Barske glæder av Peter Wessel Zapffe

peter wessel

ZAPFFE barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel

89370_barske glaeder_.indd 3

19/12/11 10.36

Dette er en utvidet gjenutgivelse. Forlaget ønsker å belyse Zapffes originaltekster ved hjelp av fire essays som hver på sin måte gir unike innblikk i Zapffes tankeverden: • Biolog Dag O. Hessen skriver om naturverntenkeren • Fjellklatrer, seiler og havpadler Bengt Flygel Nilsfors tar for seg fjellklatreren og eventyreren • Sosialantropologen Henrik Sinding-Larsen skriver om Zapffe og det tragiske, det humoristiske og det dramatiske • Kurator Hanne Holm-Johnsen har amatørfotografen Zapffe som tema og har også valgt ut fotografier signert Zapffe Eventyrer og forfatter Stein P. Aasheim har skrevet et nytt forord. I tillegg har Zapffes essay Veien fra 1952 funnet sin plass i denne utgaven. Bengt Flygel Nilsfors bidrag er i en noe annen form trykket i Bostad og Hessen: Et liv på mange vis, Pax 1999.

Utgitt med tillatelse fra Berit og Peter Wessel Zapffes Fond, Universitetet i Oslo.

Takk til Espen Henriksen, Risør, for tillatelse til å gjengi brev fra Peter Wessel Zapffe til Knudsens Jernvarehandel

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36388-8 ISBN 978-82-525-7937-6 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2012 Bokdesign og sats: Liselotte Dick / Lilo Design Omslagsfoto framside: ukjent / Arkivet etter Peter Wessel Zapffe, Nasjonalbiblioteket Fotografi omslag bakside, forfatterportrett samt fotografier i bildelegg: Peter Wessel Zapffe / Arkivet etter Peter Wessel Zapffe, Nasjonalbiblioteket Tegninger: Peter Wessel Zapffe Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2012, Riga Satt med Dolly 9,8/14 og trykt på 115 g Arctic Volume White 1,1 Papir: Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

89370_barske glaeder_.indd 4

19/12/11 08.31

innhold forord til 2012-utgaven 7 forord 11 innledning 13 laksefiskere 17 juleleir 22 skismøringens mysterier 28 tindebestigere 33 fire korstog til piggtind 41 iis-øxen 62 en skitur med alt på ryggen 64 strandhugg 74 et ishavsminde eller herr mayer 82 hvad er tindesport? 89 barske glæder 95 soveposer 103 stettind 117 lyngenfjeld 124 avskjed med gausta 127 «farvel norge» 129 en huleboer 136 veien 142 dag o. hessen: Die norwegische apparatlantenschaft – Zapffe som naturverner 145 bengt flygel nilsfors: Fjellklatreren og eventyreren 154 henrik sinding-larsen: Barske erkjennelser 165 hanne holm-johnsen: Peter Wessel Zapffe – fotografen 187 trykningshistorie 214

89370_barske glaeder_.indd 5

19/12/11 08.31

89370_barske glaeder_.indd 6

19/12/11 08.31

forord til 2012-utgaven Om meningen med tindesporten: Tindesporten er meningsløs som selve livet, – og derfor kan dens trolddom aldrig dø.

Om Stetind: En ambolt hvorpaa guderne kan hamre.

Om fjellklatring som sport: En sport som forholder seg til anden sport som champagne til bokøl.

Sitatene som Zapffe har etterlatt seg, er forlengst blitt klassikere. I hyllemeterne av norsk fjellitteratur glitrer de som gullkorn i elvegrus.

Nordmenn går mye på tur, og beretter villig vekk om sine opplevelser. «Årets fjellbøker» er iallfall ikke den minste avdelingen i bokhandelen. Men det er ikke enkelt å overføre mektige tinder fra minner og synsinntrykk til bokstaver og tekst. Det er lett å gå seg fast i klisjeene. «Ruvende fjell» og «ubeskrivelig mektig» er gjengangere, og det er bare å bøye seg i grunnfjellet for Zapffe. Slik beskriver han det skremmende førsteinntrykket av Piggtind i Balsfjord: Den mindet ikke så lite om både rektor og vorherre, den trængte ikke å si noe, det var nok at den var der. Kan det gjøres mer elegant? Nei, det er iallfall ingen som har gjort det til nå.

