Der frihet rår av Ken Follett

KEN FOLLETT

Der frihet rår

Ken Follett Originalens tittel: A Place called Freedom Oversatt av Dag Heyerdahl Larsen Opprinnelig utgave: © Ken Follett 1995 Published by Crown Publishers, Inc., New York Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1996 Utgitt i CAP-serien første gang i 1997 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-48281-7 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet John Smith

Jeg jobbet en del i hagen rett etter at jeg flyttet inn i High Glen House, og det var slik jeg fant jernklaven.

Huset var falleferdig, og hagen var overgrodd. En skrullet gammel dame hadde bodd her i tyve år og aldri spandert et malingstrøk. Hun døde, og jeg kjøpte kåken av sønnen hennes, som er Toyota-forhandler i Kirkburn, nærmeste by, femti miles unna.

Dere lurer kanskje på hvorfor noen kjøper et forfallent hus femti miles fra folkeskikken. Men jeg har simpelthen forelsket meg i denne dalen. Her er det sky hjorter i skogen og et ørnerede øverst oppe på fjellryggen. Ute i hagen sto jeg halve tiden og støttet meg til spaden mens jeg stirret på de blågrønne åssidene.

Men jeg fikk da gravd litt også. Jeg bestemte meg for å plante noen busker rundt uthuset. Det er ikke akkurat noen vakker bygning – slitt bordkledning helt uten vinduer – og jeg ville skjule den med litt buskas. Da jeg gravde grøften, fant jeg en kasse.

Den var ikke spesielt stor, omtrent på størrelse med en sånn kartong som inneholder tolv flasker god vin. Ikke var den forseggjort heller, bare ganske enkelt en kasse av ubehandlet treverk holdt sammen av rustne spiker. Jeg brøt den opp med bladet på spaden.

Den inneholdt to gjenstander.

Den ene var en stor, gammel bok. Dette gjorde meg faktisk nokså opprømt; tenk om det var en familiebibel med en spennende historie skrevet inn på forsatsbladet – fødselsår, vielsesår og dødsår for folk som hadde bodd i huset mitt for hundre år siden. Men jeg ble skuffet. Da jeg åpnet den, viste 7

det seg at sidene var forvandlet til tremasse. Ikke et ord var leselig.

Den andre genstanden var en pose av oljelerret. Også den var råtten, og da jeg tok i den med arbeidshanskene mine, gikk stoffet helt i oppløsning. Inni posen lå en jernring med et tverrmål på omtrent seks tommer. Den var anløpen, men oljelerretsposen hadde sørget for at den ikke var helt oppspist av rust.

Den så temmelig primitiv ut og var sannsynligvis smidd av en landsbysmed, og aller først trodde jeg det dreide seg om en del av en kjerre eller en plog. Men hvorfor hadde noen pakket den omhyggelig inn i oljelerret for å bevare den? Det var et brudd i ringen, og den hadde vært bendt opp. Jeg kom på den tanken at den kunne være en klave som en eller annen fange hadde gått med. Etter at fangen rømte, var ringen blitt klippet over med kraftig verktøy, og deretter bendt opp og vrengt av.

Jeg tok ringen med inn og begynte å rense den. Det tok sin tid, så jeg la den i rustfjerner natten over og gikk løs på den igjen neste morgen. Da jeg pusset den med en fille, kom en inskripsjon til syne.

Den var inngravert med gammeldagse, snirklete bokstaver, og det tok en stund før jeg klarte å tyde ordene, men det sto følgende:

Denne mannen er Sir Georg Jamissons eiendom.

Fife, AD 1767 Den ligger her på skrivebordet mitt, ved siden av datamaskinen. Jeg bruker den som brevpresse. Jeg tar den ofte opp og snur og vender på den og leser inskripsjonen igjen og igjen.

Hvis denne jernklaven kunne snakke, tenker jeg, hva slags historie ville den da ha å fortelle?

8

I

S SKOTTLAND

1

S

nøen kronte høydedragene rundt High Glen og lå i perlehvite spetter nedover de skogkledde liene, som smykker på et kjolebryst av grønn silke. I dalbunnen smuttet en ilsom bekk mellom isglaserte steiner. Den sure snoen som gufset inn fra Nordsjøen, førte med seg byger av sludd og hagl.

Det var tidlig søndag morgen, og McAsh-tvillingene, Malachi og Esther, var på vei til kirke langs en sti som slynget seg langs den østre dalsiden. Malachi, som gikk under navnet Mack, var kledd i rutet slengkappe og knebukser av tykk ull, men nedenfor knærne var leggene bare, og han frøs på tærne, for han hadde ikke strømper i treskoene. Men han enset knapt kulden, ung og fyrig som han var.

Dette var ikke korteste vei til kirken, men High Glen ga ham alltid et gys av fryd. De bratte fjellsidene, de stille og gåtefulle skogene og det sildrende vannet formet et landskap som hans sjel var vel bevandret i. Han hadde sett et ørnepar fø opp tre ungekull her. I likhet med ørnene hadde han stjålet godseierens laks fra den stinne elven. Og i likhet med hjorten hadde han gjemt seg innimellom trærne, lydløs og urørlig, når viltvokterne kom.

Godseieren var en kvinne, lady Hallim, en enke med en datter. Grunnen på den andre siden av fjellet tilhørte sir George Jamisson. Det var en helt annen verden. Bergverksingeniører hadde revet store hull i fjellsidene, menneskeskapte åser av slagg skjemte dalen, digre vogner lastet med kull pløyde dype hjulspor i den gjørmete veien, og elven var svart av støv. Det var der tvillingene bodde, i en landsby som het Heugh, en langstrakt rekke lave steinhus som lå som en trapp oppover åssiden.

11

De var en mannlig og en kvinnelig utgave av samme skikkelse. Begge hadde skarpt blekgrønne øyne og lyst hår som var svertet av kullstøv. Begge var kortvokste og brede over ryggen, med muskuløse armer og bein. Begge var sta og stridbare. Å diskutere var noe som lå til familien. Faren deres hadde vært en trassig kranglefant som alltid hadde vært rask til å opponere mot myndighetene, kirken og enhver form for autoritet.

Moren hadde vært i tjeneste hos lady Hallim før hun ble gift, og som så mange tjenestefolk identifiserte hun seg med overklassen. En bitende kald vinter, da gruven hadde vært stengt i en måned etter en eksplosjon, hadde faren dødd av svartspytt, hosten som tok livet av så mange kullgruvearbeidere, og moren hadde fått lungebetennelse og fulgt ham i graven bare få uker senere. Men diskusjonene fortsatte, som regel hver lørdag kveld i Mrs Wheighels stue, som var det nærmeste man kom en kneipe i landsbyen Heugh.

Tjenerskapet på godset og leilendingene var av samme oppfatning som moren deres. De sa at Kongen var utnevnt av Gud, og at folk derfor måtte adlyde ham. Gruvearbeiderne hadde lånt øre til nyere ideer. John Locke og andre filosofer sa at en regjerings myndighet sto og falt med folkets samtykke. Denne teorien hadde Mack sans for.

Det var ikke mange av gruvearbeiderne i Heugh som kunne lese, men Macks mor kunne, og han hadde mast på henne for at hun skulle lære ham kunsten. Hun hadde lært begge barna å lese, og hadde overhørt de hånlige bemerkningene fra ektemannen, som sa at hun hadde ambisjoner over sin stand.

Hjemme hos Mrs Wheighel ble Mack bedt om å lese høyt fra Times, Edinburgh Advertiser og politiske tidsskrifter som det radikale North Briton. Avisene var alltid flere uker gamle, iblant måneder, men landsbyens kvinner og menn lyttet begjærlig til lange taler gjengitt ord for ord, satiriske eselspark og beretninger om streiker, protestaksjoner og opptøyer.

Det var etter en av disse diskusjonene hjemme hos Mrs Wheighel at Mack hadde skrevet brevet.

Ingen av gruvearbeiderne hadde noensinne skrevet et brev før, og det hadde vært lange rådslagninger om hvert eneste ord.

12

Det var adressert til Caspar Gordonson, en London-advokat som skrev artikler i tidsskriftene der han latterliggjorde regjeringen. De hadde overlatt brevet til Davey Patch, den enøyde kramkaren, for at han skulle postlegge det, og Mack hadde lurt på om det noensinne ville komme frem dit det skulle.

Svaret var kommet i går, og det var det mest opphissende som noen gang hadde hendt Mack. Han trodde det ville komme til å forvandle livet hans til det ugjenkjennelige. Det kunne komme til å gjøre ham til en fri mann.

Så lenge han kunne huske hadde han lengtet etter å bli satt fri. Som barn hadde han misunt Davey Patch, som streifet om fra landsby til landsby og solgte kniver og sytråd og viser. Det vidunderlige ved Daveys liv, i barnet Macks øyne, var at han kunne stå opp ved soloppgang og legge seg til å sove når han ble trett. Helt fra han var syv år gammel var Mack blitt ristet våken av moren noen minutter før klokken to om morgenen for å gå på arbeid. Han hadde arbeidet nede i gruven i femten timer, helt til klokken fem om ettermiddagen, og etter at han hadde snublet seg hjem, hadde han ofte sovnet over kveldsgrøten.

Mack hadde ikke lenger noe ønske om å bli kramkar, men han higet fremdeles etter et annet liv. Han drømte om å bygge seg et eget hus, i en dal som High Glen, på et stykke jord han kunne kalle sitt eget – han drømte om å arbeide fra morgen til kveld og hvile i alle døgnets mørke timer, han drømte om friheten til å dra på fisketur en solskinnsdag, til en elv der laksen ikke tilhørte godseieren, men fiskeren som fanget den. Og brevet han holdt i hånden betydde at drømmene hans kunne komme til å bli virkeliggjort.

«Jeg er fremdeles ikke sikker på om du bør lese det høyt i kirken,» sa Esther der de trasket langsetter den hardfrosne stien.

Mack var ikke sikker han heller, men han sa: «Hvorfor ikke?»

