Blå øger kan isje lyge by Cappelen Damm AS

Hans Sande

Blå øger kan isje lyge Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41383-5 1. utgåve, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Sett i 10,6/13,5 pkt. sabon og trykt på 80 g Munken print cream 1,5. Sangtekstsitatet på s. 65-66 og 157-158 er frå Fjorden Baby!: «Himmelen» (2011) Sangtekstsitatet på s. 78-79 er frå John Olav Nilsen & Gjengen: «Nesten som eg lever» (2012) Føresegnene i åndsverklova gjeld for materialet i denne publikasjonen. Utan særskild avtale med Cappelen Damm AS er all eksemplarframstilling og tilgjengeleggjering berre tillate så langt det har heimel i lov eller avtale med Kopinor, interesseorganisasjon for rettshavarar til åndsverk. Bruk som er i strid med lov eller avtale, kan føre til erstatningsansvar og inndraging og straffast med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Eg var bare fire år då eg bjynte å lure. Kver kveld låg eg i sengen min og spikkulerte på koffor Moderen hadde små, grønne øger. Men eg våget isje spørre, og eg tror det var fordi eg var redd for å ødelegge nokke. Ja, eg var redd for at svaret honnes ville ødelegge alt for meg. Då var det bedre at eg koste meg så godt eg kunne. Moderen satt fredelig ved sengen min og leste eventyr, og når hon var ferdig, kunne eg velge repeat eller et nytt eventyr. Eller eg kunne spørre hon om ka som helst, og det gjorde eg. Eg spørte om ka som helst, bortsett fra det med øgene. Moderen var god mor kver dag og hele dagen. Og når kvelden kom, leste hon høgt for meg og stirret på meg med de grønne øgene sine. Så svitsjet hon off lyset, og i et par sekunder kunne eg se øgene honnes skinne i mørket. To små gulgrønne steiner som svevde i lause luften. Så lukket hon døren, og eg låg igjen i mørket og ventet på at eg skulle sovne og glemme de rare øgene honnes. Det gikk et år, og eg blei mer og mer sikker på at eg visste svaret. Men eg våget fremdeles isje spørre. Eg bare gikk rundt meg sjøl og var close. Ja, eg var på nippet. Men då eg fylte seks år, var eg helt sikker, og då først våget eg spørre. 5

– Mamma, koffor har du så grønne øger? spørte eg då fortellingen nærmet seg slutten. Hon stirret på meg som om hon tenkte seg om, men egentlig bare leitet hon frem svaret fra en fil med uvanlige spørsmål og svar som matsjet min mentale alder. Så fant hon det. – Fordi netthinnen min er dekket av utallige små krystaller, sa hon og smilte, – forstår du? – Ja, visket eg, – men koffor? – For å kunne se i mørket, gutten min, sa hon og lukket den gamle eventyrboken hon hadde gjømt inni seg. Faderen hadde også små øger, men de var brune. Eg fikk aldri se øgene hannes når det var mørkt, for han viste seg aldri inne på rommet mitt. Så eg vet isje om de brune øgene også lyste i mørket. Kanskje listet både Moderen og Faderen seg inn på rommet mitt om natten og kjek på meg med de lysende øgene sine for å sjekke om eg sov og hadde det bra? Eller kanskje var det bare Moderen som dreiv på med sånt? Det var uansett helt unødvendig, for sengen min var full av følere som sendte melding om tingenes tilstand til Ålehovvene hele natten igjennom. Ja, de registrerte pulsen min og pusten min og trøkket og temperaturen og bølgene i hjernen mens eg svevde gjennom drømmene og glei inn og ut av de lette og tunge søvnfasene. Det verste var at når eg våknet midt på natten, blei eg ofte liggendes og vri meg og gruble på om mine egne øger var ekte. Og plutselig reiste eg meg og skyndte meg bort til speilet for å se om de også lyste i mørket. Men det gjorde de heldigvis isje. Eg sto litt og glodde for å vere på den sikre siden. Men alt var helt mørkt. Så subbet eg tilbake til sengen og sovnet trygt. – Bare slapp off, mumlet eg, – blå øger kan isje lyse 6

i mørket. Du e på den sikre siden. Blå øger kan isje lyge. Men var det sant? Kunne eg stole på mine egne øger? Eg sovnet, men i halvsøvne låg eg og følte meg frem med fingertuppene langs kanten av øgehulene mine. Eg leitet etter en skjøt. Eg var redd for å finne en hudflik som stakk frem, en flik som eg kunne lirke og dra i sånn at øgene løsnet og glei ut og avslørte meg.

