David Baldacci Uskyldig

Page 1



Uskyldig



David Baldacci

Uskyldig Oversatt av Roar Sørensen


David Baldacci Originalens tittel The Innocent Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2012 by Columbus Rose, Ltd. All rights reserved. Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-51834-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock/istockphoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Mitch Hoffman, min redaktør, og viktigere, min venn.



1

Will Robie hadde foretatt en nøye observasjon av alle passasjerene på den korte flyturen fra Dublin til Edinburgh og slått fast at seksten var skotter på vei hjem, og at femtitre var turister. Robie var verken skotte eller turist. Det tok flyet førtisju minutter å krysse Irskesjøen først og deretter et stort stykke av Skottland. Taxituren fra flyplassen inn til byen tok femten minutter til av livet hans. Han hadde ingen planer om å bo på The Balmoral eller The Scotsman eller på noen av de andre kjente hotellene i den gamle byen. Robie hadde bestilt et rom i tredje etasje i en nedslitt bygning som lå ni minutters gange fra sentrum. Han betalte kontant for én natt og fikk nøkkelen. Han bar selv den lille reisevesken sin opp til rommet og satte seg på sengen. Den knirket og sank nesten ti centimeter. Knirking og synking var det man fikk for en så lav pris. Robie var nesten en meter og nitti. Den kompakte muskulaturen hans, fordelt på åttito harde og solide kilo, var utviklet mer for hurtighet og utholdenhet enn rå styrke. Nesen var blitt brukket en gang på grunn av en tabbe han hadde gjort. Han hadde aldri brydd seg om å få den rettet opp; han hadde ikke lyst til å glemme tabben. En av jekslene hans var et implantat. Den var blitt knust da nesen ble brukket. Håret var naturlig mørkt, og han hadde mye av det, men Robie foretrakk å ha det bare et par centimeter lengre enn en typisk militærklipp. Ansiktet hans hadde skarpe, markerte trekk, men siden han aldri så noen i øynene, glemte folk det raskt. Han hadde tatoveringer på ryggen og den ene armen. 7


Den ene tatoveringen forestilte en stor tann fra en hvithai. Den andre var en rød, skrå strek som liknet et brennende lyn. De skjulte effektivt gamle arr som aldri hadde grodd skikkelig. Alle hadde en viss betydning for ham. Den skrukkete huden hadde gjort jobben vanskelig for tatovereren, men resultatet var blitt bra til slutt. Robie var trettini år gammel, og han ville fylle førti dagen etter. Men han hadde ikke kommet til Skottland for å feire denne personlige milepælen. Han hadde kommet hit for å jobbe. Av årets tre hundre og sekstifem dager jobbet han på rundt halvparten av dem, eller så var han på vei for å gjøre en jobb. Robie lot blikket gli over rommet. Det var lite, passende for hans behov, spartansk møblert og strategisk lokalisert. Han trengte ikke mye. Han hadde få eiendeler og enda færre krav. Han reiste seg, gikk bort til vinduet og la ansiktet mot det kjølige glasset. Det var overskyet. Det var ofte det i Skottland. En hel dag med sol i Edinburgh ble som regel mottatt både med takknemlighet og forundring av innbyggerne. Lengst til venstre lå Holyrood Palace, dronningens offisielle residens i Skottland. Han kunne ikke se det herfra. Lengst til høyre lå Edinburgh Castle. Han kunne ikke se den gamle, medtatte bygningen heller, men han visste nøyaktig hvordan den var. Han kikket på klokken. Åtte hele timer igjen. Noen timer senere vekket den indre klokken ham. Han gikk ut av rommet og spaserte opp mot Princes Street. Han passerte det majestetiske Balmoral hotell som forankret byens sentrum. Han bestilte et lett måltid og et glass springvann, uten å bry seg om det rikelige utvalget med porter i hyllene over baren. Mens han spiste, kikket han på en gateartist som sjonglerte slakterkniver på en enhjulsykkel samtidig som han underholdt tilskuerne med morsomme historier på bred, skotsk dialekt. En fyr utkledd som den usynlige mannen tok bilder av forbipasserende for to pund stykket. 8


