Dette er helt nødvendig
Benedicte Meyer Kroneberg
Dette er helt nødvendig
© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52751-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,3/13,5 pkt. sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1. Jeg får øye på fugleflokken fra vinduet i gangen. Jeg kjenner ikke sorten, fuglene er små og brunsvarte. Jeg tenker trost eller stær, men jeg er ikke sikker på om det er noen av delene. Flokken er stor, den må telle flere hundre fugler. Av en eller annen grunn har de valgt seg ut akkurat min hage som rasteplass. Kanskje har de to buskene med små røde bær, som vokser på hver side av porten fristet dem, men de har ikke bare slått seg ned der. De sitter også i frukttrærne, på plenen og på taket. Flere av dem vagler på strømledningen som løper fra stolpen ved veien og inn til veggen ved soveromsvinduet. Der sitter de og fordøyer bærene mens de driter ned i hagen under. Fuglene som tripper rundt på gresset ser ut som om de har nok å forsyne seg av, de hakker i vei, som om plenen skulle være en nysådd åker. Overalt blir det spist; på plenen, på buskene og i epletreet. En gang la vi planer for eplene. De skulle høstes og leveres til den lokale saftpressen, vi skulle ha flasker med eplesaft stående i kjelleren. Riktignok ble det aldri noe av, men 5
likevel får jeg følelsen av at fuglene forsyner seg av noe jeg har bruk for. Jeg åpner døra, fremdeles med jakka bare halvveis på. Fuglene letter i det samme, en instinktiv enighet om å forlate hagen. Jeg går ut på trappa og roper likevel: Husj! Husj! Vingesuset rundt meg. Flokken stiger opp mot himmelen. Et par slengere letter fra strømledningen. De benytter sikkert muligheten til å drite i hagen en siste gang før avgang. Jeg løfter armene og vifter mot dem. Jeg roper igjen, roper og vifter. Vekk med dere! Åtseldyr, tenker jeg. Som om det er meg de har landet på, som om de har forsynt seg av meg direkte. Da jeg har forsikret meg om at hver eneste fugl har lettet, går jeg inn i gangen igjen, plukker opp lommebok, bilnøkkel og den store bagen jeg pleier å ha med i båten. Jentene sitter allerede på kaia med bagene sine mellom seg. Det har vært meldinger. Jeg er forsinket, bare litt, men det er nok til at visse blir irritert, at visse bare drar hvis jeg er på vei. Ikke tid til å vente, eller til å slå av en prat for høflighets skyld. Jeg parkerer, de har fått øye på meg og reiser seg da jeg går ut av bilen. Ylva kommer løpende. Hei pappa! roper hun og jeg åpner armene mot henne. Hun kaster seg inn i dem og ler da jeg løfter henne opp. 6
Thea står fremdeles ved bagen. Hun ser ikke på meg til å begynne med, står halvveis vendt mot båten og kikker innover mot byen. Først da jeg er ganske nær henne, flytter hun blikket mot meg. Det kan være det med bilen forrige dagen, men jeg vet ikke hva hun egentlig la merke til da. Hva hun trodde jeg skulle gjøre. Kanskje er det heller det at hun er stor nå, entusiasmen blir borte, det er naturlig. Jeg får en rask klem og et lite smil. Hun virker nokså avslappet, så var det nok ikke noe spesielt hun tenkte på. Jeg hjelper dem om bord med bagene, resten klarer de selv, båtvante bortover ripa, hopper ned mellom setet og sofaen, tar bagasjen ned i kahytten. Mens jeg løsner fortøyningene, tar inn fendere og bakker ut fra land, pakker de ut. De liker det, lage system i sakene, finner ofte frem dynene fra under sofabenkene, legger bøkene på plass, setter seg kanskje med ipadene, selv om jeg ba pent om at de skulle bli igjen. Vi må innom og handle, roper jeg ned i kahytten da båten er snudd. Planen var å ha alt klart, så vi bare kunne dra rett ut på sjøen, men så ble jeg forsinket. Det spiller ingen rolle, vi har jo tid. Det er en butikk i en bukt litt utenfor byen, det er uansett i den retningen jeg har sagt vi skal dra, vi kan stoppe der. Heldigvis er været fint, alt er så mye lettere i fint vær, man slipper fukten under kalesjen, doggen på rutene, jentenes motvilje mot å dra ut i regnvær. 7
Færre båter er det også nå om høsten, ikke som om sommeren, behagelig stille, det blir en fin dag. Vil dere ikke komme opp litt? sier jeg etter en stund. Ylva er der med en gang, klatrer opp på setet ved siden av meg, snart vil hun styre båten. Jeg lar henne stå mellom beina mine. Håret hennes i vinden, strikken i hestehalen er i ferd med å blåse ut. Jeg kjenner en svak sjampolukt. De har kanskje dusjet i morges før de ble kjørt, eller i går kveld. Nå skal vi handle mye godt, sier jeg. Taco til i kveld. Ja, sier Ylva og smiler, snur seg halvt over skulderen. Jeg ser tungespissen hennes der fortennene mangler. Thea kommer også opp, hun stiller seg ved siden av det andre setet og ser fremover, vurderer om hun skal sette seg ved siden av oss, men så ombestemmer hun seg tydeligvis og går akterut. Da jeg snur meg etter en liten stund, har hun lagt seg rett ut på sofaen i akterenden med et blad. Hun ligger fortsatt på sofaen da jeg har lagt til og fortøyd ved brygga foran butikken, har ikke gjort mine til å reise seg, til å tilby seg å hjelpe meg med tauene. Jeg må overtale henne til å bli med i land, hun vrir seg, sier først hun ikke vil og setter blikket trassig i meg. Jeg står bare helt rolig og tålmodig. Kom da, sier jeg. Bli med inn. Hun strekker seg igjen, gjesper, jeg venter uten å si noe. Da hun ser at det hun gjør ikke virker, reiser hun seg motvillig, legger bladet fra seg på bordet og kommer i land.
