Den globale drabantbyen av Elisabeth Eide

Sharam Alghasi, Elisabeth Eide og Thomas Hylland Eriksen (red.)

Den globale drabantbyen Groruddalen og det nye Norge

Den globale drabantby.indd 1

17-04-12 15:21:20

© CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38655-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens be­stemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Boken formidler resultater fra «Alna-prosjektet» som er finansiert av Norges forskningsråd.

Omslagsdesign: Vibeke Jerkås Omslagsfoto: Anders Høgmoen Sats: Brødr. Fossum AS Trykk og innbinding: UAB BALTO Print, Litauen 2012 www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Den globale drabantby.indd 2

17-04-12 15:21:21

Forord

Denne boken er et resultat av forskningsprosjektet ‘Inclusion and Exclusion in the Suburb’, også kjent som Alna-prosjektet, finansiert av Norges Forskningsråd (VAMprogrammet) fra 2009 til 2013. Prosjektets mål har vært å undersøke betingelsene for lokal tilhørighet i en drabantby i Groruddalen. Et hovedfokus er altså sted, men det er mennesker som gjør et tomt rom om til et meningsfylt sted, og denne boken kryr av mennesker – urinnvånere og nykommere, gamle og unge (noen svært unge, faktisk), kvinner og menn, folk som bor i drabantbyen og folk som jobber der. En drabantby som denne er et nytt sted, et mangfoldig sted og et sted som forandrer seg hele tiden. Å skape tilhørighet der krever med andre ord en aktiv innsats. Hva som bidrar til stedstilhørighet, og hva som motvirker det, er det sentrale spørs­målet i prosjektet og i denne boken.

Prosjektet er flerfaglig og tverrfaglig. Forskergruppen inkluderer sosialantropologer, medieforskere, en pedagog og en sosiolog, forbruksforskere, teologer, historikere og religionsvitere. I likhet med andre former for mangfold, er denne variasjonen både berikende og utfordrende. Vi har kunnet nærme oss drabantbyen fra mange synsvinkler og med mange slags forskningsmetoder, noe som har gjort det mulig å gi en rikere og mer allsidig beskrivelse av livet der. Utfordringen har først og fremst bestått i å utvikle en bred nok felles forståelse til at vi ikke snakker forbi hverandre. (Igjen ser vi parallellen til andre former for mangfold.) Dette tror vi har lykkes i denne utgivelsen, som er den første felles boken fra Alna-prosjektet, med bidrag fra de fleste av forskergruppens deltagere, fra professorer til master­ studenter.

Selv om forskningen i all hovedsak har funnet sted i en drabantby i Alna bydel, er stedet av og til anonymisert. Det er for å minne om at dette i en viss forstand kunne ha vært hvor som helst. Dette er altså ikke en rapport fra Groruddalen, Alna eller Furuset, men en bok om hva som skal til for å skape tilhørighetsfølelse i et komplekst, urbant bomiljø i Norge.

Uten hjelp fra innbyggerne og de som jobber på Furuset, ville denne boken ikke ha vært mulig. Noen av dem begynner utvilsomt å bli lei av samfunnsforskere, men de fortsetter å stille opp. Det gjelder like mye for de ansatte i Alna bydelsadministra-

Den globale drabantby.indd 3

17-04-12 15:21:21

Den globale drabantbyen

sjon og miljøene rundt Furuset Forum, kirken og moskeene som lærere og elever ved skolene, aktive i frivillighetssektoren og innbyggerne. Vi vil hermed takke alle som har bidratt til prosjektet, spesielt de som har bidratt med livshistoriene som står mellom kapitlene.

Oslo, februar 2012

Den globale drabantby.indd 4

17-04-12 15:21:21

Innhold

1 Innledning: Den flerstemte drabantbyen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Elisabeth Eide og Thomas Hylland Eriksen

7

2 Groruddalen, Alna og det nye Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Thomas Hylland Eriksen og Viggo Vestel Rudolf, f. 1921 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 3 Pionerer i det nye Norge? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Viggo Vestel 4 «Å oppdra barn er hardt arbeid»: Foreldreskap i et lokalmiljø . . . . . . . . . . . 58 Ida Erstad Torhild, f. 1926 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 5 «Lyden av hudfarge» blant barn i Groruddalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Mari Rysst 6 Valg av ungdomsskole i Groruddalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Ivar Morken Reidar, f. 1935 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 7 Etnisitet som forskjellsmarkør: Tenåringer i et flerkulturelt skolemiljø . . . 107 Ingvild Endestad 8 Rollemodeller fra randsonene: Ungdomsledere og lokal identitet . . . . . . . . 121 Kelly McKowen

Den globale drabantby.indd 5

17-04-12 15:21:21

Den globale drabantbyen

9 Fotoessay: Kontrastenes bydel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Anders Høgmoen 10 Om å dyrke roser fra betong: Områdeløft på Furuset-vis . . . . . . . . . . . . . . . 145 Monika Rosten Aisha, f. 1953 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 11 Fellesskap blant kristne og muslimer på Furuset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Anne Hege Grung 12 «Hvis vi ikke drar en søndag, føler vi at vi går glipp av noe»: Fra en gurdwara på Alna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Lill Vramo Mohammed, f. 1955 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 13 Bait-un-Nasr og «følelse av sted» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Beate Solli 14 Puck og punjabi: Førti år med frivillig engasjement på Furuset . . . . . . . . . 213 Ingebjørg Eikenes Asmah, f. 1950 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 15 Mediebruk og medietolkninger i et flerkulturelt borettslag . . . . . . . . . . . . . 232 Sharam Alghasi 16 Møteversjoner fra Rommen skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 248 Elisabeth Eide 17 Natur- og miljøutfordringer i en flerkulturell bydel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Henrik Sinding-Larsen Om bidragsyterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281

Den globale drabantby.indd 6

17-04-12 15:21:22

Kapittel 1

Innledning: Den flerstemte drabantbyen Elisabeth Eide og Thomas Hylland Eriksen

Groruddalen har vært bebodd siden steinalderen. Helleristninger på Furuset og gravrøyser på Stovner og Romsås vitner om en lang historie og 4000 år med jordbruk. I 1950 var førti gårder fremdeles i drift i området som på sett og vis ennå tilhørte bygde-Norge. Siden da har dalen vært i rivende utvikling med tilsig fra indre Oslo, fra landet for øvrig og ikke minst fra verden utenfor landets grenser. I dag er Groruddalen for store deler av Norge – godt hjulpet av mediene – blitt metaforen for en kulturell smeltedigel. Dermed blir området også av mange betraktet som en prøve på hvordan nye og gamle nordmenn skal leve sammen.

Det norske samfunnet skaket i sammenføyningene 22. juli 2011, da én mann drepte 78 individer i et bombeangrep og en massakre på Utøya. Terroristen har uttrykt at han ville multikulturalismen, feminismen og islams innflytelse i Europa («Eurabia») – og dens agenter – til livs. Tre måneder før angrepet skrev han følgende om Groruddalen: «Groruddalen (Oslo Øst) er uoffisielt blitt erklært et kulturelt katastrofeområde (Muslimsk enklave med delvis sharialovgivning) og det foregår nå en masseflukt av nordmenn fra dette området». Angrepet denne julidagen sjokkerte de aller fleste, og i debattene som fulgte har mange bidratt med refleksjoner om hvordan vi som bor i Norge bør leve sammen. Drapsmannen har ikke møtt stor forståelse for sin karakteristikk av Groruddalen som et kulturelt katastrofeområde.

Når folk flytter sammen i bydeler som samtidig er i rask vekst, byr det klart på utfordringer, og denne boken tar fatt i flere av dem uten å male med svart.

I Sverige strir noen urbane områder med langt større problemer. I januar 2012 rapporterte A-magasinet om en situasjon ute av kontroll i Malmö, konsentrert til innvandrertette Rosengård, som lider under gjengkriminalitet og som har opplevd åtte drap siden begynnelsen av 2011. Norske innvandringskritikere har sammen

Se Dagbladet 13.1.2012, s 8-10

Den globale drabantby.indd 7

17-04-12 15:21:22

Den globale drabantbyen

lignet Rosengård med Groruddalen og spår at dalen vil ende på samme måte om noen år. Samfunnsgeografen Allan Pred har påpekt at problemområder som Rosengård (Malmö) og Rinkeby (Stockholm) har blitt en slags «stand-in» for alle problemområder, via gjentatt metaforisk og metonymisk bruk (sitert i Lentin & Titley 2011: 149). Men en rask sammenligning viser store forskjeller internt i Skandinavia. I Groruddalen eier de fleste sine egne boliger, mens det er omvendt i Rosengård.

Gjengaktiviteten har minket i dalen, og en forutseende offentlig satsing har bidratt til langt bedre forutsetninger for trivsel og sameksistens enn i samfunnet på Sveriges sørspiss. Samtidig er det godt dokumentert at andelen etnisk norske i de fire bydelene som utgjør Groruddalen, har sunket de siste årene. Det er ikke bare hvite som flytter ut, men de er i overvekt. Det er flere mulige forklaringer på denne tendensen; faktum er i alle fall at Groruddalen, og ikke minst Alna bydel, får et tydeligere minoritetspreg for hvert år som går.

