Renate Nedregård
Det er min tur nå
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-44434-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Anna Salander | Studio Solution Foto: © Christofer Dracke/Folio Sats: Type-it As, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80g/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Jeg trykker på 8. Gjør trutmunn til meg selv i speilet mens heisen stiger oppover. Ser jeg fin ut nå? Sexy? Ikke i denne stygge hettejakken, i alle fall. Jeg skynder meg å dra den av meg og putte den ned i vesken. Retter på utringningen i den hvite kjolen. Holder smilet i speilet helt til heisen gir fra seg et lite pling. Dørene glir opp. Dette kommer til å bli den beste kvelden i mitt liv. Endelig har jeg nådd toppen.
DEL 1 HØYFJELLSHOTELLET
Det er den verste påskeferien noensinne. Toget ruller inn i tunnelen og mobildekningen forsvinner. Nå får jeg ikke ringt Camilla for å klage heller. Tenk hvor gøy vi kunne hatt det hvis jeg hadde fått bli igjen hjemme. Alene. – Slutt å sutre, sier mamma uten å se på meg. Hun tar frem et ukeblad og heller i seg en slurk med Pepsi Max. – Det er vel ingen jævla tragedie heller. Du har alltid likt å være med på hotellet i påsken. Jeg tar på meg headsettet og fikler med den stygge mobilen min. Jeg sier ikke det jeg vil si. At hvis hun bare kunne ha tatt seg sammen, hadde vi sluppet. Tror hun ikke jeg skjønner at hun aldri kommer til å få fast jobb i byen? Ekstrahjelp til evig tid. Så hun må jobbe i alle feriene. Reise hit og dit, der de trenger folk. – Dessuten er det på tide at du tjener litt penger selv. Så du kan betale for deg. Det er ikke gratis å drasse på deg, bare så du vet det. Mamma har fremdeles blikket festet i bladet sitt. Skanner sidene med sløve øyne mens hun fortsetter å mase om favorittemaet: penger. – Vet du hvor mye jeg må betale for personalmat til deg, eller? Og denne togbilletten koster 199 kroner én 9
vei. Det er voksenbillett, altså. Jeg skal vel ikke betale for deg lenger når du er blitt voksen. Gnålet hennes blir til bakgrunnsstøy mens Rihanna begynner å synge i ørene mine. * Lyset fra all snøen skjærer meg i øynene idet vi går av toget. Drømmevær for dem som kommer hit for å gå på ski. Det er ikke oss. Vi lemper bagene inn på rommet vårt. Mamma maser på meg og skynder seg foran meg på den smale stien som er brøytet mellom personalbrakkene og kjøkkeninngangen til hotellet. I garderoben venter Mona på oss. Jeg husker henne som en snill dame som pleide å gi meg brus. Nå ser hun stressa ut. – Vi får vel se hva vi kan bruke deg til, sier hun og rekker meg et forkle. Det er den styggeste burgunderfargen jeg har sett. – Du kan begynne med rommene i tredje etasje. Elena viser deg hva du skal gjøre. En halvtime senere mener visst Elena jeg har lært nok. Utkledd i Norges minst sexy stuepikeforkle er jeg overlatt til meg selv. Med et lass med håndklær og sengetøy på trallen. En liste over rom som skal gjøres ferdig, så fort som mulig. Vaske dritten etter andre. Det er min tur nå. Ingen påskeferie nå lenger. Aldri mer leke i snøen, aldri mer spille på PC-en i resepsjonen når ingen ser, aldri mer løpe i gangene mens mamma jobber på kjøkkenet. Det er bare å venne seg til det. Jeg bruker en evighet på å vaske det første rommet helt alene. Elena løp bare rundt med sprayflasken sin og var 10
