Miranda July
Den første slemme mannen Oversatt av Johanne Fronth-Nygren
Miranda July Originalens tittel: The First Bad Man Oversatt av Johanne Fronth-Nygren Copyright © 2015, Miranda July All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45608-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Michael Chadbourne Mills
Kapittel en
Jeg kjørte til legekontoret som om jeg spilte i en film Phillip så på – med vinduene nede, håret blafrende, bare én hånd på rattet. Når jeg stoppet på rødt lys, holdt jeg blikket rettet hemmelighetsfullt framover. Hvem er hun? lurte kanskje folk. Hvem er den middelaldrende kvinnen i den blå Hondaen? Jeg spaserte gjennom parkeringshuset og inn i heisen, trykte på 12 med en adspredt, gledesglad finger. En sånn finger som er med på hva som helst. Med en gang dørene hadde lukket seg, tok jeg en titt i takspeilet og øvde på hvordan fjeset mitt skulle være hvis Phillip var i venteværelset. Overrasket, men ikke altfor overrasket, og han kom ikke til å være i taket, så nakken min kom ikke til å strekke seg på den måten. Hele veien bortover gangen lagde jeg dette uttrykket. Å! Å, hei! Der var døren. DR. JENS BROYARD KROMOTERAPI Jeg slo den opp. Ingen Phillip. Det tok et øyeblikk å gjenvinne fatningen. Jeg holdt på å snu og dra hjem – men da ville jeg ikke kunne ringe ham for å si takk for henvisningen. Resepsjonisten ga meg et skjema for nye pasienter på en skriveplate; jeg satte meg i en stoppet stol. Det fantes ingen linje hvor det sto «henvist av», så jeg skrev bare Phillip Bettelheim sendte meg øverst. «Jeg skal ikke si at han er den beste i hele verden», hadde 7
Phillip sagt på innsamlingskvelden for Open Palm. Han hadde på seg en grå kasjmirgenser som sto godt til skjegget. «For det er en fargedoktor i Zürich som lett kan måle seg med ham. Men Jens er den beste i LA, og definitivt den beste på vestsiden. Han kurerte fotsoppen min.» Han løftet opp foten og satte den ned igjen før jeg rakk å få luktet på den. «Han er i Amsterdam det meste av året, så han er veldig selektiv med hvem han tar imot her. Si til ham at Phillip Bettelheim sendte deg.» Han skrev nummeret på en serviett og begynte å sambadanse vekk fra meg. «Phillip Bettelheim sendte meg.» «Akkurat!» skrek han over skulderen. Han tilbrakte resten av kvelden på dansegulvet. Jeg stirret på resepsjonisten – hun kjente Phillip. Han hadde kanskje nettopp gått; han var kanskje inne hos doktoren akkurat nå. Jeg hadde ikke tenkt på det. Jeg strøk håret bak ørene og holdt øye med døren til undersøkelsesrommet. Etter et minutt kom en slank kvinne med en guttebaby ut. Babyen svingte en krystall i en snor. Jeg sjekket om han og jeg hadde en spesiell forbindelse som var sterkere enn båndet han hadde til moren. Det hadde vi ikke. Dr. Broyard hadde skandinaviske trekk og brukte små, fordømmende briller. Mens han leste skjemaet for nye pasienter, satt jeg på en diger skinnsofa tvers overfor et japansk skjermbrett. Det var ingen tryllestaver eller kuler å se, men jeg stålsatte meg for noe i den duren. Hvis Phillip trodde på kromoterapi, var det nok for meg. Dr. Broyard senket brillene. «Jaså, globus hystericus.» Jeg begynte å forklare hva det var, men han avbrøt meg. «Jeg er lege.» «Unnskyld.» Men sier ordentlige leger: «Jeg er lege»? Han undersøkte rolig kinnene mine mens han prikket et ark med en rød penn. Det var et ansikt på papiret, et sjablongansikt merket CHERYL GLICKMAN. «Og de merkene er …?» «Rosaceaen din.» 8
Øynene på papiret var store og runde, mens mine forsvinner helt hvis jeg smiler, og nesa mi er mer potetaktig. Når det er sagt, er avstanden mellom trekkene mine perfekt proporsjonert. Så langt har ingen lagt merke til dette. Ørene mine også: noen yndige små skjell. Jeg bruker å gå med håret bak dem, og prøver å tre inn i store forsamlinger med øret først, sidelengs. Han tegnet en sirkel på papirhalsen og fylte den med nitid krysskravering. «Hvor lenge har du hatt globusen?» «Til og fra i rundt tredve år. Tredve eller førti år.» «Har du noen gang fått behandling for den?» «Jeg prøvde å få henvisning til operasjon.» «Operasjon.» «For å få skåret vekk kulen.» «Du vet at det ikke er en virkelig kule.» «De sier så.» «Den vanlige behandlingsformen er psykoterapi.» «Jeg vet det.» Jeg forklarte ikke at jeg er singel. Terapi er for par. Julen også. Teltturer også. Teltturer på stranden også. Dr. Broyard åpnet en klirrende skuff full av små glassflasker, og plukket ut en som var merket RØD. Jeg myste mot den fullstendig klare væsken. Den minte meg veldig om vann. «Det er essensen av rød», sa han bryskt. Han kunne fornemme min skepsis. «Rød er en energi som bare utvikler en farge i uraffinert form. Ta tredve milliliter nå og deretter tredve milliliter hver morgen før første urinering.» Jeg svelget en hel pipette. «Hvorfor før første urinering?» «Før du står opp og beveger deg rundt – bevegelse får den basale kroppstemperaturen din til å stige.» Jeg tenkte over dette. Hva om en person skulle våkne og umiddelbart ha sex før urinering? Det ville da vel også få den basale kroppstemperaturen til å stige. Hvis jeg hadde vært tidlig i tredveårene, i stedet for tidlig i førtiårene, ville han da ha sagt før første urinering eller samleie? Det er problemet med menn på min alder, jeg er av en eller annen 9
grunn eldre enn dem. Phillip er i sekstiårene, så han tenker antagelig på meg som en yngre kvinne, nesten en jente. Ikke at han tenker på meg ennå – jeg er bare en som jobber på Open Palm. Men det kan forandre seg på et blunk; det kunne ha skjedd i dag, i venteværelset. Det kan fortsatt skje hvis jeg ringer ham. Dr. Broyard rakte meg et skjema. «Gi dette til Ruthie i resepsjonen. Jeg har satt opp en oppfølgingstime, men hvis globusen forverres innen den tid, bør du kanskje overveie en eller annen form for samtaleterapi.» «Får jeg en av de krystallene?» Jeg pekte på klasen som hang i vinduet. «En soldråpe? Neste gang.» Resepsjonisten tok en kopi av forsikringskortet mitt mens hun forklarte at kromoterapi ikke dekkes av forsikringen. «Neste ledige time er nittende juni. Foretrekker du formiddag eller ettermiddag?» Det midjelange grå håret hennes var frastøtende. Mitt er også grått, men jeg holder det pent. «Jeg vet ikke – formiddag?» Det var bare februar. Innen juni var kanskje Phillip og jeg et par, vi kom kanskje til å komme til dr. Broyard sammen, hånd i hånd. «Har du noe før det?» «Legen er på dette kontoret bare tre ganger i året.» Jeg kastet et blikk rundt i venteværelset. «Hvem kommer til å vanne denne planten?» Jeg bøyde meg og stakk fingeren ned i jorden rundt bregnen. Den var våt. «Det jobber en annen lege her.» Hun trommet på visittkortholderen i plast som inneholdt to bunker med kort, dr. Broyards og de som tilhørte en dr. Tibbets, LCSW. Jeg prøvde å ta ett av hver uten å bruke den skitne fingeren. «Passer det kvart på ti?» spurte hun og rakte fram en boks med papirlommetørklær. jeg styrtet gjennom parkeringshuset mens jeg bar telefonen med begge hender. Med en gang dørene var låst 10
