Den sjette mannen
David Baldacci
Den sjette mannen Oversatt av Henning Kolstad
David Baldacci Originalens tittel: The Sixth Man Oversatt av Henning Kolstad Copyright © 2011 by Columbus Rose, Ltd. Published by agreement With Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-42748-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: iStockphoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 9.9/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til David Young og Jamie Raab, forlagsbransjens dynamiske duo og mine venner
Det eneste som potensielt kan være verre enn ikke å se skogen for bare trær, er ikke å se trærne for bare skog. Anonym
Forord
«Få slutt på det!» Mannen krøp sammen over det kalde metallbordet, hardt forknytt med sammenknepne øyne og sviktende stemme. Han sugde i seg luft og slapp den ut igjen som om det ville bli hans siste åndedrag. Hodetelefoner pumpet en hard skur av ord inn gjennom ørekanalene og fylte hjernen til bristepunktet. En serie sensorer var festet til et seletøy av grov duk som satt fastspent rundt overkroppen. I tillegg hadde han en hette med elektroder som målte hjerneaktivitet. Lyset i rommet var grelt. For hvert lydhugg og hver videosalve knøt hele kroppen seg som om han fikk en trøkk av selveste tungvektsmesteren. Han brast i gråt. I et mørklagt naborom fulgte en liten gruppe lamslåtte menn dette opptrinnet gjennom enveisglass. Veggskjermen i rommet med den gråtende mannen var to og en halv meter bred og to meter høy. Den ville vært som skapt for å se amerikansk elitefotball. Men de digitale bildene som virvlet over skjermen viste ikke svære brander som buste omkring i lagdrakt og kolliderte så hjernecellene drysset. Dette var ultratopphemmelige data som svært få i forvaltningen hadde tilgang til. Sammenlagt, og sett med et erfarent blikk, var de svært avslørende for de hemmelige aktivitetene som pågikk rundt om på kloden. Det var krystallklare bilder av mistenkelige troppebevegelser i Korea langs trettiåttende breddegrad. 7
Satellittbilder av byggeprosjekter i Iran viste underjordiske rakettsiloer som liknet enorme penneholdere gravd ut av bakken, sammen med sydende varmestrålesilhuetter av en fungerende atomreaktor. Overvåkningsbilder tatt fra stor høyde over Pakistan viste ødeleggelsene etter en terroreksplosjon på et marked der grønnsaker og kroppsdeler dekket like store deler av bakken. Fra Russland kom sanntidsvideo av en militær kolonne ute på et oppdrag som kunne utløse en ny global krig. Fra India strømmet data om en terroristcelle som planla samtidige angrep mot sensitive mål for å skape regional uro. I New York var det tatt avslørende bilder av en fremstående politisk leder sammen med et menneske som ikke var hans kone. Fra Paris kom mengder av tall og navn som representerte økonomisk etterretning mot kriminelle foretak. De passerte så raskt at de så ut som en million kolonner sudoku servert i hyperfart. Fra Kina var det hentet hemmelige opplysninger om et mulig kupp mot landets ledelse. Fra tusener av føderalt finansierte samordningssentre rundt om i USA strømmet etterretningsinformasjon om mistenkelig virksomhet enten blant amerikanere eller blant utlendinger som opererte innenfor landets grenser. Fra medlemmene av Fem Øyne-alliansen – USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand – kom en kompilering av topphemmelige meldinger, alle av enorm betydning. Slik fosset det inn fra alle verdenshjørner og ble løpende presentert i høydefinisjon. Hadde det vært en Xbox eller et PS3-spill, ville det vært det vanskeligste og mest spennende som noensinne hadde vært skapt. Men det var ikke noe oppdiktet ved dette. Her var det virkelige mennesker som levde og døde hvert eneste sekund hver eneste dag. 8
I etterretningsmiljøets øverste sjikt var denne øvelsen kjent som «Veggen». Mannen som satt krumbøyd over metallbordet var liten og slank. Huden var lysebrun, håret var kort og svart og satt klistret til den lille skallen. Øynene var store og røde av gråt. Han var trettien år, men så ut som om han var blitt ti år eldre i løpet av de fire siste timene. «Vær så snill å få slutt på det. Jeg orker ikke dette. Jeg klarer ikke dette.» Denne kommentaren fikk den lengste mannen bak enveisglasset til å røre på seg. Han het Peter Bunting. Han var førtisju år, og dette var ganske enkelt hans operasjon, hans ambisjon, hans liv. Han levde og åndet for det. Det var aldri helt ute av tankene hans. I løpet av det siste halvåret var han blitt betydelig gråere i håret av grunner knyttet direkte til Veggen, eller rettere sagt problemer med Veggen. Han var kledd i skreddersydd jakke, skjorte og slacks. Kroppsbygningen var atletisk, men han hadde aldri drevet idrett og var ikke spesielt velkoordinert. Det han hadde var rikelig hjernekapasitet og en umettelig trang til å lykkes. Han hadde fullført høyskoleutdannelsen nitten år gammel, tatt en videregående utdannelse ved Stanford og fått det prestisjetunge Rhodes-stipendet til Oxford. Han hadde en perfekt kombinasjon av strategisk teft og kynisk sluhet. Han var en holden mann med gode forbindelser, men folk flest hadde aldri hørt om ham. Han hadde mange grunner til å være lykkelig, og bare én til å være frustrert, for ikke å si sint. Og akkurat nå så han på den. Eller rettere sagt på ham. Bunting så på nettbrettet han hadde i hånden. Han hadde stilt mannen en rekke spørsmål hvor svarene var å finne i datastrømmen. Han hadde ikke fått et eneste svar. «Jeg håper inderlig at dette er en smakløs fleip,» sa han til slutt. Men han visste at det ikke var det. Her fleipet folk aldri om noe som helst. En eldre, mer småvokst mann i hvit, krøllet skjorte slo 9