Eg levde i Ålehovvenes dager. Eg visste isje kor lenge de hadde hersket eller kor mangen de var eller ka planen dies gikk ut på. Eller kordan de såg ut. Eg visste bare at nokken usjente vesener hadde tatt over då menneskene isje klarte å ødelegge mer. For det var isje mer igjen å ødelegge. Om kveldene låg eg muttars aleine i mørket og grublet og undersøkte meg sjøl helt til eg bjynte å tenke positivt. For eksempel hadde eg en tankelek som gikk ut på at eg kunne få ønske meg tre ting. Sånn som i de gamle eventyrene. Altså måtte eg bestemme meg for ka eg aller helst ville ha, sånn at eg kunne sende ønskelisten videre til Ålehovvene. Og til slutt landet eg på tre ønsker som eg kom tilbake til kver kveld, helt til eg var på den sikre siden. No nevner eg de i riktig rekkefølle: Mitt høgeste ønske var å få møte et annet menneske av sjøtt og blod. A human being of flesh and blood. Og å få sjenne på huden til et annet menneske. De to tingene må regnes som ett ønske, skrev eg. Men det var selvfølgelig for mykje forlangt. Selvfølgelig fikk eg avslag. Og då skrev eg at viss det isje e mulig å oppfylle mitt høgeste ønske, så ønsker eg meg et dyr. Men eg esje så dum at eg tror 8

eg kan få en hamster eller en hund eller katt her inne på rommet mitt. For sånne dyr fins neppe lenger i den virkelige verden. Derfor har eg bestemt meg for å ønske meg et insekt. Det første insektet som falt meg inn, var en flue. For fluene e vant med mennesker, og så e de livlige. Men så kom eg på at den gangen det fantes fluer, var de isje velkommen likavel. For de var så rastlause og de ga seg aldri. Så tenk om eg endelig fikk oppfylt det nest høgeste ønsket mitt og det var en hyggelig flue som laget en koselig surrelyd. En levende flue som landet på meg og spaserte oppover armen min og sjente på huden min med snabelen, før hon lettet og tok seg endå en luftetur gjennom rommet. Prøvde vingene og surret litt rundt omkring før hon bestemte seg for å komme tilbake til huden min. Så kunne hon lande på et helt annet sted og gå rundt og undersøke forholdene, og det ville sikkert kitle. Tenk om eg en natt blei irritert og kverket hon i søvne! Bare klasket til hon når hon søkte kontakt. Og når eg våknet kom hon til å ligge der på ryggen. Livlaus. Kanskje eg aldri mer kom til å få kontakt med et levende vesen inne på rommet mitt? Så derfor kom eg frem til at eg heller skulle ønske meg et pinnedyr. For pinnedyret ser merkelig ut, og det holder seg stort sett i ro om dagen. Og etter det eg vet så varer det mykje lenger enn en flue. Om natten beveger pinnedyret seg sakte, og innimellom stopper det helt opp og blir ståendes stille en lang stund. Som en dau pinn. For det lever. Pinnedyret bare chilleran litt. Helt urørlig, som om det tenker seg om. Ja, pinnedyret tenker nøye gjennom saken. Står og tenker midt i en dunge av livlause pinner. Og då kan eg sjenne meg igjen i pinnedyret og spørre: 9