og friskluftanlegget på, slo jeg de første ni sifrene i nummeret til Phillip, og stoppet. Jeg hadde aldri ringt ham før; de siste seks årene hadde det alltid vært han som ringte meg, og bare på Open Palm, og bare i rollen som styremedlem. Kanskje dette ikke var noen god idé. Suzanne ville sagt det var det. Hun hadde gjort det første framstøtet overfor Carl. Suzanne og Carl var sjefene mine. «Hvis du fornemmer en forbindelse, så ikke nøl», hadde hun sagt en gang. «Hva er et eksempel på ikke å nøle?» «Vis litt temperatur.» Jeg ventet fire dager for å spre spørsmålene utover, og så ba jeg henne om et eksempel på å vise temperatur. Hun så på meg en lang stund, og tok deretter en gammel konvolutt opp av søppelbøtta og tegnet en pære på den. «Dette er sånn kroppen din er formet. Skjønner? Bitte bitte liten øverst og ikke så bitte liten nederst.» Så forklarte hun illusjonen man skaper ved å ha mørke farger nederst og lyse farger øverst. Når jeg ser andre kvinner med denne fargekombinasjonen, sjekker jeg om de er pærer, de også, og det er de alltid – to pærer kan ikke narre hverandre. Under tegningen skrev hun ned telefonnummeret til en hun mente var riktigere for meg enn Phillip – en skilt, alkoholisert far ved navn Mark Kwon. Han tok meg med ut for å spise på Mandarette i Beverly. Da det ikke ble noe av, spurte hun meg om hun var på villspor. «Kanskje det ikke er Mark du ikke liker? Kanskje det er menn?» Folk tror noen ganger det på grunn av frisyren min; den er tilfeldigvis kort. Jeg har også sko du faktisk kan gå i, Rockport eller rene joggesko, i stedet for høyhælt fotjuggel. Men ville en homoseksuell kvinnes hjerte gjøre et hopp ved synet av en femogseksti år gammel mann i grå genser? Mark Kwon giftet seg på nytt for noen år siden; Suzanne gjorde et poeng ut av å fortelle meg det. Jeg tastet inn det siste sifferet i Phillips nummer. «Hallo?» Han hørtes ut som om han sov. «Hei, det er Cheryl.» 11
«Å.» «Fra Open Palm.» «Å, hallo, hallo! Fabelaktig fundraising-fest, jeg hadde det alle tiders. Hva kan jeg hjelpe deg med, Cheryl?» «Jeg ville bare fortelle deg at jeg var hos dr. Broyard.» Det var en lang pause. «Kromoterapeuten», la jeg til. «Jens! Han er super, ikke sant?» Jeg sa jeg syntes han var fenomenal. Dette hadde vært planen min, å bruke det samme ordet som han hadde brukt for å beskrive halskjedet mitt på innsamlingsfesten. Han løftet de tunge perlene fra brystet mitt og sa: «Dette er fenomenalt, hvor kjøpte du det?» og jeg sa: «I en bod på bondens marked», og så brukte han perlene til å dra meg inntil seg. «Hei sann», sa han, «jeg liker dette, det er hendig.» En utenforstående, som for eksempel Nakako, som skrev tilskuddssøknader, ville kanskje syntes dette øyeblikket var nedverdigende, men jeg visste at nedverdigelsen bare var en spøk; han latterliggjorde den typen mann som ville gjøre noe sånt. Han har gjort sånne ting i årevis; en gang, under et styremøte, insisterte han på at glidelåsen i blusen min ikke var lukket bak, og så åpnet han den mens han lo. Jeg lo også, og strakte meg øyeblikkelig bak for å lukke den igjen. Spøken var: Det er ikke til å tro hva slags smakløse ting folk kan finne på! Men den fungerte også på et plan, for å imitere ufine mennesker var liksom frigjørende – som å late som om du var et barn eller en gal person. Det var noe du bare kunne gjøre med en du virkelig stolte på, en som visste hvor kompetent og god du egentlig var. Etter at han slapp taket i halskjedet mitt, fikk jeg et kort hosteanfall, som førte til en diskusjon om globusen og fargedoktoren. Ordet fenomenal så ikke ut til å trigge noe i ham, han sa at dr. Broyard var dyr, men verdt det, og så begynte stemmen hans å klatre mot en høflig sorti. «Vel, jeg ser deg vel på styremøtet i mor–», men før han kunne si gen, avbrøt jeg. «Hvis du er i tvil, er jeg din ventil.» 12
«Hva behager?» «Jeg er her når du trenger meg. Hvis du er i tvil, så vit at jeg er din ventil.» For en taushet. Gigantiske kuppelprydede katedraler har aldri rommet så mye tomhet. Han kremtet. Kremtet ga gjenlyd, ble kastet rundt i kuppelen og skremte duene. «Cheryl?» «Ja?» «Jeg tror jeg burde legge på.» Jeg sa ingenting. Han ville måtte gå over mitt lik for å avslutte denne samtalen. «Ha det bra», sa han, og så, etter en pause, la han på. Jeg la telefonen i veska. Hvis rødfargen virket allerede, da ville nesa og øynene mine nå være gjennomboret av den vakre, sviende fornemmelsen, en million ørsmå nåler som kulminerte i en gigantisk, salt strøm; skammen flyttet seg gjennom tårene og ut i rennesteinen. Skriket klatret opp i halsen, fikk den til å svelle, men i stedet for å fosse videre oppover huket den seg sammen der, i en hatefull kule. Globus hystericus. Noe traff bilen, og jeg skvatt. Det var døren på bilen ved siden av; en dame manøvrerte babyen sin inn i bilsetet. Jeg holdt meg for halsen og lente meg framover for å ta en titt, men håret hennes stengte for ansiktet, så det var ikke mulig å se om det var en av babyene jeg tenker på som mine. Ikke mine biologisk sett, bare … kjente. Jeg kaller dem Kubelko Bondy. Det tar bare et sekund å sjekke det; halvparten av gangene vet jeg ikke engang at jeg gjør det, før jeg allerede har gjort det. Bondyene var en kort periode venner med foreldrene mine tidlig på syttitallet. Herr og fru Bondy og den lille gutten deres, Kubelko. Senere, da jeg spurte moren min om ham, sa hun at hun var sikker på at det ikke var det han het, men hva var det han het, da? Kevin? Marco? Hun kunne ikke huske det. Foreldrene drakk vin i stua, og jeg fikk i oppdrag å leke med Kubelko. Vis ham lekene dine. Han satt taust ved døren til rommet mitt og holdt 13
i en treskje; noen ganger slo han i gulvet med den. Store, svarte øyne, tjukke rosa kjaker. Han var en liten gutt, veldig liten. Knapt mer enn ett år. Etter en stund begynte han å hulke. Jeg så på at han gråt, og ventet på at noen skulle komme, men ingen kom, så jeg lempet ham opp i det lille fanget mitt og vugget den lubne kroppen hans. Han roet seg nesten øyeblikkelig. Jeg holdt armene rundt ham, og han så på meg og jeg så på ham og han så på meg, og jeg visste at han elsket meg høyere enn moren og faren sin, og at på en eller annen veldig virkelig og varig måte tilhørte han meg. Fordi jeg bare var ni, var det ikke klart om han tilhørte meg som barn eller som ektefelle, men det spilte ingen rolle, jeg kjente meg selv vokse i takt med kjærlighetssorgens utfordringer. Jeg trykte kinnet mitt mot kinnet hans, og holdt ham i det jeg håpet ville bli en evighet. Han sovnet, og jeg fløt selv inn og ut av bevisstheten, løst fra tid og målestokk, den varme kroppen hans diger og så ørliten – og så brått revet ut av armene mine av kvinnen som anså seg for å være moren hans. Mens de voksne gikk mot døren og sa trøtte, altfor høyrøstede takk for seg, kikket Kubelko Bondy på meg med panisk blikk. Gjør noe. De fører meg bort. Det skal jeg, ikke vær urolig, jeg skal gjøre noe. Selvfølgelig ville jeg ikke bare la ham seile ut i natten, ikke min egen, kjære gutt. Stans! Løslat ham! Men stemmen min var for svak, den forlot ikke hodet mitt. Sekunder senere seilte han ut i natten, min egen, kjære gutt. For aldri igjen å bli sett. Bortsett fra at jeg så ham igjen – igjen og igjen. Noen ganger er han nyfødt, noen ganger stabber han allerede av gårde. Idet jeg kjørte ut fra parkeringslomma, fikk jeg sett nærmere på babyen i bilen ved siden av. Bare en vanlig unge.
