Carrie Ryan Skogen av klør og tenner

Skogen av klør og tenner

Carrie Ryan

Skogen av klør og tenner Oversatt av Jan Chr. Næss

Carrie Ryan Originalens tittel: The Forest of Hands and Teeth Oversatt av Jan Chr. Næss Text copyright © 2009 by Carrie Ryan This translation is published by arrangement with Random House Children’s Books, a division of Random House LLC. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-43465-6 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: © 2009 by Jonathan Barkat Jacket design by Vikki Sheatsley Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10/14 pkt sabon og trykt på 70 g Enslux cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

til jp som ga meg verden

I

Moren min pleide å fortelle meg om havet. Hun sa at det var et sted der man ikke så annet enn vann så langt øyet rakk, og at det var i konstant bevegelse, at det kom mot deg og trakk seg tilbake hele tiden. En gang viste hun meg et bilde og sa at det var tipptippoldemoren min som sto i havet og var en liten jente. Det er mange år siden nå, og bildet ble borte i flammene for lenge siden, men jeg husker det fortsatt. Det var falmet og slitt. En liten jente omringet av tomhet.

I havfortellingene til moren min – som hun hadde arvet gjennom mange generasjoner med oldemødre – hørtes havet ut som vinden som rasler i trærne, og det fantes mennesker som kunne ri på vannet. En gang, da jeg var eldre og landsbyen led av vannmangel, spurte jeg moren min hvordan det kunne ha seg at våre egne kilder holdt på å tørke ut hvis det virkelig fantes så mye vann i verden? Hun sa at havet ikke var drikkevann – at vannet var fullt av salt.

Det var da jeg sluttet å tro på historiene hennes om havet. Hvordan kunne det finnes så mye salt i universet, og hvordan kunne Gud tillate at det fantes så mye ubrukelig vann?

Men det hender at jeg står ved utkanten av Skogen av klør og tenner og kikker utover ødemarken som strekker seg i det 7

uendelige, og lurer på hvordan det hadde vært hvis det var vann, alt sammen. Jeg lukker øynene og lytter til vinden i trærne og forestiller meg en verden hvor det ikke finnes annet enn vann som lukker seg over hodet mitt.

Det ville ha vært en verden hvor De uhellige ikke fantes, og heller ikke Skogen av klør og tenner.

Moren min stiller seg ofte ved siden av meg og skygger for øynene med hånden for å beskytte seg mot sollyset. Hun stirrer forbi gjerdene og innover i trærne og kjerret for å se etter mannen sin.

Hun er den eneste som tror at han ikke har skiftet – at han fortsatt vil vende hjem og være den samme mannen som da han dro. Jeg ga opp alt håp om faren min for flere måneder siden og gravde sorgen over å ha mistet ham så dypt inne i meg at jeg greide å fortsette med livet som før. Nå hender det at jeg er redd når jeg går bort til utkanten av Skogen og ser over gjerdet. Jeg er redd for å se ham der sammen med de andre.

Med fillete klær og slapp hud, den fæle, tryglende stønnelyden og fingrene som er helt blodige av å skrape mot metallgjerdene.

Moren min finner håp i det at ingen har sett ham. Hver kveld ber hun til Gud om at han skal ha funnet en trygg lomme et sted, i en annen landsby som denne. At han har funnet en trygg havn et eller annet sted i den tjukke Skogen. Men alle andre har sluttet å håpe. Søstrene sier at landsbyen vår er den siste i hele verden.

Broren min, Jed, har begynt å melde seg frivillig til Vokterpatruljene som holder oppsyn med gjerdene. Jeg vet at han tror det samme som meg, nemlig at De uhellige har tatt faren vår, og at han håper han skal finne ham mens han er på patrulje, og rekke å drepe ham før moren vår ser hva som er skjedd med mannen hennes.

