De uberørbare
Ane Bjøru Fjeldsæter
De uberørbare En feltarbeiders beretning om ebola
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-47986-2 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Anders Bergesen, Superultraplus Omslagsfoto: Michel du Cille/The Washington Post via Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, 2015, Litauen Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Takk til alle pasientene og pårørende som har delt historiene sine med meg. Noen har valgt å stå fram med fullt navn, mens andre har ønsket å beskytte sin identitet. Vis dem omsorg når du leser denne boka, for de deler sine mørkeste øyeblikk med oss.
Innhold
Elskede barn, elskede smittekilde. . . . . . . . . . . . . . . Å telle til tjueen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9 18
kailahun, sierra leone, juni 2014 29 Folket ved elva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Et mislykket virus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Helsevesen, romvesen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Mamie med maska . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Under overflaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Kjærlighet i ebolaens tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Bristepunkter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Barnet i boksen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sannheten på bordet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 monrovia, liberia, august 2014 Spøkelsesbyen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ELWA 3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Doktor Fantas utvei. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fifi. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uriasposten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvite poser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Penger til ingen nytte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilfellet Mariama. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jenta som trakk mot flammene . . . . . . . . . . . . . . . .
115 126 133 141 149 158 163 172 177
Armbåndet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kompisen min på den andre siden av gjerdet. . . . . . Det utvalgte folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra asken til ilden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avskjed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
181 184 192 197 205
oslo, september 2014 VIP ebola. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 De uberørbare . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215
Elskede barn, elskede smittekilde
«Fortell meg om gutten din. Hva er det han liker?» En ung far sitter framfor meg og øynene hans fylles med tårer bak de tette vippene. Sønnen hans må legges inn på sykehuset. Bare dager tidligere mistet han kona si. Sidibe på tre år mistet sin mor. «Han liker å leke med biler. Og han er veldig glad i pappaen sin.» Det vises. Gutten klamrer seg til farens vernefrakk. Da vi fikk høre om symptomene hans, vurderte vi det som sterkt sannsynlig at han var syk, men far er symptomfri. Vi sendte den blå besøksfrakken, hanskene og maska over dobbeltgjerdet, og Sallia, som er sykepleieren i mottaket, forklarte faren hvordan han tar på seg smittevernsutstyret. Slik kan han fortsatt ha sønnen sin på fanget, uten å sette seg selv i fare. Sallia har lang erfaring med å møte mennesker som er livredde for sykdommen han behandler. Han er tålmodig, og legger vekt på at de pårørende skal forstå rutinene våre og logikken bak. Sallia forklarer, og ber faren gjenta for å vise oss at han har forstått. Sidibe og faren kommer sent på kvelden, laboratorieteknikerne våre er ferdige for dagen. Vi ber dem bli hos oss slik at vi kan teste Sidibe dagen etter, og ikke minst dra til markedet og skaffe noen lekebiler. Gutten sovner fort, og gjør ikke tegn til motstand da han vekkes av pleierne i de gule 9
