Chris Tvedt & Elisabeth Gulbrandsen
Djevelens barn
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45317-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner | Blæst design Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2014 Satt i 10,3/12,6 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
PROLOG
Han var tretten. Broren var ni. De satt helt stille uten å snakke sammen. Det eneste de kunne høre var lyden av brannen. De satt i vedskjulet, bak noen løse bordplanker, helt innerst, som i et hemmelig lite rom. Ingen visste om dette stedet. Han hadde oppdaget det da han hentet ved i skjulet. Det var mørkt rundt dem. Bare et flakkende rødt lys fra brannen utenfor trengte igjennom sprekkene i bordkledningen. Han trodde at de hadde vært her flere timer allerede. Verkingen i kroppen etter å ha sittet stille så lenge var nesten ikke til å holde ut. Broren begynte å bli urolig. «Det gjør vondt i beina,» hvisket han, nesten uhørlig. Han prøvde å flytte litt på seg slik at broren kunne få mer plass til å strekke ut. La armene rundt ham og kjente den tynne, skjelvende kroppen mot seg. «Du må sove,» hvisket han. «Du trenger kreftene. Vi skal gå langt.» Han holdt hånden et øyeblikk rundt den spinkle nakken, kjente hvor liten og vergeløs broren var. Flyttet hånden, ville ikke kjenne på de følelsene, ikke nå. Etter en stund kunne han høre at broren pustet saktere. «Sover du?» hvisket han. Han fikk ikke noe svar. 5
Han prøvde å tenke tilbake til tiden før huset, men hver gang han forsøkte, forsvant alle minnene, alle tankene. Han begynte å telle sekunder. Langsomt. De våget seg ut fra skjulestedet. Lyset fra brannen skar opp gårdsplassen i bevegelige felt. Han så hvordan det røde lyset farget skikkelsen ved siden av seg. Flammene fra det brennende huset steg inn i himmelmørket. Den hete luften sved i lungene. Han tenkte på de to som ble igjen der inne. De som ble ofret. De som hadde sluttet å kjenne noe. Han skjøv tankene vekk. En bil kom oppover. Han så skinnet fra lyktene over bakkekammen. Hurtig dro han broren med seg. De snublet oppover stien til de kom til den store steinen, der krøp de sammen. Bilen stoppet og fire mennesker steg ut. Han holdt pekefingeren foran munnen så broren skulle forstå at han måtte være helt stille. Han klarte ikke å se hvem de var. Et øyeblikk ble han redd for at han og broren likevel ikke ville klare det. At alt var forgjeves. Han grep hånden som søkte hans. Flammene slikket ikke lenger mot himmelen. Brølet fra brannen hadde stilnet, men varmen var fremdeles intens. Følelsen av uvirkelighet avtok langsomt. Ingen av menneskene på gårdsplassen så deres vei da de forsiktig krøp vekk, de sto bare fortapte og urørlige mens ilden fortærte alt rett foran øynene deres. Han kastet et siste blikk bak seg mens de hastet avgårde. Enkelte flammer reiste seg sporadisk, men mest var det bare en enorm glohaug igjen. Etter en stund var det bare kulde og mørke. Han trakk pusten dypt, kunne kjenne hvordan pulsslagene hamret i tinningen. Kjente den iskalde luften skjære i lungene. Kroppen ristet ukontrollert. Han hadde pønsket ut en 6
plan han trodde var god, men nå i mørket og kulden skjønte han at det ikke hadde vært noen plan, ikke egentlig, bare et ønske om å komme seg vekk. Han hørte hvordan det knaket i den frosne bakken for hvert skritt de tok. Han hadde ikke tenkt på kulden, hadde ikke tenkt på mørket heller. Han hørte de såre hikstene fra broren og famlet etter den lille. Begravde fingrene i det glatte myke håret. «Ikke gråt. Vi klarer det.» Broren svarte ikke. De hadde løpt et godt stykke. Han hadde tenkt at så lenge de løp oppover, var de trygge. På et eller annet tidspunkt måtte de over elven. Det var det han hadde vært mest redd for. Han blunket vekk tårene, de rant nedover kinnene og han slikket seg rundt leppene idet de nådde munnen. Det smakte bittert, brent aske. Hjertet slo ikke så hardt lenger. Han trodde de var trygge nå. «Vi klarer det. Vi er der snart