DEN ANDRE VERDENSKRIG
Til Michael Howard
ANTONY BEEVOR
DEN ANDRE VERDENSKRIG Oversatt av Alexander Leborg og Rune R. Moen
Antony Beevor Originalens tittel: The Second World War Oversatt av Alexander Leborg og Rune R. Moen © Antony Beevor 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-32861-0 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Steve Marking Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i Sabon 10,2/12,4 pkt. og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
INNHOLD
illustrasjoner og kart
1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. 29. 30. 31.
Innledning Krigsutbruddet Den totale ødeleggelsen av Polen Fra Phoney War til Blitzkrieg Dragen og den oppadgående sol Norge og Danmark Stormangrep i vest Frankrikes fall Operasjon Sjøløve og slaget om Storbritannia Etterdønninger Hitlers krig på Balkan Afrika og Atlanteren Barbarossa Rassenkrieg «The Grand Alliance» Slaget om Moskva Pearl Harbor Kina og Filippinene Krig over hele verden Wannsee-konferansen Japansk okkupasjon og slaget ved Midway Nederlag i ørkenen Operasjon Blau – Barbarossa gjenopplivet De allierte slår tilbake i Stillehavet Stalingrad Alamein og Torch Det sørlige Russland og Tunisia Casablanca, Kharkov og Tunis Europa bak piggtråd Slaget om Atlanterhavet og strategisk bombing Stillehavet, Kina og Burma Slaget om Kursk
7 13 25 37 56 69 87 96 117 141 160 175 195 207 229 242 253 270 292 302 318 326 339 355 373 385 405 419 434 452 473 497 508
32. 33. 34. 35. 36. 37. 38. 39. 40. 41. 42. 43. 44. 45. 46. 47. 48. 49. 50.
Fra Sicilia til Italia Ukraina og Teheran-konferansen Gassens Shoah Italia – Europas harde buk Den sovjetiske våroffensiven Stillehavet, Kina og Burma Forventningenes vår Bagration og Normandie Berlin, Warszawa og Paris Ichigō-offensiven og Leyte Urealiserte håp Ardennene og Athen Fra Wisła til Oder Filippinene, Iwo Jima, Okinawa, tokt mot Tokyo Jalta, Dresden, Königsberg Amerikanerne ved Elbe Berlin-operasjonen De dødes byer Atombombene og undertvingelse av Japan
527 548 559 571 589 596 612 632 650 667 684 707 728 747 765 780 793 816 830
takk forkortelser noter register
845 847 849 893
ILLUSTRASJONER OG KART
ILLUSTRASJONER
Seksjon én Voldtekten av Nanking, desember 1937. Japanske soldater driver bajonettrening på kinesiske fanger. (Keystone / Getty) Japansk artilleri med hester rykker frem i det sørlige Kina. (Corbis) Joseph Goebbels og Hermann Göring. (Der Spiegel) Warszawa, august 1939, byens borgere leser om trusselen fra Hitler. (Getty) Bombingen av Narvik, april 1940. (Getty) Mannskapet i en fransk B1-stridsvogn overgir seg til tyske tropper, mai 1940. (Getty) Evakueringen av Dunkerque. Franske overlevende fra den synkende destroyeren Bourrasque, 30. mai 1940. (Hulton / Getty) Slaget om Storbritannia: tysk flymannskap tatt til fange av Home Guard, 12. september 1940. (Getty) Hans Frank, «regenten» i Generalguvernementet, i møte med polske geistlige. (Bundesarchiv) Seirende tyske fallskjermsoldater ved Heraklion på Kreta, 1. juni 1941. (W. John) Operation Exporter: mannskapet på en britisk Brengun-beltevogn i Syria, juni 1941. (Time & Life Pictures / Getty) Operasjon Barbarossa: ukrainsk landsby i brann, juli 1941. (Det statlige russiske dokumentarfilm- og fotoarkivet) Infanteri fra Den røde armé stormer en landsby under det store motangrepet ved Moskva i desember 1941. (RIA Novosti) Seksjon to USS Shaw eksploderer under det japanske angrepet på Pearl Harbor, 7. desember 1941. (Getty) Hitlers krigserklæring mot USA i Riksdagen, i Kroll-operaen, 11. desember 1941. (Bundesarchiv) Den sovjetiske motoffensiven ved Moskva, desember 1941. (Det statlige russiske dokumentarfilm- og fotoarkivet)
8
i ll ust rasjo ne r o g kart