8
Jeg lar dem finne mat, lar dem putte nugatti og syltetøy oppi handlevognen. En altfor søt frokostblanding jeg vet de ikke pleier å få. Etter en stund går jeg tilbake med den, finner en annen, som også smaker sjokolade, men som inneholder mindre sukker. Thea blir fornærmet, jeg beholder den likevel, vil ikke la henne få følelsen av at det er fritt frem. Etterpå finner vi det vi trenger til taco; kjøttdeig, mais, tomater og agurk. I morgen griller vi pølser, sier jeg. I morgen skal vi jo hjem, sier Thea. Jo, men vi kan jo spise pølser før vi drar inn. Jeg finner grillpølser og en boks med potetsalat, ser meg rundt etter engangsgrillene. Og hvis været er like fint som i dag, så kan det jo være at vi blir en natt til, sier jeg da jeg er tilbake ved handlevogna. Jeg trodde dere sa at vi skulle hjem i morgen. Jo da, sier jeg, men vi får se på været, er det fint, så kan vi bli to netter. Hun presser leppene sammen, ser ut som om hun tenker på noe. Jeg griper handlevogna og går raskt bortover langs reolen, venter ikke på svaret. Vi har fått trampoline, sier hun. Malene skal komme til meg. Vi, tenker jeg. Trampoline? Nå på høsten? Det var salg. Å, sier jeg bare og går videre. Det spiller ingen rolle hva de har fått. Hvis været er bra, blir vi to netter, så enkelt er det.
9
Jeg finner kokekaffe. Selv om vi har propan i båten, liker jeg å koke kaffe på bål, sitte på en stein i morgentimene med kaffekanna hengende over bålet, lukten av røyk og kaffegrut. Melk, pålegg, jeg tar godt i. Så har vi nok, tenker jeg, om vi skulle bli litt lenger. Til slutt vender jeg handlevogna mot godtehylla. Jeg lar dem få frie tøyler der. Thea står først avventende mens Ylva finner ut hva hun vil ha, så blir fristelsen for stor, hun velger en sjokolade og en pose vingummi. Ylva spør om de får hver sin kjærlighet, de er blå, inneholder sikkert ikke annet enn sukker og e-stoffer, fargen har jeg lest noe om, at barn blir hyperaktive av den. Ja da, sier jeg. Ta de også, du. Kassadama sitter først i sine egne tanker, skanner varene uten å se på oss, men da hun tar grillen av varebåndet, sier hun: Skal dere på tur i dag? Vi skal på båttur, sier jeg. Å, så deilig, sier hun, ser på jentene og smiler. Så fin dag å dra på tur! Hun er ganske ung, har håret samlet i en topp midt på hodet, øynene er tungt sminket. Hun ser malplassert ut bak kassa. Ylva nikker og smiler, men hun sier ingenting. Thea svarer liksom uinteressert: Mm. Hun furter fortsatt, men hun tør opp etter hvert. Hun liker seg i båten, glemmer snart trampolina når vi legger fra land. Hvor skal dere, da? sier kassadama. 10
Hun ser på meg nå, venter, varebåndet har stoppet opp. Huden hennes ser uren ut under sminken. Hun har et lag med en tett brunaktig krem i ansiktet, halsen har en helt annen farge. Jeg ser på hendene hennes. De er like bleke som huden på halsen, men overraskende grove for en ung jente. De ser liksom grådige ut. Måten hun holder rundt pakken med grillpølser, det er som om hun tar seg til rette. Med ett mister jeg lysten til å si hvor vi skal. Østover, sier jeg bare. God tur, da, sier hun, smiler, fører endelig pølsene over skanneren. Jeg nikker bare, og så sier hun ikke mer, faller liksom tilbake i transe igjen, som om det røde lyset under glassplaten hypnotiserer henne. Kanskje glemmer hun at hun har snakket med oss.
