Den sanne historien om vakre Maria av Oscar Hijuelos

Oscar Hijuelos

Den sanne historien om den vakre María Oversatt av Nina Aspen

Oscar Hijuelos Originalens tittel: Beautiful María of My Soul Oversatt av Nina Aspen Copyright © 2010 Oscar Hijuelos Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark.

ISBN 978-82-02-35047-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: © Paper Boat Creative/Rebecca van Ommen/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AS, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om August Wilson og Guillermo Cabrera Infante

TAKK

Jeg må få takke Will Balliett, redaktøren min i Hyperion, og kollegene hans Ellen Archer og Gretchen Young. I tillegg vil jeg takke Jennifer Lyons, Karen Levinson og Lori Marie Carlson for uvurderlig støtte mens jeg skrev denne boken.

DEL I Cuba, 1947

Kapittel en

Da Nestor Castillos fremtidige kjæreste, María García Cifuentes, forlot sitt kjære valle langt vest i Cuba mer enn førti år tidligere, kunne hun ha dratt til den regionale hovedstaden i Pinar del Río, der utsiktene for å få seg jobb sikkert var like gode – eller dårlige – som andre steder.

Men siden lastebilsjåføren som hadde plukket henne opp en formiddag ikke skulle den veien, han som hadde dradd bremmen på den blanke stråhatten ned foran vannspyeransiktet, og siden María hadde hørt så mange historier – både fantastiske og triste – om Havanna, bestemte hun seg for å sette seg inn i førerhuset som stinket av dyrene som befant seg bak i bilen, og av de tusener av timene han må ha kjørt med den bråkete dieselmotoren og gjødselsølet på gulvet uten å ha vasket den. Han kunne ikke vært mer simpático, og til å begynne med så det ut som han hadde problemer med å la være å stirre på den praktfulle kroppen hennes, selv om han måtte smile av måten den ungdommelige skjønnheten unektelig gjorde alt muntrere. Ja da, han manglet halvparten av tennene sine, så ut som han svelget skygger når han åpnet munnen, og hadde et oppsvulmet, knudrete fjes, en sånn heslig mann, i førti- eller femtiårene et sted – hun var ikke sikker – som aldri hadde vært pen, selv som gutt. Men så snart han vippet opp hattebremmen så hun at øynene rant over av vennlighet, og til tross for de skitne neglene hans, likte hun ham på grunn av det tynne krusifikset han hadde rundt halsen, som hun mente var et sikkert 11

tegn på at han måtte være en bra mann – un hombre decente.

De virvlet opp røde skyer der de dro nordøstover langs støvete veier gjennom den cubanske landsbygda med rad på rad med bondegårder og beitemarker, ugjennomtrengelige skoger og åpent slettelandskap. Noen ganger var det så vanskelig å puste at María måtte holde et lommetørkle foran ansiktet. Likevel var hun overveldet av å suse av gårde i en sånn voldsom fart, i førti og femti kilometer i timen. Hun hadde aldri sittet i en lastebil før, ikke i noe som gikk fortere enn en hestevogn, og henrykkelsen over å kjøre så fort for første gang i livet var verdt det ubehaget hun kjente i magen, for det var både spennende og skremmende på samme tid. De begynte selvsagt å prate sammen.

«Hvorfor vil du til Havanna, da?» spurte fyren – han het Sixto. «Har du problemer hjemme?»

«Nei.» Hun ristet på hodet.

«Men hva skal du der? Kjenner du noen?»

«Jeg har kanskje noen slektninger der, fra mamás side av familien.» Hun gjorde korsets tegn til minne om sin avdøde mor. «Men jeg vet ikke. Jeg tror de bor et sted som heter Los Humos. Har du hørt om det?»

«Los Humos?» Han tenkte seg om. «Niks, men nå er det jo veldig mange rare strøk i den byen. Det er helt sikkert noen som vil hjelpe deg å finne frem. Har du jobb?» spurte han mens han pirket i en tann med lillefingeren.

«Nei, señor – ikke ennå.»

«Hva skal du gjøre, da?»

Hun trakk på skuldrene.

«Jeg kan sy,» sa hun. «Og rulle tobakk – det har papito lært meg.»

Han nikket, klødde seg på haken. Hun speilte seg i sladrespeilet, der det hang en rosenkrans. Mens hun gjorde det klarte han ikke å la være å spørre: «Så hvor gammel er du egentlig, mi vida?»

«Sytten.»

«Sytten! Og du er alene?» Han ristet på hodet. «Du må 12

være forsiktig. Det er et røft sted hvis du ikke kjenner noen.»

Hun var redd for det; folk som av og til reiste gjennom hennes valle, kalte det en by full av løgner og forbrytere, av mennesker som utnyttet hverandre. Hun foretrakk likevel å se på det slik hennes papito en gang hadde beskrevet Havanna, der han hadde bodd som omreisende musiker en stund i 1920-årene. Påsto det var en like vakker by som andre byer han hadde vært i, med vakre parker og utsmykkede murbygninger som ville få øynene til å sprette ut av hodet på henne. Han ville blitt boende der hvis noen hadde brydd seg om den countrymusikken trioen hans spilte – det var tøft nok å spille på fortausrestauranter og for turister på hotellene, men da det fryktelige skjedde – ikke bare at sukkerprisene raste, men da depresjonen kom og ikke engang de amerikanske turistene dukket opp like ofte som de pleide – var det ingen vits i å bli lenger. Og så var det tilbake til guajiro-livet for ham.

Disse uoppfylte ambisjonene hadde gjort papito trist, og noen ganger likegyldig overfor familien sin, selv den vakre datteren María, som han av og til, etter hvert som årene gikk, straffet for å ha frarøvet ham hans egen ungdom.

Det var derfor hun rykket til hver gang Sixto plutselig dro håndkløtsjen fremover eller slo etter en plagsom flue, som om hun trodde han kom til å smekke til henne uten grunn.

Men han la knapt nok merke til det, ikke mer enn papito gjorde de gangene hun var trist til sinns.

«Men jeg har hørt at det er en fin by,» sa hun.

«Coño, sí, hvis du har et bra sted å bo og en god jobb, men …» Og han viftet bort tanken. «Ah, du kommer helt sikkert til å klare deg fint. Kanskje jeg kan hjelpe deg?» fortsatte han smilende.

Han klødde seg på haken, smilte igjen.

«Hvordan da?»

