Ismail Kadare
Den uønskede middagen Oversatt fra albansk av Jardar Østbø
Ismail Kadare Originalens tittel: Darka e gabuar Oversatt av Jardar Østbø Copyright © 2009, Librairie Arthème Fayard All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-36094-8 2. opplag 2013 Omslag: Ib Samulski Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
førs te kapittel
Det hadde aldri vært tegn til misunnelse mellom lille doktor Gurameto og store doktor Gurameto. Selv om de hadde samme etternavn, var det absolutt ingen slektsbånd mellom dem, og hadde det ikke vært for legevitenskapen, ville deres veier ganske sikkert aldri krysset hverandre, og betegnelsene «store» og «lille» ville aldri ledet dem inn i en relasjon de ganske sikkert ikke likte. Imidlertid virket det som om en usynlig hånd hadde stelt det slik at de to mest kjente kirurgene i byen ikke ble kvitt hverandre selv om de hadde ønsket det. Ikke nok med det; det virket som den samme usynlige hånden ga denne historien en indre harmoni slik at det så ut som om ingenting mellom dem kunne vært annerledes enn det hadde vært nå i lang tid. Store doktor Gurameto var ikke bare mer statelig og eldre enn den andre, han hadde dessuten studert i Tyskland, et land som utvilsomt var større og mer statelig enn Italia, hvor lille doktor Gurameto hadde utdannelsen sin fra. Til tross for at det ennå ikke hadde vært noen synlig rivalisering mellom de to, var alle overbevist om at den var der, godt skjult. Nettopp derfor, og i kraft av å være den største rivaliseringen mellom leger denne byen hadde opplevd, var den dømt til å komme fram 5
i lyset en dag, og det med halloi og ballade uten sidestykke. Imidlertid forhindret ikke dette at de to legene, eller rettere sagt forholdet som oppsto mellom enhver hendelse og de to, ble gitt en viktig plass i alt som skjedde. Dette kom muligens av at folk hadde problemer med jevnbyrdighet mellom utøverne av slike yrker, og derfor ventet utålmodig på at den skulle forpurres. Hittil hadde det alltid vært store doktor Gurameto som hadde, hvordan skal man si det, kommet seirende ut, selv om ordet i dette tilfellet kunne virke litt for sterkt, på samme måte som ordet «nederlag» syntes overdrevet når det gjaldt den andre. Fire år tidligere, da Albania ifølge noen ble okkupert og ifølge andre ble forent med Italia, lot denne situasjonen til å være frambrakt kun for å ødelegge balansen, rettere sagt for å senke eller heve lille doktor Gurametos status i forhold til store doktor Gurameto. Det tok lang tid før utfallet var klart. Den ene dagen så det ut til at den lille skulle tape, den neste var det motsatt. Han selv virket som alltid uanfektet, mens store doktor Gurametos ansikt uttrykte en tilbakeholden ergrelse. Denne ergrelsen, som gjorde ham enda mer statelig, ble forklart på alle mulige måter. En satireavis framstilte den til og med som en fjern projeksjon av raseriet som det ble fortalt at Adolf Hitler følte da hans venn Benito Mussolini invaderte Albania uten å varsle ham. Etter mye klabb og babb de første ukene var det til sjuende og sist store doktor Gurameto som kom ut av det med større autoritet. For noen var dette et paradoks, mens andre mente det lå i kortene, all den stund Tyskland, uavhengig av det italienske nærværet og spillet mellom il Duce og Hitler, forble en mektig alliert 6
som lille doktor Gurametos Italia ville følt seg foreldreløs uten. * Høsten samme år skjedde nettopp dette: På grunn av sin overraskende kapitulasjon mistet Italia sin allierte. Allianser har blitt brutt siden tidenes morgen, men det som skjedde med Italia, var virkelig ille. Som om ulykken som hadde rammet landet ikke var nok i seg selv, var det heller ingen medlidenhet å få fra den tyske storebroren, som tvert imot ble aldeles rasende. Italia ble kalt desertør, utsatt for fornærmelser og forakt, og til slutt, all den stund raseriet ikke gikk over, ble de tyske soldatene beordret til å drepe sine tidligere allierte på stedet, som desertører. Tildragelsene utviklet