2. Det ironiske er at den våren stod for meg som den beste tiden vi hadde hatt på lenge. Kanskje begynte det enda tidligere, allerede midtvinters, da vi dro til fjordhotellet etter at du hadde fått avdelingslederjobben. Foreldrene mine hadde jentene, du hadde hatt lyst til å dra akkurat dit en stund. Da vi kom frem, ble vi tatt i mot av en resepsjonist i dress med burgunderrød vest under. En annen tok bagasjen vår og fulgte oss opp på rommet etter at vi hadde sjekket inn, det var et sånt sted. Rommet hadde utsikt ut over jordene og ned mot sjøen fra de høye vinduene. Landskapet lå under et hvitt dekke av rim, himmelen var disig, hvit den også. Det hvite fikk alt til å se fremmedartet ut, eller avstengt, det er et bedre ord. Det hadde passet bedre å vente til våren eller sommeren med å dra hit, vi burde dratt på fjellet i stedet, men du hadde insistert. Jeg tror du må ha sett bilder av hotellet tidligere, at du hadde drømt deg dit og at dette var en virkeliggjørelse.
12
Midt i rommet stod en stor dobbeltseng med hvite dyner og overdimensjonerte puter. På badet hang myke badekåper og ved siden av vasken lå hvite frottétøfler innpakket i plast. Alle produktene i dusjen var av et kjent merke som du likte, jeg tror det var Clarins. Da vi hadde skiftet, gikk vi ned i lobbyen igjen. Resepsjonisten lånte oss støvler, han mente det var for sølete å gå tur i joggesko. Det var jo kaldt ute og barfrost. Jeg mistenkte at støvlene handlet om noe annet enn å skåne oss mot å bli våte, at han hadde en agenda med dem. De var et engelsk merke, Hunter. Vi ville signalisere noe når vi gikk gjennom landskapet iført dem. Vi ville være i tråd med hotellets standard. Jeg sa ingenting, du hadde gledet deg til oppholdet. Jeg ville ikke ødelegge. Vi gikk langs en grusvei ned mot sjøen. Det var ganske stille, bare ett og annet fly som durte høyt over oss. Hester stod med frostrøyk rundt mulene på et jorde ved siden av veien. Trærne hvite av rim. Svaner og ender lå og duppet i en bukt da vi kom ned til sjøen. Det lå et stort sommerhus på en knaus like bortenfor. Det lå vakkert til på en topp, det så ikke ut til at det var noen der for øyeblikket. Vi snakket om at den hytta nok var omtrent dobbelt så stor som huset vårt, det kunne se ut som om det lå et svømmebasseng i hagen. Jeg gjorde til stemmen min, sa jeg ikke kunne orke å gå helt ned til sjøen, at jeg bare måtte ha muligheten til å bade rett utenfor huset. 13
Da du lo, var det som om noen hadde åpnet et vindu. Etterpå, i dusjen etter turen, tenkte jeg på muligheten for at du ikke skulle få lyst til å ligge med meg. Hele situasjonen var så opplagt, vi hadde reist hit for å ligge med hverandre. Jentenes soverom hjemme i huset lå vegg i vegg med vårt, ett på hver side, og de la seg jo senere nå enn da de var små. Du hadde vanskelig for å slappe av når du tenkte at de kunne høre oss. Det var ofte hvis en av dem overnattet hos en venninne at vi lå med hverandre, som om det hjalp litt at det bare var ører ved den ene veggen. At vi lå med hverandre så sjelden, økte presset for meg. Jeg ble nervøs av det, det hendte jeg ikke klarte å fullføre. Det ble som en ond sirkel: Du som ikke ville når begge jentene var hjemme, presset som bygde seg opp de kveldene kysten var klar. Det er jo ikke mindre press i dag, tenkte jeg. Jeg brukte alle de små flaskene inne på badet, sjampoen og dusjsåpen. Jeg smurte bodylotion på armene og overkroppen da jeg hadde tørket meg. Det var nærmest som en tvangstanke at jeg måtte få benyttet meg av alt. Hotellet var dyrt, selv om du hadde fått ny jobb, var det ikke så vi hadde i overflod. Vi hadde nylig avgjort at jeg skulle leie studioet også, det ville bety en ganske stor ekstrautgift hver måned. Jeg åpnet til og med pakken med frottétøfler og tok dem på meg, selv om jeg ikke var kald på føttene.