De tyske forsyningstjenestene redusert til hestetransporter, desember 1941. (TopFoto) En sykepasser bandasjerer en skadet sovjetisk soldat. (Det statlige russiske dokumentarfilm- og fotoarkivet) Sultens virkning: tre identitetsbilder av Nina Petrova i Leningrad, mai 1941, mai 1942, oktober 1942. (St. Petersburgs historiske museum) Flyktninger fra Leningrad langs «isveien» over Ladoga-sjøen, april 1942. (Rafael Mazalev) Rommel i Nord-Afrika: Bildet er tatt av Hitlers personlige fotograf, Heinrich Hoffmann, og Eva Brauns arbeidsgiver. (Getty) Japanernes fremmarsj i Burma, soldatene holder broen oppe. (Ullstein / TopFoto) Japanske tropper feirer seieren på Corregidor ved munningen av Manila-bukten, 6. mai 1942. (Getty) Tyske offiserer slapper av på en kafé på Champs-Élysées, Paris. (Corbis) Tysk infanteri i Stalingrad. (Art Archive) Amerikanske marineinfanterister stormer Tarawa-atollen i Gilbert Islands, 19. november 1943. (Getty) Fange i tysk konsentrasjonsleir bundet til wire for henrettelse. (Bildarchiv) HMS Belfast i konvoi i arktiske farvann, november 1943. (Imperial War Museum) Mobilisering av sovjetisk krigsindustri. (Det statlige russiske dokumentarfilm- og fotoarkivet) Japansk kavaleridetasjement i Kina. (Ullstein / TopFoto) Hamburg etter bombeangrepene sent i juli 1943. (Getty) Seksjon tre Generalissimo og Madame Chiang Kai-shek smiler til fotografen sammen med general Stilwell. (George Rodger / Magnum Photos) MacArthur, Roosevelt og Nimitz ved Pearl Harbor, 26. juli 1944. (US National Archives and Record Administration) Amerikanske tropper ilandsettes på Bougainville, Salomonøyene, 6. april 1944. (Time & Life / Getty) Hellcat-fly har krasjlandet på hangarskip. (Getty) Tysk fange i Paris, 26. august 1944. (Bibliothèque historique de la Ville de Paris) Bårebærere under opprøret i Warszawa-gettoen i september 1944. (Opprørsmuseet i Warszawa) Sanitetstjenester under bombingen av Berlin. (Bundesarchiv) Churchill i Athen. (Dmitri Kessel)
i ll u st rasjo ne r o g kart
9
Britiske tropper okkuperer Athen, desember 1944. (Dmitri Kessel) Red Beach på Iwo Jima, februar 1945. (Getty) Filippinske kvinner reddet under slaget om Intramuros i Manila.(Time & Life / Getty) Seksjon fire Sovjetisk infanteri med motorisert skyts, SU-76, i en brennende tysk by. (Planeta, Moskva) Sivile venter utenfor et Flak-tårn i Berlin. (Bildarchiv) «Til Berlin», sovjetisk trafikkleder. (Det statlige russiske dokumentarfilm- og fotoarkivet) Sivile i Dresden rydder etter bombing, februar 1945. (Bildarchiv) C-46 transportfly lander i Kunming. (William Vandivert for Life / Getty) Japanske kamikaze-flygere poserer for fotografen. (Keystone / Getty) Marmorgalleriet i det utbombede Rikskanselliet. (Museum BerlinKarlshorst) Tyskere såret i Berlin, 2. mai 1945. (Museum Berlin-Karlshorst) Den japanske kapitulasjonen på USS Missouri, 2. september 1945. (Corbis) Hjemløse sivile på Okinawa. (US National Archives and Record Administration)
KART
Forsats Europa, Middelhavet og det vestlige Sovjetunionen (august 1942) Stillehavet (august 1942) 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12.
Invasjonen og delingen av Polen (september–november 1939) 38 Vinterkrigen (november 1939–mars 1940) 58 Kina 71 Tysk invasjon av Norge og Danmark (april–juni 1940) 89 Tysk invasjon av Benelux-landene og Frankrike (mai 1940) 99 Operasjon Compass (desember 1940–februar 1941) 172 Tysk invasjon av Hellas og Kreta (april–mai 1941) 178 Operasjon Barbarossa (juni–september 1941) 213 Slaget om Moskva (november–desember 1941) 257 Operasjon Blau (juni–november 1942) 362 Det sørvestlige Stillehavet og Salomonøyene 375 Operasjon Uranus (november 1942) 401
10
13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23.
i ll u st rasjo ne r o g kart
Slaget om Alamein (23. oktober–4. november 1942) Tunisia (februar–mai 1942) Slaget om Kursk (5.–23. juli 1943) Sicilia og Italia (juli 1943–juni 1944) Burma Overlord (6. juni 1944) Operasjon Bagration (juni–august 1944) Leyte og Filippinene (oktober 1944) Ardenneroffensiven (desember 1944–januar 1945) Fra Wisła til Oder (12.–31. januar 1945) Omringningen av Berlin (1945)
407 424 510 530 599 620 634 676 710 730 797
Koreaneren Yang Kyoungjong, som var blitt tvangsinnrullert først i japanernes keiserlige hær, deretter i Den røde armé og til slutt i Wehrmacht. Tatt til fange av amerikanerne i Normandie, juni 1944.
