Bondevett by Cappelen Damm AS

© 200X CAPPELEN DAMM AS Hovedprinsipper: 1. kolofonsiden skal generelt ha så få opplysninger som mulig. kun [Eventuell annen tekst som er betinget i bokas kontrakt] opplysninger uten klammer er obligatoriske. av øvrige opplysninger er det ISBN 978-82-04-XXXXX-X [ISBN 978-XXXXXXX-X (Eventuell ekstern bokklubb, settes i parentes)] X. opplag 200X Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Illustrasjoner: <Navn> Omslagsdesign: <Evt. navn, firma> [Omslagsfoto: <Navn>] Sats: <Firma> [Repro: <Firma>] Trykk og innbinding: <Firma, samt land hvis trykt utenfor Norge> [Satt i XX pkt. <skrifttype> og trykt på xxx gram <papirtype>.]

Amund Fjeldstad - SUNT BONDEVETT PÅ JOBBEN

......................

HVORFOR DENNE BOKA?

MØT MUTTERN

HILS PÅ FATTERN

.....................

......................

IKKE NEVN SLAKTINGEN FOR GRISEN

TOTALEN

WIENERBRØD

.....................

......................

DRØM SMÅTT

STOLENE PÅ TUNET

.....................

107

...............

EN BLID FYR

BAD BATHING ROOM

CASH IS KING

119

HVA ER EN VERDI?

................

127

DEN BRATTE BAKKEN

131

KAST UT KATTEN

...............

................

139

...............

145 151

...............

................

165

...............

Amund Fjeldstad - SUNT BONDEVETT PÅ JOBBEN

113

Å STARTE PÅ NYTT NAIV, MEN IKKE DUM IKKE MER TID, MEN MER UT AV TIDEN DET VISSTE JO IKKE JEG

Amund Fjeldstad - SUNT BONDEVETT PÅ JOBBEN

IKKE NEVN SLAKTINGEN FOR GRISEN OM SINNSSTEMNING OG KOMMUNIKASJON

Griseslaktingen! En ganske forferdelig sak som jeg husker fra jeg var liten. Grisene var jo så hyggelige der de gikk og gryntet i bingen sin, ofte fikk de navn av oss også, og de var trivelige å klø bak øret. Men en dag ble de slept ut av den trygge bingen sin, fikk ei kule plantet i skallen og forlot livet med et skingrende hyl. Så ble grisen båret ned til bryggerhuset, lagt på slakterbenken og skåldet med kokende vann fra potetkjelen for å få fjernet all bust. Så ble den hengt opp etter bakbeina og slaktet. Muttern og fattern pleide å selge unna

noen griser, men beholdt to selv. De ble grovdelt i bryggerhuset og båret opp på kjøkkenet. Der ventet muttern. Hun hadde en «slakterkone» fra bygda med på jobben, og de sto for findelingen. Koteletter i en haug, fileter i en annen, og så videre. Så ble alt puttet i plastposer og pakket pent inn i gråpapir, med beskrivelse av innhold, skrevet med tusj på papiret. Så ble det hele båret ut i bilen og kjørt til frysebokser som de leide i bygda. Kverningen til farse ble gjort hos Leiv Vidar i Hønefoss. For det moderne mennesket er nok

dette uvanlig og kanskje ubehagelig å tenke på. Men det er naturen, og slik har naturen alltid vært.

pragmatisk, det var slik livet på gården hadde vært – og var. Men han hadde dybde på dette området også.

For oss barna var griseslaktingen en delt opplevelse. Jeg husker godt at det var spennende, men at vi ikke fikk lov til å se på. Vi måtte pent holde oss innendørs og ikke kikke. Leit var det også, grisene var født på gården som små og søte, ofte lekte vi med dem og ble glade i dem, og nå skulle vi altså ta livet av dem! Så på en side var det en viss spenning med det hele, og selvsagt kikket vi på bak gardina, men kanskje kom det noen tårer. Muttern og fattern fortalte at slik var det den gangen de var små også, det var jo slik livet var på landet. Muttern var glad i grisene, hun også, og spesielt glad i å gi dem godsaker. Det vanket ofte potetskrell og annet snadder. Hennes jobb under slaktingen var å holde og røre i blodbøtta. Så snart stakkaren var stukket i halsen, fosset blodet ut og måtte samles opp. Det var mildt sagt et griseri, for grisen hyler og spreller som – nettopp: en stukket gris. Fattern og slakteren holdt grisen nede så godt de kunne, mens hun sjonglerte med bøtta. Men hva med fattern selv? For han var jo glad i grisen han også. Hvordan var det for ham å se den sprelle og dø? Bonden var nok

