Christiane Northrup Uforklarlig frisk

UFORKLARLIG

FRISK

Kelly A.Turner

UFORKLARLIG

FRISK

Ni nøkler til spontan helbredelse Oversatt av Benedicta Windt-Val

Kelly A. Turner, Uforklarlig frisk Originalens tittel: Radical Remission – Surviving Cancer Against All Odds Copyright © 2014 by Kelly A. Turner Published by arrangement with HarperOne, an imprint of HarperCollins Publishers Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-45501-9 1.utgave, 1. opplag Omslag og tittelside: C-Form, Cecilie Forfang Sats: Type-it AS, 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen Satt i 10,5/12,3 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillat gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Alle personnavn og -beskrivelser i boken er endret for å beskytte dem det gjelder. Boken er ment som en kilde til informasjon og må på ingen måte anvendes som erstatning for råd fra medisinsk fagpersonell, som alltid bør konsulteres før man gjør helseendrende tiltak.

Til alle mennesker som noen gang har hørt ordene «du har kreft», og til familie og venner som har støttet dem på reisen.

INNHOLD

Innledning ………………………………………………

1 2 3 4 5 6 7 8 9

9

Legg om kostholdet …………………………………

Ta kontroll over helsen………………………………

Følg intuisjonen………………………………………

Bruk urter og kosttilskudd …………………………

Gi slipp på undertrykte følelser ……………………

Styrk de positive følelsene …………………………

Ta imot sosial støtte …………………………………

Utdyping av din åndelige kontakt …………………

Ha sterke grunner til å leve …………………………

21 51 80 109 136 166 194 219 256

Konklusjon ………………………………………………

Forfatterens takk…………………………………………

Anbefalt litteratur ………………………………………

Noter ……………………………………………………

Register……………………………………………………

279 287 291 293 307

INNLEDNING

anomali (av gr. a-, ’u-’ og homalos, ’jevn’), uregelmessighet, avvik fra en regel, avvik fra det normale, unntak fra en regel.

D

u har sikkert hørt en historie som går omtrent slik: En person med langt fremskreden kreft prøver alt skolemedisinen har å tilby, inklusive cellegift og operasjoner, men ingenting nytter. Hun blir sendt hjem for å dø, men fem år senere kommer hun slentrende inn på kontoret til fastlegen sin, frisk og sunn og kreftfri.

Første gang jeg hørte en slik historie, var jeg rådgiver for kreftpasienter ved et stort forskningssykehus i San Francisco.

I lunsjpausen leste jeg dr. Andrew Weils bok, Spontan helbredelse, og der kom jeg over et tilfelle av det jeg kaller fullstendig tilbakegang. Jeg ble forvirret og lamslått. Hadde dette virkelig skjedd? Hadde denne personen virkelig overvunnet langt fremskreden kreft uten bruk av skolemedisin? Hvis det var tilfellet, burde det jo ha stått på forsiden av hver eneste avis! Selv om det bare hadde skjedd én gang, var det likevel en utrolig hendelse. Denne personen hadde tross alt snublet over en kur for kreftsykdommen sin. De pasientene jeg veiledet, ville ha gitt hva som helst for å få kjennskap til denne pasientens hemmelighet – og det samme ville jeg.

Jeg var så forbløffet at jeg øyeblikkelig begynte å lete etter andre eksempler på fullstendig tilbakegang. Jeg ble sjokkert over det jeg fant. Mer enn tusen slike tilfeller var dokumentert, alle stillferdig publisert i medisinske tidsskrifter. Men jeg, som arbeidet ved et stort sykehus som drev omfattende forskning på kreft, hadde aldri hørt om noe slikt før nå.

9

Jo mer jeg fordypet meg i dette emnet, desto mer frustrert ble jeg. Det viste seg at det ikke var noen som drev seriøse studier av disse tilfellene, og det ble heller ikke gjort noe forsøk på å følge opp pasientene. Enda verre var det at da jeg begynte å snakke med personer som hadde overlevd kreft som følge av fullstendig tilbakegang, sa de fleste av dem at legene selvfølgelig hadde vært glade på deres vegne, men stort sett hadde de ikke vært det minste interessert i å få vite hva de hadde gjort for å bli bedre. Dråpen som fikk begeret til å renne over for meg, var imidlertid at noen av de overlevende sa at legene faktisk hadde bedt dem om ikke å fortelle noen av de andre pasientene på venterommet om den oppsiktsvekkende helbredelsen de hadde opplevd. De måtte ikke «vekke falske forhåpninger». Ganske visst har jeg forståelse for at disse legene ikke ønsket å villede pasientene sine til å tro at en annen persons helbredelsesmetoder også kunne fungere for dem, men det er likevel noe helt annet å legge fullstendig lokk på disse sanne historiene om helbredelse.

