De hemmelige barna av Alison McQueen

Alison McQueen

De hemmelige barna Oversatt av Guro Dimmen

Alison McQueen Originalens tittel: The Secret Children Oversatt av Guro Dimmen Copyright © Alison McQueen 2012 All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-38894-2 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: © Tim Gainey / Alamy (jentene) og oldphotosbombay.blogspot.no (Bombay) Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Mary Fortell meg historiene om India. Fortell meg navnene på de stedene du har fortalt meg om så mange ganger at jeg har glemt dem. Fortell meg om hvordan det er å bli fraktet av bærere for å se på sirkuset, båret høyt over hodene deres gjennom gater opplyst av lykter. Fortell meg om mannen som pleide å komme til porten med den dansende bjørnen.

Og kvinnen med kurven fylt av armringer i glass, og hvordan de alltid til slutt ble knust. Fortell meg om din mor.

Trist og taus med sølvklokker om anklene, og hvordan hun pleide å gråte. Fortell meg om nettene da du la deg i din søsters seng etter at dere hadde blitt sendt bort, og hvordan dere måtte bli igjen der i feriene da de andre barna dro hjem. Fortell meg historiene som ble fortalt til deg. Om brødrene som spiste sin søster da de oppdaget hvor søtt blodet hennes smakte, om sivet som hvisket hennes navn, og den triste sangen fra dem som ble kuttet. Fortell meg historiene en gang til. Jeg lover å huske dem.

Prolog

Oxfordshire, England, 2006 Det kalde, konstante duskregnet på den tidlige engelske sommerdagen syntes passende for en slik bitte liten flokk av sørgende. Der sto de, helt stille, en håndfull til sammen, og ventet på resten av dagen. Caitlin, som hadde brettet opp den dystre, svarte kåpen rundt de bleke kinnene for å beskytte de hovne øynene sine, hjalp sin aldrende slektning langs den ujevne stien som slynget seg mellom de uniforme gravsteinene langs denne grønne åssiden, langt, langt hjemmefra. Følget beveget seg langsomt av gårde, mens de betraktet den tilbaketrukne stillheten til de nylig avdøde.

Caitlins nølende hvisking ble hengende i den fuktige luften.

«Jeg beklager det jeg sa på telefonen, tante. Jeg burde aldri ha spurt.»

«Det går bra. Du trenger ikke å be om unnskyldning. Du kan spørre meg om akkurat det du vil, selv om jeg ikke vet om jeg har alle svarene.»

Caitlin var stille et øyeblikk, men så greide hun ikke å beherske seg lenger. «Hun fortalte oss aldri noe. Hun snakket aldri om livet sitt. Det var som om hun ikke eksisterte før hun møtte pappa.» Hun bøyde hodet. «Jeg hadde så mange spørsmål, så mye jeg lurte på. Etter at pappa døde, gjorde hun ikke annet enn å gråte og klandre alle rundt seg. Det var umulig å trøste henne, uansett hvor hardt jeg prøvde.

Så ble hun syk. Og nå er det for sent.»

7

Den gamle kvinnen stoppet opp og møtte Caitlins blikk.

«Du må skjønne hvor vanskelig det har vært for henne.»

Selv om synet var i ferd med å svikte Mary, sto nesten hvert eneste øyeblikk av de snart åtti årene for henne med en enorm klarhet, selv de delene hun godt kunne tenkt seg å glemme. Hun gransket Caitlin, snart middelaldrende nå, sønderknust av sitt tap. Hun skulle så gjerne ha lindret niesens lidelser. Et barn hadde krav på å vite hvor det kom fra.

Men det var lite hun kunne gjøre.

«Du må ikke være sint på henne.» Mary tvang frem et ømt smil. «Prøv å minnes din mor med forståelse. For henne var dette slik det måtte være.»

«Jeg skjønner det ikke.» Caitlin ristet på hodet.

«Vi kan bare gjøre vårt beste,» sa tanten hennes vennlig.

«Og livet er ikke alltid så enkelt.»

Caitlin fornemmet at hun hadde sagt nok. Resignert klemte hun tantens hånd et øyeblikk, og så fortsatte de bortover den våte stien, et teppe av runde små stein som glinset under føttene deres, og stoppet endelig opp ved siden av et par blomsterdekorasjoner lagt frem under en liten plakett med navnet Serafina Carlisle. De ble stående og betrakte de forblåste blomstene, delikate, skjøre knopper som nikket i takt med de fallende regndråpene.

Caitlin bøyde seg ned for å lese høyt fra et av kortene, en upersonlig setning fra en fjern venn av hennes far, hvis navn hun ikke hadde hørt på mange år, men ordene satte seg fast i halsen hennes og gikk tapt i den bitende vinden. Hun gråt små tårer som falt fritt som perler, og tok imot tantens fattige trøst. Mary tok Caitlins arm og førte henne forsiktig mot den ensomme benken ved stien ved siden av en eldgammel barlind. En lav grein spredte sitt vern over dem. Hun ignorerte de små dammene av vann som hadde samlet seg på de gjennomvåte tverrbordene, og ba niesen sette seg før hun selv tok plass ved siden av henne. Med bitte små, brune hender flekkete av alderdom trakk hun et lommetørkle opp fra vesken og mintes et løfte hun hadde avlagt for lenge siden.

Ikke så lenge vi begge lever.

8

del én

assam 1925

1

Fargene som spres ut over landskapet i dette avsidesliggende nordøstlige hjørnet av India, er skapt av et annet lys.

Dra dit så ser du det. Det evige blå i de grønnkledde åsene strekker seg opp mot fjellet som flyter på et hav av skyer, og det stryker over kanten av dype dalsøkk og raviner tettpakket av vill, grønn jungel.

Den tidlige disen ligger over de høyeste toppene, slik at det en stund er umulig å si hvor landet ender og himmelen tar til. En uhyggelig stillhet følger med den høye luftfuktigheten som væter huden og løfter hårene på armen. Solen bruker tid på å stå opp og kaste sin sindige varme over jorden, og feie bort den flyktige duggen, og avduke de fargerike sariene som beveger seg langs de høye terrassene og fyller kurvene bak hodet deres med løvet som en gang ble hyllet for sine legende egenskaper, men som nå dyrkes for den hvite manns sølvkantede skrin.

Så langt øyet kan se klamrer smaragdgrønne teplantasjer seg til åssiden, kilometer på kilometer av bølgeformede linjer festet til skråningene som mose på en gammel stein, stier som beveger seg i sikksakk gjennom de lave buskene og dekker landskapet med grønne miniskyer og ufruktbare sølvstammer som strekker knudrete tentakler ned i den harde bakken. Hadde det ikke vært for at den lokale Camellia sinensis assamica ble oppdaget i skjulte åssider for et århundre siden, hadde kanskje britene latt det være i fred, dette uforsonlige, uregjerlige området av eldgamle dynastier og stammefeider hvor herskere 11

kom og gikk. Det finnes ikke noe lignende sted på Guds jord.

Noen trykket disse fjerne landene til sitt bryst og gjorde dem til sine, familiene deres ble uløselig flettet sammen med juvelen i deres kongekrone. Slik hadde det for eksempel vært for James MacDonald, sønn av den mest eminente kirurgen i Indias Doondal, født av dette landet, tusenvis av kilometer fra den skotske kysten som hadde avlet hans far.

