Bernt Aardal (red.)
Det politiske landskap En studie av stortingsvalget 2009
Det politiske landskap.indb 3
01.07.11 15.53
© CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN: 978-82-02-36377-2 1.utgave, 1.opplag 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Sats og layout: Framnes Tekst & Bilde as Omslagsdesign: Framnes Tekst & Bilde as Skrift: Sabon LT Std 11/15 Papir: G-print 100 g Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Det politiske landskap.indb 4
01.07.11 15.53
Innhold Forord …………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 11 Kapittel 1
Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt ………………………………………………………………………………………… Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… Et svært jevnt valg ……………………………………………………………………………………………………………………………………… En hektisk, men litt uklar valgkamp …………………………………………………………………………………………………… Individuelle velgervandringer ………………………………………………………………………………………………………………… Færre velgere på vandring ……………………………………………………………………………………………………………………… Arbeiderpartiet og Høyre hadde de mest trofaste velgerne, Venstre de minst trofaste …… Nettovandringer ………………………………………………………………………………………………………………………………………… Rødt ………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… Sosialistisk Venstreparti …………………………………………………………………………………………………………………… Arbeiderpartiet ……………………………………………………………………………………………………………………………………… Venstre ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… Kristelig Folkeparti ……………………………………………………………………………………………………………………………… Senterpartiet …………………………………………………………………………………………………………………………………………… Høyre ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… Fremskrittspartiet ………………………………………………………………………………………………………………………………… Hjemmesitterne …………………………………………………………………………………………………………………………………… Økt oppslutning om de rød-grønne blant førstegangsvelgerne ………………………………………………… Valgdeltakelse ……………………………………………………………………………………………………………………………………………… Oppsummering …………………………………………………………………………………………………………………………………………… Referanser ………………………………………………………………………………………………………………………………………………………
13 13 14 18 21 22 24 25 29 29 30 30 30 31 31 31 32 32 35 37 39
Kapittel 2
Velgernes valgkamp ………………………………………………………………………………………………………………………………… Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… Flytende velgere? ………………………………………………………………………………………………………………………………………… Interesse for valgkampen og mediebruk …………………………………………………………………………………………… Sosiale medier? …………………………………………………………………………………………………………………………………… Partitest …………………………………………………………………………………………………………………………………………………… Litt om valgkampens betydning …………………………………………………………………………………………………………… Velgere som følger med …………………………………………………………………………………………………………………………… Referanser ………………………………………………………………………………………………………………………………………………………
Det politiske landskap.indb 5
41 41 43 47 54 55 57 59 62
01.07.11 15.53
Kapittel 3
Folkeopinionen – demokratiets grunnvoll ………………………………………………………………………………… Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… Nordavind fra alle kanter? ……………………………………………………………………………………………………………………… Mindre bruk av oljepenger og mindre rom for skattelette ………………………………………………………… Pendelen svinger mot høyre …………………………………………………………………………………………………………………… Mer negative til innvandring ………………………………………………………………………………………………………………… Enkeltholdninger og ideologisk mønster …………………………………………………………………………………………… Et kjent ideologisk mønster …………………………………………………………………………………………………………………… Innvandring-solidaritet ……………………………………………………………………………………………………………………………… Offentlig–privat …………………………………………………………………………………………………………………………………………… Miljøvern og klima (vekst–vern) …………………………………………………………………………………………………………… Religiøs–sekulær ………………………………………………………………………………………………………………………………………… Sentrum–periferi ………………………………………………………………………………………………………………………………………… Global–nasjonal …………………………………………………………………………………………………………………………………………… Velgerne har stabile grunnholdninger ………………………………………………………………………………………………… Innbyrdes sammenheng mellom indeksene ……………………………………………………………………………… Politiske vinder …………………………………………………………………………………………………………………………………… Høyredreining ……………………………………………………………………………………………………………………………………… Mer innvandringsskepsis ………………………………………………………………………………………………………………… En moderat grønn bølge …………………………………………………………………………………………………………………… Hvor blåser så valgvindene? …………………………………………………………………………………………………………… Oppsummering …………………………………………………………………………………………………………………………………………… Referanser ………………………………………………………………………………………………………………………………………………………
65 65 68 70 71 71 72 73 76 77 78 79 80 80 81 83 85 85 86 87 88 89 92
Kapittel 4
Det politiske landskap – stabile grunnholdninger og skiftende partipreferanser … 97 Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 97 Innvandringsindeksen: avvik fra gjennomsnittet og spredning ………………………………………………… 99 Offentlig–privat-indeksen: avvik fra gjennomsnittet og spredning ………………………………………… 101 Vekst–vern-indeksen: avvik fra gjennomsnittet og spredning …………………………………………………… 103 Religiøs–sekulær-indeksen: avvik fra gjennomsnittet og spredning ………………………………………… 105 Global–nasjonal-indeksen: avvik fra gjennomsnittet og spredning ………………………………………… 107 Den geografiske sentrum–periferi-indeksen: avvik fra gjennomsnittet og spredning ……… 109 Ikke bare venstre mot høyre …………………………………………………………………………………………………………………… 109 Det politiske landskapet anno 2009 …………………………………………………………………………………………………… 110 Offentlig–privat og innvandring …………………………………………………………………………………………………… 111 Offentlig–privat-dimensjonen og vekst–vern-dimensjonen ………………………………………………… 113 Offentlig–privat-dimensjonen og religiøs–sekulær-dimensjonen ……………………………………… 115 Offentlig–privat-dimensjonen og den geografiske sentrum–periferi-dimensjonen …… 116 Foreløpig sammenfatning ………………………………………………………………………………………………………………………… 117 Grunnholdningenes betydning for stemmegivningen …………………………………………………………………… 118 Grunnholdninger og endringer i stemmegivningen ……………………………………………………………… 125 Oppsummering …………………………………………………………………………………………………………………………………………… 126 Sine qua non («uten hvilket ikke») ……………………………………………………………………………………………………… 127 Referanser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 129
Det politiske landskap.indb 6
01.07.11 15.53
Kapittel 5
Kamp om dagsorden og sakseierskap …………………………………………………………………………………………… 131 Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 131 En skiftende politisk dagsorden …………………………………………………………………………………………………………… 133 Forskjellig sakspublikum ………………………………………………………………………………………………………………… 135 Sakseierskap ………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 138 Kobling av viktigste sak og sakseierskap …………………………………………………………………………………………… 142 2009-valgets paradoks: miljø viktig, men SV og V gjorde det dårlig ……………………………………… 144 Partisett: inkludering og ekskludering ………………………………………………………………………………………………… 147 Negativt partisett – utelukkede partier ……………………………………………………………………………………… 151 Partisett og stemmegivning ……………………………………………………………………………………………………………………… 154 Oppsummering og diskusjon ………………………………………………………………………………………………………………… 158 Referanser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 160 Kapittel 6
Finnes det fortsatt regionale forskjeller i partienes oppslutning? ……………………………… 163 Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 163 Bakgrunn ………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 163 Skillelinjemodellen ……………………………………………………………………………………………………………………………………… 165 Senere forskning ………………………………………………………………………………………………………………………………………… 168 Hypoteser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 170 Datamateriale, målemodell og metode ……………………………………………………………………………………………… 171 Er det noen igjen av sentrum–periferi-dimensjonen? …………………………………………………………………… 174 Sosialisme og geografi ……………………………………………………………………………………………………………………………… 177 Mellompartiene …………………………………………………………………………………………………………………………………………… 180 Partiene på høyresiden ……………………………………………………………………………………………………………………………… 184 Valget i 2009 ………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 187 Oppsummering og konklusjon: Geografi spiller fortsatt en rolle …………………………………………… 191 Referanser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 193 Kapittel 7
Politiske avstander og regjeringsalternativ ved valget i 2009 ………………………………………… 195 Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 195 Avveiningene mellom politikk, stemmer og makt ………………………………………………………………………… 196 Spillet om makten i valgkampen …………………………………………………………………………………………………………… 200 Hvilken regjering ville velgerne ha? …………………………………………………………………………………………………… 202 Politiske avstander ……………………………………………………………………………………………………………………………………… 209 Hvor viktig var regjeringsspørsmålet for stemmegivningen? …………………………………………………… 216 Oppsummering og konklusjon ……………………………………………………………………………………………………………… 219 Referanser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 222
Det politiske landskap.indb 7
01.07.11 15.53
Kapittel 8
Et regjeringsvalg i skyggen av finanskrisen ……………………………………………………………………………… 225 Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 225 Hva betyr lommeboka for stemmegivningen? ………………………………………………………………………………… 226 Soga om «rikdommens forbannelse» …………………………………………………………………………………………… 229 Finanskrisen og utviklingen av norsk opinion ………………………………………………………………………………… 233 Velgernes syn på bruk av oljepengene ………………………………………………………………………………………………… 237 Velgernes oppfatning av den økonomiske utviklingen ………………………………………………………………… 240 Velgernes vurdering av regjeringens politiske innsats …………………………………………………………… 246 Multivariat analyse …………………………………………………………………………………………………………………………… 250 Oppsummering og konklusjon: Fra rikdommens forbannelser til rikdommens velsignelser ………………………………………………………… 254 Referanser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 258 Kapittel 9
Fornuft, følelser og politisk deltakelse ……………………………………………………………………………………… 261 Studier av politisk deltakelse ………………………………………………………………………………………………………………… 262 Den følende borgeren ……………………………………………………………………………………………………………………………… 265 Fornuft og følelser eller fornuft mot følelser? ………………………………………………………………………………… 266 Typer av politisk deltakelse …………………………………………………………………………………………………………………… 268 Hva er «kunnskap om politikk»? ………………………………………………………………………………………………………… 269 Kunnskap om politikk og valgdeltakelse …………………………………………………………………………………………… 274 Valg og plikt ………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 277 Internalisering av stemmeplikten ………………………………………………………………………………………………………… 281 Konklusjon …………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 283 Analysene har vist følgende: ………………………………………………………………………………………………………… 283 Referanser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 285 Kapittel 10