Kapittel to
Jeg ble vekket av lyden av kroppsdeler som falt i bakgården. Jeg tok tredve milliliter rød og lyttet til den langsomme sagingen. Det var Rick, den hjemløse gartneren som hadde fulgt med huset. Jeg ville aldri ha hyret noen som snek seg rundt på eiendommen min og invaderte privatlivet mitt, men jeg ga ham ikke sparken da jeg flyttet inn fordi jeg ikke ville at han skulle tro at jeg var mindre frisinnet enn de forrige eierne, Goldfarbene. De ga ham en nøkkel; noen ganger bruker han toalettet eller legger igjen sitroner på kjøkkenet. Jeg prøver å finne en grunn til å gå ut før han kommer, noe som ikke er så enkelt klokka syv om morgenen. Noen ganger kjører jeg bare rundt i samtlige tre timer til han er dratt igjen. Eller jeg kjører noen kvartaler lenger bort, parkerer, og sover i bilen. En gang så han meg på vei tilbake til teltet eller pappesken sin, og trykte det smilende, skjeggstubbete fjeset mot vinduet. Det var vanskelig å komme på en forklaring mens jeg fortsatt var i halvsøvne. I dag dro jeg bare tidlig til Open Palm og gjorde klart alt til styremøtet. Planen min var å opptre så grasiøst at det ville være umulig å minnes den klønete kvinnen Phillip hadde snakket med i går. Jeg skulle ikke ha britisk aksent når jeg snakket, men jeg skulle ha det i hodet, og det kom til å skinne gjennom. Jim og Michelle var allerede på kontoret, det var også Sarah, praktikanten. Hun hadde med seg den lille babyen sin; hun prøvde å holde den under pulten, men selvfølgelig 15
kunne vi alle høre den. Jeg tørket av bordet i styrerommet og la fram notatblokker og penner. Som direktør er dette under min verdighet, men jeg liker å gjøre det pent for Phillip. Jim ropte: «Inngående!», noe som betydde at Carl og Suzanne var i ferd med å gjøre sin entré. Jeg grep tak i et par gigantiske vaser fulle av visne blomster og skyndte meg ut på kjøkkenet til de ansatte. «Jeg kan gjøre det!» sa Michelle. Hun var nyansatt – ikke mitt førstevalg. «Det er for sent nå», sa jeg. «Jeg holder dem allerede.» Hun løp ved siden av meg og tvang en vase ut av hånden min, altfor uvitende til å forstå likevektsprinsippet jeg benyttet meg av. Én glapp nå, takket være henne, og jeg lot henne fange den, noe hun ikke gjorde. Carl og Suzanne kom inn døren i samme øyeblikk som vasen traff teppet. Phillip var sammen med dem. «Vær hilset», sa Carl. Phillip hadde på seg en nydelig vinrød genser. Pusten min ble tynnere. Jeg måtte alltid motstå trangen til å gå mot ham som en kone, som om vi allerede hadde vært et par i hundre tusen liv. Hulemann og hulekvinne. Konge og dronning. Nonner. «Hils på Michelle, den nye mediekoordinatoren vår», sa jeg og pekte nedover på en morsom måte. Hun lå på alle fire og samlet opp slimete, brune blomster; nå strevde hun med å reise seg. «Phillip.» Michelle tok ham i hånden i en forvirret, knelende positur, ansiktet hennes en varm sirkel av tårer. Jeg hadde kommet til å være slem; det skjer bare i veldig stressede stunder, og angeren er alltid enorm. Jeg skulle ta med noe til henne i morgen, et gavekort eller en Ninja smoothiemaskin som lager fem kopper. Jeg burde allerede ha gitt henne en forebyggende gave; jeg liker å gjøre det med nyansatte. Da kommer de hjem og sier: «Den nye jobben er så fantastisk, jeg kan ikke tro det – se hva sjefen min ga meg!» Hvis de noen gang så skulle komme gråtende hjem, vil ektefellen si: «Men kjære, hva med smoothiemaskinen? 16
Er du sikker på det?» Og så vil den nyansatte tvile, og kanskje til og med legge skylden på seg selv. Suzanne og Carl ruslet videre sammen med Phillip, og praktikanten Sarah skyndte seg bort for å hjelpe til med å vaske vekk sølet. Gurglingen fra babyen var insisterende og aggressiv. Til slutt gikk jeg bort til pulten og kikket under den. Han kurret som en sørgmodig due, og smilte opp mot meg med den totale gjenkjennelsens varme. Jeg blir stadig født hos feil folk, sa han. Jeg nikket beklagende. Jeg vet det. Hva kunne jeg gjøre? Jeg hadde lyst til å løfte ham opp av bærebagen og endelig ta ham i armene mine igjen, men det var ikke et alternativ. Jeg mimet en unnskyldning, og han godtok den med et langsomt, klokøyd blunk som fikk brystet mitt til å verke av sorg, og globusen til å svulme. Jeg fortsatte å bli eldre, mens han forble ung, min lille ektemann. Eller sannsynligvis, på dette tidspunktet: min sønn. Sarah skyndte seg bort og svingte bærebagen over til den andre siden av pulten. Foten hans begynte å sparke vilt. Ikke gi opp, ikke gi opp. Det skal jeg ikke, sa jeg. Aldri. Det ville bli altfor smertefullt å se ham på jevnlig basis. Jeg kremtet strengt. «Jeg tror du vet at det ikke er passende å ta med babyen din på jobb.» «Suzanne sa det var greit. Hun sa hun hadde med Clee på jobben stadig vekk da hun var liten.» Det stemte. Datteren til Carl og Suzanne pleide å komme til det gamle studioet etter skolen og henge rundt i timene, løpe omkring og skrike og distrahere alle. Jeg sa til Sarah at hun kunne fullføre arbeidsdagen, men at dette ikke kunne bli noen rutine. Hun sendte meg et forrådt blikk fordi hun er en arbeidende mor, feminisme etc. Jeg ga henne det samme blikket tilbake fordi jeg er en kvinne i en høyere stilling, hun utnytter det, feminisme etc. Hun senket så vidt hodet. Praktikantene er alltid kvinner som Carl og 17