Noen uker senere brøt en av klientene mine sammen i gråt mens hun fikk cellegift. Hun var enogtredve år gammel, mor til små tvillinger, og hadde nettopp fått diagnosen aggressiv brystkreft i tredje stadium (av fire mulige). Gjennom tårene sa hun bønnfallende: «Hva kan jeg gjøre for å bli bedre? Bare si meg hva jeg skal gjøre. Jeg gjør hva som helst. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp uten moren sin.» Jeg betraktet henne. Hun var utmattet, hun hadde mistet alt håret, og det eneste håpet hun hadde om helbredelse, var det som langsomt dryppet inn i blodårene hennes. Og så tenkte jeg på de over tusen tilfellene av utrolig, radikal bedring som ingen forsket på. Jeg trakk pusten dypt, så henne inn i øynene og sa: «Jeg vet ikke. Men jeg skal prøve å finne det ut for deg.»

Dette var det øyeblikket da jeg bestemte meg til å ta en doktorgrad og vie livet mitt til å finne, analysere og – ja – snakke om tilfeller av uventet helbredelse. Hvis vi skal prøve å «vinne krigen mot kreften», må det vel være logisk å snakke med dem som allerede har vunnet? Egentlig burde vi vel undersøke disse menneskene som forbløffende nok hadde overlevd, ta 10

prøver av dem og stille dem alle mulige spørsmål i et forsøk på å avdekke hemmeligheten deres? Selv om vi ikke umiddelbart kan forklare hvorfor noe er skjedd, betyr det vel ikke at vi bare skal overse det – eller enda verre, be andre om å holde det for seg selv.

Det eksempelet jeg alltid bruker, er Alexander Fleming, en vitenskapsmann som valgte å la være å overse en anomali.

I 1928 kom Fleming etter sigende tilbake fra ferie og oppdaget at det vokste mugg i mange av petriskålene på laboratoriet. Det var ingen stor overraskelse, for han hadde vært lenge borte. Han begynte å sterilisere skålene og tenkte at han bare fikk begynne forfra igjen med eksperimentet han holdt på med. Men heldigvis bestemte han seg for å se litt nærmere på fenomenet, og da oppdaget han at alle bakteriene i en bestemt skål var døde. I stedet for å ignorere denne uventede oppdagelsen valgte Fleming å undersøke dette litt nærmere – og fordi han gjorde det, oppdaget han penicillinet.

Denne boken formidler resultatene av min kontinuerlige forskning på fullstendig tilbakegang av kreft. Den er blitt til som følge av min beslutning om ikke å overse disse anomaliene, men i stedet gjøre som Alexander Fleming – se nærmere på dem. Men først skal jeg fortelle litt om min egen bakgrunn, så du vet noe om hvem jeg er, og hva som inspirerte meg til å vie livet mitt til dette emnet.

MIN HISTORIE Min erfaring med kreft begynte med at onkelen min fikk leukemi da jeg var tre år. Sykdommen hans var en lang, smertefull prosess som varte i fem år, kastet skygger over familiesammenkomstene våre og gjorde alle oss barna ufattelig redde for den mystiske sykdommen som het «kreft». Han døde til slutt da jeg var åtte år, og min ni år gamle kusine mistet faren sin. Det var da jeg lærte at pappaer kunne dø av kreft.

Noen år senere, da jeg var fjorten, fikk en nær venn av meg kreft i magen like etter at vi hadde gått ut av åttende klasse.