«Den globale landsby» Den tidlige innflyttingen til Groruddalen kom gjerne fra indre Oslo og fra andre landsdeler. Fra 1980-årene begynte den å komme fra hele verden, og det gir derfor mening å snakke om en «global drabantby». Begrepet er direkte inspirert av ­Marshall McLuhans begrep «den globale landsby», som første gang ble brukt i The Gutenberg Galaxy (1962). Boken dreide seg om endringer i massekommunikasjonsteknologi, spesielt overgangen fra trykksaker til radio og fjernsyn, og den fremsynte McLuhan så for seg en verden som var tett vevd sammen av global kommunikasjon. I sin neste bok, Understanding Media (1964) beskrev han kommunikasjonsmedier som forlengelser av de menneskelige sansene, og hevdet at teknologien gjorde det mulig å oppleve den andre siden av jordkloden som om den var nær oss. Kritikere mente at han undervurderte forskjellen mellom å oppleve for eksempel en krig via TVskjermen, og å oppleve den fysisk, nært, på bakken. På den annen side er det ikke tvil om at kommunikasjonsrevolusjonen og informasjonssamfunnet har bidratt til at folk i større grad enn før krysser kontinenter og landegrenser.

Femti år etter at McLuhan første gang skrev om den globale landsbyen har vi, i og med den raske spredningen av internett, sett hvordan mennesker bosatt i Norge enkelt og daglig kan dyrke kontakter med slektninger og venner helt andre steder i verden. Den lynraske globaliseringen av kommunikasjon som har funnet sted de siste par tiårene, viser at McLuhans analyse på en del punkter var riktig. Samtidig er Groruddalen og Alna «global» på måter McLuhan ikke beskrev, nemlig gjennom migrasjon og fysisk mobilitet. Bydelen er dobbelt transnasjonal: En stor andel av innbyggerne deltar i forpliktende transnasjonale nettverk som muliggjøres av elektro­ nisk kommunikasjon, og samtidig er bydelens demografiske sammensetning et Se blant annet Rights.no, og document.no. Et google-søk ga over 1300 resultater for kombinasjonen «Groruddalen» og «Rosengård»

Den globale drabantby.indd 8

17-04-12 15:21:22

Den flerstemte drabantbyen

uttrykk for den omfattende etniske variasjonen som eksisterer i dagens europeiske og norske samfunn.

Bruken av kommunikasjonsteknologi har ikke medført redusert fysisk mobilitet.

Relasjoner til slektninger langt borte har noen begrensninger som fysisk naboskap ikke har: Det kreves en ekstra innsats å holde nettverkene ved like når de er transnasjonale. Det blotte faktum at de fleste innvandrere pleier transnasjonale relasjoner til slektninger i andre land, samtidig som de deltar i det norske samfunnet, medfører nødvendigvis komplekse og sammensatte identiteter.

Dette gjelder imidlertid ikke bare for innvandrere og andre som pleier trans­ nasjonale bånd. Hele den norske offentligheten kan være temmelig porøs. De danske Muhammed-karikaturene fra 2005, som senere ble trykt av enkelte norske medier, skapte ringvirkninger i mange land (se for eksempel Eide et.al. 2008). Et mindre kjent eksempel er en Muhammed-karikatur fra Adresseavisen som i 2008 via MMS nådde en ortodoks religiøs skole i de lovløse stammeområdene mellom Afghanistan og Pakistan, og førte til problemer for en norsk reporter som besøkte skolen (Eide 2009). Verdenssamfunnets medlemmer er vevd sammen på langt flere og mer uoversiktlige måter enn for to tiår siden. I tillegg til de kulturelle båndene McLuhan og andre har skrevet om, er dagens mennesker også sosialt forbundet på nye måter og ofte på tvers av nasjonale grenser. Dette gjelder som nevnt for mange av Groruddalens beboere.

Selv om dalen med sine fire bydeler på viktige områder skiller seg fra Rosengård, finnes det også likhetstrekk. Begge områdene befinner seg et stykke utenfor by­sentrum, har høyere arbeidsledighet og lavere gjennomsnittsinntekt enn byen som helhet, og har en stor minoritetsbefolkning. En del av Groruddalens problemer er klassiske «sovebyproblemer» (se Vestels kapittel). Drabantbyer er først og fremst boområder; mange av innbyggerne arbeider og deltar i fritidsaktiviteter andre steder.

Viktige kulturinstitusjoner som er en selvfølge i byer med langt mindre befolkning enn Groruddalen (130 000 innbyggere), mangler. Drabantbyen Fyllingsdalen i Bergen hadde i mange år sitt eget teater. Groruddalen har det ikke, og knapt noen kino eller eget konsertlokale. Alnaelven er ikke gravd frem, og det etterlyste lokket over E6 ved Furuset er utsatt på ubestemt tid. Dette er problemer lokale medier har skrevet om lenge. Men når opinionssterke fora utenfra skal sette søkelys på drabantby­ områder, er det en tendens til at selve befolkningen og dens sammensetning kommer i fokus, og problemene blir oversatt til «innvandringsproblemer». Når barnefamilier (både med etnisk norsk og annen bakgrunn) flytter ut av Groruddalen for å få barna sine i klasser med flere etnisk norske elever, handler dette trolig mer om klasse enn om etnisitet (se Morkens kapittel for en diskusjon av skolemobilitet).

Noen signaliserer imidlertid at de flytter på grunn av et generelt dårlig miljø – for eksempel at etnisk norske innbyggere opplever et svekket fellesskap og mindre kulturell intimitet enn de gjorde da det var flere som dem i nærmiljøet. Andre er imidlertid mer positive til det kulturelle mangfoldet, så det lar seg ikke gjøre å trekke noen entydig konklusjon.

Den globale drabantby.indd 9

17-04-12 15:21:23

10

Den globale drabantbyen

Statistikken viser imidlertid at grunnlaget for frykten synker. På Furuset var antall egistrerte tilfeller av kriminalitet i år 2000 ca. 1200, mens det i 2010 var om lag 400. Aktivt forebyggende arbeid fra politi og ungdomsarbeidere har gjort sitt, som integrerte deler av Grorudsatsingen. De ulike bydelene ser også en rekke initiativ neden­fra, gjennom ulike foreninger og løsere sammenslutninger, som bidrar til mer av en felles bo-identitet: festivaler, markering av spesielle dager, som FNdagen med mer.

Multikulturalisme?

De sosiale problemene i Groruddalen blir i en del debatter direkte forbundet med «multikulturalisme». Dette begrepet, som først ble brukt i Canada på 1960-tallet, har mange konnotasjoner, og blir tolket på ganske forskjellige måter (se Eriksen 1993, Hall 2000, Vertovec & Wessendorf 2010, Lentin & Titley 2011, Bangstad 2012). Et lokalt eksempel på å gi mening til begrepet stammer fra FN-dagen i 2011, da 2000 mennesker på Stovner marsjerte for å markere avstand til den negative måten de føler de har blitt sett på, slik initiativtaker Neha Naveen uttrykte det. En av initiativtakerne sa dette til Akers Avis Groruddalen: «– Vi skal vise at vi tror på fremtiden sammen. Vi skal vise frem Stovner fra sitt aller beste, og den multikulturalisme som finnes her. Vi går i positivitetsmarsj for å vise at vi vil skape en fremtid sammen, forteller Åsmund Gylder i One People.» (28.10.11).

Mens ordet multikulturalisme av mange akademikere og skribenter er blitt tolket som en ideologi basert på ukritisk verdirelativisme som i sin tur kan bidra til rasisme (en tidlig kritikk: Malik 1996), bruker initiativtakerne det her deskriptivt og positivt, også som uttrykk for en vilje til å leve sammen i fremtiden. Lentin og Titley ser den europeiske debatten om begrepet som et symptom på den nyere utviklingen, samt en «mobiliseringsmetafor for et spektrum av politisk aversjon og rasisme som har blitt mer uttalt i Vest-Europa» (2011: 3). Dessuten har multikulturalisme i sentrale diskurser blitt en eufemisme for «the muslimske problem» (2011: 37). Dels skyldes dette nok begrepets elastisitet, men også en vending bort fra andre faktorer som bidrar til å skape uro, for eksempel sosial ulikhet og diskriminering.

Gjennom tilknytning til ideologi (-isme) og en del overflatiske definisjoner, for eksempel den britiske skribenten Yasmin Alibhai-Browns tre S-er (sarier, samosaer og «steel drums», se Kymlicka 2010: 33), har multikulturalisme fått et vekselvis dystert eller parodisk innhold, som har satt seg i deler av offentligheten. Men den kjente britiske sosiologen Anthony Giddens, som henviser til sitt eget hjemland i artikkelen «Misforståelser om multikulturalismen», tar klart avstand fra ideen om at denne -ismen skulle bety at ulike kulturelle og etniske grupper ble overlatt til seg selv og kunne gjøre akkurat som de ville. I Canada, som de fleste andre steder, viser multikulturalisme til en form for «enhet i mangfold» (2006).

Se http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2006/oct/14/tonygiddens/print, lest 16.1.2012

Den globale drabantby.indd 10

17-04-12 15:21:23

Den flerstemte drabantbyen

11

Ordet er imidlertid omstridt av flere årsaker. For det første har kritikere av multi­ kulturalismen (f.eks. Eriksen 1993, 2001) hevdet at det er uegnet som deskriptivt begrep, ettersom det er formulert som en isme, altså en normativ overbevisning.