Suzanne synes synd på. Jeg var en av dem for femogtyve år siden. Den gangen var Open Palm egentlig bare et selvforsvarsstudio for kvinner, en ombygd taekwondo-dojo. En mann griper tak i brystet ditt – hva gjør du? En gjeng med menn omringer deg, slår deg i bakken, og begynner å åpne glidelåsen i buksa di – hva gjør du? En mann du trodde du kjente, presser deg opp mot en vegg og vil ikke slippe deg – hva gjør du? En mann roper en grov kommentar om en del av kroppen din han vil du skal vise ham – viser du ham den? Nei. Du snur deg og ser rett på ham, retter fingeren mot nesa hans, og haler en veldig høy, guttural «aiaiaiaiaiai!»-lyd opp fra mellomgulvet. Elevene likte alltid denne delen, å lage denne lyden. Stemningen endret seg når angriperne kom ut i skumgummidrakter med gigantiske hoder og begynte å simulere voldtekt, gjengvoldtekt, seksuelle ydmykelser og uønsket berøring. Mennene inni var egentlig snille og fredsommelige – så snille at det halve kunne vært nok – men de ble ganske vulgære og opphisset under rollespillet. Det framkalte følelser hos mange av kvinnene, noe som var hele poenget – alle kan slå tilbake når de ikke er skrekkslagne eller ydmyket, når de ikke hulker og ber om å få pengene tilbake. Følelsen av å ha oppnådd noe var alltid veldig rørende i den siste timen. Angripere og elever klemte og takket hverandre mens de drakk musserende sider. Alt var tilgitt. Vi holder fortsatt et kurs for tenåringsjenter, men det er bare for å beholde statusen vår som ideell organisasjon – den egentlige forretningsvirksomheten ligger i treningsDVD-er nå. Å selge selvforsvar som trening var min idé. Serien vår er konkurransedyktig i forhold til andre treningsvideoer; de fleste kjøpere sier at de ikke engang tenker på kampaspektet, de bare liker den raske musikken og hva den gjør med figuren. Hvem har lyst til å se på at en kvinne blir antastet i en park? Ingen. Hadde det ikke vært for meg, ville Carl og Suzanne fortsatt lagd de samme deprimerende instruksjonsvideoene. De har mer eller mindre pensjonert seg etter at de flyttet til Ojai, men de blander 18
seg fortsatt i personalsaker og stiller på styremøtene. Jeg sitter i praksis, men ikke offisielt, i styret. Jeg tar notater. Phillip satte seg så langt vekk fra meg som mulig, og så ut til å unngå å rette blikket mot min side av rommet så lenge møtet varte. Jeg håpet jeg bare var paranoid, men senere spurte Suzanne om det var noen problemer oss imellom. Jeg innrømmet at jeg hadde vist litt temperatur. «Hva betyr det?» Det var nesten fem år siden hun hadde foreslått det – jeg antar det var et uttrykk hun ikke brukte lenger. «Jeg sa til ham hvis du er i tvil …» Det var vanskelig å si det. «Hva da?» Suzanne bøyde seg mot meg, og de dinglende øreringene hennes svingte forover. «Hvis du er i tvil, er jeg din ventil», hvisket jeg. «Sa du det til ham? Det er et veldig utfordrende uttrykk.» «Er det det?» «Hvis en kvinne sier det til en mann? Ja visst. Du har definitivt vist – hva var det du kalte det?» «Litt temperatur.» Carl gikk rundt på kontoret med et skittent lerretsnett som det sto OJAI NATURAL FOODS på, og fylte det med kjeks og grønn te og en kartong mandelmelk fra kjøkkenet til de ansatte, så sprang han bort til utstyrskottet og forsynte seg med bunkevis med papir, en håndfull penner og markeringstusjer og et par flasker med korrekturlakk. De kvitter seg også med ting de ikke vet hvor de skal gjøre av – en gammel bil som ikke går, et kull med kattunger, en illeluktende, gammel sofa som de ikke har plass til. Denne gangen var det en stor mengde kjøtt. «Det kalles biffalo – det er den fruktbare krysningen av kveg og bison», sa Carl. Suzanne åpnet en isoporkjølebag. «Vi bestilte for mye», forklarte hun, «og det går ut på dato i morgen.» «Så i stedet for å la det råtne tenkte vi at alle kunne kose 19
seg med biffalo i kveld – vi spanderer!» ropte Carl og slo ut med armene som om han var julenissen. De begynte å rope opp navn. Hver ansatt reiste seg og mottok en liten, hvit pakke merket med sitt navn. Suzanne ropte opp Phillips navn og mitt navn i rask rekkefølge. Vi gikk bort dit sammen, og hun rakte oss kjøttet vårt samtidig. Kjøttpakken min var større. Jeg så at han la merke til det, og så så han endelig på meg. «Skal vi bytte?» hvisket han. Jeg rynket panna for å holde gleden inni meg. Han ga meg kjøttet det sto PHILLIP på, og jeg ga ham kjøttet det sto CHERYL på. Mens biffaloen ble distribuert, spurte Suzanne også om noen kunne ha datteren deres boende hos seg i noen uker, til hun fant en leilighet og en jobb i LA. «Hun er en ekstremt begavet skuespillerinne.» Ingen sa noe. Suzanne svaiet litt i det lange skjørtet. Carl klødde seg på den store magen og hevet øyebrynene, mens han ventet på frivillige. Sist gang Clee hadde vært på kontoret, var hun fjorten. Det bleke håret hennes var satt opp i en veldig stram hestehale, masse kajal, store øreringer, bukser som holdt på å falle av. Hun så ut som om hun var med i en kriminell gjeng. Det var seks år siden, men likevel var det ingen som meldte seg. Helt til noen gjorde det: Michelle. biffaloen hadde en primalsk ettersmak. Jeg tørket stekepanna ren og rev i stykker det hvite papiret med Phillips navn på. Jeg var knapt ferdig før telefonen ringte. Ingen vet hvorfor det å rive i stykker et navn får et menneske til å ringe – vitenskapen kan ikke forklare det. Å viske ut navnet hjelper også. «Jeg tenkte jeg skulle bruke ventilen», sa han. Jeg gikk inn på soverommet og la meg ned på sengen. Til å begynne med var det ikke noe annerledes enn enhver annen telefonsamtale, når man ser bort fra at han i løpet av seks år aldri noen gang hadde ringt meg på den private 20
mobilen min om kvelden. Vi snakket om Open Palm og saker på møtet som om klokka ikke var åtte, og jeg ikke hadde på meg nattkjolen. Så, på det punktet hvor samtalen vanligvis ville ha sluttet, inntrådte en lang taushet. Jeg satt i mørket og lurte på om han hadde lagt på uten å gidde å legge på. Til slutt sa han med en lav hvisken: «Jeg tror kanskje jeg er et forferdelig menneske.» Et kort øyeblikk trodde jeg ham – jeg tenkte han var i ferd med å tilstå en forbrytelse, kanskje et mord. Så innså jeg at vi alle tror vi kanskje er forferdelige mennesker. Men vi avslører det bare før vi ber noen om å elske oss. Det er en slags avkledning. «Nei», sa jeg hviskende. «Du er så god.» «Men det er jeg ikke!» protesterte han, og stemmen hans hevet seg av opphisselse. «Det vet ikke du noe om!» Jeg svarte med samme styrke og glød: «Men det vet jeg, Phillip! Jeg kjenner deg bedre enn du tror!» Dette roet ham en stund. Jeg lukket øynene. Med alle pynteputene mine rundt meg, balanserende på randen av intimitet – følte jeg meg som en konge. En konge på tronen med en bankett foran seg. «Har du mulighet til å snakke nå?» sa han. «Hvis du har det.» «Jeg mener, er du alene?» «Jeg bor alene.» «Jeg tenkte meg det.» «Er det sant? Hva tenkte du når du tenkte det?» «Vel, tenkte jeg: Jeg tror hun bor alene.» «Du hadde rett.» «Jeg må tilstå noe.» Jeg lukket øynene igjen, som en konge. «Jeg er nødt til å lette mitt hjerte», fortsatte han. «Du trenger ikke å svare, men kunne du bare lytte?» «Ok.» «Ai, ai, ai, jeg er redd for dette. Jeg svetter. Husk, det er ikke nødvendig å gi noen respons. Jeg bare sier det, og så legger vi på, og du kan legge deg til å sove.» 21