«Det blir bare bråk av det. Ratchett kommer til å fly i flint.»

Harry Ratchett var bestyreren som skjøttet gruvedriften på eierens vegne. «Tenk om han forteller det til sir George. Hva tror du de kommer til å gjøre med deg da?»

13

Han visste at hun hadde rett, og frykten klemte til om hjertet hans. Men det hindret ham ikke i å motsi henne. «Hvis jeg holder brevet for meg selv, er det jo til ingen nytte,» sa han.

«Du kunne vise det til Ratchett under fire øyne. Det kan hende han lar deg reise i stillhet, uten å lage oppstyr om det.»

Mack skottet skrått bort på tvillingsøsteren. Han så at hun ikke var i det påståelige hjørnet. Hun så snarere bekymret enn kranglevoren ut. En bølge av hengivenhet skylte opp i ham.

Uansett hva som skjedde, ville hun stå på hans side.

Likevel ristet han gjenstridig på hodet. «Brevet gjelder ikke bare meg. Jeg vet om minst fem andre karer som ville ha lyst til å komme seg vekk herfra hvis de bare visste at det var mulig. Og hva med kommende generasjoner?»

Hun sendte ham et skarpt blikk. «Det kan hende du har rett – men det er ikke den egentlige årsaken. Det du egentlig vil, er å reise deg i kirken og føre bevis for at gruveeieren tar feil.»

«Det vil jeg slett ikke!» protesterte Mack. Så tenkte han seg om og flirte. «Nåja, det er kanskje noe i det du sier. Vi har hørt så mange prekener om å adlyde loven og vise respekt for våre overordnede. Nå finner vi ut at de har løyet for oss hele tiden om den loven som angår oss aller mest. Det er vel ikke rart jeg har lyst til å reise meg og rope det høyt.»

«Ikke gi dem påskudd til å straffe deg,» sa hun bekymret.

Han prøvde å berolige henne. «Jeg skal være så høflig og ydmyk som bare det,» sa han. «Du kommer ikke til å kjenne meg igjen.»

«Ydmyk!» sa hun skeptisk. «Jeg tror det ikke før jeg ser det.»

«Jeg skal jo bare si hva som står i loven – hvordan kan det være galt av meg?»

«Det er vågalt.»

«Ja, det har du vel rett i,» medga han. «Men jeg kommer til å gjøre det likevel.»

De klatret over en bakkekam og bega seg nedover på den andre siden, ned mot Coalpit Glen. Kulden ga seg etter hvert som de nærmet seg dalbunnen. Det varte ikke lenge før en liten steinkirke kom til syne ved siden av en bro som førte over den tilsvinte elven.

14

Noen små leilendingestuer klynget seg sammen like utenfor kirkegårdsmuren, runde koier med åpent ildsted midt på jordgulvet og et hull i taket for at røyken skulle slippe ut, ett eneste rom som folk og fe delte gjennom hele vinteren. Gruvearbeiderstuene, som lå lenger oppe i dalen, i nærheten av gruvene, var bedre – selv om også de hadde jordgulv og torvtak, var de utstyrt med peis og skikkelig pipe, foruten glass i det lille vinduet ved siden av døren, og gruvearbeiderne var ikke nødt til å dele husrom med krøtter. Likevel betraktet leilendingene seg som frie og uavhengige mennesker, og de så ned på gruvearbeiderne.

Men det var ikke de små stuene som nå fanget Macks og Esthers oppmerksomhet og fikk dem til å bråstanse. En lukket vogn forspent med et staselig tospann i praktfullt seletøy sto foran kirketrappen. En gruppe kvinner i svulmende skjørter og elegante pelser var i ferd med å stige ut av vognen, godt hjulpet av presten. Alle sammen holdt påpasselig på de nymoderne kniplingsbesatte hattene sine.

Esther dultet borti Mack og pekte ned mot elven. Mannen som kom ridende over broen på en stor fuks, med hodet bøyd mot den kalde snoen, var eieren av alle gruvene, godseieren selv, sir George Jamisson.

Jamisson hadde ikke vist seg her på fem år. Han bodde i London, som lå en hel ukes sjøreise unna, to uker med hesteskyss. Det ble sagt at han en gang hadde vært en gjerrigknark av en Edinburgh-kremmer som sto i en hjørnesjappe og solgte lysestumper og gin og var bare akkurat så hederlig som han strengt tatt var nødt til. Så hadde en slektning av ham dødd ung og barnløs, og George hadde arvet borgen og gruvene.

På dette fundamentet hadde han bygd opp et forretningsimperium som strakte seg til så ufattelig fjerne steder som Barbados og Virginia. Han var dertil blitt svært så respektabel, utnevnt som han var til baronett, forhørsdommer, medlem av formannskapet i Wapping, og dermed ansvarlig for lov og orden langs Londons kaier.

Han var åpenbart på befaring på sitt skotske gods, ledsaget av familie og gjester.

«Jaja, dét var dét,» sa Esther lettet.

15

«Hva mener du med det?» sa Mack, til tross for at han kunne gjette svaret.

«Nå vil du ikke få anledning til å lese brevet ditt høyt.»

«Hvorfor ikke?»

«Malachi McAsh, ikke te deg som en narr!» utbrøt hun.

«Ikke i påhør av selveste godseieren!»

«Tvert imot,» sa han gjenstridig. «Desto bedre.»

16

2

L

izzie Hallim nektet å reise til kirke i vogn. Det var et idiotisk påfunn. Veien fra Castle Jamisson var bare hull i hull, og de dype hjulsporene var frosset harde som stein. Kjøreturen kom til å bli fryktelig skumpete, hestene ville bli tvunget til å gå i skrittgang, og passasjerene ville få hard medfart og komme frem hutrende kalde og sannsynligvis for sent. Hun insisterte på å ri til kirken.

Slikt passet seg ikke for en dame, og det gjorde hennes mor fortvilt. «Hvordan skal du noensinne bli gift når du alltid oppfører deg som en mann?» sa lady Hallim.

«Jeg kan finne meg en mann når som helst,» svarte Lizzie.

Og det var sant: Menn falt for henne i ett sett. «Problemet er å finne en som jeg holder ut med i mer enn en halv time.»

«Problemet er å finne en som ikke lar seg skremme så lett,» mumlet moren hennes.

Lizzie lo. De hadde rett begge to. Menn falt for henne ved første blikk, så fikk de erfare hvordan hun var og trakk seg raskt tilbake. Kommentarene hennes hadde forarget Edinburgh-sosieteten i mange år. På sitt første ball, mens hun sto og snakket med et trekløver av gamle fornemme enker, hadde hun bemerket at en tilstedeværende dommer var tjukk over baken, og ryktet hennes hadde aldri kommet seg igjen. Året før hadde moren tatt henne med til London om våren og latt henne debutere i selskapslivet. Det var blitt en skandale. Lizzie hadde snakket for høyt, ledd for mye og åpent gjort narr av de utstuderte manerene og trange klærne til de lapsete unge mennene som hadde prøvd å gjøre kur til henne.

«Det er fordi du vokste opp uten en mann i huset,» la mo17

ren til. «Det har gjort deg altfor egenrådig.» Dermed satte hun seg inn i vognen.

Lizzie skrittet over den hellelagte plassen foran Castle Jamisson med kurs for stallene på østsiden. Faren hennes var gått bort da hun var tre år gammel, så hun husket ikke stort av ham. Da hun spurte hva han hadde dødd av, hadde moren svevende svart at det hadde med leveren å gjøre. De var blitt etterlatt på bar bakke. I år etter år hadde moren holdt hodet over vannet ved å pantsette mer og mer av Hallim-godset, i påvente av at Lizzie skulle vokse til og gifte seg med en holden mann som ville løse alle deres problemer. Nå var Lizzie tyve år gammel, og tiden var kommet da hun skulle oppfylle sin bestemmelse.

Det var utvilsomt derfor familien Jamisson besøkte sin skotske eiendom etter alle disse årene, og det var naturligvis derfor deres fremste overnattingsgjester var deres egne naboer, Lizzie og moren, som bodde knapt halvannen mil unna. Påskuddet for selskapet var yngstesønnen Jays 21-årsdag, men den egentlige årsaken var at de ville ha Lizzie til å gifte seg med eldstesønnen Robert.

Moren var absolutt stemt for et slikt giftermål, siden Robert var arving til en stor formue. Sir George ivret for det, for han ville legge Hallim-eiendommen inn under Jamisson-godset. Robert lot til å være velvillig innstilt, skulle man dømme etter den oppmerksomhet han hadde vist henne fra det øyeblikk de kom til borgen, men det var aldri godt å vite hva som rørte seg i Roberts hjerte.

Hun så ham stå utenfor stallen, der han ventet på at hestene skulle bli salt opp. Han minnet henne om portrettet av moren hans som hang i borghallen – en alvorstynget kvinne som slettes ikke var noe for øyet, men hun hadde pent hår og lyse øyne og et besluttsomt drag om munnen. Det var ingenting i veien med ham – han var ikke spesielt stygg, verken mager eller fet, ikke luktet det vondt av ham, ikke drakk han for mye, og ikke kledde han seg feminint. Han var litt av en gullfugl, sa Lizzie til seg selv, og dersom han fridde til henne, ville hun sannsynligvis komme til å si ja. Hun var ikke forelsket i ham, men hun kjente sin plikt.

18

Hun bestemte seg for å erte ham litt. «Det er virkelig lite hensynsfullt av Dem å bo i London,» sa hun.

«Lite hensynsfullt?» Han rynket pannen. «Hvordan det?»

«Dermed må vi bo her helt uten naboer.» Han så fremdeles rådvill ut. Han lot ikke til å ha sans for humor. «Når De holder Dem borte,» forklarte hun, «finnes det ikke en sjel mellom her og Edinburgh.»

En stemme bak henne sa: «Når man ser bort fra hundre gruvearbeiderfamilier og en rekke landsbyer fulle av leilendinger.»

