Diamantjakten by Cappelen Damm AS

Ingeborg Dybvig

Diamantjakten

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36270-6 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 13/17 pkt. sabon og trykt på Munken print classic 80g 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

1. Byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Moteassistenten . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Juveleren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. Invitasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5. Motevisningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6. Tyveriet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7. Undersøkelsene . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8. Museet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9. Mistanken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10. Funnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 11. Arrestasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 12. Byturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 13. Forfalskningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 14. Forklaringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 15. Forsoningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 16. Løgnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 17. Tårnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 18. Avsløringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210

19. Jakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 20. Fangsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 21. Gaven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Fakta om Paris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 248 10 ting å gjøre i Paris . . . . . . . . . . . . . . . . 250 Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255

1. Byen

Jeg la hodet bakover. Rustbrune jernbjelker strakte seg over meg, på kryss og tvers i lag på lag. Jeg bøyde meg enda litt lenger, det knakte i nakken. Var det toppen, langt der oppe? Jeg mistet nesten balansen. «Vi må opp,» sa jeg. «Enig. Men ikke akkurat nå,» sa pappa og nikket mot høyre. En milelang kø slynget seg fra den ene foten, fortsatte i en ujevn firkant rundt plassen og videre utenfor. Jeg kunne ikke se enden. «Jeg foreslår at du får med deg tante Annie hit en tidlig morgen. Da er det ingen kø.» Jeg nikket. God idé. Tante Annie skulle komme i morgen med ekspresstoget fra London, og så skulle vi være sammen mens pappa jobbet. Kjem7

peflaks at skolen hun underviser på i England har vinterferie samme uke som min skole i Oslo! Hun hadde sagt ja med en gang da pappa foreslo at hun kunne komme til Paris for å være sammen med oss. Det vil si, mest med meg, da. Pappa og jeg kom i går, og i dag hadde vi sløvet rundt i byen, besøkt noen kirker og museer, sittet på kafeer og stukket innom noen butikker, til vi hadde endt opp her. Midt under Eiffeltårnet. Egentlig var det ikke ferie. Det er det nesten aldri når jeg reiser med pappa. Han er fotograf, og om det passer, får jeg bli med ham på oppdrag. Denne gangen hadde han nølt skikkelig. Da han ble spurt om å være med til moteuken i Paris og ta bilder til en ny bok om en norsk motedesigner, og det viste seg at det var i min vinterferie, så han bare alvorlig på meg og ristet på hodet før jeg fikk sagt noe som helst. «De siste gangene du har vært med meg, har vi havnet oppi tyverier og skurkebander og detektivarbeid. Jeg lurer på om ikke du heller skal være hos mormor og morfar. Du kan gå på ski, og jeg kan jobbe i fred og ro.» 8

Jeg hadde skrudd blikket fast i ham. Lenge. «Skal du liksom dra til moteuken i Paris uten meg, når jeg attpåtil har ferie? Ikke har jeg vært i Paris, heller! Jeg lover å ikke rote meg oppi noe som helst.» Til slutt hadde pappa fått ideen om å invitere tante Annie, og nå var vi her, under det mest kjente landemerket i Paris. Rundt oss sto Eiffeltårnets fire gigantiske jernføtter solid plantet i bakken, og over oss stakk tårnets tynne spiss hull i himmelen. Den hadde vært strålende blå i hele dag, men var nå i ferd med å bli mørkegrå. Det var blitt sent på ettermiddagen. Vi gikk bortom billettkiosken for å sjekke åpningstidene og nappet med oss en brosjyre før vi ruslet videre. «Så deilig å gå i sko!» sa jeg. Bakken var bar, og langs plenkanten blomstret primula og stemorsblomster. Det var ikke et snøfnugg å se. Selv om det bare var første uken i mars, hadde vi sittet på utekafé og drukket varm sjokolade. Hjemme lå snøen i store hauger. Pappa nikket. I det samme pep det i telefonen hans. Han fisket den opp av lommen. «Hallo?» 9

