Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 3
Abid Q. Raja
DIALOG om vold, undertrykkelse og ekstremisme
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 4
© CAPPELEN DAMM AS 2010 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord og Det Faglitterære Fond (NFF) til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-33233-4 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Stian Hole, Blæst design Sats: Oz Fotosats As Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i 10,5/13,5 pkt og trykt på 80 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 5
Til mine tvillingdøtre Sara og Maya, og min lille Adam
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 6
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 7
Innhold Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
1. Fra demonstrasjoner til opptøyer . . . . . . . . . . . . . – fra opptøyer til dialog Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dialogideen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dialogmøtet blir til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å gi makta tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dialogaktørene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et historisk sus over Litteraturhuset . . . . . . . . . . . . . Clichy-Sous-Bois . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
23
2. Fra fødsel til undertrykkelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . – fra undertrykkelse til opprør Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Undertrykkelse av barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Omsorg som skader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Holdningsendringer og systemsvikt . . . . . . . . . . . Barnefattigdom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Undertrykkelse av kvinner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dialogen om kvinneundertrykkelse . . . . . . . . . . . En hijab til besvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forbudte følelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samfunnsundertrykkelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dialog med Fremskrittspartiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tyskland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Unntakslandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
65
24 32 35 42 43 46 51
66 68 70 74 77 80 84 91 96 103 105 114 118
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 8
Undertrykkende asylretorikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Møte med Italias Dal Lago . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Internering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 3. Fra ytring til ytterligheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . – fra ytterligheter til toleranse Ytring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grensene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ytringsrommet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Minaretforbudet i Sveits . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Das Münster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Møte med Schlüer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det norske hatet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Deltagerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dialogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Homofili og Islamsk Råd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Radikalisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Illusjonen om den muslimske familie . . . . . . . . . . Terrorpågripelsene i juli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Imamer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hearts and minds . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
139
Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Institusjonalisert dialog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosialdemokratisk unnfallenhet . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye generasjoner, nye muligheter . . . . . . . . . . . . . . . . Dialog trengs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
215 216 222 226 231
140 144 151 153 156 159 163 165 170 174 180 182 195 199 201 210
Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Vedlegg – program for dialogmøtene . . . . . . . . . . . . . . . 237
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 9
prolog Bak begrepet dialog skjuler det seg ofte mye vassen, uforpliktende og velmenende tenkning. Rajas dialogmøter lykkes derimot i å spisse og utvide begrepet, både ved å tro på de tøffe, åpne konfrontasjonene og ved å bringe ut på banen en hel generasjon av nordmenn med etnisk minoritetsbakgrunn. – Knut Olav Åmås (Kultur- og debattredaktør i Aftenposten) Aftenposten 23.11.2009
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 10