Politisk tillit – et mål på demokratiets helsetilstand? ………………………………………………………… 291 Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 291 Empirisk analyse ………………………………………………………………………………………………………………………………………… 295 Oppsummering og diskusjon ………………………………………………………………………………………………………………… 302 Referanser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 303 Kapittel 11
Urbane og velutdannede velgere – en ny og kreativ klasse? ……………………………………………… 305 Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 305 Den kreative klassen ………………………………………………………………………………………………………………………………… 307 Hvem er den nye klassen? ……………………………………………………………………………………………………………………… 310 Hvor stor er den kreative klassen i Norge? ……………………………………………………………………………………… 311 Den kreative klassen er urban og velutdannet ………………………………………………………………………… 312 Er de kreative også tolerante? ………………………………………………………………………………………………………………… 313 Er de kreative venstre- eller høyreorienterte? …………………………………………………………………………………… 314 Er de kreative verneorienterte? ……………………………………………………………………………………………………………… 315
Det politiske landskap.indb 8
01.07.11 15.53
Er de kreative sekulære? …………………………………………………………………………………………………………………………… 316 Er de kreative orientert mot det geografiske sentrum? ………………………………………………………………… 317 Ikke noe stort ideologisk avvik ……………………………………………………………………………………………………………… 319 Hvilke saker er viktige for de kreative? ……………………………………………………………………………………………… 319 Hvilke partier stemmer den kreative klassen på? …………………………………………………………………………… 320 Multivariat analyse av stemmegivning i den kreative klassen …………………………………………………… 322 Oppsummering og diskusjon ………………………………………………………………………………………………………………… 326 Referanser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 329 Kapittel 12
Det første klimavalget? Miljø- og klimaspørsmålenes plass ved valget i 2009 …………………………………………………………… 331 Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 331 Bakgrunn ………………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 333 Vekst og vern ………………………………………………………………………………………………………………………………………… 333 Klimaspørsmålet i norsk politikk ………………………………………………………………………………………………… 336 Miljø og klima i partiprogrammene …………………………………………………………………………………………………… 337 Økt oppmerksomhet om klima ……………………………………………………………………………………………………… 337 Partienes posisjoner i klimapolitikken: Fremskrittspartiet versus de andre ………………… 339 Stor enighet om de overordnede målene …………………………………………………………………………………… 340 Skal målene skal nås hjemme eller ute? ……………………………………………………………………………………… 341 Målkonflikt mellom klimapolitikk og naturvern? ………………………………………………………………… 343 Mediedekningen av miljøspørsmål i valgkampen ………………………………………………………………………… 344 Oljeboring en sentral valgkampsak ……………………………………………………………………………………………… 346 Liten kobling mellom klima- og oljepolitikken ……………………………………………………………………… 347 Velgernes reaksjoner ………………………………………………………………………………………………………………………………… 348 Miljø og klima på velgernes dagsorden ……………………………………………………………………………………… 349 Klima og miljø som separate holdningsdimensjoner? …………………………………………………………… 349 Klimabekymring både blant vekst- og verneorienterte velgere ………………………………………… 354 Oppsummering og konklusjon ……………………………………………………………………………………………………………… 359 Referanser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 361 Kapittel 13
Et politisk kart over Norge ………………………………………………………………………………………………………………… 363 Innledning ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 363 Færre velgere på vandring ……………………………………………………………………………………………………………………… 363 Fjernsynet fortsatt viktig – nye medier utfordrer …………………………………………………………………………… 364 Høyrevind og en moderat grønn bølge ……………………………………………………………………………………………… 365 Endring og kontinuitet: det store paradokset ………………………………………………………………………………… 366 Velgernes dagsorden og partienes sakseierskap ……………………………………………………………………………… 367 Fortsatt geografiske forskjeller ……………………………………………………………………………………………………………… 368 Sprikende syn på regjeringsalternativene …………………………………………………………………………………………… 369 Fra rikdommens forbannelse til rikdommens velsignelser ………………………………………………………… 370 Kunnskap, engasjement og deltakelse ………………………………………………………………………………………………… 371 Høy systemtillit, men varierende tillit til politikerne …………………………………………………………………… 372
Det politiske landskap.indb 9
01.07.11 15.53
Utgjør urbane og velutdannede velgere en ny klasse? …………………………………………………………………… 373 Var 2009 det første klimavalget? ………………………………………………………………………………………………………… 374 Trådene samles …………………………………………………………………………………………………………………………………………… 375 Referanser ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 379 APPENDIX A ……………………………………………………………………………………………………………………………………………………… 381 Om forfatterne …………………………………………………………………………………………………………………………………………… 391
Det politiske landskap.indb 10
01.07.11 15.53
Forord Denne boken er en analyse av norske velgeres holdninger, preferanser, atferd og stemmegivning ved stortingsvalget i 2009. Boken er skrevet innenfor rammen av Valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo. Siden 1957 foreligger det til nå 13 studier av norske stortingsvalg. Analysen av valget i 2009 inngår derfor i en mer enn 50 år lang tidsserie som i utstrakt grad er brukt også i analysen av dette valget. Det datamaterialet boken i all hovedsak bygger på er en landsrepresentativ intervjuundersøkelse av norske statsborgere i alderen 18 til 79 år. Om lag halvparten av dem som ble intervjuet i forbindelse med valget i 2005, ble også intervjuet i 2009 og danner dermed et panel. Opplysninger om man faktisk har stemt, er kontrollert mot det avkryssede manntallet. Trekking av utvalg, intervjuing og manntallskontroll ble utført av Statistisk sentralbyrå på oppdrag fra forskerne ved ISF som er ansvarlig for utforming av spørreskjema og analysene av datamaterialet. Av et bruttoutvalg på 2945 personer oppnådde man intervju med 1782 personer, altså en svarprosent på 60,5 prosent. Nærmere opplysninger om undersøkelsen finnes i Valgundersøkelsen 2009. Dokumentasjons- og tabellrapport, utgitt av Statistisk sentralbyrå. Kommunal- og regionaldepartementet har finansiert datainnsamlingen, i tillegg til at de har bidratt med lønns- og driftsmidler. Takk til Statistisk sentralbyrå for gjennomføringen av undersøkelsen og til Kommunal- og regionaldepartementet for støtte både til denne og tidligere undersøkelser. Selv om det er blitt gjennomført studier av norsk velgeratferd også ved andre institusjoner og av andre forskere, har forskningsmiljøet ved ISF stått sentralt i norsk valgforskning. I denne boken bidrar forskere fra flere institusjoner: Hanne Marthe Narud og Rune Karlsen fra Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, Ola Listhaug og Anders Todal Jenssen fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim, An11
Det politiske landskap.indb 11
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
ders Tjernshaugen og Ann Therese Gullberg fra Cicero – Senter for klimaforskning, og Frode Berglund fra Statistisk sentralbyrå. Arbeidet har vært ledet av Bernt Aardal som leder av Valgforskningsprogrammet (nærmere opplysninger om forfatterne finnes bak i boken). I tillegg har de vitenskapelige assistentene ved ISF gjort en uvurderlig innsats, først Stine Renate Otterbekk og senere Ingvild Stakkevold Reymert. Begge to fortjener stor takk for hjelp med tilrettelegging av datamateriale, kjøring av analyser og ikke minst faglige samtaler og innspill. Vi vil også takke vår redaktør Inger Johanne Holth i Cappelen Damm Akademisk for hennes trygge og sikre hånd. Institutt for samfunnsforskning med direktør Ann-Helén Bay fortjener også takk for at instituttet har lagt forholdene godt til rette gjennom mange år. Oslo, juni 2011 Bernt Aardal
12
Det politiske landskap.indb 12
01.07.11 15.53
Kapittel 1
KAPITTEL
1
Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
1
Bernt Aardal
Innledning Stortingsvalget i 2009 representerer et brudd med flere trender som har preget norsk politikk i de siste tiårene. For det første overlevde regjeringen Stoltenberg valget. Det har ingen annen norsk regjering klart siden 1985.2 Både norsk og internasjonal forskning viser at regjeringer som regel taper oppslutning – om ikke alltid regjeringsmakten – ved påfølgende valg (Narud & Valen 2007:240–249). I Norge var tendensen ikke så utpreget frem mot 1970-årene, men i årene etter har regjeringspartiene tapt. Særlig store var tapene for Stoltenbergs første arbeiderpartiregjering i 2001 og Bondeviks andre regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre i 2005. Ved begge disse valgene tapte regjeringspartiene nøyaktig 10,7 prosent sammenlignet med foregående valg. I analysene av valget i 2005 spurte vi oss selv hvordan det var mulig for regjeringen Bondevik å tape valget til tross for rekordstort oljefond, store skattelettelser og økende velstand i befolkningen. I boken Norske velgere (Aardal 2007b) søkte vi å finne svar på dette spørsmålet. Ut fra regjeringenes skjebne i 2001 og 2005 kan man med like stor rett stille spørsmålet om hvordan det var mulig for regjeringen Stoltenberg å snu trenden og beholde stortingsflertallet i 2009.3 Det er ingen grunn til å tro at forventningene til regjeringen Stoltenberg var mindre enn til tidligere regjeringer, snarere tvert imot. Selv om Stoltenbergs regjering bare så vidt klarte å beholde regjeringsmakten, må vi faktisk 1
Deler av dette kapitlet er publisert i Samfunnsspeilet nr. 2, 2010 sammen med Ingvild Stakkevold Reymert og Stine Renate Otterbekk. 2 Regjeringen Willoch beholdt makten etter valget i 1985 selv om den mistet stortingsflertallet. Fremskrittspartiet med sine to mandater holdt da flertallet på «borgerlig» side, men bidro til å felle regjeringen ett år senere. 3 De tre regjeringspartiene gikk samlet tilbake fra 48,0 til 47,8 prosent, dvs. en tilbakegang på bare 0,2 prosentpoeng.