vernedraktene som tar ham med inn på sykehuset. Minutter etter sover han igjen. Faren hans kommer ut av mottaket, og kan endelig slippe gråten løs. Han er en sterk mann, med muskuløs, veldefinert overkropp. Sånn som mange sterke menn, synes han det er vanskelig å gråte. Han unnskylder seg, forlater rommet et øyeblikk, og jeg kan høre ham hulke på den andre siden av veggen. Det er imidlertid ikke bare sorg og tristhet han gjennomlever. Øynene røper også hvor redd han er. Vi sitter i stillhet en stund. Det er stjerneklart over teltene våre på sykehuset. I landsbyen kaller de sykehuset vårt ebolaleiren. Det ligner en stor leirplass, sammenrasket, telt og skur og oransje dobbeltgjerder midt i urskogen, utstøtte mennesker på sin siste campingferie. Faren til Sidibe stirrer stivt framfor seg. Kroppen er spent. «Du er modig som har kommet hit», sier jeg. «Jeg forstår at du er fortvilet, vi skal prøve å hjelpe deg. Du gjorde det rette, og vi skal gjøre det vi kan for sønnen din. Du kan sove i teltet hans, dersom dere ligger i atskilte senger. Hvis han våkner, tar du på deg verneutstyret, ok?» Tjuefire timer senere er far forduftet. Det ble for mye for ham. Han visste at han aldri ville kunne berøre gutten sin igjen uten dobbelt sett hansker. Etter ei søvnløs natt på sykehuset der han lå og kastet på seg iført det varme smittevernsutstyret, kom han fram til at treåringen kunne klare seg på egen hånd. Vi vet at det å miste noen er forferdelig. Å miste noen brått, dramatisk, smertefullt og tilsynelatende uforklarlig gjør sorgen kompleks og ugjennomtrengelig. Ebolas hem10
melige våpen er kjærlighet. Du får viruset av den du ikke klarer å la være å berøre. Det rammer familier. Idet du begraver kona di, vet du allerede at barna deres kan være syke. Du vet at du kanskje er syk selv. Veien er kort fra én sorg til den neste, og redselen er heller aldri langt unna. Hva skjer med et far-og-sønn-forhold når den ene parten får beskjed om at reglene er endret, kanskje for alltid? En liten gullklump som liker å leke med biler sammen med faren, er plutselig et biologisk våpen, smittsomt materiale, en biosikkerhetsrisiko. Ta forholdsregler! Fra nå av kan du kun se barnet ditt gjennom dobbeltgjerdet på trygg avstand, halvannen meter, eller når du er iført verneutstyr. Ta på deg støvler, en frakk, dobbelt sett hansker, hette, maske, briller. Dette er Vest-Afrika. Du har antakelig aldri vært så grundig påkledd før. Forvandlingen er komplett, du er en fremmed dekket i plastikk. Fra nå av er dere skilt fram til han overlever eller dør. Ebola har gjort krav på sønnen din, og så lenge viruset finnes i kroppen hans, må han adskilles fra omverdenen. Faren til Sidibe klarte ett døgn. Noen foreldre klarer ikke dét engang, og etterlater barna sine ved inngangen til sykehuset. Sidibe er rund i kinnene, og har en flott, struttende mage. Han er en velfødd treåring, noe som ikke er en selvfølge her. Blikket er klart, men han mangler energi, og han kommer til å bli tynnere. Den første dagen spiste han lite, og de neste to stadig mindre. Hos sykehusbarna våre er appetitt knyttet til ritualer. Når de får spise sammen med noen de er vant til å spise sammen med, er næringsinntaket bedre enn dersom de må spise alene. Vi prøver så langt som mulig 11
å finne en slektning som kan dele måltidene med sykehusbarna. Det er rart å se de syke og de friske spise sammen. Den friske går inn i besøksfrakken, lettere verneutstyr enn pleierne bruker, men like fullt varmt, uvant, omstendelig. Vi bruker god tid på å lære dem prosedyrene for å ta verneutstyret av og på. For å spise må den friske ta maska av, det skremmer mange å justere utstyret. Og ofte er de friske redde for sine syke slektninger. Faren til Sidibe rakte ham tallerkenen som om barnet var et vilt dyr, i det øyeblikket Sidibe tok tak i tallerkenen, slapp faren den og trakk hånda til seg. Hjernen er programmert til å reagere raskt på signaler som kan være viktige for overlevelse. Derfor er barn fra veldig tidlig alder oppmerksomme på tegn til uro eller frykt hos foreldrene, og de vil ofte tilpasse sin atferd etter foreldrenes følelsesuttrykk. Sidibe merker at faren er redd, i begynnelsen forstår han ikke hvorfor. Hvordan skal han skjønne at vi har bygget dette huset til ebola, og at det er viruset faren frykter? Den