«Jeg er allerede i seng.» «Perfekt. Så da kan du bare legge deg til å sove med en gang og ringe meg i morgen tidlig.» «Det er det jeg skal gjøre.» «Ok, da snakker jeg med deg i morgen.» «Vent – du har ikke kommet med tilståelsen.» «Jeg vet det, jeg ble redd og – jeg vet ikke. Øyeblikket forsvant. Du burde bare gå og legge deg.» Jeg satte meg opp. «Skal jeg ringe deg i morgen tidlig allikevel?» «Jeg ringer deg i morgen kveld.» «Takk.» «God natt.» det var vanskelig å se for seg en tilståelse som ville få noen til å svette, og som ikke var enten kriminell eller romantisk. Og hvor ofte begår mennesker, mennesker vi kjenner, alvorlige forbrytelser? Jeg følte meg skjelven; jeg sov ikke. Ved daggry opplevde jeg en spontan uttømming av tarmene. Jeg tok tredve milliliter med rød, og klemte globusen. Fortsatt steinhard. Jim ringte klokka elleve og sa det var minikrise. Jim er sjefen som sitter på kontoret. «Gjelder det Phillip?» Kanskje var vi nødt til å skynde oss bort til huset hans, og jeg kunne få se hvor han bodde. «Michelle ombestemte seg når det gjelder Clee.» «Å.» «Hun vil at Clee skal flytte ut.» «Ok.» «Så kan du ta henne?» Når du bor alene, tror alltid folk at de kan bo hos deg, når det motsatte er tilfellet: Den de burde bo hos, er et menneske i en situasjon som allerede er forkludret av andre mennesker, så én fra eller til ikke spiller noen rolle. «Jeg skulle ønske jeg kunne det, jeg skulle virkelig ønske jeg kunne hjelpe til», sa jeg. «Dette kommer ikke fra meg, det er Carl og Suzannes idé. Jeg tror liksom de lurer litt på hvorfor du ikke tilbød 22
deg det i første omgang, siden du praktisk talt er en del av familien.» Jeg knep igjen leppene. En gang hadde Carl kalt meg ginjo, som jeg trodde betydde «søster», helt til han fortalte meg at det er det japanske ordet for en mann, vanligvis en eldre mann, som lever isolert, mens han holder liv i ilden for hele landsbyen. «I de gamle mytene brenner han klærne sine og så knoklene sine for å holde liv i den», sa Carl. Jeg gjorde meg veldig ubevegelig, så han skulle fortsette; jeg elsker å bli beskrevet. «Så er han nødt til å finne noe annet for å holde liv i ilden, så han har ubitsu. Det finnes ingen enkel oversettelse av det, men det er rett og slett drømmer som er så tunge at massen og vekten er ubegrenset. Han brenner dem, og ilden slukner aldri.» Så fortalte han meg at lederstilen min ga større uttelling på avstand, så jobben min var nå basert på hjemmekontor, men jeg var velkommen én gang i uken og på styremøter. Huset mitt er ikke særlig stort; jeg prøvde å forestille meg et menneske til her inne. «De sa jeg praktisk talt var en del av familien?» «Det sier seg selv – jeg mener, sier du at moren din praktisk talt er en del av familien?» «Nei.» «Skjønner?» «Når er det dette kommer til å skje?» «Hun kommer med sakene sine senere i kveld.» «Jeg har en viktig privat telefonsamtale i kveld.» «Tusen takk, Cheryl.» jeg bar datamaskinen min ut av strykerommet og satte opp en feltseng som er mer komfortabel enn den ser ut. Jeg brettet en vaskeklut oppå et håndhåndkle oppå et badehåndkle, og plasserte dem på et dynetrekk hun kunne få bruke over teppet. Jeg la et sukkerfritt sukkertøy oppå vaskekluten. Jeg vasket alle bade- og servantkranene, så de så helt nye ut, og også håndtaket på doen. Jeg la frukten 23
min i en keramikkbolle, så jeg kunne peke på den når jeg sa: «Spis det du vil. Lat som om du er hjemme.» I resten av huset var det perfekt orden, slik det alltid er, takket være systemet mitt. Det har ikke noe navn – jeg kaller det bare systemet mitt. La oss si at et menneske er nedfor eller kanskje bare lat, og hun slutter å ta oppvasken. Snart tårner tallerkenene seg himmelhøyt opp, og det virker umulig selv å skulle vaske en gaffel. Så mennesket begynner å spise med skitne gafler av skitne tallerkener, og dette får mennesket til å føle seg som en hjemløs. Så hun slutter å vaske seg. Noe som gjør det vanskelig å forlate huset. Mennesket begynner å kaste søppel hvor som helst og tisse i kopper fordi de er nærmere sengen. Vi har alle vært dette mennesket, så det finnes ikke rom for fordømmelse, men løsningen er enkel: Færre tallerkener. De kan ikke tårne seg opp hvis du ikke har dem. Dette er det viktigste, men også: Slutt å flytte rundt på ting. Hvor mye tid bruker du på å flytte ting til og fra? Før du flytter noe langt fra stedet det hører til, husk at du til slutt blir nødt til å bære det tilbake til det samme stedet – er det virkelig verdt det? Kan du ikke lese boka mens du står rett ved siden av hylla, med fingeren på stedet du skal sette den tilbake? Eller enda bedre: Ikke lese den. Og hvis du faktisk bærer en gjenstand, sørg for å plukke opp enhver ting som kanskje skal i samme retning. Dette kalles kameratkjøring. Legge ny såpe på badet? Kanskje du skal vente til håndklærne i tørketrommelen er ferdige, og bære håndklærne og såpen sammen. Kanskje du skal legge såpen på tørketrommelen så lenge. Og kanskje du ikke skal brette håndklærne før neste gang du må på toalettet. Når tiden kommer, se om du kan legge vekk såpen og brette håndklærne mens du sitter på do, siden du har hendene fri. Før du tørker deg, bruker du dopapiret til å fjerne overflødig olje fra ansiktet. Middagstid: Hopp over tallerkenen. Bare sett stekepanna på et gryteunderlag på bordet. Tallerkener er noe 24
