På vei fra Atocha stasjon
Ben Lerner
På vei fra Atocha stasjon Oversatt av Thomas Lundbo
Ben Lerner Originalens tittel: Leaving the Atocha station Oversatt av Thomas Lundbo Copyright: © Ben Lerner Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50814-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto:(Pradomuseum–Madrid) Masterpics/AlamyStockPhoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Den første fasen av researchen min besto blant annet i å våkne opp på ukedagene i en nesten umøblert loftsleilighet – det var den første leiligheten jeg så på da jeg kom til Madrid – eller å la støyen fra La Plaza Santa Ana vekke meg, siden jeg aldri fikk denne støyen til å bli en del av drømmene mine, for så å sette den rustne espressokokeren på komfyren og mekke en spliff mens jeg ventet på kaffen. Når kaffen var klar, åpnet jeg takvinduet – det var akkurat stort nok til at jeg kunne krype gjennom det hvis jeg sto på senga – og drakk espressoen og røykte på taket, med full oversikt over plazaen, der turistene sto bøyd over guidebøkene sine rundt metallbordene mens trekkspilleren drev businessen sin. I det fjerne: slottet, langstrakte skyer. Det neste dette prosjektet krevde, var at jeg slapp meg ned gjennom takvinduet, gikk og dreit, tok en dusj og de hvite pillene mine, før jeg kledde på meg. Så fant jeg fram veska mi, som inneholdt en tospråklig utgave av Lorcas Samlede dikt, de to notatbøkene mine, en lommeordbok, John Ashberys Dikt i utvalg, noe dop, og dro av gårde til Prado. Fra leiligheten pleide jeg å gå bortover Calle de las Huertas mens jeg nikket til gatefeierne i limegrønne 5
kjeledresser, og etter å ha skrådd over El Paseo del Prado og gått inn på museet, betalte jeg for billetten, som med studentbevis bare kostet et par euro, før jeg strente direkte til sal 58, der jeg stilte meg opp foran Roger van der Weydens Nedtagelsen fra korset. Jeg hadde vanligvis innfunnet meg foran dette maleriet innen det var gått tre kvarter fra jeg våknet, så derfor sloss hasjen, alkoholen og trettheten fortsatt om kontrollen over systemet mens jeg sto og så på den nesten menneskestore skikkelsen og ventet på å komme i likevekt. Maria faller for alltid mot bakken etter å ha besvimt; blåsjatteringene savner sitt sidestykke i den flamske malerkunsten. Marias positur er som en skygge av Jesus’; Nikodemus og en hjelper holder den tilsynelatende vektløse kroppen hans oppe i lufta. C.1435; 220 x 262 cm. Olje på eikepanel. Et vendepunkt i prosjektet mitt: En morgen kom jeg til Van der Weyden-maleriet og så at noen hadde tatt plassen min. Han sto akkurat der jeg pleide, og et lite øyeblikk var jeg helt perpleks, det var som å betrakte meg selv som betraktet bildet, selv om han var tynnere og mørkere enn meg. Jeg ventet på at han skulle gå videre, men han rørte seg ikke. Jeg lurte på om han kunne ha sett meg foran Nedtagelsen, og nå hadde stilt seg opp i håp om å se det samme som jeg hadde sett, hva det nå enn var. Jeg var litt irritert og prøvde å finne et annet maleri til morgenritualet mitt, men jeg var altfor godt vant til dimensjonene og blåtonene til at jeg kunne nøye meg med et substitutt. Jeg skulle til å gå ut fra sal 58 da mannen plutselig brast i gråt mens han snappet krampaktig etter pusten. Sto han bare med ansiktet mot veggen for å skjule ansiktet, tenkte jeg for meg selv, fordi han kjempet med en 6
eller annen sorg han hadde tatt med seg inn på museet? Eller hadde han en dyp kunstopplevelse ? Jeg hadde i lang tid vært bekymret for at jeg selv ikke var i stand til å ha noen slik dyp kunstopplevelse, og jeg hadde problemer med å tro at noen hadde hatt slike opplevelser i det hele tatt, i hvert fall noen jeg kjente. Jeg var uhyre skeptisk til folk som hevdet at et dikt eller et stykke musikk hadde «forandret livet deres», særlig siden jeg ofte hadde kjent disse menneskene både før og etter denne opplevelsen, og ikke hadde kunnet registrere noen endring. Selv om jeg påsto at jeg var poet, og selv om det antatte skrivetalentet mitt hadde skaffet meg dette stipendoppholdet i Spania, klarte jeg som oftest bare å finne skjønnhet i poesi som jeg så sitert i prosa, i essayene lærerne på college ba oss lese, der linjeskiftene var erstattet med skråstreker, slik at det som ble formidlet ikke var så mye et bestemt dikt som ekkoet av et poetisk potensial. I den grad jeg var interessert i kunst, var jeg mest interessert i misforholdet mellom min egen opplevelse av faktiske kunstverk og det som ble påstått om dem; det nærmeste jeg hadde kommet en dyp kunstopplevelse var antagelig opplevelsen nettopp av denne kløften, det var en dyp opplevelse av fraværet av dybde. Da mannen omsider fikk summet seg, hvilket tok ham minst to minutter, tørket han seg i ansiktet og snøt seg i et lommetørkle som han deretter la tilbake i lomma. Da han etterpå trådte inn i sal 57, som var tom bortsett fra en hengslete, søvnig vakt, gikk han rett bort til et lite votivbilde av Kristus tillagt San Leocadio: grønn kjortel, rød kappe, sorgtynget uttrykk. Jeg lot som om jeg kontemplerte andre malerier mens jeg skottet bort på mannen som betraktet det lille ler7