James MacDonald var en høy, tettbygd mann med kullsvart hår glattet til daglig underkastelse ved en brysk påføring av pomade. Han tilhørte den første generasjonen briter på Indias svidde jord. Hver fiber av hans eksistens hadde på umerkelig vis absorbert forviklingene av den britiske høyborg som nå lå viklet om Indias hals. Han var oppdratt som en sønn av imperiet, og med den største selvfølgelighet formet til å skulle overta som kolonial overherre. Tungen hans beveget seg lett mellom kongenes språk og de innfødtes sang. De deler av huden hans som var eksponert, hadde blitt stekt av solen til en permanent olivenlød, noe som understreket hans robuste trekk, og ga hans tunge bryn et forbeholdent uttrykk av intensitet. Det var aldri et spørsmål om han ønsket å bli, og han hadde aldri noen fornemmelse av at han hørte til verken her eller noe annet sted. De fleste ville ha gitt sine hjørnetenner for en slik føderett, for å være i stand til å gjøre krav på og styre sin egen skjebne med bare et absolutt minimum av innblanding. For James var det bare slik det var, det han var forutbestemt for.

Plantasjens avsidesliggende ensomhet passet James godt.

Av temperament var han verken ild eller vann, og hans anlegg for innadvendthet sto perfekt til årstidenes harmoniske svingninger, hans følelse av avsondring stemte på en eller annen måte med denne isolerte regionen langt fra de oversvømte byområdenes kjas og mas. Det hadde vært en lettelse å bryte båndene til familien og dra østover, bort fra de slitsomme forventningene, bort fra de kjedelige, forutsigbare introduksjonene for veloppdragne unge kvinner som kom for å danse ved klubbhuset, sendt til kolonien som 12

avlshopper og hustrumateriale for de mennene som ikke hadde tid eller lyst til å returnere til England på jakt etter et passende parti.

At James’ familie hadde ønsket at han skulle ta seg en hustru før han forlot sine egne, kunne ikke ha vært mer åpenbart, men han hadde ikke ønsket det sterkt nok, han hadde vært helt oppslukt av de planene og ambisjonene enhver ung mann har som ennå ikke har markert seg, funnet sin plass i helheten og nytt den friheten enhver sønn lengter etter – før han innhentes av håpefulle foreldres forventninger.

James hadde ikke hatt behov for noen hustru, hans livskraft hadde ikke hatt det travelt med å la seg slukke av et tidlig ekteskap til en storøyd, engelsk jente som bare ville ha mint ham på rigiditeten i hans egen oppvekst, før de produserte en skokk unger, neste generasjons overherrer i India. Fremdeles to år før sin trettiårsdag besluttet han at han fremdeles hadde nok av tid til å planlegge sin fremtid. Men de stadig sterkere signalene fra hans våknende ensomhet fikk ham til å sukke ut i tomheten når han minst ventet det, når han red ut for å besiktige de høye terrassene, inspisere avkastningen eller overvåke trefellingen for den planlagte ekspansjonen sydover, og tankene ble hele tiden ubønnhørlig trukket mot det dype, plagsomme begjæret.

Det fantes steder en mann kunne gå når lengselen ble for sterk. Avsidesliggende hytter der kvinner ventet med malte ansikter og utfordrende smil. James hadde så absolutt benyttet seg av slike gleder før, men da hadde han vært yngre og dummere, og han hadde snart oppdaget at det ikke fantes selskap i den raske omfavnelsen av et offerlam.

At en mann må ha en kvinne, er like grunnleggende som hans behov for vann eller luft, og det fantes ingen lover i denne ensomme provinsen som kunne tøyle naturens gang.

Her kunne en mann tilfredsstille ethvert behov uten spørsmål, og uten at det fikk følger.

Blant alle de verdifulle handelsvarene den hvite mann kom for å tiltuske seg, blant teen, oljen, de rike kullårene og 13

rubinene som lå så godt skjult nedi den tørre, røde jorden, fantes det også et annet utbytte, langt unna konvensjonens nysgjerrige blikk, noe få snakket om bortsett fra med dempet hvisking. Det var en ære for en kvinne å bli valgt ut til dette, å få tillatelse til å tjene sin hensikt overfor én mann og bare én mann. Hun måtte være takknemlig, for hun hadde blitt født kvinne, født til å leve et ulykkelig, passivt liv og aldri bli til noe, før hun ble en manns eiendom.

Forberedelser ble igangsatt på hans egen oppfordring, da de lange nettene begynte å bli for lange: De skulle finne en jente til ham, en jente som kunne døyve hans rastløshet, og hun skulle være ren og uskyldig, ha et vakkert ansikt og en uproblematisk natur.

Han var ikke den første som hadde gjort dette, og han skulle definitivt ikke bli den siste.

«Kanskje sahib burde ta seg en foreldreløs jente,» rådet den gamle, knusktørre enken som bodde i utkanten av den falleferdige landsbyen like i nærheten, og som arrangerte ekteskap for alle dem som hadde råd til hennes tjenester, og fungerte som uoffisielt mellomledd for dem som manglet de nødvendige kontaktene. Hennes alder og posisjon fritok henne fra reglene som nektet en kvinne å snakke åpent om slike forhold.

Den gamle kvinnen betraktet mannen som satt med korslagte bein på gulvet foran henne. Den lille steinhellen mellom dem fungerte som et lavt bord hvor koppene deres ble plassert. Hun skjønte naturligvis nøyaktig hvem han var.

Hun kjente til alt som skjedde i området, og visste hvor alle ugifte menn befant seg. Hun iakttok dampen som steg opp fra teen og snirklet seg forbi ansiktet til hennes interessante nye kunde, og smilte skarpsindig.

«For en foreldreløs jente vil føle seg svært beæret over herrens oppmerksomhet og kommer helt sikkert til å demonstrere sin takknemlighet på alle mulige vis, og man vil unngå komplikasjoner fra familiens side ettersom hun ikke har noen. Ja,» sa hun og nikket i sterk enighet med seg selv, 14

«jeg tror de ville passe svært godt sammen. Bare overlat det til meg.»

Shiva aktet ikke å bli lurt. Han satt helt ubevegelig, og det smale ansiktet hans var like uttrykksløst som hans herres når han håndterte en motpart. De siste tre årene og to månedene hadde Shiva tatt seg av James’ daglige behov, alt fra morgenteen til klargjøringen av sengen hans om kvelden.

Sahib hadde ankommet fra de nye plantasjene i nordvest uten hustru. Det var bare naturlig at han ønsket seg selskap, og Shiva var fast bestemt på å finne det beste til sin herre.

Shiva satt komfortabelt, med en hvit bomullslungi dyttet inn under seg. Dette var en delikat transaksjon som krevde stor tålmodighet, og han hadde ankommet ekteskapsarrangørens skrøpelige hus vel forberedt på lange, trettende forhandlinger som en uunngåelig del av avtalen. Han hadde mislikt kvinnen fra det øyeblikket han trådte over dørterskelen og inn i hennes snuskete hjem. Hun var stygg både av utseende og oppførsel, og huset hennes hadde en vond lukt av mugg og gammelt brød. Han så seg omkring på de oppsmuldrede veggene, ubehandlede stykker rød jord bakt til harde klosser av solen. Stemmen hans var stø og melodiøs og avslørte ingenting av det han følte.

«Og se min mester avspist med en skitten gatejente som du plukker helt gratis opp fra rennesteinen? Ville en vis mann ha kjøpt en ku uten å kjenne til dens avstamning, bare for å se den dø av sykdom og deretter lure på hvorfor?»

Shiva satte de lyse hasselfargede øynene i henne. «Du må tro jeg er en idiot. Kanskje vi ikke skal gjøre forretninger i dag. Jeg har hørt at du er en pålitelig ekteskapsarrangør. Nå innser jeg at du bare er en slu, gammel kjerring som ønsker å utnytte en mann du må anse som en dåre.»

«Selvsagt ikke.» Hun bukket for ham. «Det var bare et forslag, slik at din mester kan vurdere alle muligheter. Dette er ingen enkel sak. Det vil kreve mye å finne den rette jenta.

