Den sterkestes rett av Donna Leon by Cappelen Damm AS

Donna Leon

Den sterkestes rett Oversatt av Elisabeth Sætvedt

ISBN 978-82-02-33195-5 1. utgave, 1. opplag 2011 Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

In uomini, in soldati sperare fedeltà? Fra menn, fra soldater venter du troskap? Così fan tutte Mozart

Til Hedi og Agustí Janés

Tørsten vekket ham. Det var ingen sunn tørst som kom etter tre sett tennis eller en dag i skiløypene, en tørst som kommer langsomt: Det var den malende, nådeløse tørsten som kommer av kroppens desperate forsøk på å etterfylle væske fortrengt av alkohol. Han lå i sengen, bråvåken, dekket av et tynt lag svette. Undertøyet var fuktig og klebet seg til kroppen. Først trodde han at han kunne tvinge seg til å lure den, glemme den og synke tilbake i den drukne søvnen som tørsten hadde vekket ham opp fra. Han veltet seg over på siden med den åpne munnen mot puten, og trakk teppene opp over skulderen. Men selv om kroppen krevde hvile, kunne han ikke tvinge den til å glemme tørsten eller en begynnende uro i magen. Han lå der, urørlig og fullstendig viljeløs, og sa til seg selv at han skulle legge seg til å sove igjen. I noen minutter klarte han det, men så trakk en kirkeklokke et sted i byen ham tilbake til bevissthet. Tanken på væske trengte inn i hjernen: et glass perlende mineralvann med sidene grå av kondens, drikkevannsfontenen i gangen på barneskolen, et pappbeger med cola. Han trengte væske mer enn noe livet hadde presentert for ham som ønskelig eller godt. 7

På ny forsøkte han å tvinge seg selv til å sove, men han visste at han hadde tapt, og nå hadde han ikke noe annet valg enn å stå opp. Han begynte å tenke på hvilken side han skulle gå ut av sengen, og om gulvet på gangen kom til å være kaldt, men så skjøv han alle disse overlegningene til side like brått som teppene, og reiste seg. Det hamret i hodet, og magen ga uttrykk for sin misnøye med denne nye stillingen, men tørsten viste ingen interesse for noen av delene. Han åpnet døren og begynte å gå bortover gangen, som var opplyst av dagslyset som sivet inn utenfra. Som han fryktet, var linoleumflisene kalde under de nakne føttene, men tanken på vannet som ikke var langt borte, ga ham vilje nok til å glemme kulden. Han gikk inn på badet, og tørsten fikk ham til å stime med raske skritt mot den første av de hvite vaskene som hang etter hverandre på veggen. Han åpnet kaldtvannskranen og lot vannet renne en stund. Selv om han følte seg temmelig omtåket, husket han den varme, rustne smaken på vannet som kom først ut av rørene. Da vannet som rant over hendene hans, var blitt kaldt, laget han en skål av dem og bøyde seg frem. Så slurpet han i seg vannet som en hund, og kjente hvordan det rant gjennom kroppen, kjølte ham og reddet ham på sin vei. Erfaring hadde lært ham å gi seg etter de to første par munnfullene, stanse og vente for å se hvordan den urolige magen reagerte på den overraskende kontakten med væske uten alkohol. Først likte den det ikke, men ungdom og god helse kompenserte for det, og så godtok magen hans vannet stille og rolig og ba til og med om mer. Han etterkom mer enn gjerne ønsket. Han bøyde seg ned igjen og tok åtte eller ni store munnfuller, hver av dem av uvurderlig betydning for den plagede kroppen. 8

