skulle fortsatt være politisk nøytral, den skulle sidestilles med – ikke underordnes – Waffen-SS. SSReichführers tanke var at guttenes toårige finnmarksopphold skulle få øynene deres opp for den sovjetrussiske trusselen rett over grensen, og at de derfor ville melde seg frivillig til SS-organisasjonens væpnede styrker etter endt tjenestetid i AT. Milorgs frykt for at flere titalls tusen nøytrale nordmenn skulle havne i Waffen-SS var altså reell – noe flere historikere har betvilt.

For eksempel har Nils Johan Ringdal betegnet Riisnæs’ notat som «høyst provisoriske tanker hos en overivrig, kampinnstilt justisminister».8 I Oslogjengen så man helt annerledes på det. Den negative utviklingen på Øst- og Vestfronten hadde bidradd til å «sette nazistene i en 104

viss tilstand av desperasjon», mente Gunnar Sønsteby. Derfor kunne de «ventes å gå til de mest drastiske skritt».9 Man var imidlertid uenig om hvordan den aktuelle ungdomsgruppen ville reagere. Ville de følge mobiliseringsordren, eller stikke til skogs? Gregers Gram var eksperten på nordmenns holdninger til okkupasjonsmakten, og han var ikke i tvil: I Oslo ville den overveldende majoritet ha meldt seg til mobilisering. Og for å få stanset dem, holdt det ikke med paroler fra Hjemmefronten – det måtte drastiske midler til.10 Gram fikk det som han ville. Jens Chr. Hauge kontaktet lederne for andre sentrale organer i Hjemmefronten, Koordinasjonskomiteen (KK) og Kretsen, og man ble enige om å gjøre det vanskelig for okkupasjonsmakten å gjennomføre mobiliseringen, uavhengig av befolkningens innstilling. Utskrivningskontorene i Oslo og Aker og åtte andre fylker skulle sprenges natten til 5. mai. Jens Chr. Hauge ga oppdraget til Oslogjengen, som gikk i gang med en flere måneders nitid forberedelse. Tre grupper skulle slå til mot hvert sitt mål: Arbeidstjenestens kartotek, som var innelåst i Riksrevisjonens hvelv i toppetasjen i Hieronimus Heyerdahls gate 1, og fylkesutskrivningskontorene for Aker og Oslo, henholdsvis i Wergelandsveien og Kirkeveien/Suhms gate (Kirkeveien 90). Jens Chr. Hauge var personlig engasjert i planleggingen av aksjonen og hadde det øverste koordineringsansvaret.11 Gregers Gram, Johan Edvard Tallaksen og Max Manus var involvert både i aksjonene mot Wergelandsveien og Kirkeveien. Milorg hadde fått kontakt med major [egentlig: kontorsjef] Balke, sjef for Arbeidstjenestens landsledelse, som hadde alle kort og lister på sitt kontor i Wergelandsveien 3. «Vi skulle få nøklene, og han skulle forsvinne til Sverige», forteller Manus.12 Det var Balke som fortalte at hans AT-kollega, major Kielland, hadde privatleilighet over fylkesutskrivningskontoret for Oslo i Kirkeveien 90. I leiligheten hadde han et komplett arkiv (med underlagsmaterialet for utskrivningspapirene), som Gram, Tallaksen og Manus fikk ordre om å ødelegge natt til 5. mai.13 Først skaffet de tre seg nyttige opplysninger om Wergelandsveien 3, som huset Arbeidstjenestens fylkesutskrivningskontor for Aker.

De hadde også sendt to mann opp dit med plastilin i en fyrstikkeske. Mens den ene Milorg-mannen snakket med folkene bak disken, 105

tok den andre nøkkelen ut av gangdøren og sikret seg et avtrykk.

Deretter fikk Gram, Tallaksen og Manus laget en kopi. Den skulle benyttes av gruppen fra Oslogjengen, som hadde fått i oppdrag å sprenge kontoret.14

19

Natten til 5. mai

Kirkeveien 90 skulle vise seg å bli et adskillig større problem. Major Jan Th. Kielland bodde i 7. etasje i det store leilighetskomplekset, og sabotørene regnet med at han «hadde direkte forbindelse med Victoria Terrasse, og da behøvde han bare å trykke på en knapp, og huset ville bli omringet, kanskje uten at vi visste det». Av den grunn fikk Gregers Gram, Johan Edvard Tallaksen og Max Manus med seg tre unge gutter. De tilhørte en spesialgruppe Manus hadde opprettet for å bistå ham i spesielle aksjoner. Richard («Dick») Zeiner-Henriksen og Roy Nielsen hadde fått ansvaret for å rekruttere mannskaper. Manus ga uttrykkelig beskjed om at spesialgruppen ikke skulle ha noen befatning med Milorg på grunn av faren for opprulling.1 De tre guttene skulle stå vakt på hjørnet av Kirkeveien og Suhms gate. Dick Zeiner-Henriksen fikk ordre om å plassere seg inne på gårdsplassen. Her hadde han et klart overblikk og stadig kontakt med de tre vaktene. Hvis det ble farlig, skulle han gå bort til gangdøren og varsle sabotørene oppe i Kiellands leilighet ved å ringe på klokken.2 Gram, Tallaksen og Manus utrustet seg med brannbomber, plastisk sprengstoff, jernsag og annet verktøy. De hadde hver sin maske i lommen og var bevæpnet med pistol, håndgranater, en stengun – og silkesnøre. De regnet med at både major Kielland og hans kone var hjemme, snøret skulle brukes til å binde ekteparet.

De tre sabotørene låste opp inngangsdøren i Wergelandsveien litt før åtte på kvelden, gikk inn i elevatoren og trykket på knappen til 7. etasje. Halvveis oppe stanset de heisen for å holde krigsråd. Hvis major Kielland nektet å lukke opp, ble de nødt til å feste en plastikk107

ladning på døren hans, tenne lunten og gå ned en etasje. Når eksplosjonen kom, måtte de løpe opp og styrte inn gjennom den smadrede døren, skyte ned for fote og antenne brannbombene. Jobben måtte gjennomføres, koste hva det ville. Var det ingen annen måte å ødelegge arkivene på, fikk de heller svi av hele leiligheten!

De tre startet heisen og kjørte den opp til sjette etasje. Max Manus og Johan Edvard Tallaksen løp ut og stilte seg i hver sin krok med våpnene skyteklare. Manus ergret seg over at han hadde glemt skjeftet til stengunen. Hvis Gestapo eller Statspolitiet dukket opp, måtte han skyte fra hoften.

Gregers Gram tok heisen helt opp, slentret rolig bort til Kiellands dør og ringte på. En ung pike åpnet døren på klem, og spurte hva det gjaldt.

– Jeg har en viktig beskjed til major Kielland, svarte Gram og løftet på hatten. – Heil og Sæl!

Piken studerte ham nøye. Den pene, unge mannen med vestkantsosiolekt og den nonchalante holdningen så ikke det minste mistenkelig ut. Dessuten hadde han frakk med et stort NS-merke på oppslaget. Piken åpnet døren litt til.

I neste øyeblikk lå hun bastet og bundet på gulvet.

Manus og Tallaksen kom løpende opp trappen, og listet seg inn i leiligheten sammen med Gram. Til deres store overraskelse viste den seg å være tom.

Tallaksen gikk i gang med å bryte opp arkivene, mens Gram fyrte opp i peisen. Manus tok seg av den unge piken. Han satte på seg masken, fordreide stemmen og begynte å forhøre henne med noe midt imellom tysk og engelsk aksent. Major Kielland og hans kone var på et møte hos partifeller, fortalte piken – og hun hadde fått streng ordre om ikke å lukke opp for noen. Plutselig begynte hun å gråte: Hun var slett ingen nazist, bedyret hun, hun hadde leid et rom hos Kielland, fordi det var det eneste sted hun kunne få losji. Manus ble rørt og stakk tre hundre kroner ned i bysteholderen hennes, slik at hun hadde «litt å klare seg med når hun ble sparket ut».

Tallaksen hadde fått åpnet arkivene, og sammen med Gram begynte han å lempe arkivmaterialet på peisen. Han sto og varmet hendene på det lystige bålet. Det var hyggelig med litt peiskos, sa han, men hvor ble det av drinkene?

108

Plutselig hørte de skudd nede fra Kirkeveien. I det samme kimte dørklokken: Signalet om at aksjonen var oppdaget!

Gram, Tallaksen og Manus begynte å gå ned trappene. Skuddvekslingen nede i gaten var blitt mer intens – nå gikk det vilt for seg der nede! Plutselig snur Tallaksen og løper oppover trappen igjen. Hva i helvete tenkte han på?

Han hadde glemt en nøkkel i Kiellands leilighet, den måtte han ha med seg.

Gram og Manus måtte pent vente på ham, før de kunne fortsette.

Da de kommer ned til utgangen, ser de Dick Zeiner-Henriksen på kne bak en vedstabel. Han pekte mot porten med pistolen. En flokk med skuelystne hadde samlet seg på gårdsplassen. Gregers Gram gikk rolig bort til en av dem, løftet hatten og sa: − God aften, god aften! Ja, hva er nå dette for noe da, De? Vedkommende rakk ikke å svare, før Gram, Tallaksen og Zeiner-Henriksen var på full firsprang ut porten mot Åsaveien. Manus valgte en annen fluktmulighet. Han styrtet rett ut i Kirkeveien, hvor han virret omkring i mørket med stengunen klar. Gaten var sperret på tre kanter, men han skjøt to norske stapobetjenter fra hoften, før han kom seg unna på en sykkel. En kule hadde truffet ham i halsen.

Heldigvis et helt ufarlig sår.

Også Gram, Tallaksen og Zeiner-Henriksen kom seg velberget ut av situasjonen. Det foreligger ingen beretning om hvordan flukten foregikk – men helt udramatisk var det nok ikke. Max Manus skriver at han nede i Kirkeveien hørte «skyting fra Gregers’ kant, og [at han] var sikker på at de [Gram, Tallaksen og Zeiner-Henriksen] var ferdige». Men det gikk altså bra.3 Like heldige var ikke de tre hjemmefrontguttene som holdt vakt utenfor Kirkeveien 90: Lars Emil Erichsen (20 år), Jon Hatland (20 år) og Per Strange-Larsen (19 år). Etter å ha blitt overrasket og arrestert av norske stapobetjenter, ble de tatt med til Victoria terrasse.

Her ga tyskerne «dem en forferdelig behandling», forteller Manus.

Han tilføyer at «alle guttene klarte å holde tett helt til de ble skutt» og at «de døde som helter». Dessverre er dette antagelig ikke korrekt. Spesialgruppen som Erichsen, Hatland og Stranger-Larsen var medlem av, ble nemlig rullet opp kort tid etter.4 Blant de arresterte 109

var Reidar Norum, Jan Nærup, Arne Brun Lie og Erik Zeiner-Henriksen. Sistnevnte, som var bror av Dick, døde senere i tysk fangenskap. Opprullingen er en sterk indikasjon på at i alle fall en av de tre guttene sprakk under tortur.5 Det gikk inn på Gram, Tallaksen og Manus at aksjonen i Kirkeveien 90 hadde kostet ungguttene livet, og de anstrengte seg for å finne årsaken til at det gikk så galt. Det «viste seg å være den berømte angiver dr. Eng som sto bak det hele», skriver Manus. Den beryktede Stapo-legen bodde nemlig i Kirkeveien 90. Da han om kvelden den 4. mai kom hjem fra sykebesøk, hadde han merket seg de tre mistenkelig personene på gaten utenfor leilighetskomplekset. Dr. Hans Eng ringte til statspolitifullmektig Ragnvald Kranz, som straks beordret utrykning.6 Max Manus og Gregers Gram bestemte seg for å hevne Erichsen, Hatland og Stranger-Larsen. En dag kom Gram til Reidun Andersen og ba henne bestille time hos dr. Eng. Hun måtte ikke bruke telefonen i Grønland 30, men gå til en kiosk og oppgi falskt navn. Og enda viktigere: Hun måtte finne et påskudd slik at hun ville bli doktorens siste pasient den dagen.7 Reidun Andersen gjorde som hun ble bedt om, likevel ble ikke likvideringen av Hans Eng gjennomført. Angiveren overlevde krigen, og ble den 13. desember 1948 dømt til syv års straffarbeid. Rettens flertall fant imidlertid at han ikke «kunne lastes for at han hadde varslet Statspolitiet om Hjemmefrontens aksjon mot Kirkeveien 90 […].»8 Totalt sett var aksjonen mot AT-kartotekene i Oslo en fiasko. Gruppen som skulle slå til i Hieronimus Heyerdahls gate, avblåste aksjonen da de så tyskere låse seg inn i bygningen – det viste seg at Wehrmacht hadde kontorer der. Også sprengningen i Wergelandsveien 3 ble avlyst, fordi sabotørene så lys i vinduene. Jens Chr. Hauge tok på seg det fulle og hele ansvar for den mislykkede aksjonen. Han beklaget feilslagene overfor Koordinasjonskomiteen og forsikret at de hadde gitt Milorg en alvorlig lærepenge.9 Men aksjonen omfattet også andre områder enn Oslo, og i Skien, Ulefoss, Hønefoss og Sarpsborg ble AT-kontorene rammet. Det tyske sikkerhetspolitiet trakk sine konklusjoner: «Samme natt [som 110

aksjonen mot Kirkeveien 90] trengte på samme måte tre maskerte menn seg inn i Arbeidstjenestens Ulefoss-avdelings kontorer, bandt rulleføreren, hans kone og datter, brente opp […] Arbeidstjenesteunderlagene og ødela skrivemaskinene. Ved et overfall på Arbeidstjenestekontoret i Skien/Telemark bandt tre maskerte menn rulleføreren og hans sønn og brente opp alt aktmateriale. Ved innbruddet på en områdeførers kontor i Sarpsborg bandt gjerningsmennene portvakten og stjal alt underlag for innkallingen av inneværende årskull.

På Arbeidstjenestens kontor i Hønefoss ble tilsvarende underlag […] brent på stedet.»10 Sipo-SD kunne selvsagt ikke unngå å registrere at disse aksjonene var koordinerte. Dette – sammen med en rekke «planmessige» likvidasjoner» av norske nazister våren 1944 – gjorde det tydelig at man sto overfor en motstandsbevegelse i Norge, som hadde større utbredelse og var bedre organisert enn tidligere antatt.

Etter natt til 5. mai var Gestapo på tå hev.

20

SMELLET

Våren 1944 var den norske eksilregjeringen i gang med å forberede frigjøringen av Finnmark. Dette innebar at man måtte komme til en forståelse med Sovjetunionen. De vestallierte var uvillige til å engasjere seg i de norske nordområdene, og dessuten tilsa krigsutviklingen at sovjetrussiske styrker ville følge etter de retirerte tyske troppene inn på norsk jord i løpet av 1944. Det gjaldt altså å komme til enighet om ansvarsforhold, funksjonsdeling og administrative spørsmål i forbindelse med frigjøringen av Finnmark. Etter diplomatiske avtaler mellom utenriksminister Trygve Lie og den russiske sendemann Lebedev, ble den norske Londonregjeringen enige med Sovjetunionen om en jurisdiksjonsavtale den 13. mai.1 For NS-regjeringen ga nyheten om den norsk-sovjetiske traktaten en mulighet til å mobilisere nøytrale nordmenn til kampen mot «bolsjevismen og i arbeid for Norges nyreisning». Den 15. mai 1944 holdt ministerpresident Vidkun Quisling en tale foran et folkehav på Universitetsplassen, som for anledningen var pyntet med kjempestore transparenter som bar slagordene «Forræderne i London solgte fedrelandet!», «Til samling og kamp mot bolsjevismen!» og «Vårt mål er Norge for nordmenn!».

– Har bolsjevikene først fått fast fot i Norge og i Norden, blir det ingen lett sak å få dem ut igjen, advarte Quisling. – De kommer ikke hit til Norge for å delta sammen med sine allierte i en slags militær parade. De kommer for å skaffe seg springbrett for verdensrevolusjonen, og Russland adgang til det frie verdenshav!2 I en kunngjøring avgitt dagen før, oppfordret ministerpresidenten den norske befolkning til å gi den tyske forsvarsmakten den «hjelp 112

vi kan yte […] for å forhindre at bolsjevikenes anslag mot vårt land fullbyrdes». Han betegnet de tyskokkuperte land som «Europas forbundne stater», og som del av dette «forbundet» måtte Norge «prestere den krigsproduksjon som det er i stand til og bringe frem alle de materielle ressurser og alt det menneskemateriell som står til rådighet.» Menneskemateriellet var tydeligvis nøytrale nordmenn som kunne settes inn i våpenproduksjonen i Tyskland eller i krigen på Østfronten: Den 17. mai fikk Hjemmefronten advarsel om at NSregimet aktet å sende ut en kunngjøring om at alle menn i årsklassene 1921–23 skulle møte til registrering på arbeidskontorene.3 Gregers Gram var bekymret for at tilhørerne ville kjøpe ministerpresidentens argumenter rått. Han var «nesten sikker på at i Oslo ville den aktuelle ungdomsgruppen (den overveldende majoritet) ha meldt seg til mobilisering. – Så, i det siste sekund, kom SMELLET – i siste og rette sekund. – Hva ingen parole ville ha gjort (slik situasjonen er) gjorde disse smell (med en styrke som var meget liten). På 12 timer skiftet stemningen fullstendig.»4 «SMELLET» var Oslogjengens sprengning av arbeidskontoret i Akersgaten 55 den 19. mai 1944, den mest kjente sabotasjeaksjonen Gunnar Sønstebys karer utførte under okkupasjonen. Men dette var ikke Milorgs første reaksjon på Quislings Universitetsplasstale.

Hjemmefronten hadde fått kjennskap til en viktig detalj i det planlagte utskrivningsarbeidet – for å kunne utsende den store mengde innkallinger på kortest mulig tid, måtte nazistmyndighetene bruke en spesiell alfabetisk tabulator som var rekvirert hos Watson Norsk A/S. Ordre ble gitt om at maskinen skulle ødelegges, dette ville forsinke utskrivningen og i tillegg ha en gunstig psykologisk virkning på ungdommen.

Natt til 19. mai tok Johan Edvard Tallaksen og Birger Rasmussen seg inn i lokalene til Watson Norsk A/S, Gregers Gram holdt vakt på gaten utenfor sammen med tre andre karer. Aksjonen var vellykket. En vaktmann hørte «braket av den mursteinen som banet vei for Tallaksen og Rasmussen, men han oppførte seg fornuftig da han ble vist en maskinpistol, og siden tok det ikke mange minuttene å uskadeliggjøre den farlige maskinen.»5 Dagen etter syklet Milorg-sjef Jens Chr. Hauge forbi arbeidskontoret i Akersgaten, hvor den annonserte utskrivningen skulle foregå.

113

Med ett slo det ham hvor ubevoktet bygningen var. Hauge ringte Sønsteby og ba om et hastemøte. Sammen syklet de forbi Akersgaten 55, og ble enige om å utføre en sprengning allerede samme kveld.

Sønsteby fikk tak i Gregers Gram. De ble enige om å fordele oppgavene: Gram skulle gå ned til Oslogjengens kontor i Kongens gate 10 og gjøre ferdig ladningene sammen med Per Mørland. I mellomtiden skulle Sønsteby prøve å rekognosere litt og eventuelt skaffe nøkler hvis det skulle bli nødvendig for å komme inn i Akersgaten 55.

Når skulle sprengningen finne sted? spurte Gram.

Samme kveld, svarte Sønsteby. Hauge mente at det var av uhyre propagandamessig betydning hvis ungdommen som skulle møte på arbeidskontoret neste morgen, kom til en rykende branntomt.

Gram ble stum.

Likevel ble han med på oppdraget uten innsigelser. På forretningsmannen Finn Styrens bakværelse i Kongensgate laget Gregers Gram og Mørland en ladning på 6–7 kg plastic med to minutters lunte.

Klokken 19 syklet Gram av sted med sprengstoffet i en veske på styret for å møte Sønsteby. «Kjakan» hadde fått tak i en nøkkel av en mann som arbeidet i Akersgaten 55. Mannen hadde fortalt at arbeidskontoret var fullt av folk som arbeidet på spreng for å ha alt klart til mobiliseringsinnrykket neste morgen.

Det var ikke mye tid til planlegging. Gregers Gram tilbød seg å låse seg inn i bygningen, spasere opp trappen og tenne lunten. Sønsteby skulle gå rundt på kontorrommene og varsle folk om at huset ville gå i luften om to minutter. Det var om å gjøre at uskyldige mennesker som var tvunget med på mobiliseringsaksjonen ikke kom til skade.

Gram hadde fått varslet Max Manus, og like før de to aksjonistene skulle svinge ned Akersgaten, traff de ham på hjørnet av Tor Olsens gate. Manus var straks med på oppdraget, han skulle vente utenfor arbeidskontoret og dekke Gram og Sønsteby hvis det ble bråk.

De tre kom ned til plassen utenfor Akersgaten 55 og satte syklene inntil veggen. Gram og Sønsteby gikk opp i tredje etasje, og stanset utenfor døren inn til kontorene. Gram gikk straks bort i et hjørne, satte vesken fra seg og begynte å klargjøre ladningene. Sønsteby, som hadde tatt på seg lys anorakk og solbriller for å gjøre seg «litt ukjennelig», gikk bort til ekspedisjonsluken, hvor det var fullt av folk in114

Akersgaten 55 etter Oslogjengens aksjon 19. mai 1944.

nenfor. Han ropte så høyt han kunne: − Kom dere ut! Huset går i lufta om to minutter!

Deretter åpnet han en dør og ropte det samme. Samtlige tok «varselropet dødsens alvorlig, det var bare å komme seg ut», skriver Sønsteby. «Det ble litt trangt da vi skulle ned trappen borte i gangen.

Gregers sa kaldt: − Vi først! Og dermed dro vi ned trappen med en hale av kontorfolk etter oss.»6 Gram, Sønsteby og Manus hev seg på syklene og kom seg vekk i tide. 50 meter unna Akersgaten 55 hørte de et kolossalt brak og så vindusruter, vindusrammer og murstein deise ned i gaten. Senere på kvelden ble en av Sønstebys kvinnelige kontakter, Dagny Smith, sendt ned for å rekognosere. Etter kort tid meldte hun tilbake at arbeidskontoret var ødelagt, og at aksjonen hadde satt «folk i virkelig godt humør».7 Også Gregers Gram var strålende fornøyd med sprengningen av Akersgaten 55. Det utrettet mye mer enn hva noen parole kunne ha gjort: «Alle de aktuelle dro til skogs.» Etter noen uker oppsto det imidlertid adskillige problemer med guttene som hadde rømt: De trengte mat og oppmuntring. «En liten stund 115

var situasjonen uviss, med adskillig murring: Vi er blitt beordret ut i skogen, vi skal klare oss her? Vil London skaffe oss mat? Tar de seg av våre foreldre? – og en del forvirring.» Ryktene gikk om at det fantes «mange Titoér – nazi og ekte – som var på vei til å starte partisankrig». Men det kom aldri noen reaksjon fra nazistene: «De kom aldri med regningen. Dette var meget heldig. Ingen kunne si hva resultatet hadde vært, hvis de hadde skutt 30 foreldre for å tvinge gutta på skauen tilbake. De ville etter all sannsynlighet ha kommet tilbake. Eller hvis nazistene hadde startet en slags partisankrig, − for å gi oss en lærepenge.»8 Aksjonen mot arbeidskontoret i Akersgaten 55 ga altså en viktig propagandamessig gevinst. Paroler om motstand mot Arbeidstjenesten og Den nasjonale arbeidsinnsats hadde tidligere ikke hatt noen større virkning. Men etter Oslogjengens sabotasjeaksjon mot Akersgaten 55 og Motstandsledelsens parole om å unndra seg registrering og tjeneste, som var blitt lest i London Radio fire dager før den vellykkede aksjonen, ble det en del frafall – om ikke i en slik utstrekning som Grams rapport hevder.

Arbeidskontorets lokaler etter sabotasjeaksjonen.

