DetStoreHuset

Nicole Krauss

Det store huset Oversatt av Aase Gjerdrum

Nicole Krauss Originalens tittel: Great House Aase Gjerdrum er medlem av Norsk oversetterforening Side 258: Strofene fra Rainer Maria Rilkes dikt Orfeus og Evredike er gjendiktet av Åse-Marie Nesse Copyright © 2010 Nicole Krauss Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34296-8 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Handverk v/Eivind Stoud Platou og Helene Brox Foto: Pål Lauki Sats: Type-it as Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet Sasha og Cy

INNHOLD

I.................................... 9 Retten er satt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 En sann venn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Badekulper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Barneløgner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 II . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En sann venn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Retten er satt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Badekulper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Weisz . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

179 181 211 253 298

I

RETTEN ER SATT

Snakk til ham Ærede dommer, vinteren 1972 gjorde R og jeg det slutt, eller, rettere sagt, han gjorde det slutt med meg. Begrunnelsen hans var uklar, men kjernen var at han hadde et hemmelig selv, et feigt, usselt selv som han aldri kunne vise meg, og at han hadde behov for å trekke seg unna, som et sykt dyr, inntil han hadde klart å forbedre dette selvet og bragt det opp på et nivå der han, ifølge egen oppfatning, kunne gjøre seg fortjent til andres selskap. Jeg sa ham imot – jeg hadde vært kjæresten hans i nesten to år, hans hemmeligheter var mine hemmeligheter, hvis det fantes noe ondt eller feigt ved ham, burde vel jeg av alle mennesker kjenne til det – men ingenting nyttet. Tre uker etter at han flyttet ut, fikk jeg et postkort (uten avsenderadresse) der det sto at han syntes vår beslutning, som han uttrykte det, vel hadde vært tung, men likevel riktig, og at jeg måtte erkjenne at vårt forhold var definitivt slutt.

En stund ble alt verre før det ble bedre. Jeg skal ikke gå i detalj, bare fortelle at jeg ikke gikk ut, ikke engang for å besøke bestemoren min, og at jeg heller ikke ville ha besøk.

Det eneste som hjalp var, pussig nok, den kraftige vinden, som tvang meg til å løpe rundt i leiligheten med den rare lille skiftenøkkelen av messing, spesiallaget for å stramme boltene på begge sider av de gamle vinduene – når de slarket i vinden, hylte det i vinduene. Det var seks vinduer, og så snart jeg hadde strammet boltene i det ene, så hylte 11

det i et annet. Derfor pilte jeg omkring med skiftenøkkelen og fikk kanskje en halvtimes ro på leilighetens eneste stol.

En stakket stund kunne jeg forestille meg at det eneste det dreide seg om i verden, var det langvarige regnet og behovet for å holde boltene strammet. Da uværet omsider letnet, gikk jeg en tur. Alt var oversvømt, og det hvilte en ro over de blanke, ubevegelige vannspeilene. Jeg gikk en lang tur, minst seks eller syv timer, gjennom strøk jeg aldri hadde vært i, hverken før eller senere. Da jeg kom hjem, var jeg utkjørt, men kjente det som om jeg hadde vært gjennom en slags renselse.

Hun vasket blodet av hendene mine og rakte meg en ren T-skjorte, kanskje sin egen. Hun trodde jeg var kjæresten din, kanskje til og med konen. Ingen har meldt seg ennå.

Jeg blir her til noen kommer. Snakk til ham.

Ikke lenge etterpå ble Rs flygel firt ned fra det store stuevinduet, samme veien det var kommet inn. Det var den siste eiendelen hans som forsvant, og så lenge flygelet sto på plass, var det som om han ikke egentlig hadde flyttet ut.

I de ukene jeg bodde alene med instrumentet, før de kom og hentet det, hendte det at jeg klappet det i forbifarten, slik jeg hadde pleid å klappe R. Noen dager etter fikk jeg en telefon fra en gammel venn, Paul Alpers, som ville fortelle meg om en drøm han hadde hatt. I drømmen var han sammen med den store dikteren César Vallejo, i et landsens hus som hadde tilhørt Vallejos familie helt fra han var barn. Det var tomt, og alle veggene var hvitmalt. Alt virket fredelig, sa Paul, og i drømmen tenkte han at Vallejo var heldig som kunne dra til et slikt sted for å arbeide. Det ser ut som stedet der man oppholder seg før man vandrer over til den neste verden, sa Paul til ham. Vallejo hørte ham ikke, og han måtte gjenta det to ganger. Så nikket dikteren og tilkjennega at han hadde forstått, han som i det virkelige liv døde seksogførti år gammel, utfattig, i et uvær, akkurat slik han hadde forutsett.

12

Før de gikk inn i huset, hadde Vallejo fortalt Paul en historie om onkelen som pleide å dyppe fingrene i sølen og sette et merke i pannen – kanskje noe med tilknytning til askeonsdag. Og så, sa Vallejo (sa Paul), gjorde han noe jeg aldri kunne begripe. For å illustrere det dyppet Vallejo to fingre i sølen og trakk en bart over Pauls overleppe. Begge lo. Det mest slående gjennom hele drømmen, sa Paul, var hvor godt de to forsto hverandre, som om de hadde kjent hverandre i mange år.

Det var ikke rart at Paul hadde tenkt på meg da han våknet av drømmen; vi møtte hverandre det andre studieåret på et seminar om avant-garde-diktere og ble venner fordi vi alltid var enige med hverandre på forelesningene, mens alle de andre var uenige med oss, og stadig heftigere utover i semesteret. Etter hvert oppsto det en allianse mellom Paul og meg som når som helst – selv etter fem år – kunne gjenopptas og blomstre opp på et blunk. Han spurte hvordan det sto til, med henblikk på bruddet, som noen måtte ha fortalt ham om. Jeg sa at det gikk bra, bortsett fra at jeg trodde jeg kanskje holdt på å miste håret. Jeg fortalte ham også at flygelet, i tillegg til sofaen, stolene, sengen og til og med bestikket, var forsvunnet sammen med R, for på den tiden da jeg møtte ham, bodde jeg nærmest i en koffert, mens han hadde vært som en sittende buddha, omgitt av alle møblene han hadde arvet etter moren. Paul sa at han muligens kjente noen, en poet, venn av en venn, som skulle dra tilbake til Chile og kanskje hadde bruk for et fosterhjem til møblene sine. Det ble tatt en telefon og bekreftet at poeten, Daniel Varsky, ganske riktig hadde en del ting han ikke visste hva han skulle gjøre med, men ikke ønsket å selge i tilfelle han forandret mening og bestemte seg for å komme tilbake til New York. Paul ga meg telefonnummeret og sa at Daniel gjerne ville høre fra meg. Jeg utsatte det i noen dager, mest fordi det kjentes litt rart å spørre en fremmed etter møblene hans, selv om han jo faktisk var forberedt på å høre fra meg, og også fordi jeg i løpet av den måneden som var gått etter at R og hans mange eien13

deler var forsvunnet, hadde vent meg til å leve uten ting.