Barske Glæder ble i 2008 kåret til den beste norske fjellbok gjennom alle tider, da en jury initiert av Norsk Fjellfestival utarbeidet en kanon for norsk fjellitteratur. Konkurransen, målt i antall utgivelser, var stor. Målt i kvalitet var det aldri noen tvil.

7

89370_barske glaeder_.indd 7

19/12/11 08.31

En nærliggende refleksjon når man fjetres over Zapffes ord-ekvilibrisme, må være: Hva ville denne mannen ha tatt tak i hvis han hadde levd i dag? Hvilke skråblikk ville han ha kastet på det moderne friluftslivet? Hvordan ville dagens villmarkinger og ekstremsportere ha kommet ut av et møte med Zapffes penn?

Den «brautende beskjedenheten» har antatt andre former, men han ville ha gjennomskuet oss alle. Det viktigste med villmarkslivet er ikke lenger hva du gjør, men at flest mulig leser bloggen din og taster «liker». I Trollveggen henger en engelskmann på niende dagen. Bekymringen hans er ikke vått fjell og løse tak, men at han snart går tom for PC-batterier. Ikke noe galt i å oppdatere fansen og tilfredsstille sponsorene – og prestasjonen hans er udiskutabel. Men jeg skulle gjerne ha sett eksponeringsgleden reflektert i Zapffes språkdrakt.

Oppunder Tryggvebreen på Spitsbergen blir to ekspedisjonskarer reddet i en stormfylt og krevende helikopteraksjon. Ikke før har de kommet om bord i helikopteret før facebooksiden er oppdatert via satelitt. Hvor er Zapffe?

Peter Wessel Zapffe var oppflasket i ishavsbyen Tromsø, med en apotekerfar som var omgangsvenn med Roald Amundsen. Som fotograf var han i 1930 den første som dokumenterte skjebnen til Andrées ballongferd mot Nordpolen.

Han fotograferte de sørgelige restene av ekspedisjonen på nordspissen av Kvitøya på Svalbard. Hva ville han ha tenkt – og ikke minst, hvordan ville han ha formulert sine tanker om dagens polferder og explorere? Disse som har omgjort polområdene til idrettsarenaer med «unsupported», «official starting point» og stoppeklokker og regelverk.

Vi humrer, for ikke å si brøler, når Peter Wessel Zapffe beskriver soveposens mysterier, eller gjengir det man må kalle mellomkrigstidens utstyrshysteri, gjennom sine treffende skisser. Hans strek ligger ikke tilbake for teksten. Men kanskje finner vi paralleller i dag, i alskens utstyrstester og ledsagende terningkast for alt fra ørevarmere til plattfotsåler. Hvor er vår tids Zapffe?

Imidlertid gjør vi Peter Wessel Zapffe stor urett hvis vi reduserer ham til humorist og tindebestiger. Hva ville Zapffe ha tenkt om forvaltningen av natur og villmark i dag, han som snakket om «landssvik» for å beskrive raseringen av norsk natur i 1950-årene? «Barbari» og «vandalisme» var for svakt. Hva ville han ha ment om boring utenfor Lofoten og kraftutbygging i Raundalselva? Vi er i «utnyttelsesbavianernes vold» og «tidens Gud heter multiplikator», skriver Zapffe, lett forkledd som gamle «Tinde-Jørgen», i «Farvel Norge». Hvor er Gud og bavianene i dag? Vi skulle hatt en Zapffe da kampen mot Hardanger-

8

89370_barske glaeder_.indd 8

19/12/11 08.31

mastene raste som verst. Det er ikke lenger humoristen Zapffe som kjemper mot «likhaugene av knuste vidder». Da er ikke hans penn like morsom. Men den er like treffsikker. «Hvilket mål bestemmer retningen? Hva er det Norge vil?» spør han. Spørsmålet er ikke blitt gammeldags selv om spikerstøvler og selvbrygget våtsnøklister er passé.