(Multikulturalitet kunne her fungere som erstatning.) For det andre kan begrepet gi inntrykk av at komplekse samfunn består av flere kulturer, som hver for seg er relativt avgrensede og homogene innad, noe som stemmer dårlig med virkeligheten, der hybriditet, altså blanding, er lettere å få øye på enn renhet.

Ettersom ordet multikulturalisme har fått en negativ klang i de fleste europeiske land, har stadig flere begynt å snakke om kulturelt mangfold (diversity) i stedet. I tråd med dette slår Steve Vertovec og Susanne Wessendorf i en artikkelsamling om «multikulturalismens kriser» i dagens Europa (2011) fast at om multikulturalisme har fått mye dårlig presse i senere tid, fortsetter praksis omtrent som før, men nå i økende grad under merkelappen «mangfold».

Dette begrepet tar ikke stilling til spørsmålet om hvilke grupper som eksisterer i et samfunn, og åpner muligheten for at individet selv kan velge tilhørighet, mens en vanlig tolkning av begrepet multikulturalisme er at den slår fast at samfunnet består av flere (multi-) kulturer. På den annen side er det ikke gitt at denne definisjonen avviser hybriditet, endring og forhandlinger, slik eksemplet fra Stovner demonstrerer.

Diskusjonen om forholdet mellom enhet og mangfold, en uavvendelig del av livet i et komplekst samfunn, kan ta mange former, som når ansatte og brukere forhandler om hvordan samhandlingen i en barnehage skal være (se Erstads kapittel). Er det god tone å snakke punjabi i en forsamling der dette språket ikke blir forstått av andre foreldre? Er det på den annen side en krenking av foreldrenes frihet hvis en griper inn overfor folk som åpenbart har behov for å samtale på sitt morsmål? Vil en liberal førskolelærer som ser gjennom fingrene med artikulering av fremmedspråk i en setting der et av hovedformålene er å lære norsk, kunne sortere under rubrikken multikulturalist?

Alle = groruddøler?

I Norge har ordet «rase» i stor grad blitt erstattet med etnisitet, og optimistiske aktører har hevdet at elever og lærere i skoler som er sterkt mangfoldspreget, er blitt «fargeblinde». Men stemmer dette? At daglig omgang med andre unge med ulike bakgrunner vil gjøre mange mindre opptatt av hudfarge og mer opptatt av individer og personlighet, er svært sannsynlig. Samtidig spiller foreldres innflytelse, medievirkeligheten og andre sider ved storsamfunnet, en rolle for den enkeltes navigering i hverdagslivet. Som Mari Rysst demonstrerer i sitt kapittel, er ikke elever i barneskolen videre fargeblinde. På den annen side tyder lite på at systematisk mobbing på bakgrunn av hudfarge er særlig utbredt. Og kanskje er nettopp det at flere lett roper «rasist» et eksempel på den rollen, så vel egne erfaringer (med diskriminering og rasisme) som diskurser i storsamfunnet, kan spille.

Den globale drabantby.indd 11

17-04-12 15:21:23

12

Den globale drabantbyen

En av de viktige, store diskursene i «det nye Norge» er at mangfold styrker nasjonen, at et fargerikt fellesskap kan fungere. Den var sterk etter 22. juli, men konkurrerte med innvandringskritiske diskurser, der deler av en uuttalt forklaring på terroren ble sagt å være en multikulturalisme som var gått for langt. Men blant mangfoldstilhengerne kan to strategier skimtes i ulike sider ved Groruddalens dagligliv. Den ene er basert på synliggjøring: Se her, hvor godt mangfoldet fungerer!

Det er ingen mangel på Alibhai-Browns tre s-er (se over) i de mange kulturarrangementene som foregår i Groruddalen, ikke minst i bydel Alna. Det trenger ikke bety overflatesminke på en dystrere virkelighet. Å dele mat har til alle tider vært en måte å bli nærmere kjent på, og kulturfeltet er en arena for samvær på tvers av reelle og mer konstruerte forskjeller.

Men en annen strategi – mindre prangende – er den som består i alminneliggjøring, der etnisitet ikke blir tillagt vekt, men der alle i Groruddalen blir groruddøler. Klarest ser en kanskje dette i lokalmedienes sportsdekning, der «alle skal med» ser ut til å være en rettesnor (Fossum 2012), og der et ungt fotballtalent ikke er mindre norsk fordi om han eller hun har somalisk eller iransk bakgrunn. Denne holdningen kommer også til uttrykk i utsagn fra en Furuset-veteran i Beate Sollis kapittel. Hun omtaler den nye Ahmadiyya-moskeen som ruver godt i landskapet nær Furuset senter, og menighetsmedlemmene med at «de er jo vanlige folk» – underforstått som andre religiøse. På den annen side bidrar informanten med et snev av nostalgi. Før tilhørte hun et miljø, på det gamle Furuset. Slik føler hun det ikke lenger.

Sted som hovedfokus Denne boken gir noen empiriske bidrag til debattene vi nå kort har skissert, om flerkulturalitet, friksjon og fellesskap, om klasse og etnisitet, og om å leve i et bymiljø der veien blir til mens man går fordi den felles fortiden er kort og fremtiden lengre.

Boken gir både overblikk og dypdykk: De to første kapitlene, skrevet av Thomas Hylland Eriksen og Viggo Vestel, presenterer både en rekke objektive trekk ved Alna og Groruddalen, plasserer dalen i Oslos og Norges historie og geografi, og omtaler en del problemløsende og miljøskapende tiltak som er iverksatt både i offentlig sektor og frivillighetssektoren.

De senere kapitlene tar opp ulike sfærer eller arenaer: Ida Erstad skriver om samhandling og kommunikasjon i en barnehage, mens både Mari Rysst og Ingvild Endestad skriver om skolen fra et antropologisk perspektiv. Ivar Morken skriver også om skolen, men fra en annen metodisk innfallsvinkel, og hans problemstilling dreier seg om skolebytte. Monika Rosten, som forsker på unge voksne og deres livssituasjon (og ikke minst deres fremtidsplaner), beskriver et ungdomsmiljø, mens Kelly McKowen presenterer et initiativ som tar sikte på å skape lokal forankring og stolthet. Anders Høgmoens fotoessay fyller ut bildet med andre midler, og viser både forandring og kontinuitet i bydelen.

Den globale drabantby.indd 12

17-04-12 15:21:24

Den flerstemte drabantbyen

13

Ingebjørg Eikenes gir et overblikk over feltet McKowen beskriver innenfra, ved å vise både kontinuitet og endring i lokalt foreningsliv på Furuset over tid. De tre neste kapitlene tar opp det religiøse feltet: Lill Vramo beskriver sikhenes tilpasning i Norge, Beate Solli skriver om den nye Ahmaddiya-moskeen på Furuset og lokalbefolkningens syn på den, og Anne Hege Grung beskriver det religiøse feltet på mer allment grunnlag, men særlig med utgangspunkt i kirken. Deretter følger to komplementære kapitler om medier i bydelen. Sharam Alghasi har dykket ned i et borettslag for å ta pulsen på beboernes mediebruk, mens Elisabeth Eide viser hvordan et statsrådbesøk i et av dalens mest mangfoldige områder kan bli fremstilt ulikt i lokalpresse og riksmedier. Til slutt diskuterer Henrik Sinding-Larsen forholdet mellom mangfold i befolkningen og økologisk mangfold, med særlig vekt på by­delens plass i globale miljøspørsmål og naturens plass i norsk selvforståelse.

Underveis er det lagt inn noen pustepauser i form av korte livshistorier fra mennesker som lenge har bodd i bydelen, men med forskjellig utgangspunkt – en urinnvåner, et par etnisk norske innflyttere og noen innvandrere. De er hentet fra historikeren Per Jostein Vangs masteroppgave (Vang 2011).

Forskningsprosjektet som denne boken springer ut av, «Alna-prosjektet», er finansiert av Norges Forskningsråd og har stedstilhørighet som hovedfokus. I stedet for å dele opp samfunnet i etniske grupper eller klasser, er søkelyset primært på stedet, på den konkrete drabantbyen, som arena. Selvfølgelig kommer både etnisitet, kjønn og klasse inn underveis, men inngangsverdien er sted. Spørsmålet vi reiser, er ganske enkelt hva som skal til for å skape tilhørighet og bidra til identitet på et mangfoldig sted preget av gjennomtrekk og mobilitet, og hvilke faktorer som motvirker en slik tilhørighet.

Vi forskere…

Til slutt må vi si et par ord om et grunnleggende problem i prosjekter av denne typen, nemlig forskerens dobbeltrolle som observatør og samfunnsdeltager. Han eller hun bringer uvegerlig sine egne interesser og verdier til torgs i sin forskning.

Selv det mest nøkterne prosjekt blir uvegerlig vinklet gjennom problemstillingene som tas opp og metodene som brukes. Ingen samfunnsforskning er hundre prosent verdinøytral. Likevel er det uten tvil riktig at minoritetsforskningen har vært preget av normative problemstillinger i større grad enn mye annen samfunnsforskning.

Feltet er voldsomt politisert, og invaderes av massemediale debatter og nyhetsoppslag i den grad at det legges press på forskerne om at de skal forholde seg aktivt til medieskapte problemstillinger og «mene» noe (altså trekke normative slutninger) om feltet de forsker på. Dette er de ikke alltid egnet til; gode forskere er ikke nødvendigvis kompetente synsere.