Den plutselige vannstrømmen satte i gang noe i magen hans, og det satte i sin tur i gang noe i hjernen, og han ble svimmel og måtte bøye seg frem og hvile hendene på kanten av vasken til verden ble rolig igjen. Han stakk hendene under kranen som fortsatt sto åpen, og drakk mer. Etter en stund sa erfaring og sunn fornuft ham at det ville være risikabelt å helle i seg mer, så han rettet seg opp med lukkede øyne og dro de fuktige håndflatene over ansiktet og nedover T-skjorten. Han løftet opp nederkanten og tørket munnen. Så snudde han seg for å gå tilbake til rommet, oppfrisket og nesten klar til å begynne å filosofere over livet igjen. Og så flaggermusen, eller det som de uklare sansene hans først registrerte som en flaggermus, der, et stykke borte. Det kunne ikke være en flaggermus, for den var minst to meter lang og bred som en mann. Men den hadde form som en flaggermus. Det virket som den hang i luften borte ved veggen med hodet stikkende opp over svarte vinger, som hang slapt ned langs sidene. Under dem stakk det frem et par føtter med klør. Han strøk seg hardt over ansiktet som om han ville stryke bort synet, men da han åpnet øynene igjen, var den mørke figuren der fortsatt. Han rygget vekk fra flaggermusen, og fordi han var redd for hva som kunne skje med ham om han tok blikket fra den, beveget han seg sakte i retning av døren til badet, mot det stedet han visste han ville finne bryteren til de lange lysstoffrørene. Skrekk og vantro gjorde ham forvirret, og han holdt hendene bak seg og lot den ene håndflaten gli over den flisekledde veggen, overbevist om at den kontakten var hans eneste kontakt med virkeligheten. Som en blind mann fulgte han den søkende hånden langs veggen til han fant bryteren, som sendte strøm ut 9

i det ene lysrøret etter det andre til det var lyst som dagen i rommet. Frykt fikk ham til å lukke øynene mens lampene flakket og våknet til live, frykten for hvilke skremmende bevegelser den flaggermuslignende figuren kunne finne på å gjøre når den ble drevet ut av det trygge mørket. Da lyset sluttet å flakke, åpnet han øynene og tvang seg til å se. Selv om det grelle lyset forvandlet og avslørte figurens form, kunne det ikke helt fjerne likheten med en flaggermus, og heller ikke begrense trusselen fra de hengende vingene. Vingene viste seg imidlertid å være de romslige foldene på den mørke kappen, som var en viktig del av vinteruniformen deres, og hodet på flaggermusen, som nå var opplyst, tilhørte Ernesto Moro, venetianer og i likhet med gutten som nå bøyde seg over nærmeste vask og spydde voldsomt, student ved San Martino Militærakademi.

Det tok lang tid før myndighetene reagerte på kadett Moros død, skjønt lite av forsinkelsen hadde med klassekameraten Pietro Pellegrinis oppførsel å gjøre. Da kvalmen dempet seg, gikk han tilbake til rommet, brukte sin telefonino, som nærmest var som et naturlig vedheng, så ofte brukte han den og konsulterte den, og ringte faren, som var på forretningsreise i Milano, for å fortelle hva som hadde hendt, eller hva han nettopp hadde sett. Faren, som var advokat, sa først at han selv skulle ringe myndighetene, men så tok han fornuften fangen og sa til sønnen at han måtte gjøre det, og det straks. Det falt ikke Pellegrinis far inn at sønnen på noen måte kunne være innblandet i den andre guttens død, men han var skrankeadvokat og visste godt hvordan offisielle myndigheter tenkte. Han visste at mistanken ville falle på den personen som nølte med å gjøre politiet oppmerksom på en forbrytelse, og han visste også hvor ivrige de var etter å gripe til den mest åpenbare løsningen. Derfor sa han til gutten – ja, man kunne nesten si at han ga ham en ordre – at han skulle ringe myndighetene straks. Gutten, som hadde lært lydighet av faren og lærerne ved San Martino, antok at faren med myndighetene mente skolens ledelse, og derfor gikk han ned for å melde fra 11