Det er slik Peter Wessel Zapffe skal leses. Ikke bare som et humoristisk tidsbilde fra en epoke som for lengst er forbi, men som en inspirasjon til å se på vår egen tid, og til å reflektere rundt våre egne verdier og vårt eget friluftsliv.

For noen år siden gikk jeg Trollryggen, den legendariske romsdalsruta fra 1958. Jeg var så vidt yngstemann av tre. Ralph var 71, Odd 65. Det var et prosjekt som gamle folk burde holde seg unna. Vi klatret over evne og toppet ut i kveldsmørket andre dagen. Gjennom natta satt vi tett sammen som tre – tja, bavianer – og ventet på dagslyset. Sola kom før lyset. Plutselig hang en ildrød kule bak Store Vengetind, stemplet ut av himmelrommet. Det var et øyeblikk av magi, og jeg tenkte på Zapffe, og jeg tenkte at han tok feil. Det er dette som er meningen med tindesporten – å lete etter de magiske øyeblikkene i livet.

Bruk Zapffe. Bruk ham som en ambolt hvorpå meningen med livet kan brynes. Peter Wessel Zapffe forholder seg til enhver annen formidler av friluftsliv som champagne til bokkøl. Eller, for å bruke hans egen beskrivelse av Stetind: Den staar som et brokar i strømmende tid ... stein p. aasheim

9

89370_barske glaeder_.indd 9

19/12/11 08.31

barske glæder

10

89370_barske glaeder_.indd 10

19/12/11 08.31

barske glæder

forord menneskene sløves ved gjentagelser: den tiende gang vi klatrer opp i ett og samme tre gir ikke den samme intense opplevelse som den første. Herav tendensen til økning i helningsvinkel og vanskelighetsgrad i klatring. For å vedlikeholde den indre opplevelse må man normalt søke litt brattere, litt vildere, litt «farligere» ting enn før – inntil alder og stivhet sørger for en økning av faremomenter uten vår planlegging. Tatt rent objektivt er bestigningene nytteløse og fra alpinistens synspunkt nærmest et onde: færre og færre stup og tinder blir ukjente og hemmelighetsfulle. Fler og fler blir temmet og avtar i velde. Fysisk størrelse har jo ikke med saken å gjøre, det er den opplevete størrelse det dreier seg om.

Når det gjelder opplevelsesintensitet og -rikdom – og evne til å artikulere det opplevete – står Peter Wessel Zapffe for meg i en særstilling. Fra våre første filosofiskklaterale sammenkomster på Kolsås i slutten av 1920-årene og frem til idag har jeg stadig på nytt kunnet overbevise meg om den avgjørende betydning av «det indre liv» i fjellet.

Forholdet mellom dette og naturfredning er klart: fjellets vildhet, storhet, suverenitet er ikke geologiske egenskaper, men betinges av relasjonen til det opplevende menneske. De fleste arter inngrep, også kollektiv beskyttelse «mot» fjellets farer, reduserer og trivialiserer. At Peter Wessel Zapffe meget tidlig tok kraftig til orde for vern om fjellets majestet er derfor ingen tilfeldighet: Han har aldri forvekslet det bare å befinne seg, geografisk sett, på fjellet og det å leve med og i fjellet. Å bidra til at én gjør det siste er en større innsats enn å bidra til at hundre gjør det første.

arne næss 11

89370_barske glaeder_.indd 11

19/12/11 08.31

89370_barske glaeder_.indd 12

19/12/11 08.31

innledning mitt første møte med peter wessel zapffes skrivekunst fant sted i 1959. Jeg var kommet til Oslo for å begynne på universitetet, og falt snart – som Zapffe i sin tid – blant klatrere på Kolsås. Etter å ha svettet i «Zapffes trapper» bar det hjem til lesning av «Stettind», og så var prosessen igang.

Først ble jeg overbevist om at fjellklatring var noe ganske annet enn sport.

Blant annet viste aktiviteten seg å være en innfallsport til grunnvollsrystende ny ettertanke om menneskets forhold til naturen og til seg selv. Dernest ble det enda sikrere at filosofi måtte bli hovedstudiet.