På denne bakgrunn må det slås fast at verdivurderinger, implisitte eller eksplisitte, er vanskelige (umulige?) å unngå i samfunnsforskningen, men at bidragsyterne til denne boken ikke har latt seg styre av politikernes kjepphester eller masse­mediale

Den globale drabantby.indd 13

17-04-12 15:21:24

14

Den globale drabantbyen

vinklinger på virkeligheten. Derfor fremstår livet i Groruddalen i denne boken som noe annerledes enn inntrykkene man får gjennom massemediene – og formodentlig mer gjenkjennelig for de som bor i dalen.

Referanser Bangstad, Sindre (2012) Multikulturalismen og dens kritikere. I Bente Puntervold Bø, red.: Multikulturell teori og flerkulturelle praksiser. Oslo: Abstrakt.

Eide, Elisabeth, Risto Kunelius & Angela Phillips (red. 2008) Transnational Media Events. The Mohammed Cartoons and the Imagined Clash of Civilizations. Göteborg: Nordicom.

Eide, Elisabeth (2009) Global Divides and Transnational Media Literacy. I Nordicom Review. Jubilee Issue, s. 151–162. Göteborg: Nordicom.

Eriksen, Thomas Hylland (1993) Kulturterrorismen: En kritikk av tanken om kulturell renhet. Oslo: Spartacus.

— (2001) Between Universalism and Relativism: A Critique of the UNESCO Concept of Culture. I J. Cowan, M.B. Dembour og R. A. Wilson, red.: Culture and Rights: Anthropological Perspectives, s. 127–148. Cambridge: Cambridge University Press.

Fossum, Martin L (2012) Akers Avis Groruddalen. 50 år som identitetsbygger i Groruddalen. Masteroppgave i journalistikk. Universitetet i Oslo (upublisert).

Giddens, Anthony (2006) Misunderstanding Multiculturalism. I The Guardian 14.10.2006. London: The Guardian.

Hall, Stuart (2000) Conclusion: The multi-cultural question. I Barnor Hesse, red.: Un/ settled Multiculturalisms: Diasporas, Entanglements, Transruptions, s. 209–241.

London: Zed. Kymlicka, Will (2010) The rise and fall of multiculturalism? New debates on inclusion and accommodation in diverse societies. I Vertovec, S & Susanne Wessendorf (red.): The Multiculturalism Backlash. European Discourses, Policies and Practices, s 32–50. London: Routledge.

Lentin, A & Gavan Titley (2011) The Crisis of Multiculturalism. Racism in a Neoliberal Age. London: Zed Books.

Malik, Kenan (1996) The Meaning of Race. London: Macmillan.

McLuhan, Marshall (2011 [1962]) The Gutenberg Galaxy: The Making of Typographic Man. Toronto: Toronto University Press.

— (1987 [1964]: Understanding Media. The Extensions of Man. London: Ark Publishers.

Vang, Per Jostein (2011) Furuset – fra bygd til drabantby. Livsfortellinger fra et lokalsamfunn. Fra 1939 til 2011. Historisk institutt: Masteroppgave i historie.

Vertovec, Steven og Susanne Wessendorf, red. (2010) The Multiculturalism Backlash: European Discourses, Policies and Practices. London: Routledge.

Den globale drabantby.indd 14

17-04-12 15:21:25

Kapittel 2

Groruddalen, Alna og det nye Norge Thomas Hylland Eriksen og Viggo Vestel

Oslo er ingen stor by etter internasjonal standard, men den er heller ingen småby.

Med sine rundt 600 000 innbyggere er Oslo på størrelse med viktige europeiske provinshovedsteder som Wroclaw, Genova, Rotterdam og Stuttgart. Imidlertid har Oslo klare storbytrekk, noe som ofte påpekes i sammenligninger med jevnstore byer som frister tilværelsen i skyggen av større metropoler. Det skyldes først og fremst hovedstadstatusen, som innebærer at landets sentrale institusjoner innen politikk, kultur og næringsliv er konsentrert der, og at byen er det naturlige knutepunktet, veikrysset og sentralbordet for kommunikasjon og mobilitet både innad i Norge og på tvers av landegrensene. Som hovedstad i et rikt og velorganisert land kjennetegnes Oslo av en sosial differensiering som kan minne om situasjonen i betydelig større byer.

Byen har vokst raskt, og som bevis blir det ofte hevdet at nesten ingen har alle sine fire besteforeldre fra Oslo. Befolkningen er rent faktisk blitt doblet siden 1950, og veksten spås å fortsette utover i dette århundret, ikke minst på grunn av innvandring. Bomønsteret har forandret seg dramatisk. I 2000 bodde det omtrent like mange i indre by som i 1890, nemlig ca. 150 000 mennesker. Forskjellen er at de 150 000 utgjorde nesten hele byens befolkning den gangen, mens vi nå snakker om en fjerdedel.

Det største innbyggertallet i indre by hadde Oslo i 1946, nemlig 286 000 mennesker. Siden har både prosentandelen og det absolutte antallet beboere i sentrale deler av byen sunket. Folk har flyttet ut, og de som har flyttet inn, har gjerne bosatt seg i de samme områdene, både vest og øst for sentrum.

Byen gjennomgikk enorme forandringer i annen halvdel av forrige århundre. De var minst merkbare i de mest sentrale områdene, og mest tydelige i de østlige by­delene. Der det tidligere hadde vært spredt bebyggelse, noen grender med småhus, gårdsdrift og turområder, vokste det frem helt nye bydeler som etter hvert skulle bosette over to hundre tusen mennesker. Landeveiene ble til motorveier. Ny industri ble etablert. Skoler og barnehager kom i drift. Kjøpesentre ble åpnet. T-banen sørget for rask mobilitet til og fra sentrum. Folk flyttet inn. Noen flyttet ut igjen. Flere ­flyttet inn – og enda flere. Og noen flyttet ut igjen. Bevegelsen fort­setter.

Den globale drabantby.indd 15

17-04-12 15:21:25

16

Den globale drabantbyen

Mobiliteten er fremdeles merkbar i det nye, urbane beltet som bukter seg på innsiden av Østmarka fra Mortensrud i sør til Stovner i nord. Nå dreier det seg særlig om innvandring og minoriteter, men det er stor variasjon også på dette feltet.

Det finnes områder i Oslo øst og sørøst hvor etnisk norske utgjør et solid flertall, mens andre områder blir stadig mer dominert av minoriteter. Prosjektet som det presenteres forskning fra i denne boken, handler om en etnisk mangfoldig drabantby i Groruddalen, hvor flertallet har minoritetsbakgrunn, men hvor det også bor mange etnisk norske. De representerer det foreløpige sluttproduktet av Groruddalens metamorfose siden 1950-tallet, men de representerer også fremtiden.

Innbyggerne i Alna bydel – én av fire bydeler som utgjør Groruddalen (de tre øvrige er Stovner, Grorud og Bjerke) – er omgitt av tegn på endring; teknologiske, økonomiske, sosiale, kulturelle. Uansett hvor de opprinnelig kommer fra, møter de daglig mennesker med en annen kulturbakgrunn enn seg selv, og det er ikke nødvendigvis de samme folkegruppene i år som i fjor. Konflikter oppstår på andre måter, og delvis av andre årsaker, i et fleretnisk bomiljø, enn i et som er mer homogent. Så vel bydelsadministrasjonen som organisasjonssektoren er på sin side engasjert i prosjekter som tar utgangspunkt i stedets karakter som flerkulturell møteplass, og får følgelig et annet fokus enn det som er vanlig på mer homogene steder. Stedstilhørighet kan ikke tas for gitt i et slikt område, den må skapes.

Drabantbyene gir de kanskje skarpeste og mest kontrastfylte bildene av det nye Norge: et bensindrevet land proppfullt av iDingser, parabolantenner og billetter til fjerne verdensdeler, et land som ikke lenger kan fremstille seg som englehvitt og rent som snø, et land innfiltret i transnasjonale forbindelser i alle retninger, med stor iboende kompleksitet til både berikelse og friksjoner, et land der både verdikamper og fordelingskamper ligger like mye foran som bak oss, på måter som vanskelig kunne forutsees for førti år siden.

Fra fremtidsdrøm til problemområder Vi kom fra alle kanter av landet, fra myggviddene i nord og svaberga i sør, fra de regnpiska fergekaiene i vest og de mørke granskauene i øst. Vi bar med oss måkeskrik og maskinlarm, fjøslukt og kontorstøv, elvesang og gatespråk. (…) Drømmen var endelig gått i oppfyllelse. (…) For her skulle det bli plass til tusenvis av etterkrigstidas hussøkende skarer. En hel by for seg selv, flunkende ny og moderne. (Nilsen 2004:5) Slik beskriver forfatteren Tove Nilsen sitt første møte med drabantbyen på Bøler i bydelen Østensjø utenfor Oslo, en av Norges tidligste drabantbyer, bygd på begynnelsen av 1950-tallet. Som sitatet illustrerer, var dette for mange områder som skulle bære frem etterkrigstidens drøm om gode boliger for folk flest, der tilgang til moderne bekvemmeligheter (sanitæranlegg, bad, kjøkken), sol, lys og ikke minst

Den globale drabantby.indd 16

17-04-12 15:21:25

Groruddalen, Alna og det nye Norge

17

naturen rundt, fremstod som viktige kvaliteter. For planleggerne, politikere og beboerne selv representerte drabantbyen tidens optimistiske syn på fremtiden og viljen til å fordele samfunnsgodene til «alle», i beste sosialdemokratiske ånd, og i tråd med datidens arkitektoniske (funksjonalistiske) strømninger.