Innledning
En ung asiatisk soldat overga seg i juni 1944 til de amerikanske fallskjermjegerne under de alliertes invasjon av Normandie. Til å begynne med trodde amerikanerne at han var japaner, men det viste seg at han var koreaner. Soldaten het Kyoungjong Yang. I 1938, atten år gammel, var Kyoungjong blitt tvangsutskrevet i japanernes Kwantung-hær i Mandsjuria. Et år etter ble han tatt til fange av Den røde armé etter slaget ved Khalkhin Gol og sendt i arbeidsleir. De sovjetiske militærmyndighetene, som i 1942 var i krise, innrullerte ham sammen med tusenvis av andre krigsfanger, til sine styrker. Deretter, tidlig i 1943, ble han tatt til fange av den tyske hæren under slaget ved Kharkov i Ukraina. I 1944, i tysk uniform, ble han sendt til Frankrike for å tjenestegjøre i en Ostbataillon som skulle styrke Atlanterhavsvollen på Cotentin-halvøya, innenfor Utah Beach. Etter å ha sittet i fangeleir i Storbritannia reiste han til USA, uten å fortelle noe om fortiden sin. Han ble boende der til sin død, i Illinois i 1992. I en krig som hadde krevd mer enn seksti millioner menneskeliv og strukket seg over hele kloden, hadde denne motvillige veteranen fra de japanske, sovjetiske og tyske styrkene vært relativt heldig. Likevel er Kyounjong kanskje det mest slående eksempelet på vanlige menneskers hjelpeløshet i møtet med historiens tilsynelatende overveldende krefter. Europa snublet ikke inn i krigen 1. september 1939. Enkelte historikere snakker om en «trettiårskrig» fra 1914 til 1945, der første verdenskrig var «urkatastrofen».1 Andre hevder at «den lange krigen», som begynte med bolsjevikenes statskupp i 1917, fortsatte som en «europeisk borgerkrig»2 til 1945, eller at den til og med varte til kommunismens fall i 1989. Historien er imidlertid aldri helt ryddig. Sir Michael Howard hevder overbevisende at Hitlers stormangrep i vest, mot Frankrike og Storbritannia i 1940, på mange måter var en forlengelse av første verdenskrig.3 Gerhard Weinberg mener dessuten at krigen som ble innledet med invasjonen av Polen i 1939, var begynnelsen på Hitlers Lebens-
14
i n nl ed n in g
raum-offensiv mot øst, som var hovedmålet hans.4 Dette stemmer utvilsomt, men revolusjonene og borgerkrigene mellom 1917 og 1939 måtte nødvendigvis gjøre bildet mer komplisert. Venstresiden har for eksempel alltid vært overbevist om at den spanske borgerkrigen markerte begynnelsen på den andre verdenskrig, mens høyresiden hevder at den utgjorde første runde av en tredje verdenskrig, mellom kommunismen og «den vestlige sivilisasjon». Samtidig har vestlige historikere vanligvis oversett den andre kinesisk-japanske krigen, fra 1937 til 1945, og hvordan den inngikk i verdenskrigen. Enkelte asiatiske historikere hevder på sin side at den andre verdenskrig begynte i 1931, med japanernes invasjon av Mandsjuria. Noen enighet om dette temaet blir det neppe, men det er hevet over tvil at den andre verdenskrig var et sammensurium av konflikter. Selv om de fleste av dem var konflikter mellom nasjoner, ble mange av dem gjennomsyret, ja dominert, av den internasjonale konflikten mellom høyre- og venstresiden. Derfor er det viktig å se tilbake på mange av omstendighetene som førte til den grusomste og mest destruktive konflikten verden noensinne har sett. Etter første verdenskrig og dens forferdelige følger var Frankrike og Storbritannia, de fremste av Europas seierherrer, utmattet, og ville for enhver pris unngå å gjenta opplevelsen. Amerikanerne ønsket, etter sitt avgjørende bidrag i bekjempelsen av det tyske keiserriket, å fri seg fra den gamle verden, som de betraktet som fordervet og ond. SentralEuropa, som var splittet av de nye grensene man trakk opp i Versailles, sto overfor nederlagets ydmykelse og armod. Etter å ha fått sin stolthet knust opplevde mange av offiserene i den østerriksk-ungarske hæren, die kaiserlich-königliche Armee, en slags omvendt Askepott-historie, der eventyruniformene ble erstattet av filler og arbeidsløshet. Hyperinflasjonen i 1923–24 undergravde både sikkerheten og rettskaffenheten til det tyske borgerskapet. Den bitre nasjonale og personlige skammen skapte et raseri som var vanskelig å uttrykke. Tyske nasjonalister drømte om en dag å gjengjelde Versailles-traktatens ydmykelser. De overbeviste seg selv om at styrkene deres ikke var blitt nedkjempet på slagmarken. Etter deres oppfatning var mytteriene og opprørene innad i Tyskland høsten 1918, som påskyndet keiserens abdisering, helt og holdent drevet frem av jødiske bolsjeviker. Venstreorienterte oppviglere hadde ganske riktig spilt en rolle, og de mest fremtredende tyske revolusjonslederne i 1918–19 var jødiske, men hovedårsaken til uroen hadde vært krigstretthet og sult. Den tyske høyresidens livsfarlige konspirasjonsteori – «dolkestøtlegenden» – var en del av dens iboende trang til å blande årsak og virkning.