«Jeg skal frakte disse grisene til slakteriet, som drives av en familie som heter Gallegos. Jeg er en god nok venn av sønnen til at han kanskje vil gå med på å hilse på deg.»

13

Og slik ble det: Så snart Sixto hadde kvittet seg med grisene, skulle han ta henne med til kontoret deres, og hvem visste hva som da kom til å skje. Hun hadde tross alt fortalt ham at hun hadde vokst opp på landsbygda, og fantes det noen landsens jente som ikke visste hvordan hun skulle flå dyr og alt det andre? Men da María skar grimaser uten å klare å smile slik hun hadde gjort til omtrent alt han sa, foreslo han at hun kunne få seg jobb på forværelset og gjøre det folk gjorde slike steder.

«Kan du lese og skrive?»

Hun ble flau over spørsmålet.

«Bare noen ord,» sa hun til slutt. «Men jeg kan skrive navnet mitt.»

Da han skjønte at hun følte seg ille til mote på grunn av dette, dasket han henne på kneet og sa: «Det der er ingenting å skamme seg over, jeg kan knapt nok lese og skrive selv. Men uansett må du ikke bekymre deg, for din venn Sixto skal hjelpe deg, det lover jeg!»

Hun var aldri redd mens hun satt på med ham, selv ikke da de hadde passert de veistrekningene der arbeidere så opp fra arbeidet ute på markene for å veive hattene mot dem og de ikke så en sjel på lang tid, bare uendelige åkre med tobakk eller sukkerrør. Han kunne lett ha stoppet bilen og forgrepet seg på henne, men Sixto var heldigvis ikke sånn, selv om María hadde lagt merke til at han kastet flyktige blikk på kroppen hennes når han trodde hun ikke så det. Bueno, hva skulle hun gjøre hvis det var slik at selv den enkleste og mest fillete kjolen avslørte henne?

Sixto var gudskjelov en hensynsfull fyr. En gang iblant stoppet han ved en bod i veikanten for at hun skulle få en tacita med kaffe og en honningbolle som han betalte for, og da hun måtte gjøre sitt fornødne, trakk han seg unna. Så snart de endelig nådde hovedveien som strakte seg fra den ene enden av øya til den andre, måtte han bare stoppe ved en av bensinstasjonene langs veien for å kjøpe sigaretter og la den vakre bondejenta få se et av de skinnende rene, moderne toalettene. Han puttet til og med en mynt i en auto14

mat for å kjøpe en flaske ingefærøl til henne, og da hun rapte forsiktig på grunn av alle boblene, måtte Sixto rett og slett slå seg på lårene som om det var det morsomste han hadde opplevd.

Han var så vennlig at hun nesten begynte å like ham, til tross for at han var stygg; hun likte ham slik vakre kvinner, selv en som var så ung som henne, liker enkle og lite tiltrekkende – heslige – menn, som om hun følte medlidenhet med en såret hund. Da de svingte ut på en av kystveiene – full av deilig havduft – foreslo han at han kunne ta henne med på en spesiell liten restaurant i Havanna hvis hun ble sulten, en som var for oberos som ham – arbeidere som tjente ærlige penger med eget slit – men María måtte si at det kunne hun ikke. Hun hadde akkurat sett at han stirret på henne på en bestemt måte, og hun kunne ikke ta sjansen på at han kanskje ikke var så from likevel, selv om han kunne bli fornærmet. Han begynte selvsagt å snakke om familien sin, den trofaste kona, de åtte barna, det enkle huset han bodde i i en liten by i Cienfuegos, og om hvor glad han var i griser, selv når han visste at de kom til å bli slaktet – alt dette for å underholde sin henrivende passasjer.

Men én ting skjedde: Jo nærmere de kom Havanna, desto flere plakater så de langs veien – «Røyk Camel!», «Coca Cola er leskende!», «Drikk Bacardi og rom!» – og side om side med vakre godseiendommer med staselige palmer på rekke og rad langs inngangspartier og svømmebassenger, var sjuskete fattigkvarterer, slumområder med gjørmete veier og nakne barn som flakket rundt, og så kanskje en bensinstasjon til, etterfulgt av noen kilometer med idyllisk bondeland og bønder som pløyde marken ved hjelp av okser, og så enda en praktfull godseiendom og en bod ved veikanten som solgte friske, oppskårne meloner og frukt, etterfulgt av enda et fattigkvarter, det ene mer forfallent og avfeldig enn det andre. Den vakreste strekningen buktet seg selvsagt langs den nordlige kystlinjen, noe som gjorde María over seg av henrykkelse, og hun sukket og 15

sukket over hvilken hypnotisk og beroligende virkning havet hadde på henne – den salte og fiskeaktige duften, solskinnet som speilte seg i vannet som strålende splinter – alt virket så rent og klart, helt til de passerte en gedigen søppelfylling med illeluktende skyer av avgasser og falleferdige skur laget av all mulig slags tenkelig søppel som tårnet seg vaklevorent på avsatser, som om det var på nippet til å falle sammen av jordras forårsaket av askeregnet. Den aller verste stanken var det et fjell av infernalsk brennende bildekk som avga; bare tanken på at folk, los pobrecitos, bodde der!

De kom til enda en bensinstasjon, så et sted som solgte frityrstekt mat med esler og hester bundet fast til et rekkverk (hun sukket allerede av hjemlengsel). Hun så den første brannbilen hun noen gang hadde sett; i nærheten av en vei som førte til en strand spylte en gjeng med bomberos vann på et ulmende skur laget av pappkasser og halm; en sementblander lå veltet over på siden ute på en sukkerrøråker, en strøm av sement kveilet seg fra den som mierda; så flere plakater som reklamerte for såpe og tannpasta, radioprogrammer og blant annet en film med Humphrey Bogart og Lauren Bacall, som til og med var kjente ansikter for Cubas guajiros! (På en annen plakat var det bedårende ansiktet til den barmfulle meksikanske skuespillerinnen Sarita Montiel; på en annen komikeren Cantinflas.) Noen kilometer vest for Marianao bare måtte hun be sin nye, stygge venn Sixto om å stoppe igjen, for det var et marked ved veikanten, et sånt som man kunne finne på et torg i en by, med boder og lange bord som bugnet av alt fra gryter og kasseroller til brukte klær og sko. Sixto følte seg nesten svimeslått av alle de ekle gassene i førerhuset på lastebilen og hadde ingenting imot det. Hun bet seg spesielt merke i stativet med kjoler som det hang et skilt over.