Og så er det naturligvis det delikate spørsmålet om hvordan man håndterer familien. De vil forvente å bli behørig kompensert, og ikke alle har det like travelt med å bli kvitt 15

døtrene sine, vet du.» Hun tok en høylytt slurk av teen og ga ham et øyeblikk til å ta inn over seg de vanskelighetene hun sto overfor. Shiva tok ingen notis av henne, vel vitende om at dette bare var nok et triks for å øke prisen. «Hvis din herre har råd til å være så kresen, må han naturligvis være beredt på å betale litt mer. Du er en velutdannet mann.»

Han ignorerte smilet som bredte seg over ansiktet hennes, ordene hennes lå et eller annet sted mellom en kompliment og en fornærmelse. «Du vet sikkert at det sirkulerer historier blant folk langt ute på åkrene og i landsbyene. Selv de fattigste familier kan finne på å tenke seg godt om før de sender sin datter inn i den hvite plantasjeeierens klør.»

«Det tviler jeg sterkt på,» sa Shiva bryskt og trakk nesen foraktfullt opp idet den tette aromaen av skitt nådde neseborene hans igjen.

«Er du virkelig ikke klar over det?» Den gamle kvinnens øyne glitret. «De er livredde for dem! Jeg vil måtte ta i bruk alle mine overtalelseskunster for å friste en jente bort fra det enkle livet hun kjenner.» Hun trakk pusten dypt og ristet på hodet av morskap. «Kanskje du har rett. Kanskje vi ikke burde gjøre forretninger i dag. Jeg tror dette kommer til å koste mye mer enn det smaker. Jeg burde ikke bekymre meg for slikt i min alder.» Hun vendte blikket bort fra Shiva, som om hun hadde mistet interessen. «Jeg tror jeg holder meg til mine sedvanlige landsbykunder, og så kan du overbringe din mester min hilsen og beklagelse.»

Shiva flyttet seg ikke fra plassen sin, nektet å gi etter for hennes skuespill, visste at det bare var et spørsmål om penger.

«Sahiben er en bra mann,» minnet han henne på, selv om han var fullstendig klar over at dette slett ikke angikk henne. «Jenta kommer til å bli godt ivaretatt, og hun trenger ikke å frykte noe fra ham. Du finner nok en passende jente, men ingen fra stammene oppi åsen. Det kommer bare til å bety trøbbel.» Den gamle kvinnen nikket og var til dels enig. «Og hun må ha en pen nese, ikke en krokete en som en fiskeørn, og øynene hennes må ikke være for 16

skjeve.» Shiva innbilte seg at han kjente sahib godt nok til å bedømme hans preferanser når det gjaldt skjønnhet. Han hadde en sjelden gang sett hvilke ansikter eller figurer som kunne fange hans herres oppmerksomhet i et forbigående øyeblikk. Kvinner med selv et hint av tibetansk utseende fanget ikke sahibs oppmerksomhet. Han brydde seg heller ikke om dem med for store trekk, eller de som jobbet ute på åkrene med brede hofter og grove hender. «Og min herre må se henne og godkjenne henne før transaksjonen fullbyrdes.»

«Hva? Du ber om altfor mye!» Den gamle enken rykket irritert i det korte ullsjalet om skuldrene sine. «Er det meningen at jeg skal tråle hele jungelen etter dette kreket, kjøpslå med familien hennes, mate henne, vaske henne og bringe henne tilbake for ingenting? Og hva skal jeg gjøre med henne om din herre sier nei?»

«Du vil naturligvis ha noen utgifter.» Shiva plasserte en tøypung holdt sammen med et strå på bordet mellom dem.

Hun løftet den opp, kikket nedi, hevet øyenbrynene et øyeblikk og gjorde en liten bevegelse med hånden. «Men velg med omhu, gamle kvinne. Du har å gjøre med en mann som ikke kommer til å godta noe mindre enn perfeksjon, så du kan glemme dine vanlige forestillinger om et raskt salg og et billig måltid. Vær kresen, så vil du bli godt belønnet.»

Shiva etterlot teen urørt. «Og en siste betingelse. Dette er en privat transaksjon. Er det oppfattet? Du må ikke sladre om dette til landsbyens gamle koner, og ingen skal se henne.

Ingen andre har noe med dette å gjøre.»

Den gamle kvinnen smilte blekt, skjulte de få tennene sine bak en rynkete hånd, og lot pungen gli under cholien sin.

«Jeg tror vi skjønner hverandre utmerket,» sa hun.

Shiva tok farvel med den gamle kvinnen og gikk takknemlig mot den friske luften utenfor.

Den gamle kvinnen reiste seg fra stolen, og bevegelsene hennes var overraskende smidige. Hun betraktet Shiva gjennom sprekken i tredøren, ventet til han hadde forsvunnet bortover tråkket som førte gjennom skogtykningen, før 17

hun smøg seg inn i skyggene og halte pungen opp fra brystet. Hun helte innholdet over i hånden og smilte for seg selv, spredte pengene ut i håndflaten. Hun la en tredjedel av myntene tilbake i posen, og begravde resten av dem dypt i den harde bakken i hjørnet av hytten sin, hugget løs i jorden med en kukri og dekket den nygravde gropen med en skitten kasserolle. Hun trengte dem ikke nå som hun hadde nok penger til å kjøpe det hun måtte ønske seg fra gatehandlerne i lang tid fremover, og hun gratulerte seg selv med den gode handelen. Menn var idioter og et enkelt bytte i kjærlighetssaker. Hadde hun forhandlet med en kvinne om en hustru til hennes sønn, hadde hun vært heldig om hun kunne greie å få en tiendedel av prisen. Den gamle kvinnen belønnet seg selv med et selvtilfreds gjesp, dyttet pungen ned i cholien igjen og slo seg ned på gulvet for å hvile seg gjennom ettermiddagens hete. Det var tross alt ikke noen grunn til at hun skulle skynde seg. Hun visste hvor jenta var å finne.

2

En håndfull langsomme, blå dager passerte før den gamle kvinnen bestemte seg for å ta turen til fetterens hjem – en skral rønne ytterst på en av forhøyningene mellom rismarkene familien hans dyrket noen kilometer lenger øst. Hun leide et par esler, og en ungdom til å ta seg av dem, fra landsbyens eselutleier, og satte av gårde like etter soloppgang for å ankomme i god tid før lyset rant ut av dagen.

De små samfunnene som omga rismarkene, lignet ikke på de andre landsbyene. Husene lå spredt langt fra hverandre og lå noen steder og vaglet på forhøyninger mellom de oversvømte markene. Den gamle kvinnen ble tatt imot med mistenksom høflighet av sin fattige fetter, helt til hun ga ham to skinnende mynter, en stor sekk med tørkede røde linser og en liten pakke friske urter; bomullen var flekkete av gurkemeiegult i det ene revne hjørnet.

«Du trenger ikke å bekymre deg for at jeg har kommet for å be deg om velgjørenhet,» sa den gamle kvinnen og tok imot en liten bolle ris med en liten skje av gårsdagens dhal fra fetterens hustru. «Jeg er her for å vise deg min aktelse og møte dine flotte sønner. Du kan se at jeg begynner å bli gammel nå, så jeg må dra på besøk mens jeg ennå er i stand til det.» Hun smilte beroligende og komplimenterte fetterens hustru, den stakkars kvinnens medtatte ansikt var dratt av hverdagslivets anstrengelser og mye eldre enn årene skulle tilsi.

«Jeg har aldri sett to flottere unge menn! Så stolt du må være i vissheten om at de kommer til å bringe deg mye hell 19

og lykke. Du må si ifra når de er klare til å ta seg en hustru, så skal jeg finne de flotteste jentene i hele Assam til dem.

Men før den tid,» sa hun og kom endelig til poenget, og så snudde hun seg og så på sin fetter, «vil jeg at du skal ta meg med tilbake til den familien du presenterte meg for sist jeg var på besøk.»

Det hadde gått fire vintre siden den gamle kvinnen sist besøkte fetteren på leting etter en hustru til sønnen av en kvinne i landsbyen hvis mann lå for døden. Den døende mannens hustru hadde enda en sønn, men han var åndssvak, og hele familien hadde fått et dårlig rykte på seg.