10. mai 2010 mottok Bushra Ishaq og jeg Fritt Ord-prisen i en storslått seremoni i den nye Operaen i Oslo. Stiftelsen begrunnet min del av prisen med at jeg blant annet hadde skapt en arena for «skjellsettende dialogmøter med temaer som er viktige i det offentlige ordskiftet». Men hva var det som var så spesielt med disse dialogmøtene og temaene at uavhengige Fritt Ord ville belønne meg med denne æren? Vi arrangerte ti dialogmøter på under halvannet år. De fleste av dem ble avholdt på Litteraturhuset på søndager. Vi trakk alltid fulle hus. Hvordan har dette seg? Hva var det som gjorde at dialogmøtene engasjerte folk i så stor grad? Hva var det som gjorde at samtlige som ble spurt om å delta som debattanter, takket ja? Dialogmøtene tok alle opp problemstillinger knyttet til integrering. På godt og vondt er dette et tema som folk flest har en mening om. Og fordi integrering er en av vår tids største utfordringer, vekker det følelser og interesse hos de fleste. Kamp og motstand blant noen, håp og vilje til positiv endring blant andre. Integrering handler om språk, utdanning, arbeid og lovlydighet. Mens enkelte mener at integrering utelukkende handler om disse fire kategoriene, og at alt annet er irrelevant å snakke om, mener jeg integrering også handler om en femte ting: Om fellesskapets normer og verdier. Jeg vil kalle denne femte og viktige integreringsfaktoren for dialog; dialog om verdiladede konflikter som oppstår når ulike kulturer, tradisjoner og religioner møtes; dialog om alle de individuelle prosessene som oppstår når man forvalter, forhandler, forkaster og forsterker de ulike sidene ved kulturene. La oss uansett være enige om dette: Verdikonfliktene oppstår, er høyst reelle, og i noen tilfeller helt opprivende! Mens språk, utdanning, arbeid og lovlydighet kan måles og utprøves – og påvirkes gjennom ordinære kanaler – er fellesskapsnormene og verdiene 10
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 11
ikke like lette å håndtere. Vi kan ikke ha en lov mot verdier vi ikke liker. Det vi imidlertid kan er å forsøke å overbevise den andre gjennom argumentasjon og samhandling. Og det er det denne boka handler om. Dette siste og vanskelig målbare integreringsparameteret, som jeg har valgt å kalle dialog. Mange av deltakerne i den offentlige integreringsdebatten har allerede gjort seg opp sin mening, funnet sin posisjon, og har lite tro på eller håp om endring. Det lover dårlig. For å lykkes med integreringen må vi som samfunn i større grad klare å føre dialog med de gruppene som problemstillingene angår, ikke minst klare å føre dialog om reelle problemstillinger. Selve dialogens grunnidé er jo å lytte og dele sin posisjon, og gjennom dette nærme seg hverandre. Dialogen er ment å gi nyanser og farger til et integreringsbilde som ellers kan oppleves sort-hvitt. Nøkkelproblemstillingene er blant annet ungdomsopprør, ytringsfrihet, sekularisering, likestilling og tradisjonell ukultur. I denne boka vil jeg ta opp disse temaene. De har alle vært diskutert nettopp på Litteraturhuset, men boka er ingen gjennomgang av eller oppsummering av hva som skjedde på dialogmøtene. I stedet vil jeg forsøke å gi leseren en større innsikt i debatten, emnene, argumentene og deltakerne. Det er ikke bare viktig å forstå hva temaene dypest sett handler om, men hvor skoen trykker for de det gjelder – hva som skaper frustrasjoner, og hva som skal til for å lindre det. Vi trenger ikke reise langt for å finne kimen til konflikter som før eller siden vil oppstå også i Norge. Det føles kanskje langt til Sveits, men Europa er mye mindre enn vi tror. Det var alpelandet som innførte forbud mot minareter. Ringvirkningene av debatten nådde imidlertid oss her hjemme, i alle debattfora. Debatten preget norske aviser, radiosendinger og TV-nyheter. Nevner noen Danmark vil vi nok raskt assosiere landet med karikaturtegninger, men det er vel ingen tvil om 11
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 12
at de omstridte tegningene også har påvirket Norge og norske interesser. Belgia har i år som det første landet vedtatt å forby heldekkende ansiktsplagg på offentlige steder, men vi har ikke vært upåvirket av den debatten selv om Stortinget i juni i år stemte mot forslag fremmet av FrP om det samme. I Frankrike raste debatten om forbud mot hijab – det er nå forbudt å bruke hijab på offentlige skoler der. I Norge har vi først og fremst fått hijabdebatten i tilknytning til politiuniformen og den såkalte dommerhijaben, men debatten om kvinneundertrykkelse blant muslimer og innvandrere er mer eller mindre den samme over hele Europa. Franske tilstander hadde vi også i Norge, ifølge landets aviser, da opptøyene i forbindelse med krigen i Gaza rammet Oslo i januar 2009. Dimensjonene på debattene i Europa er kanskje ikke de samme som her hjemme, men mange av temaene er de samme, og det er flere europeiske land vi kan lære mye av; både på godt og på vondt. Vi er nødt til å lære for å lykkes. I boka får leseren innsikt i de viktigste pågående dialogene samt hvordan vi som nasjon kan lykkes med å løse utfordringene som de representerer. Men for å få til dette må vi også se på hva som er i ferd med å skje i Europa som helhet – vi har på vårt kontinent gått fra en debatt om innvandrere til en debatt om islam. Det henger selvsagt sammen med at muslimer har økt i antall, men handler kanskje også om at verdisettet skiller seg sterkere fra tradisjonelt kristne vestlige land – land som har vært igjennom industrialisering og som har hatt godt utbygde undervisningssystem. På grunn av dårlig håndtering av problemene har imidlertid ikke verdidialogen bidratt til økt forståelse, men gitt gode vekstvilkår for islamistisk radikalisiering i større eller mindre omfang over hele Europa. Utrolig nok strir de europeiske landene med sine utfordringer hver for seg uten at det gjøres seriøse forsøk på å opprette en gjensidig 12
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 13
