Tor Edvin Dahl
Det mørke huset
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47982-4 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10,5/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Sykkelen til Ørjan står ikke der. En DBS. Som står for Den Beste Sykkel. Mens jeg har en blå Diamant. At Ørjan har den beste, er en selvfølge. Han hoverer ikke. Snarere kan han virke irritert. Den pleier alltid å stå lent inntil den rødmalte garasjen. På høyre side. Den er aldri låst. Folk stjeler ikke sykler, sier Ørjan. De stjeler sykkelbjeller og speil og seter. Men aldri hele sykler. Min far har imidlertid innprentet meg alltid å låse. Så gjør jeg det. Postkassa, kjellerdøra og selvfølgelig ytterdøra. Ørjan ser likegyldig på meg når jeg trer den gamle kjettinglåsen rundt ramma og bakhjulet. Nå står jeg over skrevs på Diamanten min og kikker over den lave treporten mot garasjen. Sykkelen til Ørjan er ikke der. Minnet er litt merkelig. For plutselig ser jeg den likevel. Det kan ikke stemme. Likevel, plutselig ser jeg den. Det er over femti år siden dette skjedde. Vi skriver juni 1957. Rett innenfor porten ser jeg to mørke biler og en flokk menn. Noen av mennene er i uniform. Politi. Et øyeblikk oppdager jeg fru Løkås midt i flokken, det lyse håret bustete, i en gul og hvit sommerkjole jeg kjenner godt. Men så blir hun borte. En mann kommer bort til meg. Han har oppkneppet 7
brun kordfløyelsjakke med hvit skjorte under. Det grå slipset henger skjevt. Han holder meg fast med blikket, stopper på den andre siden av treporten og spør hva jeg heter. – Arnstein Weide. Han ser lenge på meg uten å si noe. Jeg føler at jeg må komme med en forklaring på hvorfor jeg står der. – Jeg kjenner de som bor her. Han nikker, tar fram en notisbok fra jakkelomma og blar opp. – Hvordan skriver du det? spør han. – Hva da? – Navnet ditt. Jeg rødmer. Jeg har lett for å rødme. Stammer mens jeg staver navnet mitt. Han skriver. Sakte. Ser opp og spør hvor jeg bor. – Granveien tolv. Rett ved siden av brannstasjonen. Han skriver ned det også, og nikker. – Og du kjenner de som bor her? – Ørjan er kameraten min. Han nikker. Rødmen min gir seg. Jeg ser over skulderen hans. To menn går opp steintrappa og inn i huset. Hovedinngangen er på forsiden, mellom to digre blomsterpotter. I hver av pottene står det en mørkegrønn kuletuja. Det er fru Løkås som har lært meg navnet. Hun er flink med blomster og planter. Mennene tar kjøkkenveien, som fører via en smal entré inn i det avlange kjøkkenet. Det har vinduer over hele den ene veggen og ligner en innebygd veranda. Kjøkkenet gir utsikt mot både drivhuset og sommerpaviljongen. Til og med garasjen kan du se lengst til venstre. Bak det alt sammen ligger Myggtjern. Det ser du også. Det oppstår en bevegelse i flokken av menn. Igjen oppdager jeg fru Løkås. En mann tar tak i armene hennes. De er 8
lyse, tynne og bare. Hun bøyer hodet. Og blir igjen borte i flokken. – Hvor gammel er du? – Fjorten. Fjorten år og tre måneder. Noen roper noe, og mannen med kordfløyelsjakka snur på hodet. Løfter den venstre hånden, den som holder notisboka. Så snur han seg til meg igjen: – Det er best du kommer deg hjem. Jeg protesterer ikke, spør ikke. Rygger sykkelen opp på veien. Han sier: – Kanskje vi kommer og snakker med deg senere.