nå.» Han fikk ikke noe svar, men likevel fortsatte han å si de samme setningene om og om igjen, et mantra som gav ham krefter. Broren var taus. Han vil snakke så snart vi kommer i hus og får mat. Da vil han snakke, tenkte han. Landskapet forandret seg, det flatet ut og han kunne skimte busker like i nærheten. Luften ble råere. De måtte ha nådd elven. Han kunne høre duringen fra fossen lenger nede. Forsiktig gikk de ut på den skrøpelige broen. Flere steder manglet det planker. Der la han seg ned på alle fire, tenkte det var tryggere. Fikk broren til å gjøre det samme. «Hold deg fast i meg, så du ikke faller utfor.» Han kjente hånden gripe fatt i jakken sin. Langsomt beveget de seg fremover. Klamret seg til plankene. Som fjellklatrere forserte de det siste stykket og nådde bred7
den på den andre siden. De forlot elven og fulgte stien som så vidt kunne skimtes i mørket. Bak dem tidde elven og vinden malte skrittene deres ut. Senere kunne han ikke huske noe fra den siste delen av veien. Det eneste han erindret var lyden av hivende, hard pust og brorens absolutte taushet.
DEL I
KAPITTEL 1
Preben Jordal sto opp nøyaktig klokken sju, slik han gjorde hver eneste morgen. Uten å tenke satte han de bare beina på gulvet når vekkerklokken ringte og vaklet ut på badet. Først da han kom ut av dusjen husket han at denne dagen ikke var som andre dager. Han så på seg selv i speilet. En middels høy, ganske kraftig kropp. Duggen gjorde at han ble forskånet for de mest avslørende detaljene, men han hadde lagt seg godt ut rundt midjen, brystmusklene var blitt slappere og hårfestet høyere. Han brydde seg ikke. Det var fremdeles muskler under fettet. Han bøyde seg frem, gned av glasset med hånden, gransket sitt eget ansikt. Blå øyne under buskete øyenbryn, en nese som hadde vært brukket to ganger, kraftige kjever. Jeg er den jeg er, tenkte han. Langt fra ung, men heller ikke riktig gammel. Ikke ennå. Han kokte egg, laget kaffe, fylte appelsinjus i to glass. Da alt var klart, kom hans kone tassende ned. Hun gjespet, var trøtt som alltid. De snakket ikke stort sammen ved frokostbordet. Preben leste avisen. Hun kikket ut av vinduet, en blek kvinne, fremdeles vakker, kanskje, på en fjern, nesten forfinet måte. Han lurte på hvorfor hun alltid kikket ut. Det var ikke stort å se der, bare en veistump omgitt av et lite skogholt. Skjorten var nystrøket og jakken uten flekker. «Nå går jeg, Amalie,» ropte han. «Ha en god dag.» 11
Han ventet et øyeblikk i døråpningen, i tilfelle hun skulle si noe, men hun gjorde ikke det, fortsatte bare å stirre ut av vinduet. Hun bryr seg virkelig ikke, tenkte han. Preben Jordal fylte 57 år den dagen. Han hadde vært politimann i Bergen hele sitt yrkesaktive liv, og dette var hans siste dag på jobben. Han hadde egentlig ingenting å gjøre på kontoret. Alle løpende saker var for lengst blitt overført til andre. Notater var blitt skrevet der hvor det var nødvendig, gamle dokumenter var blitt gjennomlest og arkivert, makulert eller kastet, alt etter som. Kolleger kom stadig vekk innom. De sa de samme tingene, ga klosset uttrykk for at han ville bli savnet, de yngre kom med halvdårlige morsomheter om pensjonisttilværelsen. Han smilte pliktskyldig. «Hva skal du gjøre på?» spurte en. «Gjøre på?» Den andre gestikulerte. «Hva skal du drive med? Du må jo fylle dagene med ett eller annet. Du er ikke akkurat en gammel mann. Har du søkt jobber, eller?» Preben nølte. «Jeg skal fiske,» sa han. «Jeg visste ikke at du fisket.» Han gjorde ikke det, følte bare at han måtte si noe. Sannheten var at han ikke hadde tenkt over spørsmålet i det hele tatt. «Jovisst,» sa han. «Skal kjøpe meg en liten båt og greier.» Det meste av private gjenstander hadde han kastet. Et lite, innrammet fotografi av konen stod igjen. Han studerte det. Det var tatt på fjellet et eller annet sted, antagelig på nittitallet. Hun var kledd i en rød anorakk, satt på en stein, så ikke mot kameraet, stirret bare ut i horisonten. Det var slik det var blitt, tenkte han. Hun 12