«Dere vet godt hva jeg mener,» sa hun og snudde seg. Mannen som hadde tatt ordet var ukjent for henne. Med sin sedvanlige likefremhet sa hun: «Og hvem er så De?» «Jay Jamisson,» sa han med et bukk. «Roberts gløggere bror. Hvordan kan De ha glemt meg?»

«Du store!» Hun hadde hørt at han var kommet sent kvelden før, men hun hadde ikke kjent ham igjen. For fem år siden hadde han vært flere tommer kortere, med kviser i pannen og bare noen få lyse fjon på haken. Han var kjekkere nå. Men han hadde ikke vært spesielt gløgg den gangen, og hun tvilte på at han hadde forandret seg i så måte. «Jeg husker Dem,» sa hun. «Jeg drar kjensel på innbilskheten.»

Han gliste. «Om jeg bare hadde hatt Deres ydmykhet og selvutslettelse som eksempel til etterfølgelse, Miss Hallim.»

«Hallo, Jay,» sa Robert. «Velkommen til Castle Jamisson.»

Jay så med ett litt furten ut. «Du kan bare legge av deg den eierminen, Robert. Vel er du eldste sønn, men du har ikke arvet stedet ennå.»

Lizzie gikk imellom og sa: «Gratulerer med enogtyveårsdagen.»

«Mange takk.»

«Er det i dag?»

«Ja.» «Har du tenkt å ri til kirken sammen med oss?» sa Robert ergerlig.

Lizzie så hatet lyse i Jays øyne, men stemmen hans var nøytral. «Ja. Jeg har bedt dem sale opp en hest til meg.»

«Vi må komme oss av gårde.» Robert vendte seg mot stallen og hevet stemmen. «Få opp farten der inne!»

19

«Alt klart, sir,» ropte en stallgutt innefra mørket, og i neste øyeblikk ble tre hester ført ut: en tettvokst svart ponni, en rødbrun hoppe og en grå vallak.

«De er vel leid ut av en eller annen hestehandler i Edinburgh,» sa Jay kritisk, men han gikk bort til vallaken og klappet den på halsen og lot den snuse på den blå ridejakken hans. Lizzie så at han var vant med hester og glad i dem.

Hun satte seg opp i damesalen på den svarte ponnien og satte hesten i trav. Brødrene fulgte etter, Jay på vallaken og Robert på hoppa. Vinden blåste sludd i Lizzies øyne. Snødekket gjorde veien lumsk, for hestene snublet i skjulte hull som var mer enn en fot dype. «La oss ri gjennom skogen,» sa Lizzie.

«Det er mer ly der, og bakken er ikke så ujevn.» Uten å vente på samtykke styrte hun hesten av veien og inn i den eldgamle skogen.

Under de høye furutrærne var skogbunnen fri for busker og kratt. Småbekker og myrdrag var frosset til, og bakken hadde fått et dryss av hvitt. Lizzie drev ponnien opp i kort galopp.

Det varte ikke lenge før den grå hesten passerte henne. Hun skottet opp og så et utfordrende glis i Jays ansikt: Han ville kappri. Hun satte i et begeistret hyl og hogg sporene i ponnien, som ikke lot seg be to ganger.

De stormet frem mellom trærne, dukket seg under lave greiner, sprang over veltede stammer og plasket vørsløst over bekker så spruten sto. Jays hest var større og ville vært uslåelig i galopp, men ponniens korte bein og mindre skikkelse var bedre avpasset til terrenget, og Lizzie dro langsomt ifra. Da hun ikke kunne høre Jays hest lenger, saktnet hun farten, og idet hun kom frem til en lysning, stanset hun helt.

Jay tok henne snart igjen, men Robert var ikke å se. Lizzie gjettet på at han var altfor snusfornuftig til å risikere å knekke nakken i et hensiktsløst kappritt. Hun og Jay red videre side ved side mens de fikk igjen pusten. Heten sto av hestene og holdt rytterne varme. «Jeg skulle gjerne kappridd med deg i åpent lende,» peste Jay. «Over skrevs skulle jeg slått deg,» sa hun.

Han så temmelig sjokkert ut. Alle dannede kvinner red i damesal med begge beina på samme side av hesteryggen. Det 20

ble betraktet som vulgært dersom en dame red over skrevs.

Lizzie syntes det var helt idiotisk, og når hun var alene, red hun som en mann.

Hun betraktet Jay gjennom øyekroken. Moren hans, Alicia, sir Georges hustru nummer to, var en lyshåret kokette, og Jay hadde fått morens blå øyne og vinnende smil. «Hva tar du deg til i London?» spurte Lizzie.

«Jeg tjenestegjør i Tredje garderegiment.» Hun hørte en umiskjennelig snev av stolthet i stemmen hans idet han la til: «Jeg er nettopp blitt utnevnt til kaptein.»

«Vel, kaptein Jamisson, hva er det dere modige soldater driver med, egentlig?» sa hun hånlig. «Er det krig i London for tiden? Har dere fiender å drepe?»

«Vi har hendene fulle med å holde pøbelen under kontroll.»

Lizzie husket med ett Jay som en ekkel, bøllete guttunge, og hun lurte på om han ikke egentlig likte arbeidet sitt. «Og hvordan er det dere holder dem under kontroll?» spurte hun.

«For eksempel ved å eskortere forbrytere til galgen og sørge for at ikke kumpanene deres kommer dem til unnsetning før bøddelen rekker å gjøre det han er satt til.»

«Så du tilbringer tiden med å ta livet av engelskmenn, som en ekte skotsk helt.»

Han lot ikke til å ta på vei over å bli terget. «En dag kommer jeg til å søke avskjed som offiser og reise til utlandet,» sa han.

«Jaså – hvorfor det?»

«Ingen viser yngre sønner noen respekt her til lands,» sa han. «Selv tjenerskapet nøler og tenker seg om når man gir dem en ordre.»

«Og du tror det vil bli annerledes et annet sted?»

«Alt er annerledes i koloniene. Jeg har lest om det i bøker.

Folk tar det ikke så nøye der. Man blir akseptert som den man er.»

«Hva ville du ta deg til der?»

«Familien min har en sukkerplantasje på Barbados. Jeg har et håp om å få den i fødselsdagsgave av min far, som forskudd på arv, kan man si.»

Lizzie ble dypt misunnelig. «Så heldig du er,» sa hun. «Mitt 21

høyeste ønske er å få dra til et annet land. Det ville vært noe, det.»

«Det er tøffe tak der ute,» sa han. «Du ville nok komme til å savne bekvemmeligheter du tar for gitt her hjemme – butikker og operaforestillinger og franske moter og sånt.»

«Jeg bryr meg ikke om slikt,» sa hun foraktelig. «Jeg hater disse klærne.» Hun var kledd i spileskjørt og stramt korsett.

«Jeg skulle ønske jeg kunne gå kledd som en mann, i knebukser og skjorte og ridestøvler.»

Han lo. «Det ville nok være å gå litt langt, selv på Barbados.»

Lizzie tenkte: Hmmm, hvis Robert ville ta meg med til Barbados, skulle jeg giftet meg med ham straks.

«Og så har man slaver til å gjøre alt arbeidet,» la Jay til.

De kom ut av skogen et lite stykke oppstrøms for broen.

På den andre siden av elven toget gruvearbeiderne inn i den vesle kirken.

Lizzie tenkte fremdeles på Barbados. «Det må være veldig rart å eie slaver og ha anledning til å gjøre akkurat som man vil med dem, som om de var dyr,» sa hun. «Gir ikke det deg en litt pussig følelse?»

«Overhodet ikke,» sa Jay med et smil.

22

3

D

en lille kirken var fullsatt. Familien Jamisson og deres gjester opptok en god del plass, kvinnene i sine svulmende skjørter og mennene med sine sverd og tresnutete hatter. Gruvearbeiderne og leilendingene, som vanligvis utgjorde menigheten, holdt en viss avstand til nykommerne, som om de var redde for å komme borti de flotte klærne og besudle dem med kullstøv og kumøkk.

Mack hadde vært høy i tuten da han snakket med Esther, men innerst inne var han nokså engstelig. Kulleiere hadde rett til å piske gruvearbeidere, og på toppen av det hele var sir George forhørsdommer, noe som betydde at han kunne beordre folk hengt, og ingen ville komme til å motsi ham. Det var i sannhet dumdristig av Mack å utsette seg for en så mektig manns vrede.

Men rett skulle være rett. Mack og de andre gruvearbeiderne ble behandlet urettferdig, i strid med loven, og hver gang han tenkte på det, ble han så sint at han følte trang til å skrike av full hals. Han kunne ikke spre nyheten i smug, som om den kanskje ikke var helt sann. Enten fikk han vise mot og dristighet, eller så fikk han bakke ut.

Han vurderte en stund å gi opp. Hvorfor skulle han lage i stand bråk for seg selv? Så begynte den første salmen, og gruvearbeiderne stemte i i kor og fylte kirken med sine malmfulle røster. Bak seg hørte Mack den høye tenoren til Jimmy Lee, landsbyens beste sanger. Sangen fikk ham til å tenke på High Glen og drømmen om frihet, og han stålsatte seg og bestemte seg for å gjennomføre planen sin.

Landsbypresten, pastor John York, var en snill og venn23

lig mann i førtiårene. Han snakket lavt og nølende, en tanke skrekkslagen over nærværet av de fine kirkegjestene. Prekenen dreide seg om Sannhet. Hvordan ville han komme til å reagere når Mack leste opp brevet? Han ville nok rent instinktivt ta gruveeierens parti. Han kom sannsynligvis til å bli invitert til middag på borgen etter gudstjenesten. Men han var tross alt prest: Han var vel forpliktet til å tale rettferdighetens sak, uansett hva sir George ville komme til å si?