– Ka tenkar du på, min venn? Pinnedyret e veldig forsiktig med å uttale seg, men etter en lang stund kan eg høre den tynne stemmen fortelle at det tenker på et annet pinnedyr. Ja, pinnedyret lengter etter et annet pinnedyr. Det fine med dyr e at de isje kan tulle. Det e akkurat som med blå øger. De kan isje lyge. Og sånn kommer vi nærmere kverandre, pinnedyret og eg. Alle de gamle naturfilmene gjør at eg kan sitte i mangen timer og glede meg over mangfoldet i naturen. Sjøl om det kanskje isje fins lenger. Ka så? Ka e egentlig forskjellen for meg personlig? På engelsk blei pinnedyret kalt walking stick, og pinnedyret likte seg best den gangen det fikk leve fritt mellom andre pinner og kvister ute i naturen. Kver gang det kom en vind og blåste så alle kvistene disset, så disset pinnedyret også. Ja, eg køddasje! Det sviktet i knerene og disset i takt med de andre kvistene. Så glupt var pinnedyret at det såg ut som om det danset! På den tiden då det krydde av mennesker på jorden, var det flere og flere unger som blei allergiske fordi kjæledyrene dies hadde pels eller fjer som var fulle av allergener. Så ungene fikk blemmer og utslett og sår og skorper og møste pusten og fikk øgene fulle av tårer. Derfor måtte folk kvitte seg med hunder og katter og hamstere og marsvin og undulater og kanarifugler. Til slutt var det nesten bare pinnedyr igjen, for de var satt i sammen av helt glatte pinner uten allergener. Derfor gledet eg meg til at pinnedyret og eg skulle få lov til å møtes for første gang. Då skulle eg stille meg midt på golvet som et tre i skogen med armene rett ut til siden. Som lange greiner. Og fingrene kan vere kvister som spriker, og ytterst på den ene langfingen kan min 10

venn pinnedyret sitte og disse og danse i takt med resten av treet. Ja, pinnedyret og eg, vi kan kalle oss The dancing sticks og opptre i et stjerneshow på gammeldags TV.

Men eg fikk avslag igjen og møste motet i flere vikker. Så tok eg meg sammen og skrev at viss det isje lar seg gjøre å oppfylle det nest høgeste ønsket mitt heller, så ønsker eg meg en dau ting fra gamle dager. Jess, eg drømmer om å få holde en ekte 3D-ting mellom hendene. Ka som helst, egentlig. En helt vanlig gjenstand som isje var laget av elastin. Isje nokke fint og dyrt og sjeldent. Isje nokke antikt. Eg vil bare ha nokke som isje blir borte når eg våkner eller når eg klikker på Delete. Nokke som har egenvekt større enn 0,000000. Nokke som kan ligge på plass under puten kver gang eg våkner. En helt vanlig ting som har vært brukt av et helt vanlig menneske i fortiden. Fra den naturlige tiden før alt raste sammen. Det var det eg ønsket meg som nummer tre, og så klikket eg ønsket mitt inn og sendte det til Ålehovvene. – Vennligst presiser forespørselen. – Ka menar dokkar? skrev eg tilbake. – Forespørselen kan ikke behandles. Sånn var det Ålehovvene snakket. De var så jævlig smarte at de forsto isje vanlig norsk fra før i tiden. – Shit! E fårepølsen blitt så sjuk at han isje kan behandles? spørte eg, men den forsto de isje… 12

Eg gikk et par runder med meg sjøl og valpene mine, mens eg prøvde å presisere forespørselen min. Valpene løpte rundt og rundt i en sirkel på alle de fire veggene mine. De var fanget i mønsteret på veggen, men det såg ut som om de løpte likavel. Rundt og rundt løpte de, med tungen ut og halen opp og et fint hundesmil som var likt for alle. Eg gikk rundt og rundt på golvet. Ka var det eg egentlig ønsket meg? Eg kunne jo velge mellom tusenvis av saker og ting som var gått i glømmeboken. Endelig fant eg det! Så skrev eg det ner og klikket det i vei, og fikk svar nesten før eg hadde sendt det. – Forespørselen er under behandling. Vennligst vent. Ingenting skjedde, eg satt bare og ventet. Heldigvis hadde eg funne frem til en forespørsel som kunne behandles. Eg sto opp og gikk rundt til meg sjøl, helt til eg måtte gje meg og bare ligge meg igjen. Men eg var fremdeles glad for at forespørselen kunne behandles. Neste dag sto eg opp og luftet valpene, eg hørte på siste nytt om Isdalskvinnen, eg spiste. Forespørselen min var under behandling. Eg gikk og la meg, og sånn holdt eg på i tre døgn. Då dukket kniven opp. Han låg like innenfor døren. En helt vanlig, velbrukt tollekniv med rødt skaft. Svart slire. Knivbladet var sjokt og rustent, og der sto det gravert fire bokstaver i stålet: MORA. Eg åpnet The Wall og fant ut at Mora hadde vært et sted i Dalarna i det gamle kongeriket Sverige. Sverige hadde grense mot Norge, som også var et kongerike på den tiden. Mora var en famous knivfabrikk som hadde laget kniver i over hundre år. Bladet på Mora-knivene var laget av tre lag stål. Men det kunne eg isje se, for de tre lagene var smidd så hardt sammen at skjøtene var usynlige. Et hardt lag karbonstål i midten, og så et lag mjukere stål på kver side. Det var nesten som et dikt om 13