så alltid et annet sted. Han nølte, så kastet han bildet også. Kontoret var tomt, bortsett fra en bunke dokumenter som lå i vinduskarmen. Han puttet dem i vesken. I lunsjen ble det servert kake. Politimesteren var på reise, derfor var det inspektøren, en mann Preben knapt hadde hilst på, som holdt en liten tale. Han takket for lang og tro tjeneste, slo fast at Preben var en hedersmann, et eksempel til etterfølgelse, at han kom til å bli savnet. Alle skålte, mumlet samtykkende, klappet høflig. Men praten rundt bordene etterpå dreide seg om andre ting. «Jeg hører at saken mot Victoria Ravn er blitt henlagt,» sa en gråhåret etterforsker. «Du kødder! Hvordan er det mulig?» «De finner ikke liket. Og dessuten er det ingen som vet hvem han var. Ikke så lett å ta ut en tiltale for drap på noen som ikke finnes.» Betjenten som snakket, lente seg frem over bordet, senket stemmen konspiratorisk. «Dessuten er hun ikke helt god, ifølge gutta på voldsavsnittet.» «Hvordan da?» En pekefinger laget sirkler ved tinningen. «Temmelig sprø. Ikke helt tilregnelig. Hun hadde ikke trengt å melde seg, var ikke engang under mistanke da hun dukket opp på kammeret. Dessuten drev hun som luksushore. Som domina, eller hva det nå heter. Pisket folk mot betaling.» «Og det mener du betyr at hun er sprø?» «Jeg bare forteller hva etterforskerne sier. At hun er koko.» En annen og mye yngre mann ristet på hodet. «Det er ikke derfor saken ble henlagt,» sa han. «Hun er samboer med Edvard Matre hos Kripos. De lar henne gå for å unngå en skandale, det er saken. Matre har mye kred der inne.» 13
«Det der er bare tull, Frank,» sa Preben Jordal. «Det er ikke sånn det funker.» «Du kjenner Matre, stemmer ikke det? Jobbet ikke dere sammen med de drapene?» sa Frank. «Jo. Hva faen har det med saken å gjøre?» «Ingen ting,» sa Frank og løftet hendene i teatralsk overgivelse. «Ingen ting som helst.» Preben Jordal hadde lyst til å gi fyren en på trynet. I dag kunne han endelig gjøre det uten å bry seg med konsekvensene, tenkte han. «Du er en idiot, Frank, vet du det? En hjernedød jævel som aldri har annet enn dritt å komme med om andre mennesker.» «Hva faen er det du sier!» Frank var på vei opp av stolen. Preben så på ham. «Jeg sier at ingen ting ville glede meg mer enn å banke dritten ut av deg før jeg slutter. Er det det du vil?» Frank flakket med øynene, søkte støtte rundt bordet, men fant ingen, ristet på hodet og gikk. «Way to go, Preben,» sa den gråhårete. «Way to go.» Han gikk ut gjennom dørene for siste gang. Mailuften var mild og behagelig, og han bestemte seg for å rusle litt rundt i byen. Han følte seg isolert fra alle disse som skyndte seg videre i livene sine, tenkte ikke på noe, gikk bare og så ned på fortauet. Så at han hadde glemt å pusse de sorte, solide skoene han hadde tatt på seg den morgenen. Det irriterte ham at han hadde glemt det, i dag av alle dager. Inni ham var det en tomhet som ventet på å bli fylt. Han gikk på måfå, ned mot havnen, passerte Holbergstatuen, krysset over til Fisketorget. Byen var allerede full av turister. Han fortsatte utover bryggen, kikket på lystbåtene som lå langs kaien. Det var utrolig hva slags fartøyer folk hadde råd til. Da han kom til festningen, gikk han inn på området og fant en benk hvor han kunne sitte alene. 14
Noen få unge jenter lå og solte seg på plenen på tross av at solen bare var fremme av og til. Han så på dem uten begjær. Tenkte på alt som lå bak ham, og alt som skulle komme. Han var pensjonist nå. Fremtiden var hvite dager i en lang rekke, uendelige som en snødekket tundra, frossen og uten liv. I samme øyeblikk tok han en bestemmelse. Han ville ut av ekteskapet. Det var blitt et tomt skall uten innhold. Amalie og han hadde lite å snakke om, hadde ikke hatt sex på det han kunne huske. Ingen felles gleder, ingen sorger, ingen forventninger. Det var som om de langsomt var blitt visket ut for hverandre. Likegyldighet. Det var alt som var igjen.