8

Det har hendt at folk i landsbyen har blitt gale av å se sine kjære blant De uhellige. Det var en dame – en mor – som ble så fra seg av å se sønnen sin bli smittet under en patruljering at hun tente på seg selv og brente ned halve landsbyen. Det var den brannen som ødela alle eiendelene til familien min da jeg var liten, og som ødela de siste forbindelsene våre til hvem vi var før Gjenkomsten. Men på det tidspunktet var det meste uansett så falmet og ødelagt at det bare vekket fragmenter av gamle minner.

Jed og jeg fulgte godt med på moren vår nå, og hun fikk aldri lov til å gå bort til gjerdet alene. I begynnelsen hendte det at Beth, kona til Jed, var med og passet på. Men så ble hun sengeliggende med sin første graviditet, og nå er det bare Jed og meg.

Og så en dag kommer broren til Beth bort til meg mens jeg skyller vasketøyet vårt i bekken som går fra den store elven.

Harold og jeg har vært venner så langt tilbake jeg kan huske.

Han er en av de få i landsbyen som er på min alder. Han rekker meg en bukett med markblomster i bytte mot de klissvåte lakenene, og så sitter vi og ser på det rennende vannet mens han vrir lakenene i kompliserte mønstre for å presse vannet ut av dem.

«Hvordan går det med moren din?» spør han, for er det en ting Harold er, så er det høflig.

Jeg bøyer hodet og vasker hendene i vannet. Jeg vet at jeg burde komme meg hjem til henne, at jeg allerede har unnet meg selv for mye alenetid i dag, og at hun sikkert er begynt å vandre hvileløst frem og tilbake og se etter meg. Jed er ute på langpatrulje for å kontrollere ytterpostene, og moren min liker å tilbringe ettermiddagene i nærheten av Skogen og se etter faren min. Jeg må være der for å berolige henne, bare i tilfelle. For å holde henne vekk fra gjerdene hvis 9

hun ser ham. «Hun har fortsatt ikke gitt opp håpet,» sier jeg.

Harry lager en medfølende smattelyd med tungen. Både han og jeg vet at det ikke er mye håp.

Hånden hans finner min under vannflaten og legger seg oppå den. Jeg har i flere måneder vært klar over at dette kom til å skje. Jeg har sett hvordan han har begynt å se på meg, hvordan blikket hans har endret seg. Hvordan det er kommet en spenning inn i vennskapet vårt. Vi er ikke barn lenger, og har ikke vært det på flere år.

«Mary, jeg …» Han nøler et øyeblikk. «Jeg lurte på om du ville bli med meg på Høstfesten neste helg.»

Jeg ser ned på hendene våre i vannet. Jeg kjenner hvordan fingertuppene rynker seg i kulden, og huden hans føles som en myk pute. På Høstfesten er det tradisjon for at unge i gifteferdig alder erklærer sin kjærlighet til hverandre. Det er startpunktet for beileperioden, de korte vinterdagene da paret finner ut om de egner seg for hverandre. Så, om våren, avsluttes beilingen nesten bestandig med en ukelang feiring av bryllupsløfter og barnedåper som vi kaller Vigslevaken. Det er veldig sjelden at en beiling ikke fører frem. I landsbyen vår er ikke ekteskapet først og fremst et spørsmål om kjærlighet, men om forpliktelse.

Hvert år undrer jeg meg over alle parene som finner sammen. Over hvordan de gamle barndomskameratene mine plutselig finner en partner å binde seg til og starte en beiling med.

Jeg har alltid gått ut fra at det samme ville skje med meg når tiden var inne. At på grunn av den sykdommen som utryddet så mange av mine jevnaldrende da jeg var liten, ville det føles ekstra viktig for oss å finne en partner når vi kom i gifteklar alder. Så viktig at de ville slite med å finne jenter som kunne vie livet sitt til Søstrene i stedet.

10

Jeg håpet til og med at jeg kanskje kunne være så heldig å finne en som var mer en enn partner, at jeg ville finne kjærligheten sånn som moren og faren min gjorde.

Og likevel … selv om jeg har vært en av de få tilgjengelige jentene i de siste par årene, er det ingen som har valgt meg.