11

Den lille byen vår i Wisconsin var i sjokk. Alle stilte opp for ham, med utallige pannekakefrokoster for å samle inn penger og minst like mange besøk hos ham på sykehuset. Noen av vennene mine var optimister, men jeg kunne ikke ignorere frykten som lå og gnagde nederst i magen. Jeg hadde tross alt sett dette før. Etter to lange år fulle av bivirkninger av behandlingen døde vennen min i en alder av seksten år. Hele lokalsamfunnet vårt deltok i begravelsen hans, og i årene som fulgte, gikk alle vennene hans regelmessig til graven hans med blomster. Hans død lærte meg at absolutt alle kunne dø av kreft, når som helst.

Mens jeg studerte ved Harvard University, stiftet jeg for første gang bekjentskap med komplementærmedisin, yoga og meditasjon. Disse underlige praksisene og teoriene fikk meg til å begynne å tvile på at kropp og sjel virkelig er adskilt fra hverandre, slik jeg tidligere hadde trodd. Litt etter litt begynte jeg å praktisere yoga. Min første jobb etter fire flotte år ved Harvard var som medredaktør av en bok om global oppvarming, og plutselig ble jeg sittende ved en pc hele dagen, uten noen av de sosiale aktivitetene jeg hadde hatt så stor glede av mens jeg studerte. Da en venn foreslo frivillig arbeid som en løsning på dette, var hjelp til kreftpasienter den første idéen som falt meg inn – utvilsomt som følge av mine tidligere erfaringer med sykdommen.

Jeg husker fremdeles min første dag som frivillig medhjelper på barneavdelingen ved Memorial Sloan-Kettering Cancer Center i New York City. Det eneste jeg gjorde, var å spille Monopol med noen barn mens de fikk intravenøs cellegift, men det var utrolig givende å få lov til å hjelpe dem til å glemme sykdommen i noen timer, og det forandret hele mitt liv. Jeg visste jeg hadde funnet mitt kall, og etter noen uker som frivillig var jeg allerede i full sving med å søke meg inn på videre studier. Jeg kom inn ved University of California, ved Berkeley, og tok en mastergrad i sosialarbeid med kreft som spesialfelt, rettet inn mot rådgivning for kreftpasienter.

Mens jeg studerte, vokste min interesse for komplementærmedisin. Jeg leste mange bøker om emnet og fullførte et 12

intensivkurs for å bli yogainstruktør. Jeg brukte dagene til å veilede kreftpasienter og kveldene til å studere og praktisere yoga. På den tiden var mannen min i gang med å utdanne seg i tradisjonell kinesisk medisin (akupunktur, urter osv.), samtidig som han studerte en esoterisk form for energihealing, så jeg var omgitt av eksempler på komplementærmedisin. Det var omtrent på den tiden jeg leste Andrew Weils bok, som ga livet mitt en helt ny retning ved å presentere meg for det Weil kaller «spontan helbredelse», men som vel snarere burde kalles fullstendig tilbakegang. Den inspirerte meg til å begynne arbeidet med en doktorgrad så jeg kunne studere dette fascinerende emnet i dybden. Etter den dagen har jeg viet livet mitt til å avdekke hva folk gjør for å beseire kreften mot alle odds.

HVA ER FULLSTENDIG TILBAKEGANG? For å forstå hva fullstendig tilbakegang er, bør man først være klar over hva som betraktes som remisjon, og hva som kan betegnes som fullstendig tilbakegang. En lege forventer at kreft skal gå i remisjon hvis den blir oppdaget tidlig nok, og hvis det dreier seg om en av de kreftformene som vi har gode behandlingsmuligheter for i dag. Hvis en kvinne for eksempel får diagnosen brystkreft i første stadium, vil man forvente – statistisk sett – at hun er kreftfri i minst fem år, forutsatt at hun gjennomfører den anbefalte behandlingen med operasjon, cellegift og/eller stråling. Men hvis den samme kvinnen får diagnosen kreft i bukspyttkjertelen i første stadium, er det bare 14 prosent sjanse for at hun vil være i live om fem år, selv om hun gjennomfører hele den anbefalte medisinske behandlingen. 1 Det er fordi skolemedisinen ennå ikke har funnet en like effektiv behandling mot kreft i bukspyttkjertelen som den har mot brystkreft.