116

Det er heller ikke korrekt, som Gunnar Sønsteby skriver, at «mobiliseringen var nå blitt utsatt etter at lokalene og papirene var ødelagt.»9 I følge det tyske sikkerhetspolitiets rapport, ble riktignok lokalene temmelig medtatt etter eksplosjonen; trappeavsatsen hvor Gram hadde plassert ladningen var ødelagt, og deler av spreng- og brannlegemer ble slynget inn i rommet bak ekspedisjonsluken, som begynte å brenne. Rommene hvor «Arbeidsinnsatskartoteket» ble oppbevart, var imidlertid stort sett ubeskadiget, og selve kartoteket i god behold.10

21

Monte Rosa

Kampen mot nazimyndighetens tvangsmobiliseringsforsøk fortsatte etter aksjonen mot Akersgaten 55. Etter at Tallaksen og Rasmussen hadde ødelagt den alfabetiske tabulatoren i Watson Norsk A/S’ kontorer, fikk Oslogjengen kjennskap til at det fantes en identisk maskin hos forsikringsselskapet Norske Folk i Grensen 17. Først på det tredje forsøket klarte Gunnar Sønsteby og Birger Rasmussen å sprenge maskinen i stykker med 25 pund plastic natten til 7. juni. «Bokholderieksperten som så den etter eksplosjonen sier at den neppe kan repareres før etter krigen, og i alle fall ikke på mindre enn seks måneder», skrev Rasmussen i sin rapport. Likevel påtok en norsk nazist seg å reparere den, og for sikkerhets skyld ble han likvidert to dager senere.1 Gregers Gram var ikke med på noen av de tre attentatene mot Grensen 17. Sammen med Max Manus var han opptatt med å forberede nye sabotasjeaksjoner mot skip i Oslo havn. Helt siden Manus var tilbake fra Stockholm, hadde de to vært opptatt med å konstruere en 1 1⁄2 meter lang «babytorpedo» som skulle benyttes til det formålet. Babytorpedoen var utstyrt med elektrisk motor drevet av et tørrelement, en alminnelig propell og rommet så mye sprengstoff at den ble en tanke tyngre enn vann. Den var festet med snor til en liten treflottør som holdt den flytende.

Manus hevder at han hadde fått ideen til babytorpedoen av to nordmenn som hadde konstruert noe lignende i England.2 I Stockholm hadde han truffet igjen Halvor Haddeland, som fortalte at en lærer i sveising ved Aker fag- og forskole, Hans Breien, forsøkte å konstruere en slags torpedo. Sammen med Gram oppsøkte han 118

Breien, og det ble avtalt å prøve anretningen. Gram, Manus og Breien lånte en båt ute ved Ulvøya, rodde langt ut på sjøen og slapp torpedoen. Eksperimentet ble ingen suksess.

Likevel mente Gram og Manus at de satt tilbake med flere gode ideer til hvordan de kunne videreutvikle våpenet. De tok kontakt med en venn av Gram, Egil Halle, som var sønn av direktøren ved Norsk Akkumulator Co. AS. Han var villig til å skaffe de to sabotørene sterkere motor og sterkere batterier. Også Kolbein Lauring ble med på forsøket på å utvikle torpedoen. Dermed hadde «vi tre flinke fagmenn», skriver Manus – «Egil hadde ansvaret for det elektriske, Hans for sveisingen og Kolbein for det mekaniske.»

Forsøket på å lage en babytorpedo var altså ledd i planene om å senke enten Donau eller Monte Rosa. Og faktisk ble det også gjort et forsøk på å ramme Monte Rosa. «Det var en sinnssyk plan, som glapp allerede i starten», forteller Manus. «Vi ville padle forbi midt på lyse dagen og så slippe torpedoen. Det var Hans Breien, Gregers og jeg som skulle prøvde på det. Men for å være ærlig, vi tøyset oss bort fra begynnelsen av, og var glad til at vi slapp med forskrekkelsen. Torpedoen var langt fra god nok, og vi fortsatte med forbedringene av den.»3 I et intervju med Morgenbladet 26. juli 1945 brukte Max Manus mye av tiden til å snakke om babytorpedo-eksperimentene: «Folk var i sin tid forbannet over at taket på et skur på Loenga en dag plutselig gikk i luften», gliste han. «Det var Gregers og jeg som var ute med torpedoen. Gregers var gått i vannet og fiklet med å innstille torpedoen mot et tysk fartøy, hvor folk stod og vinket og laget geberder til oss. Hva de trodde om oss, vet jeg ikke, men de hadde iallfall neppe noen mistanke om at vi strevet med å få innstilt en torpedo mot fartøyet. Så gikk torpedoen, og dermed så kom den bort i noe dritt, og så reiser skuret i stedet. De begynte å skyte på oss. Vi hadde en bil og kom oss av sted, vi kjørte alt remmer og tøy kunne holde. Gregers var splitter naken, men da vi hadde fått kostymet i orden igjen, kjørte vi ned og så på skuret.»4 Et sånt liv som det Gregers førte var ikke mulig uten flaks, mente Manus. «Og vi hadde av og til noe flaks over all forstand.» En gang ble de stanset av en tysk kontroll med babytorpedoen i bilen. Propel119

len var skrudd av, slik at tyskerne ikke forsto hva slags innretning de to nordmennene hadde med seg.

Ja. Vi sa at det var en ueksplodert bombe vi hadde funnet på et jorde, og at vi nå var på vei inn til de tyske militære myndigheter for å avlevere bomben. Tyskerne så noe tvilende ut, og vi tilbød dem at de kunne få lov til å ta bomben ut av bilen og se etter. Men ingen av dem hadde lyst til å flytte bomben, og så fikk vi lov til å kjøre.5 Ved et annet tilfelle var Gram og Manus på vei tilbake fra Gjersjøen med to torpedoer og et helt arsenal av våpen. Plutselig støtte de på en sperring, hvor en rekke biler ventet på å bli undersøkt av norske SS-menn og statspolitibetjenter.

Gregers og jeg var noenlunde på det rene med at det var veis ende. Vi satt med hvert vårt våpen i spenn, vi ville iallfall selge oss dyrt. Og så dirigerte vi bilen vår oppigjennom bilkøen, sakte fart. Og hvorledes det gikk for seg eller ikke vet jeg ikke, men ikke et menneske stoppet oss. Vi kom silkefint igjennom uten at det hendte det grann, mens Gregers slo alle tiders vitser.6 Men trass i alt arbeid og risiko, så ble aldri babytorpedoen en realitet. Gram, Manus, Breien og Lauring hadde omkring 65–70 prøveturer uten å få til en prototype som egnet seg til angrep på tyske skip. Til sist måtte de avskrive eksperimentet som mislykket.7 Derfor måtte Gregers Gram og Max Manus ta i bruk velprøvde metoder, da de gikk til angrep på Monte Rosa i begynnelsen av juni 1944. En av Oslogjengens kontakter på Oslo havn hadde gitt de to sabotørene et viktig tips: Han fortalte oss at det under kaien var et slags fundament av betong som strakte seg et godt stykke. Han visste med sikkerhet at det gikk an å krype fra den ene siden til den andre, og han trodde at hvis vi var villige til å ta risken, kunne vi ligge der nede under 120

kaien i flere dager. Når så Monte Rosa kom inn, kunne vi feste våre limpets på siden av henne.8 Gram og Manus fikk tak i et bryggepass og en varevogn. «Det var pokker så spennende da vi kjørte inn», skriver Manus. «Gregers satt og sang kampsangen vår, Beethovens niende symfoni. Der var porten, der sto de morske tyske vaktpostene med de lange kappene og de dype stålhjelmene sine. Vi lo og pratet, antagelig nokså forsert.»

Gram og Manus hadde alliert seg med en mann som skulle kjøre rett bak dem inn på havneområdet. Hvis tyskerne begynte å undersøke sabotørenes varevogn, hadde sjåføren bak ordre om å tute og mase. Planen fungerte perfekt: «Vi slapp gjennom kontrollen, og tyskerne kastet seg over mannen som bråket slik.»

Gram og Manus kjørte bort til en dør som førte inn til gangen opp til lagerhuset, og begynte å lempe inn «sakene»; tolv limpeter, stengun, kuttede cortexlunter, håndgranater, ammunisjon og gummidrakter. Alt dette ble plassert i en korridor som de visste aldri ble brukt. Deretter kjørte de stille og rolig ut igjen.9 I midten av juni 1944 fikk Gram og Manus tips om at Monte Rosa var på vei inn til Oslo. Utrustet med proviant for fire dager og hver sin P. G. Wodehouse-bok gikk de til aksjon tidlig en lørdag morgen.

Planen var at de to sabotørene skulle utgi seg for reparatører; de bar limpetene i verktøykasser og våpnene i en svær lærveske. For å bløffe de tyske vaktpostene, passet de på at noen skrunøkler stakk opp av lærvesken, i tillegg bar Manus på et gammelt og rustent jernrør.

Nede på havnen gikk Manus bort til en av vaktene, og spurte høflig om han kunne flytte seg: Han skulle ned under kaien og reparere den elektriske kabelen til kranene. Vakten godtok forklaringen.

«Nå kom Gregers slepende på en svær verktøykasse full av limpets», skriver Manus. Han fikk «et ikke så lite sjokk ved å se meg i samtale med vakten. Han satte kassen ned ved siden av vesken min, jeg krabbet ned leideren og skulle ta imot sakene. Gregers’ humoristiske sans tok som vanlig overhånd, og han spurte vakten om han ikke kunne hjelpe oss med den tunge kassen. Vakten var mer enn villig og bar så det var en lyst. Humøret kom atter på topp.»10 Det varte ikke så lenge. Ikke før hadde de to sabotørene kommet ned, før de oppdaget at det var langt mindre plass under kaien enn 121

antatt. Det var ikke mulig å få «alle sakene, pluss Gregers, inn under kaien der hvor vi hadde tenkt å tilbringe de førstkommende dager.»

Det var ikke annet å gjøre enn å avbryte aksjonen. Gram og Manus måtte tilbake til hovedkvarteret og hente en liten gummibåt – en «dinghy» – til alt utstyret.

Senere på dagen var Gram og Manus tilbake på kaien med gummibåten innpakket i alminnelig grått papir. De vinket til den hjelpsomme vaktposten, før de klatret ned leideren. Deretter gikk de i gang med å blåse opp dinghyen og begynne arbeidet med å frakte inn materiellet. Under hele operasjonen ble de iakttatt av tyskere på den andre siden av havnebassenget, bare 35 meter borte. Ingen reagerte.

Max Manus betegner aksjonen mot Monte Rosa som «uten tvil en av de hardeste jobbene jeg har vært med på.» De to sabotørene tilbrakte tre døgn under kaien. Det stinket av råttent vann og fløt med ekskrementer. Det verste var imidlertid alle vannrottene. Gram og Manus kunne ikke stå oppreist; flere steder måtte de krype på magen, det var fullt av spikre og jernstenger i taket, rottene pep hele tiden, og stadig vekk fikk de hendene bort i ekle, slimete gjenstander.

Omsider fant det et sted hvor en lysstripe falt inn; her kunne de i det minste lese – vel å merke hvis de holdt Wodehouseboken i riktig vinkel! De la seg til å vente på Monte Rosa.

Søndag morgen hørte de omsider et veldig bråk over seg, tyske offiserer kommanderte høylytt, en skipsfløyte tutet. Gram og Manus krøp gjennom rotteskokken for å se hva som sto på. To svære skip hadde lagt til kaien, Monte Rosa på 13 882 bruttotonn og lasarettskipet Moero på 5227.11 Snart hørte de tanks og biler rulle om bord, deretter hovtramp fra mange hester. Gram og Manus satte i gang med å forberede to ladninger – åtte limpeter – som de skulle feste på Monte Rosa. De kontrollerte minene flere ganger og bestemte seg for tyve timers løpetid. Limpetene måtte ikke eksplodere ved kai, det var landsabotasje og ensbetydende med represalier og tap av menneskeliv. Først når Monte Rosa var ute i rom sjø, måtte det skje.12 Hele mandagen lå de og hørte på brølingen og bråket over seg.

Plutselig ser Manus at Monte Rosa begynner å bevege seg. Gummibåten ble blåst opp, Gram tok med seg fire limpeter og padlet i vei.

Han ble nødt til å bruke lang tid på jobben. Han lå på ryggen og 122

padlet, noe som gjorde det vanskelig å styre gummibåten. Da han festet limpetene på Monte Rosa, merket han en elektrisk motstand fra skipssiden. Likevel følte han seg temmelig trygg på at minene satt som de skulle. Deretter var det Manus’ tur. Også han fikk store problemer med å manøvrere dinghyen, men klarte å få festet fire limpeter til på Monte Rosa.

Etterpå skrudde Gram og Manus av tennanordningene på de gjenværende limpetene og gjemte dem under kaien. De forsøkte å senke gummibåten ved å stikke hull på den, men da det ikke gikk, måtte de i stedet gjemme den på en av bjelkene under kaien.

Nå gjensto den vanskeligste delen av jobben; å komme seg vekk fra havneområdet uten å vekke oppsikt. Gram og Manus ante ikke hvor mange vakter som var kommet til oppe på kaien. Enda mer fryktet de å støte på vaktposten som hadde hjulpet dem med verktøykassene.

Hvordan skulle de svare, hvis han spurte hva de hadde gjort under kaien i flere dager?

Men det gikk greit. Vakten ruslet omkring med ryggen til, og Gram og Manus rakk å komme opp før han snudde. Etter å ha lagt fra seg det rustne vannrøret, gikk de bort til porten, viste sine papirer til vaktene og satte seg på syklene. De «var ville av glede», forteller Manus.

Så langt hadde de hatt blandede følelser over å senke Monte Rosa, et skip som var forventet å ha omkring 3000 mennesker om bord.

«Mange av disse soldatene var utkommandert mot sin vilje, og var kanskje bedre mennesker enn oss selv», skriver Manus. «De hadde kone og barn som elsket dem over alt på jord.»13 Men nå var reservasjonene glemt. Gram og Manus heiet og bar seg som gale, vinket til tyskerne, blunket til alle pikene som gikk forbi, sang engelske soldatsanger og oppførte seg som kåte skolegutter: «Jeg hadde en fantastisk lyst til å trekke pistolen og skyte salutt,» skriver Manus, «men Gregers ba meg ta tørn!»

Sabotasjeaksjonen mot Monte Rosa var imidlertid mislykket. Etter krigen påsto Max Manus at troppetransportskipet var blitt skadet, men ikke verre enn at det kunne repareres. I et Aftenposten-intervju 31. oktober 1945 forklarer han fiaskoen med at «Monte Rosa var forsinket og gikk ut igjen hurtigere enn beregnet. Sabotørene fikk 123

derfor ikke plassert nok sprengstoff på skipssiden.» SOE-ledelsen har en annen forklaring. De mente at den elektriske motstanden som Gram merket da han skulle feste limpetene på Monte Rosa, skyldtes «en slags innretning, som ennå ikke er identifisert, [som] nøytraliserte magnetene».14

22

Gestapo arbeider ivrig

Etter den mislykkede sabotasjeaksjonen mot Monte Rosa, reiste Gregers Gram til Sverige på permisjon. Den 6. juli 1944 dukket han opp på SOE-kontoret i Skeppargatan 32 i Stockholm.1 Her var det foretatt personellmessige utskiftninger siden sist. Ann Warring hadde sluttet i stillingen som assistent for konsul Tom Nielsen («Onkel»), og Tikken Lindebrække var blitt ansatt som ny «Tante».

Ida Nikoline («Tikken») Lie Lindebrække (født i Bergen i 1914) flyttet til Stockholm i januar 1943, hvor hennes engelske ektemann, visekonsul George Bernardes, hadde oppholdt seg i ett år.2 Etter først å ha arbeidet en tid for pressekontoret i den britiske legasjonen, ble Tikken engasjert av konsul Nielsen etter tips fra Sverre Ellingsen, hans kontaktmann ved Den norske legasjonen.3 Tikken Lindebrække hadde på det tidspunkt ikke hørt om SOE og Norwegian Independent Company No 1, hun «ante ikke at norske soldater ble sluppet i fallskjerm over Norge, eller at de gjennomførte sabotasjeaksjoner mot tyske mål».4 Likevel ble hun kastet inn i jobben som konsul Nielsens nestkommanderende i arbeidet med å lede de drøyt 500 nordmennene som tilhørte SOE under krigen.5 Tikken flyttet inn ved siden av Onkels kontor på kvisten i det britiske legasjonsbygget, hun hadde vindu mot bakgården i skråtaket og akkurat plass til et skrivebord. Når de norske SOE-guttene hadde gjennomført et oppdrag, dro alltid noen av dem til Stockholm for å rapportere fra aksjonen. Tikken Lindebrækkes viktigste oppgave var å stenografere hvert eneste ord. Deretter oversatte hun rapporten til engelsk og sendte den til SOEs Skandinavia-avdeling.6 Den 6. juli 1944 var det Gregers Grams oppgave å rapportere 125

til Tikken Lindebrække om Monte Rosa-aksjonen. Men det er også grunn til å tro at han ofret den 30 år gamle bergenspikens person spesiell oppmerksomhet. Etter Stockholm-turen rett over nyttår, hadde Max Manus snakket mye om den nye «Tanten» i Skeppargatan.

Etter det Gram kunne forstå, var det en romantisk affære under oppseiling. Tikken Lindebrække vantrivdes nemlig forferdelig i ekteskapet med George Bernardes, samlivet var bare en formalitet og begge visste at det var slutt. Det var nesten ikke til å unngå at hun ville falle for en av de unge, kjekke sabotørene som oppsøkte hennes knøttlille kvistkontor, og selv før hun hadde møtt Max Manus, hadde hun merket seg navnet. Han var myteomspunnet, forteller hun, og i hennes fantasi måtte han være en «røslig kar med lyst, blondt hår».7 Desto større var skuffelsen da Manus kom for å rapportere om Bundle-aksjonen. Han viste seg å være en liten, blid mann med skjeve tenner og sortfarget hår som passet uendelig dårlig til de blå øynene.

Han var dessuten «forlangende og utålmodig, og ville at vi skulle skaffe det han trengte øyeblikkelig.»8 På toppen av det hele hadde han fått seg en kjæreste i London under SOE-utdannelsen, og det var Tikkens oppgave å lese og sensurere brevene han sendte til henne.

De var så idiotiske, syntes Tikken at hun «sensurerte dem med hard hånd. De gikk rett i safen.»9 Likevel merket Tikken Lindebrække at hun holdt på å bli forelsket i Manus. Men akkurat det angret hun på da Gregers Gram kom inn på hennes kontor et halvt år senere. «Han […] lignet på bildet jeg hadde dannet meg av Max før jeg så ham første gang», forteller hun senere. «Høy, med brede skuldre, lyst hår og blå, klare øyne. Med samme kjappe måte å snakke på som Sjur [Lindebrække].»10 Tikken mente at Gram hadde alt det en mann skal ha; et slående utseende, våkent blikk, masse vidd og overskudd. Etter Max var han «en hun i all stillhet ble svært glad i». Og hadde ikke Max «kommet først, hadde jeg nok valgt Gregers», skriver hun. Men Gram minnet henne altså om Sjur Lindebrække − Tikkens eldre bror og en av Høyres mest sentrale politikere etter krigen – og beskrivelsen hun gir av Gregers kan tyde på at de utviklet et slags søskenforhold. Tikken fikk bedre kontakt med ham enn noen av de andre norske SOEagentene:

126

Hun kom fra en familie der alle var engasjert i det som foregikk rundt dem, der de snakket om absolutt alt de tenkte på og opplevde. Derfor kunne hun lett snakke med Gregers om andre ting enn det som gjaldt de konkrete aksjonene.»11 En viktig del av «Tantes» arbeid var å sørge for at de norske sabotørene fikk rikelig anledning til å koble av under Stockholm-permisjonen. Hun hadde et romslig budsjett, uten at det ble stilt for mange spørsmål om hvordan hun disponerte pengene. Og pengene benyttet hun til å ta med sabotørene på Stockholms fineste restauranter, som for eksempel Riche, som den dag i dag er en av de beste i byen. De fikk låne dresser fra den norske eller britiske legasjonen, og kom ruslende nybarberte og velstelte etter Tikken inn i det fornemme lokalet, med damaskduker, sirlige gullinnrammede speil og krystallkroner i taket. Det fortonet seg som en drøm etter alt de hadde vært utsatt for i Norge.

Sabotørene ville som regel ha kjøtt, forteller Tikken, stek med saus og poteter: «Kjøtt var mangelvare hjemme i Norge. Her kunne de en stakket stund fylle magene med deilige retter. Men biffen måtte være gjennomstekt, og helst med øl og dram til. De fikk så mye de ville ha.»12 Under restaurantmiddagene fungerte Tikken Lindebrække som sjelesørger og psykolog: De måtte få lov til å betro seg. Det var i grunnen halve jobben min å lytte til dem. Når de fikk snakke ut, kunne de på en måte kvitte seg med det vonde de bar på. Mange av dem gjennomgikk mye forferdelig som de ikke hadde anledning til å fortelle om. Vi snakket både om deres egne opplevelser, oppdrag de visste de måtte gjøre og oppgaver de hadde foran seg. Ikke bare aksjonen, men alt det menneskelige, den psykiske siden av det, var det mange som slet med. De opplevde mye død og lidelse.13 Gregers Gram hadde sine egen måte å takle sabotørlivet på. Han hadde en galgenhumor i klasse for seg selv, forteller Tikken. «Gregers gjorde narr av de utroligste ting. Krigen hadde, som for så 127

Gregers med Tusse og Harald Gram i Stockholm.

mange andre, ødelagt den fremtiden han så vidt hadde rukket å begynne med. Han hadde en glimrende penn, og skulle utdanne seg til journalist.»14 Den 17. august 1944 måtte Gregers Gram tilbake til Oslo. Den siste kvelden i Stockholm var det middag hos familien. Harald Gram, som nå var sjef for Sambandskontoret ved Den norske legasjonen, var bosatt i den svenske hovedstaden med hustruen Ingrid og datteren Antoinette Augusta («Tusse»). Sistnevnte hadde invitert Karl Brodersen, som både hun og Gregers kjente før krigen. Brodersen hadde flyktet til Sverige etter at han var blitt innkalt til arbeidstjeneste i april 1943, og var nå tilknyttet det antroposofiske Kristet Samfund i Stockholm.15 Da Brodersen skulle hjem etter middagen, spurte Gregers Gram om å få følge ham et stykke på vei. Det var tydelig at han hadde noe på hjertet som han ikke ville snakke om overfor familien. Det var en mørk, kjølig høstnatt. Brodersen og Gram vandret i gatene en stund og snakket om krigen. Det var godt over midnatt da de slo seg ned på en benk i Humlegårdsparken. Gram fryktet at han var i ferd med 128

å miste livsmotet, sa han. Mye av det han ga sin unge tro sviktet. Til å begynne med hadde det vært helt annerledes. Krigen hadde på en måte avklart hans personlige problemer. Alt som ikke holdt mål ble skallet av, og skillet mellom rett og urett fortonet seg klart og utvetydig.