I de siste ukene nå har jeg måttet bruke all min tid på å takle konsekvensene av at faren min ble borte utenfor gjerdene. Jeg har måttet takle fortvilelsen og sorgen til moren min. Min egen sorg og mitt savn. Frem til nå har det ikke falt meg inn at jeg kanskje ville bli den aller siste som ble bedt på Høstfesten.

Eller at ingen ville gjøre krav på meg i det hele tatt.

Det er noe i meg som ikke klarer å la være å tenke på Travis, som er lillebroren til Harold. Det er hans oppmerksomhet jeg har prøvd å fange i hele sommer, det er hans vennskap jeg har villet gjøre til noe annet og mer. Men han har aldri besvart den nesten usynlige og klønete flørtingen min.

Nå er det nesten som om Harry leser tankene mine, for han sier: «Travis tar Cassandra», og jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg hul og smålig og sur for at bestevenninnen min har greid det jeg ikke greide. At hun klarte å fange oppmerksomheten til Travis, og ikke jeg.

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg tenker på hvordan det føles som om solen skinner i ansiktet til Travis når han smiler, og jeg ser inn i øynene til Harry og prøver å se det samme der. De er tross alt brødre, født med under ett års mellomrom. Men jeg føler ikke annet enn trykket av huden hans under vannet.

I stedet for å svare smiler jeg litt, lettet over at noen endelig har bedt om meg, samtidig som jeg lurer på om det livslange vennskapet vårt kan vokse til noe annet i løpet av noen mørke vintermåneder med beiling.

Harry flirer og senker hodet mot meg, og det eneste jeg greier å tenke på, er at jeg aldri ville at Harry skulle bli den 11

første jeg kysset, og så – før leppene hans treffer mine – hører vi den.

Sirenen. Den er så gammel og blir så sjelden brukt for tiden at den knirker og hveser før lyden endelig vokser seg stor.

Blikket til Harry møter mitt. Ansiktet hans er bare en hårsbredd unna.

«Har du hørt noe om noen øvelse i dag?» spør jeg.

Han rister på hodet, og øynene hans er like store som mine sikkert er. Faren hans er sjef for Vokterne, så han ville ha visst om en øvelse. Jeg reiser meg og skal til å spurte tilbake til landsbyen. Det kribler i huden, og hjertet krøller seg sammen i en vond klump. Jeg klarer bare å tenke én ting: mor.

Harry griper meg i armen og trekker meg tilbake. «Vi burde vente her,» sier han. «Det er tryggere. Tenk om de har brutt seg gjennom gjerdene? Vi må finne en plattform.» Jeg ser skrekken som lyser ut av øynene hans. Fingrene hans graver seg inn i håndleddet mitt, de klorer nesten i meg, men jeg fortsetter å dytte ham unna og vri meg til jeg kommer meg løs.

Jeg løper korteste vei opp haugen mot landsbyen i stedet for å følge den krokete stien. Det er så bratt at jeg må hale meg opp etter greiner og kjerr. Idet jeg når opp til kanten, kaster jeg et blikk bakover og ser at Harry fortsatt står igjen nede ved vannkanten. Han har lagt hendene over øynene, som om han ikke orker å se på det som skjer her oppe. Munnen hans beveger seg, som om han roper etter meg, men jeg hører ikke annet enn sirenen – den skjærende lyden etser seg inn i ørene og fyller luften rundt meg.

Jeg har trent på den sirenen så lenge jeg har levd. Allerede før jeg hadde lært å gå, visste jeg at den sirenen varslet død.

Den betydde at gjerdene på en eller annen måte var brutt ned, og at De uhellige var blant oss. Den var et signal om å gripe til 12

våpen, komme seg opp på plattformene og trekke stigene opp – selv om det innebar å etterlate seg levende.