i n nl ed n in g
15
Livet i Tyskland ble bedre utover i 1920-årene, hovedsakelig takket være enorme lån fra USA. Men verdensdepresjonen, som begynte med krakket på Wall Street i 1929, rammet Tyskland enda hardere etter at Storbritannia og andre avskaffet gullstandarden i september 1931. Av frykt for en ny runde med hyperinflasjon hadde rikskansler Brünings regjering valgt å fortsette å binde riksmarkens verdi til gullprisen, noe som førte til at valutaen ble overvurdert. Lånene fra USA hadde opphørt, og proteksjonismen avskar tyskerne fra deres eksportmarkeder. Dette førte til utbredt arbeidsledighet, som dramatisk bedret betingelsene for demagoger med radikale løsninger. Krisen i kapitalismen hadde forsterket krisen i det liberale demokratiet som politisk system, som i mange europeiske land ble tungrodd på grunn av ordningen med forholdstallsvalg. De fleste av de parlamentariske systemene som hadde vokst frem etter at tre keiserdømmer brøt sammen i 1918, ble oppløst, fullstendig ute av stand til å takle konfliktene i samfunnet. Og etniske minoriteter, som hadde levd under relativt fredelige forhold under de gamle keiserregimene, ble nå truet av doktrinene om nasjonenes renhet. Nye erfaringer fra den russiske revolusjonen og de ødeleggende borgerkrigene i Ungarn, Finland, ved Østersjøen og ikke minst i Tyskland, bidro sterkt til den politiske polariseringen. Spiralen av frykt og hat sto i fare for å gjøre den betente retorikken til en selvoppfyllende profeti, noe utviklingen i Spania snart skulle vise et eksempel på. Sterkt dualistiske alternativer vil før eller senere alltid bryte opp en demokratisk sentrisme basert på kompromisser. I denne nye, kollektivistiske tidsalderen fremsto de voldelige løsningene overlegent heroiske for intellektuelle både til høyre og venstre, så vel som for forbitrede veteraner fra første verdenskrig. I møte med den økonomiske katastrofen fremsto den korporative staten plutselig som den naturlige modellen i det meste av Europa, samtidig som den var et svar på indre opprør og konflikter. I september 1930 steg nasjonalsosialistenes oppslutning fra 2,5 til 18,3 prosent. Den konservative høyresiden i Tyskland, som hadde lite til overs for demokrati, ødela i realiteten Weimar-republikken og åpnet dermed porten for Hitler. De undervurderte fullstendig hans hensynsløshet, og betraktet ham som en populistisk marionett som kunne forsvare deres idé om Tyskland. I motsetning til dem visste han imidlertid nøyaktig hva han ville. Den 30. januar 1933 ble Hitler rikskansler og handlet raskt for å eliminere all potensiell motstand. Den store tragedien for Tysklands kommende ofre var at en avgjørende andel av befolkningen, i desperat behov for orden og respekt, var innstilt på å følge den mest brutale forbryteren verden noensinne
16
i n nl ed n in g
hadde sett. Hitler klarte å appellere til deres verste instinkter: bitterhet, intoleranse, arroganse og – aller farligst – følelsen av rasens overlegenhet. Det lille som måtte være tilbake av troen på en Rechtsstaat, en stat basert på respekt for rettssikkerheten, forsvant med Hitlers krav om at rettssystemet måtte tjene nyordningen. Offentlige institusjoner – domstolene, universitetene, generalstaben og pressen – bukket og skrapte for det nye regimet. Kritikerne ble fullstendig isolert og beskyldt for svik mot den nye definisjonen av fedrelandet, ikke bare av regimet selv, men også av alle som støttet det. Gestapo var, til forskjell fra Stalins NKVD, en overraskende uvirksom organisasjon. De fleste arrestasjonene skjedde etter at folk var blitt angitt av sine tyske medborgere.5 Offiserskorpset, som hadde en stolt apolitisk tradisjon å vise til, lot seg også kurtisere med løfter om flere soldater og omfattende opprustning, til tross for at de hadde lite til overs for den vulgære og dårlig kledde frieren. Opportunismen og feigheten gikk hånd i hånd i møtet med makten. Selveste Otto von Bismarck kommenterte ved en anledning at moralsk mot var en sjelden dyd i Tyskland, men at det var fullstendig fraværende hos enhver tysker i uniform. Ikke overraskende ønsket nazistene jo også at nesten alle iførte seg uniform, ikke minst barna.6 Hitlers største talent var evnen til å oppdage og utnytte motstandernes svakhet. Venstresiden i Tyskland, som var splittet mellom kommunistpartiet og sosialdemokratene, hadde aldri utgjort noen reell trussel. Uten vansker utmanøvrerte han også de konservative, som i sin naive arroganse trodde at de kunne kontrollere ham. Så snart Hitler hadde konsolidert den hjemlige makten