De glatte murveggene i kirken var nakne. Kirkerommet var naturligvis ikke oppvarmet, og Mack kunne se sin egen ånde i den kalde luften. Han studerte gjestene fra borgen. Han dro kjensel på de fleste i familien Jamisson. Da Mack var liten hadde de tilbrakt mesteparten av tiden her. Sir George var ikke til å ta feil av, med sitt rødsprengte ansikt og sin fete vom. Han hadde sin frue ved siden av seg, i en rysjebesatt lyserød kjole som kunne ha tatt seg godt ut på en yngre kvinne. Og der satt Robert, eldstesønnen, hard i blikket og blottet for humor, 26 år gammel og i ferd med å legge seg til farens runde vom. Ved siden av ham igjen satt en kjekk lyshåret mann omtrent på Macks alder – det måtte være Jay, yngstesønnen. Den sommeren Mack fylte seks år hadde han lekt med Jay hver eneste dag i skogen rundt Castle Jamisson, og begge hadde trodd de ville komme til å være venner livet ut. Men den vinteren hadde Mack begynt å arbeide i gruven, og da var det med ett ikke tid for lek lenger.

Han dro kjensel på enkelte av familien Jamissons gjester.

Lady Hallim og hennes datter Lizzie var velkjente skikkelser.

Lizzie Hallim hadde lenge vært årsak til skandale og forargelse i dalen. Folk sa hun streifet omkring i mannfolkklær med gevær over skulderen. Hun kunne finne på å gi støvlene sine til et barføtt barn og deretter refse barnets mor for at hun ikke skrubbet dørstokken sin godt nok. Mack hadde ikke sett henne på flere år. Hallim-godset hadde sin egen kirke, så herskapet kom ikke hit hver søndag, men de møtte opp når familien Jamisson var på plass på borgen, og Mack husket sist han så Lizzie ved en slik anledning. Hun hadde vært i femtenårsalderen og antrukket som en fin ung dame, men hun hadde kastet stein etter ekornene som en gutt.

24

Macks mor hadde en gang vært kammerpike på High Glen House, familien Hallims herskapshus, og etter at hun ble gift hadde hun iblant dratt på besøk dit for å hilse på gamle venner og vise frem tvillingene sine. Mack og Esther hadde iblant lekt med Lizzie under disse visittene – sannsynligvis uten at lady Hallim visste om det. Lizzie hadde vært en nesevis liten jentunge: dominerende, egenrådig og bortskjemt. Mack hadde kysset henne en gang, og hun hadde lugget ham så hardt at han hadde begynt å gråte. Hun så ikke ut til å ha forandret seg stort. Hun hadde et smalt, lite ansikt med et trollet oppsyn, krøllet mørkbrunt hår og fordervede mørke øyne. Munnen hennes var som en lyserød sløyfe. Mack stirret på henne og tenkte: Jeg skulle gjerne ha kysset henne nå. Akkurat idet tanken slo ned i ham, møtte hun blikket hans. Han så forlegent bort, som om hun skulle ha kunnet lese tankene hans.

Prekenen nærmet seg slutten. Foruten den vanlige gudstjenesten skulle det være barnedåp i dag. Macks kusine Jen hadde nedkommet med sitt fjerde barn. Eldstesønnen hennes, Wullie, arbeidet allerede nede i gruven. Mack hadde avgjort at det mest passende tidspunkt for bekjentgjørelsen hans var under dåpen. Etter som øyeblikket nærmet seg fikk han en ekkel følelse i magen. Men han sa til seg selv at han fikk ta seg sammen og ikke være dum: Han risikerte livet hver eneste dag nede i en gruve – hvorfor skulle han være engstelig for å trosse en feit forretningsmann?

Jen så sliten ut der hun sto ved døpefonten. Hun var bare 30 år gammel, men hun hadde satt fire barn til verden og arbeidet i gruven i 23 år og var helt utslitt. Mr York helte vann over dåpsbarnets hode. Deretter gjentok Saul, ektemannen hennes, formularet som gjorde enhver skotsk gruvearbeiders sønn til slave. «Jeg fester hermed dette barn til sir George Jamissons gruver, for at han skal arbeide der, som gutt og mann, så lenge han er i stand til det, eller til han dør.»

Dette var øyeblikket Mack hadde bestemt seg for.

Han reiste seg.

På dette punkt i seremonien ville bestyreren, Harry Ratchett, normalt ha gått frem og overrakt Saul festepengene, de ti pundene man i henhold til tradisjonen skulle ha for å feste 25

bort barnet. Men til Macks overraskelse reiste sir George seg for å forestå den rituelle handlingen selv.

Idet han reiste seg, møtte han Macks blikk.

De to mennene ble stående og stirre på hverandre et langt øyeblikk.

Så begynte sir George å gå frem mot døpefonten.

Mack skrittet ut i midtgangen i den lille kirken og sa høyt: «Betalingen av festepenger er helt meningsløs.»

Sir George stivnet med den ene foten i været, og alle vendte seg mot Mack. Et øyeblikks bestyrtet taushet fulgte. Mack kunne høre sine egne hjerteslag.

«Denne seremonien har intet reelt innhold,» erklærte Mack.

«Gutten kan ikke festes til gruven. Et barn kan ikke slavebindes.»

Sir George sa: «Sitt ned, ditt unge brushode, og hold munn.»

Den nedlatende avferdigelsen gjorde Mack så rasende at han feide alle skrupler til side. «Sitt ned selv!» sa han uten å bry seg om følgene, og menigheten gapte over uforskammetheten hans. Han rettet en finger mot Mr York. «De snakket om sannhet i prekenen Deres, pastor – våger De å ta sannhetens parti nå?»

Presten så bekymret på Mack. «Hva er det som står på, McAsh?» «Slaveri!»

«Men du kjenner jo skotsk lov,» sa York med forsonlig røst.

«Gruvearbeiderne er gruveeierens eiendom. Så snart en mann har arbeidet ett år og en dag, mister han sin frihet.»

«Ja,» sa Mack. «Det er en skam, men loven sier så. Det jeg sier er at loven ikke slavebinder barn, og det kan jeg bevise.»

Saul tok ordet. «Vi trenger pengene, Mack!» protesterte han.

«Ta pengene,» sa Mack. «Sønnen din kommer til å arbeide for sir George inntil han fyller enogtyve år, og det er verd ti pund. Men –» Han hevet stemmen. «Men når han blir myndig, er han en fri mann!»

«Jeg råder deg til å tie,» sa sir George truende. «Dette er farlig snakk.»

26

«Det er like sant for det,» sa Mack gjenstridig.

Sir George ble helt fiolett i ansiktet, han var ikke vant til å bli trosset så hardnakket. «Jeg skal ta meg av deg så snart gudstjenesten er over,» sa han sint. Han rakte pungen med de ti pundene til Saul, så vendte han seg mot presten og sa: «Fortsett, er De snill, Mr York.»

Mack ble helt perpleks. De kunne da ikke bare fortsette som ingenting?

Presten sa: «La oss synge den siste salmen.»

Sir George vendte tilbake til plassen sin. Mack ble stående, ute av stand til å tro at alt var over.

«Andre salme,» sa presten. «Hvorfor larmer hedningene og grunner folkene på det som fåfengt er.»

En stemme bak Mack sa: «Nei, vent nå litt.»

Han snudde seg. Det var Jimmy Lee, den unge gruvearbeideren med den fabelaktige sangstemmen. Han hadde rømt én gang allerede, og som straff bar han en jernklave om halsen med ordene Denne mannen er sir George Jamissons eiendom. Fife, AD 1767 preget i metallet. Gudskjelov og takk for Jimmy, tenkte Mack.

«Du kan ikke gi deg nå,» sa Jimmy. «Jeg fyller enogtyve i neste uke. Hvis det er slik at jeg kommer til å bli en fri mann, vil jeg vite om det.»

Ma Lee, Jimmys mor, sa: «Og det gjelder oss alle sammen.»

Hun var en stivsinnet gammel kone uten en tann i munnen, høyt respektert i landsbyen, og hennes synspunkter ble tillagt stor vekt. Flere andre ytret sitt samtykke.

«Du kommer ikke til å bli en fri mann,» snerret sir George og reiste seg igjen.

Esther nappet Mack i ermet. «Brevet!» hveste hun inntrengende. «Vis dem brevet!»

Mack hadde helt glemt det i opphisselsen. «Loven sier noe ganske annet, sir George,» ropte han og viftet med brevet.

«Hva er det der for et papir, McAsh?» sa York.

«Det er et brev fra en London-advokat som jeg har rådført meg med.»

Sir George var så rasende at han så ut til å skulle sprekke.

Mack var glad de hadde flere kirkebenker mellom seg, ellers 27

kunne godseieren ha kommet til å ta strupetak på ham. «Du har rådført deg med en advokat?» freste han. Dette lot til å opprøre ham mer enn noe annet.

«Hva står det i brevet?» spurte York.

«Jeg skal lese det,» sa Mack. «’Betalingen av festepenger har intet reelt innhold, verken etter engelsk eller skotsk lov.’» Det lød forbløffet mumling fra menigheten – dette var i strid med alt de var blitt opplært til å tro. «’Foreldre kan ikke selge noe de ikke eier, nemlig en voksen manns frihet. De kan tvinge sitt barn til å arbeide i gruvene inntil han fyller enogtyve år, men –’» Mack gjorde en kunstpause og leste de neste ordene svært langsomt: «’– men da vil han ha anledning til å slutte!»

Med ett ville alle ha et ord med i laget. Det ble en voldsom larm idet hundre mennesker forsøkte å ta ordet, rope, stille spørsmål eller komme med opphissede utbrudd. Sannsynligvis var halvparten av mennene i kirken blitt festet bort som barn, og derfor hadde de alltid siden betraktet seg som slaver.

Nå ble de fortalt at de var blitt ført bak lyset, og nå forlangte de å få vite sannheten.

Mack rakte en hånd i været for å få dem til å dempe seg, og straks ble det helt stille. Han undret seg et øyeblikk over hvor stor makt han hadde. «La meg lese en linje til,» sa han. «’Straks en mann blir voksen, gjelder den samme lov for ham som for alle andre i Skottland: Når han har arbeidet ett år og en dag som voksen, mister han sin frihet.’»

Folk stønnet av sinne og skuffelse. Det var jo slett ingen revolusjon, innså de – de fleste av dem var overhodet ikke friere nå enn før. Men sønnene deres ville kunne slippe unna.