ferdig på noen minutter. Hvordan fikk hun det til? Jeg klarer ikke engang å bytte på sengene. Forsøker å tre på dynetrekket sånn som Elena viste meg. Det så ikke så tungt ut da hun gjorde det. Jeg klatrer opp i sengen og står på kanten og forsøker å riste dynen på plass inni dynetrekket. Men det blir ikke riktig. Dynen krøller seg til en klump og havner på gulvet. Jeg faller bakover på sengen og bli liggende. Faen, faen, for en drittjobb. Re opp sengene til de rike. Tørke av dassen etter de feite rævene deres. Femten rom hver dag. Åtte dager, hele påskeferien. Nytt sengetøy annenhver dag. Hvem er det som trenger rent sengetøy annenhver dag? Men det er penger. Min første jobb. En ordentlig jobb. Jeg kjenner meg svimmel. Tenk om jeg bare kunne sove her. I denne sengen. Tenk om det var jeg som bodde på dette rommet, i stedet for i personalbrakken med mamma. Jeg må ha en sigg. Det fortjener jeg. Har jobbet så hardt som jeg aldri har gjort før. Så kan jeg ta resten av sengene etterpå. Jeg lukker hotellromdøren etter meg og lar trallen stå igjen i korridoren mens jeg tar heisen ned til resepsjonen. Småløper mot utgangsdøren, vil ikke at noen skal oppdage meg og tro jeg sniker meg unna jobben. – Melissa! Jeg snur meg i refleks, klar til å forsvare meg, si at jeg bare måtte ha litt frisk luft. Men det er ingen som skal skjelle meg ut. Det er Alexander. Han sitter i en av de dype stolene til venstre for resepsjonen, like ved inngangsdøren med en stor bag ved siden 11
av seg. Nå reiser han seg, putter iPhonen i lommen og kommer og gir meg en klem. – Melissa, Melissa. Så du er her i år også? – Eh … ja. Som du ser. Jeg stryker hendene over forkleet, kjenner behov for å tørke bort skitten fra fingrene. Alexander måler meg med blikket. Napper i kanten på det ekle forkleet som rekker meg til knærne. Nå ser jeg at den burgunderrøde fargen krasjer fullstendig med de rosa crocsene mine. – Så fin du er blitt, da, sier han. Og gir meg smilet sitt. – Har du fått jobb her? – Ja! Jeg jobber. I år. Utrolig bra. Helt glimrende, faktisk. Så får jeg tjent litt penger. Alexander holder blikket mitt så jeg må se ned. Blir helt satt ut av det smilet hans. En perfekt rad av hvite tenner, en liten rynke over nesen. Og øynene, de er så blå. Det er umulig å la være å tenke på hvor blå de er. – Det er veldig, veldig bra å jobbe, altså, fortsetter jeg. – Er bare dritt lei av å henge rundt når mamma jobber hele påsken uansett. He he. – Så synd at du jobber, da, sier Alexander og bøyer hodet bakover med et lite nikk. – For da får du vel ikke tid til å leke med meg i år? Jeg putter hendene langt ned i bukselommene, under forkleet, for at de ikke skal begynne å skjelve. Og fortsetter å bable for ikke å virke nervøs. Det lykkes antakeligvis sånn passe dårlig. – Jeg jobber ikke hele tiden, da. Vi må jo få tid til å spille PlayStation, sier jeg og kremter for å få stemmen min til å høres normal ut. – Du må få sjansen til å ta revansj etter i fjor. – Revansj? Tør du virkelig det? Tenk om jeg har trent seriøst i et helt år, da. 12