gjennom omfattende dekreter og massearrestasjoner, konsentrerte han seg om å bryte Versaillestraktaten. Verneplikten ble gjeninnført i 1935, den tyske marinen styrket med britenes aksept, og Luftwaffe, flyvåpenet, ble konstituert i full åpenhet. Verken Storbritannia eller Frankrike protesterte i særlig grad mot det akselererende opprustningsprogrammet. I mars 1936 tok tyske tropper Rhinland tilbake. Dette slaget i ansiktet på franskmennene, som mer enn ti år tidligere hadde tatt dette området i besittelse, førte til utbredt heltedyrkelse av Føreren hjemme i Tyskland, selv blant dem som ikke hadde stemt på ham. På egen hånd hadde Hitler gjenopprettet den tyske stoltheten, samtidig som opprustningsprogrammet, i langt større grad enn det oppskrytte programmet for offentlig utbygging, bidro til å bremse økningen i arbeidsløshet. Nazistenes brutalitet og tapet av frihet syntes for tyskere flest å være en lav pris å betale. Med sin kraftfulle forførelse av det tyske folket begynte Hitler,
i n nl ed n in g
17
skritt for skritt, å avkle landet dets menneskelige verdier. Ingen steder kom virkningene av dette klarere til uttrykk enn når det gjaldt forfølgelsen av jødene, som skjedde i rykk og napp. Men i motsetning til den gjengse oppfatningen var den oftere drevet frem fra innsiden av nazipartiet enn diktert fra toppen. Hitlers apokalyptiske tirader mot jødene betydde ikke nødvendigvis at han allerede hadde bestemt seg for «den endelige løsningen» – fysisk utslettelse. Han nøyde seg med å la SAs stormtropper angripe jøder og deres virksomheter og stjele deres eiendeler, for dermed å tilfredsstille en broket miks av grådighet, misunnelse og bitterhet. På dette tidspunktet gikk nazistenes linje ut på å frarøve jødene deres borgerrettigheter og alt de eide, for deretter, gjennom ydmykelser og trakassering, å tvinge dem til å forlate Tyskland. «Jødene må ut av Tyskland, ja av hele Europa», sa han til Goebbels 30. november 1937. «Det kommer til å ta tid, men det skal skje og det vil skje.»7 Hitlers plan om å gjøre Tyskland til den dominerende makten i Europa var presentert allerede i Mein Kampf. Men selv om alle nygifte par var påbudt å kjøpe et eksemplar av boken, synes det som om svært få hadde tatt hans krigerske profetier på alvor. De foretrakk heller å stole på hans nyere og ofte gjentatte forsikringer om at han ikke ønsket krig. Og Hitlers dristige fremstøt og Storbritannia og Frankrikes unnfallenhet styrket tyskerne i troen på at han ville kunne oppnå alt han ønsket uten en større konflikt. De innså ikke at den overopphetede tyske økonomien og Hitlers beslutning om å utnytte landets våpenforsprang gjorde en invasjon av nabolandene nærmest uunngåelig. Hitler var ikke innstilt på å nøye seg med å kreve tilbake land Tyskland hadde mistet etter Versailles-traktaten. Et slikt halvhjertet fremstøt hadde han bare forakt til overs for. Han verket av utålmodighet og var overbevist om at han ikke ville leve lenge nok til å oppleve virkeliggjørelsen av et germansk overherredømme. Som tyskernes nye Lebensraum ønsket han seg hele Sentral-Europa og Russland helt opp til Volga. Førerens drøm om å underlegge seg territoriene i øst var blitt oppmuntret i 1918, av Tysklands kortvarige okkupasjon av de baltiske statene, deler av Hviterussland, Ukraina og det sørlige Russland inn til Rostov ved Don. Okkupasjonen hadde vært en følge av Brest-Litovsk-traktaten, Tysklands eget Diktat til det gryende Sovjetregimet. Ukraina, «Europas brødkurv», var spesielt interessant for tyskerne, etter at britenes blokade under første verdenskrig hadde ført dem på randen av hungersnød. Hitler var fast bestemt på å unngå demoraliseringen som preget tyskerne i 1918, som førte til revolusjon og sammenbrudd. Denne gangen var det noen andre som skulle sulte. Men et av hovedmålene med Lebensraum-planen var å sikre kontrol-
18
i n nl ed n in g
