Berit Riise i samarbeid med Martine Aurdal
Bare en mamma
© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-35855-6 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: Fredrik Arff Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Satt i 10,5/13,5 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Kapittel 1: Endelig fri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Kapittel 2: Drømmenes tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Kapittel 3: Min første kjærlighet . . . . . . . . . . . . . . . 20 Kapittel 4: Sceneskifte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Kapittel 5: Bare en mamma . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Kapittel 6: Lykkeland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Kapittel 7: Jeg solgte sønnen min . . . . . . . . . . . . . . . 60 Kapittel 8: Agentmamma . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Kapittel 9: Mammadalt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Kapittel 10: Minnet om en far . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 Kapittel 11: Lillebror . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Kapittel 12: Vendepunktet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
101
Kapittel 13: Etterspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Kapittel 14: Hatet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 5
Kapittel 15: Motbakke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
124
Kapittel 16: Veggen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Kapittel 17: Søsknene spres . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
139
Kapittel 18: Blanke ark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
149
Kapittel 19: Sønn av ei hore . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Kapittel 20: Gjeldsoffer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
169
Kapittel 21: Takken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 Kapittel 22: Prisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
187
Kapittel 23: Ringen er sluttet . . . . . . . . . . . . . . . . . .
192
Kapittel 24: Løftet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206
Forord
En person sa til meg en gang: Livet er ikke for amatører. Og lite visste jeg om hva livet hadde planlagt for meg, den høstdagen jeg møtte opp på idrettsgymnaset på Tingvoll i 1977. At jeg en dag skulle kunne sitte og bla i boka om mitt eget liv, var absolutt ikke en av tingene jeg så for meg. Det har vært en lang reise, og det føles godt å ha gjort opp status. Denne boka ville aldri ha blitt til, hadde det ikke vært for Martine Aurdal, som med nærhet og innlevelse har ført min historie i pennen. Du har vist meg oppriktighet og forståelse, Martine, og støttet meg når vonde ord skulle skrives. Dessuten er jeg glad for at du selv har røtter både i Ålesund og AaFK, det gjorde boka litt lettere å skrive. Jeg vil også takke mine to redaktører på forlaget, Gerd og Olav, for at dere overbeviste meg de gangene jeg tvilte på om jeg kom til å klare å gjennomføre prosjektet. Det har ikke vært lett, og mange minner er fortsatt vonde når jeg tar dem fram og forteller om dem. Håpet er likevel at historien min kan være til inspirasjon og hjelp, særlig for dem som lever i et voldelig ekteskap eller av andre grunner føler seg fanget i en håpløs livssituasjon. Husk at det 7
finnes en vei ut! Det koster, men jeg har selv erfart at det går. En stor, kjærlig takk til mitt livs kjærlighet, Thormod. I tykt og tynt har du holdt meg i hånden, noen ganger uenig, men alltid varsom. Jeg elsker deg. Berit Riise Tønsberg, 30. januar 2012
Kapittel 1
Endelig fri
