Hjemstavn
Arnaldur Indriðason
Hjemstavn Oversatt av Silje Beite Løken
Arnaldur Indriðason Originalens tittel: Furðustrandir Oversatt av Silje Beite Løken © Arnaldur Indriðason 2010 All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-35926-3 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: ©Ed Freeman/The Image Bank/Getty Images, © SJKoenig/Flickr Open/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Vær et pust, mitt dikt, i sivet langs Styx, syng lindrende og byss dem som venter. Snorri Hjartarson
1
Han fryser ikke lenger. Tvert imot. En forunderlig varme har satt seg i kroppen. Han trodde ikke at det fantes varme igjen i ham, men nå strømmer den ut i hender og føtter, og det føles som om ansiktet plutselig rødmer. Han ligger rett ut i mørket og tankene hans er skiftende og usammenhengende. Det er så vidt han aner et skille mellom søvn og våken tilstand. Det er vanskelig for ham å konsentrere seg og skjønne hvilken side av skillet han befinner seg på. Det er som bevisstheten vekselvis kommer og går. Han har det ikke vondt. Han blir grepet av en behagelig søvnighet der han opplever drømmer, syner, lyder og steder som er både kjente og ukjente. Sinnet leker seg og leder ham mellom fortid og nåtid, fører ham gjennom tid og rom. Han har ikke kontroll over skiftningene. I det ene øyeblikket sitter han ved morens seng på sykehuset og hun er i ferd med å dø fra ham. I det neste er det mørk vinter og han har en anelse om at han ligger på gulvet i det forlatte våningshuset som en gang var hjemmet hans. Han skjønner at også det må være innbilning. «Hvorfor ligger du her?» Han setter seg halvveis opp og ser en skikkelse i døråpningen. En vandringsmann er kommet inn til ham. Han forstår ikke spørsmålet. «Hvorfor ligger du her?» gjentar vandringsmannen. «Hvem er du?» spør han. 7
Han ser ikke mannens ansikt og hørte ham ikke komme, skjelner kun omrisset av ham, hører ham gjenta det samme irriterende spørsmålet igjen og igjen. «Hvorfor ligger du her?» «Jeg bor her. Hvem er du?» «Jeg har tenkt å tilbringe natten her hos deg, hvis jeg får lov.» Mannen sitter ved siden av ham på gulvet og har tent et lite bål. Han kjenner varmen i fjeset og strekker hendene ut mot ilden. Bare én gang tidligere har han vært så kald. «Hvem er du?» spør han mannen igjen. «Jeg kom for å lytte til deg.» «Lytte til meg? Hvem er det som er sammen med deg?» Han fornemmer at det ikke bare er de to. Noen er i følge med mannen, noen han ikke klarer å få øye på. «Hvem er sammen med deg?» spør han igjen. «Ingen», sier vandringsmannen. «Jeg kommer alene. Bodde du her?» «Er det du som er Jakob?» «Nei, jeg er ikke Jakob. Det er rart at veggene fremdeles står, men jeg ser at dette er et solid hus.» «Hvem er du? Er det du som er Bóas?» «Jeg skulle uansett denne veien.» «Har du vært her før?» «Ja.» «Når da?» «For mange år siden. Da det fremdeles bodde mennesker i dette huset. Hva skjedde med dem? Vet du hva som skjedde med menneskene som bodde her?» Han ligger strak ut i mørket og klarer ikke lenger å bevege seg på grunn av kulden. Han er alene igjen, ilden er borte og det samme er det forlatte huset. Mørket og kulden omslutter ham. Varmen i føttene, hendene og ansiktet er i ferd med å ebbe ut. 8
Et eller annet sted fra hører han den krafsende lyden. Den kommer fra et fjerntliggende sted, dypt og hustrig, og lyden tiltar i styrke, helt til den plutselig blir avbrutt av et skjærende redselsskrik.