len over oljeproduksjonen i øst. Rundt 85 prosent av rikets oljeforsyninger, også i fredstid, måtte importeres, og i en eventuell krig ville oljen bli Tysklands akilleshæl. Kolonier i øst syntes å være den beste garantien for selvforsyning, men Hitler hadde langt høyere ambisjoner enn andre nasjonalister. I tråd med sin sosialdarwinistiske tro på at nasjonenes liv var en kamp for rasens overherredømme, ønsket han å redusere den slaviske befolkningen dramatisk gjennom utsulting, for deretter å bruke de overlevende som slaver. Hans beslutning om å gripe inn i den spanske borgerkrigen sommeren 1936 var ikke fullt så opportunistisk som den gjerne er blitt fremstilt som. Hitler var overbevist om at et bolsjevistisk Spania, kombinert med en venstreorientert regjering i Frankrike, utgjorde en strategisk trussel mot tyskerne i vest, i en tid da tyskerne også sto overfor Stalins Sovjetunionen i øst. Nok en gang klarte han å utnytte demokratienes redsel for krig. Britene fryktet at konflikten i Spania kunne ende med «et nytt Sarajevo», mens Folkefrontens nye regjering i Frankrike ikke ville handle på egen hånd. Dermed kunne Tysklands åpenlyse støtte til Francos nasjonalister sikre dem en endelig seier, samtidig som Görings Luftwaffe kunne prøve ut nye flytyper og taktikker. Den spanske borgerkrigen brakte dessuten Hitler og Mussolini nærmere hverandre, da den italienske fascistregjeringen sendte «frivillige» til å kjempe side om side med nasjonalistene. Men Mussolini var, til tross for sine svulstigheter og sine ambisjoner i Middelhavsområdet, nervøs for Hitlers planer om å endre status quo. Det italienske folket var ikke beredt, verken militært eller psykologisk, på en europeisk storkrig. Ivrig etter å skaffe seg en ny alliert i den kommende krigen mot Sovjetunionen, etablerte Hitler en antikominternpakt med Japan i november 1936. Japan hadde innledet sin koloniale ekspansjon i Det fjerne østen i løpet av 1800-tallets siste tiår. Japanerne utnyttet oppløsningen av det kinesiske keiserriket og etablerte et nærvær i Mandsjuria, erobret Taiwan og okkuperte Korea. Etter seieren over Tsar-Russland i krigen i 1904–05 var Japan den største militærmakten i hele regionen. De antivestlige strømningene vokste med virkningene av Wall Streetkrakket og den etterfølgende verdensdepresjonen. Og en stadig mer nasjonalistisk offisersstand betraktet Korea, Mandsjuria og Kina slik nazistene betraktet Sovjetunionen: som et enormt landområde med en befolkning som kunne underkues for å livnære det japanske øyriket. Den kinesisk-japanske konflikten har lenge vært en manglende brikke i puslespillet den andre verdenskrig. Den brøt ut lenge før kampene i Europa, og er ofte blitt betraktet som en fullstendig atskilt
i n nl ed n in g
19
begivenhet, til tross for at det var der den største mobiliseringen av japanske bakkestyrker i Det fjerne østen fant sted, og til tross for at både USA og Sovjetunionen var involvert. I september 1931 iscenesatte det japanske militæret den såkalte «Mukden-hendelsen», der de sprengte en jernbanelinje for å rettferdiggjøre erobringen av Mandsjuria. De håpet å gjøre regionen til et viktig område for matproduksjon etter at deres hjemlige jordbruksproduksjon hadde falt katastrofalt. De kalte det Mandsjukuo og innsatte et marionettregime, med den avsatte keiser Pu Yi som gallionsfigur. Den sivile regjeringen i Tokyo følte seg, til tross for at den bare møtte forakt blant offiserene, forpliktet til å støtte hæren. Og Folkeforbundet i Genève avviste kinesernes krav om sanksjoner mot Japan. De japanske kolonistene, hovedsakelig bønder, strømmet til for å sikre seg land, oppmuntret av myndighetene, som hadde som mål å etablere «én million» nybyggergårder i løpet av de kommende tjue årene. Japanernes politikk isolerte dem diplomatisk, men de kunne hovere over sine triumfer. Dette var begynnelsen på en skjebnesvanger utvikling, med tanke på ekspansjon utenfor landets grenser så vel som de militæres innflytelse over regjeringen i Tokyo. En mer haukaktig administrasjon overtok, og Kwantung-hæren i Mandsjuria utvidet kontrollen nesten helt til Pekings porter. Chiang Kai-sheks Kuomintang-regjering i Nanjing ble tvunget til å trekke styrkene tilbake. Chiang hevdet å være etterkommer etter Sun Yat-sen, som hadde ønsket å innføre et demokrati etter vestlig modell, men han var i realiteten en slags krigsherrenes generalissimus. Den japanske forsvarsmakten mønstret sin sovjetiske nabo i nord og kastet blikket sørover, ut i Stillehavet. De angivelige målene var de britiske, franske og nederlandske koloniene i Det fjerne østen, ikke minst oljefeltene i Nederlandsk Østindia. Spenningen i Kina ble plutselig utløst den 7. juli 1937, av en japansk provokasjon ved Marco Polo-broen utenfor Peking. Den keiserlige hær i Tokyo overbeviste keiser Hirohito om at Kina kunne nedkjempes i løpet av måneder. Forsterkninger ble sendt over til fastlandet, og et nådeløst felttog fulgte, delvis forårsaket av en kinesisk massakre på japanske sivilpersoner. Den keiserlige hær fikk frie tøyler. Men den kinesisk-japanske krigen endte ikke like raskt og triumferende som generalene i Tokyo hadde spådd. Angriperens sjokkerende voldsbruk stimulerte til en bitende motstand. Hitler hadde ikke trukket lærdom av dette da han fire år senere stormet inn i Sovjetunionen. I Vesten var det enkelte som betraktet den kinesisk-japanske krigen som et motstykke til den spanske borgerkrigen. Robert Capa, Ernest Hemingway, W.H. Auden og Christopher Isherwood, filmskaperen