en ekte gammaldags familie. Tre mennesker sveiset tett sammen, med ungen i midten. Eg grep om skaftet og såg meg rundt etter nokke eg kunne forsvare meg mot. Der satt Faderen så fredelig og merket ingen ting. Han lignet til forveksling et levende menneske. Satt der og gjorde så godt han kunne, men han hadde isje peiling på ka eg drømte om. Han gjorde bare det som sto i oppskriften hannes, og ante isje at ekte mennesker kunne drømme seg langt vekk. Eller plutselig få løst til å stikke kniven i sin egen far. Eg tok et fast grep om skaftet og såg meg om etter nokke annet eg kunne skjere over strupen på. Nokke som kunne blø. Ja, eg lengtet etter å sjøre kniven inn og røske han ut igjen og se det røde blodet fosse ut av et holl i kroppen! Men de eneste som beveget seg her inne, var Moderen og Faderen. De lignet til forveksling mennesker. Men ingen av de hadde rødt blod som kunne sprute ut av et holl i kroppen og fosse utover golvet. Blod. Blodpøl. Silent killing. Revenge. Blodhevn. En gang for lenge siden hadde et annet ekte menneske holdt om dette skaftet på samme måten som eg gjorde no. Stått ute i en levende 3D-skog og sitt seg rundt. Rundt det levende mennesket var det tusenvis av trer med millioner greiner og kvister som han lett kunne kappe av. Ja, det var en mann som sto der med kniven i hånden. Og så hadde han bestemt seg og gjort det. Velt en grein, kappet han av og bjynt å spikke nokke. Kanskje en pil til buen sin. Kanskje en fløyte som han kunne spelle på om kvelden når han satt ved bålet og drømte om fremtiden. Kanskje en hendig liten lommegud med ett øge som han kunne ha med seg når han vandret ut i det usjente for å leite etter andre overlevende. For nokken hadde brukt denne kniven. Nokken 14

hadde smidd med han. Nokken hadde kanskje brukt han til å sløye fisk med. Det var sikkert derfor kniven var så rusten. De hadde hatt han med seg i båten. Eller nokken hadde glømt han igjen ute i regnet. Og der hadde Ålehovvene funne han under den store oppryddingen og lagret han sammen med andre jordiske ting som låg igjen blant restene av våres verden.

Under frokosten satt eg og slipte kniven mot bordplaten. Eg ville få bort rusten, og eg ville ha kniven skarp igjen. Like skarp som han hadde vært i fortiden. Neste gang kom eg til å ønske meg en pinn. En ubrukt pinn som eg kunne spikke på med Morakniven min. En ekte pinn med bark, det var det eg drømte om no. Det var umulig å slipe kniven, for bordplaten var altfor mjuk og føyelig. Laget av elastin som alt annet. Veggene og golvet var laget av elastin. Sjøkkenbenken var laget av elastin. Stolen eg satt på var laget av elastin. Tallerkenen min var laget av elastin. Alt var bøyelig og føyelig og uten skarpe kanter. Men så hadde Ålehovvene gitt meg denne kniven. Av gammalt stål. Den gamle kniveggen fikk isje motstand, han bare glei og glei mot bordplaten. Eg prøvde å spøtte på kniven, sånn som eg hadde sitt en gubbe med skyggehue gjøre på en gammal film. – For å bli kvass, må du møte motstand! sa eg høgt. – Hva behager? spørte Faderen og glodde på meg. – Gløm det! mumlet eg, – eg bare snakkar med meg sjøl. Eg visste kor håplaust det var å snakke med Faderen om ka eg tenkte på, men likavel måtte eg prøve. Likavel 16