Jeg løfter blikket fra crocsene mine og møter smilet hans. Ikke glem å smile, tenker jeg. – Og tenk om jeg har trent enda hardere, sier jeg. – Tenk om jeg har vært på Gran Turismo-treningsleir! – Har du det? Seriøst? – Det kan hende. – Ok, da har jeg vært på FIFA-treningsleir med Zlatan. – Haha, tviler ikke. Knuser deg uansett. – Du kan bare våge deg! Da blir det snøballkrig, sier Alexander, så bøyer han seg ned og later som om han tar opp snø fra teppet her inne i resepsjonen, pakker den imaginære snøballen mellom hendene og moser den inn i ansiktet mitt. – Og da vet vi hvem som vinner, ler han. Jeg hyler og dytter vekk hånden hans fra munnen min. – Feiging, ler jeg, mens jeg later som om jeg spytter ut snø. – Snøballkrig er for feiginger! Vi blir avbrutt av at noen roper på meg. – Melissa Victoria! Heeei. Det er Alexanders mor som er på vei inn døren, hun har en bag i den ene hånden og drar en trillekoffert etter seg med den andre. Like etter kommer Helene, Alexanders søster, og faren hans, alle er like vakre, like bra kledd, i pannebånd og dyre jakker med ekte kaninpels på kragen. Jeg får klemmer av alle, så hyggelig at du er her i år også, så stor du er blitt, og så pen! sier faren og ler, og Alexander blir ikke flau engang, nei, han blunker til meg, han blunker faktisk, og jeg skjønner ikke hvordan noen kan ha en sånn selvtillit, jeg blir bare rød, men plutselig har de forsvunnet inn i heisen med alle sine trillekofferter og bager. – Vi ses, du må være med på ski en dag, kvitrer moren, og så er heisdørene lukket. Mens jeg bare står stille og ser etter dem. 13
– Du, sier en stemme bak meg. Det er Chris. Resepsjonisten. – Du må aldri ta den heisen. Mona hadde klikket hvis hun hadde sett deg med forkle her nede i resepsjonen. Han peker mot baktrappen. – Vareheisen, sier han. – Den er for sånne som deg. * – Husker du Alexander? Han jeg var med i påsken i fjor? Jeg sitter på huk på trappen bak personalbrakkene og røyker. Jobben er ferdig for dagen. Femten rom. Tjuetre dynetrekk. Jeg er dødstrøtt, men har ventet hele dagen på å få snakke med Camilla. – Hallo, om jeg husker ham? Du har jo preiket om Alexander på fjellet siden du var åtte år. Trodde du endelig hadde glemt ham. – Har ikke akkurat tenkt på ham, nei. Men nå har han dukket opp igjen. Skal være her i år også, med familien. – Er han fremdeles deilig, da? – Æsj, nei. Jeg fnyser. Camilla kan ikke se at jeg smiler samtidig. – Han er blitt supersnobbete. Pappagutt, virker skikkelig innbilsk. Ikke min type. – Ikke din type? Den har jeg hørt før. «Ååå, Alexander er så snobbete og teit. Ååå, jeg er så forelsket!» – Hallo, det er sikkert tre år siden! Det var bare barnslig. Camilla ler, så hånlig som bare hun kan få til. – Det er ikke tre år siden påsken i fjor, altså. – Jeg sverger, jeg er helt ferdig med ham, sier jeg! Du skulle sett ham, så hadde du forstått det. – Men helt alvorlig, Melissa. Jeg håper jeg ikke hører 14
mer om ham. For jeg har noe mye morsommere å fortelle om. – Hva da? – Jeg tror Zoran er interessert i deg. – Zoran? – Oh yeah. Selveste. – Zoran? Du tuller. – Jeg sverger! Jeg traff ham utenfor Kiwi i dag, og så spurte han om vi kom på festen i kveld, og jeg spurte «hvem vi?», og han bare: «Ja, du og Melissa, kommer dere, eller?» Hun tar en pause, venter på en reaksjon. – Han spurte etter deg, Melissa. – Hvorfor spurte han etter meg? Det trenger vel ikke å bety noe. – Hallo, han ble kjempeskuffet da jeg sa du var på fjellet. Stilte masse spørsmål, hva du gjorde der og når du kom tilbake og greier. – Men Zoran er jo … – Dødsdeilig! Melissa Victoria, det blir ikke bedre enn dette. Du har sjans på den mest populære gutten i hele Hølet! Er du klar over hvor fantastisk det er? Jeg kan se for meg hvordan Camilla hopper i den andre enden. Dette har hun gledet seg til å fortelle i hele dag. – Jeg tror du kan slappe helt av. Han har sikkert glemt meg i morgen, sier jeg. Når vi har lagt på, blir jeg sittende ute på trappen, selv om fingrene mine er stive av frost. Zoran. Det hadde jeg ikke trodd. Han har alltid vært utenfor rekkevidde. Topp tre på ungdomsskolen da han gikk ut i fjor. Og nå har han spurt etter meg. Jeg kjenner jeg holder på å få klaustrofobi. Jeg er plut15