Problemet oppsto bare hver gang noen kom på besøk og jeg måtte innse – basert på gjestens ansiktsuttrykk – at omstendighetene, mine omstendigheter, ga et elendig inntrykk.

Da jeg til sist ringte Daniel Varsky, tok han telefonen etter første klemt. Det var noe vaktsomt ved den innledende kontakten, før han ble klar over hvem som befant seg i den andre enden, noe jeg senere kom til å forbinde med Daniel Varsky, og med chilenere, de få jeg har møtt, i sin alminnelighet. Det tok et øyeblikk før han forsto hvem jeg var, noen sekunder før det gikk et lys opp for ham og han forsto at jeg var en venn av en venn og ikke et eller annet tussete kvinnfolk som forhørte seg: Hvordan det var med disse møblene hans? Hun hadde hørt at han gjerne ville bli kvitt dem? Eller bare låne dem bort? – noen øyeblikk da jeg lurte på om jeg skulle be om unnskyldning, legge på og fortsette som før, med en madrass, kjøkkenredskaper av plast og den enslige stolen. Men så snart han forsto sammenhengen (Ja visst! Selvfølgelig! Alt står her og bare venter på deg) ble stemmen mild og samtidig høyere, og fikk en gjennomslagskraft som jeg kom til å forbinde med Daniel Varsky, og dermed også med enhver som ytrer seg fra denne dolken som peker ned mot hjertet av Antarktis, slik Henry Kissinger en gang omtalte landet.

Han bodde ganske høyt oppe på Manhattan, på hjørnet av 101st Street og Central Park West. Underveis tok jeg en tur innom bestemoren min, som bodde på et pleiehjem på West End Avenue. Hun kjente meg ikke lenger, men så snart jeg hadde avfunnet meg med det, syntes jeg det var godt å være sammen med henne. Vanligvis satt vi og diskuterte været på åtte eller ni forskjellige måter, før vi gikk over til å snakke om bestefaren min, som ti år etter sin død fortsatt opptok henne, som om hvert års adskillelse og hvert års samliv sto for henne i et stadig mer gåtefullt lys.

Hun likte å sitte på sofaen i fellesrommet og forundre seg – er alt dette mitt? spurte hun rett som det var, og sveipet hånden ut over hele stedet, pyntet med alle sine smykker.

14

Hver gang jeg kom, hadde jeg med meg en babkah-kake fra Zabar’s. Hun spiste alltid litt av den, av ren høflighet.

Smulene drysset over fanget og klebet seg til munnen hennes, og når jeg var gått, ga hun resten til pleierne.

Daniel Varsky svarte i dørtelefonen og sørget for at jeg kom inn i bygningen på 101st Street. Mens jeg ventet på heisen i den sjuskete lobbyen, slo det meg at jeg kanskje ikke kom til å like møblene hans, at de kanskje var mørke eller trykkende og at det ville være for sent å trekke seg uten å virke uhøflig. Men tvert imot, da han åpnet døren, slo lyset mot meg, så sterkt at jeg måtte myse, og et øyeblikk befant ansiktet hans seg i motlys, slik at jeg ikke kunne se ham.

Jeg kjente dessuten en lukt av mat under tilberedelse, noe som etter hvert viste seg å være en auberginerett han hadde lært å lage i Israel. Da øynene mine hadde vent seg til lyset, oppdaget jeg til min overraskelse at Daniel Varsky var en ung mann. Siden Paul hadde omtalt vennen som poet, hadde jeg ventet at han var eldre, for selv om vi begge skrev dikt, eller forsøkte å gjøre det, gjorde vi et nummer av aldri å omtale oss selv som poeter. Det var et ord vi forbeholdt slike som var blitt funnet verdige til å utgis, ikke bare i et obskurt blad eller to, men i bokform, til salgs i bokhandelen. Når jeg tenker på det nå, ser jeg at dette var en pinlig smal definisjon av en poet, og selv om Paul og jeg og andre vi kjente, brisket oss med vår litterære eksklusivitet, hadde vi fortsatt våre ambisjoner i behold på den tiden, og kanskje var vi til og med blendet av dem.

Daniel var treogtyve, et år yngre enn meg, og selv om han ennå ikke hadde fått utgitt dikt mellom to permer, fikk jeg inntrykk av at han hadde brukt tiden sin bedre, eller med mer fantasi, eller kanskje det var riktigere å si at han hadde fulgt trangen til å dra steder, møte mennesker og søke opplevelser – alt slikt som gjorde meg misunnelig hver gang jeg møtte noen som ham. Han hadde tilbragt de siste fire årene på reise, bodd i forskjellige byer, på gulvet i leiligheten til folk han hadde møtt underveis, innimellom i leiligheter han leide alene, når han hadde klart å overtale 15

moren, eller kanskje bestemoren, til å telegrafere ham penger, men nå skulle han i alle fall dra hjem for å slutte seg til barndomsvennene, de som kjempet for frigjøring, revolusjon, eller i det minste sosialisme i Chile.