Forskerne Hansen og Brattbakk forstår drabantbyene som «relativt store boligområder som bygges under ett, utenfor eller i utkanten av storbyene» og som utgjør et relativt avgrenset område med en del felles funksjoner (Hansen og Brattbakk 2005: 6). I Oslo ble de bygget fra rundt 1950 til midten av 1990-årene, de fleste på 1960- og 70-tallet. Av disse områdene var det drabantbyene i Groruddalen som skulle bli de største og mest omtalte. Boligene var rimelige, og ble raskt populære blant arbeiderklassefamilier, «vanlige folk» og tilflyttere fra andre deler av landet som søkte jobber på hovedstadens mangfoldige arbeidsplasser. I tidsrommet fra 1949 til 1980 økte innbyggertallet i Groruddalen med 97.200 personer eller 572 (!) prosent (Aalandslid 2009:13).

Med en slik befolkningsutvikling, der et stort antall personer i løpet av svært kort tid bosetter seg i små og avgrensede områder, og med en arkitektur som gjør maksimal konsentrasjon av boliger (i blokker) mulig, er det ikke overraskende at disse områdene raskt ble arena for sosiale spenninger. Avisoverskrifter om sosial nød, ungdomsproblemer, barn med lærevansker og kriminalitet, ble raskt en del av assosiasjonskjedene knyttet til drabantbyene. Denne utviklingen fikk også god næring fra dypt pessimistiske rapporter som omhandler deler av dalen. Av de eldre blant disse er det særlig «Stovnerrapporten» (som egentlig var et nummer av bladet Sinnets Helse, nemlig nr. 5, 1975) og «Ammerudrapporten» (NBI 1970), som bidro til nærmest panikkartede oppslag i datidens medier (se for eksempel Nadim 2008: 65). I ettertid er det vanskelig å vurdere hvor mye av dette som var medieskapt «moralsk panikk», og hva som dreide seg om reelle problemer (Cohen 1972). Uansett medvirket den negative omtalen til at optimismen i synet på drabantbyene og blokkbebyggelsen som fremtidens boligform i stor grad snudde utover på 1960- og 70-tallet, særlig i medieoffentlighetenes fremstillinger (Nadim 2008). Fra Wam og Vennerøds Lasse og Geir (1976) til Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984) har klisjeene om det fremmedgjørende (og antinorske) drabantbyhelvetet fått rotfeste i den nasjonale forestillingsverdenen, til tross for at forfattere som Jan Kjærstad og Per Petterson har skildret Groruddalen på nyanserte og til dels kjærlige måter i sine bøker.

I takt med globaliseringen for øvrig, der varer, penger, kulturelle uttrykk og folk i økende grad forflytter seg fra en del av verden til en annen, har innvandrerfamilier i økende grad bosatt seg i de norske drabantbyene, og tilført større sosial og kulturell kompleksitet. I over halvparten av Oslos drabantbyområder er andelen beboere med innvandrerbakgrunn tredoblet på 1990-tallet, og i 2008 var 178 ulike opprin Ifølge disse forfatterne finnes tjueto slike områder i Oslo, ni i Bergen og ti i Trondheim ut fra disse kriteriene (ibid).

Den globale drabantby.indd 17

17-04-12 15:21:26

18

Den globale drabantbyen

nelsesland representert blant beboerne i Groruddalen (Hansen og Brattbakk 2005, Aalandslid 2009). Med denne utviklingen fikk de allerede stigmatiserende medie­ oppslagene tilført en ny dimensjon i form av etnisk konflikt og engstelse for ukjente kulturer og væremåter.

Dette er en utvikling vi også kjenner fra andre større byer som Paris, London, Amsterdam, Berlin, Stockholm, Gøteborg, København, Glasgow og Milano. De har for lengst fått sine flerkulturelle drabantbyer (se for eksempel Back 1996, Dikec 2007, Ewing 2008, Sernhede 2011, Vestel 2007). Her er det selvsagt enorme varia­ sjoner både i størrelse, fysisk utforming, beboersammensetning og historisk og politisk kontekst. Like fullt har områdene mye til felles på tvers av landegrensene – tett og ofte høy blokkbebyggelse, leiligheter i lavere prissjikt, store andeler av innvandrerfamilier, infrastruktur av varierende kvalitet, og ofte et dårlig rykte fra et tidlig tidspunkt.

Hvorfor flytter innvandrerfamiliene til disse områdene? Årsakene er nokså åpenbare: Boligene i drabantbyene er rimelige, og stat og kommune eier dessuten ofte en del boliger som er holdt av til vanskeligstilte, noe som ikke minst kan gjelde flyktninger i kritiske livssituasjoner. Ofte er det her landsmenn alt har bosatt seg, og en ønsker å bo der man kjenner noen, eller føler seg mer hjemme hos. Som blant Tove Nilsens innflyttere er det selvsagt også mange som søker arbeid i hovedstaden, en by som for innvandrere fra mer problemfylte områder på kloden gis særlig mening som hovedstaden i «verdens rikeste land». Men bosettingene skjer altså ofte i områder som tradisjonelt har vært arbeiderklasseforankret og til dels problemfylte, sett med offentlighetens medieslørede blikk.

Samtidig som store befolkningsmessige endringer har skjedd i disse bydelene i Oslo, også de siste årene, har både bygningsmasse, infrastruktur og offentlige anlegg (skoler, kjøpesentra, parker, grøntanlegg, idrettsanlegg og liknende) i mange tilfeller sterkt behov for opprusting. Som østkantbydelene generelt, skårer bydelene i Groruddalen lavt på levekår; utdannings- og inntektsnivå er betydelig lavere i drabantbyene enn i storbybefolkningen generelt, og disse forskjellene øker (Nadim 2008). Andelen arbeidsledige og sosialhjelpsmottakere er høyere i drabantby­ befolkningen enn i den samlede befolkningen i byen ellers, og drabantbyene har en høyere andel voldssiktede personer enn byen som helhet (ibid). I vår tid blir problemene gjerne gruppert langs to tematiske akser som særlig speiles og til dels dyrkes i mediene: I. Sosiale problemer (levekår, klasse, utdanning, arbeid, kriminalitet mm.).

II. Økende andel innvandrerfamilier.

For Groruddalens vedkommende indikerer historien så langt at den i mange år har vært forsømt av politikere og bevilgende myndigheter (se også Oslo kommune/Bydel Alna 2009:8). Dette kan ses i sammenheng med områdets hyperurbane karakter; et konsentrat av blokkbebyggelse, industriområder, gjennomfartstrafikk, motorveier,

Den globale drabantby.indd 18

17-04-12 15:21:26

Groruddalen, Alna og det nye Norge

19

avfallsdeponier, hyppig inn- og utflytning m.m., som ses som en vesentlig kontrast til våre tradisjonelle forestillinger om «Det Norske». Drabantbyen er, med andre ord, «det stikk motsatte av fjell og fjord» (…) «det motsatte av Norge» (Eriksen og Høgmoen 2011). Fra å være uttrykk for etterkrigstidens fremtidsoptimisme, ble Groruddalen ganske raskt sett som en slags «nasjonens problemområde» – «et lite stykke anti-Norge» (ibid, se også Nadim 2008: 65). Det sier seg selv at et slikt problemstempel, som ofte oppleves som urettferdig, har vært til byrde for dem som faktisk bor i disse områdene.

En slik forståelse av sentrale aktørers holdninger til Groruddalen får også næring av politikere som ser den høye innvandrerandelen i «flere av Oslos bydeler» som en «trussel mot norsk kultur», det flerkulturelle ses som «rotløshet satt i system», som noe som «vil rive landet vårt i filler». Noe av bakgrunnen for disse påstandene er også at etnisk norske familier i økende grad flytter ut av dalen. Ifølge forfatterne etterlater de seg «enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn» (ibid). For disse politikerne er det altså innvandrernes kulturelle orienteringer – særlig i de mest innvandrertette områdene - som anses som en trussel mot «det norske».

Utflytting og livskvalitet i dalen Våren 2011 publiserte Aftenposten en serie artikler som rettet søkelyset på fraflytting av helnorske familier fra Groruddalen, noe som særlig ble satt i forbindelse med den høye andelen elever med innvandrerbakgrunn på skolene. På bakgrunn av blant annet disse oppslagene, uttaler venstrepolitiker, advokat og samfunnsdebattant Abid Raja, under overskriften «Advarer mot terror fra Groruddalen», og med et dramatiserende patos som man vel kan anta at det store flertallet av Groruddalens beboere ikke vil være helt enige i: Dette er en tikkende klokke som bokstavelig talt vil eksplodere i ansiktene våre. Om 20–50 år vil det være for sent. Da vil vi ha fått franske og britiske tilstander – der egne samfunn har indre justis, innvandrerne er systematisk dårlig integrert selv i tredjegenerasjon, patriarkalske holdninger florerer og muslimer blir radikalisert. Faresignalene er der. (Aften 29.03 2011)

Kronikken «Drømmen om Disneyland», skrevet av Fremskrittspartiets leder i Oslo, Christian TybringGjedde, og styremedlem Kent Andersen, Aftenposten 27.08. 2010.