hjelpeløst ut med hendene. «Problemet er at han er gradert som E-Fem, Bunting.» «Ja, denne femmeren holder tydeligvis ikke mål,» hugg Bunting tilbake. De snudde seg og så gjennom glasset igjen da mannen i rommet rev av seg hodetelefonene og skrek at han hadde fått nok. «Jeg slutter! Med en eneste gang! Ingen sa at det ville bli slik.» Bunting la nettbrettet fra seg på et bord og lente seg oppgitt mot veggen. Mannen i rommet var Sohan Sharma. Han hadde vært deres siste og beste håp om å fylle stillingen som Analytiker. Analytiker med stor A. Det var bare én slik stilling. «Direktør?» sa den yngste mannen i gruppen. Han var knapt tretti, men det lange, uregjerlige håret og det guttaktige fjeset fikk ham til å virke mye yngre. Adamseplet skvatt nervøst opp og ned som en heis i skytteltrafikk mellom etasjene. Bunting gned tinningene. «Jeg hører, Avery.» Han tygget i seg et par syreregulerende tabletter. «Bare pass på at det er viktig. Jeg er litt stresset, som du sikkert merker.» «Sharma er en ekte femmer etter alle akseptable kriterier. Det var først da han møtte Veggen at det raknet for ham.» Han kastet et blikk på raden av dataskjermer som viste Sharmas fysiologiske data og hjernefunksjoner. «Theta-aktiviteten har steget over alle grenser. Klassisk ekstrem informasjonsoverdose. Det begynte ett minutt etter at vi skrudde Veggens gjennomstrømning på maks.» «Ja, det der har jeg også skjønt.» Bunting pekte med hånden på Sharma, som nå lå på gulvet og gråt. «Men en ekte femmer, og så skjer det der? Hvordan kan det være mulig?» «Hovedproblemet,» sa Avery, «er at vi har en eksponentiell økning i datamengden som fosser mot Analytikeren. Ti tusen timer video. Hundre tusen rapporter. Fire millioner meldte hendelser. Den daglige satellittbildesamlingen løper opp i mange terabyter, og det er etter filtrering av materialet. 10
Avlyttede radio- og telekommunikasjonsmeldinger som krever vurdering utgjør tusener av timer. Bare praten på slagmarkene kunne fylle tusen telefonkataloger. Dette velter inn hvert eneste sekund hver eneste dag i stadig økende mengder fra en million forskjellige kilder. I forhold til de dataene som var tilgjengelige for bare tjue år siden er det som å ta et fingerbøl med vann og forvandle det til en million Stillehav. For den siste analytikeren har vi skrudd datastrømmen betraktelig ned rett og slett fordi vi har vært nødt.» «Og hva er det egentlig du vil frem til, Avery?» spurte Bunting. Den unge mannen trakk pusten raskt. Ansiktsuttrykket var som om han lå i vannet og akkurat hadde skjønt at han kunne komme til å drukne. «Vi kan ha støtt på menneskehjernens grenser.» Bunting kikket rundt på de andre. Ingen av dem ville møte blikket hans. Det var som om elektriske strømninger smatret i den fuktige luften fra ansiktssvetten deres. «Det finnes ikke noe sterkere enn en fullt utnyttet, fullt utnyttbar menneskehjerne,» sa Bunting utstudert rolig. «Jeg ville ikke holde ut i ti sekunder mot Veggen, for jeg bruker kanskje elleve prosent av mine små grå – mer kan jeg ikke prestere. Men en E-Fem får Einsteins hjerne til å fortone seg som en fosterhjerne i forhold. Ikke engang en Cray supercomputer kommer i nærheten. Det er kvantedatabehandling med kjøtt og blod. Hjernen kan operere lineært, romorientert, geometrisk og i alle nødvendige dimensjoner. Den er en perfekt analysemekanisme.» «Jeg skjønner det, Bunting, men –» Buntings stemme ble skarpere. «Det er blitt bevist i alle undersøkelser vi noensinne har gjort. Det er et faktum som ligger til grunn for alt vi holder på med her. Dette har jeg sagt til presidenten selv og til alle andre nedenfor ham i maktpyramiden. Og nå påstår du at det ikke stemmer?» Avery ga seg ikke. «Universet er kanskje i konstant ekspansjon, men alt annet har sine begrensninger.» Han gestikulerte mot rommet bak enveisglasset der Sharma fortsatt 11
gråt. «Og det kan være det vi står overfor akkurat nå. Den absolutte grensen.» «Hvis du har rett i det du sier,» sa Bunting bistert, «sitter vi ufattelig stygt i det. Da er det over og ut. Kroken på døra. Skurkene vinner. Bare å dra hjem og vente på verdens undergang. Hilset være Taliban og al Qaeda, de jævlene. Hundre og ett er ute. De vinner.» «Jeg forstår frustrasjonen din, Bunting. Men å ignorere det åpenbare er aldri særlig lurt.» «Så skaff meg en Sekser.» Den unge mannen virket lamslått. «Seksere finnes ikke.» «Tull! Det var det vi trodde om Toere til og med Femmere.» «Men like fullt –» «Finn en jævla Sekser til meg. Ingen protester, ingen utflukter. Bare gjør det, Avery.» Adamseplet dannet et krater. «Javel, Bunting.» «Hva med Sharma?» spurte den eldste. Bunting snudde seg mot den hulkende analytikeren som hadde spilt fallitt. «Kjør avslutningsrutinene, få ham til å undertegne alle de vanlige papirene og gjør det klart for ham at hvis han sier et eneste ord om dette til noen, blir han siktet for landssvik og må sitte i føderalt fengsel resten av livet.» Bunting gikk. Kaskaden av bilder stoppet endelig, og det ble mørkt i rommet. Sohan Sharma ble geleidet ut til en varevogn som sto klar. I den satt tre mann. Da Sharma hadde tatt plass, la en av karene den ene armen rundt Sharmas hals og den andre rundt hodet. Han rykket de grove armene i hver sin retning, og Sharma segnet sammen med brukket nakke. Varevognen kjørte vekk med liket av den rene E-Femmeren som ganske enkelt ikke var skarp nok i hjernen lenger.