dagen de spiser sammen, i det øyeblikket faren trekker hånda til seg som om han kom borti en varm kokeplate, ser Sidibe frykten i farens øyne. I hans egne øyne ser jeg noe som knuses inne i ham. Sidibe tror faren er redd for ham. Og kort etter forsvinner pappaen som han er så glad i. Vi ringer. Vi prøver. Faren til Sidibe sier at han skal komme tilbake. Vi tror ikke på ham. Han sier at han skal sende et annet familiemedlem. Han skal sende tante Margaret. Vi tror ikke på ham, en sint hjelpearbeider fra et mer likestilt land mumler noe om at det finnes mange afrikanske menn som burde slutte å skyve kvinnene foran seg. Det er prak12
tiske hindringer også. Familien bor langt unna sykehuset, det er ikke så lett å få arrangert transport. Vi regner med at dørstokkmila blir for lang for dem. Det er vondt også for oss, å ikke kunne gjøre mer for familiene til de syke. Et par dager etter sitter hun der, og på et eller annet vis vet jeg at det er henne. Margaret er søstera til Sidibes mor, hun er ikke direkte i slekt med faren til Sidibe, men det er en slags familielikhet likevel. De samme tårene under tette vipper. Det hjemsøkte blikket og den tilkjempede roen til et menneske som har mistet noen det har kjær. Trekkene ligner ikke, men tragedien er den samme. Tante Margaret, som vi trodde bare var en hendig unnskyldning. Hun finnes faktisk, og hun er klar til å spise frokost, lunsj og middag med Sidibe, hun er klar til å vise mer varme enn redsel. Men Margaret kommer ikke alene. Hun har med seg Potifa og Jerry, fetteren og storebroren til Sidibe, og de kommer ikke til å trenge verneutstyr. Hun sitter mellom de syke barna med maske over nese og munn. På et ebolasykehus får du være vitne til redselsfulle familiegjenforeninger. Sidibe er sliten og svak, men kaster seg i armene på broren. Det er lettere å være tre år enn sju, Jerrys gjensynsglede dempes av forståelsen han har om hva det betyr å legges inn på dette sykehuset. Han ser at lillebroren er tynnere og svakere enn han husket. Potifa, Margarets sønn på ti år, ser enda mer bekymret og fortvilet ut. Det er store avstander og dårlig infrastruktur i Kailahun, i tillegg vet vi at det kan være farlig å reise etter mørkets frambrudd, særlig for kvinner, så jeg har mast om å få et telt der pårørende kan overnatte og som er i nærheten av sykehuset, men ikke på sykehusområdet. Det blir et disku13
sjonstema, både smittevernspersonalet og det medisinske teamet påpeker at pårørende vanligvis er nære kontakter, som i noen tilfeller kan tenkes å inkubere. Enn om de blir syke i et telt med flere andre? «Enn om en treåring må dø alene?» spør jeg tilbake. Inntil videre får Margaret bo på mitt kontor, i lavrisikosonen. Endelig en løsning alle parter er misfornøyde med. Jeg synes det er vanskelig å kaste ut Margaret når jeg skal snakke med noen andre, medisinerne og smittevernerne er redde for at hun inkuberer blant oss i lavrisikosonen, og for Margaret er det verken avslappende eller behagelig å bo på en arbeidsplass der det er folk tjuefire timer i døgnet. Margaret er på kontoret mitt når jeg kommer om morgenen. Det er lett å se at hun ikke sover noe særlig om nettene. Til min store forargelse begynner hun å sove formiddagslurer på kontoret mitt, det hindrer mitt arbeid, men det er tre små gutter inne på sykehuset som trenger at hun er uthvilt og sterk. Dermed lar jeg det være på denne måten, jeg finner andre steder å ha pårørendesamtaler, og Margaret sover på kontoret. Det kan virke som om vi har fått en vaktordning, Margaret og jeg. Når jeg kommer på jobb, kan hun endelig hvile. Jeg begynner å ta med forskjellige ting til henne. Akkurat hvordan dette ritualet oppstod vet jeg ikke, men jeg tar med en banan i veska, en brus, litt sjokolade, noe å lese på, en ren t-skjorte ettersom hun ikke kommer seg hjem for å skifte. Vi spiser sammen, og deler historier. Hun er nysgjerrig på meg, hvem jeg er og hva jeg gjør på sykehuset. «Det ser ut som om du bare prater med folk», konstaterer hun. 14