seg så fort at selv Gjirokastër, en by med vid horisont og forståelse for verdens kompleksiteter, lot til å ha blitt vippet av pinnen. Bestyrtelsen var så stor at begivenhetene for første gang ikke ble knyttet til forholdet mellom de to doktorene Gurameto. Situasjonen hadde kommet helt ut av det blå, og det gjaldt å utnytte muligheten: Italia var tvunget i kne, den tyske hæren rykket framover fra Hellas i sør for å unngå et vakuum i Albania, og store doktor Gurameto og lille doktor Gurameto befant seg som alltid midt i byen. Men muligheten glapp. Folk ristet på hodet, sukket og filosoferte seg deretter fram til at denne forglemmelsen var det beste beviset på hvor dramatiske hendelsene var. Jo grundigere de tenkte gjennom saken, jo mer komplisert, for ikke å si mystisk, virket den. Italia hadde kapitulert, det visste alle, men hva var Albanias status? Hadde landet kapitulert sammen med Italia, eller var det 7
noe mer som måtte avklares? Jo mer man lette etter svaret, jo mer uklart ble bildet. Iblant ble spørsmålet formulert enklere: Siden Albania utgjorde en tredel av imperiet som nettopp var gått under, ville landet dermed bli rammet av en tredel av den tyske harmen? Dette var det ikke lett å finne ut av. At Italia på sin side fikk føle dette sinnet på kroppen, visste enhver idiot, men ingen kunne forutse hva som ville skje med de to andre delene: Abyssinia og Albania. Noen syntes det var en selvfølge at indignasjonen lettere ville gå ut over de svarte i Abyssinia, mens andre mente at de stakkars svarte absolutt ikke ville kunne ta av for noe raseri, siden de alltid hadde hatt det trist og noe raseri fra eller til ikke ville gjøre noen forskjell. Kort sagt, det var ikke noen annen utvei enn at harmen ville gå ut over Albania. Dessuten befant den tyske hæren seg mindre enn seksti kilometer unna, så de hadde sikkert allerede vann i munnen, lik en ulv som har funnet et lam. Maktesløsheten hadde allerede bredt seg over byen da det skjedde noe uventet som gjorde slutt på usikkerheten. En morgen slapp to ukjente fly tusenvis av flygeblader over byen. De var tospråklige og forklarte alt på albansk og tysk. Tyskland ville ikke okkupere Albania, men krevde adgang til landet. De ville komme som venner. Ikke nok med at de ikke bar nag til Albania; de skulle også frigjøre landet fra den forhatte italienske okkupasjonen. De skulle gi tilbake uavhengigheten Albania hadde blitt frarøvet. De anerkjente et etnisk Albania som omfattet Kosovo og Çamëria. De … Folk trodde ikke sine egne øyne. Det var for godt til å være sant, men det sto jo der svart på hvitt, og ikke på ett, men på to språk. 8
Etter at man hadde forsikret seg om at det stemte, og dernest, etter at skeptikerne hadde kommet med sin vanlige innvending: Hvordan kunne de der oppe vite hva som ville skje her nede? (med «de der oppe» mentes i dette tilfellet noen ganger høytstående tyske tjenestemenn, og andre ganger flyene som hadde sluppet flygebladene), virket det som om byen endelig var i ferd med å frigjøre seg fra frykten. Folk ble til en viss grad beroliget og begynte å si høyt hva de mente om flygebladene. Som alltid var meningene delte. Noen likte denne måten å få informasjon på. Den skilte seg markant fra lureriene som var blitt så vanlige den siste tiden. Et digert land overfaller deg som en kjeltring om natten, og neste morgen sier han uten fnugg av skam at det var du som angrep. Denne meddelelsen derimot, midt på lyse dagen, var innbegrepet av hederlighet. Ærlig og redelig, ikke ulikt det å sende noen et visittkort. På to språk, til og med. Dere er så naive, sa andre. Denne visittkortsaken er den verste fornærmelsen man kan begå mot et land. For ikke å snakke om mot et så heroisk land som vårt. Ærede albanske stat, jeg kommer i morgen tidlig klokka ti, kom og ta imot meg, ikke hør på hva de sier om meg, og ikke bry deg om kanonene og stridsvognene jeg kommer med, for jeg er en god tysker, jeg kommer med blomster og kultur. Er dere ikke riktig vel bevart som tror på dette sludderet? Det er uansett bedre at de kaster visittkort enn bomber, forsvarte de første seg. En tredje gruppe, de som mest av alt verdsatte lov og orden, ga uttrykk for en annen bekymring. Dette var en spesiell, raffinert uro som kunne sammenliknes med den man finner hos en velfødd, innbilsk og en anelse skamløs 9