– Nå er de her endelig. Vi hører sykepleierens stemme gjennom døra. John Arne, Bjørn Helge og jeg står og venter på å få komme inn, i gangen utenfor rommet. Eldstegutten min er 19 år og har på seg den røde Monaco-drakta si, han står forventningsfull og gleder seg til å vise seg fram for faren i proffdrakta for første gang. Vi vet at det sannsynligvis også blir siste gang. Det er derfor vi er blitt tilkalt. Så hører vi sykepleierens stemme igjen: – Åh, nei. Nå dør han. Da eksmannen min Hans lå på dødsleiet, var det jeg som fikk telefonen. Den kom tidlig om morgenen; slutten var nær. Det var tungt å ringe til John Arne i Monaco og be han komme seg på et fly fra Nice til Gardermoen. Selv fløy jeg fra Ålesund og møtte han i Oslo, for deretter å kjøre nedover mot Tønsberg og sykehuset. Synet av sønnen min som hadde pyntet seg i Monaco-drakta si for å vise faren at han hadde klart det, selve drømmen, gjorde meg både trist og sint. Jeg måtte si til meg selv at dette ikke handlet om hva jeg eller andre mente var rett, 9
dette handlet om en ung gutt som var på vei til dødsleiet til sin far. Bjørn Helge ble kjørt nedover av mannen min, Thormod. Jeg var i kontakt med sykehuset hele veien. Da de mente at vi hadde tid til å ta en stopp hos broren min i Holmestrand, for å spise og samle troppene før vi ankom sykehuset, gjorde vi det. Dette skulle vise seg ikke å være et klokt valg. Hans, guttenes far, hadde fått oppdateringer hele tida mens vi var på vei, og klarte å holde seg i live til han fikk beskjeden om at vi var kommet fram til sykehuset. Ikke lenger. Nå var det for sent. John Arne knekker sammen i gangen. Faren spilte fotball selv og ville blitt stolt av synet av sønnen i Monacodrakta. Det blir John Arne snytt for. Det er mulig det var min feil, fordi vi stoppet på veien dit. Det får jeg aldri svar på. Nå står jeg der i sykehuskorridoren med de to sønnene våre. John Arne er bunnløst fortvilet, og samtidig veldig sint. Han er hvit i ansiktet og har fjernet seg følelsesmessig fra meg, en helt vanlig måte for han å reagere på når han har det vondt. Jeg klarer ikke å nærme meg han. Ved siden av meg står min andre sønn, som også gråter. Bjørn Helge holder seg tettere inntil. Han er nok både fortvilt for situasjonen som er så hjerteskjærende, og sikkert også fordi han ikke husker noe særlig av livet med faren. Han var for liten da jeg tok med meg guttene og flyttet. Vi får komme inn og se på Hans. Mannen som ligger død i senga likner ikke det minste på min tidligere ektemann og guttenes biologiske far. Kreften har gjort han ugjenkjennelig. Lymfekreften som han har levd med i flere år har til slutt tatt sitt offer. Jeg kjenner meg helt 10
tom, men prøver å si til meg selv at dette fikser du, hold ut, tenk på guttene, kom bare igjennom de neste dagene så blir ting til slutt bra. Lydene rundt meg trenger samtidig inn. Lyden av John Arne er sterkest, han har tidenes raserianfall i korridoren nattestid på en fremmed avdeling ved Tønsberg sykehus. Som mamma gråter jeg for sønnene mine, som har mistet en far. Samtidig kjenner jeg en enorm lettelse over at mannen er død. Nå er jeg endelig fri. Jeg har knapt snakket med eksmannen min siden rettssaken da vi ble skilt ved dom elleve år tidligere. Nå slipper jeg å være redd for han lenger. I bakgrunnen står mannen min. Mannen som guttene mine nå kaller pappa. Han sier ikke mye, men det er godt å ha han i ryggen. Timene etterpå er surrealistiske, følelsene spinner fra den ene ytterkanten til den andre. John Arne bruker lang tid på å roe seg, Bjørn Helge vet ikke helt hva han skal føle. Han har ingen minner om sin biologiske far, men samtidig er det faren hans som ligger der. Jeg slites mellom mammarollen, sorg, følelsen av trygghet og av fortvilelse. Raseriet begynner å boble i meg, nok en gang klarer Hans å påføre oss smerte, nok en gang slipper han unna og nok en gang er det jeg som må ta tak, finne fram krefter og få barna helskinnet igjennom opplevelsen. Guttene fikk ikke tatt farvel med han som en gang hadde vært glad i dem. De får aldri spurt om hvorfor ting var som de var, hvorfor han ikke hadde vært der i alle disse åra eller rett og slett si at de er glad i han. Ingen andre fra slekta hans er der, og det er jeg som tar telefonene med dødsbudskapet. Søstra hans blir sint. For henne er jeg dama som sendte broren hennes i fengsel, ikke hun som skal være den siste han ser i livet. Hun skjel11