13
Det politiske landskap.indb 13
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
gå 40 år tilbake i tid for å finne en flertallsregjering som klarte å beholde flertallet ved neste valg.4 Dette kommer vi for øvrig tilbake til i kapittel 8. Det andre trendbruddet består i at andelen velgere som er på vandring, har gått ned og ikke økt sammenlignet med forrige valg, slik den har gjort ved hvert eneste valg de siste 20 årene (Aardal 2007a:23). Frem til valget i 2009 var det derfor god grunn til å spørre om norske velgere var i ferd med å havne på evig vandring fra det ene partiet til det andre og inn og ut av sofaen. I den forbindelse var det nærliggende å spørre hvilken virkning en slik utvikling kunne få, særlig på lengre sikt. Selv om det ikke har vært registrert tegn på at tilliten til vårt demokratiske system er sviktende, har det vært en utbredt misnøye med politikere og politikkens resultater. Både i Norge og i andre land finner man at moderne velgere i stor grad er kritiske velgere, som ikke slår seg til ro med politiske alternativer av gammel vane (Norris 1999; Aardal 2003). Et annet interessant trekk ved valget i 2009 er den rekordlave oppslutningen om de tre sentrumspartiene Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Til sammen fikk disse partiene bare 15,6 prosent av stemmene – det laveste i hele etterkrigstiden. Har Henry Valen endelig fått rett i sin spådom om at «the larger forces in societal development are likely to prevail over time, and the longrun prediction is that the small parties in Norway will decline or coalesce to offer voters the alternatives of center-left and center-right as in Britain and the United States » (Valen & Katz 1964:41)? I denne boken skal vi se nærmere på det som skjedde ved valget i 2009 ut fra ulike teoretiske og empiriske perspektiver. Først skal vi i dette kapitlet ta for oss de endringer som fant sted ved valget både for landet under ett og på velgernivå. Vi skal både se på oppslutningen etter alder og kjønn og på hvordan valgdeltakelsen varierer i de samme gruppene.
Et svært jevnt valg Stortingsvalgene har de siste 15–16 årene vært preget av stadig nye rekorder. Senterpartiet gjorde sitt beste valg noensinne i 1993, Kristelig Folke4 Regjeringen Borten gikk som kjent i oppløsning på grunn av indre stridigheter i 1971 og satt derfor ikke ut hele perioden. De rød-grønne regjeringspartiene hadde for øvrig ikke et flertall av stemmene bak seg i 2005 eller i 2009.
14
Det politiske landskap.indb 14
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
parti i 1997, mens Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg på nesten 80 år i 2001. Høyre og Kristelig Folkeparti gjorde sine aller dårligste valg i 2005, og Fremskrittspartiet fikk sitt til da beste resultat i 2005. Mens endringene ved de nevnte valgene kunne fremstå som stormkast, er endringene fra 2005 til 2009 mer som en frisk bris. Narud (2009) kaller det «de små marginenes valg». Som tabell 1.1 viser, er det ingen partier som har større endringer enn vel 3 prosentpoeng (Høyre), mens det ved de to foregående valgene var flere tilfeller av endringer på 8–10 prosentpoeng for enkelte partier. Tabell 1.1 Stortingsvalgene 1989-2009. Prosentvis oppslutning 1989
1993
1997
2001
2005
2009
Endring 2005-09
Gjennomsnitt 1989-2009
RV
0,8
1,1
1,7
1,2
1,2
1,3
+0,1
1,2
SV
10,1
7,9
6,0
12,5
8,8
6,2
-2,6
8,6
Ap
34,3
36,9
35,0
24,3
32,7
35,4
+2,7
33,1
V
3,2
3,6
4,5
3,9
5,9
3,9
-2,0
4,2
KrF
8,5
7,9
13,7
12,4
6,8
5,5
-1,3
9,1
Sp
6,5
16,7
7,9
5,6
6,5
6,2
-0,3
8,2
H
22,2
17,0
14,3
21,2
14,1
17,2
+3,1
17,7
FrP
13,0
6,3
15,3
14,6
22,1
22,9
+0,8
15,7
0,4
1,7
0,8
0,2
-0,6
0,8
Kystpartiet Andre Valgdeltakelse
1,4
2,6
1,2
2,6
1,1
1,2
+0,1
1,7
83,2
75,8
78,3
75,5
77,4
76,4
-1,0
77,8
For å få et bedre bilde av endringene i stemmefordelingen mellom partiene, skal vi vise de samlede velgerendringene i form av en figur med den såkalte Pedersens indeks (Pedersen 1979). Denne indeksen regnes ut ved å summere absoluttverdiene av endringene fra ett valg til det neste for hvert av partiene og så dividere summen på 2.5 Som figur 1.1. viser, var endringene svært store i etterkant av den første EF-avstemningen i 1972. Deretter roet det seg frem mot midten av 1980-tallet, for deretter å holde et jevnt høyt nivå til og med valget i 2005. Fra en samlet endring på 18,8 prosentpoeng i 2005 er nedgangen til 6,8 prosentpoeng i 2009 markant. Vi er nå nede på nivået fra før de store endringene tok til tidlig på 1970-tallet. 5
For at ikke frem- og tilbakegang skal telle to ganger.
15
Det politiske landskap.indb 15
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
Figur 1.1. Samlede endringer målt ved stortingsvalgene 1945-2009. Prosent. 25 20,3
20
18,8 15,5
15,2
15
16,7 16,1 14,7
11,2
10 6,7
6,6 5
6,8 5,3
05-09
01-05
97-01
93-97
89-93
85-89
77-81
73-77
69-73
65-69
61-65
3,5
57-61
49-53
45-49
53-57
2,3
0
4,4
81-85
5
Likevel ble det satt noen valgrekorder også i 2009. Selv om fremgangen fra foregående valg ikke var på mer enn 0,8 prosentpoeng, gjorde Fremskrittspartiet med 22,9 prosent sitt beste valg noensinne. KrF på sin side hadde en tilbakegang på 1,3 prosentpoeng, noe som gjorde 2009-valget til partiets aller dårligste med en oppslutning på 5,5 prosent. KrF har med andre ord satt bunnoteringer ved begge de siste stortingsvalgene. Valget i 2009 viser dessuten en klar tendens til økt polarisering mellom venstreog høyrefløyen i norsk politikk, mens sentrum som nevnt ble sterkt redusert. I hele etterkrigstiden har ingen høyrepartier enkeltvis eller samlet hatt så stor oppslutning som Høyre og Fremskrittspartiet hadde i 2009 (i alt 40,1 prosent). Som nevnt finner vi heller ikke noe annet valg med så lav oppslutning om sentrumspartiene. Mandatfordelingen viser likevel at små prosentvise endringer kan føre til betydelige mandatmessige forskyvninger. Fordi Venstre så vidt kom under sperregrensen, mistet partiet åtte mandater sammenlignet med forrige valg og kom tilbake med bare to representanter (fra henholdsvis Oslo og Akershus). Partiets leder Lars Sponheim manglet bare 338 stemmer på å bli valgt inn fra Hordaland. Hadde Venstre nådd sperregrensen på 4,0 prosent, ville partiet fått fem utjevningsmandater i tillegg til de to dis-
16
Det politiske landskap.indb 16
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
triktsmandatene.6 Den største mandatgevinsten fikk Høyre med åtte nye mandater, men til tross for fremgangen til både Høyre og Fremskrittspartiet lyktes opposisjonspartiene ikke å fravriste de rød-grønne regjeringspartiene mandatflertallet. Til sammen mistet regjeringspartiene bare ett mandat (og 0,2 prosent oppslutning) sammenlignet med 2005-valget. Til sammen ga dette de rød-grønne 86 mandater (11 til SV, 64 til Ap og 11 til Sp) mot opposisjonspartienes 83 mandater (2 til V, 10 til KrF, 30 til H og 41 til FrP). For andre valg på rad ble altså Fremskrittspartiet større – både i prosentvis oppslutning og i antall mandater – enn Høyre.7 Tabell 1.2 Stortingsvalgene 1989-2009. Mandatfordeling 1989
1993
1997
2001
2005
2009
Endring 2005-09
Gjennomsnitt 1989-2009
RV
0
1
0
0
0
0
0
0,2
SV
17
13
9
23
15
11
-4
14,7
Ap
63
67
65
43
61
64
+3
60,5
V
0
1
6
2
10
2
-8
3,5
KrF
14
13
25
22
11
10
-1
15,8
Sp
11
32
11
10
11
11
0
14,3
H
37
28
23
38
23
30
+7
29,8
FrP
22
10
25
26
38
41
+3
27,0
0
0,3
Kystpartiet
-
-
1
1
0
0
Andre
1
-
-
-
-
-
165
165
165
165
169
169
Sum
Etter valget ble det en diskusjon om valgordningen idet de rød-grønne partiene fikk et flertall av mandatene uten å ha et flertall av velgerne bak seg. Noen hevdet at dette skyldtes den skjeve geografiske fordelingen av stortingsmandatene, men dette alene var ikke årsaken til at mandatfordelingen ble slik den ble. Det er også et poeng at selv om de partiene som utgjorde opposisjonen på Stortinget, fikk flere stemmer enn regjeringspartiene, fikk heller ikke de over 50 prosent av stemmene.8
6 Venstre manglet i overkant av 3000 stemmer på å komme over sperregrensen. Hvis Venstre hadde kommet over sperregrensen og vunnet fem mandater, ville man tatt disse fra FrP (–2), H (–1), KrF (–1) og Sp (–1). 7 FrP var også større enn Høyre i 1997. Med unntak av fylkestingsvalget i 2003 har Høyre til nå vært større enn FrP ved lokalvalgene. 8 Aardal (2010) gir en innføring i den nåværende valgordningen ved stortingsvalg og politiske konsekvenser av denne ordningen.