Da jeg var liten, pleide moren min å fortelle meg om hvordan sirenen i begynnelsen, da tipptippoldemoren hennes fortsatt var et barn, pleide å ule nesten hele tiden mens De uhellige veltet inn over landsbyen. Men så hadde man greid å forsterke gjerdene, og de hadde dannet Vokterne, og med tiden hadde De uhellige blitt færre og færre, sånn at det nå hadde gått mange år uten at sirenen hadde ult, bortsett fra når det var øvelse. Jeg vet at jeg har opplevd inntrengninger, men jeg vet også at jeg er ekstremt flink til å stenge ute minner som ikke tjener noen hensikt. Jeg klarer fint å frykte De uhellige selv uten de minnene.

Jo nærmere jeg kommer landsbyen, desto saktere beveger jeg meg. Jeg ser at plattformene oppe i trærne allerede er fulle.

Noen har til og med trukket opp stigene allerede. Det er fullstendig kaos rundt meg. Mødre som haler på barn, gjenstander som hører hverdagen til, slengt omkring på bakken og i gresset.

Og så stopper sirenen brått. Det blir fullstendig stille, og alle står som frosset fast. En baby begynner å gråte igjen, en sky glir foran solen. Og jeg ser en liten gruppe med Voktere som sleper noen mot Katedralen.

«Mor,» hvisker jeg, og inni meg raser hele verden sammen.

For det er noe i meg som bare vet det. Som bare vet at jeg ikke skulle ha somlet nede ved bekken med Harry, at jeg ikke burde ha latt ham holde meg i hånden mens moren min ventet på at jeg skulle følge henne til gjerdet.

Katedralen er en gammel steinbygning som ble bygd lenge før Gjenkomsten. Jeg går mot hovedinngangen med stiv og rett rygg. Den kraftige tredøren er åpen, og naboene mine skritter til siden når de ser meg, men det er ingen som vil møte 13

blikket mitt. I utkanten av mengden hører jeg noen som mumler: «Hun gikk for nær gjerdet og nektet å la seg føre bort.»

Inne i kirken føles det som om steinmurene tapper varmen rett ut av dagen, og hårene på armene mine står rett opp. Det er halvmørkt der inne, og jeg ser Søstrene samlet rundt en kvinne som gråter og jamrer, men ikke er Uhellig. Moren min visste bedre enn å gå for nær gjerdene – bort til De uhellige.

Altfor mange landsbyboere er gått tapt på den måten. Hun må ha sett faren min utenfor gjerdegrensen, og jeg lukker øynene mens smerten over å ha mistet ham skjærer gjennom kroppen min på ny.

Jeg burde ha vært der sammen med henne.

Jeg har lyst til å krølle meg sammen og skjule meg for alt som har skjedd. Men i stedet går jeg bort til moren min og setter meg på kne og hviler hodet i fanget hennes og løfter en av hendene hennes og legger den i håret mitt.

Hvis jeg kunne koke mitt eget liv ned til det aller mest essensielle, ville det se slik ut: mitt hode i min mors fang, hendene hennes i håret mitt mens vi sitter foran peisen og hun forteller meg historier fra tiden før Gjenkomsten. Historier som kvinnene i vår familie har overlevert gjennom slektsledd etter slektsledd.

Nå er hendene til moren min klebrige, og jeg vet at de er dekket med blod. Jeg lukker øynene for å slippe å se det, for å slippe å se hvor omfattende skadene er.

Moren min er roligere nå. Hendene hennes drar instinktivt i håret mitt og løser opp pannetørkleet mitt. Hun vugger frem og tilbake og snakker så lavt at jeg ikke oppfatter hva hun sier.

Søstrene lar oss være i fred inntil videre. De klumper seg sammen i hjørnet, med de fremste medlemmene av Vokterne – Lauget – og jeg vet at de avgjør mors skjebne. Hvis hun bare er blitt klort, kommer de til å holde henne under oppsikt, selv 14

om det er umulig å bli smittet på den måten. Men hvis hun er blitt bitt og dermed smittet av en av De uhellige, er det bare to muligheter. Å drepe henne nå, eller fengsle henne til hun vender, og så skyve henne ut gjennom gjerdet. Hvis moren min fortsatt er ved sans og samling, kommer de til å la henne avgjøre det selv. Å dø en rask død og redde sin sjel, eller dra og eksistere blant De uhellige.