retet. En god stund var han taus, og så hulket han litt igjen. Dette påkalte vaktens oppmerksomhet, og blikkene våre møttes. Mitt sa at det samme hadde skjedd i den andre salen; vaktens blikk formidlet hans indre kamp for å bestemme seg for om mannen var gal – kanskje den typen som ville gjøre skade på maleriet, spytte på det, rive det ned fra veggen eller skrape det opp med en nøkkel – eller om han hadde en dyp kunstopplevelse. Lommetørkleet kom fram igjen og mannen gikk rolig inn i sal 56, stilte seg opp foran Lystenes hage, betraktet det rolig, og så bæda han fullstendig. Nå var det tre vakter i rommet – den hengslete vakten fra 57, den korte kvinnen som alltid passet på i 56, og en eldre mann med en usannsynlig lang, sølvgrå manke, som antagelig hadde hørt det siste utbruddet ute fra inngangshallen. De to–tre andre museumsgjengerne var så henført av den guidete turen i hodetelefonen at de ikke enset opptrinnet som utspilte seg foran Bosch-maleriet. Hva skal en museumsvakt gjøre, tenkte jeg for meg selv; hva er egentlig en museumsvakt? På den ene side er man medlem av en vaktstyrke som beskytter uerstattelige gjenstander mot gærninger og kids og kamerablitzenes langsomt eroderende kraft; på den annen er man en som til daglig oppholder seg blant åndens største triumfer, og i den grad det ligger noen prestisje i denne posisjonen, kommer den nettopp av troen på at disse åndens triumfer på helt legitimt vis kan få et menneske til å gråte. Det lå en viss patos i usikkerheten til disse vaktene, vakter som tilbringer store deler av livet sitt foran tidløse kunstverk, men som bare blir spurt om hvor mye klokka er, om når museet stenger, dónde está el baño. Jeg var ikke i stand til å ta del i mannens hen8
førelse, hvis det virkelig var det det var, men jeg merket at vaktenes dilemma gikk veldig inn på meg: Skulle de be mannen gå ut i inngangshallen for å få sjekket hans mentale helbred – og helt sikkert ødelegge den dype opplevelsen hans – eller skulle de ta sjansen på å la en potensiell gærning gå løs blant deres kulturs ypperste skatter og muligens risikere blant annet jobben? De tause uttrykkene for disse sjelekvalene gjorde meg mye mer beveget enn noen Pietà, Nedtagelse eller Bebudelse, og det føltes som om jeg var en av vaktene der vi fulgte mannens ferd fra sal til sal. Kanskje var han en
Jeg tenkte på den store kunstneren en god stund.
9
kunstner, tenkte jeg; hva om han egentlig ikke føler sin ekstase, bare framfører den, hva om disse opptrinnene har til hensikt å la institusjonen konfronteres med sin egen motsetning i vaktenes skikkelse? Det var omtrent noe sånt jeg tenkte mens mannen hikstet fra seg en siste gang og bega seg langsomt mot hovedutgangen. Vaktene spredte seg, mer triste enn lettede, fikk jeg følelsen av, og plutselig var jeg i gang med å følge etter denne mannen, denne store kunstneren, fra museet og ut i den usedvanlig lyse dagen. De fleste helgene i den første fasen av researchen min pleide den spanske språklæreren min, Jorge – som stiftelsen betalte for å hjelpe stipendiatene med å ta steget fra elementær lesekyndighet til flytende taleferdighet – å kjøre meg ut til en campingplass førti minutter utenfor Madrid, dit vennene hans fra språkskolen dro for å drikke og dope seg, svømme og sjekke. De kalte meg El Poeta, uten at jeg noen gang helt skjønte om det var med ironi eller hjertelighet. Jeg kjøpte det meste av ølen, og kjøpte dessuten hasjen min av Jorge, til ågerpriser. Selve campingplassen var ikke mye å skryte av: en lysning i skogen med noen få bålplasser og en anselig mengde søppel, selv om jeg aldri så noen andre enn oss der og vi alltid var nøye med å rydde etter oss. Det var under femti meter til innsjøen. Som oftest var det varmt nok til at vi kunne sove ute. Ikke mange av ordene som ble sagt rundt bålet, der en fem–seks stykker av oss satt og drakk og røykte opp hasjen min, eller den sterke marihuanaen Jorge dro fram når det ble sent, var rettet til meg. Selv snakket jeg nesten aldri, men jeg prøvde å smile, for slik å antyde at jeg forsto det som ble sagt, og å la smilet fluktuere, som en respons på de andres ytringer. 10