«La meg få se det brevet, McAsh,» sa York.

Mack gikk frem til presten og rakte ham brevet.

«Hvem er denne såkalte advokaten?» sa sir George, fremdeles rødfiolett av raseri.

«Han heter Caspar Gordonson,» sa Mack.

«Ja visst,» sa York. «Ham har jeg hørt om.»

«Det har jeg også,» sa sir George med forakt i røsten. «En innbitt radikaler! Et medlem av kretsen rundt John Wilkes!»

Alle kjente navnet Wilkes – den berømte liberaleren som levde i eksil i Paris og som til stadighet truet med å vende hjem og 28

undergrave regjeringen. «Gordonson skal få ende i galgen for dette,» fortsatte sir George, «hvis jeg har det minste jeg skulle ha sagt. Det brevet er det rene landsforræderi.»

Pastoren ble bestyrtet over dette snakket om hengning. «Nå, jeg tror neppe det er grunn til å tale om landsforræderi –» «Begrens deg til himmelens rike, du pastor,» bet sir George ham av. «Overlat til menn av denne verden å avgjøre hva som er forræderi eller ei.» Med dette rev han brevet ut av Yorks hender.

Menigheten ble sjokkert over å høre presten bli irettesatt på denne brutale måten, og stillheten senket seg idet de ventet på å se hvordan han ville reagere. York stirret stivt på Jamisson, og Mack var sikker på at presten kom til å trosse godseieren, men så slo York blikket ned, og Jamisson så seg triumferende omkring. Han satte seg igjen, som om alt var over.

Mack var opprørt over Yorks feighet. Kirken var ment å skulle være samfunnets moralske autoritet. En prest som mottok ordre fra godseieren, var helt overflødig. Mack så på mannen med åpen forakt. «Skal vi holde oss til loven eller ikke?» sa han med spott i stemmen.

Robert Jamisson reiste seg, rød av sinne som sin far. «Dere skal holde dere til loven, og godsherren deres vil fortelle dere hvorledes loven lyder,» sa han.

«Det er det samme som ikke å ha noen lov,» sa Mack.

«Og det kan være akkurat det samme for deg,» sa Robert.

«Du er gruvearbeider, du har ikke noe med å bry deg. Og når det gjelder din korrespondanse med advokater –» Han nappet brevet ut av farens hender. «Her skal du få se hva jeg synes om advokaten din.» Han rev papiret i to.

Gruvearbeiderne gispet. Det var fremtiden deres som sto skrevet på de arkene, og han rev dem i stykker.

Robert rev brevet i mindre og mindre stykker og kastet til slutt lappene opp i luften. De flagret ned over Saul og Jen som konfetti på en bryllupsfest.

Mack var like lamslått av sorg som om noen skulle ha dødd.

Brevet var det viktigste som noensinne hadde hendt ham. Han hadde planlagt å vise det til alle i landsbyen. Han hadde sett 29

frem til å ta det med seg til andre gruver i andre landsbyer, helt til hele Skottland hadde fått vite om det. Men Robert hadde ødelagt det på et øyeblikk.

Nederlaget må ha stått å lese i ansiktet hans, for Robert hadde fått en triumferende mine. Det gjorde Mack rasende.

Han skulle ikke la seg knuse så lett. Sinnet gjorde ham trassig. Jeg er ikke ferdig ennå, tenkte han. Brevet var tapt, men loven var fremdeles den samme. «Jeg ser De ble skremt nok til å ødelegge brevet,» sa han og ble forbauset over den tilintetgjørende hånen i hans egen stemme. «Men De kan ikke rive i stykker landets lov. Den er skrevet på et papir som ikke så lett lar seg rive over.»

Robert ble overrasket. Han nølte, usikker på hvordan han skulle svare på slik veltalenhet. «Kom deg ut!» sa han etter et øyeblikks opphold.

Mack så på Mr York, og det samme gjorde familien Jamisson. Ingen lekmann hadde rett til å jage et medlem av menigheten ut av kirken. Ville presten bøye kne og la godseieren vise et medlem av hjorden hans på dør? «Er det Guds hus vi er i, eller er det sir George Jamisson sitt?» spurte Mack.

Det var et avgjørende øyeblikk, og York var seg ikke sin oppgave voksen. Han så skamfull ut idet han sa: «Det er nok best du går, McAsh.» Mack kunne ikke motstå fristelsen til å komme med et skarpt tilsvar, selv om han visste det var dumdristig av ham. «Takk for Deres preken om sannhet, pastor,» sa han. «Den kommer jeg aldri til å glemme.»

Han snudde seg for å gå. Esther reiste seg sammen med ham. Da de gikk nedover midtgangen, reiste Jimmy Lee seg og slo følge med dem. To-tre andre reiste seg også, deretter stablet Ma Lee seg på beina, og med ett ble utmarsjen allmenn. Det skrapte høylytt i støvler og raslet i klær idet gruvearbeiderne reiste seg og forlot kirkebenkene sammen med sine familier. Idet Mack gikk ut av døren, visste han at samtlige gruvearbeidere fulgte ham ut av kirken, og han ble grepet av en følelse av samhørighet og triumf som fikk tårene til å sprette.

De samlet seg omkring ham ute på kirkebakken. Vinden 30

hadde løyet, men det snødde. Store snøfiller dalte langsomt ned over gravsteinene. «Det var stor synd av ham å rive i stykker brevet,» sa Jimmy sint.

Flere andre sa seg enig. «Vi skriver på ny,» sa en av dem.

«Det kommer nok ikke til å bli så lett å få postlagt et nytt brev,» sa Mack. Han hadde egentlig ikke tanker for slike detaljer. Han pustet tungt og følte seg utmattet og kry, som om han hadde løpt opp hele dalsiden i High Glen.

«Loven er loven!» sa en annen gruvearbeider.

«Jo, men godseieren er godseieren,» sa en annen som var mer forsiktig av seg.

Etter hvert som Mack roet seg ned, begynte han å vurdere hva han i realiteten hadde oppnådd. Han hadde selvsagt satt alles sinn i bevegelse, men det i seg selv ville ikke komme til å endre noe. Familien Jamisson hadde kontant avvist å vedkjenne seg loven. Hvis de sto fast på sitt, hva kunne gruvearbeiderne gjøre? Var det overhodet noen vits i å kjempe for rettferdighet? Ville det ikke være best å stryke lua av hodet hver gang han møtte godseieren, og håpe på en dag å få Harry Ratchetts stilling som bestyrer?

En liten skikkelse i svart pels kom fykende ut av kirken som en nysluppet jakthund. Det var Lizzie Hallim. Hun strente rett bort til Mack. Gruvearbeiderne trakk seg skyndsomt unna og slapp henne frem.

Mack stirret på henne. Hun hadde vært søt nok da hun fremdeles hadde likevekten i behold, men nå da ansiktet hennes flammet av harme, var hun henrivende. De svarte øynene lynte idet hun sa: «Hvem er det du tror du er?»

«Jeg er Malachi McAsh –» «Jeg vet godt hva du heter,» sa hun. «Hvordan våger du å snakke til godsherren og hans sønn på den måten?»

«Hvordan våger de å slavebinde oss når loven sier at de ikke har anledning til det?»

Gruvearbeiderne mumlet sitt samtykke.

Lizzie så på dem. Snøfnugg hektet seg i den svarte pelsen.

Ett landet på nesen hennes, og hun strøk det irritert bort med hånden. «Dere er heldige som har lønnet arbeid å gå til,» sa hun. «Dere burde føle takknemlighet overfor sir George som 31

har satt i gang gruvedriften slik at familiene deres har noe å leve av.»

«Hvis vi er så heldige som De sier,» sa Mack, «hvorfor behøver de da lover som forbyr oss å reise fra landsbyen og søke arbeid andre steder?»

«Fordi dere er for dumme til å skjønne hvor godt dere har det!»

Mack måtte erkjenne at han frydet seg over denne tvekampen, og det var ikke bare fordi den innebar å stå ansikt til ansikt med en vakker kvinne av høy byrd. Som motstander var hun langt snedigere enn både sir George og Robert.

Han dempet stemmen og anla en spørrende tone. «Miss Hallim, har De noensinne vært nede i en kullgruve?»

Ma Lee skoggerlo ved tanken.

«Nei, vet du hva,» sa Lizzie.

«Dersom De en gang får sjansen, garanterer jeg at De aldri siden vil omtale oss som heldige.»

«Jeg har fått nok av uforskammethetene dine,» sa hun. «Du skulle fått smake pisken.»

«Det kommer jeg nok til å få,» sa han, men han trodde det egentlig ikke. Ingen gruvearbeider var blitt pisket i Coalpit Glen i hans levetid, men faren hans hadde opplevd det.

Hun trakk pusten dypt nå. Han måtte ta seg sammen for ikke å stirre på brystene hennes. «Du har da et svar på alt også,» sa hun. «Det har du alltid hatt.»

«Ja, men De har aldri lyttet til et eneste ett av dem.»

Han kjente en spiss albue i siden, det var Esther som ba ham passe seg litt og minnet ham på at det aldri lønte seg å ta innersvingen på de kondisjonerte. «Vi skal tenke over det De har fortalt oss, Miss Hallim,» sa hun. «Takk skal De ha for de gode rådene.»

Lizzie nikket nedlatende til henne. «Jeg antar du må være Esther.»

«Det er jeg.»

Hun vendte seg mot Mack. «Du burde lytte mer til din søster, hun har mer vett enn du.»

«Det er det første De har sagt til meg i dag som ikke er usant.»

32

«Mack,» hveste Esther, «nå holder du tåta.»

Lizzie smilte, og med ett var all arrogansen som strøket av henne. Smilet tente et lys i ansiktet hennes, det var akkurat som om hun ble et annet og nytt menneske, med ett var hun både vennlig og munter. «Det uttrykket har jeg ikke hørt på lenge,» lo hun. Mack kunne ikke hjelpe for det, men lo med henne.