ler ut både meg og sykehuset, hun mener jeg aldri skulle vært der. Jeg bestemmer med en gang at vi ikke skal delta i noen begravelse, vi får heller ta farvel her på sykehuset. Vi har vår egen minnestund på et sykehusrom i Tønsberg. Jeg ser på mannen i senga og tankene tar meg tilbake i tid. Jeg sier til meg selv at jeg bare må la dem komme, jeg er trygg nå. Da John Arne måtte tilbake til Monaco, ble jeg med. Han trengte meg mest akkurat da. Mannen min ble hos Bjørn Helge, og vi sendte blomster til begravelsen. Et par måneder senere, i mars 1999, fikk jeg en stor konvolutt i posten. Den bar John Arne sitt navn. Konvolutten inneholdt ei skinnmappe med minneord, dødsannonsen fra lokalavisa, og sangheftet fra begravelsen i kirka. Jeg leste minneordet. Det var skrevet av foreldre og venner som savner han. Jeg forstår det. Men det sto i sterk kontrast til min egen, sterke opplevelse av samme mann. Jeg bestemte meg for å lukke igjen mappa, at jeg ikke kunne tillate meg å dvele for lenge ved det. Da så jeg regningen som stakk ut av skinnmappa. Fakturaen listet opp alle kostnadene for begravelsen, for kista, for maten og alt. John Arne og jeg hadde på forhånd diskutert om han burde bidra økonomisk, men hadde ikke hørt et ord fra familien om det. Da jeg ringte til John Arne og fortalte det, sa jeg at «jeg holder på å spy». Å betale kom ikke på tale. Hadde de spurt på forhånd, ville vi bidratt. Isteden ringte jeg til begravelsesbyrået og spurte hva som hadde skjedd. De sa at de syntes det var rart, men de hadde fått beskjed om at sønnen var proffspiller, hadde mer enn nok penger, og skulle betale alt. 12
– Ja vel, men det kommer ikke ei krone fra oss. Du får regningen tilbake, hils og si at neste gang går det an å spørre. Det satte vel et endelig punktum.
Kapittel 2
Drømmenes tid
«Sunndal vill og vakker» er slagordet til hjemkommunen min. Det passer perfekt. Fjellene rager himmelhøyt helt inntil bebyggelsen i bygda innerst på Nordmøre. Storkalkinn på 1880 meter stiger rett opp fra havet, brattere enn noe fjell stiger opp fra sjøen noe sted, og det kan bestiges på en dag. Sunndalsfjella har 23 fjelltopper over 1800 meter, den største isbreen i Møre og Romsdal og landets høyeste foss. Lakseelva Driva renner gjennom dalen klar og ren. Her er det 15 gressbaner, kunstgressbaner, innendørs idrettshall og stor svømmehall. I dag har kommunen også fått et moderne kulturhus med kino seks dager i uka, kulturskole, pensjonistsenter, klatrevegg og fotballstadion. Jeg elsker den rene lukten i lufta, fargene på høsten, snøsmeltingen på våren som fører til store fossefall ned fra de høye fjellene. Det er et godt sted å vokse opp. Jeg var nest yngst i en familie med fem barn; tre jenter og to gutter. Mamma og pappa brukte all sin tid på å sørge for at vi barna skulle få gode oppvekstvilkår. Helgene ble brukt til idrett og til turer i friluft. Alkohol ble kun inntatt i små mengder hjemme og da alltid i kontrollerte former. Jeg har aldri opplevd verken min mor eller far beru14