dialog; verken innad mellom landets borgere eller på tvers av landegrensene. I Norge skuer vi ofte mot USA. Mange mener amerikanere oppildner til hat mot seg selv gjennom sine utenrikspolitiske handlinger. På studiereise til USA i februar og mars i 2010 – blant annet til George Washington University, Berkeley, Stanford og Colombia University – fikk jeg bevisstgjort paradokset da amerikanske forskere og tenkere skuer tilbake mot Europa og undrer seg; hva er det europeerne holder på med? Mens amerikanere skaper borgere av sine immigranter – har Europa først og fremst fremmedgjort og problematisert sine. Muslimer i USA anser seg selv å være meget tilfredse og fornøyde, mens muslimer i Europa nærmer seg kokepunktet. Hva er det med oss europeere som gjør at vi ikke klarer å håndtere innvandring og særlig muslimer – selv om vi er så prekært avhengig av økt migrasjon? Fremveksten av høyreradikale partier kan man se overalt i Europa. I Nederland har den islamkritiske politikeren Geert Wilders gått kraftig frem ved siste valg. I land som Italia og Hellas begås det store menneskerettighetsbrudd mot innvandrerne. Deres behandling av flyktninger og asylsøkere er verre enn hvordan mange av de svakeste behandles i de fattigste u-landene. I Østerrike vokser det frem ekstreme nasjonalistiske grupperinger og de etniske konfliktene på Balkan er igjen nær bristepunktet. I Tyskland ønsker ikke befolkningen på rundt 4 millioner tyrkere å identifisere seg som tyskere – de er glade for å være tyrkere. I nabolandet Sverige har æresdrapene rystet landet – Fadimesaken er den mest kjente, men dessverre ikke den eneste. Ghazala ble gjennom et familiekomplott drept av sin egen bror i Danmark. Æresdrap og tvangsekteskap har økt i kraftig omfang de siste årene i England, og er nå så utbredt at det nærmest blir betraktet som ordinær kriminalitet, på linje med andre lov13
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 14
brudd. I 2005 ble landet rammet av undergrunnsbomber utført av britiskfødte muslimske borgere med røtter til blant annet Pakistan og Bangladesh. Myndighetene har nærmest gitt opp deler av integreringskampen og gitt sin tilsutning til sharia-lignende domstoler som skal mekle i familie- og skilsmissekonflikter med myndighetsanerkjent status. I Aftenposten 19. juni 2010 la en gruppe norske imamer frem et ønske om en lignende ordning. Heldigvis var alle norske politikere, med samtlige politiske og religiøse overbevisninger, mot dette. Debatten og ønsket viser imidlertid at inspirasjon blir hentet fra andre land og at vi er bundet sammen med Europa på langt flere måter enn vi liker å tro. Det er ikke mer enn ca. 125 000 muslimer i Norge, men jeg kan se de samme tendensene i Europa i mindre format i Norge. Om vi ikke har gettoer, så har vi gettotilstander. Om ikke i samme omfang som enkelte andre land, så har vi æresdrap. Vi har problemer med diskriminering og sosial ekskludering, og vi har likeartede utfordringer i forhold til den politiske retorikken våre immigranter og deres etterkommere blir møtt med. Europa og Norge står overfor komplekse, men likeartede utfordringer – men paradoksalt nok mangler vi arenaer for å løse disse. Jeg har skrevet denne boka fordi jeg mener vi med god dialog kan skape en slik arena. Jeg mener dialog blir helt avgjørende for oss som samfunn i årene som kommer, for de debattene som ligger foran oss i nær fremtid, og for at vi som kollektiv skal lykkes i å bli et sted for alle borgere av landet. Jeg har hentet inspirasjon til boka gjennom studiereiser til Sveits, Italia, Tyskland, Frankrike, og USA. Tidligere har jeg gjort forarbeid i Danmark, og har bodd halvannet år i England. Boka vil gi noen erfaringer fra de nevnte landene uten at jeg vil hevde at den gir noen uttømmende gjennomgang av integreringssituasjonen i Europa. Argumentasjonen fra noen 14
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 15
av politikerne, redaktørene, tenketankene og minoritetsrepresentantene som står i verdidebattene gir oss imidlertid en viktig pekepinn på hvordan integreringssituasjonen er i disse landene, og hvilken vei vi kan forvente at utviklingen vil ta her hjemme. Det finnes mange måter å endre folks adferd på. For eksempel tenker enkelte foreldre, og da kanskje særlig innvandrerforeldre, at dersom en straffer sine barn fysisk, vil adferden til barnet kunne endres. Til sammenligning snekrer lovgivere verden over sammen lovverk slik at befolkningens adferd som helhet kan påvirkes og endres. Men den effektive endringen, altså endringer som vedvarer, oppnår vi neppe dersom vi ikke gis mulighet til refleksjon og ettertenksomhet. Dialogens ultimate oppgave er å få den andre parten til å reflektere – og at en selv evner og har viljen til reflektere over hva den andre sier. Refleksjonen gjør noe med oss, det gir oss nye ideer, nye tanker, nye innfallsvinkler – og noen ganger også nye meninger. Refleksjonen tvinger oss til å tenke over hva som ble sagt, hva som ble kommunisert. Refleksjonen er den aller viktigste brikken i endringsprosessen. Dialogens oppgave er å bringe mennesker sammen, og tilrettelegge for at det sanne, krevende og konfliktfylte ordskiftet kan finne sted. Dersom en forsøker å ha dialog om overflatiske temaer eller temaer som alle er enige om – vil dette skinne igjennom for alle deltakere. Dersom dialogen har vært lettvint, fordomsfull, farget eller skjevt lagt opp – vil individer og grupper kunne avfeie det hele uten at viktig lærdom synker inn, eller at de når refleksjonsstadiet. De vil sitte igjen med en følelse av ikke å ha blitt overbevist. De vil sitte igjen med et stort «men». Dialogen som da har funnet sted har ikke vært annet enn underholdning og tidsfordriv. Og det er i denne kategorien TV-debatten havner. TVdebatten har vært den fremste arenaen for meningsutveksling 15