2
Han sto ved Urðarklettur og så revejegeren nærme seg i rolig tempo. De hilste høflig på hverandre i yret. Stemmene deres spjæret stillheten som lyder fra en fremmed verden. Sola hadde vært utenfor synsvidde de siste dagene. Det lå tåke over fjorden og værmeldingen meldte kaldere vær og snø de neste dagene. Naturen hadde for lengst gått i dvale. Revejegeren spurte hva han gjorde på heia, der ingen andre går lenger, med unntak av gamle travere som hadde satt seg fore å minke revebestanden. Han forsøkte å snakke det bort, fortalte at han var sørfra. Jegeren fortalte at han hadde sett liv i en forlatt gård nede ved fjorden. Det er nok meg, sa han. Revejegeren spurte ikke mer om den saken, opplyste ham om at han var bonde og bodde i bygda, men akkurat nå gikk han alene på heia. «Hva heter du?» «Erlendur», svarte han. «Jeg heter Bóas», sa mannen og tok ham i hånden. «Her oppe i uren, ovenfor heia, ligger det rester av et revemåltid. Luringen har fått seg noe å bite i.» «Er det rev i området?» Bóas strøk seg over haken. «Jeg så den pile rundt fjøset her om dagen. Den drepte et av lammene mine, og da ble det full panikk i flokken.» «Holder den til her oppe?» «Jeg fikk øye på den på vei opp hit i går. Jeg har sett den et par ganger og tror jeg vet sånn noenlunde hvor hiet er. 10
Er du på vei oppover i heia? Du må gjerne slå følge med meg hvis du vil.» Han nølte og nikket. Bonden virket glad for svaret. Han syntes nok det var hyggelig med selskap. På den ene skulderen bar han et gevær og på den andre hvilte en godt brukt jaktveske i skinn. Han var kledd i en slitt, mørkegrønn allværsjakke og regnbukser i samme farge. Mannen var lav og kvikk. Han var i sekstiårene et sted, gikk uten lue, men hadde en kraftig hårmanke som lå uryddig over de oppmerksomme øynene. Nesen var skjev og flat, som om han hadde brukket den en gang og ikke fått ordentlig behandling etterpå. Skjegget var stort og floket, slik at man ikke kunne se munnen hans annet enn når han snakket, noe han ofte gjorde. Bóas var taletrengt og hadde meninger om det meste mellom himmel og jord. Likevel passet han på å ikke spørre Erlendur for mye om hvor han kom fra og hvorfor han hadde valgt å oppholde seg på ødegården Bakkasel. Erlendur hadde slått seg til i det gamle våningshuset. Taket var fremdeles noenlunde helt, selv om det var gått lekk og noen av takbjelkene var morkne. Han hadde funnet en tørr plass på gulvet i den delen av huset der stua hadde vært. Det begynte å regne og blåse og vinden slo mot de bare veggene. De ga god le mot det kvasse været og den medbrakte gasslykten sørget for en lunk. Han stilte den lavt så gassen skulle vare lenge. Lykten kastet et svakt lysskjær mot ham, mens alt rundt var svart som i graven. Med tiden var gården og jorda blitt overført til en eller annen bank og Erlendur ante ikke hvem som eide den nå. Ingen hadde merket at han bodde på stedet de gangene han hadde feriert i Østfjordene. Han hadde ikke mye bagasje. Leiebilen sto parkert på tunet. Det var en liten, blå jeep som hadde problemer med å komme opp gårdsveien. Den gamle kjerreveien var nesten blitt borte, den var i ferd med å bli overtatt av mose og kratt. Tegnene til at det en gang hadde bodd mennesker på stedet, var i ferd med å 11
viskes ut. Naturen jobbet sakte, men sikkert med å fjerne alle spor. De gikk lenger opp i heia. Disen ble tettere og til slutt var de omgitt av melkehvit tåke på alle kanter. Lett yr lå over området og de etterlot seg fotspor på den regnvåte bakken. Jegeren lyttet til fuglelyder og forsøkte å finne spor etter sin lille fiende. Erlendur fulgte taus etter ham. Han hadde aldri ligget på lur ved et hi, hadde aldri drevet jakt eller fiske, hadde aldri vært i nærheten av å felle reinsdyr eller andre store dyr. Det var som om Bóas leste tankene hans. «Du er kanskje ingen jeger?» sa han, da han stoppet for å ta en pust i bakken. «Nei, jeg er nok ikke det.» «Ikke bry deg om meg, jeg