måtte eg bli skuffet, nesten på gråten kver gang han kjek på meg med de kalde øgene sine og sa: – Hva behager? Han forsto jo isje et kvekk av ka eg holdt på med, verken i det ytre eller det indre livet mitt. Det nøttet isje å forklare han det heller. Han satt der i sin pitte lille tankeverden, med 8 gigabytes, og alt som rørte seg utenfor harddisken hannes, alt som var større, og alt som var litt merkelig i fasongen, var bare langt utenfor hannes fatteevne. – Ikke spytt ved bordet, gutt, det er direkte uforskammet! sa Faderen. – Sorry dad! Bare gløm det, bare gløm meg, eg bare glømte meg og spøttet litt, sa eg og slipte videre. Eg brynte kniven mot bordplaten og visste at eg måtte vere tålmodig. For de var veldig tålmodige i gamle dager. De kunne holde på med det samme i mangen dager og mangen timer. For eksempel jakte på en hjort eller sanke sauene hem fra fjellet eller spelle fotball i over nitti minutter og isje skåre før i andre ekstraomgang. – Nu vel, hvordan går det på skolen, gutt? Det var Faderen som spørte. Han hadde isje glømt meg, for han kunne isje glømme. Han satt med avisen og serverte det daglige spørsmålet sitt på riktig tidspunkt uten å se opp. Presis klokken 08.09. Då eg isje svarte, rynket han pannen og kastet et bekymret blikk på meg. Je je, han laget en typisk rynke som viste at han var bekymret for sønnen sin og måtte spørre en gang til. – Hørte du meg ikke, gutt? Jeg spurte hvordan det går på skolen! Avisen han leste var en ekte papiravis, laget av tre17

masse. Det vil sei et levende tre som var hogd ner og hakket i småbiter og kokt og presset ut til svære flak av tynt papir. Kanskje en diger gran. Det var Bergens Tidende, og datoen var mandag 4. april 1971. Men mest sannsynlig var det en kopi som lignet til forveksling. Han hadde lest den samme avisen kver dag så lenge eg kunne huske. I alle fall helt siden eg lerte å lese. – Det går bare bra, dad, svarte eg. Moderen sto borte ved sjøkkenbenken. Hon hadde det travelt med å smøre matpakken min. Først åpnet hon 3D-skriveren og hentet ut brød og pålegg. Det skulle jo vere en bergensk matpakke fra gamle dager, men brunost fantes isje lenger. Så hon laget en skive langebrød med sjyllingsjøtt og en med vanlig kvit ost og to skiver med Banos som var et søtt bananpålegg laget av ekte bananmolekyler. I alle fall nokke som lignet. Det ligner til forveksling, som Faderen pleier sei. Ved siden av matpakken la hon alltid litt snop til oppmuntring, og i dag fikk eg fem Smørbukk-karameller som eg kunne kose meg med etter maten. Så klappet hon meg på hovvet og sa at eg måtte skynde meg. Og Faderen nikket og reiste seg. Han såg på klokken sin, eller armbåndsuret, som han kalte det. For klokken hannes var festet med et bånd rundt armen. – Nei, nu må jeg virkelig skynde meg på kontoret! sa han og brettet avisen pent sammen. De to hadde en grei arbeidsdeling, akkurat sånn som det var i gamle dager. Faderen tok seg av struktur og ansvar og opplysninger om livet og samfunnet. Alle store og viktige spørsmål som han fant i avisen fra mandag 4. april 1971. Det var mandag hele året, og det var ingen ting å le av. For han hadde til oppgave å sitte meg på plass når eg isje oppførte meg eksemplarisk. Ja, han 18

skulle passe på at eg lerte meg bordskikk og folkeskikk. Moderen ga meg omsorg og snakket fortrolig med meg om dagligdagse ting. Ja, hon var veldig god på små ting. Sammenlagt skulle det gjøre meg til et harmonisk og tilfreds menneske, sjøl om de måtte regne med en del opprør i ungdomstiden. Og no var det like før, det sjente eg på meg.