Etter måltidet spaserte han til Edinburgh Castle. Han kunne se bygningen i det fjerne mens han ruslet gjennom byen. Festningen var stor og respektinngytende. Den var aldri blitt erobret med makt, bare med list. Han klatret til toppen av festningen og myste gjennom det dystre ettermiddagslyset som lå over den skotske hovedstaden. Han strøk hånden over en kanon som aldri skulle avfyre flere skudd. Han snudde seg mot venstre og beundret utsikten over det vidstrakte havet som hadde gjort Edinburgh til en så viktig havneby gjennom hundrevis av år. Store skip lå til kai og ble losset og lastet før de gikk videre mot nye havner. Han strakte på stive lemmer og hørte et lite knepp i den venstre skulderen. Førti. I morgen. Men først måtte han komme seg levende gjennom natten. Han kikket på klokken. Tre timer igjen. Han forlot festningen og gikk inn i en sidegate. Han tok en kopp kaffe under en kafémarkise mens han ventet på at et plutselig, iskaldt regnskyll skulle gi seg. Senere passerte han et skilt som averterte for en omvisning til Edinburghs underjordiske hvelv. Omvisningen var bare for voksne, og den startet først etter mørkets frambrudd. Tiden var snart inne. Robie hadde prentet inn alt han måtte gjøre – hvert steg, hver gate, hver bevegelse – i hukommelsen. For å overleve. Som vanlig håpet han at det ville være nok. Will Robie hadde ikke lyst til å dø i Edinburgh. En stund senere passerte han en mann som nikket til ham. Bare en kort hodebevegelse, ingenting mer. Så var mannen borte. Robie gikk gjennom døren der mannen hadde kommet ut. Han lukket og låste den etter seg. Skoene hans hadde gummisåler. De laget ikke en lyd mot steingulvet. Han begynte å gå gjennom en lang korridor. Etter to 9


hundre meter fikk han øye på en dør på høyre side. Han åpnet den. En gammel munkekutte hang på en knagg. Han tok den på seg og trakk hetten over hodet. De andre tingene lå der også. Alt han trengte. Hansker. Nattbriller. En båndopptaker. En Glock med påmontert lyddemper. Og en kniv. Han ventet. Sjekket klokken hvert femte minutt. Klokken hans var synkronisert på sekundet med en annens. Robie åpnet en annen dør og gikk gjennom den. Han bøyde seg, grep en rist i gulvet, løftet den opp og klatret ned en stige med jerntrinn som var støpt inn i veggen. Han landet lydløst og telte stegene sine mot venstre. Over ham lå Edinburgh. I hvert fall den «nye» delen av byen. Selv befant han seg nå i den underjordiske delen, der guider viste folk rundt i hvelvene under South Bridge og de gamle områdene av Edinburgh, som Mary King’s Close. Han skled ned gjennom de bratte, mørke korridorene av mur og stein. Nattbrillene gjorde det mulig for ham å se omgivelsene klart og tydelig. Elektriske lamper var montert til veggene med jevne mellomrom. Likevel var det veldig mørkt her nede. Han kunne nesten høre de dødes stemmer rundt seg. Ifølge folketroen hadde pesten på 1600-tallet rammet de fattige områdene av byen – som Mary King’s Close – spesielt hardt. For å hindre sykdommen i å spre seg hadde de murt folk inne her for evig og alltid. Robie visste ikke om det var sant eller ikke. Men det ville ikke forundre ham om det stemte. Det var det sivilisasjoner gjorde iblant for å beskytte seg mot trusler, enten de var reelle eller ikke. De bygde murer. Oss mot dem. Den sterkestes rett. Du dør så jeg kan leve. Han kikket på klokken. Ti minutter igjen. Han gikk langsommere, justerte farten slik at han ville 10