hannkatt: Det er greit at Tyskland har avslørt sine målsettinger, men hva skulle Albania mene? Dette spørsmålet ble tatt ille opp. Skal vi drive og kokettere istedenfor å takke Gud for at vi ikke ble revet i filler, som Hellas? Og her kom de med et par ordtak, blant andre det om den dødssyke geita som sto med det ene beinet i graven, men likevel insisterte på at halen skulle være frisert etter siste mote. De mest tålmodige sa imidlertid: Vent, vent. Og så viste de fram noen ark de hadde funnet på trammen hjemme samme natt. Arkene så ikke så fornemme ut som flygebladene, de hadde heller ikke kommet fra oven (for ikke å snakke om at de var på kun ett språk), og bestred alt som sto på flygebladene. Her ble det oppfordret til krig og atter krig. Tyskerne ble kalt for onde okkupanter, de var sågar ondere enn italienerne. Alle ble vantro, men dette forhindret ikke at man begynte å tenke. Slik det så ut, hadde Albania to forskjellige standpunkter, men dette gjorde ikke noe inntrykk på Gjirokastër. Det hadde vært flere tilfeller hvor byen mente at den selv var klokere enn Albania. Og dette var nettopp et slikt tilfelle, all den stund Gjirokastër var den første store byen tyskerne ville støte på og derfor måtte ta stilling til dem i større grad enn de andre.
andre kapittel
Det fantes forskjellige forklaringer på hvorfor denne byen var så grenseløst arrogant. Den mest moderate hadde med ensomheten å gjøre. De som sverget til denne forklaringen, forsto at den fortonte seg som mangelfull, og skyndte seg å legge til at ordet «ensom» i dette tilfellet krevde en utfylling. På de store områdene som omga byen og som hadde et kjølig forhold til den, virket den fremmed, for ikke å si fiendtlig. I ryggen, det vil si i nord, hadde den, foruten et endeløst fjell fullt av rev og ulv, landsbyene i Labëria, hvis råhet fikk dem til å virke like endeløse. Tvers overfor, i øst, på andre siden av elva og dalen, lå landsbyene i Lunxhëria. De var like fremmede, men i dette tilfellet var det av motsatt grunn, nemlig elskelighet. I sør, langs elva lå det på begge sider av dalen landsbyer befolket av den greske minoriteten, som selv om de ble foraktet, forstyrret byens åndelige likevekt i like stor grad som de andre naboene, hvis ikke større. Dette var en lumsk uro som virket sterkere når man sov enn på dagen, sjelden med grunn, oftere uten. Lik fristelsen til å begå en synd gjorde den at innbyggerne i byen, på grunn av de greske bøndene som forpaktet eiendommene deres, hadde et fordreid bilde ikke bare av grekerne, men også av alt det greske, inklu11
dert den greske staten, politikken og til og med språket. Som om det ikke var nok å måtte forholde seg til en slik mosaikk, lå bygda Lazarati midt oppi det hele, eller rettere sagt mellom byen og minoritetsområdet, og hadde ingen forståelse for noen av dem. En mer obsternasig og lunefull landsby skulle man lete lenge etter. Siden man ikke hadde noen forklaring på hvorfor den bar et slikt nag til Gjirokastër, nøyde krønikeforfatterne seg med å anse dette som greit, så lenge dette hatet ble stoppet og absorbert av byen og ikke ble rettet mot Albania. Det ble sagt at på mørke netter gikk lysene fra byen – selv svake og fjerne – Lazarati-boerne så på nervene at de til slutt ikke holdt ut lenger, men grep geværene sine og skjøt mot dem. Mer moderate krønikeforfattere kom til at årsaken til fiendskapet var de høye husene, i hvis toppetasjer man trodde de fine damene holdt til. De mente at siden de høye husene ikke kunne bli lave og damene ikke kunne bli vanlige kvinner igjen, hadde motviljen et anstrøk av fortredelighet, og slik ville den etter alt å dømme fortsette å være. Byen selv, som på sin side var vant til alt dette, krevde verken at de andre skulle føye seg eller at man skulle komme fram til en felles forståelse. Enhver annen by som var konfrontert med kulde fra alle kanter ville sannsynligvis prøve å alliere seg med en av sidene mot den andre, for eksempel med Labëria mot den greske minoriteten eller med Lazarati mot Lunxhëria. Til dette var byen imidlertid ikke dum nok eller klok nok, noe som til sjuende og sist gikk ut på det samme. Ikke nok med at byen ikke traktet etter gjensidig for12
