G E R R Y GA V I N
B
rev fra en skytsengel
JORDNÆRE
BUDSKAP FRA HI M MELEN, TIL VÅR VERDEN OG TIL DEG
Redigert av Megan Finnegan Oversatt av Kari Kahrs
Gerry Gavin Originalens tittel: Messages from Margaret Copyright © 2012 by Gerry Gavin Published in 2012 by Hay House Inc. USA Tune into Hay House broadcasting at: www.hayhouseradio.com Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41107-7 1.utgave, 1. opplag Omslagsillustrasjon: Tricia Breidenthal Norsk typografi og tittelside: Ingrid Lindemann Sats: Type-it AS, 2013 Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen Satt i 11/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillat gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Gail Lisa … min elskede, min venn og min største inspirasjon. Jeg er fremdeles din største fan! Denne boken kunne aldri blitt til uten deg.
«Sjelen på sitt høyeste er lik Gud, men en engel gir et bedre bilde av ham. Det er alt en engel er: et bilde på Gud.» Meister Eckhart «En engel kan opplyse menneskets tanke og sinn ved å styrke visjonens kraft.» Den hellige Thomas Aquinas
I nnhold
Forord …………………………………………………
13
Den motvillige sjaman ………………………… Berørt av en engel ……………………………… Myten om skaperverket………………………… Myten om atskilthet …………………………… Myten om tid …………………………………… Den perfekte stormen…………………………… Lignelsen om kongen og «materien» ………… Favne sin indre sannhet ………………………… Menneskets seksualitet og sjelen ……………… Én skaper, mange religioner, alltid engler …… Det høyere selvet (sjelen) ……………………… Hvorfor akkurat nå? …………………………… Utenomjordiske og det fremtidige selvet ……… Hvordan forandre den måten verden tenker på? Heve jordens vibrasjon ………………………… Alt finnes i mellomrommene……………………
19 33 39 47 57 65 75 87 93 101 115 125 135 143 165 183
Etterord ……………………………………………… Forfatterens takk……………………………………… Om forfatteren ……………………………………… Sagt om boken…………………………………………
193 199 207 211
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16
F orord Skrevet i kjærlighet til og takknemlighet for en nær venn og en spesiell engel i mitt liv, Gerry Gavin
S
om ordinert tverr-religiøs prest for familieomsorg har jeg hatt gleden og privilegiet av å samarbeide og bli kjent med Gerry Gavin i mange år. Vi har delt våre felles reiser og vår prestetjeneste basert på kjærlighet og omtanke gjennom familieomsorg, både personlig og profesjonelt. Da jeg fikk vite at han, på Margarets oppfordring, hadde skrevet denne boken, visste jeg at den måtte være både spesiell og gjennomgripende ekte, for slik er Gerry Gavin. Han er en mann som ikke er redd for å stille spørsmål, søke, tvile og være oppriktig når det gjelder sine egne granskinger og utfordringer … og samtidig har han i møte med hvert av disse aspektene vokst til nivåer av erfaring og uttrykk som få kan måle seg med. I Brev fra en skytsengel åpner han med å fortelle om sin egen reise inn i et slikt forhold … inn i en dypere åndelig søken om livet og den åndelige virkelighetens rike som er tilgjengelig for alle som er villige til å grave litt dypere og finne større mening og styrke. Den oppriktigheten han legger for dagen når han forteller om sin egen tvil om slike 15
forbindelser med engler faktisk var mulig, eller om de bare var fantasi og et ønske om flukt, vekker umiddelbart en trygghetsfølelse hos alle lesere som er opptatt av denne utvidede måten å betrakte tenkemåte, tro og muligheter på. I løpet av mine år i prestetjeneste innenfor familieomsorg har jeg jevnlig gitt nydelige små håndlagde engler fra Bali – der jeg også bor – til personer jeg arbeider med eller gir rådgivning til. Aldri har noen – troende eller ikketroende – sagt: «Nei. Ta den tilbake!» Alle har ønsket sin engel, for i dette symbolet ligger håp og godhet, det guddommelige i en form som ikke er fylt av dogmer, læresetninger og teologi, men av kjærlighet, støtte og de ordene vi alle forbinder med engler: «Frykt ikke.» Dette ønsket om kommunikasjon mellom mennesker og det guddommelige finnes i alle religioner og teologier, der engler eller budbringere ofte har vært benyttet som en kanal for støtte, veiledning, håp, trøst, perspektiv og oppmuntring. Kommunikasjonen mellom mennesker og det guddommelige