Vi fortsatte å gå mens han snakket. Parken var full av mennesker. Gamle som ruslet sakte av gårde, unge par med små barn på trehjulssykler og noen ungdommer som løp rundt. På en kafé litt lenger bort var alle bordene fulle. «Hvem var det?» spurte jeg da pappa endelig avsluttet samtalen. «Mons Meier. Den norske designeren. Han ba meg komme klokken åtte i morgen. Jeg spurte om du kunne bli med, og det var greit. Vi kan be tante Annie komme til atelieret hans og plukke deg opp der.» Mons Meier var kanskje Norges mest berømte motedesigner. For et par år siden hadde han slått gjennom for fullt i Paris, ja, i New York, Milano og London også. Popstjerner og prinsesser sloss om klærne hans, og pappa hadde vist meg store artikler om ham i europeiske og amerikanske blader. Et norsk forlag hadde bestemt seg for å gi ut en bok om livet hans, og hadde spurt pappa om å ta bilder til den. «Hva skjer i morgen?» spurte jeg. «Mest planlegging. Han kommer til å være forferdelig opptatt med visningene, og jeg må vite 10

hva jeg kan være med på, når jeg kan ta bilder og når jeg helst må holde meg helt i bakgrunnen.» «Tror du tante Annie og jeg kan være med på en av visningene?» Pappa ristet på hodet. «Det tviler jeg på. Alle billettene er solgt for lenge siden, mest til superkjendiser og viktige motejournalister, tror jeg. Sånn som jeg har skjønt det, er det nesten ikke plass til meg engang, og sikkert ikke til dere. Jeg vil ikke spørre om det heller. Men du får treffe ham i morgen og se atelieret hans. Tror du skal være fornøyd med det.» Vi trasket videre, og snart var vi inne i Rue Jacob, gaten der det lille hotellet vårt lå. Bena mine verket, vi hadde vært ute i mange timer. Inne i resepsjonen sank jeg ned i en dyp lenestol mens pappa spurte damen bak skranken om en bra restaurant i nærheten. «Den må være like ved. Jeg tror ikke jeg orker å gå et skritt til,» sa jeg og strakte føttene foran meg. Damen smilte til meg og sa et eller annet på fransk til pappa. Han snudde seg mot meg. 11

«Om jeg forsto henne riktig, og det er slett ikke sikkert, så sier hun at det er haugevis av bra kafeer rundt her. Skal vi slappe av litt på rommet først eller gå og spise med en gang?» Hvor lenge var det siden vi hadde spist? Ikke siden vi satt på utekafeen og drakk sjokolade og spiste et rundstykke. Det var mange timer siden. «La oss spise med en gang.» Nå var det min telefon som pep. «Tante Annie» blinket på skjermen. «Er det fint i Paris?» spurte hun. «Kjempefint. Og du må treffe oss hos han motedesigneren i morgen. Adressen?» Jeg så på pappa. Han svarte et eller annet ubegripelig. «Jeg sms’er den til deg.» Vi småpratet litt videre. «Når toget kommer inn på Gare du Nord-stasjonen i morgen,» sa tante Annie til slutt, «drar jeg først til hotellet og setter fra meg kofferten, og så kommer jeg rett til dere. Ok?» «Ok! Ses!»

2. Moteassistenten

«Har du tenkt å være med eller vil du sove videre? Dette er tredje gangen jeg vekker deg!» Jeg gløttet på øynene. Pappa sto lent over meg. Han var fullt påkledd. Gardinene var trukket fra og jeg så rett ut på en knallblå himmel. «Kom deg opp, din latsabb. Klokken er sju, og du må skynde deg om du vil ha litt frokost før vi drar.» Jeg strakte meg før jeg hoppet ut av sengen. Rommet var lite. Sengene våre sto langs hver sin vegg, med et stort, gammeldags klesskap i mørk mahogni imellom. Blomstrete gardiner i rødt og gult rammet inn vinduet. Jeg kikket inn i skapet, der jeg hadde hengt opp klærne mine da vi kom. To skjørt, en kjole, to par bukser, et par blu13