«Hva står det der, señor?» spurte hun, og Sixto gned seg i øynene, dro opp håndbrekket og sa: «Det står rebaja,» som betydde at det var salg. En gruppe kvinner, alle negritas, studerte stativene, og María som trengte en ny kjole 16

til å ha på seg i Havanna, gikk mot stativene og dro de få dollarene hun hadde spart og lagt i en sokk, opp fra kjolen – eller rettere sagt fra mellom brystene.

María var svært tilfreds og uskyldig som en bondejente der hun gransket stoffet og sømmene på den ene kjolen etter den andre, glad for at selgerne var veldig hyggelige og overhodet ikke som hun hadde trodd. Hun gikk rundt og kikket i en halvtime, mens kvinnene som arbeidet ved bodene og bordene, skrøt av den friske mulatta-huden hennes, uten en kvise eller blemme i ansiktet (en slik hud som hadde sin egen indre glød, som i kosmetikkreklamer, bortsett fra at hun ikke brukte sminke, ikke på den tiden, en glød som inspirerte mannekjønnet til å ville kysse og ta på henne), mennene målte henne fra topp til tå, barna løp støyende rundt og dro henne i skjørtet …

Du skjønner det, kjære datter, hvis jeg var ufattelig pen da jeg var i tjueårene, kan du ikke forestille deg hvordan jeg så ut da jeg var i min ungdom, som seksten- og syttenåring – jeg var som tatt ut av en manns drømmer, med glødende honninghud og et ansikt så rent og fullkomment at menn ikke kunne noe for at de bare måtte ha meg … Men siden jeg var så ung og uskyldig la jeg knapt nok merke til slike ting, bortsett fra – vel, hvordan skal jeg si det, vennen min?

– at jeg skilte meg ut fra den typiske cubanita.

Den ettermiddagen kjøpte hun litt lekkert undertøy til en ganske billig penge, i tillegg til en bluse, et par høyhælte, prikkete sko som hun ble nødt til å venne seg til å gå med, og til slutt, etter en del pruting, bestemte hun seg for å kjøpe en rosa, overdådig kjole som visstnok var siste mote i Paris, med rysjer som bølget seg over skuldrene og hoftene, en kjole hun kunne ha i ti år hvis hun var nøysom.

Med disse plaggene i armene og etter at hun og velgjøreren hennes, den nesten tannløse Sixto, hadde spist noe fra en bod, fortsatte de østover mot Havanna, byen som var full av både lidelse og kjærlighet.

Kapittel to

Datteren Teresa som hadde vennet seg til en by som Miami der hun og moren hadde bodd mesteparten av hennes liv, hørte mange år senere på historiene hennes med sine egne vage minner om barndommen i Havanna, og kunne bare tro at moren som kom fra den idylliske landsbygda, må ha blitt overveldet av den enorme byen. Noen og tjue guajiro-familier hadde bodd i hennes valle i Pinar del Río, på det meste hundre og femti sjeler, kanskje, mens Havanna hadde en befolkning på (grovt regnet) 2,4 millioner (i «stor-Havanna» ifølge et utdatert atlas gitt ut av en dampskiplinje i 1946). Hun må ha blitt sjokkert av alle menneskene og bygningene, og var antagelig livredd tanken på å bo der, som om byen kom til å svelge henne fullstendig.

Og Sixto? Så snart de nådde frem til Havannas berømte Malecón Drive og skramlet langs den halvmåneformede havnen mens høyvannsbølger slo over diket og ned på Avenida de Maceo i voldsomme skyll, bestemte Sixto at han ville ta henne med på en liten kjøretur rundt i sentrum.

Han ønsket å være sammen med María så lenge som mulig.

Slakteriene som lå langt øst for havnen kunne vente: Faen ta de snøftende og gryntende, pissende og dritende grisene, jeg har jo en ordentlig dronning å ta meg av!

María gikk rett inn i bikaken, en labyrint like utfordrende som den dypeste skog, for Havanna var monumental med sine forkalkede murer: et mylder av bygningskonstruksjoner, over tretti tusen bygninger, lagerbygninger, hoteller og rønner, en bodega på så å si hvert eneste hjørne, 18

en bar eller kneipe eller barberer eller herreekviperingsforretning eller skopusser side om side, og uendelige rekker med alleer, gårdsplasser, plazuelas og flere bueganger og byggverk enn María kunne forestilt seg. Med gater belagt med brosten, asfalt og gjørme (haner, geiter og høner i bur på markedene og lukten av blod og blomster overalt), myldret denne byen med sine søyler og utsmykkede fasader, buktende smug og grønne lunger av folk og liv – Sixto hadde fortalt henne at Havanna ble kalt Karibias Paris. Det var så mange mennesker i gatene, fra turister og politimenn til kjøpmenn og vanlige innbyggere som bare gjorde det de måtte, at María ble helt svimmel, som om hun hadde drukket et beger med rom eller to fra flasken Sixto tilfeldigvis hadde i en papirpose under det fillete lærsetet i førerhuset. Han tyllet den i seg mens han viste henne rundt – det tok en halvtime fra den ene enden av Obispo Street til den andre, blant et utall vogner og drosjer og lastebiler. Sixto som hadde kjørt lastebil i så mange år, syntes ikke det var så vanskelig, så hvorfor ikke ta en liten slurk med rom for å roe seg litt etter at arbeidsdagen så å si var over? Akkurat den samme livsfilosofien som papito hadde.

Og idet de kjørte i retning slakteriene i enden av havnen, bortenfor den siste lagerbygningen til Ward Line, forandret Sixto litt oppførsel, men ikke på en fæl måte. Han begynte ikke å gni seg og lage snøftelyder, og la heller ikke an på María – hun var jo bare en jentunge, en guajira med et ansikt og en kropp som får menn til å si og gjøre ting de ellers antagelig ikke ville, og for Sixtos del i hvert fall ikke hjemme hos kona, nosireee. Han begynte bare å se ut som om verden var i ferd med å falle i grus rundt ham, svelget og slikket seg på underleppa og stirret på henne som en sulten mann med en fryktelig hemmelighet. Til slutt holdt han det ikke ut lenger og måtte kjøre inn til siden før nettingporten til Gallegos-slakteriet. Så snart han hadde gjort det, begynte han å gråte, ravgule tårer dryppet fra øynene og nedover vannspyeransiktet.

