Berit Nøkleby Hitlers Norge by Cappelen Damm AS

HITLERS NORGE

Berit Nøkleby

HITLERS NORGE Okkupasjonsmakten 1940–1945

© CAPPELEN DAMM AS 2016 Forfatteren har fått støtte fra Det Faglitterære Fond og Norges Hjemmefrontmuseum ISBN 978-82-02-51745-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: John Asmussen, www.deutschland-class.dk Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Den seksten hundre kilometer lange halvøy som strekker seg fra innløpet til Østersjøen til Nordishavet, hadde en umåtelig strategisk betydning. De norske fjell faller ut i havet i en sammenhengende skjærgård av holmer og øyer. Mellom disse øyene og fastlandet var det en korridor i norsk territorialfarvann som ga tyskerne utløp til de åpne hav og betydde en alvorlig svekkelse av vår blokade. Winston S. Churchill*

Churchill: Den annen verdenskrig, b. II s. 119. Cappelen 1948.

INNHOLD

FORORD 13 FORSPILL

– Hitler på snarvisitt i norske fjorder

I. DET NØYTRALE NORGE VERDENSKRIG

– Bräuer på uriaspost i Oslo – Krisetid – Sjøkrigen – Tremilsgrensen – Westerwald – Norges-interesse i Berlin – Den norske føreren – Quislings reise til Berlin – God jul 1939 – Bräuer og Scheidt

FRA STUDIE NORD TIL WESERÜBUNG

– Altmark-saken – Det blir alvor – Angrepet planlegges – Mellom barken og … – Alt klart? – Siste innspurt

II. NORGE I KRIG WESERÜBUNG – ANGREPET

– Til sjøs – Gruppe 1 Narvik – Gruppe 2 Trondheim – Gruppe 3 Bergen – Gruppe 4 Kristiansund – Gruppe 5 Oslo – Gruppe 6 Egersund

DEN SIVILE PLANEN

– Kampen er alt i gang! – Quisling, en forstyrrende faktor – Bräuer søker løsninger – Jakten på kongen – Bräuers vågestykke – Diplomatens fall

OVER HAV MOT NORGE 64 – Transportflåten – Hovedstyrken – Marinen drar hjem – Sjøslag ved Narvik – Führer-krise

FELTTOGET

– Seks blir syv divisjoner – Sør-Norge – Tyske krigsforbrytelser under felttoget – Skutt ved veikanten – Uro i Berlin – Dombås – 2. kompani I.R.236 på marsj – Alliert hjelp – Kampen om dalene – Noen gir seg aldri – – Nordover fra Trondheim – Kampen om malmbyen – «Vi holdt Narvik» – Hitlers første nederlag – Weserübung og storkrigen

III. OKKUPASJON REICHSKOMMISSAR – Den sivile sjefen 95 – Vinne nordmennene? – Terboven lander – Führererlass – Et norsk styre? – Krig eller fred – Quisling helt sjaltet ut? – En åpen hånd – Riksrådsforhandlingene – Genistrek – Strek i regningen – Terbovens tale 25. september 1940 – Terboven i unåde?

REICHSKOMMISSARIAT

112

– Medarbeidere – Én må bestemme – Et slagkraftig instrument – Andre tyske instanser – Oppsyn med norsk administrasjon – Lokal kommissær i Bergen – Hans Reinhard Koch – Livet i Norge

TYSK POLITI

126

– Ordenspolitiet – Sikkerhetspolitiet – Til tjeneste – Tysk politi i Norge – Sipo-organisasjonen – Grensepolitiet – Rediess – Himmlers mann – Spontan motstand – Politimetoder

DET FØRSTE ÅRET (1940–1941)

137

– Europas herre – Forholdet til Sverige – og Finland – I møte med Hitler – Vinterkvarter – Terboven vil begrense utgiftene – Sammenlignet med Holland og Frankrike – Veibygg og befestninger – Nordlandsbanen – Britisk raid mot Lofoten – Terboven og Kriegsmarine – Forsvaret av Norge etter Claymore – Bismarck – Lite folk i stort land

IV. WEHRMACHT ORGANISERING AV HÆREN

157

– Hærstyrker i Norge og Finland 1940–1941 – Divisjonene – Waffen-SS – Hærens divisjoner i Norge

LUFTWAFFE – det tyske flyvåpen 170 – Luftwaffes flyplasser – Flyavdelingene – En ishavsjeger

KRIEGSMARINE – den tyske krigsflåten 178 – Kriegsmarine i Norge – Uinnskrenket ubåtkrig – igjen – Slaget om Atlanterhavet – En atlanterhavskonvoi – Murmansk-konvoiene – Ubåtbaser i Norge – Farlig hav – Flåten og Norge

SJEFINTENDANTEN

193

– Tollfri kvote – Umettelig behov – Avlevering av ulltepper – Wehrmacht og arbeidskraften – Frossenfisk – Tautrekking med Terboven – Hvem skal betale?

V. SKJEBNESONE ØSTFRONTEN OG NORGE 208 – Finland i krig igjen – Som tyskere i skog – Østfronten og besatte områder – Fastfrosset på nordfronten – Troms og Finnmark – Westwall – Nye raid i Norge – Forflytninger i nord – Straffetokt til Lofoten

PÅ VAKT MIDT I NORGE – 181. Infanteridivisjon 221 – Divisjonen og Lofoten-raidet – Etter Barbarossa – Veier til besvær – Veteraner og rekrutter – Divisjonens siste tid i Norge – Nykommerne

QUISLING VED MÅLET?

228

– Ministerpresident – Hva nå med Sipo? – Uheldig Fører – Terboven blir i Norge – Ingen fredsavtale – Telavåg

KOMMER INVASJONEN HER? 240 – Skjebnesonen styrkes – Tropper i Nord-Finland og Norge våren 1942 – Murmansk-konvoiene – Norge sett fra Berlin – Churchills Norge – Året 1942, da invasjonen var ventet, men ikke kom – Terboven straffer – Bitterhet i lokalsamfunnet – Aksjon mot jødene – Deportasjon

TERBOVEN – KONGE AV GOL?

256

– Terboven ønsker seg militære oppgaver – Flere deportasjoner – Aksjon mot norsk politi – Universitetet stengt

OKKUPANT PÅ REISEFOT

263

– Steltzer – Med jernbane og skip – Operasjon Elch – Tvangsarbeidere og fanger – Jernbane til Kirkenes? – Med jernbane gjennom Sverige – Wehrmachthelferinnen – Helga – en Marinehelferin

1943 – KRIGSLYKKEN VENDER 276 – Exit Raeder og Boehm – Transittproblemer – Sild – Nasjonal arbeidsinnsats – Rekrutter – Divisjoner i Norge og Nord-Finland 1943–1944 – Jordan: Den unge løytnant mangler

VI. UNDERTRYKKELSE OG TERROR NAZIJUSTIS 291 – Rettsstaten ødelagt – Fryktelige jurister – Rikskrigsretten til Norge – Etter Barbarossa – Sivil unntakstilstand – Melkestreiken – Unntakstilstand i Oslo – Rikskrigsretten tilbake – Feltdomstoler – SS- und Polizeigericht Nord – SS-domstolen i virksomhet – Kommunistjakt – Feltkrigsretten fortsetter – Nordmenn forstår ikke

MOT FOLKERETTEN 313 – NN-fanger – Norsk variant – X-fange – Kommandobefehl – Falkenhorst og Kommandobefehl – Stalag – Stammlager for krigsfanger – Henrettelse av jugoslaviske fanger – Russiske krigsfanger – Av sine egne – – Strafgefangenenlager Nord – Myrsoldatene

VII. DET SISTE OKKUPASJONSÅRET NORDFRONTEN RAKNER

333

– Finland ut? – Führerweisung 50 – Fra høstmanøver til ekte krig – Evakuering og brent jord – Lappland – og Finnmark? – Hitlers generaler – Rendulics forklaring – Suksess? – Sett med norske øyne – Ingen straff for brent jord – Norge på langs – Divisjoner 1944– 45

ESKALERING

351

– Sipo og motstanden – Aksjoner, arrestasjoner og mord – Sipos kartotek – Skipssabotasje – Krigsrett eller standrett – Til siste slutt – Sipos oppsummering – Milorg akseptert av Wehrmacht

ERFARINGER FRA NORGE 362 – Far til seks drar i krigen – Falkenhorst ser tilbake – Terboven og Norge – Appell til tysk politi – Gavmild Reichskommissar – Sukker og kull – Hjem til Tyskland? – Meine liebe Ilse

REDDE SEG, ELLER KJEMPE?