Veien var ikke lang til Zapffes hovedverk, Om det tragiske. «Stettind», «Hvad er tindesport?», «Farvel Norge» og «Lyngenfjeld» ble etter det lest med ny med-viten. Turene i fjellet fikk også en ny dimensjon.

Men stadig var også humoristen Zapffe med og inspirerte til stadig utvidet søken i Turistforenings-årbøker og gamle numre av «Speideren». Det som dro, var vel den ustoppelige og nesten surrealistiske fantasien, en forestillingsevne som så det merkelige eller det karakteristisk menneskelige også i situasjoner som av alle andre var utstøtt til klisjeenes forbannelse. Det var en fantasi som ga ny medopplevelse, her var bilder som skapte mer årvåkne øyne og ører på neste ferd i naturen; etter gjentatt lesning oppdaget en at setningene hadde dobbel og trippel bunn, – og en kunne ta fatt enda en gang.

Bøkene Om det tragiske, Den fortapte sønn, Litterær dramaturgi og Vett og uvett kunne jeg skaffe meg. Da var det verre med klatre- og turhistoriene, naturskildringene, småstubbene. De var spredt i årbøker, aviser og journaler helt tilbake til 20-årene. Jeg ble lei av å låne dem og så gi dem fra meg igjen, og begynte å

13

89370_barske glaeder_.indd 13

19/12/11 08.31

skrive dem av for å lage en samling til varig glede for meg selv og noen venner.

Arne Næss var det så som framkastet den tanken at jeg like godt kunne skrive på stensil. Han mente ganske mange ville være interessert i en slik samling. Dette viste seg å slå til, og til slutt fikk da Gyldendal høre om prosjektet –.

Stykkene er stort sett ordnet kronologisk i samsvar med de opplevelser som har utgjort inspirasjonen til dem. De fleste – også tittelfortellingen – har sitt utgangspunkt i virkelige hendelser eller virkelige personer. I fortellingen «Barske Glæder» er det en virkelighetskjerne bak så å si hvert punkt. Hytta og stedet som beskrives er dog en krysning mellom lokaliteter ved Hallingskarvet og Jægervatnet i Troms. Primært er hovedpersonen modellert etter en filosofkollega, men «Isolde» var nok forfatterens egen konstruksjon.

«Avskjed med Gausta» og «Farvel Norge» (sammen med «Reserver» og «Veien» – ikke tatt med her) må vel regnes blant de mest glødende innlegg vi har for bevarelse av uberørte naturrom. For mange av oss som mener vern om natur i original tilstand er en av tidens viktige saker, har Zapffe blitt et samlingsmerke. Hans evne til å trekke konsekvenser av den utviklingen vi er inne i, og hans intensitet i påvisningen av den forblindethet som gir seg utslag i det aksellererende forbruket av uproduserbar natur, har gitt flere det nødvendige tanke- og følelsesmessige tilskudd til å frambringe handling i opposisjon til «ekspertene». Hos Zapffe har vi funnet bekreftelse, incitament, utdyping og avklaring.

Samlingen er også ment å være en presentasjon av Zapffe som illustratør, – en side som hittil i for liten grad har vært kjent. Under arbeidet med samlingen, oppdaget jeg til min glede at en del av de tegningene som hadde preget seg inn i minnet fra barndommens studier av Speiderens julenumre, stammet fra Zapffes hånd. Forhåpentlig vil flere gjenoppleve hyggelige forgangne stunder ved synet av disse karakteristiske strekene. (Selv ser jeg når som helst for meg f.eks. runddansen med skiløperen og kona med rømmebuttene, eller turgjengeren som forvandles til et tre med snø på!

Dessverre har det ikke denne gangen vært mulig også å gi plass til fotokunstneren Zapffe. Naturfotografering har i de senere årene opptatt Zapffe stadig mer. Hans skildringer av makro- og mikro-landskaper i naturen overgår det meste av det jeg har sett, og det er å håpe at også denne siden ved hans allsidige talent kan presenteres en gang.