til kommandanten at det hang en død gutt på badet i tredje etasje. Politimannen i la questura som tok imot oppringningen da den kom fra skolen, ba om navnet på innringeren, skrev det ned, og spurte ham så hvordan han hadde fått vite om den døde personen, og skrev ned det svaret også. Da han hadde lagt på, spurte han kollegaen som også hadde sentralbordtjeneste, om de skulle sende rapporten til il carabinieri, for akademiet var en militær institusjon og kunne sortere under dem, ikke under politiet. De diskuterte det en stund, og den andre ringte ned til vaktrommet for å høre om det var noen der som kunne løse prosedyreproblemet. Mannen som tok telefonen, hevdet at akademiet var en privat institusjon uten offisielle bånd til Hæren – han visste det fordi sønnen til tannlegen hans gikk der – og derfor var det politiet som skulle rykke ut. Mennene ved sentralbordet diskuterte dette en stund og ble til slutt enige med kollegaen. Han som hadde tatt imot samtalen, oppdaget at klokken var over åtte, og ringte internnummeret til sin overordnede, commissario Guido Brunetti, overbevist om at han allerede var på plass på kontoret. Brunetti sa seg enig i at saken sorterte under dem, og spurte så: «Når kom oppringningen?» «Null syv seksogtyve, commissario,» lød Alvises effektive, konsise svar. Et blikk på klokken viste Brunetti at det hadde tatt over en halv time å gi ham beskjed, men siden Alvise ikke var den klareste stjernen på det firmamentet som daglig omga Brunetti, bestemte han seg for å la være å kommentere saken og sa bare: «Send bud på en båt. Jeg kommer ned.» Alvise la på, og Brunetti kastet et blikk på ukens vakt12

liste. Da han så at ispettore Lorenzo Vianellos navn ikke forekom der verken denne dagen eller den neste, ringte han Vianello hjemme og forklarte kort hva som hadde hendt. Før Brunetti rakk å spørre, sa il ispettore: «Jeg møter deg der.» Alvise hadde vist seg i stand til å bringe commissario Brunettis beskjed videre til båtføreren, uten tvil fordi båtføreren satt ved skrivebordet midt imot ham, så da Brunetti kom ut fra politihovedkvarteret noen minutter senere, fant han både Alvise og båtføreren om bord med motoren på tomgang. Brunetti stanset før han steg om bord, og sa til Alvise: «Gå opp og send Pucetti ned.» «Men vil du ikke at jeg skal bli med, commissario?» spurte Alvise, og virket like skuffet som en brud som blir sviktet foran alteret. «Nei, det er ikke det,» svarte Brunetti og valgte sine ord med omhu, «men skulle den samme personen ringe igjen, vil jeg at du skal være her slik at det blir kontinuitet i måten han blir behandlet på. Vi får vite mer på den måten.» Selv om det ikke var noen som helst fornuft i påstanden, så det ut til at Alvise godtok den. Brunetti tenkte, og det var ikke første gang, at det kanskje var mangelen på fornuft som gjorde det lett for Alvise å finne seg i det. Mannen forsvant lydig inn igjen i la questura. Et par minutter senere kom Pucetti ut og gikk om bord i båten. Føreren kjørte ut fra la riva og mot il Bacino. Nattens regn hadde renset luften for forurensning, og byen presenterte dem for en fantastisk, krystallklar morgen med spor av senhøst i luften. Brunetti hadde ikke hatt noen grunn til å oppsøke akademiet på minst et tiår, ikke siden sønnen til en fetter tok eksamen der. Gutten hadde gått inn i Hæren som løyt13

nant, en rang som normalt ble tildelt studenter fra San Martino, der de fleste var sønner av soldater, og steget i gradene, en kilde til stolthet for faren, og en like stor kilde til forvirring for resten av familien. Det eksisterte ingen militære tradisjoner hos Brunettiene, og heller ikke i hans mors familie, noe som naturligvis ikke ville si at familien aldri hadde hatt noe med det militære å gjøre. De hadde det, med store omkostninger, for det var generasjonen til Brunettis foreldre som ikke bare hadde utkjempet krigen, men også opplevd at store deler av den ble utkjempet rundt dem, på deres egen jord. Derfor hadde Brunetti av og til som barn hørt det militære og alt dets vesen og all pomp og prakt omtalt med samme avvisende forakt som foreldrene og deres venner ellers forbeholdt myndighetene og Kirken. Den manglende respekten han hadde for det militære, var blitt forsterket i løpet av ekteskapet med Paola Falier, en kvinne med et noe kaotisk politisk syn som hørte hjemme på venstresiden. Paola betraktet den italienske hærens historie av feighet og retrett som dens største heder, og som dens største fiasko det faktum at lederne, militære som politiske, under begge verdenskriger hadde fløyet i synet på den sannheten og forvoldt hundretusenvis av unge menns meningsløse død ved å nådeløst følge sine egne illusoriske begreper om ære og andre lands politiske mål. Knapt noe av det Brunetti hadde observert i løpet av sin egen lite bemerkelsesverdige militærtjeneste, eller i tiårene etterpå, hadde fått ham til å tro at Paola tok feil. Han innså at svært lite av det han hadde sett, kunne få ham til å tro at Forsvaret, det italienske eller et annet lands, skilte seg fra mafiaen: Det var dominert av menn og fiendtlig innstilt til kvinner, manglet evne til å opp14