set, selv om de sikkert var det noen ganger. Det var sjelden krangel hjemme. Foreldrene mine kom fra ei lita bygd som heter Valsøyfjord på Nordmøre. Bygda har bare rundt 800 innbyggere, men mamma er del av en celeber klubb av bestemødre. I Valsøyfjord er nemlig tre besteforeldre til fire profesjonelle fotballspillere født og oppvokst. Bestemora til Ole Gunnar Solskjær, bestemora til Øyvind Leonardsen og altså bestemora til de to, kjære guttene mine. Men det var ikke mye som vitnet om det da mamma var liten. Foreldrene mine hadde nok begge et savn etter å høre til. Mamma ble født utenfor ekteskap, av ei mor som bare var 17 år. På den tida var det å få barn utenfor ekteskap sett på som en synd, særlig på små steder som dette. Bestemora mi måtte reise ut for å jobbe, så mamma vokste opp hos besteforeldrene. Faren hennes bodde like i nærheten, men hun fikk ikke lov til å ha kontakt med han. Etter mange år giftet bestemora mi seg og fikk en sønn med sin nye mann. Mamma vokste opp med savnet av en far, og sleit med følelsen av at lokalsamfunnet rundt henne ikke verdsatte henne som ei ekte datter. I tillegg var hun en levende påminnelse om sin mors «ulykke». Det har preget henne livet ut. På den tida var det strenge moralske krav i samfunnet, og det at mora mi ble født utenfor ekteskap har også preget oppveksten min. Søsknene mine og jeg fikk ikke si bestefar til bestemors mann, selv om de var gift lenge før vi ble født. Dette skapte hele livet et skille hos oss. Vi var ikke «ekte» barnebarn. Forskjellene i gaver og kjærlighet var noe vi måtte lære oss å leve med. Mamma har brukt hele livet til å glede og til å vise sin mor at hun er en fantastisk datter. Faren min ble morløs i en alder av tre uker, da mora 15
hans døde i barselseng. Han ble derfor oppdratt av faren sin, noe som i 1920-åra slett ikke var noen luksus. Også hans far giftet seg igjen og fikk to nye barn, halvsøsken som pappa var uendelig glad i. Heller ikke hans stemor fikk søsknene mine og jeg lov til å kalle bestemor. Hun skulle tituleres med navn, takk. Her var forskjellen stor og vi som var «uekte barnebarn» følte oss ikke verdsatt. Jeg vokste opp med søskenbarna mine og lærte tidlig hvem som betydde noe. Bestefar klarte likevel å ivareta oss noe. Takket være han og at min fars søsken behandlet oss godt, kom vi igjennom barneårene uten for mange sorger. Jeg vet at foreldrene mine sleit med dette og i etterkant kan jeg se at det også preget oss barna. Mine foreldre har alltid satt familien høyt, de har alltid prioritert oss barna, nettopp med tanke på deres egne tap og savn. Aluminiumsverket til Norsk Hydro ligger ved utløpet til Sunndalsfjorden. Det er det største i Europa og er den viktigste arbeidsplassen i bygda. Her jobber 900 av kommunens rundt 7400 innbyggere. Her jobbet også både pappa og brødrene mine. Pappa jobbet skift på støperiet og jeg husker godt alle søndagene jeg syklet hjemmefra for å stå utenfor porten da han var ferdig med arbeidshelga si. Vi hadde mange gode samtaler på disse sykkelturene. Jeg var ei typisk pappajente. Pappa var den i familien som levde for idretten og treningen, og han fulgte meg alltid opp. Mammas forfrosne fingre er et tydelig minne fra barndommen. Tørketromler fantes ikke den gang og sommer som vinter måtte alle klærne tørkes ute. Når mamma på vinterstid kom inn etter å ha hengt opp våte klær på snora, gikk hun til kaminen for å varme fingrene over den. Hun var vaskedame på barneskolen og vasket også klubbhuset, på folkemunne kalt «grishuset», på kveldstid etter at 16
all trening var over. Jeg og lillesøster Ann Helen var ofte med mamma når hun skulle vaske. Mamma var mørkeredd og grishuset lå inntil fjellet, omkranset av skog og i totalt mørke. Lysene rundt grishuset ble slukket straks treningen var over og jeg husker godt hvor skummelt det var. Jeg har alltid følt at jeg ikke hørte til, ikke passet helt inn. Som barn var jeg sjenert. Idretten var det som ga meg opplevelsen av mestring og bekreftelse. Jeg elsket den oppmerksomheten en god prestasjon frambrakte og det var her jeg følte at jeg fikk en bekreftelse på å bety noe, av å være noen. Oppveksten min på Sunndalsøra, kommunesenteret med rundt 4200 innbyggere, bestod først og fremst av idrett i ulike former. Jeg begynte først med turn, ble faktisk ganske god og kan se tilbake på mange fine opplevelser med turngjengen. Vi drev med oppvisning, deltok