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 16
rundt integreringssaken i Norge de siste tiårene. Som ung TVseer følte jeg meg imidlertid sjelden tilfreds – Carl I. Hagen kjørte over enhver innvandrer han møtte til debatt. Først og fremst fordi innvandrerne snakket altfor dårlig norsk. De fremstod dermed som mindre intelligente og alt annet enn representanter jeg kunne identifisere meg med. Om innvandrerrepresentantene tapte debattene, var det forsvinnende få etniske minoriteter der hjemme som fulgte med på TV-skjermen som lot seg affisere – deriblant meg. Vi tenkte at debatten kunne ha vært annerledes om andre aktører hadde vært med; om programlederen hadde stilt andre spørsmål, om han hadde vært mindre ledende eller delt tiden mer rettferdig mellom deltakerne. Selv om standpunktene i debatten ikke holdt mål var det ingen i studio eller hjemme som gjennomskuet det tapte argument; og så lenge denne innsikten uteble, uteble også enhver effektiv endring. Debatten nådde dermed ikke frem til de den angikk og argumentene ble avfeid før de rakk å reflektere. Altså – ytringsfriheten og debatten er ment å endre oss, gjennom argumentasjon. Men for svært mange, særlig i innvandrermiljøet skjer ikke denne endringen gjennom TV-skjermen fordi motargumentene avfeies; enten som ikke holdbare, eller fordi en beskylder samfunnet som har lagt opp debatten for skjevt. I en ellers kampaktig debattduell ville ens argumentasjon og mening ikke ha vunnet frem – men en lar være å endre sitt syn fordi det ikke var argumentet som tapte – men det «fordomsfulle» samfunnet som vant, eller at den som representerte «vårt» syn ikke var god nok! TV-debattene har videre bidratt til å konsolidere argumentene ytterligere, og dermed også avstanden. Slik har debattene fått underholdningspreg og hatt underholdningsverdi. Debattene har rommet alt fra politisk korrekte uttalelser til konservative og patriarkalske holdninger. Tidspress og medieskapte motpoler har sjelden bidratt til økt refleksjon, og 16
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 17
debattantenes behov for å fortelle mer enn å lytte, har forstyrret den sunne og nødvendige dialogen. Som ung representant har jeg selvsagt også selv vært en del av denne karusellen – derfor har dialogmøtene på Litteraturhuset hatt et helt annet og alternativ preg. Disse TV-debattene bidro til å forsterke de vonde følelsene og avmakten blant innvandrerne. Jeg kjenner meg godt igjen i dette. Den dag i dag møter jeg på innvandrere som takker meg for en debatt jeg hadde mot Carl I. Hagen i 1999. Jeg kalte partiformannen gjennomgående for Carl Ivar, til han til slutt sa ifra og ville ha seg frabedt dette. Jeg kunne dermed replisere: «Hvordan tror du det føles å bli kalt kriminelle, snyltere og latsabber som gruppe når du ikke engang tåler å bli kalt Carl Ivar!?» Tenk hvor mye oppdemmet aggresjon mot TV-debattene det må være der ute når mange fremdeles husker debatten som fant sted for over ti år siden. Gjennom mitt utsagn fikk jeg demonstrert for FrP-toppen hvor vondt hans egen medisin smaker og hvor grundig lei jeg, og andre minoriteter var av hans kategoriske stempling og stigmatisering. Mange års lagret frustrasjon kom dermed til uttrykk. Er det noe vi trenger mer av, så er det slike utblåsninger – om enn så uhøflige. Denne debatten fikk også Carl Ivar til å reflektere; bare spør ham! Nå har TV-debattene visstnok gått litt av mote, selv om de mest sannsynlig vil komme tilbake. I mellomtiden har mange politikere klaget på at både NRK og TV2 har nedlagt sine debattprogrammer. I april i år var både SV-leder Kristin Halvorsen og FrP-leder Siv Jensen sitert på at de ville ha TVdebattene tilbake. Selvsagt – dette gir politikere et rom de kan fylle med meninger og politiske utsagn – men for hva da? Som partiprogramopplysning er slike debattprogrammer helt ok – men bringer det oss som samfunn videre når politikere kommer med ferdigsnekrede budskap og er totalt urokkelige 17
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 18
i sine standpunkter? Egner slike fora seg for dialog – til refleksjon og til endring? Norge går en spennende tid i møte, selv om veien mot fornuftige løsninger er brolagt med potensielt eksplosive konflikter. Dialog kan fort utløse følelser som overgår logikken, og faren er da at enkeltgrupper tvinges ut av fellesskapet. Da kan vi fort få en situasjon som ingen – verken politikere, media, imamer eller minoritetsrepresentanter – er tjent med. «De viktigste møtene til Raja har vært nær sammenbrudd pga ungdoms sinne. De måtte helt til grensen for å se verdien av sivilisert samtale,» twitret Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås 5. mai 2010. Det er riktig, noen av møtene var nær ved å bryte sammen. Så nær at det kunne ha virket som sinnet ville ta overhånd og den harde ordvekslingen ville bryte ut i håndgemeng med påfølgende blåveiser. Men det er i denne fasen, når frustrasjonen, irritasjonen og sinnet kommer til uttrykk, at de ærlige meningene har kommet til overflaten. Det er i denne tilstanden at ungdommer har forstått betydningen en samtale kan ha. Det er her deltakerne innser viktigheten av å få luftet sine tanker; ikke bare blant «sine egne», men også foran en motpart som raskt vil kunne avkle argumentasjonen hvis den ikke holder mål. Det er her og på denne måten de lærer å mestre argumentasjonens kunst. God dialog skal gjøre litt vondt. Det skal ikke være lett eller konsekvensfritt å delta. Dialog skal sette spor. Hele den grunnleggende tanken med dialog er at den skal kunne endre. Men for at denne endringen skal oppstå må noe eller noen klare å rokke ved våre etablerte meninger og standpunkter. For at endringen skal skje må dialogen nå igjennom til oss – vi må føle oss truffet, vi må føle oss berørt, og vi må føle våre kunnskapshull avslørt. Den gode dialogen kan være smertefull, men den er ekte og ærlig, og den eneste som gir et umiddelbart håp om endring. Den ærlige dialogen skaper noen 18