Ganske riktig. Jeg er nysgjerrig på henne, og merker at hun trenger å fortelle. Margaret kommer langveis fra og har tre barn som er avhengige av henne. Hjemme er det ingen lengre. Det har vært den ene dårlige nyheten etter den andre. Margaret har tatt sorgen med ro og verdighet, men forteller meg at hun lurer på hvor mye mer hun kan tåle. Ro er heller ikke alltid et uttrykk for sjelefred, den kan også være et tegn på passivitet og maktesløshet. Protesten kjennes meningsløs. Hun prøver å holde avmakten på avstand. Hun prøver å se framover. Margaret har mistet sin mor, sin ektemann, broren og lillesøstera som var mor til Sidibe og Jerry. Det er henne og sønnen Potifa igjen. De er klare til å la Sidibe og Jerry komme og bo hos dem, det er det som blir best for guttene. Jeg har møtt noen alenefedre i Sierra Leone, det virker som om de støtter seg tungt på tanter og bestemødre i omsorgen for barna. Margaret blir lenge på sykehuset. Hun blir til det bare er henne igjen. Sidibe dør først, en smertelig lett likpose som bæres ut av et telt der to små gutter sitter tilbake og holder rundt hverandre og gråter. Jeg rakk ikke å lære dette barnet å kjenne. Dette er det jeg vet om ham: Han likte å leke med biler. Han var glad i pappaen sin, en pappa som ikke klarte tanken på denne dagen, på å være her, på å ta farvel. Han døde, tre år gammel, omgitt av en bror og en fetter, som selv lever på lånt tid. Det skjer noe med Margaret da Sidibe dør. Det blir for mye. Hun klarer ikke å være like mye på sykehuset. I begynnelsen satt hun pal, stiv i blikket, og voktet alle bevegelser 15
hos personalet, men etter hvert forstår hun at det er viktig at hun tar pauser. Margaret har satt livet på vent lenge, og levd i redselen for at det når som helst kan komme dårlige nyheter. Hun vet at hun kan bli den siste gjenlevende i sin familie, og hun vet at det ikke er noe hun kan gjøre for å forhindre det. Margaret har grublet på dette lenge. Sakte, men sikkert, ser jeg at hun velger å gi dagene litt annet innhold. Hun drar inn til byen og gjør ærender på dagtid, men ringer for å få oppdateringer om Potifa og Jerry. Spiser guttene? Litt, men ikke nok. Hun treffer venninner, takk og pris er det mange som ringer henne og viser omsorg. Det er godt å se at hun oppsøker dem. Kanskje treffer hun Sidibe og Jerrys far, vi vet ikke. Vi hadde kanskje regnet med at han kom til å dukke opp etter at Sidibe døde, men han har funnet et annet sted for å gjennomleve sorg og redsel. Margaret har mer overskudd når hun kommer til sykehuset, selv om Jerry og Potifa ikke virker friskere. Også for dem var det et hardt slag å se Sidibe forsvinne. Allerede før ebola kom til Sierra Leone, var det et av landene i verden med aller høyest barnedødelighet, 193 av 1000 barn nådde ikke fem års alder. Det er nesten én av fem. Vi tenker ofte på barnedødelighet som en tragedie for mødrene. Det er ikke bare mødrene som rammes. Barnedødelighet er også barn som mister søsken og lekekamerater. Barn sørger, og de blir redde. Det blir vanskeligere for dem å stole på sin egen overlevelse. For Potifa og Jerry har verden blitt mer utrygg etter at Sidibe døde. Det er nå de forstår at det kan skje dem også. De flytter madrassene sine nærmere hverandre, og holder hender i søvne. De finner støtte i hverandre, og i fantastiske 16
Margaret, som aldri er langt unna. Hun er der den kvelden de dør med timers mellomrom. Jeg er det ikke. Kontoret er tomt en morgen, Margarets seng er borte. Da forstår jeg at det ikke er noe igjen av familien hennes, og at hun har reist. Det medisinske personalet bekrefter at guttene er døde. De forteller at Margaret sørget slik som vi har sett det, rolig og med verdighet. «Jeg vet at du har reist, og jeg vet hvorfor», sier jeg da Margaret svarer i telefonen. «Jeg er så lei meg. Takk for at du var her, takk for at de slapp å dø alene. Jeg skulle ønske jeg var sammen med deg. Er det noe jeg kan gjøre for deg?» Det blir stille i røret, før hun finner stemmen og ordene. «Når du drar hjem, skal du fortelle verden at ebola stjal familien min. Nå er jeg ingens datter, ingens søster, og ingens kone. Jeg er ingens mor, og ingens tante.» «Hva gjør du nå, Margaret?» hvisker jeg inn i telefonrøret. «Det er nå jeg må la livet begynne på nytt igjen.»