tre med ære og heder utenfor egne rekker, opptatt av å skaffe seg makt, fiendtlig innstilt til det sivile samfunn, voldelig og feigt på én gang. Nei, det var lite som skilte den ene organisasjonen fra den andre, bortsett fra at medlemmene av den ene bar lett gjenkjennelige uniformer, mens medlemmene av den andre var svake for Armani og Brioni. Brunetti var kjent med hva som var den alminnelige oppfatning om bakgrunnen for akademiets opprettelse. Grunnlaget ble lagt i Giudecca i 1852 av Alessandro Loredan, en av Garibaldis tidligste tilhengere og etter uavhengigheten en av hans generaler. Skolen lå opprinnelig i en stor bygning på øya. Loredan døde barnløs og testamenterte bygningen så vel som familiens palazzo og formue til en stiftelse på betingelse av at inntekten skulle brukes til å støtte militærakademiet, som han hadde gitt navnet til farens skytshelgen. Selv om Venezias oligarker kanskje ikke var helhjertede tilhengere av Risorgimento, viste de stor begeistring for en institusjon som på en så effektiv måte sikret at Loredans formue forble i byen. Bare timer etter hans død var den nøyaktige verdien av donasjonen kjent, og i løpet av noen få dager hadde de oppnevnte testamentfullbyrderne valgt en pensjonert offiser, som tilfeldigvis var den enes svoger, til å administrere akademiet. Slik hadde det fortsatt til denne dag: Akademiet var en skole drevet etter strengt militære regler, der sønner av offiserer og rikmenn kunne skoleres til i sin tur å bli offiserer. Brunettis betraktninger ble avbrutt av at båten kjørte inn i en kanal rett etter kirken Sant’ Eufemia og la til ved kaien. Pucetti tok fortøyningstrossen, hoppet i land og stakk den gjennom jernringen der. Så rakte han Brunetti hånden og støttet ham da han steg i land. 15

«Det er der oppe, ikke sant?» spurte Brunetti og pekte mot den andre siden av øya og lagunen som så vidt var synlig i det fjerne. «Jeg vet ikke, commissario,» medga Pucetti. «Jeg må innrømme at jeg bare drar til Redentore. Jeg tror faktisk ikke jeg vet hvor akademiet ligger.» Vanligvis ble ikke Brunetti forbauset over sine kollegers provinsialisme, men Pucetti virket så oppvakt og mottagelig for nye tanker. Det var som om Pucetti følte sin overordnedes skuffelse, for han la til: «Det har alltid vært som et fremmed land for meg, commissario. Det må skyldes min mor. Hun snakker alltid om Giudecca som om det ikke skulle være en del av Venezia. Hvis noen ga henne nøkkelen til et hus her ute, er jeg sikker på at hun kom til å gi den tilbake.» Brunetti mente det ville være uklokt å nevne at hans egen mor ofte hadde gitt uttrykk for det samme, og at han hadde vært helt enig med henne, så han sa bare: «Det ligger ved kanalen, nesten helt innerst», og begynte å gå i den retningen. Allerede på lang avstand kunne han se at en stor portone inn til akademiets gårdsplass sto åpen. Hvem som helst kunne gå inn eller ut. Han snudde seg mot Pucetti. «Skaff rede på når porten ble åpnet i morges, og om det loggføres hvem som kommer inn eller forlater bygningen.» Før Pucetti rakk å svare, la Brunetti til: «Ja, og i går kveld også, selv om vi ikke vet hvor lenge han har vært død. Og hvem som har nøkkel til porten, og når de stenger den om kvelden.» Pucetti trengte ikke å få beskjed om hvilke spørsmål han skulle stille. Det var en velkommen lettelse for Brunetti, som var ansatt i en etat der gjennomsnittsintelligensen lå på Alvises nivå. 16