NI MÅNEDER SENERE
Kapittel 1
Den lille jetmaskinen dumpet hardt ned på rullebanen i Portland i Maine. Den spratt opp igjen og slo ned enda hardere. Selv piloten lurte nok på om han kunne holde den tjuefem tonns maskinen på asfalten. Den unge flygeren hadde prøvd å nå flyplassen før et uvær, derfor hadde han gjort et brattere innlegg med større fart enn flytypens håndbok anbefalte. Vindskjæret i forkanten av kaldfronten hadde fått jetflyet til å vingle om rollaksen. Annenflygeren hadde sagt fra til passasjerene at landingen ville bli skumpete og temmelig ubehagelig. Det hadde han fått rett i. Hovedhjulene fikk bakkekontakt for annen gang og holdt den, og et øyeblikk senere møtte nesehjulets kvalitetsgummi asfalten. Den bratte, hurtige innflyvningen hadde fått en god del av de førtiåtte passasjerene i den smale kabinen til å klemme om armlenene så knokene hvitnet, mumle noen bønner og til og med gripe spyposene i seterygglommene. Da motorene ble reversert, hjulbremsene koblet inn og farten sank merkbart, pustet de fleste lettet ut. Men én mann våknet først da maskinen svingte av rullebanen og takset inn til den lille terminalen. Den lange, mørkhårede damen ved siden av ham så dovent ut gjennom vinduet, totalt uberørt av den turbulente innflyvningen og uryddige landingen. Da de var fremme ved gaten og piloten slo av de to General Electric jetturbinene, reiste Sean King og Michelle Maxwell seg og tok bagasjen ned fra skapet over setene. Mens 15
de var på vei ut langs den trange midtgangen sammen med de andre passasjerene, kom det en kommentar fra en tydelig uvel dame bak dem: «Jøye meg, den landingen var hard.» Sean så på henne, gjespet og masserte nakken. «Var den det?» Damen virket forbauset og så på Michelle. «Tuller han?» «Når du har sittet på klappseter i en lavtgående C-17 midt i et tordenvær,» sa hun, «og deiset tre hundre meter gjennom lufthull flere ganger i minuttet med fire panserkjøretøy spent fast med kjetting ved siden av deg, og lurt på om et av dem ville rive seg løs, brase ut gjennom skrogsiden og dra deg med, da var denne landingen ganske tam og udramatisk.» «Hvorfor i all verden gjorde du det?» spurte damen storøyd. «Det lurer jeg også på hver eneste dag,» svarte Sean ironisk. Både han og Michelle hadde klærne, toalettsakene og andre nødvendigheter i håndbagasjen, men de måtte innom bagasjekarusellen og hente en førtifem centimeter lang stiv, låst koffert. Den tilhørte Michelle. Hun hentet kofferten og stakk den i bagen. Sean så lattermildt på henne. «Du må være dronningen av tidenes minste innsjekkede koffert.» «Inntil de begynner å la ansvarlige folk sette seg på fly med ladde våpen, må jeg løse det med denne. Hent leiebilen, så kommer jeg tilbake om et øyeblikk.» «Har du bæretillatelse på den der her oppe?» «Får håpe vi ikke behøver å finne ut det.» Han bleknet. «Nå tuller du vel?» «I Maine trenger du papir bare hvis du bærer våpenet skjult. Så lenge det er synlig, trenger du ingen bæretillatelse.» «Men du legger det i hylster. Det vil si at det er skjult. Faktisk er det jo skjult nå også.» Hun åpnet lommeboken og viste ham et kort. «Det er derfor jeg har en bæretillatelse for tilreisende. Med den kan jeg bære våpenet skjult i hele Maine.» 16
«Hvordan har du greid å få tak i det? Det er bare noen få dager siden vi fikk høre om denne saken. Du kan ikke ha skaffet bæretillatelse så fort. Det har jeg undersøkt. Det er et berg av papirarbeid og seksti dagers ventetid.» «Far er gode venner med guvernøren. Jeg ringte ham, og han ringte guvernøren.» «Stilig.» Hun fant dametoalettet, gikk inn i en bås, åpnet den låste kofferten og ladet pistolen raskt. Hun stakk våpenet i hylsteret og gikk over i terminalens parkeringshus, der leiebilfirmaene var samlet. Der fant hun Sean i full gang med å fylle ut papirene for bilen de trengte til neste fase av turen. Michelle viste også førerkortet, siden hun skulle stå for det meste av kjøringen. Ikke at Sean hadde noe imot å kjøre, men Michelle var en altfor stor kontrollfrik til å la ham gjøre det. «Kaffe,» sa hun. «Det er et serveringssted inne i selve terminalen.» «Du drakk da den kjempekoppen du kjøpte på flyet?» «Det er en stund siden nå. Og det er langt å kjøre dit vi skal. Jeg trenger koffeindosen.» «Jeg sov. Jeg kan kjøre.» Hun nappet nøklene ut av hånden hans. «Tror ikke det.» «Ærlig talt, jeg kjørte da Dyret, ikke sant?» Det var presidentens limousin han siktet til. Hun kikket på nøkkelskiltet med leiebilens data. «Da får du ingen problemer med hybrid-Forden du har bestilt. Det vil vel ta hele dagen å få den opp i hundre. Jeg skal spare deg for frustrasjonen og ydmykelsen.» Hun hentet seg en ekstra stor kopp svart kaffe. Sean kjøpte en donut med melis og spiste den i passasjersetet. Han børstet av hendene og skjøv setet så langt bakover det gikk i småbilen, men likevel var den hundre og åttiåtte centimeters kroppen ubehagelig sammenkrøket. Det endte med at han la beina på dashbordet. Michelle la merke til det. «Hvis airbagen blåser seg opp 17