forsterkes når vi forstår at vi, i egenskap av å være Guds barn, er lik skaperen: guddommelige i vår essens. I Brev fra en skytsengel deler Gerry Gavin sin reise med oss, en reise der han oppretter kontakt med sin indre guddommelighet. Gjennom Margaret, ut fra korrespondansen og samtalene dem imellom, begynner han å akseptere, forstå og lære av det guddommelige i det indre, å frembringe denne forbindelsen og dele den med oss alle. Dette meget velskrevne og ærlige verket er en nødvendighet for alle som ønsker å få et utvidet syn på tilværelsen. Det er en håndbok som beskriver ytterligere måter for å utvide sannheten om at vi faktisk ikke er mennesker som forsøker å ha en åndelig opplevelse, vi er åndelige skapninger som opplever det å være menneske. I vår kjerne er vi redskaper og kar som det guddommelige benytter for å 16
uttrykke og avdekke mer for verden. Men for at det skal la seg gjøre, må vi være villige til å legge alle fordommer, all tvil og frykt til side … og være i ro i nærvær av det guddommelige. Når vi så benytter de meget praktiske og reelle virkemidlene som finnes i denne boken, må vi utvikle vårt åndelige blikk, våre åndelige ører, vårt åndelige hjerte og sinn. I likhet med Gerry må også vi legge all tvil til side og bevege oss fremover og inn i de åndelige mulighetenes rike, ledet av englene våre. Takk, Gerry, for denne sterke reisen inn i åndens rike. Og takk, Margaret, for at du deler dette med oss på en måte der våre menneskelige begrensninger betraktes fra et utgangspunkt uten begrensninger, og kun ut fra godhetens, lysets, kraftens og kjærlighetens perspektiv. Måtte vi alle finne det samme i dette, og deretter dele det med andre gjennom å stå til tjeneste for hverandre. Som englene sa: Frykt ikke! Bare les videre! Pastor Gregory L. Johnson
1
D en motvillige sjaman
Dette måtte være det stoffet filmer ble skapt av – gjenstander som beveget seg, stemmer og gjenferd, en romtemperatur som kunne variere med mer enn sju grader, og en tåke som drev ned trappene eller svevde på toppen. For å si det mildt: Det var skrekkinnjagende!
J
eg forsto det ikke den gangen, men denne boken ble påbegynt i 1990, da samboeren min, Gail, og jeg flyttet inn i et hus som viste seg å være hjemsøkt. Før dette skjedde, hadde jeg ikke opplevd mer enn det aller mest grunnleggende når det gjaldt oversanselige fenomener – déjà vu, innimellom en forutanelse om hvem som ville komme på besøk, eller som kom til å ringe. Dette var imidlertid annerledes. Dette måtte være det stoffet filmer ble skapt av – gjenstander som beveget seg, stemmer og gjenferd, en romtemperatur som kunne variere med mer enn sju grader, og en tåke som drev ned trappene eller svevde på toppen. For å si det mildt: Det var skrekkinnjagende! Lenge sa jeg ingenting til Gail fordi jeg fryktet det bare var fantasien min som spilte meg et puss. Men til slutt tok jeg det opp med henne, og heldigvis innrømmet hun at også hun hadde sett og følt noe, og at hun også hadde vært redd for å si noe til meg, for hun hadde heller ikke noe ønske om å fremstå som gal. Ettersom Gail og jeg nettopp hadde kjøpt huset, hadde vi ikke lyst til å flytte, så vi satte 21
i gang med å granske alt det vi kunne finne frem til om det som skjedde i hjemmet vårt. Vi leste bøker, snakket med den lokale presten (som kom og velsignet huset fra nederst i trappen og deretter stormet ut), og til slutt søkte vi hjelp hos klarsynte – som jeg hadde mine store tvil om. Jeg hadde også fortalt historien om det som skjedde, til en nær venn av meg, som kom med et ganske merkelig forslag. Han hadde gått i behandling en stund, og hadde nylig begynt hos en terapeut som også var en begavet klarsynt. Kombinasjonen av ferdighetene hennes hadde fått full fart på terapitimene hans. Jeg likte denne tanken, for hun benyttet de oversanselige evnene sine som var nedarvet gjennom flere generasjoner, kombinert med sine betydelige tradisjonelle psykologiske kvalifikasjoner, noe som gjorde henne både troverdig og talentfull. Da jeg ringte til min venns terapeut/medium for å spørre henne hva vi kunne gjøre med situasjonen i boligen, spurte hun hva som skjedde i huset mitt, før jeg rakk å fortelle henne