ståelse. Om natten var fengslet, det høyeste punktet på festningen, som i sin tur var det høyeste punktet i byen, badet i lys til skrekk og advarsel. Med denne eksentriske belysningen, som sarkastiske reisende hadde sammenliknet med Akropolis i Athen, ga byen tydelig beskjed til omgivelsene: Her skal dere råtne uten nåde alle som én, labere som grekere, lazaratere som lunxhioter. Trusselen virket på ingen måte tom når man tok i betraktning de tre hundre keiserlige dommerne som var blitt arbeidsledige ved Det osmanske imperiets sammenbrudd og hadde vendt hjem. Deres hjemkomst ville gjort selv den mildeste by rabiat, og man kan jo tenke seg hva som skjedde med Gjirokastër. Når den ikke ble sjarmert av Lunxhëria, kunne man ikke vente at den skulle slå fred med noen, ble det sagt overalt. Disse landsbyene lå overfor byen på den andre siden av dalen, og hadde kirker fulle av lys og klokkeklang hver påske, og her var friske kilder og ualminnelig søte kvinner. Selv om byen iblant liknet en haug med stein som verken så eller hørte, fikk den med seg alt. I landsbyene i Lunxhëria hendte det fra tid til annen at piker eller unge kvinner forsvant. Man lette overalt uten å finne dem, ved bekken, nede i kløften, i gjeterleirene. Etterpå hørtes florlett hvisking om at de hadde endt opp i de høye husene i byen. Var dette en by som bortførte kvinner eller ikke? Det hadde man aldri funnet ut av. På samme måte var det heller ikke blitt brakt på det rene om pikene og de unge kvinnene virkelig ble bortført, eller om de av egen fri vilje svinset som sommerfugler rundt de tunge portene helt til de en dag ble trukket inn for aldri mer å komme ut igjen. Hva som skjedde der inne, visste man ikke. I tillegg til spørsmålet om de var triste eller lykkelige dukket 13
det opp ett til: Om de var blitt fine fruer slik de hadde drømt om, eller om det ble med drømmen. Slik lå det an da tyskerne kom. Den gamle troen på at Albania stilt overfor en fare ville ta til fornuften og glemme indre stridigheter, viste seg å ikke holde stikk. Det var to leire. Kommunistene var som ventet i fyr og flamme og ropte på krig. Nasjonalistene var ikke uenige, men var verken i fyr eller flamme. De mente at den overdrevne gløden hadde mer med Russland å gjøre enn med Albania. De hadde alltid ment at Albania ikke hadde noen grunn til å kaste seg ut i en konflikt uten å vite hva det skulle tjene til. Tyskland var riktignok en okkupasjonsmakt, men det røde Russland var ikke noe bedre. Dessuten kunne Tyskland tilby dem både Kosovo og Çamëria, mens Russland kun hadde kollektivbruk å lokke med. I tillegg var det godt mulig at de tyske flygebladenes formulering om et «etnisk Albania» ikke gjorde kommunistene glade, men sinte. Det kunne være én av grunnene til deres krigstørst. Og dette var naturlig, all den stund ledelsen deres telte to eller tre serbere som så rødt ved tanken på et «etnisk Albania». Meningene ble mer og mer polariserte for hver time som gikk. På kaféene var ordbruken skarpere enn når det var kvinner til stede. Passér, herr tysker, som du lovte: kun transitt. Ikke rør meg, så skal ikke jeg røre deg. Achtung! Har du lagd hakkemat av Hellas og Serbia? Det får være din sak! Men gi meg Kosovo og Çamëria, jawohl! * Av alle spådommene var det den verste som slo til. På bilveien ved inngangen til byen kom den tyske fortroppen under ild. Det var verken krig eller avtale, men ganske enkelt et bakholdsangrep. 14