Jeg definerer fullstendig tilbakegang som enhver helbredelse av kreft som er statistisk uventet, og denne statistikken varierer alt etter krefttype, stadium og den medisinske behandlingen pasienten har fått. For å være mer konkret opptrer fullstendig tilbakegang når 13

• en persons kreftsykdom forsvinner uten bruk av skolemedisin; eller • en kreftpasient prøver skolemedisin uten at kreften går tilbake, og han eller hun deretter går over til alternative behandlingsmetoder som fører til at kreften går tilbake; eller • en kreftpasient bruker skolemedisin og alternative behandlingsmetoder samtidig for å overleve en statistisk dyster prognose (for eksempel enhver kreftform med mindre enn 25 prosent sjanse for å overleve i fem år).

Selv om uventede helbredelser er sjeldne, er det likevel tusenvis av mennesker som har opplevd dem. Jeg spør alle kreftleger jeg møter, om de noen gang har sett et tilfelle av fullstendig tilbakegang i sin praksis, og så langt har alle svart ja.

Deretter spør jeg om de tok seg tid til å publisere tilfellet, eller tilfellene, i et akademisk tidsskrift, og hittil har alle svart nei.

På grunn av dette er det umulig å vite hvor ofte en fullstendig tilbakegang virkelig inntreffer, inntil vi får etablert en systematisk oversikt over den. Som et bidrag til å nå dette målet har nettstedet som er knyttet til denne boken – RadicalRemission.com – etablert en mulighet for alle som har overlevd kreft, og alle leger, healere og lesere, til å registrere sine egne tilfeller av fullstendig tilbakegang på en rask og enkel måte.

Disse opplysningene vil deretter bli telt, analysert og behandlet av forskere. Alle kan gå inn og søke i denne databasen, slik at kreftpasienter og deres familier kan lese hvordan andre med samme diagnose klarte å bli friske mot alle odds.

OM DENNE BOKEN Da jeg begynte å studere fullstendig tilbakegang, ble jeg overrasket over å finne at det var to grupper av mennesker som for det meste var blitt utelatt fra de drøye tusen tilfellene som var omtalt i medisinske tidsskrifter. Den første gruppen var pasientene selv. Jeg ble sjokkert over å oppdage at flesteparten av de akademiske artiklene overhodet ikke nevner noe 14

om hva pasientene selv mente kunne ha ført til helbredelsen.

Jeg leste den ene artikkelen etter den andre, skrevet av leger som omhyggelig ramset opp alle de biokjemiske forandringene pasientene hadde opplevd, men det lot ikke til at noen av artikkelforfatterne hadde spurt pasienten direkte om hva han eller hun mente var årsaken til helbredelsen. Jeg syntes at dette var svært underlig med tanke på at pasientene kanskje kunne ha gjort et eller annet – om så ubevisst – som kunne ha hjulpet dem til å bli friske. I forbindelse med doktoravhandlingen min bestemte jeg meg derfor til å finne og intervjue tyve personer som hadde opplevd en fullstendig tilbakegang, og spørre dem: «Hvorfor tror du at du ble frisk?»

Den andre gruppen som var blitt holdt utenfor forskningen, var de alternative healerne. Siden de fleste spontane helbredelser per definisjon inntreffer uten skolemedisinens hjelp, ble jeg forbauset over at ingen hadde studert hvordan ikkevestlige eller alternative healere behandler kreft. Mange av de tilfrisknede kreftpasientene jeg hørte om på denne tiden, hadde oppsøkt healere fra alle verdenshjørner – derfor reiste jeg over hele kloden og intervjuet femti ikke-vestlige, alternative helbredere om deres tilnærming til kreft. Jeg brukte ti måneder på å oppspore og intervjue alternative krefthealere i jungler, på fjelltopper og i byer i ti forskjellige land, inklusive USA (Hawaii), Kina, Japan, New Zealand, Thailand, India, England, Zambia, Zimbabwe og Brasil. Det var en lærerik forskningsreise som førte meg til mange fascinerende healere, og i denne boken oppsummerer jeg alt de fortalte meg.