Uten i det minste en svigerdatter i huset kunne kvinnen risikere å bli kastet på gaten så snart mannen hennes trakk sitt siste åndedrag. Den gamle kvinnen hadde tatt villig imot oppdraget og hadde dratt til fetterens hus, overbevist om at fetteren for et par annaer mer enn gjerne påtok seg det arbeidet hun selv var motvillig til, nemlig å besøke de spredte husstandene og bringe henne detaljert informasjon om hvem som bodde i de enkelte, mens hun satt hjemme hos ham og fikk mat og omsorg av hans magre hustru. Da han returnerte en ettermiddag og rapporterte til henne om en bestemt familie, og sa at de helt sikkert ville være villig til å oppgi hvilken som helst av sine døtre, hadde hun tenkt at jobben hennes var så godt som utført. Etter å ha gått tre kilometer neste morgen, oppdaget den gamle kvinnen raskt at familiens døtre var altfor unge til å være av noen praktisk nytte i kundens husholdning, og hun ga fetteren en overhøvling for å ha kastet bort tiden hennes. Og likevel fantes det ett barn blant dem, en sped jente som hadde stirret på henne med svarte øyne fra et uopplyst hjørne, og som hadde gjort et uutslettelig inntrykk på den gamle kvinnen.

Hun hadde aldri sett noe vakrere.

Så snart hensikten med besøket hennes var kunngjort, krevde den gamle kvinnen at de skulle dra av gårde, før fetterens hustru hadde tent bålet for å lage middag.

«La oss dra med det samme,» sa hun.

«Men vi har ikke spist ennå!» klaget fetteren.

20

«Det har heller ingen andre,» svarte hun. «Vi kommer helt sikkert til å finne familien samlet på dette tidspunktet, og skikk og bruk tilsier at de må invitere oss på middag når de skjønner hva vi har gjennomgått, og ser at vi er sultne.»

«Vi kan ikke dra dit uten å være invitert og gjøre krav på en fattig families mat!»

«Tull og tøys,» sa den gamle kvinnen. «Om et par timer kommer de til å ha mer enn nok penger til å fylle spiskammeret og en munn mindre å mette.»

Den gamle kvinnen insisterte på at fetteren skulle vise vei, og steg opp på et av de to eslene for å skåne sine ømme lemmer og demonstrere sin rikdom og myndighet. Det andre eselet fulgte etter dem i et kort tjor, flankert av unggutten, som hang med hodet og mumlet om sin sult.

«Syng!» beordret den gamle kvinnen ham. Han så opp på henne og følte seg forlegen. «Du kan da vel en sang? Eller har ikke foreldrene dine lært deg noe? Jeg vil at alle skal vite at vi kommer, så hev stemmen og syng, med mindre du heller vil at de skal høre deg klynke?» Hun hevet stokken mot ham. Gutten åpnet munnen og begynte å synge den eneste sangen han kunne, som han hadde lært av eselutleieren, selv om han egentlig ikke skjønte noe av den.

Da moren i familien oppdaget dem i det fjerne, gjenkjente hun den fjerne silhuetten til den gamle ekteskapsarrangøren. Hun reiste seg straks opp fra bålet, hvor hun holdt på å gjøre i stand middag, og begynte å rope på mannen sin, for det fantes ikke noe annet hus i nærheten, og de reisende kunne ikke være på vei noe annet sted. Mannen ropte sint tilbake til sin hustru og ba henne lage mer brød og sammenkalle sine døtre.

Ungdommen fikk en bit roti til å stagge hungeren med og beskjed om å ta seg av eslene og vente. Akkurat slik den gamle kvinnen hadde forutsett, ble hun invitert inn med den største selvfølgelighet og overtalt av moren til å dele familiens magre middag. De satt med beina i kors på den feide bakken utenfor den bitte lille boligen ved den oversvømte 21

rismarken, hvor familien hadde tilbrakt enda en lang dag med å tynne ut nye skudd og flytte dem til en halvtom, vasstrukken mark ved siden av. Det borterste hjørnet var fortsatt spekket med de lysblå blomstene til hyasintene de fortsatt måtte luke bort, og den gule solen dannet strålende diamantmønstre over vannet mellom dem.

«Tilgi meg.» Den gamle kvinnen lot som om hun beundret utsikten. «Øynene mine er ikke det de en gang var, så jeg må ta inn det vakre synet og håpe det varer lenge.»

«Vær så snill, bare ta den tiden du trenger,» ba moren og presset på henne enda et stykke tørt brød. «Vi er beæret over å ha deg på besøk igjen.»

«Jeg har kommet for å gi en av deres døtre en stor kompliment,» sa den gamle kvinnen og smilte. Moren kikket bort på mannen sin, som straks ropte noe i retning av den åpne døren til hytten. Unge stemmer kunne høres fra det skjulte rommet før en jente dukket opp og beveget seg mot dem, med nyvasket hår som hang i fuktige lokker og klistret seg til de bare armene hennes.

«Rett deg opp,» sa faren hennes strengt og nikket anerkjennende mot henne. «Hun er sterk.» Han tok henne i armen, og viste henne frem til den gamle kvinnen. «En god arbeider.»

«Ja.» Den gamle kvinnen presset håndflatene mot hverandre og bukket respektfullt til jenta, så takket hun straks nei på grunn av hennes kopparrete hud og dårlige tenner.

«Hun er en flott, ung kvinne, men det er ikke henne jeg har kommet for å gjøre ære på. Hvor er deres nest eldste datter?»

Jenta stormet tilbake, rødmende av skam, og begynte å rope til sine lattermilde søsken. Hun kritiserte sin yngre søster for å nekte å stå ute på rismarkene sammen med de andre, pekte på de plettfrie føttene hennes, det fellende beviset, og klaget over sine egne, som var sprukne og hovne.

Faren spratt opp og løp etter henne, mens han truet med å slå sine døtre til taushet. Den gamle kvinnen var ikke overrasket. Hun hadde allerede sett tegn til misunnelse i den 22

eldre søsteren den første gangen hun besøkte dem. Faren dukket opp like etterpå og dyttet sin nest eldste datter ut i lyset. Hun myste mot det plutselige blendende lyset fra den lave solen som skar gjennom trærne, før hun vendte de svarte øynene sine mot de fremmede uten å smile. Den gamle kvinnen hørte fetteren hive etter pusten og kikket raskt bort på ham. Ansiktet hans hadde blitt rødt på et øyeblikk. Hun smilte for seg selv, glad for at minnet hun hadde av jenta ikke var feil.

Forhandlingene ble åpnet med et lite nikk fra den gamle kvinnens side, og en rask, tilsiktet fremvisning av pungen idet hun rettet på noe ved midjen.

«Hvem ønsker å ta en brud uten medgift?» spurte moren, plutselig mistenksom.

«Hva spiller det for rolle?» sa faren. «Dessuten er ikke gjesten vår en fremmed. Hun er kusinen til en av våre naboer og har arrangert mange vellykkede ekteskap i landsbyen hun bor i.»

«Og hva heter mannen hun skal gifte seg med?» spurte moren.

«Ah,» sa den gamle kvinnen. «Det kan jeg dessverre ikke fortelle deg ennå, for familien hans ønsker å holde arrangementet hemmelig frem til siste øyeblikk, og jeg er blitt bedt om ikke å si noe. Alt jeg kan si, er at familien er svært velstående. De har vært på jakt etter en passende hustru en god stund nå, men han har insistert på at han ønsker å gifte seg med en enkel jente fra deres distrikt, til hans mors store glede.» Den gamle kvinnen smilte søtt. «La datteren deres bli med meg nå, så vil dere snart høre de gode nyhetene om hennes lykkelige ekteskap.»