17
Det politiske landskap.indb 17
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
En hektisk, men litt uklar valgkamp Diskusjonen om valgordningens betydning for valgutfallet illustrerer et sentralt tema i hele 2009-valgkampen: mangelen på et samlende alternativ til den sittende regjering. Til tross for at det flere ganger ble avslørt betydelig sprik og uenighet innad i regjeringskoalisjonen, stilte de tre rødgrønne partiene til valg som et samlet alternativ. Blant opposisjonspartiene klarte man derimot ikke å komme til enighet om et felles alternativ. I løpet av valgkampen kom det til flere konfrontasjoner mellom Venstres leder Lars Sponheim og KrFs leder Dagfinn Høybråten på den ene siden og FrPs leder Siv Jensen på den andre. De to førstnevnte markerte tydelig motvilje mot å sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Høyres leder Erna Solberg forsøkte å bygge bro mellom de stridende parter, men utad fremstod de fire partiene langt fra som et samlet alternativ til den sittende regjering. Denne uklarheten la mediene stor vekt på i sin valgkampdekning (Narud 2009). Det var likevel usikkert hvordan velgerne ville reagere på denne situasjonen. Ved inngangen til den korte valgkampen – det vil si en måned før valget – lå det ifølge meningsmålingene an til at de rød-grønne partiene ville miste flertallet. Høyre og FrP lå an til 70 mandater, med FrP dobbelt så store som Høyre, mens Venstre og Kristelig Folkeparti med 18 mandater ville sikret et borgerlig flertall. Figur 1.2. Gjennomsnitt av meningsmålinger fra juni til september 2009. Prosent. 40 35 30 25
33,1
32,9
28,2
26
32,7
31,9
32,1
26,2
26,4
26,5
32
33,1
23,7
22,8
14,8
14,9
15,9
8,5
7,5
7,1
Uke 36
Uke 37
33
22,7
20 14,3
13,6
7,2
7,1
7,3
Uke 32
Uke 33
Uke 34
15
13,5
12,9
13,2
10
7,3
7,2
Juni
Juli
35,4
22,9 17,2
6,2
5 0
FrP
H
A
Uke 35
Valget
SV
18
Det politiske landskap.indb 18
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
7 6 5
6,5 5,8
5,9
5,6
5,1 4,8
6,4
6,4 6,1
6
5,9 4,9
5,7
5,2
5,9 5,8
5,8
6,5
6,5
6,2
6,1 5,5
5,6 5,2
4,9
4 3,9
3 2
1,5
1,6
Juni
Juli
1,7
1,6
2
1,8
2 1,3
1,2
1 0
Rødt
Uke 32 V
Uke 33
Uke 34 KrF
Uke 35
Uke 36
Uke 37
Valget
Sp
I de siste ukene før valget skjer det imidlertid en tyngdeforskyvning mellom Høyre og Fremskrittspartiet til førstnevntes fordel. Høyre øker oppslutningen med 4 prosentpoeng frem mot valget, mens FrP taper 3,3 prosentpoeng. Samtidig svekkes Venstre og KrF med til sammen 1,9 prosentpoeng. Blant de rød-grønne øker Arbeiderpartiets oppslutning fra 32,7 til 35,4, mens SV taper ett prosentpoeng til 6,2 prosent. Senterpartiet taper bare 0,3 prosentpoeng de siste fire ukene og ender på 6,2 prosent. Interessant nok er de samlede endringene like store i løpet av de siste fire ukene som fra valget i 2005 til 2009 (i alt 6,8 prosentpoeng). I den lange serien av valgundersøkelser har vi spurt velgerne om det var lett å bestemme seg, om de brydde seg om valget, og om de diskuterte valget daglig. Gjennom disse spørsmålene kan man danne seg et bilde av i hvilken grad valget engasjerte velgerne.9 I tabell 1.3 ser vi at det faktisk var tilfelle i 2009. Flere sa at det var svært lett å bestemme seg, og flere sa at de brydde seg mye om valget. På den andre siden var det også noen 9
Spørsmålene som tabell 1.3 bygger på, ble formulert som følger: 1) «Noen sier det var svært lett å bestemme seg ved dette valget, mens andre syntes det var svært vanskelig. Hvordan var det med deg, syntes du det var svært lett, nokså lett, nokså vanskelig, svært vanskelig?». I tabellen gjengis andelen som svarer svært lett. 2) «Når du ser tilbake på valget i høst, vil du si at du personlig brydde deg mye om hvilket parti eller hvilke partier som vant valget, brydde du deg en del om det, eller spilte det liten rolle for deg personlig?». I tabellen gjengis andelen som svarer at de brydde seg mye om det. 3) «Vi vil gjerne høre om du har deltatt i politiske diskusjoner eller samtaler foran valget i år. Hvor ofte pratet du om valget i familien eller med venner og kjente? Vil du si daglig, et par ganger i uken, mer sjelden eller aldri?». Tabellen gjengir hvor mange som svarte daglig.
19
Det politiske landskap.indb 19
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
færre som diskuterte valget daglig. Sett under ett tyder likevel dette på at 2009-valget engasjerte, men som vi så i tabell 1.1, førte dette ikke til noen større velgermobilisering. Valgdeltakelsen gikk tvert imot ned med ett prosentpoeng sammenlignet med 2005. Vi kommer tilbake til valgdeltakelsen i slutten av dette kapitlet. Tabell 1.3. Engasjement i valget 1981- 2009. Prosentandel som gir uttrykk for et sterkt engasjement. 1997
2005
2009
Endring 2005-09
38
33
38
+5
29
38
45
+7
27
24
-3
1981
1985
1989
1993
2001
Svært lett å bestemme seg
49
49
35
39
35
Brydde seg mye om valget
43
46
39
32
28
Diskuterte valget daglig
28
28
40
20
24
25
En annen måte å måle velgernes engasjement og interesse på er å spørre om når de bestemte seg for å stemme, eventuelt ikke stemme. Ved valget i 2005 ble det satt ny rekord når det gjelder andelen som sa at de bestemte seg under valgkampen. Over halvparten av velgerne (56 prosent) sa at de bestemte seg under valgkampen, mens 32 prosent svarte at de bestemte seg like før valget (Aardal 2007a). En lignende tendens gjorde seg gjeldende i vårt naboland Sverige (Oscarsson & Holmberg 2008:23). Figur 1.2 viser imidlertid at 2009-valget også på dette feltet representerer et trendbrudd.10 Andelen som bestemmer seg under valgkampen, ligger fortsatt relativt høyt, men faller likevel med 8 prosentpoeng sammenlignet med 2005. Andelen som bestemte seg like før valget, faller med 5 prosentpoeng, mens andelen som bestemmer seg på selve valgdagen, ligger stabilt på 11 prosent. Selv om den sistnevnte andelen ikke virker så høy, dreier det seg om nærmere 300 000 velgere. Det vil si en gruppe på størrelse med KrF og Sp til sammen. Selv om valgresultatet kan tyde på at velgerne har falt noe mer til ro enn tidligere, viser figuren at man ikke skal overvurdere denne tendensen. Fortsatt er om lag halvparten av velgerne så usikre på hva de skal stemme – og om de skal stemme – at de venter med å bestemme seg til under valgkampen. Men selv om velgerne venter med å bestemme seg, betyr ikke det at de skifter standpunkt i hytt og vær. Som vi så av figur 1.2, er endringene i partipreferanse totalt sett ikke så store. 10 Spørsmålet som ble stilt, lød som følger: «Når bestemte du deg for å stemme på det partiet du valgte – var det lenge før valgkampen begynte, var det en gang under valgkampen, var det like før valgdagen, eller var det på selve valgdagen?»