ekstra du kan gjøre for gjester, for å få dem til å føle at de er på restaurant. Trenger stekepanna å bli vasket? Ikke hvis du bare spiser salte ting. Vi gjør alle sammen det meste av dette en del av tiden; med mitt system gjør du alt hele tiden. La aldri være å gjøre dem. Før du vet ordet av det, har de blitt en refleks, og neste gang du er nedfor, fungerer det av seg selv. Som en riking har jeg en fulltidstjener som holder alt i orden – og fordi tjeneren er meg, er det ingen forstyrrelser i privatlivet. På sitt beste gir systemet mitt meg en mykere boopplevelse. Dagene mine blir drømmeaktige, ingen kanter noe sted, ikke noe slikt klabb og babb som livet er så kjent for. Etter dagevis alene blir det så silkemykt at jeg ikke engang kan fornemme meg selv lenger, det er som om jeg ikke eksisterer. Det ringte på døren kvart på ni, og jeg hadde fortsatt ikke hørt noe fra Phillip. Hvis han ringte mens jeg var sammen med henne, ville jeg bare bli nødt til å unnskylde meg. Hva om hun fortsatt så ut som et gjengmedlem? Eller kanskje hun syntes det var forferdelig å være til bry, og begynte å unnskylde seg det øyeblikket hun så meg. Idet jeg gikk mot døren, løsnet verdenskartet fra veggen og skled høylytt ned på gulvet. Ikke nødvendigvis en indikasjon på noe som helst. Hun var mye eldre enn hun hadde vært da hun var fjorten. Hun var en kvinne. Så mye kvinne at jeg et øyeblikk ikke var sikker på hva jeg var. En enorm, fiolett bag lå slengt over skulderen hennes. «Clee! Velkommen!» Hun tok et raskt skritt tilbake, som om jeg hadde til hensikt å omfavne henne. «Dette er en skoløs husholdning, så du kan sette skoene dine her.» Jeg pekte og smilte og ventet og pekte igjen. Hun så på raden av mine sko, ulike brune former, og så ned på sine egne sko, som så ut til å være lagd av rosa gummi. «Jeg tror ikke det», sa hun med overraskende lav, rusten stemme. Vi sto der et øyeblikk. Jeg ba henne vente, og gikk og 25
hentet en grønnsakpose. Hun så på meg med aggressiv uttrykksløshet, mens hun sparket av seg skoene og la dem i posen. «Sørg for å låse begge slåene når du går, men når du er i huset, holder det å bare låse én av dem. Hvis dørklokka ringer, kan du åpne denne» – jeg åpnet den lille døren i inngangsdøren og kikket gjennom den – «for å se hvem det er.» Da jeg trakk ansiktet ut av kikkhullet, var hun på kjøkkenet. «Spis det du vil», sa jeg og jogget for å ta henne igjen. «Lat som om du er hjemme.» Hun tok to epler og begynte å legge dem i veska si, men så at det var en flekk på det ene, og byttet det ut med et annet. Jeg viste henne strykerommet. Hun puttet sukkertøyet i munnen, og la igjen papiret på vaskekluten. «Er det ikke noen tv her?» «Tv-en står i fellesarealet. Stua.» Vi gikk ut i stua, og hun stirret på tv-en. Den var ikke av det flate slaget, men den var stor og bygd inn i bokhyllene. Den hadde en liten tibetansk duk hengende over seg. «Du har kabel?» «Nei. Men jeg har en god antenne, så alle de lokale kanalene er veldig skarpe.» Før jeg var ferdig med å snakke, tok hun fram telefonen sin, og begynte å taste på den. Jeg sto der et øyeblikk og ventet til hun kikket opp på meg som om hun sa: Hvorfor er du fortsatt her? Jeg gikk ut på kjøkkenet og satte over tekjelen. Ved å bruke sidesynet kunne jeg fortsatt se henne, og det var vanskelig å unngå å lure på om Carls mor hadde vært svært barmfager. Suzanne ville, selv om hun var høy og tiltrekkende, ikke kunne beskrives som noen «sexbombe», mens dette mennesket som sto og lente seg mot sofaen, derimot, fikk en til å tenke på nettopp dette ordet. Det var mer enn bare dimensjonene på bysten – hun var blond og solbrun på en stor måte. Hun var til og med kanskje en smule overvektig. Eller kanskje ikke, det kan ha vært 26
måten hun kledde seg på bare, stramme mørkrosa joggebukser langt nede på hoftene og flere trøyer, eller kanskje en fiolett bh og to trøyer – det lå en ansamling av stropper over skuldrene hennes. Ansiktet var pent, men det kunne ikke måle seg med kroppen. Det var for stor plass mellom øynene og den lille nesa. Litt overflødig ansikt under munnen også. Stor hake. Trekkene hennes var åpenbart penere enn mine, men hvis du bare så på avstanden mellom trekkene, var det jeg som gikk av med seieren. Hun kunne ha takket meg; det ville ikke ha vært uhørt med en liten velkomstgave. Tekjelen plystret. Hun så opp fra telefonen, og sperret hånlig øynene opp som om hun mente det var sånn jeg så ut. Ved middagstider spurte jeg Clee om hun ville spise kylling og grønnkål på ristet brød med meg. Hvis hun var overrasket over at det var ristet brød til middag, skulle jeg forklare at det er lettere å lage enn ris eller pasta, men likevel teller som korn. Jeg ville ikke legge fram hele systemet mitt med en gang, bare et lite tips her, et lite tips der. Hun sa hun hadde noe mat hun hadde tatt med seg. «Trenger du en tallerken?» «Jeg kan spise rett fra greia.» «Gaffel?» «Ok.» Jeg ga henne gaffelen, og skrudde opp ringelyden på telefonen min. «Jeg venter en viktig telefon», sa jeg. Hun kikket bak seg som om hun lette etter et menneske dette kunne være interessant for. «Når du er ferdig, vasker du bare gaffelen og legger den her sammen med det andre serviset ditt.» Jeg pekte på den lille kassen på hylla hvor koppen, bollen, tallerkenen, kniven og skjeen hennes sto. «Mitt servise står her, men det er selvfølgelig i bruk nå.» Jeg trommet lett på den tomme kassen ved siden av hennes. Hun stirret på de to kassene, deretter på gaffelen, deretter på kassene igjen. «Jeg vet det virker som det kan være forvirrende fordi 27