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 19
stopp-og-tenk-pauser, som er akkurat lange nok til at vi får tid til å reflektere over avstanden mellom den tenkte holdning og den faktiske atferd. Den får deltakerne til å spørre seg selv: Hvorfor var det galt å kaste stein mot det norske politiet, rasere Oslos gater, kaste molotovcocktails, eller rope «død over jøder» i demonstrasjonstog? Den trekker deltakerne ut til nettopp sammenbruddets rand for det er her de opprivende endringene oppstår; det er gjennom slike meningsutvekslinger at ukultur kan forandres. Det er også krevende å føre dialog. Det krever at alle parter makter å uttrykke sine følelser, og at de evner å fremsette sine argumenter – og at det som virker selvsagt blant «sine egne» står seg i en test fremført og argumentert overfor «de andre». Det krever noe fra en språklig – men det krever også noe fra en kunnskapsmessig. På Litteraturhuset har vi klart å samle sammen minoriteter som i sum kan ta på seg en hvilken som helst debatt, og hanskes med hvilken som helst motdebattant. Mediedekningen har vært viktig for å skape interesse for dialogmøtene. Journalistene har sørget for at mange av deltakerne fra debattene ble plukket opp i etterkant av arrangementene og gitt spalteplass og taletid i avis, TV og radio. For dialogmøtenes store styrke har ikke bare vært dialogen. Sluttresultatets styrke har også berodd på de titalls nye ansiktene som nå har fått en naturlig plass i det offentlige rom. Stemmer som Ilham Hassan i Morgenbladet, Nadia Anwar i Vårt Lands nettdebattsatsning – og ikke minst Shakila Nabi som fikk mye oppmerksomhet da hun i avisspaltene kjempet for sin hijabs status. Det er ikke mulig å ha en god dialog eller skape offentlig interesse om en ikke har et tema som interesserer eller fenger deltakerne og tilhørerne. Og hva som fenger og interesserer vil være avhengig hva som foregår i samfunnet og hva folk 19
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 20
føler er viktig. Dialogmøtet med temaet «hat mellom minoritetsgrupper» er interessant, engasjerende og viktig i seg selv – men da vår sympatiske kronprins kom for å delta på dialogmøtet som tilskuer, noe som fremdeles fremstår ganske uvirkelig for meg, vekket det selvsagt en helt annen type nasjonal interesse. De kongelige kan imidlertid ikke ta æren for det gode oppmøtet på de øvrige møtene. Her var det temaenes viktighet, den ærlige dialogen, samt den rosende omtalen dialogmøtene fikk, og ikke minst engasjementet som temaene skaper som var avgjørende for at folk ønsket å komme som både deltakere og tilskuere. Det er verdikonfliktene, og det åpenhjertige ordskiftet om verdikonfliktene som har engasjert folk. Dette femte og viktige elementet i integreringen; dialog om fellesskapets verdier og normer, får hjertet til å slå raskere i hver og en av oss. Det er få andre emner som engasjerer oss så sterkt som dette. På dialogmøtene har vi snakket om opptøyer, ytringsfrihet og karikaturtegninger, hat mot homofile, forholdet mellom jøder og muslimer, imamenes samfunnsansvar, om det norske systemet som svikter innvandrerne, om de forbudte kjærlighetsforholdene, om likestillingskampen for minoritetskvinner, om hijab, og om hvordan en kan lykkes med integrering. Dette er ting som berører oss alle. Det gjelder vårt samfunn – vår hverdag – vårt Norge. Når stein kastes og ruter knuses i Oslo, så angår det hele landet. Når barn og kvinner undertrykkes, så angår det oss alle uansett kjønn. Når jødehat ropes ut i gatene eller når muslimer diskrimineres, så gjelder det nordmenn fra alle trossamfunn. Jeg er en av de som har liten tro på bruk av forbud. Forbud fører ikke nødvendigvis til at problemene forsvinner – de bare forflyttes til et usynlig, og dermed enda farligere sted. Men en kan ikke lukke øynene for jødehat, hat mot homofile eller hat mot muslimer. Eller kvinneundertrykkelse, eller vold mot barn. Vi gjør oss som samfunn en stor bjørne20
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 21
tjeneste ved å late som at de ekstreme meningene og stemmene ikke finnes blant oss. Jeg har sagt at det er en forskjell i dimensjonen av utfordringene og problemene mellom andre europeiske land og Norge. Dels kan dette skyldes det lave befolkningstallet og at vi har en så lav innvandrerandel i Norge. Men i tillegg kan det jo ikke fornektes at vår oljerikdom kan være med på å bøte på de sosiale, kulturelle og velferdsmessige utfordringer innvandringen byr på. Hva gjelder den nasjonale sikkerheten har den heldigvis ikke blitt satt på prøve for alvor i Norge – ikke slik vi har sett i England, Spania, Danmark, Frankrike og andre land. Men med arrestasjonene av tre mistenkte terrorplanleggere i Norge sommeren 2010 har også vi fått vår terrorsak; selv om det gjenstår å se hvordan den saken ender. Med jevne mellomrom har dessuten PST redegjort for trusselvurderingen i Norge og det er ikke alltid betryggende ting en hører. Situasjonen er med andre ord i ferd med å endre seg. Spørsmålet