På skolen har vi lært at i den første tiden, rett etter Gjenkomsten, fikk ikke de som ble angrepet, dette valget. De ble drept nesten umiddelbart. Det var på den tiden det så ut til at de levende ville tape slaget, før situasjonen snudde seg.

Men så var det en Besmittet – en enke – som vendte seg til Søstrene og ba om å få lov til å slå seg sammen med mannen sin, ute i Skogen. Hun tryglet og argumenterte for at hun hadde rett til å holde sine ekteskapsløfter overfor den mannen hun hadde valgt og elsket. De levende hadde da allerede grunnlagt dette stedet og gjort oss så trygge og beskyttede som det er mulig å være i en verden av Uhellige. Og enken hadde et meget godt poeng: Det eneste som virkelig skiller de levende fra De uhellige, er evnen til å velge, den frie viljen. Hun ville ha frihet til å velge å være hos mannen sin. Søstrene argumenterte mot Vokterne, men til syvende og sist er det Søstrene som har det endelige ordet. De ble enige om at en Uhellig fra eller til ikke ville utgjøre noen fare for samfunnet vårt. Og dermed ble enken ført bort til gjerdet, der tre Voktere holdt henne fast til infeksjonen overmannet henne, og så skjøv de henne ut gjennom porten rett før hun døde og kunne Gjenkomme som Uhellig.

Jeg fatter ikke hvordan noen kunne overlate en gammel dame til en sånn skjebne. Men det er vel poenget med fri vilje, antar jeg.

15

II

Søstrene gir meg beskjed om å bli hos dem til broren min kommer hjem. Jed er fortsatt ikke tilbake fra vaktskiftet ute ved ytterpostene. Søstrene har sendt en budbringer for å hente ham tilbake, men vi må regne med at det tar minst et døgn før han er her. Moren vår er antagelig borte før han rekker tilbake og kan overtale henne til å velge annerledes.

Moren min har valgt å slå seg sammen med De uhellige. Og jeg er ganske sikker på at broren min kommer til å gi meg skylden. Han kommer til å spørre hvorfor jeg lot henne ta det valget på egen hånd, hvorfor jeg ikke tok ordet på hennes vegne og ba Vokterne om å drepe henne.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til ham.

Det er en ganske sammensatt prosedyre når man overlater et levende menneske til Skogen av klør og tenner. Det er mange år siden Vokterne innså at man ikke kunne foreta overføringen for tidlig, for hvis man slipper et levende menneske ut dit, er vedkommende ikke annet enn føde for De uhellige. De fortærer stakkaren hel, med skinn og bein, til det ikke er så mye som en rest igjen.

Samtidig er det altfor farlig å ta sjansen på å ha en Besmittet i landsbyen. Vokterne vil ikke ta sjansen på en Gjenkomst blant de levende, og det er vanskelig å forutsi akkurat når Den 16

smittede vil dø og vende. Det avhenger av hvor alvorlig bittet er. Med et enkelt lite bitt kan det gå flere dager før infeksjonen sprer seg og dreper offeret, mens et skikkelig blodig angrep kan få offeret til å vende i løpet av sekunder.

Derfor har Vokterne utviklet et sinnrikt system av porter og taljer som holder De smittede i en slags skjærsild mellom de levende og De uhellige. Det er der moren min befinner seg nå, og jeg sitter i nærheten og hører henne knekke med kjeven og klikke med tennene som om hun er en katt som sikler etter en fugl. Alt mens infeksjonen raser i kroppen hennes. Hun er for syk til å snakke, for gjennomsyret til å fatte noen ting.

Et rep er festet rundt den venstre ankelen hennes, og hun sitter og plukker åndsfraværende i den tjafsete taustumpen. Alle venter bare på det uunngåelige, men etter skadene hennes å dømme regner vi med at det vil ta minst et døgn. Det kan ta tid før en som er Besmittet, vender.