ser. Noen t-skjorter og gensere lå stablet på en hylle. Jeg skulle treffe en av verden mest berømte moteskapere. Hva har man på seg da? «Få opp farten,» sa pappa. Jeg stirret på ham. Han hadde olabukser og genser. Det samme som han alltid har. Ingen kan beskylde faren min for å være noen moteløve. «Jammen, jeg vet ikke hva jeg skal ha på meg!» sukket jeg. Pappa himlet med øynene, plukket en jeans, en hvit t-skjorte og en lang, sort strikkejakke ut fra skapet, dyttet klærne inn i armene mine og skjøv meg mot badet. Han holdt tre fingre opp i luften. «Tre minutter. Ikke noe mer,» sa han. Frokostrommet duftet av sjokolade og kaffe og varmt bakverk. Den blide damen som hadde stått i resepsjonen dagen før, kom med en diger hankeløs kopp til pappa, nesten like stor som en suppebolle. «Mm, ikke noe er så godt som fransk café au lait,» sa han, smilte takk til damen og tok en stor slurk. «Jeg foretrekker pain au chocolat. Det skal jeg 14

spise til frokost hver dag mens jeg er her,» sa jeg og forsynte meg med to luftige boller. De var fremdeles varme, og sjokoladefyllet tøt ut da jeg tok en stor bit. Herlig! Pappa helte i seg kaffen, så kikket han på klokken. «Jeg hadde tenkt at vi skulle gå bort til Mons, men det tror jeg rett og slett ikke vi rekker. Vi praier heller en drosje.» Ikke lenge etter snirklet vi oss ut av de smale gatene, før drosjen skjøt fart langs Seinen. Et stykke foran oss kneiste Eiffeltårnet over morgentrafikken. Klokken fem på åtte svingte vi inn en annen smal gate, og sjåføren sakket farten mens han kikket på husnumrene. Til slutt stoppet han foran en gammel, hvit bygård. «M. Meier» sto det inngravert på et messingskilt over ti knapper med tall. Pappa grov opp telefonen. «La meg se … Jeg fikk en kode i en sms fra Mons. Den åpner døren. Hm, 1339, det er faktisk din alder og min alder. Lett å huske. Slår du det inn mens jeg får med meg kameraene?» Pappa plukket opp alle kameraveskene mens 15

jeg trykket inn koden. Det kneppet i døren. Jeg skjøv den opp. Vi kom inn i en stor, lys hall der to trapper svingte seg opp til hver side. «Vet du hvi…» Jeg kom ikke lenger. Det smalt i en dør, og plutselig sto en dame plantet rett foran oss. «Oui?» Stemmen var spiss. Damen var kort og bred. Det stålgrå håret var gredd bakover i en stram frisyre. Øyenbrynene var nappet nesten helt vekk, og i stedet hadde hun tegnet opp to sorte, tynne streker. De buet seg over et par rosinøyne som gransket oss mistenksomt. «Eh, bonjour, Madame,» stammet pappa. «Vi … eh, nous … eh … visiter … Monsieur Mons Meier!» fortsatte han, og pekte på meg og seg selv og gjentok navnet til Mons som om det var et trylleord. Damen virket ikke overbevist. Hun satte armene i siden og stirret først på pappa og så på meg, før hun gransket kamerabagene. Var hun dørvakt? «Parlez-vous anglais?» forsøkte pappa seg. Damen bare ristet på hodet. I det samme ramlet det i den ene trappen, og vi snudde oss alle tre. En tynn mann kom ut i hallen. 16

«Mais Madame Cédille!» utbrøt han, slo hendene sammen og sa et eller annet i rasende fart på fransk mens han gestikulerte med armene og nikket i vår retning. Så snudde han seg mot oss. Ansiktet sprakk i et stort smil og han slo over på norsk. «Leo Summer, antar jeg?» Pappa nikket. Vi håndhilste. Imens hadde madamen forandret seg totalt. Borte var det skarpe blikket. Nå smilte hun bredt til oss og strakte frem hånden, mens hun blunket til Mons. «Dere må unnskylde Madame Cédille. Hun er god på bunnen, men litt brysk. Hun har vært portnerske, eller concierge som det heter på fransk, i denne bygården i sånn omtrent hundre år og passer på alt og alle. Meg også, selv om jeg er norsk og innflytter. Det har vært noen journalister her som har forsøkt å presse seg inn, derfor er hun litt skeptisk til alle som kommer med kamera. Men jeg har sagt at dere er velkomne.» «Snakker hun ikke noe engelsk?» spurte jeg. Mons lente seg mot meg. «Det kommer an på humøret. Hun sier hun ikke forstår noe, men jeg tror hun skjønner det meste når hun har lyst.» 17