«Herregud, vi er norske!» hadde han skrevet under SOE-utdannelsen i Storbritannia: Det gir store ergrelser, men en enda større homogen gledesfølelse og det er den som må telle. Nutidsmenneske kan være sånn og sånn, men livet har likevel verdier som verken skakkjørte diktatorer og krigsmentalitet − eller nesten like ille: Sørumsand herredstyrementalitet – kan annet enn forstyrre. I dag sloss vi imot sinnssyke diktatorer, mot alle dårlige sider i mennesket, inkludert uærlighet, falsk idealisme, livsløgn, streberi, hevdelsessyke, byråkrati og mange andre gloser som begge sider misbruker. Og kampen skal føres til enden.16 Krigen hadde altså gitt Gregers Grams liv en mening, men etter hvert gikk det opp for ham at motstandsarbeidet hadde sin pris. Han var blitt påtvunget et destruktivt vesen, ja, han hadde utviklet holdninger som ikke skilte seg nevneverdig fra den nazismen som han hadde grepet til våpen for å bekjempe.17 I Oslo hadde Det tyske sikkerhetspolitiet intensivert jakten på den norske motstandsbevegelsen. «Noen ganger hadde vi på fornemmelsen at det røk rundt oss på alle bauger og kanter», forteller Max Manus. «Vi hadde inntrykk av at halve Oslo ble arrestert, mens vi selv klarte oss hver gang. […]. Gestapo arbeidet ivrig og meget godt. Jeg begynte så smått å få en fornemmelse av at nå gikk det snart til helvete.»18 Gestapo hadde blant annet iverksatt motterror, eller «Blumenpflücken» (blomsterplukking) etter drapet på Stapo-majoren Gunnar Lindvig. Det var «Buzzard» som hadde stått bak denne likvideringen − et tomannslag bestående av Henrik Hop og Andreas Aubert, som i slutten av april var kommet til Norge for å forsterke Oslogjengen og ta seg av angivere. Da Lindvig skulle forlate sin bolig den 24.

129

mai, ventet Hop og Aubert på ham i trappeoppgangen. Den ene av SOE-agentene åpnet ild med en amerikansk maskinpistol, og den beryktede stapolederen falt død om. De to Buzzard-karene flyktet og lot Lindvig bli liggende på åstedet.19 Aksjonen mot Gunnar Lindvig innledet en ny likvideringspraksis fra Milorgs side. I utgangspunktet skulle angivere ryddes av veien ved «silent killing» for å unngå represalier mot sivilbefolkningen. Likene skulle forsvinne absolutt sporløst, blod og tomme patronhylser skulle fjernes fra åstedet. Riktignok ble ikke alltid denne prosedyren fulgt, men det skyldtes hovedsakelig at den viste seg vanskelig å få til i praksis. Likvideringen av Stapo-major Lindvig var derimot ment som advarsel og avskrekking. I en av Hjemmefrontens paroler ble det truet med at overivrige lensmenn ville «møte samme skjebne som politiinspektør Lindvig […].»20 Kriminalrat Albert Weiner fikk i oppdrag av rikskommissær Terboven å lede Blumenpflücken-aksjonen. Den 12. juni skjøt Weiner major Einar Hærland i Det sivile luftvern i trappeoppgangen til hans bolig i Sporveisgaten. Drapet var med andre en tro kopi av Lindviglikvidasjonen, hensikten med motterroren var å myrde personer man antok hadde illegale kontakter, samtidig som motstandsbevegelsen skulle få skylden. Senere på sommeren myrdet Weiner disponent Sigurd Emil Roll og overrettssakfører Gunnar Spangen etter samme fremgangsmåte.21 I tillegg maktet Gestapo å påføre den kommunistiske delen av motstandsbevegelsen et alvorlig nederlag sommeren 1944. Den 30. mai angrep Sipo − forsterket med soldater fra Luftwaffes kjøreskole − Norges kommunistiske partis sentralforlegning på Sollia. Dokumenter som tyskerne fikk fatt i under aksjonen førte til opprullinger på Ringerike, Østre-Slidre og Nord-Etnedal, hvor cirka 70 motstandsmenn ble arrestert.22 Også det hemmelige radionettet som Milorg hadde etablert i Norge ble rammet av tyske aksjoner. Den 11. juni ble en sender i utkanten av Oslo avslørt av en «Funkpeiltrupp» fra det tyske ordenspolitiet. I tillegg til sambandsmannen ble hans søster og ti medhjelpere arrestert.23 Den 4. juli ledet sjef for Sipo-SD Referat IV B, Siegfried Fehmer et angrep på radiosenderen «Corncrake», som Milorgs sentralledelse drev på Nesodden utenfor Oslo. 40 soldater og 130

8 Sipo-menn deltok i aksjonen, som kostet tre norske motstandsmenn livet. To av tyskerne ble drept og flere såret, blant dem Fehmer selv.24 Etter at han kom tilbake fra Stockholm-permisjonen, arbeidet Gregers Gram stadig oftere i spann med Johan Edvard Tallaksen. I en periode hvor Oslogjengens medlemmer fryktet at spillet snart var ute, var kanskje ikke dette den samarbeidspartneren de fleste ville ha valgt. Selv om tyskerne ikke kjente Tallaksens identitet, sto han øverst på Gestapos ønskeliste. Han hadde nemlig påført organisasjonen et enormt prestisjenederlag i pinsen 1944 ved å skyte ned en av deres offiserer på åpen gate.

Den 29. mai hadde Oslogjengen planlagt ett av sine mange forsøk på å ødelegge sorteringsmaskinen i forsikringsselskapet Norsk Folk i Grensen 17. Tallaksen og noen andre deltagere i aksjonen hadde avtalt å møte Gunnar Sønsteby på Tullinløkka, men da de fikk øye på noen personer som oppførte seg litt underlig, besluttet de seg for å rusle vekk. Tallaksen blir forfulgt av en mann: Jeg svingte til siden og stoppet. Fyren kom helt bort til meg med en pistol halvveis ute av lommen og freste opp i ansiktet mitt på tysk: «Legitimation!» Jeg skjønner straks at jeg har med en Gestapo-mann å gjøre, og skyter fra lommen før han får sagt mer. Han går på ryggen med et stygt brøl.25 Tallaksen ble forfulgt av tyske soldater gjennom Oslos gater, men klarte å komme seg unna. Noen dager senere leste han i Aftenposten at mannen han drepte på Tullinløkka var SS-Hauptscharführer Wolfgang Kruppa. Kruppa hadde blitt overflyttet til BdS Oslo fra Aussendienststelle Svolvær hvor hans brutalitet hadde gjort ham til den mest beryktede gestapomannen i byen. Aftenposten forsøkte imidlertid å tegne et ganske annet bilde av ham. Den falne gestapistens liv hadde «alltid vært preget av kamp og pliktoppfyllelse», fastslo avisen, som også mente at det ikke kunne være noen tilfeldighet «at SS-Hauptscharführer Kruppa er falt som offer for en nedrig terrorhandling etter at hans far er blitt drept og hans mor hardt skadd under et av fiendens terrorangrep [hjemme i Tyskland]». Aftenpos131

ten var ikke i tvil om at gjerningsmannen måtte være en «kommunistisk terrorist».

Kruppa ble begravet på Ekeberg krigskirkegård under fulle æresbevisninger den 6. juni. Sjefen for Sipo-SD i Norge, Heinrich Fehlis holdt talen, rikskommissær Josef Terboven og Høyere SS- og Politifører Wilhelm Rediess la ned kranser.26

23

På hjul med Terboven

Gregers Gram hadde nok sett mye til Johan Edvard Tallaksen under Sverigeoppholdet, selv om sistnevnte skal ha benyttet store deler av permisjonen 17. juli − 23. august 1944 til å dyrke en av sine favoritthobbyer, nemlig seiling. Avkoblingen ser ut til å ha avstedkommet en enorm virkelyst. Kun fire dager etter at Tallaksen var tilbake «i felten», var han med på en aksjon mot Parkveien 8. Også Gregers Gram deltok, det samme gjorde Henrik Hop, Andreas Aubert, William Houlder, Birger Rasmussen og Per Mørland − Gunnar Sønsteby var leder. Målet med aksjonen var å ødelegge hovedkontoret til sjefen for arbeidsmobiliseringen, Christian Astrup.1 Astrup oppbevarte viktige dokumenter på kontoret, og vaktholdet var meget strengt – aksjonen den 27. august var Oslogjengens sjette forsøk på å ødelegge Astrups kontor. Og denne gangen gikk det noe bedre. «Nøkler til Parkveien 8 fikk vi imidlertid ikke fatt i og det gikk ikke å dirke opp døren», skriver Sønsteby. Sabotørene fant ut at det var bare én ting å gjøre, nemlig slå inn døren: Da vi knuste rutene, fløy nokså mange vinduer opp i leilighetene i nabolaget. For å dekke over situasjonen best mulig, skrek jeg så høyt jeg kunne: − Pass opp, det er fulle tyskere som skyter! Ladningen vi hadde kastet inn i kontorene, sprang, men skaden var ikke særlig stor. Kontorene ble imidlertid satt ut av funksjon for en tid.

Og aksjonen hadde naturligvis også sin rent propagandamessige verdi.2

133

Det tyske sikkerhetspolitiets rapport opplyser at angrepet på Parkveien 8 resulterte i at flere rom som tilhørte Vinmonopolet ble fullstendig ødelagt av brannen som eksplosjonen utløste. Rommet lå i bygningens første etasje. Etasjen over, hvor arbeidsregistreringskontoret befant seg, fikk kun mindre murskader. Kontorinteriøret var ubeskadiget. En politimann i tjeneste og en student ble arrestert på åstedet etter aksjonen, mistenkt for å ha hatt til hensikt å rane det ødelagte Vinmonopolet.3 Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen ser ut til å ha hatt mye befatning med Milorg D17 høsten 1944. Dette skyldtes den såkalte «Odd Klever»-affæren, som fikk mye oppmerksomhet blant motstandsgruppene i Vestfold og Nedre Telemark. Man hadde kommet på sporet av en angiver («Odd Klever») som opererte i Grenland og Vest-Telemark, men samtidig må det ha foreligget indikasjoner om at denne personen kan ha vært del av et angivernettverk. I sine memoarer fastslår nemlig Kjell Staal Eggen fra Milorg D17 uten videre at «tysk sikkerhetspoliti i 1943–44 arbeidet med å bygge opp en «Rinnanbande» for innsats i Vestfold, Telemark og med mulighet for spredning til Agder-fylkene. Hjernen bak organisasjonen var en Gestapo-offiser ved navn Richard Bruns. Bruns var ansatt i Siegfried Fehmers stall og spilte en relativt overordnet rolle. Verktøyet til Bruns var Gestapo-hovedkvarteret i Larvik, ledet av Herman Wernisch og hans nestkommanderende Schuckert.»4 Østerrikeren Herman Jacob Wernisch var altså sjef for Aussendienstelle Larvik, som fra juni 1944 holdt til i en skipsrederbygning i Sophus Bugges vei. Kommandørdistriktets telefonlinjer var avlyttet, i februar samme år hadde ansatte på Televerket koblet linjene til et telefonapparat installert ute i byen. En gruppe som kalte seg FAMA, og som var tilknyttet Milorgs distriktsledelse i D 15, benyttet apparatet til å avlytte det tyske sikkerhetspolitiets telefoner. Hensikten var i første rekke å kunne varsle motstandsgruppene i distriktet når Sipo planla aksjoner eller arrestasjoner. «Hver eneste viktige telefonsamtale som gikk inn eller ut fra herrene Wernisch og Schuckert ble avlyttet og det ble tatt stenografisk avskrift av samtalene», skriver Staal Eggen:

134

Takket være denne avlyttingen ble gestapistenes brohode i Telemark avslørt. Angiveren gikk under navnet «Odd Klever». Men Odd Klever var ikke hans virkelige navn. Det var et dekknavn som Gestapo-hovedkvarteret hadde gitt ham.5 FAMA hadde altså fått indikasjoner på at angiveren var bosatt i Telemark. Ordren fra distriktssjef Arne Qvenild i Milorg D17 var klar: − Finn «Odd Klever»! I månedene juni og juli fikk Kjell Staal Eggen melding om at to prominente Sipo-agenter, Erwin Morio og Finn Knutinge-Kaas, hadde oppholdt seg øverst i Setesdalen. Var de to kommet fra Oslo for å ha et møte med «Odd Klever» i et område hvor han ikke ville bli gjenkjent? Staal Eggen fikk beskjed fra sin kontaktmann i Fyresdal om at to mystiske personer var i bevegelse fra Setesdalen og østover. Den ene forsøkte å innbille folk at han var fallskjermsoldat som hadde kommet fra Storbritannia, den andre opptrådte som predikant. Staal Eggen opptok jakten på paret: «Det lyktes oss snart å fange så vel fallskjermsoldaten som predikanten.

De to var en og samme person. Men var han Odd Klever?»

Dessverre. Mannen viste seg å være ingen ringere enn den navngjetne skoggangsmannen og småforbryteren Rolf Erling Knudsen – «Rottenikken».6 D17 var Johan Edvard Tallaksens ansvarsområde − Goldfinch skulle drive opplæring av Milorg-karer og bistå på annet vis i et område fra Kragerø til Gjøvik, fra Oslofjorden til Notodden og Numedal.

Tallaksen hadde nok tidlig fått ordre om at det ville bli hans oppgave å likvidere «Odd Klever» hvis Milorg fikk tak i ham. Likvidasjon kom bare på tale hvis angiveren innrømmet sin skyld. Derfor ble også Gregers Gram involvert i saken. Han skulle nemlig foreta et eventuelt avhør av «Odd Klever».7 Gram og Tallaksen ble godt kjent med Kjell Staal Eggen, som var sjef for slipp- og aksjonsgjengen (sabotasjegruppen) i D17. Staal Eggen var en sentral aktør i motstandsarbeidet i distriktet, men nektet å ha enhver befatning med den lokale Milorgledelsen.8 Årsaken var de holdninger som «hjemmehæren» hadde avslørt under deportasjonene av de norske jødene i oktober–november 1942. Staal Eggen og Kjell Batzer påtok seg å hjelpe David Becker, hans kone og deres 135

tre barn over til Sverige, men støtte på uventet motstand da de henvendte seg til Milorgs lokalledelse for å få hjelp av deres transportapparat. Svaret de fikk var: – Sett dem på gata og la tyskerne overta. Saken har ingen militær interesse!9 Redningsaksjonen varte i cirka to måneder, og til sist fikk Staal Eggen og Baltzer smuglet Becker-familien i sikkerhet med en svensk frakteskute. Før flukten hadde familien deponert 61 000 kroner i kontanter, smykker, gull og aksjer hos Hjemmefronten. Smykkene fikk fru Becker tilbake da skipperen på frakteskuten ville ha garanti for den farefulle ferden. Pengene ble holdt skjult for enken og barna etter krigen. Hun skrev til Hjemmefrontens ledelse, Paal Berg, som avviste henne bryskt. Først etter 36 år fikk familien Becker sine penger tilbake.10 Staal Eggen fortalte Johan Edvard Tallaksen og Gregers Gram historien om Becker-familiens flukt en natt de ventet på rette tidspunkt for å gjennomføre en aksjon. De to SOE-agentene var forferdet.

– Om du overlever krigen må du fortelle om at Hjemmefronten var med på jødeutryddelsen, sa Tallaksen.

Etter noen sekunders pause, henvendte Gram seg til Staal Eggen: − Det tror jeg du kan spare deg for, Kjell. De overtramp som pampene har ansvaret for blir sikkert tiet i hjel etter denne krigen, også.11 Av reaksjonen til de to NORIC-karene forsto Staal Eggen at han ikke ville ha noen problemer med å samarbeide med dem i fortsettelsen. Og Tallaksen og Gram fikk på sin side et svært godt inntrykk av den 24 år gamle skiensgutten, de bestemte seg for å rekruttere ham til regionale operasjoner. De ville for eksempel ha med Staal Eggen på en sabotasjeaksjon mot Kjeller flystasjon.12 Etter at den var gjennomført, ville Gram og Tallaksen ha med to mann fra Milorg D17 til Trondheim. Der i byen bodde det en kar som muligens var en farlig angiver i tysk tjeneste, fortalte Tallaksen: I flere år hadde han holdt det gående i Trøndelag, men av en eller annen grunn var han ikke blitt stoppet. Målet var å kidnappe den mistenkte og bringe ham over til Sverige eller England for forhør.

Var mistenkte trass i alle spekulasjoner uskyldig, ville det være en 136

forholdsvis enkel oppgave. I motsatt fall måtte en ta alle forholdsregler.13 Og hva angiveren het? Ja, det kunne også Tallaksen fortelle. «Det var første gang i alle fall undertegnede hørte navnet Henry Oliver Rinnan», skrev Kjell Staal Eggen senere.

Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen fikk verken gjennomført Kjeller-aksjonen eller kidnappet Rinnan før sin død. Men de rakk å gjennomføre et oppdrag i Vestfold, som Kjell Staal Eggen har omtalt i sine memoarer.»På det tidspunkt av krigen var jeg utsatt for noen få episoder som nær satte en stopper for jakten på Odd Klever og all videre krigstjeneste for mitt vedkommende», skriver han i sin memoarbok Kampen: Enkelte tilfeller av narrow escapes var uhyre trange. I det følgende vil jeg berette om ett av dem. Da krigshandlingen resulterte i dødsoffer, finner jeg det riktig verken å oppgi nøyaktig tidspunkt eller geografisk sted.14 Kjell Staal Eggen var også sparsom med detaljene også når han fortalte slekt og venner om denne krigshandlingen. Det er derfor umulig si noe mer om tidspunktet enn at hendelsen fant sted høsten 1944.

Staal Eggen ga imidlertid enkelte opplysninger om oppdragets natur; han var i Holmestrand sammen med Gregers Gram, Johan Edvard Tallaksen og en fjerde, uidentifisert person – mest sannsynlig for å utføre en sabotasjeaksjon mot en fabrikk. Men så ble bilen de kjørte – en Oslo-registrert Chevrolet utstyrt med gassaggregat – stanset av en tysk vaktpost.

Han ville vite hva slags ærend nordmennene var ute i.

Tallaksen førte ordet. Han satt i baksetet på Chevroleten med en demontert Sten-gun i en stor veske.

De var reparatører, forklarte han tyskeren. Et rør var sprunget lekk inne på fabrikkområdet.

Vaktposten lurte på hva Tallaksen hadde i vesken.

– Reserverør, påsto nordmannen. Og dermed begynte han å sette sammen Sten-gunen, mens han pratet med vaktposten om vind og 137

vær. Da alle delene var på plass, avsluttet han samtalen med å sikte på tyskeren: − Så nå vet De hvorfor jeg dessverre er nødt til å ta livet av Dem. Dermed trakk han av.

Det var det nifseste av alt han opplevde under krigen, fortalte Kjell Staal Eggen senere. Mens Tallaksen satt og pratet uanfektet med tyskeren, hadde han klemt så hardt i dørhåndtaket at han satt med det i hånden etterpå.

Men dermed var ikke vanskelighetene over for de fire sabotørene. Av hensyn til tyske represalier kunne de ikke la den døde ligge igjen. Heldigvis hadde de latt gassaggregatet bli igjen i garasjen før de kjørte til Holmestrand. Egentlig var det kun for syns skyld, bilen kjørte på bensin.

Den døde tyskeren ble slept inn i bilen og lagt der aggregatet skulle ha vært. Gregers Gram var sjåfør, med Staal Eggen ved siden av seg i forsetet. Johan Edvard Tallaksen satt bak i bilen. Fjerdemannen, som var fra den lokale motstandsbevegelsen, ble igjen for å fjerne blodspor og tomhylser. Gram, Tallaksen og Staal Eggen kjørte mot Oslo. Planen var å kvitte seg med den døde ett sted hvor tyskerne ikke kunne finne ham.

«De første par kilometre rullet vognen av sted uten problem av særlig art», skriver Staal Eggen. Men en «forferdelig stank fra avdøde» var svært sjenerende. Skrekken ved plutselig å stirre inn i munningen på Tallaksens Stengun, hadde fått den tyske vaktposten til å tømme tarmen.

Men så skjedde noe svært dramatisk.

Fem hundre meter etter at de hadde kjørt ut av en krapp sving, forteller han, ble de oppmerksom på en bil bak dem med ulende sirene og fullt lys som ustanselig vekslet mellom fjernlys og nærlys.

– Prøv å kjøre fra ham, foreslo Tallaksen.

Gram tråkket gassen i bånn, støtte borti fortauskanten og var nær ved å kollidere med en telefonstolpe.

– Slapp av! ropte Tallaksen. – Vi tar dem når de har stanset oss og skal kontrollere papirene våre!

Gram saktnet farten. I det samme for den fremmede bilen forbi med full sirene – men uten å stanse.

Tallaksen rakk å lese nummerskiltet: − Faen, det er rikskommissær 138

Terboven. Heng på ham, Bill! (Bill var ett av Gregers Grams dekknavn).

– Jeg klarer da ikke å kjøre så fort!

– Så kjør det du kan da!

Antagelig håpet de tre sabotørene å unngå oppmerksomhet ved å spille rollen som Terbovens eskorte. Men det trekket skulle de snart komme til å angre: Ytterligere ca. fire kilometer kjørte vi i oppdrevet tempo da vi rullet gjennom en tanksperring. En tanksperring besto av to gedigne kofferdammer av tømmerstokker med ca. en meters avstand. Mellomrommet mellom kofferdammene var fylt med kampestein.

I denne tanksperringen var det levnet en såpass stor åpning at biler kunne passere. Og gjennom denne åpningen passerte vår ekvipasje inneholdende tre motstandsmenn og en død, gjennomhullet, uniformert fiende.15 Straks de tre var gjennom tanksperringen, ville de tre sabotørene svært gjerne snu. Men det var for sent. På høyre side av veien sto det for hvert tiende eller tyvende meter oppstilte tyske soldater og pekte på dem med maskinpistoler. 100 lengre fremme var det rigget opp en rekke kraftige lyskastere. En stilig, slank, høyreist SS-offiser ikledd svarte lærleggings dukket opp i synsfeltet. Han dirigerte Chevroleten inn i en trafikklomme for kontroll. Foran dem var det utplassert spanske ryttere, og de tre nordmennene kunne se Terbovens bil kjøre slalåm mellom bukkene med piggtråd.

Selv hadde de neppe mer enn 30 sekunder igjen å leve.

Staal Eggen grep ordet.

– Jeg foreslår at vi hopper ut, skyter med det vi har og løper i hver vår retning. Kanskje én av oss klarer seg.

Chevroleten stanset helt opp, og SS-offiseren grep tak i dørhåndtaket på Staal Eggens side.

– Hold igjen døren, Kjell! sa Tallaksen. – Jeg har en idé som vi prøver først.

Han rullet ned vinduet i bakdøren og ropte til offiseren. − Offizier, Offizier, kommen Sie hier bitte!

– Jawohl? svarte han nesten høflig og hilste til luen.

139

– Wir sind norwegische Statspolizei, herr Offizier, skrek Johan på feilfritt prøysserspråk og viftet med noen papirer. – Wir sind norwegische Statspolizei und begleiten den Reichskommissar!

Så trakk han været og fortsatte rasende i fistel, stadig på feilfritt tysk: − Der Reichskommissar har nettopp kjørt ut av denne kontrollposten. Skjer det herr Reichskommissar overlast fordi De holder oss tilbake, er De ansvarlig for Reichskommissars liv, herr offiser.

I Reichskommissar Terbovens navn forlanger jeg Deres papirer utlevert om de holder oss tilbake. Om alt …

Johans trussel om dommedag klarte seg for SS-offiseren. Han var vettskremt. Han ville ikke risikere livet om rikskommissar Terboven ble plaffet ned rundt neste hjørne. Med trafikkanviseren fikk han det fryktelig travelt med å vifte oss videre. Gregers koblet bilen inn i første gir og langsomt sneglet vi oss av sted ut mellom de spanske ryttere.16

24

Siste aksjon med Oslogjengen

Inne i Oslo var Gunnar Sønsteby i full gang med å planlegge nye sabotasjeaksjoner. Noen dager ut i oktober fikk han kjennskap til at tyskerne hadde et stort smøreoljelager, med blant spesial-girolje, på Sørenga i Oslos havneområde − Norsk Vacuum Oil Company, het det. Milorgs Sentralledelse ga ordre om at lageret skulle ødelegges.

Planleggingen var tidkrevende. Sønsteby hadde fått informasjon om at vaktholdet på Sørenga var ganske merkelig: «Om natten var hele Sørenga spekket med tyske vakter, men om dagen var det ingen vakter å se, bortsett fra at tyskerne stadig kjørte frem og tilbake i området. En del sporadiske kontroller forekom.»1 Et annet problem var å få fyr på den syntetiske oljen. Sabotørene måtte få fraktet med seg både bensin og brannbomber inn på området.