Jeg sitter på den trygge siden av gjerdet og holder henne med selskap. Men jeg er ikke alene, for de tør ikke stole på meg.

De er redd for at synet av min egen mor som en av De uhellige ville lokke meg til å gjøre noe forferdelig og dumt, som å slenge opp porten og forårsake en inntrengning. En Vokter – en venn av broren min – er blitt satt til å overvåke meg og moren min.

Det er han som skal styre portene, og det er han som skal drepe meg hvis jeg kommer for nær henne etter at hun vender. Dette er i tråd med den avtalen jeg gjorde med Søstrene for å få lov til å være hos moren min i denne tiden: Jeg får lov til å være hos henne, men hvis jeg blir bitt, dreper de meg på flekken.

Jeg sitter med knærne oppunder haken og klemmer armene hardt rundt leggene. Jeg føler ikke føttene mine lenger; det er som om blodet nekter å fjerne seg så langt fra hjertet.

Jeg venter på at moren min skal dø.

Tiden slutter å eksistere som annet enn en marsj frem mot 17

det tidspunktet da moren min vender. Jeg skulle ønske at tiden var noe håndgripelig, noe jeg kunne gripe fatt i og riste og tvinge til å stanse. I stedet glir den vekk fra meg, og dagen skrider ubønnhørlig frem. Folk fra landsbyen kommer for å trøste meg, men de vet ikke hva de skal si. Beth, kona til broren min, har sendt beskjed om at hun ber for oss, men Søstrene nekter henne å forlate sengen av frykt for at hun skal miste barnet.

Jeg har sett Harry et stykke unna. Han sto med den brutale ettermiddagssolen rett i ansiktet. Jeg er glad for at han ikke prøver å komme nærmere, at han ikke prøver å snakke om det som skjedde i morges, da han holdt hånden min under vannet og holdt meg vekk fra moren min.

Jeg lurer på om han fortsatt tror at vi skal på Høstfesten sammen neste uke. Festen blir ikke avlyst selv om moren min dør. Som Søstrene alltid påminner oss om: Det er slik tilværelsen er blitt etter Gjenkomsten – livet må gå videre. Vi har en syklus å opprettholde.

Ved solnedgang kommer Cassandra med middag og setter seg hos meg. Den synkende solen er så nydelig at det gjør vondt, og fargene speiler seg i Cassandras lyse ansikt og hår.

Vokteren har holdt litt avstand i kveld, han skjønner at slutten nærmer seg. Jeg har vekslet mellom et håp om at moren min skal vende fort og slutte å lide, og en frykt for at hun skal vende for fort, og at jeg skal miste henne for alltid.

Etter en stund sier jeg: «Tror du på havet, Cass? Tror du at det fortsatt er der ute?» Jeg ser på lyset som spiller i tretoppene i Skogen, hvordan løvverket bølger så langt øyet kan se.

«Hva var det moren din pleide å si om havet igjen?» spør hun. Stemmen hennes er mild og vennlig.

«Ikke noe annet enn vann,» sier jeg. Cass har alltid vært villig til å spille med, har alltid lyttet mens jeg gjentok de historiene om livet før Gjenkomsten som kvinnene i familien har 18

fortalt i generasjoner. Moren hennes sa en gang at hun ikke fikk lov å snakke med meg mer fordi jeg fylte hodet hennes med løgner og blasfemi. Men landsbyen vår er for liten til at sånne regler lar seg opprettholde.

«Jeg skjønner bare ikke hvordan det kan finnes så mye vann i verden, Mary,» sier hun. Dette har hun sagt mange ganger før. Det skinner i øynene hennes da hun snur seg vekk fra solnedgangen og ser på meg. «Jeg kan ikke forestille meg at det finnes et sted der ute der det ikke er Uhellige.» Hun trekker øyebrynene sammen. «For hvorfor er vi i så fall her og ikke der?»