der,» sa hun, «vil den pløye beina dine gjennom frontruta og amputere dem mot kanten av metalltaket.» Han skottet på henne og rynket den ellers så rolige pannen. «Du får la være å gjøre noe som utløser den, da.» «Jeg har ingen makt over andre bilister.» «Det var du som forlangte å være styrmann – unnskyld, styrperson. Så sørg for at jeg har det trygt og behagelig.» «Skal bli, sjef,» kvitterte hun irritert. De kjørte et par kilometer i taushet. «Vi høres ut som et gammelt ektepar,» bemerket Michelle etter en stund. Han så på henne igjen. «Ikke er vi gamle, og ikke er vi gift. Med mindre du har ordnet noe uten å si fra til meg.» Hun nølte litt, så sa hun det bare: «Men vi har ligget med hverandre.» Sean skulle til å svare, men så tok han seg tydeligvis i det. Et slags grynt var det eneste som kom. «Det forandrer en del,» sa hun. «Hvorfor forandrer det en del?» «Det er ikke bare jobb lenger. Det er personlig. Vi har gått over streken.» Han rettet seg opp i setet og fjernet beina fra den skumle airbagens rekkevidde. «Og nå angrer du på det? Det var du som tok initiativet, om jeg ikke husker feil. Plutselig var du naken.» «Jeg har ikke sagt at jeg angret på noe, for det gjør jeg ikke.» «Ikke jeg heller. Det skjedde fordi vi åpenbart hadde lyst begge to.» «Greit. Og hvor vil det si at vi står nå?» Han lente seg tilbake i setet og så ut gjennom vinduet. «Jeg er ikke sikker.» «Flott, det var akkurat det jeg håpet du skulle si.» Han kikket bort på henne og la merke til konturene av spente muskler og bein rundt kjeven. «At jeg er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette, betyr ikke at det som skjedde mellom oss var trivielt eller ubetydelig. Det er innviklet.» 18
«Innviklet, ja. Sånn er det jo bestandig. For mannen.» «Ålreit, hvis det er så enkelt for damene, får du si hva du synes vi bør gjøre.» Hun svarte ikke. «Bør vi fly av gårde og finne en prest for å gjøre det offisielt?» fortsatte han. Hun sendte ham et blikk, og Forden slingret litt. «Mener du alvor? Er det det du vil?» «Jeg kaster ut ideer. Siden du tydeligvis ikke har noen.» «Vil du gifte deg?» «Vil du?» «Det ville virkelig forandre en del.» «Ø … ja, det kan du si.» «Kanskje vi bør ta det langsomt.» «Kanskje det, ja.» Hun trommet på rattet. «Unnskyld at jeg fløy av skaftet med dette her.» «Glem det. Og vi har nettopp fått Gabriel plassert hos en alle tiders familie. Det var også en stor forandring. Det er riktig å ta det langsomt nå. Går vi for fort frem, risikerer vi å gjøre en stor feil.» Gabriel var en elleveåring fra Alabama som Sean og Michelle hadde tatt seg midlertidig av etter at moren ble drept. Nå bodde han hos en familie hvor faren var en FBI-agent de kjente. Paret var i ferd med å adoptere Gabriel formelt. «Greit,» sa hun. «Og nå har vi en jobb å gjøre. La oss konsentrere oss om det.» «Så det er slik du prioriterer? Jobben går foran det personlige?» «Ikke nødvendigvis. Men som du sa er det langt å kjøre. Og jeg vil gjerne tenke på hvorfor vi er på vei til det eneste maksimalsikrede føderale fengselet for sinnssyke i hele USA for å treffe en kar som definitivt risikerer å miste livet.» «Vi skal dit fordi du og advokaten hans har kjent hverandre lenge.» 19
«Såpass har jeg oppfattet. Har du lest bakgrunnsstoffet om Edgar Roy?» Michelle nikket. «Offentlig tjenestemann som bodde alene på bygda i Virginia. Tilværelsen hans var ganske alminnelig helt til politiet oppdaget levningene av seks personer som var begravd i låven hans. Da ble tilværelsen hans alt annet enn vanlig. Etter min oppfatning er bevismaterialet overveldende.» Sean nikket. «Roy ble funnet på låven med spaden i hånden og levninger av seks lik begravd i hullet han tydeligvis holdt på å fylle igjen.» «Det der er litt vanskelig å sno seg unna i retten,» mente Michelle. «Synd han ikke er politiker.» «Hvorfor det?» Sean smilte. «Hadde han vært politiker, kunne han vridd på det og sagt at han egentlig holdt på å grave dem opp for å redde dem, men det var for sent, de var allerede døde. Og nå sto han tiltalt for å ha opptrådt barmhjertig.» «Han ble altså arrestert, men kjent utilregnelig. Derfor ble han sendt til Cutter’s Rock.» Hun tidde litt. «Men hvorfor Maine? Hadde ikke Virginia noen anstalt som passet?» «Det ble en føderal sak, av en eller annen grunn. Dermed ble FBI koblet inn. Når noen kjennes utilregnelig, havner de der FBI velger å sende dem. Enkelte maksimalsikrede føderale fengsler har psykiatriske avdelinger, men man kom til at Roy trengte noe mer enn som så. St. Elizabeth’s Hospital i Washington D.C. ble flyttet for å gjøre plass til et nytt hovedkontor for Antiterrordepartementet, og de nye lokalene var visstnok ikke sikre nok. Og da ble Cutter’s Rock eneste alternativ.» «Hva kommer det merkelige navnet av?» «Rock fordi det er klipper der, og en kutter er en skipstype. Maine er tross alt en sjøfartsstat.» «Jeg glemte at du er sjøulk.» Hun slo på radioen og varmeapparatet og skalv. «Jøss så kaldt det er, selv om det ikke er vinter ennå,» sa hun surt. 20
«Dette er Maine. Her kan det være kaldt når som helst på året. Se på breddegraden.» «Du verden hva en kan lære hvis en sitter lenge nok innestengt på trange steder.» «Nå høres vi faktisk ut som et gammelt ektepar.» Han satte nærmeste varmeventil på full kraft, trakk igjen glidelåsen på vindjakken og lukket øynene.