«Stettind», «Piggtind», «Soveposer» og «Barske glæder» presenteres her i dels revidert, dels også utvidet form. (Omarbeidelsene er utført for mange år

14

89370_barske glaeder_.indd 14

19/12/11 08.31

siden, og ikke med tanke på denne samlingen.) Alle disse er «klassikere», og jeg kjenner dem som kan sitere dem utenat. Jeg tror den nye formen er slik at det bare vil være en glede for disse «å lære om igjen». «En huleboer» er skrevet nylig, og er tidligere ikke publisert.

En del tegninger er ikke trykket før. Dette gjelder f.eks. «plansjen» til «soveposens naturhistorie». Én tegning er laget spesielt til denne boken. Det er omslagsillustrasjonen, – utført i skrapeteknikk. Den opprinnelige versjonen – bildet viser en «glissade» på Piggtind – var en av Zapffes første publiserte tegninger. (Den var utført med penn.) Tidsspennet mellom de to versjonene er 44 år.

Det er en glede for oss gamle entusiaster å kunne ønske Zapffe til lykke med hans syttiende år med nettopp denne boken, som viser så mange av hans sider. Jeg vet jeg har mange med meg i ønsket om å få se nye ord og streker fra hans hånd i mange år framover, – å få dele med ham opplevelser fra de ekspedisjoner i skog og på fjell som han stadig foretar. Og ønsket går ut med en spesiell varme fordi vi synes å være kommet inn i en tid der det gis stadig færre som Zapffe, – færre med personlig kjerne og styrke til å leve sitt eget, særpregede liv, – et liv under en fri og åpen himmel. sigmund kvaløy

15

89370_barske glaeder_.indd 15

19/12/11 08.31

16

89370_barske glaeder_.indd 16

19/12/11 08.31

barske glæder

huset stod på ende. Far hadde efter flere ukers dovenskap omsider besluttet å gå til elven, som han hadde leiet for sommeren, og prøve fiskelykken. Far var nemlig en av landets flinkeste laksefiskere, og det var ikke mange som visste det engang. Det var onkel Tallak som hadde fått far til å leie den dyre fiskeretten i Sørelva – naturligvis bare for å få selskap, sa far. Han holdt jo på å kjede livet av sig på hytta si som han var iddjot nok til å bygge oppi her! Men hvis far blev lurt for fisken, så skulde Tallaksen bli snytt for selskapet, det kunde han tegne sig, for far hadde besluttet å besøke svoger Tallak bare hver gang han fikk fisk.

Og mistanke fikk han allerede på dampskibet: stod ikke hele fjorden lodden av kilenøter helt ut til Bryggenesset? Og hang der ikke lange rækler og kastet i hver eneste høle i elven og jaget vækk fisken med nogen stænger og nogen redskap som de kunde skræmme håkjerring med? Skittfjord, sa far flere ganger på dampskibet, og skittelv, gjentok han i bilen; skittsted, sa han da de kom til huset de hadde leiet hos Simen Smed, og skittfiske da han kom hjem de første gangene uten å ha fått napp. Skittfyr den Tallak. Kort sagt, far var kommet i sitt frodigste hjørne og la sig på divanen og læste Rocambole og var martyr og lot mor og Stina pike og Lillejonas fly med kaffekopper og piperensere som fillete faner i storm. «Far er dagsyk» forklarte mor da Jonas spurte.

– End om du besøkte onkel Tallak, sa mor en enkelt gang med skygge-blek røst gjennem tre dørkarmer.

– Høh – du tror kanskje jeg ligger i denne skittdalen og sliter bare for å gjøre den forræderen tillags, svarte far fra divankroken. Til laks ja! den er god.

Han blev vel i tilfelle den eneste laksen på denne kanten av landet, og jeg skulde

17

89370_barske glaeder_.indd 17

19/12/11 08.31

barske glæder

ikke ha noget imot å kjøre ham en times tid i Lerhøla efter venstre mundviken – Tallaksen! Du er formelig morsom du, Maja. Far gikk løs på Rocambole med frisk appetitt. Av og til lød der et bittert knegg.

Ukedagen efter sa mor fra et fjernt hjørne at hermetikken tok til å minke nu, – om man kanskje skulde prøve å drøie den med – ja ett eller andet.