Auberginen var ferdig, og mens Daniel dekket bordet, ba han meg ta en kikk på møblene. Det var en liten leilighet, og lyset kom inn gjennom et stort, sydvendt vindu. Det mest slående her var rotet – gulvet var overstrødd med papirer, kaffeflekkete isoporkrus, notathefter, plastposer, billige gummisko, lp-plater her og omslag der. Enhver annen ville følt trang til å si unnskyld rotet, eller slått en vits om flokken av ville dyr som hadde herjet stedet, men ikke Daniel. De eneste noenlunde uberørte flatene, var veggene, som var nakne, bortsett fra enkelte kart over byer han hadde bodd i – Jerusalem, Berlin, London, Barcelona – og på noen av avenyene, hjørnene og plassene hadde han skrevet ord jeg ikke forsto med en gang fordi de sto på spansk, og det ville virket litt freidig å gå helt inntil og forsøke å tyde dem mens min vert og velgjører var opptatt med å dekke bordet.

I stedet tok jeg for meg møblene, det jeg kunne se av dem under rotet – en sofa, et enormt skrivebord med massevis av skuffer, noen store, noen små, et par bokhyller smekkfulle av spanske, franske og engelske bøker, og det aller fineste: en slags kiste eller koffert med jernbeslag som så ut som den var berget fra et skipsforlis og hadde fått nytt liv som kaffebord. Han hadde sikkert kjøpt alt brukt, ingenting virket nytt, men gjenstandene utstrålte en slags harmoni som ikke ble mindre av at alt holdt på å kveles under papirer og bøker, tvert imot virket de bare desto mer tiltrekkende. Plutselig kjente jeg meg gjennomstrømmet av takknemlighet mot eieren, som om det ikke bare var en samling med variert innbo han ville overlate meg, men muligheten til et nytt liv, og at det nå bare var opp til meg å åpne meg og ta imot. Det er flaut å si det, men jeg fikk faktisk tårer i øynene, selv om tårene, slik det ofte er tilfellet, strømmet fra tidligere, mer tilslørte sorger som jeg hadde unnlatt å tenke på og som denne gaven, eller dette lånet 16

av en fremmeds møbler, på et eller annet vis hadde pirket borti.

Vi må ha pratet sammen i minst syv eller åtte timer. Kanskje enda lenger. Det viste seg at begge elsket Rilke. Og at begge satte Auden høyt, jeg mer enn ham, at ingen av oss hadde høye tanker om Yeats, og at begge hadde en vag skyldfølelse av den grunn, som om det var forbundet med en slags personlig svikt overfor levende og vesentlig poesi.

Men virkelig misstemning oppsto først da vi kom inn på Neruda, den eneste chilenske poeten jeg kjente, og Daniel reagerte med brått sinne. Hvorfor, spurte han, er det slik at så snart en chilener viser seg ute i verden, skal han få høre at den forbaskede Neruda allerede har vært der med sine helvetes skjell og lagt beslag på alt? Han holdt blikket mitt fast mens han ventet på motsvar, og jeg fikk et klart inntrykk av at der han kom fra, var det vanlig å snakke slik vi snakket, til og med å diskutere poesi så heftig at det nærmet seg håndgripeligheter, og jeg kjente et streif av ensomhet. Men bare et streif, før jeg ba om unnskyldning og sverget på tro og ære å pugge utenat den forkortede listen over store chilenske poeter som han krafset ned på en papirpose (der Nicanor Parra tronet på toppen, med store bokstaver som nærmest overskygget alle de andre navnene) og dessuten at jeg aldri noen gang skulle nevne Nerudas navn, hverken i hans eller noen andres nærvær.

Så gikk vi over til å snakke om polsk poesi, og russisk og tyrkisk og gresk og argentinsk poesi, om Sapfo og om Pasternaks forsvunne notater, om Ungarettis død, Weldon Kees’ selvmord og Arthur Cravans forsvinning, skjønt Daniel hevdet at han fortsatt var i live og ble tatt hånd om av horene i Mexico By. Men innimellom, i glipene mellom den ene temperamentsfulle setningen og den neste, strøk en mørk sky over ansiktet hans, viste nølende tegn på å ville forbli der, men gled vekk, gikk i oppløsning et sted ute i rommet, og i de øyeblikkene lurte jeg på om jeg ikke heller burde trekke meg unna, for selv om vi snakket intenst om poesi, hadde vi ennå ikke sagt noe som gjaldt oss selv.

17

På et tidspunkt reiste Daniel seg plutselig og begynte å tråle gjennom skrivebordet med alle skuffene, trakk ut noen og lukket andre, på jakt etter en diktsyklus han hadde skrevet. Tittelen var noe slikt som Glem alt jeg noen gang har sagt, og han hadde selv oversatt den. Han klarnet stemmen og begynte å lese høyt, med en stemme som hos enhver annen ville ha virket affektert, til og med latterlig, med en lett tremulering, men hos Daniel virket alt bare helt naturlig.

Han forsøkte ikke på noen måte å skjule seg bak det han leste. Tvert imot. Han rettet seg opp som en påle, som om han lånte styrke fra diktet, og hevet hyppig blikket, så hyppig at jeg begynte å lure på om han kanskje kunne utenat alt han hadde skrevet. Det var i et av disse øyeblikkene, idet vi møttes øye-til-øye over et ord, at det gikk opp for meg at han faktisk tok seg ganske godt ut. Nesen var stor, en stor chilensk-jødisk nese, og store hender med slanke fingre og store føtter, men det var samtidig noe forfinet ved ham, noe som hadde å gjøre med de lange øyevippene eller med kroppsbygningen. Diktet var godt, ikke fantastisk, men virkelig godt, eller kanskje mer enn virkelig godt, det var ikke lett å fastslå uten å lese det selv. Det handlet tilsynelatende om en pike som hadde gitt ham kjærlighetssorg, men det kunne like gjerne ha dreid seg om en hund; halvveis mistet jeg konsentrasjonen og begynte å tenke på hvordan R alltid pleide å vaske sine smale føtter før han gikk til sengs, siden gulvet i leiligheten vår var skittent. Selv om han aldri ba meg vaske mine, var det underforstått, for ellers ville sengetøyet blitt skittent og dermed ha spolert virkningen av hans egne, nyvaskede føtter. Jeg mislikte å sitte på badekarkanten eller å stå ved vasken med det ene kneet opptil øret og se den mørke skitten virvle mot det hvite porselenet, men det var en av livets utallige små ting man gjør for å unngå krangel, og nå følte jeg trang til å le av hele greia, kanskje litt anstrengt, men likevel.