Kapittel 2
Under Michelles vanlige tunge gassfot raste Forden langs Interstate 95 forbi småbyene Yarmouth og Brunswick og fortsatte mot delstatshovedstaden Augusta. Da de hadde passert Augusta og neste større by var Bagnor, begynte Michelle å se på omgivelsene. Det var tett barskog på begge sider av veien. Fullmånen ga skogen et sølvgrått ferniss som fikk Michelle til å tenke på matpapir over salatgrønnsaker. De passerte et elgfareskilt. «Elg?» utbrøt hun og skottet på Sean. Han åpnet ikke øynene. «Maines delstatsdyr. Ikke bra å kollidere med. De veier mer enn denne Forden, og de er gretne. Kverker deg på et blunk.» «Hvordan vet du det? Har du vært ute for elg noen gang?» «Nei, men jeg ser mye på Animal Planet.» De kjørte enda en time. Michelle scannet terrenget kontinuerlig, sveipet blikket fra venstre til høyre og tilbake som en menneskelig radar. Vanen var så innarbeidet at hun ikke klarte å la være, selv om det var mange år siden hun hadde tjenestegjort i Secret Service. Men som privatdetektiv ønsket hun kanskje ikke å la være. Med gode observasjoner var man forberedt. Og å være forberedt var aldri dumt, særlig ikke når noen prøvde å ta livet av deg, noe som ofte var tilfellet med henne og Sean. «Her er det noe som ikke stemmer,» sa hun. Sean slo opp øynene. «Hva da?» Han gjorde noen raske sveip med blikket selv. 22
«Vi er på Interstate 95. Den går fra Florida til Maine. Lang asfaltstrekning. Stor ferdselsåre. Rene rørledningen for ferierende østkystboere.» «Ja, hva så?» «Jo, vi er den eneste bilen på veien i noen av retningene, og det har vi vært en halv times tid. Har det vært atomkrig uten at vi har fått rede på det?» Hun trykket på scanneknappen på radioen. «Jeg må ha nyheter. Jeg må ha sivilisasjon. Jeg må få fastslått at vi ikke er de eneste som fortsatt lever.» «Nå får du slappe av, da. Det er rett og slett utkantstrøk her oppe, motorvei eller ikke. Mengder av plass, lite folk. Mesteparten av befolkningen bor ute ved kysten, Portland, der vi kom fra. Resten av staten er rik på areal og ganske fattig på mennesker. Ja, Aroostook fylke er større enn Rhode Island og Connecticut til sammen. Maine er faktisk like stort som alle de andre New England-statene sammenlagt. Og når vi kommer forbi Bangor og fortsetter nordover, blir det enda mer grisgrendt. Motorveien slutter ved en liten by som heter Houlton. Derfra tar du kystveien resten av stykket opp til nordspissen av grensen mot Canada.» «Hva finner en der oppe?» «Steder som Presque Isle, Fort Kent og Madawaska.» «Og elg?» «Sikkert. Bra vi ikke skal dit. Det er virkelig langt.» «Kunne vi ikke fløyet til Bangor? De har vel flyplass der? Eller Augusta?» «Ingen direkteflyvninger. De fleste avgangene dit hadde to eller tre overganger. En av dem forutsatte at vi fløy helt ned til Orlando før vi dro nordover. Vi kunne fløyet fra Baltimore, men da ville vi fått en overgang på LaGuardia, og der blir det lett kluss. Dessuten måtte vi ha kjørt til Baltimore, og der nede kan I-95 være et mareritt. Det er raskere og sikrere på denne måten.» «Du er et oppkomme av nyttige opplysninger. Har du vært mye i Maine?» «En av de tidligere presidentene jeg beskyttet har et sommersted her oppe.» 23
«Bush senior på Walker’s Point?» «Akkurat.» «Men det er på kysten av søndre Maine. Kennebunkport. Vi fløy over det stedet før vi landet i Portland.» «Pent område. Vi pleide å ledsage Bush i følgebåten. Greide aldri å holde følge med ham. Mannen er fryktløs. Han har over åtte hundre hester fordelt over tre Mercury påhengsmotorer på en trettitofoter som heter Fidelity III. Mannen likte å gi full guffe på den åpne Atlanteren i ganske grov sjø. Jeg var med i Zodiacen som skulle prøve å holde tritt. Eneste gang jeg har kastet opp på vakt.» «Men det området er ikke så avsides som dette,» sa Michelle. «Nei, det er mye mer folk der nede.» Han så på klokken. «Og nå er det sent. De fleste her oppe står vel opp ved daggry og drar på jobb. Det betyr at de antakelig har lagt seg nå.» Han gjespet. «Det skulle jeg gjerne gjort selv.» Michelle så på GPS-en. «Omtrent ved Bangor tar vi av fra motorveien og kjører østover mot kysten.» Han nikket. «Mellom to byer som heter Machias og Eastport. Helt ute ved vannet. Massevis av småveier. Ikke lett å ta seg frem til, og det er jo fornuftig, for da er det heller ikke lett å ta seg vekk fra hvis en morderisk gærning har greid å stikke av.» «Har noen flyktet fra Cutter’s Rock noen gang?» «Ikke så vidt jeg vet. Og hvis de skulle gjøre det noen gang, ville de ha to ting å velge mellom: Enten villmarken eller det kalde vannet i Maine-bukta. Ingen av delene er spesielt tiltalende. Og Maine-boere er hardbarkede folk. Ikke engang forrykte mordere vil nok legge seg ut med dem.» «Så vi skal møte Bergin i kveld?» «Stemmer. På vertshuset hvor vi skal bo.» Sean så på klokken. «Om to og en halv time, omtrent. Og klokken ti i morgen tidlig besøker vi Roy.» «Hvor kjenner du Bergin fra, sa du?» «Han var jusprofessoren min ved University of Virginia. Kjernekar. Drev privat praksis før han begynte å undervise. 24