Hun klukklo fremdeles idet hun snudde seg og gikk.

Mack fulgte henne med blikket der hun vendte tilbake til kirketrappen og slo seg i lag med familien Jamisson, som akkurat kom ut. «Herregud,» sa han og ristet på hodet. «For en kvinne.»

33

4

J

ay var blitt forbannet over spetaklet i kirken. Han ble rasende av å se folk tøye grensene for sin stand. Det var Guds vilje og landets lov at Malachi McAsh skulle tilbringe livet med å grave kull dypt nede under jordens overflate og at Jay Jamisson skulle føre en høyere eksistens. Det var stor synd å beklage seg over livets naturlige orden. Og McAsh hadde en irriterende tilbøyelighet til å uttrykke seg som om han var din likemann, uansett hvor høy byrd du måtte være av.

Da var det noe annet i koloniene. Der var en slave en slave, og ingen tøvet om å arbeide ett år og en dag, langt mindre om å få betalt for arbeidet. Slik skulle det gjøres, etter Jays mening. Folk arbeidet ikke med mindre de ble tvunget til det, og tvangen kunne like gjerne være nådeløs – det var mer effektivt.

En og annen leilending gratulerte ham med dagen idet han kom ut av kirken, men ingen av gruvearbeiderne sa et ord til ham. De sto i en klynge i et hjørne av kirkegården og diskuterte seg imellom med dempede, hissige stemmer. Jay var forarget over skyggen de hadde kastet over den store dagen hans.

Han gikk med raske skritt gjennom snøen. En stallgutt sto klar med hestene. Robert var kommet før ham, men Lizzie var ikke å se. Jay så seg omkring etter henne. Han hadde gledet seg til å ri hjem sammen med Lizzie. «Hvor er Miss Elizabeth?» sa han til hestepasseren.

«Borte ved trappen, Mr Jay.» Jay så henne stå i livlig samtale med presten.

Robert kakket ham i brystet med en bydende finger. «Hør

34

her, Jay – du holder deg unna Elizabeth Hallim, er det forstått?»

Robert hadde fått et krigersk uttrykk i ansiktet. Det var farlig å gjøre ham imot når han var i dette humøret, men sinnet og skuffelsen satte mot i Jay. «Hva i djevelens navn er det du snakker om?» sa han bistert.

«Det er jeg som skal gifte meg med henne, ikke du.»

«Jeg har overhodet ikke lyst til å gifte meg med Lizzie Hallim.»

«Da får du la være å flørte med henne.»

Jay visste at Lizzie hadde følt seg tiltrukket av ham, og han hadde satt pris på å tøyse litt med henne, men det hadde ikke falt ham inn å prøve å vinne hennes hjerte. Da han var fjorten og hun tretten hadde han synes hun var verdens vakreste pike, og han var blitt knust da han skjønte at hun ikke var interessert i ham (ikke i andre gutter heller, for den saks skyld) – men det var jo så lenge siden. Farens plan var at Robert skulle gifte seg med Lizzie, og verken Jay eller noen andre i familien ville finne på å opponere mot farens vilje. Derfor var Jay forbauset over at Robert var blitt oppbrakt nok til å beklage seg. Det avslørte at han var usikker – og Robert, i likhet med faren, var sjelden usikker på seg selv.

Jay nøt den sjeldne fryden over å se broren bekymret. «Hva er det du er redd for?» sa han.

«Du vet forbannet godt hva jeg mener. Du har stjålet ting fra meg helt fra vi var smågutter – leketøyet mitt, klærne mine, alt mulig.»

Et gammelt og velkjent nag ansporet Jay til å si: «Fordi du alltid fikk alt du ville ha, mens jeg ikke fikk noen ting.»

«Sludder.»

«Miss Hallim er tross alt gjest i huset vårt,» sa Jay i en mer forsonlig tone. «Jeg kan jo ikke godt overse henne helt.»

Robert fikk et stridbart drag om munnen. «Vil du at jeg skal ta en prat med far om det?»

Dette var de magiske ordene som hadde satt strek for så mange tretter i barndommen. Begge brødrene visste at faren alltid ville avgjøre saken i Roberts favør. Han kjente den gamle bitterheten som en klump i halsen. «Det er greit, Robert,» sa 35

han slagen. «Jeg skal prøve ikke å stille meg i veien for beilingen din.»

Han svingte seg opp på hesten og hogg sporene i den, og overlot til Robert å ledsage Lizzie hjem til borgen.

Castle Jamisson var en mørkgrå festning med tårn og brystvern, og borgen var prangende og anmassende som skotske herreseter flest. Den var blitt reist for sytti år siden, etter at dalens første kullgruve hadde begynt å gjøre godseieren rik.

Sir George hadde arvet godset gjennom en fetter av sin første hustru. Under hele Jays barndom hadde faren vært besatt av kull. Han hadde brukt all sin tid og alle sine penger på å åpne nye gruver, og borgen var aldri blitt modernisert.

Jay kunne ikke fordra stedet, til tross for at det var barndomshjemmet hans. De svære, trekkfulle rommene i første etasje – hall, spisesal, salong, kjøkken og borgstue – omga et indre gårdsrom med et springvann som var frosset fra oktober til mai. Bygningen var umulig å holde varm. Store peiser i hvert eneste soverom, der det ble fyrt med kull fra Jamissongruvene, kunne lite gjøre med den isnende trekken i de gulvkalde værelsene, og korridorene var så kalde at man måtte ta på ytterklær for å gå fra ett rom til et annet.

For ti år siden hadde familien flyttet til London og etterlatt seg en sterkt innskrenket tjenerstab som skulle ta vare på huset og verne om viltbestanden. Den første tiden vendte herskapet tilbake hvert år med gjester og tjenerskap, etter å ha leid hester og vogn i Edinburgh og fått koner fra landsbyen til å vaske steingulvene og holde fyr i peisene og tømme nattmøblene. Men faren kviet seg mer og mer for å forlate forretningene, og det ble slutt på de årlige besøkene. Jay kunne godt vært foruten årets gjenopptakelse av tradisjonen. Ikke desto mindre hadde Lizzie Hallim i voksen utgave vært en behagelig overraskelse, og det var ikke bare fordi hun ga ham anledning til å plage den alltid begunstigede storebroren.

Han red rundt hjørnet til stallene og steg av hesten. Han klappet vallaken på halsen. «Han er ikke akkurat noen veddeløpshest, men han er en snill og lydig gamp,» sa han til stallgutten og rakte ham tømmene. «Jeg ville ikke hatt noe imot å ha ham i regimentet mitt.»

36

Stallgutten lyste opp. «Mange takk, sir,» sa han.

Jay gikk inn i borghallen, som var et digert, dystert rom med tussmørke, skyggefulle kroker dit skjæret fra vokslysene aldri rakk. En gretten dyrehund lå på en gammel skinnfell foran peisen. Jay ga bikkja en dult med støveltuppen og fikk den til å flytte seg så han kunne få varmet hendene sine.

Over peisen hang portrettet av hans fars første hustru, Roberts mor, Olive. Jay hatet det maleriet. Der satt hun, høytidsstemt og helgenaktig, og glodde nedover langs neseryggen på alle som etterfulgte henne. Etter at hun plutselig ble syk og døde i en alder av 29 år, hadde faren giftet seg på ny, men han kunne aldri glemme sin første kjærlighet. Han behandlet Jays mor, Alicia, som en holddame, et leketøy uten status og uten rettigheter, og han fikk Jay til å føle seg som en slags uekte sønn. Robert var den førstefødte, arvingen, yndlingen.

Jay hadde iblant lyst til å spørre om han var blitt satt til verden etter en ubesmittet unnfangelse og jomfrufødsel.

Han vendte ryggen til bildet. En lakei kom med et beger på et brett, og han nippet takknemlig til den varme, krydrede vinen. Kanskje det var dette som skulle til for å løsne knuten i magen hans. Det var i dag faren skulle kunngjøre hva Jay skulle få i arv.

Han visste at han ikke kom til å få halvparten, ikke engang tiendeparten, av farens formue. Robert kom til å arve hele godset med de rike kullforekomstene og skipsflåten som han allerede bestyrte. Jays mor hadde rådd ham til ikke å krangle om det. Hun visste hvor uforsonlig sir George var.

Robert var ikke bare eldste sønn. Han var sin far opp av dage. Jay var annerledes, og det var derfor faren avviste ham med forakt. I likhet med faren var Robert gløgg, hjerteløs og gjerrig. Jay var en ubekymret ødeland. Faren kunne ikke fordra folk som var uforsiktig med penger, især hans penger. Til Jay hadde han mer enn én gang brølt: «Jeg svetter blod for å tjene penger som du setter over styr!»

Jay hadde gjort galt verre for bare noen måneder siden ved å sette seg i stor spillegjeld, han skyldte ni hundre pund. Han hadde fått sin mor til å be faren om å gjøre opp for ham.

Det var en hel liten formue, nok til å betale for hele Castle 37

Jamisson, men sir George hadde penger nok. Likevel hadde han tedd seg som om han var i ferd med å miste et bein. Siden den gang hadde Jay tapt mer penger, men det visste ikke faren noe om.

Ikke legg deg ut med din far, hadde moren sagt, kom heller med et beskjedent ønske. Yngre sønner reiste ofte ut til koloniene, det var sjanser for at faren kom til å gi ham sukkerplantasjen på Barbados med både herskapshus og negerslaver. Både han og moren hadde snakket med faren om det.

Sir George hadde ikke sagt ja, men han hadde ikke sagt nei heller, og Jay hadde godt håp om et heldig utfall.

Et par minutter senere kom faren inn og stampet snø av ridestøvlene. En lakei hjalp ham av med kappen. «Send bud til Ratchett,» sa faren til tjeneren. «Jeg vil ha to mann på vakt ved broen døgnet rundt. Hvis McAsh prøver å forlate dalen, skal han pågripes.»

Det var bare én bro over elven, men det fantes en annen vei ut av dalen. Jay sa: «Hva om McAsh drar over fjellet?»