Det var etter hvert blitt halvmørkt og ugjennomsiktig i Daniel Varskys leilighet, solen hadde sunket bak en bygning, og skyggene som hadde holdt seg skjult bak tingene, 18

begynte å flyte innover i rommet. Jeg husker at det var noen veldig store bøker i hyllene hans, fint innbundet og med høye lerretsrygger. Jeg husker ingen titler, kanskje de hørte til i en serie, men på et eller annet vis passet de så godt inn i denne skumringstimen. Det var som om veggene i leiligheten hans plutselig var fôret med tepper, som veggene i en kinosal, for å hindre lyder i å trenge ut, eller andre lyder fra å trenge inn, og inni denne lukkede verdenen, ærede dommer, i restene av lys, var vi både publikum og forestilling.

Eller som om vi var løsrevet fra en øy og seilte gjennom fremmede farvann, på mørkt vann av ukjent dybde. Jeg ble ansett for å være tiltrekkende på den tiden, noen kalte meg til og med vakker, selv om jeg aldri hadde pen hud, og det var huden jeg la merke til da jeg så meg i speilet, den og et lett bekymret uttrykk; jeg rynket pannen på en måte jeg ikke visste at jeg hadde for vane. Før jeg ble sammen med R, og også i den tiden jeg var sammen med ham, var det mange menn som hadde gjort det klart at de gjerne ville blitt med meg hjem, enten for en natt eller lenger, og idet Daniel og jeg reiste oss og gikk inn i stuen, lurte jeg på hva han syntes om meg.

Det var da han fortalte meg at skrivebordet en kort stund hadde vært brukt av Lorca. Jeg visste ikke om han spøkte; det virket nokså usannsynlig at denne fartende chileneren, yngre enn meg, skulle ha fått tak i en så verdifull gjenstand, men jeg valgte å gå ut fra at han snakket sant, av redsel for å fornærme en som ikke hadde vist meg annet enn vennlighet. Da jeg spurte hvordan han hadde fått tak i det, trakk han på skuldrene og sa at han hadde kjøpt det, men gikk ikke i detaljer. Jeg trodde han skulle komme til å si: Og nå gir jeg det til deg, men det gjorde han ikke, bare ga et av bena et lite spark, ikke kraftig, bare et lett spark, fullt av respekt, og fortsatte mot stuen.

Enten da, eller senere, kysset vi hverandre.

Hun fylte en ny dose morfin i kanylen og satte en løs elektrode mot brystet ditt. Utenfor vinduet spredte morgen19

demringen seg over Jerusalem. Et øyeblikk fulgte hun og jeg det glødende grønne lyset på EKG-en. Så trakk hun til forhenget og lot oss være alene.

Kysset var en skuffelse. Ikke fordi det var et dårlig kyss, men det ble ikke annet enn en innlagt pause i en lang samtale, en parentes for å forsikre hverandre om en dypt følt, gjensidig forståelse, et tilbud om vennskap, noe som er langt sjeldnere enn erotisk lidenskap eller for den saks skyld, kjærlighet. Daniels lepper var større enn jeg hadde forestilt meg, ikke merkbart store i ansiktet hans, men da jeg lukket øynene og leppene hans berørte mine, fikk jeg et øyeblikk en følelse av at de ville kvele meg. Sannsynligvis var det vel bare det at jeg var så vant til Rs lepper, smale, ikke-semittiske lepper, som ofte ble blå i kulden. Med den ene hånden klemte Daniel Varsky låret mitt, og jeg strøk ham over håret, som luktet som en skitten elv. Jeg tror det var omtrent på det stadiet vi var modne for å kaste oss ut i politikkens gjørmepøl, og Daniel Varsky var først sint, så nærmest på gråten av raseri mot Nixon og Kissinger og deres intriger og sanksjoner, som ifølge ham tok sikte på å kvele alt som var nytt og ungt og vakkert i Chile, inkludert håpet som hadde bragt doktor Allende helt til Palacio de la Moneda. Arbeidernes lønn opp femti prosent, sa han, men det eneste de svina bryr seg om, er kobberet sitt og de multinasjonale selskapene! De pisser i buksa bare ved tanken på en demokratisk valgt, marxistisk president! Kan de ikke bare la oss i fred og overlate til oss å bestemme over våre egne liv, sa han, og et øyeblikk var uttrykket hans nesten bønnfallende og tryglende, som om jeg på et eller annet vis sto i ledtog med de fæle typene som holdt roret på mitt eget lands dystre skute. Adamseplet hans var svært fremstående, og hver gang han svelget, hoppet det opp og ned på strupen, og nå hoppet og skvatt det uavbrutt, som et eple på opprørt sjø. Jeg visste ikke så mye om det som foregikk i Chile, ikke da, ikke ennå. Halvannet år senere, da Paul Alpers fortalte meg at Daniel Varsky var blitt arres20

tert midt på natten av Manuel Contreras hemmelige politi, visste jeg mer. Men vinteren 1972, der jeg satt i leiligheten hans på 101st Street i det svinnende dagslyset, mens general Augusto Pinochet Ugarte fremdeles var den pyntelige, sleipe forsvarssjefen som forsøkte å få sine venners barn til å kalle seg Tata, var det ikke mye jeg visste.

Det er merkelig, men jeg husker ikke hvordan kvelden (skjønt på det tidspunktet hadde den store, mørke New York-natten senket seg) endte. Vi sa vel adjø til hverandre, jeg gikk, eller kanskje vi forlot leiligheten sammen og han fulgte meg til undergrunnsstasjonen eller fikk tak i en taxi til meg, for på den tiden var ikke strøket, eller byen i det hele tatt, trygg. Jeg husker ikke noe som helst av det. Et par uker senere stanset en flyttebil utenfor bygningen min, og mennene bar inn møblene. Daniel Varsky hadde allerede dradd tilbake til Chile.