Noen år etter at jeg tok eksamen, åpnet han praksis igjen. Forsvarsadvokat, selvsagt. Har kontor i Charlottesville.» «Hvordan har det seg at han representerer en psykopat som Edgar Roy?» «Han har spesialisert seg på håpløse tilfeller, tenker jeg. Men han er en førsteklasses advokat. Jeg vet ikke hvilken forbindelse han har med Roy. Han vil vel orientere oss om det også.» «Men du har ikke sagt noe mer om hvorfor Bergin engasjerte oss.» «At jeg ikke har sagt mer om det, kommer av at jeg ikke er helt sikker. Han ringte og sa at han begynte å gjøre fremgang i Roys sak, og at han trengte å få visse ting etterforsket av folk han kunne stole på før han tok opp saken i retten.» «Hva slags fremgang? Slik jeg har forstått at saken står, venter de bare på at han skal få igjen vettet slik at de kan domfelle og henrette ham.» «Jeg kan ikke si at jeg forstår hvilken teori Bergin har. Han ville ikke snakke om det i telefonen.» Michelle trakk på skuldrene. «Det finner vi vel tidsnok ut.» De tok av fra motorveien, og Michelle styrte Forden østover langs stadig dårligere og mer forblåste asfaltveier. Da de nærmet seg havet, krøp saltlukten inn i bilen. «Vått og sleipt,» bemerket hun. «Uimotståelig.» «Du får venne deg til den lukten. Den er nok overalt her oppe.» Hun anslo at de hadde igjen omtrent en halv times kjøring langs en ekstra øde veistrekning da det sølvgrå mørket ble brutt av et annet par billykter. Men de var ikke i kjørebanen. De var på veiskulderen. Michelle senket uvilkårlig farten da Sean rullet ned vinduet for å se bedre. «Nødblinkere,» sa han. «Det er noen som har motorstopp.» «Bør vi stoppe?» Han veide for og imot. «Vi bør vel det. Kan hende de ikke engang har mobildekning her oppe.» Han stakk hodet 25
ut for å se bedre. «Det er en Buick. Kan ikke tenke meg at noen ville bruke en Buick til å lokke intetanende bilister i en felle.» Michelle la hånden på pistolen i hylsteret. «Tror ikke vi kan kalles intetanende bilister.» Hun senket farten og svingte inn bak den andre bilen. Varselblinkerne gikk av og på, av og på. Midt i Maines vidstrakte kystområder så det ut som en liten, flakkende brann. «Det sitter noen bak rattet,» bemerket Michelle og satte automatgiret i park. «Det er den eneste jeg ser.» «Da er han kanskje betenkt over oss. Jeg går ut og beroliger ham.» «Jeg dekker deg i tilfelle noen gjemmer seg på dørken og ikke vil beroliges.» Han svingte de lange beina ut og gikk sakte mot bilen fra passasjersiden. Skrittene knaste i det beskjedne laget av grus i veikanten. Pusten dampet i den kjølige luften. Et sted inne i skogen hørte han et dyrebrøl og lurte et øyeblikk på om det kunne være en elg. Animal Planet hadde ikke gjort det klart hva slags lyder elgen egentlig lagde. Og Sean hadde ikke lyst til å finne ut av det selv. «Trenger du hjelp?» ropte han. Blink, blink fra nødblinkerne. Ikke noe svar. Han kikket på mobiltelefonen han hadde i hånden. Han hadde dekning. «Har bilen sviktet? Skal vi ringe etter en kranbil for deg?» Ingenting. Han nådde bort til bilen og banket på sidevinduet. «Hallo? Er alt i orden?» Fyren rørte seg ikke. Seans neste tanke var et illebefinnende. Infarkt, kanskje. Sjødis sløret månen nå. Inni bilen var det så mørkt at han ikke kunne skjelne stort. Han hørte en bildør gå opp, og da han snudde seg, så han at Michelle steg ut med hånden på pistolskjeftet. Hun kastet et spørrende blikk på ham. «Jeg tror mannen har et illebefinnende.» Hun nikket og kom nærmere; støvlettene klapret mot asfalten. Sean gikk forsiktig rundt til førersiden og banket på 26
ruten. I mørket så han ikke annet enn konturene av mannen. Det røde skinnet fra nødblinkerne lyste opp bilens indre og kastet et fargeskjær over omgivelsene før det sluknet igjen, som om bilen var opphetet det ene sekundet og kald det neste. Desto vanskeligere ble det. Han banket på ruten igjen. «Hallo? Er det noe i veien?» Han prøvde døren. Den var ulåst. Han åpnet den. Mannen bikket sidelengs og ble hengende i sikkerhetsbeltet. Sean grep ham i skulderen og rettet ham opp samtidig som Michelle kom styrtende. «Infarkt?» spurte hun. Sean så på mannens ansikt. «Nei,» sa han bestemt. «Hvordan kan du vite det?» Han tente mobiltelefonlykten og lyste på det enslige skuddsåret mellom mannens pupiller. Bilens interiør var oversprøytet med blod og grålig hjernemasse. Michelle kom nærmere. «Kontaktsår,» sa hun. «Huden har svimerke etter munningen og siktekornet. Tror ikke en elg har gjort det der.» Sean sa ikke noe. «Se om du finner navnet hans i lommeboken.» «Trengs ikke.» «Hvorfor ikke?» ville Michelle vite. «Fordi jeg kjenner ham,» svarte Sean. «Hva? Hvem er han?» «Ted Bergin. Min gamle professor og Edgar Roys advokat.»
Kapittel 3
Politiet fra distriktet dukket først opp. En enslig fullmektig fra Washington County i en rusten og medtatt, men fungerende amerikaner med V-åtter under panseret og forskjellige sambandsantenner boret inn i bagasjeromslokket. Han steg ut av bilen med den ene hånden på tjenestevåpenet og blikket festet på Sean og Michelle. Vaktsomt gikk han nærmere. De forklarte hva som hadde hendt, og han sjekket liket, mumlet en mild ed og tilkalte forsterkninger i en fart. Et kvarter senere kom to uniformerte biler fra delstatspolitiets J-tropp og bråstoppet bak dem. Betjentene kom ut av sine marineblå utrykningsvogner, unge, høyvokste og slanke, og de stivede uniformene skinte som farget is i det svake, disige lysskjæret. Åstedet ble sikret og vakter satt ut. Sean og Michelle ble avhørt av betjentene. En av dem tastet svarene inn på den bærbare datamaskinen han hadde nappet med seg fra bilen. Da Sean forklarte hvem de var og hvorfor de var her, og det som var viktigere, nemlig hvem Ted Bergin var og at han representerte Edgar Roy, gikk en av delstatsbetjentene unna og snakket i håndmikken, antakelig for å tilkalle flere folk. Mens de ventet på forsterkninger, hadde Sean et spørsmål til dem: «Kjenner dere til Edgar Roy?» «Alle her i området kjenner til Edgar Roy,» svarte en av dem. «Hva kommer det av?» ville Michelle vite. «FBI kommer så fort de kan,» sa den andre betjenten. «FBI?» utbrøt Sean. 28