20
Det politiske landskap.indb 20
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
Tidligere forskning har for øvrig vist at de som bestemmer seg sent, ikke skiller seg fundamentalt fra velgere som bestemmer seg tidlig. Naturlig nok har de som bestemmer seg tidlig, en sterkere tilknytning til partiene enn de som bestemmer seg sent. I tillegg er de ofte unge og har mindre kunnskap om politikk (Stavn 2007). Figur 1.3. Andel som bestemmer seg under valgkampen. Prosent. 60
56
Bestemmer seg under valgkampen Bestemmer seg like før valget Bestemmer seg på valgdagen
50
51
42
48
47
42
40 30
32 29
24
20
20 15
14
5
9
1965
1969
10
13
10
22
21
12
12
1981
1985
24
26
27
25
12
11
11
2001
2005
2009
0 1973
1977
1989
1993
1997
Individuelle velgervandringer Med utgangspunkt i valgresultatet har vi vist at endringene i partienes oppslutning er klart lavere enn ved foregående valg. Dette gir likevel et begrenset bilde av det totale vandringsmønsteret. Hvis et parti kommer ut med nøyaktig samme prosentoppslunting som ved forrige valg, kan det se ut som om alle partiets velgere er lojale. Bak et slikt resultat kan det imidlertid skjule seg betydelige endringer, men slik at tap og gevinst oppveier hverandre. For å kunne gi et fullgodt bilde trenger vi ikke bare data på individnivå, men også paneldata. Det vil si opplysninger fra de samme personene om hva de stemte både ved dette valget og ved foregående valg. I valgundersøkelsene har vi et rullerende panel der halvparten av dem som ble intervjuet ved forrige valg, også intervjues ved det neste valget. I 2009 består hele undersøkelsen av 1782 personer. Av dette er 720 intervjuet
21
Det politiske landskap.indb 21
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
både i 2005 og 2009. Som ved tidligere valgundersøkelser er intervjupersonenes opplysninger om stemmegivning (dvs. om de har stemt eller ikke) kontrollert mot valgstyrenes protokoller. Hvis noen hevder at de har stemt, men likevel ikke er avkrysset i manntallet, registreres de som ikke stemt. Alternativet til paneldata er å bruke erindringsspørsmål der man spør om tidligere stemmegivning i tillegg til stemmegivning ved det siste valget. Forskning både i Norge og andre har imidlertid vist at det er store feilkilder ved slike erindringsdata (Himmelweit, M. & Stockdale 1978; Waldahl & Aardal 1995, 2000). Ved de to siste norske valgundersøkelsene er andelen som oppgir «feil» svar, på rundt 35 prosent. Det er særlig tidligere hjemmesittere som ikke vedstår seg sin tidligere atferd. I 2009 var det 70 prosent av dem som ikke stemte i 2005, som hevdet at de hadde stemt! De meningsmålingene som var grunnlag for medienes første prediksjoner valgnatten – de såkalte valgdagsmålingene – er ikke basert på paneler, men på erindringsdata. Opplysningene er heller ikke kontrollert mot manntallet. Det er viktig å være klar over at våre data til dels viser andre resultater enn det valgdagsmålingene gjorde, noe som trolig skyldes disse metodiske forskjellene.11
Færre velgere på vandring For første gang siden 1989 går velgervandringene ned og ikke opp i 2009. Figur 1.4 viser hvor mange velgere som skiftet parti eller gikk inn og ut av hjemmesittergruppen. Tar vi med vandringer både mellom partiene og inn og ut av hjemmesittergruppen, skiftet 39 prosent av velgerne standpunkt fra 2005 til 2009. Dette er 8 prosentpoeng lavere enn for perioden 2001–2005. Tilsvarende tall finner vi for svenske velgere. Holder vi oss bare til dem som stemte ved begge valg, er tallene henholdsvis 31 prosent for perioden 2005–2009 og 40 prosent for perioden 2005–2009, med andre ord en nedgang på 9 prosentpoeng. Tilsvarende tall for svenske velgere var 37 prosent ved riksdagsvalget i 2006 når vi bare tar med bytter mellom partiene (Oscarsson & Holmberg 2008:25). Vi har med andre ord å gjøre med en trend som gjør seg gjeldende også i andre land.12 Danmark 11 Naruds (2009) analyser av velgerovergangene er basert på TV2s valgdagsmåling. 12 Oscarsson og Holmberg (2008:30-31) har foretatt beregninger der de regner andelen skiftere i prosent av antall stemmeberettigede. De kommer da frem til at 44,9 prosent skiftet parti eller til og fra hjemmesitting i 2006, mens 30,4
22
Det politiske landskap.indb 22
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
skiller seg imidlertid fra sine nordligere naboland ved en lavere andel vandrere (Møller Hansen, Slothuus & de Vreese 2007:85; Nielsen & Risbjerg Thomsen 2003:63).13 Figur 1.3. Andel som har skiftet standpunkt fra ett valg til det neste. 1965–2009. Prosent. 50
Vandringer mellom partier og hjemmesittere Vandringer bare mellom partiene
45
44
47 39 40
35
32
30
37 31
31
29 30
21
25
20 15
43
38
40
25
44
32
33
31
24 19
18
20
10 5 0 65-69
69-73
73-77
77-81
81-85
85-89
89-93
93-97
97-01
01-05
05-09
De individuelle overgangene bekrefter det mønsteret vi kan lese ut av det offisielle valgresultatet og som vi viste i figur 1.1. Men selv om velgervandringene er lavere enn ved foregående valg, er det fortsatt flere som er på vandring nå enn før 1985. To tredjedeler av vandringene skjer innenfor blokkene eller til og fra hjemmesittergruppen (se tabell A.1.1 i appendiks A). Med blokker menes her Rødt, SV, Ap og Sp på den ene siden og V, KrF, H og FrP på den andre. Bare 4 prosent av velgerne satt hjemme både i 2005 og 2009. Dette er omtrent som ved tidligere valg (6 prosent i 2005). Bruttofilen, der også de som ikke ble intervjuet, er med, viser et litt høyere tall, men ikke høyere enn 11 prosent (det samme som i 2005). Permanent hjemmesitting er med andre ord ikke noe stort problem i Norge.14
prosent skiftet mellom partier alene. 13 Ser man bare på de velgere som stemte ved de påfølgende valg, var andelen vandrere på 30 prosent i 1998, 34 prosent i 2001 og 25 prosent i 2005. Vandringene blant norske velgere i 2009 er med andre ord nærmere danske velgere enn ved tidligere valg. 14 I Sverige har man beregnet at 5 prosent av velgerne kan kalles permanente sofavelgere (Oscarsson & Holmberg 2008:30).
23
Det politiske landskap.indb 23
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
Arbeiderpartiet og Høyre hadde de mest trofaste velgerne, Venstre de minst trofaste Tabell 1.4 viser hvordan de som stemte i 2005, oppførte seg fire år senere. Høyest stabilitet i forhold til tidligere velgere hadde Arbeiderpartiet og Høyre, begge med 73 prosent. For Aps vedkommende er dette litt lavere enn i 2005 (78 prosent), men klart bedre enn i 2001 da bare 56 prosent av de tidligere velgerne holdt fast på partiet. 2001-valget var som man vil huske, det dårligste valget siden 1924 for Arbeiderpartiet. Valget i 2005 var Høyres dårligste valg noensinne. Andelen lojale velgere var på et lavmål med 51 prosent. Lojaliteten i 2009 på 73 representerer derfor et betydelig fremskritt for Høyre. For Fremskrittspartiet er stabiliteten bare 58 prosent, men dette er omtrent på samme nivå som i 2005 (61 prosent). Det er verdt å merke seg at vår undersøkelse viser betydelig lavere lojalitet for FrP-velgernes vedkommende enn det de to valgdagsmålingene viste.15 Dette viser utfordringene med å basere opplysninger om tidligere stemmegivning på erindring. Tabell 1.4. De ulike partiers velgere i 2005 etter parti i 2009. Prosent.1 («hvor gikk 2005-velgerne?» Parti 2005 Parti 2009
I alt
Rødt
SV
Ap
V
KrF
Sp
H
FrP
Andre
Stemte ikke
100
100
100
100
100
100
100
100
100
100
100
1
-
2
0
0
0
2
0
1
-
0
SV
9
-
57
3
2
0
0
1
2
-
7,8
Ap
30
-
16
73
17
3
20
8
10
-
19,5
V
4
-
3
2
30
3
2
2
2
-
2,6
KrF
4
-
0
0
2
69
2
0
1
-
0
Sp
6
-
6
2
0
0
64
0
1
-
3,9
H
18
-
6
6
30
11
0
73
15
-
14,3
FrP
16
-
2
6
5
8
4
11
58
-
14,3
I alt Rødt
Andre
1
-
1
0
0
0
0
0
1
-
0
Stemte ikke
11
-
7
8
14
6
6
5
9
-
37,7
Antall svar
690
11
68
194
43
35
50
92
112
8
77
1
Bare personer som var med både i 2005- og 2009-undersøkelsen, og som oppga stemmegivning er tatt med i tabellen. For Rødt og Andre er det for få personer med til å foreta prosentberegning.
15 Synovate/NRKs måling viste 87 prosent stabile for FrP, mens Gallup/TV2 måling viste 77 prosent stabile.
24
Det politiske landskap.indb 24
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
Den suverent laveste andelen lojale velgere finner i Venstre. Bare 30 prosent av Venstres velgere fra forrige valg holdt fast ved partiet i 2009. Hele 30 prosent skiftet over til Høyre, mens 16 prosent gikk til Arbeiderpartiet. Venstre hadde også større tap til hjemmesitterne enn de andre partiene. I tabell 1.5 snur vi prosentueringsretningen og ser nærmere på hvor partienes velgere i 2009 kom fra. For Kristelig Folkepartis vedkommende ser vi at partiet i liten grad har klart å kompensere frafallet av tidligere velgere med tilgang på nye. Gamle velgere utgjør hele 80 prosent av velgerskaren i 2009. For de øvrige partiene varierer bildet en del. Nær halvparten av Høyres velgere stemte ikke på Høyre ved forrige valg. For FrP var det 40 prosent som ikke stemte på partiet forrige gang. Tabell 1.5. De ulike partiers velgere i 2005, etter parti i 2001. Prosent.1 («hvor kom 2009-velgerne fra?») Parti 2009 I alt
Rødt
SV
Ap
V
KrF
Sp
H
FrP
Andre
Stemte ikke
100
100
100
100
100
100
100
100
100
100
100
2
-
7
1
0
0
0
0
0
-
0
SV
10
-
66
5
8
0
9
3
1
-
6
Ap
28
-
9
69
15
4
7
9
12
-
21
V
6
-
2
3
48
3
0
10
1
-
8
KrF
5
-
0
1
4
80
0
3
3
-
3
Sp
7
-
0
5
4
3
75
0
2
-
4
H
14
-
2
3
7
0
0
53
9
-
6
FrP
16
-
3
5
7
7
2
13
60
-
13
Parti 2005 I alt Rødt
Andre
1
-
1
1
0
3
0
0
2
-
1
Stemte ikke
11
-
10
7
7
0
7
9
10
-
38
Antall svar
690
8
59
206
27
30
43
127
109
4
77
1
Bare personer som var med både i 2001- og 2005-undersøkelsen, og som oppga stemmegivning er tatt med i tabellen. For RV og Andre partier er det for få personer med til å foreta prosentberegning.