To år gikk. I begynnelsen fikk jeg postkort. Først var de varme, til og med muntre: Alt er flott. Lurer på å melde meg inn i Chiles Grotteforening, men ikke vær redd, det skal ikke få gå ut over diktningen, jeg tror faktisk de to interessene står godt til hverandre. Jeg har gode sjanser til å få høre en matteforelesning av Parra. Den politiske situasjonen går til helvete, hvis jeg ikke går inn i Grotteforeningen, melder jeg meg inn i MIR. Pass godt på Lorcas skrivebord. En vakker dag kommer jeg og henter det. Besos, D.V. Etter kuppet ble de alvorlige, så kryptiske, og så, omtrent et halvt år før jeg fikk vite at han var forsvunnet, stanset de helt. Jeg la alle kortene i en av skuffene i skrivebordet hans. Jeg besvarte dem ikke fordi det ikke fantes noen adresse å skrive til. De årene skrev jeg fortsatt dikt, og noen av dem skrev jeg henvendt til, eller tilegnet Daniel Varsky. Bestemoren min døde og ble gravlagt altfor langt ute i forstedene til at noen orket å besøke graven. Jeg hadde flere kjærester, flyttet to ganger og skrev min første roman ved Daniel Varskys skrivebord. Innimellom kunne det gå måneder uten at jeg tenkte på ham. Jeg er ikke sikker på om jeg kjente til Villa Grimaldi ennå, og jeg hadde temme21

lig sikkert ikke hørt om Calle Londres 38, Cuatro Alamos, eller et Discoteca som også var kjent som Venda Sexy på grunn av den seksualiserte torturen som foregikk der, og den høye musikken torturistene foretrakk, men jeg visste i alle fall nok til at jeg kunne sovne på Daniels sofa, noe jeg rett som det var gjorde, og ha mareritt om hva de gjorde med ham. Noen ganger kunne jeg la blikket sveipe over møblene hans, sofaen, skrivebordet, salongbordet, bokhyllene og stolene og fylles av en knugende fortvilelse, andre ganger av uforklarlig tristhet, og noen ganger kunne jeg se på alt sammen og kjenne meg overbevist om at alt var en eneste stor gåte, en gåte han hadde overlatt meg og som jeg måtte finne løsningen på.

Jeg har noen ganger møtt mennesker, oftest chilenere, som kjente eller hadde hørt om Daniel Varsky. I tiden etter at han døde, vokste hans ry, og han ble regnet blant martyrpoetene som ble bragt til taushet av Pinochet. Men de som torturerte og drepte Daniel, hadde selvfølgelig aldri lest diktene hans. Høyst sannsynlig visste de ikke engang at han var dikter. Noen år etter at han forsvant, skrev jeg, ved hjelp av Paul Alpers, brev til Daniels venner og spurte om de hadde noen av diktene hans og om de eventuelt ville sende dem til meg. Tanken var å få dem offentliggjort i en eller annen form, som en heder til hans minne. Men jeg fikk bare et eneste brev tilbake, et kortfattet svar fra en gammel skolekamerat som ikke hadde noe å sende meg. Jeg må ha nevnt noe om skrivebordet i brevet mitt, ellers ville en tilføyelse i svarbrevet vært litt vel påfallende. Forresten, sto det, jeg tviler på at Lorca noen gang eide det skrivebordet.

Ikke mer. Jeg la brevet i skuffen sammen med Daniels postkort. En stund overveide jeg til og med å skrive til moren hans, men gjorde det aldri.

Mange år er gått siden den gang. Jeg var gift en tid. Nå lever jeg alene igjen, men er ikke ulykkelig. Det er øyeblikk da en slags klarhet kommer over en og man plutselig kan se gjennom murer og inn i en annen dimensjon, inn på noe man har glemt eller valgt å skyve unna for å 22

kunne fortsette å leve med de mange illusjoner som gjør livet, og spesielt livet sammen med andre, mulig. Og det var dit jeg var kommet, ærede dommer. Hvis det ikke var for de begivenhetene jeg straks skal fortelle om, kunne jeg ha fortsatt uten å tenke på Daniel Varsky, i alle fall bare en sjelden gang, selv om jeg fortsatt omga meg med bokhyllene og skrivebordet hans, samt en kiste fra en spansk gallion, eller kanskje vrakgods fra et skipsforlis i hylende storm – uansett gjorde den nå tjeneste som kaffebord. Sofaen begynte å gå i oppløsning, og jeg husker ikke riktig når jeg ble nødt til å kaste den ut. Noen ganger hadde jeg lyst til å kvitte meg med resten også. I visse sinnsstemninger minte de meg om ting jeg helst ønsket å glemme. Noen ganger får jeg for eksempel spørsmål fra en journalist som gjerne vil intervjue meg om grunnen til at jeg sluttet å skrive dikt. Enten svarer jeg at diktene jeg skrev, ikke dugde, at de kanskje til og med var helt elendige, eller jeg svarer at et dikt har i seg en mulighet for det perfekte, og at denne muligheten til sist stanset meg, og noen ganger svarer jeg at jeg kjente meg fanget i diktene jeg forsøkte å skrive, som er det samme som å si at man føler seg fanget i universet, eller fanget av dødens uavvendelighet, men ingen av disse svarene forteller sannheten om hvorfor jeg sluttet å skrive dikt, ikke nesten, ikke nøyaktig, for sannheten er at hvis jeg kunne forklare hvorfor jeg sluttet å skrive dikt, kunne det hende at jeg begynte å skrive igjen. Med dette sier jeg at Daniel Varskys skrivebord, som var mitt i over femogtyve år, minte meg om alt dette. Jeg hadde alltid forestilt meg at jeg var skrivebordets midlertidige vokter og regnet med at jeg, riktignok med blandede følelser, en dag ville befris for ansvaret med å leve blant og passe på møblene til en venn, den avdøde dikteren Daniel Varsky, og at jeg fra den dagen av ville stå fritt til å reise dit jeg ville, kanskje til og med utenlands. Det er ikke slik å forstå at det var møblene som hadde fått meg til å bli i New York, men under press ville jeg nok erkjent at det var den unnskyldningen jeg brukte for ikke å reise noe sted i alle de årene, 23

lenge etter at byen åpenbart ikke hadde mer å gi meg. Og likevel, da dagen kom, ble livet mitt, som var grunnfestet enslig og overskuelig, snudd på hodet.

