DageneForMai by Cappelen Damm AS

Sanne Mathiassen

Dagene før mai Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37036-7 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Forfatterportrett: Observatoriet Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,8/14,8 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Classic 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mormor og bestefar, og alle dagene ute på Grunnfarnes.

Kveillen kjem åleina, ror sæ uinner lainn, leite sæ te støa, uten båt og mainn. Kveillen e en gave, glea eiller gråt. Ingen veit som veinte, veinte på en båt. Kveillen kjem åleina, banke på mi dør, brer sæ stijlt i huse, bær sett bleike slør. Kveillen e en gave, glea eiller gråt. Ingen veit som veinte, veinte på en båt. Arvid Hanssen, «Veinte på en båt»

Det begynner den kvelden jeg sitter oppå robåten som ligger i fjæra og ser på sola som aldri går ned. På skyene som blir rosa. Lilla. Gule. På snøen på fjelltoppene som aldri smelter. På havet som går i ett med horisonten. Han bare dukker opp. Ensomheten. Er der, morgen, middag og kveld. Jeg hadde jo aldri bedt ham om å komme. Jeg spør hva han heter. Han svarer ikke.

«Hvis du ikke har et navn, så må jeg gi deg et,» sier jeg til ham en kveld jeg ikke får sove. Han sitter i vinduskarmen og ser utover sletta bak huset. På fjellsiden og de råtne trærne og huska mi som pappa festet under verandaen for mange år siden. Han slår med en blyant mot glasset. Jeg ber ham slutte, men han gjør ikke det. «Du får hete Knut,» sier jeg. Øynene hans blir smale. Munnen hans er en tynn strek. Som om han spiser sine egne lepper. Jeg legger puta over ansiktet og vil han skal være borte idet jeg tar den vekk igjen. «Jeg føler meg mer som en Einar,» sier han. Jeg ser på blomstene i tapetet. På sprekkene i taket. På listene som holder på å ramle av. «Men nå heter du Knut,» svarer jeg.

Aksel sto dryppende våt i entreen en morgen. Han var våt i håret. Våt i klærne. Jeg spurte om det regnet, han svarte ikke. Men det gjorde ikke det. Det regnet ikke. Det dryppet ikke fra hullene i taket på kjøkkenet. Jeg spurte om han ville komme inn. Han ristet på hodet. Noe var galt, og da han sa det, ble jeg egentlig ikke overrasket. Han hadde kysset Marie. Bak skuret på skolen. Marie i niende. Marie som ikke spiser kjøtt og hører på The Clash og går med så mange buttons på veska at hun vil ramle om det kommer et lite vindpust. «Ja vel,» svarte jeg. «Da er vi ikke sammen mer, da?» Han mente jeg tok det ganske lett, så jeg spurte hvordan han ville jeg skulle tatt det.

«Trodde du skulle bli lei deg?» sa han. «Du har bare vært så fjern etter det med faren din …» sa han. Jeg tenkte at jeg burde ha kledd på meg en bukse. At det ikke passet å stå i døråpningen i så lite klær. At jeg burde gredd håret før jeg åpnet. Tørket bort sminken under øynene.

Jeg sykler mot butikken. Ikke fordi jeg trenger noe. Mer fordi jeg vil kjenne vinden mot ansiktet. Kjenne at jeg føler noe. Knut sitter på bagasjebrettet og holder meg hardt rundt magen.

Marie jobber på butikken. Marie sitter bak kassa og tygger tyggegummi og jeg hater henne. Jeg ser henne og får lyst til å kjøpe pølser. Masse pølser. Jeg går rett bort til kjøledisken og tar med meg åtte pakker med tjukke, skinnløse pølser som jeg slenger på rullebåndet. Hun ser på meg, men sier ingenting. Jeg betaler. Hun spør om jeg vil ha en pose. Jeg legger pølsene i sekken og sier jeg klarer meg fint. Hun himler med øynene. På veien hjem føler jeg ikke vinden mot ansiktet lenger.

Havet er kaldt gjennom støvlene. «Jeg fryser,» sier Knut. «Så gå da,» sier jeg. Han går likevel ikke. «Du trenger meg,» mener han. «Det gjør jeg ikke!» svarer jeg.

Mamma er hjemme mellom skiftene. Mellom dagjobben på helsesenteret og kveldsjobben på kroa. Hun drikker kaffe. Sitter i lenestolen inne i stua og stirrer på blomstene i hagen som bøyer seg i regnet. «Vi må fikse de listene,» hører jeg henne si. «Og taket,» sier hun. Jeg står i gangen og vil ikke slå på lyset. Vil ikke at hun skal se meg. Høre meg. Jeg tror hun gråter, men jeg er ikke sikker. For alt jeg vet, drypper det bare fra sprekkene i taket.

Det blir aldri mørkt om natta og jeg får ikke sove. Knut har tatt på seg solbriller. «Du ser tåpelig ut,» sier jeg. «Så ikke se på meg da,» svarer han.

Om natta drømmer jeg at pappa står på bunnen av havet og venter på meg. Jeg kan ikke svømme. Har hatt vannskrekk så lenge jeg kan huske. Men i drømmen kan jeg svømme helt ned til ham. Stå ved siden av ham. Kjenne den dype havstrømmen vugge oss fram og tilbake. Det er mørkt. Det er bare så vidt jeg ser noe. Men jeg kjenner ham. Jeg kjenner fingrene hans som fletter seg inn i mine, og skjeggstubbene mot kinnet mitt. Han prøver å si noe, men stemmen blir til bobler. Sprekker, når de treffer overflaten.