Disse uttalelsene ble stilt i et problematisk lys i kjølvannet av hendelsene den 22. juli 2011. Formuleringene, men ikke innholdet, er blitt beklaget av forfatterne i ettertid (se nedenfor).

Se for eksempel Aften 16.03 2011, 17.03 2011, 29.03 2011, 27.04 2011.

Det hører med til historien at en rekke beboere og ansatte i Bydel Alna etter dette innlegget inviterte Raja til et debattmøte via et innlegg i Aftenposten (Aftenposten Aften 06.04. 2011). Raja stilte ikke opp.

Den globale drabantby.indd 19

17-04-12 15:21:27

20

Den globale drabantbyen

I sin analyse av skiftningene i myndighetenes politikk og offentlighetens holdninger vis-à-vis de innvandrertette forstedene (les banlieues) i Frankrike, skisserer geografen Mustafa Dikec et liknende bilde: På 1970-tallet ble områdene sett som en «trussel» som følge av arbeidsløshet og andre sosiale problemer (Dikec 2007:175).

Ti år senere ble de tydeligere beskrevet som «innvandrerproblemer», mens man på nittitallet i økende grad trakk frem islam som forklaringsfaktor, noe som viser en parallell til den norske debatten.

I likhet med Dikecs kontekstualiseringer i analysen av de franske forstedene, må slike utsagn i den lokale debatten om Groruddalens drabantbyer også ses på bakgrunn av serien av «kritiske hendelser» som har fått store konsekvenser på globalt nivå: Både terrorangrepene 11. september, bombene i Madrid og London, mordet på den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh, tumultene etter publiseringen av de danske Muhammed-karikaturene, opptøyene blant ungdom i Frankrike i 2005, samt flere andre utslag av politisk vold har helt eller delvis sitt utspring hos radikaliserte muslimske innvandrere, selv om iallfall de franske opptøyene ikke var religiøst motivert (Das 1997, Rogstad og Vestel 2011, se også Vertovec og ­Wessendorf 2010:5 for en kommentert oversikt). Disse hendelsene har hatt vesentlig betydning for holdninger til innvandrere i den vestlige verden i senere år, og har manifestert seg, ofte svært konkret, på dagliglivets arenaer i form av islamofobi, mistenkeliggjøring, frykt og marginalisering (se Maira 2009, Back 2007). Slike tendenser til mistenkeliggjøring oppleves som en tung byrde, også blant ungdom i Groruddalen (Vestel 2009).

22. juli 2011 opplevde den norske nasjonen selv en slik kritisk hendelse, da en etnisk norsk mann først detonerte en bilbombe som var ment å ramme regjeringen, for senere å myrde 69 unge politikeraspiranter på AUFs sommerleir, i erklært protest mot det flerkulturelle Norge og mot «islamiseringen» spesielt. Om og eventuelt hvordan denne hendelsen vil medvirke til endringer i debattklimaet i Norge over lengre tid, gjenstår å se. Det er i hvert fall et faktum at denne terroristen minnet oss om at også drap på uskyldige ikke er noe radikaliserte muslimer har monopol på, men kan være 100 prosent Made in Norway. Vi minner om at dette ikke er noe nytt. Både bombene kastet mot førstemai-toget i Oslo i 1979, sprengningen av ahmadhiyya-menighetens Noor-moské på Frogner i 1985 og drapet på norsk-­ghanesiske Benjamin Hermansen i 2001 var alle utført av høyreekstreme nasjonalister. Samtidig kan det ikke utelukkes at radikaliserte muslimer, født og oppvokst i Norge, også vil kunne begå terrorhandlinger, men foreløpig har det ikke skjedd.

Uansett, mot en slik resonansbunn, kan vi uansett slå fast at Groruddalen ­fortsatt er et område som er omgitt av sterke meninger og forestillinger i norsk offentlighet.

I likhet med hva som utspilte seg i kjølvannet av de tidligere nevnte dokumentene For Skandinavias vedkommende kan vi også føye til – om enn i mindre skala – de ungdomsrelaterte opptøyer i de flerkulturelle drabantbyområdene i Göteborg og Malmö (se. for eksempel Sernhede 2011).

Den globale drabantby.indd 20

17-04-12 15:21:27

Groruddalen, Alna og det nye Norge

21

om Stovner og Ammerud, ser det heller ikke ut til at bølgene av moralsk panikk har tatt slutt. Slike bølger fører ofte med seg en ensidighet i beskrivelsene av «hvordan tingene egentlig er», noe som gjør det vanskelig å få gjennomslag for en mer nøktern beskrivelse, både av de reelle problemene, av dagliglivets mer nøytrale flyt av hendelser og gjøremål, og av de positive erfaringene som også springer ut av boform, historie, befolkningsgrupper og sosial mobilitet i disse områdene. Det er åpenbart at situasjonen er sammensatt og at både «myter» – slik de til tider formidles i ulike medier – og «reelle problemer» er viktige deler av dette bildet.

I en slik sammenheng er det også av stor betydning å peke på at Groruddalens egne beboere i flere undersøkelser faktisk gir uttrykk for at dalen er et godt sted å bo, og det er lett å glemme at mange faktisk flytter til dalen som kan tilby romslige leiligheter til en gunstig pris (Nadim 2008). I rapporten «Levekår i Groruddalen» som baseres på en representativ undersøkelse i Oslo med 2700 respondenter, oppsummerer Nadim forholdene slik: De aller fleste i Groruddalen synes de har det bra, og Groruddalen skiller seg ikke negativt ut fra resten av byen når det gjelder generell trivsel eller hvordan folk vurderer sine egne levekår sammenliknet med andres. (…) Nesten åtte av ti synes naboforholdene og de sosiale forholdene i nærmiljøet er gode.

Groruddalen kjennetegnes av at beboerne har stor grad av tverrkulturell kontakt, men dette er samtidig det området i byen hvor innbyggerne er mest skeptisk til innvandrerne. (Nadim 2008:64). De opplever heller ikke mer problemer og kriminalitet i nærområdet sammenlignet med resten av Oslo (s. 8).

Men variasjonen bydelene og delområdene imellom er stor: Mens noen av bydelene i Groruddalen ligner på områder i ytre vest på en rekke av levekårsindikatorene, har andre problemer langt over snittet for Oslo for øvrig. (ibid) Og: På de fleste indikatorene for levekår er det større forskjeller internt i Groruddalen enn det er mellom Groruddalen og resten av Oslo (Nadim 2008:67).

Situasjonen er med andre ord adskillig mer sammensatt og nyansert enn medie­ bildene som formidles i offentligheten. Man kan altså med rette spørre: hva er det «egentlig» som skjer?

La oss begynne med noen fakta om hvordan den norske staten og Oslo kommune møter de spesielle utfordringene bydelene i Groruddalen står overfor.

Den globale drabantby.indd 21

17-04-12 15:21:27

22

Den globale drabantbyen

Milliardsatsingen Det har gjennom tidene eksistert et betydelig antall planer for Groruddalen som aldri er blitt gjennomført på grunn av manglende finansiering (Holen 2005:21).10 Kanskje kan dette tolkes som uttrykk for at området også over lengre tid har hatt en plass i det offentlige Norges «dårlige samvittighet»?

I 2007 ble «Groruddalssatsingen» lansert. Dette er et samarbeid mellom stat og kommune, og har vært omtalt av tidligere miljø- og utviklingsminister Erik Solheim som «det største løftet for byforbedring her i landet noen gang» (Pressemelding fra Miljøverndepartementet 7.10.2008). Ut fra medieomtaler, observasjoner på offentlige møter, politikernes uttalelser, samtaler med involverte beboere, personer i bydels­administrasjon og andre i berørte områder, må forventningene denne gangen karakteriseres som store. Fire departementer – Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Samferdsels­departementet – samarbeider om Groruddalssatsingen.

Planpakken skal gå fra 2007 til 2016 og innebærer at det overføres over en milliard kroner til forskjellige tiltak i Groruddalen. Den norske staten og Oslo kommune har forpliktet seg til å bidra med minimum 50 millioner kroner hver, per år.

I dokumentet «Mangfold og muligheter», der Arbeiderpartiet formulerer sitt syn på integreringspolitikk i fremtidens Norge, heter det: «Arbeiderpartiets ambisjon er at Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn, et vinnerlag i globaliseringens tidsalder» (s. 3 i landsstyrets innstilling til landsmøtet, lastet ned fra nettsiden til Det norske arbeiderparti 22.11.2011). Sett i lys av en slik ambisjon kan Groruddalssatsingen også ses som et utspill for å motvirke inntrykket av at områdene med høyest andel innvandrerfamilier også er de lavest prioriterte. Det er likevel viktig å understreke at satsingen har bred støtte i samtlige politiske ­partier.

Det overordnede formålet for Groruddalssatsingen er formulert slik: … bærekraftig byutvikling, synlig miljøopprusting, bedre livskvalitet og samlet sett bedre levekår i Groruddalen. Det utvikles et lokalt og inkluderende samarbeid med beboere, organisasjoner, borettslag, næringsliv, bydeler og offentlige organisasjoner. Groruddalens identitet og stolthet skal styrkes.