er hva vi kan lære av de andre europeiske landenes debatt og integreringsklima. Jeg tenker da spesielt på land som Sveits og Italia, land med gryende nasjonalisme og islamisme, hvor verdikonfliktene utvikler seg til virkelige kamper og ikke søkes løst gjennom den siviliserte, forsonende og brobyggende dialogen. Sammenlignet med en del andre land i Europa og deres utfordringer ligger vi ganske godt an i Norge. Mange har faktisk en del å lære av oss. Det er også viktig å anerkjenne suksessfaktorene. Å spørre seg selv hvorfor det går bra er en viktig forutsetning for å kunne fortsette det gode arbeidet. Men det må understrekes at Norge til forskjell fra Frankrike ikke har mellom 5–10 millioner muslimer, eller i underkant av 10 millioner med immigrantbakgrunn som i Tyskland eller en halv million papirløse ulovlige innvandrere som i Italia. Men Norge kommer til å endre seg demografisk de neste 20 21
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 22
årene. SSB har anslått at vi vil vokse med mer enn 2 millioner innbyggere de neste 50 årene, og mye av denne økningen vil skje allerede de neste 10–20 årene. Derfor mener jeg at det vi gjør i dag med hensyn til integrering og dialog vil prege og gi gjenklang i tiårene som kommer. Det er derfor dialog om fellesskapets verdier og normer er så avgjørende akkurat nå. *** Denne boka er bygget opp gjennom en prolog, tre hoveddeler og en epilog. Bokas tre hoveddeler er tenkt på følgende vis: Første del handler om hvordan dialogmøtene ble til – og hvordan det hele startet. Møtet vi hadde om opptøyene i Oslo januar 2009 er behandlet nokså bredt, slik at leseren kan få et innblikk i hva som ligger bak av arbeid før hvert møte, og at man får med seg noe av historikken. Vi skal i denne delen også innom Frankrike hvor det brøt ut langt mer omfattende opptøyer for fem år siden. I del to skal vi se nærmere på den undertrykkelsen som rammer ulike minoritetsgrupper i Norge. Dette henger naturligvis sammen med opptøyene fra del en. Vi skal her se på undertrykkelsen av barn, kvinner og følelser. Vi skal se på diskriminering og drøfte den undertrykkende asylretorikken. I del tre skal vi se på ytterlighetene; på ytringsfrihetsdebatten. Og sist men ikke minst gå dypere i to emner som henger tett sammen med ytringsfrihet. Jeg tenker på hat mot jøder og homofile, og på den pågående radikaliseringen – som er en type hat mot fellesskapssamfunnet. Jeg håper at leseren vil finne refleksjonen og dialogen i de følgende kapitlene nyttige – jeg tror vi alle kan og bør lære noe gjennom diskusjon om fellesskapets verdier – og at vi alle trenger å tenke over disse problemstillingene. Denne boka inneholder mine refleksjoner.
22
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 23
del i Fra demonstrasjoner til opptøyer – fra opptøyer til dialog Hvorfor gjør dere dette her mot oss? Deres tåregass nytter ikke, vi har ingen tårer igjen. Deltaker på det første dialogmøtet på Litteraturhuset 18. januar 2009.
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 24
Innledning Fredag 9. januar 2009 våknet jeg til krigsoverskrifter i norske aviser. Fra førstesidene skrek overskrifter om tåregass, brannbomber og gatekamper i Oslo. Kvelden i forveien hadde flere skadde blitt brakt til legevakta, både demonstranter og politibetjenter. I hovedsaken til Aftenposten kunne vi lese om «… tåregass. Gamle og unge som gisper etter luft. Brannbomber.» Vi kunne lese at «bevæpnet politi som jaget rasende demonstranter gjorde Oslo sentrum til en slagmark».1 Dagen før stod jeg bak en mikrofon på et podium på Youngstorget i hovedstaden og kikket utover et hav av tente fakler. Tusener av mennesker hadde møtt opp for å markere avstand mot krigen i Gaza. Etter en serie med sporadiske rakettangrep fra palestinsk side hadde Israel svart med intense og ukelange bombeangrep. De som hadde møtt opp på arbeidernes plass i Oslo denne kvelden ville fremme et ønske om en ikke-voldelig løsning på konflikten i Midtøsten og jeg hadde fått muligheten til å holde en to minutters appell. Da jeg sto der og betraktet forsamlingen ble jeg overveldet av sterke følelser. Det var så betryggende at vi var så mange, at alle disse menneskene ønsket det samme som meg! Vi var på lag. Vi har forskjellige meninger, men vi ønsket alle fred. Jeg hadde en følelse av å være på rett plass til rett tid. Jeg fikk et håp om at vi kunne bygge et bedre samfunn. Da jeg leste avisene morgenen etter, var stemningen en annen. Oslo sentrum hadde blitt gjort om til slagmark. Det er noe rart over det – ikke bare det faktum at den fredelige markeringen med 15 000 mennesker druknet som små avisnotiser. Men mer uvirkelig: Når så mange demonstrerer for fred – hvorfor finner noen det riktig å gå amok? Hadde de 1
Aftenposten 9. januar 2009
24
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 25