Men guttene i Oslogjengen hadde også tid til andre ting enn å planlegge dristige aksjoner. Fortsatt hadde man både natt- og dagmøter hos Liv og Reidun Andersen i Grønland 30. Gjengen holdt mye sammen ellers, også. «Vi tøyset av og til kanskje vel meget med småerting og spøkefulle bemerkninger, men på den annen side var det vel heller ingen som trodde at de muntre, leende karene som syklet omkring på blanke formiddagen fire-fem i følge, gjorde annet enn å fordrive sin egen og kanskje også arbeidsgiverens tid», skriver «Kjakan». «Aller minst kunne man tro at disse humørfylte tøysebukkene var folk fra motstandsbevegelsen, for ikke å si spesialutdannede fallskjermjegere fra NORIC 1 i England.»2 Og en av de største spøkefuglene i gjengen, var Gregers Gram.

141

Han hadde «humør og spirit som få», fastslår Sønsteby. Og han var ikke det minste engstelig for å tiltrekke seg oppmerksomhet ute på byen. Grams slektninger fikk hakeslepp over hvor åpenlyst han kunne vandre omkring i byen. Tross alt hadde han vært russeformann i 1937, det var mange som visste hvem han var. En dag Gregers Gram, Per Mørland og Gunnar Sønsteby skulle ut til Grønland 30, bestemte de seg for å ta trikken. De tre motstandsmennene ble stående bak på plattformen sammen med en hel del andre trafikanter. Denne gang hadde Gram sørget for kamuflasje – et par briller.

Plutselig oppdager Mørland at de ikke ser helt ekte ut.

– Du får se å ta av deg de brillene, fordi det ser ut som om det bare er vindusglass i dem, utbrøt han.

Gram brast i latter, og de to andre lot seg rive med. Flere av de omkringstående begynte å se rart på sabotørene. Til sist må de hoppe av på en holdeplass lenge før Grønland, hvor de ble stående tvikroket av latter.3 Men kameratene forsto godt at Gregers Grams spillopper skjulte en alvorlig, reflektert natur. De visste også at han hadde lagt seg til den farlige uvanen å ta for store sjanser. Sønsteby skriver hvordan han flere ganger så på Gram og tenkte i sitt stille sinn: «Jeg håper du kommer velberget gjennom krigen.» Det kunne virke som om Gregers Gram ikke var altfor opptatt av nettopp det.

Riktignok hevder Sønsteby at Gram bestandig hadde «hodet fullt av planer, ikke minst om hva han skulle gjøre etter krigen.» Andre i miljøet har oppfattet ham helt annerledes. De fleste i Oslogjengen snakket mye om tiden etter krigen, forteller Reidun Andersen, fremtidsplaner var ett av deres favorittema.

I slike øyeblikk satt Gram fullstendig taus i lenestolen og leste. Til sist dristet Reidun seg til å spørre om hva han skulle gjøre etter krigen.

Gram så alvorlig på henne: – Jeg skal ikke gjøre noe etter krigen, jeg.4 Høsten 1944 fikk Liv og Reidun Andersen henstilling av Sønsteby om å reise over til Sverige. Han hadde «følelsen av at båten snart ikke bar lenger for motstandsredet Grønland 30.» Det var i bunn og grunn et mirakel at det hadde gått så bra i så mange år, mente han.

142

Liv og Reidun etterkom henstillingen. Dermed var det slutt på alle de deilige brødene og kakene fra bakeriet på Grønland, skriver Max Manus.5 Andre dekkleiligheter var fortsatt i bruk. En av dem tilhørte forsikringsfunksjonær Borghild Øynebråten i Frichsgate 2. En oktoberdag var fem mann fra Oslogjengen samlet der, Gregers Gram sto ute på kjøkkenet og laget mat, Kolbein Lauring, Roy Nielsen, Hans Breien og Max Manus oppholdt seg i stuen. Plutselig hørte Gram et pistolskudd. Han løper inn fra kjøkkenet, og får se Manus ligge blødende på stuegulvet med kameratene omkring seg.

Kolbein Lauring ser opp på Gram: − Max er ferdig, sier han. Gregers bøyer seg ned og tar Manus i armene, gir ham en klem.

– Hva skjedde? spør han.

En av kameratene forklarer: Det var et idiotisk uhell. Manus holdt på å legge ut en radioantenne i leiligheten, og i det han bøyde seg, falt pistolen ut av hylsteret. Skuddet gikk av da skjeftet traff gulvet, og Manus fikk kulen i hjertet.

Hans Breien mener at det fortsatt kan være håp. Han hadde hørt om en mann i Tyskland som var blitt skutt gjennom hjertet, men som legene likevel hadde klart å redde.

Gram reiser seg og løper ut til telefonen. I mellomtiden knepper Lauring, Breien og Nielsen opp jakken til Manus: Kulen har gått gjennom skjorten og trøyen. Gram får varslet James Lorentzen, han skulle ta med doktor Nordlie til Frichsgate så raskt som mulig.

Da Gram kommer inn igjen i stuen, har kameratene oppdaget at Manus også blør under kneet og på oversiden av låret – det er hull tvers gjennom. Det kunne bety at kulen først hadde gått gjennom benet. Kanskje det fortsatt var håp? Gram undersøkte om Manus hadde utgangssår i ryggen. Nei. Dette var pinadø intet mindre enn et mirakel. Kulen hadde stanset på brystbenet ved hjertet.

– Max, ditt navn er flaks! erklærte Gram.

Deretter hentet han en flaske konjakk, slik at de kunne ta en «drabelig skål på denne like overraskende, som gledelige vending i saken».6

143

Skuddskaden var likevel alvorlig nok. Manus hadde fått et ca. 20 cm langt sår i låret − kulen hadde «gått inn under kneet, snodd seg mellom den store pulsåren og hovednerven og lurt seg mellom musklene og mye annet rart», forteller han. Brystbenet viste seg senere å være knust.7 Likevel valgt han å delta i Oslogjengens aksjon mot Norsk Vacuum Oil i Sørenga. Han ville komme over sin skuddredsel, fortalte han senere: Jeg var blitt skvetten etter uhellet, og det gjaldt å komme hurtigst mulig over i «normal». Fem dager etter at jeg så flott hadde sendt meg selv en kule gjennom låret og inn i brystbenet, satt jeg ved rattet og ventet på ordren.8 De øvrige deltagerne på aksjonen var Gunnar Sønsteby, William Houlder, Birger Rasmussen, Johan Edvard Tallaksen og Gregers Gram. Manus skulle kjøre lastebil med Tallaksen ved siden av seg, Sønsteby hadde funnet seg en plass på planet, innimellom et fat med bensin, atten ladninger med plastikk, tolv brannbomber, et par hundre meter med Cordtex eksploderende lunter og 20 kilo lusepulver, som skulle strøs som underlag for brannbomben og sørge for surstoff til den. Rasmussen og Houlder skulle sykle et stykke etter lastebilen. Gram ble sendt i forveien ned til smøreoljelageret for å rekognosere.

Klokken var 09.45 på morgenen, onsdag den 11. oktober. Det regnet tett, og tåken lå tykk over Oslo havn. Max Manus var så nervøs at han nesten ikke kunne snakke. Og for første gang registrerte han at Johan Edvard Tallaksen hadde det på samme måte. Hvis han ble arrestert under aksjonen, ville han ikke nøle med å ta sitt eget liv, sa han.

Manus kjørte over Grønlandsleiret og ned Bispegaten. Da de nærmet seg porten inn til Norsk Vacuum Oil Companys lager, fikk de øye på Gram. Han nikket, det avtalte signalet om at de kun befant seg nordmenn inne på området. Manus svingte inn på området, og der var plassen full av tyske soldater! Han bremset, rygget ut og fortsatte nedover Loengaveien. Da han stanser lastebilen rett overfor Forenede Kullimportører, kommer Gregers løpende. Manus fortalte 144

hva han hadde sett. Gram var lei seg, han mente at tyskerne måtte ha vært inne på lageret.9 Sønsteby og Tallaksen går tilbake til lagertomten, og etter en halv times venting, ser de tyskerne forlate området i en lastebil. De går inn. Kontoret er tomt og de fortsetter videre inn på lageret. Her treffer de fire mann. Tallaksen ber dem høflig, men bestemt, om å rekke hendene i været og holde seg unna telefonen. Sønsteby tar de fire med ut på kontoret.

Max Manus får signalet om å kjøre inn på lagertomten, Gram, Rasmussen og Houlder følger etter. Personalet har fortalt at tyskerne hadde tenkt å komme tilbake for å kjøre ut en del olje, sabotørene begynte øyeblikkelig å arbeide. Ladninger ble plassert på flere oljefat og koblet sammen med eksploderende lunte, brannbombene ble spredd utover. Deretter ble tretti liter bensin helt utover gulvet, og lastebilen kjørt ut fra tomten. Til sist setter de en sprengladning på en brannhydrant med femminutterslunte.10 Gram meldte fra at alt var klart. Folkene som arbeidet på Norsk Vacuum Oil Company ble sluppet ut av området – de fikk ordre om å varsku i alle husene omkring lagertomten. Så tok sabotørene flukten; noen brukte syklene, andre kastet syklene på lastebilen og klatret opp på planet. Da de kom til porten, smalt det: Røk og flammer slo opp og tegnet seg som rene fjellformasjoner mot himmelen. En av de karene vi hadde sluppet ut, må ha ringt til brannvesenet med en eneste gang. Iallfall hørte vi brannsirener mens vi kjørte bort, og det viste seg at også brannfolkene hadde gjort et enestående arbeid. Vi ødela 400 000 liter olje, men omtrent like meget ble reddet.11 Gunnar Sønsteby er mer beskjeden. «200 000 liter olje brant opp og likeledes de 4000 liter spesial-gearolje», skriver han. Og tilføyer at «bygningen ble omtrent ødelagt og flyttingen av lageret skaffet tyskerne en hel del hodebry».12 Etter aksjonen avtalte deltagerne å møtes hos fru Ragnhild Krøger på Ekebergsslottet, hvor de kunne stå på taket og se på brannen.

Gram satte seg straks ned for å skrive en av Oslogjengens regelmessige meldinger til den illegale avisen Fritt Land. Deretter tok de seks 145

sabotørene en drink og skålte for vel utført jobb. Så dro de hver til sitt.

Max Manus trengte kyndig legebehandling. Skuddsåret hadde begynt å blø igjen, og neste dag gjorde han seg klar til å reise til Sverige.

Han hadde en lengre samtale med Gregers Gram før han dro: Vi var begge svært beveget da vi skiltes. Vi visste at Oslo var et helvete på den tiden, og at det bare var et tidsspørsmål før Gestapo ville få has på oss. Det var razziaer og kontroller overalt, og før eller senere ville uhellet være ute. Nå skulle jeg forlate dette helvete, og reise til Sverige. Jeg hadde dårlig samvittighet, og holdt på å bli igjen, men Gregers snakket meg til fornuft.

– Hils Onkel og Tante, var det siste han ropte til meg.13 Manus så aldri mer Gregers Gram i live.

25

Angiveren på Luksefjell

Den 22. oktober kom meldingen som Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen lenge hadde ventet på: Milorg D17 hadde fått fatt i den beryktede angiveren «Odd Klever”!

FAMA hadde avlyttet en telefonsamtale, hvor det fremgikk at Gestapo ville prøve å arrestere Einar Rasmussen fra den kommunistiske motstandsbevegelsen i Nedre Telemark. «Odd Klever» fikk oppdraget med å avtale et møte med ham på kafé Gimle klokken 11, mandag den 16. oktober.1 Seks mann fra Milorg D17, som holdt Gimle og området omkring under oppsikt, ble vitne til at Rasmussen traff angiveren inne på kafeen. En av Milorg-observatørene gjenkjente «Odd Klever» straks; han var den 24 år gamle Reidar Resen Mandt, en NS-mann som tidligere hadde vært medlem både av hirden i Skien og Førergarden.2 Einar Rasmussen unnslapp fellen, antagelig fordi verken Mandt eller Wernisch – som ankom Skien med bil – fikk identifisert ham godt nok. Få minutter etter at Rasmussen og Mandt forlot Gimle, ble feil mann arrestert av tre gestapister utenfor Rådhuset i Skien. Rasmussen hadde nettopp gått inn i et hus like i nærheten. Noen dager senere fikk han besøk av to karer fra D17, som fortalte ham at Reidar Resen Mandt var angiver. Einar Rasmussen gikk med på å legge en felle.

Under møtet på Gimle hadde Rasmussen avtalt med Reidar Resen Mandt å brenne ned noen knottfabrikker i Dalen-området. Søndag 22. oktober sitter Mandt på en lokalbuss, da Rasmussen plutselig kommer inn døren på et stoppested. Planene var endret, sa han, Mandt skulle straks bli med ham. Mandt fulgte med Rasmussen til 147

en lastebil som sto like ved stoppestedet. Bak rattet satt Robert Evensen, våpensjefen i Milorg D17. Ferden gikk til Mæla nord for Skien, hvor en annen bil med to milorgfolk ventet. Reidar Resen Mandt ble anvist plass i baksetet, og en av milorgmennene satte seg inn ved siden av.

– Nå, Odd Klever, sa han. – Spillet er slutt!

Mandt ble straks helt askegrå i ansiktet. Det var kun Aussendienststelle Larvik som kjente til dekknavnet hans.3 Reidar Resen Mandt ble kjørt til en hytte på Luksefjell. Samtidig tok ledelsen for Milorg D17 kontakt med Oslo. Mandt skulle forhøres og likvideres, Sentralledelsen måtte snarest mulig sende folk nedover. Noen dager senere satte Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen seg i en bil og kjørte mot Skien. De kom ikke lenger enn til Tønsberg. Bilen havarerte, og de to SOE-agentene måtte fortsette reisen med tog. På Nylende jernbanestasjon ved Skien ventet Kjell Staal Eggen. Tydeligvis var han blitt fortalt at bare Tallaksen ville komme: Ved ankomst viste det seg at Johan Edvard ikke var alene. Han hadde med seg en kamerat. Kameraten var Gregers Gram. Gregers var intet nytt bekjentskap. Han var en usedvanlig tiltalende fyr. Hans lune vesen og kaldblodige ro i desperate situasjoner var imponerende. Slikt hadde vi lært av egen erfaring. For den tid Gregers skulle oppholde seg i distriktet ble han innkvartert hos disponent Halfdan Andersen i Gråten. Johan Edvard fikk kvarter hos trelasthandler Hartvig Larsen ved Nylende stasjon.4 Neste dag skulle Gregers Gram prøve å få en tilståelse fra Reidar Resen Mandt. «Ved begynnelsen av avhøret benektet Mandt å ha hatt noe med sin føringsleder Bernt Oddmar Larsen å gjøre», skriver Staal Eggen.»Larsen var et beryktet NS-medlem som gikk i Gestapos tjeneste etter å ha gjort fronttjeneste. Men snart sprakk Mandt fullstendig og la tilsynelatende alt på bordet.»5 Gregers Grams seks sider lange avhørsrapport bekrefter dette:

148

Da han først var sprukket, snakket han villig vekk, og det er liten grunn til at han skulle ha mot til å dekke medskyldige når han selv var avslørt. Overhodet var han likesom helt forsvarsløs da han først sprakk. Og han sprakk meget fort.6 Reidar Resen Mandt gjorde et ynkelig inntrykk. Gram beskriver ham som en ondartet type, selv om han kunne virke tillitvekkende og blåøyd. Han var «uten enhver antydning av karakter, et kreatur som kunne ha gjort ennå mye mer skade om han hadde fått fortsette.»7 Gram var mest interessert i å få dokumentert Milorg D17s mistanker om at Mandt var en del av et større angivernettverk – «en Rinnanbande for innsats i Vestfold, Telemark og med mulighet for spredning til Agder-fylkene», som Staal Eggen uttrykte det. Men Mandt bedyret at han ikke hadde kjennskap til andre agenter som var i tjeneste hos tyskerne. Det eneste han kunne fortelle, var at Wernisch «ved en leilighet hadde sagt til ham at han hadde to agenter til i Larvik og en i Vestfold». Personlig mistenkte han en mann som drev med urimport i Klingenberggaten 4 for å være en av dem, Mandt hadde fått viten at mannen var en god venn av en Bauer i Reichskommissariat, som hadde gitt ham både reisetillatelse i Telemark og til Sverige. Mandt hadde også fått høre av sin føringsleder Bernt Oddmar Larsen at en politikonstabel i Skien var en av de «sikre», uten at han kunne si sikkert at det innebar at vedkommende var spion.

Gram måtte til sist innrømme at utbyttet av forhøret ikke helt innfridde de forventninger han hadde hatt: Jeg hadde håpet på flere opplysninger om andre agenter. Men ved nærmere ettertanke var det naturlig nok at Mandt – som var utsett til å arbeide ved et lite sted og bare spesialisere seg på forholdene der – ikke fikk noen opplysninger om andre agenter. Han virket svak og karakterløs, − og ikke som en mann en betror noe til som ikke er absolutt nødvendig for hans eget arbeide. Jeg tror derfor med sikkerhet at han fortalte det han visste, og i alle fall ikke bevisst skjulte noe.8

149

Hovedutbyttet av aksjonen, konkluderte Gram, var «derfor at man fikk uskadeliggjort mannen selv». Og det var hevet over enhver tvil at det var en farlig angiver Milorg D17 hadde fått fatt i. Overfor Gram tilsto han å ha gitt Wernisch navnet på et tyvetall motstandsmenn. Selv ikke sin egen familie hadde han spart. Reidar ResenMandt hadde fått kjennskap til at broren Thorkild tilhørte en illegal, kommunistisk organisasjon. For å vinne brorens fortrolighet, ga Mandt ham opplysninger om lokale NS- og hirdfolk. Ved et tilfelle skaffet han sågar til veie nøkkelen til hirdens sveitkontor i Skien. På denne måten fikk han vite navnene på til sammen seks medlemmer av motstandsgruppen, som han ga til Gestapo. På listen sto også Thorkild Mandts navn.

Gram kunne ikke tro sine egne ører. – Har du angitt din egen bror?!

– Ja, svarte Reidar Resen Mandt. – Men jeg ba om at han ikke skulle bli skutt.

Etter avhøret diskuterte Gram, Tallaksen og de tilstedeværende D17-karene hvordan likvideringen skulle foregå. De bestemte seg for å opptre overfor Mandt som om intet skulle skje med ham.

– Du forstår vel at krigen er over for ditt vedkommende, sa Gram til angiveren. – Vi kan ikke bare la deg gå fri, slik at du kan fortsette din farlige virksomhet.

Jo da, Reidar Resen Mandt hadde innsett det. Han og Gram satt overfor hverandre ved frokostbordet. Tallaksen hadde spist ferdig.

Han satt på en køyeseng og pusset en US karabin.

– Vi har lurt litt på hva vi skal gjøre med deg, fortsatte Gram. – Enten kan vi holde deg fange her i hytta til krigen er over. Eller vi kan få deg transportert til Sverige, hvor du blir internert. Men etter krigen vil du på grunn av forskjellige forhold bli stilt for norsk domstol og dømt etter norske lover …

– Å nei, utbrøt Mandt. – Jeg vil ikke til Sverige. Da vil jeg heller dø!

Et voldsomt smell rystet den lille hytta. Reidar Resen Mandt falt bakover mot veggen med en innskuddsåpning i pannen.

De andre motstandskarene kikket forbløffet på Tallaksen som satt uanfektet på køyen med den rykende karabinen i hendene.

– Men det var da faen til hastverk, var det en som sa.

150

Tallaksen trakk på skuldrene. – Ja, men sa han ikke at han ville dø, da?9 Liket av Reidar Resen Mandt ble senket i et vann på Luksefjell med kjettinger om bena.

26

To tyske desertører

Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen måtte betegnes som «gestaposjef Sigfried Fehmers mest ettertraktede vilt i 1944», mente Kjell Staal Eggen.1 De to hadde da også en stygg følelse av at deres tid var i ferd med å renne ut. I drøyt tolv måneder hadde de stort sett vært på farten, tross alt var det ikke så mange innen den norske motstandsbevegelsen som hadde den nødvendige utdannelsen i sabotasje og andre former for geriljakrig − det ble stor belastning på de relativt få som virkelig var profesjonelle. Gram og Tallaksen hadde så langt vært dyktige til å overleve, det skyldtes at de var grundig trent i å takle livsfarlige situasjoner, i tillegg hadde månedene i felten gitt dem massevis av verdifull erfaring. Men det var ikke til å komme bort fra at i altfor mange situasjoner hadde ren flaks vært avgjørende. Og slik kunne det ikke fortsette i det uendelige.

Etter å ha ordnet opp i Mandt-affæren, hadde Gram og Tallaksen et møte med medlemmer av Milorg D17. Hensikten var å rekruttere medarbeidere til angrepet på Kjeller flystasjon. Kjell Staal Eggen sa at han kunne være med. Det ble gjort en avtale om at Staal Eggen skulle komme til Oslo fjorten dager senere – omkring 15. november.

Etter av avtalen var i orden, ble motstandsfolkene sittende utover kvelden. Samtalen dreide seg om «planlegging samt om alt og ingenting», skriver Staal Eggen. Så kommer Tallaksen inn på sin narrow escape i pinsen. Han forteller levende om nedskytingen av SSHauptscharführer Kruppa og den påfølgende flukten gjennom Oslos gater. Til sist var Tallaksen sikker på at tyskerne hadde klart å 152

trenge ham opp i et hjørne. Han hadde gått inn døren til Standard Hotel og fortsatt ut på gårdsplassen. Der gjemte han seg i skyggen av en lem i bunnen av en lyssjakt, gjorde håndgranaten klar og ventet.

Etter noen minutter kommer de inn i gården. Jeg kan høre at det er et par norske blant dem. De vimset omkring, og jeg forstår at de tror jeg har hoppet over et gjerde. De trekker seg tilbake, men setter igjen en vakt som jeg så vidt kan høre. En halv time senere kommer tyskerne tilbake og fortsetter letingen. Jeg trekker ut sikkerhetspinnen på håndgranaten og er forberedt på alt. Flokken er et flott mål for det egget jeg holder i hånden. Omsider gir de seg og forsvinner for godt.2 Da historien er fortalt, blir Tallaksen sittende i ettertanke noen sekunder. Så sier han: − Etter den affæren i pinsen har jeg mange ganger tvilt på om jeg er voksen nok til å ta mitt liv dersom Gestapo klarer å fange meg. Det er mange som er kommet opp i situasjonen som ikke har klart det.

De fleste tenker: Så lenge det er liv er det håp! Alle henger ved livet så lenge som mulig. Noen få har klart å tygge i seg giftpillen. Jeg beundrer de karene, men er redd jeg ikke klarer det selv.

– Ja, men du var da rede til å blåse deg selv opp inne i Oslo, sa en av tilhørerne.

– Det var under aksjon, mente Tallaksen. − Under en aksjon er man aktiv, oppspilt og rede til både å blø og dø.

Temaet ble diskutert fram og tilbake. Det hersket bare en oppfatning om hva som var den rette løsning på problemet. Halvt til seg selv og halvt henvendt til kameratene, fortsatte Tallaksen med dempet røst: − Tortur kan ingen holde ut uten å sprekke. Vi må være voksne nok til å ta våre liv. Jeg skal klare det jeg og!

Ennå en kort pause og han fortsatte med hevet røst: − Men snakk ikke om dette til noen. Tenk om jeg blir arrestert og ikke våger å ta mitt liv. Etter å ha vært stor på kjeften, kan jeg i så fall ikke se et menneske i øynene mer. Så vær så vennlig å holde kjeft!

Han tenkte seg litt om før han avsluttet: 153

− Men tenk om jeg blir såret og de plukker giftpillen fra meg. Å henge meg klarer jeg ikke!

– Har du ingen annen utvei klarer du nok det, og, innvendte en av tilhørerne.− I alle fall du!3 Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen tok toget tilbake til Oslo den 1. november. Noen dager senere reiste Tallaksen for å hente bilen han hadde satt igjen på et verksted i Tønsberg. På veien tilbake til hovedstaden får han imidlertid på nytt problemer med motoren.