«I dette været? Han kan jo prøve. Straks vi får nyss om at han er dratt, kan vi sende et par karer rundt den vanlige veien og få sheriffen og mannskapene hans til å stå klar på den andre siden når han kommer. Men jeg tviler på om han ville klare det.»

Jay var ikke så sikker – disse gruvearbeiderne var like hardføre som hjorten, og McAsh var en stabukk – men han lot faren få det som han ville.

Den neste som kom, var Lady Hallim. Hun var mørkhåret og mørkøyd som sin datter, men hun hadde ingenting av Lizzies gnistrende temperament. Hun var nokså ferm, og det grove ansiktet hennes hadde en misbilligende mine. «La meg ta kappen Deres,» sa Jay og hjalp henne av med den tunge pelsen. «Kom nærmere peisen, De er iskald på hendene. Har De lyst på litt varm vin?»

«For en kjekk gutt du er, Jay,» sa hun. «Jeg sier ja takk.»

Resten av kirkefolket kom inn og gned hendene varme. Det dryppet av ytterklærne deres idet snøen smeltet. Robert småpratet innbitt med Lizzie – han hoppet fra det ene uinteressante samtaleemnet til det andre som om han hadde en liste i hodet.

38

Faren begynte å diskutere forretninger med Henry Drome, en Glasgow-kjøpmann som var i slekt med hans første hustru, Olive, og Jays mor snakket med Lady Hallim. Presten og hans frue var ikke kommet – de følte seg kanskje utilpass etter oppstyret i kirken. Det var en håndfull andre gjester også, for en stor del slektninger: sir Georges søster og hennes mann, Alicias yngre bror med frue, samt en nabo eller to. Praten dreide seg stort sett om Malachi McAsh og det idiotiske brevet hans.

Etter en stund hevet Lizzies stemme seg over samtalesurret, og den ene etter den andre tiet for å høre etter. «Men hvorfor ikke?» sa hun. «Jeg har lyst til å se det med egne øyne.»

«En kullgruve er ikke noe sted for en dame,» sa Robert alvorlig. «Tro De meg.»

«Hva skal dette bety?» spurte sir George. «Har Miss Hallim tenkt seg ned i en gruve?»

«Jeg synes jeg bør vite hvordan det er der nede,» forklarte Lizzie. «Én ting er at det ikke passer seg,» sa Robert, «en annen at det nesten ikke lar seg gjøre i kvinneklær.»

«Så får jeg kle meg ut som mann,» parerte hun.

Sir George humret. «Jeg vet om enkelte piker som nok ville kunne klare det,» sa han, «Men De, kjære Dem, er altfor vakker til å lykkes i så måte.» Han betraktet åpenbart dette som en snedig kompliment og så seg omkring i påvente av bifall.

De andre lo pliktskyldigst.

Jays mor dultet borti faren og sa noe med lav stemme. «Ja, det er jo sant,» sa sir George. «Har alle fått noe i begeret?»

Før noen rakk å svare, fortsatte han: «La oss drikke en skål for min yngste sønn, James Jamisson, som dere alle kjenner som Jay, i anledning hans enogtyveårsdag. Jays skål!»

Alle skålte, og deretter trakk kvinnene seg tilbake for å kle seg om til middag. Mennene ble stående og snakke forretninger. Henry Drome sa: «Jeg kan ikke si jeg liker de siste nyhetene fra Amerika. Dette kan komme til å koste oss dyrt.»

Jay visste godt hva han siktet til. Den engelske regjeringen hadde innført toll på en rekke varer som ble importert til de amerikanske koloniene – te, papir, glass, bly og malerfarger – og kolonistene var opprørt.

39

«De vil gjerne ha hæren til å beskytte seg mot franskmenn og rødhuder,» sa sir George forarget, «men de vil helst slippe å betale for det!»

«Og det kommer de ikke til å gjøre heller,» sa Drome. «Bystyret i Boston har kunngjort at de vil boikotte alle britiske varer. Folk avstår fra te, de er endatil blitt enige om å knipe inn på svarte tekstiler ved å la være å kle seg i sørgeklær!»

«Hvis de andre koloniene følger Massachusetts eksempel,» sa Robert, «kommer halvparten av flåten vår til å stå uten frakt.»

Sir George sa: «Kolonistene er en gjeng fordømte banditter og ingenting annet – og rombrennerne i Boston er verst av dem alle.» Jay ble forbauset over å se hvor opphisset faren var. Problemet måtte tydeligvis koste ham dyrt. «Loven pålegger dem å kjøpe melasse fra britiske plantasjer, men de smugler inn fransk melasse og presser ned prisen.»

«I Virginia er det enda verre,» sa Drome. «Tobakksfarmerne betaler aldri det de skylder.»

«Som om ikke jeg skulle vite dét,» sa sir George. «Jeg har nettopp måttet gå til retten med en farmer som ikke kunne betale – og alt jeg sitter igjen med er en fallert plantasje. Et sted som heter Mockjack Hall.»

«Gudskjelov at det ikke er importavgift på straffanger.»

De andre mumlet sitt samtykke. Jamisson-rederiets mest lønnsomme forretning var transport av straffedømte forbrytere til Amerika. Hvert år dømte retten flere hundre mennesker til deportasjon – det var et alternativ til hengning, som straff for forbrytelser som for eksempel tyveri – og myndighetene betalte fem pund per hode til utskiperen. Ni av ti deporterte krysset Atlanteren på et Jamisson-fartøy. Men det var ikke bare myndighetenes betaling rederiet tjente penger på. Vel over på den andre siden var straffangene pålagt syv års ulønnet arbeid, og det betydde at de kunne selges som syvårs-slaver. For mannfolk fikk man mellom ti og femten pund, for kvinnfolk åtte eller ni, mens barn var mindre verd. Med 130 eller 140 straffanger stuvet sammen i lasterommet skulder ved skulder som sild i tønne, kunne Robert innkassere en fortjeneste på to tusen pund – det samme som skipet hadde kostet i innkjøp 40

– på en eneste tur over Atlanteren. Det var en lukrativ trafikk.

«Ja, du sier noe,» sa faren og tømte begeret. «Men også det vil det bli en slutt på dersom kolonistene får det som de vil.»

Kolonistene klaget uavlatelig på denne ordningen. Til tross for at de fortsatte å kjøpe straffanger – så stor var mangelen på billig arbeidskraft der borte – ergret de seg over at moderlandet dumpet bermen sin i fanget på dem, og beskyldte forbryterne for den økende kriminaliteten.

«Gruvearbeiderne er i hvert fall pålitelige,» sa sir George.

«De er de eneste vi kan regne med i disse dager. Det er derfor McAsh må knekkes.»

Alle hadde sitt å si om McAsh, og straks var flere ulike samtaler i gang. Sir George lot imidlertid til å ha fått nok av samtaleemnet. Han vendte seg mot Robert. «Men denne Hallimjenta, du,» sa han i en spøkefull tone. «En liten juvel, spør du meg.»

«Elizabeth er svært temperamentsfull,» sa Robert betenkt.

«Det trenger du ikke fortelle meg!» sa faren med en latter.

«Jeg husker at da vi skjøt den siste ulven i disse traktene av Skottland, for åtte-ti år siden, insisterte hun på å fø opp ungene selv. Hun pleide å spasere rundt med to små ulver i bånd.

Jeg har aldri sett på maken. Viltvokterne var opprørt og sa at ungene kom til å rømme og ødelegge bestanden – men de døde, heldigvis.»

«Hun kan sikkert bli et troll å ha til kone,» sa Robert.

«Ingenting er som en ildfull hoppe,» sa sir George. «Dessuten har jo mannen alltid overtaket uansett. Du kunne gjøre et langt dårligere valg enn henne.» Han dempet stemmen.

«Lady Hallim forvalter godset inntil Elizabeth gifter seg. Siden en kvinnes eiendom tilhører hennes mann, tilfaller hele godset brudgommen på bryllupsdagen hennes.»

«Det er jeg klar over,» sa Robert.

Jay hadde ikke vært klar over det, men han ble ikke overrasket. Få menn ville like å testamentere bort en betydelig eiendom til en kvinne.

«Det må sikkert ligge en million tonn kull under High Glen,» 41

fortsatte sir George. «Alle årene fører i den retningen. Jenta sitter på en formue – om du vil tilgi meg min smakløshet.»

Han klukklo.

Robert var sitt sedvanlige mutte jeg. «Jeg er ikke sikker på om hun liker meg noe særlig.»

«Hva skulle hun mislike ved deg? Du er ung, du kommer til å bli en rik mann, og når jeg dør, arver du baronett-tittelen – hva mer kan en ung pike ønske seg?»

«Romantikk?» svarte Robert. Han uttalte ordet med ubehag, som om det var en ukjent mynt han ble tilbudt av en utenlandsk kjøpmann.

«Miss Hallim kan ikke ta seg råd til romantikk.»

«Jeg vet ikke dét,» sa Robert. «Lady Hallim har sittet i gjeld så lenge jeg kan huske. Hvorfor skulle hun ikke kunne fortsette med det?»

«Jeg skal fortelle deg en hemmelighet,» sa sir George. Han kikket seg over skulderen for å forsikre seg om at han ikke ble overhørt. «Du er klar over at hun har pantsatt hele godset?»

«Det er noe alle vet.»

«Jeg vet tilfeldigvis også at kreditoren hennes ikke er villig til å fornye pantelånet.»

«Men da kan hun vel bare skaffe pengene fra en ny långiver og gjøre opp med den gamle,» sa Robert.

«Sannsynligvis,» sa sir George. «Men det vet hun ikke. Og hennes økonomiske rådgiver kommer ikke til å gjøre henne oppmerksom på det – det har jeg sørget for.»

Jay lurte på hva slags bestikkelse eller trussel faren hadde benyttet seg av for å underkjøpe lady Hallims rådgiver.

Sir George klukklo. «Og slik har det seg at Miss Elizabeth ikke har råd til å forsmå deg.»