376

– Trofast til det siste – Flensburg – Skaugum – Dom over død mann

KAPITULASJON

385

– Hva med Gestapo? – Ut og hjem – Krigsfanger, flyktninger og omstridte personer – Avvikling og opprydding – Operasjon Deadlight

ET SISTE BLIKK 394 – Tap av liv – Rettsoppgjøret etter krigen – Forgjeves listeført – Tusen år

FORKORTELSER OG BEGREPER KILDER

401

403

– Arkiver – Forkortelser i notene – Muntlige kilder – Aviser, tidsskrifter – Ikke trykt – Internett

LITTERATUR

407

PERSONREGISTER NOTER

434

413

FORORD

Den tyske okkupasjonen av Norge varte i fem år. Det er ikke lett å svare på hvorfor Hitler bestemte seg for å ta også Norge – for å sikre nordflanken, sa han til general von Falkenhorst. Invasjonen ble raskt bestemt og langt på vei improvisert, og var nær ved å mislykkes. Fordi nordmennene bestemte seg for å ta kampen opp, ble heller ikke okkupasjonen som planlagt. Det skulle gått som i Danmark, med konge og regjering som bøyde seg for det tyske ultimatum og samarbeidet med okkupasjonsmakten. Nå ble det en okkupasjon med militærmakt – Wehrmacht – og en sivil, nazistisk diktator, Reichskommissar Josef Terboven. Når Hitler nå engang hadde tatt Danmark og Norge, ville han holde på dem. De skulle bli del av Hitlers nye Europa – Neuropa, et nazistisk, tyskstyrt Europa dominert av den germanske herrerasen. At skandinavene hørte til den rette rasen, gjorde at befolkningen i utgangspunktet ble behandlet forholdsvis skånsomt av nazistene – mens slaverne i ØstEuropa fikk en langt verre skjebne. Okkupasjonen ble likevel en overbevisende demonstrasjon av hvordan det norske folk ikke ville ha det, med rettsløse tilstander, arrestasjoner, gisselskytinger og deportasjoner, samt et forræderstyre under Quisling som de aller fleste nordmenn ville bli kvitt. Okkupasjonsmakten som tvang dette igjennom, er «hovedperson» i denne boken: Wehrmacht, Reichskommissar, tysk politi og domstoler. Jeg har så langt som mulig brukt samtidige tyske kilder, for å få best mulig følelse av hvordan okkupasjonsmakten opplevde tiden i Norge. Landet lå avsides, men utgjorde også et enormt område som måtte overvåkes. Og for soldatene var vinteren mørk og veien hjem både lang og farlig. – Oversettelser er mine egne, dersom ikke annet blir angitt. Innsamlingen av materiale har tatt år, og det er umulig å takke her 13

alle som har bidratt – familie, venner og kolleger i Norge, Finland og Tyskland har gjort det hele til en spennende oppdagelsesreise – det är vägen, som är mödan värd ! Berit Nøkleby, januar 2016

FORSPILL

Hitler på snarvisitt i norske fjorder En vakker aprildag i 1934 seilte det tyske panserskipet Deutschland inn i Sognefjorden. Været var praktfullt, og sjelden har det vært så mange høye herrer samlet på ett skip som her. Sammen med rikskansler Adolf Hitler var forsvarsminister Werner von Blomberg, sjef for hæren Werner Freiherr von Fritsch, og sjef for marinen Erich Raeder, samt stabsoffiserer og adjutanter. Hitler skilte seg beskjedent ut fra denne glitrende forsamlingen, syntes den norske losen, Martin Karlsen fra Fedje. «Han var såre enkel, og hans eneste dekorasjon var et jernkors som han hadde fått for personlig heltemot under verdenskrigen.» Hitler sto nesten hele tiden på broen, begeistret som en guttunge over fjellene og det strålende været. Losen syntes at Hitler var en «hyggelig og gemyttlig mann». Karlsen loset Deutschland fra Hellesøy til Aurland og tilbake 12. april. Neste dag overtok Johannes Evensen Hummelsund som los i Hardanger, fra Marstein til Odda og Ulvik, og deretter ut til Leirvik på Stord. Det var bra vær også denne dagen, men kaldt. Hitler og Raeder kom på broen, og admiralen håndhilste, mens rikskansleren bare hevet høyre hånd til hilsen. Hitler gikk i lang skinnfrakk og skuttet seg litt i kulden. Da Hummelsund ble rodd i land i livbåt, sto Hitler på dekk og så på. Besøket i Norge var uoffisielt, men ikke hemmelig – en NTB-notis gjorde folk over hele landet oppmerksom på det celebre besøket. Skipet la ikke til land noe sted, og bare de to norske losene møtte Hitler. Men samtalene de høye herrer imellom var svært så hemmelige, og historikere har senere gjettet vilt om hva som foregikk ombord. Akkurat på denne tiden var den alderstegne tyske presidenten, Paul von Hindenburg, kritisk syk, og Hitler trengte støtte fra de militære for sin plan om å overta også presidentens makt. Fikk han løfte om dette ombord 15

på Deutschland? Ved Hindenburgs død i august samme år ble iallfall Hitler «Fører og rikskansler» uten protester fra militært hold.1 Hitler kom aldri tilbake til Norge. Seks år senere seilte det samme panserskipet igjen mot norskekysten, men navnet var skiftet fra Deutschland (Tyskland) til Lützow. Der Führer ville ikke risikere å få senket et skip med landets navn – og nå var det ikke på turistreise.

i DET NØYTRALE NORGE De nordiske land, blant dem Norge, erklærte seg nøytrale allerede 1. september 1939. I Norge ble visse krisetiltak gjennomført. Et nøytralitetsvern ble mobilisert: Noen avdelinger av hæren ble innkalt på Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, mens Trøndelag og Møre bare fikk innkalt dekningstropper for Agdenes festning. Først i oktober skjedde det noe i Nord-Norge. Marinen ble mobilisert i løpet av september. Det ble også Kystartilleriet, men bare trinnvis og ikke helt etter planen – således ble ikke minesperringer lagt ut ved kystfestningene. Flyvåpenet og luftvernet ble mobilisert i sin helhet i september.

VERDENSKRIG

I natt har Polen for første gang også med regulære tropper løsnet skudd på vårt territorium. Fra klokken 5.45 gjengjelder vi ilden. Og fra nå av blir bombe gjengjeldt med bombe. Den som kjemper med gift, vil bli bekjempet med giftgass. Den som selv avviker fra reglene om human krigføring, kan ikke vente noe annet fra oss enn at vi gjør det samme. Uansett mot hvem, vil jeg føre denne krigen helt til Rikets sikkerhet og dets rettigheter er sikret. Adolf Hitler i Riksdagen 1. september 1939

Tysklands allmektige fører, Adolf Hitler, hadde hittil ustraffet klart det umulige. Han gjenreiste Tysklands makt etter den ydmykende fredsslutningen i 1918, bygget opp forsvaret igjen, annekterte Østerrike og presset Frankrike og Storbritannia til å godta tysk anneksjon av en del av Tsjekkoslovakia. Grenseområdet Sudetenland var vesentlig bebodd av folk av tysk avstamming. Men Hitler ville ha mer – i mars 1939 ble resten av Tsjekkoslovakia okkupert av tyskerne. Neste mål var åpenbart Polen, men polakkene nektet å gi fra seg landområder. Vestmaktene hadde fått nok av Hitlers utpressingsmetoder og garanterte derfor Polens selvstendighet. Hitler trodde ikke at de virkelig ville gå til krig for Polens skyld, satte i gang angrepet – og bløffet da han i Riksdagen sa at polakkene hadde begynt. Da vestmaktene likevel erklærte krig søndag 3. september, utbrøt Hitler overrasket: «Was nun?» (Hva nå?)1 Han hadde slett ikke ønsket seg noen tofrontskrig. Men de vestallierte hadde ingen mulighet til å hjelpe Polen mot det angrepet som nå allerede var i gang. Etter to dager hadde tyskerne herredømme i luften, og dagen etter tapte polakkene kampen om grensene. Onsdag 13. september nådde tyskerne frem til Warszawa, og selv om hovedstaden først ble gitt opp to uker senere, 19

var slaget tapt da også Den røde armé rykket inn i Polen 17. september. Før måneden var omme, hadde tyskerne og russerne delt Polen mellom seg. Det tok tid før Hitler måtte slåss på to fronter. Vestmaktene var ikke klare til krig, og styrkene på vestfronten ble stående bak sine festningsverker – tyskerne bak Siegfriedlinjen og franskmennene bak Maginotlinjen. Britene på sin side gjennomførte straks blokade av tyskernes sjøforbindelser mot vest, noe som fikk følger også for Norge.