I tiden etter denne innledende forskningen har jeg fortsatt å finne flere tilfeller av fullstendig tilbakegang, og nå har jeg gjennomført over hundre direkteintervjuer og analysert over tusen skriftlige rapporter om fenomenet. Etter å ha arbeidet omhyggelig med disse tilfellene ved hjelp av kvalitative forskningsmetoder, har jeg identifisert mer enn femogsytti ulike faktorer som hypotetisk sett kan spille en rolle i fullstendig tilbakegang. Det dreier seg om både fysiske, følelsesmessige og åndelige elementer. Men da jeg laget tabeller over hyppigheten av hver enkelt faktor, så jeg at ni av disse femogsytti 15

elementene dukket opp gang på gang i nesten hvert eneste intervju. Det var for eksempel svært få av de personene jeg intervjuet, som nevnte punkt nr. 73, som går ut på å ta et tilskudd av haibrusk, men nesten alle informantene nevnte at de hadde gjort de samme ni tingene for å bidra til å helbrede kreften. Disse ni nøkkelfaktorene for fullstendig tilbakegang er • • • • • • • • •

en radikal omlegging av kostholdet å ta kontroll over helsen å følge intuisjonen å bruke urter og kosttilskudd å gi slipp på undertrykte følelser å styrke positive følelser å ta imot sosial støtte å utdype sitt åndelige liv å ha sterke grunner for å leve

Det er viktig å fastslå at disse ni punktene ikke er oppført i noen form for prioritert rekkefølge. Det finnes ingen «klar vinner» blant disse faktorene. Alle de ni elementene ble nevnt like ofte i intervjuene, selv om enkelte personer la større vekt på én faktor enn på de andre – som du vil se når du leser videre. Men det er viktig at du er klar over at de fleste av de tidligere kreftpasientene jeg snakket med, har gjort bruk av alle de ni faktorene i større eller mindre grad under sin innsats for å bli kvitt sykdommen.

For oversiktens skyld har jeg inndelt denne boken i ni kapitler som gir en detaljert beskrivelse av hver av disse faktorene. I hvert kapittel skal vi først se på hovedtrekkene i det aktuelle punktet – blant annet skal vi se på den nyeste vitenskapelige forskningen om dette emnet. I slutten av hvert kapittel finner du en enkel liste over aktive tiltak som du kan iverksette med en gang hvis du ønsker å innarbeide disse viktige elementene i livet ditt.

16

FØR VI BEGYNNER Før jeg begynner å fortelle deg om disse nøkkeltiltakene, vil jeg gjerne klargjøre noen viktige punkter. For det første vil jeg fastslå at jeg overhodet ikke er motstander av konvensjonell kreftbehandling, det vil si kirurgiske inngrep, cellegift og stråling. På samme måte som jeg mener at folk flest trenger sko for å løpe maraton, selv om noen utvalgte få kanskje har funnet en metode som gjør at de kan løpe 42 kilometer barbent uten problemer, mener jeg også at de fleste mennesker trenger skolemedisinen for å overvinne kreften, selv om noen få har funnet måter å bli friske på ved hjelp av andre metoder. Som kreftforsker er jeg ganske enkelt opptatt av å lære mer om den sistnevnte gruppens «treningsmetoder» i et forsøk på å finne ut hvordan de oppnådde disse fantastiske resultatene, stikk i strid med alle odds.

For det andre er det ikke min hensikt å vekke falske forhåpninger gjennom denne boken. Husker du legen som ikke ville at de andre pasientene skulle få vite noe om fullstendig tilbakegang? Jeg føler med ham, for det er sannelig ingen enkel oppgave å sitte der med et venteværelse fullt av mennesker som ikke lenger har statistisk håp om å overleve.

Men den rådende tausheten rundt tilfeller av fullstendig tilbakegang har etter min mening resultert i noe mye verre enn falske forhåpninger, nemlig at ingen driver seriøs forskning på eller lærer noe av disse tilfellene av bemerkelsesverdig helbredelse. På det aller første forskerkurset jeg tok på Universitetet i Berkeley, lærte jeg at en forsker er vitenskapelig forpliktet til å undersøke en hvilken som helst anomali som ikke passer inn i den hypotesen han arbeider med. Etter at forskeren har undersøkt disse unormale tilfellene, har han bare to valg – han kan enten forklare offentligheten hvorfor disse underlige resultatene ikke passer inn i den hypotetiske modellen hans, eller han kan legge frem en ny hypotese som inkluderer disse funnene. Uansett finnes det overhodet ingen scenarioer der det er tillatt å ignorere resultater som ikke passer inn i hypotesen.