har vokst opp med dette», sa Bóas og åpnet jaktvesken. Han fant fram rugbrød, skar av en hard skive med lammepostei og rakte den til Erlendur. «Nå er det blitt mest rev,» sa han. «For at den skal holde seg i skinnet. Det blir bare mer og mer bråk med gamle Mikkel, hvis man kan si det slik. Jeg har ikke noe imot ham. Han har like stor rett til å leve som alle andre pattedyr. Men reven må holdes unna buskapen. Alt må være i en slags balanse.» De spiste rugbrød og postei, som han så for seg at Bóas lagde fra bunnen av. Den passet godt til rugbrødet. Selv hadde han ikke smurt nistepakke. Han visste ikke hvorfor han hadde takket ja til å slå følge med revejegeren. Kanskje han hadde behov for selskap. Han hadde ikke vært i kontakt med mennesker på flere dager og kom til å tenke på at det samme kanskje gjaldt Bóas. «Hva driver du med sørpå?» spurte bonden. Erlendur svarte ikke. «Som jeg spør og graver», sa Bóas. «Det gjør ikke noe», sa han. «Jeg jobber i politiet.» «Det høres ikke morsomt ut.» «Nei. Men noen ganger er det faktisk det.» De fortsatte enda lenger opp i heia og han passet på å 12
tråkke forsiktig i lyngen. Av og til bøyde han seg og strøk hånden over de lave vekstene og forsøkte å komme på om han hadde hørt navnet Bóas nevnt da han var gutt. Han kunne ikke huske det. Ellers var det ikke rart at han ikke husket alle navnene fra bygda. Han hadde vært så ung da de flyttet. Skytevåpen hadde vært et sjeldent syn hjemme hos foreldrene. Han husket bruddstykker av en hendelse der en mann med gevær banket på hos dem, pekte mot elven og snakket med faren. Og han husker onkelen som hadde jeep og jaktet på reinsdyr. Han tok med seg jaktlag fra byen opp til reinbeitene og sørget for at familien fikk reinsdyrkjøtt, som var en delikatesse, stekt i pannen. Han husket ikke revejakt spesielt og heller ikke en bonde ved navn Bóas, men han var ung da han mistet all kontakt med hjemstavnen. «Man finner de underligste ting i et revehi», sa Bóas, uten å gjøre tegn til å saktne farten. «De har som regel nok å ete. De kan rote rundt i fjæra og finne død sjøfugl, skalldyr og krabber. Valpene forsyner seg av krekling mens de vokser, for ikke å snakke om en mus innimellom. Hvis reven er heldig, finner den et kadaver av sau eller lam. Men så er det en og annen som får smaken på buskap og da er helvete løs. Da må Bóas finne stakkaren og drepe den, selv om han ikke liker det.» Han var usikker på om bonden gikk og tenkte høyt og bestemte seg for å tie. De gikk over myke tepper av lyng og mose og han fulgte i jegerens spor mens han nøt følelsen av det svale duskregnet mot ansiktet. Han kjente disse heiene godt, men nå hadde han mistet retningssansen og satte all lit til jegeren. Bonden fortsatte ufortrødent, sikker, bekymringsløs og pratesyk, uten å sjekke om turkameraten hang med. «Mye har nok forandret seg i forbindelse med all byggingen», sa han, stoppet opp og fant fram en kikkert fra jaktvesken. «Naturen har endret seg. Mikkel har kanskje fått med seg det. Kanskje han ikke tør å bevege seg helt ned i fjæra lenger, på grunn av fabrikken og all skipsfar13
ten. Det er ikke godt å vite. Vi begynner nok å nærme oss», la han til og la kikkerten tilbake i vesken. «Da jeg kom hit, så jeg produksjonsanlegget som er i ferd med å reise seg», sa Erlendur. «Det monsteret!» utbrøt Bóas. «Jeg kjørte opp for å se på demningen. Jeg har aldri sett et så enormt byggverk noen gang.» Han hørte Bóas mumle stygt mens de gikk videre oppover. At de kunne finne på noe slikt, syntes Erlendur at mannen sa. Han fulgte etter og tenkte over grunnlaget for å bygge et gigantisk produksjonsanlegg for aluminium i Reyðarfjörður, og så for seg de digre lasteskipene som la til kai med utstyr og materiale for å bygge anlegget og demningen. Han skjønte ikke hvordan i alle dager et fjernt og likegyldig amerikansk selskap hadde fått lov til å underlegge seg en fredelig islandsk fjord og urørt villmark.