Bräuer på uriaspost i Oslo På dagen én måned etter at vestmaktene hadde erklært Hitler-Tyskland krig, 3. oktober 1939, døde Heinrich Sahm, tysk sendemann i Oslo. En ny sendemann måtte utnevnes, og 27. oktober 1939 godkjente det norske utenriksdepartementet ambassaderåd dr. Curt Bräuer som Det Tyske Rikes Overordentlige Sendemann og Befullmektiget Minister i Oslo. At det akkurat var karrierediplomaten Bräuer som kom til Oslo, skyldtes at han var ledig på markedet. Ved krigsutbruddet var han ambassaderåd i Paris: «Jeg var den siste tysker som forlot ambassaden», sa han med et smil da Tidens Tegn intervjuet ham. Bräuer var nå 50 år gammel. Under første verdenskrig var han ved fronten som artillerioffiser og avanserte til kaptein i reserven. Han begynte i diplomatiet i 1920 etter fullført juridisk utdannelse, og hadde vært stasjonert i Pretoria, Cape Town, Brussel og Paris. Nå gledet han seg til å tjenestegjøre i Norge.2 Før sendemannen forlot Berlin, instruerte utenriksminister Joachim von Ribbentrop ham om å bruke alle diplomatiske virkemidler for å påse at Norge opprettholdt sin nøytralitet.3 Men da Bräuer ankom Oslo 14. november 1939, hadde Norge allerede lidd sine første tap i stormaktskrigen, og norsk nøytralitet var kommet i klemme.

Krisetid Det var bred politisk enighet i Norge om at landet måtte holde seg utenfor krigen. Erfaringene fra første verdenskrig gjorde at det straks ble gjennomført visse krisetiltak. Et nøytralitetsvern ble oppsatt – det skulle forhindre krenkelser og var på ingen måte tenkt som noe vern i tilfelle et virkelig angrep. Hverken storting eller regjering trodde at det var noen umiddelbar krigsfare for Norge. Man forberedte seg ellers på å møte de vanskelighetene som forrige krig hadde ført med seg, først og fremst når det gjaldt kystleden og skipsfarten.4 De sivile krisetiltakene ble bedre forberedt og var mer omfattende enn de militære. Allerede før krigsutbruddet begynte etableringen av et offentlig apparat for å sikre forsyninger, innføre rasjonering og kontrollere omsetning og priser. Loven om forsyningsnemnder trådte i kraft 25. august 1939. Den 1. september, på krigens første dag og før de vestallierte hadde erklært krig, bestemte regjeringen prisstopp med øyeblikkelig virkning, og rasjonering av importvarene kaffe og sukker. Dagen etter kom bensinrasjonering og stans i salget av kull og koks, og fra 1. oktober 1939 var det opprettet et eget forsyningsdepartement, med Trygve Lie som sjef. Både sentrale og lokale myndigheter konsentrerte seg om å sikre forsyningene, først og fremst av matvarer, drivstoff og brensel. I løpet av vintermånedene 1939–1940 ble det derfor lagt opp store lagre i Norge av en rekke varer, for en stor del med statsstøtte. Men privatpersoner ble ikke oppfordret til å sørge for egne beholdninger, og hamstring ble snart et skjellsord.

Sjøkrigen De fire nordiske land hadde allerede begynt et nært samarbeid om utenrikspolitikken. De erklærte seg alle nøytrale i stormaktskrigen, som snart rykket nærmere Norden. Britenes blokadelinje gikk over Dover-stredet, og fra Skottland over Orknøyene og Shetland til den norske territorialgrensen. Tyskland kunne nå bare få forsyninger via det nøytrale Skandinavia, sin allierte Sovjetunionen, eller Balkan. Leden langs norskekysten ble et smutthull av vital betydning for tys21

kerne, mens den norske handelsflåten spilte en stor rolle for britenes forsyningslinjer. Norge hadde på denne tiden verdens fjerde største handelsflåte, på 4,8 millioner bruttotonn. Hele to tredjedeler var motorskip, og en femtedel av verdens tanktonnasje var norsk. Storparten av flåten seilte i utenriksfart. For Storbritannia ble det nå livsviktig å få chartre store deler av denne flåten, for Tyskland var det like viktig at britene ikke fikk benytte norsk tonnasje. Og for Norge var det viktig at flåten seilte. Helt fra krigsutbruddet opererte de tyske ubåtene mot skipstrafikken til Storbritannia. Også de store skipene i den tyske overflateflåten dro på jakt etter bytte. Nøytrale skip til nøytral havn var ikke i fare, sa tyskerne. Men skip som seilte til britisk havn, eller som søkte beskyttelse i britiske konvoier, var i faresonen. Dessuten la begge parter minefelter i Nordsjøen. Det tok ikke lang tid før de første nordiske skip ble senket av tyske ubåter. Ofte skjedde det utenfor norskekysten, iblant så nær at folk kunne observere forliset fra land. De første senkningene skjedde uten tap av menneskeliv, men snart senket tyskerne skip uten varsel, og liv gikk tapt. Man fikk snart mistanke om at skipenes avgang ble meldt av spioner i Norge. Fra 29. september 1939 ble det derfor forbudt å sende telegram i hemmelig språk, forbudt å benytte radiotelefon uten mellom norske stasjoner, og samtalene måtte føres på norsk. Folk ble oppfordret til å holde tett om skips ankomst eller avgang, og om last og bestemmelsessted. Dessuten ble det i løpet av oktober satt opp høye plankegjerder rundt havneområdene for å hindre innsyn.5

Tremilsgrensen For å unngå tvister og tvil håndhevet Norge under begge verdenskriger en sjøgrense på tre nautiske mil (5 556 m), fordi den grensen på én sjømil (7 420 m) som ble fastsatt i 1812, hverken ble anerkjent av Storbritannia, Frankrike eller Tyskland.6 Den norske kystleden ga tysk skipsfart en forholdsvis trygg rute på vei hjemover, men britiske Home Fleet patruljerte like utenfor tremilsgrensen. Britene forsøkte også å presse den norske regjeringen til å stramme inn på bestemmelsene for fremmed skipsfart i kystleden. 22

Allerede før Bräuer tiltrådte, fikk tyskernes Oslo-legasjon en alvorlig skipssak i fanget. På vei til England med last ble det amerikanske lasteskipet City of Flint stoppet av Deutschland, som satte prisemannskap ombord og sendte lasteskipet hjemover til Tyskland via Norge. Den 20. oktober anløp skipet Tromsø. Nå oppsto diskusjon mellom norske og tyske myndigheter om den såkalte 24-timers-regelen. Ifølge Haag-konvensjon XIII hadde krigførende makters krigsskip og priser rett til «uskadelig gjennomfart» av nøytralt sjøterritorium, og kunne på visse betingelser også anløpe nøytral havn. Anløp eller oppankring var begrenset til 24 timer, mens det ikke var noen tidsgrense for gjennomfart. Etter ordre fra Kommanderende Admiral måtte City of Flint forlate Tromsø neste dag for ikke å komme i konflikt med denne regelen. Skipet forlot da norske farvann og dro til Murmansk. Tyskerne protesterte mot den norske avgjørelsen, mens regjeringen hevdet at den var helt i overensstemmelse med nøytralitetsreglene. City of Flint kom tilbake til Tromsø 30. oktober og fikk lov til å fortsette leden sørover med norsk eskorte. Skipet ble praiet av en britisk krysser, som imidlertid forsvant etter at nordmennene gjorde oppmerksom på at den nå befant seg i norsk område. Men 3. november ankret City of Flint opp i Haugesund, til tross for at den norske eskortesjefen hadde gitt uttrykkelig forbud mot å ankre. I overensstemmelse med nøytralitetsreglene ble så prisen frigitt og prisemannskapet internert. Naturligvis ble det bråk. Overfor nordmennene protesterte Berlin på det skarpeste og truet med de verste følger, men truslene ble spakere etter hvert som man på tysk side stilltiende måtte innrømme at feilen var deres egen.7