María hadde ikke den fjerneste anelse om hva som fore19

gikk og lurte på om det var hun som var skyld i denne plutselige tristheten. På sin bryske og landsens måte lignet stakkaren så mye på bøndene der hjemme at hun følte hun kanskje burde gjøre noe for å oppmuntre ham. Hjemme hadde hun av og til latt noen menn som var så utslitt etter jobben ute på markene, få lov til å føre de trælete hendene over ansiktet hennes og få kjenne den myke huden. Det eneste hun trengte å gjøre var å smile, og av og til var det nok til å gjøre dem glade. (Å, men så var det de andre, som etter hvert som hun ble eldre og fyldigere ville ha mer av henne, og som tryglet henne om å omfavne dem ved hjelp av det samme blikket som Sixto, eller løfte skjørtet akkurat høyt nok til at de kunne se bena hennes, som enkelte godmodig ønsket å ta på, som om hun var et føll …)

«Sixto, går det bra med deg?» spurte hun. «Sixto, hva er det?»

«Ingenting, overhodet ingenting … Det er bare at jeg skulle ønske,» sa han med senket hode, «jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid og bli bedre kjent med deg på en sånn måte som kunne gjøre deg lykkelig, det er bare det.»

«Men, Sixto, jeg skjønner ikke hva du mener.»

«Du er så dyrebar, du får en noksagt som meg til å ønske han kunne få begynne helt på nytt.»

Og han virket fullstendig fortapt, ikke bare på grunn av romen eller det at han visste andre syntes han luktet vondt, men fordi han hadde strakt seg innover og grepet rundt sitt eget hjerte, klemt det til det ikke var annet igjen enn smerte, akkurat slik papito pleide å gjøre.

I hvert fall tenkte María det, hun som var så bløthjertet på den tiden.

«Jeg vet jeg er en heslig mann og at jeg stinker som et dyr,» fortsatte han. «Men kan du være så snill å gjøre meg en liten tjeneste?»

«Hva slags tjeneste?»

«Bare gi meg en liten besito – bare det, trenger ikke å være på munnen, men her,» sa han og dunket fingeren mot kinnet. «Selv et kyss på kinnet ville gjøre meg glad.»

20

Han var som et såret dyr, et aldrende dyr, som sånne gamle hunder hjemme på gården som ikke lenger klarte å løpe over markene, når de bare la seg ned på siden og ventet på at noen skulle klappe dem på magen. Hun gjorde det hver gang.

Og siden María var takknemlig for å ha blitt kjørt inn til byen ga hun Sixto et forsiktig kyss på kinnet, selv om det bød henne imot, merket seg de stive nesehårene, spindelvevet i ørene, kjente stanken fra ånden hans og syntes synd på mannen, men i samme stund klarte han ikke å la være å gripe hånden hennes og føre den bort til det høyre låret sitt der noe hadde buktet seg forover, viklet seg gradvis ut, som ereksjonen til en stenvannspyer, som et rør som hadde utvidet seg inni buksa – var det fylt av tårer eller blod? (Av lidelse eller av lyst?) Synet – og berøringen, for hendene hennes hadde streifet borti utbulingen – fikk María til å snu seg vekk, trekke hånden til seg og late som ingenting.

De lot som ingenting, begge to. Sixto ved å trekke pusten dypt, starte lastebilen igjen og kjøre bort til en leveringsrampe. Der snakket han med en formann, åpnet bakdøren og jaget de cirka førti grisene, inn i en egen inngjerding der de ville bli talt, veid og forvart til ytterligere oppfeting på palmiche, avhengig av hvor tunge de var, eller bli umiddelbart fraktet til slakting. Det må sies at María aldri hadde kjent en sånn stank av blod og innvoller før, til tross for alle dyrene hun (motvillig) hadde tatt livet av hjemme på gården. Eller kanskje det var alle lidelsene hun kjente stanken av; skrik og skremte dyrerop kunne høres innefra de lange lagerbygningene. Et sted i nærheten var det imidlertid et garveri som var mye verre, og det fylte luften med en klebrig stank av råttent kjøtt, så avskyelig at det veltet seg i magen. Hun måtte komme seg ut. Vakre Marías første handling i Havanna var å stige skamfull ned fra førerhuset, vakle bort til et hjørne der hun tømte seg oppi en pytt med stille vann, mens det praktfulle speilbildet, de funklende øynene, stirret forvirret på henne gjennom oppkastet, som om det spurte: Chica, hva i alle dager gjør du her?

21

Å, men arbeiderne var hyggelige mot henne. Hun vasket seg inne på et av badene med vannklosetter og tappekraner hun ble aldeles henrykt av. En av arbeiderne ga María en flaske Coca Cola, en annen en pakke tyggegummi, og en tredje tilbød henne en sigarett som hun avslo. Så satt hun bare inne på et kontor og ventet i en times tid mens hun bladde i ukeblader hun ikke kunne lese, men bilder av Hollywood-stjerner hadde hun bestandig vært opptatt av. Johnny Weissmuller, som fremdeles spilte i de Tarzanfilmene, var en sånn mann som fikk henne til å lure på hva menn i lendeklede tenkte på når de svingte seg mellom trærne. Og Tyrone Power, en fantastisk vakker fyr som hadde så hvite tenner at hun lurte på om de var ekte (men han var ikke så pen som hennes músico, ifølge María, noe hun senere skulle fortelle datteren millioner av ganger). Så snart Sixto kom tilbake presenterte han María for sjefen, som tok ett raskt blikk på henne uten å bry seg om hva hun kunne gjøre, tilbød henne en vaskejobb, som han kalte det, for én peso dagen inne på slakteriet. Hun avslo, for det var simpelthen for mye for henne, for mye blod og stank, bare fluene gjorde henne kvalm igjen.

Etterpå kjørte Sixto henne til et billig hotell i nærheten av gamlebyen. Og selv om hun hadde latt som om det var helt greit å bo der, var hun ikke like glad for at Sixto med strålende øyne lovet å besøke henne hver gang han var i byen, tre, fire ganger i måneden, sa han. Så for ikke å fornærme ham takket hun for alt han hadde gjort for henne og sto der i døråpningen til hotellet og vinket og smilte, som om hun ikke følte seg krenket og redd for det hun hadde sett inni buksa hans – menn som sier én ting, men mener noe annet. Så snart lastebilen forsvant ned gata hun ikke ante hva het, beklaget María seg og forlot den snuskete hotellvestibylen. Hun hadde ingenting imot innehaveren med de innsunkne øynene – han så hyggelig ut på sin fortvilte måte – hun kunne bare ikke ta sjansen på at Sixto ville komme tilbake og lete etter henne.