14
Du kledde deg foran meg. Du hadde tatt med deg pent undertøy og strømper til å ha under skjørtet. Jeg lå i senga og hadde slått på tv-en, men jeg fulgte med på deg og tenkte at du kanskje ble opphisset av blikket mitt. Et øyeblikk vurderte jeg å be deg komme bort til senga. Vi kunne ligge med hverandre først som sist, men jeg slo det fra meg. Jeg tenkte det ville være bedre å vente til etter middag, i fall vi bare skulle gjøre det én gang. Sant å si var jeg redd også: redd for at du ikke ville likevel. At jeg skulle be deg komme og at du skulle riste på hodet og avvise meg som så mange ganger: Ikke nå, Daniel. Eller at opphisselsen min, idet du satte deg på sengekanten, plutselig skulle gå over. Det kunne også skje. Like fort som den kom, kunne den forsvinne. Vi kunne ligge ved siden av hverandre i senga og jeg kunne la hånda gli over hoftekammen din og kjenne opphisselsen stige. Men så kunne jeg føre hånda mi lenger nedover låret ditt, legge leppene mot halsen din, la hånda gli inn mellom beina dine og lysten kunne med ett bli borte. Jeg hadde ingen entydig forklaring på hvorfor det skjedde. Kanskje tenkte jeg at du lyttet etter jentene, og da ble det til at jeg lyttet selv. Eller at det med jentene bare var en unnskyldning du brukte, fordi du ikke likte å ligge med meg lenger. Mest var det vel frykten for usikkerheten i seg selv, så fort den meldte seg, forsvant lysten. Vi bestilte gin og tonic i baren før middag mens vi ventet på at bordet skulle bli klart. Kelneren bar resten av drinkene på et lite sølvbrett da han fulgte oss inn. Jeg kastet et skrått blikk bort på deg mens vi fulgte etter ham, under15
trykket lysten til å le, til å imitere bevegelsene hans, hvordan måten han balanserte brettet på fingertuppene også imiterte noen. En butler kanskje, fra et herskapshus i England på 1800-tallet. Du lot ikke til å legge merke til det, vi pleide å le av slike observasjoner. Vi var borte ved bordet nå, kelneren satte brettet fra seg og trakk stolen ut for deg. Du så fortsatt ikke ut til å se noe komisk ved situasjonen, det var nok fordi du hadde hatt dette hotellet i tankene en god stund. Men da han var gått, rettet jeg ryggen, hevet glasset mitt med lillefingeren løftet og sa: Skål da, frue. Jeg brukte det tonefallet vi pleide i situasjoner som vi oppfattet som tvungne, eller voksne som vi kalte dem, og du løftet ditt glass nå og smilte endelig. Egentlig holdt det med de siste slurkene av drinken, men jeg bestilte likegodt et glass musserende som aperitiff til oss også, så allerede da den første vinen kom i glasset, kjente jeg det milde suset fra alkoholen i kroppen. Det var hvitvin til forretten og en flaske rødvin til hovedretten, dessertvin til slutt. Da vi gikk opp til rommet vårt, var vi småfulle. Jeg var redd for at vi var for fulle eller for mette. Vi hadde spist hjort til hovedrett og oster til avslutning. Jeg bekymret meg for om kjøttet og ostene gjorde deg tung og søvnig. På badet tok vi oss tid til å pusse tenner. Du fjernet sminken også, jeg ble nervøs av omstendeligheten din, om den var et tegn på at du bare ville sove, men du beholdt undertøyet på da du la deg, og det tok jeg som et godt 16
tegn. Og måten du la deg inntil meg i sengen på, at du lot låret ditt gli oppå mitt, fikk meg til å forstå hvor landet lå. For min egen del, ble det som jeg hadde håpet: Lysten var sterkere enn presset. Jeg tok meg god tid, vinen gjorde meg selvsikker. Du kom både utvendig og innvendig, det var jeg sikker på. Det siste var sjeldnere, og gjorde nok sitt til at jeg tenkte: Valuta for pengene. Det var noe grovt ved tanken, men jeg tror du kunne ha tenkt det samme. Det var jo på grunn av den nye jobben din at vi hadde tatt oss råd til dette. Jeg var dessuten lettet over at jeg hadde hatt lyst, at du hadde hatt lyst, at vi begge hadde hatt det deilig. Etterpå lå du i armen min. I det siste hadde jeg ofte hatt følelsen av at noe var i ferd med å glippe, men nå var det som om jeg fikk tak igjen. Jeg dro deg tettere inntil meg, trakk inn lukten av deg og holdt deg fast. Du var i ferd med å sovne, du ville helst ligge for deg selv da, men for en gangs skyld ble du liggende i grepet mitt.