ikke fått utløp for følelsene gjennom massemønstringen? Hvor kommer dette behovet fra – denne frustrasjonen? Hva var det som egentlig skjedde? Fakkeltoget som ble arrangert i Oslo og flere andre norske byer denne torsdagen i januar, var et privat initiativ fra Maria Kielland Krag og Svein Tore Bergestuen. De hadde samlet støtte til arrangementet fra over 80 ulike frivillige organisasjoner, kirkesamfunn, fagforeninger og idrettslag. Til selve markeringen i Oslo ble det mobilisert 15 000 enkeltmennesker som skulle gå i fakkeltog fra Youngstorget til Rådhusplassen. Talerstolen på Youngstorget denne januardagen skulle naturlig nok ikke brukes til verken pro-Palestina- eller proIsrael-appeller, men til en markering av et ønske om fred. Knappe to timer tidligere, samme dag, ikke langt unna hadde det imidlertid vært en annen markering i Oslo. På Eidsvolls plass hadde Frp- og KrF-grupperingen Israels venner samlet seg for å markere Israels rett til krigføring, en krigføring uavhengig av moral og etikk og av hvor mange uskyldige palestinere skulle dø; om det var kvinner, gamle eller totalt uskyldige barn. For denne demonstrasjonen hadde Israels venner valgt FrP-lederen Siv Jensen som hovedtaler. Og Siv Jensen, hun hadde sagt ja! For å vise sin avsky mot denne markeringen til støtte for Israel hadde det dukket opp rundt 1000 motdemonstranter. Mange av dem hadde kommet for å markere seg på en fredelig måte. Men mange av dem var såkalte uromomenter. Kriminelle gjengmedlemmer og bråkmakere som blandet seg med vanlige demonstranter. Og det var da klokka ble 17.00 og FrP-lederen skulle holde sin appell at situasjonen kom fullstendig ut av kontroll. Motdemonstrantene begynte å brenne israelske flagg og kaste flasker og egg mot politiet. De fyrte av fyrverkeri langs bakken, knuste ruter og ristet løs på veisperringer. Da en buss som skulle frakte Israel-venner ut av 25
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 26
området passerte, begynte rasende ungdommer å sparke og slå på kjøretøyet mens de ropte «terrorister!». Politiet på sin side svarte med å lempe tåregassgranater mot motdemonstrantene. Etter å ha startet som en engasjert demonstrasjon lignet situasjonen plutselig mer på aggressive opptøyer. Siv Jensen-arrangementet var ferdig i god tid før den fredelige markeringen på Youngstorget startet. Men selv om Israels venner hadde forlatt området følte ikke alle motdemonstrantene at de hadde fått sagt sitt. De hadde kommet for å vise sin avsky og de hadde ikke tenkt å dra før de var sikre på at resten av landet hadde fått det med seg – samme hvor kontraproduktivt det skulle vise seg å bli. De hadde kommet for å bli sett. Mens vi på Youngstorget stod med tente fakler og brennende håp, la tåregassen seg som en tykk sky over Eidsvolls plass. Mens i underkant av 15 000 demonstranter endte sin markering bak Rådhuset i Oslo – gikk flere titalls unge demonstranter amok i Karl Johans gate. De kastet stein, satte fyr på søppelkasser og knuste butikkvinduer. For en utenforstående ble det brått vanskelig å skille mellom de to markeringene. La det være sagt; de fleste av minoritetsungdommene som hadde møtt opp denne kvelden var fredelige demonstranter. Men noe helt nytt hadde skjedd i Norge. Dette landet har hatt sine voldelige demonstrasjoner. Vi har vel ikke helt glemt Blitz-opprøret på 80-tallet? Ta for eksempel forsøket på å bryte seg inn i rådhuset med rambukk da dronning Margrethe av Danmark var på besøk der i 1988. Det nye med disse opptøyene under Gazakrigen var at dette var minoritetsungdommer. Minoritetsungdommer født og oppvokst i Norge. Stabssjef i Oslopolitiet Johan Fredriksen opplyste til Dagbladet 9. januar 2009 at de hadde beslaglagt molotovcocktails, fyrverkeri, kniver og slagvåpen. «Disse personene har liten respekt for ytringsfriheten,» uttalte han, og det er 26
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 27
vanskelig å være uenig. Men når han i samme intervju påstår at ungdommene ikke brydde seg «filla om den virkelige konflikten i Gaza» er han på villspor.2 Jeg forstår hans retoriske grep: Hvis de virkelig brydde seg om palestinernes sak – hvorfor ville de da skade saken sin på denne måten? Men selv om de sa at de demonstrerte for Gaza var det ikke sikkert at deres utagerende oppførsel skyldtes krigen alene. Selvsagt brydde de seg også om det som skjer der borte, men er dette den egentlige grunnen til å rasere Oslo sentrum? I den norske offentligheten ble det nærmest konkludert med at ungdom gikk amok på grunn av krigen i Gaza, men var krigen virkelig hovedårsaken til det voldelige utløpet? Har det ingen verdi å se på bakgrunnen for hvorfor opptøyene skjedde? Kan vi virkelig forebygge fremtidige opptøyer om vi ikke skjønner deres beveggrunner; uten å forsøke å lete etter en logisk sammenheng og dypere mening bak de voldelige handlingene? Nyhetssakene i dagene som fulgte demonstrasjonen kunne skape et inntrykk av at uroen sprang ut av den fredelige massemønstringen, men dette hadde først og fremst sammenheng med noe annet. Det var noe annet som gjorde at demonstranter kastet stein, brannbomber og flasker mot politiet. Det var noe helt annet som gjorde at butikkvinduer langs Karl Johans gate ble knust og søppelkasser ble påtent. Men hva dette var, hva som var den egentlige grunnen til opptrinnet i Oslo, skulle ikke komme klart til uttrykk før vi holdt vårt første såkalte dialogmøte på Litteraturhuset 10 dager senere. En kan selvsagt ikke se bort ifra at tilfeldige personer og butikker ble angrepet som følge av et følelsesutbrudd i møte med Israel-vennenes markering utenfor Stortinget. Dette er ikke ment som bortforklaring eller unnskyldning. Disse minoritetsungdommene er først og fremst ansvarlige for sine egne 2
Alle sitat Dagbladet 09.01.2009
27
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 28