være framme noen sekunder før han skulle. For sikkerhets skyld. Han hørte dem før han så dem. Det var fem av dem, ikke medregnet guiden. Mannen og medhjelperne hans. De var bevæpnet. De var forberedt. Medhjelperne trodde sikkert at dette var det perfekte sted for et bakhold. Det hadde de rett i. Det hadde vært dumt av mannen å komme ned hit. Det hadde det. Det hadde derfor vært nødvendig med en spesielt stor gulrot. Og den var stor. Den var like stor som den var det reneste oppspinn. Likevel hadde han kommet. Han hadde latt seg lure. Noe som fikk Robie til å undre på hvor farlig mannen egentlig var. Men det var ikke hans oppgave å vurdere det. Fire minutter igjen.


2

Robie rundet det siste hjørnet. Han hørte guiden snakke om det som hadde skjedd i de underjordiske hvelvene for hundrevis av år siden. Stemmen hans var mystisk og spøkelsesaktig. Melodrama selger, tenkte Robie. Og faktum var at den spesielle stemmen var viktig for at planen i kveld skulle lykkes. Tunnelen gjorde en skarp høyresving lenger framme. Gruppen var på vei mot dette hjørnet. Det var Robie også, men fra motsatt kant. Timingen var så stram at det ikke var rom for tabber. Robie telte skrittene sine. Han visste at guiden gjorde det samme. De hadde øvd på skrittlengden for å få den så lik den andres som mulig. Sju sekunder senere kom guiden, som var omtrent like høy og kraftig som Robie, ikledd den samme munkekutten, rundt hjørnet fem steg foran de andre i gruppen. I hånden holdt han en lommelykt. Det var den ene tingen som Robie ikke kunne kopiere. Av innlysende grunner måtte han ha begge hender fri. Guiden gikk til venstre og forsvant inn i en sprekk i fjellet som førte til en annen tunnel med en annen utgang. Så snart Robie så dette, snudde han seg med ryggen mot gruppen som ville komme rundt hjørnet noen sekunder senere. Han stakk hånden under kutten og slo på båndopptakeren, som var festet til beltet. Guidens teatralske, spøkelsesaktige stemme runget mellom veggene. Han fortsatte med de historiske beskrivelsene der han hadde sluppet for en liten stund siden. Robie likte ikke å ha ryggen til noen, men det var helt nødvendig for at planen skulle fungere. Mennene hadde 12


lommelykter. De ville se at han ikke var guiden. At det ikke var han som snakket. At han hadde på seg nattbriller. Stemmen buldret fra båndopptakeren. Han begynte å gå. Han saktnet farten. De tok ham igjen. Lysstrålene fra lommelyktene deres sveipet over ryggen hans. Han hørte åndedragene deres. Kjente lukten av dem. Svette, parfyme og hvitløken fra de siste måltidene deres. De siste måltidene. Eller mine siste, avhengig av hvordan dette ender, tenkte han. Tiden var inne. Han snudde seg. Et dypt knivstikk eliminerte lederen av gruppen. Han gikk i gulvet og prøvde å holde de oppkuttede organene på plass. Robie skjøt den andre mannen i ansiktet. Det dempede smellet fra lyddemperen hørtes ut som et slag med flat hånd. Det kastet ekko mellom steinveggene og blandet seg med skrikene til de døende mennene. De andre gikk til angrep. Men de var ikke virkelig profesjonelle. De slo bare til mot de svake og forsvarsløse. Robie var ingen av delene. Det var fremdeles tre igjen, men bare to av dem ville by på vanskeligheter. Robie kastet kniven. Spissen endte i den tredje mannens bryst. Han falt med hjertet nesten delt i to. Mannen bak ham klemte av et skudd, men Robie hadde allerede flyttet seg og brukte den tredje mannen som skjold. Kulen traff steinveggen. En del av prosjektilet ble sittende fast der. En annen del rikosjetterte og boret seg inn i veggen på den andre siden av tunnelen. Mannen skjøt igjen, og en gang til, men han bommet på målet fordi det kokende adrenalinet hadde forstyrret de motoriske ferdighetene hans og gjort det vanskelig for ham å sikte skikkelig. Han trakk av flere ganger i rask rekkefølge, tømte magasinet. Skuddene rikosjetterte fra de harde steinveggene. En av kulene traff anføreren i hodet. Den drepte ham ikke; han var allerede død av blodtapet, og de døde kunne ikke dø to ganger. Den femte mannen hadde kastet seg ned på gulvet og lagt hendene på hodet. Robie hadde sett alt dette. Han gikk ned på kne og plas13