Å telle til tjueen
Vi kaller det karantene, men vi går fritt blant resten av befolkningen. Det er ikke som med quaranta giorni, de obligatoriske førti dagene som ga navn til tidsbestemt medisinsk isolasjon for nesten tusen år siden. Den gang var det bystater i Romerriket som skulle beskyttes mot sykdommer, skip som lå i havn i ukevis før mannskapet fikk forlate skipet. Denne gangen er det Norge som skal beskyttes mot meg. Det er min tur til å telle til tjueen, det er min tur til å være en potensiell trussel mot kongerikets biosikkerhet. Det tar tjueen dager å friskmeldes når du har jobbet med ebola. Et vilkårlig antall dager som blir den magiske grensen mellom liv og død, sykdom og helse. Tre ganger sju – tall fra eventyrene, ikke fra epidemiologien. Smittevern handler om å ta ekstra hardt i. I det absolutte flertall av kjente sykdomstilfeller har pasienten utviklet symptomer mellom fire til ti dager etter å ha blitt eksponert for viruset. Likevel er det tjueen som har blitt det magiske tallet. På sykehusene der jeg jobbet, skrev vi lister over alle dem som pasientene oppga at de hadde hatt kontakt med mens de var smittsomme. Disse kontaktene ble oppsøkt hver dag i tjueen dager etter at vi fikk navnene deres. Nå som jeg har kommet hjem, er det jeg som er en kontakt, og jobben 18
min er å melde meg til helsemyndighetene dersom jeg merker det minste tegn til sykdom. Formelt er venteperioden verken karantene eller husarrest, mest en formalitet, prisen for et feltopphold, eller i mitt tilfelle, to. Det høres så mye enklere ut enn jeg opplever det. Venteperioden er enogtjue dager i maks fire timers avstand fra Ullevål, smittevernsavdelingen. Det er et termometer i veska når jeg går på byen, et termometer jeg har skrevet under på å ikke la andre bruke. Venteperioden er paranoia og anstrengelsene for å holde meg frisk til enhver tid. Den minste influensa og jeg ryker rett inn. Den første halvannen uka er verst, fire til ti dager etter eksponering. Frykten slipper taket litt etter ti dager, men den forsvinner ikke fullstendig. Venteperioden er å venne seg til nye regler, i felt holder vi trygghetsavstand til kolleger, vi unngår berøring og spiser bare fra våre egne tallerkener. Jeg skvetter når folk tar i meg, får lyst til å gråte, samtidig som jeg vil at de aldri skal slutte. Venteperioden er tjueen dager med savn av mamma og pappa og brødrene mine, som jeg ikke har lov til å reise hjem til. Den er dager med nyhetskanalen, netter med sykehusdrømmer. Venner som er redde og bare vil snakke med meg på telefonen, venner som ikke er redde og som passer på å klemme meg ekstra hardt og lenge fordi de ser at jeg trenger det. Vincent, kjæresten min, som ikke er redd, men sliten av bekymringer og avstand, og alle historiene jeg bærer på og ikke klarer å legge fra meg. Jeg er hjemme, men jeg er ikke hjemme. Jeg er urolig, og jeg venter på neste krise. Å komme hjem er å få hendene mine tilbake, sakte, men sikkert tør jeg å spise med fingrene, å gni meg i øynene, å klø meg på myggstikk når de klør. Det tar tid å bli trygg på 19
omgivelsene, selv om jeg vet at jeg ikke er omgitt av smitte lenger. I felt tenkte jeg lite på smitterisikoen. Det overrasker mange når jeg sier det, men den ble en del av jobben. Alt jeg gjorde handlet om ikke å bli smittet, men jeg sluttet å tenke på risikoen. Når du bader, handler alt du gjør om ikke å drukne, men det er ikke der du har fokus. Det er ikke sånn at du tenker, for hvert svømmetak, at du kan komme til å forsvinne ned mot dypet, selv om du vet at det kan skje, og at det av og til skjer med oss mennesker. Smittevernet ble en rutine, noe automatisk. Det havnet i bakgrunnen, i hvordan vi kledde oss og oppførte oss. En liten stemme bakerst i hodet som gjorde risikovurderinger og ga instrukser. Jeg fulgte med hvor jeg hadde hendene og jeg holdt