om det. Deretter kanaliserte hun en seremoni hun påsto ville fjerne de utenomjordiske plageåndene fra huset. Hun forklarte at kanalisering innebærer at man åpner sinnet for å motta informasjon fra åndelige kilder, mye på samme måte som kunstnere, musikere og forfattere ofte henviser til inspirasjon fra sin «muse». Hun sa at tre personer måtte utføre den samme seremonien tre forskjellige ganger, til forskjellige dager og tidspunkter. Dermed kastet Gail, min datter Melissa og jeg oss over oppgaven. Jeg må innrømme at jeg var en stor skeptiker da jeg gikk inn i det – helt til vi konkret utførte seremonien. Vi var klar over at det vi skulle gjøre, i alt vesentlig var en form for eksorsisme. Det vi ikke visste, var hva som kom til å skje. Husalarmen gikk av uten synlig årsak, dører slamret igjen helt av seg selv, og bak de lukkede dørene hørte vi lyden av skuffer som ble åpnet og lukket hardt. Vi måtte til og med lese den teksten vi skulle fremsi, langsomt fra store 22
stikkordplakater, for innimellom var det som om ordene som kom ut av munnen på oss, var rotete og forvirrede. Det dunket i veggene, og vi fikk en kvalmende følelse i magen – kort sagt det meste man kunne forestille seg som kunne skremme oss fra å fortsette. Hadde det vært en utleiebolig, er jeg ganske sikker på at vi ville ha kastet oss på første buss ut av byen – men det var vårt hus. Vi var klare til å slåss, og vi ga oss ikke. Ved slutten av den tredje seremonien føltes huset bedre for oss alle. For alle bortsett fra meg! Rent psykisk følte jeg meg helt forferdelig, som om hvert eneste grann av kraft var blitt sugd ut av meg. Det føltes som om jeg på et eller annet vis var blitt forandret av opplevelsen; jeg følte meg ikke som meg selv lenger. Like før den siste seremonien følte Gail seg drevet til å gi meg noen AA-batterier hun sa jeg skulle legge i skjortelommen. Hun visste ikke hvorfor, hun følte bare at det var viktig. Da vi avsluttet seremonien, sjekket jeg lommen, og oppdaget at batteriene delvis hadde smeltet. I løpet av de tre neste ukene hadde jeg den samme effekten på tre bilbatterier. Ettersom dette begynte å bli dyrt, ringte jeg til mediet/terapeuten vår igjen for å finne ut hva som skjedde, og hun spurte om jeg hadde fulgt instruksjonene hennes og gått til anskaffelse av et kompass, og om jeg var helt sikker på at jeg hadde stått med ryggen mot nord under seremonien. Da jeg bekreftet dette, forklarte hun at all den negative åndelige energien som hadde forlatt huset, rent bokstavelig hadde passert gjennom meg på vei ut. Dette fortalte hun meg først etter at det hadde skjedd, fordi hun var sikker på at hvis hun hadde sagt det på forhånd, var det ikke sikkert jeg ville ha følt meg trygg (godt gjettet), og at jeg kanskje ikke ville ha utført seansene (enda bedre gjettet)! Hun forklarte videre at hun fornemmet at jeg hadde den åndelige styrken og beskyttelsen som krevdes for å overleve denne energien, og at det at jeg hadde lært å gjen23
kjenne den, ville bli til hjelp i jobben min senere. Hun fornemmet at i løpet av to år ville jeg møte en som ville forandre tilværelsen min totalt, og som ville lede meg i en ny retning og inn i et slags «partnerskap». Hun sa videre at kampen med de uønskede husgjestene våre ville være en god erfaring. Noe som skulle vise seg å stemme. Da jeg foretok en gjennomgang av hendelsen den gangen, var jeg imidlertid sikker på én ting: Jeg skulle absolutt ikke bli involvert i noen form for arbeid som innebar energi, ånder, seremonier og oversanselige. Absolutt ikke på noen som helst slags måte! Det varte til høsten 1991. På Gails oppfordring bestemte vi oss begge for å begynne på massasjeskole, hun fordi hun ønsket en karriereforandring, jeg for å skaffe meg en god tilleggsinntekt. Læreren vår var en ypperlig tradisjonell massasjeterapeut, rådgiver og instruktør, men hun hadde også andre sterke sider. Som tverrkulturell healer som hadde fått opplæring fra innfødte healere i mange land, introduserte hun alle mulige former for folkelige healingtradisjoner for klassen, og selv om jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri mer skulle fuske i utenomjordiske skapningers verden, oppdaget