Dagen er 3. juni 1957. Det er en fin dag, med varm, blå himmel mellom granene på hver side av porten. Vindstille. Skyggene har nesten forsvunnet, for sola er rett over hodet på meg, høy og stor og sterk. Jeg kjenner den brenne mot halsen og nakken. Det er mandag, men både Ørjan og jeg har fri fra skolen, for lærerne har lærerråd. Søndag var vi på Ingierstrand og badet. Vi tok buss og trikk tilbake, og jeg lovet å komme til ham neste dag. I dag. – Ikke kom før elleve. Jeg er lat. Derfor er jeg her. Mannen med kordfløyelsjakka står fortsatt og ser på meg. Han vil vite noe, men har ikke funnet spørsmålet. Et øyeblikk har jeg lyst til å fortelle at Ørjan hadde sagt jeg kunne komme. Men jeg rekker det ikke før mannen rister på hodet og snur ryggen til. Går tilbake til de andre. Noen sier noe til ham. Jeg gjør meg klar til å snu sykkelen. Det siste jeg ser, er garasjeporten. Den står åpen, og jeg kan skimte den brune Forden der inne i halvmørket. Den har tredører og avtakbart tak, og både Ørjan og jeg synes den er en ener. Beundringen for bilen til faren hans er ikke bare noe vi er enige om, der er vi en steinhard enhetsfront. Faren til Ørjan bare ler av oss. – Dere vet ikke hva dere snakker om, sier han. 10
Selv omtaler han den brunlakkerte kabrioleten som Vraket. Det tre etasjer mørke trehuset er blitt hva det en gang var, stort og utilgjengelig. Det tilhører en annen verden enn min, en verden der jeg ikke lenger har noen adgang. De mange utspringene og karnappet på hjørnet mot drivhuset, den stengte porten og alle mennene på plassen ved siden av garasjen gjør at huset igjen er mystisk og fjernt. Med hemmeligheter bak mørke vinduer. Med en skrå gressplen der jeg en gang så herr og fru Løkås spille badminton. Det var en solvarm dag for nokså nøyaktig ett år siden, en like fin dag som denne, og de lo og danset på hver sin side av nettet. De var som lekne svaner, hadde hver sin hvite solskjerm, hvite skjorter, hvite kortbukser og hvite turnsko. Jeg var en fremmed da, og våget ikke engang å stoppe. Synet var fint og ikke til å tro, det mørke, strenge og utilgjengelige huset, de to som lekte seg på den velstelte gressplenen. Jeg hadde aldri tidligere sett noe liknende, og da jeg syklet videre, tenkte jeg at jeg kanskje aldri ville se noe liknende igjen. Nå legger jeg nok en gang huset bak meg, og vet at noe avgjørende har skjedd. Men hva? Jeg er vist bort. Det føles ikke urimelig. Jeg har alltid vært en fremmed der, enda foreldrene til Ørjan flere ganger forsikret meg om at jeg må føle meg hjemme. Jeg var takknemlig for det, men også brydd. De var så flotte. På hver sin måte. Ørjan liker dem ikke. Ørjan liker nesten ingen. Jeg er ikke engang sikker på om han liker meg. Men vi har hengt sammen det siste året. Faren til Ørjan heter Christer og vil være kamerat med meg. Han har brunt, bølgende hår og brune øyne. Legger gjerne en hånd på skulderen min og spør om jeg ikke er enig. Jeg er ikke vant til at voksne vil vite min mening. Men 11