20
i n nl ed n in g
Joris Ivens og mange journalister dro til Kina og uttrykte sin sympati med kineserne. På venstresiden var det mange som støttet Mao Zedong – flere av dem besøkte også kommunistpartiets hovedkvarter i Yenan – til tross for at Stalin stilte seg bak Chiang Kai-shek og Kuomintangregjeringen. Verken britiske eller amerikanske myndigheter var imidlertid innstilt på å gripe inn. Neville Chamberlains regjering var, i likhet med mesteparten av den britiske befolkningen, villig til å leve med et gjenopplivet og gjenopprustet Tyskland. Mange konservative betraktet nazistene som et bolverk mot bolsjevismen. Chamberlain, tidligere overborgermester i Birmingham og en rettskaffen mann av den gamle skolen, begikk den grove feilen å forvente de samme verdiene og den samme motviljen mot krig hos andre statsmenn. Med sine stive snipper, sin edvardianske mustasje og sin sammenslåtte paraply befant han seg derfor på dypt vann da han fikk et glimt av naziregimets hensynsløshet. Også andre, selv venstresympatisører, ville nødig konfrontere Hitlers regime; de var fremdeles overbevist om at Tyskland var landet som led mest under Versailles-traktaten. De hadde også vanskelig for å sette seg imot Hitlers uttrykte mål om å bringe tilgrensende tyske minoriteter, som den i Sudetenland, innenfor rikets grenser. Først og fremst var britene og franskmennene skrekkslagne ved tanken på en ny europeisk storkrig. Det å tillate Tysklands Anschluss – annekteringen av Østerrike i mars 1938 – syntes å være en lav pris å betale for verdensfred. Hitler bestemte seg så for å invadere Tsjekkoslovakia i oktober. Tidspunktet ble satt til etter at de tyske bøndene hadde fått kornhøsten i hus, for nazistene var redde for en krise i den nasjonale matforsyningen. Men til Hitlers store irritasjon hadde Chamberlain og Daladier under München-forhandlingene gitt ham Sudetenland i håp om å bevare freden. Dermed ble han snytt for en krig, men til gjengjeld fikk han etter hvert anledning til å overta hele landet uten kamp. Chamberlain gjorde også en grunnleggende feil da han nektet å konsultere med Stalin. Dette bidro til at sovjetdiktatoren i august året etter besluttet å slutte seg til Molotov–Ribbentrop-pakten. Chamberlain trodde, ikke ulikt Franklin D. Roosevelt i sitt senere møte med Stalin, med dårlig begrunnet selvtilfredshet, at han alene ville kunne overbevise Hitler om at gode relasjoner til de allierte i vest var i Førerens egen interesse.8 Enkelte historikere har hevdet at hvis Storbritannia og Frankrike hadde vært forberedt på å kjempe høsten 1938, ville utviklingen ha blitt ganske annerledes. Det er langt fra umulig, spesielt ikke fra tyskernes ståsted. Men det er hevet over tvil at verken den britiske eller den
i n nl ed n in g
21
franske befolkningen var psykologisk forberedt på krig, hovedsakelig på grunn av feilinformasjon fra myndigheter, diplomater og presse. Enhver som hadde forsøkt å advare om Hitlers planer, for eksempel Winston Churchill, ble ganske enkelt betraktet som en krigshisser. Ikke før i november oppdaget man Hitler-regimets sanne ansikt. Etter at en ung, polsk jøde hadde drept en ansatt ved den tyske ambassaden i Paris, iverksatte stormtroppene den tyske pogromen som ble kjent som Kristallnacht – krystallnatten –på grunn av alle de knuste butikkvinduene. Mens krigens skyer hang truende over Tsjekkoslovakia denne høsten, begynte det å bygge seg opp en «voldelig energi» i nazipartiet. Stormtroppene fra SA tente på synagoger, angrep og drepte jøder, knuste butikkvinduer, noe som fikk Göring til å klage over hvor dyrt det ville bli å skaffe alt vindusglasset fra Belgia med fremmed valuta.9 Mange vanlige tyskere ble sjokkert, men nazistenes isolering av jødene bidro raskt til å overbevise det store flertallet om at man ikke trengte å bry seg om jødenes skjebne. Og altfor mange lot seg friste av stjålne eiendeler, eksproprierte boliger og «arianiseringen» av jødiske forretninger. Nazistene lyktes usedvanlig godt i sin innsats for å trekke flere og flere medborgere inn i sin forbryterkrets. Da Hitler erobret resten av Tsjekkoslovakia i mars 1939 – et soleklart brudd på München-avtalen – viste han én gang for alle at hans påståtte ønske om å bringe etniske tyskere innenfor rikets grenser