Til tross for jentas motvillige oppførsel gikk faren med på å skilles fra henne uten flere detaljer. Han gjorde det raskt og billig, glad for endelig å være kvitt i det minste én av sine æreløse byrder. Moren var ikke like sikker og hvisket protester og spørsmål, bare for å bli hysjet på av sin utålmodige mann.

«Gå og samle din datters eiendeler,» sa han til henne.

23

«Og be dine andre døtre om å være stille. Jeg er lei av å høre på kranglingen deres.»

De kunne høre den eldste jenta gråte og klage over søsteren som var ulydig og brakte skam over foreldrene med sin latskap, at hun ikke gjorde annet enn å dagdrømme hele dagen og iaktta sitt eget speilbilde nede ved vannkanten. Den gamle kvinnen oppførte seg som om hun var litt døv og ikke hørte dette. Det var synd at de andre var stygge. Enhver fattig familie forbannet med fire døtre og ikke en eneste sønn ville ha vært mer enn villig til å lette sin byrde, og hun skulle gjerne ha tatt dem med seg videre til fremtidige kunder om de hadde vært mindre av det. Faren prøvde å overtale henne til å ta med enda en av dem, men den gamle kvinnen hadde mistet interessen idet premien var sikret, og nå gjorde hun seg klar til å dra.

«Hold deres andre døtre her,» sa hun med vennlig stemme, tilfreds med seg selv. «Kanskje jeg kommer tilbake en dag og gjør dere enda en stor tjeneste.»

Jenta ble med uten å protestere, etter at moren hadde rasket sammen det lille hun kunne sende med henne – to tynnslitte sarier, en blå og en gul, og en gammel kam av sandeltre som hadde mistet sin duft for lenge siden. Den gamle kvinnen lot jenta ri det andre eselet, og bemerket at gudene hadde smilt til henne denne dagen.

«Jeg skal stikke hull i nesen din når vi kommer tilbake til landsbyen,» sa hun.

«Så skal vi pynte opp det vakre ansiktet ditt.» Jenta svarte ikke. «At du er fattig, trenger ikke å bety at du må se ut som en tigger. Jeg tror jeg skal greie å få deg til å se ut som en maharani med noen ganske få anstrengelser. En mann er villig til å bytte bort ganske mye for skjønnhet, og du skal være min formue.» Jenta var fortsatt like uttrykksløs. «Og hvorfor ser du så trist ut, ditt utakknemlige krek?

Du skal snart bli en del av husholdningen til en svært rik mann. En hvit mann.»

Eselet ble skremt av jentas plutselige bevegelse, skrøt og kastet henne av.

24

«Få tak i det!» ropte den gamle kvinnen til ungdommen.

Dyret for av gårde, og han måtte kaste seg etter det løse tjoret og ta spenntak i jorden. Han skar tenner idet repet brente seg inn i hendene på ham. Jenta kom seg på beina, øynene lette etter en fluktrute, men pusten var slått ut av henne.

«Ikke røm,» sa den gamle kvinnen, og stemmen hennes var både mild og befalende på samme tid. «Du er blitt utvalgt til å leve et fortryllet liv med stor rikdom og en komfort du umulig kan forestille deg siden du kommer fra så små kår. Søstrene dine kan bare drømme om å være like heldig som deg. Foreldrene dine ville ha grått av lykke hvis de hadde visst hvilke velsignelser som venter deg.» Jenta ble stående og hive etter pusten med korte gisp. «Men jeg ser at jeg kanskje har tatt feil. Kanskje du likevel ikke passer inn.

Kanskje du er for bakstreversk til å ha dine egne tjenere og tilbringe dagene uten å jobbe, ta vare på din skjønnhet for en mann med høy status og prominens, omgitt av mennesker som vil gjøre alt du ber dem om.» Hun betraktet jentas frynsete sari og den slanke begynnelsen av kvinnelighet under. «Alle kan se at du er klar til å ta imot en mann. Til å eie ham om du bare vet hvordan, siden du ser ut slik som du gjør. Så hva foretrekker du? Vil du dra tilbake til dine foreldres rønne, og vente til de overlater deg til en ubehøvlet bonde som vil la deg jobbe som ei bikkje og avle på deg til du ser ut som den stakkars utslitte moren din? Eller er du smart nok til å ta imot denne flotte skjebnegaven med et smil?»

Ungdommen greide å roe ned eselet og kom bort til den gamle kvinnen med det. Jenta så usikkert på det. «Dra hjem om du ønsker det,» sa den gamle kvinnen hardt. «La faren din levere tilbake pengene, og så kan du slutte deg til søstrene dine igjen. De kommer sikkert til å glede seg over å ha deg tilbake.» Det kalde smilet hennes motsa dette.

Selv om hun var opprørt, visste jenta at dette var sant, og nølende tok hun imot ungdommens hjelpende hånd og steg opp igjen.

25

«Du har tatt et klokt valg,» sa den gamle kvinnen da de fortsatte på sin vei. «Alt du tidligere har visst om, kommer til å opphøre å eksistere. Barndommen din er over nå. Du kommer ikke til å leve det livet lenger. Skjønner du det?»

Jenta nikket lydig. «Men du må kaste av deg uskyldighetens slør og tørke det gretne uttrykket av munnen din. Du må lære deg å være sjarmerende, beherske kjærlighetskunsten og henrykke den mannen du har blitt valgt til å tjene.»

«Når skal vi gifte oss?» Den lille stemmen hennes, troskyldig og søt, gledet den gamle kvinnen, for den var like vakker som ansiktet.

«Jeg skal ta deg med til ham når jeg anser deg som klar.

Seremonien vil allerede være over. De hvite gifter seg ikke på samme måte som oss. Bruden trenger ikke å være til stede, og du må ikke stille spørsmål ved disse forskjellene, siden de ikke angår deg.»

Jenta rynket øyenbrynene forvirret.

«Skal jeg ikke ha noe bryllup?»

«Hvilken uvitenhet!» sa den gamle kvinnen og lo. «Glem alt du har lært! Alle vet at britene har sine egne underlige skikker. Du kommer snart til å venne deg til dem.»

«Er han snill?»

«Selvsagt.» Den gamle kvinnen hadde ingen anelse, og det brydde hun seg ikke om.

At jenta ville bli med frivillig, var det eneste hun var opptatt av.

Seksten dager senere, en kjølig sommerkveld under en rosa himmel, tok den gamle kvinnen seg frem til porten ved den private veien som førte opp til det store, hvite huset med grønne gavler og brede verandaer med utsikt til de vide teplantasjene. Hun hadde sett huset mange ganger før, men bare på avstand. Dette var et rikmannshus, og hun hadde blitt lovet en sjenerøs godtgjørelse. Den gamle kvinnen smilte bak sløret. Hun kunne lett ha utført oppgaven innen en uke, men hadde valgt å bruke tid, slik at hennes anstrengelser skulle fremstå som enda større og derfor utløse en 26

enda større belønning. Hun presenterte seg for portvakten, og hun nøt hvordan han stirret på jenta som sto så nervøst ved siden av henne.

«Det er besøk til Dem, sahib.» Shiva bukket respektfullt idet han brøt herrens kveldsrutiner. James satt ute i kjøligheten og slappet av med en kveldsdrink, mens han leste ukegamle aviser. Shiva ble stående på respektfull avstand og snakket uten å ta øynene fra teakgulvet, for han ville ikke møte herrens blikk. «En gammel kvinne fra landsbyen har med seg en slektning hun ønsker å presentere for Dem, sahib. Hun trenger et sted å bo, og den gamle kvinnen lurte på om du kan ta henne inn.»

Etter et kort øyeblikks forvirring gikk det plutselig opp for James hva Shiva mente, og han innså at det ville vært uhøflig for tjeneren å formulere det på noen annen måte.