17

I tillegg til at det er vitenskapelig uansvarlig å lukke øynene for de menneskene som har helbredet sin kreftsykdom ved hjelp av ukonvensjonelle metoder (i særdeleshet når vårt felles mål er å finne en kur mot kreft), vil jeg gjerne drøfte begrepet «falske forhåpninger». Å vekke falske forhåpninger hos noen innebærer at man får dem til å håpe på noe som er usant eller galt. Eksempler på fullstendig tilbakegang kan kanskje ikke forklares – foreløpig – men de er sanne. Disse menneskene har virkelig helbredet kreftsykdommen sin på måter som er statistisk uventede. Det er dette som er den viktige forskjellen, og den må vi forstå, så vi kan komme over frykten for å vekke falske forhåpninger og sette i gang med en vitenskapelig undersøkelse av disse tilfellene, i håp om å finne mulige svar på hvordan man kan helbrede kreft. De ni faktorene som er beskrevet i denne boken, er hypoteser om hvorfor fullstendig tilbakegang forekommer. De er ennå ikke fakta som er bevist. Dessverre vil det ta flere tiår med kvantitative, tilfeldige, placebokontrollerte undersøkelser før vi med sikkerhet kan avgjøre om disse ni punktene virkelig bedrer dine sjanser til å overleve kreft.

Jeg ville ikke vente i flere tiår før jeg delte disse viktige hypotesene med deg. Tvert imot, jeg ville fortelle verden om resultatene av min egen kvalitative forskning, så vi kan åpne for en sterkt tiltrengt debatt om hvorfor disse tilfellene blir ignorert, og hva de eventuelt kan lære oss. Den eneste muligheten for å vekke falske forhåpninger ville være hvis jeg sa til deg at du garantert ville bli frisk av kreftsykdommen dersom du følger disse ni forslagene. Jeg sier ikke det. Jeg sier bare at forskningen min viser at dette er de ni vanligste hypotesene for hvorfor fullstendig tilbakegang kan forekomme.

Nå når jeg har gjort det klart at jeg ikke er ute etter å vekke falske forhåpninger, vil jeg gjerne fortelle hva jeg faktisk håper på. For det første håper jeg oppriktig at andre forskere vil begynne å teste disse hypotesene for fullstendig tilbakegang så snart som mulig. Jeg håper også at kreftpasienter og deres familier vil la seg inspirere av de sanne historiene om helbredelse i denne boken, akkurat som jeg ble inspirert da 18

jeg snublet over mitt første tilfelle av fullstendig tilbakegang – at de vil bli trøstet av det faktum at enkelte mennesker virkelig blir friske av kreft, selv om de har alle odds mot seg.

I tillegg håper jeg at denne boken vil motivere folk til å fortsette å lete etter nye måter å styrke og bedre sin egen helse på, enten de ønsker å forebygge kreft, er midt i en konvensjonell kreftbehandling eller er ute etter andre muligheter fordi den konvensjonelle behandlingen ikke har mer å tilby dem. Mer enn noe annet håper jeg imidlertid at denne boken vil utløse en hardt tiltrengt debatt om fullstendig tilbakegang, så vi kan slutte å ignorere fenomenet og begynne å lære av det.

––––––– Når det gjelder tilfeller av fullstendig tilbakegang, er vi kanskje ennå ikke i stand til å forstå hvorfor disse menneskene ble friske av kreft, eller hvorfor den metoden de brukte, fungerte i deres tilfelle, men ikke nødvendigvis fungerer for andre. Men jeg er overbevist om at hvis vi virkelig går inn i studiet av disse tilfellene med iver og glød – i stedet for bare å lukke øynene for dem fordi vi ikke forstår dem – vil vi oppnå to mulige resultater. I det minste vil vi lære noe om kroppens evne til å helbrede seg selv, og er vi riktig heldige, vil vi finne en kur mot kreft. Men vi kan ikke oppnå noen av delene hvis vi fortsetter i ignorere kjente tilfeller av fullstendig tilbakegang. Hvor ville vi ha vært hvis Alexander Fleming hadde lukket øynene for muggen i den ene petriskålen? Som historien har vist oss, er det på ingen måte bortkastet tid å studere anomalier. Tvert imot har det vist seg at studier av anomalier har ført til historiske gjennombrudd. Det er der det virkelige håpet ligger.