serte et skudd i pannen på nummer fire. Det var navnene han hadde gitt dem. Numre. Ansiktsløse. Lettere å drepe på den måten. Nummer fem var nå den eneste som var igjen. Femtemann var grunnen til at Will Robie hadde fløyet til Edinburgh i dag. De andre var bare tilfeldige ofre. Dødsfallene deres var meningsløse i den store sammenhengen. Nummer fem reiste seg og tok noen skritt bakover. Fem hadde ikke noe våpen. Han hadde ikke sett noen grunn til å ha et. Våpen lå under hans verdighet. Nå angret han utvilsomt på denne beslutningen. Han tigget. Han bønnfalt. Han kunne betale. Et ubegrenset beløp. Da pistolen ble rettet mot ham, gikk han over til trusler. Fortalte hvor betydningsfull han var. Hvor mektige vennene hans var. Hva han ville gjøre mot Robie. Hvor store lidelser Robie kunne vente seg. Han og hele familien hans. Robie hørte ikke på noe av det. Han hadde hørt alt sammen før. Han klemte av to skudd. Høyre og venstre side av hjernen. Alltid dødelig. Slik det var i kveld også. Nummer fem kysset steingulvet. Med det siste åndedraget stønnet han et skjellsord som ingen av dem hørte. Robie snudde seg og gikk gjennom den samme sprekken som turistguiden. Skottland hadde ikke tatt livet av ham. Han var takknemlig for det. Robie sov godt etter å ha drept fem menn. Han våknet klokken seks og spiste frokost på en hjørnekafé litt bortenfor hotellet. Etterpå spaserte han til Waverly stasjon ved siden av Balmoral og satte seg på et tog til London. Fire timer senere steg han av toget på King’s Cross stasjon og tok en drosje til Heathrow. Ut på ettermiddagen lettet British Airways 777, og sju timer senere, etter lett motvind underveis, lan14


det flyet på Dulles flyplass. I Skottland hadde det vært skyet og kaldt. I Virginia var det varmt og tørt. Solen hadde for lengst begynt å gå ned i vest. Skyer hadde bygd seg opp i løpet av dagen, men siden det ikke var noen fuktighet i luften, ville det ikke bli noe regn. Alt moder Jord kunne gjøre, var å se truende ut. En bil sto og ventet på ham utenfor flyplassterminalen. Ingen plakater eller navn. Svart SUV. Regjeringsskilter. Han satte seg inn, festet sikkerhetsbeltet og grep et eksemplar av Washington Post som lå i setet. Han ga ikke sjåføren noen adresse. Han visste hvor han skulle kjøre. Det var overraskende lite trafikk på Dulles Toll Road. Robies telefon summet. Han kikket på skjermen. Ett ord: Gratulerer. Han stakk telefonen tilbake i jakkelommen. «Gratulerer» var ikke det riktige ordet, tenkte han. «Takk» ville også ha vært feil. Han var ikke sikker på hva som var det riktige ordet for å ha drept fem mennesker. Kanskje det ikke fantes et passende ord. Kanskje det hadde greid seg med stillhet. SUV-en stoppet utenfor en bygning i nærheten av Chain Bridge Road i det nordlige Virginia. Det ville ikke bli noe avhør. Ingen møtereferater var det beste. Hvis det ble en etterforskning, kunne ingen finne en journal som ikke eksisterte. Men hvis noe gikk galt, kunne ikke Robie regne med noen støtte fra offisielt hold heller. Han gikk inn på et kontor, som ikke var hans, men et han av og til brukte. Selv om det var sent, satt folk og jobbet. De snakket ikke til Robie. De så ikke på ham engang. Han visste at de ikke hadde noen anelse om hva han gjorde, men de visste også at de ikke skulle bry seg om ham. Han satte seg ved et skrivebord, trykte på noen taster, sendte et par e-poster og stirret ut gjennom et vindu som egentlig ikke var et vindu. Det var bare en firkant med simu15