I det samme rev Henry Drome seg løs fra samtalen med de andre og kom bort til de tre Jamisson-mennene. «Jeg må få spørre deg om en ting før vi går inn til middag, George. Jeg regner med at jeg kan snakke åpent i dine sønners påhør?»

«Selvfølgelig.»

«Jeg er blitt tungt rammet av problemene i Amerika – plantasjeeiere som ikke kan gjøre opp for seg, og så videre – og jeg 42

er redd jeg ikke kan oppfylle mine forpliktelser til deg dette kvartalet.»

Sir George hadde tydeligvis lånt Henry penger. Faren tok sjelden med silkehansker på sine skyldnere – betalte de ikke, så bar det i fengsel. Men nå sa han: «Det har jeg forståelse for, Henry. Det er harde tider. Du får gjøre opp når du kan.»

Jay måpte, men i neste nå skjønte han årsaken til farens overraskende myke linje. Drome var en slektning av Roberts mor, Olive, og det var av hensyn til henne at faren var ettergivende overfor Henry. Jay ble så forarget at han måtte gå sin vei.

Damene kom tilbake. Et undertrykt smil lekte om Jays mors munn, som om hun moret seg over en hemmelighet, men innen han rakk å spørre henne hva det var, ble en ny gjest vist inn i hallen, en fremmed som var antrukket i geistlig grått.

Alicia vekslet noen ord med ham, så førte hun ham bort til sir George. «Dette er Mr Cheshire,» sa hun. «Han kommer i stedet for presten.»

Den nyankomne var en kopparret ung mann med briller og gammeldags krøllet parykk. Selv om sir George og andre eldre herrer fremdeles gikk med parykk, var det ikke lenger vanlig blant yngre menn, og Jay gjorde det aldri. «Pastor York beklager at han ikke kunne komme,» sa Mr Cheshire.

«Det gjør ingenting,» sa sir George og gikk mot spisesalen.

Han gadd ikke interessere seg for ukjente unge prester.

De gikk inn for å spise. Duften av mat blandet seg med en rå eim som skrev seg fra de tunge gamle veggteppene. Det lange bordet sto dekket med en overdådighet av retter: dyresteker, oksekjøtt og skinke, en hel stekt laks og paier av forskjellig slag. Men Jay fikk nesten ikke ned en matbit. Kom faren til å gi ham Barbados-eiendommen? Hvis ikke, hva da? Det var ikke lett å sitte stille og spise hjortestek mens hele ens fremtid sto i ferd med å bli avgjort.

På sett og vis kjente han overhodet ikke sin egen far. Til tross for at de bodde sammen i familiens hus ved Grosvenor Square, var faren alltid opptatt på kontoret nede i City sammen med Robert. Jay tilbrakte dagen sammen med regimentet sitt. Av og til møttes de i all korthet ved frokostbordet, og 43

iblant til middag – men sir George fikk ofte sendt maten inn på arbeidsværelset, der han kunne se over forskjellige papirer mens han spiste. Jay ante ikke hva faren kunne komme til å gjøre. Så han pirket i maten og ventet.

Mr Cheshire viste seg å være en temmelig sjenerende middagsgjest. Han rapte høyt to-tre ganger og veltet rødvinsglasset sitt, og Jay la merke til at han glodde nokså åpenlyst ned i utringningen til damen som satt ved siden av ham.

De hadde satt seg til bords klokken tre, og innen damene trakk seg tilbake, var vinterettermiddagen på god vei til å bli kveld. Straks de var ute av rommet, vred sir George seg i stolen og slapp en rungende fis. «Det var bedre,» sa han.

En oppvarter kom inn med en flaske portvin, en boks tobakk og et etui med krittpiper. Den unge presten stoppet en pipe og sa: «Lady Jamisson er et pokker så flott kvinnfolk, sir George, om De tillater meg å si det. Pokker så flott.»

Han lot til å være full, men ikke desto mindre var det en helt utilgivelig bemerkning. Jay ilte til sin mors forsvar. «Jeg ville sette pris på om De lot være å si noe mer om lady Jamisson, sir,» sa han med is i røsten.

Presten tente pipen med et vokslys, inhalerte, og begynte å hoste. Han hadde åpenbart aldri røykt før. Tårene spratt i øynene hans, og han gispet og spyttet og hostet igjen. Hostekulen ristet ham så kraftig at han mistet både parykk og briller – og Jay så straks at de slett ikke hadde med noen prest å gjøre.

Han begynte å le. De andre så undrende på ham. De hadde ikke oppdaget det ennå. «Se!» sa han. «Ser dere ikke hvem det er?»

Det var Robert som så det først. «Men i all verden, det er jo Miss Hallim som har kledd seg ut!» sa han.

Det ble helt stille i rommet, så begynte sir George å le. Da de andre herrene skjønte at han tok det som en spøk, tillot også de seg å le.

Lizzie tok en slurk vann og hostet litt til. Mens hun kom til hektene igjen, beundret Jay kostymet hennes. Brillene hadde skjult Lizzies lynende, mørke øyne, og krøllene i parykken hadde delvis skygget for den søte profilen. Et hvitt halsbind 44

hadde gjort henne bredere over nakken og dekket den glatte kvinnehuden på halsen hennes. Hun hadde brukt trekull eller noe for å gi kinnene det kopparrede utseendet, og hun hadde tegnet ett og annet pistrete hår på haken, som skjegget til en ung mann som ennå ikke barberer seg hver dag. I de tussmørke rommene i borgen på en overskyet vinterettermiddag i Skottland var det ingen som hadde gjennomskuet forkledningen hennes.

«De har bevist at De kan passere som mann,» sa sir George da hosteanfallet var over. «Men De får ikke lov til å dra ned i gruvene for det. Gå og hent de andre damene, så skal Jay få presangen sin.»

Jay hadde glemt uroen sin en stund, men nå kom den tilbake for fullt.

De gjorde damene selskap ute i hallen. Jays mor og Lizzie lo så de holdt på å sprekke. Alicia hadde tydeligvis kjent til hemmeligheten, noe som forklarte det hemmelighetsfulle smilet hennes før de gikk til bords. Lizzies mor hadde ikke visst om det, og hun så temmelig snurt ut.

Sir George førte an ut gjennom hoveddøren. Solen var gått ned. Det hadde holdt opp å snø. «Her,» sa sir George. «Dette er fødselsdagsgaven din.»

Foran huset sto en stallgutt og holdt den vakreste hesten Jay noen gang hadde sett. Det var en hvit hingst, omtrent to år gammel, med araberhestens smekre linjer. Det store oppbudet gjorde den nervøs, og den danset noen trinn til siden så stallgutten måtte nappe i bekslet for at den skulle stå stille.

Den hadde et vilt uttrykk i øynene, og Jay skjønte straks at den ville komme til å fly som en vind.

Han sto himmelfallen og beundret hesten, da morens stemme skar gjennom tankene hans, kvass som en kniv. «Er dét alt?» sa hun.

«Så, så, Alicia,» sa faren, «jeg håper du ikke har tenkt å vise deg utakknemlig –» «Er dét alt?» gjentok hun, og Jay så at ansiktet hennes var forvridd til en maske av raseri.

«Ja,» innrømmet faren.

Det hadde ikke slått Jay at dette var presangen han fikk i 45

stedet for eiendommen på Barbados. Han stirret på foreldrene sine idet sannheten gikk opp for ham. Han var så bitter at han ikke fikk frem et ord.

Moren førte ordet for ham. Han hadde aldri sett henne så sint. «Dette er din sønn!» sa hun, og stemmen hennes skingret av raseri. «Han fyller enogtyve år – han er berettiget til sin del av arven … og du gir ham en hest?»

Gjestene bivånte det hele, fascinert men forferdet.

Sir George ble rød. «Det var ingen som ga meg noe da jeg ble enogtyve!» sa han sint. «Jeg arvet ikke så mye som et par sko –» «Å, i himmelens navn,» sa hun hånlig. «Vi har alle hørt hvordan din far døde da du var fjorten og at du måtte arbeide på en mølle for å forsørge søstrene dine – men du trenger da vel ikke la din egen sønn gå fattig for det!»

«Fattig?» Han slo ut med armene for liksom å favne borgen, godset og livet som hørte til. «Hva er det du mener med fattig?»

«Han har godt av å bli uavhengig – kan du ikke for Guds skyld gi ham den eiendommen på Barbados?»

«Den er min!» protesterte Robert.

Jay fikk endelig tilbake munn og mæle. «Plantasjen er aldri blitt skikkelig administrert,» sa han. «Jeg hadde tenkt å drive den mer som et regiment, få niggerne til å arbeide hardere og så videre, og gjøre eiendommen mer innbringende.»

«Tror du virkelig du ville klare det?» sa faren.

Jays hjerte gjorde et hopp. Kanskje faren ville ombestemme seg. «Ja!» sa han ivrig.

«Nåvel, det tror ikke jeg,» sa faren bistert.

For Jay kjentes det som om han hadde fått et slag i magen.

«Jeg tror ikke du har den fjerneste anelse om hvordan du skal drive verken en plantasje eller noen som helst slags forretning,» fortsatte faren ublidt. «Jeg tror du passer best i hæren, der du får beskjed om hva du skal gjøre.»

Jay sto som lamslått. Han så på den praktfulle hvite hingsten. «Jeg kommer aldri til å ri på den hesten,» sa han. «Før den bort.»

Alicia henvendte seg til sir George. «Robert får jo borgen 46

og kullgruvene og skipene og alt det andre – er han virkelig nødt til å få plantasjen også?»

«Han er eldste sønn.»

«Jay er yngre, men han er ikke ingenting. Hvorfor må Robert absolutt få alt?»

«For sin mors skyld,» sa sir George.

Alicia stirret på sir George, og Jay skjønte at hun hatet ham.

Og det gjør jeg også, tenkte han. Jeg hater min far.

«Så pokker ta deg,» sa hun og fikk gjestene til å gispe sjokkert. «Måtte helvete sluke deg.» Og med disse ordene snudde hun på hælen og gikk inn igjen.

47