Westerwald Lørdag 18. november 1939 var Bräuer i høytidelig audiens på Slottet for å overrekke sine akkreditiver; et stilig dokument på tysk, håndskrevet med sort tusj og forsynt med det tyske riksvåpen, fra rikskansler Adolf Hitler til Hans Majestet Kongen av Norge med ønske om fortsatt gode tysk-norske forbindelser og fortsatt blomstring og velstand for kongeriket Norge.8 Mens Bräuer var hos kongen, ble hans legasjonsråd, Hans Joachim 23

von Neuhaus, innkalt til utenriksminister Halvdan Koht. Nå gjaldt det et annet tysk skip, Westerwald, på vei langs norskekysten med kurs mot Tyskland. Skipet førte handelsflagg, men sto oppført i den tyske skipslisten som hjelpeskip for marinen. Da det ble stoppet av et norsk marinefartøy, nektet kapteinen å la skipet visitere. Skipet ble derfor holdt tilbake. Berlin fikk melding om saken via den tyske konsulen i Trondheim. Igjen var det forvirring om nøytralitetsreglene. Westerwald førte handelsflagg, men skulle hatt rikstjenesteflagget, Reichsdienstflagge, for å ha rett til fri gjennomfart uten inspeksjon. Bräuer dro hjem til utenriksministeren om kvelden 18. november for å diskutere saken. Han nevnte tjenesteflagget som viste at Westerwald var i tysk statstjeneste og måtte behandles deretter, og Koht ville vite hvordan et slikt flagg så ut, for i forordningen om tyske flagg sto det bare om handelsflagg og orlogsflagg. Bräuer var ikke helt sikker, men mente at det var et hakekorsflagg med riksørnen oppe i det ene hjørnet. Under diskusjonen fant de to herrer at de hadde motsatt syn på hva som var årsaken til problemet, men «det var likevel ein viss komikk i situasjonen», syntes Koht. De ble enige om at det viktigste nå var å løse floken. Bräuer skulle sørge for at skipet kom seg av gårde så fort som mulig, og Koht for at marinen ikke stoppet det. Bräuer takket Koht for at den første saken de to hadde diskutert, hadde fått så fin utgang. «Det heile hadde gått venskapleg for seg, og vi skildes med venlege ord», skriver Koht.9 Dette første møtet mellom sendemannen og den norske utenriksministeren kom til å slå an tonen dem imellom. De var begge reservert av vesen og la vekt på korrekte former, og noe vennskap ble det ikke, men de forsto hverandre. Det var sikkert også en hjelp at Koht snakket flytende tysk. Lenge etter krigen uttalte Bräuer om Koht at han satte ham høyt og hadde vært overbevist om hans vilje til nøytralitet.10 Men skipsfarten og kystleden gjorde at Norge var i en utsatt posisjon denne vinteren.

Norges-interesse i Berlin Sjefen for den tyske Kriegsmarine var også opptatt av norskekysten. Grossadmiral Erich Raeder meldte seg hos Hitler 10. oktober 1939 og «ga ham en oversikt over spørsmålskomplekset».11 Selv om behandlingen av Norge var en politisk sak, ville han varsle om at England kanskje ville besette landet. Han hevdet også at det ville være nyttig for Tyskland å ha støttepunkter på norskekysten. Hitler svarte at problemet var litt fjernt for ham, men lovet å sette seg inn i saken og ba Raeder om å la notatene ligge igjen. Hitler hadde også annet å tenke på. På Vestfronten sto troppene overfor hverandre langs grensen hele vinteren, men ingenting skjedde. «Phoney War» (liksomkrigen) kalte britene det. I november 1939 informerte Hitler sin øverste militære ledelse om at han hadde bestemt seg for å angripe Frankrike og England, og at det ikke spilte noen rolle om man krenket Belgias og Nederlands nøytralitet. Månedene gikk, og fortsatt hendte ingenting. Alltid kom noe i veien. Hele 29 ganger utsatte Hitler Fall Gelb (Operasjon Gul), angrepet på de vestallierte, før den endelige ordren om angrep kom 9. mai 1940. Raeder interesserte seg for Norge av strategiske grunner, mens andre i Berlin hadde en rasebegrunnet interesse for frendene i nord. Deres drøm var å samle alle germanere under tysk ledelse. Alfred Rosenberg var den fremste ideologen i Hitlers parti NSDAP. Like etter Hitlers maktovertagelse i 1933 opprettet Rosenberg et utenrikspolitisk kontor, APA (Aussenpolitisches Amt der NSDAP), for å drive sin egen utenrikspolitikk. APA arbeidet blant annet med propaganda for nazistenes raseideologi, fremfor alt i Storbritannia og de nordiske landene.12 Selv om amatørene i APA ikke klarte å hevde seg i konkurranse med det tyske utenriksdepartementet, fikk deres virksomhet alvorlige følger for Norge.

Den norske føreren Allerede sommeren 1934 – ett år etter at partiet Nasjonal Samling ble stiftet – møtte en av APAs ledere partiets fører Vidkun Quisling på et NS-partimøte i Trondheim. Men Quisling søkte lenge støtte i Berlin uten resultat. Først fra januar 1939, etter at Hans Wilhelm Scheidt 25

hadde overtatt ledelsen av APAs avdeling for Norden, lysnet det litt. Scheidt reiste til Norge, hvor han også oppsøkte Quisling. I lange notater meldte han om sine erfaringer: I Norge er de fleste sterkt engelskvennlige, «Bortsett fra den nasjonalsosialistiske ukeavisen Fritt Folk er det bare Nationen som skriver objektivt og åpent tyskvennlig». Han snakket med en rekke navngitte nordmenn, og «den eneste forskjellen mellom Quislings oppfatning og de ovennevnte herrers er at han ikke tror Norge vil hevde sin nøytralitet i en konflikt, men det tror de absolutt (…)».13 Sommeren 1939 ordnet Scheidt et møte mellom Rosenberg og Quisling i Berlin, der NS-føreren fikk legge ut i omtrent en time om situasjonen i Norge. Ifølge Quisling ville Arbeiderpartiet gjøre Norge til en sovjetrepublikk, og han snakket om mengdene med svensk jernmalm som ble sendt via Narvik, om britenes store interesse for norskekysten og om de borgerlige partienes ensidige engelskvennlighet. Et par dager senere fikk Quisling også møte statssekretær Paul Körner, nestleder for fireårsplanen ved Görings kontor. Håpet var at Göring skulle skaffe høyst tiltrengte penger til NS-avisen Fritt Folk. Men Quisling kom likevel ikke videre i sine bestrebelser på å få økonomisk og/eller annen støtte før i desember 1939.14 Da hadde vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen brutt ut. Den 30. november 1939 gikk russerne til angrep langs hele finskegrensen, fra Finskebukten i sør til Petsamo ved Ishavet. Finland hadde sikret seg en korridor mellom Norge og Sovjetunionen etter første verdenskrig, og dermed fått både den isfrie havnen Petsamo og nikkelgruvene i Nikkeli. Vinterkrigen kom til å vende mye av den norske interessen mot forholdene i nord: Hadde russerne tenkt seg videre vestover, ville finske styrker søke tilflukt i Norge? At Quisling søkte kontakter i Berlin, var foreløpig ukjent for nordmennene.