Pulsen økte, og en plutselig hulhet åpnet seg i brystet på ham. Tjenerens bortvendte blikk fortalte ham ingenting mer.

Han prøvde å huske de nøyaktige detaljene ved sine korte instrukser til Shiva, styrket av tre glass whisky. Han hadde snakket som om han ønsket seg en ettåring de kunne ri inn bare for moro skyld, slik han hadde gjort året før. Siden hadde han glemt hele samtalen, visket den bort fra sin samvittighet, og funnet trøst i at han ikke gjorde noe mer eller noe mindre enn det som var forventet av en mann i hans posisjon.

«Akkurat,» sa han, og hulheten i brystet begynte å kaste en skygge av tvil. Han kunne alltids ombestemme seg om han ikke syntes hun var tiltrekkende, si at tjeneren hadde misforstått, og sende bort jenta med et par mynter som en form for kompensasjon. «Og hvor er hun?»

«De ble sendt for å vente i sommerhuset på utkikkspunktet, sahib.»

«Godt.» James reiste seg, oppdaget at han tviholdt på avisen, og slapp den ned på den tomme stolen. «Jeg skal gå og hilse på dem.» Shiva holdt stadig blikket bortvendt, og 27

sparte sin herre for synet av forlegenheten som fikk ham til å rødme. «Er alt gjort i stand om hun skulle ønske å bli?»

«Ja, sahib.»

«Jeg skjønner.» James stoppet opp ved det lave bordet, det tunge øyenbrynet hans rynket seg plutselig. «Du burde komme og møte oss ved utsiktspunktet med en oksekjerre.

Det er for langt å gå på denne tiden av døgnet, og jeg antar at hun er sliten.»

«Ja, sahib.»

Sommerhuset var et lite trehus med åpen front, malt kornblomstblått og med sitteplass til seks mennesker som kjente hverandre godt. Det lå bare en kort spasertur fra huset, og var pent plassert akkurat der åsen begynte å reise seg og dalen begynte å falle. Det hadde den beste utsikten mot øst, der månen dukket opp hver kveld. Den gamle kvinnen satt og støttet seg til stokken sin, mens de melkeaktige øynene myste mot stien som førte ned til det store huset, som nå var i ferd med å bli borte sammen med det svinnende lyset.

Beina i kroppen hennes protesterte etter å ha blitt rystet av eselrittet og testet ytterligere av den bratte turen opp hit.

Hun så en skikkelse nærme seg. Det uklare kakibildet klarnet snart tilstrekkelig opp til å fortelle henne at plantasjeeieren selv hadde tatt turen, en høy, mørkhåret mann med brede skuldre og målrettet ganglag, og han økte tempoet etter som han kom nærmere. Hun løftet stokken og stakk jenta med den slik at hun skulle rette seg opp og skjerpe seg, og sa at hun kom til å bli sendt tilbake til markene, og at foreldrene hennes måtte tilbakebetale pengene hvis han ikke likte det han så, og advarte henne mot julingen hun kom til å få.

Den gamle kvinnen iakttok James omhyggelig, med øynene skjult bak det tynne stoffet i det svarte sløret. Hun kom snart til å vite om varen hennes var akseptabel. Det fantes ingen tvil om jentas ærbarhet. Den gamle kvinnen hadde selv sjekket det. Men selv om hun utvilsomt var vakker, fryktet den gamle kvinnen at hun skulle vise seg å være 28

for høysinnet til å kunne bli en passende konkubine. Det var noe med måten hun holdt hodet på og møtte blikket ditt uten frykt, akkurat slik gutter gjorde. Den gamle kvinnen tilskrev det hennes isolerte oppvekst og uvitende oppdragelse. Jenta måtte bare lære seg sin plass og glemme sin formastelige stolthet.

James satte ned tempoet da han nærmet seg de to. Han verdiget ikke den gamle kjerringa mer enn et raskt blikk før han på en sjokkartet måte begynte å ta inn jenta som sto foran ham. Han hadde ikke forventet at hun skulle være så ung, en ukomfortabel tenåring, og likevel med de umiskjennelige tegnene på en kvinne innenfor, brystenes myke kontur som presset mot det tynne stoffet i bomulls-cholien. De alvorlige øynene hennes var svarte som midnattshimmelen og lot til å se tvers gjennom ham.

Han greide ikke å puste. Hun lignet ikke på noe annet han hadde sett, fra det silkeaktige svarte håret som løftet seg i den uventede kveldsbrisen, til de vakre buene i de nakne, støvete føttene hennes.

Endelig fikk han igjen munn og mæle og kunne spørre henne hva hun het.

«Aapka kya naam hai?»

Hun ble plutselig sjenert, usikker på seg selv, kikket raskt bort på den gamle kvinnen for instrukser. Alt hun fikk, var et skarpt nikk. Hun vendte seg sky mot James, var fryktelig forlegen.

«Chinthimani,» sa hun med den søte stemmen sin, preget av ungdommens uskyld. «Mera naam Chinthimani hai.»

James rygget tilbake, all luft ble presset ut av ham, føttene var uvillige eller ute av stand til å bære ham et skritt videre. Han åpnet munnen som om han forsøkte å puste henne inn, tok aldri øynene fra henne. Og så, som om tusen soler brøt gjennom en sky i monsuntiden, delte de rødmalte rosenknoppleppene hennes seg, og hun smilte til ham. James ga den gamle kvinnen en pung med penger uten å se på henne.

29

Til tross for Shivas advarsler var jenta så oppsiktsvekkende at nyheten hadde spredt seg fort. Det var allerede folk i landsbyen som sa at hun hadde forhekset ham, at hun hadde dukket opp i åsen, og at ingen visste hvor hun kom fra. At hun kanskje slett ikke var menneskelig, men en datter av gudene, sendt for å lyde deres befaling. De sa at hun var en åpenbaring, og at hun kom til å bli hans undergang.

3

På en stor tomt like ved vestveien i utkanten av plantasjen, bortenfor de ørsmå teplantene og de hurtige hendene som tok seg av dem, sto det en liten enklave av enkle, hvitkalkede bygninger rundt en støvete gårdsplass mellom høye, hviskende trær. Bakenfor trærne lå farmens landeiendommer. Rismarkene strakte seg helt ned til elven, hvor vannbøflene streifet fritt. Hvite mangrovehegrer red elegant på ryggen deres.

Shurika var glad for å være her, etter å ha flakket omkring i ukevis sammen med lillebroren sin etter at faren deres hadde dødd av feberen og etterlatt dem uten tak over hodet og uten et eneste riskorn, slik hun alltid hadde visst at han kom til å gjøre. De hadde vært en liten familie, siden faren hennes sjeldent nok var enebarn, lite begeistret for hardt arbeid, med foreldre som hadde utåndet for lenge siden. Han hadde hengitt seg til sin forkjærlighet for lediggang og skryt, sjarmert sin hustru med blomster han hadde plukket i skogen, og holdt henne våken til langt på natt med sin ømhet. Sykdommen hadde kommet brått på, og han var allerede alvorlig svekket på slutten av den første dagen, og så satte de fryktelige krampene inn, og han ble borte i en grusom søvn som til slutt fikk hjertet hans til å stanse.

Da han døde, hadde Shurikas mor dratt seg i klærne og revet ut håret med røttene mens hun skrek ut sin forbannelse mot gudene. Hans levninger ble tatt med til landsbyens likbål for å bli renset av de evige flammer. Nedbrutt og slagen etter tapet av sin elskede ektemann hadde Shurikas mor 31

stått der fortapt og sett på at han brant, utmattet av sorgen, og hun hadde grått ved synet av sine stakkars barn, og sunket sammen som om alle bein i kroppen hennes var borte.