Moderen omfavnet meg en gang kver dag. Det var kvoten min no. Då eg var mindre, skulle eg få en god klem tre ganger daglig. Før i tiden gledet eg meg til kver eneste klem. No syns eg det føles bare unaturlig og stivt. Ekkelt! Det var sikkert Ungdomsopprøret inni meg som gjorde det. Så eg prøvde å slappe av og kose meg med armene honnes rundt meg. Kver klem skulle vare i minst ti sekunder, sånn at et hormon som het oxytocin kunne strømme ut og knytte sammen mor og barn. Så der sto eg og telte til ti, mens eg tenkte at den omfavnelsen var tross alt det nærmeste eg kunne komme et annet menneske. Det var opp til meg sjøl, kordan eg ville oppleve det. Når eg bare lukket øgene, føltes klemmen nesten ekte. Moderen hadde mjuk og tørr hud, nesten som et menneske, for eksempel meg sjøl og min egen hud. Men huden honnes var laget av elastin, akkurat som bordplaten, eller som avisen til Faderen, eller som veggen der valpene mine løpte og løpte etter kverandre i ring. – Godgutten min, så stor du er blitt, visket hon med mild og behagelig mammastemme. Kver gang hon sa de ordene og kver gang hon klemte meg, blei eg nesten på gråten. Det var skremmende at eg plutselig kunne føle så mykje på en gang. Koffor 20

hadde eg så mykje rart inni meg? Ka skulle eg bruke det til? Moderen slapp taket, og eg sto igjen med kroppen full av sterke og motstridende følelser. Det vil sei at eg både elsket og hatet hon på en gang, akkurat sånn som det står i oppskriften for ungdom i tenårene. De påstår til og med at det kommer av ubevisste seksuelle fantasier om meg og Moderen. Men då må eg bare sei nei takk og dra lenger ut på landet med det. Sånn har eg det ved inngangen til pupperteten, som eg kaller det: Flere ganger om dagen kommer det boblendes massevis av unødvendige følelser. For eksempel raseri og kåthet og lengsel og ensomhet og fortvilelse og livet e helt for jævli meningslaust og no går eg og hopper i havet. Men kor fanken e havet? Det e hormonene som gjør det. Hormonene kommer stormendes. Spesielt testosteron som plutselig fosser ut av ballene og over i systemet i sånne ville mengder at eg får løst til å transjakle Faderen og kakke han i hovvet med nokke hardt. Bare for å vippe han av pinnen. Bare for å se ka som e innenfor skallet. Hjerneskallet. Men det fins isje nokke som e hardt nok. Og derfor blir eg dobbelt så forbanna. Det var vel då eg skulle telt til ti og tatt en tur på byn og funne meg en øndi tøs på min egen alder. Spørt om hon ville ha en cola. Så kunne vi ha ruslet en tur i parken, rundt Smålungaren, under kirsebærtrerene som blomstrer. Innimellom kan vi stoppe og beundre de rosa blomstene. – Se på de trekronene! De ligner på rosa skyar, seier hon. – Skal eg plukke en sky til deg? spør eg og bjynner å klatre. Eg må jo prøve å imponere kjiket mitt! Det ligger i de maskuline genene mine. 21