De tre motorsyklistene i fortroppen ble skremt og snudde for å flykte samme vei som de var kommet. Snikskytterne var som sunket i jorden. Etter en liten stund nådde nyheten byens to kaféer. Som vanlig i slike tilfeller fikk folk hastverk med å komme seg hjem. De tok farvel, utvekslet noen siste ord, hvorav noen var rettet mot kommunistene som nok en gang hadde kommet med en provokasjon og så stukket av, mens andre var rettet mot dem som for enhver pris ville slutte fred med ulven. Allerede før de tunge portene inn til husene slo igjen, hadde nyheten slått rot: Byen ville bli straffet for sin troløshet. Det som forbløffet alle, var ikke det faktum at byen skulle straffes, men hvordan. Den skulle bli blåst i lufta, og dette var uvanlig. Det var selvfølgelig skremmende, men i begynnelsen var folk først og fremst skamfulle. Folk trengte litt tid før de fikk summet seg. Alt skulle altså gå i lufta, steinhusene, skjøtene, de tre hundre ottomanske dommerne, husene hvor damene bodde og dermed de hemmelighetsfulle damene selv, med nattkjoler av silke og perlearmbånd som ville drysse ned som hagl. Som for å fortrenge denne uutholdelige forestillingen vendte folk tilbake til stridighetene fra tiden før. Se hva kommunistene har gjort mot oss. Nei, se hva dere har gjort, som trodde dere skulle få Kosovo og Çamëria. Jommen sa jeg smør, dere skrek jo på krig. Å nei, kompis, vi skulle liksom krige og dere sitte på gjerdet? Det var ikke vi som sa vi skulle krige, det var det dere som sa, men dere løy altså. Du vil i krigen? Dra dit og bli der. Gå og bli drept og revet i filler, slik du sa du skulle, bare ikke stikk av! 15
Slik fyrte de hverandre opp, men siden dette var en slitsom krangel, gikk de over til det uavklarte spørsmålet om hvem det var som hadde skutt på tyskerne. Tausheten som da inntrådte, var ikke mindre slitsom, så enten de ville det eller ikke, kom de tilbake til avstraffelsesmetoden, altså at byen skulle sprenges i lufta. Det var ille, ikke tvil om det, men enda verre var det usagte, det som forårsaket skamfølelse. Represalier mot byer hadde det vært overalt, ja, hvis man så stort på det, hadde nettopp dette på sett og vis vært verdens svøpe siden tidenes morgen. Byer ble beleiret, vann- og mattilførselen ble stoppet, de ble beskutt med kanoner, portene ble knust, murene raste sammen, de ble brent til aske og jevnet med jorda, ikke nok med det; jorda ble pløyd og saltet så ingenting skulle gro der mer, ikke engang gress. Slik falt byer, fortvilet, men som menn, noe annet var det å bli sprengt i lufta … Til slutt forsto man hvor skamfølelsen kom fra: En slik ulykke syntes annerledes fordi den liknet mest på en straff beregnet på kvinner. Jeg syntes så tydelig dere snakket om kvinnelig straff, spurte folk som kom til rundt kafébordet. Kjernen i denne tanken var like lett å få tak i når man ikke brukte fornuften, som den var vanskelig å forstå hvis man brukte den. Å hoppe rundt, vri på hele kroppen og trampe med begge beina, alt dette passet kun til kvinner. Kort sagt hadde denne byen, som var så stolt over å leve som en mann, nå funnet ut at den skulle dø som en kvinne. Omgivelsene som byen hadde foraktet så dypt, ville endelig bli fornøyde. Kanskje ville de for første gang i sitt liv fatte medynk for den, men uansett ville det være for sent. På dette punktet ble stemmene like svake som sinnene. 16
Mennene kunne ikke gjøre annet enn å snu seg vekk for ikke å bryte ut i tårer sammen med kvinnene, som på kvinners vis gråt allerede. * Det som nærmet seg sammen med grålysningen, hadde ennå ikke noe eget navn. For øyeblikket kunne man kalt det «stillhet», men denne var så dyp at den var like langt fra vanlig stillhet som vanlig stillhet er fra støy. De som skulle reise, var dratt, en del satte kursen for landsbyene i Lunxhëria, andre dro i retning Mali i Gjerë, fjellet som etter deres mening huset de minst hissige ulvene og revene. Man var kjent med stridsvogners brumming, men den lange ventetiden fikk den til å lyde så annerledes at de fleste mente denne langvarige