Han bestemmer seg for å oppsøke kontakter i Milorg D14, Drammen, som kan hjelpe ham med å få bilen på verksted. Mekanikerne fortalte at reparasjonen ville ta noen dager og Tallaksen tok toget til Oslo.

Da han er tilbake i Drammen til avtalt tid, venter imidlertid en overraskelse på ham.

Da han nærmet seg verkstedet så han at den reparerte bilen står parkert i en sidegate. Ved siden av sto en Milorgmann som Tallaksen hadde samarbeidet med tidligere. Og inne i bilen satt to menn.

Tallaksen spør hvem de er.

Det er tyske offiserer som har desertert fra Luftwaffe, fortalte D14-karen. – De har siden hatt kontakt med en kommunistisk organisasjon i Drammen. Nå hadde de sagt seg villige til å gjennomføre en sabotasjeaksjon i Oslo-området. Kommunistene hadde utstyrt dem med sprengstoff og bil, men bilen brøt sammen for de var kommet seg ut av byen.

Milorgmannen så lenge på Tallaksen. – Så nå tenkte jeg at de i stedet kunne sitte på med deg innover.4 Johan Edvard Tallaksen følte seg slett ikke komfortabel med opplegget. Instinktet sa ham at han ikke skulle ha noe å gjøre med tyskere. Riktignok hadde han hørt at det fantes avhoppere blant dem, folk som slåss sammen med nordmennene mot sine egne, men likevel …

Han spurte om D14-mannen gikk god for de to tyskerne.

Ja, det gjorde han. Og Tallaksen visste at vedkommende var en pålitelig kar. Han hadde nemlig vært en av de lokale milorgfolkene som hadde hjulpet Tallaksen da han i januar 1944 ble sendt til Buskerudområdet for å delta i likvidasjonen av politibetjent Yngvar Løvdok.5 154

Johan Edvard Tallaksen bestemte seg for å gi de to Luftwaffedesertørene skyss til Oslo. På veien spør han dem hva slags sabotasjeaksjon de hadde planlagt der inne. Svaret må ha vært en gedigen overraskelse.

Tyskerne forteller at de har tenkt å sprenge en peilestasjon og et bensinlager på Kjeller flystasjon!6 Var dette et utrolig sammentreff, eller en felle? Kunne Gestapo ha fått snusen at han selv planla et angrep på Kjeller?

Johan Edvard Tallaksen fikk imidlertid tillit til de to desertørene og fortalte dem at han drev med propaganda blant tyske soldater.

Han sa også at hvis de var heldige med sabotasjen på Kjeller skulle han «skaffe dem inn i en gruppe som han var medlem av».7 Noen dager senere kjører han de to tyskerne opp til flystasjonen.

Der kan han med egne øyne bevitne at installasjoner går opp i røyk.

På veien tilbake til Oslo gjør Tallaksen en avtale med dem. Han skal møte de to Luftwaffe-desertørene mellom 20 og 21 førstkommende mandag. Den 13. november 1944. Det avtalte møtestedet er Plasskafeen på Olaf Ryes plass.8

27

Liten utrykning

Luftwaffe-desertørenes angrep mot Kjeller flystasjon var en provokasjon, forteller Max Manus i Det blir alvor: «Sabotasjen og alt det andre arbeidet de to tyskerne hadde påberopt seg, var laget for at de skulle komme inn på livet av hjemmefronten».1 Kjeller-aksjonen var iscenesatt av sjefen for Gestapos referat IV 2B, Siegfried Fehmer, i samarbeid med hans nærmeste underordnede, kriminalsekretær Emil Clemens. Begge var svært dyktige og skruppelløse motstandere av hjemmefronten. Etter krigen ble Fehmer tiltalt for en lang rekke overgrep mot menn og kvinner, medvirkning til drap og for å ha underskrevet anmodning om å få sendt 18 Nacht und Nebel-fanger til Tyskland – ti av dem døde. Clemens ble dømt for å ha torturert et tyvetall norske motstandsfolk – «hvorav i alle fall to har hatt døden til følge» – og for å ha skutt en fange under flukt. Begge gestapistene fikk dødsdom etter krigen. Siegfried Fehmer ble skutt på Akershus festning den 16. mars 1948. Emil Clemens begikk selvmord på cellen kvelden før han skulle henrettes den 19. september 1947.2 En dag i november 1944 ble Clemens innkalt til Fehmers kontor på Victoria terrasse for å orientere ham om de to desertørene fra Luftwaffe. Paret hadde blitt holdt skjult av norske motstandsgrupper i Drammen-distriktet, men da nordmennene ville at de skulle påta seg sabotasjeoppdrag som en gjentjeneste, hadde de fått kalde føtter. De hadde oppsøkt det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo. De var slett ikke innstilt på å angripe tyske installasjoner, hadde de sagt, tvert i mot ønsket de å gjøre alt de kunne for Das Vaterland og Der Führer.3 Siegfried Fehmer så straks at dette var en gyllen anledning til å få 156

narret desertørenes norske motstandskontakt i en felle. Han ga Clemens ordre om at paret skulle gjennomføre en arrangert «sabotasjeaksjon» mot et bensinlager på Kjeller flystasjon.

Bløffen var hundre prosent vellykket. Da Johan Edvard Tallaksen hørte smellene, og så ild og røyk stige opp fra flyplassen, var han ikke tvil om at de to desertørene virkelig var gått over til den norske hjemmefronten.

Nå gjensto det for Fehmer og Clemens å planlegge pågripelsen av Tallaksen på Plasskafeen den 13. november. Det var ikke nødvendig med en større styrke fra Gestapo, mente Fehmer. Mannen som hadde kjørt desertørene opp til Kjeller flystasjon var tydeligvis en naiv type, han kunne ikke ha stort mer erfaring med motstandsarbeid enn å spre flygeblader. Clemens skulle derfor arrangere en liten utrykning den 13. november, mannen som skulle arresteres var åpenbart en ufarlig kar – men ved å sikre seg ham, kunne Gestapo kanskje rulle opp en større motstandsgruppe.4 En av gestapoagentene som ble med på aksjonen den 13. november var den 24-årige Helge Broms. Broms var NS-medlem og hadde arbeidet som journalist i Fritt Folk før han ble Vertrauensmann i Sipo-SD. I løpet av krigen deltok han til sammen i 13 forskjellige aksjoner eller arrestasjoner, samt ni mishandlinger av fanger – blant dem to kvinner. Av den grunn ble han dømt til døden i september 1947, men dommen ble omgjort til tvangsarbeid på livstid.5 Lagmannsretten betegnet Broms som «impulsiv og ubalansert person med stor hang til selvmedlidenhet forent med ufølsomhet for andres lidelser». Gestapo visste å verdsette nettopp disse egenskapene − så sent som 5. mai 1945 fikk han krigsfortjenestekorset av 2. klasse for sin innsats for tyskerne. Og da Broms fikk anledning til å delta i Plasskafeen-aksjonen hadde han nylig levert solid dokumentasjon på sin iver i tjenesten. Han var med på aksjonen som Fehmer ledet mot radiosenderen «Corncrake» på Nesodden i juli 1944. Samme sommer skjøt Broms ned motstandsmannen Leif G. Pettersen på hjørnet av Kirstian 4’s gate og Universitetsgaten.

Broms hadde selv bedt om å få være med på aksjonen mot Plasskafeen. I korridorene på Victoria terrasse hadde han hørt snakk om at to tyske desertører som hadde stilt seg til Sipos tjeneste skulle møte 157

en norsk kontaktmann senere på kvelden. Broms synes historien lød «rent fantastisk» og ba Clemens om å få være til stede under arrestasjonen av nordmannen. Kriminalsekretæren ga sin tillatelse, men med det forbehold at Broms ikke skulle ha noe med selve aksjonen å gjøre.

Clemens hadde planlagt å foreta arrestasjonen av Tallaksen sammen med tre tyske kriminalassistenter: Rudolf Schubert, Hans Karl Fischbach og Hubert Lennartz.6 Broms oppgave var å møte opp på Plasskafeen i god tid før klokken 20 for å forsikre seg om at Tallaksen ikke hadde medhjelpere blant gjestene.

Clemens ba Helge Broms om å ta med seg en kvinnelig ledsager til Plasskafeen. Han tok derfor kontakt med den 24-årige Walborg («Wally») Bergljot Solheim som arbeidet for Gestapo. Wally Solheim var en gårdbrukerjente som hadde gjort frontsøstertjeneste ved det tyske krigssykehuset i Svanvik-Salmijervi. To måneder før Plasskafeen-aksjonen var hun blitt rekruttert av Gestapos Referat 2A som tolk under avhør av nordmenn og for å holde orden på kartoteket over sabotasjeaksjoner.7 Broms sa til Wally Solheim at hun måtte bli med ham ut om kvelden: Det gjaldt tjenesten. Hun svarte at hun ikke kunne gjøre det uten at hun fikk ordre av sin sjef. En stund etter kom Broms igjen og sa at det var ordre fra Fehmer at hun skulle bli med. Hun ble så med Broms opp på Plasskafeen, og da hun spurte Broms hva det gjaldt, svarte han at det gjaldt å arrestere en nordmann som arbeidet illegalt og skulle ha et møte her med to sivile tyskere. Men hun behøvde ikke foreta seg annet enn å sitte ved samme bord som han, for at han ikke skulle vekke mistanke.8 Også en tredje nordmann, 23-årige Erik Pedro de Riis Nagel ble utkommandert til Plasskafeen av Gestapo. Nagel var medlem av NS og Rikshirden, og hadde meldt seg frivillig som sjåfør for Wehrmacht i mai 1940. Senere var han frontkjemper, deretter tolk og postsensor på fangeleiren Grini, før han ble overflyttet til Victoria terrasse.

Etter krigen ble han tiltalt for en rekke tilfeller av tortur og angiveri.9 Broms og Wally Solheim gikk inn på Plasskafeen klokken 20. De 158

fant seg et bord, og en stund senere kom også Erik Pedro de Riis Nagel inn i kafeen. Han satte seg alene. Nagels oppgave var «å varsle Sipo-folkene utenfor når alt var i orden til at de kunne skride inn».10 De tre nordmennene er foreløpig de eneste gestapoagentene i lokalet. Halvannen time går uten at noe skjer. Plutselig går døren opp og de to Luftwaffe-desertørene kommer inn i kafeen sammen med en tredje tysker i uniform. De setter seg. Det går enda en stund, og så dukker Johan Edvard Tallaksen opp. Han går rolig bort til de tre tyskerne og hilser.

Helge Broms har fått ordre om at kun én motstandsmann ville innfinne seg på Plasskafeen denne novemberkvelden. Han blir derfor svært urolig når Tallaksen forlater lokalet igjen, etter kun å ha vekslet noen få ord med tyskerne. Han utveksler et blikk med Erik Pedro de Riis Nagel. Nagel reiser seg og går ut av kafeen for å varsle Clemens, Schubert, Fischbach og Lennartz.

Broms antar at han er ferdig med sin del av jobben. Han er halvveis innstilt på å forlate kafeen, da døren går opp. Tallaksen kommer inn igjen, og denne gangen er han i følge med en annen kar, en høy, ung mann med helt lyst, bølgende hår. Gregers Gram.

De to SOE-agentene går bort til de tre tyskernes bord, hilser og setter seg. I neste øyeblikk kommer kriminalsekretær Emil Clemens og hans tre assistenter inn i lokalet.

28

En kørka avtale

Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen hadde ikke en sjanse.

Gram ble skutt og drept av gestapoagenten Rudolf Scubert, etter at han forsøkte å detonere en håndgranat han hadde i lommen. For Johan Edvard Tallaksen gjensto imidlertid marerittet han fryktet mest av alt. Under en slåsskamp hadde kriminalsekretær Clemens klart å skyte nordmannen i haken. Kulen var gått ut gjennom venstre kinn.

Han var alvorlig, men ikke livstruende skadet. Gestapo hadde klart å ta ham levende.

Johan Edvard Tallaksen ble kjørt til det tyske feltlasarettet på Aker sykehus. Birger Rasmussen og andre i Oslogjengen la planer for å få ham ut, men en og en halv dag før aksjonen kunne iverksettes, ble Tallaksen overflyttet til Akershus festning.1 Her ble han forhørt av blant andre Siegfried Fehmer, kriminalsekretær Christian Fink og kriminalansatt Finn Knutinge-Kaas. Etter det Fink senere fortalte ble det anvendt tortur. Fink sa videre at han ved å snakke rolig og fornuftig med Tallaksen – uten å bruke maktmidler – hadde fått ham til å fortelle litt.

Blant oppga Tallaksen både sitt eget og Gregers Grams navn, og fortalte at de var utdannede «sabotasjeagenter» fløyet inn fra Storbritannia. Han nevnte også flere av aksjonene han hadde vært med på, og innrømmet at det var ham som skjøt SS-Hauptscharführer Kruppa i pinsen 1944.2 Fehmer forkynte at fra og med den påfølgende dag ville alle metoder bli tatt i bruk for å få ham til å avsløre navn på sine forbindelser.

Da fangevokterne morgenen etter skulle slepe offeret til torturkammeret, fant de imidlertid Tallaksen død i cellen. Han hadde hengt seg 160

i en skorem. Johan Edvard Tallaksen døde den 29. november – seksten dager etter bakholdet på Parkkafeen.3 Gunnar Sønsteby var bortreist og fikk ikke kjennskap til Gram og Tallaksens avtale på Plasskafeen før det var sent. Han hadde dradd til Stockholm med Per Mørland den 9. oktober. Noen dager etter ankomsten til den svenske hovedstaden, fikk Sønsteby ordre om å komme over til Storbritannia. Samme dag som han lander i London får han den triste beskjeden: Gram og Tallaksen hadde falt i et bakhold.4 Heller ikke Max Manus var i Norge. Han var blitt nødt til å reise til Stockholm for å få behandling for sin selvpåførte skuddskade.

I midten av november var han på vei tilbake i Oslo, da han fikk en telefon fra Ida Lindebrække, «Tante» på SOE-kontoret i Stockholm: Telefonen var blitt brutt, og vi ventet på at oppringningen skulle komme tilbake. Imens snakket vi om hva det kunne være. Vi var redde for at det var stoppordre, og grudde oss for den lange veien tilbake til Stockholm. Vi tenkte også på våre kamerater, og først og fremst på Gregers. Så ringte telefonen igjen. Etter en masse bråk frem og tilbake, hørte jeg Tantes stemme. Jeg skjønte med en gang at det var noe galt fatt. Hun kjempet fortvilet med gråten, og kunne ikke få seg til å si det navnet jeg selv stadig hadde i tankene. − Karl Johan? [Grams dekknavn] skrek jeg desperat inn i røret. Et nytt gråteanfall var det svar jeg fikk.5 «Jeg ble inderlig lei meg da Gregers døde», forteller Svein Blindheim.

Gram var den han hadde hatt best kontakt med under den lange reisen til Storbritannia i 1941 og under SOE-utdannelsen der borte.

Han hadde truffet Gram igjen like før bakholdet på Parkkafeen, en dag da flere SOE-karer møttes i en stor hage som tilhørte skuespillerinnen Dagmar Myhrvold. Huset hadde hatt «fri utgang» i alle retninger.

Men Blindheim er ikke nådig når han uttaler seg om det som hendte den 13. november 1944:

161

Da jeg hørte om Gregers’ og Tallaksens avtale med tyskere om å møte innendørs på Plasskafeen, synes jeg nok de hadde laget en kørka avtale. Selv ville jeg aldri ha møtt tyskere, heller ikke andre jeg kunne nære den minste tvil om, innendørs. Men hvert menneske får ta ansvar for egne valg. De betalte alt for å være modige.

Ingen hadde plikt til det. Selv ville jeg ha valgt feighet i et slikt tilfelle, om det var det det sto på.6 Gram og Tallaksen opptrådte altså alt for dristig. Men dette var ikke resultatet av at de to drev et solospill, som man kanskje kan få inntrykk av. Etter at Johan Edvard Tallaksen hadde gjort en avtale med de to Luftwaffe-desertørene, hadde han et møte med flere av karene i Oslogjengen. En av dem som var til stede, Birger Rasmussen, skriver i sin rapport til den skandinaviske avdelingen i SOE: Vi diskuterte saken frem og tilbake og var fullstendig klar over at det kunne være en felle. Vi bestemte oss likevel for at det var vel verdt å ta sjansen på å møte opp. Det var full enighet om dette. Den opprinnelige planen var at Tallaksen og jeg [Birger Rasmussen] skulle gå, men da Gregers Gram fikk høre om saken, ble han voldsomt interessert, fordi han var ivrig etter å skaffe seg Wehrmachtkontakter på grunn av sitt Derby-arbeide. Det ble derfor enighet om at Tallaksen og Gregers Gram skulle gå alene, det var ikke noe poeng i å ta med folk som kunne dekke dem, fordi vi regnet med at nabolaget ville være omringet hvis desertørene ikke var ekte.7

29

«Roy, Gregers og jeg»

Den 13. november 1944 skjedde altså det Gregers Grams kamerater lenge hadde fryktet: Han tok en altfor stor sjanse. Han var blitt enig med Johan Edvard Tallaksen om å satse alt på ett kort. De regnet med at mulighetene for at Gestapo hadde lagt en felle for dem på Plasskafeen var store. Så store, at de avslo å ha med seg kamerater fra Oslogjengen som kunne dekke dem, fordi de «regnet med at nabolaget ville være omringet hvis desertørene ikke var ekte». En av vennene, Egil Halle, hadde for sikkerhets skyld spurt Gregers Gram enda en gang om han skulle bli med.

Gram så en anelse resignert på ham og svarte: − Er det bedre at tre enn to blir drept?1 Han hadde slått fra seg tanken om å overleve krigen. Skulle det vise at han slapp fra møtet med de to Luftwaffe-desertørene i live, var det egentlig bare en utsettelse − en dag ville han bli skutt av tyskerne.

Kanskje han endog mente at det var like greit å få det overstått først som sist.

Arbeidet som SOE-agent i det tyskokkuperte Norge var en enorm belastning. Man levde som en soldat i frontlinjen, hvor hver eneste dag kunne være den siste. Samtidig hadde man forpliktet seg til å begå handlinger som ville ha blitt betraktet som kriminelle i ethvert normalt, sivilisert samfunn. Jobben var å sprenge skip, offentlige kontorer, verksteder og drivstofflagre. Jobben var å likvidere farlige motstandere, ofte ubevæpnede sivilister. Jobben var også å sitte i en bil med Colten klar i tilfelle man ble stanset av en tysk vaktpost. Man var tvunget til å leve på skjulte adresser, under falsk identitet.

163

Gregers Gram tapte aldri det overordnede mål av syne: å befri Norge fra nazityranniet. Men selv om hensikten ikke kunne ha vært bedre, var oppgaven han var satt til å utføre ødeleggende. Gram var innforstått med at krigens håndverk hadde endret ham totalt. Han var blitt desillusjonert, hard i sinnet, destruktiv, han fryktet at han ikke lenger var skikket til å møte en normal hverdag etter krigen.

Han var for sterkt preget av terroren, volden og umenneskeligheten han hadde vært en del av.2 Men om Gram hadde mistet livsgnisten, hadde han fortsatt en sterk tro på arbeidet han hadde påtatt seg. Nøyaktig en måned før han ble skutt på Plasskafeen, skrev han i en Derby-rapport at sabotasjeaksjonene hadde endret holdningen hos nordmenn flest: Publikums attityde overfor sabotasje har til dels undergått en radikal forandring i løpet av det siste år. Innstillingen er i dag ganske annerledes positiv enn tidligere […] Tyskerne har ikke slått igjen, annet enn strengt defensivt, det siste året, et forhold som har fått den døgnflue-betonte folkeopinion til å tro at tyskerne ikke lenger kan slå igjen og at alt begynder å bli bare stasen i så henseende. Det lille element av kuethet som tyskerne faktisk tidligere hadde lyktes å inngi folket er i dag desimert. Tyskerne er langtfra noe herrefolk lenger.3 Tapet av Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen var et enormt tilbakeslag for den antinazistiske kampen. Det førte til «store rystelser med ringvirkninger i norsk motstandsbevegelse», skrev Kjell Staal Eggen femti år senere.4 Verst var det selvsagt for kollegene i Oslogjengen, ikke minst Max Manus. Etter Grams død var han «nesten ikke den samme som før lenger,» skriver Gunnar Sønsteby, «og det skulle ikke gjøre saken bedre at han mistet sine to nærmeste en tid senere, nemlig Roy Nielsen og Olav Ringdal jr.»5 Begge hadde fått Manus til å tenke på Gregers Gram. Roy Nielsen hadde overtatt Grams plass i Oslogjengen, mens Ringdal var Manus og Grams forbindelse, blant annet når det gjaldt propaganda-arbeidet. Han «minnet ikke lite om Gregers Gram og var i høyeste grad hans elev», skriver Sønsteby. Og begge ble skutt av tyskerne under en opprulling av Operasjon Derby den 4. april 1945.

164

Før det hadde imidlertid Roy Nielsen tatt del i Max Manus’ mest kjente sabotasjeaksjon, nemlig senkningen av troppetransportskipet Donau den 16. januar 1945. Og med denne aksjonen skulle løftet han og Gregers Gram hadde gitt hverandre på nyttårsaften 1943 holdes. Den gangen hadde de skålt på at de skulle få has på enten Monte Rosa eller Donau. Aksjonen Gram og Manus hadde utført mot det Monte Rosa i begynnelsen av juni 1944 hadde vært mislykket. Nå skulle Donau for enhver pris sendes til bunns!

Roy Nielsen og Max Manus gikk om bord i gummibåten og manøvrerte seg ut til Donaus skipsside. Manus følte at Gregers var med dem, forteller han, og «akkurat nå moret han seg helt sikkert kostelig over meg som hang og frøs i vannet, og over lange Roy som lå flat i gummibåten med tyskeren [en vaktpost på Donau] på kornet. Roy, Gregers og jeg – vi ville nok klare det.»6 Nielsen og Manus tok frem den første limpeten og skrev på den med rød farveblyant: «Med hilsen fra kong Haakon!». Deretter kysset de den magnetiske minen og ba en selvlaget bønn: «Kjære lille limpet, slå et stort, stygt hull i dette helvetes slaveskipet, med hilsen fra vår konge, som disse svina har gjort så mye vondt mot.» Nielsen trakk gummibåten nærmere Donau og Manus festet limpeten på skroget. Så var det den neste. Manus gjorde limpeten klar og skrev en høytidelig hilsen fra Gregers Gram. Den ble påsatt skipssiden cirka to meter fra «Kongen». Og slik fortsatte det: Ti stykker alt i alt, fra forrommet til akterrommet, i over 60 meters lengde. På hver eneste limpet satte vi hilsener. Hilsen fra Kompani Linge [NORIC], hilsen fra Derby, hilsen fra Tante og Onkel og kontoret i 32. Så nok en hilsen fra Gregers midt på maskinrommet. Og på begge sider av den satte vi hver vår hilsen: Hilsen fra Roy og hilsen fra Tolleff [Manus’ dekknavn]. Den siste limpeten vi satte på ble utstyrt med en hilsen fra Oslogjengen.7 Meningen var at limpetene skulle detonere når skipet med 1500 tyske soldater om bord var kommet ut i åpent hav. Men på grunn av at avreisen ble forsinket, begynte eksplosjonene ved Drøbak. D/S 165

Donau ble kjørt for full fart på land og akterskipet støtte på grunn på 40 meters dyp. Skipet ble aldri igjen benyttet til transport av Hitlers armeer. Først syv år senere ble det trukket av grunnen, tettet og slept til opphogningsverft i Bremerhaven.8

30

Harald Grams minneord

Gregers Grams familie kom aldri over hans altfor tidlige død. De orket ikke engang snakke om det. Når Harald Gram stilte opp til portrettintervjuer i avisen, var det på den betingelse at han ikke ble stilt spørsmål om sønnen. Antagelig var dette også grunnen til at den tidligere NORIC-mannen Ragnar Ulstein la bort arbeidet med en biografi om Gregers Gram på 1940-tallet. Ulstein hadde samlet en mengde arkivmateriale om Gram, men Jens Chr. Hauge lot ham forstå at han burde legge bort prosjektet. Ragnar Ulstein fikk aldri noen forklaring, men det er nærliggende å tro at Hauge tok hensyn til Harald Grams ønske om ikke å ha noe mer fokus på sønnens innsats som motstandsmann.