jeg at jeg åpnet meg for stadig mer fantastiske hendelser. Jeg ble dypt fascinert av innfødte sjamaners arbeid, og begynte å studere med andre lærere og deretter med deres lærere igjen, og tilegnet meg kunnskap om alle de positive aspektene ved at mennesker åpner seg for sin åndelige forbindelse, og hvor styrkende denne forbindelsen kunne være. Så å si på dagen to år etter forutsigelsen til den klarsynte som hadde tatt seg av det hjemsøkte huset vårt, traff jeg engelen min, Margaret. Slik tilfellet er når det gjelder de fleste dyptgripende åndelige opplevelser, skjedde det i en periode med total personlig overgivelse. Jeg sto foran en virkelig tung følelsesmessig blokkering i livet, og forsto at jeg trengte grun24
dig veiledning for å komme gjennom situasjonen. På dette punktet var jeg blitt ganske dyktig i flere sjamanske metoder og kom jevnlig i kontakt med åndelige veiledere og kraftdyr. Jeg hadde imidlertid aldri kommet i kontakt med engler, men forsto instinktivt at dette var noe jeg var nødt til å fullføre. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg snakket høyt til engelen som jeg håpet var der ute og lyttet: «Om jeg bare hadde visst hva du heter, vet jeg at jeg kunne finne en måte å snakke med deg på!» Jeg lukket øynene og alt ble hvitt, lik et tomt filmlerret, og så begynte ordet Margaret å vokse frem. Jeg åpnet øynene og lukket dem igjen, og der sto ordet fortsatt. Jeg tenkte for meg selv: Hva slags englenavn er Margaret? Jeg hadde forventet noe som lød langt mer himmelsk. Men nå, i stedet for at bare dette ene ordet fylte lerretet, begynte ordet å skrive seg selv i alle de ulike skrifttypene jeg kunne forestille meg … om og om igjen … Foran de lukkede øynene mine fylte de hver centimeter av det hvite lerretet. Jeg åpnet øynene igjen og var ganske forvirret. På den tiden var jeg ikke spesielt begeistret for navnet Margaret. Jeg stilte spørsmålet igjen og lukket øynene. Denne gangen ble skjermen sort som natten, og navnet dukket opp på nytt, men nå i hvite bokstaver på det sorte lerretet, og nok en gang i hver eneste skrifttype jeg kunne forestille meg, og enda noen til. Til slutt åpnet jeg øynene, overbevist om at den engelen jeg søkte, faktisk het Margaret! I årene forut for denne hendelsen hadde jeg lært om mange former for åndelig kommunikasjon, og av en eller annen grunn var den som føltes riktig når jeg skulle ta kontakt med Margaret i denne spesielle perioden, en metode som kalles automatisk skrift. Teknikken er virkelig enkel, og i tillegg er den meget effektiv. Du starter med å skrive et brev til den åndelige veilederen du ønsker å komme i 25
kontakt med. Det kan være til skaperen, slik Neale Donald Walsch gjord det i Samtaler med Gud, det kan være til en kjær avdød person, eller, som i mitt tilfelle, til min nye englevenn. Du skriver brevet og ber om råd som om du skulle snakke til den aller mest kjærlighetsfulle skapningen du kan forestille deg, og deretter – og dette er den vanskelige delen – skriver du et svarbrev til deg selv. I dette brevet til deg selv forestiller du deg at svaret kommer fra en som er oppriktig glad i deg, og som bare ønsker ditt beste, og lar det strømme på. Før denne perioden hadde jeg ikke engang forsøkt denne øvelsen fordi jeg syntes det virket dumt. Jeg mente det var opplagt at hvis det var jeg som skrev brevet og jeg som skrev svaret, var jeg nødt til å få de svarene jeg helst ville høre. Men da jeg skrev dette første brevet til Margaret, oppdaget jeg at antagelsene mine ikke kunne ha vært fjernere fra sannheten. Jeg gjennomgikk en meget vanskelig periode i livet. Jeg strevde med et forhold, jeg hadde lite penger, og det var som om hver eneste dag var ett skritt frem og tre tilbake. Jeg skrev og spurte hvorfor tilværelsen var så vanskelig, hvorfor forholdet mitt ikke fungerte, og hvorfor det var så strevsomt å komme seg videre i livet. Jeg åpnet brevet med: «Kjære Margaret», avsluttet med: «Kjærlig hilsen Gerry», og åpnet svarbrevet med: «Kjære Gerry». Jeg lukket øynene et øyeblikk, pustet dypt og begynte å skrive. Svaret hennes startet med en setning jeg selv aldri ville ha tenkt på å bruke, men allikevel er det en setning som har åpnet hvert eneste ett av de tusenvis av brev jeg har mottatt fra Margaret siden den gangen: «Hallo, kjære venn, og velkommen.» Derfra begynte jeg å skrive, mye raskere enn jeg vanligvis skriver, og budskapet var så annerledes enn de formuleringene og den måten jeg vanligvis benytter når jeg tenker og skriver, at jeg oppdaget at jeg også leste det med stor fascinasjon, som om 26