Nettovandringer Tabellene over viser at velgervandringene i høyeste grad går begge veier. Partiene både mister og vinner velgere fra hverandre. Det er derfor nødvendig å se på nettoendringene for å få et helhetlig bilde. Ettersom parti-
25
Det politiske landskap.indb 25
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
ene har ulik størrelse, må vi foreta beregninger med utgangspunkt i den såkalte grandtotalen, det vil si de som hadde stemmerett både i 2005 og 2009, og som er med i vårt panel. Figur 1.5a–g viser nettoovergangene for hvert av partiene (se også tabell A.1.1. i appendiks A). Figur 1.5.a. Nettooverganger 2005-2009. Sosialistisk Venstreparti. Prosentpoeng. Sosialistisk Venstreparti Ikke stemt
0,2
Andre
0
FrP
0,2
H
-0,5
Sp
-0,6
KrF
0
V
-0,2
AP
-0,9
Rødt
0,5 -1
-0,8
-0,4
-0,6
-0,2
0
0,2
0,4
0,6
Figur 1.5.b. Nettooverganger 2005-2009. Arbeiderpartiet. Prosentpoeng. Arbeiderpartiet Ikke stemt
-0,1 0,1
Andre -0,3
FrP H
-0,6
Sp
1
KrF
0 0,4
V
0,9
SV Rødt -0,8
0,3 -0,6
-0,4
-0,2
0
0,2
0,4
0,6
0,8
1
1,2
26
Det politiske landskap.indb 26
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
Figur 1.5.c. Nettooverganger 2005-2009. Venstre. Prosentpoeng. Venstre Ikke stemt
-0,6
Andre
0
FrP
0
H
-1,6
Sp
0,1
KrF
0
AP
-0,4
SV
0,2
Rødt -1,8
0 -1,6
-1,4
-1,2
-1
-0,8
-0,6
-0,4
-0,2
0
0,2
0,4
Figur 1.5.d. Nettooverganger 2005-2009. Kristelig Folkeparti. Prosentpoeng. Kristelig Folkeparti Ikke stemt
-0,3 0,1
Andre FrP H
-0,1 -0,6
Sp
0,1
V
0
AP
0
SV
0
Rødt
0
-0,7
-0,6
-0,5
-0,4
-0,3
-0,2
-0,1
0
0,1
0,2
27
Det politiske landskap.indb 27
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
Figur 1.5.e. Nettooverganger 2005-2009. Senterpartiet. Prosentpoeng. Senterpartiet 0
Ikke stemt Andre
0
FrP
-0,2 0
H KrF
-0,1
V
-0,1
AP
-1
SV
0,8
Rødt
-0,1
-1,2
-1
-0,8
-0,6
-0,4
-0,2
0
0,2
0,4
0,6
0,8
Figur 1.5.f. Nettooverganger 2005-2009. Høyre. Prosentpoeng. Høyre Ikke stemt
0,9 0
Andre
1,1
FrP 0
Sp
0,6
KrF
1,6
V 0,6
AP 0,5
SV 0
Rødt 0
0,2
0,4
0,6
0,8
1
1,2
1,4
1,6
1,8
28
Det politiske landskap.indb 28
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
Figur 1.5.g. Nettooverganger 2005-2009. Fremskrittspartiet. Prosentpoeng. Fremskrittspartiet Ikke stemt
0,2
Andre
0,2
H
-0,1 0,2
Sp 0,1
KrF 0
V
0,3
AP -0,2
SV
-0,1
Rødt -1,2
-1
-0,8
-0,6
-0,4
-0,2
0
0,2
0,4
Rødt Tallunderlaget for Rødt er såpass lite at man skal være varsom med tolkningen av resultatene for dette partiet. Vi viser ingen egen figur for Rødt, men overgangene kan leses ut av de øvrige figurene. Rødt hadde et netto tap av velgere til SV (–0,5) og Arbeiderpartiet (–0,3), mens det hadde en liten netto gevinst av velgere fra FrP og Sp. For de øvrige partier er det balanse. Det er bemerkelsesverdig at Rødt ikke har klart å vinne velgere fra SV eller fra Ap etter en periode der begge disse partiene har sittet med regjeringsansvaret. Selv om tallunderlaget er begrenset, er det rimelig å tro at det ville gitt utslag i vårt materiale hvis overgangene fra f.eks. SV og Ap til Rødt hadde vært store. Sosialistisk Venstreparti Som vist tidligere var det bare 57 prosent av SVs velgere som holdt fast på partiet i 2009. Det er bare Venstre som har mindre lojale velgere. Hele 16 prosent av SVs tidligere velgere foretrakk Arbeiderpartiet. Denne overgangen kommer på toppen av det frafallet SV hadde til Ap i 2005. Da gikk 33 prosent av SVs tidligere til Ap. Overgangene til Ap avspeiles også i nettoregnskapet. Det klart største velgertapet skjer til Ap (–0,9), dernest taper SV til Senterpartiet (–0,6), Høyre (–0,5) og Venstre (–0,2). SV har gevinst i forhold til Rødt (+0,5), FrP (+0,2) og tidligere hjemmesittere
29
Det politiske landskap.indb 29
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
(+0,2). Det er verdt å merke seg at overgangene fra SV til Ap er klart mindre enn det valgdagsmålingene viste.16 Derimot er overgangen til Høyre større i vårt materiale enn i valgdagsmålingene. Dette kan tyde på at SVvelgere som har gått til Høyre, ikke så lett husker eller innrømmer dette. Arbeiderpartiet Nettoregnskapet viser at Arbeiderpartiet vinner mest fra sine regjeringspartnere Sp (+1,0) og SV (+0,9). Dernest har partiet et positivt bytteforhold til Venstre (+0,4), Rødt (+0,3) og litt fra andre (+0,1). Derimot er det netto tap til Høyre (–0,6) og FrP (–0,3). Igjen viser våre data et noe annet mønster enn valgdagsmålingene. Det gjelder blant annet tapene til Høyre og FrP og gevinsten i forhold til Sp. I Synovates valgdagsmåling var Aps tap til FrP noe større enn til Høyre, mens det i vårt materiale er omvendt. Venstre Som nevnt satt Venstre bare igjen med en tredjedel av sine tidligere velgere. Ytterligere en tredjedel gikk til Høyre. Dette reflekteres også i nettoovergangene. Venstres netto tap til Høyre (–1,6) er den største av alle velgeroverganger i 2009-valget, og tapet er nesten like stort som Venstres gevinst vis-à-vis Høyre ved forrige valg (+1,9). Det er med andre ord god grunn til å anta at Høyre hentet tilbake velgere de «lånte bort» til Venstre ved forrige valg. Også tapet til tidligere hjemmesittere (–0,6) er større enn for noen andre partier. I tillegg tapte Venstre velgere til Arbeiderpartiet (–0,4), men dette tapet er bare en fjerdedel så stort som tapet til Høyre. Valgdagsmålingene viste på sin side at Venstres tap til Ap var nesten like stort som til Høyre. Gevinsten i forhold til SV (+0,2) og Sp (+0,1) er for liten til at den kan oppveie tapene til de andre partiene. Kristelig Folkeparti Til tross for et svært dårlig valgresultat har Kristelig Folkepartis velgerlojalitet økt fra 40 prosent i 2005 til 69 prosent i 2009. Det største netto tapet er til Høyre (–0,6), mens tapet til FrP er klart mindre (–0,1). Faktisk er tapet til FrP det minste KrF har hatt siden valget i 1997 (også da –0,1 prosent). Til sammenligning var KrFs velgertap til FrP på 1,5 prosent i 16
Mens våre data viser at 16 prosent av tidligere SV-velgere gikk til Ap, viste begge valgdagsundersøkelsene at 30 prosent gikk til Ap. Mens 6 prosent gikk fra SV til Høyre i vår undersøkelse, er tilsvarende tall for Gallup 0 prosent og for Synovate 2 prosent.
30
Det politiske landskap.indb 30
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
2005 og 0,9 prosent i 2001. Bytteforholdet mellom KrF og FrP er også her annerledes i vårt materiale enn i de to valgdagsmålingene som viste større tap fra KrF til FrP.17 Senterpartiet For Senterpartiets vedkommende representerer 2009-valget en fremgang når det gjelder lojalitet fra gamle velgere. Mens det i 2005 bare var 42 prosent av tidligere velgere som holdt fast på Sp, var andelen steget til 64 prosent i 2009. Samtidig gikk 20 prosent av Senterpartiets 2005-velgere til Arbeiderpartiet i 2009. Dette mønsteret avspeiles også i nettoregnskapet. Sps største tap er til Arbeiderpartiet (–1,0), mens partiet har en velgergevinst i forhold til den andre regjeringspartneren SV (+0,6). For de øvrige partiene er det bare små endringer. Synovates valgdagsmåling avviker fra vårt materiale idet den viste at Sp vant velgere fra Ap, og at det største tapet var til FrP. Høyre Som det eneste parti ved valget i 2009 hadde Høyre en netto tilvekst av velgere eller balanse i forholdet til alle andre partier. Dette må ses på bakgrunn av situasjonen i 2005 da Høyre – sammen med KrF – ikke hadde netto gevinst i forhold til noen andre partier. Den største gevinsten i 2009 kom fra Venstre (+1,6), etterfulgt av FrP (+1,1). Gevinsten i bytteforholdet til Arbeiderpartiet (+0,6), KrF (+0,6) og SV (+0,5) er noe mindre. Også når det gjelder hjemmesitterne, hadde Høyre en netto tilgang av velgere (+0,9). Vårt materiale viser med andre et helt annet bilde av bytteforholdet mellom Høyre og FrP enn Synovates valgdagsmåling, som viste at Høyre hadde et netto tap til FrP. Fremskrittspartiet Forholdet til Høyre er selvsagt et speilbilde av det vi nevnte i forrige avsnitt. FrPs største velgertap var til Høyre (–1,1). FrP har også et lite tap til Rødt (–0,1) og SV (–0,2), mens det er en liten gevinst vis-à-vis Ap (+0,3), Sp (+0,2) og KrF (+0,1). Vårt materiale viser mye lavere velgerlojalitet (58 prosent) enn det både Synovates (87 prosent) og Gallups (77 prosent) valgdagsmåling viste. 17
Synovates måling viste størst tap til FrP og Ap. Gallups målings viste at flere av KrFs 2005-velgere gikk til FrP enn Høyre.
31
Det politiske landskap.indb 31
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
Hjemmesitterne Høyre, FrP og SV er de eneste partiene som har en netto tilvekst av tidligere hjemmesittere. Venstre og KrF har det største tapet til denne gruppen. Også Arbeiderpartiet taper, men svært lite (–0,1).