– Gukåknasdue! roper hon og ler. Eg kommer ner igjen med en kvist med rosa blomster, og så stirrer eg hon inn i de blå øgene og seier: – Du kan få lukte på blomstene viss eg får lukte på deg! Det var ganske bra påkomme av meg, og så står vi og lukter helt til det blir for mykje av det gode, for vi esje så trygge på oss sjøl og kverandre enno. Istedenfor rusler vi en runde til rundt Smålungaren mens vi småprater og forsiktig bjynner å fortelle kverandre ka vi drømmer om. – Skal vi ta en tur på Forum? visker eg inn i øret honnes. – Ka ska vi se då? spør hon og gleder seg. – Vi kan gå på syven og se en knallgod film som hetar «For en nevve dollars». Eg visste at då måtte vi sitte pinn stille i over en og en halv time og glo på den samme sakte filmen hele tiden. Men på den måten fikk følelsene våres god tid til å utvikle seg. Heldigvis nikker hon medgjørlig, og så spaserer vi oppover mot Danmarks plass. Opps! Av og til kommer hendene våres ani kverandre, og då sjennes det som elektriske støt gjennom hele kroppen. Sånn går vi og føler en hel masse, helt til eg omfavner hon midt på broen og sjenner hormonene suse i ørene og pikken reise seg i full lengde. Men dengang en, som Faderen sa kver gang han leste om den planlagte bybanen i Bergen. – Du burde umiddelbart kvitte deg med det simple gatesproget ditt, sa Faderen og bladet om. – Det vil bare være en hemsko for deg senere i livet. – OK, dad, svarte eg og kom til meg sjøl. Koffor hadde eg fått utlevert sånne rævholl av nok22

ken fisefine foreldre? Koffor skulle de hele tiden prøve å gjøre meg til en annen enn den eg sjøl ville vere? Eg hadde jo sotte i ukevis foran The Wall og prøvd å holde tungen rett i munnen mens eg lyttet til kjuagutter og småtøser fra Nordnes og Møllaren og Skansemyren som snakket autentisk rett fra leveren. Sakte, men sikkert hadde eg funne tonen og melodonten og hele identiteten min. Men Faderen ga seg isje med gnålet som skulle gjøre meg til en føkkings prektig doddegutt fra Kalfaret. – Politiet har fremdeles ikke funnet ut noget mer om Isdalskvinnen, sa Faderen, for klokken var blitt 08.24. Han måtte snart skynde seg på jobb. Men først ville han lese høgt for meg siste nytt om Isdalskvinnen. – Hør her, sa Faderen. «Kvinnen ble funnet i en del av Isdalen kalt Dødsdalen, som ligger i retning opp mot Ulriken. Rundt bålet ble det blant annet funnet et utbrent pass. Obduksjonen viste at kvinnen hadde fått et slag i halsregionen og hadde inntatt flere sovetabletter før døden inntraff.» – Oi! sa eg. – En meget spennende sak, ikke sant, gutt? spørte Faderen. – Jess dad, awesome, svarte eg. – «Politiet sporet kvinnen til to kofferter som ble funnet i en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen i Bergen. På alle klesplaggene var merkelappene systematisk fjernet og fingeravtrykk pusset vekk. Det ble også funnet en fuktighetskrem som man måtte ha resept på. Legens navn og dato var imidlertid fjernet. I fôret på den ene kofferten ble det funnet 500 tyske mark.» – Oi oi! sa eg. – Mystisk, ikke sant, gutt? spørte Faderen. – Jess dad, jævlig awesome, svarte eg. 23

Eg har lest på nettet kordan det gikk til slutt med etterforskningen av Isdalskvinnen, men eg hasje tenkt å sei et ord om det til Faderen. For det har han isje godt av. Han må jo bare lese alt i Bergens Tidende til faste tider tre ganger for dagen, for å vere på den sikre siden. Før i tiden fikk folk en ny avis med nye nyheter kver dag. Jess, det kunne til og med vere både morgenutgave og kveldsutgave av den samme avisen. Med helt forskjellig innhold. Og så snart dagens avis var lest ferdig, knørvet de han sammen og brukte han til å fyre opp i ovnen. I alle fall om vinteren, som de hadde mykje av langt mot nord i gamle dager. – Du er inne i en vanskelig alder, gutt, sa Faderen, – så du må for all del passe på å bruke kondom! Ellers kan du føre både deg selv og jenten ut i ulykke. – Jess, dad, svarte eg, – dong skal bli. – Hver gang, ikke sant? – Jess dad, kver føkkings gang!