3
Bóas stanset midt i en ur og ga Erlendur tegn til at han også måtte stoppe opp. Som en ekte revejeger krøket han seg sammen og stirret inn i tåken. Slik satt han en god stund uten å se noe, helt til han plutselig så rett inn i øynene på en rev som sto femten meter unna. Den stirret på dem med vidåpne øyne. Bóas grep om geværet, så varsomt at man knapt kunne se det, men reven været fare, skvatt av gårde oppover i lia og var borte i løpet av et øyeblikk. «Stakkars revejævel», sa revejegeren, reiste seg og la geværet over skulderen før han fortsatte å gå. «Er det synderen?» spurte Erlendur. «Ja, det er det. Jeg kjenner de gamle hiene her i området som min egen bukselomme og jeg har en følelse av at vi nærmer oss. De bruker de samme hiene generasjon etter generasjon, og noen av dem er gamle, ganske så gamle, kan jeg fortelle deg, selv om vi ikke snakker istid.» De fortsatte omsluttet av naturens taushet helt til de kom til et lite saueskjul som besto av lødd stein og mose. Bóas sa at han kunne hvile seg, mente de var heldige med vindretningen og gikk selv videre mens han sa at han skulle ta en nærmere titt på området rundt. Erlendur slo seg ned i mosen og ventet tålmodig på jegeren. Han forsøkte å erindre det han hadde lært og lest om den islandske reven og husket at den ble kalt Islands første landnåmsmann, den var kommet til øya på slutten av istiden for ti tusen år siden. Han tolket Bóas dit hen at han hadde stor respekt 15
for reven, omtalte dyret stadig som stakkaren og andre navn, som om det var en gammel venn. Likevel gikk han til angrep på reven hvis han mente det var nødvendig, tok kverken på den og drepte avkommet, som om det var en hvilken som helst hverdagssyssel. «Den er her, stakkaren, vi må bare vente litt», sa Bóas da han kom tilbake og slo seg ned i saueskjulet ved siden av Erlendur. Han la fra seg geværet og vesken og fant fram en lommelerke som han rakte Erlendur. Erlendur tok en slurk og skar en grimase. Bóas drev åpenbart med hjemmebrenning og var verken nøye eller tålmodig med prosessen. «Hva gjør det om noen steder blir fraflyttet?» sa Bóas og tok imot lommelerken. «Plassene lå øde da vi kom, og hvorfor er det så fælt at de blir lagt øde når vi blir borte?» fortsatte han. «Hvorfor må vi selge landet til industrispekulanter for å unngå en helt naturlig utvikling? Kan du fortelle meg det? Folk kommer og går. Fins det noe mer naturlig enn det?» Erlendur ristet på hodet. «Bare se på den elendige utbyggingen ved Hvalfjörður, like utenfor døra di der sørpå», sa Bóas. «Der er det to monsterfabrikker som spyr gift ut over landet døgnet rundt! For hvem? En håndfull steinrike utlendinger, som ikke engang kan peke på Island på verdenskartet! Skal vi være en smelteovn for den gjengen?!» Han rakte lommelerken til turkameraten og Erlendur tok en svært beskjeden slurk denne gangen. Bóas stakk hånden ned i jaktvesken og fant fram noe som var godt innpakket i plastfolie. Han viklet folien av og stanken slo mot dem. Det var et bedervet kjøttstykke og han kastet det så langt han kunne i retning revehiet. Deretter tørket han hendene sine i mosen og lente seg bakover, rett ved siden av ham lå geværet. «Den burde bevege seg mot lukten ganske snart», sa han. Så satt de der i yr og stillhet. 16