selig blitt interessant for den mest spennende fyren i hele Hølet, og så er jeg stuck her på fjellet. Som å være innesperret i et snøskred. Sakte bli kvalt av oksygenmangel mens hele verden har fest utenfor. I kveld er alle hos Marko. Jeg er ikke der. Hele jævla påskeferien må jeg være på hotellet og jobbe med mamma. Og den eneste jeg kan henge med er en bortskjemt pappagutt. Så typisk min flaks å gå glipp av alt som er gøy her i livet. * Jeg trer armene inn i dynetrekket. Stikker hendene ut av hullene i hvert hjørne. Så tar jeg tak i dynen og rister, hardt, til alt er vrengt på plass. Fremdeles tungt. Men teknikken begynner å sitte. Trikset er å passe på at dynetrekket er vrengt på forhånd. Når jeg legger på plass det gullfargede sengeteppet og pynteputene på toppen, ser sengen nesten perfekt ut. Luksushotellrom. Takket være meg. Kanskje jeg ikke er så dårlig til dette likevel. Nytt kryss på listen. Nr. 13 i dag. Det verker i armene og i ryggen når jeg dytter vasketrallen inn i anretningsrommet. Klokken er halv tre. Jeg tenker på pengene. Åtte timer i går. Åtte timer i dag. 86 kroner i timen. 688 kroner dagen. Mine penger. Nå er det bare toppetasjen igjen. Jeg fyller på trallen med nye håndklær. Sengetøy. Henter boksen med de fineste toalettsakene, de som bare er til 5. etasje. Luxity, står det på de små flaskene med sjampo, balsam, dusjsåpe og bodylotion. Så skyver jeg vasketrallen ut igjen i korridoren. Jeg må ta i med alt jeg har av krefter for å dytte den inn i vareheisen. Det er tre suiter her oppe i femte. Jeg går løs på den 16
første. Sonja-suiten, oppkalt etter en gang dronningen overnattet her. Det kommer ingen gjester hit før i morgen, men jeg må fylle på med håndklær og toalettsaker. Trollsuiten skal ryddes og vaskes fra grunnen. Jeg bruker nesten en time på den. Nå er klokken snart fire, og jeg har fått klar beskjed om at jeg ikke får mer betalt hvis jeg ikke blir ferdig i tide. Det er min egen feil om jeg somler. Selv om jeg klarte å gjøre unna fire rom på én time før lunsj, har jeg endt opp med å få det travelt i dag også. Jeg har den siste suiten igjen før jeg kan gi meg. På listen står det at den skal ryddes og støvsuges. Jeg står utenfor døren og lytter. Våger ikke låse opp. Terrassesuiten, står det med snirklete bokstaver på den rosemalte døren. Jeg banker på. Gjemmer meg bak en bunke håndklær som jeg stabler i høyre arm. Ingen svarer. Jeg trekker pusten og låser opp med den ledige hånden. Og så står jeg der inne. Hvor Alexander bor. Det er tomt her. De er vel på skitur fremdeles. Eller i spaet. Jeg ser meg rundt. Terrassen går langs hele veggen i stuen, med utsikt ut mot fjellene på den andre siden av vannet. Det store soverommet til venstre. Alexander og søsteren deler rommet til høyre. Døren til det store badet er like innenfor inngangsdøren. Så mange ganger jeg har vært her. Nesten hver påske fra jeg var liten. På besøk hos Alexander, for å leke med ham, spille PlayStation eller se film mens mamma jobbet i restauranten om kvelden. Men jeg har aldri før vært her uten dem. Jeg føler meg som en innbruddstyv. På en av knaggene like innenfor døren henger en stor, beige jakke. Mountain Queen, står det over hele ryggen. 17