«Ikke nevn slaktingen for grisen», husker jeg fattern sa. Eller han sa det vel egentlig ikke akkurat slik. Det han sa, var at vi ikke skulle snakke om slaktingen dersom grisen lyttet. Eller enda mer presist: Han ba oss om ikke å snakke om slaktingen når vi var i fjøset, der grisen var. Jeg husker jeg tenkte på dette. Hvorfor skulle vi ikke snakke om slaktingen når grisen selv var i nærheten? Den forstår det jo ikke? Nei, språk forstår den nok ikke. Men sinnsstemning forstår nok dyrene, og det visste fattern godt. Levende vesener føler, og dyr kanskje enda mer enn mennesker. Så det var det han mente. Vi påvirker dem rundt oss med måten vi opptrer på. Og vi skal ha respekt for alle levende vesener, gjennom livet og inn i døden. Det vi tenker og det vi sier, uttrykkes gjennom en måte å være på som andre oppfatter. Det handler om energi mellom levende vesener. Hvor ofte har vi ikke sagt noe slikt som at «det ligger noe i lufta» eller at «stemningen i rommet var trykket».

«IKKE NEVN DETTE FOR GRISEN»

Amund Fjeldstad - SUNT BONDEVETT PÅ JOBBEN

HVORDAN TA ENERGIEN FRA 250 PERSONER PÅ TO SEKUNDER? Det var nok sinnsstemning fattern tenkte på, da han ba oss ikke å nevne slaktingen for grisen. «Tenk på noe positivt», sa fattern, «om du skal i fjøset på slaktedagen.» Han visste at grisen merket hvordan vi hadde det. Vi kan altså føle sinnsstemninger på godt og vondt. Kanskje burde vi være mer bevisste på hvordan vi påvirker de som er rundt oss? Sinnsstemninger påvirker like kraftfullt på kontoret, som i fjøset. Jeg hadde selv kontor i Oslo, men besøkte ofte det europeiske hovedkontoret i London. Fly til Heathrow terminal 3, så en taxi til kontoret. Noen hyggelige ord til karen i resepsjonen på vei bort til heisen, så opp i tredje etasje. Det var etasjen hvor det var mest liv. For der satt hele salgsgjengen for Storbritannia og Irland, markedsavdelingen, mange av assistentene og andre støttefunksjoner. 250 personer. Åpent landskap, et rom fullt av energi. Og den energien kjente jeg alltid slå mot meg på vei inn. Det var en stor glassdør som måtte åpnes for å bevege seg inn i rommet fra den ene siden, slik at jeg kunne gå bort til mitt kontor, som befant seg på langveggen

på den andre siden. Hver gang jeg åpnet glassdøren, kom energien – volumet, eller støynivået som vi også kan kalle det – mot meg. Dette støynivået var alltid på et visst nivå og kom fra alle de 250 personene som diskuterte, ringte og var i virksomhet der inne. Unntatt én gang. Jeg gikk ut av heisen som vanlig, beveget meg de 4–5 meterne bort til glassdøren og åpnet den. Jeg forventet at den samme energien skulle møte meg. Men nei. Nivået var nede på halvparten. Men hvor var resten av energien? Det slo meg intuitivt: «Er halvparten av menneskene av en eller annen grunn ute i dag?.» Jeg kikket inn. Der satt alle sammen. Hva hadde skjedd?

GRÅ SJEFSTRYNER På den bortre langveggen var sjefskontorene. Glasskontorer. Det var noen bokstaver skrevet på veggene. Man kunne ikke se alle detaljene der inne, men det meste. Det som hadde skjedd, var følgende: På det største sjefskontoret satt den største sjefen og snakket med den nest største. Og det de snakket om, viste det seg, var at de samme morgen hadde fått beskjed om at den største kunden i Europa hadde sagt opp kontrakten og gått til en konkurrent.