KAPITTEL 2
Midt blant regninger og reklame lå et brev. Konvolutten var merket «Politiet» med store bokstaver. På linjen under sto det «Kripos» med litt mindre skrift. Til sin egen forbauselse oppdaget Edvard Matre at han skalv på hendene, og fikk en fornemmelse av hvordan det kunne være for andre å motta et slikt brev, for lovbryterne, for de som hadde noe å skjule og mye å frykte. Han hadde aldri trodd at han selv skulle få et slikt brev i postkassen og føle angst. Nå, i dette øyeblikket, med et oppsigelsesbrev i hånden, forsto han hvor mye jobben betydde for ham. Han var politimann, etterforsker, hadde alltid vært det, hverken ville eller kunne gjøre noe annet. Han trakk pusten dypt, rev opp konvolutten og lot blikket fare over de få linjene. «… ber deg møte på avdelingssjef Katrine Gjesdahls kontor onsdag den 24. april kl. 09.00.» Det var ingen oppsigelse. Bare en innkalling til et møte med sjefen om to dager. To lange dager. Ingen henrettelse, men heller ingen benådning, en utsettelse, det var alt. Hun kunne ha ringt, tenkte han. Tatt en telefon, bedt ham stikke innom. Det lovet ikke godt at hun var så formell. Onsdag morgen barberte Edvard seg med omhu. Det var utrolig så fort skjegget vokste. Han likte ansiktet glattbarbert, gikk to skritt tilbake, så på seg selv. Speilbil16
det viste et ansikt med markerte trekk. Det mørke, glatte håret var strøket bakover og blottet en forholdsvis høy, bred panne. Han møtte sitt eget alvorlige blikk. Det var litt lukket, strengt ville noen sikkert si. En eks-kjæreste sa alltid at han måtte smile oftere, for ellers så han sørgmodig ut. Edvard visste at avgjørelsen om hva som skulle skje med ham for lengst var tatt, og knapt ville bli påvirket av hvilken skjorte han hadde på seg, likevel, eller kanskje akkurat derfor, kjentes det viktig. Men allerede før han hadde fått jakken på, klebet skjorten seg til ryggen og det føltes som om klærne var et nummer for små. Utenfor Katrine Gjesdahls dør stanset han et øyeblikk, dro en hånd gjennom håret og trakk pusten dypt, banket på og gikk inn. Klokken var nøyaktig ni. Hun satt i en kontorstol som var for stor til henne, holdt hendene foldet på bordplaten foran seg, en litt unnselig, middelaldrende kvinne. «God morgen, Edvard,» sa hun. «Vær så god, ta plass.» Han satte seg, tenkte at det var en underlig formell og nesten litt gammeldags hilsen, og at det ikke lovet godt. «Hvordan har du det?» spurte hun. «Kan vi bare komme til saken, Katrine?» Han så at hun ble litt stram om munnen. «Det er min fremtid som er på spill her,» sa han, og hun nikket som for å vise at hun forsto utålmodigheten hans. Men det betydde ikke at hun ville la ham bestemme tempoet. Hun la en hånd på papirbunken foran seg på skrivebordet. «Du har vært suspendert … la meg se … siden november i fjor. Årsaken var at din samboer meldte seg for politiet i Bergen og tilsto et drap. Hennes forklaring hang ikke helt sammen. Det oppsto spørsmål om din rolle i saken, om du kunne ha ytet etterfølgende 17