Christer stiller meg stadig spørsmål jeg ikke vet hvordan jeg skal besvare. Når han ikke får noe svar, smiler han: – Du får tenke på det. Han har ikke bare bil, han har båt også. I begynnelsen av mai i år tok han Ørjan og meg med på sjøsettingen. Båten er en hvit plattgatter med blå kalesje. Den hadde ligget i opplag på Hovedøya. Vi sto ved slippen og så den skli ut i vannet. Faren til Ørjan hadde skipperlue og hvit genser med v-formet hals og et brunt silkeskjerf. Han lo og vinket fra bakdekket. Lot som om han var redd for at båten skulle synke. Men den la seg pent på vannet, motoren startet og litt etter la den til ved en brygge like i nærheten. Så fikk vi komme om bord. Tøffet over til Frognerkilen. – Arnstein må bli med på jomfruturen, synes du ikke? sa Christer til Ørjan. – Vil du det? fortsatte han, henvendt til meg. Nok et av disse spørsmålene jeg var altfor forvirret til å besvare. – Hvorfor liker du ham ikke? spurte jeg Ørjan en gang vi satt oppe på loftet og stirret ut gjennom spionvinduet. – Derfor. – Han er snill. Mye snillere enn faren min. Jeg har ikke noe imot faren min. Han er den han er. Kort, mørk og kraftig. Sveiser. Vi snakker sjelden sammen. Han foretrekker å gi beskjeder. En gang kom jeg med karakterboka mi for å få den undertegnet. Han så lenge på den, bemerket at jeg hadde fått ng, som sto for nogenlunde og bare var hakket over lite godt, i oppførsel. Jeg nikket. Ville forklare hvorfor, men han bare ristet på hodet, skrev under og rakte meg boka: – Det der får du ordne opp i selv. Jeg liker ham bedre enn moren min. Det tror jeg han skjønner, og kanskje også forstår. Men vi snakker aldri om henne. 12
Ørjan rakte meg kikkerten. Jeg så over mot huset på den andre siden av gata. Det var grønnmalt, hadde bare to etasjer og en ganske rufsete hage. – Ser du noe? spurte han. – Hva skal jeg se etter? – Jeg tror jeg så noe. – Hva da? Han var opptatt av å finne ut hva de to naboene egentlig drev med. Noe var det. Høyst sannsynlig noe ulovlig. Rommet vi oppholdt oss i, var umalt, støvete og fullt av kasser og skap. Det hadde lavt skråtak, og du kunne bare stå oppreist i den ene halvdelen. Ørjan er spion i sitt eget hus. Av og til må vi sitte musestille og lytte. Når han hører morens stemme, hvisker han: – Hun går i trappa. Han er aldri redd for at hun skal finne oss. Men han vil vite hva hun holder på med. Jeg tror hun har god oversikt over hvor vi er og hva vi gjør, men hun vil ikke trenge seg på. Det er alltid vi som kommer til henne. Vi finner henne i hammocken på glassverandaen, ved oppvaskbenken på kjøkkenet, i kjelleren med alle sylteglassene eller i drivhuset med alle plantekassene. Hun har stadig et eller annet fore, leser, strikker, syr eller rydder. Men når vi dukker opp, stopper hun og smiler. Spør om hun kan hjelpe oss med noe, om vi vil ha saft, om vi har noen spennende planer. Når Ørjan ikke svarer henne, synes jeg at jeg må svare, og da blir hun glad. Smiler bredt, uansett hva jeg forteller henne. Hun kommer aldri med formaninger og prøver aldri å forhøre seg nærmere om planene våre eller spørre når vi kommer tilbake. – Så flott! pleier hun å si. Eller: – Pass godt på Ørjan, da! 13
Det siste er ikke en formaning. Det er ment som en spøk, for Ørjan greier seg selv. Det sier både moren og faren hans. De er ikke bekymret for Ørjan. Nå er han borte. Det vil si, sykkelen hans er borte. Og det er fullt av fremmede mennesker utenfor huset hans. Jeg har så vidt fått et par glimt av fru Løkås. Faren til Ørjan – som alltid vil at jeg skal kalle ham Christer – har jeg ikke sett i det hele tatt. Bare bilen hans er der, Vraket, bilen han bruker når han er på jobb. Er han hjemme, enda klokka ikke er mer enn elleve? Jeg sykler avsted med en klar følelse av at det som har hendt, vil forandre alt. Denne sykkelturen, som er på knapt en kilometer, står tydelig for