handlinger. Men til en viss grad kan man også lete etter årsaker i samfunnet, og for at vi skal kunne unngå opptøyer i fremtiden er det helt nødvendig å kartlegge dem. Man kan av og til lure på; har etniske nordmenn noen forutsetning for å forstå hva muslimer tenker og føler om sin situasjon og sin virkelighet i Norge? Hvordan forholder muslimer seg i Norge til muslimers situasjon og deres tiltenkte virkelighet i andre land? Det er tydelig at det finnes en kollektiv følelse av å være marginalisert i det norske samfunnet, en følelse som forsterket seg under Gaza-bombingen. Om en betrakter seg selv som en svak deltaker, som deltaker i den lavsosioøkonomiske klassen, kan denne avmektighetsfølelsen i neste omgang fremkalle et behov for å søke tilhørighet med andre likesinnede ellers i verden. De er vitne til Gaza-konflikten der den svakeste delen av befolkningen blir bombet – de også muslimer. De lever i en globalisert verden der bånd knyttes over store avstander og utenrikspolitiske hendelser får en personlig symbolverdi. Og når man ikke føler seg som en del av det norske fellesskapet, øker behovet for å lete etter andre fellesskap. Dette forsterkes ytterligere når undertrykkelsen oppleves som total og allestedsnærværende; en følelse av å være undertrykket her hjemme i Norge, kombinert med en følelse av at slike som en selv – den muslimske ummah (befolkningen) – er undertrykket der ute. Mange forklarte bombene på undergrunnsbanene i London med britisk krigføring i muslimske land – særlig invasjonen av Irak. Kan slike sammenhenger og forklaringer avskrives i sin helhet her i Norge? Har vi råd til å lukke øynene for forbindelseslinjene mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitiske problemstillinger? På et senere dialogmøte – om hat – fortalte forfatter og tidligere islamistisk ekstremist fra England, Ed Husain, hvordan radikalisert islamistisk ungdom brukte krigen på Balkan og massakrene av muslimer der, til å oppildne muslimske 28
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 29
medborgere i England. Hvordan er dette mulig og hvorfor er dette mulig? Hvordan kan muslimer født og oppvokst i for eksempel England og Norge bli så oppildnet av noe som skjer i Bosnia, Palestina, Irak, Afghanistan, Kashmir og så videre, når de selv har sin opprinnelse i helt andre land? Hvilke følelser er det storsamfunnet overser og mislykkes i å sette fingeren på, som trigger utbrudd når Siv Jensen går på en talerstol for å tale for Israel? Er det maktdemonstrasjonen som skaper en følelse av mindreverdighet hos muslimene, som igjen fører til maktesløshet? Og kanskje aller viktigst: Forsterker disse følelsene den avmakten som mange av disse etniske minoritetene allerede har fått gjennom oppdragelsen? For man kan selvfølgelig ikke lukke øynene for den eksternaliseringen som inntrer når ungdommen konsekvent skyver ansvaret for egne handlinger over på en gruppe det er trygt og enkelt å hate, nemlig «nordmenn» (les de andre). Enkelte ungdommers manglende kapasitet til å reflektere rundt årsakssammenhenger kan av og til resultere i slike «ubevisste» og ikke nøye gjennomtenkte slutninger. At de kan kjenne aggresjon og hat som følge av situasjonen for minoriteter og muslimer spesielt verden over, er nå en sak. Men vi kan som samfunn faktisk ikke lukke øynene for det hatet og den misnøyen mange ungdommer, og spesielt gutter, opplever i møte med vårt norske samfunn. Diskriminering, utestengning, forskjellsbehandling og rasisme eksisterer i dagens Norge. Når dette hatet, denne aggresjonen og denne avmaktsfølelsen blir så sterk, henger det selvfølgelig sammen med den sosiale og økonomiske livssituasjonen deres, og ikke minst hvordan de har det hjemme. Livssituasjonen og oppdragelsen vi får i hjemmet er det som har mest å si for hvordan vi mennesker blir; hvilken personlighet vi får, hvilke preferanser vi har, hvilken utdanning vi tar og hvilke venner vi ender opp med. Den ekstreme avmaktsfølelsen kan altså stamme fra 29
Raja.Dialog
13-09-10
11:49
Side 30
mangel på kontroll i eget liv, og da spesielt i hjemmesituasjonen. Vi vet i dag nok om utbredelsen av den autoritære oppdragelsesstilen med tvang og vold som råder i en rekke ikke-vestlige land. Dette er forhold som selvsagt kan prege livssituasjonen til de mest hatefulle minoritetsungdommene vi møter på i slike demonstrasjoner. Vi må ta disse utfordringene på alvor. Derfor vil de bli diskutert mer helhetlig i et senere kapittel av denne boka. Men kort oppsummert vil altså barn som vokser opp i hjem hvor de ikke føler seg elsket eller verdsatt ofte utvikle seg til å bli mistilpasset ungdom. Man kan lure på om færre av minoritetsungdommene hadde kjent behov for å uttrykke et så sterkt hat mot samfunnet om de heller hadde lykkes i å rette frustrasjonen mot sin oppvekst og foreldre og opplevelsen av å vokse opp i et hjem preget av disharmoni. Men dette krever en bevissthet og en evne til å se seg selv utenifra som de færreste vanskeligstilte ungdommer er i besittelse av. Dessuten er det langt mer bekvemmelig å kanalisere raseriet ut mot samfunnet enn mot sine nærmeste. For det var ikke først og fremst gjengmedlemmene som lagde bråk under Gaza-markeringen i Oslo i 2009. Mer erfarne bråkmakere kan riktig nok ha vært med på å trigge bråket, og andre yngre ungdommer kan ha følt behov for å hevde seg blant disse. Men helt åpenbart til stede blant bråkmakerne var også de helt ferske, folk i alle aldre som aldri hadde sett for seg at de noensinne skulle begå en kriminell handling. Mest urovekkende bør det imidlertid være at også barn var med – barn helt ned i 12-, 13- og 14-årsalderen. Hvordan kan dette skje – i et så stort omfang, med en så stor grad av alvor? Nærmest i blodtåke dro de ut i gatene, som i krig, en handling som for enkelte nordmenn fremstod som en hellig øvelse – en slags jihad. Noen ungdommer ropte jo også dette slagordet; jihad! 30