Sinnsstemningen til de to karene, de grå ansiktene deres, det negative kroppsspråket, tok energien fra de 250 personene på den andre siden av en 1 centimeter tykk glassvegg – på et par sekunder. Så raskt «sprer» sinnsstemning seg. Hvordan? Det som skjer, er at noen går forbi kontoret der de to sitter, og kikker inn. Og legger merke til at de to der inne ikke ser bra ut. «Hva skjer?» Det hele tolkes negativt, og det sprer seg fort i kontorlandskapet: «Blir det nedskjæringer?»

SKAL VI IKKE VISE FØLELSER? Så kan man jo spørre seg: Skulle ikke de to stakkars sjefene vise følelser? De var jo lei seg fordi en stor kunde hadde vendt dem ryggen. Et bedre spørsmål er nok om det var smart av dem å ta energien fra 250 ansatte. Svaret på det siste spørsmålet er åpenbart nei. De kunne jo ha diskutert et annet sted. Nyheten ville jo uansett komme ut, så det handler ikke om å skjule noe, men det handler mer om hvordan man skal formidle et budskap. Og i dette tilfellet, der det var ledere som avslørte hvor nedstemte de var, er det enda viktigere. For ledere påvirker enda mer. Men vi bør alle være bevisste på egen sinnsstemning. Den påvirker nemlig våre omgivelser. Av og til dreier det seg bare om at vi

tenker bevisst på hvordan vi fremstår. Det kan være nok å riste løs, drikke et glass vann eller få litt frisk luft. Det løsner opp en låst og negativ sinnsstemning.

VI HAR EVNEN I OSS En venn fortalte en episode fra noen uker tilbake. Han hadde vært på forretningsreise og fløyet hjem til Gardermoen tidlig om ettermiddagen. Han hadde dårlig tid og hastet innover mot Oslo med bilen. Sjefen hadde bedt ham komme på kontoret og ordne noen viktige saker så raskt som mulig. Så begynte trafikken å gå tregere. Han begynte å irritere seg. Og ble liggende etter en bil som kjørte veldig sakte – i venstre fil. Det var ledig til høyre mens bilen foran ham ble liggende foran i den venstre og sperre. Min kompis skulle akkurat til å legge seg på hornet for å vekke opp tregingen der foran. Så tenkte han seg om. Han kom til å tenke på en historie jeg hadde fortalt ham om situasjoner i trafikken der vi lett kan miste hodet. Som når noen presser seg foran oss en dag vi er ute og kjører og har veldig dårlig tid. Vi sitter stresset i bilen og er redd for å komme for sent. Så kommer det en frekkas ut fra en sidegate, presser seg forbi og oss og rekker akkurat å smette over det neste krysset på grønt

Amund Fjeldstad - SUNT BONDEVETT PÅ JOBBEN

Vi har altså evnen til å skifte sinnsstemning raskt og gjør det hele tiden, ubevisst.

– mens vi står igjen på rødt! Lett å bli forbannet. Men hva om vi ble fortalt at årsaken til den andres kjøring var at han akkurat hadde fått en telefon om at barnet hans var på sykehuset etter en ulykke, hva da? Da hadde vi skiftet sinnsstemning umiddelbart, fra sinne til medfølelse. Vi har altså evnen til å skifte sinnsstemning raskt, og vi gjør det hele tiden, ubevisst. Vi må bare lære å gjøre det bevisst. Dette tenkte kompisen min på, der han lå bak tregingen i venstre fil inn mot Oslo. Han roet seg ned og lot være å legge seg på hornet. Etter et par minutter blinket bilen foran til høyre og la seg sakte over i den filen. Kompisen min trykket på gassen, fikk opp hastigheten, og kikket inn i den andre bilen på vei forbi. Der så han en gammel mann og en gammel dame, ektepar kanskje. Han i svart dress med slips, hun også i mørkt med et sjal. Alvorlige ansikter. De svingte av til høyre i retning av Østre gravlund. Kompisen min kjente følelsene i kroppen. De gamle skulle nok i begravelse. Så hadde han altså vært nær på å legge seg på hornet, fordi han måtte i et møte. Han var glad for at han hadde tatt et steg tilbake og tenkt seg om. Tenk

hva vi kan få til når vi bevisst går inn for å endre våre egne og andres sinnsstemninger.