En tåre viser seg i øyekroken hennes, og den synkende solen skimrer i dråpen mens den vokser og renner nedover kinnet hennes. Synet av moren min i buret er for mye for henne. Jeg trekker Cass inntil meg og lar henne hvile hodet i fanget mitt sånn at hun er vendt bort fra Skogen, og jeg stryker henne i håret slik moren min pleide å stryke håret mitt. Vi ser at lysene i landsbyen blir tent. Moren min pleide å fortelle meg om da hun var barn og Søstrene sveivet i gang generatoren på julaften. Dette er en av de fortellingene jeg aldri har delt med venninnen min, og jeg lurer på om jeg skal fortelle den nå – om hvordan denne lille landsbyen en gang i året pleide å skinne sterkere enn nattehimmelen.

Men nå snufser hun og har i grunnen sluttet å gråte, og jeg har ikke lyst til å fylle hodet hennes med flere skrøner i kveld.

Da hun går, ber hun meg tynt om å bli med. Men jeg kan ikke. Jeg sier at jeg er nødt til å være her når det skjer, og hun løfter hendene til munnen som om tanken fyller henne med en uutholdelig skrekk. Så snur hun og løper tilbake til landsbyens trygge favn.

Jeg har lyst til å løpe sammen med henne, til å flykte herfra og glemme at denne dagen fant sted. Men jeg blir. Fingrene 19

mine skjelver, og luften kjennes tjukk i halsen. Jeg er nødt til å konfrontere det som moren min skal bli. Etter i formiddag skylder jeg henne såpass, etter at jeg lot henne vandre alene.

Jeg vender meg mot gjerdet og gir meg til å stirre på det igjen. Jeg ser hvordan lyset aker seg nedover på himmelen og kaster et nettverk av skygger over bakken foran føttene mine.

Jeg lar øynene gli ut av fokus, slik at omgivelsene blir tåkete.

Når jeg gjør det, slutter gjerdet å eksistere. Som om vi alle tilhører én verden. *** «Mor?» hvisker jeg da solen står opp. Det var nymåne i natt, og jeg tilbrakte de mørke timene med å lytte til raslingen av dødt løv bak gjerdet mens hjernen min manet frem de verste skrekkbilder. Hver gang det knirket, var det noen som trengte seg inn gjennom gjerdet. Hver skrapelyd var en Uhellig som endelig greide å lokalisere en svakhet i metallet.

Nå er luften grå og fuktig, og jeg krabber på hender og knær bort til buret der moren min er. Jeg ser henne der inne, på bakken midt i buret, og hun er så urørlig at jeg et øyeblikk tenker at hun er død og i ferd med å vende. Strupen min blir fylt med skrekk og galle, men det slipper ikke ut. Jeg har lyst til å skrike, men jeg blir stående helt stille med åpen munn og blottede tenner.

Beina mine vikler seg inn i skjørtene, og jeg krafser i bakken og er nesten borte ved gjerdet da jeg hører Vokteren bak meg.

Jeg ser bønnfallende på ham. «Hun lever fortsatt,» sier jeg, for jeg bare vet at hun gjør det. Han kaster et blikk over skulderen og inn i morgendisen, og da han ser at vi er helt alene, nikker han, som for å gi meg tillatelse, og jeg fletter fingrene rundt det tynne, rustne metallet i gjerdet og kjenner hvordan de skarpe, kalde kantene skjærer inn i håndflatene mine.

20

«Havet,» mumler moren min. Hun bråsnur seg mot meg, og jeg ser at øynene hennes er store og ute av fokus, men tilregnelige. Hun krabber bort til meg, og vi fletter fingrene våre sammen gjennom gjerdet.

«Havet, Mary, havet!» Hun snakker med en slik desperasjon nå, mens hun beveger munnen fort. Jeg blir redd for at Vokteren skal tro at hun er gal, og at hun har vendt, og at han vil drepe meg, men jeg klarer ikke å trekke til meg hånden, for moren min holder den fast.

«Det er så vakkert, havet.» Hun gjentar det samme om og om igjen, og øynene lyser av tårer. «Vannet, bølgene, sanden, saltet!» Hun rister i gjerdet og får det til å bølge i begge retninger. Metallet svaier frem og tilbake, og det forundrer meg hvor mye krefter hun fortsatt har i kroppen etter å ha ligget og dødd i mange timer.