Kapittel tre

Etter å ha gått fra hotell til hotell og fra pensjonat til pensjonat nesten hele ettermiddagen, fant hun et sted som var så billig som det var mulig å få det. Det lå i en tverrgate til Virtudes, eller kanskje San Isidro, eller kanskje langs en av de smale, svingete brostensgatene i nærheten av havnen – et sted som var så snuskete at hun en dag kom til å grøsse bare ved tanken. En hyggelig anciana, la señora Matilda Díaz, som var i godt hold, en sånn gallegas som hadde gulaktig hud etter all røykingen fra morgen til kveld.

Hun luktet så muggent at ikke engang nikotinen kunne skjule det, og hun fikk straks sansen for den unge kvinnen, en uskyldig jente fra landsbygda som tydeligvis ikke hadde noen som helst erfaring i hva det ville si å bo i en by som Havanna. Mennene deromkring, som var muy suave, eller temmelig sleske, var ikke noe å ha tiltro eller tillit til.

«Du må være forsiktig,» sa hun til María. «Tro det eller ei, men jeg har vært så pen som deg en gang. Men som du ser» – og hun trakk på skuldrene – «får årene selv den skjønneste blomst til å visne.» Hun tok María med til et rom i tredje etasje som kostet én peseta per natt, eller en kvart dollar, som selv i 1947 ble oppfattet som billig (i kontrast til to hundre og femti dollar natten for en suite i den italienske havnebyen Portofino, der María og datteren, som da var blitt lege, skulle bo mange år senere). Det var ikke så mange ting der, bare en seng, en lampe, en stol, en vaskeservant, et flekkete speil i døren, toalett og dusj nedi gangen – «Noen ganger virker det, andre ganger ikke» 23

– men selv om det var langt fra bekvemt, var det i hvert fall en høy dør med lemmer ut til en liten balkong med utsikt til en dunkel gårdsplass og andre lignende værelser.

María som var vant til landsbygda der alle visste hva man hadde fore, brydde seg ikke om at hun kunne se en av naboene stå der på balkongen på den andre siden, en hengslete, herjet fyr med en uregjerlig pompadour-frisyre og et distinkt mageparti, iført bare et par calzoncillos. Han stekte bacalao over en varm plate og plystret straks øynene deres møttes. Fra en annen kant lukket en kvinne, tydeligvis en hore, vinduslemmene og sendte María et slengkyss med håndflaten vendt oppover før hun gikk innenfor for å gjøre hva nå horer gjorde. (María visste hva de gjorde, men ville ikke innrømme det, mens señora, som var fullt klar over hva beboerne drev med og hadde som levebrød, simpelthen trakk på skuldrene igjen.)

Likevel følte María trøst i å ha naboer og i det minste kunne åpne vinduene for å snuse inn litt natteluft. Men nå var hun alene for første gang og engstelig for hvordan hun skulle klare seg i en by hun nesten ikke kjente, der hun måtte stole på at fremmede ville hjelpe henne – hun var tross alt analfabeta – så hun klarte knapt nok å manne seg opp til å gå ut den kvelden. Det var så mye som foregikk der ute – skramlende trikker, tutende biler, hester som klapret forbi, ulende sirener i det fjerne, radiolyder fra seks forskjellige vinduer, skvaldrende stemmer, en strøm av liv ute på gata. Hun som kom fra bondelandet følte seg langt mer hjelpeløs enn hun kunne ha forutsett, uten å kjenne noen. Por Dios, hun begynte til og med å savne den forbaskede åkeren der det som oftest ikke skjedde noen ting, papito som kunne være en pest og en plage, bøndene og dyrene deres, og så savnet hun lillesøsteren Teresita og mamá, som var døde, begge to.

Jøssenavn, for et ensomt sted dette var.

Med magen romlende av sult og tyggegummien tygd i stykker kunne hun ikke annet enn å gå nedenunder og spørre la señora om å få noe å spise. La señora Matilda 24

var ikke noen gnien kvinne og laget en tortilla med poteter og chorizo til henne, men da María fulgte etter henne inn i den lille leiligheten, hjalp ikke akkurat synet av det møkkete kjøkkenet på appetitten – det var ikke rart de som bodde på dette stedet hadde gitt det kallenavnet Hotel Cucaracha, som hun fikk vite senere. Ikke desto mindre takket María for maten etter å ha fått den fort i seg, og så snart hun var ovenpå igjen pakket hun endelig ut de få eiendelene hun hadde med seg: et verdifullt håndspeil, et istykkerrevet og falmet fotografi av mamá y papito fra bryllupet for veldig, veldig mange år siden, en lokk av Teresitas hår i en konvolutt sammen med et bilde av dem som småjenter mens de poserte i en fotobutikk i San Jacinto, byen like ved dalen de bodde i; ansiktene deres var presset sammen, María som strålte og Teresita som ikke viste antydning til de lidelsene som senere skulle ta livet av henne. Blant de overtroiske amulettene som ikke betyr noe fra eller til her i verden, hadde hun tatt med seg rosenkransen som hadde tilhørt moren. Før María skulle legge seg knelte hun av gammel vane og ba, mens hviskingen sev ut på gårdsplassen der mange av naboene befant seg. De var enten fulle og skrek, eller så sang de med stemmer som steg ut i natten, opp mot himmelen med alle de funklende stjernene, opp mot himmelens likegyldighet.

María hadde ikke vært inne på tanken om å få seg jobb som danser, selv om papito bestandig hadde sagt til henne at hun var den fødte rumbera. Til å begynne med var det ikke noe hun vurderte i det hele tatt, men etter én måned i den byen, på det storslåtte hotellet med alle sine chinces og kakerlakker, oppdaget María at det eneste hun oppnådde med sine daglige utflukter, etter å ha banket på hver eneste fabrikk- og lagerdør, var såre føtter og en bakende med nalgitas som ble tynnslitte av all glaningen. De habanerosene, skulle hun fortelle datteren sin en dag, kjente igjen bra saker når de så dem, og siden de var så mye mer direkte enn bøndene på landsbygda, hadde de ingen betenke25

ligheter med å gi uttrykk for hvor oppsiktsvekkende María var hva kvinnekjønnet angikk. Hun jobbet faktisk på en tobakksfabrikk i en sidegate til Comerciales i et par dager, noen dager som syerske i en klesfabrikk, og noen ganger ryddet hun på en kafé som lå tre hus unna hotellet. At hun i det hele tatt fikk jobb i denne byen som var full av analfabeter som søkte jobb – eller tigget, pidiendo limosna – skyldtes kun at de to stedene ble drevet av menn som var ute etter mer enn bare arbeidskraften hennes. Mot slutten av andre arbeidsdag løp hun ut av tobakksfabrikken etter at avdelingssjefen hadde bedt henne bli igjen da de andre hadde gått, og mens han lot som han skulle lære María en bestemt teknikk, presset han seg inntil henne og begynte å klå på brystene hennes, det svinet! Den andre sjefen, på syfabrikken, kløp henne i rumpa hver gang anledningen bød seg, og av stolthet nektet María å finne seg i det mer. (Tenk at en så pen mann, som hadde en medaljong av la Virgen de la Caridad på brystet, kunne gjøre noe sånt!) Den tredje jobben, i den lille kafeen, el Paraiso, var faktisk ikke så ille.