NATURLIG Å BLI FORBANNET? «Det er jo naturlig å bli forbanna av og til», fortalte en kollega meg en gang. Ja, kanskje? Men er det nyttig? Det handler nok om å utvikle evnen til å kunne velge, ikke hva som skjer, men hvordan man reagerer. Er det nyttig å vise fingeren i trafikken, bli forbannet på kontoret eller frustrert når noe ikke stemmer? Kanskje er det naturlig? Men andre reagerer jo annerledes, er ikke det like naturlig? Det kan være viktig å få ut aggresjon, men er kontoret, eller kjøkkenet hjemme for den saks skyld, rett arena? Er ikke en joggetur mer egnet, mer nyttig?

AV OG TIL BARE MÅ VI «Men vi kan vel ikke bare late som vi er i en bedre sinnsstemning enn vi er i», sier noen. For det nytter vel ikke å late som. Vel, noen ganger må vi bare presse oss inn i en annen sinnsstemning, jeg hadde nær sagt enten vi tror vi kan det eller ikke. Dersom vi er i et møte som ikke går særlig bra, kanskje av den typen der vi føler oss urettferdig behandlet eller

Amund Fjeldstad - SUNT BONDEVETT PÅ JOBBEN

oversett, påvirker det oss jo negativt. Men hva om vi skal rett inn et annet møte etterpå, for å ønske en nyansatt velkommen? Vi kan ikke la den dårlige sinnsstemningen fra det første påvirke stakkaren i det andre møtet. De fleste av oss har stått på flyplassen for å gå om bord på et fly. På vei hjem etter en lang dag med møter, kanskje, eller på vei til ferie med familien! Ofte kommer crewet forbi på vei ut til flyet. Hva om du plutselig observerer at flykapteinen ser helt grå ut i ansiktet. Svetteperler på panna eller overleppen, nesten litt skjelven. Du ville løpt din vei! Aldri om du ville gått om bord. Men det kan jo hende det ikke var så mye galt med kapteinen, kanskje hadde katten hans blitt overkjørt, og han viste bare følelser? Saken er at det kan han ikke. Han må se ut som om han har det bra og er full av selvtillit, det er en del av jobben. Og kanskje er det en del av jobben vi alle har, og spre god energi til våre omgivelser? Kanskje har vi et ansvar?

IKKE HVA SOM SKJER, MEN HVORDAN VI HÅNDTERER DET Selvsagt påvirkes vi av det som skjer med oss. Men samtidig: Er det noen automatikk? Faktisk ikke, det er ikke noen automatisk sammenheng mellom det som skjer med oss, og hvordan vi føler oss etter at det har skjedd. Brekker vi beinet, er det surt, og kanskje blir vi frustrerte. Men etter å ha tenkt oss om, er det kanskje ikke så ille som vi trodde med det samme? Vi får jo lest de bøkene vi hadde lyst til å lese, flere synes synd på oss og gir oss sjokolade, og mange skriver jammen også på gipsen vår. Det føles bedre! Selvsagt påvirkes vi når noe negativt skjer, men vi skal være forsiktige med å koble det automatisk med etterfølgende dårlige følelser. Hva med å miste jobben? For mange er nok

det ille, men kanskje kan det også være det sparket vi trenger for å komme i gang i en ny og bedre retning. «Det har skjedd igjen, helt utrolig», husker jeg en kollega utbrøt, vi hadde fått ny sjef for fjerde gang på to år. «Umulig å få kontinuitet med sånt et kaos.» «Men interessant å bli kjent med en ny personlighet», tenkte jeg. Denne gangen var det en svenske, og jeg hadde aldri jobbet for en svenske tidligere. Jeg merket at det å være nysgjerrig er bedre enn det å være skeptisk, og det sender nok også ut helt andre signaler. Jeg tror jeg hadde åtte–ti forskjellige sjefer på fem år. Mange syntes dette var veldig vanskelig, men jeg så ikke noe negativt i det. Å forholde seg til nye personer er jo med på utvikle vår egen spennvidde og fleksibilitet. «En amerikaner!» husker jeg en av kollegaene stønne da han hørte at den nye sjefen var nettopp det. «Sikkert bare opptatt av tall», sa han. Jeg tenkte at det vet vi vel ikke før vi treffer mannen, og jeg så ikke noe poeng å tenke slik her og nå. Og hvorfor ikke heller tenke som muttern. «Og så amerikaner, da gitt. Noe så artig!»

Amund Fjeldstad - SUNT BONDEVETT PÅ JOBBEN

Sinnsstemninger påvirker like kraftfullt på kontoret, som i fjøset.