«Det fortærer meg,» sier hun så lavt at hun nesten hvisker.

Hun stikker en finger gjennom gjerdet og stryker meg over håndleddet. «Veslejenta mi,» sier hun. «Ikke glem veslejenta mi.» Tårene triller ut av øynene hennes, og bak meg hører jeg at Vokteren roper, og så faller moren min sammen på bakken, og fingrene hennes glir ut av mine. *** I sekundene mellom at min mor dør og vender, slutter jeg å tro på Gud. *** Vokteren skynder seg å ta tauet som en bundet fast til mors venstre ankel, mens jeg aker meg vekk fra gjerdet. Tauet er lagt over et system av taljer som henger i greinene høyt over oss, og da han haler i det, blir moren min slept bort til kanten av buret. Vokteren trekker i en spak, en port heves, og den liv21

løse kroppen hennes sklir ut i Skogen av klør og tenner. Han kutter tauet, skyver spaken tilbake, og porten glir ned igjen.

Et brøkdels sekund er verden rundt oss fullkomment stille, og disen demper lyden av pusten vår.

Vokteren har gjort sin plikt. Liket av mor er overlatt til De uhellige. Nå legger han en hånd på skulderen min. Det har ikke noe å si om han gjør det for å trøste meg eller for å holde meg tilbake. Jeg innbiller meg at jeg kjenner pulsen i fingertuppene hans. I dette øyeblikket er han og jeg så levende, og omringet av så mye død.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg vil se moren min vende. Om jeg orker å se det. Men jeg klarer ikke å la være å lure på hvordan det øyeblikket vil fortone seg. Kommer hun til å oppleve et slags glimt da hun husker meg? Kommer hun til å huske det gamle livet sitt?

Moren min pleide å fortelle meg historier om hvordan de levende, lenge før Gjenkomsten, pleide å lure på hva som skjedde etter at man var død. Hun sa at de dannet hele religioner bare rundt dette ene, enkle spørsmålet.

Nå da vi vet hva som skjer etter døden, er det et nytt spørsmål som har erstatte det gamle: Hvorfor?

Med ett skyller en voldsom følelse av anger gjennom meg.

Jeg lurer på om jeg burde ha kledd henne annerledes. Om jeg burde ha gitt henne varmere klær eller bedre sko. Om jeg burde ha festet en lapp på innsiden av kjolen hennes der det sto at jeg elsker henne. Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før hun finner faren min, og om hun vil gjenkjenne ham. I bakhodet mitt dukker det opp et bilde av dem der de står foran gjerdet og holder hverandre i hånden.

Hun er på beina allerede før jeg aner hva som skjer. Hun stirrer på meg, og et øyeblikk klarer jeg ikke å tenke annet enn Mor, og så åpner hun munnen, og hele verden rives i fil22

ler av skrikene hennes. Så ryker stemmebåndene, og skrikene glir over i stønn.

Jeg orker ikke mer og begynner å gå mot henne, stritter imot hånden til Vokteren, men så hører jeg at noen roper navnet mitt.

Det er Jed. Jeg hørte ikke at han kom, men nå kjenner jeg lukten av ham, lukten av skog og arbeid og røyken hjemmefra.

Jeg trenger ikke å se på ham. Jeg vet bare at han er bak meg, og jeg synker bakover mot ham. Han rakk hjem fra vaktskiftet akkurat i tide til å se moren vår dø og vende.

Senere kommer Vokteren i ham til å forhøre meg og kjefte på meg. Fordi jeg lot moren vår ta dette valget, og fordi jeg sviktet både ham og henne da jeg somlet ved bekken. Fordi jeg var for selvopptatt til å innse at moren vår ville gå bort til Skogen uten meg, og fordi jeg ikke var der for å stanse henne.

Men akkurat nå er han broren min, og begge foreldrene våre er borte, og vi er alt vi har igjen.