Quislings reise til Berlin Bräuer hadde ingen grunn til å interessere seg for Quisling den første tiden i Oslo. Forgjengeren Sahm hadde i sine årsrapporter for 1937 og 1938 slått fast at Quisling og hans parti ikke spilte noen rolle i norsk politikk, og den norske NS-føreren hørte ikke til dem som vanket som 26

gjest i den tyske legasjonen. Quisling forklarte etter krigen at han bare traff Bräuer én gang, nemlig på en tysk bokutstilling i Oslo 27. november 1939.15 På denne tiden var Quisling en frustrert politisk fører. Hans parti Nasjonal Samling ble opprettet i 1933, men hadde ikke klart å bli representert i Stortinget. I 1937 brøt en rekke medlemmer ut av partiet, og Quisling satt igjen med en liten politisk sekt. Men selv var han sikker på at han hadde en misjon, og nå søkte han støtte i Tyskland. Via en geskjeftig tysk historiker med politiske ambisjoner fikk legasjonen i begynnelsen av desember 1939 vite at Quisling hadde tenkt seg til Berlin igjen. Tyskeren hadde rykte som spion, og Bräuer var bekymret for hva han nå kunne finne på. Derfor varslet han sine sjefer i Berlin.16 Quislings besøk skjedde likevel, uten historikerens medvirkning – og fikk konsekvenser som vel ingen kunne tenkt seg. Nå fikk han nemlig treffe den tyske marinesjefen. Møtet fant sted i marinens hovedkvarter 11. desember 1939. Raeder, som jo allerede var opptatt av norskekystens strategiske betydning, lyttet interessert til den tidligere norske forsvarsminister Quislings utlegninger om faren for at britene ville sette seg fast i Norge, uten at nordmennene ville verge seg mot det.17 Allerede dagen etter la Raeder saken frem for Hitler, som så diskuterte den med sine militære rådgivere. Den 13. desember innkalte Hitler Rosenberg, og 14. desember fikk Quisling endelig møte der Führer i Rikskanselliet. Han hadde følge av Scheidt og den norske forretningsmannen Albert Viljam Hagelin.18 Etterpå forlangte der Führer at Overkommandoen for Wehrmacht (OKW) skulle utarbeide en Studie Nord om saken og konsultere Quisling under arbeidet.19 Quisling og Hagelin fikk møte Hitler nok en gang, den 18. desember. Hitler understreket at han fortsatt ønsket et nøytralt Norge, men på direkte spørsmål fra Quisling om han virkelig ville hjelpe ham, svarte Hitler uttrykkelig «Ja». Quisling selv og Rosenbergs APA var nå sikre på at nordmannen ville få tysk hjelp til å gjennomføre et kupp i Norge. Det var en lykkelig Quisling som reiste hjem igjen.20 Rosenberg smidde mens jernet var varmt og sendte Scheidt til Norge. Via Rikskanselliet fikk Bräuer vite at Scheidt kom på strengt hemmelig oppdrag fra Hitler selv, og under et møte i Berlin med en repre27

sentant for utenriksdepartementet sa Rosenberg klart fra at denne saken skulle ikke utenriksminister Ribbentrop blande seg i. Scheidt dro til Norge 22. desember 1939 med streng beskjed om «bare å holde øynene åpne, informere seg så godt han kunne og så komme tilbake».21

God jul 1939 Julen 1939 ble en god, gammeldags jul i Norge. Mens store deler av Europa lå mørklagt på grunn av faren for flyangrep, og man i København måtte spare på strømmen, glitret lysreklamene i Oslo. Riktignok hadde Vinmonopolet slått til med ti prosent prisøkning 1. desember, og visse varer var fortsatt rasjonert, men like før jul fikk folk ekstrarasjoner av kaffe og sukker. Butikkene meldte om livlig handel, og det var ikke mangel på noe – selv dyrestek var å få, og nøtter og frukt var kommet frem i tide. Høyfjellshotellene hadde fullt belegg, og togtrafikken var livlig. Fredelig jul, meldte politi og brannvesen. Det meste gikk som før. Men bak lurte alvoret, noe man stadig ble minnet om. Etter krigsutbruddet i september var folk blitt pålagt å skaffe seg blendingsmateriell på egen bekostning; alt lys måtte kunne blendes. Meldinger fra Finland om ødeleggelser under flyangrep fikk fart i sakene også i Norge. Det ble bygget tilfluktsrom, anskaffet gassmasker, organisert sanitet og varsling og holdt luftvernøvelser. Elektrisitetsverk og gassverk sørget for at anleggene deres ble kamuflert så godt det lot seg gjøre. De færreste norske byer hadde noe luftvernskyts til aktivt forsvar, men i løpet av denne første krigsvinteren ble det flere steder utarbeidet planer og samlet inn penger til luftvernkanoner. Det passive vernearbeidet var viktig nok, men noen syntes ikke dette var tilstrekkelig. Mange sluttet seg til skytterlagene. Andre meldte seg til frivillig militæropplæring som kronprins Olav var øverste leder for. Det var stor oppslutning om Røde Kors’ førstehjelpskurs, og lottene trente rekordmange nye medlemmer. Utpå vinteren ble det også satt i gang kjørekurs med lastebiler og busser for kvinner, for at de skulle kunne kjøre sykebiler, brannbiler eller rutebiler.22 Ellers var vinteren preget av Finlands vinterkrig. Avisene var fulle av stoff om Finland og finnene, foreninger arrangerte Finlands-kveld, det ble samlet inn penger, ski og ryggsekker, og folk strikket. Gamle og 28

unge strikket geværvotter, pulsvanter og finlandshetter, som den strikkede hetten til bruk under hjelmen ble kalt.23 Sendemann Bräuer og hans hyggelige frue trivdes i legasjonens privatbolig ved Drammensveien. Det var godt å leve et normalt liv sammen, og en ekstra glede at de ventet familieforøkelse i mars 1940. Da fikk de sitt første – og eneste – barn, en pike. Samarbeidet i legasjonen gikk også ganske bra, men Bräuer støtte på et fenomen der som han ikke kjente fra før; det fantes en motsetning mellom diplomatene og de militære attacheene, flyattaché kaptein E. Spiller og marineattaché Korvettenkapitän Richard Schreiber. Særlig Schreiber drev sitt eget spill, og selv mange år etter krigen snakket Bräuer med bitterhet om «marinen» som hadde ødelagt for ham.24

Bräuer og Scheidt Scheidt hadde fått instruks om å oppsøke Bräuer. Da oppdaget han at sendemannen ikke bare visste om samarbeidet med Quisling, men også det at Hagelin skulle komme. Antagelig klarte Bräuer å liste mye ut av Scheidt ved å spille på det lille han hadde hørt, for Scheidt meldte etterpå at han hadde fått inntrykk av at «herr Bräuer har skjønt hvilken utvikling man ønsker». Da Scheidt fortalte Quisling om dette møtet, ble nordmannen «meget oppskaket, som tidligere forsvarsminister setter han jo hodet på spill». Scheidt beroliget ham så godt han kunne – Quisling skulle få tysk finansiering både i form av kontanter og i varer som kunne omsettes i penger.25 Mens Quisling og hans nærmeste fortrolige fortsatt regnet med tysk hjelp til et statskupp, skjedde det snart en endring i planene i Tyskland. Også Hitler begynte å tvile på mulighetene for at Quisling kunne lykkes. Planleggingen av en eventuell Norges-aksjon fortsatte, men nå som et rent tysk militært anliggende. Bräuer var ikke innviet i planleggingen, men på oppfordring fra utenriksdepartementet i Berlin kom han med en vurdering av Quisling i sin årsrapport: Nasjonal Samling betyr ingenting her i landet og vil etter menneskelig beregning heller ikke bety noe i fremtiden. Dets fører, tidligere for29

svarsminister Vidkun Quisling, er personlig en ærlig mann, men han mangler klart politisk blikk, kritisk vurderingsevne og standhaftighet nok til konsekvent å kunne følge en linje han engang har valgt.

Senere benektet Bräuer også at Quisling hadde mange tilhengere blant norske offiserer.26 Scheidt foretok flere reiser til Norge i 1940 og hadde med seg penger til Quisling. Den norske NS-føreren var ikke involvert i den tyske militære planleggingen, bortsett fra at han ga militære opplysninger til tyskerne.