Den hengslete kaféeieren med hundefjeset, en eldre mann med en gedigen rumpe, ansatte María for noen timers jobb hver dag fordi han kjente igjen uttrykket av sult i ansiktet hennes. Han betalte et par reales for jobben og stekte nå og da en tynn oksebiff med løk og litt papas fritas til henne, som hun fortærte fornøyd til tross for den noe harske smaken.

Men like mye som hun satte pris på hans vennlighet fikk den skitne kafeen henne til å føle seg enda mer forkommen og trist enn hun allerede gjorde. Det var noe med å stå i døråpningen til et slikt sted med en fille i hånden og myse nedover den smale gata som delvis var opplyst av solen, med forbipasserende, stort sett bare menn, som gled inn og ut av skyggene, og husvegger av teglsten eller gips så langt øyet kunne se, som gjorde henne vemodig og nedtrykt og fikk henne til å savne de grønne markene der hjemme. Og all reklamen – i butikkvinduer, på bannere over gatene, på plakater og flygeblader på husveggene – gjorde María des26

orientert; en følelse av dumhet og uvitenhet kvernet i magen. María ante ikke hva kaféinnehaveren skrev med kritt på tavla bak disken, og hun skulle ønske alle ord kunne forsvinne. Uansett hvor vakker hun var – Sí, mamá, du har sagt det hundrevis av ganger – misunte hun de fantastiske fuglene i skogen der hjemme som kunne fly så glade og bekymringsløse gjennom livet. I Havanna var hvert eneste skrevne ord et mysterium, og analfabetismen rammet dermed María på måter den aldri hadde gjort på landsbygda.

Kaféinnehaveren forsøkte seg i hvert fall aldri på noe, men med så lite penger i lommen og ingen av de stakkarslige sparepengene igjen dro hun tilbake til la Cucaracha i frykt for å bli kastet ut fordi hun lå etter med husleia. Etter en stund begynte hun å betale for rommet sitt ved å vaske stedet – moppe gangen, skrubbe toalettene og feie det fuktige inngangspartiet. Når hun så livet på hotellet brette seg ut foran seg, la hun merke til alle som kom og gikk, særlig kvinnene som tok menn med seg opp i de sene ettermiddagstimer. En av dem, en rødhåret hore, blunket alltid vennlig til María. På slike kvelder var hun redd for å gå ut alene – selv ute på landsbygda i Pinar del Río var hun bestandig litt engstelig om kvelden – og satt på en benk ute i resepsjonen, hørte på melodramaer på radio sammen med la señora, og pen musikk i form av livekonserter på CMQ. En skitten vifte surret over hodet på dem, og møll ble forvandlet til støv mot det summende taklyset mens de konverserte. Matilda var enke, og husket tilbake til sin ungdom da hun forelsket seg i mannen hun til slutt giftet seg med, en enkel skomaker fra byen Cárdenas, som døde i armene hennes i fotenden av trappa etter et fall.

«Og hva er det du har mest lyst til å gjøre?» spurte hun María, og siden María aldri svarte, ristet la señora misfornøyd på hodet. «Du bør bestemme deg, for hvis ikke bør du finne en hyggelig mann å gifte deg med.»

En kveld María var helt apatisk av kjedsomhet inne på rommet sitt, studerte hun den nakne kroppen sin, som var glatt og majestetisk og yppig i det store speilet. Dette hadde 27

hun aldri hatt anledning til ute på landsbygda. Det eneste speilet de hadde der, hang utenfor deres bohío, var knust og var på størrelse med håndflaten til en mann. Papito barberte seg foran det hver tredje dag. Men der sto hun altså, en storslått åpenbaring av kanelfarget hud, med bryster som var så fullkomment formet at hun selv syntes symmetrien var oppsiktsvekkende, med brystvorter like mørke som bringebær, og en såte av svart hår, tykt som et kråkereir, mellom de lange bena. María var overrasket over sin egen ynde og yppighet der hun sto og flyttet seg frem og tilbake, og hun måtte innrømme at hun så ganske bra ut, bedre enn hun hadde forestilt seg. Og speilet? Hvis det speilet var en mann, ville det siklet; hvis det var et teppe, ville det begynt å fly; hvis det var en vedstabel, ville det tatt fyr.

Så vakker var María. Hun glemte selvsagt at folk kunne se inn til henne – og da hun snudde seg, så hun at naboen på den andre siden, fyren med pompadour-frisyren sto ute på sin balcón og gjorde noe desperat med seg selv med en brennende sigarett mellom leppene og ansiktet fordreid i ekstase, mens hun skyndte seg å lukke skoddene.

Hun tok en beslutning: María skjønte at menn ønsket seg noe bestemt fra en kvinne som henne, og hun hadde ikke klart å finne seg en normal type jobb, så hun ble nødt til å gå i en annen retning, som så mange unge jenter hadde gjort før henne. Og det var å vikle seg inn i Havannas labyrintiske natteliv, som byen var så berømt for. Å, om hun bare hadde visst hvor tarvelig det kunne være.

Pero, Mami, hadde ikke du fortalt meg flere ganger hvor fryktelig du syntes det var å være i live da din kjære søster, tante Teresa, døde? Fortalte ikke du meg, etter at du hadde helt i deg de glassene med Cuba Libre, at du egentlig ga blaffen i hva som skjedde med deg? At til og med utseendet ditt var en forbannelse av og til, like mye som du plager meg med mitt?