Også når Gram-slekten var samlet i Askely eller Kom-el-dik, var Harald unnvikende og taus når samtalen kom inn på Gregers. Men slektninger hadde tross alt et krav på å få nærmere kjennskap til sønnens heltegjerninger, derfor valgte Harald å skrive et minneord i hytteboken på Kom-el-dik: Et sørgelig tomrum opstod i vår lille kreds da Gregers 13. novbr.

1944 blev skudt i Oslo i kamp med Gestapo.

Han hadde på grunn av sit nationale arbeide måttet gå over grensen allerede i mars 1941 og var efter en eventyrlig færd over MoskvaOdessa-Teheran-Basra-Bombay-Durban-Trinidad kommet til England, hvor han efter hård trening blev optatt i Kompagni Linge. To ganger blev han i fallskjerm sluppet ned i Norge med sin venn Max 167

Ingrid og Harald Gram.

Manus og disse utførte mangfoldige eventyrlige bedrifter (skibssabotage m. m.).

Gregers gjorde også en stor innsats i propagandaen.

Han blev dekorert med Krigskorset med sverd, Military Medal og Military Cross og var fenrik da han faldt i en bakholdsaksjon på Grünerløkken.

Hans venner satte ham umådeligt høit for hans rike evner, strålende humør, kloke og uredde optræden og gode kameratskap. Men for hans foreldre og søsken, som mistet en præktig lys og kjærlig sønn og bror var det et tap vi aldri kommer over.

Han blev bisat ved Krematoriet 1. august 1945 med stor deltagelse.

168

Kom-el-dik før krigen: «Ba» lengst til venstre, «Fia» nr. tre fra venstre og «Tusse» lengst til høyre».

Noter

Prolog 1 Einar Bakke: Før alt er glemt: Om Per Frivik og «det farligste etterretningsarbeid i okkupert Norge, Orkana 1999, s. 64f, Arnfinn Moland: Over Grensen?: Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945, Oslo 1999, s. 55, Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 139. Gunnar Sønsteby skriver at han hadde viktige forbindelser i Statspolitiet: Mathias Løvstuhage, Roald Justad, Leif Strenge Næss, Petter Kittelsbye, Frank Myrvold, Knut Rød, Per Frivik, Arne Solum og Ottar Mjærum. Einar Dønnum var en av de mest beryktede torturistene i det norske Statspolitiet og Hjemmefronten forsøkte en rekke ganger å likvidere ham under krigen. Dønnum var avdelingsleder i Stapo og hadde ansvaret for etterforskning av motstandsarbed. Han ble dømt til døden og henrettet i 1947. NS-medlem og hirdmann Kaare Torgersen var ansatt i det tyske Sipo-SD som medarbeider og tolk. Hjemmefronten betraktet ham som torturist og farlig angiver. I januar 1945 ble det begått et attentat mot Dønnum og Torgersen med dynamitt. Begge unnslapp med livet i behold, mens en tredje person ble drept i forbindelse med attentatet. Torgersen ble dømt til 20 års tvangsarbeid etter krigen. Grams avgjørelse om ikke å brenne Strenge Næss’ notat, kunne ha vært skjebnesvangert: «Den 16. november 1944 ble Strenge Næss arrestert, i forbindelse med at Gregers Gram ble skutt. I brystlommen hans fant politiet nemlig en liten lapp med Dønnum og Kåre Torgersens dekkadresser som var skrevet av Strenge Næss. […]. I løpet av et 14 timers langt forhør kokte Strenge Næss sammen en historie som man merkelig nok trodde på, og ble så satt inn. Resten av gruppen [Oslogjengens «Stapo-gruppe»] fortsatte og fikk fort de gamle kontakter.»

2 Tore Pryser: Hitlers hemmelige agenter: Tysk etterretning i Norge 1939–1945, Oslo 2001, s. 225f.

3 Tore Pryser: Hitlers hemmelige agenter: Tysk etterretning i Norge 1939–1945, Oslo 2001, s. 225f.

4 Intervju med Gunnar Sønsteby, 21. 05. 2010.

171

1: Et møblert hjem 1 «Gregers Grams bisettelse», Aftenposten 02. 08. 1945.

2 «Gram, Gregers (Winther Wulfsberg), «Oslogjengen» i Dahl, Hans Fredrik mfl.

(Red.): Norsk krigsleksikon 1940–45, Oslo 1995,»SABOTAGE-GRAM, 2/lt.

GREGERS (M.9.)», HS9/608/3 C436355; the National Archives, London.

3 Reidar Haanes: Njård 1924–1974, Oslo 1975, s. 82.

4 «Gram, Gregers (Winther Wulfsberg)» i Dahl, Hans Fredrik mfl. (Red.): Norsk krigsleksikon 1940–45, Oslo 1995, Leif B. Lillegaard: Finale: Beretningen om Max Manus og hans døde venner – 45 år etter, Oslo 1987, s. 46, intervju med Reidun Engebretsen, født Andersen 19.05. 2011.

5 Harald Gram var også medlem av herredsstyret og formannskapet i Asker i årene 1920 til 1928. Han representerte Akershus på Stortinget i tre perioder fra 1928 til 1936.

6 Intervju med Julie Alice Berg, 30. 11. 2011.

7 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 14ff, intervju med Annæus Schjødt, 30. 11. 2011, intervju med Andreas Rygg, 30. 11. 2011.

8 Ingrid Gram, født Sønderaal (19. 01. 1888–24. 03. 1969) var datter av prost i Nedre Eiker, Carl Olaf Axel Sønderaal og hustru Sofie Wefring. Prosten er bl.a. kjent som mesen for Herman Wildenvey. Dikteren var hyppig gjest der i Sønderaals hjem og la i kjent stil an på alle prostens fire døtre. Ingrid Sønderaal var først gift (januar – mai 1908) med kommunelege i Tolga, Peter Norman Meyer.

Han døde av tyfus. De fikk sønnen Peter Norman Meyer (1908–1967). I 1916 ble hun gift med Harald Gram. Hun deltok aktivt i Høyrekvinnenes organisasjon. Ingrid Gram var et omtenksomt og elskelig menneske til sine siste dager.

Hun utga to bøker og skrev et skuespill for barn. Ingrid Grams skuespill for barn laget hun for NRK etter henvendelse fra Lauritz Johnson (Opplysninger fra Harald Gram Rygg).

9 Intervju med Julie Alice Berg, 30. 11. 2011, Trygve Woxen og Reidar Hartvedt: «Gregers Gram», Aftenposten 17. 09. 1993. Denne Gregers Gram gjorde liksom sin mer kjente fetter en aktiv innsats mot Nazi-Tyskland etter at Norge ble okkupert i april 1940. Han rømte til Sverige og derfra videre til Canada, hvor han utdannet seg til krigsflyger. «Mørke-Gregers» som familien kalte ham, ble med i 331 Norwegian Fighter Squadron og senere Ferry-Command, han fikk flere britiske Campaign Medals og Krigsmedaljen.

10 Intervju med Andreas Rygg, 30. 11. 2011.

2: «Gregers Gram Haraldssønn» 1 Herman Gram Berg: Intervju med Svein Bøyesen, udatert, PA Herman Gram Berg, intervju med Annæus Schjødt, 30. 11. 2011.

2 Reidar Haanes: Njård 1924–1974, Oslo 1975, s. 64f.

172

3 4 5 6

Reidar Haanes: Njård 1924–1974, Oslo 1975, s. 60.

Reidar Haanes: Njård 1924–1974, Oslo 1975, s. 63f.

Reidar Haanes: Njård 1924–1974, Oslo 1975, s. 69.

Reidar Haanes: Njård 1924–1974, Oslo 1975, s. 69f.

3: Russeformann i Oslo 1 Intervju med Henrik Frisak Fürst, 01. 12. 2011, Aftenposten 10. 03. 1971.

2 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 14ff.

3 Herman Gram Berg: Intervju med Svein Bøyesen, udatert.

4 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940-45, Oslo 1991, s. 14ff.

5 «Jubileum for Jensen-russ», Aftenposten 02. 09. 1997.

6 «Russen vil more sig selv – ikke by og bygd», Aftenposten 11. 02. 1937.

7 «Russen vil more sig selv – ikke by og bygd», Aftenposten 11. 02. 1937.

8 Herman Gram Berg: Intervju med Svein Bøyesen, udatert.

9 Aftenposten 18. 05. 1937.

4: «Fagerborg-kretsen» 1 Intervju med Annæus Schjødt, 30. 11. 2011.

2 Karl Brodersen: «Gullterninglek – glimt av en ungdom», i Øistein Parmann (red.): André Bjerke i lek og alvor, Oslo 1982, s. 22.

3 Tore Rem: Sin egen herre – en biografi om Jens Bjørneboe, Oslo 2009, s. 118, 109.

4 Karl Brodersen: «Gullterninglek – glimt av en ungdom», i Øistein Parmann (red.): André Bjerke i lek og alvor, Oslo 1982, s. 25.

5 Intervju med Annæus Schjødt, 30. 11. 2011.

6 Tore Rem: Sin egen herre – en biografi om Jens Bjørneboe, Oslo 2009, s. 109.

7 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 29.

8 Tore Rem: Sin egen herre – en biografi om Jens Bjørneboe, Oslo 2009, s. 124.

9 Intervju med Annæus Schjødt, 30. 11. 2011.

5: Verdenskrig 1 2 3 4

«Russlandspakten som siste trumfkort», Aftenposten 09. 01. 1940.

Intervju med Annæus Schjødt, 30. 11. 2011.

«Med Gregers Gram på arbeid i Norge», Morgenbladet 24. 07. 1945.

Aftenposten 01. 03. 1940.

173

5 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 54f.

6: Okkupasjon av Norge 1 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 57.

2 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 58.

3 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 59, «Med Gregers Gram på arbeid i Norge», Morgenbladet 24. 07. 1945.

4 «Med Gregers Gram på arbeid i Norge», Morgenbladet 24. 07. 1945.

5 «Med Gregers Gram på arbeid i Norge», Morgenbladet 24. 07. 1945.

7: Gjennom Sovjetunionen 1 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 41.

2 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 39, Ole Kristian Grimnes: Et flyktningesamfunn vokser fram – Nordmenn i Sverige 1940–45, Oslo 1969, s. 72f. Blindheim fikk assistanse av lederen av Passkontoret ved den norske legasjonen, Per Wendelbo, for å komme i kontakt med SOE i Stockholm. Han var nok ikke den eneste av nordmennene om bord i Aeroflotflyet 18. 07. 1941 som gjorde det. Grimnes skriver at samarbeidet mellom den norske og den britiske legasjonen i Stockholm ikke var særlig godt i 1940–41; britene så med skepsis på den motstandsaktiviteten nordmennene selv sto for og til gjengjeld ble Malcolm Munthes operasjoner betraktet som altfor uvørne og dristige av norske myndigheter. Wendelbo støttet imidlertid iherdig de norske flyktningene, som han ikke syns den norske legasjonen tok særlig godt imot, og «prøvde å hjelpe dem så langt han kunne, benyttet seg av sine gode forbindelser i den engelske legasjonen, skaffet på egen hånd flyktningene visum for viderereise […]».

3 Malcolm Munthe: På hemmelig oppdrag i Norge, Oslo 1951, s. 20ff, 44, 130ff, 162f.

4 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 41.

5 Arvid Bryne: Vi sloss for Norge: Frontkjemper og motstandsmann – fiender i krig, venner i fred, Oslo 2007, s. 65f.

6 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 7ff.

7 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 20.

8 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 20.

9 Kjell Staal Eggen: «Et vemodig 50 aarsminne», […], email fra Trym Staal Eggen 08. 09. 2010: «Dokumentet «Et vemodig 50-aarsminne» […] fant jeg nylig i min

174

10

11 12 13

mors kjeller. Det inneholder stoff om Gregers Gram. Det har nesten helt sikkert vært trykket i norsk presse på 80- eller 90-tallet.»

Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 44f, Kjell Staal Eggen: «Et vemodig 50 aarsminne», […], email fra Trym Staal Eggen 08. 09. 2010.

Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 46f.

Arvid Bryne: Vi sloss for Norge: Frontkjemper og motstandsmann – fiender i krig, venner i fred, Oslo 2007, s. 68.

Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 67, 69.

8: NORIC 1 Arvid Bryne: Vi sloss for Norge: Frontkjemper og motstandsmann – fiender i krig, venner i fred, Oslo 2007, s. 77, Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 83.

2 Erik Gjems-Onstad: Durham – hemmelige operasjoner i Trøndelag mot tysk okkupasjonsmakt 1943–45, Oslo 1981, s. 14, 21f, 30, 33, 37, 44, 48, 53, 55, 57.

3 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 96f, Erling Jensen og Ragnar Ulstein (red.): Kompani Linge, Oslo 2007, s. 17.

4 Erling Jensen og Ragnar Ulstein (red.): Kompani Linge, Oslo 2007, s. 24.

5 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 101f, Erling Jensen og Ragnar Ulstein (red.): Kompani Linge, Oslo 2007, s. 24.

6 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 103, Erling Jensen og Ragnar Ulstein (red.): Kompani Linge, Oslo 2007, s. 29.

7 Gregers Gram til Harald Gram, udatert, PA Harald Gram Rygg.

8 Arvid Bryne: Vi sloss for Norge: Frontkjemper og motstandsmann – fiender i krig, venner i fred, Oslo 2007, s. 90ff, Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 108f.

9 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 139.

10 Olav Riste: «Londonregjeringa» – Norge i krigsalliansen 1940–1945, bind I, s.

215f. USAs inntreden i krigen hadde sågar fått Churchill og Roosevelt til å planlegge en kombinert operasjon for å frigjøre Norge. I et møte med plansjefene for de tre britiske forsvarsgrenene den 26. februar 1942 fikk imidlertid nordmennene vite at noen invasjon i Norge ikke kunne finne sted før mangelen på skipsrom og forsyninger var overvunnet. I motsetning til norske politikere og offiserer anså ikke britene lenger frigjøringen av hele eller deler av Norge som aktuelt i nær fremtid – i stedet gjaldt å holde landet «varmt» ved å bygge opp grupper som var klare til aksjon på kort varsel, og en aktiv politikk med raids, bombing og sabotasje som ledd i en økonomisk og psykologisk krigføring mot den tyske okkupasjonsmakten.

11 Olav Riste: «Londonregjeringa» – Norge i krigsalliansen 1940–1945, bind I, s.

215f.

175

9: En fullblods norsk patriot 1 Bob Pearson: «Max Manus: An extraordinary man», www.oslogjengen.no 2 Herman Gram Berg: Intervju med Ragnar Ulstein 20. 02. 2007.

3 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 141, «Med Gregers Gram på arbeid i Norge», Morgenbladet 24. 07. 1945.

4 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 141ff.

5 Denne stillingen gjorde det mulig for Foley å hjelpe tusenvis av tysk-jødiske familier til å flykte etter Krystallnatten i 1938. Han var en «rød pimpernell», fortalte tidligere sjef for den jødiske seksjonen i RSHA, Adolf Eichmann til retten i Jerusalem i 1961.

6 Nikolai Brandal, Eirik Brazier, Olav Teige: Den mislykkede spionen: Fortellingen om kunstneren, journalisten og landssvikeren Alfred Hagn, Oslo 2010, s.

159. Der var også Redvald Larssen fra Oppdagelsespolitiet i Kristiania i samme oppdrag. Stagg og Larssen ble gode venner, og sistnevnte sa seg villig til å hjelpe MI6, hvis det var i orden for hans overordnede i oppdagelsespolitiet, Johs.

Søhr. Redvald Larssen fikk til gjengjeld opplysninger om mistenkelige tyskere i Norge.

7 Arvid Bryne: Vi sloss for Norge: Frontkjemper og motstandsmann – fiender i krig, venner i fred, Oslo 2007, s. 90ff, Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 108f. Gram og de andre nordmennene kalte ham «Mouse»: på en av sine mange ekspedisjoner hadde nemlig Chaworth Musters oppdaget en ny museart i Afghanistan, som fikk navnet «Musterii».

8 Cato Guhnfeldt: Bomb Gestapohovedkvarteret!, Oslo 1995, s. 35.

9 Erling Jensen og Ragnar Ulstein (red.): Kompani Linge, Oslo 2007, s. 65, Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 109.

10 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 109.

11 M. R. D. Foot: SOE: An Outline History of the Special Operations Executive 1940–1946, London 1999, s. 85ff.

12 «Recommendation for the Award of the M.C to Fenrik Gregers Gram M.M., R.N.A», HS9/608/3 C436355, The National Archives, London.

10: «Velkommen til Norge!»

1 Gregers Gram til Harald Gram, udatert, PA Harald Gram Rygg.

2 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 144, Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 144.

3 Olav Riste: «Londonregjeringa» – Norge i krigsalliansen 1940–1945, bind II, s. 22.

4 Olav Riste: «Londonregjeringa» – Norge i krigsalliansen 1940–1945, bind II, s. 26, 27.

5 Olav Riste: «Londonregjeringa» – Norge i krigsalliansen 1940–1945, bind II, s. 33.

176

6 Olav Riste: «Londonregjeringa» – Norge i krigsalliansen 1940–1945, bind II, s. 22.

7 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 145f.

8 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 149ff, Leif B. Lillegaard: Finale: Beretningen om Max Manus og hans døde venner – 45 år etter, Oslo 1987, s. 31ff.

11: Dødsengler 1 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 152ff, Leif B. Lillegaard: Finale: Beretningen om Max Manus og hans døde venner – 45 år etter, Oslo 1987, s. 39ff.

2 Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i StorOslo 1940–45, Oslo 2010, s. 89f. Max Manus hadde tatt kontakt med kameraten Arne Sten Fredriksen, som arbeidet på Akers Mek, for å skaffe personer som kunne benyttes under Operasjon Mardonius. Sigurd Jakobsen sa seg villig. Av sikkerhetsmessige årsaker ble de tre utenforstående som skulle delta i sabotasjeaksjonen trent hver for seg; Manus trente Haddeland og Riis Johansen, mens Jakobsen fikk trening av Gram. Treningen omfattet bruk av maskinpistol, pistol, kampkniv og batong, samt opplæring i bruk av limpeter.

12: Operasjon Mardonius 1 Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 2, München 2008, s. 1091.

2 «Med Gregers Gram på arbeid i Norge», Morgenbladet 24. 07. 1945. I et intervju kort tid etter krigen, hevder Max Manus at 24 tyskere gikk med da Ortelsburg sank.

3 Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i StorOslo 1940–45, Oslo 2010, s. 90. Det var flere av limpetene som var plassert på Tuguela som ikke detonerte, og ingen gikk av på Sarpfoss, Taiwan og en tysk minesveiper. Tyskernes tap var altså at Ortelsburg sank, mens Tuguela og en oljelekter ble skadet.

4 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 1459ff, Leif B. Lillegaard: Finale: Beretningen om Max Manus og hans døde venner – 45 år etter, Oslo 1987, s. 52ff, Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i Stor-Oslo 1940–45, Oslo 2010, s. 88. Det var ikke bare i Norge at SOE var skeptiske til at deres agenter jobbet med nasjonale motstandsbevegelser. Gregers Gram hadde fulgt retningslinjene for det SOE betegnet som en «Coup de main-operasjon». En slik operasjon skulle utføres i uniform hvis mulig. Agentene skulle omhyggelig unngå å blande seg med motstandsbevegelsen hjemme og etterlate bevis på at sabotørene var sendt inn utenfra.

177

13: Korporal Gram 1 Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i StorOslo 1940–45, Oslo 2010, s. 17, 88f. Sigurd Jakobsen var troppssjef i det som senere ble benevnt område D1312. Gruppen inngikk i Milorgs organisasjon i Stor-Oslo øst for Akerselven, Avsnitt Øst. Som nevnt, hadde SOE-agenter på dette tidspunkt ordre om ikke å trekke inn Milorg i sine operasjoner, men Manus og Gram ser altså ikke ut til å ha vært klar over Jakobsens forbindelse til Milorg. D1312 hadde et stort innslag av medlemmer av Norges Kommunistiske Parti.

2 Max Manus: Det vil helst gå godt, Oslo 1979 (1945), s. 219, Katja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 83ff.

3 Gregers Gram til Harald Gram, udatert, PA Harald Gram Rygg.

4 2A hadde flere undergrupper; etterretningsgruppe (2AE), eksportgruppe (2AX) og politigruppe (2AP) ledet av politifullmektig Asbjørn Bryhn.

5 Lars Borgersrud: Wollweber-organisasjonen i Norge, Oslo 1997, s. 414, Arnfinn Moland: Over grensen?: Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945, Oslo 1999, s. 64ff.

6 Lars Borgersrud: Wollweber-organisasjonen i Norge, Oslo 1997, s. 487f, Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 247.

7 Max Manus: Det vil helst gå godt, Oslo 1979 (1945), s. 223ff, Arnfinn Moland: I hemmelig tjeneste: Kompani Linge sett med britiske øyne, Oslo 2001, s. 69f, Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i StorOslo 1940–45, Oslo 2010, s. 90. Problemet ble aldri oppklart. En tysk kilde forteller at detonatorene hadde eksplodert på limpetene som ble funnet på Akers Mek. − men uten å antenne sprengstoffet. Dette tyder på at limpetene var riktig plassert, men at detonatoren kan ha vært for svak. Max Manus er inne på det samme, når han skriver at limpeter som ble benyttet senere hadde detonatorer av en kraftigere type.

8 Bob Pearson: «Max Manus: An extraordinary man», www.oslogjengen.no 9 Max Manus: Det vil helst gå godt, Oslo 1979 (1945), s. 228ff.

10 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 177ff.

11 Fredric Boyce, Douglas Everrett: SOE: The scientific secrets, 2009 (2003), s. 119.

14: Kontakt med Milorg 1 Max Manus: Det vil helst gå godt, Oslo 1979 (1945), s. 230. Det er påtagelig at Manus ikke var bedre informert om de norske jødenes skjebne, da han skrev dette rett etter krigen. Riktignok har han rett i at en person med jødisk utseende ville bli arrestert hvis han viste seg offentlig i oktober 1943, men arrestasjonen og deportasjonen av 767 norske jøder fant sted et helt år tidligere, nemlig i oktober og november 1942. Kun 32 av dem overlevde.

178

2 Max Manus: Det vil helst gå godt, Oslo 1979 (1945), s. 238ff, Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 180ff.

3 Olav Njølstad: Jens Chr. Hauge – fullt og helt, Oslo 2008, s. 145ff. I forhandlingene med Hauge og Hansson fikk FO Sentralledelsens samtykke i at FO samarbeidet med SOE om enkelte operasjoner, uavhengig av Milorg.

4 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 58, 101f, Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 42.

5 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 201f.

6 Max Manus: Det vil helst gå godt, Oslo 1979 (1945), s. 247.

7 Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i StorOslo 1940–45, Oslo 2010, s. 97ff. Opprullingen av D1312 ble innledet med at statspolitisjef Karl A. Marthinsen mottok et anonymt brev fra NS-medlem Harald Andersen, datert 22. juni 1943. I brevet ble Andersens søskenbarn, Olaf Østerud, områdesjef i D1312 og hans svigerfar angitt for å ha kjennskap til drapet på Alf Gran. Gran hadde utgitt illegale aviser sammen med Østerud og ble likvidert av NKP fordi han var nervøs og ville trekke seg ut av motstandsarbeidet. Olaf Østerud ble arrestert den 5. juli, Stapo satte ut vakter som arresterte andre sentrale skikkelser i D1312 da de ankom leiligheten for å treffe områdesjefen. I avhør fikk Gestapo opplysninger som satte dem på sporet av blant andre Sverre Andersen − som hadde gjemt unna våpnene og limpetene Manus og Gram hadde etterlatt da de dro til Sverige. Sigurd Jacobsen ble arrestert sammen med Sverre Halvorsen den 31. august – også Halvorsen hadde bistått i arbeidet med å gjemme unna våpen og limpeter som Gram og Manus overlot til D1312 etter Mardonius. Den 14. oktober ble Olaf Østerud, Sverre Halvorsen, Kaare Gundersen, Sverre Andersen, Sigurd Jakobsen og Eugen Grønholdt henrettet i Trandumskogen etter å ha fått dødsdom for skipssabotasje, våpenbesittelse og våpeninstruksjon i SS- und Polizeigericht Nord to dager senere. Etter opprullingen av D1312 konkludert den norske legasjonens Militærkontor i Stockholm med at Milorg Avsnitt Øst hadde vært under kommunistisk kontroll. Dette medførte at det ble gjennomført en reorganisering av avsnittet, for å føre det tilbake under Milorgs kontroll.