Betjenten nikket. «Roy er føderal fange. Vi har klare instrukser fra Washington. Om noe skjer med ham, skal de tilkalles. Det var det jeg nettopp gjorde. Nåja, jeg sa fra til politiløytnanten, og så melder han det inn.» «Hvor er FBIs nærmeste distriktskontor?» spurte Michelle. «Boston.» «Boston? Men vi er i Maine.» «FBI har ikke noe offisielt kontor i Maine. Alt går gjennom Boston i Massachusetts.» «Boston er langt unna,» sa Sean. «Må vi bli her til de kommer? Vi er temmelig gåene begge to.» «Politiløytnanten vår er underveis. Dere kan snakke med ham om det.» Tjue minutter senere kom løytnanten, og han var ikke særlig velvillig. «Bare hold dere her,» var det eneste han sa før han gikk for å snakke med betjentene sine og se over åstedet. Åstedsteknikerne dukket opp et par minutter senere, klare til å sikre bevismateriale. Sean og Michelle satt på panseret på Forden og fulgte med. Bergin ble offisielt erklært død av en mann Sean antok var rettsmedisiner eller politilege – han kunne ikke huske hvilket system som ble brukt i Maine. De skjønte av løsrevne samtalebrokker mellom åstedsteknikerne og delstatsbetjentene at prosjektilet fortsatt befant seg i hodet til den døde. «Avfyrt i direkte kontakt, men null utgangssår, det må ha vært et finkalibret våpen,» mente Michelle. «Men like fullt dødbringende,» påpekte Sean. «Kontaktskudd mot hodet er nesten alltid det. De slår i stykker kraniet, mykvevet i hjernen pulveriseres av trykkbølgen, massiv blødning, organet slutter å fungere. Alt skjer på et blunk. Død.» «Takk, jeg kjenner prosessen,» svarte han tørt. Mens de satt der, så de at noen av delstatsbetjentene kikket bort på dem fra tid til annen. «Er vi mistenkt?» spurte Michelle. 29
«Alle er mistenkt inntil de elimineres.» En stund senere kom løytnanten bort til dem igjen. «Politiobersten er på vei.» «Og hvem er politiobersten?» spurte Michelle høflig. «Øverste sjef for Maine-politiet.» «Javel,» sa hun. «Men vi har avgitt forklaring.» «Så dere to kjente avdøde?» «Jeg kjente ham,» svarte Sean. «Og dere fulgte etter ham hit opp?» «Vi fulgte ikke etter ham. Det forklarte jeg for betjentene dine. Vi skulle møte ham her oppe.» «Det ville være fint om du kunne forklare det for meg, King.» Ålreit, vi er mistenkt, tenkte Sean. Han gikk gjennom reisen deres trinn for trinn. «Så dere visste ikke at han var her, mener du? Det var bare en tilfeldighet at dere var de første som kom til stedet?» «Det stemmer,» sa Sean. Mannen skjøv den bredbremmede hatten bakover. «Jeg for min del liker ikke tilfeldigheter.» «Ikke jeg heller,» sa Sean. «Men de forekommer av og til. Og det er ikke så mange folk eller boliger her. Han skulle til samme sted som vi, og han brukte samme vei. Og det er sent. Hvis noen tilfeldigvis skulle komme over ham, var det stor sjanse for at det ble oss.» «Altså ikke så stor tilfeldighet likevel,» tilføyde Michelle. Mannen hørte tydeligvis ikke etter. Han så på klumpen under jakken hennes. Hånden hans gikk til pistolen, og han plystret lavt, noe som øyeblikkelig fikk fem av betjentene til å komme farende. «Maxwell, har du våpen på deg?» De andre politifolkene ble anspent. Sean så det engstelige uttrykket til de to betjentene som hadde kommet først til åstedet, og han skjønte at de ventet en solid overhaling for å ha oversett noe så innlysende. «Det har jeg,» sa hun. «Hvorfor visste ikke karene mine dette?» 30
Han sendte et langt blikk mot de to betjentene. De var blitt omtrent like bleke som månen. «De spurte ikke,» svarte hun. Løytnanten trakk pistolen. I neste øyeblikk var seks våpen rettet mot Sean og Michelle. Samtlige mot dødbringende treffpunkter. «Vent,» sa Sean. «Hun har bæretillatelse. Og pistolen er ikke avfyrt.» «Legg hendene på hodet begge to. Med fingrene sammenflettet. Straks.» De gjorde som han sa. Michelles pistol ble konfiskert og undersøkt, og begge ble ransaket for andre våpen. «Fullt magasin,» sa en av betjentene til politiløytnanten. «Har ikke vært avfyrt på en stund. «Nåja, vi vet ikke hvor lenge mannen har vært død heller. Og det er bare ett skudd. Lett nok å putte inn en ny patron for å fylle magasinet.» «Jeg skjøt ham ikke,» sa Michelle bestemt. «Og om vi hadde gjort det, tror du vil ville blitt her og ringt etter politiet?» tilføyde Sean. «Ikke noe jeg kan ta stilling til,» sa løytnanten og leverte Michelles pistol til en av karene sine. «Putt den i en bevispose og registrer den.» «Jeg har bæretillatelse på den,» sa Michelle. «Få se den.» Hun leverte den til ham, og han lot blikket gli raskt over den før han leverte den tilbake. «Bæretillatelse hjelper ikke hvis du brukte våpenet til å skyte den mannen.» «Avdøde har et finkalibret inngangssår og ikke noe utgangssår,» sa Michelle. «Et skudd på middels hold ville tatovert kruttslam inn i huden. Men her ble kruttet tydeligvis blåst inn i sårbanen. Munningen er brent inn i huden. Det ser ut til å være kaliber .22, eller kanskje .32. Det siste gir et åtte millimeters avtrykk. Mitt våpen ville laget et nesten femti prosent større hull enn som så. Hvis jeg hadde skutt ham på kontakthold, ville skuddet gått gjennom både hjer31