– Gener dig endelig ikke, brummet far fra romanens indre. «Men det kan du tegne dig, at dersom den lusemorten som går i denne elveskvætten som den banditten har fått mig til å leie for ti kroner literen, at dersom den går på de rustne heisekrokene deres og ikke på mine specialfluer fra Hardy Brothers Limited, London, og på de avbrukne grøtsleivene deres og ikke på mine Heavy Weight Silver Back kastesluker – godt! så skal den heller ikke få skjæmme ut mine redskaper selv om den kommer i flokk og følge og logrer som e bikje og klynker som et spebarn! Er det tydelig?

I det samme kom Lillejonas fykende gjennem alle dører og glemte alt og skrek at Smedsimen var kommet hjem med en laks på atten kilo så sporen sopte i græsset når Simen hadde hue på ryggen og der gikk en til i Småskravla som var på tyve minst!

Mor slo henderne sammen og stirret på far. Far bare fortsatte å vende bladene i bind 15, men litt for fort til å kunne læse dem, tænkte mor. Så kom det: «Nu kan du jo drøie hermetikken med den storlaksen som går i småskravla til lillegutt – Ut!» Og mor og Lillejonas skvatt helt ut på bakken og stuen blev som en bombe med næsten ingen lunte og alt var som før i otte dager og ve den som tok fisk i sin mund eller vand eller noget som helst som hadde med vand eller vanddyr å gjøre!

Til slutt skjønte mor at hvis dette fikk fortsætte helt til de skulde hjem så kom far til å «lægge luft» i huset minst til jul. Til slutt blev hun desperat og sa bent frem til far at det var nydelig vær ute og deilig luft efter regnet.

– Langtifra, knurret far fra putekroken, «det er elva du mener og den er alt for stor og skitten nu efter grisværet».

– Men idag da? prøvde mor et par dager efter. «Alt for liten og lonken» svarte far uten å se op – «du vil vel ikke at jeg skal ligge og kaste i tørre stranda?»

– Ja men sånn var det den dagen Simen –

Far røk op:

– Du begriper da vel det at den laksen som går på greiene til Simen i dette været, den er uhelbredelig sinnssyk! Nah! Stemmen sprakk og far sank stønnende

18

89370_barske glaeder_.indd 18

19/12/11 08.31

laksefiskere

sammen som en sprængt flodhest – nei ikke noget med flod selvfølgelig.

Dagen efter var det for koldt i været og dager efter for mye vind, – så var elven for stor, og så var den for liten.

«Skittvær, skittelv, skittland, – den regjeringen er jo mildest talt – nå».

Men endelig hadde far løpet hele cirkelen rundt og til sist hadde han ikke kunnet svare andet end at elven var altfor passelig, og da så han på mor som en såret hind og sa hun fikk be Stina be Jonas be Simen møte efter middag.

Far var krænket i sitt inderste – ikke var han kommet til Sørdalen for å ligge og slite i elva støtt. Men man måtte vel ut og kjæmpe for familiens ophold – krav var der på alle kanter – og nu stod da huset på ende og dampet av panikk.

«Vaderne, da menneske, har du hængt dem i sola! Nå takk, så duer de ikke til å ligge med om natta engang. Jeg? Langtifra. Jeg hængte dem i skyggen jeg.

Nei Lillejonas skal ikke hente kleppen, han bare kjører den i sig og griser til redskapen. Hvem i atten kongeriker er det som har lagt flueboka på krakken??

Er det meningen man skal dræpes atpå? Hænger dem i boksa bare? Var det mig som lan der sier du? Det kunde du ialfall la være å si mig op i ansiktet så guttungen hører på! Ut med dig, gutt – ind med dig og hent fingersmokken som ligger på nattbordet, – pass tømmen som ligger på sengen til mor (mor hadde ligget på divanen i stuen mens tømmen tørket efter oljingen). Er Simen kommet, eller er det meningen vi skal vente til natta? For en time siden, sier du! Hensynsløst.