Regjeringen og Byrådet er enige om å legge stor vekt på å bygge ut det lokale samarbeidet med bydeler og offentlige institusjoner, beboere, organisasjoner, borettslag og næringslivet. (Om Groruddalssatsingen, nedlastet fra Oslo kommunes nettsider 01.09.2010.)

10 Holen nevner et offentlig møte i 2005 der en kjent arbeiderpartipolitiker (Ole-Erik Yrvin) demonstrativt kunne presentere en koffert som inneholdt hele 38 slike ikke-­realiserte planer (ibid). Ifølge en av våre informanter som også overvar dette møtet, veide kofferten 23 kilo!

Den globale drabantby.indd 22

17-04-12 15:21:28

Groruddalen, Alna og det nye Norge

23

Groruddalssatsingen er inndelt i fire programområder: 1) Miljøvennlig transport i Groruddalen. Her er formålet å styrke miljøvennlig person- og godstransport, oppnå bedre luftkvalitet, mindre støy, universell opprusting og trafikksikkerhet. En vil styrke miljøet langs veinettet, kollektivtransporttilbudet, særlig de tverrgående forbindelsene i dalen, tilgjengeligheten til stasjonene, samt sykkel- og turveisystemet (Oslo kommune 2008a).

2) Alna, grønnstruktur, idrett og kulturutvikling. Dette programområdet har fått navn etter Alnaelva som renner – delvis åpent, delvis gjennom skjulte rør – gjennom hele Groruddalen. Formålet er å styrke dalens «blågrønne» struktur, naturmangfoldet, forholdene for friluftsliv, fysisk aktivitet, idrett, luftkvalitet og kulturminner. Målet er at Alnaelva og sidebekker skal åpnes, grønnstruktur og turveier skal bli sammenhengende, og en skal sikre det biologiske mangfoldet i dalen (Oslo kommune 2008b).

3) Bolig, by og stedsutvikling. Formålet er å videreutvikle og å styrke lokal steds­ identitet ved å utvikle effektive utbyggingsmønstre, de lokale sentrene, næringsområder, boområder med godt fungerende uteområder og god standard på boliger og bygninger. De mest levekårsutsatte områdene skal prioriteres. Arbeidet skal gjennomføres med bred deltakelse og innflytelse lokalt. Omdømmet skal forbedres. Det skal etableres gode sosiale og inkluderende møteplasser, og bo-, oppvekst-, og nærmiljøer skal oppleves som trygge. En satser på et variert tilbud av bolig- og leilighetstyper tilpasset ulike husholdninger (Oslo kommune 2008c).

4) Oppvekst, utdanning, levekår, kulturarrangementer og inkludering. Her er formålet å utvikle bedre levekår, skole, oppvekst, kulturliv og nærmiljø, samt styrke inkludering gjennom medvirkning, deltakelse og frivillig innsats. Gjennom å ut­vikle samarbeidsstrukturer, kompetanse og nye arbeidsformer, ønsker man å styrke bydeler og skole også etter at satsingen er over. Barn i førskolealder skal ha tilstrekkelige norskkunnskaper når de begynner på skolen, og foreldres medvirkning skal styrkes.

Læringsresultater og gjennomstrømning på skolene skal bedres til Oslo-gjennomsnittet, og en vil videreutvikle samarbeidsmodeller mellom skole, bydel og hjem.

Flere personer i utsatte grupper skal delta i arbeidslivet. Helseforskjellene hos ­befolkningen i Groruddalen skal reduseres. Ungdomstilbudene skal opprettholdes og videreutvikles som attraktive og inkluderende møteplasser, der også voksenkontakt vektlegges. Det offentlige ønsker å opprettholde og utvikle et variert og inkluderende kultur og foreningsliv med bred deltakelse fra alle befolkningsgrupper, og hvor det frivillige organisasjonslivet gis gode muligheter. Medvirkning skal stå ­sentralt, noe som blant annet innebærer «å etablere gode kontaktflater/samarbeids-

Den globale drabantby.indd 23

17-04-12 15:21:28

24

Den globale drabantbyen

strukturer mellom beslutningsmyndigheter/tjenesteytere og ulike berørte brukere/ befolkningsgrupper» (Oslo kommune 2008d:24).11 Mange av formuleringene ovenfor og i andre sentrale dokumenter som omtaler Groruddalssatsingen kan kritiseres for å likne festtaler. Likevel kan slike formuleringer være nyttige som uttrykte idealer, ikke minst fordi de gjør det mulig å konfrontere ansvarlige myndigheter dersom avstanden til resultatene blir for stor.

I Dikecs analyse av boligpolitiske forståelsesrammer og praksiser rettet mot forstedene i Frankrike, kritiseres myndighetene for å ha forlatt et fokus mot materielle betingelser, sosial ulikhet og diskriminering, til fordel for en overdreven oppmerksomhet mot etnisitet og kulturelle og religiøse forhold, som i økende grad ses som trusler mot den franske «republikken», ikke ulikt det nevnte fokuset på etnisitet og islam i Groruddalen som trussel mot «det norske» (Dikec 2007:176–177, se også Eriksen 2010).12 Vurdert på bakgrunn av Dikecs kritikk, uttrykker Groruddalssatsingen i det minste en intensjon om å ville ruste opp både materielle betingelser (infrastruktur, boligstandard, mer variert bebyggelse, uteområder), en rekke levekårsrelaterte forhold (styrking av skolene, helsetiltak, kulturliv, nærmiljø, ungdomstilbud, organisasjonsliv), og ikke minst å fremme sosial inklusjon og lokal medvirkning, i relativ overensstemmelse med hva Dikec foreslår som nødvendig innsats for å møte utfordringene i de franske forstedene (ibid).

Som et svar på reelle og påståtte problemer i dalføret kan altså føringene som kommer til uttrykk i Groruddalssatsingens fire programområder forstås som et relativt ambisiøst uttrykk for statens og Oslo kommunes vilje til å styrke materielle betingelser, levekår og medvirkning i Groruddalen. Det er likevel viktig å minne om at slike prosesser var noe man i de fleste av dalens bydeler allerede var i gang med å arbeide med også før Groruddalssatsingen , og som på mange måter må ses som en åpenbar del av hva det vil si å drive en bydel i landets hovedstad anno 2011 (se Sæter 2003 for eksempler på tidligere «satsninger»).

Trass i disse innvendingene, ser en forsiktig optimisme ut til å komme til syne på Groruddalens vegne. Under overskriften: «Lykkes Groruddalen, lykkes det nye 11 Disse fire programområdene ledes av egne programgrupper bestående av representanter for bydelene, kommunale og statlige etater, og boligsamvirket. Gruppene utarbeider egne handlingsprogram med forslag til prioriteringer som må godkjennes av politiske organer. De enkelte bydelenes ansvar anses for å være særlig relevant for tiltak som kommer inn under programområdene 3 og 4.

12 Dette viser seg også i den franske statens håndtering av de voldsomme ungdomsopptøyene høsten 2005 som Dikec ser som genuine, om enn «uartikulerte» ytringer sprunget ut av nettopp de problematiske (materielle, levekårsrelaterte) forholdene i disse områdene. Opptøyene ble avvist av den franske staten som rent «ungdomsbråk» og ansett som knyttet til kriminalitet, noe Sarkozy hevdet – ifølge hans etter hvert så velkjente kommentar – burde renses opp i med en «høytrykksspyler» (Dikec 2007:165).

Denne historien gjentas idet tilsvarende holdninger også ble uttrykt av Storbritannias statsminister (fra de konservative), David Cameron, i kommentarer til opptøyene i en del av Londons vanskeligstilte bydeler, der ungdom var involvert, sommeren 2011 (Klassekampen 11/08 2011, Dagbladet 10.08 2011).

Den globale drabantby.indd 24

17-04-12 15:21:29

Groruddalen, Alna og det nye Norge

25

Norge», skriver leder for Oslo-avdelingen av Det norske Arbeiderparti om mulighetene som ligger i Groruddalssatsingen (Aften 13.06 2011).

I forbindelse med planene om utvidelse av bygningsmassen i Groruddalens mange delområder presenterer samme avis en artikkel under overskriften «Fremtiden bor i blokk», illustrert av to unge jenter med minoritetsbakgrunn foran snøkledde blokker i Furusetområdet. Arkitektene som arbeider med disse planene siteres: «Drabantbyen skal bli til by. Her skal ikke folk bare sove og reise til og fra jobben. (…) Boligene blir en blanding av blokkleiligheter, rekkehus og småhus. (…) Mye av handelen flyttes ut av senteret, til gatehjørner og torg.»

Artikkelforfatteren kommenterer: «På arkitektenes plansjer yrer det av liv og folk. Det er urbant, nesten litt eksotisk.» Arkitekten refereres videre: «Folk her er rause og sosiale. De er ikke redd for å by på seg selv og sin egen kultur.

Er det ett sted i Oslo man skal klare å skape et slikt miljø, må det være her på Furuset» (Aften 02.02 2011).

Ligger det her en kime til tro på at Groruddalen igjen skal få en aura av fremtids­ optimisme, denne gangen som et pionerområde for det flerkulturelle «nye Norge»?

De senere kapitlene i denne boken består for en stor del i et dypdykk i bydel Alna, og i særdeleshet Furuset, for å belyse noen av spørsmålene som blir reist her.