«Du husker sikkert ikke meg», sa Bóas etter en lang pause. «Burde jeg det?» spurte Erlendur og hostet. «Nei, det ville vært rart», sa Bóas. «Du var naturligvis ute av deg. Jeg kjente heller ikke foreldrene dine, vi pleide ikke å omgås.» «Hvor? Hvordan var jeg ute av meg?» «Letingen etter dere den gangen», sa Bóas. «Da du og broren din ble borte.» «Deltok du i letingen?» «Ja, det gjorde alle. Jeg har hørt rykter om at du kommer hit fra tid til annen, bor i Bakkasel og vandrer oppe i heia og på fjellet. Flakker rundt som et gjenferd og sover i et forlatt hus. Du tror fremdeles at du kan finne ham.» «Nei, det gjør jeg ikke. Går det rykter, sier du?» «Vi gamlekarene sitter av og til og mimrer om gamle hendelser her i bygda og noen nevnte at du fremdeles gikk rundt i heia. Da er det vel sant, regner jeg med.» Han hadde ikke lyst til å rettferdiggjøre hva det nå enn var han holdt på med for en ukjent mann, ville ikke fortelle ham om sine valg i livet. Dette var hjembygda hans, som han av og til besøkte når han syntes han hadde behov for det. Han gikk mye rundt i området og syntes det var bedre å sove på ødegården enn å måtte bo på hotell. Noen ganger hadde han tatt med seg telt. Andre ganger la han en madrass i den tørre delen av stua. «Husker du noe fra søket etter oss?» spurte Erlendur. «Jeg husker da de fant deg», sa Bóas uten å ta øynene av åtet. «Jeg var ikke i den gruppen, men nyheten spredte seg raskt og vi ble veldig glade. Vi var overbevist om at vi kom til å finne broren din også.» «Han omkom.» «Ja, det gjorde han.» Erlendur ble stille. «Han var litt yngre enn deg», la Bóas til. «Ja. Det var to år mellom oss. Han var åtte.» De ble sittende tause en god stund, helt til Bóas kjente 17
på seg at noe var i emning, noe Erlendur ikke fikk helt med seg, men som hadde å gjøre med en atferdsendring hos fuglene rundt dem. Slik ble de sittende til jegeren senket skuldrene. Bóas tilbød ham mer lammepostei, rugbrød og besk sprit fra lommelerken. Tåken lå over dem som hvit dun. Av og til hørte de fuglene kvitre et sted i tåken, men ellers var det total stillhet rundt dem. Han kunne ikke huske noen fra letemannskapet. Han var begynt å komme til seg selv da de bar ham ned fra heia, frossen og stiv. Han husket den varme melken mot leppene som han fikk på veien ned. Så mistet han bevisstheten og våknet i senga hjemme, der en lege satt ved sengekanten. Han hørte ukjente stemmer i huset og visste at det hadde skjedd noe grusomt, men i begynnelsen klarte han ikke å begripe hva det var. Med ett gikk det opp for ham. Moren knuget ham inntil seg og fortalte at faren var i live, han hadde så vidt kommet seg hjem på egen hånd. Det ble fremdeles lett etter broren og de var sikre på at de kom til å finne ham snart. Hun spurte om han kunne hjelpe dem, gi letemannskapet en beskrivelse. Han svarte at han ikke husket noe annet enn en hvit storm som brølte, slo ham ned, igjen og igjen, helt til han ikke klarte å reise seg igjen. Han registrerte at Bóas tok et fastere grep om geværet da reven lusket ut av tåken og bevegde seg forsiktig mot åtet. Den snuste ut i luften og kom nærmere, og før han fikk spurt Bóas om det var nødvendig å skyte dyret, hadde han lagt fingeren på avtrekkeren og reven lå på bakken. Bóas reiste seg og hentet den. «Har du lyst på en kopp kaffe?» sa han da han kom tilbake til saueskjulet med byttet. Han fant fram en termos fra jaktvesken og skrudde av to hetter som ble brukt som kopper. Han rakte en kopp rykende varm kaffe til Erlendur og spurte om han hadde lyst på melk i kaffen. Erlendur takket nei, han ville ha kaffen svart. «Det må være melk i, noe annet er naturstridig», sa Bóas og lette etter noe i jaktvesken, men fant det ikke. «Hva i helvete», sa han. «Jeg har glemt melken.» 18
Han tok en slurk, men syntes ikke at kaffen var drikkendes. Han var tydelig oppbrakt, kikket rundt seg og klappet på alle jakkelommene, i tilfelle det skulle ligge en liten flaske melk et sted. Til slutt festet han blikket på den døde reven som lå like i nærheten av ham. «Det er vel håpløst», sa han og løftet opp dyret, famlet under buken, fant en spene, men konstaterte at den var tom for melk.