bistand, eller i det minste holdt tilbake opplysninger om et straffbart forhold.» Hun holdt inne, som for å gi Edvard anledning til å svare, men da han ikke sa noe fortsatte hun: «Vel, som du vet er saken mot Victoria Ravn henlagt etter bevisets stilling. Hun kan meget vel ha begått drapet allikevel. Vi kan bare ikke bevise det.» Han beveget seg på stolen, kunne aldri tenke på den natten uten å føle uro, uhygge. Edvard hadde funnet Victoria på atelieret, naken og blodig. I sengen lå et maltraktert lik. Det hadde ikke vært snakk om selvforsvar, liket var lenket fast med håndjern. Hun hadde drept i raseri og av hevnlyst. Istedenfor å arrestere henne hadde Edvard hjulpet til med å bli kvitt liket. Han hadde gjort det av kjærlighet, hadde trodd at de kunne legge det bak seg og skape en fremtid sammen. De hadde prøvd. Hun hadde flyttet til ham i Oslo. Et år senere, mot Edvards vilje, hadde Victoria reist tilbake til Bergen og meldt seg for politiet. Katrine Gjesdahls tone ble skarpere. «Det er selvsagt ikke mulig å bevise noen form for delaktighet fra din side, Edvard, men det betyr ikke at alt er greit. Beviskravene er mindre strenge i arbeidsretten enn innenfor strafferetten. Selv om du ikke kan straffes er det fullt mulig å si deg opp. Ingen tror at du har fortalt hele sannheten om den kvelden. Det har vært adskillig tvil om hva som skulle skje med deg. Du har fiender i direktoratet. Men til sjuende og sist handlet dette om juss, og juristene har konkludert med at det hefter så mye usikkerhet ved saken at de ikke vil kjøre en arbeidsrettssak.» Han hadde vært så innstilt på å få sparken at det tok noen sekunder før lettelsen skylte over ham. «Jeg beholder jobben?» «Du blir ikke avskjediget og ikke oppsagt. Men jeg er blitt instruert om å gi deg tilbud om seks måneders etterlønn hvis du slutter frivillig. Det er et godt …» 18
Han ristet allerede på hodet. «Nei takk.» «Du får ikke et bedre tilbud, Edvard. Du bør gå hjem og tenke over det.» «Ikke nødvendig.» Katrine Gjesdahl sukket. «Jeg visste at du ville si det. Men da bør du også vite at du blir flyttet over i en ny stilling. Vi har et nytt satsingsområde – forsvunne mindreårige asylsøkere. Du får ansvaret for den avdelingen.» «Hvorfor? Jeg er en god drapsetterforsker.» Katrine Gjesdahl sukket. «Jeg vet ikke hva som skjedde i Bergen, Edvard, og kommer aldri til å spørre deg om det. Men uansett hva det var, har det ikke gjort karrieren din noe godt. Dette er prisen du må betale.» Han holdt sinnet i sjakk. «Begynner jeg i morgen?» «Du kan begynne på mandag. Nå må jeg forberede et nytt møte.» Han reiste seg, hadde hånden på dørklinken da stemmen hennes fikk ham til å stanse opp. «Har du kontakt med Victoria Ravn fremdeles?» Edvard snudde seg, nølte et lite øyeblikk. Så lenge etterforskningen pågikk, hadde Victoria bodd i Bergen, han i Oslo. Hold kontakten på et minimum, var rådet Edvard hadde fått fra sin advokat. Ligg lavt, si minst mulig, og håp at det går bra. Det hadde det gjort. Mot alle odds var Victoria en fri kvinne og Edvard fremdeles etterforsker i Kripos. De kunne begynne på nytt, tenkte han. «Siden arbeidssituasjonen min er avklart, tror jeg svaret må bli at det har du ikke noe med, Katrine. Det er en privatsak.» Hun nikket, men blikket hennes var kjølig og vurderende, som om han var et interessant typetilfelle under observasjon. «Greit nok, Edvard.»