meg. Synet av bilene, mennene, garasjen og huset til Ørjan har detaljer jeg ikke er sikker på. Men sykkelturen kan jeg gjengi helt nøyaktig. Jeg kan kjenne pedalene under beina, se brosteinene og forhjulet på sykkelen min, løvetennene som klumper seg i grøftekanten, skiltene med høyspenning livsfare på trikkestolpene. Jeg tar ikke den raskeste veien, men gjør en sving ned mot stadion og en runde rundt parkeringsplassen foran kjøttbutikken, kjolebutikken og kiosken. Håper jeg at jeg skal få øye på Ørjan? Ser jeg etter sykkelen hans? Drar jeg ut tida i håp om at han vil dukke opp? Tenker jeg på muligheten for at han kan sitte på trappa inn til boligblokka jeg forlot for bare noen minutter siden? Jeg tror ikke det. Jeg tror merkelig nok at jeg ikke tenker på noe som helst, og at det er derfor jeg husker alt så tydelig. Venter han på meg? Han vil sjelden hjem til meg. Selv om hans egne foreldre irriterer ham, vil han helst være der. Hos dem. Han liker huset sitt. Ikke spesielt det rommet som er hans, et hjørnerom med utsikt både mot veien og baksi14
den av huset. Jeg har ikke noe eget rom, bare en skrivepult og noen trehyller på soverommet jeg deler med foreldrene mine. Han har et digert hus han sniker seg rundt i, enda det ikke er noen grunn for det. Huset har ingen låste dører og ingenting vi ikke får lov til å røre. Ikke engang symaskinen til fru Løkås. Ikke engang skuffene inne på soverommet hennes. Ørjan tok meg inn dit en gang for å vise meg undertøyet hennes. Mens han dro ut den ene skuffen etter den andre, oppdaget jeg at hun dukket opp i døra og så på oss. Men da hun skjønte at jeg så henne, skyndte hun seg bare videre. Jeg sykler langs trikkelinja. For et par vintre siden var det en spennende sport å hekte på trikkene når bakken var islagt. Da jeg fortalte Ørjan om denne øvelsen en gang i januar, håpet jeg at han hadde lyst til å prøve, for bakken var isete. Men han trakk på skuldrene og sa at det var barnslig. Jeg sa at det var gøy å huke seg ned, holde seg godt fast i metallkroken som slang løst bak på trikken, og skrubbe i full fart på skobesparerne mellom skinnene fra den ene holdeplassen til den neste. Enkelte steder hadde veivesenet strødd, og da hendte det jeg lå der før jeg fikk sukk for meg. Jeg prøvde å gjøre det til en vanskelig prøve, men det nyttet ikke. Ørjan lot seg ikke utfordre. Dagen er underlig stille. Sola regjerer alene. Jeg ser ingen trikker, hører ingen biler. Trærne beveger seg ikke, ingen står utenfor postkontoret. Jeg tråkker hardt på pedalene bortover Rogneveien og ser ikke et eneste menneske. Gresset i villahagene er skinnende grønt, lufta full av varme og blomsterduft. Ei dyne henger ut av et vindu høyt oppe på en husvegg. Men jeg ser ikke et menneske. Jeg kan se potteplantene i vinduene, familieportrettene på veggene inne i stuene. Ingenting beveger seg, ikke et vindpust. Skramlingen fra sykkelen min synes øredøvende. Men når jeg stopper å tråkke, og sykke15
len triller sakte nedover mot trikkeholdeplassen, blir det så stille at jeg må holde pusten. Kan Ørjan stå på hjørnet utenfor huset mitt med sin flunkende nye DBS og vente på meg, flirende, fordi han vet at nå har han virkelig forvirret meg? Nei, det er ikke det jeg tenker. Det er tomt oppe i hodet. Hva har skjedd? Jeg svinger inn i min egen vei. Ørjan sitter ikke på trappa. Sykkelen hans står ikke parkert mot nettinggjerdet. Klokka er kvart over elleve, 3. juni 1957.