tingene våre ser like ut, men så lenge alt enten er i bruk, blir vasket eller står i kassen sin, kommer det ikke til å bli noe problem.» «Hvor er alt det andre serviset?» «Jeg har gjort det på denne måten i årevis, for ingenting er verre enn en oppvaskkum full av skittent servise.» «Men hvor er det?» «Vel, jeg har mer. Hvis du for eksempel vil invitere en venn på middag …» Jo mer jeg prøvde å ikke se på esken på toppen av hylla, jo mer så jeg på den. Hun fulgte blikket mitt oppover og smilte. innen neste kveld var oppvaskkummen full av skitne tallerkener, og Phillip hadde ikke ringt. Siden det ikke var noen tv på strykerommet, satt Clee og ruget i stua med klærne og maten og literne med Pepsi Light innen armlengdes avstand fra sofaen, som hun hadde utstyrt med sin egen gigantiske blomstrete pute og fiolette sovepose. Hun snakket i telefonen der, sendte meldinger der, og mer enn noe annet så tv der. Jeg flyttet datamaskinen min tilbake på strykerommet, felte sammen feltsengen, og dyttet den opp på loftet. Mens hodet mitt var på den andre siden av taket, forklarte hun at det hadde vært noen på døren med et gratis prøvetilbud på kabel-tv. «Da du var på jobb. Du kan avbestille det i slutten av måneden, etter at jeg har dratt. Så det koster ikke noe.» Jeg utfordret henne ikke fordi det virket som en slags forsikring om at hun kom til å dra sin vei. Tv-en sto på hele tiden, dag og natt, uansett om hun var våken eller så på den. Jeg hadde hørt om sånne mennesker, eller sett dem, på tv, faktisk. Da det hadde gått tre dager, skrev jeg navnet til Phillip på en papirlapp og rev den i stykker, men trikset virket ikke – det gjør aldri det når du støtter deg for tungt på det. Jeg prøvde også å slå nummeret hans baklengs, som ikke er noe som helst, og så ikke noe retningsnummer, og så alle ti sifrene, men i tilfeldig rekkefølge. En lukt begynte å koagulere rundt Clee, en buljongak28
tig, intim moskus, som hun virket uvitende om, eller uberørt av. Jeg hadde regnet med at hun kom til å dusje hver morgen, bruke giftig, blått rensevann og plastaktige, søte kremer. Men faktisk så vasket hun seg ikke. Ikke dagen etter at hun kom, eller dagen etter der. Kroppslukten kom på toppen av den skarpe fotsopplukten, som traff deg to sekunder etter at hun hadde gått forbi – den slo til med lumsk forsinkelse. På slutten av uken tok hun endelig et bad, og brukte det som luktet som min sjampo. «Du må gjerne bruke min sjampo», sa jeg da hun kom ut av badet. Håret hennes var gredd bakover, og det hang et håndkle rundt halsen hennes. «Det gjorde jeg.» Jeg lo, og hun lo tilbake – ikke en ekte latter, men en sarkastisk, snøftende gapskratt som fortsatte en god stund, og ble styggere og styggere helt til den kjølig stoppet. Jeg blunket, for en gangs skyld glad for at jeg ikke kunne gråte, og hun trengte seg forbi mens hun dultet borti meg med skulderen. Uttrykket i ansiktet mitt sa, Hei, du, pass deg! Det er ikke ok å gjøre narr av meg i mitt eget hjem, som jeg sjenerøst har åpnet for deg. Jeg skal la det passere for denne gang, men i framtiden forventer jeg en hundre og åtti graders helomvending i oppførselen din, unge dame. Men hun sto og tastet på telefonen sin, så hun gikk glipp av blikket. Jeg tok fram telefonen min og tastet, jeg også. Alle ti sifrene, i riktig rekkefølge. «Hei!» hoiet jeg. Hun bråsnudde seg. Hun trodde antagelig at jeg ikke kjente noen. «Hei», sa han, «Cheryl?» «Jepp, det er Cheryl-bamsen», brølte jeg, og gikk nonsjalant mot rommet mitt. Jeg lukket døren raskt. «Det var ikke den ordentlige stemmen min», hvisket jeg, og huket meg ned bak sengen, «og vi behøver egentlig ikke å snakke, jeg var bare nødt til å ta en demonstrasjonstelefon, og du var det nummeret jeg tilfeldigvis slo.» Dette føltes mer plausibelt på begynnelsen av setningen enn på slutten. 29
«Jeg beklager», sa Phillip. «Jeg ringte ikke da jeg sa jeg skulle.» «Vel, vi er skuls nå, for jeg brukte deg til å demonstrasjonstelefonere.» «Jeg var vel bare redd.» «For meg?» «Ja, og samfunnet også. Kan du høre meg? Jeg kjører.» «Hvor skal du?» «Matbutikken. Ralphs. La meg stille deg et spørsmål: Betyr aldersforskjeller noe for deg? Ville du noensinne vurdere å ta en elsker som var mye eldre eller mye yngre enn deg?» Tennene mine begynte å klapre mot hverandre, det dukket opp for mye energi på én gang. Phillip var toogtyve år eldre enn meg. «Er dette tilståelsen?» «Det er relatert til den.» «Ok, svaret mitt er ja, det ville jeg.» Jeg holdt rundt kjeven for å dempe tennene. «Ville du?» «Vil du virkelig vite hva jeg mener, Cheryl?» Ja! «Ja.» «Jeg mener at alle som lever på jorden samtidig, er lovlig bytte. Den overveldende majoriteten av mennesker vil være så unge eller så gamle at livene deres ikke engang vil overlappe med ens eget – og de menneskene er utenfor rekkevidde.» «På så mange plan.» «Nettopp. Så hvis det har seg slik at et menneske blir født innenfor det lille fnugget som er ditt liv, hvorfor da henge seg opp i noen skarve år? Det er nesten blasfemisk.» «Selv om det er noen mennesker som bare så vidt overlapper», antydet jeg. «Kanskje de menneskene er utenfor rekkevidde.» «Du mener …?» «Babyer?» «Vel, jeg vet ikke», sa han ettertenksomt. «Det må være 30
gjensidig. Og fysisk behagelig for begge parter. Jeg tror i babyens tilfelle, hvis det på et eller annet vis kan stadfestes at babyen føler det samme, da kunne forholdet være bare sensuelt eller kanskje kun energisk. Men ikke noe mindre romantisk eller betydningsfullt.» Han stanset. «Jeg vet dette er kontroversielt, men jeg tror du skjønner hva jeg mener.» «Det gjør jeg virkelig.» Han var redd – menn er alltid redde for å bli anklaget for en eller annen grufull forbrytelse etter at de har snakket om følelsene sine. For å berolige ham beskrev jeg Kubelko Bondy, våre tredve år med forspilte forbindelser. «Så han er ikke én baby – han er mange?» Var det en rar tone i stemmen hans? Var det sjalusi jeg hørte? «Nei, han er én baby. Men han har spilt mange babyer. Eller vært vertskap for, kanskje det er et bedre ord.» «Skjønner. Kubelko – er det tsjekkoslovakisk?» «Det er bare det jeg kaller ham. Kanskje har jeg funnet det på.» Det hørtes ut som han hadde kjørt inn til siden. Jeg lurte på om vi var i ferd med å ha telefonsex. Jeg hadde aldri gjort det før, men jeg tenkte at jeg ville være spesielt god til det. Noen mennesker mener det er veldig viktig å være til stede i øyeblikket når det gjelder sex, å være til stede sammen med den andre personen; for meg er det viktig å stenge ute personen og erstatte dem, om mulig fullstendig, med tingen min. Dette ville det være mye lettere å gjøre i telefonen. Tingen min er bare en spesiell privat fantasi jeg liker å tenke på. Jeg spurte ham hva han hadde på seg. «Bukser og skjorte. Sokker. Sko.» «Det høres fint ut. Har du lyst til å fortelle meg noe?» «Jeg tror ikke det.» «Ingen tilståelser?» Han lo nervøst. «Cheryl? Jeg er framme.» Et øyeblikk trodde jeg han mente her, ved huset mitt, rett utenfor. Men han mente Ralphs. Var dette en subtil invitasjon? 31