lert dagslys, for et virkelig vindu var bare et hull som andre kunne krype gjennom. En time senere kom en blek, tykk mann i en krøllete dress inn i rommet. De hilste ikke på hverandre. Tykkasen la en minnepinne på skrivebordet foran Robie. Så snudde han seg og gikk. Robie stirret på minnepinnen. Det neste oppdraget var allerede planlagt. De hadde kommet i et stadig økende tempo de siste årene. Han stakk minnepinnen i lommen og gikk. Denne gangen tok han sin egen bil, en Audi som sto i et parkeringshus ved siden av. Han følte seg komfortabel da han satte seg inn bak rattet. Audien hadde vært hans i fire år. Han kjørte den gjennom sikkerhetskontrollen. Vakten så heller ikke på ham. Den usynlige mannen i Edinburgh. Robie visste hvordan det føltes. Så snart han kom ut på gaten, skiftet han gir og ga gass. Telefonen summet igjen. Han kikket på skjermen. Gratulerer med dagen. Det fikk ham ikke til å smile. Det fikk ham ikke til å gjøre noe annet enn å slippe telefonen i passasjersetet og tråkke hardere på gasspedalen. Det ville ikke bli noen kake eller lys. Mens Robie kjørte, tenkte han på den underjordiske tunnelen i Edinburgh. Fire av de døde mennene hadde vært livvakter. Tøffe, farlige menn som angivelig hadde drept minst femti mennesker de siste fem årene, blant dem barn. Den femte mannen med to hull i hodet var Carlos Rivera, en fyr som hadde tjent seg styrtrik på heroinsalg og barneprostitusjon. Han hadde kommet til Skottland på ferie. Men Robie visste at Rivera egentlig hadde vært i Edinburgh for å treffe en annen forbrytertsar fra Russland, som han ønsket å gjøre forretninger med. Forbrytere hadde også sansen for globalisering. Robie hadde fått ordre om å drepe Rivera, men ikke på grunn av heroinsalget og menneskehandelen. Rivera måtte dø fordi USA hadde fått vite at han hadde planlagt et kupp 16


i Mexico med hjelp av noen generaler i den meksikanske hæren. Den nye regjeringen ville ikke ha vært vennlig innstilt overfor Amerika, så dette kunne ikke skje. Møtet med den russiske forbrytertsaren hadde vært fellen, gulroten. Det fantes ingen tsar, og det skulle ikke avholdes noe møte. De meksikanske generalene var også døde, likvidert av menn som Robie. Da Robie kom hjem, spaserte han i to timer gjennom de mørke gatene. Han ruslet ned til elven og betraktet frontlysene som skar gjennom natten på Virginia-siden av Potomac. En politibåt gled stille forbi i det rolige vannet. Han stirret opp mot den overskyede, måneløse himmelen. En kake uten lys. Gratulerer med dagen, Will, tenkte han.