FRA STUDIE NORD TIL WESERÜBUNG

Führer pinlig berørt over Graf Spee-folkenes oppførsel på Altmark. Ingen motstand, ingen engelske tap. Führer ivrer sterkt for å forberede operasjon Weserübung. Utstyre lasteskip. Klargjøre styrker. General Alfred Jodl i dagboken 19. februar 1940

Den første tyske planen om besettelse av Norge – Studie Nord – forelå allerede 10. januar 1940. Ennå var det røster i den tyske overkommandoen, OKW, som hevdet at det var i tysk interesse at Norge forble nøytralt, og at Quisling ikke hadde noen støtte. Mot slutten av måneden bestemte Hitler at Studie Nord skulle trekkes tilbake, og at en stab i OKW skulle utarbeide en ny plan. Den 27. januar begynte arbeidet med det som nå fikk navnet Weserübung (øvelse Weser).1 Så kom Altmark-saken, som tydet på at faren for britisk innflytelse i Norge var høyst reell og aktuell. Det ble den siste dråpen. Hitler bestemte seg, og forberedelsene ble satt i gang for alvor.

Altmark-saken På nyåret 1940 var tankskipet Altmark på vei hjem til Tyskland, etter å ha tjenestegjort som hjelpeskip for krysseren Admiral Graf Spee i det sørlige Atlanterhavet. Det var offentlig kjent at Altmark hadde overtatt britiske fanger fra krysseren – sjøfolk fra skip som var blitt senket. Det norske sjøforsvaret sendte internt sirkulære om saken, og norske aviser bragte meldinger om skipet. Bräuer fikk 24. januar beskjed fra utenriksdepartementet i Berlin om at Altmark var i vente. Om morgenen 14. februar kom skipet inn i norsk farvann nord for Trondheim, under eget navn og med det tyske statstjenesteflagget heist.2 31

Som statsskip hadde Altmark etter Haag-konvensjonen rett til «uskadelig gjennomfart», også med fanger ombord.3 Men nordmennene visste fra Westerwald at dette kunne bli et stort problem dersom britene fant skipet, og de gjorde alt for å bli kvitt det så fort som mulig. Derfor fikk Altmark eskorte av norske krigsskip. Skipet fikk også passere Bergen krigshavn for at hun ikke skulle måtte seile så langt ut at britene lett kunne ta henne. Adgangen til krigshavnen var det eneste bruddet på nøytralitetsreglene fra norsk side. Denne gangen hjalp ikke nøytraliteten. Den 16. februar ble Altmark observert fra britiske speiderfly. Snart var en britisk flotilje av seks destroyere på pletten, og Altmark gikk ved 16-tiden inn i den islagte Jøssingfjord mellom Egersund og Flekkefjord for å unngå bording. De norske torpedobåtene Skarv og Kjell la seg som vakt utenfor fjorden. Kaptein Dau på Altmark forsøkte å kontakte legasjonen i Oslo over radio, noe han ikke hadde lov til, og den norske marinen stoppet de fleste telegrammene. Noen kom likevel frem, og allerede klokken 17 visste marineattaché Schreiber at Altmark var i fare. Både han og Bräuer kontaktet norske myndigheter den kvelden og fikk beroligende svar. Men snart var dramaet i full gang i Jøssingfjord. På direkte ordre fra marineminister Winston Churchill gikk Royal Navy til aksjon. Klokken 22.20 kom destroyeren Cossack inn i Jøssingfjorden med lyskasterne tent, og signaliserte til Altmark at hun skulle legge bi. I stedet bakket Altmark i full fart for å klemme destroyeren mot land. Skipene støtte sammen med et veldig brak som vekket folk i Jøssinghavn. Lyskasterne gjorde det «lyst som ved høylys dag», og folk på land hørte skudd og så sårede og døde.4 Altmark gikk på grunn og ble bordet av en offiser og 20 mann fra Cossack. Churchill skriver begeistret om det som fulgte: Det ble nå en voldsom nærkamp (…). Så tok man til å lete etter de britiske fangene. Man fant dem snart, under skalkede luker, låst inne i proviantrommene, ja til og med i en tom oljetank. Så kom ropet: «Marinen er her!» Dørene ble slått inn, og fangene styrtet opp på dekk. Alt i alt ble 299 fanger befridd og ført over til våre jagere.5

Britene hadde ingen falne, men seks tyskere lå døde igjen på Altmark, og én til døde på sykehus like etter. Ifølge kaptein Dau var tyskerne 32

ikke bevæpnet. Ingen nordmann hadde sett tyskerne skyte. Royal Navy og de befridde sjøfolkene ble mottatt med jubelbrus i Storbritannia, og saken «styrket min innflytelse og Admiralitetets prestisje», skriver Churchill. For Norges del var det ingen grunn til å juble. Dette var en uhørt krenkelse av norsk nøytralitet av en stormakt som ble regnet som vennligsinnet. Utenriksminister Koht sa offentlig at nå var krigsfaren større enn noensinne siden 1814, og regjeringen protesterte skarpt i London. Også tyskerne protesterte – allerede morgenen etter overfallet leverte Bräuer protesten både muntlig og skriftlig: «Jeg må gjøre oppmerksom på at det dreier seg om en ytterst alvorlig situasjon som kan føre til de alvorligste konsekvenser.»6 Deretter ble det nokså taust fra tysk hold. Bräuer og hans legasjon var travelt opptatt med å ordne med de døde og sårede og det skadede skipet. Hadde krisen glidd over likevel?

Det blir alvor Ingen nyheter er ikke alltid gode nyheter. I Berlin var Hitler meget misfornøyd med hvordan tyskerne på Altmark hadde oppført seg i Jøssingfjord – de hadde ikke grepet til våpen og britene led ingen tap. Skuffelsen fikk ham til å forsere planleggingen av et angrep på Norge. Han fant en general til å lede operasjonen: Nikolaus von Falkenhorst, som hadde vært med de tyske troppene i Finland under borgerkrigen i 1918 og derfor ble regnet som Skandinavia-ekspert.7 Generalen hadde også ledet XXI. Armeekorps i Polen-felttoget. I februar 1940 befant han seg i Bayern på en øvelse, og 20. februar fikk han telegrafisk ordre om straks å komme til Berlin. Dagen etter meldte han seg i Hitlers hovedkvarter i Reichskanzlei.8 Her begynte Hitler med å spørre om Finlands-felttoget i 1918. Nå forelå det en lignende oppgave, sa han, for det var fare for at britene ville foreta en strategisk omringning nordfra, noe som bare kunne møtes med en besettelse av Danmark og Norge. Riksregjeringen hadde fått kjennskap til at England planla å besette Norge og hadde en avtale om dette med den norske regjeringen. Det var derfor nødvendig å skynde seg for å komme England i forkjøpet. Besettelsen av Norge var 33

krigsviktig og krigsavgjørende, for om England gjennomførte den strategiske omringningen fra nord, ville det gå ut over den totalt ubeskyttede og usikrede nordtyske kysten. Veien til Tysklands hjerte ville stå åpen, og krigen ville være tapt. Etter å ha gitt meg denne orienteringen, ga han meg i oppdrag å lede hele den planlagte operasjonen og tok meg i hånden på at ingenting om saken måtte røpes til noen. Jeg fikk ordre om å melde meg igjen klokken 17, i mellomtiden skulle jeg planlegge ledelsen av operasjonen i store trekk.9

Generalen hadde aldri vært i Norge, om landet visste han bare at keiser Wilhelm ofte hadde reist dit. Etter at han hadde fått oppdraget av Hitler, dro von Falkenhorst derfor ut og kjøpte en Baedeker, en tysk reisehåndbok om Norge. Han kunne ikke søke hjelp hos offiserene i OKW, for de var i møte hos Hitler, dessuten ville han skaffe seg sin egen oppfatning. Et blikk på kartet viste at havnebyer måtte besettes raskt og overraskende, og forbindelsen mellom landingsgruppene knyttes over land. På møtet med Hitler klokken 17 samme dag la von Falkenhorst frem planen i store trekk og fikk den godkjent – den stemte stort sett overens med det OKW allerede hadde lagt frem. Planleggingen skulle fortsette på dette grunnlag, og hæren måtte stille seks divisjoner til disposisjon. Hitler gjentok til slutt sine grunner for angrepet: som vern mot en britisk fare fra nord, skaffe operasjonsfrihet for Kriegsmarine, holde skipsleden åpen, og beskytte tilførselsveien langs norskekysten, særlig for malmtransporten fra Narvik.