det var skrevet av en annen. Den innsikten hun viste når det gjaldt følelsene og emosjonene hos den personen jeg levde i et forhold med, var langt mer observante og lempelige enn det jeg kunne gi meg selv æren for. Og den varsomheten som ble utvist mot meg, innga meg også med en følelse av at jeg ikke lenger trengte å straffe meg selv for at jeg ikke var «alt for alle», slik jeg alltid forsøkte å være. Det fantes ikke et grann av bebreidelser og bedømmelser i brevet, og dette fikk hun formidlet, samtidig som hun klart og tydelig påpekte mitt ansvar for hvordan jeg reagerte på, og skapte, alle mine erfaringer. Jeg skrev og skrev, og oppdaget at jeg avsluttet brevet med det som er blitt selve kjennetegnet hennes: «Gå i fred. Kjærlig hilsen Margaret.» Jeg må ha lest det brevet om igjen minst hundre ganger, og for hver gang ble jeg stadig mer forbløffet over den kjærligheten og innsikten hun formidlet. Men fortsatt var jeg ikke helt overbevist om at det ikke kunne ha vært et produkt av min egen fantasi. Derfor bestemte jeg meg for å teste gyldigheten av den informasjonen hun ga meg. Hun fortalte meg hva som var årsaken til at enkelte personer i livet mitt reagerte på meg på bestemte måter. Det var en vennlig og varsom innsikt i atferden deres som jeg aldri selv hadde tenkt på. Da jeg ringte dem og spurte om de kanskje følte det på denne måten, svarte de til min store forbløffelse med sjokk og undring at jeg intuitivt hadde forstått nettopp hvordan de følte det. Jeg må innrømme at selv om denne hendelsen hevet mitt nivå for forståelse, var jeg stiv av skrekk ved tanken på å skulle la folk få vite at informasjonen kom fra den nye pennevennen min – og forresten er hun en engel og heter Margaret. Jeg fortsatte å skrive til Margaret nesten daglig i det første året. Jeg oppdaget at selv om hun hjalp meg med 27
innsikt, ville hun ikke forutsi fremtiden, for det ville svekke min frihet til å velge, noe som ville bety at det var hun som skapte min virkelighet, og ikke jeg. Hun hjalp meg imidlertid med å få innsikt i hva som ville være de mest produktive handlingene jeg kunne utføre for å skape den tilværelsen jeg ønsket. Jeg oppdaget at hun hadde en vidunderlig sans for humor og en fantastisk evne til å ta tak i svært komplekse begreper og bryte dem ned til lettfordøyelige godbiter jeg kunne forstå. Sansen for humor viste seg en dag da jeg spurte henne: «Hvorfor meg? Hva er det med meg som gjør meg spesiell nok til å få lov til å snakke med en engel?» Hun svarte at det ikke var «noe spesielt ved meg», og at folk forhåpentligvis ville forstå at hvis jeg kunne klare det, kunne hvem som helst klare det! Senere forklarte hun at selv om hun hadde hatt det litt morsomt med meg, var det ikke hennes egentlige oppfatning at jeg ikke var spesiell, men at vi alle er like spesielle i vår evne til å kommunisere med engler og skaperen. Og med dette løftet hun forholdet vårt til et nytt nivå, som en indikasjon på at tiden var inne til at jeg skulle dele budskapene hennes med andre mennesker. Jeg hadde allerede delt budskapene fra Margaret med et par nære venner og familiemedlemmer, men tanken på å skulle komme ut av «det oversanselige skapet» var virkelig skremmende. Hva ville andre tro om meg? Hva om den informasjonen jeg formidlet for andre, virket som det rene tøv for dem? Da ville de ikke bare tro at jeg var en svindler, men det faktum at jeg trodde jeg snakket med engler ville gjøre meg til en gal svindler. Hun forsikret meg at alt kom til å gå helt fint, og dagen etter fikk jeg «tilfeldigvis» en telefonoppringning fra en venn som visste om Margaret, og som foreslo at jeg skulle snakke med en venn av henne, en begavet klarsynt som kanskje kunne gi meg noen råd når det gjaldt hvordan jeg skulle dele denne erfaringen med andre. 28