Kapittel fire

Selv de jobbene var ikke lette å få. María ble advart av sin matroneaktige dueña som mente hun måtte passe seg for å rote seg borti feil folk. «Og tro meg, querida,» sa Matilda til henne, «her i Havanna er det fullt av dem.»

Ikke desto mindre dro María til omtrent hver eneste klubb og kneipe hun kunne finne, som oftest sent på ettermiddagen. Og selv om omtrent alle hun møtte ble overveldet av hennes skjønnhet, var det simpelthen noe ved henne som var for dyrebart for selv den mest slitne klubbinnehaver. Men det fantes unntak. Noen klubbeiere målte henne så lystent at hun ble engstelig. Det hjalp ikke akkurat at hun aldri hadde danset noe annet sted enn i en cervecería – en ølbule – på landsbygda, et sånt sted der menn pisser ute på en tram, eller at hun ikke hadde noen utdannelse. De fleste trodde hun var en bondejente eller fra slummen – de skjønte det ut fra det åpne ansiktet og de glorete klærne – og ba henne om å dra hjem før hun kastet bort mer tid eller enda verre, ødela livet sitt. Men hun var nødt til å spise.

Du vet ikke hvordan det er, Teresita, før du har vært gjennom det selv, sabes?

Hun mente selv at stedene hun oppsøkte til å begynne med var av det bedre slaget, men hun hadde ikke hellet med seg.

Og dermed begynte hun å fire på kravene i stedet for å gå til de finere klubbene langs Prado eller ute i Vedado.

29

En kveld i halv elleve-tiden banket hun på en dør i et smug i la Marina, bordellstrøket, ikke langt fra havnen. En liten og korpulent katalaner med voksaktig ansikt og Xavier Cugat-bart, trengte bare å se på María én gang før han slapp henne inn. Han kalte stedet for en «gentlemansklubb», men det var et sørgelig sted, røykfullt og mørkt og fullt av fulle menn. Kontoret i enden av en fuktig og illeluktende gang var like utrivelig, kasser med sprit sto stablet opp mot veggene, en tilfeldig ansamling fotografier av sparkepiker hang på en tavle bak pulten hans og langsmed en sofa som utstrålte sin egen sørgelige historie. Da han gransket henne, kunne han ikke vært mer direkte: Jobben, hvis hun virkelig ønsket den, ville innebære å vise seg frem, sa han. Det fantes ingen scene, bare masse bord som var skjøvet sammen i et barrom nesten uten belysning, et bord hun skulle sprade oppå iført høyhælte sko og så ta av seg kjolen foran publikum for å hisse dem opp. Det skulle hun få fem dollar for.

Det var ikke akkurat noe å være stolt av, men hun ville gjøre det fordi hun var sulten. Magen seiret over stoltheten. Måtte Gud tilgi henne.

Han ville naturligvis se hva hun hadde å tilby. Da María skjelvende kledde av seg, først til hun sto i bare underkjolen og trusen – hun hadde ikke behå på seg, eide ikke noen behå – sa katalaneren: «Av med underkjolen.» Og da det bare var ett plagg igjen, var det også for mye – «Quítalo, todo,» beordret han. Hun sukket og gjorde som han sa og sto straks naken foran ham med den ene hånden over brystene, den andre over det cubanske menn eufemistisk kalte papayún. Hun vippet hodet bakover i skam, lukket øynene som om hun ba. «Ikke vær redd, mi guapita,» sa han. «Det er helt naturlig å være litt sjenert første gang, men du må jo begynne et sted.» Han var nesten høflig og bestefaderlig da han rakte henne en svart silkemorgenkåpe som oste parfyme og var spettet med purpurrøde blomster. Så sa han: «Bli med meg.»

Hvorfor hun til en viss grad stolte på ham var senere mer 30

enn hun forsto; kanskje hun følte hun ble beskyttet av Gud – hun hadde «la fe» da, og det ordentlig. Eller så tenkte hun bare ikke klart: når man er ung og alene og naiv nok til å håpe det beste, som om folk var gode fra naturens side, kan man fort ende opp slik, sabes? Hun sukket og kjente at magen knøt seg, men fulgte etter ham inn i baren som manglet vinduer slik spanske vertshus gjør, og var dunkel og røykfull. Et storband smatret fra en jukeboks. Rommet (slik hun husket det) luktet svakt av urin og øl, sagmugg, frityrmat og tarmgass (kanskje), og var så svakt opplyst at mørket nesten var en lettelse for henne. Hun ventet tålmodig (og sulten) ved siden av katalaneren som slo på en krukke for å få stamkundenes oppmerksomhet, og presenterte henne fort på noe hun antok var engelsk – «Hva heter du, forresten?» spurte han. Og så, uten forvarsel, rev han av henne morgenkåpa så snart hun hadde klatret opp på bordet, og María som stavret rundt på høyhælte sko, åpenbarte sin nakne prakt foran disse mennene, i hovedsak amerikanere, som plystret og huiet på henne nedi glassene.

Hva hun følte? En svak ydmykelse, og i hvert fall skamfølelse; som María betrodde en prest noen dager senere hadde hun aldri sunket så lavt før. Men hun snublet ikke der hun vaklet ustøtt over det lange bordet, fra den ene enden av rommet til den andre, mens hun tenkte at disse mennene ikke kunne være bedre enn dyr, fulle av begjær og anonyme ansiktsuttrykk som i det minste ville gi henne noen dollar i lommen. Tilgi meg, sa hun til seg selv, for det er ingen som passer på meg, og jeg er sulten, amen.

Hva som skjedde? Etter at de fremmede mennene hadde fått dosen av noe ingen hadde sett på så nært hold før, tok María på seg morgenkåpa, satte seg i et hjørne og fantaserte om hva hun skulle bruke pengene til. (Hun skulle kjøpe stekte chuletas – svinekoteletter – og ris og bønner for tjuefem cent, og noe frityrstekt fra en kiosk i nærheten av hotellet, en ny bluse fra en av hjørnebutikkene, og kanskje se en Barbara Stanwyck-film, og fremdeles ha nok 31

penger igjen til å gi la señora så hun slapp å fortsette med gulvvaskingen.) Det var da katalaneren som hadde gått fra bord til bord og snakket med stamgjestene, kom bort til María og ba henne på en ganske elskverdig måte om å bli med ham inn på kontoret slik at de kunne diskutere forretninger.