Økt oppslutning om de rød-grønne blant førstegangsvelgerne Tabell 1.6 viser førstegangsvelgernes stemmegivning ved de tre siste stortingsvalgene. Som vanlig ser vi at det er store svinginger blant de yngste. Selv om de rød-grønne (inkludert Rødt) samlet får en oppslutning på 57 prosent i 2009, ser vi at dette skyldes Arbeiderpartiets og Rødts vekst, mens SV har hatt en sterkt nedadgående kurve de siste tre valgene. Selv om SVs oppslutning blant de yngste ligger over partiets valgresultat, representerer de siste to valgene et klart brudd med tidligere mønster, der SV hadde et særlig godt grep på ungdommen. Utviklingen er også interessant når det gjelder Arbeiderpartiet. Partiet har aldri hatt så lav oppslutning blant førstegangsvelgerne som i 2001, da oppslutningen bare var på 11 prosent i denne gruppen. Siden den gang ser vi imidlertid en jevn økning frem til at partiet nå er det største partiet blant de yngste velgerne. Vi må faktisk tilbake til valget i 1985 for å finne like høy oppslutning om Arbeiderpartiet blant førstegangsvelgerne. Tabell 1.6. Førstegangsvelgernes stemmegivning. 2001-2009. Prosent 2001 Rødt (RV)
2005
2009
6
1
5
SV
26
15
12
A
11
28
33
V
2
1
5
KrF
7
8
1
SP
5
7
7
H
28
10
13
FrP
11
30
23
Andre
4
0
0
Totalt
100
100
100
82
87
82
N
32
Det politiske landskap.indb 32
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
Et annet markant trekk er KrFs svake stilling idet bare 1 prosent av førstegangsvelgerne stemte på partiet. Vi ser også at Høyre sliter med oppslutningen blant de yngste velgere sammenlignet med 2001-valget, selv om partiet holder stillingen sammenlignet med 2005-valget. Det sistnevnte valget var imidlertid det dårligste resultatet som er notert blant de yngste velgerne siden valgforskningen startet i 1957. Situasjonen er med andre ikke betryggende for Høyre. Det er også interessant at til tross for at FrP gjorde sitt beste valg noensinne, sank oppslutningen blant førstegangsvelgerne fra 30 til 23 prosent. Dette er likevel det nest beste resultatet for FrP noensinne i denne aldersgruppen. Det er selvsagt ikke bare oppslutningen blant de aller yngste velgerne som er interessant for partiene. I tabell 1.7 viser vi oppslutningen også i andre aldersgrupper. For å få et større tallunderlag er alder delt opp i 10-års kutt. Tabell 1.7. Velgere i ulike aldersgrupper, etter parti. 2009. Prosent Alder 18-29 Rødt
30-39
40-49
50-59
60-79
Gjennomsnittsalder
Endring 05-09
2
1
1
2
1
41,9
0
SV
10
9
8
11
5
44,8
+4,3
A
32
34
34
37
36
48,5
+0,2
V
5
7
4
2
5
46,9
-0,8
KrF
7
2
3
6
5
49,6
-0,8
SP
7
7
7
5
7
47,4
-2,2
H
16
24
23
19
18
48,0
+1,2
FrP
19
16
20
17
23
49,5
+4,03
2
0
0
1
0
40,7
Andre Totalt
100
100
100
100
100
N
206
257
296
297
396
Tabell 1.7 understøtter flere tendenser som vi så blant førstegangsvelgerne. Tar vi utgangspunkt i gjennomsnittsalderen for de enkelte partienes velgere, ser vi den største økningen blant SVs og FrPs velgere. De to partiene som tradisjonelt har stått sterkest blant de yngste, har nå klart eldre velgere. For Senterpartiet ser vi en viss nedgang i gjennomsnittsalderen,
33
Det politiske landskap.indb 33
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
mens det er mindre endringer for de andre partiene. KrF har fortsatt de eldste velgere, men nå sammen med FrP. I tabell 1.8 går vi nærmere inn på partienes oppslutning i ulike aldersgrupper fordelt på kjønn. Tabell 1.8. Partienes oppslutning etter alder og kjønn. 2009. Prosent. Alder
I alt
18-29
30-39
40-49
50-59
60-79
I alt
100
100
100
100
100
100
Rødt
1
2
1
1
1
1
Menn
SV
6
3
7
5
9
5
A
32
30
32
26
34
34
V
4
3
6
4
3
3
KrF
4
8
1
5
4
3
SP
8
4
7
9
8
9
H
21
21
24
22
20
19
FrP
24
28
22
28
20
26
Andre N
0
9
0
0
1
0
758
95
141
148
156
218
100
100
100
100
100
100
Kvinner I alt Rødt
1
3
2
0
1
1
SV
11
16
11
12
14
5
A
38
33
37
43
40
37
V
5
5
8
3
3
6
KrF
5
6
2
1
7
8
SP
6
10
8
5
3
4
H
19
12
24
24
18
18
FrP
14
12
8
12
14
20
1
3
0
0
0
1
694
111
116
148
141
178
Andre N
Det første som slår en, er den markante kjønnsforskjellen når det gjelder oppslutning om Rødt, SV og Ap på den ene siden og Høyre og FrP på den andre. Mens de førstnevnte partiene får 50 prosent av stemmene blant kvinnelige velgere uansett alder, er tilsvarende tall for høyrepartiene 33
34
Det politiske landskap.indb 34
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
prosent. Faktisk har venstrepartiene oppslutning blant minst halvparten av kvinnelige velgere i alle aldersgrupper, unntatt de aller eldste. Blant mannlige velgere er tendensen motsatt. For alle menn, uansett alder, er oppslutningen om Høyre og FrP 45 prosent og om venstrepartiene 39 prosent. Sammenlignet med 2005-valget er polariseringen mellom de to blokkene blitt mer markant blant mannlige velgere, samtidig som den holder seg omtrent på samme nivå blant de kvinnelige velgerne. Ved forrige valg så det ut til at FrP hadde fått et gjennombrudd blant yngre kvinner, idet 25 prosent av kvinner i alderen 18–29 da stemte på partiet. I 2009 er imidlertid denne andelen halvert til 12 prosent. Kvinneandelen for Fremskrittspartiet var i 2009 den laveste siden 1989. 2005 representerer et unntak som det eneste valget siden 1989 der FrP ikke hadde den laveste kvinneandelen av alle partiene.
Valgdeltakelse Som vanlig med utvalgsundersøkelser ligger valgdeltakelsen blant de spurte høyere enn de offisielle valgresultatene. Dette skyldes at det er lettere å få svar fra dem som har stemt, enn fra dem som ikke har gjort det. I noen tilfeller oppgir respondentene også at de har stemt uten at det er tilfelle. For å sikre kvaliteten på undersøkelsen er det som nevnt gjennomført en kontroll mot det offisielle manntallet. I de tilfeller der personene har oppgitt at de har stemt, mens manntallet viser at de ikke har gjort det, settes disse til ikke stemt. Selv etter denne kontrollen viser nettoutvalget en valgdeltakelse på 84,5 prosent. Som kjent var den offisielle valgdeltakelsen på 76,4 prosent i 2009, en nedgang på ett prosentpoeng fra 2005. Men i tillegg til dem som ble intervjuet i undersøkelsen, har vi tilgang til opplysninger også om dem som ble trukket ut til undersøkelsen, men som av ulike grunner ikke ble intervjuet. Det såkalte bruttoutvalget gir et bedre tallunderlag for valgdeltakelsen. Men selv i bruttoutvalget ligger valgdeltakelsen også litt for høyt med 77,8 prosent. I tabell 1.9 har vi korrigert for dette avviket, slik at tallene gir et tilnærmet riktig bilde av den faktiske valgdeltakelsen i ulike aldersgrupper og blant kvinner og menn.
35
Det politiske landskap.indb 35
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
Tabell 1.9. Valgdeltakelse, etter alder og kjønn. 2005 og 2009 (justert for faktisk valgdeltakelse). Prosent. Alder I alt
18-21
22-25
26-29
30-39
40-49
50-59
60+
76,4
57,0
55,9
68,4
77,4
78,5
82,5
82,1
Menn
76,1
62,6
51,6
66,6
77,5
77,2
80,4
82,9
Kvinner
76,7
51,2
60,1
70,0
77,2
79,7
84,7
81,3
2005 i alt
77,4
55,3
63,1
68,1
78,1
79,9
82,3
83,3
Menn
76,6
54,6
63,7
65,0
76,6
79,6
81,6
83,2
Kvinner
78,4
56,1
62,4
71,3
79,6
80,2
83,2
83,6
Antall undersøkte i 2009 i alt
3000
232
170
186
531
581
561
739
Menn
1506
117
82
88
277
296
284
362
Kvinner
1494
115
88
98
254
285
277
377
2009 i alt
Ettersom tallunderlaget er svakt i flere grupper, bør også disse tallene tolkes med varsomhet. Hovedmønsteret kjenner vi likevel fra tidligere: Valgdeltakelsen øker med stigende alder. Blant de yngste velgerne ligger valgdeltakelsen under 60 prosent. Blant førstegangsvelgerne stemte 57 prosent mot 55 prosent i 2005, men denne endringen er ikke signifikant. Som vi ser av totaltallene, er det ingen forskjell mellom kvinners og menns valgdeltakelse. Tidligere har vi sett en tendens til at yngre kvinner har deltatt noe mer enn yngre menn, men forskjellene har ikke vært store eller alltid signifikante. Forskjellen mellom kvinnelige og mannlige førstegangsvelgere i 2009 er imidlertid statistisk signifikant. Hva dette skyldes, må vi komme tilbake til i senere analyser. Slår vi sammen de to yngste aldersgruppene, finner vi imidlertid ingen signifikant forskjell mellom menns og kvinners valgdeltakelse.