3

Klokken var tre om morgenen. Will Robie hadde vært våken i to timer. Oppdraget som var beskrevet på minnepinnen, ville tvinge ham til å reise mye lenger enn til Edinburgh. Målet var en annen godt beskyttet mann med mer penger enn moral. Robie hadde jobbet med oppdraget i nesten en måned. Mange detaljer måtte falle på plass, og feilmarginen var enda mindre enn i Riveras tilfelle. Forberedelsene var slitsomme og de hadde tæret på Robie. Han sov dårlig. Ikke spiste han stort heller. Men nå prøvde han å slappe av. Han satt på det lille kjøkkenet i leiligheten han disponerte. Den lå i et fasjonabelt boligområde med mange flotte hus og bygninger. Robies var ikke blant dem. Den var gammel, bygd med tanke på funksjon, ikke komfort, med bråkete rør, merkelige lukter og skitne tepper. Beboerne jobbet hardt, flesteparten var unge og nye i arbeidslivet. De dro tidlig om morgenen til advokatfirmaer, regnskapsbyråer eller meglerhus som lå spredd rundt i byen. Noen hadde valgt å satse på en framtid i offentlig sektor og tok t-banen eller bussen, ja, noen syklet og spaserte, til de store regjeringsbygningene der organisasjoner som FBI, skatteetaten og sentralbanken holdt til. Robie kjente ikke noen av dem, selv om han så dem alle fra tid til annen. Han hadde fått informasjon om hver enkelt av dem. Alle holdt seg for seg selv. De konsentrerte seg om jobb og karriere. Robie holdt seg også for seg selv. Han gjorde seg klar til den neste jobben. Han terpet på detaljene fordi det var den eneste måten han kunne overleve på. 18


Han reiste seg og stirret ut gjennom vinduet, ned mot gaten der en enslig bil passerte. Robie hadde reist over hele verden de siste tolv årene. Og overalt hvor han dro, var det noen som døde. Han kunne ikke lenger huske navnene på alle dem han hadde drept. De betydde ingenting for ham når han eliminerte dem, og de betydde ingenting for ham nå. Mannen som tidligere hadde hatt Robies jobb, hadde operert i en spesielt travel tid for den hemmelige organisasjonen de begge tilhørte. Shane Connors hadde likvidert nesten tretti prosent flere mål enn Robie hadde gjort på like mange år. Connors hadde vært en god, kunnskapsrik mentor for mannen som skulle etterfølge ham. Etter at Connors hadde «pensjonert» seg, hadde han fått en kontorjobb i organisasjonen. Robie hadde ikke hatt så mye kontakt med ham de siste fem årene. Men det var få menn Robie hadde mer respekt for. Tanken på Connors fikk Robie til å fundere litt på sin egen pensjonering. Det var fremdeles noen år til, men en dag ville det skje. Hvis jeg overlever, tenkte han. Robies jobb var en ung manns jobb. Han var førti og visste at han ikke kunne holde på i tolv år til. Ferdighetene hans ville bli svekket. Et av målene ville være bedre enn ham. Han ville dø. Og så gikk tankene hans tilbake til Shane Connors, som satt bak et skrivebord. Etter Robies mening var det også døden, bare med et annet navn. Han gikk bort til ytterdøren og la øyet mot kikkhullet. Selv om han ikke kjente noen av naboene personlig, betydde det ikke at han ikke var interessert i hva de holdt på med. Faktisk så var han veldig interessert. Det var ikke så vanskelig å forklare hvorfor. Livet deres var normalt. Det var ikke Robies. Å følge med på de hverdagslige tingene de foretok seg, 19


ga ham en kontakt med virkeligheten som han ellers ikke hadde. Han hadde til og med overveid å gjøre seg til venns med noen av dem. Ikke bare ville det gjøre dekket hans bedre – fordi han ville bli betraktet som en vanlig nabo – men det ville også forberede ham på den dagen han ikke ville gjøre det han gjorde nå. Når han ville vende tilbake til et slags normalt liv. Tankene hans tok en annen retning, slik de alltid gjorde, tilbake til det forestående oppdraget. En reise til. En likvidasjon til. Oppdraget ville bli vanskelig, men ingen av dem var enkle. Risikoen for at han kunne dø, var stor. Men slik var det hver gang. Han visste at det var en merkelig måte å leve på. Men det var hans måte.