Angrepet planlegges Med ti stabsoffiserer fra sitt eget korps begynte von Falkenhorst arbeidet med å utarbeide operasjonsplanen, i forsvarsdepartementets lokaler i Bendlerstrasse i Berlin. Fortsatt var ikke alle i Overkommandoen (OKW) enig med Hitler om at Weserübung var krigsnødvendig, blant dem sjefen for hæren, Walther von Brauchitsch, og sjefen for hærens generalstab, Franz Halder. Hærens overkommando var allerede fullt beskjeftiget med forberedelsene for vestfelttoget og lite interessert i å 34

utvide krigen mot nord. Foreløpig var det heller ikke avgjort hvilket angrep som skulle utføres først, vestover eller nordover. Weserübung måtte bli en samlet operasjon der alle tre forsvarsgrener deltok. Under forberedelsene traff von Falkenhorst bare to ganger sjefen for flyvåpenet, Hermann Göring, som ikke viste noen særlig interesse og var dårlig orientert. Samarbeidet med Kriegsmarine gikk greiere, for marinens overkommando holdt også til i Bendlerstrasse. Det ble snart klart at marinen skulle ha hovedrollen i operasjonens første fase. Men også innen sjøoffiserskorpset var meningene delte om Weserübung; Mange fryktet store tap og mente at operasjonen var et uansvarlig eventyr som antagelig ville koste dem hele flåten. Falkenhorst og hans stab arbeidet intenst fra klokken 07 til 23 hver dag, bare med en kort middagspause. Aksjonen kunne bare lykkes dersom den kom som en fullstendig overraskelse, og alle måtte avlegge æresord på absolutt taushet om hva de drev med. Divisjonene som skulle delta, fikk ikke vite noe – bare divisjonssjefene og deres generalstabsoffiserer ble innviet og måtte også avlegge ed. Staben hadde ikke mange kilder for planleggingen. I mars 1940 fikk von Falkenhorst besøk av marineattaché Schreiber, som etter initiativ fra Raeder «meldte seg for meg og pratet ganske morsomt om livet i Oslo». Men generalen fikk ikke noe viktig ut av samtalen: «Schreiber kjente bare havner, dybde og kaier.» Informasjon om de norske kystbefestningene fikk von Falkenhorst av admiral Theodor Krancke, som deltok i planleggingen. Ingen nordmenn ble trukket inn i stabens arbeid, det ville vært en altfor stor sikkerhetsrisiko.10 Den 1. mars 1940 undertegnet Hitler den første operative ordren om besettelsen av Danmark og Norge. Like etter bestemte han seg for å gjennomføre Weserübung før angrepet mot vest, som han mente kunne begynne tre dager etter Weserübung.11

Mellom barken og … Hva visste Bräuer på forhånd om det som skulle skje? Ingenting, sa han selv mange år etterpå, og det stemmer nok at han ikke ble offisielt underrettet før invasjonen allerede var godt i gang. Han var en oppvakt og våken mann og har kanskje skjønt at noe var i gjære, men tegnene var mange og innbyrdes motstridende. En ting er helt klar: Bräuer 35

mente til det siste at det var best for Tyskland å ha Norge nøytralt, og det arbeidet han utrettelig for. I januar 1940 skrev han i sin årsrapport at den norske nøytralitetserklæringen ved krigsutbruddet i september 1939 var «absolutt ærlig ment», iallfall hva regjeringen angikk. «Man må gi den norske regjering, som er utgått fra Arbeiderpartiet, den attest at den ikke bare ønsker å forbli absolutt nøytral, men også at den til nå ikke har latt noe påvirke seg til å vakle i sitt forsett.»12 Bräuers sjefer i Berlin trodde på hans forsikringer om norsk nøytralitetsvilje. Men det var ikke utenriksdepartementet som førte Tysklands krig, og norsk nøytralitet var truet fra alle hold. Oslo-legasjonens korrespondanse med Berlin i de første månedene av 1940 dreier seg om vinterkrigen, handelsavtale, tonnasjeavtale, nøytralitet og skip, skip, skip – tyske skip i norske farvann, og norske skip som ofre for tysk sjøkrigføring. Den 2. mars 1940 befant Bräuer seg i Berlin for å informere utenriksminister Ribbentrop om Altmark-affæren, den finske vinterkrigen og forholdene for tysk skipsfart i norske farvann. I et notat oppsummerte Bräuer sine inntrykk av situasjonen på norskekysten. Norges vilje til nøytralitet var fortsatt sterk, det var etter hans mening ingen fare for britiske angrep, og han fastslo at «Det er for tiden ingen grunn til forebyggende aksjon mot Norge.»13 Bräuer forsøkte å påvirke til begge kanter – Berlin måtte stole på norsk nøytralitet, og nordmennene måtte overholde den strenge nøytraliteten. Han var klar over at den norske regjeringen ikke kunne sensurere norsk presse, men forsøkte likevel å påvirke opinionen – blant annet ved å sende inn «leserbrev» med tyskvennlig innhold til norske aviser. I samtaler med utenriksminister Koht gjentok sendemannen om og om igjen at norsk presse var altfor engelskvennlig, men understreket overfor Berlin at selv om han nok iblant klarte å få pressen til å ytre seg negativt om britiske krenkelser av norske farvann, så ble virkningen spolert når nok et norsk skip ble senket av tyske ubåter. Nordmenn flest var engelskvennlige, og den tyske sjøkrigføringen forsterket denne holdningen. Det var ikke mulig å få aksept i norsk opinion for at nøytrale skip kunne senkes uten varsel. Vinterkrigen bragte storkrigen helt inn til riksgrensen i nord. Sympatien med finnene var stor, men hverken Norge eller Sverige ville risikere 36

sin nøytralitet ved åpent å hjelpe Finland i kampen mot Sovjetunionen. Det ble holdt landsomfattende innsamlinger i Norge av penger, ski og ryggsekker til finnene. Imidlertid var det en annen hjelp fra Sverige og Norge som ifølge den finske forsvarsministeren virkelig hjalp, nemlig transitt av krigsmateriell, drivstoff og ammunisjon via svenske og norske havner og jernbane.14 Her viste nordisk samhold og samarbeid seg fra sin beste side. Effektivt og stillferdig ble omlasting og transport utført uten at stormaktene kunne blande seg i det – hvem kunne vite hva som skulle til Sverige, og hva som ble sendt videre? I Østersjøen kunne tankbåter på vei til Finland angripes av fly og ubåter, det var bedre å anløpe svenske eller norske havner i vest og låne jernbanevogner for videre transport. Finnenes forsvarsdepartement hadde et eget kontor som ledet transportene fra utlandet, og sine egne ombudsmenn i norske og svenske havner. Bergen, Trondheim og Narvik var viktige norske havner for den finske transitten av artilleri, ammunisjon, biler, drivstoff og annet krigsmateriell fra en rekke land. Men tyske øyne fulgte med – selv om dette ikke var Tysklands krig. En rekke telegrammer fra Oslo til Berlin vitner om at legasjonen holdt vakt også når det gjaldt vinterkrigen. Ikke alt ble holdt helt hemmelig. «Norge vil ikke legge hindringer i veien for transitt av våpen bestilt på kommersiell basis», fortalte Koht åpent. Andre tyske telegrammer meldte at uniformerte engelskmenn var blitt observert både i Bergen og Oslo.15 Den tyske militære kontraspionasjen hadde sine agenter i landet, noen av dem under diplomatisk dekke. Som spioner virket blant andre tyske konsuler i havnebyene. De allierte hadde hemmelige planer om å komme Finland til hjelp ved å sende troppehjelp via Nord-Norge og Nord-Sverige. Samtidig ville de besette Narvik og Kiruna for å utestenge Tyskland fra den krigsviktige svenske jernmalmen. Men i begynnelsen av mars ble det kjent at finnene forhandlet om fred med Sovjetunionen. Nyheten førte til usikkerhet i den tyske overkommandoen, for riktignok var det bra at jernmalmen ble sikret for tyskerne, men nå mistet de påskuddet om å besette Norge for å komme britene i forkjøpet.16 Vinterkrigen var slutt 13. mars 1940, og de militære styrkene som franskmennene og britene hadde tenkt å sende til Finland via Norge og Sverige, ble overført til Vestfronten. I stedet utarbeidet de vestallierte 37