Vianello sto allerede utenfor akademiets portone. Han hilste på sin overordnede ved å løfte haken en anelse, og nikket til Pucetti. Brunetti bestemte seg for å gjøre bruk av den mulige fordelen det ville gi ham å komme uanmeldt og i sivil. Derfor ba han Pucetti gå ned til båten igjen og vente i ti minutter før han kom tilbake. Inne var det tydelig at nyheten om dødsfallet allerede var kjent, skjønt Brunetti kunne ikke ha forklart hvordan han visste det. Det kunne ha vært synet av små grupper med gutter og unge menn som sto i la corte og snakket sammen med dempet stemme, eller det kunne ha vært det faktum at en av dem hadde hvite sokker i uniformsskoene, et sikkert tegn på at han hadde kledd på seg så fort at han ikke helt visste hva han gjorde. Så oppdaget Brunetti at ingen av dem bar på bøker. Militærakademi eller ikke, dette var en skole, og studenter bar på bøker, det vil si når ikke noe mer presserende var kommet mellom dem og studiene. En av guttene ikke langt fra inngangsporten rev seg løs fra dem han snakket med, og gikk Brunetti og Vianello i møte. «Kan jeg være til hjelp?» spurte han, men tonen var slik at han like gjerne kunne ha spurt hva de hadde der å gjøre. Det var en pen gutt med sterke trekk og mørkt hår, og han var nesten like høy som Vianello, selv om han ennå ikke var ute av tenårene. De andre fulgte ham med øynene. Brunetti ble provosert av guttens tone. Han spurte: «Jeg vil snakke med sjefen her.» «Og hvem er De?» spurte gutten. Brunetti svarte ikke, men sendte gutten et langt, rolig blikk. Den unge mannens blikk vek ikke, og han rygget ikke da Brunetti gikk et lite skritt nærmere. Han var reglementert antrukket i uniform – mørkblå bukse og jakke, 17

hvit skjorte, slips – og hadde to gullstriper nederst på jakkeermene. Brunettis taushet fikk ham til å forandre stilling og hvile hendene på hoftene. Han stirret på Brunetti og nektet å gjenta spørsmålet. «Hva kalles han, sjefen her?» spurte Brunetti som om den andre ikke hadde sagt et ord. Og han la til: «Jeg mener ikke navnet hans, jeg mener tittelen.» «Il comandante,» svarte gutten av ren overraskelse. «Å, så svulstig,» sa Brunetti. Han var ikke sikker på om guttens oppførsel ødela hans faste overbevisning om at unge mennesker skulle vise respekt for dem som var eldre, eller om han var ekstra irritert over guttens aggressive oppførsel. Han snudde seg mot Vianello og sa: «Ispettore, noter denne guttens navn,» og gikk i retning av trappen som førte til il palazzo. Han gikk opp de fem trinnene og åpnet døren. Gulvet i foajeen var prydet med en enorm diamant, laget av forskjellige tresorter. Solide støvler hadde slitt en sti til en dør i veggen midt imot inngangen. Brunetti gikk gjennom rommet, som uventet nok var folketomt, og åpnet døren. En gang førte videre mot den bakre delen av bygningen, og veggene var dekket av det han antok var regimentsflagg. På noen av dem så han San Marcos løve. De andre var også utstyrt med dyr, alle like aggressive: blottede tenner, utstrakte klør, strittende nakkehår. Den første døren til høyre var merket med et nummer, og det var de neste også. Da han gikk forbi den siste døren, kom en ung gutt, sikkert ikke mer enn femten år, ut på gangen. Han ble overrasket da han oppdaget Brunetti, som nikket rolig og spurte: «Hvor ligger kontoret til il comandante?» Tonen og holdningen hans skapte en pavlovsk reak18