larmen ikke var noe annet enn den ventede sprengingen av byen, en ny tysk form for sprenging som etter alt å dømme nettopp var oppfunnet. De tyske stridsvognene kom til slutt til syne på bilveien, den ene etter den andre, en mørk og jevn rad. Den første ble stående ved broa over elva, stoppet, dreide rundt på stedet og rettet løpet mot byen. Den andre gjorde det samme, deretter fulgte den fjerde, den sjuende og alle de andre etter tur. Betydningen av det som var i ferd med å skje, framsto plutselig klart og ryddig, som om stridsvognene med sin rytmiske larm hadde brakt med seg en annen verdensanskuelse. Allerede før det første prosjektilet var avfyrt, hadde innbyggerne i byen ikke bare tatt selve meldingen inn over seg, men også alt det andre. Den gamle byen hadde gjort anslag mot en tysk fortropp. Den ville bli straffet i tråd med krigens lover, som ikke tok i be17
traktning om byen var forfengelig, senil dement eller til og med gal. Det første prosjektilet fløy imidlertid over hustakene. Torturen fortsatte lenge. I tilfluktsrommene, under suset fra prosjektilene, som først slo ned utenfor byen og sakte, men sikkert nærmet seg sentrum, sa folk det de var sikre på var deres siste ord og deklamerte muntlige testamenter og bønner. Plutselig stoppet bombingen. De mest nysgjerrige som først tok seg ut av kjellerne for å se hva som hadde skjedd, ble overrasket over at byen fortsatt sto og ikke var blitt forvandlet til ruiner. Men dette var et enkelt faktum sammenliknet med den andre nyheten, som hadde å gjøre med at bombingen var stanset og derfor var uklar og mystisk. Fra et hustak, man visste ikke sikkert hvilket, hadde en av innbyggerne viftet med et hvitt tørkle, kort sagt gitt overgivelsens tegn til tyskerne. Mange trodde på det, men like mange kalte det et synsbedrag. Men bombingen var virkelig over, og duren fra stridsvognene var tilbake, bare at nå kjørte de langsomt opp mot byen. Kvelden falt til slutt på, og med den meldte de vanskeligste spørsmålene seg. Hvem hadde viftet med det hvite tørkleet? Det andre spørsmålet, om hvem som hadde skutt mot den tyske fortroppen, virket nå enkelt, som om det kom fra et barns munn. Man følte det på seg at dette snart ville bli besvart, dessuten ville mange skryte av det senere, mens personen med det hvite tørkleet for evig og alltid ville være omgitt av stummende mørke. Verken personen bak tegnet, eller hvilket tak det ble gitt fra, ble noen gang brakt for dagen. Et eller annet sted i den retningen, sa de som påsto at de hadde sett det. De 18
andre grublet på hvem det kunne være. Men likevel, da det ble snakk om navnet, eller til og med taket, trakk de fleste på skuldrene, som om denne skammen, hvis man skulle kalle det det, var av en slik art at den ikke kunne bæres av én person eller ett enkelt tak alene. Enigheten om dette var så stor at da noen endelig fant en ny forklaring som i tillegg var lett og befriende som en vind, følte alle seg lettet. Den var overraskende enkel: Om man så hadde lett i all evighet etter personen eller ånden som angivelig hadde heist overgivelsens hvite flagg, ville man aldri finne ham, av den enkle grunn at det ikke var noen menneskehånd eller ånd som hadde viftet med flagget, men septembervinden. Det var septembervinden som hadde blåst liv i en hvit gardin i et vindu som var blitt stående åpent da folk gikk ned i kjelleren, og som hadde trukket gardinen ut av vinduet og fått den til å vifte to–tre ganger mot tyskerne. Innbyggerne kunne kort sagt ta det med ro, siden det var verken svakhet eller en anfektelse til å begå forræderi som hadde tilskyndet viftingen, men skjebnens egen hånd, det var den som i vindens skikkelse hadde gjort det som måtte gjøres. Og det på en perfekt måte, siden vinden like kraftfullt som den trakk gardinen ut, hadde sørget for å tvinne den sammen og blåse den inn igjen like etter viftingen … Dermed ville aldri noen hånd eller vindu, ikke engang et hus, noen gang bli funnet skyldig i å ha viftet med det hvite tørkleet.