Maradonas moral
Arild Stavrum
Maradonas moral
AV ARILD STAVRUM Maradonas magi. Cappelen Damm, 2013 Maradonas mål. Cappelen Damm 2014
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-45563-7 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsillustrasjon: Thomas Kirkeberg Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 12/16,8 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80 g/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Ole
Søndag
Konger Sted: Ekebergsletta – Oslo Dato: 26. juli
«Arguineguín!? Jeg trodde du sa de kom fra Spania?» sa Shearer, la hendene i kors over brystet og så sint på treneren vår. «De gjør det,» sa treneren fort tilbake. Han så ned i bakken og dro litt nervøst i glidelåsen på treningsjakka. «Ja, men slik du snakket om dem på spillermøtet, så trodde vi at vi skulle møte Barca, Real eller i det minste Atlético. Disse Arguineguín-greiene har vi aldri hørt om,» sa Hansa, like sint som Shearer. Ingen av dem ville la treneren slippe unna med det de mente var simpel løgn. Shearer og Hansa er mine to beste venner. Shearer er fotballnerd. Hansa er gjennomført nerd, han kan det meste om alt. Hvis disse to ikke hadde 9
hørt om motstanderen, ja, da var det neppe noe storlag som sto på den andre banehalvdelen. Jeg, Mikke Milnbergan, brydde meg ikke om slike bagateller. Det var det samme for meg hvem vi skulle spille mot. Vi var endelig på Ekebergsletta og Norway Cup, verdens største fotballturnering. Turneringen vi hadde drømt om og trent for i flere år. Turneringen vi skulle gi alt for å vinne. Ingenting skulle ødelegge dette for meg. Det var folk overalt på den enorme gressletta. Folk hastet rundt for å rekke en kamp, et timestilbud i G-Sport-teltet, eller i det minste en pølse i brød. Og det var så mange jenter. Helt likt kledde, søte jenter. I hvite skjorter, dongerishorts og Toms. Jeg hadde sett hundrevis av Toms på åpningskonserten i går. Skoene med et lite flagg som så ut som det argentinske, men for meg var det bare ett par argentinske sko som betydde noe … Vi stilte opp midt på vår banehalvdel. Vi sto i ring og holdt rundt sidemannen. Vi dannet det som skulle være en ubrytelig kjede. Treneren hadde sagt alt han skulle si, nå var det jeg, som kaptein, som skulle lede laget. Jeg så ned på skoene til de andre. John hadde Mercurial Vapor i gult, svart og med sølvgrå 10
tunge. Peter hadde samme modell i turkis. Christian og Jens hadde Magista i farger sist sett på en refleks fra Trygg trafikk. Lars hadde F50 Adizero i gul, sort, blå og rød, mens Henrik stilte i Predator Instinct i hvit, rosa og rød. Kai og keeper Magnus hadde den billige 11 Questra TRX. Sparsom hadde derimot ikke Shearer vært. Han hadde toppmodellen Mercurial Superfly IV, sokkeskoen som Cristiano Ronaldo brukte. Ja, selv Hansa var preget av dette med sko. Han stilte i sorte og røde 11 Pro Crazylight, som så ut som om de sto i brann. Det var bare jeg som hadde klassiske sorte og hvite skinnsko. Skjønt ikke noen helt vanlige sorte og hvite skinnsko. Det var de argentinske skoene som betydde alt. Puma King. De som kongen av fotball, Diego Armando Maradona, hadde brukt i 1986, da han spilte den beste VM-turnering noen fotballspiller noensinne har gjort. Skoene var mine nå. Jeg kunne merke at gutta så på dem. De visste at i disse skoene lå muligheten til å vinne Norway Cup. Det var en hemmelighet vi delte i laget. At skoene mine, Maradonas gamle, var magiske. De viste meg piler, for hvor jeg skulle løpe, hvor jeg skulle drible, hvor på 11
ballen jeg skulle treffe. Skoene gjorde meg ustoppelig. Jeg brydde meg ikke om bagateller som hvor denne Argusgjengen kom fra. Jeg hadde jo kongens sko. Jeg brydde meg heller ikke om alle menneskene rundt oss. Tidligere ville jeg blitt redd for at turneringen skulle bli for stor for meg. Nå var det mer «bring it on!». Jeg følte meg som den nye kongen. Shearer sentret til meg, og vi var i gang. Clausenengens Norway Cup-eventyr hadde startet. Fem minutter ut i kampen klinket Shearer til. Et fantastisk volleyskudd som gikk stang inn. Mamma og de tilreisende mødrene i Mammaberget, som vi kalte dem, tok helt av. Vi spillerne kastet oss over Shearer og jublet som om vi allerede hadde vunnet turneringen. De neste åtte målene scoret jeg.