trygghetsavstand til menneskene jeg hadde omkring meg. I begynnelsen var det uvant, at de eneste gangene jeg tok på andre mennesker var inne på avdelingen, iført doble hansker. De første dagene var det et hull i livet mitt hver gang jeg hadde lyst til å gi en klem, eller ta en hånd. Etter hvert ble savnet døyvet, på samme måte som savnet etter å gå med åpne sko på varme dager. Reglene ble en bakgrunnsstøy, en forutsetning for det andre, og mye viktigere. Grunnen til at vi var der i det hele tatt. Fokuset var på menneskene, de syke og lidende. Det er når jeg kommer hjem, at jeg må tenke på smitterisikoen. Og da er det vanskelig å tenke på noe annet, nettopp fordi smittevernet er så godt innlært. Smittevernet er lært i rytmer og koreografi, ikke bevisste tanker. Jeg klør etter å ta på meg maska og å vaske hendene, samtidig begynner jeg å stille meg spørsmål om jeg virkelig husket alt, alltid. Var jeg forsiktig nok? Noen avvik er tydelige, jeg 20
vet at jeg har vært i situasjoner der smittevernet har blitt kompromittert. Det er ikke store ting, det er ikke nålestikk, en hanske med rift, en pasient som kaster opp på drakta mi, eller en likpose som lekker. Det er ikke engang å tråkke i en mystisk sølepytt utenfor sykehuset før jeg har skiftet til støvler. Smittevernsoverskridelsene er et møte med en kollega med feber, som senere tester positivt for ebola. Og det er ei lita jente, som nå er foreldreløs, som en gang gikk bort til meg og grep hånda mi mens hun sto utenfor laboratoriet og ventet på moras testresultat. Mora hadde ebola, og jenta hadde store, forundrede øyne, og jeg la ikke merke til henne før hun la den lille hånda si i min. Jeg tenkte at nå som skaden er skjedd, skal jeg holde hånda hennes så lenge hun har lyst til det. Dersom jeg virkelig risikerte livet for dette øyeblikket, ville jeg at det skulle vare så lenge som mulig. Jeg strøk den lille hånda hennes med tommelfingeren min. Vi så på hverandre. Siden, tilbake til prosedyrene. Håndvask med klor, fra fingertupp til albue. Rapportere til en lege om at en høyrisikokontakt har berørt en av kroppsdelene mine, samt hvilke forholdsregler jeg tok for å forebygge smitte. Som om det var en voldshandling. Notere datoen for avviket, og begynne å telle. I venteperioden går jeg igjennom situasjoner og opplevelser i hukommelsen, og noen øyeblikk melder seg som tydelige faremomenter. Likevel klarer jeg ikke alltid å hente fram svarene på om jeg fulgte alle protokollene hver eneste gang jeg var inne på sykehuset, på samme måte som jeg aldri kan huske om jeg låste døra før jeg la meg hver eneste natt den siste uka. Vanen er sterk, men det gjør også at alle hendelser som hører 21
til en fast rutine flyter sammen, og blir umulige å gjenkalle. Jeg stoler på rutinene våre, men jeg er altfor klar over risikoen for menneskelig svikt. En måned i et infisert område – kan jeg være sikker på at jeg har vært forsiktig nok? I ebola-områder må du holde oversikt over hendene dine, de er noe av det farligste du har. Aldri har jeg vasket hendene så mye som jeg gjorde i Sierra Leone og Liberia. Det er gjennom hendene at viruset reiser fra en pasient eller en overflate eller en kroppsvæske du har berørt, til et sår du pirker på, til en sigarett eller en sjokolade du flytter mellom hendene og munnen, eller til et øye du gnir deg i, eller til en annen person du berører. Jeg har berørt smittsomt materiale, daglig. Kan jeg være sikker på at jeg har vasket hendene ofte nok? Kan jeg være sikker på at jeg ikke har tatt på et sår, eller en slimhinne? Uten å tenke på det berører jeg meg selv flere ganger hver dag. Er det sikkert at jeg kan stole på meg selv? Allerede på flyplassen i Monrovia kjente jeg pulsen stige. Et trangt lokale fullt av mennesker som ville ut av landet. Vi sto så tett, jeg mistet kontrollen. Noen hostet i køen bak meg, jeg kjente pusten deres i nakken. Avstanden ble en ryggmargsrefleks, som jeg bar med meg. Reisen hjem var full av disse utfordringene. Hjertet i halsen når jeg gikk på gata i Brussel og folk kom nærmere enn halvannen meter. Det var umulig å riste av seg følelsen av at de var farlige for meg, og at jeg var farlig for dem. Jeg tok meg selv i å speide etter nærmeste klorvaskepunkt. Under debrief på kontorene i Brussel og Oslo ble kjæresten min og jeg møtt med åpne armer. Hjemvendte ebola22