8 Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 2, München 2008, s. 1220, 1221.

9 Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i StorOslo 1940–45, Oslo 2010, s. 102. Ifølge Martinsen la Gestapo «til grunn at aksjonen var organisert av norske agenter fra England, og at en av hovedmennene var Max Manus. Grams identitet klarte ikke etterforskerne å finne ut av. De fleste av hjelperne ble identifisert.» Det er heller ikke noe som tyder på at Jakobsen oppga navnene på Mardonius-deltagerne Halvor Haddeland og Einar Riis Johansen. Han døde altså med æren i behold. Da Manus og Gram var tilbake i Storbritannia etter aksjonen, anbefalte de at Sigurd Jakobsen ble dekorert. I rapporten (sannsynligvis skrevet av Gregers Gram) sier de «[…] S. J. was the best type of patriot to be found at home today. He was fully aware of the dangers he

179

incurred in doing his job, but took it as a matter of course that he, who had the opportunity, should take the risk. He did not think for a moment about being a hero. The thought of any form of reward evidently did not cross his mind. He took the whole affair as a matter-of-course duty for a true Norwegian […].»

10 Max Manus: Det vil helst gå godt, Oslo 1979 (1945), s. 247.

16: En hard kommandosoldat 1 Elisabeth Sveri: − Vindu til fortiden, Oslo 1998, s. 65. Reidun Herben hevder at arbeidet med gallup-undersøkelsen ble avbrutt av at tyskerne oppdaget Manus og Grams hovedkvarter hos småbruker Trygve Martinsen. Videre påstår hun at «Gregers hadde – dessverre – der liggende en kopi av brevet han hadde sendt til London med resultatet av gallupen hvor han ga en del spesifikke opplysninger om min bakgrunn og anbefalte at jeg skulle bli ansatt som deres medhjelper.

Gregers mente derfor det var best at jeg dro til Sverige.» Denne opplysningen forekommer ikke i noen av Manus’ memoarbøker. Av Det vil helst gå godt, Oslo 1979 (1945), s. 225 fremgår det dessuten at resultatet av undersøkelsen ikke ble sendt til London fra Enebakk – materialet dannet grunnlag for en rapport Gram og Manus skrev først etter at de var tilbake i Storbritannia.

2 Erik Gjems-Onstad: Durham – hemmelige operasjoner i Trøndelag mot tysk okkupasjonsmakt 1943–45, Oslo 1981, s. 111.

3 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 197, Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i Stor-Oslo 1940–45, Oslo 2010, s. 130f. Richard Zeiner-Henriksen, som fikk kontakt med Gram og Manus gjennom Arne Diesen ved SOE’s Oslo-kontor, hjalp Gram med å klistre opp propagandaplakater. Også Roy Nielsen, som hadde en fortid i D1312s sabotasjegruppe, deltok i dette arbeidet.

4 «Recommendation for the Award of the M.C to Fenrik Gregers Gram M.M., R.N.A», HS9/608/3 C436355, The National Archives, London.

5 Arnfinn Moland: I hemmelig tjeneste: Kompani Linge sett med britiske øyne, Oslo 2001, s. 85.

6 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 195.

7 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 196, Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940 – 1945, Del 2, München 2008, de. 3, s. 1250.

8 Tore Gjelsvik: Hjemmefronten: Den sivile motstand under okkupasjonen 1940–45, Oslo 1977, s. 148f. Ministerpresident Vidkun Quisling hadde fremmet en lov om borgervakt høsten 1943. Borgervaktene skulle avlaste de nazistiske politi- og militærstyrker, og Hjemmefronten mistenkte nazimyndighetene for «ad denne vei [å] kunne få hånd om kampdyktige deler av befolkningen.»

Etter at NS-justisminister Riisnæs’ notat av 17. 01. 1944 ble kjent, besluttet Koordinasjonskomiteen å sende ut en parole om full boikott av borgervakten.

9 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 196f.

180

10 Reidar Haanes: Njård 1924–1974, Oslo 1975, s. 82.

11 Herman Gram Berg: Intervju med Ragnar Ulstein 20. 02. 2007, PA Herman Gram Berg.

12 Herman Gram Berg: Intervju med Ragnar Ulstein 20. 02. 2007, PA Herman Gram Berg.

13 Herman Gram Berg: Intervju med Ragnar Ulstein 20. 02. 2007, PA Herman Gram Berg.

14 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 163f.

17: Rottearbeid 1 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 187.

2 Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 137.

3 Tore Pryser: «Bokmelding: Ulateigs likvidasjonar», Dag og Tid, 12. 12. 1996.

En endring i forvaltningsloven fra 1977 gir i tillegg Riksarkivaren rett til å «bestemme at taushetsplikten for opplysninger som oppbevares i arkivverket skal gjelde ut over 60 år» når hensynet tilsier det.

4 Reidar Rykkje: «Månedens bokanbefaling april 2008: «Over grensen?» av Arnfinn Moland, www.stiftelsen-arkivet.no 5 Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 117. Alfred Richard Jensen skal ha vært en «ivrig angiver som startet sin karriere med å angi en rekke personer i nabolaget for å ha lytte til London på radio. Siden ble virksomheten til Jensen mer og mer utspekulert, og det var han som anga dr. Eyvind Thiis-Evensen i Porsgrunn til Gestapo. Men det var bare en av en rekke tildragelser. Richard Jensen ble innen motstandsbevegelsen ansett som en stor risiko og meget farlig mann.»

6 Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 117.

7 Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 117f. Kjell Staal Eggen fortalte om likvideringen av Alfred Richard Jensen i intervjuer med Vidar Strander i 1985–86. Han tilføyde at Alfred Richard Jensen aldri ble funnet: «Det eneste som ble tatt vare på etter ham, var støvlene, fordi godt fottøy var svært vanskelig å oppdrive. De som fikk overlevert slike effekter, fikk aldri vite hvor de kom fra.»

8 Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 103ff, Arnfinn Moland: Over Grensen?: Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945, Oslo 1999, s. 121f.

9 Fehmer var sjef for Referat IV E 2, en underavdeling av Gestapo.

10 Einar Sæter og Svein Sæter: «XU: I hemmeleg teneste 1940–1945», Oslo 1995, s. 249.

181

18: «Karl Johan» 1 Intervju med Reidun Engebretsen, født Andersen, 19.05. 2011.

2 Intervju med Reidun Engebretsen, født Andersen, 19.05. 2011.

3 Intervju med Reidun Engebretsen, født Andersen, 19.05. 2011, Arnfinn Moland: Over grensen?: Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945, Oslo 1999, s. 140–41, 143–44. Det er mulig at Gregers Grams rekognosering i Kjelsåsområdet har sammenheng med likvideringen av ingeniør Ulf Winnem 24. 08. 1944. Winnem var «selve nøkkelpersonen når det gjaldt å reparere og lære opp folk i bruken av» hullkortmaskinen i Watson Norsk A/S. Han var i tillegg medlem av NS og økonomileder i Hirdens Flyvekorps. Winnem ble skutt på «myra» rett nordøst for Kjelsås trikkeholdeplass av en gruppe på tre personer – to av dem fra «Buzzard».

4 Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1284.

5 Tore Gjesvik: Hjemmefronten: Den sivile motstand under okkupasjonen 1940–45, Oslo 1977, s. 176ff.

6 Bernt Rougthvedt: Med penn og pistol – en biografi om politiminister Jonas Lie, Oslo 2010, s. 283. Hitler fryktet antagelig at SS-organisasjonens overtagelse av den norske Arbeidstjenesten kunne skape presedens, og at Himmler på sikt kunne få til en identisk ordning i Tyskland, hvor Reichsarbeistdienst også var en «nøytral» organisasjon. Som vanlig var Der Führer engstelig for at SS-Reichsführer skulle bli så mektig at den kunne utfordre hans maktmonopol.

7 Himmler Aktenvermerk 22. 01 1944, BA Berlin NS 19/3451/28.

8 Nils Johan Ringdal: Gal mann til rett tid: Sverre Riisnæs – en psykobiografi, Oslo 1989, s. 122.

9 Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 120.

10 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005,s. 231f.

11 Olav Njølstad: Jens Chr. Hauge – fullt og helt, Oslo 2008, s. 175f. Aksjonen natt til 5. mai er ikke omtalt i Gunnar Sønstebys Rapport fra «Nr. 24». «På denne tiden var jeg […] i nær kontakt med Jens Chr. Hauge og Sentralledelsen, men kom ikke borti AT-aksjonene direkte», forklarer han (s. 120). Han tilføyer at William Houlder fra D 13, Edvard Tallaksen og Birger Rasmussen var «blitt bedt om å assistere Milorg». «Aksjonene mot Arbeidstjenesten ble stort sett en suksess», konkluderer Sønsteby, «men så vidt jeg forsto ga den også erfaring for at det var mangel på fulltrente aksjonsfolk til mer kompliserte sabotasjeoppdrag i Oslo» [s. 121f].

12 Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1262f. Det tyske sikkerhetspolitiet rapporterte senere at «siden 5. 5 hadde kontorsjef Balke, som ledet avdelingen for innkallingen […] i den norske Arbeidstjenestens landsledelse, vært på flukt. Han hadde nøyaktig kjennskap til sikringen av arbeidstjenestekartotekene. I forståelse med ledelsen i den norske Arbeidstjenesten er det blitt truffet nye sikkerhetsforanstaltninger.»

182

13 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 207.

14 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 201.

19: Natten til 5. mai 1 Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i StorOslo 1940-45, Oslo 2010, s. 131.

2 Leif B. Lillegaard: Finale: Beretningen om Max Manus og hans døde venner – 45 år etter, Oslo 1987, s. 92, Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i Stor-Oslo 1940–45, Oslo 2010, s. 131ff. Zeiner-Henriksen hadde deltatt i D1312s første sabotasjeaksjon mot det tyske motorsykkellageret på hjørnet av Storgaten og Hausmanns gate i april 1943. Han rømte til Sverige den 6. juni 1944 og ble SOE-agent etter å ha gjennomgått trening utenfor Stockholm og ved Leksand i Dalarna. Zeiner-Henriksen ble med på ekspedisjonen Grebe Red i fjellområdene mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen i oktober 1944. Også Roy Nielsen hadde deltatt i D1312s aksjon mot motorsykkellageret i april 1943.

3 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 203ff, Leif B. Lillegaard: Finale: Beretningen om Max Manus og hans døde venner – 45 år etter, Oslo 1987, s. 91ff, Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i Stor-Oslo 1940–45, Oslo 2010, s. 131f. Ifølge Per Helge Martinsen var også Hans Petter Styren med på aksjonen mot Kirkeveien 90. Han ble såret, men kom seg likevel unna.

4 Aftenposten 26. 05. 1945, 07. 12. 1948, Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13: Kommunistene og Milorg i Stor-Oslo 1940–45, Oslo 2010, s. 132. Det er noe uklart hvilken gruppe som ble rullet opp. Ifølge Per Helge Martinsen ble et medlem av Milorg D 1312 arrestert etter aksjonen mot Kirkeveien 90: «Under jakten på sabotørene ble Richards bror, Erik Zeiner-Henriksen, arrestert. Først som gissel for Richard, men da et medlem av hans lag i D1312 dagen etter dukket opp i leiligheten hvor de satt vakt, kom forbindelsene til Milorg for dagen.»

I en sluttnote hevder han imidlertid at «to andre av spesialgruppens [dvs. gruppen Max Manus hadde opprettet utenfor Milorg] medlemmer, Arne Brun Lie og Ragnvald Flakstad, ble også arrestert. Disse hadde ikke deltatt i aksjonene natten til 4. mai [eg. 5. mai], men satt begge hardt i det. Reidar Norum og Jan Nærup er ikke nevnt i Rød skygge over D13 − noe som antagelig indikerer at de også var medlem av Manus’ aksjonsgruppe.

5 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 203, Aftenposten 26. 05. 1945, 07. 12. 1948, Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1262. Max Manus hevder at «tusenvis av navn» ble brent under aksjonen mot major Kiellands leilighet i Kirkeveien 90. Videre påstår han at Tallaksen, Gram og han «holdt på i halvannen time» med å brenne arkivene. Rapporten fra BdSudSD om aksjonen i Kirkeveien 90 reiser en rekke spørsmål ved denne versjonen: «[…] Således for-

183

6

7 8 9

10

søkte tre maskerte menn ved hjelp av våpen å trenge inn i boligen til rullefører i Den norske arbeidstjenesten, major Kielland, for å tilrane seg underlagsmaterialet for utskrivningen til Arbeidstjenesten. Gjerningsmennene ble oppdaget og arrestert mens aksjonen fortsatt var på planleggingsstadiet; de var i ferd med å bryte seg inn i leiligheten. De var i besittelse av maskinpistoler.» Manus, Gram og Tallaksen var antagelig ikke maskerte under aksjonen mot Kirkeveien 90.

«Gjerningsmennene» rapporten sikter til kan dermed være Lars Emil Erichsen, Jon Hatland og Per Strange-Larsen. I så fall kjente ikke det tyske sikkerhetspolitiet til at Gram, Manus og Tallaksen brant «tusenvis av navn», mens de tre hjemmefrontguttene holdt vakt utenfor Kiellands leilighet − hadde ikke majoren meldt fra om dette? Sipo-SD har tydeligvis heller ikke fått med seg at Max Manus under flukten skjøt to betjenter fra Statspolitiet.

Aftenposten 07. 12, 08. 12. 1948. I landssviksaken mot Hans Eng i 1948 forklarte legen at «da han den 4. mai kom hjem fra et sykebesøk, hadde han sett 3–4 unge menn som tydeligvis var bevæpnet. De sto oppstilt flere steder rundt huset, og Engs første tanke var da at det var planlagt en aksjon mot den 65 år gamle major Kielland [Jan Theodor Kielland var født i 1877] i samme gård. I den oppskakede situasjon han var i, hadde Eng ringt til Stapo for å be om råd, det ble da foretatt utrykning og etter en forholdsvis livlig skuddveksling, ble gymnasiastene arrestert. Under forhør som fulgte fikk Sipo og Stapo rullet opp hele den gruppen som gymnasiastene tilhørte. Tre av medlemmene ble henrettet, to døde i tysk fangenskap og de andre ble sittende i fengsel her i landet.»

Intervju med Reidun Engebretsen, født Andersen 19. 05. 2011.

Aftenposten 14. 12. 1048.

Olav Njølstad: Jens Chr. Hauge – fullt og helt, Oslo 2008, s. 176. Også Njølstad fastslår at aksjonen mot Kirkeveien 90 var totalt mislykket. Formodentlig sikter han til Gregers Gram, Edvard Tallaksen og Max Manus’ innbrudd hos major Kielland, når han skriver at aksjonen gikk fløyten «fordi sabotørene ble overrasket av tyske [?] soldater. To [?] Linge-karer greide å skyte seg fri, men tre Milorgvakter ble arrestert. De ble henrettet tre uker senere etter en summarisk rettergang.»

Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1262, Hans Fredrik Dahl: «Arbeidstjenesten (AT)» i Hans Fredrik Dahl m. fl. (Red.): Norsk krigsleksikon 1940–45, Oslo 1995. Men om flere av aksjonene utenfor Oslo var vellykkede, fikk de ikke den virkning Jens Chr. Hauge hadde håpet på. Sipo-SD tilføyer: «Disse voldsaksjonene har ingen særskilt betydning for innkallelsen av dette årskullet av arbeidstjenestepliktige, fordi man på forhånd hadde sørget for å sikre originalene til innkallingslistene.»

Ifølge Hans Fredrik Dahl ble AT-tjenesten sommeren 1944 gjennomført for de fleste utskrevne.

184

20: SMELLET 1 Olav Riste: «Londonregjeringa» – Norge i krigsalliansen 1940–1945, bind II, s. 157ff.

2 Aftenposten 16. 05. 1944.

3 Aftenposten 16. 05. 1944, 19. 05. 1944. Kunngjøringen ble offentliggjort 19. mai: «[…] så vel jordbruk og skogbruk som bygge- og anleggsvirksomhet og viktige bedrifter [trenger] også i år […] øket arbeidskraft. Med heimel i lov om nasjonal arbeidsinnsats er det derfor bestemt at alle menn [født i årene 1921, 1922 og 1923] skal møte personlig på arbeidskontorene for registrering.» NS-styret hadde vedtatt Loven om Den nasjonale arbeidsinnsats 22. 02. 1943. Meningen var at den utskrevne arbeidskraften skulle bli satt til rent norsk arbeid, men halvparten av dem ble brukt på tyske anlegg. Motstandsbevegelsen var mistenksom til arbeidsinnsatsen, mest fordi de feilaktig antok at arbeiderne ville bli sendt til Tyskland. Motstandsbevegelsen forvekslet ofte Den nasjonale arbeidsinnsats både med Arbeidstjenesten − og Arbeidsmobiliseringen, som tyskerne planla våren 1944 for å sikre tilførsel av arbeidskraft til Wehrmacht-anlegg.

4 Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1283. Årsaken til at Gregers Gram snakker om «smell» i flertall, er antagelig at også arbeidskontoret i Tønsberg ble sprengt 16. mai 1944 og at arbeidskontoret i Vikersund ble angrepet med molotov-cocktail 20. mai, det samme skjedde med arbeidskontoret i Drammen to dager senere.

5 Erling Jensen og Ragnar Ulstein (red.): Kompani Linge, Oslo 2007, s. 163.

6 Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 123f.

7 Olav Njølstad: Jens Chr. Hauge – fullt og helt, Oslo 2008, s. 178.

8 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 231f.

9 Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 126.

10 Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1283.

21: Monte Rosa 1 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 219, Arnfinn Moland: Over grensen?: Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945, Oslo 1999, s. 140f. Christensen sikter antagelig til likvideringen av ingeniør Ulf Winnem, selv om den fant sted den 24. august 1944 – altså mer enn to måneder (og ikke to dager) etter aksjonen mot Norske Folk i Grensen 17.

2 Fredric Boyce, Douglas Everrett: SOE: The scientific secrets, 2009 (2003), s. 120f. Det spørs om ikke Manus sikter til Chariot-serien som ble utviklet av SOE, hvor froskemenn skulle fungere som piloter på en torpedo frem til målet var innen svømmedistanse. Derfra skulle torpedoen sendes i vei med sprengstoffet aktivisert, mens pilotene svømte i sikkerhet. Den første Chariot-operasjon

185

3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14

hadde funnet sted i oktober 1942, da to torpedoer ble fraktet om bord i den norske tråleren Arthur. Leder for operasjonen – som fikk navnet «Operasjon Title» var Leif («Shetlands-Larsen») Larsen. Målet var det tyske slagskipet Tirpitz som lå i Trondheimsfjorden. Operasjonen var imidlertid mislykket; en sterk storm gjorde at Chariot-torpedoene løsnet fra tråleren og sank – SOE-agentene som skulle være piloter måtte ta seg over til Sverige.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 207.

«Med Gregers Gram på arbeid i Norge», Morgenbladet 26. 07. 1945.

«Med Gregers Gram på arbeid i Norge», Morgenbladet 26. 07. 1945.

«Med Gregers Gram på arbeid i Norge», Morgenbladet 26. 07. 1945.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 197ff.

Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 221.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 208f.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 210.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 223. Manus hevder feilaktig at Monte Rosa var på 26 000 bruttotonn.

Leif B. Lillegaard: Finale: Beretningen om Max Manus og hans døde venner – 45 år etter, Oslo 1987, s. 109f.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 212.

Aftenposten 31. 10. 1945, Recommendation for the award of the M.C. to Fenrik Gregers Gram M.M., R.N.A, HS9/608/3 C436355, National Archives, London.

22: Gestapo arbeider ivrig 1 «Training», HS9/608/3 C436355, National Archives, London.

2 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 66, 77. Visekonsul Bernardes sluttet seg til de britiske styrker i Åndalsnes etter det tyske angrepet på Norge, og ble hardt skadet da en bombe traff hotellet hvor engelskmennene var innkvartert den 27. april 1940. Etter flere måneders opphold på Ullevål sykehus, ble han i begynnelsen av 1942 utvekslet med en tysk diplomat og sendt til Stockholm for å bli operert.

3 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 83ff.

4 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 87.

5 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 129.

6 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 87.

7 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 98f.

8 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 99.

186

9 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 106, D/CE to P/R, 10. 02. 1944, «Britiske filer om Max Manus», www.oslogjengen.no. Det er feil at Tikken Lindebrække nektet å sende alle Max Manus’ brev til London-kjæresten «Olive». En SOE-rapport datert 10. februar 1944 opplyser at mrs. Olive Wachtman, Flat B, 11 Craven Hill, Paddington hadde fått motta ett av Manus’ brev. Rapporten betegner henne som «a shrewd business woman who might be without scruples in some things but is not likely to engage in any matter contrary to the security of this country». Det kan være en pekepinn om hva slags forretninger fru Wachtmann drev, at rapporten ser ut til å uttrykke forundring over at Max Manus «hoped to marry mrs. W someday».

10 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 123f.

11 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 123, 148.

12 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 104f.

13 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 121.

14 Kaja Frøysa: Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller, Oslo 2009, s. 123f.

15 Tore Rem: Sin egen herre: En biografi om Jens Bjørneboe, Oslo 2009, s. 135, 145.

16 Gregers Gram til Harald Gram, udatert, PA Harald Gram Rygg.

17 Reidar Haanes: Njård 1924–1974, Oslo 1975, s. 82, Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 187.

18 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 229f.

19 Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1284, 1330, Arnfinn Moland: Over grensen?: Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945, Oslo 1999, s. 128f, 141, 144. Buzzardfolkene, utvidet med en tredje aktør, likviderte også sivilingeniør Ulf Winnem 24. 08. 1944, kontorsjef Sigvart Casper Knutsen i Likvidasjonstyret 08. 09. 1944 og statspolitimannen Johan Einarsen Tjørn 18. 09. 1944. I Over grensen? gjør Arnfinn Moland et halvhjertet forsøk på å skjule at Aubert og Hop sto bak disse likvideringene. På side 144 opplyser han at Johan Einarsen Tjørn ble likvidert av samme gruppe som sto bak aksjonene 24. 08 (Winnem) og 08. 09 (Knutsen). På side 141 avslører han at «tre personer, av disse to fra Buzzard» sto bak likvideringen av Winnem. På side 144 gir Moland den interessante opplysning at politiet fastslo at «også likvidasjonen 24. mai [Gunnar Lindvig] og et attentatforsøk mot en politibetjent 8. august kunne knyttes til samme gruppe [som hadde likvidert Tjørn].» Attentatforsøket den 8. august 1944 er omtalt i Meldungen aus Norwegen, s. 1330. Likvidasjonsmålet var en norsk stapobetjent som arbeidet for Sipo-SD Oslo. Buzzard hadde plassert en håndgranat i nærheten av hans bolig på Ringstabekk. Planer var å utløse

187

20 21 22 23 24 25 26

den med «fjernantennelse» fra en hytte 50 meter unna boligen, men offeret (som kom ut av huset med en annen stapobetjent) overlevde fordi han kastet seg ned idet håndgranaten eksploderte. Sipo-SD fant spor i hytta som tydet på at det var to menn som sto bak attentatet.