Jeg tittet bort på madamen. Hun ristet på hodet, så smilte hun og trakk på skuldrene. «Men norsk kan hun vel ikke?» «De eneste ordene hun kan er ‘jeg elsker deg’, ikke noe annet,» lo Mons. Jeg måtte flire. Kanskje jeg skulle teste ut om hun virkelig kunne de ordene en dag. Og lære henne noen flere. Eller finne ut hvor god hun var i engelsk. Selv snakker jeg det flytende, siden pappa er engelsk og jeg ofte besøker farmor og farfar utenfor Cambridge. Madame Cédille pekte på kameraene, ristet på hodet igjen og kom med en lengre forklaring. Så nikket hun mot meg og kikket først på pappa og så på Mons. Blyantøyenbrynene løftet seg nesten helt opp i hårfestet. Jeg skjønte ikke et kvidder. «Hva sier hun?» «Tja,» sa pappa og nølte. Før han fikk sagt noe mer, hadde Mons svart henne på fransk. «Hun lurte bare på om du er en av de nye modellene mine,» sa Mons og blunket til meg. «Men du er vel litt i yngste laget. Bli med opp,» fortsatte han, vinket til madamen og gikk mot den ene trappen. Vi fulgte etter. 18

I tredje etasje sto en bred, hvit dør på vidt gap. Mons vinket oss inn. «Velkommen til hulen min. Her er jeg nesten døgnet rundt.» «Bor du her også?» spurte jeg. Han pekte mot taket. «To etasjer lenger opp. I denne etasjen og den over har jeg atelier og kontorer, dessuten bor et par av assistentene mine her også. Jeg behøver omtrent ikke gå ut, annet enn for å handle litt mat og sånn. De siste ukene har jeg faktisk nesten ikke vært ute, så travelt har det vært for å få alt ferdig.» Han dro hendene over hodet. Han hadde nesten ikke noe hår, skallen skinte som om den var nypolert. «Mons!» En dame stakk hodet ut av en døråpning og vinket ham til seg. Hun nikket bare kort til oss. Han sukket litt unnskyldende til oss. «Det er tusen små detaljer som skal på plass, jeg må jobbe. Leo, du kan sette utstyret ditt i garderoben der, bare kom inn når du er klar. Vi kan planlegge mens jeg arbeider. Og du,» sa han og så på meg, «du får bare late som om du er hjemme og kikke deg rundt. Alle som jobber her 19

er greie folk, og de fleste snakker enten engelsk eller norsk. Blir du sulten eller tørst kan du stikke inn på kjøkkenet og ta det du har lyst på. Det pleier å være litt forskjellig å velge i der.» Mons forsvant og pappa gikk mot garderoben, der han stablet fotobagene sine i et hjørne. Han plukket med seg et par fotoapparater og en notisbok. Så kikket han bort på meg. «Du greier deg vel?» «Ikke noe problem!» svarte jeg. Pappa fulgte etter Mons, og jeg ble stående igjen alene. Jeg gikk sakte nedover den hvitmalte gangen. Noen diskuterte med høye stemmer innenfor en av de mange døråpningene, litt lenger borte var det noen som lo. Det smalt i en dør og fra innerst i gangen hørte jeg en brummelyd. Jeg tittet inn i et rom. To lange, tynne damer sto helt stille midt på gulvet mens flere menn surret rundt dem med munnene fulle av knappenåler. De strammet på noe kjolelignende silkeaktig som modellene hadde på seg. Damene skravlet og lo, men mennene var helt alvorlige. Ikke at de kunne flire så mye heller, da ville de kanskje svelget alle knappenålene. 20