36
Det politiske landskap.indb 36
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
Oppsummering • For første gang på 20 år økte ikke velgervandringene ved stortingsvalget i 2009. Tvert imot gikk vandringene ned fra 47 til 39 prosent når vi tar med vandringene inn og ut av hjemmesittergruppen. Tar vi bare med vandringer mellom partiene, gikk vandringene ned fra 40 til 31 prosent. • Også andelen som bestemte seg under valgkampen, har gått ned. Mens valget i 2005 markerte ny rekord ved at 56 prosent av velgerne sa at de bestemte seg i løpet av valgkampen, var dette gått ned til 48 prosent i 2009. Men fortsatt ligger andelen på et relativt høyt nivå. Andelen som svarer at de bestemte seg like før valget, gikk ned fra 32 til 27 prosent, mens andelen som sier at de bestemte seg på selve valgdagen, ligger stabilt på 11 prosent. • Andelen som brydde seg mye om hvilke partier som vant valget, er med 45 prosent den høyeste siden valget i 1985. Andelen som diskuterte valget daglig (24 prosent), og som sa det var svært lett å bestemme seg (48 prosent), er mer på et gjennomsnittsnivå for de siste valgene. • De mest trofaste velgerne finner vi i Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Den laveste lojaliteten finner vi blant Venstres velgere. Bare 30 prosent av dem som stemte Venstre i 2005, holdt fast på partiet fire år senere. • Ser vi på nettovandringene, det vil si at vi tar hensyn til at partiene både mister og vinner velgere fra hverandre, finner vi at vandringene i stor grad skjer innenfor «blokkene». Det vil si mellom de tre regjeringspartiene og mellom Høyre, FrP, Venstre og KrF. • Over halvparten av førstegangsvelgerne stemte på ett av de tre regjeringspartiene i 2009. Dette er omtrent på samme nivå som i 2005. Men mens SV tidligere hadde et bedre grep på de yngste velgerne enn Arbeiderpartiet, er styrkeforholdet nå motsatt. Hver tredje førstegangsvelger stemte på Ap. Sammenlignet med Høyres fremgang ved valget i 2005 er det noe overraskende at partiet ikke har klart å øke oppslutningen blant førstegangsvelgerne i vesentlig grad. • Det er fortsatt en markant kjønnsforskjell i oppslutningen om partiene. Mens 50 prosent av kvinnene stemmer på Rødt, SV eller Ap, er tilsvarende tall for H og FrP 33 prosent. Dette mønsteret gjør seg gjeldende i de fleste aldersgruppene. Polariseringen mellom «blokkene» er blitt
37
Det politiske landskap.indb 37
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
sterkere blant mannlige velgere, men holder seg på omtrent samme nivå blant kvinnene. • Fremskrittspartiets gjennombrudd blant de unge kvinnene i 2005 holder seg ikke i 2009. • Valgdeltakelsen varierer fortsatt sterkt med alder. Blant førstegangsvelgerne er valgdeltakelsen 57 prosent mot 82 prosent blant de eldste velgerne. • Andelen velgere som satt hjemme både i 2005 og 2009, er på samme nivå som tidligere (11 prosent). Permanent hjemmesitting er med andre ord ikke noe stort problem i Norge. I perioden 1985–2005 økte velgervandringene fra 20 prosent til 47 prosent, altså godt over en fordobling.18 Det var derfor god grunn til å spørre om vi sto overfor en fundamental omveltning av norsk politikk, det man i den internasjonale faglitteraturen kaller en permanent dealignment eller frikobling mellom velgere og sosiale og ideologiske bånd (Dalton, Flanagan & Beck 1984). Med andre ord at velgerne i postmodernistisk ånd «shopper» partier på samme måte som man shopper varer på et hvilket som helst marked. De stadig økende velgervandringene aktualiserte i høyeste grad spørsmålet. Nedgangen i velgervandringer ved valget i 2009 viser at det i hvert fall ikke er noen uavvendelig trend som tilsier at vandringene øker fra valg til valg. På den andre siden er det for tidlig å stille noen helt presis diagnose på hva denne nedgangen skyldes. Denne boken tar blant annet sikte på å gå dypere ned i analysene av dette spørsmålet. Det er imidlertid interessant å merke seg at Arbeiderpartiet både i kraft av sin størrelse og sine problemer med velgeroppslutningen har bidratt sterkt til velgervandringene ved de siste valgene. Som man vil huske, gjorde Arbeiderpartiet i 2001 sitt dårligste valg siden 1924. Arbeiderpartiets tap til andre velgere og til hjemmesitterne utgjorde da nesten en tredjedel av de samlede velgervandringene. Ved valget i 2005 gjorde Arbeiderpartiet det derimot mye bedre, og tilsiget av nye velgere utgjorde da om lag en tredjedel av alle vandringene. Vandringene fra og så til Arbeiderpartiet utgjorde med andre ord en betydelig del av de samlede vandringene. I 2009 utgjør tilsiget av nye velgere rundt en fjerdedel av alle vandringene. 18
Inklusiv vandringer mellom partiene og inn og ut av hjemmesittergruppen.
38
Det politiske landskap.indb 38
01.07.11 15.53
Kapittel 1: Mange blir valgt, men få blir gjenvalgt
Samtidig som vi ser at vandringene i stor grad skjer til politisk nærskyldte partier, er det grunn til å tone ned bildet av generell oppløsning av norsk velgeratferd. Men selv om vandringene er gått ned, er det fortsatt mange velgere som skifter parti fra ett valg til det neste. Det er også tydelig at velgerne ikke bare har ett parti som eneste alternativ når de veier for og imot hvilket parti de skal stemme på. I 2005-undersøkelsen stilte vi et nytt spørsmål om velgerne hadde vurdert å stemme på ett eller flere andre partier i tillegg til det partiet de stemte på.19 Det samme spørsmålet ble også stilt i 2009. Ved begge valg var det over halvparten av velgerne som svarte at de hadde vurdert ett eller flere andre partier (henholdsvis 56 prosent i 2005 og 54 prosent i 2009). Ved begge valg nevnte velgerne i snitt 1,2 partier utenom det partiet de stemte på.20 Andelen som sier at de vurderte å stemme på et annet parti, varierer likevel mellom partiene. Av dem som stemte Venstre i 2009, var det hele 80 prosent som vurderte å stemme på et annet parti. SV-velgerne var ikke så langt unna med 74 prosent. Faktisk var det blant arbeiderpartivelgerne – med 50 prosent – at vi finner den laveste andelen som vurderte et annet parti. Sett under ett er det i all hovedsak ideologisk nærliggende partier som er i velgernes synsfelt når de skal bestemme seg. De ulike velgergruppenes plassering i forhold til hverandre vil for øvrig bli analysert nærmere i senere kapitler i denne boken. I dette kapitlet har vi først og fremst fokusert på velgervandringene over tid og ved valget i 2009 mer spesielt.
Referanser Dalton, R.J., Flanagan, S.C. & Beck, P.A. (1984). Electoral Change in Advanced Industrial Democracies. Realignment or Dealignment? Princeton: Princeton University Press. Himmelweit, H., Biberion, M., B. & Stockdale, J. (1978). Memory for past vote: Implications of a Study of Bias in Recall. British Journal of Political Science, vol.8. Møller Hansen, K., Slothuus, R. & de Vreese, C. (2007). Man har et parti, indtil mand finder et nyt: Portræt af vælgeren, som skiftede parti. I J. Goul Andersen, J. Andersen, O. Borre, K. Møller Hansen & H.J. Nielsen (red.), Det nye politiske landskab. Folketingsvalget 2005 i perspektiv. Århus: Academica. 19 Etter å ha stilt spørsmål om man hadde stemt, og om hvilket parti man i tilfelle stemte på, fikk respondentene følgende oppfølgingsspørsmål: «Var det noen andre partier du også vurderte å stemme på?» 20 Tar vi med det partiet man stemte på, samtidig som vi tar hensyn til at 40 prosent ikke nevner noe annet parti enn sitt eget, finner vi at velgerne i gjennomsnitt har 1,7 partier i sitt partisett i 2009.
39
Det politiske landskap.indb 39
01.07.11 15.53
DET POLITISKE LANDSKAP
Narud, H.M. (2009). De små marginenes valg. Stortingsvalget i 2009. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 25(4), 357–373. Narud, H.M. & Valen, H. (2007). Demokrati og ansvar. Politisk representasjon i et flerpartisystem. Oslo: Damm & Søn. Nielsen, H.J. & Risbjerg Thomsen, S. (2003). Vælgervandringer. I J. Goul Andersen & O. Borre (red.), Politisk forandring. Værdipolitik og nye skillelinjer ved Folketingsvalget 2001. Århus: Systime. Norris, P. (red.). (1999). Critical Citizens. Global Support for Democratic Government. Oxford: Oxford University Press. Oscarsson, H. & Holmberg, S. (2008). Regeringsskifte. Väljarna och valet 2006. Stockholm: Norstedts Juridik. Pedersen, M. (1979). The Dynamics of European Party Systems: Changing Patterns of Electoral Volatility. European Journal of Political Research (7), 1–26. Stavn, G. (2007). Valgets etternølere – hvem bestemmer seg sent og hvorfor? I B. Aardal (red.), Norske velgere. En studie av stortingsvalget 2005 (321–336). Oslo: N.W. Damm & Søn. Valen, H. & Katz, D. (1964). Political Parties in Norway. Oslo: Universitetsforlaget. Waldahl, R. & Aardal, B. (1995, 1995). Påliteligheten til erindringsdata. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, 11, 299–313. Waldahl, R. & Aardal, B. (2000). The Accuracy of Recalled Prevoius Voting: Evidence from Norwegian Election Study Panels. Scandinavian Political Studies, 23(4), 373–389. Aardal, B. (2003). Kritiske velgere. I B. Aardal (red.), Velgere i villrede... En studie av stortingsvalget 2001 (207–224). Oslo: N. W. Damm & Søn. Aardal, B. (2007a). Velgere på evig vandring? Hva skjedde ved stortingsvalget i 2005? I B. Aardal (red.), Norske velgere. En studie av stortingsvalget 2005 (13–40). Oslo: N.W. Damm & Søn. Aardal, B. (2010). Den norske stortingsvalgordningen og dens politiske konsekvenser. Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift (2), 75–104. Aardal, B. (red.). (2007b). Norske velgere. En studie av stortingsvalget 2005. Oslo: N.W. Damm & Søn.
40
Det politiske landskap.indb 40
01.07.11 15.53