4

I dag hadde Costa del Sol levd opp til navnet sitt. Robie hadde på seg en halmfarget, smalbremmet hatt, hvit T-skjorte, blå jakke, utvaskede jeans og sandaler. Skjeggstubbene i det solbrune ansiktet hans var tre dager gamle. Han var på ferie. Det virket i det minste sånn. Han gikk om bord i den store fergen for å krysse Gibraltarstredet. Han så tilbake på fjellene som ruvet langs den forrevne og majestetiske spanske kysten. Kontrasten mellom de høye klippene og det blå Middelhavet var fortryllende. Han beundret det vakre synet et par sekunder før han snudde seg og glemte det like raskt. Han hadde andre ting å tenke på. Hurtigfergen satte kursen for Marokko. Den vippet og svaiet som en metronom ut fra Tarifa havn på vei mot Tanger. Så snart den fikk opp farten og kom ut i åpen sjø, ble fergen liggende stødigere i vannet. Lasterommet var fullt av biler, busser og vogntog. Resten av fergen var stappfull av passasjerer som spiste, spilte videospill eller kjøpte billaster med avgiftsfrie sigaretter og parfymeflasker. Robie satte seg og beundret utsikten. Han lot i det minste som om han gjorde det. Stredet var bare fjorten og en halv kilometer bredt, og turen ville ikke ta mer enn førti minutter. Ikke mye tid til å fundere over noe som helst. Han brukte den til å stirre utover Middelhavet og til å studere de andre passasjerene. De var hovedsakelig turister som ivret etter å fortelle at de hadde vært i Afrika, selv om Robie visste at Marokko var helt forskjellig fra den forestillingen folk flest hadde av Afrika. Han steg av fergen i Tanger. Busser, taxier og guider ven21


tet på massene. Robie passerte dem alle sammen og forlot havnen til fots. Han gikk inn i byens hovedgate og ble straks overfalt av gateselgere, tiggere og kjøpmenn. Barn nappet i jakken hans og ba om penger. Han slo blikket ned og fortsatte å gå. Han passerte det travle kryddertorget. På et hjørne snublet han nesten i en eldre kvinne som så ut til å ha sovnet på fortauet med et par brød til salgs i armene. Sannsynligvis hadde dette vært hele livet hennes, tenkte Robie. Dette hjørnet og et par brød til salgs. Klærne hennes var skitne. Hun var rund og stor, men underernært, slik tilfellet ofte var. Han bøyde seg og la noen mynter i hånden hennes. De knudrete fingrene lukket seg rundt dem. Hun takket ham på språket sitt. Han sa «vær så god» på sitt eget. På en eller annen måte forsto begge hva den andre sa. Han gikk videre, økte farten litt, og tok alle trapper i lange byks, to og tre trinn av gangen. Han passerte slangetemmere som la eksotiske og fargerike slanger rundt halsen på solbrente turister. De nektet å ta av slangene før fem euro ble stukket i hendene deres. En fin svindel, tenkte Robie. Bestemmelsesstedet hans var et rom over en restaurant som serverte autentisk, lokal mat. Han visste at det var en turistfelle. Maten var middels, ølet varmt og servicen dårlig. Guidene på bussene førte intetanende turister dit og så skyndte de seg videre for å få seg et langt bedre måltid et annet sted. Han gikk opp trappen, låste opp døren til rommet med nøkkelen han hadde fått utlevert, og låste døren etter seg. Han så seg rundt. Seng, stol, vindu. Alt han trengte. Han la hatten på sengen, tok en titt ut av vinduet og kikket på klokken. Den var elleve om formiddagen, lokal tid. Minnepinnen hadde han for lengst kvittet seg med. Planen skulle settes ut i livet. Han hadde trent på det som skulle gjøres i en bygning i USA som var en tro kopi av 22