Det skjedde i 1999, i mars. Jeg satt ved skrivebordet og arbeidet da telefonen ringte. Jeg kjente ikke stemmen som spurte etter meg i den andre enden. Jeg spurte kjølig om hvem det var som ringte. I årenes løp har jeg vent meg til å vokte om mitt privatliv, ikke fordi så altfor mange har forsøkt å invadere det (unntak har forekommet), men fordi forfattervirksomhet krever at man i utstrakt grad beskytter seg og er avvisende overfor så mye at en viss vrangvilje kan oppstå selv i situasjoner der det ikke er nødvendig.

Den unge kvinnen sa at vi aldri hadde møtt hverandre. Jeg spurte hvorfor hun ringte. Jeg tror du kjente faren min, sa hun, Daniel Varsky.

Lyden av navnet hans fikk det til å gå kaldt gjennom meg, ikke bare på grunn av sjokket over å høre at Daniel hadde en datter, eller den brå utvidelsen av tragedien jeg så lenge hadde kjent til, men ikke helt hadde tatt inn over meg, heller ikke den uomgjengelige vissheten om at den lange forvaringstiden nå var over, men også fordi jeg med en del av meg hadde ventet på en slik telefon i årevis, og at den nå, sent omsider, hadde kommet.

Jeg spurte hvordan hun hadde funnet frem til meg. Jeg bestemte meg for å lete, sa hun. Men hvorfor lette du etter akkurat meg? Jeg møtte faren din bare en eneste gang, og det er svært lenge siden. Moren min, sa hun. Jeg ante ikke hvem hun refererte til. En gang skrev du til henne og spurte om hun hadde noen av fars dikt. Det er en lang historie. Jeg kan fortelle mer når vi møtes. (Selvsagt kom vi til å møte hverandre. Hun visste utmerket godt at det hun skulle til å spørre om, ikke kunne avvises, likevel ble jeg overrumplet over selvsikkerheten hennes.) I brevet skrev du at du hadde skrivebordet hans, sa hun. Har du det fremdeles?

Jeg kastet blikket bort på skrivebordet der jeg hadde skrevet syv romaner, og i lampens lyskjegle lå det hauger av manussider og notater som skulle bli den åttende. En skuff 24

var trukket litt ut, en av de nitten skuffene, noen store, noen små, pussige både i antall og plassering, og nå, idet de brått skulle tas fra meg, forsto jeg at de utgjorde en slags veileder, om enn ganske vag, i livet mitt, og når arbeidet mitt gikk godt, antok denne veilederen nesten mystiske dimensjoner. Nitten skuffer av varierende størrelse, noen over skriveplaten, andre under, som rommet verdslige gjenstander (frimerker her, binders der), men i en annen forstand utgjorde noe langt mer uutgrunnelig; avtrykket av tanker som var formet gjennom ti tusen dagers grubling og stirring, som om de gjemte løsningen på en halsstarrig setning, den forløsende setningen, det endelige bruddet med alt jeg noen gang hadde skrevet og som omsider ville resultere i den boken jeg alltid hadde ønsket, men aldri klart å skrive. Disse skuffene hadde sin egen, innebygde, enestående logikk, et urokkelig mønster som aldri kunne vært uttrykt ved noe annet antall eller arrangement. Eller gjør jeg for mye ut av det?

Stolen min var dreid litt vekk og ventet på at jeg skulle sette meg og svinge den tilbake til arbeidet. En kveld som denne kunne jeg ha sittet oppe halve natten, skrevet og stirret ut på den mørke Hudson-elven, så lenge energien og tankene holdt. Jeg hadde ingen som kunne be meg komme til sengs, ingen som kunne kreve at livsrytmen min skulle banke i tospann, ingen jeg måtte føye meg etter. Hadde telefonen kommet fra noen som helst annen, ville jeg ha gjenopptatt arbeidet med en gang samtalen var slutt, gått tilbake til skrivebordet som jeg gjennom et kvart århundre bokstavelig talt hadde formet meg etter. Kroppsholdningen min fortalte om årene med å lene seg frem og tilpasse seg skrivebordets fysikk.

Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle si at jeg hadde gitt det bort eller kastet det ut. Eller ganske enkelt si at den som ringte, tok feil. Jeg hadde aldri hatt dette skrivebordet.

Hun hadde jo uttrykt seg som om hun håpet: Har du det fremdeles? Hun ville blitt skuffet, men jeg ville ikke ha fratatt henne noe, i alle fall ikke noe hun en gang hadde eid.

25

Og jeg kunne ha fortsatt å skrive ved dette møbelet i enda femogtyve eller tredve år, eller så lenge tankene mine var klare og den indre trangen ikke forlot meg.

Men helt uten å overveie konsekvensene fortalte jeg henne at ja, jeg hadde det. Senere har jeg tenkt på hvorfor jeg var så rask med å uttale de ordene som nesten i samme sekund fikk livet mitt til å tippe. Og selv om det innlysende svaret er at dette var det eneste vennlige og til og med sannferdige svaret å komme med, så visste jeg at det ikke var derfor jeg sa det. Jeg har gjort langt verre ting overfor mennesker jeg har vært glad i, bare for å tjene skrivingen min, og personen som hadde stilt meg dette spørsmålet, var meg fullstendig fremmed. Nei, jeg føyde henne av samme grunn som når jeg velger ordene i en historie; fordi et «ja» kjentes uomgjengelig.

Jeg vil gjerne ha det, sa hun. Selvfølgelig, svarte jeg, og uten å innvilge meg selv et eneste sekunds mulighet til å forandre mening, spurte jeg henne når hun ønsket å hente det. Jeg er her i New York bare en uke til, sa hun. Hva med lørdag? Det ville gi meg enda fem dager med skrivebordet, regnet jeg ut. Greit, sa jeg, men avstanden mellom den dagligdagse tonen og den stigende følelsen av fortapthet kunne knapt ha vært større. Jeg har noen andre møbler som også tilhørte faren din. Du kan ta alle sammen.