sjon hos gutten, som stilte seg i givakt og gjorde honnør. «En etasje opp, tredje dør på venstre hånd.» Brunetti motsto lysten til å si: «På stedet hvil.» I stedet svarte han med et nøytralt «Takk,» og gikk tilbake til trappen. På toppen fulgte han guttens anvisninger og stanset foran tredje dør på venstre hånd. COMANDANTE GIUGLIO BEMBO sto det på et skilt ved siden av karmen. Brunetti banket, sto stille og ventet på svar, og banket igjen. Han bestemte seg for å benytte il comandantes fravær til å se litt nærmere på kontoret hans, så han trykte ned klinken og gikk inn. Det er ikke godt å si hvem som ble mest overrasket, Brunetti eller mannen som sto foran vinduet med noen løse ark i hånden. «Å, jeg beklager så meget,» sa Brunetti. «En av studentene sa at jeg kunne gå opp og vente her på kontoret. Jeg hadde ingen anelse om at det var noen her.» Han snudde seg mot døren og så tilbake igjen, som om han var usikker på om han skulle bli eller gå igjen. Mannen foran vinduet sto vendt mot Brunetti, og fordi han hadde lyset bak seg, var det nesten umulig for Brunetti å se ham ordentlig. Han registrerte imidlertid at han var kledd i en annen uniform enn gutten. Denne var lysere, og buksen manglet stripen i sidene. Raden med medaljer på brystet dekket mer enn en håndsbredd. Mannen la papirene på skrivebordet og gjorde ingen forsøk på å gå nærmere Brunetti. «Og De er?» spurte han og klarte å høres ut som om spørsmålet kjedet ham. «Commissario Guido Brunetti,» sa han. «Jeg er sendt for å se nærmere på et dødsfall vi har fått melding om.» Det var ikke helt sant, for Brunetti hadde sendt seg selv for å undersøke saken, men han så ingen grunn til at il 19

comandante skulle få vite det. Han tok et skritt frem og rakte ut hånden på vanlig måte, som om han var for sløv til å registrere kulden som strømmet fra den andre mannen. Etter en pause lang nok til å vise hvem som hadde kommandoen, tok Bembo et skritt frem og rakte ham hånden. Grepet var fast og ga inntrykk av at il comandante lot være å bruke all sin kraft av hensyn til hva det kunne gjøre med Brunettis hånd. «Å ja,» sa Bembo, «en commissario.» Han trakk ordet ut ved å tie stille noen sekunder før han fortsatte. «Det forbauser meg at min venn visepolitimester Patta ikke tenkte på å ringe meg og si fra at De hadde tenkt Dem hit.» Brunetti lurte på om henvisningen til hans overordnede, som neppe kom til å vise seg på kontoret før om en time, minst, var ment å få ham til å fingre ydmykt med panneluggen mens han fortalte Bembo at han skulle gjøre alt som sto i hans makt for å forhindre at etterforskningen ble plagsom for akademiet. «Jeg er sikker på at han gjør det, straks jeg har gitt ham min foreløpige rapport, comandante,» sa Brunetti. «Selvsagt,» sa Bembo og gikk rundt skrivebordet for å sette seg. Han gjorde en håndbevegelse i retning av Brunetti. Bevegelsen var uten tvil ment å være høflig, og Brunetti satte seg. Han var opptatt av å finne ut hvor ivrig Bembo var etter å få i gang etterforskningen. Il comandante flyttet smågjenstander frem og tilbake på skrivebordet, ordnet papirer i pene bunker med tellekanter og viste tydelig at noe upassende hastverk hadde han ikke. «Det er svært uheldig, dette,» sa Bembo endelig. Brunetti fant det best å nikke. 20

«Det er første gang i akademiets historie at vi har et selvmord her,» fortsatte han. «Ja, det må ha vært et stort sjokk. Hvor gammel var gutten?» spurte Brunetti. Han tok en notisbok opp av jakkelommen og bladde i den til han fant et blankt ark. Han klappet seg på lommene, og så, med et forlegent smil, bøyde han seg frem og strakte seg etter en blyant på il comandantes skrivebord. «Om det er tillatt,» sa han. Bembo tok seg ikke bryet med å svare på spørsmålet. «Sytten, tror jeg,» sa han. «Og navnet?» sa Brunetti spørrende. «Ernesto Moro,» svarte Bembo. Brunetti for uvilkårlig sammen da han nevnte et av byens mest berømte navn. «Ja,» sa Bembo, «Fernandos sønn.» Før dottor Fernando Moro trakk seg tilbake fra politikken, satt han noen år i nasjonalforsamlingen, og ble betraktet av alle som en av de få som gjorde sin plikt der på en ærlig og rettskaffen måte. Byens sladrekjerringer ville ha det til at Moro var blitt flyttet fra den ene komiteen etter den andre fordi hans ærlighet passet kollegene dårlig. Straks det ble klart at han ikke lot seg friste av penger og makt, fant hans kolleger folkevalgte grunner til å flytte ham. Hans karriere ble ofte trukket frem som et eksempel på håpets overlevelsesevne i møte med erfaring, for samtlige formenn som oppdaget at Moro var utpekt til deres komité, var overbevist om at denne gangen kunne han overtales til å støtte den politikken som best fylte lommene til de få på bekostning av de mange. Men i løpet av tre år hadde ingen av dem maktet å korrumpere Moro. Så, for bare to år siden, hadde han 21