en mindre plan – Wilfred – om å sperre norskeleden med miner. Begge parter i krigen hadde altså planer som angikk Norge, men de visste ikke om hverandre.17 Både britiske og tyske fly og krigsskip kom stadig inn på norsk område i mars 1940. To tyske fly kom inn over Bergen 17. mars, og dagen etter kretset et britisk fly over et tysk lasteskip i norsk farvann. Noen dager senere måtte norske vaktbåter vise bort britiske destroyere som truet tyske skip på Hustadvika, og 23. mars søkte et tysk malmskip tilflukt i Rossfjord i Troms, forfulgt av en britisk destroyer. Den 27. mars grunnstøtte den tyske ubåten U21 ved Mandal. Tross tyske protester ble ubåten beslaglagt og mannskapet internert. Legasjonen gjorde hva den kunne for å få båten med mannskap frigitt igjen, men saken ble ikke løst før Weserübung skar over knuten.18 Norsk overvåkingspoliti sporet ulovlig aktivitet i den tyske legasjonen. Bräuer sendte 2. april 1940 et strengt hemmelig telegram til utenriksdepartementet om at et par medlemmer av legasjonen var uønsket i landet. Berthold Benecke var tilsatt som assisterende handelsattaché, men var egentlig sjef for Abwehrs Kriegsorganisation i Norge. Sammen med radiotelegrafisten ble han anklaget for å ha betjent en hemmelig radiosender og «hatt omgang med mistenkelige personer», noterer Bräuer, som også mente at anklagen var så alvorlig at herrene måtte forlate landet.19 Til å fortsette arbeidet foreslo Bräuer Oberregierungsrat Pohl, som sendemannen ville sikre ved å knytte ham til legasjonen. «Naturligvis må arbeidet fremover drives med den største forsiktighet», fortsetter Bräuer, som kanskje har visst hvem Pohl egentlig var, nemlig Abwehrmajor Erich Pruck, som ifølge historikeren Tore Pryser var blitt overvåket av norsk politi fra han kom til landet 1. februar 1940. Norske UD erklærte seg innforstått med at Benecke og Opitz skulle forlate landet innen åtte dager, regnet fra 4. april. Beneckes bønn om å la hans frue med barn bli nok en måned, ble også innvilget.20 Men nå holdt timeglasset på å renne ut.

Alt klart? Forberedelsene til det tyske angrepet på Norge fortsatte. I mars ble von Falkenhorsts generalkommando flyttet fra Bacharach til Lübeck, men før innskipningen begynte, fikk ingen utenom den indre staben høre om den forestående aksjonen. Divisjonene lå foreløpig midt inne i Tyskland og skulle overføres til innskipningshavnene kort før avgang.21 Den 20. mars meldte von Falkenhorst til Hitler at Weserübung var klar til å settes i gang. De seks divisjonene var: 163. Infanteridivisjon under kommando av generalmajor Erwin Engelbrecht og 196. Infanteridivisjon under generalmajor Richard Pellengahr til Oslo-området; 214. Infanteridivisjon under generalmajor Max Horn til Kristiansand; 69. Infanteridivisjon under generalmajor Hermann Tittel til området Egersund–Stavanger–Bergen; 181. Infanteridivisjon under generalmajor Kurt Woytasch til Trondheim og 3. Gebirgsdivision under generalløytnant Eduard Dietl til Narvik. En syvende divisjon, 2. Gebirgsdivision under generalløytnant Valentin Feurstein, ble senere satt inn for å unnsette Dietl i Narvik-området. Landet nord for Narvik fikk vente, OKW mente at det var lite sannsynlig at britene ville gå til mottiltak der. For andre havner, som Åndalsnes, Molde, Namsos og Bodø, manglet man simpelthen krigsskip til transport. Troppene i den første angrepsbølgen skulle nemlig sendes med krigsskip, fordi angrepet måtte komme lynkjapt og overraskende. Men von Falkenhorst var nedslått over hvor få soldater krigsskipene kunne få med seg, selv om man bare sendte mennene og nødvendig utstyr. Derfor ble det besluttet å sende noen få tilsynelatende harmløse lasteskip i forveien med utstyr, uten tropper ombord og med den militære lasten skjult under dekk med kull over lastelukene.22 Etter hvert som skipene i nordtyske havner begynte å ta ombord tropper, ble det vanskelig å holde operasjonen hemmelig. Scheidt meldte den 28. mars 1940 til Berlin at han hadde truffet en tysker fra Hamburg som sa at der i byen forteller guttunger at det ligger skip på havnen klar til avgang.23 Men von Falkenhorst mente at de var svært forsiktige. Troppene hans lå midt i Tyskland på øvingsplassene, og størstedelen ble foreløpig der de var. Bare de som skulle delta i den første angrepsbølgen ble sendt, og det i siste øyeblikk. 39

Siste innspurt Ennå i slutten av mars 1940 ble det på høyeste hold i Berlin diskutert om Weserübung skulle komme før eller etter vestoffensiven. Men angrepet på Norge måtte komme mens det fortsatt var mørke netter, og man bestemte seg for 8.–9. april, mens Fall Gelb skulle komme fire–fem dager senere. Ved månedsskiftet mars/april samlet Hitler nok en gang alle de angjeldende generaler og admiraler i førerhovedkvarteret i rikskanselliet. I et flere timers sammenhengende møte redegjorde de for sine oppgaver og hvordan de aktet å gjennomføre dem.24 Den 2. april møtte Göring, Raeder og von Falkenhorst hos Hitler. Alle meldte at forberedelsene var fullført, og Hitler ga ordre om at Weserübung skulle gjennomføres 9. april. På møtet ble marinens rolle tatt opp – marinen mente at oppdraget var fullført i og med landsettingen av tropper, og at skipene deretter kunne vende hjem igjen. Det ville gjøre de fåtallige, landsatte troppene svært sårbare, og Göring protesterte. Også Hitler var misfornøyd med dette, men ville ikke gripe for sterkt inn i marinens saker. Klokken 02 den 3. april seilte de første tre «harmløse» lasteskipene med utstyr fra Hamburg mot Narvik. Dagen etter at de dro, 4. april, var det uro i overkommandoen over meldinger fra Norge som tydet på større beredskap. Dessuten hadde Sverige spurt om hva forberedelsene for troppeinnskipninger i Stettin betydde. Men det var også lyspunkter: Abwehr-offiseren Hans Piekenbrock kom tilbake med gode resultater fra et møte 3. april med Quisling i København.25 Omkring 5. april flyttet von Falkenhorst til Hamburg, midt mellom marinestasjonene Ostsee (Kiel) og Nordsee (Wilhelmshaven), og innrettet sin provisoriske kommandoplass i samme bygning som sjefen for Fliegerkorps X. Troppene som skulle sendes med krigsskip, ble nå sendt i mindre grupper med jernbane til innskipningshavnene.26 Søndag 7. april satte de første tyske marinegruppene i operasjon Weserübung kursen mot sine mål i Norge og Danmark. Men dagen etter steg spenningen i det tyske hovedkvarteret til det nesten uutholdelige: Engelskmennene meldte at de hadde lagt minefelter i norske farvann. De tyske lasteskipene med utstyr var ennå langt fra sine mål – bare ett skip befant seg nær Narvik. Rio de Janeiro ble torpedert utenfor Lillesand, og siden både soldater i uniform og hester var red40

det i land, regnet OKW med at den forestående aksjonen nå måtte være kjent for nordmennene. Dessuten kom krysseren Hipper i kamp med en britisk destroyer, Glowworm, og senket den.27 Tegn tydet på at den britiske Home Fleet var på vei ut til sjøs. Ble det sjøslag nå?