Har vi fått termos, kopper, smørbrød, tobakk? Nei ikke havanesere da menneske – pyh – jaså? Ja kom med pipa allikevel, jeg kan røke markens visne strå, det bryr vel ikke du dig om. Guttungen være med, ikke tale om. Nå jajaja, kom med kjærring og onger og tyende og hele bølinga, ta rækeglasset du – forsigtig!!!

Dætter du med det, så ...!»

Det blev dødsstille i huset med ett og mor og Stina pike sank tause ned i hver sitt rum.

Far kastet i Fossehøla først og siden i Langhøla og Steinhøla. Lillejonas beundret de lange, flotte kast og hadde gyselig lyst til å prøve, men turde ikke spørre av frykt for å bli sendt hjem. Så flyttet de til Kvernhøla – fremdeles uten napp. Skittelv, sa far.

– Ka e det du bruke? spurte Simen.

– Silver Doctor Champion fra Hardy Brothers Limited, London svarte far dræpende.

– Prøv makk, sa Simen.

– Det var rart du ikke foreslo levende kattelam, fnyste far, han var lite inde

19

89370_barske glaeder_.indd 19

19/12/11 08.31

barske glæder

i landsens forhold. Litt efter tok han splitcanestangen fra hverandre og gikk op fra elven.

– Dere får komme etter når dere ikke orker å bære mer, kom det fra buskene.

– Ta no stanga mi, sa Simen og satte på en diger metemark, og slæng ut bak den gule steinen du ser. Der bruker han å stå jamt.

Jonas var enig med far i at det derre med marken var ekkelt, men zoologilæreren hadde sagt at det var tvilsomt om marken hadde smertefølelse, og det klynget han sig til. Han grep bambusstangen og landet marken akkurat der den skulde, – man kunde da kaste litt, selv om man bare var 11 år!

Huiiiiii! Der røk snellen ut som en turbin og tømmen stod som en telefontråd ned efter stryket. Jonas kjente et fryktelig sug i maven, men han tvang stangen i været og la to fingere på tømmen. Au! Der brente han hull tvers gjennem skinnet!

– Lua imellem, sa Simen, – han undte gutten moroa og faren med lite gran – så ja, snell inn litt no, du kjenner han spakner.

En times tid efter kom Simen ruggende ind på tunet med en underlig bør.

I armene bar han Lillejonas, som var mere død end levende, og som i sin spæde favn knuget en skinnende laks på næsten otte kilo.

Mor var himmelfalden og lykkelig og selv far kom ut med Rocambole i hånden mens Simen fortalte; Jonas vilde også fortælle, men orket ikke, bare øinene gikk. Det hadde været et alvorlig spell, sa Simen, og gutten var nok på nippet til å gi op en enkelt gang eller så – men Simen vilde han skulde klare den selv. Ned over elva bar det og en gang var Jonas uti til under armene, i Kvernskravla var det – Simen bare holdt i trøia. Og endelig hadde Jonas landet den helt nede i Per-Olaistilla, hvor Simen kleppet. Men da lå gutten i fjæra og sipet som en småjente, så trøtt var han – og det hadde han lov til, sa Simen.

Mor sa at nu måtte de invitere onkel Tallak til aftens og gjøre ham rigtig blid igjen.

– La skurken komme, sa far, men den laksen har han sloppet ut i Kvernhøla bare for å ærgre mig – det kan du tegne dig!

Men han smilte en tusendel og Lillejonas fikk en klaps i stussen som han tydelig kunde skjelne fra dem som var kommet der før!

Jonas fikk være oppe og de hadde det forfærdelig hyggelig; onkel Tallak kalte ham Jonas med hvalfisken. Han skulde få gammelstangen til onkel Tallak og begynde for alvor! Og far var stolt på sin sønns vegne og sa at imorgen

20

89370_barske glaeder_.indd 20

19/12/11 08.31

barske laksefiskere glæder

skulde de gå sammen til elven. Og Simen kom til kaffe og blev bestilt for morgendagen. Far fulgte ham ut.

– Du får da smake fangsten du også, sa far og skar av et digert stykke. Og så – hem – er det kanskje best du tar med dig en æske metemark – – – – for guttungens skyld!

21

89370_barske glaeder_.indd 21

19/12/11 08.31