helt plutselig sagt fra seg sin plass i nasjonalforsamlingen uten noen form for forklaring, og gjenopptatt sin gamle legepraksis. «Har han fått beskjed?» spurte Brunetti. «Hvem?» spurte Bembo, tydelig forundret over Brunettis spørsmål. «Hans far.» Bembo ristet på hodet. «Jeg vet ikke. Er ikke det politiets oppgave?» Brunetti, som virkelig måtte legge bånd på seg, kastet et blikk på klokken og spurte: «Når ble den døde funnet?» Selv om han forsøkte å holde en så nøytral tone som mulig, klarte han ikke å skjule sin misnøye. Bembo reiste bust. «En gang i morges.» «Når?» «Jeg vet ikke. Kort tid før det ble gitt beskjed til politiet.» «Hvor kort tid?» «Jeg har ingen anelse. Jeg ble oppringt hjemme.» «Når var det?» spurte Brunetti med blyanten klar over notisboken. Bembo presset leppene sammen med dårlig skjult irritasjon. «Jeg er ikke sikker. Ved syvtiden, tror jeg.» «Var De allerede våken?» «Selvsagt.» «Var det De som ringte politiet?» «Nei, det var allerede blitt gjort av noen her.» Brunetti hadde sittet med beina i kors. Nå rettet han dem ut og bøyde seg frem. «Comandante, samtalen ble registrert seksogtyve minutter over syv. Det er omtrent en halv time etter at De ble oppringt med beskjed om at gutten var død.» Han tidde for å gi mannen en mulighet til å forklare seg, men da Bembo ikke virket inter22

essert i det, fortsatte Brunetti: «Kan De forklare hvorfor?» «Hvorfor hva?» «Hvorfor det gikk en halv time før politiet fikk beskjed om et mistenkelig dødsfall i en institusjon De er leder for.» «Mistenkelig?» sa Bembo spørrende. «Inntil rettsmedisineren har fastslått dødsårsaken, er alle dødsfall mistenkelige.» «Gutten begikk selvmord. Alle kan se det.» «Har De sett ham?» Il comandante svarte ikke med det samme. Han lente seg bakover i stolen og så vurderende på mannen foran seg. Endelig svarte han. «Ja, det har jeg. Jeg dro hit da de ringte meg, og gikk for å se ham. Han hadde hengt seg.» «Og forsinkelsen?» sa Brunetti. Bembo viftet vekk spørsmålet. «Jeg har ingen anelse. De må ha trodd at jeg kom til å ringe politiet, og jeg var sikker på at de hadde gjort det.» Brunetti lot det passere. «Har De noen anelse om hvem som ringte?» spurte han. «Jeg har nettopp sagt at jeg ikke vet det,» sa Bembo. «Personen må sikkert ha oppgitt navnet sitt.» «Sikkert,» gjentok Brunetti og vendte tilbake til saken. «Men ingen har kontaktet dottor Moro?» Bembo ristet på hodet. Brunetti reiste seg. «Jeg skal gå og sørge for at noen gjør det.» Bembo tok seg ikke bryet med å reise seg. Brunetti stanset et øyeblikk fordi han var nysgjerrig etter å se om il comandante kom til å understreke sin overlegenhet ved å se ned på noe på skrivebordet mens han ventet på 23

at Brunetti skulle gå. Men han gjorde ikke det. Han satt med hendene hvilende på skrivebordet og fulgte Brunetti med øynene. Brunetti stakk notisboken i jakkelommen, la blyanten høflig tilbake på skrivebordet foran Bembo og forlot kontoret hans.