Før hun la på, spurte jeg hva hun het. Leah, sa hun. Leah Varsky? Nei, sa hun, Weisz. Så forklarte hun ganske rolig at moren, som var israeler, hadde bodd i Santiago i begynnelsen av 1970-årene. Hun hadde hatt et kortvarig forhold til Daniel omkring tiden for militærkuppet, og reist fra landet like etter. Da moren forsto at hun var gravid, hadde hun skrevet til Daniel. Hun fikk aldri noe svar; på den tiden var han allerede arrestert.

Da den påfølgende stillheten røpet at vi hadde sluppet opp for ukompliserte småord og utsagn, og at ordene heretter ville bli for besværlige for en slik telefonsamtale, sa jeg at ja, jeg hadde tatt vare på skrivebordet i lang tid. Jeg 26

hadde alltid forventet at det en dag ville komme noen og hente det, selv om jeg selvfølgelig ville ha forsøkt å levere det tilbake før om jeg bare hadde visst.

Da hun hadde lagt på, gikk jeg ut på kjøkkenet etter et glass vann. Da jeg kom tilbake til stuen – stue og arbeidsrom i ett, siden jeg ikke hadde behov for noen stue – gikk jeg bort og satte meg ved skrivebordet som om ingenting hadde skjedd. Men selvsagt hadde noe skjedd, og da jeg så på pc-skjermen og leste setningen jeg hadde forlatt da telefonen ringte, forsto jeg at det ville bli umulig å komme videre den kvelden.

Jeg reiste meg og satte meg i lesestolen. Jeg grep boken som lå på bordet ved siden av, men oppdaget at tankene, ganske utypisk, gikk sine egne veier. Jeg så bort på skrivebordet, slik jeg hadde gjort utallige andre kvelder når jeg var blitt stående fast, men ikke riktig var klar for å gi meg.

Nei, ærede dommer, jeg nærer ingen mystiske forestillinger om det å skrive, det er ikke annerledes enn et hvilket som helst annet håndverk. Jeg har alltid tenkt meg at litteraturens styrke beror på viljen som ligger bak det skapende arbeidet. Derfor har jeg aldri latt meg besnære av tanken på at forfatteren må omgi seg med spesielle ritualer for å skrive. Om nødvendig kunne jeg skrive så å si hvor som helst, like uanstrengt i en ashram som i en summende kafé, det er i alle fall det jeg har hevdet når noen har spurt meg om jeg skriver med penn eller datamaskin, om dagen eller om natten, alene eller med folk rundt meg, i en sadellignende stol som Goethe, stående som Hemingway, liggende som Twain, og så videre, som om alt dreide seg om noe allment, en hemmelighet som kunne sprenge låsen i skrinet og sprette opp, fiks ferdig og klar for utgivelse. Nei, det jeg var redd for å miste, var arbeidets velkjente omgivelser. Alt handlet i bunn og grunn om følelser.

Det gjorde vondt. Det var noe vemodig ved hele historien, et vemod som hadde begynt med historien om Daniel Varsky, og nå var blitt en del av meg. Men problemet var jo ikke uoverstigelig. I morgen tidlig, sa jeg 27

til meg selv, går jeg ut og kjøper meg et nytt skrivebord.

Det var godt over midnatt da jeg sovnet, og som alltid når jeg går til sengs med vanskelige tanker i hodet, ble søvnen ujevn og drømmene livaktige. Men om morgenen husket jeg bare bruddstykker, selv om jeg hadde en svinnende fornemmelse av å ha vært slept gjennom overdådige hendelser – en mann som sto utenfor huset, nær ved å fryse i hjel i den iskalde vinden som sveiper ned Hudson-elven fra Canada, fra selveste Polarsirkelen, og han ba meg trekke i en rød tråd som hang ut av munnen på ham. Drevet av pliktfølelse gjorde jeg som han sa, men mens jeg trakk, fortsatte tråden å samle seg opp ved føttene mine. Da jeg ble sliten i armene, bjeffet mannen at jeg måtte fortsette, og mens tiden gikk, på den typisk sammenpressede måten den gjør i drømme, ble både mannen og jeg overbevist om at det lå noe uhyre viktig for enden av den tråden, eller kanskje det bare var jeg som kunne velge hva jeg ville tro, mens det for ham var et spørsmål om liv eller død.

Jeg dro ikke av gårde for å kjøpe nytt skrivebord dagen etter, heller ikke dagen etter den igjen. Da jeg satte meg til for å arbeide, var jeg ikke bare ute av stand til å samle tankene, men jeg så gjennom sidene jeg allerede hadde skrevet, og syntes de var spekket med overflødige ord, uten liv og overbevisning, uten noen uomgjengelig nødvendighet.

Jeg hadde håpet å finne den utsøkte kunstferdighet som kjennetegner all virkelig god litteratur, men det jeg så, var bare alminneligheter, knep i stedet for kunst, brukt for å trekke oppmerksomheten vekk fra det som bare er hulhet, uten kraft til å avsløre de svimlende dyp som finnes under enhver overflate. Det jeg hadde trodd var enklere, renere prosa, desto mer borende fordi den var strippet for alle unødvendige påheng, var i virkeligheten en kjedelig og intetsigende grøt, uten spenning og energi, uten motstand, uten omveltende evne, uten stemmekraft. Jeg hadde riktignok kjempet med selve bokens struktur en tid, uten å finne ut hvordan bestanddelene kunne tilpasses hverandre, men 28

jeg hadde tross alt trodd at det fantes noe der, et opplegg, og hvis jeg bare klarte å løsrive det og løfte det frem, ville jeg se at det fantes en idé der som rett og slett forlangte en roman, skrevet på akkurat riktig måte, for å komme til uttrykk. Men nå så jeg at jeg hadde tatt feil.

Jeg gikk ut og tok en lang tur gjennom Riverside Park og ned Broadway for å klarne tankene. Jeg stakk innom Zabar’s for å kjøpe middagsmat, vinket til mannen i osteavdelingen, han som hadde vært der siden den tiden da jeg pleide å besøke bestemor, tråklet mellom de gamle, tungt pudrete krumryggene som trillet et agurkglass rundt i handlevognen, stilte meg i kø bak en dame som nikket evinnelig og ufrivillig – ja, ja, ja, ja – det iherdige ja-et fra jenta hun en gang hadde vært, selv når hun mente nei, nei, gi deg da, nei.