Dette var det siste minnet Shurika valgte å bære med seg av sin mor, en vennlig og forsiktig kvinne som hadde sunget og smilt og delt eldgamle historier om kjærlighet og visdom med henne, og som ikke hadde ønsket seg noe annet av livet enn å tjene dem hun elsket. Det var slik Shurika ville huske sin mor, og ikke den jamrende kvinnen som hadde kastet seg på de slikkende flammene etter sin manns forkullede kropp, og heller ikke de fryktelige skrikene som hadde spjæret himmelen i to inntil ilden endelig fikk henne til å tie.

I det falleferdige huset hun og broren hadde vendt tilbake til, fantes det ikke så mye som en gammel brødbit å spise. Shurika hadde lett forgjeves etter noe av verdi, hva som helst, et par skjulte mynter, en pose ris, men hadde ikke funnet annet enn en håndfull brukte klær og en hel del tomme løfter til menneskene faren hennes hadde lånt av.

Ikke kunne de regne med særlig imøtekommenhet fra naboene heller. Shurika var inne i sitt sekstende år og burde ha vært giftet bort for lengst, men etter å ha blitt lovet bort til en elleve år gammel gutt da hun var helt liten, hadde moren hans senere ombestemt seg da hun skjønte at det ikke kom på tale med noen medgift, uansett hvor lenge de ventet. Shurikas far gjorde lite for å finne en partner til sin datter. I et hjem av lediggang var hun den flittige mauren, og det var alltid noe som måtte gjøres.

Mannen som kom for å hente geita før foreldrenes aske var avkjølt og hadde blitt blåst bort, tilbød Shurika å ta seg av henne og broren, av ren godhet. På hans oppfordring hadde hun fulgt ham inn for å vise ham hvor faren hadde ligget syk og dødd. Da hadde han dekket til munnen hennes med hånden og bedt henne være stille mens han gjorde det han hadde kommet for.

Blendet av den plutselige, sviende smerten hadde Shurika satt tennene dypt i mannens kjøttfulle fingre, og hun hadde 32

ikke gitt seg før hun kjente smaken av blod, men ennå ville han ikke slippe henne. Luften hadde tettet seg til av den kvalmende søte duften av hennes egen frykt, og hun hadde kjent en slags levende død senke seg over henne.

Da natten falt på og alt ble stille, hadde Shurika vasket den væskende, blodige kroppen sin og lett etter mot til å gjøre det moren hadde gjort. Hun hadde bedt til gudene hele natten om at de skulle gi henne styrke til å avslutte sitt liv, men de hadde forlatt henne, og hvisket til henne at hun måtte ta seg av morens dyrebare sønn. Ved første sollys samlet hun det lille de hadde, vekket broren og fortalte ham at de måtte skape seg et nytt liv for seg selv et annet sted. Han hadde klaget bittert, men fulgt etter henne da hun snek seg bort i tussmørket.

De hadde blitt forsmådd i de avsidesliggende landsbyene og endt opp med å vandre mange titalls kilometer på vei til sitt nye liv. Broren hadde nektet å arbeide, så Shurika hadde måttet tigge om brød og sanke all den maten hun kunne.

En gang hadde hun blitt oppdaget da hun forsøkte å stjele egg. Hun hadde blitt slått gul og blå mens broren gjemte seg blant trærne og så på, for deretter å klandre henne for å bråke for mye og ikke få tak i eggene. Hun hadde sørget og kjent på morens skam der hun satt med hendene utstrakt til fremmede, mens de så på henne som om hun var en løshund. Dette var straffen for at hun hadde manglet mot til å kjøre kniven i seg og bli gjenforent med sin mors ånd – i alle fall en stakket stund, før de ble født igjen. Dette var hennes forbannelse; hun skulle vandre på jorden, en ødelagt kvinne, og hver nye dag skulle bli en fryktelig prøvelse.

Shurika hadde kommet over plantasjen helt tilfeldig, akkurat da hun trodde at de trøtte føttene hennes ikke orket å ta et eneste skritt til. Det var hun som hadde insistert på at de skulle gå opp til huset og be om arbeid, men broren hadde ikke likt forslaget, ettersom han ikke hadde løftet en finger i hele sitt dovne liv, så Shurika hadde etterlatt ham ved porten og gått dit opp alene, drevet av sult og 33

desperasjon. Hun hadde funnet frem til kokehuset med en gang. Duften av stekte urter hadde lokket henne til seg på flere hundre meters avstand. Og hun hadde kastet seg ned på bakken utenfor døren og tryglet kokken om nåde. Hun hadde fortalt at hun og broren ikke hadde noe mat og ingen steder å dra. Kokken var en jovial mann med et varmt hjerte. Han ga henne en bolle kokt ris og grønnsaker og ba henne sette seg i skyggen av fikentreet og vente.

Shurika satt i flere timer og så solen bevege seg i en jevn bue over ettermiddagshimmelen, og hun bekymret seg for broren og lurte på hvor lenge han kom til å vente før han kom for å lete etter henne, eller om han rett og slett kom til å dra av gårde på egen hånd og overlate henne til sin egen skjebne, slik han hadde truet med å gjøre hver eneste dag.

Den ene brødbiten de hadde igjen lå i hans knippe, så han kom ikke til å sulte, og hun hadde passet på å etterlate ham like ved en bekk som hun hadde lagt merke til på veien, slik at han hadde tilgang på friskt vann fra fjellet om han skulle bli tørst. Sin egen tørst stillet hun med et par håndfuller bittert vann fra det lille trauet ment for husdyrene.

På slutten av ettermiddagen kom kokken ut fra kokehuset for å vaske svetten av ansiktet og overkroppen i trauet der ute. Han ba Shurika om å gå og hente broren sin. Hun løp hele veien og fant ham sovende i det høye gresset med armene dovent løftet over hodet, som beskyttelse mot solen. Hun ristet ham våken, og han satte seg opp og gned søvnen ut av øynene.

«Hvor har du vært? Fant du mat?» spurte han.

«Nei!» sa hun med et opprømt smil. «Men kanskje jeg har funnet noe bedre til oss. Kom med en gang.» Hun dro i ham. «Jeg tror kanskje de har arbeid til oss.»

«Hva slags arbeid?» sa broren.

«Jeg vet ikke. Hvilken rolle spiller det?»

«Jeg har ikke tenkt å jobbe ute på temarkene,» fnøs han.

«Det er kvinnfolkarbeid.»

«Så får jeg ta meg av jobbingen,» sa Shurika. «Skynd deg nå, før de ombestemmer seg.»

34

De dro tilbake til kokehuset, og derfra ble de fraktet med en oksekjerre til en liten klynge av bygninger i utkanten av plantasjen. Portene hang løst, begge hengslene var ødelagt, og gårdsplassen var ustelt og overgrodd. Shiva betraktet den gretne unge gutten som hoppet ned fra kjerra, og valgte å henvende seg til den unge kvinnen i stedet.

«Det er mer enn nok arbeid til dere her og et hjem om dere ønsker det,» sa han til henne. «Sahiben ønsker at dette stedet skal ryddes og gjøres beboelig igjen. Hvis dere gjør en god jobb, kan dere bli her og fortsette å arbeide for den nye fruen som snart skal bo her. Dere må rydde jordstykket der borte og anlegge en ny grønnsakhage, reparere bygningene og sette opp gjerder til dyrene. Bortenfor trærne ligger det en rismark som er totalt forsømt. Har dere jobbet på rismarker før?»

«Nei, sir.» Shurika kikket bedende bort på broren, i håp om at han skulle ta ordet og hevde at han var en god arbeider, men han sto bare der og sa ingenting.