i bunn og grunn var et påskudd for å utvide sitt eget territorium. Dermed ble Chamberlain tvunget til å komme med garantier til Polen som en advarsel mot ytterligere ekspansjon fra Hitlers side. Senere klaget Hitler over at han var blitt forhindret fra å gå til krig i 1938 fordi «britene og franskmennene aksepterte kravene i München».10 Våren 1939 forklarte han sin utålmodighet til Romanias utenriksminister: «Jeg er nå femti», sa han. «Jeg vil heller ha krigen nå enn når jeg er femtifem eller seksti.»11 Hitler avslørte dermed at han hadde til hensikt å nå sitt mål – dominans over Europa – i løpet av sin levetid, som han regnet med ville være kort. Forfengelig som han var, kunne han ikke overlate dette oppdraget til noen andre. Han betraktet seg selv som uerstattelig og fortalte generalene at rikets skjebne helt og holdent lå i hans hender. Verken nazipartiet eller hans kaotiske lederstil var egnet til å skape stabilitet og kontinuitet. Og Hitlers retorikk om «tusenårsriket» avdekket en betydelig psykologisk selvmotsigelse, ettersom den kom fra en ihuga ungkar som næret en nærmest pervers stolthet over å være en genetisk blindgate og dessuten en usunn fascinasjon for selvmord. Den 30. januar 1939, på seksårsdagen for maktovertakelsen, holdt Hitler en viktig tale for Riksdagen. I talen omtalte han sin fatale «pro-
22
i n nl ed n in g
feti», som han og hans tilhengere stadig skulle vende tilbake til i forbindelse med «den endelige løsningen». Han hevdet at jødene hadde ledd av spådommene om at han ville lede Tyskland og «dessuten finne en løsning på jødespørsmålet». Deretter deklamerte han: «I dag vil jeg igjen være en profet: hvis jødedommen internasjonalt, i og utenfor Europa, nok en gang skulle lykkes med å sende nasjonene ut i en verdenskrig, vil resultatet ikke bli en bolsjevisering av kloden og dermed seier for jødedommen, men snarere tilintetgjørelsen av den jødiske rase i Europa.» Denne svimlende sammenblandingen av årsak og virkning lå i hjertet av Hitlers abnorme nettverk av løgn og selvbedrag.12 Selv om Hitler hadde forberedt seg på krig, ja endog ønsket krig i Tsjekkoslovakia, forsto han ikke hvorfor britene så plutselig gikk fra ettergivelse til motstand. Han hadde fremdeles til hensikt å invadere Frankrike og Storbritannia, men først senere, på et tidspunkt han selv ville velge. Nazistenes plan, etter den bitre lærdommen fra første verdenskrig, var å holde de ulike konfliktene fra hverandre for å unngå å kjempe på flere fronter samtidig. Hitlers overraskelse over britenes reaksjon avdekket autodidaktens sviktende grep om verdenshistorien. Storbritannias engasjement i nesten hver eneste europeiske krise siden 1700-tallet fulgte et mønster som kunne ha forklart Chamberlain-regjeringens nye linje. Kuvendingen skyldtes verken ideologi eller idealisme. Storbritannia var ikke ute etter å markere avstand til fascismen og antisemittismen, selv om det moralske aspektet senere ble en viktig del av den nasjonale propagandaen. Motivene var knyttet til en tradisjonell strategi. Tysklands fiendtligsinnede okkupasjon av Tsjekkoslovakia avdekket med all tydelighet at Hitler ønsket herredømme over Europa. Det var en trussel mot status quo som selv et svekket og lite stridslystent Storbritannia aldri kunne akseptere. Hitler undervurderte også Chamberlains raseri over å ha blitt så grundig ført bak lyset i München. Duff Cooper, som hadde gått av som marineminister i protest mot sviket mot tsjekkerne, skrev at Chamberlain aldri «hadde møtt noen i Birmingham som lignet det minste på Adolf Hitler … Ingen i Birmingham hadde noen gang brutt sitt løfte mot overborgermesteren».13 Den dystre sannheten om Hitlers intensjoner var nå oppe i dagen. Og sjokket over hans pakt med Stalin i august 1939 bekreftet at Polen var hans neste offer. «Statsgrenser», hadde Hitler skrevet i Mein Kampf, «er skapt av mennesker og kan endres av mennesker». I ettertid kan spiralen av bitterhet over Versailles-traktaten synes å ha gjort utbruddet av en ny verdenskrig uunngåelig, men ingenting i historien er forutbestemt. Første verdenskrig hadde utvilsomt skapt ustabile grenser
i n nl ed n in g
23
og spenninger over hele Europa. Men det er ingen tvil om at Adolf Hitler var hovedarkitekten bak denne nye og langt farligere katastrofebrannen, som skulle spre seg over hele verden og fortære millioner, og til slutt også ham selv. Det er et interessant paradoks at de første trefningene under den andre verdenskrig – der Kyounjong Yang for første gang ble tatt til fange – fant sted i Det fjerne østen.