Arnfinn Moland: Over Grensen?: Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945, Oslo 1999, s. 129, 131.

Tore Pryser: Hitlers hemmelige agenter: Tysk etterretning i Norge 1939–1945, Oslo 2001, s 212f.

Lars Borgersrud: Wollweber-organisasjonen i Norge, Oslo 1997, s. 531ff.

Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1322.

Tore Pryser: Hitlers hemmelige agenter: Tysk etterretning i Norge 1939–1945, Oslo 2001, s. 209f.

Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 216.

Aftenposten 07. 06. 1944.

23: På hjul med Terboven 1 Aftenposten 14. 06. 1944, 27. 01. 1948, Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 158. Christian Astrup ble utnevnt til fylkesfører i Sunnmøre av Quisling i 1941, deretter til fylkesfører for Vestlandet samme år. I januar 1942 ble han fylkesmann for Bergen og Hordaland. På NS-ministermøte 15. 06. 1944 ble han utnevnt til riksfullmektig for arbeidsinnsatsen. Astrup ble i januar 1948 dømt til åtte års tvangsarbeid for landssvik. Sønsteby hevder at Astrup hadde «visstnok satt seg i hodet å effektivisere arbeidsmobliseringen. Sammen med generalmajor K. A. Marthinsen, sjefen for NS’ Sikkerhetspoliti, fikk han blant annet sørget for at gutter som ikke møtte til arbeidsinnsatsen, skulle arresteres.»

2 Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 158.

3 BdSudSd Oslo, Tagesbericht Nr. 62 vom 28. August 1944, gez. Fehlis i Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1367.

4 Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 101, Ingvar Skobba: Krigen i Telemark 1940–45: Likvideringer og sabotasje – kommunister og Milorg, Bø 1996, s. 46ff. Det meste tyder på at angivernettverket omkring «Odd Klever» ikke var særlig stort. Han ble vervet av Wernisch på vårparten 1944, «Odd Klever» ble instruert i å være på utkikk etter våpenlagre, hemmelige radioer og navn på hovedmennene i motstandsorganisasjonen. Han fikk også noen hundre kroner til å dekke løpende utgifter. Wernisch skulle oppsøke «Odd Klever» hver tredje uke sammen med «Bjarne Hansen» (Bernt Oddmar Larsen), som fungerte som mellommann i kontakten med Aussendienststelle Larvik. «Odd Klever» fikk senere 500 kroner, brennevin og tobakk i lønn av Wernisch. «Odd Klever» anga mellom 15 og 20 personer til Sipo-SD. SS-Untersturmführer Richard Bruns – Sigfried Fehmers nærmeste medarbeider − var flere ganger i Larvik og hadde

188

5

6 7 8

9

10 11 12

13 14 15 16

også hemmelige møter med Wernisch og Bernt Oddmar Larsen. Bruns ble etter hvert den som fikk oversikten over motstandsnettet som «Odd Klever» informerte Aussendienststelle Larvik om. Både Wernisch og Bruns uttrykte etter krigen store betenkeligheter med «Odd Klever» – de mente han var for grisk og derfor fant opp opplysninger. «Odd Klever» anga også sin egen bror, noe de to Gestapo-offiserene mente var moralsk forkastelig.

Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 101, Jon Birkenes: Milorg i D17 (Nedre Telemark) 1940–45, Skien 1982, s. 158. Politifullmektig Ragnar Blekeli, som var det etterretningsmessige «knutepunkt» i nedre Telemark, kom i kontakt med FAMA våren 1944. Ausdienststelle Larvik dekket ved siden av Vestfold også deler av Telemarkområdet. Det er stor sannsynlighet for at varslene om Sipos razziaer mot de arbeidsmobiliserte i Luksefjell og Kilebygda i juli og august 1944, og den senere razziaen mot D17s sender «Chaffinch», kom fra FAMA. Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 102.

Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 185.

Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 56ff. Kjell Staal Eggen opererte med andre ord som en slags uavhengig aktør innen Milorg D17. Han samarbeidet utelukkende med to personer i organisasjonen, distriktssjef Arne Qvenild og våpensjef Robert Evensen.

Jon Birkenes: Milorg i D17 (Nedre Telemark) 1940–45, Skien 1982, s. 140, 100, Jahn Otto Johansen: «Forord» til Kjell Staal Eggen: Skammen, Porsgrunn 2008, s. 7f. Slipp- og aksjonsgjengen var direkte underlagt våpensjef Robert Evensen.

Evensen hadde gjennomgått tre ukers intensiv opplæring i våpenbruk, med mer, under ledelse av Martin Olsen fra operasjon Chaffinch i 1943. Da Arne Qvenild overtok som distriktssjef for Milorg i Nedre Telemark i juni 1943, ble Evensen hans nærmeste medarbeider. Fra 01. 01. 1944 ble Robert Evensen opptatt i SOE som «acting soldier».

Jahn Otto Johansen: «Forord» til Kjell Staal Eggen: Skammen, Porsgrunn 2008, s. 7f.

Kjell Staal Eggen til Stein Kagge, udatert, PA Trym Staal Eggen.

Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1387f. BdSudSD Oslo rapporterer at ukjente menn hadde foretatt rekognosering på Kjeller flystasjon om kvelden 28. 09 og tidlig på morgenen den 29. 09. 1944. Man antok at mennene planla en sabotasjeaksjon mot drivstofflagrene «Steinbruch» og «Feuerwache». Da vaktpostene åpnet ild, tok mennene flukten. Den 28. september ble også en sendestasjon tilhørende Wehrmacht forsøkt angrepet av to menn, som antagelig ankom med bil fra Oslo.

Begge disse hendelsene kan muligens settes i sammenheng med Tallaksen og Grams planer om en aksjon mot Kjeller.

Kjell Staal Eggen: «Et vemodig 50 aarsminne», udatert, PA Trym Staal Eggen.

Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 103.

Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 104f.

Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 103ff.

189

24: Siste aksjon med Oslogjengen 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12

13

Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 177.

Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 137.

Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 137.

Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 137, e-mail fra Herman Gram Berg 26. 08. 2011.

Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 173f, Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 230.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 230f.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 231.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 232.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 234.

Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 178.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 234.

Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 178, Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940 – 1945, Del 3, München 2008, s. 1394. Den 17. oktober 1944 rapporterte Det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo at ca. 160 200-liters fat brant opp, altså til sammen 320 000 liter med olje.

Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 235.

25: Angiveren på Luksefjell 1 Ingvar Skobba: Krigen i Telemark 1940–45: Likvideringer og sabotasje – kommunister og Milorg, Bø 1996, s. 52. «Odd Klever» hadde tidligere informert Aussendienststelle Larvik om at Einar Rasmussen sannsynligvis var leder for en kommunistisk motstandsorganisasjon i Nedre Telemark.

2 Gregers Gram: Avhør av Reidar Resen Mandt, 31. 10. 1944, gjengitt som faksimile i Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 122–127. Reidar Resen Mandt ble faktisk avslørt som «Odd Klever» allerede før han gikk inn på Gimle. Milorgfolk observerte at han ringte fra en telefonboks utenfor kafeen, for å spørre om tidspunktet da Hermann Jacob Wernisch kom til Skien. Samtalen viste seg å være til den tidligere frontkjemperen Bernt Oddmar Larsen (dekknavn: «Bjarne Hansen»). Milorg D17 hadde tidlig avslørt at Larsen fungerte som kontaktmann mellom «Odd Klever» og Wernisch, og avlyttet derfor hans telefon.

3 Ingvar Skobba: Krigen i Telemark 1940–45: Likvideringer og sabotasje – kommunister og Milorg, Bø 1996, s. 53f.

4 Kjell Staal Eggen: «Et vemodig 50 aarsminne», udatert, PA Trym Staal Eggen.

5 Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 121.

6 Gregers Gram: Avhør av Reidar Resen Mandt, 31. 10. 1944 i Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 122ff.

190

7 Gregers Gram: Avhør av Reidar Resen Mandt, 31. 10. 1944 i Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 122ff.

8 Gregers Gram: Avhør av Reidar Resen Mandt, 31. 10. 1944 i Kjell Staal Eggen: Kampen, Porsgrunn 2009, s. 122ff.

9 I en e-mail jeg fikk 20. 05. 2012 forteller Trym Staal Eggen mer utførlig om hendelsen: «De sitter i hytta, fire mann pluss Mandt. De fire er Gregers, Tallak, Øyvind Nilsen og Kjell Staal Eggen. Mandt er dømt til døden fra London, men han vet det ikke selv. Fatter’n sa at Mandt var en ynkelig stakkar, noe som er i tråd med det jeg ellers har forstått. Selv overfor en slik type, søkte i alle fall fatter’n å vise størst mulig medmenneskelighet […]. Det er en del small talk om litt av hvert. Tallaksen sitter og fikler med en U. S. Carabine. For å sondere terrenget litt, og kanskje med et ørlite håp om å spare livet til Mandt, ymter Kjell frempå: − Hvordan skal vi løse denne floken da? Du forstår jo selv at det er umulig for oss å bare la deg gå nå… Mandt nikker og sier seg enig. Så sier Kjell: − Men hva om vi kunne få deg skysset over til Sverige da …? Kunne du love meg å holde deg i ro der og ikke gi livstegn fra deg før denne fordømte krigen er over? − Nei, da vil jeg heller dø! utbryter Mandt. Han har knapt rukket å uttale ordene før karabinen smeller. Skuddet treffer Mandt midt i pannen der han sitter. Han har sannsynligvis ikke engang oppfattet at det kom. Han blir sittende i samme stilling med hodet lent mot veggen bak seg. De første sekunder står blodet i en stråle ut på gulvet uten at han engang blir våt på knærne. Dette husker jeg fatter’n fortalte som noe som så helt grotesk og merkverdig ut. For øvrig syntes fatter’n at det var et helt usedvanlig presist skudd med gevær inne i halvmørket og uten at riflen engang er lagt til skulderen – han siktet ikke, som man helst gjør med et gevær. Alle de andre skvatt til, og jeg har forstått at Øyvind Nilsen ble så støkket at han omtrent aldri kom over det. Fatter’n og de andre utbryter sjokkert: − Hva faen er det du driver med da mann!? Er du blitt klin kokos eller? − Hørte dere ikke hva han sa da? Han sa jo at han ville dø, sa Tallaksen like rolig.» Som man vil se, avviker denne versjonen fra den jeg har gjengitt når det gjelder enkelte detaljer. I en email til Trym Staal Eggen forteller John Staaland at Gram, Tallaksen, Nilsen og Staal Eggen rullet Mandts lik inn i en hønsenetting fylt med stein før de senket det i tjernet.

26: To tyske desertører 1 Kjell Staal Eggen: «Et vemodig 50 aarsminne», udatert, PA Trym Staal Eggen.

2 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 216f.

3 Kjell Staal Eggen: «Et vemodig 50 aarsminne», […], email fra Trym Staal Eggen 08. 09. 2010.

4 COPY of the letter N. 765 dated 27 December 1944 To: Lt. Col. J. S. Wilson from: STOCKHOLM, HS9/608/3 C436355, National Archives, London. Birger Rasmussen har en annen versjon av denne hendelsen. Johan Edvard Tallaksen

191

hadde ikke vært i Tønsberg for å hente bilen på verkstedet, men fordi han hadde ordre fra Milorgs Sentralledelse om å se på et oljeraffineri på Valle med tanke på om det var mulig å foreta en sabotasjeaksjon. Tallaksen fikk problemer med bilen før han kom frem til Tønsberg-området og returnerte derfor til Drammen, hvor han fikk Milorg-kontakter til å sette bilen på et verksted. Tallaksen bestemte seg for å reise inn igjen til Oslo for å orientere SL om det feilslåtte rekognoseringsoppdraget. Tilbake i Drammen møter han Milorg-mannen som introduserer ham for de to tyske Luftwaffe-desertørene og Tallaksen bestemmer seg for å la paret sitte på. Den lokale Milorg-kontakten fortalte at tyskerne hadde vært på vei til Kjeller for å angripe den tyske peilestasjonen og bensinlageret i en bil den kommunistiske motstandsgruppen i Drammen hadde skaffet dem. Bilen hadde imidlertid brutt sammen ved Lierstranden. Rasmussen sier intet om at Tallaksen kjørte de to desertørene opp til Kjeller, slik at han kunne bivåne den arrangerte sabotasjeaksjonen. Derimot hevder han om de to Luftwaffe-desertørene at «inter alia they were supposed to have carried out a certain amount of sabotage».

5 «Lensmann Løvdok i Haug myrdet i Drammen», Aftenposten 25. 01. 1944, Arnfinn Moland: Over grensen?: Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945, Oslo 1999, s. 118f, COPY of the letter N. 765 dated 27 December 1944 To: Lt.Col. J. S. Wilson from: STOCKHOLM, HS9/608/3 C436355, National Archives, London. Antagelig var dette første gangen sørlendingen utførte et «Rat Work»-oppdrag på ordre fra Milorgs Sentralledelse. Yngvar Løvdok var på vei hjem fra en fest, da han ble angrepet og tildelt et kraftig slag i tinningen med en politikølle ca. 100 meter fra sitt hjem.

Løvdok prøvde å springe inn i et nabohus og ble skutt i ryggen på trappen. Deretter ble han skutt med ytterligere fire skudd i ryggen inne i naboens gang. Han segnet bevisstløs om og var død ved ankomst til sykehuset. Likvidasjonen ble utført etter en henvendelse fra distriktssjef Ahlert Horn i Milorg D. 14. 1, og i et maskemøte med Horn fikk «rottearbeiderne» fra Operasjon Goldfinch vite hvilke lokale medhjelpere de skulle ha. I rapporten Goldfinch-mannen Birger Rasmussen skrev i forbindelse med at Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen hadde gått i bakholdet 13. november 1944, opplyser han at Tallaksen kom i kontakt med de tyske Sipo-agentene som lokket ham i fellen via en milorgmann fra Drammen. Rasmussen tilføyer at Tallaksen tidligere hadde hatt en god del å gjøre med denne milorgmannen og hadde «blant annet samarbeidet med ham om rottearbeid.» Dette er temmelig sikkert en henvisning til likvidasjonen av Yngvar Løvdok, hvor planleggingen av oppdraget tok litt tid.

6 Kompani Linge: Egne beretninger fra Andre Verdenskrig, Bind 1, Oslo 1995. s. 230f, beretningen bygger på «Rasmussens rapport til Forsvarets Overkommando», Kjell Staal Eggen: «Et vemodig 50 aarsminne». Det finns imidlertid også enda en versjon av hvordan Tallaksen (og Gram) kom i kontakt med de to tyske desertørene. Ifølge Kjell Staal Eggen skjedde dette da de to SOE-agentene var på vei til Skien for å avhøre Reidar Resen Mandt: «På forskjellig vis var Johan Edvard og Gregers kommet i kontakt med to tyske soldater som hadde vært

192

forlagt ved flystasjonen. Dette kunne utnyttes! Desertørene var begge to tatt vare på av en kommunistisk motstandsgruppe ved drammenskanten. Før flukten fra flystasjonen hadde de utro soldater stjålet med seg tegninger av militærbasen.

Alle tegninger og nødvendige opplysninger ville de stille til disposisjon for en aksjonsgruppe i bytte mot hjelp til å komme trygt over grensen til det nøytrale Sverige. Johan Edvard og Gregers var for noen timer siden kommet direkte fra forhandlinger med desertørene. Nå ville de sikre seg lån av et medlem fra aksjonsgruppa her i Telemark til den påtenkte sabotasje mot flystasjonen.»

7 «Hvordan Gregers Gram og Fredrik Tallaksen ble lokket i fellen», Aftenposten 13. 09. 1946.

8 Kompani Linge: Egne beretninger fra Andre Verdenskrig, Bind 1, Oslo 1995. s. 230f.

27: Liten utrykning 1 Max Manus: Det blir alvor, Oslo 1971, s. 116.

2 Berit Nøkleby: Gestapo: Tysk politi i Norge 1940–45, Oslo 2003, s. 219, 222, «Tyske gestapister beskylder lagmann Solem for samarbeid med Gestapo», Aftenposten 12. 03. 1946, «Påstand om dødsstraff for de tre gestapister», Aftenposten 18. 03. 1946.

3 «De tyske desertører, som forrådte Gregers Gram og Edvard Tallaksen.», Aftenposten 13. 09. 1946, Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1418. Ifølge Gestapos rapporter meldte ikke de to Luftwaffe-desertørene seg frivillig: «I Drammen oppsto i perioden 11. 11–14. 11 en kommunistisk terrorgruppe. Denne ble kjent gjennom to tyske Wehrmacht-soldater, som i lengre tid hadde vært ulovlig fraværende fra sin tropp og som ble arrestert i en hytte ved Kjeller.»Det kan altså se ut som at desertørene ble tvunget til å legge en felle for Johan Edvard Tallaksen (og Gregers Gram). Antagelig fikk de tilbud om å slippe rettsforfølgelse hvis de begynte å arbeide som Gestapo-agenter.

4 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 260f, «Hvordan Gregers Gram og Fredrik Tallaksen ble lokket i fellen», Aftenposten 13. 09. 1946.

5 Tore Pryser: Hitlers hemmelige agenter: Tysk etterretning i Norge 1939–1945, Oslo 2001, s. 210, «Helge Broms dømt til døden», Aftenposten 02. 09. 1947, «Helge Broms slipper med livsvarig tvangsarbeid», Aftenposten 24. 04. 1948.

6 Berit Nøkleby: Gestapo: Tysk politi i Norge 1940–45, Oslo 2003, s. 239, 222f, 232. «Ni mord og grusomme mishandlinger», Aftenposten 18. 03. 1946. Rudolf Theodor Adolf Schubert ble dømt til døden for grov tortur og henrettet 20.

09. 1947. Hans Karl Fischbachvar en av Weiners «blomsterplukkere» sommeren 1944. Han fikk livsvarig dom for drap og grov vold i tjenesten, men ble benådet i juni 1953. Kriminalassistent Hubert Lennartz var mistenkt for krigsforbrytelser etter krigen, men saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling.

193

7 Tore Pryser: Kvinner i hemmelige tjeneste: Etterretning i Norden under annen verdenskrig, Oslo 2007, s. 174f, «Da Sipo overrasket Gregers Gram og Tallaksen i Plasskafeen», Aftenposten 12. 09. 1946. Etter krigen ble Wally Solheim tiltalt for «at hun ved sin virksomhet har medvirket til flere norske patrioters død. Aftenposten mente at den unge, platinablonde piken hadde «et utseende som måtte gjøre henne vel skikket som lokkedue for Gestapo. Hun virket svært barnslig, syntes ikke å være tynget av sin brøde og setter opp sitt mest forførende smil til fotografen. Hun er 26 år, født i Dvergberg i Vesterålen, og var før krigen barnepleierske, deretter sydame og kontordame. […]. Hun er vokst opp i et godt hjem og hele hennes familie har opptrådt uklanderlig under krigen.» I ettertid er Wally Solheim ved flere anledninger blitt fremstilt som kvinnen «som lokket Gram og Tallaksen i døden». Dette skyldes nok at hun på et senere tidspunkt fungerte som lokkedue − da motstandsmannen Aage Sørum (henrettet i februar 1945) gikk i en felle. Hennes oppgave på Plasskafeen var kun å orientere seg om forholdene før gestapofolkene stormet inn.

8 «Da Sipo overrasket Gregers Gram og Tallaksen i Plasskafeen», Aftenposten 12.

09. 1946.

9 «Uhyggelig tiltalebeslutning mot Erik Pedro de Riis Nagel», Aftenposten 12.

10. 1946. Aktor krevde dødsstraff for Nagel, men han fikk i stedet livsvarig tvangsarbeid. Ifølge Aftenposten hadde Nagel et «meget omfattende synderegister – både på Grini og Victoria terrasse hadde han vært med på en lang rekke mishandlinger av grov karakter: «To av hans ofre, Odd Kristiansen fra Fagernes og Rolf E. Pettersen fra Drammen ble henrettet på Trandum. Under en aksjon på Strømsgodset ved Drammen i 1944 skjøt han en tysker som tilhørte Feldpolizei, da han trodde at det var en norsk patriot han hadde for seg. Han ble tiltalt for overlagt drap på denne tyskeren. I november 1944 deltok han i aksjonen i Øvre Vollet i Oslo, der patrioten Einar Bildensol ble drept. I februar 1945 var han med på en Sipo-aksjon på Krokskogen. Her ble både Nils Englund og Ragnar Solli arresterte og deres hytte sprengt i luften. Englund ble noen dager senere dømt til døden og skutt.»

10 «De tyske desertører, som forrådte Gregers Gram og Edvard Tallaksen», Aftenposten 13. 09. 1946.

28: En kørka avtale 1 COPY of the letter N. 765 dated 27 December 1944 To: Lt. Col. J. S. Wilson from: STOCKHOLM, HS9/608/3 C436355, National Archives, London.

2 Stein Ugelvik Larsen mfl. (red.): Meldungen aus Norwegen 1940–1945, Del 3, München 2008, s. 1422.

3 Tore Pryser: Hitlers hemmelige agenter: Tysk etterretning i Norge 1939–1945, Oslo 2001, s. 225f, Kjell Staal Eggen: «Et vemodig 50 aarsminne», […], email fra Trym Staal Eggen 08. 09. 2010.

4 Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2008, s. 181f.

194

5 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 238.

6 Svein Blindheim: Den lange reisen: Et oppgjør med krigen, Oslo 2006, s. 125f.

7 COPY of the letter N. 765 dated 27 December 1944 To: Lt. Col. J. S. Wilson from: STOCKHOLM, HS9/608/3 C436355, National Archives, London.

29: «Roy, Gregers og jeg» 1 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 186, Reidar Haanes: Njård 1924–1974, Oslo 1975, s. 83. Gregers Gram møtte sin Njård-kamerat Reidar Haanes flere ganger mens han arbeidet som sabotør i Oslo. Som oftest møtte de om kveldene inne på Vestre Gravlund.

Det siste møtet fant sted kort tid før bakholdet på Plasskafeen. «[…] Gregers tok en sjanse som han visste kunne føre til døden», skriver Haanes. «[…] han fortalte meg at tyskeren muligens var en provokatør og sjansen fifty-fifty.»

2 Hans H. Engebrigtsen: Seierens bitre frukter – en soldats beretning 1940–45, Oslo 1991, s. 187.

3 Jan Christensen: Oslogjengen: Europas beste sabotørgruppe, Oslo 2005, s. 247.

4 Kjell Staal Eggen: «Et vemodig 50 aarsminne», […].

5 Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24», Oslo 2010, s. 225.

6 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 253.

7 Max Manus (tilrettelagt av Bjørn Benkow): Mitt liv, Oslo 1995, s. 254.

8 Guri Hjeltnes: «Donau» i Hans Fredrik Dahl m.fl. (Red.): Norsk krigsleksikon 1940–45, Oslo 1995.

Bilderettigheter

side 11: Familien Ryggs familiealbum. side 12: Familien Ryggs familiealbum. side 13: Familien Ryggs familiealbum. side 15: Andreas Rygg. side 16: Andreas Rygg. side 23: Andreas Rygg. side 27: Andreas Rygg. side 29: Andreas Rygg. side 32: Andreas Rygg. side 36: Harald Rygg. side 44: Arne Egner. side 46: Norges Hjemmefrontmuseum (NHM). side 49: Harald Rygg. side 71: Harald Rygg. side 75: Julie Alice Berg. side 80: Norges Hjemmefrontmuseum (NHM). side 91: Andreas Rygg. side 92: Andreas Rygg. side 95: Harald Rygg. side 98: Andreas Rygg. side 115: Norges Hjemmefrontmuseum (NHM). side 116: Norges Hjemmefrontmuseum (NHM). side 128: Harald Rygg. side 168: Andreas Rygg. side 169: Andreas Rygg.

197

Takk til:

Herman Gram Berg, Andreas Rygg, Harald Gram Rygg, Julie Alice Berg, Trym Staal Eggen, Gunnar Sønsteby, Svein Blindheim, Reidun Engebretsen, Annæus Schjødt, Henrik Frisak Fürst, Ingvar Skobba og Olav Bogen.