målet. Nå måtte han ganske enkelt vente, det vanskeligste av alt. Han satte seg på sengen, masserte nakken og strakte ut musklene etter den lange turen med fly og båt. Denne gangen var ikke målet en idiot som Rivera. Han var en forsiktig mann med profesjonelle livvakter som ikke ville spre kuler i alle retninger. Dette målet ville bli vanskeligere. Alt tydet i hvert fall på det. Siden Robie hadde vært nødt til å gå gjennom tollen for å komme på fergen, hadde han ikke tatt med seg noe fra Spania. Et våpen funnet i en veske av det spanske politiet, ville ha vært mer enn problematisk. Men alt han trengte, befant seg i Tanger. Han tok av seg jakken, la seg på ryggen i sengen og lot varmen utenfra gjøre ham døsig. Han lukket øynene i visshet om at han ville åpne dem igjen om fire timer. Lydene fra gaten ble svakere mens han falt i søvn. Da han våknet, hadde det gått nesten fire timer, og dagen var på sitt varmeste. Han tørket svetten av ansiktet, gikk tilbake til vinduet og kikket ut. Store turbusser manøvrerte seg gjennom gater som aldri hadde vært anlagt med tanke på så store og brede kjøretøyer. Det myldret av folk på fortauene, både innfødte og turister. Han ventet en time til, så forlot han rommet. På gaten begynte han å gå østover med raske steg. I løpet av et par sekunder var han forsvunnet i mengden og den hektiske aktiviteten i gamlebyen. Han ville hente det han trengte, og så gjøre noe annet. Alle disse tingene ville bli brukt under oppdraget. Han hadde reist til trettisju land og aldri kjøpt en eneste suvenir. Sju timer senere var det mørkt. Robie nærmet seg det store, inngjerdede området vestfra. Slengt over skulderen hadde han en beholder og en ryggsekk med vann, en tisseflaske og proviant. Han hadde ikke tenkt å dra herfra før om tre dager. Han så seg rundt og fylte neseborene med luktene som var typiske for fattige land. Det lå regn i luften. Det bekymret ham ikke. Dette var en innendørsjobb. 23


Han kikket på klokken og hørte den komme. Han dukket bak noen tønner. Lastebilen passerte ham og stoppet. Han løp bort til den bakfra, kastet seg ned og holdt seg fast til en metallstang under karosseriet. Lastebilen kjørte videre og stoppet igjen. En lang, hvinende lyd av metall mot metall skar gjennom luften. Lastebilen startet med et rykk som nesten fikk Robie til å glippe taket. Etter femten meter stoppet lastebilen enda en gang. Dørene gikk opp, føtter landet på bakken. Dører ble smelt igjen. Lyden av fotsteg ble svakere og svakere. Den hvinende lyden hørtes igjen. Noen harde låser klikket på plass. Så ble det stille, bortsett fra fotstegene til sikkerhetsvaktene, som ville være der hele tiden de neste tre dagene. Robie timet det slik at han slapp taket og løp vekk idet den hvinende lyden stoppet. Området var nå klarert og nedstengt. Dette var den siste muligheten Robie hadde hatt til å komme seg inn. Så langt hadde alt gått bra. Han tok trappen i noen lange byks. De harde kantene på beholderen traff ham i ryggen. Så var det kappløpet mot klokken. Da han kom opp, grep han bjelken og svingte seg hånd over hånd mot venstre og deretter mot høyre. Så hoppet han. Han landet lydløst på metall og løp videre rundt tretti meter til en av de mørkeste krokene i hallen. Han gjorde det med fem sekunder til gode. Lysene ble slått av og alarmene aktivert. Laserstråler skar på kryss og tvers av hallen. Alle usynlige for det blotte øye. Men hvis noe med en puls kom i veien for dem, ville sirener lyde. Alle ubudne gjester ble henrettet. Det var bare sånn det var her. Robie la seg på ryggen med ansiktet vendt mot taket. Tre dager eller syttito timer igjen. Det føltes som om en nedtelling av livet hans hadde begynt.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.