Forutsatt at han var på østsiden, var det to Ralphs han kunne ha dratt til. Jeg tok på meg en smalstripet herreskjorte jeg hadde spart. Å se meg i denne ville ubevisst få ham til å føle at vi akkurat hadde våknet sammen, og at jeg hadde slengt på meg skjorta hans. En avslappende følelse, skulle jeg tro. Handlenettene lå på kjøkkenet; jeg prøvde å komme meg inn og ut uten at Clee så det. «Skal du i butikken? Jeg trenger noen greier.» Det fantes ingen grei måte å forklare at dette ikke var noen ordentlig handletur. Hun la føttene på dashbordet, møkkete, brune tær i lyseblå kjippkjapper. Odøren var utrolig. Etter å ha ombestemt meg en del ganger valgte jeg den mer eksklusive Ralphs. Vi promenerte opp og ned langs hylleradene med ferdigmat mens Clee dyttet på en handlevogn noen meter foran meg med latterlig struttende barm. Kvinner gransket henne fra topp til tå og så vekk. Menn så ikke vekk – de fortsatte å se etter at de hadde passert henne, for å få med seg baksiden. Jeg snudde meg og sendte dem strenge blikk, men det brydde de seg ikke om. Noen menn sa til og med hei, som om de kjente henne, eller som om det å kjenne henne skulle til å begynne akkurat nå. Flere Ralphs-ansatte spurte om hun trengte hjelp til å finne noe. Jeg var klar for å støte på Phillip rundt neste sving, og for at han skulle være henrykt, og for at vi skulle handle sammen som det gamle ekteparet vi hadde vært i hundre tusen liv før dette. Enten hadde jeg akkurat gått glipp av ham, eller så var han på den andre Ralphs. Mannen foran oss i køen ved kassen begynte spontant å fortelle Clee hvor høyt han elsket sønnen sin, som satt fetladent i handlevogna. Han hadde opplevd kjærlighet før han fikk barn, sa han, men i virkeligheten kunne ingen kjærlighet måle seg med kjærligheten til barnet. Jeg fikk øyekontakt med babyen, men det fantes ingen resonans oss imellom. Munnen hans sto stumt på vid vegg. En rødhåret pakkegutt forlot hastig køen sin for å pakke Clees matvarer. 32
Hun kjøpte fjorten porsjoner med frossenmat, en kasse med rett-i-koppen-nudler, en loff og tre liter Pepsi Light. Den ene rullen med dopapir som jeg kjøpte, fikk plass i ryggsekken min. På kjøreturen hjemover sa jeg noen ord om Los Feliz-nabolaget, dets mangfold, før stemmen min døde hen. Jeg følte meg dum i herreskjorta; skuffelsen fylte bilen. Hun saumfor leggene på jakt etter inngrodde hår, og plukket dem ut med neglene. «Så hva aspirerer du egentlig til som skuespiller?» sa jeg. «Hva mener du?» «Håper du å være med i filmer? Eller på teater?» «Å. Er det det mamma sa?» Hun fnyste. «Jeg er ikke interessert i skuespill.» Dette var ikke gode nyheter. Jeg hadde forestilt meg det store gjennombruddet, møtet eller prøvespillet som skulle fjerne henne fra hjemmet mitt. Grønnkål og egg spist fra stekepanna; jeg tilbød henne ikke noe. Tidlig til sengs. Jeg lyttet til hver eneste ting hun gjorde, fra mørket i rommet mitt. Tv-en på, så labbe på badet, spyle, ingen håndvask, en tur ut for å hente noe i bilen, bildør slamrer, inngangsdør slamrer. Kjøleskapet åpnet, fryseren åpnet, så en ukjent pipelyd. Jeg hoppet ut av sengen. «Den virker ikke», sa jeg og gned meg i øynene. Clee trykte på knappene på mikrobølgeovnen. «Den fulgte med huset, men den er en million år gammel. Den er ikke sikker, og den virker ikke.» «Vel, jeg skal bare prøve den», sa hun og trykte på start. Mikrobølgeovnen summet, middagsmaten dreide sakte rundt. Hun myste gjennom glasset. «Funker helt fint.» «Jeg ville ha gått vekk fra den. Stråling. Farlig for kjønnsorganene dine.» Hun stirret på de bare bena mine. Jeg blotter dem vanligvis ikke; det er derfor de er ubarberte. Det er ikke av politiske årsaker, det er bare tidsbesparende. Jeg gikk tilbake og la meg. Mikrobølgeovnen plinget, døren åpnet, slamret igjen. 33
på torsdag snek jeg meg ut før syv for å unngå Rick. Idet jeg gikk inn på kontoret, ringte han. «Jeg er veldig lei for å forstyrre deg, frøken, men det er en dame her, og hun ba meg akkurat om å gå.» Jeg var overrasket over at han i det hele tatt hadde nummeret mitt, eller en telefon. «Unnskyld, hun vil gjerne snakke med deg.» Det hørtes et smell, telefonen ble mistet, Clee tok den. «Han bare gikk rett inn på eiendommen, ingen bil eller noe.» Hun snudde seg vekk fra telefonen. «Kan jeg få se legitimasjon? Eller et visittkort?» Jeg krympet meg over uforskammetheten hennes. Men kanskje ville jeg heller ikke behøve å ha noe med ham å gjøre lenger. «Hallo, Clee. Jeg er lei jeg glemte å nevne Rick; han gjør hagearbeid.» Kanskje kom hun til å forby ham å vende tilbake, og det kom ikke til å være noe jeg kunne gjøre med det. «Hvor mye betaler du ham?» «Jeg – noen ganger gir jeg ham tyve.» Ingenting, jeg hadde aldri gitt ham noe. Jeg følte meg plutselig veldig fordømt, veldig anklaget. «Han er praktisk talt en del av familien», forklarte jeg. Dette var ikke sant på noen som helst måte – jeg visste ikke engang etternavnet hans. «Kan jeg være så snill å få snakke med ham igjen?» Hun gjorde noe som lød som om hun kastet telefonen i bakken. Rick var tilbake. «Kanskje det ikke passer så bra?» «Jeg er veldig, veldig lei for det. Hun eier ikke manerer.» «Jeg hadde en ordning med Goldfarbene … de satte pris på … men kanskje du –» «Jeg setter enda større pris på det enn Goldfarbene gjorde. Mi casa es tu casa.» «Hva?» Jeg hadde alltid trodd han var latinamerikansk, men så var han vel ikke det. Uansett var det antagelig ikke en smart ting å si. «Vær så snill å fortsette med den gode jobben du gjør.» 34
«Den tredje uka i måneden blir jeg nødt til å komme på tirsdager.» «Ikke noe problem, Rick.» «Takk. Og hvor lenge kommer gjesten din til å bli her?» spurte han høflig. «Ikke lenge, hun kommer til å være borte om noen dager, og alt kommer til å være som vanlig igjen.»