nen og nakkestøtten, deretter ville det antakelig knust bakruten og fortsatt en kilometer eller to.» «Jeg kjenner våpenets ytelser, Maxwell,» sa han. «Det er en Heckler & Koch .45 – det er den vi bruker i delstatspolitiet.» «Min er egentlig en forbedret utgave av den dere rettet mot oss.» «Forbedret? På hvilken måte?» «Våpenet deres er en eldre og mer elementær modell. Min Heckler & Koch er mer ergonomisk, og den har et magasin på ti, kontra tolv hos dere, på grunn av den nye formgivningen. Skjeftestammen og skjefteryggen har ruglet overflate og fingerforsenkninger, slik at våpenet ligger lavere i hånden og gir bedre kontroll og rekylmotstand. Så har den en forlenget sleide som passer både høyre- og venstrehendte, en Picatinny universalrail i stedet for Heckler & Kochs egen USPutstyrsrail som dere har. Dessuten har den en mangekantet O-ringpipe. Den kan nedlegge det meste som går på to, selv om den er en kompakt modell på sju hundre og åtti gram. Og den er laget rett over delstatsgrensen i New Hampshire.» «Du kan mye om våpen, unge dame?» «Hun er entusiast,» svarte Sean; i kompanjongens øyne så han et glimt av økende sinne over politimannens nedlatende tone. «Hva så?» sa hun. «Skal ikke jenter være våpenkyndige?» Politiløytnanten smilte brått, tok av seg hatten og dro hånden gjennom det lyse håret. «Å, her i disse traktene kan så å si alle traktere våpen. Lillesøstera mi har alltid skutt bedre enn meg, faktisk.» «Der ser du,» sa Michelle; sinnet hennes avtok raskt da hun hørte den åpenhjertige innrømmelsen. «Og dere kan ta bomullsprøver av hendene mine, dere finner ikke kruttslam der.» «Du kan ha brukt hansker,» påpekte han. «Det er mye jeg kan ha gjort. Hvordan blir det, vil dere ta kruttslamprøven?» Han gjorde tegn til en av teknikerne, som strøk bomulls32
sonder over hendene på både Michelle og Sean og analyserte dem på stedet. «Rene,» sa han. «Tenk det,» sa Michelle. «Så dere to er privatdetektiver?» spurte løytnanten. Sean nikket. «Bergin engasjerte oss for å hjelpe til med Edgar Roy-saken.» «Hjelpe til med hva? Mannen er så skyldig som det går an å bli.» «For å bruke dine egne ord, det er ikke noe vi kan ta stilling til,» sa Sean. «Har dere gyldig bevilling i Maine?» «Vi har fylt ut skjemaene og betalt avgiften,» sa Sean. «Nå venter vi på beskjed.» «Det vil si at svaret er nei? Dere har ikke bevilling?» «Men vi har ikke gjort noe etterforskningsarbeid ennå heller. Fikk nettopp oppdraget. Vi søkte så fort vi kunne. Områdene hvor vi er godkjent har gjensidig gyldighetsavtale med Maine. Det er bare en formalitet. Godkjennelsen får vi.» «Folk som vil satse på privat etterforskning, trenger en eller annen form for spesiell bakgrunn. Hva er deres? Militær? Politi?» «Secret Service,» sa Sean. Løytnanten så på Sean og deretter Michelle med ny respekt. Karene hans gjorde det samme. «Begge to?» Sean nikket. «Har dere voktet presidenten noen gang?» «Sean har det,» sa Michelle. «Jeg kom ikke til Det hvite hus før jeg sluttet i etaten.» «Hvorfor sluttet du?» Sean og Michelle vekslet et kort blikk. «Vi hadde fått nok,» sa Sean. «Ville gjøre noe annet.» «Fett nok.» Tre kvarter senere kom en bil til. Løytnanten kastet et blikk på den. «Det er politioberst Mayhew,» sa han. «Må 33
ha kjørt som et svin, jeg tror han var på Skoweghan-kanten i kveld.» Han skyndte seg bort for å ta imot sin øverstkommanderende. Obersten var høy og bredskuldret. Selv godt inne i femtiårene hadde han bevart sine slanke linjer. Øynene var rolige og våkne, væremåten energisk og saklig. Sean syntes han minnet om en Hollywood-inspirert politivervingsplakat. Han ble orientert om situasjonen, tok en titt på liket og kom bort til dem. Etter presentasjonene spurte Mayhew når de sist hadde hatt kontakt med Bergin. «Snakket med ham i telefonen før i dag, det var vel rundt halv seks. Litt før vi satte oss på flyet.» «Hva sa han?» «At han skulle møte oss på overnattingsstedet hvor vi skal bo.» «Og hvor er det?» «Martha’s Inn ved Machias.» Politiobersten nikket anerkjennende. «Hyggelig sted. God mat.» «Godt å høre,» sa Michelle. «Noe annet fra Bergin? E-post? Tekstmeldinger?» «Ingenting. Jeg sjekket før vi satte oss på flyet. Og etter at vi landet. Jeg prøvde å ringe ved nitiden, men han svarte ikke. Jeg kom rett til mobilsvar og la igjen en beskjed. Har dere noen formening om hvor lenge han har vært død?» Obersten enset ikke spørsmålet. «Har dere sett noen andre biler?» «Ingen andre enn Bergins,» sa Sean. «Ganske ensom veistrekning. Og vi så ingen tegn på at en annen bil har stoppet i nærheten av hans. Men hvis den ikke hadde en eller annen væskelekkasje, ville den vel ikke satt noen spor heller.» «Så dere vet ikke noe om hvor han kan ha vært på vei i kveld?» «Jo, jeg regner med at han skulle møte oss på Martha’s Inn.» «Vet dere hvor Bergin hadde tatt inn? På Martha’s?» 34
«Nei, hun hadde visst ikke flere rom.» Sean rotet i lommene og tok frem notisboken. Han bladde. «Gray’s Lodge. Det var der han bodde.» «Akkurat. Jeg kjenner til det stedet også. Det ligger nærmere Eastport. Ikke så hyggelig som hos Martha.» «Du får visst sett deg om,» sa Michelle. «Jeg gjør da det,» svarte obersten uberørt. Han kastet et blikk mot bilen. «Det eneste er at hvis Bergin kom fra Eastport-kanten, ville han kjørt i motsatt retning. Dere kom sørvestfra. Eastport ligger i nordøst. Og han ville ikke kjørt så langt som hit. Om han skulle til Martha’s, ville han tatt av nesten en mil lenger fremme langs denne veien.» Sean så på bilen, deretter på obersten. «Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det var slik vi fant ham. Bilen sto i samme retning som vår.» «Komplisert,» mente politimannen. Sean snudde på hodet da en svart Cadillac Escalade bråstoppet med hvinende dekk og fire mann i FBI-vindjakke bokstavelig talt bykset ut. Det føderale kavaleriet fra Boston var kommet. Og atskillig mer komplisert blir det nå, tenkte han.