Hun ville aldri snakke om det som skjedde etterpå – hun fortalte det aldri til datteren, ikke engang når de hadde sine mest fortrolige samtaler om hennes første tid i Havanna – bare at hun en gang hadde vært så uheldig å ramle inn på et mistenkelig sted, og det på en veldig idiotisk måte, for å tjene noen dollar. Hva hun husket? Katalaneren tilbød henne en drink der inne på kontoret, men hun likte ikke rom på den tiden – «Jeg var så uskyldig» – og så plasserte han henne i en stol og fortalte at alle i klubben var blitt svært begeistret for hennes lille forestilling, og at det ville være andre måter for henne, en så vakker ung kvinne, å tjene penger på, hvis hun ville. Hvordan da? spurte hun.

«Ved å være hyggelig mot de karene der ute,» sa han.

«Señor,» sa hun uten særlig betenkningstid. «Det eneste jeg vil, er å få pengene mine. Jeg har gjort det du ville jeg skulle gjøre.»

Men han bare smilte, forandret deretter ansiktsuttrykk, tok et skritt mot henne, grep tak i håret hennes, strammet til og sa: «Og hvem fanden tror du at du er?» Så slo han María i ansiktet med håndbaken og slengte henne ned på sofaen. Mens hun stirret mot himmelen for å få hjelp så hun til sin forferdelse at han løsnet beltet. Først trodde hun han skulle slå henne, sånn som papito gjorde av og til – hun var ikke alltid en veloppdragen datter – men, nei, det var noe annet han ville ha. Han dro linbuksa og den illeluktende underbuksa ned til knærne, sto foran henne med den noe tykke, men ikke særlig lange, pasjonen i hendene; når sant skal sies, virket den dvergaktig sammenlignet med den gedigne magen hans. Han gikk i gang med å prøve å berøve henne, med den enorme magen klaskende smertefullt mot hoftene hennes, svettende og pesende – han var en sånn 32

kraftig overvektig mann som så på seg selv som Hercules på grunn av tyngden, selv om det var langt fra sannheten.

Hun kunne også huske at han hadde på seg aftershave som luktet syrin.

Men lyktes han? Hun kjempet skrikende imot – de må absolutt ha hørt henne der inne i klubblokalet – helt til kroppen var full av blåmerker og ansiktet og ryggen hans var full av kloremerker. Hun ba om å få leve, ba til El Señor som holder vakt over de som er alene, til hun plutselig ble hørt. Eller for å si det på en annen måte: En fryktelig og paralyserende smerte boret seg inn i høyre side av katalanerens kropp – uten at hun visste det var hun tross alt en morena fatal. Han falt ned ved siden av María, ute av stand til å puste eller løfte armene. Da han ba fortvilt om et glass vann, suspirando mucho, mucho, ba María ham, måtte Gud tilgi henne, om å dra til helvete. Og da han spurte henne en gang til, mens hun samlet sammen klærne sine, svarte María, en praktisk guajira: «Greit, men si meg, hvor er de fem dollarne mine?»

«En los bolsillos de mis pantalones,» sa han og gispet. Så hun gikk gjennom bukselommene hans, fant en stiletthæl, flere kondomer, noen kort fra klubben – hvis hun hadde kunnet lese hadde hun fått vite at stedet het «El Savoy, et sted for gentlemans [sic]» – og så fant hun en bunke sedler.

Derfra tok hun ut fem amerikanske dollarsedler. Og siden hun hadde hatt en litt stri tørn, tok hun dem alle sammen, både cubanske og amerikanske penger, som var verdt like mye, måtte Gud tilgi henne. Så kledde hun på seg og kom seg ut.

Mens María forlot stedet hørte hun hverken klangfull fiolinspilling eller smektende melodier; heller ikke en dirrende barytonstemme med fromme toner som bekjente sin lengsel etter hennes skjønnhet, som om hun var gjenstand for en hengivenhet i en kjærlighetssang. I stedet hørte hun Havanna, cirka 1947, klokken to om morgenen, larmen fra restauranter, klubber og fjerne stemmer som kom fra 33

alle kanter og ble avbrutt av bjeffende hunder. Kinaputter – eller skudd i det fjerne; skrikingen fra måker som lettet fra lekterne i havnen eller feide lavt for å snappe opp fiskeinnvoller. Fra en bygning i nærheten ropte en kvinne så høyt hun kunne: «Eres un pendejo!» De høyhælte skoene klapret langs hellene over en placita. Et opptog av feststemte mennesker i en bryllupsprosesjon kjørte langs Malecón og tutet og plystret. Månen, en medaljong med et melankolsk ansikt, kikket ned fra nordvest som en håpefull gud, uten å ha noe å si. Fra et smug langt inne i la Marina – eller var det el barrio Colón? – ble det slått på fem, seks batá- og quinto-trommer. Hun hørte politisirener. Så, når kasinobåtene og cruiseskipene kom til havnen, ble det ringt i skipsklokker mens musikken sev ut gjennom de lukkede dørene til nattklubber og bordeller; katter og andre åtseldyr romsterte langs rennestenene på jakt etter mat. Hvis hun hadde kunnet stå og lytte gjennom veggen til noen av de mindre respektable stedene hun gikk forbi, ville stønningen fra glade, fulle folk ha overmannet henne.

Hvis hun kunne tyvlyttet foran cellene på politistasjonen, der det uten at hun visste det satt politiske oppviglere – sosialistas, communistas, fagforeningsmenn – i skitne, mørke rom, nesten døde av tortur og slag, ville hun hørt at de bannet, gråt og stønnet, ikke av glede, men av sjelekval.

Hun gikk og gikk gjennom gatene i byen hun ennå ikke kjente særlig godt mens hun prøvde å stålsette seg etter det hun hadde opplevd med katalaneren. María kjøpte seg en halvfersk lechón fra en nattåpen bod. Med ett melkeaktig øye og en fillete stråhatt som han må ha hatt siden han var dandy på 1930-tallet, prøvde kioskinnehaveren å late som om hun ikke var den mest henrivende unge kvinnen han hadde sett (selv om hun så litt sørgmodig ut). Han målte henne likevel idet hun langet smørbrødet grådig i seg, smilte forsagt og kom seg av sted. Etter å ha flakket rundt i mørket og hørt forbipasserende plystre etter henne, kom María med den uimotståelige kroppen og høye og faste bakenden som skumpet mot stoffet på den krøllete bom34

ullskjolen, endelig tilbake til hotellet med sine femterangs fasiliteter. Hun la seg på sengen og tilbrakte natten i feber, ble hjemsøkt av mareritt og lengselen etter landsbygda hun hadde reist fra.