Furuset-gutter Geografisk strekker Furusetområdet seg på skrå, fra høydedraget mot Grorud og nedover til Gransdalen. Høyest oppe, i området kalt Øvre Furuset, ligger de eldre eneboligene, hvor også kirken og, litt lenger ned, Furuset skole befinner seg. Videre nedover finner vi et rekkehusområde, mens blokkene etter hvert dominerer og danner en halvsirkel rundt den store sletta der idretts- og kulturarrangementer avholdes om somrene. På slettas nedre del ligger idrettsanlegget Furuset Forum, deretter biblioteket og bydelsadministrasjonen. Den nye Ahmadiyyamoskeen ligger på samme plan som Furuset Senter og T-banestasjonen, før de siste blokkene reiser seg i den grønne hellinga ned mot Gransdalen.

Like utenfor inngangen til senteret står Nico Widerbergs skulptur av Furusetgutten Trygve Lie, oppført i 1994. Lie (1896–1968) hadde flere ministerposter i den norske regjering, men er mest kjent som FNs første generalsekretær. Plassen utenfor senteret har fått navnet Trygve Lies plass. På veggen i inngangspartiet til idrettsanlegget Furuset Forum henger relieffet av Furusets andre store sønn, Ole Reistad (1889–1949), idrettsmann, offiser, sjef for det norske flyvåpenets treningsleir i Canada under krigen (ofte omtalt som «Little Norway») og særdeles aktiv i lokalsamfunnets organisasjonsliv i lange perioder. Ole Reistads vei ligger også på Furuset.

Den globale drabantby.indd 25

17-04-12 15:21:29

26

Den globale drabantbyen

Bydel Alna og Furuset i tall Alna, som er en av fire bydeler i Groruddalen, er en av Oslos største bydeler, både med tanke på areal og folketall. Den er dessuten en av bydelene med høyest andel personer med innvandrerbakgrunn. I absolutte tall har Alna faktisk flere innvandrere enn noen annen bydel i Oslo, nemlig ca. 22 000 (2011). Boligområdene rommer både blokker, rekkehus og småhus, i tråd med etter­krigstidas byggeskikk. Teisen, som er det eldste drabantbyområdet i bydelen, ble ­bygget på slutten av 1940-tallet, mens det yngste er Ellingsrud som ble avsluttet på 1980-tallet. Men det finnes også eldre villa­ områder som Gamle Furuset og Hellerud­ toppen, og flere spor etter tidligere tiders jordbruksvirksomhet, deriblant godt bevarte gårder som tilbyr bondegårdsbesøk for skoleklasser. I dalbunnen, langs Alnaelva, finnes store handels- og transportbedrifter.

Samtidig er nærheten til naturen og Østmarkaområdet en viktig ressurs for mange av innbyggerne.

Bydelen hadde rundt 45 000 innbyggere i 2008 (Aalandslid 2009: 60).1 Hadde Alna vært en selvstendig kommune, ville den med andre ord ha vært en mellomstor norsk by.2 Omkring halvparten er innvandrere og barn av innvandrere (inkludert vestlige og ikkevestlige land). Det er flere med minoritetsbakgrunn i Alna enn i Trondheim, som har tre ganger så mange innbyggere totalt.3 Blant innvandrerne og norskfødte med inn­ vandrerforeldre, er hele 148 ulike landbakgrunner representert, hvorav den største gruppen har bakgrunn fra Pakistan (23 pro­ sent), fulgt av Tyrkia (8 prosent) og Sri Lanka (7 prosent). Fra 1997 til 2007 økte andelen innvandrere i bydelen fra ikke-vestlige land fra 19,4 prosent til 36,8 prosent, noe som tilsvarer en økning på 8.233 personer, sam-

Den globale drabantby.indd 26

tidig som tallet på bosatte med etnisk norsk bakgrunn gikk tilbake med 5.984 personer (Oslo kommune 2008e: 62). Tendensen er at etablerte innvandrere som har fått barn i andre områder flytter til bydelen, eller de får barn etter innflytning. Bydelen har dermed en særlig stor andel barn og unge med minoritetsbakgrunn som er født i Norge, i kontrast til mange andre steder, hvor de fleste minoritetsungdommene er født utenlands.

Nesten halvparten av innvandrerne i Alna bydel har bodd 15 år eller mer i Norge, mens dette gjelder bare én av tre i resten av landet.

Tendensen til white flight, altså at etnisk norske flytter ut av bydeler som blir gradvis mer dominert av minoriteter, er tydelig i Alna (se også Back 1996). Forklaringer på denne typen flytting er aldri ukontroversielle og sjelden enkle, men fenomenet har åpenbart sammenheng med en opplevelse av fremmedhet når minoritetsandelen kommer over en viss terskelverdi. Noen av Maria Christophersens (2012) informanter, som selv har minoritetsbakgrunn, oppgir 30 pro­ sent med minoritetsbakgrunn som en øvre grense for sin egen trivsels del. Elleve pro­ sent av innbyggerne i Alna har flyktningbakgrunn, mens tallet for Oslo er syv prosent, og for hele landet tre prosent.

Bydelen har en høy andel barn og unge – 22,4 prosent i alderen 0–17 år, mens andelen for Oslo som helhet er 19,9 prosent. Hele 55,4 prosent av bydelens barn og unge har i skrivende stund innvandrerbakgrunn, mot 28,3 i Oslo (Bydel Alna 2009: 6). I 2009 var dekningsgraden for barn over 3 år på 95 prosent i bydelen, dvs. tilnærmet full barnehagedekning. Av barna i aldersgruppen 0–5 år med minoritetsbakgrunn, går 58 prosent i barnehage (Bydel Alna 2009: 24).

17-04-12 15:21:30

Groruddalen, Alna og det nye Norge

Andelen av befolkningen over 16 år med universitets- eller høyskoleutdanning var 22,2 prosent i 2007, noe som er relativt høyt i Groruddalen, men betydelig lavere enn i Oslo som helhet, hvor andelen er 39,6 pro­ sent (Oslo kommune 2008e:67). Median­ inntekten blant parhusholdninger i Alna bydel i 2006, der hovedinntektstaker er 25–55 år, var på 663 000 kr, dvs. 88 prosent av inntektsnivået i Oslo, der snittallet er 743 000 kr. Inntekten til parhusholdninger blant innvandrere i Alna med bakgrunn fra Øst-Europa, Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa utenfor EU, lå på 543 000 kr, altså 83 prosent av snittinntekten i bydelen (ibid). 12 prosent av inntekten til befolkningen er overføringer (barnetrygd, kontantstøtte, sosial­hjelp og bostøtte), mens andelen er på 20 prosent for innvandrere med bakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa (ibid).

I 2007 var sysselsettingsfrekvensen totalt på 67 prosent i bydelen, som i Groruddalen for øvrig, mot 73 prosent i landet som helhet. I 2006 var sysselsettingen fordelt på 70,7 prosent for befolkningen i alderen 16–74 år med norsk bakgrunn i bydelen, 71,3 prosent for gruppen med vestlig bak­ grunn, og 57 prosent for befolkningene med ikke-vestlig bakgrunn (Oslo kommune 2008e:68).

I bydelsadministrasjonens Årsberetning for 2009, kommer bydelens offisielle selvbilde blant annet til uttrykk slik: Det spesielle ved befolkningen i Alna er befolkningsmiksen. Den gjør at behov og utfordringer kan arte seg på nye

27

måter. Bydel Alna er på flere måter «først ute» og må finne veier i et befolk­ nings- og levekårslandskap som ingen har vandret i tidligere. Denne erkjennelsen har gradvis vokst frem blant bydelens ansatte» (Alna Bydel Årsberetning 2009:53).

Med andre ord har den spesielle befolk­ ningssammensetningen potensial til å gi bydelen en pionérrolle. Den har utfordringer og kjennetegn som vil prege Norge i økende grad fremover, og mange av tiltakene som her har vært satt ut i livet, har ikke vært prøvd ut før.

Innenfor Alna bydel har delområdet Furuset en særstilling fordi flere av bydelens utfordringer her er særlig tydelige.

Furuset har rundt 9000 innbyggere, ­hvorav andelen innvandrere og barn av inn­ vandrere i 2008 er på 56 prosent, altså rundt 15 prosent høyere enn bydelen som helhet (Aalandslid 2009:64, Oslo Kommune/Bydel Alna 2010). Furuset er også et av satsningsområdene innenfor Groruddalssatsingen , altså et område hvor levekårs­ utfordringene anses som særlig store.

Området ble utbygd i siste halvdel av 1970-årene, og er et av de siste blokkområdene som ble oppført i Oslo.4 Av drabantbyens 3740 boliger er rundt ti prosent eldre småhus, mens resten er blokkbebyggelse og rekkehus fordelt på 12 store borettslag (Oslo kommune/Bydel Alna 2009). Borettslagene består av romslige leiligheter med relativt god standard, samtidig som blokkene – som nå er over 30 år gamle – i skrivende stund trenger oppussing.

1 Tallene i dette avsnittet bygger for en stor del på Aalandslid 2009.

2 I 2010 var tallet 46 612 innbyggere (fra bydelens hjemmesider per 12.09.2011) 3 I 2010 var andelen innbyggere med innvandrerbakgrunn 44.5 prosent (ibid) 4 Det siste var Søndre Nordstrand/Holmlia-området som ble utbygd på 1980-tallet.

Den globale drabantby.indd 27

17-04-12 15:21:30