krigere mottas med klemmer, og jeg fikk klemmer fra folk jeg ikke engang kan huske å ha sett før. Det var godt, og litt forvirrende å komme til denne nye normaltilstanden. Ufrivillig spurte jeg meg selv om det gikk an å stole på den. Det tar tid å senke beredskapsnivået etter å ha kommet tilbake til Oslo. Det er høyt hos noen av menneskene som omgir meg også. Noen av vennene mine synes det er helt ok å treffe meg, mens andre er redde. Det stikker litt hver gang noen forteller meg at de foretrekker å snakke med meg i telefonen. Det er ikke rart at vennene mine tenker på smittefaren, jeg ser hvordan norske aviser skriver om ebola. Samtidig er det kanskje jeg som er mest skvetten. I dagene etter hjemkomsten oppstår det flere situasjoner der hodet begynner å kverne, der jeg blir klar over at jeg ikke er ferdig med ebola riktig ennå. Jeg er på besøk hos et vennepar med barn. Den ene jenta deres klager på at hun føler seg syk. Hun ser febril ut, blanke øyne og kaldsvette. Faren hennes bøyer seg ned til henne, kjærlig, for å måle temperaturen hennes med et kyss mot panna. Pulsen min øker. Svette mot slimhinne, farer det gjennom hodet mitt. Vi er i Norge, heldigvis. De kommer til å få leve. Jeg legger hånda over munnen for å unngå å be faren om å gå på badet og vaske munnen sin med såpe eller klor. Spøkelser på høylys dag. Smitteskrekken min er delvis irrasjonell, en gammel, lært krisemaksimering. Det er sterk læring, når du lærer ting du stoler på at vil redde livet ditt. Oslo har ikke blitt hjemme ennå, selv om jeg har bestemt meg for å bli værende, også etter de tjueen dagene. Folk 23
på gaten ser uanstrengte ut, men jeg tror ikke på dem. Det hjelper ikke umiddelbart at det ser ut som hverdag her. Jeg tenker tilbake på hvordan det var å komme til Sierra Leone, hvordan hverdagen ble et bedrag. Støvete gater og motorsykkelførere uten hjelm. Markedsplassen som fyltes med fargerike tøystykker, kassawa og fersk fisk fra elva. Ramadan, og bønnerop fra moskéen. I de omkringliggende landsbyene: menn på vei til markene med hakker og spader. Livet som tilsynelatende gikk sin gang, kvinner som hang opp klesvasken, barn som spilte fotball i veikanten. Dette skinnet av normalitet, luftspeilingen av det dagligdagse. Barna skulle ikke spille fotball, men skolene var stengt og hadde vært det lenge. Bak kvinnenes klesvask skimtet vi ferske og umerkete graver. Når jeg ser folk inn i øynene, klarer jeg ikke å la være å spørre meg selv om de har noe i seg som kan komme til å koste meg livet. Jeg er også redd for hva jeg selv kan bære på, uten å være klar over det. Når jeg ser meg selv i speilet, spør jeg meg om jeg kan være sikker på at det ikke ble med meg noe tilbake. Jenta i speilet sender meg et granskende blikk. Hei Ane, hva har du tatt med deg hjem? Kanskje gjemmer de seg der inne, de sju små genene. Perler på en tråd. Den dagen jeg har tellet til 21, fylles jeg med en blanding av lettelse og sorg. Jeg har ikke ebola, men det er hundrevis av andre som rammes av sykdommen jeg har fryktet så sterkt. Epidemien er ikke over. Den dagen jeg har tellet til tjuefire, kommer ebola til 24
Norge. En norsk feltarbeider er smittet, og skal evakueres fra Bo i Sierra Leone. Jeg vet hvem det er, selv før vi har gått ut med navnet hennes. Hun heter Silje, og bare noen måneder tidligere ønsket hun meg velkommen til Sierra Leone.