Sossejakke. Jeg klarer ikke å la være. Må prøve den på. Jeg ser fantastisk ut i den. Alle ser fantastisk ut i en jakke til ni tusen. Nå likner jeg nesten på henne. Helene. Det er lenge siden jeg sjekket bloggen hennes. Jeg blir bare deppa av alle klærne og sminken jeg ikke har råd til. Jeg poserer en gang til foran speilet før jeg skynder meg å ta jakken av igjen. Tenk om noen hadde kommet inn døren nå. Jeg finner fjernkontrollen, setter TV-en på VH1. Tar runden gjennom de tre rommene, badet og det separate toalettet, og plukker opp skitne håndklær. Støvsuger i full fart. Prøver ikke å tenke på ham mens jeg rer opp sengene. Jeg lurer på hvordan det er å sove her. Badet er nesten like stort som hovedsoverommet. Jeg må lene meg så langt frem at jeg blir våt på forkleet når jeg skrubber badekaret. Det står en åpnet flaske med dusjsåpe på hyllen i dusjen. Jeg lukter på den. Skrur på korken og slipper den halvfulle flasken ned i lommen på forkleet mitt. Så legger jeg på plass rene håndklær og nye toalettsaker. Tar med meg søppelposene og låser døren bak meg. Arbeidsdagen er over. Jeg tviler på at jeg noensinne kommer til å besøke ham her igjen. * Familien Krohn-Jensen. Først forsto jeg det ikke. At de var bedre enn alle andre jeg kjenner. Jeg var så liten da jeg ble kjent med dem. For meg var de bare familien som alltid bodde i terrassesuiten i påsken. Det var ikke før senere at jeg så pappaen til Alexander på TV. Nils KrohnJensen. Toppsjef i Tele1000. Hjemme i Hølet kunne jeg skryte av at jeg kjente ham. La det skinne på meg, jeg 18
kjenner en på TV. Og så var det kona hans, Inger-Lise, som var så glad i å lese og pleide å låne meg bøker. Hun var ikke bare lærer, men litteraturprofessor. Jeg kunne skryte av det også, spille intellektuell og fortelle i klassen om en bok jeg hadde lest, at jeg hadde fått låne den av en på universitetet. En professor, faktisk. Som jeg kjenner. Men de første årene på hotellet brydde jeg meg ikke om det. Jeg ville bare ha noen andre barn å leke med. Når mamma jobbet her, hadde jeg ingen andre steder å være i ferien. Jeg lå på gulvet i spisesalen og så på mens hun ryddet, støvsuget, dekket bord. Når spisegjestene kom, satt jeg og ventet i en krok på kjøkkenet. Kokkene var snille med meg, og pleide å gi meg is fra fryserommet. Jeg likte å se mamma jobbe. Hun småsprang inn og ut av kjøkkenet. Mistet aldri noe på gulvet. Jeg tenkte at hun var verdens flinkeste kjøkkenhjelp. De andre som jobbet der sa det også. – Hva skulle vi gjort uten din mor, Melissa? Hun er et skikkelig arbeidsjern. Jo da, jeg var stolt av henne. Så mye visste jeg om verden. Alle gjestene på hotellet gikk på ski. Jeg hadde aldri hatt ski på beina. Men når mamma hadde noen timer fri midt på dagen, gikk hun og jeg sammen opp bakken til en liten haug bak skistallen. Der blandet hun sjokomelkpulver i hver vår kopp, og så satt vi der i snøen med solbriller og myste. – Nå skal vi bli påskebrune, sa mamma. – Så kan alle i byen få se at vi har vært på fjellet. Hun satt lent mot solveggen og røykte mens jeg suste ned bakkene på rompeakebrett. – Heia Melissa, ropte mamma når jeg balte meg vei opp igjen gjennom den våte snøen. 19