på stevner og hadde en trener som var utrolig flink til å utvikle oss. Sunndal er et eldorado for idrett og spesielt jentefotballen holder et imponerende nivå. Jentelag fra Sunndal har flere ganger vunnet Norway Cup. Selvsagt har også jeg spilt fotball for Sunndal. Jeg kan dessverre ikke skryte av å være vinner av Norway Cup, men jeg kan i hvert fall skryte av å være kretsmester i fotball. Når jeg forteller folk om dette, spør de ofte hvor jeg spilte på banen. På direkte spørsmål tilbake svarer alltid folk at de tror jeg spilte spiss. Jeg må nok skuffe dem hver gang. Jeg var keeper: en veldig uredd en, som likte å slenge seg etter ballene. Skuddene og fintene til Jonnen og Bjørni er definitivt ikke arv fra meg. Jeg var også med i friidrettsmiljøet på Sunndal, høyde og mellomdistanse var mine beste øvelser. Her var vi tre 17
venninner som fulgte hverandre i tykt og tynt, alltid i konkurranse mot hverandre. Sonja var den gale av oss, alltid i gang med ett eller annet påfunn. Da vi var 16 år, var det selvsagt vi to som foretok en ulovlig haiketur til Kristiansund, med påfølgende husarrest på en uke. Sonja og jeg spilte også sammen på fotballaget. Unni var min argeste konkurrent på friidrettsbanen, hun var også min beste treningskamerat og vi pushet hverandre hele tida. Begge disse står meg fortsatt veldig nær. Fortsatt er Sonja den mest gale av oss, aldri ondsinnet, bare morsom. Ungdomstida mi var preget av trening, trening og atter trening. Men som med så mange andre ungdommer; bare inntil jeg en dag fant ut hva som også var der ute. Takk og lov for at de to brødrene mine, Hilmar og Bjørnar, henholdsvis fire og åtte år eldre, var der og passet på lillesøster. Selv om det ikke alltid var like moro når du skulle snike deg inn på diskoteket med 18 års aldersgrense og det var din egen bror som var dørvakt. Det var storebrødrene mine som kjøpte røyk og fikset hjemmebrent, men det var også de som alltid var der hvis ting ble vanskelig. Å vokse opp på et sted som var så gjennomsiktig som Sunndalsøra var ikke alltid like moro. Alle visste alt om hverandre. Jeg har alltid drømt om at jeg en dag skulle gjøre noe som gjorde meg berømt og kjent, jeg visste bare ikke hva det skulle være. Jeg var alltid på søken etter utfordringer, jeg skulle alltid klare det mest umulige, være den som klatret høyest, kjørte fortest, det spilte ingen rolle hva det var jeg konkurrerte i, jeg skulle vinne uansett. Dette er noe jeg kjenner igjen i barna mine, spesielt hos John Arne. Som meg har han evnen til å holde fokus og koble ut omverdenen, uten tanke på konsekvenser. 18
Når jeg tenker tilbake på barndommen og foreldrene mine, blir jeg ydmyk. Jeg tenker på hvor hardt de jobbet, hvor lite luksus og hvor lite fritid de hadde. Å gå på kafé, på kino, eller reise på utenlandsferier var bare noe de leste om. Alt dreide seg om å jobbe og tjene nok til at familien hadde mat og tak over hodet. Likevel klarte foreldrene mine å bygge seg hus, fø opp fem barn og bidra til at vi fikk en best mulig start på livet. Jeg hørte aldri at de klaget. La det bare være sagt, den jobben mødre gjorde den gang hadde dagens mødre bukket under for. Mamma og pappa snakket ofte om at når vi barna flyttet ut, skulle det endelig bli deres tur til å reise. I min barndom gikk nemlig helgeturene og feriene til Valsøyfjorden. Der hadde vi all familie, eget hus som var bebodd av tante og onkel som tok imot oss med åpne armer når vi kom. Her var alt kjent, trygt og godt. Minnene om skjærgården, lukten fra fjæra og alle kaffebesøkene med brus sitter spikret i hukommelsen. Pappa snakket ofte om at når han ble pensjonist skulle mamma og han tilbringe mye tid i huset der på Enge. Men i en alder av 53 år fikk han kreft. Tre år senere døde han, 56 år gammel. Mamma var bare 50 år, jeg var 19 og lillesøster 15. Han skulle aldri få se drømmene sine oppfylt.