«Det gjør ingenting,» sa Shiva. «Jeg kan sende noen som kan vise dere hvordan det gjøres. Det er ikke vanskelig. Vanningslukene finnes allerede. De er bare overgrodd som resten av stedet.» Han så seg omkring og sukket over gårdsbrukets dårlige stand. Men kanskje var det ikke så ille som det så ut til. «Sahiben har hundrevis av arbeidere til sin disposisjon. Hvis det er noe dere trenger for å utføre reparasjonene, bare gå til portnerboligen og be portneren sende en beskjed. Dere kan dra til kokehuset og be om basisproviant.» Shiva kunne merke at broren ikke hadde noen intensjoner om å gå tilbake den veien de hadde kommet. I stedet hadde han satt seg ned på bakken og plukket på noen løse steiner. «Jeg ville ha satt i gang,» sa Shiva og kikket opp på himmelen. «Det kommer snart til å bli mørkt.»

Shurika var ute av stand til å skjule sin glede. Hun sank ned på knærne, presset ansiktet mot de skjelettaktige hendene sine og gråt av takknemlighet; hun lovet at hun og broren skulle arbeide hver våkne time av dagen.

35

Siden den første dagen hadde Shurika utført puja for gudene om morgenen og om kvelden, fordi de hadde ført henne og broren til dette stedet. Før de tok fatt på arbeidet de var blitt satt til, bygget hun en liten helligdom i skogkanten, hvor hun la ned gaver i form av mat og blomster ved soloppgang og solnedgang.

Arbeidet gikk sakte fremover, for broren var lat og måtte mases på og godsnakkes med kontinuerlig. Når han utførte en jobb, utførte han den dårlig, og det han reparerte ville snart gå i stykker igjen. Shiva besøkte dem hver eneste uke for å sjekke hvordan det gikk, men aldri på samme dag. Når han ankom, fant han alltid Shurika hardt arbeidende, mens broren enten sov i skyggen av sølveikene eller var sporløst forsvunnet. Shurika unnskyldte ham, sa at han var syk den dagen, eller at han hadde dratt ned til elven for å samle siv til et nytt tak. Shiva gjorde et poeng av å besøke dem to dager på rad, og da han oppdaget at Shurika ikke var der, og at broren sov, sparket han ham forsiktig våken.

«Hvor er søsteren din?» spurte han mens ungdommen kom seg motvillig på føttene.

«Hun har dratt for å lete etter gjødsel som vi kan tørke til bålet. Hvorfor vil du ha tak i henne?»

«Det vil jeg ikke,» svarte Shiva. «Jeg har kommet for å be deg pakke tingene dine og komme deg av gårde før solnedgang.»

«Hva?» ropte broren. «Du sa vi kunne bli så lenge vi ønsket å arbeide!»

«Ja visst,» sa Shiva. «Men du ønsker ikke å arbeide, så du må dra. Søsteren din er en god arbeider, så hun kan bli, men du er en ubrukelig dovenpeis, så du må dra. Husk, det er flere hundre mann som jobber her. Din latskap har ikke gått ubemerket hen, og sahiben liker ikke å bli lurt.»

Da Shurika kom tilbake med gjødselen, fant hun til sin overraskelse broren i full gang med å trekke de voldsomme vekstene av bygningene. Han var naken bortsett fra sin lungi og hadde allerede ryddet én hel vegg. Kroppen hans glinset av svette.

36

Shurika satt huket ned i grønnsakhagen og pleide plantene som hadde begynt å dukke opp for to uker siden. Hun hadde dratt til portneren da bedene var klare, og bedt om frø, og neste dag hadde hun fått tilsendt en håndfull bitte små papirposer, hver av dem et pent brettet futteral med frøene i, noen store belger, andre fylt av bitte små prikker spredt ut på bunnen. På forsiden av hver pakke var det tegnet et lite bilde med enkle blyantstreker for å hjelpe til med å identifisere planten som ville vokse opp fra frøet. Shurika hadde hegnet om dem som nedgravde skatter, og hengt opp filler, farget røde av knust arekapalme, på en rekke pinner for å holde fuglene unna. Da de første skuddene dukket opp – et par tynne, lysegrønne tråder der hun hadde plassert løkfrøene – ropte hun ut sin glede til kråkene og stormet av gårde for å hente sin bror, men han hadde ikke vist noen interesse. Shurika lukte ugress rundt hvert eneste verdifulle skudd, og nynnet for seg selv mens hun laget en sang om å høste fruktene av sitt arbeid.

Den fjerne lyden av stemmer og den karakteristiske lyden av grove trehjul som knirket mot den harde bakken, nådde de skjerpede ørene hennes. Shurika forventet seg ingen levering i dag. Hun reiste seg og tøyde smertene ut av ryggen, beskyttet øynene mot den lave solen og stirret nedover veien. Shiva drev en oksekjerre lastet med møbler mens han ropte oppmuntringer til det kjempende dyret der det vaklet seg frem over den ujevne veien. Sammen med ham forrest på kjerra satt det en jente. Shurika sperret opp øynene, og ugresset falt ut av hendene hennes. Hun dro opp falden på sarien og stormet bort til den borterste bygningen mens hun ropte på broren og ba ham skynde seg. Kjerra stoppet ved smijernsportene som nå hang trygt på sine hengsler og var malt med samme tykke, svarte maling som hadde blitt brukt på hovedportene. Shurika løp mot dem og dro dem opp, mens hun bukket til Shiva.

«Dette er din nye frue,» sa Shiva og steg av for å hjelpe Chinthimani ned fra oksekjerra. «Dere skal ta godt vare på henne og hjelpe henne med å finne seg til rette.» Shurika 37

holdt blikket senket. Da hennes nye frue steg ned, greide hun ikke å la være å se på føttene hennes. De var små og pene. Perfekte, som et maleri hun en gang hadde sett ved siden av en helligdom på et hellig sted. Og over dem, hvilende mot anklene, hang det sølvkjeder med bitte små klokker. Da fruen hennes til slutt tok et skritt, klirret det i klokkene, en skjør lyd som av fallende glasskår.

«Namaste,» sa Shurika med håndflatene presset sammen og hodet bøyd i respekt.

«Namaste,» svarte Chinthimani.

Ved lyden av den myke, ungdommelige stemmen kikket Shurika opp på sin frues ansikt og ble stående og måpe.

I skyggen av den bleke, gule, tynnslitte sarien som lå drapert over hodet hennes, kunne hun se de mørkeste øyne under perfekt buede øyenbryn, som det nå rykket nysgjerrig i.

Chinthimani slapp ned sløret og avslørte en fin nese med en sirlig gullring, og en fyldig blodrød munn med lepper som så ut som rosenknopper. Det fantes ikke en eneste skavank i hennes hjerteformede ansikt. Ikke en eneste feil som plettet hennes perfekte skjønnhet. Shurika senket blikket raskt og lurte på hvor gammel hennes frue kunne være. Hun var kanskje litt yngre eller litt eldre enn hun selv, men definitivt ikke så mye mer eller mindre. I en familie fra et annet liv kunne de lett ha vært søstre.

«Du skal være din nye frues hushjelp og tjenestepike,» sa Shiva. «Dette er hennes husholdning nå. Hun bestemmer hvem som kan komme og hvem som må dra, så tjen henne vel. Og vit at sahiben kommer til å komme på besøk, så du må holde stedet rent og ryddig.»

Shurika nikket som tegn på at hun forsto. I det samme hørte hun løpende skritt bak seg. Broren hennes sakket på farten og ble stående og stirre. Han viste ingen skam for sin åpenlyse interesse.

«Du!» glefset Shiva. «Hva er det du ser på? Du stirrer ikke på din frue, er det oppfattet?» Broren mumlet en unnskyldning og så bort. «Sørg for å få lastet av alt dette, og sørg for at din frue er komfortabel så raskt som mulig. Det 38

kommer flere leveringer i morgen, men akkurat nå er hun trøtt og må hvile.» Shiva ventet til broren hadde gått inn i huset, bøyd dobbelt under en stor bunt lintøy og med en stol i hver hånd, så henvendte han seg til de to kvinnene.

«Dere må forberede dere på å ta imot sahiben,» sa han.

«Han kommer snart til å innfinne seg.»