Men hjemme igjen var det akkurat det samme. Og enda verre dagen etter. Min vurdering av alt jeg hadde skrevet i løpet av det siste året, og vel så det, ble til en kvalmende visshet. Det eneste jeg presterte ved skrivebordet de følgende dagene, var å samle manuskriptet og notatene i en eske og tømme skuffene for alt innhold. De rommet gamle brev, lapper der jeg hadde skriblet nå uleselige ting, diverse smårusk, tiloversblitte deler av for lengst kasserte gjenstander, et utvalg elektriske dippedutter, skrivepapir med påtrykt adresse til stedet der jeg bodde sammen med min eksmann, S – en samling med stort sett ubrukelige ting, og under noen gamle notisbøker, postkortene fra Daniel. Inneklemt bak en skuff fant jeg en gulnet paperback som Daniel måtte ha glemt for aldri så mange år siden, en novellesamling av en Lotte Berg, dedisert til ham av forfatteren i 1970. Jeg fylte en stor sekk med slikt som skulle kastes, og alt annet samlet jeg i en kasse, bortsett fra postkortene og boken. Disse la jeg, uten å lese dem, i en stor konvolutt. Jeg tømte alle de tallrike skuffene, noen svært små, som tidligere nevnt, og andre av alminnelig størrelse, bortsett fra én med en liten messinglås. Når man satt ved skrivebordet, befant den låste skuffen seg rett over høyre kne. Skuffen hadde vært 29

låst så lenge jeg kunne huske, og selv om jeg hadde lett mange ganger, hadde jeg aldri funnet nøkkelen. En gang, i et anfall av nysgjerrighet, hadde jeg forsøkt å bryte den opp med et skrujern, men ikke oppnådd annet enn å skrape knokene til blods. Jeg hadde ofte ønsket at det var en annen skuff som var låst, siden den øverst til høyre var den mest praktiske, og hver gang jeg skulle lete etter noe i en av de mange skuffene, strakte jeg meg først instinktivt etter nettopp den, og rykket tilbake med en raskt forbigående følelse av fortapthet, en hjemløshet som ikke hadde noe som helst med skuffen å gjøre, men som på gåtefullt vis hadde sitt utspring der. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men jeg gikk ut fra at skuffen rommet brev fra piken i det diktet Daniel Varsky en gang hadde lest for meg, og om ikke fra henne, så fra en som lignet.

Midt på dagen følgende lørdag meldte Leah Weisz seg.

Jeg måtte gispe da jeg åpnet døren og så skikkelsen som sto der; det var Daniel Varsky, selv om syvogtyve år var gått, akkurat slik jeg husket ham den vinterettermiddagen da jeg ringte på hos ham og han åpnet døren for meg, bare at nå var alt liksom speilvendt, eller vendt som om tiden plutselig hadde stanset og så begynt å ile baklengs og slette alle spor. Den samme tynne skikkelsen, den samme nesen, og likevel, under og bakenfor, en helt spesiell skjørhet. Dette ekkoet av Daniel Varsky rakte frem en hånd. Den kjentes kald i min, tross varmen utenfor. Hun hadde på seg en blå fløyelsjakke som var slitt på albuene og et rødt linskjerf som var slengt nonsjalant over skuldrene, typisk for en collegejente som strevde under byrden av det første møtet med Kierkegaard eller Sartre og kjempet mot vinden på vei over plassen mellom universitetsbygningene. Så ung ga hun inntrykk av å være, atten eller nitten, men da jeg regnet etter, forsto jeg at Leah måtte ha vært fire- eller femogtyve, så å si nøyaktig like gammel som Daniel og jeg hadde vært første gang vi møttes. Og en nybakt student ville ikke hatt håret hengende ned over øynene på en slik illevarslende måte, og øynene var mørke, nesten sorte.

30

Men da hun kom inn, så jeg at hun ikke var sin far.

Blant annet var hun mindre, mer tettbygd, nesten freidig i fremtoningen. Håret var kastanjebrunt, ikke sort slik Daniels hadde vært. Under taklampen i entreen gled Daniels trekk bort, og hvis jeg hadde møtt Leah på gaten, ville jeg neppe ha lagt merke til noe kjent ved henne.

Hun fikk straks øye på skrivebordet og gikk langsomt bort til det. Hun stanset foran det omfangsrike møbelet som, innbiller jeg meg, var mer nærværende for henne enn faren noen gang kunne ha vært, og la en hånd over pannen idet hun satte seg i stolen. Et øyeblikk var jeg redd hun skulle begynne å gråte. I stedet la hun hendene på flaten, strøk dem frem og tilbake, begynte å plukke på skuffene.

Jeg kvalte ergrelsen over denne freidigheten, og også over det som fulgte, for hun nøyde seg ikke med å åpne én skuff og kikke nedi, men kikket i tre eller fire før hun kjente seg sikker på at alle var tomme. Et øyeblikk kjente jeg tårene presse bak øyelokkene.

For å være høflig, og for å få en slutt på denne utforskningen av møbelet, spurte jeg om hun hadde lyst på te.

Hun reiste seg fra skrivebordet og begynte å se seg rundt i rommet. Lever du alene? spurte hun. Tonen hennes, og uttrykket i ansiktet der hun kikket på den skjeve bokstabelen ved siden av den flekkete lenestolen min og samlingen av skitne krus i vinduskarmen, minte meg om venners medlidende blikk når de kom på besøk i tiden før jeg møtte faren hennes, da jeg bodde alene i leiligheten etter at R hadde tømt den for alt innbo. Ja, sa jeg. Vil du ha noe i teen? Har du aldri giftet deg? spurte hun, og kanskje fordi det brå spørsmålet overrumplet meg, svarte jeg før jeg fikk tenkt meg om: Nei. Det har ikke jeg tenkt å gjøre heller, sa hun. Ikke det? spurte jeg. Hvorfor ikke? Se på deg selv, da, sa hun. Du har frihet til å dra dit du vil, til å leve slik du ønsker. Hun festet håret bak ørene og sendte et nytt, sveipende blikk over rommet, som om hele leiligheten, for ikke å si hele livet, sto på nippet til å overføres til hennes eierskap, ikke bare et skrivebord.

31